I punkt 11.1 i proposisjonen er omtalt gjeldende regler om erververs
rettsstilling i forhold til andre rettighetshavere som avleder en
konkurrerende rettighet fra samme avhender («dobbeltsuksesjon»)
og om erververs rettsstilling i forhold til avhenders hjemmelsmenn
(«hjemmelskonflikten»), mens en generell omtale
av rettsvernsspørsmål er gitt i punkt 11.2.
Komiteen tar dette til orientering.
I punkt 11.3 i proposisjonen er Utvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader knyttet til dobbeltsuksesjon omtalt.
I det følgende vil departementet først vurdere
forslaget til regulering av forholdet mellom to omsetningserververe
som utleder sin rett fra samme avhender, og deretter vil forholdet
mellom en omsetningserverver og avhenders kreditorer omtales.
Ved regulering av konflikten mellom to omsetningserververe bør
det skilles mellom oppfyllelsesspørsmål og rettsvernsspørsmål,
jf. punkt 11.2 i proposisjonen om dette skillet.
Når det gjelder oppfyllelsesspørsmålet,
foreslår Utvalget særskilte «prioritetsregler» i
utkastet § 9-1 til § 9-3. Utvalget
finner det usikkert om vpsl. § 5-1 gir en regel
om oppfyllelse (prioritet), jf. NOU 2000:10 s. 127. Utvalget synes å være
enige i at det bør gjelde et generelt prinsipp om tidsprioritet
ved oppfyllelse, men det er uenighet om hvilke unntak som skal lovfestes fra
dette utgangspunktet. Departementet slutter seg i utgangspunktet
til Utvalgets vurdering av at regler om oppfyllelse vil være
av sentral betydning for et velfungerende oppgjørssystem.
Departementet er også enig i at utformingen av slike regler
vil måtte tilpasses de særlige forhold som gjør
seg gjeldende i det aktuelle oppgjørssystemet. Etter departementets
syn er det imidlertid ikke hensiktsmessig å gi lovregler
om rekkefølgen for oppfyllelse av ulike handler i en ny
verdipapirregisterlov. Det sentrale formål med lovreglene
bør være å sørge for klare rettsvernsregler.
Slike regler bør i størst mulig grad være
nøytrale i forhold til ulike oppgjørssystemer.
Regler om hvilke forpliktelser som ved manglende dekning skal oppfylles
først er i utgangspunktet et forhold som er verdipapirregisteret
uvedkommende. Oppfyllelsesregler bør derfor i sin helhet
fastsettes av oppgjørsystemet. Utvalgets mindretall legger
stor vekt på at oppgjørssystemets prioritetsregler
får virkning overfor aktører som ikke er en del
av avtalen som etablerer dette systemet. Etter departementets syn
er det imidlertid unaturlig å oppstille et utgangspunkt
om at konsekvensene av mislighold skal reguleres i lov eller avtale.
I samsvar med VPS" høringsuttalelse mener derfor
departementet at oppfyllelsesspørsmålet eventuelt
bør reguleres av oppgjørssystemet. I den grad
oppgjørssystemet ønsker at de særskilte
rettsvernsreglene i betalingsystemloven kapittel 4 skal få anvendelse,
må det først godkjennes av Kredittilsynet. Departementet
legger til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse vil kunne sette
vilkår som sikrer tilstrekkelig offentlig regulering av
oppfyllelsesspørsmålet.
Rettsvernsspørsmålet reiser
problemer i flere retninger. Utvalget synes bare å foreslå rettsvernsregler ved
stiftelse av konkurrerende begrensede rettigheter. Etter departementets
syn bør det innføres en generell rettsvernsregel
ved konflikt mellom to omsetningserververe som utleder konkurrerende
rettigheter fra samme avhender, uavhengig av om det gjelder overføring
av eiendomsrett eller stiftelse av begrensede rettigheter.
Det kan hevdes at rettsvernsregler for overføringer
ikke vil være praktisk dersom man har særskilte prioritetsregler
for oppfyllelse av avhenders forpliktelser. Departementet foreslår
imidlertid ikke prioritetsregler for oppfyllelse, og det bør
derfor gis en rettsvernsregel som ikke forutsetter særskilte
oppfyllelsesregler for oppgjørsystemet. Dersom oppfyllelsesreglene
utformes på en måte som gjør at konflikter
vil unngås er dette positivt. Videre er det viktig å ha
rettsvernsregler for å oppstille et «køsystem» mellom
flere begrensede rettigheter.
