Den norske meglingsordningen ble etablert ved den første
arbeidstvistloven i 1915, og hovedtrekkene i ordningen har vært
lite endret siden. Megling er et virkemiddel for å redusere
risikoen for arbeidskamp. Loven inneholder en del prosedyrebestemmelser,
som skal sikre en ryddig meglingsprosess samt øke sannsynligheten
for et fredelig utfall.
Utvalget for tarifforhandlingssystemet har i sitt arbeid brukt
mye tid på meglingsordningen, og diskutert de fleste sider
av både regelverk og praksis, se nærmere NOU 2001:14
kapittel 8. Utvalget er i hovedsak fornøyd med dagens ordning,
men foreslår likevel endringer på enkelte punkter.
Kommunal- og regionaldepartementet har vurdert Utvalget for tarifforhandlingssystemets
flertalls- og mindretallsforslag om at meglingsmannen skal kunne påby
en organisasjon å sende meglingsforslag til uravstemning,
henholdsvis uten begrensninger eller begrenset til kommunal sektor.
Departementet har merket seg at utvalget er enig om at særlige
omstendigheter gjør seg gjeldende i kommunal sektor, hvor
det forhandles om mer enn 40 nærmest identiske hovedtariffavtaler.
Kommunal- og regionaldepartementet har valgt å ikke
fremme forslag om rett for meglingsmannen til å påby
organisasjonene å sende meglingsforslag til uravstemning
blant medlemmene, verken ubegrenset eller i kommunal sektor.
Departementet ser at det kunne være god grunn til å legge
vekt på Utvalget for tarifforhandlingssystemets vurderinger
når det gjelder hensiktsmessigheten av å gi meglingsinstitusjonen
dette virkemidlet, særlig i kommunal sektor. Også flere
høringsinstanser, bl.a. riksmeglingsmannen, mener at slik
påbudskompetanse kan være et godt virkemiddel.
Det er videre viktig å understreke at formålet
med forslaget ikke var å frata organisasjoner organisasjons-,
forhandlings- eller streikerett. Etter departementets syn ville
disse rettighetene være i behold selv om meglingsmannen
hadde kunnet pålegge uravstemning. Formålet var å legge
til rette for en mer håndterlig situasjon under lønnsoppgjørene.
Forslaget støter heller ikke på avgjørende
folkerettslige skranker, forutsatt at uravstemningen og den derav
følgende fredsplikt for partene, ikke hadde strakt seg
utover et akseptabelt tidsrom.
Når Kommunal- og regionaldepartementet likevel velger å ikke
fremme forslaget, er det på bakgrunn av den sterke motstanden
forslaget har møtt i høringsrunden. Blant arbeidstakerorganisasjonene
er det bare Akademikerne som støtter forslaget, og da bare
under forutsetning av at bestemmelsen i arbeidstvistloven § 35
nr. 7 endres (se nærmere om dette nedenfor). På arbeidstvistlovgivningens
område bør endringer ha partenes tilslutning,
hvis ikke andre tungtveiende hensyn likevel taler for.
I forbindelse med forslaget om å gi meglingsmannen kompetanse
til å påby avstemning foreslo utvalget også å ta
inn i loven en bestemmelse om fredsplikt i avstemningsperioden.
Etter departementets syn er det ikke nødvendig å lovfeste
en slik regel når meglingsmannen ikke får påbudskompetanse.
Det er ikke tvilsomt at det gjelder fredsplikt i avstemningsperioden når
partene frivillig sender et meglingsforslag ut til avstemning. Dette
legges bl.a. til grunn i ARD 1982 s. 200. Det er heller ingen grunn
til å gå videre med forslaget om å lovfeste
avstemningsregler for organisasjoner som ikke har egne regler om
dette.
Komiteen har merket seg at utvalget
har foreslått mulighet til pålegg om å sende
meklingsforslag til uravstemning. Komiteen registrerer
at KRD ikke følger utvalgets anbefalinger og fremmer ikke forslag
om endringer i samsvar med utvalgets anbefalinger. Komiteen er
like fullt enig med departementet om ikke å innføre
den anbefalte omlegging på bakgrunn av den sterke motstanden
som forslaget har fått fra arbeidstakerorganisasjonene
i høringsuttalelsene. Komiteen har merket
seg at det etter departementets syn ikke er hensiktsmessig å ta
inn i loven forslag om fredsplikt i avstemningsperioden fordi partene
likevel legger dette til grunn ved frivillig utsendelse av meklingsforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Stabelutvalgets vurderinger vedrørende riksmeglingsmannens
muligheter til å påby en organisasjon å sende
meglingsforslaget til uravstemning.
