Til Odelstinget
I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet fram forslag
til endringer i lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår
(markedsføringsloven).
Endringene gjennomfører direktiv om sammenlignende reklame
og bestemmelser om markedsføring i direktiv om vern av
forbrukerne med hensyn til avtaler som inngås ved fjernsalg.
Begge direktivene er innarbeidet i EØS-avtalen. Gjennomføringsfristene
er henholdsvis 4. juni og 23. april 2000.
Det foreslås at direktivet om sammenlignende reklame
gjennomføres ved forskrift, og at hjemmelen for dette tas
inn i markedsføringsloven.
Direktivet om fjernsalg er et minimumsdirektiv, og forslaget
går på flere punkter lenger i forbrukerbeskyttelse
enn det som følger av direktivet.
Det foreslås et forbud mot at næringsdrivende krever
betaling for varer, tjenester eller andre ytelser så lenge
det ikke foreligger en avtale. Forbudet gjelder slike krav enten
de fremmes overfor forbrukere eller næringsdrivende. Bestemmelsen
er i første rekke ment å ramme virksomhet som
består i å sende ut fakturaer for ytelser som
ikke er avtalt eller levert. Eksempler på slik virksomhet
kan være et selskap som sender ut faktura til forbrukere
for telefonsamtaler som aldri har funnet sted, eller et selskap
som sender ut faktura til næringsdrivende for oppføring
i en ikke-eksisterende katalog. Denne formen for virksomhet er blitt
et stadig større problem, og det foreslås derfor
at det tas inn et uttrykkelig forbud i markedsføringsloven.
Stortinget har tidligere tatt opp denne problemstillingen og
ba i Dokument nr. 8:10 (1997-1998) regjeringen legge fram forslag
om endring i markedsføringsloven med sikte på å bekjempe
såkalte «kataloghaier».
Det foreslås videre et forbud mot å levere
varer, tjenester eller andre ytelser uten avtale med mottakeren,
hvis leveransen er forbundet med et krav om betaling. Regelen innebærer
et forbud mot såkalt «negativt salg»,
som består i at avsenderen gir inntrykk av at mottakeren
har en betalingsforpliktelse hvis han eller hun ikke returnerer
det mottatte. Slik praksis antas å være i strid
med markedsføringsloven, men departementet foreslår
likevel at det tas inn et uttrykkelig forbud i loven.
Det fremmes videre forslag om begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder
til markedsføring overfor forbrukere. Etter forslaget kan
markedsføringshenvendelser via f.eks. elektronisk post,
tekstmeldinger til mobiltelefon og telefaks bare skje når forbrukeren
på forhånd har samtykket til dette. Formålet
med forslaget er å gi forbrukeren bedre kontroll med hvilke
markedsføringshenvendelser han eller hun mottar, uansett
medium. I personopplysningsloven § 2 nr. 7 defineres «samtykke» som «en
frivillig, uttrykkelig og informert erklæring» fra
en person. Bestemmelsen gjelder samtykke til behandling av personopplysninger.
Departementet antar at denne forståelsen av samtykkebegrepet
også bør kunne legges til grunn når det
gjelder samtykke til å motta markedsføring, og
er kommet til at det ikke bør tas inn nærmere
bestemmelser om krav til innholdet av et samtykke i markedsføringsloven.
Utgangspunktet må være at forbrukeren skal
stå helt fritt både til å gi og tilbakekalle
sitt samtykke. Det er slik sett ingen ting i veien for at det opprettes
et register over forbrukere som er villige til å motta
markedsføringshenvendelser fra alle næringsdrivende. Hovedregelen
vil nok likevel være at næringsdrivende må foreta
seg noe aktivt for å innhente samtykke.
Departementet er av den oppfatning at forespørsel om
samtykke til markedsføring også må regnes
som markedsføring, og dermed ikke kan foretas uten forutgående
samtykke. En annen løsning ville harmonere dårlig
med bestemmelsens formål.
Det foreslås et særlig unntak fra kravet til
forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring. Departementet
mener at den beste forbrukerbeskyttelsen vil oppnås ved
at det stilles krav til forbrukerens forutgående samtykke
før telefonmarkedsføring kan finne sted.
