Til Odelstinget
I proposisjonen foreslås nytt regelverk for arbeidsformidling
og arbeidsleie samt noen andre endringer i sysselsettingsloven.
Forslagene bygger på utredningen til utvalget som vurderte
regelverket for arbeidsformidling og arbeidsleie.
Sysselsettingsloven § 26 foreslås
endret slik at privat arbeidsformidling, som i dag er forbudt, blir tillatt.
Departementet gis fullmakt til å sette vilkår
for organiseringen av private arbeidsformidlingsfirmaer.
Arbeidsleie foreslås omregulert. Etter sysselsettingsloven § 27
er arbeidsutleie i dag generelt forbudt, men enkelte områder
er unntatt fra forbudet og for andre områder kan det gis
dispensasjon. Sysselsettingsloven foreslås endret slik
at utleie av arbeidskraft blir tillatt. Samtidig foreslås
det begrensninger på bruk av innleid arbeidskraft.
Forslagene om arbeidsformidling og arbeidsleie, er i det alt
vesentlige sammenfallende med forslagene i utredningen i NOU 1998:15
Arbeidsformidling og arbeidsleie.
Videre foreslår Arbeids- og administrasjonsdepartementet
at Arbeidsdirektoratets styre erstattes av et råd med utvidet
representasjon fra organisasjonene i arbeidslivet.
Arbeidsmarkedsetatens rolle i et arbeidsmarked med privat arbeidsformidling
og friere adgang til utleie av arbeidskraft drøftes også i
proposisjonen.
Departementet foreslår at arbeidsmarkedsetaten også kan
tilby tjenester som bemanningstjenester, vikaravtaler/driftsavtaler,
bistand ved omstilling og bistand ved opplæring mot betaling.
Departementet foreslår dessuten opprettelse av et statsaksjeselskap som
skal drive utleie av arbeidskraft.
Lovforslagene i proposisjonen viser at sysselsettingsloven på mange
områder er lite tidsmessig. Departementet vil derfor foreta
en gjennomgang av de øvrige delene av denne loven.
Regjeringen har i sin handlingsplan for små bedrifter
som mål å bedre vilkårene for å rekruttere
arbeidskraft til disse bedriftene. Departementet mener at de foreslåtte
endringene i reglene om formidling og utleie er et viktig bidrag
i denne sammenheng.
Komiteen vil understreke at endringene
i arbeidsmarkedet, eksempelvis hvor flere oftere skifter jobb, og
nye permisjonsordninger fører til et større behov
for vikarer og innleid arbeidskraft. Foreldrepermisjon i forbindelse
med fødsel og den individuelle retten til utdanningspermisjon
er eksempler på permisjonsordninger som gjør at
det vil være behov for flere vikarer i tida framover.
Komiteen antar at behovet for og etterspørselen
etter flere typer arbeidsmarkedstjenester vil øke. Virksomheter
både i privat og offentlig sektor vil trolig i framtida ønske
og etterspørre slike tjenester ut over det tilbudet som
finnes i dag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
ser på forslagene i proposisjonen som en måte å oppdatere
regelverket til denne utviklingen.
Komiteen vil likevel understreke at
fast ansettelse fortsatt skal være hovedprinsippet i norsk
arbeidsliv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
store deler av Regjeringens forslag til nye regler for arbeidsformidling
og arbeidsleie, med de endringer som framkommer av denne innstillingen. Flertallet mener
at Arbeidsmarkedsetaten skal kunne tilby betalingstjenester og at
det skal opprettes et statsaksjeselskap som skal drive utleie av
arbeidskraft.
Flertallet vil komme tilbake til dette under hvert
punkt i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til at Ot.prp. nr. 70 (1999-2000) innebærer en speilvending
av prinsippene i §§ 26 og 27 i dagens
sysselsettingslov hvor det har vært generelle forbud mot
privat arbeidsformidling og utleie. Disse medlemmer viser
til at dette er forslag som disse medlemmer gjentatte ganger
har fremmet i Stortinget for å skape et mer fleksibelt
og bedre arbeidsmarked til det beste både for arbeidstakere
og arbeidsgivere.
Disse medlemmer vil understreke at arbeidsmarkedet
i mange år har vært under stor endring. Den livslange
arbeidstilknytningen til en bedrift er på vei ut og erstattes
med ønske om deltakelse i arbeidsmarkedet basert på ulik
grad av deltakelse avhengig av egen livs- og familiesituasjon.
Disse medlemmer vil vise til at i den høye arbeidsledighetsperioden
Norge var inne i på begynnelsen av 90-tallet fungerte arbeidsutleie
gjennom vikarbyråene også som en viktig introduksjon
til arbeidsmarkedet for mange arbeidstakere som ellers ville stått
utenfor. Disse medlemmer viser til at dette også er
erfaringer fra andre land bl.a. Sverige som har liberalisert sine
regler for utleie og formidling. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringens forslag som er en oppfølging av de initiativ
som ble tatt ved inngangen til denne stortingsperiode gjennom Dokument
nr. 8:12 (1997-1998)og Dokument nr. 8:13 (1997-1998).
Disse medlemmer registrerer med glede at et bredt
flertall nå går inn for hovedomleggingen som så sent
som i 1995 av Arbeiderpartiets talsmenn ble karakterisert som «at
Høyrekreftene går til angrep på fellesgodene
her i landet» eller «at det vil føre
til en svekkelse av arbeidsmiljøet».
Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene
har valgt å ikke støtte Regjeringens opplegg til
tross for at det allerede var klart at Regjeringen ville få flertall
gjennom subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet
og Høyre til de lovparagrafene Arbeiderpartiet opprinnelig ønsket
endringer i. Disse medlemmer har merket seg at endringene
medfører at liberaliseringen av lovverket, som Regjeringen
selv har kalt tiltak for å styrke sysselsettingen, blir
forsinket for at et offentlig vikarbyrå skal kunne konkurrere
fra første dag, samtidig som utleie mellom produksjonsbedrifter begrenses. Disse
medlemmer vil understreke at dette er regler som har stor
betydning for ansatte i flere bransjer, men særlig i næringer
knyttet til off-shore virksomheten. Disse medlemmer synes det
er påfallende at det skjer i den utsatte situasjonen denne
næringen nå er i.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at fast ansettelse, ansettelsestrygghet og ordnede arbeids-
og lønnsforhold skal være hovedprinsippet i norsk
arbeidsliv. Trygghet for inntekt gir mulighet til å få for
eksempel boliglån, fast eller midlertidig ansettelse
gir tilgang og rett til etter- og videreutdanning og til kompetanseoppbygging.
Dette er viktige rammer rundt hverdagslivet til folk og for det
store flertall sikres dette best ved fast tilsetting.
Dette kan bare oppnås ved at lover og regler legger
opp til fast tilsetting som hovedprinsipp og at nødvendige
kontrollmekanismer fungerer effektivt og sanksjonsmuligheter settes
inn når loven ikke følges. Dette lovverket må også gi
nødvendige rettigheter til arbeidstakerorganisasjoner for å ivareta
sine interesser. Utfordringen i framtidas arbeidsmarked vil være å kombinere
behovet for trygghet og gode arbeidsforhold med behovet for fleksibilitet
både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette løses
best ved å avtale gode og effektive mekanismer som gir
trygghet og forutsigbarhet til begge parter.
Dette medlem er uenig i at det er stort behov for å liberalisere
reglene om utleie og privat arbeidsformidling fordi behovet for
vikarer vil øke som følge av permisjoner i forbindelse
med fødsel og etter- og videreutdanning. Disse behov kan
løses uten en liberalisering av bestemmelsene for utleie
og privat arbeidsformidling. Norsk arbeidsliv er svært
fleksibelt. Omfanget av midlertidige ansettelser, vikarer og deltidsansettelser
i Norge er stort og sammen med Nederland og Spania av de mest fleksible. Avtalebestemmelsene
kan utnyttes på en effektiv og fleksible måte,
dersom partene ønsker det.
I en OECD-rapport fra juni 1999 dokumenteres det at den norske
lovgivningen om bruk av vikarbyråer er middels restriktiv
og har vært praktisert liberalt.
Dette medlem vil påpeke det uheldige
i at kontrollen med at lovverket er overholdt, ikke har vært
tilfredsstillende. Myndighetene har manglet virkemidler og vilje
til å skaffe seg virkemidler for gripe inn. Dette
medlem viser til svar fra Arbeids- og administrasjonsminister
Eldbjørg Løwer av 27. februar 1999 på skriftlig
spørsmål nr. 102 der det står:
«Arbeidsmarkedsetaten kan ikke som enkelte
andre offentlige etater, for eksempel Arbeidstilsynet og skattemyndigheter
foreta undersøkelser på bedriften eller kreve
utlevert regnskap og lignende.
Så lenge arbeidsmarkedsmyndighetene
ikke har, og heller ikke har lovhjemmel til å opprette
et kontrollorgan som kan kontrollere bedriftene, er arbeidsmarkedsmyndighetene
avhengig av opplysninger om eventuell ulovlig utleie av arbeidskraft.»
Dette medlem vil også vise til at når
det i svaret kommer fram at brevskriving mellom partene er den reaksjon
som kan forventes og at kun en sak er anmeldt i tidsrommet 1995
til 1998, viser det at kontrollen til i dag ikke har fungert. Manglende
kontroll svekker respekten for loven og gir rom for useriøse aktører
som konkurrerer ut seriøse bedrifter.
Dette medlem vil påpeke at endringene
av lovverket er av prinsipiell karakter og forventes å ha stor
betydning for arbeidslivet og registerer at det er flertall for
liberalisering. Dette medlem vil også påpeke
at Regjeringens lovforslag og flertallsforslaget i alt for liten
grad tar hensyn til at det må være balanse i maktforholdene
mellom arbeidstakersida og arbeidsgiversida skal en kunne opprettholde
gode og ordnede lønns- og arbeidsforhold. Antall arbeidstakere
som for kortere eller lengre tid må gå uten den
tryggheten fast ansettelse gir, vil øke. For å ivareta
slike viktige hensyn vil derfor dette medlem fremme
forslag til endringer i loven.
Dette medlem mener det er behov for en autorisasjonsordning
som skal sikre kvalitet i vikarbyråer og private arbeidsformidlingsbedrifter
og for en effektiv offentlig instans som skal kontrollere at lovbestemmelsene
følges.
Dette medlem vil vise til at med økt
utleie både fra vikarbyråer og mellom bedrifter,
vil situasjonen spesielt i bygg- og anleggsbransjen bli svært
uoversiktlig på store anlegg. I brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet
(svar innhentet fra Kommunal- og regionaldepartementet) av 8. desember 1999
til Sosialistisk Venstreparti går det fram at hovedentreprenør
i utgangspunktet ikke er ansvarlig for leieforhold i hele entreprisen
og at tillitsvalgt hos hovedentreprenør i utgangspunktet
har søksmåls- og avtalekompetanse hos hovedentreprenør.
Det foreslåtte regelverket har ingen nye mekanismer for kontroll
og/eller søksmålsrett som kunne gi grunn
til å tro at regelverket kan kontrolleres. Brevet av 8. desember
1999 er tatt inn som vedlegg 3 i innstillingen.
Privat arbeidsformidling er med visse unntak forbudt. Departementet
viser til at gjeldende forbud mot privat formidling synes lite tilpasset
behovene i dagens arbeidsmarked. Det er videre en rekke avgrensnings-
og håndhevingsproblemer ved regelverket. Det er også reist
tvil om det norske regelverket er i tråd med Norges forpliktelser
etter EØS-avtalen.
Dersom Norge ønsker å ratifisere ILO-konvensjon
nr. 181, må dagens forbud mot privat arbeidsformidling
og arbeidsutleie endres slik at dette blir lovlig. I tillegg må begrensningen
på innleie ikke bli for omfattende.
Etter departementets vurdering er dagens måter å avgrense
og regulere arbeidsutleie på lite hensiktsmessig.
Etter at reglene ble utformet, har det også vært store
endringer i måten å organisere arbeidet på.
Det kan være vanskelig å avgrense utleie mot andre former
for arbeidsorganisering, som tradisjonelle entrepriser, konsulentvirksomhet
og diverse nye samarbeidsformer i næringslivet.
Stortingsrepresentantene Jan Petersen, Erna Solberg og Sverre
J. Hoddevik la 27. oktober 1997 fram to dokument 8-forslag
om endring i sysselsettingsloven slik at det uttrykkelig blir tillatt å drive
med utleie av arbeidskraft og slik at det i større grad
blir tillatt å drive privat arbeidsformidling, jf. Dokument
nr. 8:12 (1997-1998) og Dokument nr. 8:13 (1997-1998).
I kommunalkomiteens innstilling til de to dokument 8-forslagene
gir representantene fra de forskjellige partiene på noe
ulikt grunnlag støtte til en slik gjennomgang, jf. Innst.
S. nr. 88 (1997-1998).
Utvalget for å vurdere regelverket for arbeidsformidling
og arbeidsleie (heretter kalt «Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget»)
ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 6. mars 1998.
Utvalgets utredning ble overlevert Arbeids- og administrasjonsministeren
den 8. september 1998. Utvalgets utredning er trykt som
NOU 1998:15 Arbeidsformidling og arbeidsleie.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet sendte 14. september
1998 utvalgets utredning på høring. Høringsfristen
var 14. desember 1998.
Uttalelsene fra høringsinstansene er omtalt i proposisjonen.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet foreslår også enkelte
andre endringer i sysselsettingsloven.
Ut fra endringer i arbeidslivet og ønske om at arbeidsmarkedsetaten
skal betjene hele arbeidsmarkedet, er det ønskelig med
en utvidet representasjon fra arbeidslivets parter. På denne
bakgrunn foreslår departementet en lovendring som innebærer
at Arbeidsdirektoratets styre gjøres om til et rådgivende
organ og med bredere representasjon fra arbeidslivets parter.
I tillegg foreslår Arbeids- og administrasjonsdepartementet å endre
sysselsettingsloven § 11 slik at departementet
kan bestemme at arbeidsmarkedsetaten kan kreve betaling for enkelte
av sine tjenester.
Komiteen tar dette til etterretning.
Dagens regelverk med forbud mot privat arbeidsformidling ble
etablert etter krigen og må sees på bakgrunn av
samfunnsforholdene i mellomkrigstiden. Stor arbeidsløshet
tilsa at arbeidstakeren skulle beskyttes. I tillegg ble det fra
flere hold fremholdt prinsipielle og moralske argumenter mot privat
arbeidsformidling.
Lovbestemmelsen som regulerer arbeidsformidling finnes i sysselsettingsloven § 26.
Unntakene fra forbudet er fastsatt i forskrift om unntak fra forbudet mot
privat arbeidsformidling av 10. november 1993.
Formidlingssamarbeid uten fortjeneste kan etter forskriften § 2
gis til virksomheter som i samarbeid med den offentlige arbeidsformidling
vil drive formidling av arbeidssøkere. Virksomheten kan
ikke ta betalt av arbeidsgiver utover det som er nødvendig
for å dekke reelle utgifter i forbindelse med formidlingsvirksomheten.
Formidling med fortjeneste overfor en avgrenset gruppe arbeidstakere
er begrenset til: Arbeidstakere over 60 år, au-pair og
praktikanter (trainee), arbeidstakere til arbeid som har et sosialt
formål, musikere, kunstnere og artister, og leger som er
bostedsregistrert i utlandet ved formidlingen. Det kan videre gis dispensasjon
til å formidle alle typer arbeidskraft til utlandet, unntatt
underordnede sjøfolk, jf. forskriften § 17.
Det er for begge nevnte kategorier forbudt å ta betalt
av arbeidssøker for formidlingstjenesten. Det kan likevel
gjøres unntak fra dette, bl.a. for virksomheter som formidler
au-pair, jf. forskriften § 18 annet ledd.
Overtredelse av forbudet mot privat arbeidsformidling kan straffes
med «bøter eller med fengsel inntil 3 måneder
eller begge deler» etter sysselsettingsloven § 40.
Etter samme bestemmelse finner påtale bare sted etter «krav
fra Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger». Bruk
av ulovlige private formidlingstjenester er ikke straffbart, i motsetning
til utleie av arbeidskraft hvor bruk (innleie) av ulovlig utleid
arbeidskraft er straffbart.
I proposisjonen er det gitt en nærmere redegjørelse
vedrørende fortolkning og avgrensning av forbudet mot privat
arbeidsformidling og forvaltning og kontroll av regelverket.
Det er gjort en rekke undersøkelser, bl.a. Arbeids- og
bedriftsundersøkelsen for 1989 og 1993 og av Arbeidsdirektoratet,
som viser hvilke rekrutteringskanaler arbeidsgivere og hvilke søkekanaler
arbeidssøkere benytter i det norske arbeidsmarkedet. Hovedresultatet
i slike undersøkelser har vist at mange etablerer et arbeidsforhold
uten at en mellommann har knyttet kontakt mellom partene.
Arbeidsmarkedsetaten har de senere årene økt
formidlingsinnsatsen betydelig. I 1998 foretok den 144 000
formidlinger. Dette utgjorde 30 pst. av de ledige stillingene som
arbeidsmarkedsetaten har registrert i sin stillingsbase.
Mens formidlingsmarkedet fram til 1980-tallet var dominert av
arbeidsmarkedsetaten, er bildet i dag at en i tillegg har en rekke
ulike aktører som tilbyr alternative mellomleddstjenester.
I tillegg til private arbeidsformidlingsfirmaer har det kommet
en rekke nye typer av tjenester som grenser mot arbeidsformidling,
f.eks. bemanningstjenester og nedbemanningsbistand. Disse tjenestene
bidrar til å besette ledige stillinger, men de gjør
det på ulike måter.
Komiteen tar dette til etterretning.
Grunnlaget for utleie og innleie av arbeidskraft er at det i
de fleste bransjer og yrker er behov for å rekruttere arbeidskraft
i tillegg til den faste arbeidsstokken i en periode. Dette skjer
bl.a. ved uforutsette arbeidstopper, vikariater, sykefravær,
under permisjoner eller ved midlertidig ledighet i stillinger. Sammen
med overtid og midlertidige ansettelser bidrar utleie av arbeidskraft
til fleksibilitet i arbeidslivet.
Utleie av arbeidskraft er i utgangspunktet forbudt, men det kan
gjøres unntak fra forbudet. Lovbestemmelsen som regulerer
utleie av arbeidskraft finnes i sysselsettingsloven § 27.
Det er i forskrift gjort unntak fra forbudet mot utleie av arbeidskraft.
Etter den siste mer omfattende revisjonen av forskriften i 1983
er det gjort generelle unntak fra forbudet mot utleie av arbeidskraft
på visse områder.
De områder som i forskriften § 1 første
ledd helt er unntatt fra forbudet mot utleie av arbeidskraft, er:
Firma som driver reisereparasjonsvirksomhet eller
vedlikeholdsarbeid ombord på skip i utenriks fart.
Losse- og lastekontorer eller tilsvarende organer som er
opprettet i samarbeid mellom partene i transportsektoren for utleie
av arbeidskraft til lossing og lasting av skip.
Deltakere på arbeidsmarkedstiltak som drives i samarbeid
med den offentlige arbeidsformidling.
Avløserlag i landbruket som stiller avløsere
til disposisjon for bønder i forbindelse med sykdom og
avvikling av ferie m.v.
Utleievirksomhet som skjer i forbindelse med gjennomføringen
av lærekontrakter inngått etter reglene i lov
om fagopplæring.
Etter forskriften § 1 annet ledd er det videre
gitt et generelt unntak for firmaer som stiller arbeidstakere til
disposisjon for oppdragsgivere innen områdene «kontor-,
regnskap-, sekretær-, butikk-, demonstrasjons-, og kantinearbeid,
teknisk tegning eller til lagerarbeid i tilknytning til varehandelen».
Disse områdene vil i det senere omtales som «kontorsektoren».
Av de områder som er unntatt fra forbudet, har «kontorsektoren» størst
betydning. Det er dette området som danner grunnlaget for
vikarbyråenes virksomhet.
Etter forskriften § 2 kan en virksomhet eller
et firma søke om tidsbegrenset dispensasjon for utleie
av arbeidskraft på andre områder. Dispensasjonen
kan gis som en generell dispensasjon av Arbeidsutleieutvalget, og
gjelder for et geografisk avgrenset område eller for hele
landet for et tidsrom av inntil fem år.
Dispensasjon kan også gis for et enkelt oppdrag.
Etter en forskriftsendring i 1992 kan Arbeidsutleieutvalget «gi
dispensasjon til arbeidsgiverforeninger for en gruppe av bedrifter
som ønsker å etablere en pool-ordning for utleie
av arbeidskraft». Formålet med etablering av pool-ordninger
er, som uttalt i forskriften § 9, «å redusere
omfanget av oppsigelser og permitteringer ved mangel på oppdrag,
og gjøre det mindre formålstjenlig å benytte
overtid for å løse kapasitetsproblem. Det er opp
til partene i arbeidslivet å etablere nærmere
samarbeidsformer om utvikling og bruk av slike pool-ordninger.»
