Et stortingsflertall bestående av Fremskrittspartiet,
Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Kystpartiet ba i stortingsvedtak av 16. juni 2000 om at
Regjeringen legger fram forslag om fritak for formuesskatt for næringsaktiva.
Regjeringen ser det ikke ønskelig å innføre
et slikt fritak, men legger stortingsvedtaket til grunn i budsjettet
for 2001. I St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtaket
presenterer imidlertid Regjeringen et alternativt formuesskatteopplegg
som gir økt skattemessig likebehandling og bedre fordeling
enn forslaget om å frita næringseiendeler.
Regjeringen forstår stortingsvedtaket av 16. juni 2000
slik at formuesskattefritaket skal skje innenfor Regjeringens ordinære
skatte- og avgiftsopplegg for 2001. I dette kapittelet fremmer departementet
forslag til hvordan et slikt formuesskattefritak kan gjennomføres.
Det vises for øvrig til omtalen i St.prp. nr. 1 (2000-2001).
Komiteen viser til sine
respektive merknader nedenfor og i Budsjett-innst. S. nr. 1
(2000-2001) avsnitt 2.5.
Kapitalinntekter behandles i det nåværende
inntektsskattesystemet klart forskjellig fra inntektstypen arbeids-
og pensjonsinntekter. Kapitalinntekter har ikke bruttoskatter (folketrygdavgift
og toppskatt), og er ikke pensjonsgivende i folketrygden. Da skattereformen
ble vedtatt i 1991 var det bred politisk enighet om at kapital anvendes
samfunnsøkonomisk mer effektivt når skattebelastningen
på kapitalavkastning er flat og nøytral. Så vel
fordelings- som effektivitetshensyn tilsier etter departementets
vurdering at formuesskatt har en sterk berettigelse ved flat inntektsbeskatning
av kapitalavkastning.
Den gjeldende formuesbeskatning er beheftet med en del svakheter.
Ideelt burde formuesskatten, i likhet med inntektsskatten, utformes
slik at den ikke påvirker den effektive beskatning mellom
ulike formuesplasseringer.
Noen av de svakheter formuesskatten er beheftet med, for eksempel
fordi enkelte formuesobjekter vanskelig lar seg registrere og verdsette,
er det ikke lett å gjøre noe med på kort
sikt. Andre svakheter bør kunne rettes opp, først
og fremst gjennom endringer i verdsettelsesgrunnlaget og verdsettelsespraksis.
Siktemålet burde være et mer nøytralt
verdsettelsesgrunnlag som har som utgangspunkt et mål om
tilnærmet lik beskatning av alle eiendeler som lar seg
registrere og verdsette. I tillegg bør en i verdsettelsespraksis
legge stor vekt på likhetsprinsippet slik at sammenlignbare formuesobjekter
av samme art blir gjenstand for den samme beskatningen.
Formuesskatten gir, selv om den har svakheter, en utjevning av
skattebyrden mellom generasjoner og mellom ulike inntektsgrupper.
En riktig utformet formuesskatt vil etter departementets vurdering
også sikre en mer effektiv utnyttelse av kapitalen enn
etter gjeldende regler, og i enda større grad enn ved å frita næringseiendeler.
Skattereformen er basert på at mest mulig skattemessig
nøytralitet mellom alle former for kapitalanvendelse gir
størst verdiskaping i økonomien. Dette prinsipielle
utgangspunktet er solid forankret i et stort antall faglige utredninger
og vurderinger. Det kan på dette grunnlaget reises prinsipielle
innvendinger mot et formuesskattefritak for enkelte kapitalanvendelser.
Som påpekt i tidligere utredninger av spørsmålet om å frita
næringseiendeler for formuesskatt, blant annet i Revidert
nasjonalbudsjett 1993, er det en rekke økonomiske og administrative
hensyn som taler mot et fritak for næringseiendeler. En
slik omlegging vil blant annet, isolert sett, redusere provenyet
av formuesskatten med inntil 2,5 mrd. kroner, avhengig
av systemets utforming. Samtidig er det dårlig fordelingspolitikk,
ettersom det er personer med de høyeste inntektene og formuene
som får de største skattelettelsene. En formuesbeskatning
avgrenset mot næringseiendeler reiser en rekke praktiske
avgrensningsproblemer. Dette vil særlig gjelde enkeltmannsforetak
og ansvarlige selskaper hvor det ikke er noe klart skille mellom
bedriftens næringseiendeler og eiernes privatkapital. Et
fritak vil dessuten innebære et incitament for skattytere
til å henføre mest mulig av sin private formue
inn i fritaksområdet, og gjeld ut av fritaksområdet.
Et press mot omklassifisering av privatkapital til bedriftens kapital
vil medføre at likningsmyndighetenes kontrolloppgaver blir
langt vanskeligere. En ordning hvor skattyters påstand
i hovedsak legges til grunn vil i stor grad kunne åpne
for omgåelsesmuligheter, samt fare for ligningsmessig forskjellsbehandling.
Forslaget kan også føre til store avgrensningsproblemer
og mange rettstvister om hvordan reglene skal tolkes.
En slik omlegging går etter Regjeringens oppfatning
i motsatt retning av hva som er den beste løsning. Etter
Regjeringens oppfatning burde formuesskatten heller endres i retning
av et bredere grunnlag, høyere bunnfradrag og lavere sats.
Det vises til omtale av et slikt alternativ i St.prp. nr. 1 (2000-2001).
I det følgende ligger stortingsflertallets vedtak til grunn.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
den omleggingen av formuesskatten som Regjeringen foreslår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at det i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet er blitt
enighet om at det ikke foretas endringer i formuesbeskatningen på dette
tidspunkt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at stortingsflertallet i Revidert nasjonalbudsjett 2000
ba Regjeringen legge fram forslag om fritak for formuesskatt for
næringsaktiva. Det framlagte forslaget er begrenset og
gir bare lettelser for en mindre del av de ikke-børsnoterte
selskapene. I tillegg finansieres dette gjennom å oppheve
aksjerabattene og 80-prosentregelen. Dermed ville det blitt skatteskjerpelse
for de fleste av bedriftene, ikke bedre rammebetingelser slik stortingsflertallet
ba om. Forslaget om fjerning av aksjerabattene og 80-prosentregelen
ville ført til en svekkelse av næringslivet, sysselsettingen
og nyskapningen. Det hadde derfor etter disse
medlemmers syn vært bedre å beholde dagens
system for formuesskatt enn å gå inn på forslagene
i statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen fulgte opp Stortingets vedtak om å frita
næringseiendeler for formuesskatt i budsjettforslaget for
2001. Fritaket skulle dekkes inn gjennom å oppheve aksjerabattene
og 80-prosentregelen. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen påpekte at Stortingets vedtak ville
føre til en enda større forskjellsbehandling mellom
ulike formuesobjekter. I budsjettet presenteres derfor også et alternativt
formueskatteopplegg med økt skattemessig likebehandling,
som samtidig styrker fordelingsprofilen i formuesskatten.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjennom budsjettavtalen
for 2001 er enige om ikke nå å iverksette forslaget
om fritak for skatt på næringsformue. Det foretas
ikke endringer i aksjerabatten og 80-prosentregelen i 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
at Regjeringens forslag om å øke formuesskattegrunnlaget
fra 65 til 100 pst. av ligningsverdien på unoterte aksjer
og oppheve 80-prosentregelen innebærer at eiere i børsnoterte
selskaper og ikke-aktive eiere i unoterte selskaper får
en betydelig skatteskjerpelse. Dette er et åpenbart brudd på de
forutsetningene flertallet la til grunn da Stortinget i forbindelse
med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett ba Regjeringen fremme
forslag om å frita næringsaktiva for formuesskatt.
Sammen med utbytteskatten ville økning i formuesskatten
medført en ytterligere dramatisk forverring av næringslivsinvesteringer
som alternativ spareform. Konsekvensene i form av redusert tilgang
på risikovillig kapital og mindre nyskaping og næringsutvikling
vil bli alvorlige.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
Regjeringens forslag om å oppheve aksjerabatten og 80-prosentregelen. Dette medlem er enig i Regjeringens vurdering
av de uheldige konsekvensene av å innføre fritak
for formuesskatt for næringsformue, og går imot
dette forslaget.
I stortingsvedtaket bes Regjeringen legge fram forslag om fritak
for formuesskatt på næringseiendeler. Verken vedtaket
eller den forutgående stortingsdebatten gir retningslinjer
for hvilke eiendeler som skal anses som slike formuesobjekter. Nedenfor
foretar departementet derfor en nærmere drøftelse
og avgrensning av de ulike typer aktiva som skal anses som næringseiendeler.
Et fritak for formuesskatt på næringseiendeler
må etter departementets oppfatning forutsette at disse
har tilknytning til en virksomhet. På den bakgrunn må det trekkes
en grense mot tilfeller der aktiviteten som utøves ikke
er virksomhet men passiv kapitalforvaltning eller annen ikke-økonomisk
aktivitet, herunder hobbyaktivitet. Eiendeler knyttet til slike
aktiviteter skal ikke fritas. Hvorvidt en aktivitet skal anses som
virksomhet eller ikke, er ikke noe nytt vurderingstema. Denne grensedragningen
har skatterettslig betydning ved blant annet beregning av personinntekt,
stedbundet beskatning, tidspunkt for inntekts- og utgiftsføring og
tapsfradrag. Etter departementets oppfatning vil denne avgrensingen
derfor ikke skape nye problemer.