Rettsvernsregler bør etablere en relevant rettsvernsakt
og rettsvirkninger av denne rettsvernsakten. Etter departementets
syn bør rettsvernsakten mellom to omsetningserververe være
den samme som gjelder i forholdet mellom en omsetningserverver og
avhenders kreditor. Når det gjelder rettsvirkninger av
rettsvernsakten, bør etter departementets syn den omsetningserverver
som først oppnår rettsvern slukke ut (ekstingvere)
konkurrerende rettigheter til en annen omsetningserverver, forutsatt
at de alminnelige vilkår for dette er oppfylt. Dette prinsippet
basert på tidsprioritet er i samsvar med alminnelige prinsipper
i norsk tingsrett.
Det følger av alminnelige tingsrettslige prinsipper at
det ikke er tilstrekkelig å gjennomføre en rettsvernsakt
for en omsetningserverver som vil ekstingvere en konkurrerende rettighet
(annen omsetningserverver eller kreditor). I tillegg må vedkommende
være i «god tro» om sin rett. Et samlet
Utvalg går inn for å oppheve dette generelle vilkåret
om god tro i relasjon til dobbeltsalg av registrerte finansielle
instrumenter. Utvalget begrunner dette med at en ekstinksjonsregel basert
på god tro vil være «lite meningsfylt» fordi
finansielle instrumenter (som f.eks. aksjer) er generiske ytelser.
Utvalget er delt i synet på om det bør beholdes et
god tro-krav for såkalte «individuelt bestemte» instrumenter.
Departementet slutter seg ikke til Utvalgets forslag, og mener
det bør beholdes et alminnelig vilkår om god tro
som vilkår for omsetningserververs ekstinksjon. For det
første vil det i en rekke tilfeller være aktuelt å operere
med et god tro-krav, bl.a. hvor erververen av en bestemt aksjepost
(f.eks. ved oppkjøp av selskaper) kjenner til en konkurrerende
erverver av denne aksjeposten. Det vises i den forbindelse til forslaget
fra den ene fraksjonen i Utvalget om å beholde et god tro-krav
for «individuelt bestemte» instrumenter. Departementet
er imidlertid enig med den andre fraksjonen i at det vil være
vanskelig å trekke grensen mellom «individuelt
bestemte» instrumenter og andre instrumenter. Etter departementets
syn er det imidlertid ikke nødvendig å trekke
en slik grense, siden det også bør gjelde et generelt
god tro-krav for generisk bestemte instrumenter. I tråd
med alminnelige tingsrettslige prinsipper bør det derfor
etter departementets syn gjelde et god tro-krav. Ved erverv av generisk
bestemte instrumenter vil riktignok god tro-kravet normalt være
oppfylt. Det faktum at avhender mangler de aktuelle instrumentene
på sin konto, er heller ikke i seg selv tilstrekkelig til å frata
erververens gode tro, dersom erverver kunne legge til grunn at avhender
ville kunne oppfylle sine forpliktelser med bl.a. innlånte instrumenter.
Ved børstransaksjoner og andre anonyme transaksjoner hvor
avhender er ukjent, vil erverver normalt ikke kunne kjenne til avhenders
dobbeltsalg. Det faktum at et vilkår om god tro normalt
vil være oppfylt, er etter departementet syn et svakt argument for å fjerne
god tro som ekstinksjonsvilkår. Det vises for øvrig
til Justisdepartementets og Verdipapirsentralens høringsuttalelse
som departementet i det vesentligste slutter seg til.
I samsvar med alminnelige tingsrettslige prinsipper og gjeldende
vpsl. § 5-2 foreslås å videreføre
at arvtakere ikke skal kunne ekstingvere kolliderende rettighetshavere.
Utvalget foreslår i utkastet § 9-3
annet ledd en bestemmelse om at registeret normalt skal kunne gjennomføre
anmeldte handler, uten å måtte vurdere erververs
gode tro. Justisdepartementet støtter også det prinsipp
bestemmelsen gir uttrykk for. Departementet slutter seg til Utvalgets
vurdering av at registeret skal kunne gjennomføre anmeldte
handler uten å måtte vurdere erververs gode tro.
Eventuell ond tro, det være seg om konkurrerende overførsler
eller begrensede rettigheter, bør være et forhold
som tas opp mellom de konkurrerende rettighetshaverne i ettertid.