Overtredelse av forbudet mot utleie og innleie av arbeidskraft
kan straffes med «bøter eller med fengsel inntil
3 måneder eller begge deler», jf. sysselsettingsloven § 40
første ledd. Påtale finner bare sted etter «krav
fra Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger», jf. § 40
annet ledd.
I proposisjonen er det gitt en oversikt over normene som tillegges
vekt ved fortolkning av loven og forskriftens § 1
annet ledd.
En rekke lover antas å påvirke organiseringen
i arbeidslivet, herunder etterspørsel og tilbud etter kortidsarbeid
og bruk av alternative mellomleddsfunksjoner. Særlig vil
lovreguleringen av arbeidsgiveransvaret, samt andre kostnader ved å ha
egne ansatte som for eksempel personaladministrasjon, kunne ha innvirkning
på hvordan aktørene i arbeidslivet innretter seg.
I proposisjonen er det gitt en sammenfatning av sentrale bestemmelser
om arbeidsgiveransvaret i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven.
Av annet regelverk som regulerer arbeidsgiveransvaret eller som
på annen måte kan påvirke organiseringen
i arbeidslivet, kan nevnes lov om lønnsplikt ved permittering,
yrkesskadeforsikringsloven, skatteloven og folketrygdloven, samt
lov om merverdiavgift og utlendingsloven.
I proposisjonen gis en kort gjennomgang av bruken av korttidsarbeidskraft
og en oversikt over omfang og utvikling av utleie fra vikarbyrå og
mellom ordinære bedrifter, samt en beskrivelse av hvem
som jobber i vikarbyråene og hva slags ansettelsesvilkår
de har.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet viser til at forholdene på arbeidsmarkedet
er i sterk endring med større grad av jobbskifter, videreutdanning
og fleksibilitet. Arbeidsmarkedet er videre blitt mer spesialisert
med nisjer for spesielle profesjoner. Dagens regelverk med et forbud mot
privat arbeidsformidling er lite tilpasset denne situasjonen. Erfaringer
fra andre land som har opphevet forbudet mot privat arbeidsformidling,
tilsier at privat arbeidsformidling vil få svært
liten betydning for den offentlige arbeidsformidlingen. Private
spesialiserte arbeidsformidlingsfirmaer vil imidlertid på dagens
varierte arbeidsmarked kunne supplere den offentlige arbeidsmarkedsetaten
ved å betjene nisjer i arbeidsmarkedet. De private aktørene
vil derved kunne bidra til målet om et godt fungerende
arbeidsmarked. En adgang til privat arbeidsformidling vil kunne
stimulere arbeidsmarkedsetaten til økt effektivitet og
kundetilpassing. Departementet mener også det er uheldig å fastholde
et regelverk som både har vært og i praksis vil
være vanskelig å kontrollere i fremtiden uten
stor ressursbruk.
Departementet vil derfor tilrå at sysselsettingsloven § 26
endres slik at privat formidling av arbeidskraft blir tillatt.
Departementet har merket seg at de fleste høringsinstansene
i all hovedsak slutter seg til utvalgets forslag om å tillate
etablering av privat arbeidsformidling.
Departementet er enig med utvalget i at aktive mellomleddsfunksjoner
som naturlig lar seg fortolke som arbeidsformidling, bør
gå inn under formidlingsbegrepet. Det vil innebære
at all aktiv koblingsbistand som f.eks. headhunting, bør
inn under formidlingsbegrepet. Baser på Internett over
ledige stillinger eller arbeidssøkere er mer lik annonsering.
Departementet foreslår derfor ikke å regne bruk
av Internett som formidling.
Departementet ønsker å opprettholde dagens
bestemmelse om at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak
fra forbudet mot å ta betalt for formidlingen av arbeidssøker
når alternativet er at slike formidlingstjenester ikke
vil bli tilbudt. Allerede i dag er det lovlig å ta betalt
for noen typer arbeidssøkere, bl.a. au pair. Unntak kan
også være aktuelt for spesielle tjenester fra
headhuntingfirmaer. Den endelige utforming av disse kravene bør
skje i en egen forskrift med hjemmel i sysselsettingsloven § 26.
ILO-konvensjon nr. 179, hvor Stortinget har samtykket i ratifikasjon åpner
for privat formidling av sjøfolk etter autorisasjon eller
annen form for offentlig godkjenning. Ingen gebyrer eller andre
avgifter skal belastes sjøfolkene.
Departementet mener at dersom privat arbeidsformidling generelt
blir tillatt, bør det også omfatte underordnede
sjøfolk. Betingelser for privat formidling av sjøfolk
kan fastsettes i forskrift.
Departementet ønsker å kunne pålegge
aktører som driver formidling, en rapporteringsplikt for
antall formidlinger, slik at myndighetene kan få informasjon om
utviklingen på arbeidsmarkedet.
Departementet er enig med utvalget i at en hovedregel for private
firmaer som driver utleie, bør være krav om AS/ASA
eller tilsvarende kapitalgrunnlag som bankgaranti. Dette foreslås
tatt inn i loven. Kravet til egenkapital er først og fremst
foreslått for å sikre seriøsitet i de
private firmaer som vil drive arbeidsformidling. Departementet mener
i tillegg at statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker-
og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner, bør
kunne drive formidling uten å oppfylle nevnte krav. Et
generelt unntak for de instanser som er nevnt ovenfor, foreslås
tatt inn i loven.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet ønsker å opprettholde
den offentlige arbeidsformidlingen som en landsdekkende og lik tjeneste
for alle arbeidsgivere og arbeidssøkere som ønsker
etatens bistand. Norge skal fortsatt være ett arbeidsmarked.
Å pålegge private formidlingsvirksomheter å være
lokalisert over hele landet vil være en kraftig etableringshindring
for nye bedrifter. Et slikt krav synes således uaktuelt.
Departementet ønsker at alle virksomheter som vil drive
arbeidsformidling, skal oppfylle visse minimumsvilkår.
Departementet vil lage nærmere bestemmelser for melding,
rapportering, tilsyn, organisering og drift. Det legges opp til
en lite omfattende rapportering. I første omgang vil kontrollen
og innhentingen av rapporteringen m.v. bli lagt til Arbeidsdirektoratet.
Departementet vil senere vurdere nærmere om en annen plassering
er mer hensiktsmessig. Med utgangspunkt i de oppgaver Arbeidstilsynet
har vurderes dette ikke å være noen hensiktsmessig
kontrollinstans i disse sakene.
For å sikre at lov og forskrifter overholdes, bør straffebestemmelsen
i dagens sysselsettingslov § 40 opprettholdes.
Dagens § 40 legger myndigheten til å kreve
påtale til Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger.
Departementet foreslår at denne regelen opprettholdes som
i dag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
støtter at privat arbeidsformidling blir tillatt.
Brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 8. november
1999 er tatt inn som vedlegg 1 i innstillingen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil understreke
at forutsetningen for å tillate privat arbeidsformidling,
er at heller ikke private arbeidsformidlere skal kunne ta betalt
av arbeidssøkeren, unntatt i særlige tilfeller hvor
alternativet er at slike formidlingstjenester ikke vil bli tilbudt,
slik det fremgår av forslaget til sysselsettingsloven § 26
fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ikke noe prinsipielt galt i at også arbeidssøkere
må betale for de arbeidsformidlingstjenester de benytter
seg av.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
mener at det nåværende regelverket ikke er tilpasset
dagens situasjonen på arbeidsmarkedet. Dette skyldes blant
annet framveksten av nye tjenester og nye kanaler for kontakt mellom
arbeidssøkere og arbeidsgivere i regi av både
offentlig arbeidsformidling og private byråer. Flertallet har
registrert at de fleste arbeidssøkere som skaffer seg jobb
gjør dette via avisannonser, internett, headhuntingsbyråer,
venner og bekjente osv. Denne nye situasjonen må også lov-
og regelverket ta opp i seg.
Flertallet mener dessuten at det er positivt at flere
aktører enn Arbeidsmarkedsetaten prøver å skaffe
jobber til arbeidssøkere. Privat arbeidsformidling vil
være et supplement til Arbeidsmarkedsetaten.
Et annet flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at vi fortsatt skal ha en stor, slagkraftig og landsdekkende
offentlig arbeidsformidling i Norge, bl.a. fordi den er en viktig
del av myndighetenes arbeidsmarkedspolitiske virkemiddel, jf. Solidaritetsalternativet. Dette
flertallet vil også vektlegge at nivået
på tiltaksplassene må stå i forhold til
ledighetsnivået.
Dette flertallet slutter seg til forslaget om
at private firmaer som driver formidling skal være registrert
som aksjeselskap, allmennaksjeselskap eller stille garanti fra bank
eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder
for aksjeselskap. Dette flertallet vil likevel understreke at
statlige og kommunale institusjoner, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner
samt ideelle organisasjoner, bør kunne drive formidling
uten å oppfylle de nevnte krav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at departementet foreslår
at for å drive privat arbeidsformidling må man
være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap
eller stille garanti for bank eller forsikringsselskap tilsvarende
de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Disse medlemmer vil understreke
at alle som driver næringsvirksomhet har regnskapsplikt.
I utgangspunktet er valg av en aksjeselskapsform en klarere avgrensning
av det økonomiske ansvaret for forpliktelser enn valg av
andre selskapsformer hvor det økonomiske ansvaret er større.
Disse medlemmer mener forslaget i odelstingsproposisjonen
med krav til hvilke foretak som kan drive formidling stort sett
vil være passende for de fleste former for privat arbeidsformidling,
men det ville kunne finnes enkelte unntak knyttet til formidling
i forhold til personlig tjenesteyting som praktikanter, barnevakttjeneste,
dagmammaordning. På dette området har Stortinget
vært opptatt av at ansettelsesforhold skal forenkles for å gjøre
svart arbeid om til hvitt. Ved formidling av denne typen arbeid
er dette etter disse medlemmer også et viktig formål.
Kravet om garantistillelse i sysselsettingsloven § 26
kan her medvirke til at slik formidling kommer inn i riktige former
mht. betaling av skatt.
I distrikts-Norge er personlige selskapsformer mer vanlige enn
aksjeselskapsformen. For selskap som driver med arbeidsformidling
vil denne aktiviteten være en så liten del av
et selskaps arbeid at kravene til sikkerhet kan motvirke at formidlingsvirksomhet
etableres.
Disse medlemmer vil derfor foreslå å endre § 26
siste ledd slik at departementet også kan avvike fra kravene
til garantistillelser for å imøtekomme de behov
som er nevnt ovenfor.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Sysselsettingsloven
§ 26 siste ledd skal lyde:
Departementet kan fastsette nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten,
og i særlige tilfeller gjøre unntak fra garantikravet
i første ledd eller forbudet i annet ledd.»
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen bruke unntaksmuligheten
i § 26 siste ledd til å lage et forenklet
regelverk med lavere garantikrav for formidling av tjenester som
praktikant, barnevakt, dagmamma og for særlige distriktsbaserte
virksomheter med lav omsetning.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det ikke er stort behov for å åpne for privat
arbeidsformidling, men tar til etterretning at det vil bli flertall
for ordningen.
Dette medlem mener det er nødvendig med en
autorisasjonsordning for privat arbeidsformidling og vil derfor
fremme forslag om det. En slik ordning vil være en kvalitetssikring
av at bedriftene er seriøse og har kjennskap til og følger
norsk lov. Dette medlem viser til sine merknader
under kap. 6.2.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Sysselsettingsloven
§ 26 siste ledd skal lyde:
Virksomheter som vil drive arbeidsformidling skal godkjennes
av departementet eller av den departementet bestemmer. Departementet
kan stille krav for godkjenning av virksomheten samt fastsette nærmere
vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering
og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfelle
gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd.»
Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet
støtter Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag
om å flytte reguleringen av arbeidsleie fra sysselsettingsloven
til arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, slik at utleie
blir tillatt mens begrensningene knyttes opp til virksomhetenes
adgang til å leie inn arbeidstakere. Utvalgets utredning
viser at dagens regelverk inneholder en rekke svakheter og til dels
er preget av å være utformet for et arbeids- og
næringsliv som er vesentlig annerledes enn i dag. Utvalget
har pekt på flere problemer med dagens regelverk, både når
det gjelder tolkningen av loven og håndhevingen av regelverket.
Det fremheves at problemene i stor grad kan tilskrives tilfeldige
avgrensninger med hensyn til type og art av arbeidskraft som kan
utleies, og ressurskrevende dispensasjonsordninger. Regelverket har
også vist seg å være lite robust overfor
endringer i arbeidsmarkedet og synes dårlig tilpasset fremtidens arbeidsmarked.
Utvalget fant at et enklere og mer forutsigbart regelverk enklest
kan ivaretas ved et regelverk som regulerer adgangen til å leie
inn arbeidstakere. Forslaget til begrensninger i adgangen til innleie bygger
hovedsakelig på lovgivers utgangspunkt om at fast tilsetting
i et to-partsforhold skal være det normale. Dette er vurderinger
departementene slutter seg til.
Gitt at arbeidsleie skal reguleres, stiller høringsinstansene
seg i hovedsak positive eller nøytrale til en slik prinsipiell
omlegging av regelverket. Høringsrunden har imidlertid
vist at det er vanskelig å forene de sentrale partene i
arbeidslivet når det gjelder den nærmere reguleringen.
Arbeidstakersiden og deler av arbeidsgiversiden har til dels motstridende
og kritiske synspunkter på i hvilken grad forslaget til
regulering vil ivareta virksomhetenes behov for fleksibilitet på den
ene siden og behovet for å ivareta arbeidstakernes rettigheter
på den andre siden.
Etter Kommunal- og regionaldepartementets vurdering synes det å være
en klar fordel dersom hovedtrekkene i den enstemmige utvalgsinnstillingen kan
følges opp. Departementet foreslår derfor å videreføre
hovedtrekkene i utvalgets forslag om å regulere innleie
i et nytt kapittel «XI B. Innleie av arbeidstakere» i
arbeidsmiljøloven. Regulering av innleie av arbeidstakere
fra virksomhet som har til formål å drive utleie,
typisk vikarbyråer, foreslås regulert i ny § 55
K i arbeidsmiljøloven, mens innleie fra virksomhet som
ikke har til formål å drive utleie, typisk produksjonsbedrifter
innenfor olje- og verkstedsindustrien, foreslås regulert
i ny § 55 L. Forslaget innebærer en forskjellig
regulering av disse to typesituasjonene i forhold til vilkårene
for innleie og rettsvirkninger og håndheving av ulovlig
innleie. Når det gjelder håndheving av brudd på regelverket
følger departementet opp utvalgets forslag til privatrettslig modell.
Dette innebærer at arbeidstaker i de tilfeller hvor enighet
ikke oppnås, må reise søksmål
om ulovlig innleie, og at det er domstolene som i siste instans avgjør
spørsmålet. Det foreslås tilsvarende
regler for innleie i staten i tjenestemannsloven, tilpasset tjenestemannslovens
regelverk for midlertidig tilsetting. I sysselsettingsloven videreføres
enkle formelle krav til virksomheter som vil drive utleie.
Flere høringsinstanser har pekt på problemstillinger
som ikke ble behandlet av utvalget, særlig når det
gjelder rettsvirkninger av lovbrudd og håndheving av regelverket.
Departementet har vurdert disse og mener å ha funnet tilfredsstillende
løsninger på de uavklarte sider av forslaget.
Det knytter seg usikkerhet til hvor stort omfang innleie vil
få etter en slik prinsipiell omlegging av regelverket.
Bruk av arbeidsleie utgjør i dag i underkant av 1 pst.
av arbeidsmarkedet. Det er imidlertid grunn til å følge
utviklingen nøye. Mye taler for at det etter en viss periode,
f.eks. etter 5 år, gjennomføres en evaluering
av forslagets virkninger, bl.a. når det gjelder bruken
av kortidsarbeidskraft, etterlevelse av regelverket m.v.
I likhet med utvalget foreslår ikke Kommunal- og regionaldepartementet
noen definisjon av begrepet innleie. Departementet legger til grunn
at selv om innleie er et nytt begrep i arbeidsmiljøloven,
er det innholdsmessig ment å dekke den samme situasjon
som utleie, slik begrepet generelt er beskrevet i gjeldende sysselsettingslov § 27.
Innleie av arbeidstakere vil da innebære at utleierens
tilsatte stilles til oppdragsgiverens (innleierens) disposisjon
og er underlagt oppdragsgiverens ledelse og instruksjon. Innleier
har også den økonomiske risiko for arbeidsresultatet.
De innleide arbeidstakerne er tilsatt hos utleieren. Utleieren er
ansvarlig for utbetaling av lønn m.v. og er ansvarlig for
at de utleide arbeidstakerne har de kvalifikasjoner som er forutsatt ved
oppdraget. Det knytter seg langvarig forvaltnings- og domstolspraksis
til forståelsen av utleiebegrepet i sysselsettingsloven § 27,
som også vil være relevant for vurderingen av
innleie etter arbeidsmiljøloven.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at reguleringen
av innleie i arbeidsmiljøloven i utgangspunktet skal omfatte
alle virksomheter som faller innenfor arbeidsmiljølovens
virkeområde, dvs. enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker,
jf. arbeidsmiljøloven § 2 nr. 1 (se likevel
unntak i § 2 nr. 2).
Departementet legger til grunn at reglene om innleie også bør
gjelde for Svalbard. Begrunnelsen for å regulere innleie
er hensynet til arbeidstakeres vern, og ikke lenger sysselsettingspolitiske
hensyn som lå til grunn for sysselsettingsloven. Med utgangspunkt
i Svalbardloven § 3 bør da innleiereglene
som arbeidervernlovgivning, også omfatte Svalbard. Det
vises også til at arbeidsmiljølovens regler om
midlertidig tilsetting gjelder for Svalbard, og symmetrihensynet tilsier
at innleie og midlertidig tilsetting undergis samme regulering.
I utgangspunktet faller enmannsvirksomheter utenfor arbeidsmiljølovens
virkeområde, jf. arbeidsmiljøloven § 2
nr. 1. Utvalget drøftet ikke forholdet til disse virksomhetene,
og konsekvensene av forslaget er at enmannsvirksomheter vil kunne
leie inn arbeidstakere uten hensyn til de begrensninger som foreslås
lagt til arbeidsmiljøloven. Kommunal- og regionaldepartementet
er i arbeidsmiljøloven § 2 nr. 7 gitt
hjemmel til å gjøre lovens regler helt eller delvis gjeldende
for disse virksomhetene. Departementet vil komme tilbake med et
eget forskriftsforslag om at reglene om innleie skal gjøres
gjeldende for enmannsvirksomheter, for å sikre at slike
virksomheter ikke baserer sine tjenester på ubegrenset
bruk av innleid arbeidskraft, f.eks. med sikte på å unngå et
tradisjonelt arbeidsgiveransvar. I den grad slike virksomheter skulle
ha behov for å leie inn arbeidstakere, bør dette i
likhet med andre små og mellomstore virksomheters behov,
kunne dekkes tilfredsstillende innenfor forslagets rammer for lovlig
bruk av innleie.
Departementet følger opp utvalgets forslag om å unnta
fra arbeidsmiljølovens regulering, innleie til embeter,
stillinger og andre arbeidsforhold som omfattes av tjenestemannsloven.
Det foreslås derfor særskilte regler i tjenestemannsloven
for innleie av arbeidstakere i staten.
Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet
støtter utvalgets forslag om at det i forskrift kan forbys
innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder
når viktige samfunnshensyn tilsier det. En adgang til å forby
innleie av visse arbeidstakergrupper vil sikre at myndighetene har
en mulighet til å håndtere eventuelle uønskete
resultater av innleie. Det foreslås at Kongen gis adgang
til å unnta visse yrkesgrupper fra innleieadgangen, med
mulighet for å delegere kompetansen til det departement
som til enhver tid har ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken. Det
er således Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forestår
den konkrete vurdering.
Etter Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering gjør
det seg gjeldende særskilte hensyn innenfor helse- og sosialsektoren
som tilsier at noen yrkes-/utdanningsgrupper i denne sektoren
bør unntas adgangen til innleie, slik også utvalget
og høringsinstansene har pekt på. Arbeids- og
administrasjonsdepartementet legger derfor opp til at yrkesgrupper
i helse- og sosialsektoren i medhold av aml. § 55
K nr. 5 og § 55 L nr. 3 ved forskrift unntas fra
adgang til innleie.
Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget foreslo separat regulering
av innleie fra «virksomhet som driver utleie» og «virksomhet
som ikke driver utleie». Flere høringsinstanser
har påpekt at forslaget til ordlyd er uklart når
det gjelder skillet mellom de to typer virksomheter, og ber om at
skillet tydeliggjøres. Særlig pekes det på at
konsekvensene av å falle innenfor eller utenfor bestemmelsene
er nokså vidtrekkende, noe som taler for et klart skille
mellom de to kategorier av virksomheter.
Departementet foreslår således at innleie av
arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive
utleie, reguleres i ny § 55 K. Innleie fra virksomheter
som ikke har til formål å drive utleie, reguleres
i egen bestemmelse i § 55 L.
Departementet foreslår at innleie fra virksomhet som
har til formål å drive utleie, dvs. typisk vikarbyråer,
skal være tillatt i samme utstrekning som adgangen til
midlertidig tilsetting etter de lovfestede vilkårene i § 58
A nr. 1 første ledd. Dette innebærer at innleie
kan skje av enhver arbeidstakergruppe, mens det gjelder skranker
for i hvilke situasjoner innleie kan forekomme.
Innleie vil etter dette bl.a. kunne benyttes i vikariater, f.eks.
ved sykdom, ferie og svangerskaps- eller utdanningspermisjon. Videre
vil innleie kunne skje ved sesongmessige svingninger og uforutsigbare,
kortvarige arbeidstopper. Generelle eller jevne variasjoner i ordretilgang
eller usikkerhet om eventuell fremtidig reduksjon i arbeidsmengde,
omorganisering e.l. gir ikke i seg selv grunnlag for innleie.
I § 55 K nr. 2 følger departementet
opp utvalgets forslag om å gi de lokale parter adgang til å inngå avtale
om innleie utover vilkårene i § 55 K
nr. 1 (jf. § 58 A). Bestemmelsen regulerer forholdene
i innleievirksomheten og gjelder krav til avtale mellom innleier
og tillitsvalgte hos innleier. Bestemmelsen berører ikke
utleierens adgang til å leie ut egne arbeidstakere, som
vil bero på en vurdering av arbeidsgivers styringsrett
slik denne er avgrenset gjennom lovgivning, eventuelle tariffavtaler
og arbeidsavtalen. Departementet foreslår at slik avtale
kan inngås mellom virksomhet som er bundet av tariffavtale
og tillitsvalgte ved innleievirksomheten, og følger med
det opp et enstemmig utvalgs forslag om å gi partene en slik
avtalefrihet. En slik generell avtaleadgang følger ikke
av § 58 A, og begrunnes av Arbeidsformidlings- og
arbeidsleieutvalget med at en harmonisering av regelverkene i enkelte
tilfeller kan gi en for restriktiv adgang til innleie.
Kommunal- og regionaldepartementet følger opp utvalgets
forslag om at arbeidstaker som mener seg ulovlig innleid fra vikarbyrå,
på samme måte som ved midlertidig tilsetting,
kan gå til søksmål om fast tilsetting
eventuelt erstatning i de tilfeller partene ikke kommer til enighet
på annen måte. Det vises til at hensynet til et
sammenhengende og konsistent regelverk for innleie og midlertidig
tilsetting kan tilsi at brudd på samme vilkår
møtes med de samme rettsvirkninger og håndheves
på samme måte.
Departementets forslag til privatrettslig håndhevingsmodell
forutsetter at den enkelte innleide arbeidstaker fremmer sin sak
på samme måte som ved spørsmål
om ulovlig midlertidig tilsetting. I likhet med Arbeidsformidlings-
og arbeidsleieutvalget legger departementet til grunn at den innleides
behov for beskyttelse vil bli ivaretatt ved at vedkommende kan gå til
søksmål med krav om fast tilsetting i virksomheten
eller erstatning. Utvalget peker på at krav på fast tilsetting
eller erstatning er sterke virkemidler som vil virke disiplinerende
på innleievirksomhetens bruk av innleie, og således
være effektive reaksjonsmidler. Dette er vurderinger departementet
slutter seg til.
Departementet har også vurdert spørsmålet
om offentligrettslig håndheving av regelverket for innleie. En
offentligrettslig håndheving ville innebære at
bestemmelsene ikke utgjør en del av kontraktsvernet, men
anses som offentligrettslige plikter hvor det offentlige er rettighetshaver.
Regelverket ville da kunne håndheves ved at det offentlige
benyttet sine reaksjonsmidler, f.eks. pålegg/tvangsmulkt
og/eller bøter/straff. Departementet
har imidlertid ikke funnet å kunne anbefale en slik løsning.
På grunn av tre-partsforholdet ved innleie oppstår særskilte
spørsmål knyttet til rettsvirkningene av ulovlig
innleie. I proposisjonen drøftes spørsmålet
om rettsvirkninger knyttet til de ulike relasjonene mellom arbeidstaker,
utleier og innleier.
Departementet følger opp Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets
forslag om særskilt regulering av adgangen til innleie
ved arbeidsleie mellom virksomheter som ikke har til formål å drive
utleie, jf. forslag til ny § 55 L. Dette er ordinære
virksomheter, tradisjonelt produksjonsbedrifter innenfor verksteds-
eller oljeindustrien. Begrunnelsen for å gi særskilte
regler for virksomheter som ikke har til formål å drive
utleie er at det er ønskelig med en videre adgang til arbeidsleie
mellom slike virksomheter enn det § 58 A-modellen
gir adgang til. For eksempel vil en § 58 A-løsning
ikke være egnet for virksomheter som ønsker å leie
ut sine tilsatte som alternativ til f.eks. oppsigelse eller permittering.
Utvalget beskriver dette som utlånslignende situasjoner
mellom virksomheter som driver aktivitet innenfor noenlunde samme
områder. Utvalget viser til at skillet har lang tradisjon
i Norge.
Forslaget til regulering av innleie etter § 55
L skiller seg prinsipielt fra forslaget til ny § 55
K. Mens vilkårene for innleie fra vikarbyråer
etter § 55 K beror på om det foreligger
midlertidig behov for arbeidskraft hos innleier, er vilkårene
for innleie etter § 55 L at utleier oppfyller
visse ordenskrav, likevel slik at det ved innleie av lengre varighet
og omfang kreves at tillitsvalgte hos innleier samtykker i at innleie
kan skje. Dersom innleier leier inn arbeidstakere fra en utleier som
ikke oppfyller lovens krav, er det innleier som bryter innleiereglene.
Departementet opprettholder utvalgets forslag om at den innleide
skal ha fast tilsetting hos utleier. Det vil for det første
hindre at utleier tilsetter vedkommende midlertidig kun for den
tid utlåns-/utleiesituasjonen skal vare, samtidig
som det også til en viss grad kan ivareta behovet for ordnede
forhold hos utleier. Kravet i arbeidsmiljøloven § 55
B og C om at utleier som arbeidsgiver er pliktig i å gi
sine tilsatte skriftlig arbeidsavtale, vil også kunne bidra
til ryddige forhold.
Utvalget foreslo videre at innleie som nevnt ovenfor først
kan skje etter drøftelse med berørte tillitsvalgte.
Departementet slutter seg til dette prinsippet. Drøftingsplikten
er en videreføring av dagens ordning som krever at innleievirksomheten
drøfter saken med de tilsatte før søknad
om dispensasjon kan behandles.
Departementet foreslår at innleier som ønsker å leie
inn ut over 15 pst. av arbeidsstokken med en varighet ut over to år,
må inngå avtale med tillitsvalgte hos innleier.
Disse grensene vil sikre arbeidsgiverne en viss fleksibilitet i
bruk av innleid arbeidskraft. Samtidig vil en hindre at en vesentlig
del av arbeidsstyrken vil bestå av innleid arbeidskraft
uten at det er oppnådd enighet om dette med arbeidstakerne.
I likhet med utvalget anser imidlertid departementet det som
lite hensiktsmessig med en avtale dersom innleie gjelder mindre
enn tre personer. Unntaket antas å kunne imøtekomme
små og mellomstore virksomheters behov for fleksibel bruk
av innleid arbeidskraft.
Departementet følger også opp utvalgets forslag om å unnta
virksomheter innenfor samme konsern fra bestemmelsen.
Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget la til grunn at brudd
på § 55 L i utgangspunktet ikke fordret de
samme rettsvirkninger som brudd på innleie etter § 55
K, under henvisning til at det forelå andre vernehensyn.
Departementet slutter seg til denne vurderingen.
Dersom en virksomhet driver utleie som «produksjonsbedrift»,
uten å oppfylle kravet til å være slik virksomhet,
jf. § 55 L, vil dette medføre at innleie
fra slik virksomhet faller innenfor virkeområde til § 55
K (vikarbyrå). Rettsvirkningen er i så fall at
den/de tilsatte i utgangspunktet kan kreve seg fast tilsatt
hos innleier. Domstolen vil imidlertid etter en helhetsvurdering,
hvor bl.a. innleierens aktsomhet bør tillegges vekt, likevel
kunne komme til at fast tilsetting ikke skal gis fordi det fremstår
som åpenbart urimelig i det konkrete tilfelle.
Ved brudd på bestemmelsens vilkår om at den innleide
skal være fast tilsatt hos utleier, foreslår verken
utvalget eller departementet noen særskilte rettsvirkninger.
Utgangspunktet må være at innleieforholdet skal
opphøre, alternativt at den innleide gis fast tilsetting
hos utleier. Den innleide anses som rettighetshaver.
En ut-/innleid arbeidstaker vil kunne gå til søksmål
om fast tilsetting hos utleier etter reglene om midlertidig tilsetting
i § 58 A, dersom utleier har et løpende
behov for arbeidskraften. Når det gjelder adgangen til å inngå avtale
om utvidet bruk av innleie, jf. § 55 L nr. 2,
antar departementet at slike avtaler naturlig vil kunne inngås
ved tariffavtale mellom innleier og de aktuelle tillitsvalgte hos
innleier.
For å sikre seriøsitet i de bedrifter som driver
utleie og for å hindre etablering av useriøse
bedrifter, må utleievirksomheten enten være registrert
som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti
fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav
som stilles for aksjeselskap. Disse krav foreslås tatt
inn i sysselsettingsloven § 27. Tilsvarende krav
er foreslått satt til virksomheter som vil drive arbeidsformidling.
Videre foreslås enkelte andre vilkår fastsatt
i loven.
En virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker for et oppdrag,
skal ikke kunne begrense arbeidstakerens rett til å ta
fast eller midlertidig arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgivere
når oppdraget er avsluttet. Videre skal en virksomhet ikke
kunne leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere
arbeidsgivere før det har gått 6 måneder
siden arbeidstakeren sluttet hos denne. Tilsvarende bestemmelser
finnes i dagens utleieforskrift.
Det vil dessuten bli lagt opp til at virksomheten som driver
utleie skal sende melding om dette samt rapportere om omfanget.
Behovet for sanksjonsmidler overfor utleievirksomheten antas å ville
bli mindre nå, ved at innleie av arbeidskraft reguleres
i arbeidsmiljøloven med mulighet for den ansatte til å gå til
søksmål med krav om fast ansettelse eller erstatning.
Departementet vil likevel foreslå at departementet får
fullmakt i sysselsettingsloven til å fastsette nærmere
vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering
og drift av utleievirksomhet.
Bestemmelsen i sysselsettingsloven som gir Arbeidsdirektoratet
adgang til å be virksomheter som antas å drive
i strid med bestemmelsene for utleie av arbeidskraft om en redegjørelse
for forholdet, jf. sysselsettingsloven § 37 og
straffebestemmelsene i sysselsettingsloven foreslås opprettholdt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter
prinsipielt en speilvending av regelverket slik at inn- og utleie
av arbeidskraft i utgangspunktet blir tillatt. Også regelverket
for innleie må tilpasses en ny situasjon på arbeidsmarkedet
og de permisjonsordningene som er vedtatt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det ikke er behov for å liberalisere regelverket for arbeidsformidling
og arbeidsutleie, men tar til etterretning at det ikke er flertall
for det. Dette medlem vil derfor fremme endringer
i foreslått regelverk for bedre å ivareta arbeidstakernes rettigheter
og håndheving av regelverket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter
seg til Regjeringens forslag om 6-måneders «karantene» i
forhold til å kunne leie seg inn igjen hos sin tidligere
arbeidsgiver.
Regjeringen har foreslått at regelverket for arbeidsleie
skal være todelt, ett for innleie fra vikarbyråer
og ett for arbeidsleie mellom bedrifter som ikke har til formål å drive
utleie (produksjonsbedrifter). Dette mener flertallet er
en fornuftig todeling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at Regjeringen foreslår
en 6-måneders «karantene» i forhold til å kunne
leie seg inn igjen hos sin tidligere arbeidsgiver. Disse
medlemmer vil peke på at den liberaliseringen som
nå foretas etter disse medlemmers mening
også har til hensikt å møte arbeidstakeres ønske
om mer fleksibilitet i sitt arbeidsforhold. En slik karanteneregel
vil gjøre det svært vanskelig å oppnå dette
for arbeidstakere som bor i deler av Norge hvor arbeidsmarkedet
er tynt, hvor f.eks. hovedetterspørselen etter den type
kompetanse en arbeidstaker besitter er den tidligere arbeidsgiver. Disse
medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget fra
Regjeringen og vil peke på at det naturlige nå vil
være å høste erfaring med et liberalisert
lovverk og i ettertid vurdere om dette lovverket, pga. uheldige
utslag, trenger innstramming. Det er etter disse medlemmers mening
feil rekkefølge å innføre innstrammingene
slik at man ikke får erfart om det er behov for denne typen
regler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at en generell tillatelse til innleie av arbeidskraft bør
gjelde for alle arbeidstakergrupper. Flertallet ønsker
derimot å gi Regjeringen fullmakt på generelt
grunnlag til å kunne unnta enkelte yrkesgrupper fra hovedregelen
i perioder hvis viktige samfunnshensyn og situasjonen ellers krever det.
Flertallet mener at når det gjelder bruken
av arbeidsleie er det grunn til å følge utviklingen
nøye, og ber om at Regjeringen legger fram for Stortinget
en evaluering av hvordan det nye lovverket for arbeidsleie har fungert. Flertallet ønsker å få seg forelagt
en slik evaluering to til tre år etter at det nye lovverket
er trådt i kraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er ikke enig i at det skal innføres en
generell forskriftsfullmakt på det nåværende
tidspunkt for at Regjeringen skal kunne unnta enkelte yrkesgrupper. Disse
medlemmer mener det ville være naturlig å la
loven få virke og høste erfaring før
en gir en slik unntaksmulighet. Disse medlemmer er
generelt skeptiske til å gi Regjeringen fullmakt til å suspendere
viktige deler av lovverket og mener det ville være fullt
mulig for Regjeringen å komme til Stortinget med nye forslag hvis
det skulle vise seg å være behov for å unnta
særlige yrkesgrupper. På den måten vil
Stortinget kunne vurdere kriterier for bruk av en fullmakt basert
på erfaringen med et endret lovverk.
Disse medlemmer vil understreke at det burde vært
naturlig at Stortinget la føringer for når en
slik fullmakt skal brukes, og er forbauset over at Arbeiderpartiet,
på tross av de mediasignaler som er gitt, ikke klart vil
slå fast at innleie av helsepersonell skal være tillatt. Disse
medlemmer mener det på bakgrunn av at statsråden
ved presentasjon av proposisjonen uttalte at helsepersonell skulle
unntas, burde vært gitt et klart signal tilbake om at dette
ikke er i tråd med stortingsflertallets syn.
Disse medlemmer vil videre peke på at
helsesektoren er en sektor hvor det i dag er for lite kvalifisert
arbeidskraft disponibel i arbeidsmarkedet i Norge, og hvor hensynet
til pasientene gjør at det bør være en
generell tillatelse til innleie av både norsk og utenlandsk
personell, så lenge det tilfredsstiller de faglige kravene
som settes til de jobber man går inn i.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine generelle merknader og til behovet for myndighetskontroll.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Sysselsettingsloven
§ 26 siste ledd skal lyde:
Virksomheter som vil drive arbeidsformidling skal godkjennes
av departementet eller av den departementet bestemmer. Departementet
kan stille krav for godkjenning av virksomheten samt fastsette nærmere
vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering
og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfelle
gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd.»
Dette medlem vil peke på at svart arbeid
og skatteunndragelser er et stort samfunnsproblem. Autorisasjonsordninger
er et viktig virkemiddel i kampen mot svart arbeid.
Dette medlem viser til at det i renholdsbransjen
er en frivillig godkjenningsordning, Ren Utvikling. Denne ordningen
har ifølge skattedirektoratet ført til at i bedrifter
som er godkjent av ordningen, er det svært usannsynlig
at det finnes noen skatteunndragelser av stort omfang. Finansdepartementet
har i brev av 3. juli 1998 til undertegnede bekreftet støtte
til skattedirektørens oppfatning og viser til at godkjenningsordningen
er et viktig bidrag for å få redusert omfang av
svart arbeid og skatteunndragelser i renholdsbransjen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
støtter at innleie av arbeidstakere fra virksomhet som
har til formål å drive utleie, blir tillatt i samme
utstrekning som det kan avtales midlertidig tilsetting etter § 58
A nr. 1 første ledd i arbeidsmiljøloven.
Flertallet støtter at i virksomhet som
er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som
til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori
innleien gjelder, slutte skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie
uten hinder av det som er nevnt i avsnittet nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at det
også er viktig for arbeidsgiver å kunne leie inn
ved sesongmessige svingninger og andre kortvarige og uforutsette
driftsmessige topper. Flertallet mener det er rimelig
at innleie tillates i samme utstrekning som det er mulig å ansette
midlertidig. Dette er også i tråd med Blaalid-utvalgets
innstilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er i hovedsak enig med Regjeringen i at tillatelse
til å innleie arbeidstakere fra virksomhet som har til
formål å drive utleie, bør følge
av den midlertidige tilsettingen etter arbeidsmiljøloven § 58
A nr. 1 a. Disse medlemmer vil peke på at
Stortinget, gjennom behandlingen av Innst. O. nr. 2 (1994-1995),
foretok en innstramming i denne bestemmelsen som disse medlemmer var
uenige i.
Disse medlemmer vil peke på at lovforslaget innebærer
at en innleid vikar kan gå til rettssak hvis det antas
at innleien er ulovlig, konsekvensen av at det fastsettes at innleien
kan være fast ansettelse eller erstatning. Med slike mulige
straffesanksjoner burde det være et minimumskrav fra norske
arbeidsgivere at lovgiverne har gitt så klare lovtekster
at det er enkelt å forholde seg til om innleien er lovlig
eller ikke. Disse medlemmer kan bare konstatere at
dagens § 58 A nr. 1 a er meget uklar, og kan lede
til helt ulike fortolkninger av hva som er lovlig og ulovlig innleie.
Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om endring
i § 58 A nr. 1 a, i tråd med den rettstilstand som
var før Stortinget foretok innstrammingen.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende
forslag:
«Arbeidsmiljøloven
§ 58 A nr. 1 a skal lyde:
a) når arbeidets karakter tilsier det.»
Disse medlemmer vil subsidiært støtte Regjeringens
forslag til § 55 K nr. 1.
Disse medlemmer vil vise til at loven inneholder
en adgang til å avtale innleie utover det som reguleres
gjennom arbeidsmiljølovens § 58 A hvis
arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall
av den arbeidstakerkategori innleie gjelder. Disse medlemmer vil
vise til at dette ekskluderer alle bedrifter hvor få ansatte
har valgt å fagorganisere seg fra å kunne gjøre
slike avtaler. Disse medlemmer vil vise til at Blaalid-utvalget foreslo
en mindre streng regulering og disse medlemmer vil
foreslå at dette forslaget følges opp.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 K nr. 2 skal lyde:
I en virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiver
og arbeidstakers tillitsvalgte slutte avtale om tidsbegrenset innleie,
uten hinder av det som er bestemt i nr. 1.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine generelle merknader om at det ikke er behov for lovendringene,
men tar til etterretning at det er flertall for endringer. Dette medlem vil
peke på at det skal være reelle vikarer som leies
inn.
Dette medlem foreslår derfor følgende:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 K nr. 1 skal lyde:
Innleie av arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive
utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig
tilsetting etter § 58 A nr. 1 første ledd bokstav
b.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
primært at reglene for hvem som kan kreve forhandlinger
og reise søksmål mot innleier burde vært
utvidet. I tillegg til den innleide burde fagforeningen i innleievirksomheten
ha selvstendig rett til å kreve forhandlinger med, og reise
søksmål mot, arbeidsgiver. Disse medlemmer tar
til etterretning at det ikke er flertall for dette i denne omgang.