En virksomhets eiendeler kan etter sin art inndeles i real-,
finans- og immateriell kapital. Et formuesskattefritak for næringseiendeler
forutsetter at det er mulig å skille slike eiendeler fra
eiendeler av privat karakter på en hensiktsmessig måte.
Et slikt skille er allerede langt på vei innført
for foretak som omfattes av delingsreglene. Etter skatteloven § 12-13
skal slike virksomheters inntekt deles i en arbeidsinnteksdel og
en kapitalinntektsdel. Etter som avkastning på realkapital
og immateriell kapital vanskelig lar seg måle reelt, skal
det fastsettes et kapitalavkastningsgrunnlag etter nærmere
regler i skatteloven § 12-13 annet ledd. Formålet
med kapitalavkastningsgrunnlaget er primært å identifisere
og verdsette skattyters eiendeler hvis avkastning har bidratt til virksomhetsinntekten,
jf. oppregningen av eiendeler i skatteloven § 12-13
annet ledd bokstav a nr. 1 til nr. 4. Slik beregnet
inntekt anses som kapitalinntekt i virksomheten, og skal holdes
utenfor personskattegrunnlaget.
Kapitalavkastningsgrunnlaget omfatter kun virksomhetskapital.
Tilsvarende skal kun eiendeler som anses som virksomhetskapital
unntas formuesskatt. Departementet foreslår derfor at grensen
i utgangspunktet trekkes likt for eiendeler som inngår
i delingsmodellens kapitalavkastningsgrunnlag og eiendeler som skal
være skattefrie næringseiendeler.
Selv om kapitalavkastningsgrunnlaget bare skal beregnes for delingspliktige
virksomheter, er begrepet innarbeidet. Ved å ta utgangspunkt
i hvilke eiendeler som skal inngå i kapialavkastningsgrunnlaget
vil en lette vurderingen av hvilke eiendeler som skal fritas for
formuesskatt, både for skattyterne og ligningsmyndighetene.
Hensynet til konsekvens og harmoni i skattesystemet tilsier at det
ikke stilles forskjellige krav til formuesobjektets art i de to
relasjoner. En samsvarende grensedragning vil også innebære
den praktiske fordelen at spørsmålet om tilordning
ikke fremtrer som noe nytt vurderingstema, men at vurderingen kun
gis betydning i ytterligere en relasjon. En slik fremgangsmåte
vil også innebære administrative fordeler.
Oppregningen i skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 1 til nr. 4 vil ikke omfatte all real-, finans- og immateriell
kapital som vil kunne inngå i skattyters næringsformue.
For eksempel inngår ikke bankinnskudd og fordringer, bortsett
fra kundefordringer, i kapitalavkastningsgrunnlaget. På den
annen side omfatter grunnlaget eiendeler som ikke skal medregnes
i formuesskattegrunnlaget, som for eksempel ervervet forretningsverdi
som uttrykkelig er unntatt fra formuesskatt etter skatteloven § 4-2
første ledd bokstav f. Etter departementets oppfatning
bør kapitalavkastningsgrunnlaget derfor bare fungere som
et utgangspunkt ved identifiseringen av hvilke eiendeler som skal
fritas for formuesskatt.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a er det et vilkår for å tilordne eiendeler til
kapitalavkastningsgrunnlaget at de har «virket i virksomheten
eller selskapet». At en eiendel har virket i virksomheten
er forstått slik at gjenstanden må være
i bruk eller har vært tatt i bruk på en slik måte
at den har bidratt til virksomhetsinntekten. En eiendel som ikke
er tatt i bruk, eller som tidligere har vært i bruk, men
som ikke lenger har en «driftsmessig verdi for foretaket
også i nær fremtid», skal ikke tas med
i kapitalavkastningsgrunnlaget, jf. Ot.prp. nr. 19 (1994-1995)
side 159. Dette vil blant annet omfatte eiendeler som ved årsskiftet
står for salg, er kondemnert, eller hvis bruk på annen
måte definitivt er opphørt. Videre faller for
eksempel næringsbygg under oppførelse utenfor
kapitalavkastningsgrunnlaget. Konkrete planer om utnyttelse av eiendommen
er ikke tilstrekkelig, det er først når bygget
er ferdig det anses å ha en driftsmessig verdi for virksomheten.
Det kreves likevel ikke at eiendelen må ha virket i
virksomheten i løpet av inntektsåret. Midlertidig ikke-bruk
medfører ikke at en eiendel skal holdes utenfor kapitalavkastningsgrunnlaget.
Videre skal eiendeler som står i beredskap eller er under
ombygging/påbygging anses å ha virket
i virksomheten selv om de i løpet av inntektsåret
ikke har vært i bruk.
Det er eiendeler som tilordnes virksomhetsformuen som skal fritas
fra formuesskatt, jf. ovenfor. Dette kan gi skattyter et sterkt
incitament til å overføre eiendeler til virksomheten
uten at de reelt sett er ment å bidra til foretakets avkastning,
eller på en annen måte aktivt skal inngå i
virksomhetens økonomiske aktiviteter. For å hindre
dette, foreslår departementet at det i formuesskattesammenheng
stilles tilsvarende krav som det i skatteloven § 12-13
annet ledd bokstav a stilles til eiendelers funksjon i virksomheten.
Dette innebærer at kun eiendeler som har «virket
i virksomheten eller selskapet», vil kunne omfattes av
formuesskattefritaket. Kravet foreslås i utgangspunktet å omfatte
all real- og immateriell kapital som skal tilordnes virksomhetsformuen.
Begrepets innhold ved beregningen av kapitalavkastningsgrunnlaget
vil således få tilsvarende betydning i formuesskattesammenheng. Når
det gjelder finanskapital gjør særlige forhold
seg gjeldende, jf. kapittel 5.6.4 til 5.7 i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
I dette kapittelet skilles det ikke mellom aksjer i aksjeselskap
og aksjer i allmennaksjeselskap.
Næringseiendeler som eies av aksjeselskap er allerede
i dag fritatt for formuesskatt. Eiendelene i et aksjeselskap kan
i utgangspunktet ikke anses å utgjøre næringseiendeler
for aksjonæren. At selskapet selv driver næring
og eier næringseiendeler, gjør ikke aksjer til
eiendeler i aksjonærens næring. Selv om aksjonæren
driver egen næring, skal det også mye til for
at aksjene anses eid i denne næringen. For at aksjene skal
anses å være eiet i næring, må aksjene
være med å utgjøre selve næringen.
Høyesterett har i en dom referert i Rt. 1976 side 1467
lagt til grunn at: «Det kreves en særlig og nær
tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærens egen virksomhet» for
at aksjene skal anses å være eiet i næring.
Nedenfor drøfter departementet om enkelte aksjonærer
bør fritas for formuesskatt på sine aksjer. Når
det nedenfor brukes uttrykket fritatt for formuesskatt menes med
dette at aksjonærene skal fritas for formuesskatt knyttet
til selskapets næringseiendeler, og ikke for eventuelle
private eiendeler i selskapet.
Departementet forstår Stortingets forutsetninger slik
at også enkelte aksjonærer skal fritas for formuesbeskatning.
Aksjonærer som har en særlig tilknytning til virksomheten
i selskapet skal fritas for formuesskatt på den del av
aksjenes verdi som utgjør næringseiendeler i selskapet.
Departementet drøfter først om aksjonærer
i børsnoterte selskaper skal fritas fra formuesskatt knyttet
til aksjene.
I prinsippet bør vurderingen av om børsnoterte aksjer
er næringseiendeler gjøres i forhold til det enkelte
skattesubjekt. Hvis skattesubjektet driver virksomhet, må det
avgjøres om aksjene har virket i virksomheten. Personlig
eide aksjer vil oftest anses eiet utenfor virksomhet, fordi personen
ikke identifiseres med selskapets virksomhet. Det antas å være
meget få personlige skattytere som kan anses å eie
børsnoterte aksjer i virksomhet. Noen selskaper eier imidlertid
aksjer i virksomhet. Grensen vil være meget skjønnsmessig
og vanskelig å trekke. Det vises i den forbindelse til
det store antall tvister om dette temaet før 1992, da gevinstskattereglene
var ulike for aksjer i og utenfor virksomhet. Etter departementets
oppfatning bør det ikke innføres en generell regel
om at aksjonærer som eier aksjer i næring skal
fritas for formuesskatt på aksjene.
Børsnoterte aksjer er svært likvide. Fortsatt
formuesskatteplikt på eierens hånd vil etter departementets
mening virke nøytralt i forhold til plassering av penger
blant annet i verdipapirfond (aksjefond, obligasjonsfond), bankinnskudd
og obligasjoner. I tillegg vil fortsatt formuesbeskatning av børsnoterte
aksjer ha en positiv fordelingseffekt.
Departementet foreslår derfor at børsnoterte
aksjer skal være formuesskattepliktige uansett om eieren eier
aksjene i virksomhet eller ikke. Dette gjelder også aksjer
notert på SMB-listen ved Oslo børs.