Etter departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å lovregulere
dette. Fraværet av plikt for registeret på dette
området følger av at registeret ikke er pålagt å vurdere
erververs gode tro, jf. tilsvarende i utkastet § 7-6
om tvist om registrering. Det er således ikke nødvendig å gjøre
unntak fra en ikke-eksisterende plikt. Dette tilsvarer for øvrig
systemet i tinglysningsloven. Dersom et instrument som mangler rettsvern pga.
erververs onde tro blir solgt videre før forholdet blir
oppdaget, blir det spørsmål om den påfølgende
erverver kan ekstingvere avhenders manglende rett, jf. nærmere
om hjemmelmannskonflikten under punkt 11.4 i proposisjonen.
Det oppstår særlige spørsmål
dersom en omsetningserverver og en kreditor (utleggstaker eller
konkursbo) utleder konkurrerende rettigheter fra avhender. Utvalget
drøfter for det første når avtaleerververs rettsvern
skal anses for å ha inntrådt. For det andre drøftes
om konkurrerende rettigheter med rettsvern skal prioriteres etter
tidspunktet for når rettsvern oppsto, eller om det bør
videreføres særregler for utlegg og konkurs.
Ved vurderingen av det første spørsmålet
(rettsvernstidspunktet), er det nødvendig å sondre
mellom overføring av eiendomsrett og stiftelse av begrensede rettigheter
i et registrert instrument. Det er alminnelig antatt at overføring
av eiendomsrett ikke kan gis rettsvern før det aktuelle
formuesgodet er tilstrekkelig individualisert. Dette volder sjelden
problemer i forhold til fast eiendom (er individualisert etter sin
art) og løsøre (rettvernsakten forutsetter individualisering),
men det har skapt visse problemer i forhold til registrerte finansielle
instrumenter. Ved overføring av slike instrumenter vil
oppfyllelsen av forpliktelsen kunne skje med andre instrumenter
enn de som står på selgers konto ved anmeldelse
til registeret. De aktuelle instrumentene som skal tjene til oppfyllelse
av forpliktelsen vil først bli identifisert på et
senere tidspunkt, gjerne i forbindelse med dekningskontrollen. Det
vises til Utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 130. Tidspunktet for
når individualiseringen gir grunnlag for å anse
rettsvern som oppnådd, vil bl.a. være avhengig
av hvilke tekniske løsninger registeret til enhver tid
velger. Departementet slutter seg derfor til Utvalgets vurdering
av at rettsvernstidspunktet for overføringer bør
fastsettes av registeret selv, og ikke i lovtekst eller forskrift.
Det er imidlertid et behov for offentlig kontroll av dette tidspunktet,
siden det vil kunne berøre tredjemenns rettigheter. Etter
departementets syn bør kompetansen til å godkjenne
dette tidspunktet tilligge Finansdepartementet, og ikke Kredittilsynet.
Løsningen legger bedre til rette for at tidspunktet fastsettes
i samråd med Justisdepartementet som fagdepartementet for
alminnelig tingsrett. Rettvernstidspunktet som fastsettes av registeret
for overføringer, vil etter Utvalgets forslag bare gjelde
i forhold til avhenders kreditorer. Etter departementets syn bør
det samme rettsvernstidspunktet legges til grunn i forhold til konkurrerende
omsetningserververe, jf. ovenfor. Enkelte rettsstiftelser kan knyttes
til individualiserte instrumenter allerede ved anmeldelsen av rettsstiftelsen.
Dette er praktisk hvor rettsstiftelsen gjennomføres umiddelbart
etter anmeldelsen, bl.a. fordi det ikke skal gjennomføres
en dekningskontroll. Slike umiddelbare rettsstiftelser vil bl.a.
være panterettigheter, utlegg og konkurs. I likhet med
Utvalget mener departementet at rettsvernstidspunktet i slike tilfeller
bør være sammenfallende med anmeldelsestidspunktet,
jf. tilsvarende løsning i tinglysningsloven § 20.
Departementet legger i likhet med Utvalget også til grunn
at konkurs og utlegg må registreres i registeret for å oppnå rettsvern
mot konkurrerende omsetningserververe. Løsningen fraviker
prinsippet i tinglysningsloven § 23 mht. konkurs,
men innebærer en videreføring av gjeldende rett,
jf. vpsl. § 5-3. Det vises til Utvalgets begrunnelse
i NOU 2000:10 s. 129 som departementet i det vesentligste slutter
seg til.
Utvalget foreslår å oppheve de særskilte
reglene om kreditorekstinksjon i vpsl. § 5-1 annet
ledd og § 5-3 som innebærer at utleggstaker
og konkursbo kan ekstingvere konkurrerende omsetningserverver, selv
om utlegg og konkurs er registrert senere enn omsetningserververs
rettighet. Samtlige høringsinstanser slutter seg til forslaget.
