Til Odelstinget
I proposisjonen fremmes forslag til ny lov om vaktvirksomhet
som vil erstatte lov om vaktvirksomhet av 13. mai 1988.
Hovedformålet med lovforslaget er å øke
kvaliteten på vektertjenestene, bedre den offentlige kontroll
og styrke rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vekterne.
Hovedtrekkene i tidligere lov foreslås videreført.
Proposisjonen bygger på Vaktvirksomhetslovutvalgets
utredning avgitt i 1997 der utvalget foreslår at det gis
en ny lov om vaktvirksomhet. Etter utvalgets oppfatning bør
vekterutdanningen i større grad være et offentlig
ansvar, noe som anbefales utredet særskilt. Dette vil bli
tatt opp med Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet.
I tillegg har utvalget foreslått diverse endringer med
formål bl.a. å stramme inn vilkårene
noe for å etablere og drive vaktselskap, samt styrke kontrollen
fra myndighetenes side. Utvalget har også foretatt en gjennomgang
av grensedragningen mellom oppgavene til vaktselskapene og politiet.
Høringsinstansene er - med få unntak - positive
til forslagene i innstillingen. Det er imidlertid innvendinger i
forhold til innskjerping av hundebruken, utvidet plikt for vekterne
til å legitimere seg og grenseoppgangen mellom politiets
og vaktselskapenes oppgaver.
I proposisjonen foreslår departementet å stramme inn
vilkårene noe for å etablere og drive vaktselskap, samt å styrke
kontrollen fra myndighetenes side. Departementet har, i likhet med
utvalget, ikke funnet det mulig å formulere en lovregel
som kan trekke opp helt klare grenser mellom politiet og vaktselskapenes
gjøremål.
Erfaringene med gjeldende lov har vist at politiet ikke har hatt
tilstrekkelige ressurser til å utøve tillatelses-
og kontrollfunksjonen på en tilfredsstillende måte.
Loven vil kunne medføre noe økte økonomiske
og administrative konsekvenser for det offentlige. Departementet
tar sikte på å kunne kompensere disse økte
kostnader med gebyrer.
Vaktvirksomhetsloven kommer til anvendelse på ervervsmessig
vaktvirksomhet av en viss varighet og omfang og oppstiller krav
om at den som utøver eller inngår avtale om vaktvirksomhet
skal ha tillatelse til dette. Tillatelse gis av politimesteren,
og avslag kan påklages til Justisdepartementet. Dersom
virksomheten omfatter flere politidistrikter, gis tillatelse av
vedkommende landsdelspolitimester.
Tillatelse til å drive vaktvirksomhet kan gis til personer
som er myndige norske statsborgere, har fast bopel i Norge, har «tilfredsstillende
vandel» og «for øvrig ikke anses uskikket
til å kunne utøve vaktvirksomhet på forsvarlig
måte i samsvar med «god skikk innenfor bransjen».
Justisdepartementet har gitt forskrifter til loven. Forskriftene
regulerer nærmere kravene til ansatte, utdanning, uniform,
legitimasjon, bruk av hund samt våpen.
Datatilsynet har gitt Justisdepartementet og politiet konsesjon
til å føre henholdsvis et sentralt register og
lokale registre over vaktselskaper.
EØS-avtalens regler om etableringsretten og fri bevegelighet
tilsier at kravene til norsk statsborgerskap og privat bopel i Norge,
jf. vaktvirksomhetsloven § 2, ikke kan opprettholdes.
Kravet i vaktvirksomhetslovens forskrifter om norsk politiattest
(§ 4) og obligatorisk norsk grunnutdanning for
vektere (§ 5) er også i strid med Norges forpliktelser
etter EØS-avtalen.
Det gis i proposisjonen en kort fremstilling av rettstilstanden
angående vaktvirksomhet i Danmark, Sverige og Finland.
Hovedformålet med en ny lov om vaktvirksomhet vil være å øke
kvaliteten på vektertjenestene, bedre den offentlige kontroll
og styrke rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vekterne.
Departementet mener det er viktig å være klar over
grensedragningen mellom oppgavene til politiet og vektere. Hovedinnholdet
i vekternes og vaktselskapenes virksomhet bør fortsatt
være begrenset til å observere, kontrollere og
rapportere.
Vaktvirksomhetsloven § 1 første ledd
bestemmer at loven kommer til anvendelse på «ervervsmessig vaktvirksomhet»,
hvor personer utfører de typer vaktvirksomhet som er listet
opp i lovens § 1 første ledd bokstav
a-f, dvs. tilsyn med privat eller offentlig område, kontrolltjenester,
verditransport, beskyttelse av personer, behandling av alarmsignal
fra innbruddsanlegg eller kontroll med virksomheter som nevnt.
Loven gjelder ikke for «egenvakthold eller for nabohjelp
eller andre vaktoppdrag av sporadisk art, lite omfang eller mot
liten godtgjørelse». Loven gjelder heller ikke
for vaktvirksomhet som utøves av statlige eller kommunale
myndigheter. Justisdepartementet foreslo i proposisjonen til nåværende
vaktvirksomhetslov at vaktvirksomhet som ble utøvet av
offentlige myndigheter skulle være omfattet av loven i
det omfang departementet bestemte. Justiskomiteen så imidlertid
ikke tilstrekkelig behov for å lov- eller forskriftsregulere
slik vaktvirksomhet.