Som nevnt foran bør formuesskattefritaket på aksjonærens
hånd bare gjelde for de aksjonærer som har en
særlig sterk tilknytning til den virksomhet som drives
i aksjeselskapet. Departementet har vurdert flere alternative avgrensinger
av hvilke eiere av ikke-børsnoterte aksjer som skal fritas
for formuesskatt, uten å knytte dette til kriteriet aksjer
i næring. En lite heldig avgrensing er å frita
alle eiere av ikke-børsnoterte aksjer for formuesskatt
på den del av verdien som representerer næringseiendeler.
En slik løsning innebærer at en ikke foretar noen
vurdering av om aksjonæren har noen særlig tilknytning
til virksomheten.
Departementet har vurdert å avgrense fritaket til aksjonærer
som eier en minste andel av aksjene i det ikke-børsnoterte
selskapet. Synspunktet er da at den aksjonær som eier mer
enn en viss pst. av aksjene i et selskap, har en så nær
tilknytning til selskapet at hans interesse i selskapet går
utover den rent finansielle. Et slikt kriterium vil være
relativt enkelt å håndheve. Det må imidlertid
etableres et sett nye kriterier med påfølgende
nye administrative rutiner hvis en skal lage et slikt system. Det
må gis regler for direkte og indirekte eierskap, identifikasjonsregler,
samt at det må avgjøres hvor stor eierposten må være
for at fritak skal kunne gis. En slik regel vil også slå tilfeldig
ut i forhold til de aksjonærer som eier en aksjepost som
er på grensen til å oppfylle vilkåret
for skattefrihet.
Departementet har videre vurdert om avgrensingen av hvilke aksjer
som skal være fritatt skal knyttes opp mot vilkårene
i delingsmodellen. Departementet antar at de selskaper som omfattes
av delingsmodellen generelt har eiere som står nærmere
virksomheten enn andre aksjeeiere.
Denne tilnærmingen har etter departementets syn den
fordel i forhold til andre grensedragninger at en kan bygge på en
allerede innarbeidet modell. Å knytte skattefritaket til
allerede etablerte kriterier i skatteloven vil innebære
en administrativ lettelse. Ligningsmyndighetene må allerede
nå ta standpunkt til om det skal beregnes personinntekt
fra aksjeselskaper.
Tilknytningen til delingsmodellen kan tenkes gjennomført
på flere måter. For det første kan en
begrense formuesskattefritaket til de aktive aksjonærene.
For det annet kan en gi formuesskattefritak også for aksjer
eiet av personer den aktive skal identifiseres med. For det tredje
kan en gi alle aksjonærer i et delingspliktig selskap fritak
for formuesskatt på aksjene.
Aksjonærene i delingspliktige foretak betaler, i motsetning
til aksjonærer i andre foretak, bruttoskatter (toppskatt
og trygdeavgift) av den beregnede personinntekten. Det er den enkelte
aktive som får tilordnet personinntekten og bruttoskattene,
men selskapet plikter etter skatteloven § 16-40 å refundere
slik skatt til den aktive. Det er derfor som regel det delingspliktige
selskap som til slutt betaler skatten. Indirekte belastes da alle
aksjonærene for skatten.
Et fritak for alle aksjonærene i delingspliktig ikke-børsnoterte
selskap vil også være enkel å administrere.
Både skattyter og ligningsmyndighetene må allerede
i dag ta stilling til om et selskap er delingspliktig. Når
det er avgjort, vil det etter forslaget følge automatisk
at alle aksjonærer er fritatt for formuesskatt av næringseiendelene
i selskapet. En ordning hvor det ikke gjøres forskjell
på aksjonærene i et delingspliktig selskap vil
også redusere faren for skattemotiverte eier- og utbyttestrukturer.
En avgrensning til bare aktive aksjonærer eller til aktive
aksjonærer og de som identifiseres med dem, vil lett kunne
få tilfeldige og lite rimelige utslag og vil dessuten komplisere regelverket.
Departementet foreslår etter dette at aksjonær
i ikke-børsnotert aksjeselskap som er delingspliktig, ikke
skal betale formuesskatt på den del av aksjenes verdi som
utgjør næringseiendeler i selskapet.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Selv om deltakerne normalt anses å drive virksomhet
gjennom sin deltakelse i det deltakerlignede selskapet, vil de enkelte
deltakerne også her ha forskjellig nærhet til
selskapets eiendeler. Departementet foreslår at det også for
disse må oppstilles et krav om at selskapet er delingspliktig
for at deltakerne skal få fritak for selskapets næringseiendeler.
Det bør etter departementets oppfatning ikke være
forskjellige vilkår for skattefritak avhengig av hvordan
virksomheten er organisert. En forskjellsbehandling basert på organisasjonsform
vil lede til manglende symmetri i formuesbeskatningen. Et fritak
for alle deltakere i deltakerlignede selskaper ville medført
at det vil bli svært gunstig å organisere virksomhet
i et slikt selskap i motsetning til i aksjeselskaps form. Dette
ville også gjelde for den virksomhet som allerede drives
i aksjeselskap.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Etter departementets vurdering må opsjoner, utstedelsesretter
og andre skattepliktige finansielle instrumenter som er utledet
av et underliggende finansielt objekt (derivater) behandles på samme
måte som børsnoterte aksjer. Det foreslås
derfor at slike finansielle eiendeler ikke skal omfattes av formuesfritaket, uavhengig
av type underliggende finansielt objekt.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader i avsnitt 6.2 og støtter Regjeringens forslag.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 1 skal varige og betydelige driftsmidler tas med i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Med driftsmidler forstås her fysiske formuesobjekter som
er anskaffet til eller faktisk brukt i skattyters inntektsgivende
virksomhet. Alle typer driftsmidler som har virket i virksomheten er
omfattet, uavhengig av om eiendelene er avskrivbare eller ikke.
Begrepet innbefatter blant annet tradisjonelle driftsmidler som
maskiner, transportmidler, driftsbygninger og andre næringseiendommer.
Videre vil funksjonærboliger, grunnarealer og tomter omfattes.
Dyrket mark skal tas med i jordbruksvirksomhet, såfremt
den har vært brukt i et slikt omfang at det foreligger
virksomhet. Det samme gjelder for kulturbeite og utmark under forutsetning
av at den brukes i husdyrhold. Skogsgrunn og påstående
skog skal tas med selv om det ikke har vært avvirket i
skogen vedkommende år.
Departementet er av den oppfatning at disse driftsmidler skal
inngå i et foretaks virksomhetsformue. Departementet foreslår
derfor at skatteloven i § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 1 gis tilsvarende anvendelse ved fastsettelsen av skattyters
skattefrie formue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 2 inngår «varer» i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Med varer forståes her skattelovens ordinære varebegrep, det
vil normalt si fysiske omsetningsgjenstander som virksomheten tar
sikte på å omsette. Begrepet omfatter blant annet
råvarer, halvfabrikater, emballasje på lager,
hjelpestoffer på lager, reservedeler og materialer for
vedlikehold og nyanlegg. Varebegrepet omfatter både kjøpte
og egentilvirkede varer. Videre vil arbeid under utførelse
for salg omfattes. Således vil en byggmesters hus under
oppførelse for salg, eller tomt og tomteområde
innkjøpt for senere oppføring av bygning for salg,
kunne anses som varer.
Departementet er av den oppfatning at varer normalt skal inngå i
et foretaks virksomhetsformue. Departementet foreslår derfor
at skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav a nr.
2 gis tilsvarende anvendelse ved fastsettelsen av skattyters skattefrie
formue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Etter skatteloven § 4-11 første ledd
skal jordbrukseiendom verdsettes «under ett» med
bygninger og rettigheter som hører til eiendommen. Denne
felles verdsettelsen vil også omfatte realkapital som etter departementets
forslag faller utenfor det skattefrie området, eksempelvis
kårbolig og våningshus. Etter departementets oppfatning
bør i prinsippet kårbolig og våningshus
ikke fritas for formuesskatt. Bl.a. på grunn av at jordbrukseiendom
som sådan ofte er underlagt offentligrettslige salgsbegrensninger,
vil det kunne være vanskelig å fastsette en individuell
omsetningsverdi på eiendommens skattepliktige formuesobjekter.
Departementet foreslår derfor at jordbrukseiendommer, inntil
videre, generelt fritas for formuesskatt. Departementet tar sikte
på å komme tilbake med nærmere verdsettelsesregler
for landbrukseiendeler som ikke kan anses som driftsmidler i forbindelse med
forslag til nye takseringsregler for boliger. Disse vil da bli tatt
med i det formuesskattepliktige grunnlaget.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
b skal eiendeler som benyttes til velferdstiltak og som for det
vesentlige brukes utenom arbeidstid, ikke tilordnes kapitalavkastningsgrunnlaget.
Eksempel på dette vil være en virksomhets bedriftshytte.
Unntaket gjelder likevel ikke der de ansatte blir fordelsbeskattet for
bruken; i så tilfelle vil formuesgjenstanden inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Dette gjelder også der objektet er brukt til velferdstiltak
i brukernes arbeidstid.