Departementet slutter seg også til forslaget, og viser
til at gjeldende rett innebærer en vesentlig hindring for å gjennomføre
løpende registrering av overføringer, eventuelt
flere oppgjør om dagen. Det vises for øvrig til
Utvalgets begrunnelse i NOU 2000:10 s. 129 som departementet i det
vesentligste slutter seg til.
Et særlig spørsmål ved både
godtroerverv og kreditorekstinksjon er hvilken transaksjon som er
relevant ved vurderingen av erververs rettsvern. Ved handelstransaksjoner
vil instrumentene først gå fra selger til selgers
megler, deretter fra selgers megler til kjøpers megler
før papirene overføres fra kjøpers megler til
kjøper. Transaksjonene føres inn i daglig journal som
selvstendige transaksjoner. I likhet med Utvalget legger departementet
til grunn at hvert enkelt ledd i utgangspunktet må regnes
som separate omsetningsledd. Den konkurrerende erververen i forhold
til f.eks. avhenders konkursbo vil således i første
omgang være avhenders megler. Dette skaper neppe problemer
i forhold til rettsvernstidspunktet, idet instrumentene individualiseres
for levering på det samme tidspunktet i forhold til alle
tre transaksjoner. Ved vurderingen av erververs gode tro i forhold
til konkurrerende erverv eller kreditorbeslag, legger departementet
til grunn at erverver må være i god tro helt frem
til instrumentene har gått inn på vedkommendes
konto.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger
og til forslaget til verdipapirregisterloven § 7-1. Komiteen viser
også til omtale av bestemmelsen under punkt 20.5 nedenfor.
I punkt 11.4 i proposisjonen er Utvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader knyttet til hjemmelskonflikten omtalt.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets forslag: Omsetningserverver
som har fått rettsvern bør kunne ekstingvere hjemmelsmannens
innsigelser dersom han på rettvernstidspunktet var i god
tro mht. avhenders manglende rett. Det synes lite hensiktsmessig å oppstille
et formelt krav om at avhender skal fremstå som legitimert,
all den tid registeret ikke er offentlig, jf. drøftelse
under kapittel 12 i proposisjonen. I likhet med Justisdepartementet
antar imidlertid departementet at det ligger en form for legitimasjon
i at registeret faktisk gjennomfører transaksjonen.
Utvalget legger til grunn at utkastet § 9-6
ikke regulerer dobbeltsuksesjonskonflikten, jf. NOU 2000:10 s. 179.
Departementet kan imidlertid ikke se at en slik begrensning fremgår
av bestemmelsens ordlyd. Avhenders manglende rett kan følge
av mangler i forhold til hjemmelsmann og som følge av et
allerede foretatt salg til en suksessor, jf. tilsvarende i gjeldsbrevloven § 14.
Det foreslås at dette presiseres i lovteksten.
I samsvar med gjeldende rett foreslås en bestemmelse
om at erverver som hovedregel vil kunne ekstingvere utsteders innsigelser,
dersom det gjelder «annet finansielt instrument enn egenkapitalinstrument».
Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i gjeldsbrevloven.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets forslag. Departementet
kan ikke se at henvisningen til gjeldsbrevloven vil skape uklarheter
av en slik art at det er nødvendig å eksplisitt nevne
de innsigelser som ikke vil kunne ekstingveres ved godtroerverv.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag til regulering
av frigjørende betaling, jf. utkastet § 9-8. Bestemmelsen
er en videreføring av gjeldende rett, jf. vpsl. § 5-6.
Det vises til Utvalgets omtale i NOU 2000:10 s. 179. Departementet
ser ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå særlige
regler for det problemet Kredittilsynet peker på. I utgangspunktet
vil det være den materielt berettigede som skal motta renter
og utbytte mv. I enkelte tilfeller vil utsteder kunne utbetale renter
og utbytte mv. til feil person, siden avhenderen vil fremstå som
legitimert. Normalt vil det være VPS som foretar slike
utbetalinger på vegne av debitor, og departementet legger
til grunn at VPS selv bør sørge for å ha
rutiner som reduserer risikoen for at det utbetales til feil person.
I den grad slike rutiner svikter, bør imidlertid utsteder
slippe å utbetale en gang til. Den materielt berettigede
vil i så fall kunne rette eventuelle krav mot avhender
(som feilaktig mottok utbetalingen) eller VPS, dersom de alminnelige
vilkår for dette er til stede.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 7-2,
7-3 og 7-4.