Disse medlemmer slutter derfor sekundært opp
om Regjeringens forslag som legger opp til en privatrettslig modell
for håndheving av brudd på regelverket når
det gjelder oppfølging av brudd på vilkårene
for innleie.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter også Regjeringens
forslag til en privatrettslig modell.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet legger til grunn en
tvisteløsningsmodell som er parallell med reglene ved tvist
om midlertidig tilsetting. Dette innebærer at det vil være den
enkelte vikar som mener seg ulovlig innleid fra vikarbyrå,
som på samme måte som ved midlertidig tilsetting
kan kreve forhandlinger med innleiebedriften og/eller kan
gå til søksmål for å få fast
ansettelse eller erstatning. Flertallet legger her
vekt på hensynet til et sammenhengende og konsistent regelverk for
innleie og midlertidig tilsetting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter proposisjonens forslag til tvisteløsningsmodell.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide
reglene for hvem som kan kreve forhandlinger og reise søksmål
mot innleier. I tillegg til den innleide må fagforeningen
i innleievirksomheten ha selvstendig
rett til å kreve forhandlinger med, og reise søksmål
mot arbeidsgiver. Dette medlem vil derfor fremme
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljølovens § 55
K nr. 3 og 4:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 K nr. 3 annet ledd skal lyde:
En innleid som vil gjøre gjeldende at det har
foreligget innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger
med innleier etter reglene i § 61 nr. 2. Fagforening
i innleievirksomheten har tilsvarende selvstendig forhandlingsrett. Fristen
etter § 61 nr. 2 første ledd regnes fra det faktiske
fratredelsestidspunkt.
Ny § 55 K nr. 3 tredje ledd skal lyde:
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er
forhandlinger ikke holdt kan den innleide og/eller fagforening
i innleievirksomheten reise søksmål mot innleier
etter reglene i § 61 nr. 3, likevel slik at § 57 nr.
2 tredje ledd ikke får anvendelse. Fristen regnes fra forhandlingenes
avslutning eller fra det faktiske fratredelsestidspunktet.
Ny § 55 K nr. 4 annet ledd skal lyde:
En innleid som vil gjøre gjeldende at det foreligger
innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger
med innleier. Fagforening i innleievirksomheten
har tilsvarende forhandlingsrett. Innleier skal sørge
for at forhandlinger blir holdt snarest mulig og senest innen to
uker etter at kravet er mottatt. For øvrig får § 61
nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd tilsvarende.
Ny § 55 K nr. 4 tredje ledd skal lyde:
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger kan den
innleide og/eller fagforening i innleievirksomheten reise
søksmål mot innleier. Har det vært ført forhandlinger
skal det med stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er opptatt av at en, så langt det er mulig, må unngå at
arbeidstakere kan si opp sin stilling for så å ta
jobb i et vikarbyrå som leier denne arbeidstakeren ut til
dennes gamle arbeidsgiver til en høyere kostnad. Flertallet vil
understreke betydningen av forslaget til bestemmelse i sysselsettingsloven § 27
nr. 2 som fastslår at en virksomhet ikke kan leie ut en
arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før
det har gått seks måneder siden arbeidstakeren
sluttet hos denne.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
i denne sammenheng peke på at begrepet «arbeidsgiver» skal
tolkes vidt. Eksempelvis vil en lege ved et fylkeskommunalt sykehus
måtte vente i seks måneder før han/hun
kan leies ut til et annet sykehus i den samme fylkeskommunen. Tilsvarende
vil gjelde hvis staten er den tidligere arbeidsgiveren.
Komiteen støtter at innleie
av arbeidstakere fra virksomhet som ikke har til formål å drive
utleie, blir tillatt når den innleide arbeidstakeren er
fast tilsatt hos utleier. Komiteen viser til at Blaalid-utvalget
foreslo at det også ble stilt krav til ordnede lønns-
og arbeidsvilkår. Komiteen slutter seg til
intensjonen bak dette. Komiteen forutsetter at fast
ansettelse samt gjeldende regler i arbeidsmiljøloven, inklusiv forskrifter
og de avtaler partene i arbeidslivet har når det gjelder
ordnede arbeidsforhold, vil sikre et godt vern for arbeidstakernes
rettigheter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
at regelverket for inn- og utleie mellom bedrifter også skal
inneholde et krav om ordnede lønns- og arbeidsvilkår.
Med ordnede lønns- og arbeidsvilkår menes at reglene
i Arbeidsmiljøloven inkl. forskriftene er etterlevd.
Dette medlem vil derfor ta inn dette kravet i sitt
forslag til ny § 55 L nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, foreslår
at innleie som ikke overstiger 10 pst. av de tilsatte hos innleier
og som ikke har en varighet ut over ett år, drøftes
med de tillitsvalgte. Denne drøftingsplikten blir nå lovfestet. Innleie
ut over dette, unntatt i tilfeller som gjelder færre enn
3 personer, avtales med de tillitsvalgte som til sammen representerer
et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder.
Flertallet mener det må være
et kontroll- og tilsynssystem for oppfølging av regelverket
for leie av arbeidskraft og for vikarbyråene. Flertallet ber Regjeringen
følge utviklingen nøye og vurdere om kontrollsystemet
fungerer tilfredsstillende. Om nødvendig bes Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag om endringer.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 L nr. 2 skal lyde:
For innleie som overstiger 10 prosent av de tilsatte hos
innleier, likevel ikke færre enn tre personer, og som har
en varighet utover ett år, skal det inngås avtale
med tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den
arbeidstakerkategori innleien gjelder. Bestemmelsene her gjelder
ikke for innleie innenfor samme konsern.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at inn- og utleie mellom produksjonsbedrifter
og dagens tillatelse til dette, i stor grad har vært iverksatt
for å gi et mykere overgangssystem mellom bedrifter når
oppdragsmengden varierer innenfor noenlunde samme bransje. Dette
har vært til det gode for de ansatte fordi man slipper
oppsigelser, evt. permitteringer, men derimot ha mulighet til å bli
leid ut til et firma som f.eks. har vunnet et oppdrag ens eget firma
har vært i konkurranse om. Disse medlemmer mener
det ikke er noe grunnlag for at liberaliseringen av andre deler
av spørsmålet om arbeidsutleie skal innføre
innstramminger for disse etablerte praksiser. Disse medlemmer vil
peke på at de personer som leies ut og inn mellom produksjonsbedrifter
er fast ansatte i utleiefirmaet. Det kan ikke reises tvil
om ansettelsesforhold eller hvilken arbeidsgiver som har ansvar
for arbeidsmiljøet. Disse medlemmer vil
derfor primært mene at det er ikke behov for spesiell regulering
av utleie/innleie mellom produksjonsbedrifter utover å sikre
en klar definisjon av hva som atskiller disse virksomhetene fra
selskaper som har utleie som hovedformål. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot § 55
L nr. 2 og 3.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på behovet for å ha en angitt tidsperiode
for avtale inngått om innleie. Dette medlem finner
det rimelig at slike avtaler reforhandles hvert år og ikke
gis uendelig gyldighet. En årlig forhandling vil være
ryddig og kan gjennomføres effektivt og raskt i seriøse
bedrifter.
Dette medlem foreslår:
«Arbeidsmiljøloven
Ny § 55 L skal lyde:
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke
har til formål å drive utleie, er tillatt når
den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier, og har ordnede
lønns- og arbeidsvilkår og innleier har inngått skriftlig
avtale om innleie med tillitsvalgte som representerer et flertall
av den arbeidstakerkategori innleien gjelder. Dette gjelder ikke
ved innleie av tre eller færre arbeidstakere. Avtale om
innleie som nevnt i første punktum, kan bare inngås
for inntil ett år av gangen. For at virksomheten skal sies
ikke å ha til formål å drive utleie,
er et vilkår at utleie skjer innenfor de samme fagområder
som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse og at utleieaktiviteten
ikke omfatter mer enn 50 pst. av de fast tilsatte hos utleier.
2. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse arbeidstakergrupper
eller på visse områder når viktige samfunnshensyn
tilsier det.
3. Paragrafen gjelder ikke innleie til embete eller stilling
eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.»
Dette medlem mener at kontrolloppgavene legges
til Arbeidstilsynet, men kan ikke se at det verken er tilstrekkelige
ressurser i etaten eller etablert systemer og rutiner for slik kontrollvirksomhet.
En lov som skal begrense bruk av vikarer til arbeidsmiljøloven § 58
A nr. 1 b, kan ikke forventes å bli fulgt uten myndighetskontroll
og påtale ved lovbrudd. Det kan ikke forventes at utleid
verken skal ha økonomisk mulighet til eller makte å forfølge
sine rettigheter gjennom å reise rettssak mot sin arbeidsgivers
kunde. Rettigheter til fagforening til å reise sak etter
loven er nødvendig og svært effektivt der det
er organisert arbeidskraft. Men dette er ikke tilfelle på alle
arbeidsplasser. Derfor må myndighetene ha et sjølstendig
ansvar for å kontrollere og påtale ved brudd på loven.
Hensikten med de begrensninger som er lagt inn, må være
at de følges. En streng lov uten kontroll vil ikke være
effektiv for å oppnå hensikten og vil undergrave
respekten for lovverket generelt.
Dette medlem mener derfor at Regjeringen må komme
tilbake til Stortinget med forslag om hvordan dette arbeidet kan
ivaretas effektivt som en del av Arbeidstilsynets oppgaver og fremme
forslag om en eventuell tilleggsbevilgning for å finansiere
oppgaven.
Prinsippene i reglene som er foreslått i arbeidsmiljøloven
kapittel XI B, foreslås tilsvarende tatt inn i tjenestemannslovens
første kapittel. På grunn av at loven er bygget
opp på en noe avvikende måte, og fordi tjenestemannslovens
regler om midlertidighet og regler knyttet til opphør av
arbeidsforhold er noe annerledes, vil lovtekstene bli noe forskjellig.
I tillegg er avtalesystemene forskjellige i statlig og privat sektor.
Tjenestemannsloven gjelder i utgangspunktet bare for arbeidstakere
i staten. Når det skal gis regler i loven om innleie av
arbeidskraft som ikke nødvendigvis har et statlig tilsettingsforhold,
må lovens § 1, som omhandler hvem loven
gjelder for, gis en tilføyelse. Det foreslås at § 1
nr. 1, gis et nytt fjerde punktum, hvor det fremgår at
loven også gjelder innleie av arbeidstakere i statlig virksomhet,
der hvor dette uttrykkelig er sagt, dvs. i §§ 3
A og 3 B.
Tjenestemannsloven gjelder på Svalbard og vurderingene
av forholdet til Svalbard, jf. kap. 6.1.2 foran i innstillingen,
får derfor tilsvarende anvendelse. Dette innebærer
at tjenestemannslovens regler om innleie får anvendelse
ved innleie til statlig virksomhet på Svalbard.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, fremmer følgende
forslag:
«Tjenestemannsloven
Ny § 3 B nr. 2 skal lyde:
For innleie som overstiger 10 pst. av de tilsatte, likevel
ikke færre enn 3 personer, og som har varighet ut over
ett år, skal det inngås avtale med tjenestemannsorganisasjonene
i virksomheten.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ønsket om parallellitet mellom
arbeidsmiljølovens regler og tjenestemannslovens regler. Disse
medlemmer viser til sine forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Disse
medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 3
B nr. 2 og 3.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til de endringsforslagene som en har fremmet til arbeidsmiljølovens §§ 55
K og 55 L. For at det skal bli samsvar mellom paragrafene i arbeidsmiljøloven
og tjenestemannsloven er det et behov for å justere lovteksten
også i tjenestemannsloven.
Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:
«Tjenestemannsloven
Ny § 3 A nr. 3 første punktum skal
lyde:
Dersom en innleid arbeidstaker og/eller
fagforening i innleievirksomheten reiser søksmål
mot innleier og retten finner at innleien var i strid med nr. 1,
kan retten, etter krav fra den innleide, avsi dom for at den innleide
er fast ansatt. Dette gjelder ikke ved innleie av tre eller færre
arbeidstakere.
Ny § 3 B skal lyde:
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke
har til formål å drive utleie, er tillatt når
den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier, og innleier
har inngått skriftlig avtale om innleie med tillitsvalgte
som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien
gjelder. Dette gjelder ikke ved innleie av tre eller færre
arbeidstakere. Avtale om innleie som nevnt i første punktum,
kan bare inngås for inntil ett år av gangen. For
at virksomheten skal sies ikke å ha til formål å drive
utleie, er et vilkår at utleie skjer innenfor de samme
fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse
og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 pst. av de fast
tilsatte hos utleier.
2. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse arbeidtakergrupper
eller på visse områder når viktige samfunnshensyn
tilsier det.
3. Paragrafen gjelder ikke innleie til embete eller stilling
eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.»
ILO-konvensjon nr. 96 Forbud mot arbeidskontor som tar betaling
ble ratifisert av Norge i juli 1950 og trådte i kraft for
Norge 18. juli 1951.
Konvensjonen åpner for privat arbeidsformidling i begrenset
grad gjennom kortvarige dispensasjoner.
Norge kan imidlertid fri seg fra denne konvensjonen ved å ratifisere
ILO-konvensjon nr. 181. Ved ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 181
vil den avløse ILO-konvensjon nr. 96, forutsatt at konvensjon
nr. 181 har trådt i kraft. Konvensjonen vil tre i kraft
for Norge ett år etter en norsk ratifikasjon.
ILO-konvensjon nr. 181 dekker både arbeidsformidling
og utleie av arbeidskraft.
Det følger av ILO-konvensjon nr. 181 artikkel 2 at privat
arbeidsformidling og privat arbeidsutleie i utgangspunktet skal
være tillatt. En ratifisering av konvensjonen innebærer
derfor at de grunnleggende forbudene mot henholdsvis privat arbeidsformidling
og arbeidsutleie, sysselsettingsloven §§ 26
og 27, må oppheves.
Departementets vurdering er at verken de nåværende
eller de foreslåtte reglene for utleie, innebærer
problemer i forhold til gjeldende internasjonale avtaler (både
EØS og ILO).
Spørsmålet om ratifikasjon av ILO-konvensjon nr.
181 ble forelagt den norske ILO-komiteen på ordinær
måte i april i år. Næringslivets hovedorganisasjon
(NHO) gjentok her sitt tidligere standpunkt om at organisasjonen
går inn for ratifikasjon av konvensjonen. Landsorganisasjonen
i Norge (LO) går som tidligere imot ratifikasjon. Komiteen
anser seg med dette ferdig med sin behandling.
Departementet foreslår i denne proposisjonen at forbudet
mot privat arbeidsformidling oppheves. Vedtas og iverksettes dette
lovforslaget, vil norsk lovgivning ikke lenger være i samsvar
med Norges forpliktelser i henhold til ILO-konvensjon nr. 96. En
norsk oppsigelse av ILO-konvensjon nr. 96 vil formelt sett først
være gjeldende fra sommeren 2002. Norge kan fri seg fra
forpliktelsene i ILO-konvensjon nr. 96 tidligere ved å ratifisere
ILO-konvensjon nr. 181.
I proposisjonen foretar departementet en vurdering av forslagene
til lovendring om formidling og arbeidsleie i forhold til ILO-konvensjon
nr. 181. Departementets konklusjon er at det er usikkert om Norge kan
ratifisere ILO-konvensjon nr. 181 med de begrensninger som foreslås
og uten en grundigere vurdering. Departementet er innstilt på å vurdere
dette nærmere når eventuelt ny lov og nytt forskriftsverk
for utleie er fastsatt.
Utfallet av en senere vurdering av ILO-konvensjon nr. 181 kan
bli at denne ikke kan ratifiseres av Norge. Gjøres opphevelse
av forbudet mot privat arbeidsformidling gjeldende i mellomtiden,
vil dette innebære at bestemmelsene i sysselsettingsloven
ikke er i samsvar med våre ILO-forpliktelser inntil en
oppsigelse formelt sett vil være gjeldende, dvs. til sommeren
2002.
Departementet mener at det alt i alt likevel er forsvarlig å oppheve
forbudet mot privat arbeidsformidling.
Komiteen viser til de vurderinger som
er gjort i kap. 8 i Ot.prp. nr. 70 (1998-1999) og til vedlagte svarbrev
av 8. november 1999 fra statsråd Dåvøy. Komiteen viser
til at departementets vurdering er at verken de nåværende
eller de foreslåtte reglene for utleie, innebærer
problemer i forhold til gjeldende internasjonale avtaler (både
EØS og ILO).
Departementet foreslår at Arbeidsdirektoratets styre
omgjøres til et rådgivende organ i forbindelse med
gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. En har lagt
stor vekt på den faktiske funksjon Arbeidsdirektoratets
styre har, Stortingets behandling av Innst. S. nr. 63 (1992-93)
vedrørende statens forvaltnings- og personalpolitikk og
de retningslinjer som foreligger på dette området.
Formålet med å etablere et råd vil være å sikre
en formalisering av arbeidsmarkedsetatens løpende dialog
med partene i arbeidslivet. En slik dialog er nødvendig
for at etaten skal kunne utføre sine oppgaver på en
god måte. Det er også i tråd med våre
ILO-forpliktelser om samarbeid med partene i arbeidslivet, jf. vedtatte
ILO-konvensjoner på arbeidsmarkedspolitikkens område.
Departementet ønsker at flere av organisasjonene i arbeidslivet
skal kunne få mulighet til en løpende dialog med
Arbeidsdirektoratet, herunder å gi sitt syn på aktuelle
arbeidsmarkedsfaglige spørsmål. Departementet ønsker
derfor å gjøre representasjonen fra partene i arbeidslivet
noe bredere enn i dag ved å tilby flere av arbeidsgiver-
og arbeidstakerorganisasjonene å sitte i rådet.
Disse organisasjonene er sentrale aktører på arbeidsmarkedet.
Samtidig ivaretar de viktige sider av brukergruppenes interesser.
En slik utvidelse av representasjonen gjør det etter departementets
vurdering uaktuelt å opprettholde et styre for Arbeidsmarkedsetaten.
Sammensetningen av et eventuelt styre med beslutningsfullmakt måtte
vært basert på andre prinsipper.
Departementet mener det rådgivende organet bør ha
representanter fra de sentrale arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene.
Når det gjelder sammensetningen av det rådgivende
organet, tar departementet utgangspunkt i at det bør gjenspeile
de deler av arbeidsmarkedet som arbeidsmarkedsetaten yter tjenester
overfor.
De fleste arbeidssøkergruppene vil være registrert i
arbeidsmarkedsetatens registre i relativt kort tid. Det må sees
i sammenheng med at målet er å få brukerne av
etatens tjenester i arbeid. Disse brukergruppene har anledning til å uttrykke
sin mening gjennom regelmessige brukerundersøkelser, gjennom
hyppige evalueringer av de enkelte tiltak eller på ad hoc-basis
skriftlig eller muntlig til det aktuelle arbeidskontoret. Departementet
har ellers ikke informasjon som tyder på at gruppene som
særskilt organiserer arbeidssøkere er representative
for arbeidssøkerne. Det vil således ikke være
aktuelt å la dem være representert i det foreslåtte rådet.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å omgjøre
Arbeidsdirektoratets styre til råd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
forslaget om å omgjøre styret til råd.
Videre bør representasjonen i det nye rådet utvides
slik at en bredere del av organisasjonene i arbeidslivet kan være
i løpende dialog med Arbeidsdirektoratet om gjennomføringen
av arbeidsmarkedspolitikken. Flertallet mener at
Arbeidsmarkedsetaten er et viktig instrument i gjennomføringen
av arbeidsmarkedspolitikken og mener at et representativt sammensatt
råd for etaten, med både nøytrale medlemmer
og representanter for partene i arbeidslivet, bygger opp under det
viktige trepartssamarbeidet i arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens forslag. Disse
medlemmer vil understreke at rådet bør
ha en bred representasjon fra arbeidslivets organisasjoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Arbeidsdirektoratet fortsatt skal ledes av et styre. Dette
medlem mener det vil være riktig å utvide
styret med representanter fra arbeidsgiversiden og fra arbeidstakersiden.
Dette medlem mener at Arbeidsmarkedsetaten er
et viktig instrument i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken
og mener at et representativt sammensatt styre for etaten, med både
nøytrale medlemmer og representanter for partene i arbeidslivet,
bygger opp under det viktige trepartssamarbeidet i arbeidsmarkedspolitikken.
Departementet peker på at det er langsiktige tendenser
i retning av et mer oppdelt arbeidsmarked. Det stiller store krav
til arbeidstakernes evne til å tilegne seg ny kompetanse.
Skiftende etterspørsel bl.a. som følge av større
konkurranse i mange markeder innebærer høye krav
til bedriftenes fleksibilitet. I takt med reduksjonen i ledigheten
siste halvdel av 1990-tallet og økende krav til effektivitet
i arbeidslivet øker etterspørselen etter tjenester
som i større grad er orientert mot arbeidsgivernes behov.