Departementet er av den oppfatning at tilsvarende regel bør
gjelde ved avgrensningen av skattyters virksomhetsformue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Skattyterens private bolig- og fritidseiendommer er ikke næringseiendeler
og skal ikke omfattes av unntaket. Det må imidlertid trekkes
en grense mot driftsmidler og varer som har virket i virksomheten
og som derfor er en del av kapitalavkastningsgrunnlaget.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd vil enkelte bolig-
og fritidseiendommer kunne omfattes av kapitalavkastningsgrunnlaget,
jf. eksempelvis omtalen av arbeider- og funksjonærboliger
i kapittel 5.6.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer. Videre vil en bolig- eller fritidseiendom under
oppføring for salg kunne regnes som vare for et byggforetak,
jf. kapittel 5.6.2.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer. Inn i kapitalavkastningsgrunnlaget inngår også normalt
eiendeler som nyttiggjøres av bestemte ansatte som naturalgode,
f.eks. en bolig som leies ut til lav pris til en ansatt.
Hvis en eiendom benyttes delvis privat for skattyteren og delvis
som driftsmiddel i virksomhet, må det skje en fordeling
av verdiene som skal regnes med til kapitalavkastningsgrunnlaget.
Når en bygning for en fysisk avgrenset del har vært
brukt utelukkende i virksomhet, mens resten har vært brukt
privat av eieren, skal bare den del som utelukkende har vært
brukt i virksomheten være med i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Departementet foreslår at grensen for når en
bolig- eller fritidseiendom skal regnes som næringseiendeler,
skal avgrenses på samme måte som ved avgrensningen
av kapitalavkastningsgrunnlaget.
Næringseiendeler tilknyttet virksomheten må skilles
fra eiendeler som brukes til den formuesskattepliktiges private
formål. Utgangspunktet må også her være
om eiendelen er en del av kapitalavkastningsgrunnlaget. En bil kan
f.eks. være næringseiendel fordi den inngår
som driftsmiddel eller som varelager i en virksomhet.
Enkelte gjenstander brukes både i og utenfor virksomhet,
for eksempel drosjeeierens drosjebil som etter arbeidstid fungerer
som privatbil for drosjeeieren. I Lignings-ABC 1999 side 711 skriver
Skattedirektoratet:
«Videre forekommer det at hele formuesobjektet, for
eksempel en bil, noen ganger brukes i næring og til andre
tider utenfor næring. Er objektet godtatt som driftsmiddel
i næring, skal det tas med i kapitalavkastningsgrunnlaget
uten noen ytterligere vurdering av forholdet mellom næringsbruk
og for eksempel privat bruk.»
Når en eiendel har virket i virksomheten, har den bidratt
til verdiskapingen i virksomheten. Den utgjør da en del
av næringseiendelene i virksomheten. På den annen
side vil en da kunne unngå formuesskatt ved å bruke
eiendeler delvis i virksomheten og delvis til annen, typisk privat,
bruk. Det avgjørende må likevel være
om eiendelen faller innenfor kapitalavkastningsgrunnlaget eller
ikke. Det ville ikke være riktig å helt unnta
eiendeler som delvis brukes privat. En regel om at en skulle unnta
fra kapitalavkastninggrunnlaget eiendeler som for en stor del eller
for det vesentlige brukes privat ville være vanskelig å håndheve.
Kravet om at eiendelen skal ha virket i virksomheten, jf. omtalen
i kapittel 5.5.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, vil dessuten danne den nedre grensen for når
en eiendel skal regnes som næringseiendel.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 4 skal ervervet forretningsverdi og annet ervervet immaterielt
formuesobjekt tas med i kapitalavkastningsgrunnlaget. Begrepet «immaterielt
formuesobjekt» er vidtrekkende og omfatter en svært
uensartet gruppe formuesobjekter. I prinsippet dekker det alle eiendeler av
ikke-fysisk art som har økonomisk verdi. I tillegg til
know-how og forskning og utvikling, omfattes eksempelvis begrensede
rettigheter og ulike rettigheter som følger av åndsretten,
jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) side 116.
Enkelte immaterielle eiendeler er unntatt fra formuesskatt i
medhold av skatteloven § 4-2. Dette omfatter bl.a.
forretningsverdi og egenutviklet teknisk, merkantil eller annen
kunnskap. For børsnoterte aksjer vil imidlertid slike verdier
gjenspeile seg i kursen, og dermed bli formuesbeskattet på aksjonærens
hånd.
Departementet er av den oppfatning at andre ervervede immaterielle
eiendeler enn forretningsverdi bør kunne anses som næringseiendeler.
Departementet foreslår derfor at skatteloven § 12-13
annet ledd bokstav a nr. 4 gis tilsvarende anvendelse ved avgrensningen
av skattyters virksomhetsformue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Behandlingen av finansielle eiendeler reiser særlige
spørsmål. Med finansielle eiendeler siktes det
til alle formuesskattepliktige eiendeler av finansiell karakter,
så som aksjer og andeler i selskaper og innretninger, bankinnskudd
og andre pengefordringer, avledede finansielle instrumenter (derivater),
kontanter m.v.
Alle virksomheter vil ha et innslag av finansielle eiendeler.
Omfanget og type finansielle eiendeler vil imidlertid variere med
virksomhetens art og størrelse. En fordringsmasse og kontantbeholdning
av en viss størrelse vil normalt inngå i, og være
nødvendig for, de fleste virksomheter. Det typiske eksemplet
er kundefordringer som oppstår ved salg av varer og utførte tjenester
i virksomheten. Det samme gjør seg gjeldende for enkelte
andre kortsiktige fordringer, som for eksempel krav på refusjon
av innbetalt merverdiavgift. En viss likviditetsreserve i form av
bankinnskudd og kontantbeholdning vil normalt også være
nødvendig i en virksomhet. Også enkelte langsiktige
fordringer, som for eksempel lån til kunder eller leverandører,
kan ha en nær tilknytning til virksomheten.
Departementet har i kapittel 5.5.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer og i kapittel 5.5.5
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer
foreslått at aksjer i børsnoterte selskaper, aksjer
i selskaper notert på SMB-listen ved Oslo Børs
og avledede finansielle instrumenter (derivater m.v.), skal være
skattepliktige. Videre er det i kapittel 5.5.3.3 og i kapittel 5.5.4
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer
foreslått at aksjer i ikke-børsnotert aksjeselskap
som ikke er delingspliktig, og andeler i deltakerlignet selskap
som ikke er delingspliktig, skal være formuesskattepliktig. En
må da også sikre at disse finansielle eiendeler kommer
til beskatning når de er tilordnet et enkeltmannsforetak,
eller eiet av et delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap
eller delingspliktig deltakerlignet selskap. Departementet kommer
tilbake til dette nedenfor.
Etter departementets syn bør imidlertid andre finansielle
eiendeler som inngår i enkeltmannsforetak, eller som eies
av et delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap eller
et delingspliktig deltakerlignet selskap, omfattes av formuesskattefritaket
dersom de er nært knyttet til virksomheten og eiendelene
er nødvendige i virksomheten på verdsettelsestidspunktet.
Det generelle problemet med et formuesskattefritak også for
finansielle eiendeler er at det vil skape betydelige incentiver
til å legge private formuesobjekter av denne karakter inn
i virksomheten, eller til å la overskuddslikviditet forbli
i virksomheten. Skattyteren kan da se seg tjent med å konstruere
næringsbehov og dermed også skattefritak for finansielle
eiendeler som i realiteten har lite eller intet med virksomheten å gjøre.
Etter departementet syn er det derfor nødvendig å oppstille
visse begrensninger for hvilke, og i hvilket omfang, finansielle
eiendeler i en virksomhet skal fritas for formuesskatt. Dersom dette
ikke gjøres vil det være relativt enkelt for næringsdrivende å unndra
privat formue fra beskatning.
Det kan tenkes flere fremgangsmåter for å skille ut
de finansielle eiendelene som enten ikke har nær tilknytning
til virksomheten eller som må anses overflødige
i denne, og som dermed bør formuesbeskattes på ordinært
vis. Metodevalget må baseres på en størst mulig
forening av hensynet til enkelhet på den ene side og hensynet
til treffsikkerhet på den annen side.
Ved utformingen av de nærmere avgrensningskriterier
er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å skille
mellom på den ene side virksomhet som utøves i
enkeltmannsforetak og på den annen side virksomhet som
utøves gjennom delingspliktige ikke-børsnotert
aksjeselskap eller delingspliktig deltakerlignet selskap. Når
disse organisasjonsformer i denne sammenheng kan behandles forskjellig,
skyldes dette at privatformue og næringsformue fastsettes
samlet på skattyters hånd når virksomheten
er organisert som enkeltmannsforetak, mens formuesverdien av en
eierandel i ikke-børsnotert aksjeselskap eller et deltakerlignet
selskap fastsettes separat, og uavhengig av eierens øvrige
formue.
En samlet fastsettelse av privat- og næringsformue for
personlige næringsdrivende medfører at omfanget
av skattefritaket for finansielle eiendeler i virksomheten kan ses
i sammenheng med fordelingen av skattyters samlede gjeld, i og utenfor
virksomheten, til henholdsvis den skattepliktige eller skattefrie
formue. Dersom de finansielle eiendeler i virksomheten tilordnes
et tilsvarende gjeldsbeløp forlodds, før den resterende
gjeld fordeles mellom skattefrie og skattepliktige eiendeler, vil
det etter departementets syn ikke være noe i veien for
at alle finansielle eiendeler i virksomheten fritas for formuesskatt,
når disse ikke overstiger skattyters samlede gjeld. Denne
tilnærmingen vil lede til at det i de langt fleste tilfeller
ikke blir nødvendig å foreta noen konkret vurdering
av om finansielle eiendeler i virksomheten er knyttet til næringen eller
ikke. Metoden er således meget enkel å praktisere
samtidig som den vil være robust mot tilpasninger i virksomheter
der skattyters næringsformue og privatformue ellers er
tett sammenvevd. Det redegjøres nærmere for metoden
nedenfor i kapittel 5.6.6 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Denne tilnærmingen er i praksis ikke gjennomførbar
når virksomheten er organisert som ikke-børsnotert
aksjeselskap eller deltakerlignet selskap, jf. skatteloven § 10-40.