Departementet ser imidlertid at et slikt forslag vesentlig innskrenker
markedsføringsmulighetene til en del næringsdrivende
og at forslaget kan ha store økonomiske følger,
særlig for aktører som må basere mye av
sin virksomhet på telefonmarkedsføring fordi de har
få eller ingen faste utsalgssteder. Et krav til forhåndssamtykke
vil ha så store konsekvenser at en grundigere utredning
må gjennomføres før et slikt forslag
kan fremmes.
Departementet er etter dette kommet til at telefonmarkedsføring
bør unntas fra kravet til forhåndssamtykke i denne
omgangen. Forbrukerne vil etter personopplysningsloven § 26
ha rett til å reservere seg mot slik markedsføring.
Et krav til forhåndssamtykke også ved telefonmarkedsføring
vil bli utredet nærmere, og departementet vil komme tilbake
til dette etter at et slikt forslag har vært på høring.
Det finnes i dag ikke bestemmelser i markedsføringsloven
om uadressert reklame. Forbrukerombudet har imidlertid tolket loven
slik at å gjøre markedsføringsframstøt
overfor forbrukere som klart har frabedt seg slike, i visse tilfeller
anses som urimelig overfor forbrukerne og dermed i strid med markedsføringsloven § 1.
Det foreslås videre forbud mot uadressert markedsføring
overfor forbrukere som ved merking av postkasse eller lignende klart
har tilkjennegitt at de ikke ønsker å motta slik
markedsføring. Formidlerens ansvar i utgangspunktet begrenses
ved at formidleren ikke skal vurdere sendingens innhold.
Departementet foreslår at ansvarsbegrensningen for formidleren
bør gjelde bare hvis formidleren positivt har fått
opplyst at sendingen ikke er reklame, og formidleren har grunn til å anta
at dette er tilfelle. Selv om det er opplyst at sendingen ikke er
reklame, kan ikke formidleren levere den ut til alle husstander
hvis oppdragsgiver åpenbart har gitt gale opplysninger.
Departementet legger til grunn at uadressert reklame rammes uansett
distribusjonsform. Om den distribueres som innstikk i aviser, gratisaviser,
blader og kataloger er ikke avgjørende.
Grensen mellom hva som er reklame og hva som er alminnelig informasjon
er imidlertid flytende. Departementet foreslår at lovbestemmelsen
bare får anvendelse på uadressert reklame.
Prinsippet om at markedsføring skal framstå som markedsføring
foreslås tatt inn i loven.
Markedsføringsloven § 17 foreslås
endret ved at strafferammen økes fra tre til seks måneders
fengsel, at det fastsettes samme strafferamme for uaktsomme og forsettlige
overtredelser og at det blir mulig å fastsette bøtestraff
i tillegg til fengselsstraff. Overtredelser skal fortsatt anses
som forseelser.
Det innarbeides en forskriftshjemmel i markedsføringsloven § 2
som hjemmel for gjennomføring av direktivet om sammenlignende
reklame ved forskrift.
Lovforslaget gjelder endringer i markedsføringsloven
som er en offentligrettslig lov.
Markedsføringsloven inneholder bestemmelser som regulerer
forholdet mellom næringsdrivende og forbrukere, og næringsdrivende
imellom. Bestemmelsene som beskytter forbrukerne, håndheves
av Forbrukerombudet med Markedsrådet som klageinstans. Forhold
mellom næringsdrivende må bringes inn for domstolene
dersom partene ikke blir enige på annen måte.
Forslaget om et uttrykkelig forbud mot negativt salg vil ikke
medføre vesentlige endringer i gjeldende rett. Det tas
inn en klar regel i loven, og dette vil gjøre tilsyn og
håndheving av forbudet mot negativt salg mer effektivt.
Forbudet mot «kataloghaivirksomhet» ventes å gi
påtalemyndigheten bedre muligheter til å håndheve
forbudet.
Forslaget om et forbud mot bruk av visse kommunikasjonsmetoder
til markedsføring overfor forbrukere uten mottakerens forutgående
samtykke, er en ny bestemmelse. For Forbrukerombudet som håndhever av
loven, må forslaget derfor forventes å få både økonomiske
og administrative konsekvenser. Økte krav til innsats med
informasjonsarbeid, behandling av klagesaker og behov for framforhandling
av nye avtalevilkår vil følge av den nye bestemmelsen.