I de siste årene har arbeidsmarkedsetaten i økende
grad kunnet bistå arbeidsgiverne med tjenester som vikarformidling,
bemanningstjenester, bistand ved omstilling m.v. Slike tjenester
er naturlige forlengelser av tradisjonell arbeidsformidling. Den
administrative ressurstilgangen til arbeidsmarkedsetaten setter
klare grenser for etatens mulighet til å tilby denne type
tjenester i et større omfang. Hvis det åpnes opp
for at etaten gis anledning til å ta betaling for enkelte
tjenester, vil en kunne tilby slike tjenester uten at det går
ut over etatens gratistjenester og forvaltningsoppgaver.
Departementet foreslår at det åpnes for at
arbeidsmarkedsetaten kan innføre betalingstjenester og
at det etableres et statlig utleieselskap. De ulike former for betalingstjenester
som foreslås innført vil kunne dekke en økende
etterspørsel fra arbeidsgiverne. På flere av de
aktuelle områder er tilbudet i dag bare i begrenset grad
utbygd hos private tilbydere - eller så mangler dette helt.
Tilbud av denne type tjenester vil etter departementets vurdering
kunne bidra positivt i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet.
Samtidig vil en adgang til å tilby denne type tjenester
innebære at etaten opprettholder og videreutvikler sin
gode kontakt med arbeidsgiverne. Innføring av egenbetaling
vil også innebære at de aktuelle tjenestene vil
bli tilgjengelig for flere arbeidsgivere uten at det skal gå ut
over etatens gratistjenester og forvaltningsoppgaver. Departementet
vil foreta en nærmere gjennomgang av hvordan tjenestene
skal avgrenses fra tjenester som skal tilbys gratis og hvordan betalingstjenestene
skal prises. Samtidig vil det bli lagt vekt på løsninger
som sikrer god politisk styring med etatens samlede virksomhet.
Utvikling av de nye tjenestene og etablering av det nye utleieselskapet
skal ikke svekke arbeidsmarkedsetatens innsats overfor utsatte søkergrupper, men
tvert om være redskaper for å sikre disse bedre innpass
i arbeidsmarkedet.
De foreslåtte betalingstjenestene skal arbeidsmarkedsetaten
kunne selge til både det statlige utleieselskapet, private
vikarbyråer og andre virksomheter. Det vil i denne forbindelse
være nødvendig med en endring i sysselsettingsloven,
jf. forslaget til ny § 11. Departementet legger
opp til å gi en nærmere omtale av hvilke tjenester
som det skal tas betaling for i budsjettproposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter at Arbeidsmarkedsetaten i tråd med etterspørselen
etter arbeidsmarkedstjenester skal kunne tilby enkelte tjenester
til arbeidsgivere mot betaling.
Flertallet mener det er riktig at Arbeidsmarkedsetaten
etablerer et tilbud med betalingstjenester når forbudet
mot privat formidling oppheves og det gis en bredere adgang til
utleie. Flertallet er enig i at en slik utvidelse
av arbeidsmarkedsetatens tjenester vil kunne gi arbeidsgiverne og
arbeidssøkerne et bedre tilbud enn i dag, og at det trolig
også vil kunne bidra til å bringe flere arbeidssøkere
med problemer i forhold til arbeidsmarkedet ut i ordinært
arbeid. Utvidelsen av tjenestetilbudet må derfor sees på som
et nytt virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Eksempler på slike
betalingstjenester som Arbeidsmarkedsetaten kan tilby bedrifter
og virksomheter kan være bemanningstjenester, vikaravtaler/driftsavtaler, særskilt
bistand ved omstilling, kursplanlegging, vikarutleie m.v.
Komiteen viser til at Ringsaker kommune
i samarbeid med Arbeidsmarkedsetaten, som en av de første
kommunene i landet, har startet med vikarpool i pleie- og omsorgssektoren.
Sykepleierne bruker ikke lenger tid på å organisere
bemanningen av ubesatte skift med vikarer. Dette er nå overlatt
til Arbeidsmarkedsetaten som gjør dette på en
god og effektiv måte. Konsekvensen er at syke- og hjelpepleierne
får frigitt tid til å ta seg av de gamle og pleietrengende,
og kommunen sparer penger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener en slik ordning er meget
positiv og bør gjøres landsdekkende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Arbeidsmarkedsetatens primærfokus
bør være rettet mot de grupper som har problemer
med å komme inn i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener
ikke det er en primæroppgave for arbeidsmarkedsetaten å overta
personalfunksjoner fra offentlige etater eller private firma, drive
utleie av arbeidskraft i konkurranse med private firma og lignende. Disse medlemmer viser
til at det ikke er det offentliges oppgave å gå inn
på de områder der private vel så godt kan
fungere som leverandører. Offentlig engasjement bør
først og fremst være begrunnet i markedssvikt. Den
liberalisering som nå foretas av adgangen til privat arbeidsformidling
og arbeidsutleie innebærer ikke i seg selv et behov for å øke
det offentlige engasjementet i nye oppgaver, snarere tvert om.
Disse medlemmer mener derfor at arbeidsmarkedsetaten
fremfor selv å engasjere seg på en rekke nye områder
bør inngå partnerskap med både private
og offentlige aktører. Dette kan f.eks skje gjennom forsøksvirksomhet
av den typen som utviklingen av «vikarpoolordningen» har
vært. Disse medlemmer mener dette har vært
et svært positivt tiltak, men ser det ikke som en oppgave
for arbeidsmarkedsetaten å drive denne typen pooler for
hele den kommunale sektor i fremtiden. Den delen av dette arbeidet
som er etatens kjerneoppgave er knyttet til å formidle
og kvalifisere personer innen sin målgruppe til slike ordninger. Disse
medlemmer mener derfor slike ordninger bør kunne
videreutvikles gjennom partnerskap med private eller f.eks. kommunen.
På samme måte bør det etableres samarbeidsordninger f.eks.
i forhold til utleie med de private vikarbyråene. Disse
medlemmer er enig i at slike tjenester ikke skal finansieres
over de vanlige bevilgningene og vil derfor slutte seg til at det åpnes
for at arbeidsmarkedsetaten kan kreve betaling for enkelte tjenester,
men forutsetter at dette gjelder i et avgrenset forsøks-
og utviklingsarbeid etter den partnerskapsmodellen som vi
her skisserer.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til § 11 i sysselsettingsloven.
Brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet v/statsråden,
av 15. november 1999 er tatt inn som vedlegg 2 i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er positive til Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 70 (1998-1999)
om å etablere et eget statlig utleieselskap. Flertallet har
merket seg at departementet vil komme tilbake med forslag om etablering av
et slikt selskap som en egen sak. Flertallet legger
til grunn at forslaget må ivareta de juridiske, administrative
og konkurransemessige hensyn som må knyttes til etableringen
av et slikt selskap. Forslaget må også inneholde
en vurdering av selskapets oppgaver og forholdet til arbeidsmarkedsetaten
og departementet.
Det statlige selskapet skal søke å oppnå viktige
arbeidsmarkedspolitiske mål, framfor alt å bidra
til å integrere utsatte grupper i arbeidslivet.
Flertallet legger til grunn at det statlige selskapet
skal være et virkemiddel for å utvikle det tjenestetilbud
som arbeidsmarkedsetaten i dag gir, for dermed å møte
en økende og bredere etterspørsel etter arbeidsmarkedstjenester. Flertallet mener
dette tjenestetilbudet skal utvikles i tråd med behovene
og etterspørselen i arbeidsmarkedet, og at selskapets innretning
og rammebetingelser derfor ikke skal begrense arbeidsgivernes tilgang
på tjenester fra selskapet og etaten. Flertallet forutsetter
at det statlige selskapet skal være operativt når
lovendringene trer i kraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sitt prinsipielle syn om at det er unødvendig å introdusere
et offentlig engasjement på områder hvor det ikke
foreligger en klar begrunnelse for at det offentlige skal delta pga.
svikt i hvordan markedet fyller behovene. Disse medlemmer ser
ingen grunn til å starte med å opprette et offentlig
utleiebyrå for å konkurrere med private aktører
som en konsekvens av liberaliseringen av formidlings- og utleiereglene. Disse medlemmer mener
at man bør vente for å se hvordan markedet fyller
de nye oppgavene før en vedtar å etablere et offentlig
vikarbyrå. Disse medlemmer vil også peke
på at man gjennom ulike partnerskapsmodeller, som skissert
av disse medlemmer under pkt. 2.7, vil kunne bidra
til å sikre f.eks. vikarutleie på nye arbeidsområder
og utenfor de større sentra.
Disse medlemmer viser til at konkurransetilsynet
har hatt store prinsipielle innvendinger til den rolleblanding det
kan bli ved at arbeidsmarkedsetaten både skal være
konkurrent til vikarbyråene og samtidig være serviceetat
overfor dem. Disse medlemmer er enig i at det er
svært vanskelig å finne frem til tilfredsstillende
skiller mellom aktivitetene og samtidig sikre en likebehandling
av private og offentlige vikarbyrå. På denne bakgrunn
vil disse medlemmer gå imot opprettelsen
av et offentlig vikarbyrå, og vil be departementet tenke
i andre retninger for å ivareta de positive sidene ved å bringe
arbeidsmarkedsetatens erfaringer og kunnskap inn i et
samarbeid, ikke i et konkurranseforhold.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legger frem alternative
modeller til å etablere et vikarbyrå i offentlig
regi for å etablere ordninger hvor arbeidsmarkedsetaten kan
inngå partnerskap med private vikarbyråer eller arbeidsformidlere,
og offentlige eller private brukere for å videreutvikle
områdene som er skissert lagt inn under et vikarbyrå eller
finansiert gjennom betaling fra brukeren.»
Departementets forslag til ny regulering av arbeidsformidling
og arbeidsleie innebærer generelt en tilpasning av lovgivningen
til dagens behov. Det er departementets oppfatning at utkastet sett
under ett vil kunne gi grunnlag for klare fordeler for alle aktørene i
arbeidsmarkedet. Forslagene vil over tid føre til et bedre
fungerende arbeidsmarked og en viss økning i sysselsetting
og verdiskapning i Norge. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste
disse effektene.
Departementets forslag til ny regulering av arbeidsformidling
og arbeidsutleie inneholder både privatrettslige og offentlige
reguleringer. Til flere av forslagene er det knyttet administrative
og økonomiske konsekvenser for det offentlige, men disse
er antatt å være av et moderat omfang.
Departementets forslag om å oppheve det generelle forbudet
mot privat arbeidsformidling og arbeidsutleie vil føre
til at arbeidsmarkedsetaten får endret noen av sine arbeidsoppgaver.
Behandlingen av dispensasjonssøknader bortfaller og Arbeidsutleieutvalget
opphører som en konsekvens av utvalgets forslag. I forslag
til nytt regelverk legges det opp til at opplysninger om formidlingsaktivitet
og utleie fra vikarbyrå skal meldes til arbeidsmarkedsetaten
som så periodevis kan publisere statistikk over aktiviteten på området.
Også i dag har de private aktørene rapporteringskrav
om virksomheten til Arbeidsdirektoratet. Med åpning for
privat arbeidsformidling og friere adgang til utleie må en
anta at antall firmaer som utfører denne type tjenester
vil øke, slik at rapporteringsomfanget øker. Departementet
har videre foreslått et regelverk som både skal
håndheves og kontrolleres. Samlet sett vil departementets
forslag medføre en viss reduksjon i ressursbruken i Arbeidsdirektoratet.
Samtidig vil Arbeidstilsynet og Oljedirektoratet (innenfor petroleumssektoren)
få økt arbeidsbyrde ved at etatene overtar forvaltning
og veiledningsplikt for et nytt rettsområde. Etatene har
i dag slik veiledningsplikt for de tilsvarende reglene for midlertidig
tilsetting. Tre-partsforholdet ved innleie vil imidlertid reise
problemstillinger som ikke gjelder midlertidig tilsetting i et to-partsforhold.
Endringen vil medføre et økt ressursbehov knyttet
til økt saksbehandling, økt behov for informasjonstiltak
samt intern opplæring av etatenes medarbeidere i de nye
bestemmelsene.
Det legges på denne bakgrunn opp til en rammeoverføring
av driftsmidler fra arbeidsmarkedsetaten til Arbeidstilsynet og
Oljedirektoratet som kompensasjon i forhold til de oppgaver som
etatene blir pålagt.
Innføring av betalingstjenester i arbeidsmarkedsetaten
er forutsatt å være selvfinansierende og vil i liten
grad ha økonomiske konsekvenser for arbeidsmarkedsetaten.
Endringen vil innebære at antall ansatte i etaten øker
noe, avhengig av omfanget av salget av tjenestene. Arbeidsmarkedsetaten
tilbyr i dag i et svært begrenset omfang tjenester som
nå vil ytes mot betaling. Innføring av betalingstjenester
vil derfor isolert sett kunne bidra til å frigjøre
noe ressurser i etaten. Etter departementets vurdering vil disse
innsparingene være marginale.
Opprettelse av et statlig utleieselskap vil på sikt ikke
innebære vesentlige økonomiske eller administrative
konsekvenser for staten. I forbindelse med oppstarten av selskapet
vil det være behov for egenkapital. Departementet legger
opp til at disse midlene omdisponeres fra arbeidsmarkedsetatens
driftsbevilgning (kap. 1590). Selskapet skal drives uten offentlige
tilskudd.
Alt i alt antas at forslaget til lovendringer ikke får særlig
budsjettmessige konsekvenser.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til sine merknader og er enig med Regjeringen i at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre foreslår at loven trer i kraft fra 1. januar 2000, og fremmer følgende forslag:
«IV skal lyde:
Loven trer i kraft fra 1. januar 2000.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen bruke unntaksmuligheten i § 26 siste ledd til å lage et forenklet regelverk med lavere garantikrav for formidling av tjenester som praktikant, barnevakt, dagmamma og for særlige distriktsbaserte virksomheter med lav omsetning.
Forslag 2
I lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting skal § 26 siste ledd skal lyde:
Departementet kan fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfeller gjøre unntak fra garantikravet i første ledd eller forbudet i annet ledd.
Forslag 3
I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endringer:
Ny § 55 K nr. 2. skal lyde:
I en virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte slutte avtale om tidsbegrenset innleie, uten hinder av det som er bestemt i nr. 1.
§ 58 A nr. 1 a skal lyde:
a) når arbeidets karakter tilsier det.
Forslag 4
IV skal lyde:
Loven trer i kraft fra 1. januar 2000.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen legge frem alternative modeller til å etablere et vikarbyrå i offentlig regi for å etablere ordninger hvor arbeidsmarkedsetaten kan inngå partnerskap med private vikarbyråer eller arbeidsformidlere, og offentlige eller private brukere for å videreutvikle områdene som er skissert lagt inn under et vikarbyrå eller finansiert gjennom betaling fra brukeren.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
I lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting skal § 26 siste ledd skal lyde:
Virksomheter som vil drive arbeidsformidling skal godkjennes av departementet eller av den departementet bestemmer. Departementet kan stille krav for godkjenning av virksomheten samt fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfelle gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd.
Forslag 7
I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endringer:
Ny § 55 K nr. 1 skal lyde:
Innleie av arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig tilsetting etter § 58 A nr. 1 første ledd bokstav b.
Ny § 55 K nr. 3 annet ledd skal lyde:
En innleid som vil gjøre gjeldende at det har foreligget innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger med innleier etter reglene i § 61 nr. 2. Fagforening i innleievirksomheten har tilsvarende selvstendig forhandlingsrett. Fristen etter § 61 nr. 2 første ledd regnes fra det faktiske fratredelsestidspunkt.
Ny § 55 K nr. 3 tredje ledd skal lyde:
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er forhandlinger ikke holdt kan den innleide og/eller fagforening i innleievirksomheten reise søksmål mot innleier etter reglene i § 61 nr. 3, likevel slik at § 57 nr. 2 tredje ledd ikke får anvendelse. Fristen regnes fra forhandlingenes avslutning eller fra det faktiske fratredelsestidspunktet.
Ny § 55 K nr. 4 annet ledd skal lyde:
En innleid som vil gjøre gjeldende at det foreligger innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger med innleier. Fagforening i innleievirksomheten har tilsvarende forhandlingsrett. Innleier skal sørge for at forhandlinger blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt. For øvrig får § 61 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse.
Ny § 55 K nr. 4 tredje ledd skal lyde:
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger kan den innleide og/eller fagforening i innleievirksomheten reise søksmål mot innleier. Har det vært ført forhandlinger skal det med stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen.
Ny § 55 L skal lyde:
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, er tillatt når den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier, og har ordnede lønns- og arbeidsvilkår og innleier har inngått skriftlig avtale om innleie med tillitsvalgte som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder. Dette gjelder ikke ved innleie av tre eller færre arbeidstakere. Avtale om innleie som nevnt i første punktum, kan bare inngås for inntil ett år av gangen. For at virksomheten skal sies ikke å ha til formål å drive utleie, er et vilkår at utleie skjer innenfor de samme fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 pst. av de fast tilsatte hos utleier.
2. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse arbeidtakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det.
3. Paragrafen gjelder ikke innleie til embete eller stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
Forslag 8
I lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. gjøres følgende endringer:
Ny § 3 A nr. 3 første punktum skal lyde:
Dersom en innleid arbeidstaker og/eller fagforening i innleievirksomheten reiser søksmål mot innleier og retten finner at innleien var i strid med nr. 1, kan retten, etter krav fra den innleide, avsi dom for at den innleide er fast ansatt. Dette gjelder ikke ved innleie av tre eller færre arbeidstakere.
Ny § 3 B skal lyde:
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, er tillatt når den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier, og innleier har inngått skriftlig avtale om innleie med tillitsvalgte som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder. Dette gjelder ikke ved innleie av tre eller færre arbeidstakere. Avtale om innleie som nevnt i første punktum, kan bare inngås for inntil ett år av gangen. For at virksomheten skal sies ikke å ha til formål å drive utleie, er et vilkår at utleie skjer innenfor de samme fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 pst. av de fast tilsatte hos utleier.
2. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse arbeidtakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det.
3. Paragrafen gjelder ikke innleie til embete eller stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og
arbeidsmiljø m.v., i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens
tjenestemenn m.m. og i lov 27. juni 1947
nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting
I
I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
gjøres følgende endringer:
Nytt kapittel XI B med nye §§ 55
K og 55 L skal lyde:
Kapittel XI B. Innleie av arbeidstakere
§ 55 K. Innleie av arbeidstakere
fra virksomhet som har til formål å drive utleie
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet
som har til formål å drive utleie, er tillatt
i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig tilsetting etter § 58
A nr. 1 første ledd.
2. I virksomhet som er bundet av tariffavtale,
kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et
flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, slutte skriftlig
avtale om tidsbegrenset innleie uten hinder av det som er bestemt
i nr. 1.
3. Ved tvist om det har foreligget lovlig innleie
hvor den innleide har fratrådt innleieforholdet, får § 61 nr.
1 anvendelse så langt den passer.
En innleid som vil gjøre gjeldende at det har
foreligget innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger
med innleier etter reglene i § 61 nr. 2. Fristen etter § 61
nr. 2 første ledd regnes fra det faktiske fratredelsestidspunktet.
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger
eller er forhandlinger ikke holdt, kan den innleide reise søksmål
mot innleier etter reglene i § 61 nr. 3, likevel slik at § 57
nr. 2 tredje ledd ikke får anvendelse. Fristen regnes fra
forhandlingenes avslutning eller fra det faktiske fratredelsestidspunktet.
Finner retten at innleien var i strid med § 55
K nr. 1, skal retten etter krav fra den innleide avsi dom for at
den innleide skal tilsettes hos innleier. Retten kan likevel, etter
påstand fra innleier, bestemme at den innleide ikke skal
tilsettes dersom den etter en avveining av partenes interesser finner
at dette vil være åpenbart urimelig. Har det foreligget
innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan den innleide kreve
erstatning fra innleier. Erstatningen fastsettes til det beløp
som retten under hensyn til det økonomiske tap, innleierens
og den innleides forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig.
Reises søksmål senere enn ett år etter forhandlingenes
avslutning eller det faktiske fratredelsestidspunktet, kan det bare
gis dom for erstatning.
§ 58 A nr. 4 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
4. Ved tvist om det foreligger lovlig innleie i
et bestående innleieforhold, får § 61
nr. 1 anvendelse så langt den passer.
En innleid som vil gjøre gjeldende at det foreligger
innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger
med innleier. Innleier skal sørge for at forhandlinger
blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet
er mottatt. For øvrig får § 61 nr. 2
annet, tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse.
Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger,
kan den innleide reise søksmål mot innleier. Har
det vært ført forhandlinger skal det med stevningen sendes
bekreftet avskrift av protokollen.