Vaktvirksomhetslovutvalget mener kriteriet «mot liten
godtgjørelse» er lite heldig, og ikke bør
opprettholdes i den nye loven. Utvalget foreslår videre
at lovens virkeområde endres slik at også ervervsmessig vaktvirksomhet
som utøves av statlige og kommunale myndigheter, omfattes
av loven. Det foreslås for øvrig å fjerne
bestemmelsen i § 1 første ledd bokstav f, om vaktvirksomhet
som består i at det føres kontroll med virksomhet
som nevnt i bokstav a-e.
I proposisjonen er gjengitt høringsuttalelser som knytter
seg til den generelle utforming av lovforslaget § 1.
Forslaget om at loven skal inkludere statlig og kommunal vakttjeneste
får støtte, men Konkurransetilsynet er kritisk
til definisjonen av egenvakthold i forhold til kommunale vakttjenester.
Det gis videre uttrykk for skepsis til at vaktselskaper kan tilby
livvakttjenester.
Departementet er enig i at statlige og kommunale virksomheter
som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private vaktselskaper,
bør omfattes av loven.
Vaktoppdrag som utføres sporadisk og har lite omfang,
vil etter forslaget fortsatt ikke være omfattet av loven.
Departementet er enig med utvalget i at alternativet «mot
liten godtgjøring» kan sløyfes, og at loven
fortsatt ikke bør gjelde for egenvakthold.
Departementet er noe i tvil hvorvidt vaktselskaper bør
tillates å utføre livvakttjeneste, men konkluderer med å opprettholde
forslaget. Det kan være betenkeligheter ved å forby
vaktselskaper å utføre slik tjeneste, da slike
oppdrag ellers vil kunne foregå i det skjulte og helt uten
noen form for kontroll. For øvrig mener departementet at
en riktigere betegnelse på denne type tjeneste er «ledsagertjeneste»,
jf. lovutkastet § 1 bokstav d.
Det foreslås en hjemmel for Kongen til å bestemme
i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Morten Olsen, Astrid Marie Nistad og Jan Petter Rasmussen,
fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang,
fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse
Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn
Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet,
Tor Nymo, er enig i at også statlige og kommunale
virksomheter som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private
vaktselskaper bør omfattes av loven.
Komiteen støtter en videreføring
av gjeldende praksis når det gjelder livvakttjeneste slik
departementet legger opp til. Komiteen slutter seg
for øvrig til at slik virksomhet fra vaktselskapene betegnes som
ledsagertjeneste.
Vaktvirksomhetsloven § 2 inneholder et krav
om at den som skal utøve vaktvirksomhet, må ha
tillatelse til dette. Han må være myndig norsk
borger, ha fast bopel her i landet, være fylt 21 år,
ha tilfredsstillende vandel, og for øvrig ikke anses uskikket
til å kunne utføre vaktvirksomhet på forsvarlig
måte i samsvar med god skikk innenfor bransjen.
Utvalget foreslår at tillatelser bare gis til foretak, og
ikke til enkeltpersoner som i dag. Videre foreslås at alle
foretak, også enkeltmannsforetak, må være
registrert i Foretaksregisteret før tillatelse kan gis.
Kravene om alder, vandel og skikkethet som i dag følger av
vaktvirksomhetsloven opprettholdes. På grunn av EØS-avtalen
kan imidlertid ikke vilkårene om norsk statsborgerskap
og fast bopel i riket opprettholdes. Utvalget foreslår
at det oppstilles krav om at innehaver (og eventuelt daglig leder)
er statsborger i EØS-stat. I de tilfeller der vaktforetaket
er en juridisk person, skal det stilles krav til vandel og skikkethet
hos foretakets ledelse og styremedlemmer.
Ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene foreslås
lagt til de fem landsdelspolitimestrene. Dette støttes
av høringsinstansene, med unntak av noen få politimestre.
Departementet er enig med utvalget i at vilkårene for å få tillatelse
bør skjerpes, og at alle tillatelser skal gis til foretak,
og ikke til enkeltpersoner som i dag. En tillatelse kan imidlertid
ikke gis til enpersonsforetak som sådant, det er den fysiske
personen som eier et slikt foretak som får tillatelsen.
Det må derfor gjøres visse endringer i forhold
til forslaget fra utvalget ved at det stilles som vilkår
at innehaveren må registrere enpersonsforetaket i Enhetsregisteret.
Det foreslås at det tas inn en bestemmelse som gir fullmakt
til forskriftsmyndigheten å avgjøre hvem som skal
være tillatelses- og kontrollinstans samt nærmere
bestemmelser om dette.
Departementet er for øvrig enig i at man bør
opprettholde gjeldende krav til innehaver av enpersonsforetak om
alder, vandel og skikkethet.
Ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene
skal etter komiteens mening legges til politimestrene.
Komiteen støtter departementets syn om
at vilkårene for å få tillatelse bør
skjerpes og at alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til
enkeltpersoner som i dag. Komiteen har merket seg
at en tillatelse likevel ikke kan gis til énpersonsforetak
som sådant; det er den fysiske personen som eier et slikt
foretak som får tillatelsen.
Komiteen ser det som viktig at man opprettholder
gjeldende krav til innehaver av foretaket om alder, vandel og skikkethet,
og at disse reglene også gjelder medlemmene i et selskaps
styre, samt daglig leder.
Komiteen peker på at det fortsatt skal
kunne stilles vilkår for å gi tillatelse til å drive
vaktselskap.
Ifølge vaktvirksomhetsloven § 4 må ansatte
i foretak som omfattes av loven ha «tilfredsstillende vandel»,
og vekterne må være fylt 18 år.