Disse medlemmer mener at de ansatte selv ved de
respektive virksomheter må få større
innflytelse over avgjørelse om eventuell arbeidsnedleggelse som
er fattet sentralt. Ved den enkelte bedrift bør den lokale
bedriftsklubb ha muligheter gjennom uravstemning å motsette
seg lokal arbeidsnedleggelse.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag
slik at riksmeglingsmannen kan påby en organisasjon å sende
meglingsforslaget til uravstemning og at det bør være
lovfestet fredsplikt i avstemningsperioden."
"Stortingen ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag
slik at den enkelte bedriftsklubb selv gjennom uravstemning kan
godta eller motsette seg arbeidsnedleggelse som er bestemt sentralt."
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre
arbeidstvistloven § 35 nr. 7 i tråd med
forslaget fra mindretallet i Utvalget for tarifforhandlingssystemet,
slik at meglingsmannen kan foreslå at meglingsforslag for
flere fag skal regnes som en helhet bare dersom meglingsmulighetene
er uttømt og tariffpartene ikke motsetter seg slik kobling.
Departementet legger til grunn at tariffpart i denne sammenheng
må være den overordnede tariffpart, tilsvarende
som for søksmålskompetansen etter arbeidstvistloven § 8.
Slik arbeidstvistloven § 35 nr. 7 lyder i dag,
skal riksmeglingsmannen rådføre seg med "vedkommende
hovedorganisasjoner" før det treffes beslutning om kobling
av avstemningsresultater. Med vedkommende hovedorganisasjon menes
den overordnede organisasjon, hvis en slik finnes, eller den organisasjon
som er part. Selv om tariffpartene etter forslaget kan motsette seg
kobling, vil ikke den foreslåtte endringen slik departementet
ser det innebære en radikal endring i forhold til gjeldende
rett, særlig på bakgrunn av riksmeglingsmannens
syn på kobling, slik dette fremkommer i riksmeglingsmannens
uttalelse, som er referert i meldingen.
I likhet med mindretallet i utvalget, finner departementet det
overveiende sannsynlig at dagens koblingsbestemmelse i arbeidstvistloven § 35
nr. 7 er i strid med flere av de folkerettslige konvensjoner Norge
er forpliktet av. Dette synet har støtte blant mange av
høringsinstansene. Departementet legger også stor vekt
på de sterke innvendingene mot koblingsbestemmelsen som
har kommet fra et stort flertall av arbeidstakerorganisasjonene
i høringsrunden. Også riksmeglingsmannens innvendinger
mot den gjeldende bestemmelsen har stor betydning.
Når Kommunal- og regionaldepartementet ikke fremmer
forslag som gir meglingsmannen rett til å påby
uravstemning over meglingsforslag, kan det synes som om det er unødvendig å gjøre
endringer i koblingsbestemmelsen. Bestemmelsen har ikke vært
anvendt etter 1982, da Arbeidsretten slo fast at riksmeglingsmannen
ikke hadde kompetanse til å påby uravstemning,
se NOU 2001:14 s. 116. Departementet vil i denne sammenheng
vise til Utenriksdepartementets uttalelse, der det bl.a. påpekes
at det at bestemmelsen ikke er i bruk kan tilsi et behov for lovendring.
Det er også grunn til å legge vekt på at
ILOs kritikk av den danske koblingsregelen ikke er begrenset til
de konkrete enkelte tilfeller der regelen anvendes, men til eksistensen
av en regel som gir meglingsmannen kompetanse til å legge
sammen avstemningsresultater. Dette er også fremhevet av
professor Stein Evju i hans høringsuttalelse.
Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 kom inn i loven
i 1934, sammen med regler for hvordan uravstemninger skulle gjennomføres.
Da disse avstemningsreglene ble opphevet i 1935, ble koblingsbestemmelsen
stående. Koblingsadgangen ble brukt i oppgjør
der organisasjonene selv hadde besluttet å sende meglingsforslag ut
til uravstemning. I slike situasjoner vil koblingsregelen også kunne
brukes i dag.
