4.1 Sammendrag

Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som opprettes for tre år av gangen med hjemmel i lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven). Rikslønnsnemnda står til disposisjon for partene i arbeidslivet. En avgjørelse av Rikslønnsnemnda har samme virkning som en tariffavtale. Dersom partene i en tvist ønsker å la konflikten løses ved frivillig lønnsnemnd, kan de benytte Rikslønnsnemnda, og det offentlige vil betale kostnadene. For embetsmenn uten adgang til å gå til arbeidsnedleggelse er det Rikslønnsnemnda som avgjør en eventuell tvist med bindende virkning, jf. tjenestetvistloven § 26 a.

Dersom det vedtas en særlov eller provisorisk anordning om tvungen lønnsnemndbehandling av en tvist, vil videre arbeidskamp forbys, og tvisten som hovedregel henvises til løsning i Rikslønnsnemnda.

Lønnsnemndloven har ikke egne saksbehandlingsregler, men arbeidstvistlovens regler for Arbeidsretten får anvendelse så langt de passer.

Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med syv medlemmer. Fem av disse oppnevnes av Kongen for tre år av gangen. Tre av de faste medlemmene er uavhengige av regjeringen/myndighetene og partene i arbeidslivet. To av medlemmene representerer henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal ha særlig innsikt i landsomfattende tarifforhold. Disse nemndmedlemmene har en rådgivende status i nemnda, og ingen selvstendig stemmerett. Partene i den enkelte tvist utpeker hver ett medlem av nemnda. De to partsoppnevnte medlemmene og de tre medlemmene uten partstilknytning har som hovedregel stemmerett, men de partsoppnevnte medlemmene kan overlate sin stemmerett til den faste arbeidstaker- eller arbeidsgiverrepresentanten. Rikslønnsnemndas leder kan med partenes samtykke bestemme at nemnda i den enkelte tvist settes med tre medlemmer. Kommunal- og regionaldepartementet har sekretariatet for Rikslønnsnemnda.

Utvalget peker på at det ved enkelte anledninger har vært reist kritikk mot at de faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene alltid oppnevnes fra LO og NHO. Enkelte av kritikerne har ment at Rikslønnsnemnda bør ha samme sammensetning som Arbeidsretten, med skiftende representasjon avhengig av hvem som er parter i den konkrete sak.

Utvalget for tarifforhandlingssystemet foreslår at Rikslønnsnemnda skal ha en sammensetning med ni medlemmer inkludert nemndas formann. Etter utvalgets mening er dette den sammensetningen som best varetar hensynet både til kontinuitet og til et bredest mulig kunnskapsnivå i nemnda. Utvalget viser til at LO og NHO fortsatt er de største partene i norsk arbeidsliv, og fast deltakelse fra disse kan bidra til at den konkrete tvist blir sett i sammenheng med lønnsoppgjøret for øvrig. Deltakelse av rådgivere fra de partene som er i konflikt, vil sikre best mulig kunnskap om denne konflikten, kunnskap som de sentrale parter ikke nødvendigvis besitter. Dette vil være viktig, kanskje særlig i forhold til kommunal sektor.

Etter utvalgets mening har Rikslønnsnemnda en hensiktsmessig sammensetning med hensyn til at nemnda skal være funksjonsdyktig og ha nødvendig kompetanse når den skal løse tvister etter tjenestetvistloven. Det foreslås derfor ingen endringer i antallet medlemmer i tvister etter tjenestetvistloven.

Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre lønnsnemndloven i tråd med utvalgets forslag.

Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget og legger også vekt på at det ikke er kommet avgjørende innvendinger mot forslaget fra høringsinstansene. Det kan innvendes at en utvidelse av antallet medlemmer fra syv til ni kan føre til at Rikslønnsnemnda blir mindre effektiv. Veid opp mot hensynet til at nemnda får et bedre beslutningsgrunnlag og at kontinuiteten blir sikret, mener departementet at disse hensynene må veie tyngst.

Enkelte av høringsinstansene mener at det ikke er noen saklig begrunnelse for at Rikslønnsnemnda skal ha annen partsrepresentasjon enn partene i den konkrete tvist. LO og NHO er fortsatt de dominerende arbeidslivsorganisasjonene i privat sektor, og begge organisasjonene representerer et bredt spekter av norsk næringsliv. Etter departementets syn er det derfor en fordel for alle parter at Rikslønnsnemnda kan dra nytte av den kunnskap og erfaring disse organisasjonene besitter. Det er i denne sammenheng grunn til å peke på at disse medlemmene ikke har stemmerett.

Departementet kan ikke se at det er hensiktsmessig at de to nye partsrepresentantene i nemnda skal ha stemmerett. De skal først og fremst fungere som rådgivere for Rikslønnsnemnda.

Det må presiseres i loven at nemnda i tvister etter tjenestetvistloven skal ha syv medlemmer, som i dag. Ordlyden i departementets forslag er for øvrig noe endret i forhold til forslaget fra utvalget.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen registrerer at departementet i likhet med utvalget ønsker å utvide Rikslønnsnemnda fra syv til ni representanter. Utvidelsen vil medføre at en representant fra NHO og en fra LO møter fast. Disse medlemmene skal bidra med organisasjonskunnskap og erfaring. De nye medlemmene vil ikke ha stemmerett. Komiteen er også kjent med at det kan gjøre Rikslønnsnemnda mindre effektiv, men at utvidelsen gir et bedre beslutningsgrunnlag og at kontinuiteten sikres bedre. Komiteen støtter denne endringen.