Lovens forskrifter § 4 bestemmer at det skal
kreves uttømmende politiattest når vandelen skal
vurderes. Er vedkommende tidligere straffet, må det vurderes
om forholdet gir grunn til å frykte for misbruk av adgangen
til å utøve vaktvirksomhet. Ikke enhver liten
plett på en persons vandel skal diskvalifisere vedkommende
fra ansettelse i et vaktselskap, men dreier det seg om volds- eller
vinningskriminalitet må man være svært
tilbakeholdne med å gi tillatelse.
Utvalget har vurdert om man burde skjerpe kravene til vandel
hos ansatte i vaktselskaper, men har kommet til at det ikke er tilstrekkelig
grunn til dette. Det bør imidlertid presiseres at kravet
til vandel bør gjelde alle personer som utfører
arbeid eller tjeneste for vaktselskapet. Det foreslås videre
at departementet i forskrift til loven bestemmer at det skal være
adgang til å rekvirere vandelsattest også på et
senere stadium i ansettelsesforholdet. Utvalget har under noen tvil
ikke foreslått at vandelskontrollen løftes fra
det enkelte vaktselskap til landsdelspolitimesteren.
Høringsinstansene har noe ulike syn på om vandelskravet
til de ansatte bør skjerpes.
Departementet er enig i utvalgets forslag om å opprettholde
kravet om tilfredsstillende vandel. Dagens regelverk har ikke fanget
opp tilfeller hvor vekterne begår kriminalitet under ansettelsesperioden,
og departementet ser at det vil kunne være behov for å foreta
etterfølgende kontroll i forhold til de ansatte i vaktselskapene
under hele ansettelsesperioden.
Komiteen er enig i at kravet om tilfredsstillende
vandel opprettholdes. Komiteen har merket seg at
dagens regelverk ikke fanger opp tilfeller hvor vekterne begår
kriminalitet under ansettelsesperioden, og at departementet mener
regler som gir adgang til etterfølgende vandelskontroll
bør gis ved forskrift. Komiteen ber departementet
utarbeide forskrifter som sikrer en vandelskontroll også etter
tilsetting, eventuelt ved at kontrollen foretas i forbindelse med
den årlige rapporteringen.
Hvis vektere er siktet i alvorlige straffbare handlinger, må arbeidsgiver
etter komiteens mening kunne varsles spesielt om
dette.
Komiteen ber om en tilbakemelding til Stortinget
om hvordan intensjonen om regelmessig vandelskontroll og varsling
om straffbare handlinger vil bli ivaretatt.
Vaktvirksomhetsforskriften § 5 har nærmere
bestemmelser om utdanning av vektere. Det kreves at en vekter skal
ha gjennomgått 80 timers grunnutdanning innen seks måneder
etter at tjenesten er påbegynt. Vaktselskap skal selv besørge
opplæringen av sine ansatte.
Det er utvalgets mening at det hefter betydelige svakheter ved
gjeldende regler om utdanning, og at vekterutdanningen i større
grad bør være et offentlig ansvar. Utvalget anbefaler
at dette utredes særskilt. Det foreslås dessuten
at det umiddelbart innføres et obligatorisk 15-timers introduksjonskurs
for nyansatte vektere som må være gjennomgått
før vekteren tillates selvstendig arbeid i selskapet. Kurset,
som skal komme i tillegg til dagens grunnutdanning, er det enkelte
foretak selv ansvarlig for, og skal skje senest seks måneder
etter påbegynt tjeneste. Utvalget foreslår også at
det enkelte selskap pålegges en plikt til å forhåndsinnmelde
undervisningen.
Høringsinstansene er overveiende positive til skjerpede
utdanningskrav. Enkelte peker på at dette vil føre
til økte kostnader for selskapene.
Departementet har registrert at utvalget anbefaler særskilt
utredning av hvorvidt vekterutdanningen i større grad bør
være et offentlig ansvar, og vil ta dette opp med Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet.
Departementet går inn for å lovregulere at
person som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre
godkjent utdanning for vektere, og at nærmere bestemmelser
om dette gis i forskrifter. I likhet med utvalget mener departementet
at det bør foretas enkelte endringer i vekterutdanningen.
Det vil være en kvalitetssikring at undervisning innmeldes
til politiet og at kontroll av kompetansen ligger der. Nærmere
krav til kontroll, bør reguleres i forskrifter.
Komiteen er opptatt av at det er et
godt og tilfredsstillende utdanningstilbud til verkterne.
Komiteen er enig med utvalget i at tilbud om vekterutdanningen
i større grad bør være et offentlig ansvar. Komiteen har
merket seg at dette spørsmålet vil bli tatt opp
med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. I
den forbindelse ber komiteen departementet vurdere
om et tilfredsstillende utdanningstilbud kan organiseres og gjennomføres
av Politihøgskolen på en slik måte at
Politihøgskolen har det faglige ansvaret for utviklingen
av kursene, og at det eventuelt blir tilbudt som oppdragsvirksomhet
fra Politihøgskolen til vaktselskapene.
Dagens lovverk stiller ingen spesielle krav til bakvaktsapparat
hos vaktforetakene. En rekke vaktselskaper skal imidlertid ha etablert
dette. Det tidligere Vaktselskapsutvalget foreslo at det burde stilles
krav om etablering av sikkerhetsrutiner i form av en bakvaktsordning,
og dette ble fulgt opp av departementet. Justiskomiteen gikk imidlertid
imot å lovfeste krav om dette.
Vaktvirksomhetsutvalget mener at kravet til bakvaktsordning og
kommunikasjonsutstyr bør inntas i loven. Den nærmere
regulering av kravene til en slik ordning bør skje i forskrifter.
De høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
herunder Norske vaktselskapers landsforening (NVL), støtter
forslaget.