De enkelte deltakerens personlige gjeld er her adskilt fra selskapets
formue og gjeld på en slik måte at det ikke er
mulig å tilordne denne til selskapets finansielle eiendeler,
slik en kan gjøre når virksomheten er organisert
som enkeltmannsforetak. Videre vil det etter dagens nettoligning
av deltakere, heller ikke være mulig å tilordne
deltakerne en brutto eierandel i selskapets enkelte eiendeler og
gjeld. Når virksomheten er organisert i selskaps form,
må en dermed benytte andre kriterier for å begrense
skattefritaket for finansielle eiendeler. Dette behandles i det
følgende kapittel.
Fordringer, herunder bankinnskudd og kontanter, vil inngå som
naturlige elementer i de fleste virksomheter. Slike eiendeler bør
etter departementets syn omfattes av skattefritaket i den utstrekning
de har tilknytning til og er nødvendig i virksomheten.
I kapittel 5.8.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer foreslår departementet at finansieringsforetak
m.v. ikke skal omfattes av formuesfritaket. Fremstillingen i det
følgende har derfor ikke relevans for fordringer som eies
av slike foretak, selv om de er delingspliktige.
Når fordringer og kontanter i selskapet fritas fra formuesskatt,
samtidig som slike formuesobjekter er skattepliktig på aksjonærens/deltakerens
hånd, skapes et betydelig incentiv i retning av å kamuflere
privat formue som fordringsmasse eller kontantbeholdning i virksomheten.
Den formelle overbygning rundt slike tilpasninger kan variere, for
eksempel kan den ta form av store kapitalinnskudd i virksomheten
under påskudd av fremtidige utvidelsesplaner, eller det
kan etableres en fordring der selskapets midler lånes ut
til aksjonæren/deltakerne. I de tilfeller hvor
det ikke er gjort noen bevisste forsøk på å «omklassifisere» privat
formue til skattefri selskapsformue bør, etter departementets
oppfatning, også formue som er overflødig eller
ikke nødvendig for å utøve den aktuelle
virksomhet, være skattepliktig.
Det kan være vanskelig å trekke denne grensen basert
på rene skjønnsmessige vurderinger. Departementet
har derfor vurdert om skattefritaket for fordringer og kontanter
kan begrenses utelukkende ut fra objektive kriterier. Det er flere
tenkelige avgrensningskriterier, for eksempel kan fritak nektes
for den delen av samlet fordringsmasse og kontantbeholdning som
overstiger et visst beløp eller som overstiger en viss
andel av foretakets realaktiva, kortsiktige gjeld eller omsetning.
Problemet med disse kriteriene er at ingen av dem egner seg like
godt for alle bransjer og for virksomhet av varierende størrelse
i samme bransje. Det kan da bli nødvendig å etablere
ulike avgrensningskriterier for virksomheter av forskjellig art
og størrelse, og dette vil bidra til å komplisere
regelverket og skape nye avgrensningsproblemer. Departementet er
på denne bakgrunn kommet til at det ikke er tilrådelig å begrense
skattefritaket utelukkende etter objektive kriterier.
Etter departementets oppfatning bør imidlertid visse
fordringer positivt unntas fra formuesfritaket. Fordringer selskapet
har på aksjonærene/deltakerne eller deres
nærstående vil som regel ikke ha tilknytning til
virksomheten og det vil skape en lite akseptabel asymmetri i regelverket
dersom deltakerene eller eventuelt deres nærstående
skal kunne få fradrag for sin gjeld til selskapet samtidig
som fordringen ikke inngår i selskapets skattepliktige
formue. Departementet foreslår derfor at fordringer på aksjonærene/deltakerne
og deres nærstående ikke skal fritas fra formuesskatt.
Det foreslås at kretsen av nærstående
personer trekkes på samme måte som delingsmodellens identifikasjonsregel,
jf. skatteloven § 12-11 første og annet
ledd.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
For andre fordringer og kontanter foreslår departementet
at formuesfritak avskjæres i den utstrekning eiendelene
etter en objektiv vurdering ikke har tilknytning til den aktuelle
virksomhet, eller ikke er nødvendig i virksomheten.
For enkelte fordringer vil det være problematisk å avgjøre
om det har tilknytning til virksomheten eller ikke. Kravet til tilknytning
vil være sammenfallende med det som gjelder ved realisasjon
av fordringen.
Tilknytningskriteriet vil normalt ikke være problematisk
i forhold til kundefordringer. Her vil vurderingstemaet heller være
om disse ved årsskiftet har et unaturlig høyt
volum som et resultat av at kreditor og debitor kan ha en felles
interesse i å skyve forfallstidspunktet til over årsskiftet.
Også i forhold til kontantbeholdningen vil temaet være
om denne fremstår som unaturlig høy ved årsskiftet.
I vurderingen av om fordringsmassen og kontantbeholdningen er
nødvendig i virksomheten bør det tas hensyn til
at likviditetsreserven i en virksomhet vil kunne variere som følge
av naturlige svingninger i omsetningsmønsteret, og at det
i enkelte bransjer vil være naturlig at den ved årsskiftet
kan være noe høyere enn ellers i året.
Denne vurderingen antas å reise særlige vanskeligheter
når høy likviditetsreserve ved årsskiftet
begrunnes med planer om fremtidige utvidelser i virksomheten, eller
med at det foreligger planer om reinvestering av driftsmidler. For å lette
de skjønnsmessige avveininger og for å hindre
omgåelser, skal det i denne vurderingen ikke tas hensyn
til fremtidige utvidelsesplaner, som ikke er iverksatt før årsskiftet.
Det samme skal gjelde for det tilfellet at driftsmidler er realisert
og det planlegges reinvesteringer, med mindre det kan påvises
at reinvestering allerede er foretatt ved årsskiftet, f.eks.
ved at det kan fremlegges kopi av skriftlig kjøpekontrakt.
Ved å oppstille ovennevnte kriterier for den skjønnsmessige vurdering
antar departementet at praktiseringen av reglene på dette
punkt vil bli betydelig mindre komplisert.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Det er i kapittel 5.5.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer foreslått at aksjer
i børsnoterte selskaper og aksjer i selskaper notert på SMB-listen
ved Oslo Børs skal være skattepliktige fullt ut.
Det samme gjelder avledede finansielle instrumenter (derivater m.v),
jf. kapittel 5.5.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer. Skattefritak for slike finansielle eiendeler
skal ikke kunne oppnås ved å legge disse inn i
et delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap eller et
delingspliktig deltakerlignet selskap. For at aksjonærene
og deltakerne skal bli effektivt beskattet for verdien av børsnoterte
aksjer m.v. som eies av delingspliktig selskap, må disse
eiendeler medregnes til full verdi ved beregningen av den skattemessige
formuesverdien av aksjene og andelene.
Delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap og delingspliktig
deltakerlignet selskap kan eie andeler i underliggende ikke-børsnotert
aksjeselskap eller deltakerlignet selskap. Dette reiser spørsmål
om i hvilken utstrekning næringseiendeler i det underliggende
selskapet skal medregnes som skattefrie eller skattepliktige ved
beskatningen av aksjonærene og deltakene i eierselskapet.
Departementet viser til vurderingene i kapittel 5.5.3.3 og i
kapittel 5.5.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, og legger til grunn at det underliggende selskapet
må være delingspliktig for at næringseiendelene
i dette selskapet skal fritas fra formuesskatt ved beregningen av
formuesverdien av aksjer og andeler i (det delingspliktige) eierselskapet.
Dersom det underliggende selskapet er delingspliktig, vil næringseiendelene
skilles ut ved verdsettelsen av aksjene eller andelene i dette selskapet.
Den (reduserte) verdien av aksjene eller andelene i det undeliggende
selskapet skal da inngå i verdsettelsen av aksjene eller
andelene i eierselskapet. Dersom det underliggende selskapet ikke
er delingspliktig, skal det ikke foretas noen utskillelse av næringseiendeler
ved verdsettelsen av aksjene eller andelene i dette selskapet. Den
fulle verdi av aksjene eller andelene i det underliggende selskapet
skal da inngå i verdsettelsen av aksjene eller andelene
i eierselskapet.
Når virksomheten drives i enkeltmannsforetak, er det
ikke noe organisatorisk skille mellom virksomheten og skattyteres
privatøkonomi. Det hører til unntakstilfellene
at virksomhet som drives i enkeltmannsforetak er underlagt full
regnskapsplikt, sml. lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven) § 1-2 nr. 11. Et skille
mot skattyters privatøkonomi trekkes likevel gjennom plikten
til å utarbeide og levere næringsoppgave, jf.
ligningsloven § 4-4 nr. 1, og via plikten til å registrere
regnskapsopplysninger, jf. regnskapsloven § 1-2
annet ledd.