Dette vil medføre et behov for økte budsjettrammer
for etaten.
Forslaget til forbud mot negativt salg, forventes å få positive
følger for private ved at omfanget av problemene knyttet
til fakturasvindel og annet negativt salg reduseres.
Forslaget om begrensninger i bruk av visse telekommunikasjonsteknikker
til markedsføring overfor forbrukere, forventes å få visse økonomiske
og administrative konsekvenser. Næringsdrivende må innhente
forhåndssamtykke fra forbrukerne, og ha oversikt over hvilke
forbrukere som har gitt sitt samtykke.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad og Ola T. Lånke, fra Høyre, Trond Helleland og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Tron Erik Hovind, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, vil understreke at det forbrukerpolitiske utgangspunkt må være at den enkelte i størst mulig grad selv skal bestemme om en ønsker å motta kommersielle budskap i sin private sfære.
Komiteen støtter departementet i at det
er uheldig å begrense virkeområdet til at det
faktisk er levert en vare eller tjeneste. Bestemmelsen vil ellers
lett kunne oppfattes som en innskrenking av gjeldende rett.
Komiteen har merket seg Forbrukerombudets høringsuttalelse
og viser der til følgende:
«Selv om det foreløpig er særlig
i næringslivsforhold at fakturaer for ikke bestilte varer
er problematisk, oppstår tilsvarende problemer regelmessig
i forbrukerforhold, særlig i forbindelse med at det ikke
er inngått noen uttrykkelig avtale.»
Komiteen er enig med departementet i at forbudsbestemmelsen
bør utformes som en markedsrettslig bestemmelse, og at
bestemmelsen dermed vil være et hensiktsmessig supplement
til straffeloven.
Komiteen er kjent med at Statens Institutt for Forbrukerforskning
tidligere i år har foretatt en undersøkelse, der
det viste seg at 30 pst. av norske nettbrukere har opplevd å bli
utsatt for såkalt «spamming», som vil
si at man har mottatt uønsket e-post reklame.
Komiteen vil vise til at Forbrukerombudet mener
det er stor grunn til å tro at dette tallet vil stige sterkt
dersom det ikke settes effektive begrensninger for denne markedsføringsmetoden.
Komiteen forstår departementets endringer
i markedsføringsloven slik at man skal innhente forhåndssamtykke
også ved bruk av «tips en venn» funksjonen.
Komiteen mener at dette spørsmålet
ikke er tilstrekkelig utredet fra departementets side, samt at det heller
ikke er skissert hvilke konsekvenser et slikt forhåndssamtykke
vil medføre for ulike parter.
Komiteen stiller seg bl.a. spørrende
til om man kan betrakte det som markedsføring når
en forbruker sender informasjon til en annen forbruker.
Komiteen vil videre be departementet komme tilbake
med egen sak som omhandler denne problemstilling, slik at Stortinget
blir forelagt de ulike konsekvenser, og en nærmere gjennomgang
av eventuelt hva som skal reguleres og hva som ikke skal reguleres når
det gjelder denne tjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at departementets forslag til
krav om forhåndssamtykke fra forbrukeren for markedsføringshenvendelser
via e-post, tekstmeldinger og telefaks bryter med prinsippet om teknologinøytral
regulering som ble slått fast i stortingsmeldingen om elektronisk
handel. Dette gjennom at det skal stilles krav om forhåndssamtykke
i forbindelse med markedsføring via e-post, mens et slikt
krav ikke gjelder ved utsendelse av adressert reklame.
Disse medlemmer har merket seg at departementets
forslag går lenger enn EUs fjernsalgdirektiv, som med unntak
for telefax og automatiserte oppringningssystemer (talemaskin) bare
krever at det opprettes et reservasjonsregister. Disse medlemmer mener
strengere regulering av slik markedsføring i Norge enn
i andre europeiske land vil svekke norske bedrifters muligheter
til å konkurrere i forhold til markedsføring gjennom
f.eks. e-post fra utlandet som man ikke har effektive sanksjonsmidler
mot.