Finner retten at det foreligger innleie i strid med § 55
K nr. 1, skal retten etter krav fra den innleide avsi dom for at
den innleide skal tilsettes hos innleier. Retten kan likevel, etter
påstand fra innleier, bestemme at den innleide ikke skal
tilsettes dersom den etter en avveining av partenes interesser finner
at dette vil være åpenbart urimelig. Foreligger
innleie i strid med § 55 K nr. 1, kan den innleide kreve
erstatning fra innleier. Erstatningen fastsettes til det beløp
som retten under hensyn til det økonomiske tap, innleierens
og den innleides forhold og omstendighetene for øvrig finner
rimelig.
Har den innleide fratrådt etter at forhandlinger
er krevd eller søksmål er reist, kommer reglene
i nr. 3 i paragrafen her til anvendelse i den videre behandlingen
av saken.
5. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse
arbeidstakergrupper eller på visse områder når
viktige samfunnshensyn tilsier det.
6. Paragrafen her gjelder ikke innleie til embete eller
stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
§ 55 L. Innleie av arbeidstakere
fra virksomhet som ikke har til formål å drive
utleie
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet
som ikke har til formål å drive utleie, er tillatt
når den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleier.
For at virksomheten skal sies ikke å ha til formål å drive
utleie, er det et vilkår at utleie skjer innenfor de samme
fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse
og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 prosent av de fast
tilsatte hos utleier. Innleier skal foreta drøftelser med
tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori
innleien gjelder, før beslutning om innleie foretas.
2. For innleie som overstiger 10 prosent av de
tilsatte hos innleier, likevel ikke færre enn tre personer,
og som har en varighet ut over ett år, skal det inngås
avtale med tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall
av den arbeidstakerkategori innleien gjelder. Bestemmelsen her gjelder ikke
for innleie innenfor samme konsern.
3. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse
arbeidstakergrupper eller på visse områder når
viktige samfunnshensyn tilsier det.
4. Paragrafen her gjelder ikke innleie til embete eller
stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av lov av 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
II
I lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
gjøres følgende endringer:
§ 1 nr. 1 nytt fjerde punktum skal
lyde:
Loven gjelder også innleie av arbeidstakere
i statlig virksomhet, der hvor dette uttrykkelig er sagt.
Ny § 3A skal lyde:
§ 3A. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet
som har til formål å drive utleie
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet
som har til formål å drive utleie er tillatt i
samme utstrekning som tjenestemann kan tilsettes for et bestemt tidsrom
eller som vikar.
2. Arbeidsgiver og tjenestemannsorganisasjoner
i virksomheten som har forhandlingsrett etter lov om offentlige
tjenestetvister, kan slutte skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie
uten hinder av det som er bestemt i nr. 1.
3. Dersom en innleid arbeidstaker reiser søksmål mot
innleier og retten finner at innleien var i strid med nr. 1, kan
retten, etter krav fra den innleide, avsi dom for at den innleide
er fast ansatt hos innleier. Retten kan likevel, etter påstand
fra innleier, bestemme at vedkommende ikke er fast ansatt, dersom
den etter en avveining av partenes interesser, herunder også utleierens
forhold, finner at det vil være åpenbart urimelig å gi
fast tilsetting. Har det foreligget innleie i strid med nr. 1, kan den
innleide kreve erstatning fra innleier. Erstatningen fastsettes
til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske
tap, innleierens og den innleides forhold og omstendighetene for øvrig finner
rimelig. Reises søksmål senere enn ett år etter
fratredelsestidspunktet, kan det bare gis dom for erstatning. En
innleiet arbeidstaker har ikke rett til å stå i
stillingen under sakens behandling, med mindre retten, etter krav
fra den innleide, bestemmer noe annet.
4. Dersom retten finner at det foreligger innleie
i strid med nr. 1, skal retten, etter krav fra den innleide, avsi
dom i samsvar med dette. Innleid som gis medhold, kan kreve erstatning.
Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under
hensyn til det økonomiske tap, innleierens og den innleides forhold
og omstendighetene for øvrig finner rimelig.
5. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse
arbeidstakergrupper eller på visse områder når
viktige samfunnshensyn tilsier det.
Ny § 3B skal lyde:
§ 3B. Innleie av arbeidstakere fra
virksomhet som ikke har til formål å drive utleie
1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet
som ikke har til formål å drive utleie, er tillatt
når den innleide arbeidstakeren er fast tilsatt hos utleieren. For
at virksomheten ikke skal sies å ha til formål å drive
utleie er det et vilkår at utleie skjer innenfor de samme
fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse
og at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 prosent av de fast
tilsatte hos utleier. Arbeidsgiver og tjenestemannsorganisasjoner
i virksomheten som har forhandlingsrett etter lov om offentlige
tjenestetvister skal gjennomføre drøftinger før
beslutning om innleie foretas.
2. For innleie som overstiger 10 prosent av de
tilsatte, likevel ikke færre enn tre personer, og som har
en varighet ut over ett år, skal det inngås avtale
med tjenestemannsorganisasjonene i virksomheten.
3. Kongen kan i forskrift forby innleie for visse
arbeidstakergrupper eller på visse områder når
viktige samfunnshensyn tilsier det.
III
I lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting
gjøres følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
§ 2. Arbeidsdirektøren har den
daglige ledelsen av arbeidsmarkedsetaten.
Departementet oppnevner et råd for arbeidsmarkedsetaten
i forbindelse med gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken.
Departementet bestemmer hvilke særskilte gjøremål
som skal tillegges rådet.
Rådet settes sammen av representanter
med vararepresentanter fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene,
samt nøytrale personer med varamenn med kjennskap til arbeidsmarkedspolitiske spørsmål.
Antall medlemmer i rådet til enhver tid fastsettes av departementet.
Medlemmenes funksjonstid er 4 år.
Rådsmedlemmene har krav på et
møtevederlag samt skyss og kostvederlag etter statens regulativ.
Departementet oppnevner leder og nestleder blant
de nøytrale medlemmer i rådet. Arbeidsdirektoratet
er rådets sekretariat.
§ 11 skal lyde:
Arbeidsmarkedsetaten skal være nøytral
og upartisk. Den arbeider vederlagsfritt. Arbeidsmarkedsetaten skal
likevel kunne ta betalt for særlige tjenester som ytes
arbeidsgivere utover ren arbeidsformidling.
Departementet kan i forskrift fastsette hvilke tjenester
det kan tas betalt for.
§ 26 skal lyde:
Virksomhet som vil drive formidling av arbeidskraft,
må enten være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap,
eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende
de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap.
Statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker-
og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner som er
organisert på en annen måte, er unntatt fra kravene
i første ledd.
Virksomhet som driver arbeidsformidling, kan ikke
kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten.
Departementet kan fastsette nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten,
og i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet
i tredje ledd.
§ 27 skal lyde:
Virksomhet som har til formål å drive
utleie av arbeidstakere, må enten være registrert
som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti fra
bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som
gjelder for aksjeselskap.
Alle virksomheter som leier ut arbeidstakere må dessuten
oppfylle følgende betingelser:
1. En virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, kan
ikke begrense arbeidstakerens rett til å ta fast arbeid
hos innleier når leieforholdet er avsluttet.
2. En virksomhet kan ikke leie ut en arbeidstaker
til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det
har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet
hos denne.
3. Det er forbudt å ta betalt av arbeidstakeren
for utleietjenester.
Departementet kan fastsette nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheten.
IV
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til brev av 29. oktober 1999 med spørsmål
i forbindelse med Ot.prp. nr. 70 (1998-99).
Jeg har innhentet kommunal- og regionalministerens syn på spørsmålene
3 og 4. Nedenfor følger svar på spørsmålene:
Spørsmål 1: Er forbudet mot privat arbeidsformidling
i strid med EØS-reglene ?
Arbeidsformidling og arbeidsleie er ikke regulert i EU-retten.
Det er således opp til de enkelte medlemsland å utforme
sine egne nasjonale regelverk for arbeidsformidling og også for
arbeidsutleie.
Om et land har forbud mot privat arbeidsformidling kan det imidlertid
være i strid med EUs konkurranseregler, da EØS
artikkel 54 forbyr et foretaks utilbørlige utnyttelse av
en dominerende stilling innen EØS-området eller
en vesentlig del av dette. Etter artikkel 59 gjelder denne bestemmelsen
også for offentlig foretak.
EU domstolen har avgitt en dom som har betydning for fortolkningen
av forbudet mot privat arbeidsformidling og EU’s konkurranseregler.
Som nevnt i Ot.prp. nr. 70 kap. 8.3 side 56, sies det bl.a. at
«Dommen i sak C-55/96 Job Centre
Coop må følgelig anses å slå fast
generelt at EF-landene ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidlingskontor som
innebærer at disse «nødvendigvis» vil
misbruke sin dominerende stilling.
I henhold til konklusjonen
i dommen vil et slikt misbruk ikke kunne unngås dersom
følgende vilkår er oppfylt:
1. De offentlige arbeidsformidlingskontorene er åpenbart
ikke i stand til for all slags virksomhet å imøtekomme
etterspørselen på arbeidsmarkedet.
2. Private selskapers arbeidsformidlingsvirksomhet gjøres
faktisk umulig gjennom opprettholdelse av lovbestemmelser som forbyr
slik virksomhet gjennom trusler om straff og administrative sanksjoner.
3. Den aktuelle virksomhet vil kunne omfatte andre medlemsstaters
statsborgere eller områder.
Det
tredje vilkåret vil i praksis alltid være oppfylt. Det
antas i betenkningen (fra Wiersholm, Melbye
og Bech. Min merknad) at det i praksis ikke vil være
særlig vanskelig å konstatere om vilkår
nr. 2 er oppfylt. Rekkevidden av det første vilkåret
er imidlertid usikker, idet det i dommen ikke er sagt noe mer om
hva som skal til for å si at den offentlige arbeidsformidlingen åpenbart
ikke er i stand til å dekke etterspørselen på markedet.»
Denne dommen har ikke direkte konsekvenser for norsk rett. EU
domstolens kompetanse omfatter ikke Norge. Derimot kan dommen få betydning
for ESA eller EØS domstolens vurderinger om forholdet skulle bli
prøvd for disse to organene.
Jeg vil for øvrig vise til brev fra ESA (vedlegg 1 til
Ot.prp. nr 70) hvor de uttaler «The Authority’s
preliminary opinion is that there is a high risk that the present
Norwegian application of rules concerning placement services is
in violation Articles 59(1) and 54 of the EEA-Agrement. However,
a more detailed review is needed to reach a final conclusion».
Spørsmål 2: Kan vi få en nærmere
begrunnelse for Regjeringens forslag om å unnta helsesektoren
fra reglene for arbeidsleie?
I proposisjonen er det under punkt 6.3.2.4 Hjemmel
til å forby innleie, redegjort noe for behovet for å kunne
unnta områder fra arbeidsleie. Det gjelder spesielt områder
hvor det er lovpålagte oppgaver eller når viktige
samfunnshensyn tilsier det og det er mangel på arbeidskraft.
Kombinasjonen av mangel på arbeidskraft og sterkt press
for å få utført oppgaver kan medføre
et stort lønns- og kostnadspress. I en slik situasjon kan
ansatte finne det lønnsomt å slutte i sin stilling
hos en arbeidsgiver for å gå over til utleiebyråer for
deretter å leies inn igjen for samme type oppgaver som
de utførte tidligere.
Det er for tiden stor mangel på visse typer helsepersonell
i Norge. Det gjelder både leger (særlig spesialister),
sykepleiere og enkelte andre typer spesialutdannet personell. Her
har en nettopp den situasjonen som er beskrevet ovenfor med mangel
på arbeidskraft kombinert med et sterkt press for å få utført
oppgaver. Dersom en generelt tillater arbeidsleie innen helsesektoren
vil det i dagens situasjon kunne føre til et betydelig
kostnadspress. Det vil i så fall kunne medføre
et dårligere helsetilbud. En kan dessuten ikke se bort
fra at de geografiske ulikhetene i tilbudet av helsetjenester vil
forsterkes og at det kan blir vanskelig å finansiere et
godt helsetilbud i enkelte kommuner/distrikter.
På bakrunn av erfaringene knyttet til de dispensasjoner
som tidligere er gitt når det gjelder utleie av helsepersonell
ser jeg imidlertid at det kan være behov for at et forbud
mot innleie av helse- og sosialpersonell ikke gjøres absolutt.
I forbindelse med utarbeidelsen av forskrifter for det nye lovverket
vil jeg derfor vurdere forslag om å kunne gjøre
unntak mot forbudet i særskilte tilfeller. Forslag til
forskriftene vil på vanlig måte bli sendt på høring.
Jeg vil for øvrig vise til at Regjeringen arbeider aktivt
med å øke tilgangen på helsepersonell
ved blant annet økt utdanningskapasitet, rekruttering av
helsepersonell fra utlandet og bedre utnytting av eksisterende arbeidskraft,
samt iverksetting av forskjellige stimuleringstiltak for geografisk
fordeling, spesielt av leger og tannleger. Med en bedre balanse
i dette arbeidsmarkedet vil behovet for å unnta helsesektoren fra
arbeidsleie minske. Jeg viser også til tiltakene i Handlingsplan
for helse- og sosialpersonell 1998-2001 3. utgave utgitt av Sosial-
og helsedepartementet juni 1999.
Spørsmål 3: Det vises til følgende
setning i Aml. § 55 L, nr. 2 «Bestemmelsen
her gjelder ikke for innleie innenfor samme konsern».
Hva menes med begrepet «konsern» i denne sammenhengen
? Hvordan stiller statsråden seg til å ta ut den
nevnte setningen ?
Jeg har innhentet følgende svar fra Kommunal- og regionalministeren
på dette spørsmålet:
Innledningsvis vil jeg peke på at departementene i lovforslaget
la vekt på å videreføre og ivareta totaliteten
i forslagene som ble fremmet av et enstemmig Arbeidslivs- og arbeidsleieutvalg
i NOU 1998:15 om arbeidsformidling og arbeidsleie. Lovforslaget
om å unnta innleie innenfor konserner fra avtalekravet
i § 55 L nr. 2, bygger på dette hensyn og for øvrig
de vurderinger og forslag som fremkommer i utvalgets innstilling.
Jeg vil komme tilbake til dette under en nærmere vurdering
av hvorvidt det bør gjelde et unntak for konserner.
Det følger av omtalen av § 55 L i proposisjonen
at konsernbegrepet må forstås slik det
er brukt i selskapslovgivningen (se Ot.prp. nr. 70 (1998-99) s.
51). Som eksempel kan nevnes allmennaksjeloven § 1-3 og
aksjeloven § 1-3, der konsernbegrepet er gitt følgende
definisjon:
(1) Et morselskap
utgjør sammen med et datterselskap eller datterselskaper
et konsern.
(2) Et aksjeselskap er et morselskap
hvis det på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller
selskapsandeler har bestemmende innflytelse over et annet selskap.
Et aksjeselskap skal alltid anses å ha bestemmende innflytelse
hvis selskapet:
1. eier så mange
aksjer eller andeler i et annet selskap at de representerer flertallet
av stemmene i det andre selskapet, eller
2. har rett til å velge eller
avsette et flertall av medlemmene i det andre selskapets styre.
(3) Et selskap som står i
forhold som nevnt i annet ledd til et morselskap anses som datterselskap.
(4)Ved beregningen av stemmerettigheter
og rettigheter til å velge eller avsette styremedlemmer skal
rettigheter som morselskapet og morselskapets datterselskaper innehar,
regnes med. Det samme gjelder rettigheter som innehas av noen som
handler i eget navn, men for morselskapets eller et datterselskaps
regning.
Konsernbegrepet er også definert i annen selskapslovgivning
som f.eks. statsforetaksloven og selskapsloven, og disse definisjonene
svarer i hovedtrekk til aksjelovenes konserndefinisjoner. Selv om
konserndefinisjonene i de ulike lovene ikke er identiske, er kjernen
i konsernbegrepet det samme; et selskap eller annen type foretak
har bestemmende innflytelse over ett eller flere andre selskap eller
foretak.
Utgangspunktet er at spørsmålet om det foreligger et
konsern, jf. § 55 L, må bygge på konserndefinisjonen
i den lovgivning som regulerer innleievirksomheten. Dersom innleier
er et aksjeselskap er det aksjelovens konserndefinisjon som må legges
til grunn i vurderingen av om innleie skjer mellom virksomheter innenfor
et konsern.
Når det gjelder den nærmere forståelsen
av begrepet må det søkes til forarbeider og rettspraksis
knyttet til den relevante lovgivningen. Det må kunne legges
til grunn at konsernbegrepet er innarbeidet i arbeids-/næringslivet
slik at det i de fleste tilfeller ikke vil by på problemer å avgjøre
om det foreligger et konsern.
Vurderingen har vært at det innenfor slike selskapsstrukturer
kan være hensiktsmessig med en mer fleksibel, overordnet
politikk for bruk av arbeidsstokken. I et konsern har morselskapet
bestemmende innflytelse over de underliggende selskapene. Morselskapet
bruker som regel denne posisjonen til å organisere og drive
konsernet som en økonomisk enhet. I en slik organisasjon
vil morselskapets styre, dvs. konsernstyret, ha en svært
sentral rolle i ledelsen og styringen av konsernet som helhet, f.eks.
når det gjelder utlån av arbeidskraft mellom ulike
datterselskaper. En faktisk styring vil ofte skje i morselskapet,
men formelt sett må det enkelte selskap i et konsern ha
eget styre og fatte vedtak i de saker loven fastsetter.
Konsekvensen av å unnta konserner fra § 55
L nr. 2 vil være at innleie kun skal drøftes (ikke
avtales) med representative tillitsvalgte hos innleier (datterselskapet),
selv om innleie overstiger 15% av de tilsatte hos innleier
(datterselskapet) og har en varighet utover to år.
Det kan imidlertid nevnes at nevnte drøftingsregler
suppleres av regler i selskapslovgivningen om ansattes representasjonsrett
i styret, som til dels vil kunne ivareta ansattes innflytelse på beslutninger
som gjelder innleie. De ansattes representasjonsrett er i utgangspunktet
knyttet til det selskap de er ansatt i, noe som også gjelder
når et aksjeselskap inngår i et konsern. Etter
søknad til Bedriftsdemokratinemnda kan det i tillegg etableres
felles representasjonsordninger i konsernet, slik at de ansatte
blir representert i de organer innen konsernet hvor den reelle beslutningsmyndighet
ligger. Det må kunne legges til grunn at innleie av arbeidskraft
av et visst omfang, f.eks. over 15 % av de tilsatte i virksomheten
og med varighet utover to år, typisk vil være
en styresak hvor de ansatte får innflytelse gjennom å være
representert i styret (i både datterselskap og konsern).
Når det er sagt, kan det også ha betenkelige
sider at konserner unntas fra kravet om at innleie av et visst omfang
først kan skje etter avtale med representative tillitsvalgte.
Arbeidstakerne i selskaper innenfor et konsern fratas viktig innflytelse
ved at innleie i et stort volum (over en viss varighet og omfang),
ikke skal avtales, men kun drøftes. For arbeidstakerne
hos innleier kan det være av underordnet betydning om de innleide
arbeidstakerne kommer fra en virksomhet innenfor konsernet eller
fra en utenforstående produksjonsvirksomhet.
Ut fra ovennevnte vurderinger falt departementet ned på den
løsningen som et enstemmig utvalg foreslo, og der også partene
var representert.
Spørsmål 4: Kan vi få lovteknisk bistand
til å formulere en definisjon av «innleier»,
jfr. Aml. § 55 L? (Vi ønsker at begrepet «innleier» kun skal omhandle én
virksomhet/bedrift, dvs. én juridisk enhet, slik
at en unngår uklarheter i forhold til hva som er antallet
på «de tilsatte hos innleier»,
jfr. vårt spørsmål 3).
Jeg har innhentet følgende svar fra Kommunal- og regionalministeren
på dette spørsmålet:
Punktet tar opp et viktig prinsipielt spørsmål, nemlig
hvilken enhet begrepet «innleier» refererer til. Departementet ønsket
ikke å definere innleie i arbeidsmiljøloven, og
forutsatte i forarbeidene at begrepet innholdsmessig er ment å dekke
den samme situasjon som utleie, slik det generelt er beskrevet i sysselsettingsloven § 27.
Begrepet «oppdragsgiver» i sysselsettingsloven § 27
tilsvarer begrepet «innleier» etter arbeidsmiljøloven §§ 55
K og L. Hva som menes med oppdragsgiver er imidlertid ikke nærmere
definert i sysselsettingsloven og loven gir derfor begrenset veiledning
på dette punkt.