Departementet har vurdert om den beste løsningen ville
være å oppheve koblingsbestemmelsen. Blant annet
på bakgrunn av riksmeglingsmannens syn om at det i gitte
situasjoner kan være hensiktsmessig å ha en mulighet
til å legge sammen avstemningsresultater med partenes samtykke,
foreslår departementet likevel å beholde bestemmelsen,
men med endringer i tråd med forslaget fra mindretallet
i Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Komiteen har merket seg at flertallet
i utvalget ønsker at meklingsmannen kan koble avstemningsresultat
fra flere fag til en enhet. Mindretallet ønsker også å opprettholde
koblingsadgangen, men foreslår å endre dagens
bestemmelse slik at partene skal kunne motsette seg kobling. Komiteen registrerer
at departementet fremmer forslag om en omlegging i tråd med
mindretallets syn. Komiteen konstaterer videre at
forslaget fra flertallet i utvalget og dagens ordning etter overveiende
sannsynlighet er i strid med flere folkerettslige konvensjoner Norge
er forpliktet av. Komiteen støtter på denne
bakgrunn departementets forslag til endring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at alle meklingsmuligheter
må være utprøvd og at ingen kopling må skje
hvis meklingsfristene ikke er utløpt.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å innføre
en bestemmelse i arbeidstvistloven som gir riksmeglingsmannen kompetanse
til å bestemme at megling i tvist i kommunesektoren skal
følge meglingsfristene i tjenestetvistloven, i tråd
med forslaget fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Departementet legger avgjørende vekt på utvalgets
begrunnelse for å foreslå en slik regel. I tillegg vektlegges
det at riksmeglingsmannen mener at dette vil være en hensiktsmessig
bestemmelse. Forslaget vil heller ikke innebære noen realitetsendring
i forhold til dagens praksis i meglingsinstitusjonen.
Etter utvalgets forslag til lovtekst er det i tvister hvor kommuner,
fylkeskommuner eller sammenslutninger av slike er part, at riksmeglingsmannen
skal kunne bestemme at meglingen skal foregå etter tjenestetvistlovens
frister. Utkastet viser til lov om kommuner og fylkeskommuner § 28,
som åpner for at kommunestyre og fylkesting kan overdra
tariffmyndighet til en sammenslutning av kommuner og fylkeskommuner.
Ordlyden i bestemmelsen er først og fremst utformet med
sikte på Kommunenes Sentralforbund (KS), men loven åpner
også for sammenslutninger av kommuner eller fylkeskommuner
som har organisert seg på andre måter.
Bestemmelsen vil ikke omfatte tvister hvor kommunalt eide bedrifter
med egen tariffavtale er part. Men hvis slike bedrifter er medlem
i KS, og KS er part i tariffavtalen, vil de være omfattet.
Ved tvister etter tjenestetvistloven er det alltid forbud mot
arbeidsstans inntil megling er gjennomført. Riksmeglingsmannen
plikter å innkalle partene til megling ved underretning
om forhandlingsbrudd, jf. tjenestetvistloven § 14
første ledd. Etter arbeidstvistloven er det først
når riksmeglingsmannen legger ned midlertidig forbud mot
arbeidsstans at det inntrer en plikt for meglingsmannen til å innkalle
partene til megling, jf. arbeidstvistloven § 31
nr. 1. Departementet foreslår derfor at det først
er i forbindelse med at det legges ned slikt forbud, at riksmeglingsmannen
skal kunne bestemme at meglingen skal foregå etter tjenestetvistlovens
regler.
Begrunnelsen for at det ikke innføres en regel om at
megling i tvister i kommunal sektor alltid skal foregå etter
tjenestetvistlovens regler, er at behovet for samordning og de lengre
fristene som tjenestetvistloven gir anvisning på, i første
rekke vil være til stede i situasjoner hvor alle eller
de fleste tariffparter i kommunal og statlig sektor bryter forhandlingene
og kommer til megling samtidig. Dersom en enkeltkommune og/eller
en mindre arbeidstakerorganisasjon kommer til megling alene, vil
riksmeglingsmannen kunne bestemme at arbeidstvistlovens ordinære
fristregler skal få anvendelse. Som KS påpeker
i sin høringsuttalelse, så kan det også være
andre situasjoner der samordning ikke er hensiktsmessig.