Denne tette kobling mellom skattyters privatformue og virksomhetsformue
tilsier at det ved behandlingen av finansielle eiendeler i enkeltmannsforetak bør
legges stor vekt på å etablere regler som er robuste mot
tilpasninger og som er enkle å praktisere. På denne
bakgrunn foreslår departementet en metode hvor det innrømmes
skattefritak for alle finansielle eiendeler som er henført
til virksomheten, under forutsetning av et tilsvarende gjeldsbeløp
også tilordnes disse eiendeler forlodds og dermed ikke
går til fradrag i den skattepliktiges øvrige formue.
Denne tilnærmingen kan også ses som et utslag
av at skattyter alternativt kunne brukt den finansielle formuen
til å nedbetale gjeld. Nedenfor redegjøres det
nærmere for denne metoden.
For det tilfellet at finansformuen i virksomheten overstiger
skattyters samlede gjeld, må skattefritak for overskytende
finansielle eiendeler begrenses etter særlige kriterier.
Det vises til omtale nedenfor.
Departementets forslag innebærer at det på visse vilkår
gis fullt formuesskattefritak for finansielle eiendeler som er tilordnet
skattyters virksomhet, når virksomheten er organisert som
enkeltmannsforetak. Med finansielle eiendeler som er tilknyttet
skattyters virksomhet menes finansielle eiendeler av enhver karakter,
så som bankinnskudd og andre fordringer, kontanter, aksjer
i børsnoterte selskaper m.v., og også aksjer i
ikke-børsnoterte selskaper og andeler i deltakerlignede
selskaper som nevnt i skatteloven § 10-40.
Betingelsen for at finansielle eiendeler som er tilordnet virksomheten
fullt ut skal fritas fra formuesskatt, uten at det foretas noen
nærmere vurdering av om disse er tilstrekkelig nært
knyttet til virksomheten eller ikke, er at deres samlede skattemessige
verdi ikke overstiger den skattemessige verdi av skattyterens samlede
gjeld, dvs. både den gjeld som er tilordnet virksomheten
og annen personlig gjeld som skattyteren har. Er dette vilkåret
oppfylt fritas de finansielle eiendeler i virksomheten fra formuesskatt. Samtidig
skal en andel av skattyters gjeld lik den skattemessige verdien
av de skattefrie finansielle eiendeler forlodds tilordnes til det
skattefrie området. Den resterende gjeld skal fordeles
mellom eiendeler som er fritatt fra formuesskatt og eiendeler som
er formuesskattepliktige. Det vises til kapittel 5.8.4 i Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer for
en nærmere redegjørelse for hvordan gjeldsfordelingen
skal foretas.
Departementet legger til grunn at finansielle eiendeler som er
tilordnet virksomheten sjelden vil overstige skattyters samlede
gjeld i og utenfor virksomheten. Den her beskrevne metode vil da
medføre at det i et stort flertall av tilfellene ikke blir
nødvendig å foreta noen konkret vurdering av om
de finansielle eiendeler er tilknyttet virksomheten og nødvendig
i denne. Metoden fremstår da som svært enkel å praktisere.
Når de finansielle eiendeler i virksomheten overstiger
summen av skattyters gjeld i og utenfor virksomheten bortfaller
grunnlaget for å frita alle finansielle eiendeler i virksomheten
fra formuesskatt uten nærmere vurdering.
For dette tilfellet bør det etter departementets syn foretas
en konkret vurdering av om virksomheten er tilordnet finansielle
eiendeler som ikke har tilknytning til virksomheten eller er nødvendig
i denne, og om det i virksomheten er fordringer på skattyters
nærstående, jf. definisjonen av nærstående
foran. Vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tilknytning
til virksomheten skal da foretas i forhold til alle finansielle
eiendeler i virksomheten, dvs. både bankinnskudd og andre
fordringer, aksjer, kontantbeholdning m.v., og den skjønnsmessige
vurdering må basere seg på samme kriterier som
angitt foran.
Departementet foreslår at i den utstrekning det i virksomheten
er finansielle eiendeler som etter en konkret vurdering ikke anses
tilknyttet virksomheten eller en nødvendig i denne, eller
det er fordringer på skattyterens nærstående,
skal disse trekkes ut av det skattefrie området inntil
den skattemessige verdi av de finansielle eiendeler i virksomheten
tilsvarer summen av skattyters gjeld i og utenfor virksomheten.
De finansielle eiendeler i virksomheten, som etter dette er trukket
ut av det skattefrie området, blir skattepliktig uten at
noe gjeld kommer til fradrag.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
For å fordele gjeld mellom fritatte eiendeler nevnt i
dette kapittelet og formuesskattepliktige eiendeler, se kapittel
5.8 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer, må alle eiendeler i virksomheten fortsatt
formuesverdsettes. Verdsettelsen vil også ha betydning
i forhold til gjeldsfordeling mellom Norge og utlandet, og i forbindelse med
fastsettelse av arveavgiftsgrunnlaget. Departementet foreslår
at de generelle verdsettelsesreglene for å fastsette formuesverdiene
i hovedsak skal videreføres. Departementet foreslår
imidlertid visse endringer i verdsettelsesreglene som beskrives
nedenfor.
Aksje i ikke-børsnotert aksjeselskap verdsettes i dag
til 65 pst. av aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før
ligningsåret, fordelt etter pålydende. Aksje i
aksjeselskap notert på SMB-listen ved Oslo Børs,
verdsettes til 65 pst. av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
Disse verdsettelsesreglene er unøytrale i forhold til verdsettelsen
av investeringer i andre typer eiendeler, f.eks. bankinnskudd, obligasjoner
m.v. Departementet foreslår derfor at nevnte rabatter oppheves.
Når aksjonærer i delingspliktig selskap fritas
for formuesskatt på næringseiendeler i selskapet,
er det ingen grunn til videreføre aksjerabatten for disse
aksjonærne på eventuelle eiendeler som ikke er
næringseiendeler. Eiere av øvrige ikke-børsnoterte
aksjer bør tåle en normal skattebelastning, på linje
med bl.a. bankinnskudd og børsnoterte aksjer. Det er også grunn
til å peke på at verdsettingen av ikke-børsnoterte
aksjer fremdeles vil være relativt lempelig, selv etter
opphevelsen av aksjerabatten. Dette skyldes at formuesverdien av
ikke-børsnoterte aksjer er vesentlig lavere enn markedsverdien,
siden aksjene verdsettes med utgangspunkt i skattemessig verdi av
selskapets eiendeler.
Departementet foreslår derfor at aksjer notert på SMB-listen
ved Oslo Børs verdsettes til kursverdien, og at aksjer
i ikke-børsnoterte selskaper verdsettes til formuesverdiene
i selskapet.
Det vises til forslag til § 4-12 annet ledd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet der det er enighet
om at det ikke foretas endringer i formuesskatten på det
nåværende tidspunkt. Flertallet viser
til sine respektive merknader under avsnitt 6.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 4-12
annet ledd om at aksjer notert på SMB-listen ved Oslo Børs
verdsettes til kursverdien, og at aksjer i ikke-børsnoterte
selskaper verdsettes til formuesverdiene i selskapet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 4-12 annet ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning f.o.m. inntektsåret
2000.»
Personer bosatt i Norge plikter å betale formuesskatt
på verdien av sine andeler i utenlandske deltakerlignede
selskaper. Utenlandske bosatte personer plikter videre å betale
formuesskatt for sin andel i utenlandsk deltakerlignet selskap hvis
selskapet oppfyller vilkårene for skatteplikt etter skatteloven § 2-3. Deltakerne
anses da å drive virksomhet eller å ha eiendom
i Norge.
Etter skatteloven § 4-40 fastsettes formuesverdien av
norske deltakeres andel til en andel av selskapets nettoformue beregnet
som om selskapet var skattyter. Det er ikke gitt særlige
regler for verdsettelsen av deltakerens andel i utenlandsk deltakerlignet
selskap. Skattedirektoratet har i LigningsABC 1999 side 211 beskrevet
en metode for verdsettelse i de tilfeller der en person bosatt i
Norge eier andeler i et utenlandsk selskap. Ved fastsettelsen av
eventuell skattepliktig inntekt og formue for norske deltakere i
utenlandsk selskap tas det utgangspunkt i det utenlandske selskaps
finansregnskap som omarbeides til et årsoppgjør
etter norske skatteregler.
Norske skattytere som eier aksjer i utenlandske selskap er formuesskattepliktig
til Norge for aksjeverdien. Er aksjene notert på børs,
skal aksjene verdsettes til omsetningsverdien. For aksjer i ikke-børsnoterte utenlandske
selskaper er beregningsgrunnlaget antatt salgsverdi. Dette kan i
mange tilfeller være høyere enn skattemessig formuesverdi.
I utenlandske selskaper skal formuesverdien av aksjen settes til
65 pst. av beregningsgrunnlaget.
At beregningsgrunnlaget er forskjellig for aksjer i norske og
utenlandske selskaper er i stor grad begrunnet i administrative
forhold. For norske aksjer benyttes skattemessige formuesverdier
som beregningsgrunnlag bl.a. fordi det er vanskelig å beregne
markedsverdien av aksjer som sjelden omsettes, og fordi den skattemessige
formuesverdien er kjent. Det kan være vanskelig for så vel
skattytere som ligningsmyndighetene å fastsette skattemessige
formuesverdier etter norske regler for eiendeler og gjeld i et utenlandsk selskap.