Departementet er enig i at krav om bakvaktsordning bør
lovreguleres, jf. lovutkastet § 13 om krav til kommunikasjonsutstyr
under utførelsen av tjenesten.
Komiteen er enig i at krav om bakvaktsordning bør
lovreguleres. Komiteen mener det er grunn til økt
fokus på ivaretakelse av vekternes sikkerhet, og at et
lovfestet krav til en bakvaktsordning vil markere dette.
Vaktvirksomhetsforskriftenes § 6 fastsetter
at personer som utfører vakttjeneste skal bære
uniform godkjent av politiet. Politiet kan gjøre unntak
fra regelen om uniformering i særskilte tilfelle.
Det har vært reist spørsmål ved at
en del av uniformene lett kan forveksles med politiets uniformer.
Utvalget viser til at dette problemet ofte skyldes at politiet selv
enten ikke har vært nøye nok med forhåndsgodkjenningen
eller ikke senere har fulgt opp med kontroller og pålegg.
Det foreslås ikke endringer i gjeldende regler her.
Flere høringsinstanser peker på behovet for
mer utfyllende retningslinjer for hvilke typer uniformer som skal
godkjennes.
Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende regelverk,
jf. lovutkastet § 9. På den ene side vil det kunne
være hensiktsmessig med lik uniformering av alle vektere
ansatt i vaktselskap. På den annen side vil dette reise
spørsmål om hvilke kriterier som skal legges til
grunn.
Nærmere regler om vekternes uniformering reguleres i
forskrifter til loven.
Det er etter komiteens mening viktig
at det er synlig forskjell på uniformen til politi- og
lensmannsetaten og vekterne. Komiteen ber departementet utarbeide
sentrale retningslinjer for uniformering av vekterne som ivaretar
dette hensynet.
Iht. vaktvirksomhetsloven § 7 må vekteren
medbringe legitimasjonskortet under tjenesten og dette skal forevises
til politiet ved forlangende. Etter dagens regler har vekterne ingen
plikt til å legitimere seg overfor publikum.
Utvalget foreslår at det også etableres en
plikt for vektere til å legitimere seg overfor borgere
som det er grepet inn overfor, når dette forlanges.
I høringsomgangen har det fremkommet innvendinger i
forhold til dette, og høringsinstansene er delt i synet
på dette forslaget. NVL viser bl.a. til at vekterne allerede
i dag har betydelige problemer i form av trusler og represalier.
Departementet er enig med utvalget i at vekteren skal medbringe
legitimasjon, og at legitimasjon skal fremvises for politiet når
dette forlanges, og også overfor person som det er grepet
inn overfor. Av hensyn til vekternes sikkerhet bør det
kunne være tilstrekkelig at legitimasjonskortene sikrer
muligheten av senere å kunne identifisere vedkommende vekter,
eksempelvis ved at kortet inneholder opplysninger om selskap, stilling
og ansettelsesnummer, eventuelt navn bare påført
legitimasjonskortets bakside.
Etter komiteens mening bør
vekteren medbringe legitimasjon, og legitimasjon skal fremvises
for politiet når det forlanges. Det samme gjelder overfor person
som det er grepet inn overfor. Legitimasjonskortene skal inneholde
opplysninger om selskap, stilling, ansettelsesnummer og navn.
Komiteen har merket seg innvendinger fra vaktselskapene
mot legitimering bl.a. pga. økt fare for trusler og represalier. Komiteen har
forståelse for ønsket om å bedre sikkerheten
for vekterene. Komiteen mener derfor det kan være
behov for økt strafferettslig vern for vekterne og viser
til merknadene nedenfor under pkt. 2.13.
Vaktvirksomhetsforskriften § 8 bestemmer at hund
kan benyttes til egenbeskyttelse. Justisdepartementet ga i Ot.prp.
nr. 84 (1986-1987) uttrykk for at utplassering av hunder på vaktobjekter
er en form for vakttjeneste som det ikke bør være
tillatt å tilby.
Etter utvalgets oppfatning bør hund kun tillates brukt
til egenbeskyttelse av vektere. Det bør være forbudt
for vektere å sende hunder på søk eller
rundering eller til å tilby bombe- og narkotikahundetjeneste.
I henhold til gjeldende forskrifter skal vedkommende vaktselskap
selv utarbeide en instruks for opplæring, godkjenning m.v.
av hund, og instruksen skal være godkjent av politiet.
Utvalget mener departementet bør utarbeide en normalinstruks
som inneholder visse minimumskrav til godkjenning og opplæring av
hunder. Utvalget foreslår at regulering av hundebruk tas
inn i loven, mens nærmere regulering av kravene til instruks
m.v. fastsettes i forskrift.
Noen av høringsinstansene har fremsatt innvendinger
i forhold til innskjerping av hundebruken.
Departementet mener at hunder som hovedregel kun skal benyttes
som egenbeskyttelse for vekteren, jf. § 11. Det gis imidlertid
i tredje ledd en mulighet til å gjøre unntak fra
hovedregelen. Det bør normalt ikke gis adgang til å utplassere
hunder til vakthold. Videre mener departementet at hundene ikke
bør benyttes som søkehunder, da dette kan medføre
store etterforskningsmessige problemer for politiet.
Bruk av hund under vakttjeneste skal være godkjent av
vedkommende vaktforetak. Vaktforetaket skal utarbeide instruks for
utdanning, godkjenning m.v. og bruk av hund, jf. § 11.