I likhet med Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget foreslår
departementet at reguleringen av innleie i arbeidsmiljøloven
i utgangspunktet skal omfatte alle virksomheter som
faller innenfor arbeidsmiljølovens virkeområde,
dvs. at reglene gjelder enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker. Dette
angir en nedre grense for når reglene kommer til anvendelse,
og hvem som skal anses som innleier må tolkes i lys av
avgrensningen av virksomhetsbegrepet. Vi viser også til
at departementet på flere punkter i proposisjonen til arbeidsmiljøloven §§ 55
K og L forutsetter at bestemmelsene regulerer virksomhetens adgang
til å leie inn arbeidstakere. Det uttales f.eks. under
pkt. 6.3.1 (s. 40) at «… utleie
blir tillatt mens begrensningene knyttes opp til virksomhetenes
adgang til å leie inn arbeidstakere», mens
det under pkt. 6.3.3.3 (s. 44) sies at «(b)egrensningene
når det gjelder innleie knyttes derfor opp mot virksomhetenes behov
for og adgang til bruk av midlertidig arbeidskraft».
Videre forutsettes det i omtalen av § 55 L, se pkt. 6.3.4.1
(s. 49), at bestemmelsen skal dekke et behov for særskilt
regulering av adgangen til innleie mellom virksomheter som ikke
har til formål å drive utleie. Under omtalen av
denne bestemmelsen på (s. 50) heter det også at «(d)røftingsplikten er en videreføring
av dagens ordning som krever at innleievirksomheten drøfter
saken med de tilsatte før søknad om dispensasjon
kan behandles». Det har altså vært
departementets intensjon at innleier må vurderes i nær
sammenheng med arbeidsmiljølovens virksomhetsbegrep, og
at innleier, på samme måte som arbeidsgiver, er
rettssubjektet for rettigheter og plikter som eventuelt stiftes
i forhold til den innleide arbeidstakeren og utleievirksomheten.
Det kan være ønskelig at det uttrykkelig fremgår av
forarbeidene (komiteens merknader) at begrepet innleier kun gjelder
i forhold til én virksomhet, dvs. en juridisk enhet. Dette
vil kunne hindre uklarhet blant annet i forhold forståelsen
av § 55 L nr. 2, hvor den enhet som det siktes til i begrepet «de tilsatte hos innleier» må forstås
som den virksomheten, dvs. juridiske enheten, som arbeidstakerne
leies inn til.
Spørsmål 5: Det vises til forslag til § 26
i sysselsettingsloven: «Virksomhet som vil drive formidling av
arbeidskraft, må enten være
registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller
stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de
egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap». Hvordan stiller
statsråden seg til å ta ut de ordene som er understreket?
Forslaget om at private virksomheter som vil drive formidling
kan være organisert enten som aksjeselskap/allmennaksjeselskap
eller personlig firma er fremmet fordi vi for denne næringen ønsker
at slik virksomhet skal kunne organiseres på samme måte som
enhver annen næring.
Det er imidlertid stillet egne krav til egenkapital for personlige
firmaer, altså ikke AS eller ASAer. Kravet er at det skal
framlegges en garanti fra bank eller forsikringsselskap som tilsvarer
egenkapitalkravet for aksjeselskaper. Kravet til garanti er først og
fremst foreslått for å sikre seriøsitet
blant de aktører som vil drive arbeidsformidling.
Jeg kan ikke umiddelbart se fordeler for arbeidssøkerne
ved å kreve at private formidlingsfirmaer må være
registrert som aksjeselskaper. Et aksjeselskaps økonomiske
ansvar vil være begrenset til aksjekapitalen, mens derimot
eieren i et personlig firma vil være personlig ansvarlig
utover den garanti som kreves i dette tilfelle.
Jeg tror derfor at kravet til egenkapital og den økonomiske
sikkerhet som dette innebærer er viktigere for den enkelte
arbeidssøker eller ansatte i denne næringen, enn
et krav om at slik næringsvirksomhet skal være
organisert som aksjeselskap.
Spørsmål 6: I en ny rapport fra OECD påstås
det at et svekket stillingsvern ikke fører til at flere
får arbeid, og at det ikke er sammenheng mellom nivået
på arbeidsledigheten og hvor strenge lovene som regulerer
arbeidsmarkedet er. Hvilke kommentarer har statsråden til
OECD- rapporten?
I OECD Employment Outlook 1999, kapittel 2, er det gitt en drøfting
av hvordan stillingsvernsbestemmelser påvirker arbeidsmarkedet.
I OECDs vurdering av stillingsvernsbestemmelsene er det bl.a. lagt
vekt på reglene for oppsigelser, midlertidige ansettelser
og reguleringen av vikarbyråer. OECDs funn er noe mer sammensatte
enn det spørsmålet gir uttrykk for. Dette gjenspeiles
også i OECDs konklusjon i kapitlet. Der framheves det at
det ikke er mulig å utlede noen enkle politikkråd
ut fra de funn som er gjort i kapitlet.
Hovedkonklusjonen til OECD er at det ikke kan påvises
en sammenheng mellom hvor strenge stillingsvernsbestemmelsene er
og arbeidsledigheten totalt sett. Resultatene tyder imidlertid på at
det er en sammenheng mellom utformingen av stillingsvernsbestemmelsene
og den demografiske sammensetningen av sysselsetting og arbeidsledighet.
Det betyr altså at stillingsvernsbestemmelser kan ha betydning for:
hvilke grupper som får jobb
hvilke grupper som blir ledige
hvor lenge personer blir værende ledige
OECDs resultater tyder på at strengt stillingsvern har
positiv effekt for sysselsettingen for menn i alderen 25-55 år,
men indikerer svak negativ effekt på sysselsettingen for
ungdom og kvinner. Sysselsettingsraten har en tendens til å være
lavere i land med strengere arbeidsrettslovgivning. Videre finner OECD
at strømmene inn og ut av ledighet blir redusert ved et
strengt stillingsvern. Færre personer blir rammet av ledighet
ved et strengt stillingsvern, men de som blir ledige blir værende
ledige lenger enn ved et mindre strengt stillingsvern. Ungdom er
mer utsatt for arbeidsledighet ved strenge stillingsvernsbestemmelser.
OECD trekker den konklusjon at stillingsvernsbestemmelser har
større betydning for dynamikken i arbeidsmarkedet og sammensetningen
av arbeidsledigheten, enn det totale nivået på ledigheten.
I NOU 1998:15 (Blaalidutvalget) ble det vurdert hvordan forslagene
om arbeidsleie ville påvirke arbeidsmarkedet. Der konkluderes
det med at sysselsettingseffekten av forslagene til endringer i
reglene for arbeidsleie vil være beskjeden. Utvalget la
imidlertid vekt på at et godt fungerende korttidsarbeidsmarked kan
fungere som en inngangsport for nykommere i arbeidslivet, og deltagelse
i dette markedet kan gi arbeidserfaring som kan øke mulighetene
for fastere tilknytning til arbeidsmarkedet for de som ønsker
det.
Etter min vurdering gir OECDs undersøkelse støtte
til de konklusjoner som ble trukket i Blaalidutvalget og som ligger
til grunn for regjeringens forslag. Ved at det nå foreslås
mindre strenge reguleringer for arbeidsleie bør det kunne
bidra til at det blir enklere for nykommere på arbeidsmarkedet å skaffe
seg arbeidserfaring. Forslaget vil imidlertid neppe ha særlig
stor effekt på den samlede sysselsettingen.
Jeg viser til ditt brev av 4. november 1999 med spørsmål
i tilknytning til behandlingen av Ot.prp. nr. 70 (1998-99).
Jeg har innhentet Kommunal- og regionalministerens syn på spørsmål
3. Nedenfor følger svar på spørsmålene:
Spørsmål 1: Dersom en vil organisere det statlige vikarbyrået/utleieselskapet
på en annen måte enn det Regjeringen har tatt
til orde for, hvilke alternativer mener statsråden kan
være aktuelle? (Vi ber om at svaret også inkluderer
organisering i/under A-etaten).
La meg innledningsvis få redegjøre for forslagene i
Ot.prp. nr. 70, og de forutsetninger departementets forslag om et
statsaksjeselskap bygger på. La meg også minne
om at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en stortingsproposisjon
som vil omhandle statsaksjeselskapet.
Arbeidsmarkedsetaten er et forvaltningsorgan. Det sterke innslaget
av rettighetsbestemt regelforvaltning (dagpenger og attføringsytelser
) tilsier denne tilknytningsformen. I samme retning trekker etatens betydning
som operativt ansvarlig for gjennomføringen av myndighetenes
arbeidsmarkedspolitikk. Myndighetene må kunne disponere
og instruere et virkemiddel apparat som raskt kan aktiveres for å møte
aktuelle utfordringer på arbeidsmarkedet og effektivt gjennomføre
den av Storting og Regjering vedtatte arbeidsmarkedspolitikk. Et
eksempel på dette er den sterke satsningen som det nå legges
opp til i forbindelse med problemene i verftsindustrien.
Lovforslagene i Ot. prp. nr. 70 om nye regler for formidling
og utleie tilsier isolert sett ikke noen endring i arbeidsmarkedsetatens
tilknytningsform til departementet.
Regjeringen har i proposisjonen foreslått at arbeidsmarkedsetaten
skal kunne tilby enkelte nye tjenester mot betaling. Tjenestene
vil bygge på og være en videreutvikling av de
tjenestene etaten i dag tilbyr. Betalings- og formidlingstjenesten «Vikardrift»,
som Komiteen ble orientert om i Ringsaker nylig, er et eksempel
på en slik aktuell tjeneste.
De nye betalingstjenestene kan tilbys av dagens forvaltningsapparat
uavhengig av det foreslåtte statsaksjeselskapet og tilsier
ikke isolert sett noen endring i arbeidsmarkedsetatens formelle
tilknytning til departementet. Jeg vil legge til at det i seg selv
er et poeng at offentlige og private arbeidsgivere kan få adgang
til å betale for avanserte tjenester fra det forvaltningsapparat
de er vant med å forholde seg til og samarbeide med. Etableringen
av en ny service, utleie av vikarer, lar seg derimot ikke forene
med forvaltningsorganisasjonen.
Utleie atskiller seg fra de andre av etatens tjenester ved at
arbeidskraften som tilbys vil være ansatt i utleievirksomheten.
Dersom et forvaltningsorgan som arbeidsmarkedsetaten skal stå som
utleier av arbeidskraft vil de utleide måtte være
statstjenestemenn med de rettigheter og plikter dette medfører.
Av mange årsaker er dette ikke en ønsket situasjon.
Det er derfor ikke aktuelt at arbeidsmarkedsetaten direkte skal
kunne leie ut vikarer. Etaten må i tilfelle samarbeide
med andre, som ikke er forvaltningsorgan. Videre må arbeidsdelingen
mellom etaten og firmaene være innrettet slik at det ikke
oppstår tvil om at de utleide er ansatt i utleieselskapet
og ikke i arbeidsmarkedsetaten.
Hovedbegrunnelsen for etableringen av et statlig utleieselskap
er at det på sin måte skal bidra til å skaffe
grupper som har problemer i arbeidsmarkedet arbeid. Regjeringen
har i Ot. prp. nr. 70 foreslått å opprette et
statlig utleieselskap som skal være arbeidsmarkedspolitisk
instrument og etatens samarbeidspartner i utleiemarkedet. Formålet
er å tilrettelegge for at de grupper som arbeidsmarkedspolitikken
har et særlig ansvar for kan få bedre tilgang
til den delen av arbeidsmarkedet som nytter utleid arbeidskraft.
Regjeringen har kommet til at statsaksjeselskapsformen vil være
den mest egnede modellen for det nye selskapet. Denne eierformen
er ikke til hinder for at selskapet kan innrettes mot å ivareta
arbeidsmarkedspolitiske mål. Ivaretakelse av slike målsettinger
vil skje formalisert i vedtektene for selskapet, og ved eierens
innflytelse som generalforsamling, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-1.
I tillegg er det for statsaksjeselskaper adgang til å fastsette
en såkalt § 10 vedtekt i selskapsvedtektene. En
slik vedtektsbestemmelse kan pålegge styret å forelegge
for generalforsamlingen saker som antas å være
av vesentlig, prinsipiell, politisk eller samfunnsmessig betydning. Denne
informasjonsplikten for styret går lengre enn selskapslovgivningens
alminnelige regler. En organisering i samsvar med prinsippene ovenfor
sikrer at det statlige utleieselskapet vil være et eget
rettssubjekt, formelt og reelt, og dermed i stand til å utøve
arbeidsgiveransvaret for vikarene som leies ut på en betryggende
måte.
Regjeringen ser ikke for seg et statlig utleieselskap som i omfang
og innretning vil tilsvare de store private utleieselskapene. Selskapet
skal nettopp være innrettet mot samarbeid med arbeidsmarkedsetaten
og på denne måte utgjør et nødvendig
tilleggsfundament for den ønskede måloppnåelse
i arbeidsmarkedspolitikken.
Jeg ser for meg følgende arbeidsdeling mellom det nye
statlige utleieselskapet og arbeidsmarkedsetaten:
Utleieselskapet innrettes slik at
det som hovedregel skal kjøpe sine tjenester fra arbeidsmarkedsetaten.
Selskapet må imidlertid innrette sin virksomhet og styres
slik at det ikke er noen tvil om at det står ansvarlig
for selskapets drift og de kontrakter som tegnes i dets navn og
at arbeidsgiveransvaret for de utleide vikarene utøves
i selskapet. Statsaksjeselskapet, når det etableres, må basere seg
på et rettslig robust fundament som gir selskapet mulighet
til å oppfylle de arbeidsmarkedspolitiske og økonomiske
forventningene, slik at det unngår å bli møtt
med anklager og negativ omtale.
Arbeidsmarkedsetaten må utforme og tilrettelegge
sine betalingstjenester slik at det nye utleieselskapet og andre
interesserte kan kjøpe disse. Som forvaltningsorgan må arbeidsmarkedsetaten
legge opp til å behandle alle som ønsker å kjøpe
betalingstjenester likt. Etatens forretningsmessige forhold til
det statlige utleieselskapet må baseres på dette.
Forholdet mellom etaten og selskapet vil måtte formaliseres
gjennom en omfattende samarbeidsavtale mellom arbeidsmarkedsetaten
og selskapet. Arbeidsmarkedsetaten forventes på denne måte å bli
selskapets viktigste underleverandør. Denne avtalen vil
måtte undertegnes av arbeidsdirektøren på vegne
av forvaltningen på den ene side, og av selskapets ansvarlige
organer på den annen, styreleder eller administrerende
direktør. Dermed skapes det nødvendige reelle
skille mellom forvaltning og selskap.
Gitt dette grunnlaget, vil departementet legge opp til at Arbeidsdirektoratet
i forbindelse med sitt salg av betalingstjenester, herunder etatens
leveranse til statsaksjeselskapet, skal baseres på fullmakter
som er tilpasset den endrede situasjonen. Departementet må ta hensyn
til at etaten bør ha andre rammer for sine betalingstjenester
enn den øvrige hovedvirksomheten, fullt ut finansiert gjennom
de årlige budsjettvedtakene.
Utvidelsen av arbeidsmarkedsetatens tjenestetilbud ved salg av
tjenester og etableringen av et statlig utleieselskap stiller nye
krav til styringen av arbeidsmarkedspolitikken. Styringen overfor
forvaltningen vil være, som nå, etatsstyring gjennom
tildelingsbrevet, basert på det prinsipp om bruttobudsjettering
som ligger i Stortingets bevilgningsvedtak.
Styringen av det nye utleieselskapet vil måtte skje i
henhold til prinsippene for statlig eierskap og styringen av statlige
aksjeselskaper. Det er over tid etablert praksis for departementene
som eiere av statsaksjeselskaper. Konstitusjonelt legger Grunnlovens § 19 grunnlaget
for statens eierskap. Bestemmelsen lyder:
«Kongen vaager over, at Statens Eiendomme og Regalier
anvendes og bestyres paa den af Storthinget bestemte og for Almenvæsenet
nyttigste Maade.»
Kongen forvalter etter dette statens aksjer i statsaksjeselskaper.
Denne oppgave kan etter Grunnloven ikke tas fra Kongen (regjeringen).
Forvaltningen er delegert til det departement selskapet «hører
under», jf Grunnloven § 12 tredje ledd.
Det ligger dermed fast at styringsformen for det nye statsaksjeselskapet
vil være eierstyring fra departementet med de formkrav
dette medfører. Arbeids- og administrasjonsministeren vil
være generalforsamling. Det vil sikre nødvendig
politisk styring av statsaksjeselskapet og arbeidsmarkedsetaten.
Styringsprinsippene for selskapet vil bli basert på aksjeloven
og den rolle som er utviklet over tid for statsråders styring
av selskaper. Styringen vil bl.a. bli basert på at styret
og den daglige ledelse har betydelig handlefrihet når det
gjelder forvaltningen av selskapet, og at statsråden i
alminnelighet ikke griper inn i disse disposisjoner.
Jeg er ikke innstilt på løsninger som kan svekke departementets
styring av arbeidsmarkedspolitikken, verken i forvaltnings- eller
selskapsrettslig sammenheng.
I brevet ditt ber du om at jeg vurderer konsekvensene av ulike
alternativer i/under a-etaten. Jeg kan opplyse at departementet
har vurdert ulike former for styringsmessig innflytelse fra arbeidsmarkedsetaten
blant annet basert på innspill fra Arbeidsdirektoratet.
Som omtalt i Ot prp. nr. 70 har arbeidsmarkedsetaten foreslått
at arbeidsdirektøren skal være styreleder i det
nye statlige utleieselskapet. Også andre forslag fra direktoratet
er vurdert.
Med de styringsformer det er redegjort for i det foregående,
er det min vurdering at selskapet skal ha ett tett, men forretningsmessig
forhold til arbeidsmarkedsetaten. Tungtveiende rettslige innsigelser
kan reises mot en annen modell enn den departementet tilrår.
Det er i tillegg nedenfor pekt på mulige innsigelser av
konkurranserettslig art og anklager om urettmessig statsstøtte.
Basert på det forslag fra Arbeidsdirektoratet som ble gjengitt
i proposisjonen, kan det også rettes direkte habilitetsinnsigelser
mot Arbeidsdirektørens dobbeltrolle i etat og selskap.
Etableres det ikke et reelt selskap som utøver arbeidsgiverfunksjonen
på ordinær måte og selv opptrer på vanlig
forretningsmessig måte når avtaler skal inngås,
kan det innebære fare for søksmål fra
andre i dette markedet i en tilspisset sak. En ytterste konsekvens
av dette vil kunne bli at arbeidsmarkedsetaten og staten blir ansvarlig
i stedet for selskapet for selskapets økonomiske forpliktelser
og staten reelt sett arbeidsgiver for vikarene.
Et styre er et kollegialt organ og styremedlemmene er selv økonomisk
og strafferettslig ansvarlig for de avgjørelsene de fatter.
En etat kan følgelig ikke utgjøre noe flertall
i et styre i et aksjeselskap.
Enkeltpersoner i en etat kan imidlertid i prinsippet være
styremedlemmer i et statsaksjeselskap. I statens personalhåndbok
punkt 1.04.02 er det imidlertid fastsatt at det ikke bør
velges embets- eller tjenestemenn fra sentraladministrasjonen til
styreverv hvor vedkommende i forvaltningen behandler saker av betydning for
selskapet.
Som nevnt ovenfor er Statsråden i AAD generalforsamling
for selskapet og oppnevner styreleder. De arbeidsmarkedspolitiske
interesser som en styrerepresentasjon kan ivareta, ivaretas gjennom
eierforholdet. Behovet for enhetlig styring av etat og selskap ivaretas
av statsråden. Arbeidsdirektørens interesser som etatsleder
og som hovedleverandør til selskapet, må ivaretas
på forretningsmessig basis mellom selskapets styre og han
som etatsleder. Uavhengig av dette, setter rene habilitetsbetraktninger
beskrankninger for etatsdirektørens rolle i et styre.
I en instruks fra AAD om tjenestemenns adgang
til å ha ekstraerverv, som er tatt inn i personalhåndboka, understrekes
at en bl.a. bør unngå situasjoner der tjenestemannen
kan bli inhabil ved behandling av sine saker i mer enn sporadiske
tilfelle. Det er forholdsvis åpenbart at etatsdirektøren
(i sin rolle som arbeidsdirektør) vil kunne komme i en
situasjon som dette regelverket søker å unngå når
etatsdirektøren skal utforme og stå ansvarlig
for tjenester som selskapet han samtidig er styreleder i, skal gjøre
avtale om på ordinær forretningsmessig basis.
Et ytterpunkt i denne problemstillingen er at en og samme person
dermed kan ha den reelle fullmakten (som styreleder og etatsdirektør)
til å inngå en avtale mellom de to aktuelle partene
(selskapet og etaten).