Når det gjelder telefonmarkedsføring, mener disse
medlemmer at adgang til å reservere seg i et sentralt
register i tilstrekkelig grad vil beskytte forbrukerne mot uønskede
markedsføringshenvendelser. Disse medlemmer ser
derfor ikke behovet for å utrede og sende på høring
et forslag til krav om forhåndssamtykke ved telefonmarkedsføring.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn foreslå følgende:
«I lov om markedsføring og avtalevilkår
skal ny § 2 b annet ledd lyde:
Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens
forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser
til forbrukere ved hjelp av telefaks eller automatisert oppringningssystem
(taleboks).»
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i tråd med EUs
fjernsalgdirektiv opprette et reservasjonsregister for forbrukere
som vil reservere seg mot markedsføringshenvendelser i
form av e-post eller tekstmelding til mobiltelefon. Registeret skal
også omfatte forbrukere som vil reservere seg mot telefonmarkedsføring.
Det innføres ikke krav om forhåndssamtykke ved
telefonmarkedsføring».
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti ved behandlingen av St.meld. nr.
40 (1998-1999) (Forbrukermeldinga) foreslo prinsippet om at forbrukeren
må melde sin interesse og på den måten
bli registrert i et register som blir tilgjengelig for tilbyderen.
Forbrukeren skal ikke være nødt til gjøre
noe aktivt for å skjerme seg mot markedsføring.
Dette medlem mener at også markedsføring via
telefonsalg må underlegges krav om forhåndsgodkjenning.
Markedsundersøkelser viser at ni av ti er negative til
denne salgsformen. Dette medlem er enig med Forbrukerombudets
vurderinger om at det rimeligste blir derfor å legge aktivitetsplikten
til den som ønsker å formidle reklamen, og ikke
på den som ikke ønsker å motta den. Dette
medlem viser til at flere av høringsinstansene
peker på at telefonsalg oppfattes som en svært
aggressiv form for salg. Ved avtaler som inngås pr. telefon
der selgeren uanmeldt har ringt forbrukeren, er det større
behov for forbrukerbeskyttelse enn for andre fjernsalgsformer.
Dette medlem foreslår følgende
endring i § 2 b første ledd:
«§ 2 b første ledd skal
lyde:
Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens
forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser
til forbrukere ved hjelp av telekommunikasjonsmetoder som tillater
individuell kommunikasjon, som for eksempel elektronisk post, tekstmelding
til mobiltelefon, telefaks, automatisert oppringningssystem (talemaskin)
eller telefon.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet viser til at spørsmålet
om regler om telefonsalg er under utredning i departementet og vil
avvente resultatet av dette.
Komiteen viser til at innstikk i aviser
og andre trykksaker som er adressert til abonnent, ikke kan oppfattes
som uadressert reklame. Det samme gjelder for innstikk i løssalgsaviser.
Komiteen mener også et forbud mot innstikk
i aviser og andre trykksaker vil være et inngrep i redaktøransvaret.
Komiteen vil, for å unngå uklarheter
på dette punkt, foreslå at det tas inn en direkte
henvisning i lovteksten når det gjelder innstikk og vil
foreslå følgende tekst som nytt annet ledd i lovforslagets § 2
c:
Ǥ 2 c nytt annet ledd skal lyde:
Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser
og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne
bestemmelsen.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at departementet i sine kommentarer sier at distribusjonsformen
ikke er avgjørende, således skal det ikke spille
noen rolle hvorvidt reklamen distribueres alene eller f.eks. som
innstikk i aviser eller blader.
Flertallet mener at alminnelig språkforståelse tilsier
at innstikk i aviser og blader ikke er uadressert reklame, og at
dette kan det ikke være noen tvil om når det gjelder
løssalg, likeledes adresserte aviser og blader (postdistribusjon).
Hvis man legger departementets kommentarer til grunn for nevnte
lovendringsparagraf, vil dette etter flertallets syn
føre til en klar forskjellsbehandling mellom aviser og
blader som distribueres med bud i forhold til aviser og blader som
distribueres med post eller via løssalg.
Flertallet er kjent med at innstikk i aviser og blader
ikke var reist som problemstilling i høringsdokumentene
fra høsten 1999, men at det kun var snakk om uadressert
reklame levert i postkasse.
Flertallet er kjent med at Posten BA i sin høringsuttalelse
hevdet at innstikk i aviser og blader er å anse som uadressert
reklame.