Man antok i forbindelse med vedtakelsen av bestemmelsen at det da
ville være enklere å beregne en «antatt
markedsverdi», jf. Ot.prp. nr. 12 (1992-1993).
Etter departementets oppfatning bør aksjer i norske
aksjeselskaper og aksjer i utenlandske selskaper verdsettes på samme
måte. At andeler i utenlandske deltakerlignede selskaper
verdsettes etter samme prinsipper som for andeler i norske deltakerlignede
selskaper taler også for en likebehandling når
det gjelder aksjer.
Etter departementets oppfatning bør dette bare gjelde
for skattytere som kan sannsynliggjøre de skattemessige
formuesverdiene i selskapet. Dette kan gjøres på tilsvarende
måte som for deltakerlignet selskap. For aksjer i selskap
hvor aksjonærer ikke kan sannsynliggjøre dette
ved for eksempel fremleggelse av selskapets finansregnskap, må aksjene
verdsettes til antatt salgsverdi.
Departementet foreslår derfor at aksjer i utenlandske
aksjeselskaper skal verdsettes etter samme prinsipper som aksjer
i norske selskaper. Aksjer i ikke-delingspliktige utenlandske aksjeselskaper
skal således verdsettes til aksjenes forholdsmessige andel
av selskapets samlede skattemessige formuesverdi fordelt på aksjene.
Departementet foreslår videre at aksjer og andeler i
delingspliktige utenlandske selskaper skal verdsettes etter samme
prinsipper som for norske delingspliktige selskaper.
Å finne antatte norske skattemessige verdier med utgangspunkt
i finansregnskapet vil innebære en betydelig grad av skjønn.
Det vil være betydelige dokumentasjonsproblemer i slike
tilfeller. Departementet foreslår at det gis hjemmel til å gi
forskrift for nærmere regulering av verdsettelsen av aksjer
og andeler i utenlandske selskaper, herunder krav til dokumentasjon
av antatt skattemessig verdi.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-12
tredje ledd og til endring i skatteloven § 4-12
fjerde ledd bokstav a.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, går imot Regjeringens forslag, og viser til respektive
merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen slutter
seg til Regjeringens forslag om at aksjer i utenlandske aksjeselskaper
skal verdsettes etter samme prinsipper som aksjer i norske selskaper,
og at aksjer og andeler i delingspliktige utenlandske selskaper
skal verdsettes etter samme prinsipper som for norske delingspliktige
selskaper, jf, Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 4-12
tredje ledd og til endring i skatteloven § 4-12
fjerde ledd bokstav a.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Dersom skattyter sannsynliggjør at selskapets formuesverdi
etter norske regler er lavere, skal aksjen verdsettes til aksjeselskapets
antatte skattemessige formuesverdi 1. januar i året
før ligningsåret fordelt etter pålydende.
§ 4-12 fjerde ledd bokstav a skal
lyde:
gi forskrift om beregning av aksjeverdien i annet og tredje
ledd, og krav om dokumentasjon etter tredje ledd.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2001.»
Når næringseiendeler fritas fra formuesskatteplikt,
tilsier symmetriprinsippet at det ikke bør gis fradrag
for den delen av gjelden som knytter seg til næringseiendelene.
En annen løsning ville føre til store fradrag
også i den bruttoformuen som ikke er næringseiendeler,
og som fortsatt skal beskattes. For å sikre en effektiv
beskatning av annen formue enn næringseiendeler, foreslår
departementet at fradragsretten for gjeld begrenses i tilfeller
hvor formue skal fritas fra beskatning etter det forslag som her
fremmes. I det følgende vurderes hvordan slike begrensningsregler
bør utformes.
Prinsipielt vil det være mest riktig å avskjære
fradragsrett for gjeld som er pådratt i tilknytning til
næringseiendeler som etter dette forslaget skal fritas
for formuesskatt, og opprettholde fradragsretten for gjeld som er
pådratt i tilknytning til andre formueseiendeler.
En metode der gjelden skal henføres til de ulike eiendeler
vil i mange tilfeller bli svært vanskelig å praktisere
både for skattyter og for ligningsmyndighetene. Ofte vil
det ikke være mulig å identifisere i hvilken utstrekning
en eiendel er finansiert med gjeld og ikke med egenkapital. Dette
må avgjøres ut fra en helhetsvurdering, der en
må legge vekt på den underliggende økonomiske
realitet og ikke bare ytre formalia. Dette innebærer også at
en i noen utstrekning må se hen til hvordan den samlede
formue er finansiert, og at en ikke nødvendigvis fullt
ut kan akseptere et opplegg hvor skattyter har valgt å gjeldsfinansiere
visse formuesgoder og finansiere andre med egenkapital. Dette vil
i mange tilfeller ikke reflektere de underliggende realiteter og åpner
dessuten for store tilpasningsmuligheter. Et eksempel kan være
belåning av privatboligen for å finansiere virksomheten.
Dette leder igjen til at gjeldsfordelingen etter denne metoden ofte
må basere seg på skjønnsmessige avveininger, der
ligningsmyndighetene vil kunne ha problemer med å kontrollere
skattyters påstand.
Departementet vil derfor ikke tilrå at en direkte tilordningsmetode
benyttes, men foreslår i stedet at gjelden fordeles forholdsmessig
etter en nærmere angitt nøkkel mellom de skattefrie
næringseiendelene og annen formue.
I denne forbindelse vises også til at departementet i
høringsnotat av 14. september 1998 foreslo å innføre en
direkte tilordningsmetode for fordeling av gjeld og gjeldsrenter
mellom Norge og utlandet, jf. § 4-31 første
ledd og § 6-91 første ledd første punktum.
Departementet har ennå ikke fremmet lovforslag i tråd
med dette, blant annet fordi det i høringsrunden er anført betydelige
motforestillinger mot å benytte en direkte fordelingsmetode.
Departementet legger uansett til grunn at det vil være
mer problematisk å benytte en direkte tilordningsmetode
i forhold til bestemmelsen i dette kapittel enn i forhold til gjeldsfordeling
mellom Norge og utlandet, fordi regelsett i dette kapittel vil omfatte
langt flere skattytere.
Gjeld pr. 1. januar i ligningsåret er fradragsberettiget
ved formuesligningen, jf. skatteloven § 4-1 første
ledd.
Når skattyter driver virksomhet i enkeltmannsforetak,
er det hans personlige gjeld (privat gjeld og regnskapsført
foretaksgjeld) pr. denne dato som skal fordeles. For ektefeller
som sambeskattes vil det være deres felles gjeld som skal
fordeles. Eier skattyter (inklusive ektefellen) flere separate enkeltmannsforetak, ses
disse under ett ved beregning av samlet gjeldsfradrag. Foran har
departementet foreslått at finansielle eiendeler i virksomheten
skal fritas fra formuesskatt så langt de dekkes av skattyters
gjeld i og utenfor virksomheten. Som en konsekvens av dette foreslås
at den delen av skattyters gjeld, i eller utenfor virksomheten, som
svarer til den skattemessige verdien av de fritatte finansielle
eiendeler i virksomheten, forlodds skal tilordnes til det skattefrie
området. I enkeltmannsforetak vil det etter dette bare
være den resterende personlige gjeld etter forlodds tilordning
til fritatte finansielle eiendeler, som skal fordeles etter den
fremgangsmåte som foreslås nedenfor.
I selskaper som nevnt i skatteloven § 10-40,
dvs. ansvarlige selskaper, kommandittselskaper m.v., fastsettes
nettoformuen på selskapets hånd som om selskapet
var skattyter. Formuesverdien av deltakerens andel settes til en
forholdsmessig andel av selskapets nettoformue, jf. skatteloven § 4-40.
Dette innebærer at det er selskapets regnskapsførte
gjeld pr. 1. januar i ligningsåret, men ikke andelseiers
gjeld utenfor selskapet, som skal fordeles etter de regler som her
omtales.
Det fastsettes en separat formuesverdi for aksjer i ikke-børsnoterte
aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, jf. skatteloven § 4-12.
Ved beregning av denne formuesverdien skal selskapets gjeld fordeles
etter reglene her.
For kommandittister og stille deltakere skal gjeld som ikke er
fradragsberettiget etter skatteloven § 4-41 holdes
utenfor før fordelingen foretas.
Departementet foreslår at gjelden skal fordeles på grunnlag
av forholdet mellom bruttoverdien av eiendeler som klassifiseres
som næringseiendeler, og som på dette grunnlag
er fritatt for formuesskatt, og bruttoverdien av de formuesskattepliktige
eiendeler. Bruttoverdien av eiendelene antas å være
bedre egnet som fordelingsgrunnlag enn andre størrelser,
som for eksempel netto avkastning.
I enkeltmannsforetak vil en del av gjelden være forlodds
tilordnet de finansielle eiendeler i virksomheten. De finansielle
eiendeler i enkeltmannsforetak som er fritatt for formuesskatt og
som er tilordnet gjeld forlodds, skal holdes utenfor fordelingsgrunnlaget
ved fordeling av den resterende gjelden.
Fordeling basert på bruttoverdien av eiendelene forutsetter
at disse verdsettes. Det ideelle hadde vært om alle eiendeler
kunne verdsettes til markedsverdi, men dette er urealistisk og fremstår
ikke som noe aktuelt alternativ.