Nærmere bestemmelser om krav til hundebruk reguleres ved
forskrifter til loven.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Komiteen har for øvrig merket seg at
Norske Vaktselskapers Landsforening har endret standpunkt etter
høringsrunden, og at de nå i utgangspunktet er positive
til forslaget. Komiteen mener det er riktig å legge
lovbestemte restriksjoner på vaktselskapenes bruk av hund,
både av etterforskningshensyn og av hensyn til den økte
fare for skader bruk av hund kan representere.
Etter våpenforskriften kan vaktselskaper gis tillatelse
til å ha skytevåpen til bruk for ansatte som på grunn
av sitt arbeid har et påtrengende behov for slike våpen.
Utvalget mener at vaktselskaper ikke bør ha anledning
til å utstyre sine vektere med skytevåpen, hva enten
dette gjelder gassvåpen eller skarpe skytevåpen, og
foreslår at våpenlovens forskrift endres i tråd
med dette. Det foreslås ingen endring av vaktselskapenes mulighet
til å utstyre sine vektere med køller eller batonger.
Det er ikke fremsatt innvendinger til dette fra høringsinstansene.
Departementet er enig i forslaget. Det synes å være
behov for en nærmere avklaring i forhold til hva slags
type kølle/batong som vaktselskapene skal kunne
benytte. Nærmere bestemmelser om dette bør kunne
gis i forskrifter til loven.
Komiteen er enig med utvalget og departementet
i at adgangen for vaktselskapenes ansatte til å bære skytevåpen
bør opphøre, og viser til den restriktive holdning
til bevæpning som også gjelder i politiet. Komiteen har
også merket seg at det ikke er kommet innvendinger fra
bransjen til endringen.
Vaktvirksomhetsloven § 7 forutsetter at politiet skal øve
kontroll med at vaktvirksomheten drives i samsvar med loven.
Utvalget foreslår at det etableres en rapporteringsordning,
og høringsinstansene har ikke fremsatt noen innvendinger
til dette.
Departementet er enig i forslaget om at selskapene pålegges
en plikt til årlig å innsende en rapport til godkjenningsmyndigheten,
jf. § 14.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Komiteen viser til at en hovedinnvending mot gjeldende
ordning har vært mangel på kontroll. En rapporteringsrutine
som foreslått vil sikre en jevnlig oppdatering av tilsynsmyndigheten,
og gi denne grunnlag for å reagere på eventuelle
uregelmessigheter. Komiteen mener dette er en viktig
forutsetning for bedre kontroll. Komiteen viser for øvrig
til sine merknader under pkt. 4 nedenfor.
Dagens regelverk stiller ingen krav om at den som vil utøve
vaktvirksomhet skal tegne forsikring eller stille sikkerhet for
det ansvar vedkommende kan pådra seg.
Utvalget mener det bør innføres et krav om
at den som vil utøve vaktvirksomhet, på forhånd
må tegne ansvarsforsikring. Det er vist til tilsvarende
krav om tvungen sikkerhetsstillelse/ansvarsforsikring for
andre bransjer og yrkesgrupper. Detaljerte bestemmelser om kravene
til ansvarsforsikring forutsettes gitt i forskrifter.
Det er ulike syn blant høringsinstansene.
Departementet følger opp forslaget, jf. § 12.
Komiteen viser til at et hovedformål
med loven er å bedre kontrollen med vaktselskapene og å hindre useriøse
aktører i å opptre på dette markedet.
I denne sammenheng er det etter komiteens mening
et viktig tiltak å stille krav om forsikring fra selskapenes
side. Komiteen peker på at selskapenes virksomhet er
av en slik art at berettigede krav om erstatning vil kunne forekomme.
Komiteen støtter etter dette forslaget.
Datatilsynet har gitt Justisdepartementet og politiet konsesjon
til å føre henholdsvis et sentralt register og
lokale registre over vaktselskaper.
Utvalget antar at det - i tillegg til det sentrale register -
bør føres et register som omfatter det enkelte landsdelspolitikammer.
Departementet uttaler at dette er noe man eventuelt får
komme tilbake til senere.
Komiteen viser til at ordningen med
landsdelspolitikamre er vedtatt avviklet i forbindelse med opprettelsen
av politidirektoratet, jf. Innst. O. nr. 40 (1999-2000) om endringer
i politiloven.
Spørsmålet om å gi ansatte i vaktselskaper
samme strafferettslige beskyttelse som bl.a. polititjenestemenn,
ble drøftet under Stortingets behandling av departementets
proposisjon om vaktvirksomhetslov. Resultatet ble at vektere ansatt
i private selskaper ikke fikk den strafferettslige beskyttelse som
straffeloven § 127 gir offentlige tjenestemenn.
Utvalget er kommet til at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer
i forhold til gjeldende rettstilstand her.
NVL uttaler bl.a. at arbeidsgiversiden har ytret ønske
om at vekterne likestilles med offentlig tjenestemann i relasjon
til straffeloven § 127.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å foreslå endringer
i forhold til gjeldende rett.
Komiteen viser til at vekternes oppgaver
utgjør et supplement til politiets arbeid, og at selv om
bruk av makt er politiets oppgave, vil også vekteres arbeid kunne
omfatte truende og potensielt farlige situasjoner. Vekterne utfører
et viktig arbeid for å bidra til økt trygghet
i samfunnet, og den risiko slikt arbeid innebærer har etter komiteens syn økt
de senere årene som følge av at kriminaliteten
er blitt grovere. Det kan derfor være naturlig på nytt å vurdere
et bedre strafferettslig vern for vold mot vektere, på linje
med reglene i straffeloven § 127 om vold mot offentlig
tjenestemann. Komiteen ber departementet komme tilbake med
et forslag til bedret strafferettslig vern for vektere.
Vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd oppstiller vilkår
om at en person må være norsk statsborger og ha
fast bopel i Norge for å få tillatelse til å drive
vaktvirksomhet. Disse vilkårene antas å være
i strid med EØS-avtalen, og utvalget har under utformingen
av sitt utkast til ny § 2 tatt hensyn til dette.
Kommunal- og regionaldepartementet har hatt innsigelser i forhold
til forskjellsbehandling mellom EØS-borgere og borgere
fra andre stater i forhold til lovforslagets § 2.
I likhet med utvalget har departementet ved utformingen av forslaget
til ny § 2, harmonisert bestemmelsen i samsvar
med EØS-avtalen, jf. lovforslagets § 2
tredje ledd pkt. c som gjelder statsborger i stat som er part i
EØS-avtalen. Departementet går inn for å begrense
endringen til å gjelde EØS-borgere. For de ansatte
i vaktselskap er det ingen krav til statsborgerskap.
Også forskriftenes §§ 4 og
5 må tilpasses EØS-avtalen. Kravet i forskriften § 4
om at det skal kreves uttømmende politiattest for vektere
kan ikke opprettholdes. Hva som kan kreves fremlagt for å dokumentere tilfredsstillende
vandel, følger av Rådsdirektiv 92/51/EØF
artikkel 10 nr. 1. Statsborgere i en EØS-stat har ifølge
denne artikkelen bl.a. rett til å legge frem «dokumenter
utstedt av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat,
som viser at disse kravene er oppfylt».
Når det gjelder § 5 om krav til opplæring,
må det fremgå at statsborgere i andre EØS-stater
tilfredsstiller kravet ved å legge frem kompetansebevis
som kreves i en annen medlemsstat, der dette beviset ble utstedt
i en medlemsstat, eller dersom vedkommende kan dokumentere kvalifikasjoner
han har tilegnet seg i andre medlemsstater. Nærmere regler
forutsettes gitt i forskrift.
Komiteen slutter seg til forslaget.
I henhold til vaktvirksomhetsloven § 8 straffes den
som «forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt
i eller i medhold av loven» med bøter eller fengsel
i inntil tre måneder.
Etter utvalgets oppfatning er bestemmelsene om straffesanksjoner
i dagens lovverk tilstrekkelige. Straffelovkommisjonen mener det
kan stilles spørsmål ved om det er behov for en
slik egen straffebestemmelse i vaktvirksomhetsloven.
Departementet mener at det ikke er grunn til å sette
seg utover utvalgets vurdering vedrørende bestemmelse om
straffesanksjon.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Vaktvirksomhetsutvalget har foretatt en kasuistisk gjennomgang
av grensedragningen mellom politiet og vaktselskapenes oppgaver.
Utvalget har ikke funnet det mulig å formulere en lovregel
som kan trekke opp helt klare grenser mellom politiets og private
vaktselskapers gjøremål, og mener politiloven § 26
om forbud mot privat rettshåndhevelse fortsatt bør
anvendes som skranke for vaktselskapenes virksomhet.
I proposisjonen gjengis flere høringsuttalelser når det
gjelder denne grensedragningen.
Utgangspunktet er at det bare er politiet som kan håndheve
lovregler knyttet til kriminalitetsbekjempelse og opprettholdelse
av ro og orden. Det er kun politiet som har lovhjemmel til å benytte
fysisk makt i sin tjenesteutøvelse. Vektere kan foreta
pågripelse av personer som treffes på fersk gjerning
eller ferske spor, men eventuell maktanvendelse kan bare ha som
formål å hindre vedkommende i å fortsette
sin straffbare virksomhet eller hindre vedkommende i å unnslippe før
politiet kommer.
Når det gjelder eksempler på gråsoner,
nevnes vakttjenester som innebærer en «form for
tilnærmet patruljering» på større,
uavgrensede områder hvor allmennheten har fri adgang, for
eksempel i borettslag eller i butikker. Slik disse tjenestene utføres
i dag, antar departementet - i likhet med Vaktvirksomhetslovutvalget
- at de ikke er i strid med forbudet mot privat rettshåndhevelse.
Tjenester som består i at vaktselskapene tilbyr utrykning
til husbråk i private boliger, samt utrykning etter at
det er utløst rans- og overfallsalarmer i butikker, anses å være
særlig problematiske i forhold til politioppgavene. Også i
forhold til butikktyver som pågripes i forretninger må man
hele tiden være på vakt for ikke å overskride
grensen for hva som er politiets myndighetsoppgaver.
Departementet er enig med utvalget i at det er vanskelig å trekke
opp en klar og utvetydig grense mellom vaktselskapers og politiets
gjøremål, og går ikke inn for lovregulering
av denne grensedragningen, ut over den generelle bestemmelse om
forbud mot privat rettshåndhevelse i politiloven.
Komiteen peker på at opprettholdelse
av offentlig ro, orden og sikkerhet er en politioppgave. Vaktselskapene
fyller imidlertid også en viktig funksjon i forhold til å medvirke
til å skape sikkerhet og trygghet i samfunnet. I samarbeid
med politiet vil de således være et nyttig supplement.
Komiteen er opptatt av å klargjøre
ansvarsfordelingen mellom politi- og lensmannsetaten og vaktselskapene. Komiteen er
enig i at politiloven gir gode retningslinjer for en slik klargjøring.
Komiteen legger stor vekt på folks rett
til trygghet, og mener at det er naturlig at nye tjenester oppstår
for å dekke et slikt økende behov.