Komiteen konstaterer at departementet
i samsvar med utvalgets anbefaling foreslår å innføre
en harmonisering av meklingsfristene mellom kommunal og statlig
sektor. Komiteen støtter forslaget.
Forslagene til endringer i meglingsreglene som utvalget foreslår,
er i hovedsak lovfesting eller presisering av gjeldende rett. Dette
gjenspeiles også i at det er få høringsinstanser
som kommenterer forslagene. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
på denne bakgrunn at utvalgets forslag følges
opp. På noen punkter avviker imidlertid departementets
forslag noe fra utvalgets forslag, særlig i forhold til
ordlyd og plassering i loven. Endringene medfører imidlertid
ingen realitetsendringer, men er av ren teknisk art. Nedenfor følger
departementets vurdering av de enkelte forslagene:
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre
arbeidstvistloven slik at riksmeglingsmannen kan delegere retten
til å nedlegge forbud mot arbeidskamp til en annen meglingsmann,
i tråd med utvalgets forslag. Departementet er enig med
riksmeglingsmannen og utvalget i at dette er et fornuftig og praktisk forslag.
Utvalget for tarifforhandlingssystemet har drøftet mange
ulike problemstillinger i forbindelse med uravstemning. Kommunal-
og regionaldepartementet tar til etterretning at i forhold til selve
regelverket for uravstemninger, slik dette hovedsakelig er fastsatt
i avtaler mellom partene, så ser ikke utvalgets flertall
at det er behov for harmonisering. Departementet har imidlertid
merket seg særmerknaden fra representantene fra NHO, NAVO
og HSH.
Når det gjelder tidsbruken ved uravstemning, mener utvalget
at det kan være et poeng å korte ned på tiden
som brukes. Lovfesting av en bestemt tidsfrist anser likevel utvalget
for lite hensiktsmessig, bl.a. fordi det kan oppstå forsinkelser
i forbindelse med ferieavvikling eller uforutsette hendelser. Utvalget
oppfordrer imidlertid partene og meglingsmannen til at avstemning
gjennomføres så raskt som mulig, og at fristen
under normale forhold ikke bør overstige fire uker for å avgi
endelig svar på forhandlings- og meglingsforslag. Riksmeglingsmannen
gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at
han tar oppfordringen til etterretning.
Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalget
når det likevel foreslår en lovfesting av dagens praksis
når det gjelder fastsetting av frist for å avholde uravstemning
over meglingsforslag, nemlig at fristen fastsettes av riksmeglingsmannen
i samråd med partene. Den lovteksten utvalget foreslår
kan imidlertid gi inntrykk av at det er riksmeglingsmannen alene
som skal fastsette fristen. Slik departementet forstår
utvalget, har ikke dette vært meningen. Departementets forslag
har derfor en noe endret ordlyd, slik at det klart fremgår
at fristen skal fastsettes i samråd med partene.
Kommunal- og regionaldepartementet anser utvalgets forslag på dette
punktet som hensiktsmessig og legger også vekt på at
riksmeglingsmannen mener at han i sjeldne tilfeller kan ha behov
for en slik regel. Departementet fremmer derfor forslag om endring
i arbeidstvistloven § 35 i tråd med utvalgets
forslag.
Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget
mener at varselreglene for iverksettelse og opptrapping av arbeidskamp
slik disse er nedfelt i lov og avtale, i hovedsak fungerer tilfredsstillende.
På et område mener imidlertid utvalget at lovreguleringen
er mangelfull, nemlig når det gjelder varsling av arbeidskamp
etter at et meglingsforslag er forkastet ved uravstemning.
Flere hovedavtaler inneholder allerede en slik regel. Denne varselregelen
er etter departementets syn en hensiktsmessig regel og bør
gjelde i alle tilfeller, også der det ikke foreligger avtale.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår derfor å lovfeste
regelen i arbeidstvistloven, i tråd med utvalgets forslag.
Etter forslaget skal det være adgang for partene til å avtale kortere
frist i tariffavtale. Etter Hovedavtalen LO/NHO er det
f.eks. adgang til å varsle arbeidskamp før fristen
for avstemning løper ut, slik at arbeidskamp i realiteten
kan iverksettes straks avstemningsresultatet foreligger.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår en endring
og presisering av ordlyden i arbeidstvistloven § 38
i tråd med forslaget fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Slik departementet ser det vil dette i hovedsak bare være
en lovfesting av dagens praksis og dermed ikke medføre
store endringer for partene. Etter utvalgets syn er dette en bestemmelse
som har bidratt til å løse flere konflikter, men
at det er behov for en omformulering for å få innholdet
i bestemmelsen klarere frem. Departementet legger stor vekt på at riksmeglingsmannen
mener at utvalgets forslag vil bringe bestemmelsen bedre i overensstemmelse
med praksis og fjerne eventuell tvil om meglingsmannens rett til å innkalle
partene til ny megling. Etter riksmeglingsmannens syn vil det være
hensiktsmessig, i hvert fall av pedagogiske grunner, å ta
inn en bestemmelse om partenes møteplikt.
Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalgets
forslag om å oppheve bestemmelsen i arbeidstvistloven § 36
nr. 2 første ledd om offentliggjøring av mislykkede
meglinger. Departementet legger til grunn at regelen ikke har noen
praktisk betydning, og at det vanskelig kan tenkes situasjoner der
den vil få det.
Departementet tar til etterretning at både utvalget og
riksmeglingsmannen mener at bestemmelsens annet ledd bør
beholdes, og foreslår å flytte denne til § 27 a
nr. 2 tredje ledd i tråd med riksmeglingsmannens
forslag.
Meglingsmyndighetenes virksomhet er i utgangspunktet omfattet
av forvaltningslovens regler. Meglingsvirksomhet er en type forvaltningsvirksomhet og
faller ikke direkte inn under unntakene i forvaltningsloven § 4.
Forvaltningslovens regler passer imidlertid ikke særlig
godt på meglingsvirksomheten, og særlig gjelder
dette i forhold til klageadgang på meglingsmennenes vedtak.
Det samme må antas å gjelde også for
andre typer vedtak som meglingsmennene fatter, som f.eks. vedtak
om midlertidig forbud mot arbeidskamp. For å unngå uklarhet
foreslår likevel utvalget en bestemmelse som avskjærer
klage over denne typen vedtak.
Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalgets
syn og foreslår en regel i arbeidstvistloven i tråd
med utvalgets forslag. Forslaget støttes også av riksmeglingsmannen.
Ordlyden i departementets forslag er noe endret i forhold til utvalgets
forslag, men dette innebærer ingen realitetsendring. Det
er bare retten til klage som foreslås unntatt. Forvaltningslovens øvrige
saksbehandlingsregler antas å gjelde for meglingsinstitusjonen
i den grad det er praktisk mulig.
Etter gjeldende § 35 nr. 9 kan enkelte av reglene som
gjelder for avstemning over meglingsforslag fravikes ved avtale
ved avstemninger som gjelder sjøfolk i utenriksfart.
Kommunal- og regionaldepartementet har vært i kontakt
med partene for å undersøke om det fortsatt er behov
for en slik regel, og om ordlyden i så fall bør
endres slik at det åpnes for at de aktuelle regler kan
fravikes ved tariffavtale generelt. Departementet har også vært
i kontakt med riksmeglingsmannen.
På bakgrunn av de tilbakemeldingene foreslår Kommunal-
og regionaldepartementet å endre bestemmelsen slik at de
aktuelle avstemningsreglene kan fravikes ved tariffavtale mellom
partene, uten å begrense avtaleretten til Rederiforbundet
og Sjømannsforbundet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
departementet foreslår å innføre en lovregel
om at et meglingsforslag skal anses som vedtatt dersom svarfristen
oversittes. Det er det motsatte av hva som antas å gjelde
i dag.
Flertallet kan ikke se at dette spørsmål
er nærmere utredet og begrunnet. Flertallet viser
til arbeidstvistlovens historie angående lovfesting av
avstemningsregler og foreslår at det ikke innføres
en slik prinsipiell lovendring som ingen av partene har bedt om.
For øvrig er flertallet enig i departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at et enstemmig utvalg
har foreslått at et meglingsforslag skal anses vedtatt
hvis svarfrist oversittes, og at departementet følger opp
dette. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 35 nr. 7 tredje punktum skal lyde:
Dersom avstemningsresultatet ikke foreligger innen fristen, anses
meglingsforslaget som vedtatt."