Det er nærliggende å basere seg på verdifastsettelser
som allerede foreligger. Et alternativ vil være å benytte
de skattemessige formuesverdier, eller eventuelt de skattemessige
nedskrevne verdier av eiendelene. Skattemessig formuesverdi av eiendelene
må i enkelte tilfeller fortsatt beregnes for næringseiendeler
av hensyn til fordelingen av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge
og utlandet og mellom ulike kommuner. Videre må det holdes
en viss løpende oversikt over disse størrelser
av hensyn til at foretaket kan skifte status i forhold til delingsreglene.
En svakhet ved å basere fordelingen på skattemessige
verdier er at disse i svært varierende grad reflekterer
den virkelige verdi av eiendelene. Finansielle poster som bankinnskudd,
obligasjoner m.v. og børsnoterte aksjer verdsettes til
markedsverdi. Visse løse driftsmidler kan ha en lav skattemessig
verdi og det samme vil gjelde mange faste næringseiendommer. Dette
innebærer at forholdsvis mer gjeld blir fordelt til eiendeler
som blir verdsatt høyt, enn til eiendeler som blir verdsatt
lavt. Dette vil antakelig kunne slå ut både til
skattyters gunst og til hans ugunst avhengig av hvilke eiendeler
som blir beskattet og hvilke som skal fritas som næringseiendeler.
For ikke-børsnoterte aksjeselskaper kan det være et
alternativ å ta utgangspunkt i de regnskapsmessige balanseverdier.
Disse vil normalt reflektere markedsverdiene bedre enn de skattemessige
verdier. På den annen side kan dette ha uheldige sider
ved at skattehensyn kan virke inn på regnskapsføringen,
og dermed medvirke til å gjøre finansregnskapet
mindre informativt.
På bagrunn av dette foreslår departementet
at gjelden skal fordeles forholdsmessig mellom skattemessig formuesverdi
av eiendeler som er næringseiendeler, og som på dette
grunnlag fritas for formuesskatt, og skattemessig formuesverdi av
formuesskattepliktige eiendeler.
Det vises til forslag til ny § 4-32 i skatteloven.
Når skattyter har formue i flere kommuner, skal gjelden
fratrekkes forholdsmessig etter størrelsen av bruttoformuen
i hver kommune, jf. skatteloven § 4-30. Etter
skatteloven § 4-31 skal skattyter som har formue
i fast eiendom m.v. i utlandet, gis forholdsmessig fradrag for gjeld
beregnet etter forholdet mellom formue som nevnt i utlandet og skattyterens øvrige
bruttoformue. På bakgrunn av forslaget om gjeldsfordeling
i dette kapittelet og nevnte to bestemmelser, er det behov for at
forholdet mellom dem reguleres nærmere. Departementet foreslår
at det i forskrift kan gis nærmere bestemmelser om regulering
og utfylling av skatteloven §§ 4-30 til
4-32.
Det vises til forslag til ny § 4-33 i skatteloven.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag, jf. respektive komitémerknader
i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Aksjer i banker vil etter forslaget ikke bli fritatt for formuesskatt
på eierens hånd. Det medfører at bankens
eiendeler blir formuesbeskattet på aksjonærenes
hender. Det reiser spørsmålet om hvordan formue
knyttet til sparebanker, kreditt- og hypotekforeninger og selveiende
finansieringsforetak skal behandles. Disse selskaper og sammenslutninger
har ikke egentlige eiere til foretakets formuesmasse. Slike foretak
svarer formuesskatt til staten med 0,3 pst. Eiendeler i slike selskaper
og sammenslutning vil for en stor del bestå av fordringer
og aksjer. Etter departementets oppfatning bør alle næringseiendeler
i finansieringsforetak m.v. behandles mest mulig likt hva angår
formuesbeskatning. På denne bakgrunn bør disse foretak
ikke fritas for formuesskatt på næringseiendeler.
Det samme bør gjelde for eventuelle delingspliktige finansieringsforetak.
Aksjer i forsikringsselskap vil etter forslaget heller ikke bli
fritatt for formuesskatt. Gjensidige forsikringsselskap formuesbeskattes
på tilsvarende måte som gjensidige finansieringsforetak.
Etter departementets oppfatning bør alle næringseiendeler
i forsikringsselskaper behandles mest mulig likt hva angår formuesbeskatning.
Dette medfører at disse foretak ikke bør fritas
for formuesskatt på næringsaktiva.
Samvirkelag som omfattes av skatteloven § 10-50 har
heller ikke noen egentlige eiere til foretakets formuesmasse. Foretaket
svarer kun statsskatt med 0,3 pst. På bakgrunn av at de
fleste aksjonærer i aksjeselskap fortsatt skal svare formuesskatt
av selskapets eiendeler, bør samvirkelag nevnt i skatteloven § 10-50 fortsatt
svare formuesskatt.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag og viser til respektive merknader i avsnitt
6.2.
For personer med høy ligningsmessig formue, men med
lav alminnelig inntekt, er det gitt en særskilt skattebegrensningsregel
i skatteloven § 17-10, jf. § 17-11.
Bestemmelsene fremgikk tidligere av Stortingets skattevedtak kapittel
5, men ble ved lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt, inntatt i skatteloven.
Dersom skattyters samlede skatter, med unntak for toppskatt og
trygdeavgift, ved endelig ligning overstiger 80 pst. av korrigert
alminnelig inntekt, skal formuesskatt til staten og dernest formuesskatt
til kommunen settes ned slik at nevnte grense ikke overskrides.
Skatt av nettoformue over 1 000 000 kroner kan
likevel ikke settes under 0,6 pst. av den overskytende formuen.
Aarbakke-gruppen (NOU 1991:17) foreslo å oppheve den
daværende begrensningsregelen. Det ble blant annet lagt
vekt på at lavere skattesatser reduserte behovet for en
slik regel. I den grad en mente at formuesskatten oppfyller et selvstendig
formål ved siden av inntektsbeskatningen, virket det videre
etter Aarbakke-gruppens vurdering lite logisk med en regel som fjerner
eller reduserer formuesskatten fordi den skattepliktige inntekten
er lav. Regelen gir dessuten motiver til å redusere skattepliktig
avkastning av formue (alminnelig inntekt). For skattytere som kan
bestemme utbytte m.v. selv, gir regelen et motiv til å konsentrere
avkastningen i et enkelt år, i stedet for å la den
komme som en jevn strøm år for år. Forslaget
om å oppheve skattebegrensningsregelen må dessuten
ses i sammenheng med at behovet for denne regelen reduseres når
næringseiendeler fritas for formuesskatt.
Departementet anser således at behovet og begrunnelsen
for den særskilte begrensningsregelen for formuesskatten
ikke lenger er til stede. Departementet foreslår derfor
at skatteloven § 17-10 og § 17-11
oppheves med virkning fra inntektsåret 2001.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag om å oppheve skattebegrensningsregelen,
jf. Regjeringens forslag om at skatteloven § 17-10
og § 17-11 oppheves med virkning fra inntektsåret
2001.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
at det er helt uakseptabelt i et skattesystem ikke å ha
sikkerhetsventiler som forhindrer at man skal betale mer enn 80
pst. av samlet inntekt i skatt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag om å oppheve skattebegrensningsregelen,
jf. Regjeringens forslag om at skatteloven § 17-10
og § 17-11 oppheves med virkning fra inntektsåret
2001.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
§ 17-10 og § 17-11
med tilhørende deloverskrift oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2001.»
I arveavgiftsloven § 11 A er det gitt særlige
regler for verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i
deltakerlignet selskap. Verdien av ikke-børsnoterte aksjer
settes til 30 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi. Verdien av andeler i ansvarlig
selskap og kommandittselskap fastsettes på tilsvarende
måte. Aksjenes og andelens verdi ved arveavgiftsberegningen
er altså avhengig av den skattemessige formuesverdien.
Etter departementets oppfatning taler sterke grunner for at fritaket
for næringseiendeler ikke skal få virkning for
arveavgiften. Hensyn til nøytralitet i beskatningen og
fordeling taler for at omsetningsverdi bør legges til grunn
ved verdsettelsen for arveavgiftsformål. En ytterligere
reduksjon av arveavgiftsverdien på ikke-børsnoterte
aksjer og andeler i deltakerlignede selskap vil forsterke de skjevheter
som allerede i dag ligger i arveavgiften. Videre bør verdsettelsen
av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i deltakerlignet
selskap ses i sammenheng med den forestående revisjon av
arveavgiften.
Departementet foreslår derfor at det presiseres at de
regler som foreslås i dette kapittelet, ikke skal innebære
noen endring av reglene i arveavgiftsloven § 11 A.
Alle ikke-børsnoterte aksjer og andeler i deltakerlignet
selskap skal ved arveavgiftsverdsettelsen verdsettes etter de regler
som gjelder i dag. Det skal følgelig ikke i delingspliktige
selskaper skilles mellom næringseiendeler og andre eiendeler,
det skal heller ikke gjøres forholdsmessig fradrag for
gjeld.
Det vises til forslag til endring i arveavgiftsloven § 11
A første ledd annet og tredje punktum.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag og viser til respektive merknader i avsnitt
6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Departementet foreslår at lovendringene i dette forslaget
skal tre i kraft med virkning fra inntektsåret 2001.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.