Komiteen ser et økende behov for sikkerhetstjenester
i private hjem, f.eks. ved innbrudd. Komiteen ser
at det kan være en glidende overgang mellom «utrykning
ved innbrudd» og «utrykning ved innbrudd og voldsutøvelse/husbråk». Komiteen ber departementet
følge utviklingen på dette området nøye,
og eventuelt komme tilbake med forslag til et klarere definert skille
mellom politi- og vaktoppgaver, dersom den faktiske utviklingen
skulle gjøre det nødvendig.
Komiteen understreker at et viktig premiss for ethvert
lovbud på dette området, må være
at befolkningens behov for trygghet for liv, helse og privat eiendom
sikres.
Vaktvirksomhetslovutvalget antar at forslagene i proposisjonen
ikke får særlig store økonomiske eller administrative
konsekvenser. Utvalget anslår at de fem landsdelspolitikamrene
til sammen må tilføres fem årsverk.
Departementet bemerker at erfaringen med gjeldende lov har vist
at politiet ikke har hatt tilstrekkelig ressurser til å utøve
tillatelses- og kontrollfunksjon på en tilfredsstillende
måte. Lovforslaget legger opp til styrking av kontrollfunksjonen
og godkjenningsmyndigheten bør som et foreløpig
anslag tilføres ca. fem nye stillingshjemler til dette.
Etter gjeldende rett er det hjemmel for å kreve gebyr
i forbindelse med tillatelse til å utøve eller
inngå avtale om vaktvirksomhet. Departementet mener at det
i forbindelse med den økte kontrollfunksjonen også bør
gis adgang til å innkreve gebyr overfor vaktselskap utover
dette, jf. forslaget til ny lov § 15. Nærmere
bestemmelser om dette gis i forskrift til loven.
Forslaget vil også medføre administrative og økonomiske
konsekvenser for vaktselskapene, herunder også offentlige
institusjoner som tilbyr vakttjenester til andre. Det vises her
til forslaget om styrking av vekteropplæringen, krav om
tvungen ansvarsforsikring og krav om kommunikasjonsutstyr med tilknytning
til bemannet sentral.
Komiteen viser til at departementet
i proposisjonen slår fast at politiet ikke har hatt tilstrekkelige ressurser
til å utøve tillatelses- og kontrollfunksjonen på en
tilfredsstillende måte, og at lovforslaget legger opp til å styrke
kontrollfunksjonen. Det er anslått behov for minst 5 nye
stillinger hos godkjenningsmyndigheten for å få den ønskede
opptrapping av dette arbeidet.
Komiteen mener det er viktig at intensjonene med
de lovendringer som nå foretas blir ivaretatt. Komiteen forutsetter
derfor at departementet følger opp forslaget i de årlige
budsjettene.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om vaktvirksomhet
§ 1 Virkeområde
Loven gjelder for ervervsmessig vaktvirksomhet. Med ervervsmessig vaktvirksomhet forstås i loven her virksomhet som går ut på å utføre vakttjenester mot vederlag. Med vakttjenester forstås tjenester der det ved bruk av personer, TV-overvåking, elektronisk overvåking eller på annen måte:
a) utføres tilsyn med privat område eller område med adgang for allmennheten,
b) utføres kontrolltjenester,
c) utføres verditransporter,
d) utføres ledsagertjenester, eller
e) mottas og behandles alarmsignaler fra overfalls- eller innbruddsalarmanlegg eller utrykning etter slike signaler.
Loven gjelder ervervsmessig vaktvirksomhet som drives av private eller forvaltningsorgan. Med forvaltningsorgan forstås i loven her ethvert organ for stat eller kommune. Loven gjelder ikke for egenvakthold, nabohjelp eller andre vaktoppdrag som utøves sporadisk og har lite omfang.
Kongen bestemmer i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.
§ 2 Tillatelse
Den som utøver ervervsmessig vaktvirksomhet eller inngår avtale om å utøve slik vaktvirksomhet, må ha tillatelse til dette.
Foretaket må være registrert i Foretaksregisteret før tillatelse gis. Foretaket må ha fast forretningssted i riket.
Ervervsmessig vaktvirksomhet som er organisert som enpersonsforetak, må være registrert i Enhetsregisteret før innehaveren kan gis tillatelse. Organisasjonsnummeret må oppgis i søknaden. Innehaveren må dessuten:
a) være fylt 21 år,
b) ha tilfredsstillende vandel,
c) være statsborger i stat som er part i EØS-avtalen, og
d) for øvrig ikke anses uskikket til å utøve vaktvirksomhet på forsvarlig måte i samsvar med god skikk innenfor bransjen.
Tillatelsen kan gis til selskap, stiftelse eller annen sammenslutning når samtlige medlemmer av styret i et aksjeselskap eller annen sammenslutning med begrenset ansvar oppfyller kravene i tredje ledd bokstav a-d, og samtlige fullt ansvarlige deltakere i ansvarlig selskap eller kommandittselskap oppfyller kravene i tredje ledd bokstav a-d.
Dersom foretak som nevnt i tredje og fjerde ledd har daglig leder, må også denne fylle vilkårene i tredje ledd bokstav a-d.
Det kan i særlige tilfeller gjøres unntak fra kravet til alder i tredje ledd bokstav a.
Dersom det skjer endringer i sammensetningen av virksomhetens styre eller deltakere, skal dette meddeles den myndighet som har gitt tillatelsen innen 1 måned etter endringen. Det samme gjelder dersom det er utpekt ny daglig leder.
Departementet kan i forskrift fastsette krav til den som har det daglige ansvaret for ervervsmessig vaktvirksomhet som utøves av et forvaltningsorgan.
§ 3 Tillatelses- og kontrollmyndighet
Departementet kan i forskrift fastsette hvem som skal være tillatelses- og kontrollmyndighet og nærmere bestemmelser om dette.