Flertallet mener at dette var en såpass
vesentlig endring at denne problemstilling burde vært utsendt
på ny høringsrunde.
Flertallet viser til at aviser og blader har store inntekter
fra innstikk. Disse inntektene er økende og utgjør
for mange aviser og blader en stor del av annonseomsetningen.
Komiteen vil peke på at det
er særlig reklame «forkledd» som redaksjonelt
stoff som er problematisk i den forstand at redaksjonelt stoff for
de fleste vil være mer troverdig enn vanlig reklame og
det er i slike tilfeller svært viktig at det tydelig fremgår
at det dreier seg om markedsføring.
Komiteen er enig med departementet når
det gjelder den foreslåtte lovbestemmelsen, og mener at dette
vil klargjøre gjeldende rett.
Komiteen viser til at departementet
har gått inn for at direktivet skal gjennomføres
ved forskrift, og at departementet derfor har foreslått
en forskriftshjemmel i markedsføringsloven § 2
femte ledd.
Komiteen støtter departementet og mener
det er mest hensiktsmessig å gi disse reglene som forskrift,
og at utkast til forskrift sendes på høring innen rimelig
tid.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov om markedsføring og avtalevilkår
skal ny § 2 b annet ledd lyde:
Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens
forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser
til forbrukere ved hjelp av telefaks eller automatisert oppringningssystem
(taleboks).
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen i tråd med EUs fjernsalgdirektiv
opprette et reservasjonsregister for forbrukere som vil reservere
seg mot markedsføringshenvendelser i form av e-post eller
tekstmelding til mobiltelefon. Registeret skal også omfatte
forbrukere som vil reservere seg mot telefonmarkedsføring.
Det innføres ikke krav om forhåndssamtykke ved
telefonmarkedsføring.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
I lov om markedsføring og avtalevilkår
skal § 2 b første ledd lyde:
Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens
forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser
til forbrukere ved hjelp av telekommunikasjonsmetoder som tillater
individuell kommunikasjon, som for eksempel elektronisk post, tekstmelding
til mobiltelefon, telefaks, automatisert oppringningssystem (talemaskin)
eller telefon.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven)
I
I lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) gjøres følgende endringer:
§ 1 nytt fjerde ledd skal lyde:
All markedsføring skal utformes og presenteres på en slik måte at den tydelig framstår som markedsføring. Ved muntlig markedsføringshenvendelse til en forbruker skal en næringsdrivende straks presentere seg og opplyse forbrukeren om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt.
§ 2 nytt femte ledd skal lyde:
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om sammenlignende reklame.
Ny § 2 a skal lyde:
§ 2 a Krav om betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale m.v.
Det er forbudt i næringsvirksomhet
a)å kreve betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale, og
b)å levere varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale.
Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke annet er bestemt ved lov.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til dokumentasjon og oppbevaring av dokumentasjon for inngåtte avtaler.
Ny § 2 b skal lyde:
§ 2 b Begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder
Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser til forbrukere ved hjelp av telekommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, som for eksempel elektronisk post, tekstmelding til mobiltelefon, telefaks eller automatisert oppringningssystem (talemaskin).
Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder likevel ikke for markedsføring der forbrukeren kontaktes muntlig ved hjelp av telefon.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som omfattes av første ledd.
Ny § 2 c skal lyde:
§ 2 c Levering av uadressert reklame
Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. En formidler er likevel ikke ansvarlig for å ha levert ut uadressert reklame hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame.
Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne bestemmelsen.
§ 17 første, andre og nytt tredje ledd skal lyde:
Den som forsettlig overtrer §§ 2 - 9 i denne lov eller vedtak som er gjort i medhold av denne lov, straffes med bøter, fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Medvirkning straffes på samme måte.
Uaktsom overtredelse av §§ 2, 2a første ledd og 3 eller vedtak som er gjort i medhold av denne lov straffes med bøter, fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Medvirkning straffes på samme måte.
Overtredelse av første og andre ledd anses som forseelse.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.
II
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen fastsetter.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 14. november 2000
May-Helen Molvær Grimstad |
Per Sandberg |
Oddbjørg Ausdal Starrfelt |
leder |
ordfører |
sekretær |