Offentlige tjenestemenns habilitet er regulert i forvaltningsloven.
Forvaltningslovens § 6 første ledd beskriver en
rekke tilfeller hvor en tjenestemann er ugild. Det forhold som drøftes
under dette punktet, styrerepresentasjon, er ikke i utgangspunktet
omfattet av de forhold som fører til automatisk inhabilitet.
Paragrafens annet ledd inneholder en generell bestemmelse om
at en tjenestemann er inhabil når det foreligger andre
særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten
til hans upartiskhet. Vilkåret om at det må foreligge
særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten
innebærer ikke at enhver interessetilknytning vil føre
til inhabilitet. Dersom etatsdirektøren er leder av den
etat som er selskapets dominerende leverandør og vedkommende
i tillegg skulle være styreleder for selskapet, kan det
imidlertid reises innvendinger av den art som er nevnt.
Ved inhabilitet hos arbeidsdirektøren vil hele direktoratet
også være inhabil. Dette vil også gi
et svært problematiske styringsforhold for både
a-etaten og selskapet. Konsekvensen vil også kunne være
at slike spørsmål i uønsket grad vil
måtte løftes til departementet for avgjørelse
her.
Annen representasjon fra etaten kan tilføre styret arbeidsmarkedsfaglig
kompetanse. Det kan likevel oppstå habilitetsmessige
problemer både i forhold til forretningsmessige transaksjoner
og til rollen som kontrollør (se nedenfor), hvis arbeidsdirektøren
eller en av hans medarbeidere blir styremedlem.
Det er spesielt viktig at konkurrerende virksomheter kan ha tillit
til at selskaper er etablert på ryddig måte. Habilitetsvurderingene
sikrer dette. Under enhver omstendighet er ingen tjent med at en
forvaltningsdirektør må erklære seg inhabil
i sentrale saker. Som nevnt vil de løsninger departementet
legger opp til sikre en robust selskapskonstruksjon som med god margin
skjærer klar av juridiske fallgruver og dermed legger grunnlaget
for at virksomheten kan konsentrere seg om de mål som er
satt for den.
Administrerende direktør er det etter aksjeloven styrets
ansvar å utpeke. En modell hvor arbeidsdirektøren
blir administrerende direktør vil i store trekk reise de
samme problemer som om arbeidsdirektøren blir utpekt til
styreleder. Det vil for øvrig være et brudd på aksjelovens
forutsetninger og prinsippene for styring av statsselskaper om en
via instruks binder selskapets ansvarlige organer på dette
punktet.
Kontroll av formidling og utleie i.h.t. forslaget om sysselsettingslovens
nye §§ 26 og 27 er lagt til arbeidsmarkedsetaten.
Arbeidsdirektøren skal etter forslaget fortsatt ha rett
til å kreve påtale etter Sysselsettingslovens § 40.
Det er i proposisjonen gitt uttrykk for at en vil søke å finne
en annen kontrollmyndighet. Dette kan imidlertid ta noe tid. Inntil
videre må vi legge til grunn at arbeidsmarkedsetaten skal
utøve det kontrollansvar som proposisjonen legger opp til.
Er en etat representert i styrende organer for en virksomhet som
er underlagt det regelverk den samme etaten skal kontrollere, vil
det være uforenlig med viktige kontrollprinsipper.
Særlig i den første tiden etter at eventuelle
lovendringer er trådt i kraft, vil avklaring av kontrollrutiner og
ansvar og samarbeidet med Arbeidstilsynets oppgaver i forbindelse
med innleie, være viktige oppgaver. Dette har også konsekvenser
for etatens styrerepresentasjon da statsaksjeselskapet ikke kan
behandles annerledes enn andre i kontrollsammenheng. Løsninger
som ikke tar hensyn til dette forholdet, kan føre til svekket
tillit til kontrollen med utleie eller at etableringen av statsaksjeselskapet
tidsmessig må tilpasses en forankring av kontrollansvaret
annet sted enn arbeidsmarkedsetaten.
EØS-regelverket setter strenge krav til offentlig forretningsdrift
for å unngå misbruk av dominerende stilling og
tilførsel av ureglementert statsstøtte. Ved siden
av forhold som prising og avkastning stilles det krav om tilfredsstillende
innsyn i forholdet mellom statlige aksjeselskaper og offentlig forvaltning.
Det er i proposisjonen redegjort for departementets vurderinger
på dette området, jf. kapittel 10.6 i proposisjonen.
Disse vurderingene utgjør en bakgrunn for Regjeringens
forslag om betalingstjenester og forslaget om statsaksjeselskapets
rolle. Konkurranserettslige hensyn, sammen med øvrige hensyn
som det er redegjort for i dette brev, tilsier den avstand mellom
selskap og etat som er foreslått i proposisjonen og nærmere
omtalt i dette brev.
Disse prinsippene har gjennomgående vært lagt
til grunn når en de senere år har foretatt utskillelse
av forretningsdelen fra flere statlige forvaltningsetater. En har
i disse tilfellene lagt vekt på å gjøre
dette skillet mest mulig tydelig bl.a. gjennom å redusere
forbindelsene mellom selskap og forvaltningsdel. I tilfellet med etableringen
av et statlig utleieselskap må tilsvarende prinsipper legges
til grunn for selve etableringen av selskapet og forholdet til den
dominerende samarbeidspartneren, arbeidsmarkedsetaten. Dermed er grunnlaget
lagt for å skjære klar av påstander om konkurransemessige
fordeler i forhold til f.eks. private vikarbyråer.
Ovenfor er det pekt på at hovedbakgrunnen for tanken
om et statsaksjeselskap har sin bakgrunn i at arbeidsgiveransvaret
for vikarene må ligge til selskapet. I motsatt fall vil
vikarene, når de leies ut av etaten, falle inn under Lov
om statens tjenestemenn, som statsansatte. Denne loven har aldri
blitt utformet med det siktemål å regulere ansettelsesforholdet
for andre enn statens egne tjenestemenn. Videre vil de arbeidsmarkedspolitiske
gevinster ved utleien svekkes ved at den utleide ser seg tjent med å beholde
ansettelsesforholdet i staten, framfor å ta arbeid hos
den arbeidsgiver som leier inn vedkommende. Gevinsten ved vikarutleie
er ikke selve utleieforholdet i vikarselskapet, men at utleien kan
bane veien for ordinære faste ansettelser i en annen virksomhet.
Også formen statsforetak er vurdert som et alternativ
til statsaksjeselskapet. Denne formen skiller seg fra statsaksjeselskapet
ved at staten er ansvarlig for selskapets gjeld (det finnes ingen
aksjekapital). Denne formen vil imidlertid ikke gi noen annen organisering av
eierskapet. Også foretaket bør eies av departementet.
Ved en eventuell opprettelse av et statsforetak vil en måtte
ta hensyn til de samme prinsippene som for et statsaksjeselskap,
jf. omtalen ovenfor.
Ved at staten blir direkte ansvarlig for selskapets gjeld, er
ikke statsforetaksformen etter min mening, et aktuelt alternativ.
Arbeidsmarkedspolitikken styres fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet
etter retningslinjer gitt av Stortinget. Opprettelse av et statlig
utleieselskap bør ikke endre på dette.
Jeg legger stor vekt på at det foreslåtte statlige
utleieselskapet og arbeidsmarkedsetaten skal kunne samarbeide på et
rettslig solid grunnlag og slik redusere faren for at det blir reist
tungtveiende innsigelser av konkurransemessig eller habilitetsmessig
karakter og stilt spørsmål ved om selskapsdannelsen
er reell. Det offentlige kan ikke ta risiko knyttet til disse forholdene,
spesielt ikke ved et så sentralt spørsmål
som arbeidsgiveransvaret for de utleide vikarene. Arbeidsgiveransvarets
forankring i selskapet, er jo nettopp den egentlige begrunnelsen
for etableringen av selskapet. Jeg kan ikke se andre alternativer å organisere statsaksjeselskapet
på enn den ordning som er lagt til grunn i dette brevet.
Andre løsninger er ikke forenlig med gjeldende lovgivning
og øvrig regelverk.
En slik robust og vel avveid modell er nødvendig for
at selskapet og a-etaten til sammen skal
kunne bidra til å oppnå de gevinster for arbeidsmarkedspolitikken
som er formålet med innføringen av betalingstjenester
i forvaltningen og opprettelsen av selskapet. Dette krever et godt
og tett samarbeid mellom a-etaten og selskapet under ledelse av
departementet. Jeg vil derfor legge vekt på å utnevne
et styre som kan ha et godt forretningsmessig forhold til etaten
og forståelse for de arbeidsmarkedspolitiske begrunnelser
bak selskapsetableringen. Det legger et grunnlag for oppslutning
om styrets arbeid og etatens rolle, innenfor de rettslige rammebetingelsene
som det her er redegjort for.
Spørsmål 2. Hvilke alternativer foreligger
for å etablere hensiktsmessige kontroll- og tilsynssystemer med
de private vikarbyråene og det statlige vikarbyrået/utleieselskapet?
Det fremgår av forslaget til ny § 27 i sysselsettingsloven,
at det legges opp til at virksomheter må følge
visse regler ved utleie av arbeidskraft. Det foreslås tilsvarende
regler for formidling i § 26.
Før en utleievirksomhet kan igangsettes, stilles det
krav om at virksomheten må registreres som aksjeselskap
eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap
tilsvarende de egenkapitalkrav som stilles for aksjeselskap. Ved å stille
slike krav, vil man søke å hindre etablering av useriøse
bedrifter.
Videre settes det bestemte vilkår for selve driften av
utleievirksomhetene. Disse er:
En virksomhet som har leiet ut en
arbeidstaker for et oppdrag, skal ikke kunne begrense arbeidstakerens
rett til å ta fast arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgiver
når oppdraget er avsluttet. Denne bestemmelsen vil gi en
arbeidstaker som ønsker det, frihet til å gå over
i et ordinært arbeidsforhold hos innleier når
det opprinnelige oppdraget er avsluttet. På denne måten
vil en begrense utleiers mulighet til å opprettholde et
arbeidsforhold basert på utleie på bekostning
av et ordinært arbeidsforhold.
Det er også satt en begrensning i en utleiers mulighet
til å leie ut en arbeidstaker til dennes tidligere arbeidsgiver,
ved at dette først kan skje etter seks måneder.
Det er grunn til å anta at det på områder
hvor det er mangel på arbeidskraft, vil kunne oppstå situasjoner
der arbeidstakere, for eksempel ved tilbud om høyere lønninger, ønsker å gå over
i en utleiebedrift. Utleier vil deretter kunne tilby den tidligere
arbeidsgiver å leie inn de samme personene. Denne bestemmelsen
skal derfor begrense muligheten for en slik tilpasning.
Det er også foreslått å lovfeste
at det ikke skal være tillatt å ta betalt av arbeidstakere
når disse leies ut. Dette tilsvarer forbudet mot å ta
betalt av arbeidssøker for formidlingstjenester. Når
det gjelder utleie, er det imidlertid ikke foreslått å gi hjemmel
for unntak fra dette forbudet slik som det er på formidlingsområdet.
I forslaget til ny § 27 i sysselsettingsloven er
det også gitt hjemmel for at det i forskrift kan gis nærmere
vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering
og drift av utleievirksomheter. Med hjemmel i denne, vil departementet
utarbeide forskrifter på dette området. Jeg ser
for meg et behov for bestemmelser om registrering av utleievirksomhetene
og om regelmessig rapportering vedrørende virksomheten.
Forslag til forskrifter vil bli sendt på høring
på ordinær måte.
Departementet vil videre bemerke at overtredelser av de ovennevnte
bestemmelsene kan gi grunnlag for straffesanksjoner i henhold til
sysselsettingsloven § 40.
Oppfølgings- og kontrollansvar om firmaer reelt sett
driver med utleie, er foreslått lagt til Arbeidsdirektoratet.
Fordi det foreslås at etaten skal levere betalingstjenester
i utleie- og formidlingsmarkedet, er det i Ot.prp. nr. 70 uttalt
at selv om kontrollen og innhenting av rapporteringen m.v. i første
omgang blir lagt til Arbeidsdirektoratet, vil departementet senere vurdere
nærmere om en annen plassering er mer hensiktsmessig. Jeg
har derfor satt i gang et arbeid i samarbeid med flere departementer
for å klarlegge hvordan kontroll- og tilsynsoppgavene i
tilknytning til utleie og formidling kan og bør organiseres.
Det er for tidlig nå å redegjøre for
hva en eventuelt vil komme fram til. Jeg vil komme tilbake med en
orientering til Stortinget senere på en egnet måte.
Når det gjelder alternative måter å organisere
kontroll- eller tilsynssystemer på, ble dette i en viss
grad drøftet av Blaalid-utvalget. Det ble der vurdert om dispensasjonsordningen
som finnes i dag, burde erstattes av en autorisasjonsordning for
vikarbyråbransjen. Utvalget hadde imidlertid ikke notert
noe behov for offentlig autorisasjon i denne bransjen ut i fra dagens
situasjon, og ville derfor heller ikke foreslå at dette
ble opprettet i fremtiden. De fant at kravet om registrering som
aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller garanti fra bank eller
forsikringsselskap, samt rapporteringsplikt, ville være
tilstrekkelige barrierekrav i forhold til etablering av utleievirksomheter.
Utvalget uttalte imidlertid at det ville være ønskelig
om partene i utleiebransjen utviklet en selvjustis. En slik ordning
burde etter utvalgets mening ta utgangspunkt i den autorisasjonsordningen
som allerede er utviklet av Autoriserte Vikarbyråers Forening.
Jeg finner å kunne slutte meg til de vurderinger som ble
gjort om dette av Blaalid-utvalget.
Spørsmål 3. Hvilke alternativer foreligger
for å etablere hensiktsmessige kontroll- og tilsynssystemer med
virksomhetenes/bedriftenes etterlevelse av lovreglene for
arbeidsleie og -utleie?
Jeg har innhentet Kommunal- og regionalministerens syn på spørsmålet.
Kommunal- og regionaldepartementet har i sitt arbeid med forslag
til regulering av innleie i arbeidsmiljøloven lagt vekt
på å videreføre prinsippene i Blaalid-utvalgets
enstemmige innstilling. Utgangspunktet har således vært
at reglene for innleie bygger videre på hovedprinsippene
i reglene om midlertidig tilsetting, med bl.a. forslag om privatrettslig
håndheving av ulovlig innleie. I proposisjonen har vi gitt
en særskilt omtale av problemstillinger knyttet til en eventuell
offentligrettslig håndheving av innleiereglene, for å synliggjøre
at forslaget, slik det nå foreligger for Stortinget, er
lite egnet for offentligrettslig håndheving.
Ut over de vurderingene som fremkommer i proposisjonen har ikke
departementet lagt opp til en bred gjennomgang av andre aktuelle
sanksjonsmidler. Den grunnleggende premiss for departementets arbeid har
vært å videreføre Blaalid-utvalgets forslag,
der hovedregelen er at både vilkår for innleie
og håndheving av ulovlig innleie er parallelle til reglene
for midlertidig tilsetting. Partene i arbeidslivet var representert
i utvalget og innstillingen på dette området var
enstemmig. Jeg ser derfor ikke at det nå foreligger noe annet
grunnlag å regulere innleie på enn det som er trukket
opp i Ot.prp. nr. 70.
Jeg viser til ditt brev av 2. desember med spørsmål i
forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen.
Jeg har innhentet Kommunal- og regionalministerens syn på spørsmålet.
Nedenfor følger hans svar:
«I flere bransjer er underentreprise vanlig.
Ved store oppdrag kan dette dreie seg om svært mange underentreprenører
som kan ha innleid arbeidskraft og eller leie arbeidstakere fra
andre bedrifter.
Er hovedentreprenør ansvarlig for
leieforhold i hele entreprisen? Hva slags ansvar har underentreprenøren?
Hovedentreprenøren er i utgangspunktet ikke ansvarlig
for leieforhold i hele entreprisen. Det er innleier, dvs. underentreprenøren,
som har ansvaret for at f.eks. vilkårene for innleie er
oppfylt. Videre vil innleier også ha ansvaret for arbeidsmiljøforholdene
for de innleide arbeidstakerne, ettersom de innleide arbeider integrert
i underentreprenørens (innleiers) virksomhet, under dennes
ledelse og instruksjon. Et forbehold må likevel tas for
den situasjonen at det er hovedentreprenør som har den
faktiske ledelse og instruksjonsmyndighet overfor underentreprenørens innleide.
Det kan da ikke utelukkes at hovedentreprenør etter en
konkret vurdering kan ha et arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøbestemmelsene
i arbeidsmiljøloven. Da dreier det seg imidlertid ikke lenger
om et ordinært entrepriseforhold hvor hovedentreprenør
har engasjert underentreprenør for å utføre
tjenester.
Mens vi ovenfor har omtalt hvem som er hovedansvarlig for
at f.eks. innleie er lovlig og arbeidsmiljøet er forsvarlig,
stiller arbeidsmiljøloven også krav
til samordning der arbeidsgivere samtidig driver virksomhet
på samme arbeidsplass. Dersom f.eks. en hovedentreprenør
benytter egne arbeidstakere og underentreprenører
med egne arbeidstakere/innleide, skal hver av disse (arbeidsgiverne)
sørge for at deres egen virksomhet er slik innrettet og
utført på en slik måte at også de øvrige
arbeidstakere er vernet i samsvar med arbeidsmiljøloven,
jf. arbeidsmiljøloven § 15 nr. 1 a).
I tillegg har hovedentreprenøren
ansvaret for samordningen av de enkelte virksomheters verne-
og miljøarbeid, jf. arbeidsmiljøloven § 15
nr. 1 c). Det følger også av § 6 i den
såkalte HMS-forskriften (forskrift om systematisk helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter - internkontroll)
et krav til samordning av internkontrollen der en hovedentreprenør
engasjerer underentreprenører på sitt anlegg.
Hvordan kan et lovforslag utformes som sikrer
at hovedentreprenøren har et medansvar for lovligheten av
utleie/innleie av arbeidstakere i hele entreprisen?
Dersom fagforening representert ved foretaket
gis sjølstendig forhandlingsrett ved innleie fra vikarbyrå, vil
dette i så fall bare gjelde fagforening hos underentreprenøren
og ikke hos hovedentreprenøren?
Hvis inn og utleie mellom bedrifter reguleres
med at innleie skal avtalefestes med tillitsvalgt, vil dette bare
gjelde hos underentreprenøren eller kan tillitsvalgte hos
hovedentreprenøren gis tilsvarende rett?
De tre spørsmålsstillingene reiser en rekke
kompliserte problemstillinger knyttet til det å gi hovedentreprenør
eller fagforeninger/tillitsvalgte hos hovedentreprenør
plikter og rettigheter knyttet til arbeidsrettslige-/innleieforhold
i en annen virksomhet (hos underentreprenør).
Når det gjelder forslaget om å sikre et medansvar for
hovedentreprenøren om lovligheten av utleie/innleie
griper dette inn den tradisjonelle ansvarsplasseringen i arbeidslivet,
hvor ansvaret for at regelverket er oppfylt påligger den
som er ansvarlig for virksomhetens drift og som faktisk har arbeidsgiverbeføyelsene.
På samme måte som i et ordinært arbeidsforhold
er det innleier som er nærmest til å vurdere om innleieforholdet
er i tråd med lovverket, f.eks. om vilkårene for
innleie etter reglene om midlertidig tilsetting, er oppfylt. Som
en parallell kan vi vise til oppfølgingen av Konsernlovutvalgets
forslag (NOU 1996:6) som bl.a. gjaldt spørsmålet
om å utvide arbeidsgiverbegrepet i konsernforhold. Høringsrunden viste
at forslaget medførte en rekke kompliserte problemstillinger.
De to neste spørsmålene knyttet til fagforeninger og
tillitsvalgte, vil i utgangspunktet gi søksmåls-/-avtalekompetanse
til hhv. fagforeninger og tillitsvalgte ved virksomheten, dvs. hos
underentreprenør, og ikke hos hovedentreprenøren.
Det vil imidlertid bero på hvordan bestemmelsene utformes
hvorvidt den også kan gjøres gjeldende for fagforeninger
og tillitsvalgte hos hovedentreprenøren. En slik utvidelse
reiser imidlertid en rekke kompliserte problemstillinger, bl.a.
når det gjelder forholdet mellom de ulike fagforeningene.
På denne bakgrunn og sett i lys av sakens svært knappe
frister, er det ikke mulig for oss å utforme konkrete lovforslag
knyttet til de nevnte spørsmålsstillingene.»
Oslo, i kommunalkomiteen, den 10. desember 1999
Sylvia Brustad |
|
Erna Solberg |
leder og ordfører |
|
sekretær |