§ 4 Tillatelsens innhold
Tillatelsen gis for bestemte former for vaktvirksomhet etter § 1 første ledd bokstav a-e.
§ 5 Bortfall av tillatelse
Tillatelsen bortfaller dersom foretaket som tillatelsen er gitt til tas under konkursbehandling, eller dersom innehaveren av enpersonsforetaket dør. Et konkursbo eller dødsbo har rett til å fortsette virksomheten i den utstrekning det finnes hensiktsmessig med sikte på avvikling eller overføring av virksomheten til ny eier, likevel ikke utover 6 måneder uten tillatelse fra myndigheten som er fastsatt i medhold av § 3.
§ 6 Tilbakekall av tillatelse
En tillatelse kan tilbakekalles dersom innehaveren eller ledelsen i det foretaket som har tillatelse, eller noen ansatte i foretaket, har gjort seg skyldig i grov eller gjentatt overtredelse av særskilte vilkår for tillatelsen eller av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven. Det samme gjelder dersom vilkårene for tillatelse ikke lenger er oppfylt.
§ 7 Krav til ansatte
Den som skal tilsettes i foretak som omfattes av loven må ha tilfredsstillende vandel. Kravet til vandel gjelder enhver som utfører arbeid eller tjeneste for foretaket. Den som skal utføre vakttjenester må dessuten være fylt 18 år.
Foretakets ledelse har plikt til å sørge for at ansatte i foretaket oppfyller kravene i lov og forskrift.
Departementet kan i forskrift bestemme at det kan gjøres unntak fra kravet til alder i første ledd.
§ 8 Krav til utdanning
Den som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre godkjent utdanning for vektere.
Departementet kan i forskrift fastsette krav til utdanning.
§ 9 Uniform
Den som utfører vakttjeneste skal bære uniform. Uniformen skal være godkjent av tillatelses- og kontrollmyndigheten. Uniformen skal utformes slik at den ikke kan forveksles med politiets uniform. Tillatelses- og kontrollmyndigheten kan gjøre unntak fra kravet om bruk av uniform under utførelse av spesielle vaktoppdrag når særlige grunner tilsier det.
Departementet kan i forskrift fastsette krav til uniform.
§ 10 Legitimasjon
Den som utfører vakttjeneste skal medbringe legitimasjon. Legitimasjonen skal være utstedt av vedkommende vaktforetak og godkjent av tillatelses- og kontrollmyndigheten. Legitimasjonen skal fremvises for politiet når dette forlanges. Vekteren plikter for øvrig å legitimere seg overfor den person det er grepet inn overfor når dette forlanges av ham eller henne.
Departementet kan i forskrift fastsette krav til legitimasjon.
§ 11 Bruk av hund
Hund kan bare benyttes til egenbeskyttelse under utførelse av vakttjeneste. Hunden skal føres i kort line.
Bruk av hund under utførelse av vakttjeneste skal være godkjent av vaktforetaket. Vaktforetaket skal utarbeide instruks for utdanning, godkjenning og bruk av hund.
Tillatelses- og kontrollmyndigheten kan gjøre unntak fra bestemmelsen i første ledd dersom det foreligger særlige grunner.
Departementet kan i forskrift fastsette krav til bruk av hund og krav til særlige grunner.
§ 12 Plikt til å tegne forsikring
Foretak som skal utøve vaktvirksomhet må ha en forsikring som dekker det ansvar foretaket kan pådra seg under utøvelse av vaktvirksomheten. Forsikringen må tegnes før virksomheten settes i gang og opprettholdes så lenge den pågår.
Departementet kan gi nærmere regler om forsikringen. Departementet kan ved forskrift frita forvaltningsorganer som driver ervervsmessig vaktvirksomhet fra plikten til å tegne ansvarsforsikring.
§ 13 Krav til kommunikasjonsutstyr
Den som utfører vakttjeneste skal kunne kommunisere med betjent vakt- eller alarmsentral mens vakttjenesten utføres. Vaktforetaket er ansvarlig for at det etableres en forsvarlig kommunikasjonsordning.
§ 14 Opplysningsplikt
Foretak som utøver vaktvirksomhet plikter å gi tillatelses- og kontrollmyndigheten de opplysninger og den dokumentasjon som er nødvendig for myndighetens kontroll med at virksomheten drives i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven.
Foretak som utøver vaktvirksomhet skal hvert år innen utløpet av mars måned sende en rapport til tillatelses- og kontrollmyndigheten. I rapporten skal det redegjøres for foretakets virksomhet i foregående år.
§ 15 Forskrift
Departementet kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av loven.
Departementet kan i forskrift bestemme at det skal betales gebyr ved etablering og drift av vaktvirksomhet, og gi nærmere bestemmelser om dette.
§ 16 Straff
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.
§ 17 Ikraftsetting
1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
2. Fra samme tid oppheves lov om vaktvirksomhet av 13. mai 1988 nr. 29.
3. Forskrifter som er gitt med hjemmel i lov om vaktvirksomhet av 13. mai 1988 nr. 29 forblir gjeldende inntil departementet bestemmer noe annet.
§ 18 Overgangsbestemmelse
Loven gjelder også for den som har fått tillatelse til vaktvirksomhet gitt med hjemmel i lov om vaktvirksomhet av 13. mai 1988 nr. 29. Vedkommende kan fortsette virksomheten uten å søke om ny tillatelse såfremt tillatelsen ikke strider mot bestemmelser i denne lov.
Oslo, i justiskomiteen, den 16. november 2000
Kristin Krohn Devold |
Tor Nymo |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |