Regjeringen foreslår at beskatning av gevinst i alminnelig
inntekt og grunnrentegevinst knyttet til realisasjon av særskilte
driftsmidler i kraftanlegg, kan unnlates ved samlet realisasjon
av særskilte driftsmidler i kraftanlegg og fallrettigheter,
dersom overdragelsen skjer med skattemessig kontinuitet på kjøpers
hånd.
Unnlatt gevinstbeskatning ved realisasjon avviker fra den alminnelige
skatterettslige ordning hvor gevinst skattlegges ved realisasjon.
Det må derfor foreligge særlige forhold som tilsier
en slik behandling av realisasjonsgevinst for kraftnæringen.
På den annen side er nøytralitet i beskatningen
i forhold til investeringsbeslutninger og organisasjonsform, et hovedhensyn
ved utformingen av skatteregler. Dette kan gi grunnlag for å fravike
grunnleggende prinsipper dersom særlige forhold tilsier
det.
Etter Regjeringens syn må det legges til grunn at utformingen
av reglene for avskrivning av kostpris på særskilte
driftsmidler i kraftforetak, sats og metode for inntektsføring
for selgers gevinst, samt de særegne eierformene i kraftbransjen,
er egnet til å skape større innlåsningseffekter
i kraftnæringen enn i andre næringer. Innføring
av regler om overdragelse uten gevinstbeskatning kan avhjelpe dette.
Selv om samme type innlåsningseffekter kan tenkes å oppstå også ved
realisasjon av andre typer driftsmidler hvor avskrivningstiden er
svært lang, f.eks. forretningsbygg som saldoavskrives med
2 pst. årlig i gruppe i, antas det at de samlede effektene
er større i kraftnæringen enn for andre næringer.
Bakgrunnen for dette er blant annet at kraftnæringen generelt
sett er svært kapitalintensiv sett i forhold til andre
næringer, at de særskilte driftsmidlene utgjør
hoveddelen av driftsmidlene i kraftproduksjon, og at disse avskrives
lineært.
Et slikt fritak for gevinstbeskatningen ved realisasjon av driftsmidler
i kraftanlegg og fallrettigheter eller andel i dette, forutsetter
at overdragelse skjer med skattemessig kontinuitet slik at kjøper
overtar de skattemessige verdier knyttet til det overdratte.
Imidlertid er disse innlåsningseffektene spesielt knyttet
til særskilte driftsmidler i kraftsektoren, jf. skatteloven § 18-6.
Det er bare disse driftsmidlene som skal avskrives lineært
over en lang periode. Videre utløses det kun beskatning
av grunnrentegevinst ved realisasjon av kraftverket som sådan
eller realisasjon av fallrettighet og ikke ved realisasjon av enkelte
driftsmidler, jf. skatteloven § 18-3 sjette ledd. Unnlatt
gevinstbeskatning ved overdragelse av driftsmidler i kraftverk,
i forbindelse med realisasjon av kraftverk, eller andel i kraftverk,
bør derfor avgrenses til denne typen driftsmiddel (fallrettigheter kraftstasjon,
dammer, tunneler osv.), ellers vil kraftnæringen få en
utilsiktet fordel i forhold til andre næringer. Unnlatt
beskatning av gevinst ved realisasjon av særskilte driftsmidler
bør derfor bare tillates ved samlet realisasjon av kraftverk
og fallrettighet, eller andel i slike, og ikke ved realisasjon av
enkelte driftsmidler i kraftverket eller driftsmidler som ikke er særskilte
for kraftanlegg.
Fradrag for friinntekt i grunnrenteinntekten fra kraftverk beregnes
etter de skattemessige verdiene av driftsmidlene. Forslaget vil
normalt innebære at de skattemessige verdiene i kraftverket
blir lavere for kjøper enn ved gjeldende gevinstbeskatningsregler. En
konsekvens av dette er at selger ikke kan realisere hele grunnrenten
i kraftverket ved salg ettersom kjøperen overtar selgerens
grunnrenteskatteposisjon. Istedenfor at grunnrenten realiseres og
beskattes ved salg, vil den ved skattemessig kontinuitet overføres til
kjøper og beskattes løpende der.
Ved søknad om skattefritak for overdragelse av kraftverk
og fallrettigheter etter skatteloven § 11-22 stilles
det vilkår om overdragelse til skattemessig kontinuitet.
For at kjøper ikke skal beskattes hardere for grunnrente
enn selger, tillates akkumulert negativ grunnrenteinntekt på selgers
hånd overdratt til kjøper. Dersom det vedtas en
generell regel om å unnlate gevinstbeskatning ved overdragelse
av særskilte driftsmidler i kraftverk, tilsier likebehandlingshensyn
at det også bør tillates overføring av
akkumulert negativ grunnrenteinntekt knyttet til det kraftverk som
overdras til kjøper. Dersom det ikke gis adgang til å overdra
akkumulert negativ grunnrenteinntekt, vil kjøper måtte
betale mer grunnrenteskatt enn det selger ville ha gjort uten salg.
Etter Regjeringens syn er den beste løsningen for å hindre
innlåsningseffekter og for å sikre best mulig eierskap
til de enkelte kraftverk å tillate overdragelse uten gevinstbeskatning,
men til skattemessig kontinuitet på kjøpers hånd.
Regjeringen antar at dette på sikt vil være gunstig
for bransjen.
Det presiseres at adgang til å overdra kraftverk eller
andel i kraftverk uten gevinstbeskatning, bare gjelder gevinst knyttet
til særskilte driftsmidler i kraftanlegg dersom skattemessige
verdier videreføres på kjøpers hånd.
For gevinst knyttet til øvrige driftsmidler gjennomføres
gevinstbeskatning etter de alminnelige regler. Dette medfører
at det ikke stilles krav om at kjøper viderefører
de skattemessige verdiene i forhold til disse driftsmidlene. Dersom
partene ikke ønsker å gjennomføre transaksjonen
med skattemessig kontinuitet, beskattes transaksjonen etter de alminnelige
regler.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 9-3
for gevinst i alminnelig inntekt og forslag om ny bokstav b i skatteloven § 18-3
sjette ledd for gevinstbeskatning i grunnrenteskatt til staten.
Det foreslås at reglene gis virkning fra og med inntektsåret 2004.
På kort sikt kan skatteinntektene reduseres noe i de
tilfeller det omsettes kraftverk som også ville blitt omsatt
etter gjeldende regler. Regjeringen har imidlertid ingen informasjon
om omfanget av slike salg slik at det ikke er mulig å anslå noe
provenytap som følge av dette. Regelendringen vil ikke
ha provenyvirkning ved salg som ellers ikke ville blitt gjennomført
etter gjeldende regler.
På lengre sikt antar Regjeringen at et eventuelt kortsiktig
provenytap motvirkes av høyere løpende inntekter
fra inntektsskatt og grunnrenteskatt, slik at den langsiktige provenyvirkningen
blir tilnærmet null. Dette har sammenheng med at overdragelser
av driftsmidler til skattemessig kontinuitet fører til
at fradragene for avskrivninger i alminnelig inntekt og grunnrenteinntekten
og friinntekten i grunnlaget for grunnrenteinntekten, blir lavere
for kjøper enn etter dagens regler.
Regjeringen antar videre at hvis regelendringen fører
til samfunnsøkonomisk fornuftige omstillinger i kraftnæringen,
kan dette på sikt bidra til økt lønnsomhet.
Dette vil i så fall kunne bidra til økte skatteinntekter
over tid.
Overdragelser med skattemessig kontinuitet er kjent i skatteetaten
gjennom reglene om skattefri fusjon og fisjon som også gjennomføres
med skattemessig kontinuitet. Regjeringen legger til grunn at den
praksis som følges i forhold til kontroll av disse transaksjonene
også kan benyttes ved fritak for gevinstbeskatning ved
realisasjon av kraftverk og fallrettigheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til Regjeringens forslag.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet går
imot Regjeringa sitt forslag om at skattlegging av gevinst i allminneleg
inntekt og grunnrentevinst knytta til realisasjon av særskilte driftsmidlar
i kraftanlegg, kan unnlatast ved samla realisasjon av særskilte
driftsmidlar i kraftanlegg og fallrettar, dersom overdraginga skjer
med skattemessig kontinuitet på kjøpars hand.
Desse medlemene kan ikkje sjå at det
ligg føre særleg tilhøve som tilseier
ei slik handsaming av realisasjonsvinst for kraftnæringa.
Tvert imot vil desse medlemene halde fast på den
alminnelege skatterettslege ordninga der vinst vert skatta ved realisasjon.
Regjeringen foreslår å heve grensen for fastsettelse
av grunnrenteinntekt og naturressursskatt fra 1 500 kVA
til 5 500 kVA.
Hovedbegrunnelsen for å foreslå en heving av
de nedre grensene for fastsettelse av grunnrenteinntekt og naturressursskatt,
er at en slik skattemessig gunstig behandling av kraftverk under
5 MW isolert sett vil gi økte incentiver til investeringer
i små kraftprosjekter ved at lønnsomheten etter
skatt øker ved slike prosjekter. Dersom en ønsker å stimulere
til økt utbygging av mindre kraftverk, kan en heving av
de nedre grensene derfor bidra til dette.
Videre vil det etter Regjeringens syn være en fordel
om ulike grenser for fastsettelser mv. for kraftverk innenfor skattesystemet
og konsesjonsreglene i størst mulig grad er samordnet når
ikke andre hensyn taler for å opprettholde forskjellene.
En heving av grensene kan også redusere de administrative
kostnadene knyttet til skattene. Dette gjelder spesielt for kraftverk
eid av privatpersoner og selskaper som kun eier småkraftverk.
Tall fra NVE viser at om lag to tredjedeler av småkraftverkene
pr. 1. januar 2002 var eid av foretak som har en samlet midlere årsproduksjon
under 0,5 TWh. Regjeringen antar at disse eierne har relativt større
administrative kostnader knyttet til grunnrenteskatten og naturressursskatten
enn eiere av større kraftverk, særlig når man
ser disse kostnadene i forhold til provenyet disse skattartene innbringer.
I tillegg til at en økt grense vil redusere de administrative
kostnadene for foretakene, antar Regjeringen at også de
administrative kostnadene til ligningsmyndighetene kan reduseres
noe. Dette gjelder f.eks. i forbindelse med at naturressursskatten
er etterskuddspliktig også for forskuddspliktige skattytere. Gjeldende
regler krever at Skattedirektoratet behandler alle forskuddspliktige
skattytere som eier kraftverk særskilt i forbindelse med
ligningen, jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 18-2-9.
Ulempene ved forslaget er i hovedsak knyttet til at en endring
av grensene for fastsettelse av grunnrenteinntekt og naturressursskatt
vil redusere statens og kraftkommunenes inntekter fra henholdsvis grunnrenteskatt
og naturressursskatt.
Grunnrenteskatten er i hovedsak en nøytral skatt, det
vil si at en må anta at samfunnsøkonomisk lønnsomme
prosjekter blir gjennomført. En økt grense for fastsettelse
av grunnrenteskatten vil føre til at en del av grunnrenten
i vannkraftproduksjonen blir unntatt fra beskatning.
Formålet med naturressursskatten er å gi kommuner
og fylkeskommuner stabile inntekter fra verdiskapningen i vannkraftproduksjon.
Naturressursskatten er en ren produksjonsskatt og er dermed uavhengig
av lønnsomheten i kraftverket. Imidlertid samordnes naturressursskatten
mot inntektsskatten til staten slik at den ikke innebærer
en effektiv beskatning av selskapene.
Dette må imidlertid ses i sammenheng med at småkraftverk
har en relativt lav grunnrenteinntekt og naturressursskatt i forhold
til de administrative kostnadene skatteartene innebærer.
Ifølge tall fra NVE er det pr. 1. januar 2002
om lag 155 kraftverk som har en installert effekt mellom 1,35 MW
og 5 MW. Disse kraftverkene representerer nærmere 30 pst.
av antallet kraftverk over 1,35 MW og står for en samlet
midlere årsproduksjon på om lag 2,1 TWh eller
om lag 1,8 pst. av samlet midlere årsproduksjon. Dersom
eierne av disse kraftverkene betaler like mye i grunnrenteskatt
pr. kWh produsert som øvrige kraftverk, ville samlet grunnrenteskatt
fra disse utgjøre om lag 15 mill. kroner i 2001. Imidlertid antar
Regjeringen at grunnrenten i små kraftverk er forholdsvis
mindre enn i større kraftverk og anslår på usikkert
grunnlag at forslaget vil redusere statens inntekter fra grunnrenteskatt
med om lag 5 mill. kroner. I gjennomsnitt betaler eierne av disse
155 kraftverkene anslagsvis vel 175 000 kroner i naturressursskatt,
noe som samlet sett utgjør om lag 30 mill. kroner.
En annen ulempe ved å heve grensene er at dette fører
til en skattemessig forskjellsbehandling av ulike kraftprodusenter,
noe som kan skape konkurransevridninger og uheldige vridninger i
investeringsincentivene. Dette har sammenheng med at det blir relativt
mer lønnsomt å bygge ut mindre småkraftverk framfor
investeringer i større kraftverk, selv om større
kraftverk kan være samfunnsøkonomisk mer lønnsomme.
Jo høyere en slik grense settes, desto større antar
Regjeringen at dette problemet kan bli.
Hensynet til statens og kraftkommunenes inntekter fra grunnrenteskatt
og naturressursskatt taler isolert sett for at man ikke hever disse
grensene. Spesielt gjelder dette i forhold til grunnrenteskatten
ettersom bruk av grunnrenteskatt prinsipielt sett må anses
som gunstig i forhold til andre mer vridende skattearter. Naturressursskatten
utgjør kraftkommunenes andel av inntektene fra vannkraftproduksjon.
Imidlertid antar Regjeringen at statens og kommunenes isolerte provenytap
er relativt lavt, spesielt sett i forhold til de administrative
kostnadene disse skatteartene har for små kraftverk. Naturressursskatten
inngår dessuten i inntektsutjevningssystemet for kommunene
som delvis vil kunne kompensere for reduserte skatteinntekter. I
tillegg vil en heving av grensene kunne bidra til lokal næringsutvikling.
Det påpekes videre at Stortingets vedtak om endringer i
fastsettelsen av konsesjonskraftprisen isolert sett vil medføre økte
inntekter for kommunene, jf. Stortingsvedtak 161 (2002-2003) og
St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak kapittel
3.
Regjeringen foreslår at grensen for fastsettelse av naturressursskatt
og grunnrenteinntekt økes fra 1 500 kVA til 5 500
kVA. Dette innebærer at kraftverk som har en installert
effekt under om lag 5 MW i gjennomsnitt ikke blir ilagt naturressursskatt
og grunnrenteskatt. Endringen foreslås å tre i
kraft fra 1. januar 2004. Det vises til forslag til endringer
i skatteloven §§ 18-2 annet ledd og 18-3
sjuende ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S nr. 1 (2002-2003) punkt 2.1,
der det er tatt til orde for en ytterligere økning av grensen
for beregning av grunnrenteinntekt og naturressursskatt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
også til at Regjeringen foreslår å heve
grensen for naturressursskatt, med den konsekvens at kraftkommunenes
inntekter reduseres med ytterligere 25 mill. kroner. Dette er en
dreining av skatteinntekter fra kommunene til staten, fordi statens
overskuddsskatt øker tilsvarende. Dette medlem har
merket seg synspunktet fra LVK som mener at den sist nevnte skatteendringen
vil kunne bidra til skattemotiverte utbygginger, fordi skattebelastningen
vil være mindre ved oppsplitting av kraftutbyggingsprosjekter
i flere mindre. En slik oppsplitting av skattehensyn vil ikke nødvendigvis
være gunstig av hensyn til miljøet. Det virker
ikke som Regjeringen har vært oppmerksom på denne
effekten.
Dette medlem går derfor mot Regjeringens forslag
til endringer.
Fra og med 1998 ble selskapsskatten gjort statlig. Dette innebærer
at en av hovedbegrunnelsene for å innføre gjeldsbegrensningsregelen
har falt bort. Spørsmålet om å opprettholde
gjeldsbegrensningsregelen beror på en avveining mellom
behovet for å beskytte offentlige skatteinntekter fra inntektsskatten og
ulempene ved gjeldsbegrensningsregelen. Ulempene er i hovedsak knyttet
til manglende nøytralitet i beskatningen ved ulik behandling
av offentlig og privat eide kraftforetak og de administrative problemene
ved gjeldsbegrensningsregelen.
Gjeldsbegrensningsregelen kan redusere det offentliges incentiver
til å eie og investere i kraftforetak. Dette skyldes at
offentlige eiere som regel har et høyere normalavkastningskrav
til investeringer enn private, fordi det offentlige normalt ikke
er skattepliktig for kapitalinntekter. Uten gjeldsbegrensningsregelen
kan normalavkastningen skjermes mot skatt, og inntektsbeskatningen
av kraftforetakene virker nøytralt på det offentliges
investeringsbeslutninger.
Med en slik begrensning vil skattesystemet gi det offentlige
et skattemessig motiv til ikke å eie og investere i kraftverk.
Forutsatt at skattesystemet virker nøytralt på de
privates investeringsbeslutninger, vil private investorer få et
fortrinn i forhold til de offentlige med hensyn til å eie
og investere i kraftverk. Skattemessig likebehandling taler for
en opphevelse av bestemmelsen.
Fordi private kraftforetak fullt ut innrømmes fradrag
for gjeldsrenter og fradragsretten for offentlig eide kraftforetak
er begrenset, er det hevdet at dagens gjeldsbegrensningsregel er
til hinder for samfunnsøkonomisk lønnsomme
investeringer i kraftbransjen og dermed fornuftige omstruktureringer.
Det blir anført at regelen innebærer en økonomisk
barriere for offentlige eide kraftforetaks deltakelse i videre vannkraftutbygging
samt oppkjøp av selskaper som driver slik virksomhet.
I den grad gjeldsbegrensningsregelen innebærer en reell
skranke for gjeldsfinansiering av investeringer, kan den hindre ønskede
omstruktureringer i kraftmarkedet.
Regjeringen er ikke kjent med at dette har vært et utbredt
problem i praksis. Dette kan ha en viss sammenheng med at det i
all hovedsak er rene eierselskap som foretar slike oppkjøp.
Eierselskap eier kraftverk indirekte gjennom aksjer i produksjonsselskap.
Etter hva Regjeringen erfarer, har det vært delte oppfatninger
i bransjen, men enkelte har lagt til grunn at eierselskaper ikke
er omfattet av gjeldsbegrensningsregelen. Det er videre mulig at
problemet foreløpig ikke har aktualisert seg for så mange
offentlig eide kraftforetak. Usikkerheten rundt dette spørsmålet
er i seg selv et argument for opphevelse av gjeldsbegrensningsregelen.
Gjeldsbegrensningsregelen hadde til formål å sikre
utbyggingskommunenes inntektsskatt også fra offentlig eide
kraftverk.
Fra og med inntektsåret 1998 er aksjeselskap og andre
etterskuddspliktige skattytere kun skattepliktige til staten, jf.
skatteloven § 3-2 og Stortingets skattevedtak § 3-3.
Opprinnelig ble naturressursskatten etter skatteloven § 18-2
satt til 1 øre pr. kWh til kommunene. I forbindelse med
omleggingen til en statlig selskapsskatt ble naturressursskatten økt
med 0,1 øre for at kraftkommunene skulle kompenseres for
halvparten av inntektsbortfallet.
Endringen til ren statsskatt kombinert med kompensasjonen gjennom
naturressursskatten medfører at hensynet bak gjeldsbegrensningsregelen
er svekket. Kommunene er sikret skatteinntekter fra kraftvirksomheten
uavhengig av gjeldsbegrensningsregelen.
På den annen side presiseres det i forarbeidene at det
er hensynet til offentlige skatteinntekter som taler for en gjeldsbegrensning.
Betalt naturressursskatt kan fradras i utlignet fellesskatt til
staten for forskuddspliktige og utlignet skatt på alminnelig
inntekt for etterskuddspliktige, jf. skatteloven § 18-2
fjerde ledd. Dersom naturressursskatten overstiger dette, kan det
overskytende fremføres med rente, jf. skatteloven § 18-2
fjerde ledd siste punktum. Etter endringen blir staten sittende
som "garantist" for kommunenes skatteinntekter fra kraftvirksomheten.
På denne bakgrunn er det viktig å sikre et visst
skattegrunnlag til det offentlige slik at grunnlaget generelt ikke
reduseres.
En arbeidsgruppe med deltakelse fra Kommunal- og regionaldepartementet,
Finansdepartementet og Skattedirektoratet, nedsatt for å utrede
mulige modeller for å tilføre kommunene inntekter
fra utvikling av næringsvirksomhet, har foreslått
at en andel av skatten hos selskapene kan tilføres kommunene
basert på data for den geografiske fordelingen av det enkelte foretaks
sysselsetting. (Systemet som inntil 1999 ble nyttet for å kommunefordele
en andel av selskapsskatten var meget arbeidskrevende og tungdrevet både
for bedriftene og likningskontorene. En forutsetning for arbeidet
var dermed at fordelingen måtte skje etter andre metoder
og kriterier enn dem som ble benyttet inntil 1999.) Dersom det innføres
en modell av den type som arbeidsgruppen foreslår, vil
en avvikling av gjeldsbegrensningsregelen i svært liten grad
kunne påvirke kraftkommunenes inntekter fra kraftverk.
Dette skyldes dels at kraftproduksjon er svært kapitalintensiv
og dels at kraftforetakenes andel av den samlede selskapsskatten
er liten.
Spørsmålet er under vurdering, og på nåværende tidspunkt
foreligger det ikke et konkret forslag fra Regjeringen om at kommunene
skal få en andel av selskapsskatten. Etter Regjeringens
vurdering er ulempene ved gjeldsbegrensningsregelen av en slik karakter
at spørsmålet om forholdet til en kommunal andel
av selskapsskatten er underordnet. Særlig når man
ser dette i forhold til at det ikke er aktuelt å foreslå å gjeninnføre
den tidligere ordningen. Regjeringen kan derfor ikke se at det er
grunnlag for å avvente en avvikling av gjeldsbegrensningsregelen
til et slikt forslag eventuelt foreligger.
Etter Regjeringens syn er hensynet til å beskytte offentlige
skatteinntekter ikke lenger så sterkt at det er behov for
en særskilt regel, men det kan fortsatt være gode
grunner for å ha en begrensningsregel som sikrer et visst
skattegrunnlag.
Regjeringen har vurdert om andre regler i skatteloven og finansmarkedet
som sådant kan motvirke for lav egenkapitalandel i offentlig
eide kraftforetak.
Dersom inntekten er redusert som følge av direkte eller
indirekte interessefellesskap, kan inntekten forhøyes etter
skatteloven § 13-1. Regelen om interessefellesskap
kan også anvendes dersom egenkapitalen er for "tynn", det
vil si at kraftforetaket har en høyere lånefinansiering
fra eieren enn hva selskapet ville oppnådd overfor uavhengige
kreditorer eller renteberegningen ellers ikke er forretningsmessig.
Regjeringen antar at bestemmelsen om tynn kapitalisering i skatteloven § 13-1
sikrer en viss egenkapitalgrad i offentlig eide selskaper.
Det er blitt hevdet at finansmarkedet vil fungere som en korreksjon
mot for lav egenkapitalgrad i offentlig eide selskaper ved at bankene
som regel vil stille betingelse om en viss grad av soliditet før
de ønsker å yte lån til kraftselskapene.
Etter Regjeringens vurdering er det grunn til å anta
at finansmarkedet til en viss grad vil kunne motvirke for lav egenkapitalgrad
i offentlig eide selskaper, men at markedsmekanismen kan virke noe
svakere i kraftbransjen sammenlignet med annen virksomhet.
Korreksjonsskatten fremskynder skatteplikten på selskapets
hånd når selskapet deler ut utbytte eller foretar
avsetninger til utbytte av inntekt som ennå ikke er beskattet
hos selskapet. Midlertidige forskjeller mellom verdiene i skatteregnskapet
og finansregnskapet skal ikke gi grunnlag for utdeling av utbytte
uten fremskyndet skatt. De midlertidige forskjellene oppløses
ikke, men selskapet ilegges en korreksjonsskatt som tilbakebetales
parallelt med den senere oppløsing av skattekreditten.
Det er naturlig å anta at selskaper vil unngå å komme
i korreksjonsskatteposisjon, men siden korreksjonsskattereglene
kun er periodiseringsbestemmelser som medfører en foreløpig
beskatning av skattekreditter, vil disse reglene sannsynligvis ikke alene
motvirke lav egenkapitalgrad i selskapet.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den regnskapsmessige
egenkapitalandelen i gjennomsnitt var om lag 48 pst. for kraftforetak
i 2001. Tilsvarende egenkapitalandel for ikke-finansielle aksjeselskaper var
om lag 35 pst. EBL anfører at selv om egenkapitalen er
relativt høy, vil gjeldsbegrensningsregelen få anvendelse
dersom de skattemessige verdier er lave. Dette vil være
tilfellet dersom de skattemessige verdier gjennomgående
er betydelig lavere enn de bokførte verdier.
At skattemessige verdier skal være vesentlig lavere
enn bokførte slik EBL hevder, er eventuelt et problem i
seg selv og ikke noe som svekker gjeldsbegrensningsregelens berettigelse.
Forskjellen kan indikere at de skattemessige avskrivningsreglene
er for gunstige og/eller at de skattemessige inngangsverdiene
er satt feil. Det siste er trolig ikke tilfellet ettersom inngangsverdiene
var relativt gunstig skattemessig da de ble fastsatt. Dette er derfor
ikke et selvstendig argument for å oppheve gjeldsbegrensningsregelen.
Gjeldsbegrensningsregelen reiser en rekke uavklarte tolkningsspørsmål.
Behandlingen av disse spørsmålene beslaglegger
administrative ressurser både for skattyterne, departementet
og skatteetaten.
Etter Regjeringens oppfatning tilsier ikke de uavklarte tolkningsspørsmålene
alene en opphevelse av gjeldsbegrensningsregelen.
Etter en samlet vurdering er Regjeringen kommet til at det ikke
lenger er tilstrekkelig grunnlag for en gjeldsbegrensningsregel
for offentlig eide kraftforetak. Dette delvis fordi begrunnelsen
for regelen er svekket i forhold til da den ble innført,
samt at den kan innebære en begrensning på samfunnsøkonomisk
fornuftige omstillinger i kraftnæringen. I tillegg reiser
regelen en rekke administrative problemer som taler for at den bør
oppheves.
Regjeringen foreslår at gjeldsbegrensningsregelen i
skatteloven § 18-4 oppheves med virkning fra og
med inntektsåret 2004.
En avvikling av gjeldsbegrensningsregelen kan potensielt sett
redusere skatteinntektene i den grad avviklingen øker de
kommunale eiernes bruk av ansvarlige lån. Regjeringen antar
at slike tilpasninger vil være relativt beskjedne, dels
ut fra at den kommunale eierandelen har blitt vesentlig redusert
gjennom oppkjøp og dels fordi mange kommunalt eide kraftforetak
ikke har særlig høy gjeldsgrad. Det antas at andre
regler til en viss grad vil motvirke lav egenkapitalgrad i offentlig
eide selskaper.
I den grad gjeldsbegrensningsregelen har hindret samfunnsøkonomiske
lønnsomme investeringer, kan en avvikling, også bidra
til økte skatteinntekter gjennom økt lønnsomhet
i kraftnæringen. Samlet sett antar Regjeringen at en avvikling
av gjeldsbegrensningsregelen vil ha relativt beskjedne provenyvirkninger.
Isolert sett vil en avvikling av gjeldsbegrensningsregelen innebære
en betydelig administrativ forenkling for både selskapene
og ligningsmyndighetene. På den annen side kan en avvikling
til en viss grad øke presset på øvrige
regler som motvirker for lav egenkapitalgrad i selskapene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Spørsmålet om sentral ligning er vurdert i
forhold til en generell overføring av kraftforetak, dvs.
foretak som driver produksjon av vannkraft, jf. skatteloven § 18-1,
til sentral ligning ved SFS. Overføringen foreslås
begrenset til kraftforetak hvor kraftforetaket eier minst ett kraftverk
hvor det fastsettes naturressursskatt og grunnrenteinntekt, jf.
forslag om å heve grensen for fastsettelse av naturressursskatt
og grunnrenteinntekt ovenfor. For skattytere som bare eier kraftverk
hvor det ikke skal fastsettes naturressursskatt eller grunnrenteinntekt,
vil ikke de spesielle reglene for beskatning av kraftforetak gjøre
seg gjeldende.
Regjeringen har ikke vurdert overføring av foretak som
driver med overføring/distribusjon og/eller omsetning
av vannkraft. Årsaken er at de særskilte reglene
om naturressursskatt og grunnrenteinntekt er uten betydning for
slike foretak. Foretakene regnskapslignes etter skattelovens alminnelige
regler og bør etter Regjeringens oppfatning fortsatt underlegges
en konkret vurdering om overføring til sentral ligning
i det enkelte tilfellet, jf. ligningsloven § 2-4 nr.
1 bokstav b med tilhørende forskrift.
Også etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen,
iverksatt fra 1. mars 2002, er utgangspunktet at ligningsforvaltningen
bygger på at ligningen skal skje mest mulig lokalt i forhold
til den kommune hvor skattyter er hjemmehørende eller har
stedbunden inntekt og formue. Andre løsninger vil fortsatt kreve
en særlig begrunnelse.
Et særlig komplekst regelverk er et forhold som kan
tilsi sentral ligning. Skattereglene for kraftforetak ble endret
f.o.m. 1. januar 1997 og det ble innført regnskapsligning
for alle kraftforetak. Det nye kraftskattesystemet baserer seg på skatt
på alminnelig inntekt, formuesskatt, naturressursskatt
til kommunen samt grunnrenteskatt. Naturressursskatten er samordnet
med overskuddsskatten til staten.
Ved regnskapsligning av kraftforetak er det skattelovens alminnelige
regler som kommer til anvendelse. I utgangspunktet kan ikke særlig
ligningsbehandling av alle kraftforetak begrunnes i at disse reglene
krever en annen kompetanse enn ligningsmyndighetene er i besittelse
av. Når en ser regnskapsligning i sammenheng med naturressursskatt
og grunnrenteskatt ved produksjon av vannkraft, kan imidlertid dette
stille seg annerledes.
Selv om et enklere og mer oversiktlig regelverk var et sentralt
siktemål ved utformingen av reglene for beskatning av kraftforetak,
fremtrer likevel kombinasjonen av regnskapsligning, naturressursskatt
og grunnrenteskatt samlet som et relativt omfattende og komplekst
beskatningssystem. Både naturressursskatten og grunnrenteskatten
er skattemessige nyskapninger. Nyskapningene stiller kontinuerlig
ligningsmyndighetene overfor nye utfordringer og krav til kompetanse,
blant annet på grunn av uavklarte tolkningsspørsmål.
I forhold til kraftforetakene er det ønskelig med oppbygging
av en særlig ekspertise og bransjekunnskap på ligningssiden.
Det vises til at det er en del særtrekk ved kraftforsyningen
som får betydning ved anvendelse av de alminnelige og de
spesielle skattereglene for kraftforetak. Disse særtrekkene
bør ligningsmyndighetene ha gode kunnskaper om og innsikt
i for at ligningsresultatet skal bli best mulig.
Det er grunn til å anta at denne nye kompetansen vil
kunne bygges opp og konsolideres mer effektivt og rasjonelt dersom
sentralisert ligningsbehandling velges enn ved ordinær
lokal ligning.
Omorganiseringen av ligningsforvaltningen vil gi et større
og bedre fagmiljø og sikre effektiv ressursbruk og god
kvalitet i ligningsarbeidet samt kontroll med skattyterne. De fylkesvise
kraftforetaksgruppene har samarbeidet siden kraftskattereformen.
Praksis har avdekket at det stadig oppstår nye og til
dels kompliserte spørsmål som løses ulikt
på flere nivåer. I enkelte tilfeller vil de ulike
resultatene kunne ramme forskjellige eiere i samme selskap ulikt. Det
er grunn til å anta at SFS innehar den særlige kompetanse
som sikrer effektiv ligningsbehandling av kraftforetakene. Regjeringen
er derfor av den oppfatning at man ved sentral ligning vil oppnå større grad
av effektivisering, rasjonalisering og likebehandling sammenholdt
med dagens regionale samarbeid.
Regjeringen er ikke kjent med at det regionale samarbeidet i
form av fylkesvise arbeidsgrupper har endret karakter som følge
av omorganiseringen i ligningsforvaltningen. Regjeringen er kjent
med at samarbeidet fungerer godt, men antar likevel at man ved sentral
ligning vil oppnå større grad av effektivisering,
rasjonalisering og likebehandling.
Mange kraftforetak er utvilsomt å anse som storbedrifter
med hensyn til brutto omsetning, antall kraftverk og antall ansatte.
Enkelte av disse er overført til SFS. Regjeringen antar
at foretakets størrelse alene ikke kan begrunne generell
overføring av kraftforetakene til sentral ligning. Dette
hensynet blir løpende ivaretatt og vurdert ved Skattedirektoratets håndtering
av overføringsmyndigheten etter ligningsloven § 2-4
nr. 1 bokstav b.
På grunn av skattelovens regler om skattested kan ett
enkelt skattesubjekt ha plikt til å svare skatt til en
rekke kommuner, noe som er av betydning for fordelingen av skatteprovenyet
mellom kommunene og eventuelt mellom fylkene. Etter Regjeringens
oppfatning er virksomheten for mange kraftforetaks vedkommende i
så stor utstrekning spredt på forskjellige kommuner,
at hensynet til effektivitet og kontroll med ligningsbehandlingen
tilsier at de bør overføres til sentral ligning.
Overføring av skattytere som skal svare skatt av inntekt
ved produksjon av vannkraft til sentral ligning, vil innebære
klare forenklinger. For skattyterne vil sentral ligning innebære
en betydelig forenkling ved at de får ett ligningssted å forholde
seg til samtidig som ligningsmyndighetene unngår dobbeltbehandling.
På denne måten vil en unngå parallelle
klagesaker med mulige ulike utfall og sikre enhetlig behandling.
Overføring til sentral ligning vil også være arbeidsbesparende
for Skattedirektoratet og departementet fordi en sikrer enhetlig
behandling, reduserer antall henvendelser og forenkler koordinering
av arbeidet med vannkraftbeskatningen i etaten.
Praksis etter kraftskattereformen har vist at kompleksiteten
i regelverket kan medføre ulike eller sprikende resultater
i likeartede tilfeller ved ligningskontorene og ligningsnemndene.
Sentralisering av ligningsbehandlingen vil sikre lik behandling
av like tilfeller.
SFS innehar en særlig ekspertise og bransjekunnskap
på vannkraftbeskatningens område. Gode kunnskaper
om og innsikt i særtrekkene ved kraftforsyningen har stor
betydning ved anvendelse av de alminnelige og spesielle skattereglene
for kraftforetak. Sentral ligning vil etter Regjeringens oppfatning medføre
betydelige forenklinger og effektivitetsgevinster.
Etter Regjeringens oppfatning er det et særskilt behov
for en samlet vurdering og kontroll av bruttolignede kraftforetak
etter skatteloven § 18-5 sjuende ledd.
Behovet for samlet vurdering og kontroll knytter seg spesielt
til verdsettelsen av selve kraftanlegget. Det avdekkede behov for
tiltak gjelder særlig fastsettelse av verdien for eiendomsskatteformål,
men vil få tilsvarende effekt for formuesbeskatningen.
Regjeringen er også gjort kjent med at ligningsmyndighetene
i enkelte tilfeller mottar avvikende produksjonstall for ulike bruttolignede
skattytere i samme produksjonsfellesskap. Avviket oppstår
på bakgrunn av ligningsmyndighetenes manglende adgang til
kontroll og koordinering. Regjeringen antar at sentral ligning vil
avhjelpe dette.
Praksis har også avdekket sprikende resultater under
klagebehandlingen hos ligningsnemnder som følge av ulik
forståelse av regelverket. Regjeringen antar at en overføring
til SFS vil ivareta kontrollbehovet samt sikre enhetlig takserings-
og ligningspraksis.
Den samlede inntekt og formue i kraftforetak som deltakerlignes
etter en nettometode, vil etter gjeldende rett bli undergitt "sentral"
ligning selv om dette ikke skjer hos SFS, jf. ligningsloven § 8-6
nr. 5. Disse regler om "sentral" fastsettelse kommer også til anvendelse
ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget etter skatteloven § 18-5,
jf. eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd for kraftanlegg
som eies av slike deltakerlignede foretak. Dette systemet trådte
i kraft for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg
fra og med ligningsåret 2001, dvs. ved fastsettelse av
eiendomsskattegrunnlag for eiendomsskatteåret
2002.
Saksbehandlingsrutinene for fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg var helt spesielle for det første året
eigedomsskattelova § 8 trådte i kraft
for kraftanlegg. Fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for eiendomsskatteåret
2001 ble ikke foretatt i forbindelse med selve den ordinære
ligning for inntektsåret 1999. Verdsettelsen ble foretatt
på bakgrunn av særskilt innhentede tilleggsopplysninger
fra skattyterne i løpet av juli/august 2000 og
i medhold av den særskilt vedtatte lov 23. juni
2000 nr. 48 om mellombels tillegg til eigedomsskattelova.
Under denne særlige behandlingsrunden høsten 2000
ble det ikke lagt opp til at foretak som deltakerlignes etter nettometoden
skulle innlevere særskilte selskapsoppgaver sml. ligningsloven § 4-9
nr. 5 med særskilt angivelse av samlet verdsettelse etter
skatteloven § 18-5 for foretakets kraftanlegg.
Grunnlag for verdsettelsen ble bare innhentet fra den enkelte deltaker
i foretaket. Tilsvarende var det i overgangsåret for iverksettelse
av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg ikke
grunnlag for å foreta "sentral" fastsettelse av den samlede
verdi på foretakets kraftanlegg slik ligningsloven § 8-6
nr. 5 normalt forutsetter. Verdsettelsen av kraftanlegg for eiendomsskatteåret
2001 ble med andre ord foretatt for den enkelte deltakers andel
av foretaket/kraftanlegget og ved de ligningskontor vedkommende
deltakere hører til etter de alminnelige regler om skatte-
og ligningssted, jf. skatteloven kapittel 2.
Det er fra ligningsmyndighetenes side ikke foretatt noen generell
gjennomgang av verdsettelsene for nettolignede kraftforetak for
eiendomsskatteåret 2001 med sikte på å rette
opp eventuelle feil som en samordnet behandling av verdsettelsene
muligens ellers ville ha avdekket. Ovenstående forhold
har imidlertid dannet grunnlag for klager, begjæring om
innsyn og anmodninger om endring av verdsettelsene som ligningsmyndighetene
vil behandle på vanlig måte. Ligningsmyndighetene
har opplyst at de har mottatt få anmodninger om endring
av ligning. Henvendelsene har i stor grad vært begrenset
til begjæring om innsyn.
Selv om ovenstående særlige behandling av verdsettelsen
av kraftanlegg for eiendomsskatteåret 2001 må anses
mindre heldig enn behandling etter etablerte regler for sentral
ligning av nettolignede foretak, jf. ligningsloven § 8-6
nr. 5, vil ikke denne svakhet gjøre seg gjeldende for senere år.
Når det gjelder vurderingen av om ligningen som nå gjøres
etter ligningsloven § 8-6 nr. 5 bør overføres til
SFS, vises det til vurderingen over som også har gyldighet
for eiendomsskatt. Ligningens betydning for utskriving av eiendomsskatt
styrker begrunnelsen for overføring til sentral ligning.
Det er en slik sammenheng mellom verdsettelse og fordeling av eiendomsskatten
og fastsettelse av inntekt, formue og grunnrenteskatt at det vil
være mest effektivt dersom spørsmål som
gjelder fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget, blir behandlet
sentralt av SFS.
For kraftanlegg eiet av foretak som bruttolignes, jf. skatteloven § 18-5
sjuende ledd, vil det ikke bli foretatt noen samlet verdsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget. Den enkelte deltakers andel av eiendomsskatt
fra kraftforetak blir fastsatt individuelt og ved det ligningskontor
den enkelte deltaker hører til etter de alminnelige regler
om ligningssted, jf. skatteloven § 3-3 og eigedomsskattelova § 8
A-1. Dette innebærer i mange tilfeller et unødvendig
ekstraarbeid. Skattyter må forholde seg til flere ligningskontor,
og hvert enkelt ligningskontor må tilsvarende foreta verdsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget for de enkelte deltakerne. En overføring
til sentral ligning vil muliggjøre samordnet verdsettelse
og derigjennom sikre enhetlig praksis og avverge tvister.
Regjeringen påpeker at det dreier seg om et betydelig
antall skattytere som bruttolignes for sin inntekt fra kraftvirksomhet.
En overføring av kun bruttolignede skattytere ville medføre
praktiske og administrative problemer ved at man i realiteten overfører
på kraftverksnivå og ikke på foretaksnivå.
Skattedirektoratet har fastsettelseskompetansen for kommunefordelingen
for eiendomsskattegrunnlaget for kommunekryssende kraftanlegg, jf.
forskrift 20. desember 2000 nr. 1393 § 5
nr. 1. Kompetansen har blitt fastsatt årlig siden ikrafttredelsen
av gjeldende kommunefordelingsregler i eigedomsskattelova § 8
A, første gang for eiendomsskatteåret 2001.
Ligningsloven § 8-11 bestemmer at ligningsmyndighetene
foretar de fastsettelser som er nødvendige for utskriving
av eiendomsskatt. Skatteloven § 3-3 nr. 2 bokstav
e om stedbunden beskatning av formue i og inntekt av elektrisitetsverk
bestemmer at det er vertskommunen for kraftanlegget som har fastsettelsesmyndigheten.
Det innebærer at for kommunekryssende anlegg vil kompetansen
ligge til den kommune de enkelte anleggsdeler befinner seg i. Foranstående
vil bare gjelde formuesskattepliktige skattytere, dvs. personlige
skattytere. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper er fritatt
for formuesskatt og betaler bare inntektsskatt til staten, jf. skatteloven § 2-36
annet ledd. Det store flertallet av skattyterne som eier og driver
kraftanlegg er selskaper og vil få fastsatt sin skattepliktige
formue i hovedkontorkommunen, jf. skatteloven § 3-2,
jf. ligningsloven § 8-6. For kraftanlegg som eies
og drives av ett skattesubjekt vil ligningsmyndighetene fastsette
formuesverdiene for alle anleggsdelene under ett, jf. skatteloven § 18-5
første og annet ledd. For kraftanlegg som eies av flere
eiere som deltakerlignes etter nettometoden, fastsetter ligningsmyndighetene
formuen på tilsvarende måte og fordeler denne
på deltakerne etter eierbrøk, jf. skatteloven § 4-40.
Flere kraftanlegg eies av flere eiere i såkalte produksjonsfellesskap.
I slike tilfeller skal eierne deltakerlignes etter bruttometoden,
jf. skatteloven § 10-40. Formuesverdiene fastsettes
da på den enkelte deltakers hånd i forhold til
eierandelen i kraftanlegget.
Dersom det ikke var gitt egne regler for fastsettelse av fordeling
av eiendomsskattegrunnlaget, ville reglene for kompetanse ved fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget blitt å legge til grunn også for
fastsettelsen av fordelingen. I forbindelse med fremleggelsen av
gjeldende kommunefordelingsregler i eigedomsskattelova § 8
A i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kapittel 16, uttalte Finansdepartementet:
"Den løsning som følger av ligningsloven § 8-11 sammenholdt
med de alminnelige regler om fordeling av fastsettelseskompetansen
for formuesverdien på kraftanlegg, gir etter departementets
oppfatning ingen tilfredsstillende løsning for spørsmålet
om hvilken ligningsmyndighet som bør ha fordelingskompetansen.
Etter departementets oppfatning bør kommunefordelingen
av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg
kun tilligge én ligningsmyndighet."
Flere alternativer ble vurdert, herunder at kompetansen skulle
legges til SFS. Fordi det var nødvendig å få lagt
fastsettelseskompetansen til en myndighet slik at fordelingsnøkler
kunne fastsettes til bruk for utskriving av eiendomsskatten for
eiendomsskatteåret 2001, ble kompetansen lagt
til Skattedirektoratet. Det ble uttalt at dette ikke skulle være
en varig ordning, men at en ville arbeide videre med spørsmålet
og i dette ta hensyn til blant annet administrative kostnader.
Fastsettelse av kommunefordelingsnøkler etter eigedomsskattelova § 8
A er ikke en oppgave som naturlig hører inn under Skattedirektoratets
arbeidsoppgaver. Når det nå foreslås
at alle kraftforetak skal overføres til sentral ligning
ved SFS, finner Regjeringen det naturlig både av hensyn
til administrative kostnader og effektivitet at denne kompetansen
legges til SFS. Under forutsetning av at forslaget om sentral ligning
vedtas, vil Finansdepartementet fastsette dette ved endring av § 5
nr. 1 i forskrift 20. desember 2000 nr. 1393.
Når det gjelder behandlingen av saker som verserer for
domstolene eller fylkesskattenemndene, vil man følge den
tidligere praksis som Skattedirektoratet har benyttet ved overføring
av enkeltselskaper til SFS. Normalt overtar SFS saker som fremdeles
ikke er endelig avgjort etter særskilt vedtak fra Skattedirektoratet.
EBL har i sin høringsuttalelse påpekt at bransjen erfarer
et avvikende kompetansenivå mellom SFS/ligningsnemndene
ved SFS og fylkesskattenemnda i Østfold, og at dette medfører
at det tar unødig lang tid før endelig ligning
foreligger. Fylkesskattenemndene er sammensatt av lekfolk, jf. ligningsloven §§ 2-2
annet ledd flg. Generelt vil dette kunne medføre et avvikende
kompetansenivå mellom ligningskontor og fylkesskattenemnd.
Regjeringen kan ikke se at SFS" høye kompetansenivå i
seg selv er et argument mot å overføre alle kraftforetak
til sentral ligning. Dette vil gjøre seg gjeldende for
alle skattytere som er overført til sentral ligning og
vil ikke være særegent ved overføring
av alle kraftforetak.
Det er Regjeringens oppfatning at regelverket for beskatning
av kraftforetak fortsatt fremstår som et komplekst beskatningssystem
og at det er grunn til å anta at det særlige kompetansebehovet
blir best ivaretatt ved at foretakene lignes ved SFS. Regjeringen antar
at det i fremtiden vil reise seg nye tolkningsproblemer ved ligningen
av kraftverk og at SFS vil kunne behandle disse mest effektivt og
rasjonelt ved en samlet ligningsbehandling.
Overføring av kraftforetak til sentral ligning vil medføre
at SFS får et noe økt antall ansatte. Det legges
opp til at dette skal gjennomføres innenfor Skatteetatens
budsjettrammer.
Rene effektiviseringsbetraktninger i form av antall reduserte årsverk
i Skatteetaten som helhet er ikke et avgjørende argument
for å overføre alle kraftforetak til sentral ligning
ved SFS. Viktigst er hensynet til effektivisering og kvalitetssikring
av ligningsbehandlingen. Hovedformålet er å sikre
en mest mulig riktig fastsettelse av skattegrunnlagene.
Ved at SFS får overført flere selskaper til
ligning, vil antall klagesaker øke ved Østfold
fylkesskattekontor samtidig som antall klagesaker for kraftforetak
på landsbasis antakelig vil bli redusert på grunn av
SFS" høye kompetanse på området.
Regjeringen foreslår at kraftforetak som skal svare
skatt av inntekt ved produksjon av elektrisk kraft, overføres
til sentral ligning ved SFS. Dette skal gjelde kraftforetak som
eier minst ett kraftverk hvor det skal fastsettes naturressursskatt
og grunnrenteinntekt, jf. skatteloven §§ 18-2
annet ledd og 18-3 sjuende ledd. Det gis bestemmelse om dette i
forskrift 7. januar 1993 nr. 4 om overføring av
skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter.
Endringen foreslås gitt virkning fra 1. januar 2004.
Forslaget om overføring av kraftforetak som driver produksjon
av elektrisk kraft til sentral ligning, vil medføre administrative
konsekvenser for SFS og de lokale ligningskontor som ligner slike
foretak etter dagens regler. Skattedirektoratet anslår
at det er 50-60 personer ved de lokale ligningskontor som i tillegg
til alminnelig ligning arbeider med ligning av kraftforetak. Ved
overføring av kraftforetakene til SFS vil disse personene
få frigjort ressurser til andre oppgaver. De lokale ligningskontor
vil få redusert arbeidsmengden noe, mens SFS vil få økt
arbeidsmengde. Regjeringen antar at overføring av kraftforetak
til sentral ligning vil medføre økonomiske og administrative
besparelser for skattyterne. Endringen forventes ikke å få vesentlige
provenyvirkninger.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om
innføring av sentral likning av kraftføretak som
driv produksjon av vasskraft, men vil særleg peike på at
dette ikkje må føre til dårlegare kvalitet
på likninga og svekka likningsressursar. Desse medlemene ber
Regjeringa komme attende med forslag om å styrke Sentralskattekontoret
for storbedrifter (SFS), om det viser seg naudsynt som følgje
av denne omlegginga.
Eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg skal settes til kraftanleggets
verdi ved ligningen i året før eiendomsskatteåret.
Etter skatteloven § 18-5 fastsettes denne verdien
etter en avkastningsmetode. Imidlertid skal verdien etter skatteloven § 18-5
ikke settes lavere enn 1,10 kroner pr. kWh av grunnlaget for naturressursskatten,
jf. eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd.
LVK hevder at eiendomsskattegrunnlagene ikke samsvarer med de
reelle markedsverdiene. Beregningene fra ECON som LVK viser til,
bygger blant annet på en forutsetning om at kraftprisen
i fremtiden er 20 øre/kWh. De forskjeller mellom
markedsverdi og eiendomsskattegrunnlag som fremheves av LVK, har bakgrunn
i disse forholdene. I beregningen av eiendomsskattegrunnlaget benytter
man imidlertid et gjennomsnitt av historiske observasjoner for de
fem siste årene. Dette er gjort for å oppnå en
objektiv fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget og av hensyn til
at kommunene skal få stabile inntekter fra eiendomsskatt.
Det vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004) avsnitt 3.5 for en nærmere
omtale av verdsettelse etter skatteloven § 18-5.
Minimumsverdien innebærer en asymmetri mellom utviklingen
i samlet eiendomsskatt og lønnsomheten i det enkelte kraftverk.
Mens kommunene får full uttelling av høye kraftpriser
gjennom høyere eiendomsskatt, slipper kommunen å ta
sin andel av den lavere lønnsomheten ved lave kraftpriser.
Dette innebærer at kommunene kun tar en andel av oppsiderisikoen
i kraftverkene (risikoen for høye priser og økt lønnsomhet)
mens selskapene må bære det meste av nedsiderisikoen
(risikoen for lave priser og lav lønnsomhet). For en investor
vil dette blant annet innebære at den samlede skattebelastningen
ved lave priser blir relativt sett høyere enn ved høye
priser der kraftverkene i hovedsak får fastsatt eiendomsskattegrunnlag
etter hovedregelen i eigedomsskattelova § 8 første
ledd. Dette innebærer at reglene for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
ikke er symmetriske ved høye og lave kraftpriser. Isolert
sett kan dette innebære at investeringer som er lønnsomme
før skatt, ikke blir lønnsomme etter skatt.
Regjeringen foreslår derfor at minimumsverdien senkes
til 0,8 kroner pr. kWh samt at det innføres en maksimumsverdi
på 2,50 kroner pr. kWh. Det vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004)
avsnitt 3.5 for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen
for lovendringsforslagene samt provenyvirkningene av de foreslåtte
endringer.
Det vises til forslag om endring av eigedomsskattelova § 8
fjerde ledd.
Endringene i eigedomsskattelova foreslås satt i kraft
straks med virkning for eiendomsskatteåret 2004. Det vil
være grunnlagstallene for formuesverdien for inntektsåret
2002 samt grunnlaget for naturressursskatt for 2002, som legges
til grunn ved beregningen av eiendomsskattegrunnlaget i henhold
til skatteloven § 18-5 og reglene om minimumsverdi
og maksimumsverdi i eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd.
Regjeringens endringsforslag innebærer at ligningskontorene
av eget tiltak må fatte endringsvedtak om endret eiendomsskattegrunnlag
for 2004, jf. ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav
b. Endringen av fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlagene vil kunne
foretas av ligningskontorene på bakgrunn av de grunnlag
for naturressursskatt og grunnlagstallene for formuesverdi for anleggene
som allerede er rapportert på skjema RF-1161 for inntektsåret
2002. Medvirkning fra skattyterne er således ikke nødvendig,
men arbeidet må foretas ved manuelle beregninger ved ligningskontorene.
Av hensyn til kommunenes budsjettering for 2004 er det ønskelig
at de endrede eiendomsskattegrunnlag kan fastsettes og oversendes
skattyterne og kommunene snarest mulig etter at lovendringsforslagene
måtte bli vedtatt. Tilsvarende endring av ligning ble også foretatt
da minimumsverdien ble hevet til 1,10 kroner pr. kWh høsten
2000, jf. Ot. prp. nr. 24 (2000-2001) punkt 3.6.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet, der en er enig om at minimumsverdien ved verdsetting
av kraftverk for eiendomsskatteformål økes fra
0,8 kr/KWh, som foreslått av Regjeringen, til
0,95 kr/KWh, og det innføres en maksimumsverdi på 2,35
kr/KWh.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunene gjøres følgende endring:
I
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5
første leden skal ikkje settast lågare enn kr 0,95/kWh
eller høgare enn kr 2,35/kWh av grunnlaget
for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året
før skatteåret.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
eiendomsskatteåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at hensikten med minimumsverdien i eiendomsskattegrunnlaget
er å sikre kraftkommunene inntekter fra eiendomsskatten
i perioder med lave priser. Disse medlemmer mener
at en reduksjon av minimumsverdien vil bety at dette hensynet blir
dårligere ivaretatt enn det som er tilfelle med dagens
regler. Mange kommuner har svært anstrengt økonomi,
og den foreslåtte endringen vil føre til at det
må kuttes i velferdstilbudet til innbyggerne. Dissemedlemmer går
derfor imot Regjeringens forslag om å redusere minimumsverdien,
samt å innføre en maksimumsverdi i eiendomsskattegrunnlaget.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til endring i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eiendomsskatt
til kommunene, § 8 fjerde ledd.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til forslaget fra komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre i henhold til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet, jf. Budsjett-innst. S. I. (2003-2004) punkt
3.1.2.2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at Regjeringen i
sitt budsjettforslag foreslår å redusere minimumsverdien
i eiendomsskattegrunnlaget for kraftforetakene med 30 øre/kWh.
Konsekvensen av dette er at mer enn 100 kommuner får redusert
sine eiendomsskatteinntekter allerede i 2004. Inntektstapet er anslått
til om lag 100 mill. kroner.
Disse medlemmer vil understreke at eiendomsskatt
på kraftforetak for mange kommuner er en svært
viktig inntektskilde for å opprettholde velferdstilbudet.
Dersom Regjeringens forslag får flertall, vil det føre
til ytterligere kutt innen barnehage, skole og eldreomsorg. Disse
medlemmer mener at det er uforståelig at Regjeringen
velger å svekke kommunenes økonomi for å gi
skattelettelser til en kraftbransje som aldri har hatt større
overskudd enn i dag.
Samtidig skaper forslaget problemer for kommunenes budsjettprosesser,
fordi de fleste kommunene har vedtatt sine budsjetter før
de aktuelle lovendringene er vedtatt. I tillegg skal de lokale ligningskontor fastsette
endrede eiendomsskattegrunnlag før kommunene vet hvor store
skatteinntekter de vil få. Disse medlemmer mener
at dette er svært uheldig for kommunene.
Disse medlemmer oppfatter Regjeringens begrunnelse
som en noe i nærheten av en omkamp med Stortingets vedtak
om pris på konsesjonskraft i 2002, siden Regjeringen har
begrunnet forslaget bl.a. med at kommunene har oppnådd økt
gevinst av ordningen med konsesjonskraft. Det er en utrolig begrunnelse
av Regjeringen etter at et enstemmig storting gjenopprettet en mangeårig
urett. Dette kan selvsagt ikke være med på å legitimere
redusert eiendomsskatteinntekter til kommunene nå.
Disse medlemmer går derfor mot Regjeringens
forslag til endringer.
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.6 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
i utgangspunktet forslaget om lavere minimumsverdi (fra 1,1 kroner
til 0,8 kroner/kWh) som et ledd i å stimulere
til økte investeringer i kraftproduksjon. Disse
medlemmer synes imidlertid det er urimelig at kommunene
får slike endringer på kort varsel, og foreslår
derfor at denne endring først trer i kraft fra 2005. I
tillegg forutsetter disse medlemmer at Regjeringen
legger frem en oversikt som sannsynliggjør at endringer
vil utløse ekstra investeringer.
Disse medlemmer viser i denne forbindelse til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) kap. 2.1.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunene gjøres følgende endring:
I
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5
første leden skal ikkje settast lågare enn kr.
1,10/kWh eller høgare enn kr. 2,5/kWh
av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året
før skatteåret.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning
fra og med eiendomsskatteåret 2004."
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.5 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
I Innst. O. nr. 3 (2001-2002) punkt 3.1.2 ble det henvist til
departementets vurdering i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) punkt 12.5.3
om at en avskrivningssats på 5 pst. var mest i samsvar
med faktisk økonomisk verdifall for anlegg for overføring
og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utstyr i kraftforetak. Det
ble derfor foreslått og vedtatt at denne typen driftsmidler
skulle skilles ut i en egen saldogruppe, saldogruppe g med en avskrivningssats
på 5 pst. Tidligere saldogruppe g ble ny saldogruppe h.
Regjeringen står fast ved denne vurderingen. Ved endringen
i avskrivningssatsen ble ikke forskriften om gjenstående
levetid endret. Det er uheldig at gjenstående levetid ikke
er i samsvar med faktisk økonomisk verdifall. Finansdepartementet
vil derfor endre gjenstående levetid for driftsmidler i
saldogruppe g i skattelovforskriften § 18-5-11
tredje ledd fra 38 år til 31 år med virkning fra
inntektsåret 2003 og eiendomsskatteåret 2005.
Det vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak avsnitt 3.5.9 for en nærmere omtale.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
I eigedomsskattelova § 8 A-1 annet ledd er
det forutsatt at kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg som var satt i drift pr. 1. januar 2000
og som er basert på gjenanskaffelsesverdi (GAV), skal korrigeres
for kostpris på investeringer i særskilte driftsmidler
i kraftanlegg, som er ført i skatteregnskapet første
gang for inntektsåret 1997 eller senere. Slik korrigering
skal gjøres for at fordelingen av eiendomsskattegrunnlaget
skal svare til verdien av de særskilte driftsmidler i kraftanlegget som
ligger i den enkelte kommune. Slik korrigering skal første
gang skje for eiendomsskatteåret 2004, jf. eigedomsskattelova § 8
A-1 annet ledd annet punktum.
Den forutsatte korrigering av kommunefordelingsnøklene
fastsatt på basis av GAV vil kreve presisering av hvilke
påkostninger og verdier som er relevante, innhenting av
den aktuelle kostpris på de aktuelle driftsmidler med angivelse
av kommunetilknytning, samt en samordning og korrigering av disse
verdier i forhold til de allerede fastsatte fordelingsnøkler
basert på GAV. Dette arbeidet vil blant annet innebære
medvirkning og samarbeid med skattyterne og NVE og vil medføre
kostnader og merarbeid for ligningsmyndighetene.
Iverksettelsen av korrigeringsreglene er to ganger tidligere
utsatt. Det vises til vurderingene i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) punkt
11.1.3.3 i forbindelse med at gjennomføringen av korrigeringen
av kommunefordelingen ble utsatt fra eiendomsskatteåret 2002
til eiendomsskatteåret 2003. Videre vises det til vurderingene
i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) punkt 14.1.3 i forbindelse med at korrigeringen
av kommunefordelingsreglene ble utsatt til eiendomsskatteåret 2004.
I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) ble det sagt at sluttføringen
av arbeidet med korrigeringsreglene ville skje i løpet
av 2003. Departementet har imidlertid på grunn av arbeidet
med den samlede vurderingen av de skattemessige og konsesjonsbaserte
ordningene ikke hatt kapasitet til å ferdigstille dette
arbeidet. Regjeringen tar sikte på å sluttføre
arbeidet i løpet av 2004.
Det vises til forslag om endring av eiendomsskattelova § 8
A-1 annet ledd siste punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Ved kraftskattereformen av 1997 ble det innført to særskilte
skatter knyttet til produksjon av vannkraft; naturressursskatt i
skatteloven § 18-2 og grunnrenteskatt i skatteloven § 18-3.
Skattepliktig for disse skattene er "skattyter som eier kraftverk
eller som er berettiget til uttak av kraft", jf. skatteloven §§ 18-2
første ledd og 18-3 første ledd.
Regjeringen er kjent med at det både blant skattyterne
og hos ligningsmyndighetene har vært tvil om rekkevidden
av bestemmelsene i skatteloven §§ 18-2 første
ledd og 18-3 første ledd i forhold til hvem som er skattesubjekt
for de særskilte kraftskattene naturressursskatt og grunnrenteskatt.
Regjeringen er også kjent med ett tilfelle hvor denne tvilen
har medført ulikt resultat i vedtak i ligningsnemndene
ved to forskjellige likningskontor for kraftskattene fra samme kraftverk.
Denne usikkerheten antas å ha bakgrunn i lovens ordlyd
og tidligere gjeldende forskrifter. Usikkerheten gjelder særlig
i forhold til andre rettighetshavere enn formell eier (rett til
uttak av deler av kraftproduksjonen fra et kraftverk).
På bakgrunn av klare uttalelser i forarbeidene og sammenhengen
med hvem som tilordnes friinntekten i grunnrenteskattegrunnlaget
i skatteloven § 18-3, er det Regjeringens oppfatning
at det er den som etter en nærmere vurdering er å anse
som skattemessig eier av kraftverk som skal svare naturressursskatt
og grunnrenteskatt knyttet til kraftverket, jf. skatteloven §§ 18-2
og 18-3. På bakgrunn av den usikkerhet som har gjort seg
gjeldende hos skattyter og ligningsmyndigheter er det Regjeringens
syn at bestemmelsene bør endres slik at alternativet "berettiget
til uttak av kraft" ikke lenger fremgår av ordlyden. Hvorvidt
en uttaksberettiget vil være å anse som skattemessig
eier av kraftverket uttaksretten knytter seg til, vil bero på alminnelige
skatterettslige vurderinger av om andre enn formell eier skal anses
som reell eier.
Hvorvidt en uttaksberettiget vil være å anse
som skattemessig eier av kraftverket uttaksretten knytter seg til,
vil bero på alminnelige skatterettslige vurderinger av
om den uttaksberettigede skal anses som reell eier. Ved denne vurderingen
vil det være avgjørende om den uttaksberettigede
har de vesentligste eierbeføyelsene knyttet til kraftverket
eller en andel av dette, så som rett til å selge
eller hindre salg av kraftverket eller andelen, rett til å pantsette,
delta i videre utbygging, rett til å bestemme produksjonsvolum
og -tid mv. samt om den uttaksberettigede har det vesentlige av
den økonomiske risikoen, herunder plikt til å dekke
en forholdsmessig andel av investerings- og driftskostnadene. Utgangspunktet
er at uttaksretten må være varig, men kravet til
varighet må også vurderes i sammenheng med den økonomiske risiko
og de eierbeføyelser som den uttaksberettigede har i tilknytning
til kraftanlegget.
Endringen vil være en presisering av gjeldende rett.
Det er derfor ikke nødvendig å fastsette særlige overgangsregler.
I den grad det ved ligningen har vært lagt en annen forståelse
til grunn, skal de alminnelige regler for endring av ligning i ligningsloven
få anvendelse.
Det vises til forslag om endring i skatteloven §§ 18-2
første ledd og 18-3 første ledd.
Regjeringen foreslår at lovendringen trer i kraft straks.
Avhengig av hvilken oppfatning som er lagt til grunn ved ligningen
i forhold til hvem som er skattesubjekt for de særskilte
kraftskattene, vil endringen virke til gunst for noen skattytere
og til ugunst for andre.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at departementets
forslag til presisering av lovteksten i skattelovens § 18-2
første ledd og § 18-3 første
ledd, blant annet har sin bakgrunn i en sak der Tydal kommune ble
skadelidende fordi det var intern uenighet mellom ligningsmyndighetene
om hvem som skal betale skatten.
Finansdepartementet har i brev til Tydal kommune datert 5. november
2003 som svar på kommunens krav på å bli
holdt skadesløs sagt at:
"Etter departementets syn er staten ikke erstatningsansvarlig
for Tydal kommunes tap. Skattekreditor må selv ha risikoen
for skattetap ved for liten skatteutligning, uten noe kompensasjonskrav
mot staten. Dette må også gjelde om ligningsorganet
er statlig. Det foreligger heller ikke kommunaløkonomiske grunner
til at bortfallet av naturressursskatt for Tydal kommune skal kompenseres
av staten. Det vises bl.a. til at deler av den bortfalte naturressursskatten
vil bli kompensert gjennom inntektsutjevningssystemet. Anmodningen
blir derfor å avslå."
For Tydal kommune betyr dette at inntekt på 11 mill.
kroner pluss rente for årene 1998-2000 forsvinner pga.
uenighet og sendrektighet internt hos ligningsmyndighetene.
Disse medlemmer vil også vise til at
e-verkene kan framføre naturressursskatten fullstendig mot
overskuddsskatten, som er statlig. Altså er det staten
selv som i sin helhet tar de inntektene Tydal kommune mister.
Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at en
kommune skal miste store skatteinntekter på grunn av sendrektighet
og uenighet mellom ligningskontorer, samtidig som det er staten
som blir sittende med skatteinntektene kommunen skulle hatt.
På denne bakgrunn ber disse medlemmer departementet
om å sørge for at Tydal kommune holdes skadesløs
for intern uenighet hos ligningsmyndighetene knyttet til fortolkningen
av skattelovens §§ 18-2,1 og 18-3,1.
En ordning med klagerett for kommunen som skattekreditor vil
bryte med den alminnelige ordning om at skattekreditorer ikke har
klagerett etter ligningsloven. Dette gjelder alle skattekreditorer,
både stat og kommune. Denne ordning ble etablert på et tidspunkt
da kommunene fortsatt var skattekreditor for vesentlige deler av
de skatteinntekter fra selskaper som ligningen ga grunnlag for.
Det fremkom ingen sterke motforestillinger fra kommunene mot denne
endringen av ligningsordningen da den ble innført. Dette
til tross for at disse skatteinntektene representerte betydelige
inntekter for kommunene. Etablering av en særskilt klageordning
for kommunene for ligningsfastsettelsene i forbindelse med fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget, eventuelt etablering av en særskilt
klageordning i forhold til fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlag
for kraftanlegg, må derfor bygge på at kommunene
har et helt særlig behov for kontrollmuligheter med eiendomsskattegrunnlaget
og fordelingen av dette.
LVK fremhever i sin høringsuttalelse at eiendomsskatten
er en ren kommunal skatt som også er fradragsberettiget
i skattyters alminnelige inntekt. LVK peker på at en av
den grunn ikke kan forvente at staten vil ha interesse i å overprøve
uriktig fastsatte eiendomsskattegrunnlag i samme grad som for inntekts-
og grunnrenteskatten.
Ligningslovens system forutsetter at det foreligger en grunnleggende
tillit mellom ligningsmyndighetene og de øvrige involverte;
skattyter og skattekreditor om at ligningsmyndighetene kommer fram til
riktige resultater. Som angitt av finanskomiteen er det tilsvarende
av betydning at det blir skapt tillit til beregningene av eiendomsskattegrunnlaget.
Som utgangspunkt for denne grunnleggende tilliten må en forutsette
at ligningsmyndighetene kun har interesse av å fastsette
riktige skattegrunnlag uavhengig av hvem som er skattekreditor.
Selv om eiendomsskatten er fradragsberettiget i alminnelig inntekt,
vil staten ikke ha interesse av at uriktige skattegrunnlag svekker
kommuneøkonomien. Regjeringen viser også til at
deler av formuesskatten fra personlige skattytere og dødsbo
går til kommunene. Videre tilfaller en ikke ubetydelig
del av inntektsskatten kommunene. Mellom 9,4 og 13 pst. av inntektsskatten
for inntektsåret 2003, jf. Stortingets vedtak om fastsettelse
av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskatteøren
for inntektsåret 2003. Dette har stor betydning for de
kommuner som ikke har skatteinntekter fra kraftnæringen.
Kommunene har ikke klagerett over fastsettelsen av disse skattegrunnlagene.
Regjeringens syn er at skatteinntekter er av stor betydning for
kommuner generelt, og eiendomsskattens økonomiske betydning
for kraftkommuner kan ikke begrunne at det gis særskilte
klagerettigheter over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
for disse kommunene.
Den omstendighet at kommunene etter byskatteloven § 4
hadde klagerett over eiendomsskattegrunnlaget, er etter Regjeringens
oppfatning ikke tilstrekkelig til å begrunne at en lignende
ordning bør etableres ved ikrafttredelsen av § 8.
LVK viser i sin høringsuttalelse til at kommuner har
klagerett i forhold til fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
for andre eiendommer enn kraftanlegg.
Saksbehandlingsreglene i eigedomsskattelova kapittel 6 som ikke
er satt i kraft, vil heller ikke gi kommunen/skattekreditor
klagerett over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget eller fordelingen
av dette når bestemmelsene trer i kraft. Dette har vært
en forutsetning helt siden vedtagelsen av eigedomsskattelova. Skattekreditor
har som påpekt ovenfor ikke klagerett i forhold til andre
skattegrunnlag. Det forhold at kommunene tidligere hadde en større
kontrollmulighet, kan ikke i seg selv begrunne at det gis særskilt
klagerett for kommuner over forhold knyttet til denne skatten. Kommunene
har også i dag en kontrollmulighet gjennom anledningen
til å anmode om endringsligning, jf. § 9-5
og den innsynsrett dette gir. Videre har kommunene muligheten til å gå til
søksmål mot ligningsmyndighetene, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 1.
Ligningslovens system fordrer en grunnleggende tillit mellom
ligningsmyndighetene og de øvrige involverte; skattyter
og skattekreditor om at ligningsmyndighetene kommer fram til riktige
resultater. Blant annet de av LVK anførte synspunkter om
feil og mangler ved foretatte ansettelser nevnt i brev fra LVK til
departementet 17. november 2000, tyder på at det
i hvert fall i en startfase ved omleggingen av reglene
ikke forelå en slik tillit som nevnt.
Blant annet på denne bakgrunn gikk departementet ut
med en generell anmodning om at kommunenes anmodninger om endringer
av verdsettelser og kommunefordelingsvedtak for 2001 skulle tas
opp til realitetsvurdering. Det vises til brev 26. februar
2001 til Skattedirektoratet.
Etter det Regjeringen kjenner til, kom det en del slike anmodninger
i forhold til fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for eiendomsskatteåret
2001. Et flertall av disse henvendelsene gjaldt innsynsrett i grunnlaget
for verdsettelsen. I tillegg er det opplyst fra Sentralskattekontoret
for storbedrifter at henvendelsene dit gjaldt anlegg i Sira-Kvina-
og Ulla-Førre-vassdragene. Antall henvendelser sank betraktelig for
eiendomsskatteåret 2002, og etter det Regjeringen kjenner
til, begrenser de seg nå til å gjelde innsyn i
grunnlaget for verdsettelsen.
I Ot.prp. nr. 94 (2000-2001) punkt 1.2 ble det også fremmet
forslag om en særlig presisering av utgangspunktet for
kommunenes søksmålsfrist etter ligningsloven § 11-2
nr. 2 i tilfeller hvor det er fremmet anmodning om endring etter
ligningsloven § 9-5, jf. endringslov av 15. juni
2001 nr. 46.
De uoverensstemmelser en ser i eiendomsskattegrunnlag fastsatt
etter tidligere regler for taksering og eiendomsskattegrunnlag fastsatt
etter skatteloven § 18-5, kan i stor grad forklares
med at overgangen til lønnsomhetsbasert verdsettelse nødvendigvis
måtte føre til en endring fordi kraftprisen ble
gjort til en viktig del av beregningsgrunnlaget.
Kraftprisene var generelt lave i perioden 1997-2000. Dette gir
utslag ved verdsettelsen av kraftanlegget i den perioden disse inntektsårene
inngår i beregningsgrunnlaget, men det antas at virkningen
vil avta i tiden fremover etter hvert som de høyere prisene
fra 2001 kommer inn i beregningsgrunnlaget. Provenyanslagene som
ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) ble for øvrig
sikret ved at man økte minimumsverdien for kraftanlegg
i eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd, jf. Ot.prp.
nr. 24 (2000-2001) og Innst. O. nr. 40 (2000-2001). På denne
bakgrunn antar Regjeringen at antall anmodninger om endring av verdsettelse
fra kommuner for fremtidige år ikke vil være like
høyt som for eiendomsskatteåret 2001. Dessuten
er det Regjeringens syn at anmodningene om endringsligningen også har
bakgrunn i den generelle uro som kan forventes ved overgangen til
et nytt system mer enn grunnleggende problemer ved verdsettelsesreglene.
Regjeringen mener etter dette at problemene ved overgang til nytt
verdsettelsessystem ikke kan begrunne klagerett for kommuner.
Omleggingen til lønnsomhetsbasert verdsettelse av kraftanlegg
måtte nødvendigvis medføre endringer
i skattegrunnlaget. Dette ble også forutsatt ved vedtakelsen
av ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 se
Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) punkt 2.6.3. og Ot.prp. nr. 24 (2000-2001)
punkt 3.1. En nedgang i de samlede inntektene fra eiendomsskatt
på 10 til 15 pst. var her ventet og akseptert av Stortinget,
jf. Innst. O. nr. 85 (1999-2000) punkt 2.5.
En nedgang på 10 til 15 pst. i provenyet vil nødvendigvis
ramme enkeltkommuner noe ulikt, slik at noen får en større
nedgang, noen en mindre og andre en økning i inntektene
fra eiendomsskatt på kraftanlegg. Kommunene har derfor
hatt en oppfordring til å ta høyde for dette ved
utarbeidelsen av sine budsjetter. Lavere verdsettelse og lavere
skatteinngang kan i seg selv ikke avhjelpes ved eller begrunne innføring av
klagerett for kommunene.
Som grunnlag for krav om klageadgang har LVK blant annet hevdet
at reglene for verdsettelse av kraftanlegg er så kompliserte
at dette representerer en særlig grunn til å innføre
klagerett for kommunene over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget.
Regjeringen viser her til vurderingen av spørsmålet
om innføring av sentral ligning av kraftforetak, jf. ligningsloven § 2-4
nr. 1 bokstav b. Om ligningsmetode og skattested vises til punkt
10.6.2. Det fremgår her at en stor del av kraftforetakene
deltakerlignes etter nettometoden. Eigedomsskattelova § 8
trådte i kraft for kraftanlegg med virkning for skatteåret 2001.
Saksbehandlingsrutinene for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
var imidlertid helt spesielle for dette skatteåret. Fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget for dette året ble ikke foretatt
som en del av det ordinære ligningsarbeidet for inntektsåret 1999.
Verdsettelsen ble foretatt på bakgrunn av særskilt
innhentede tilleggsopplysninger fra skattyterne i løpet
av juli/august 2000.
Det ble ved ligningsbehandlingen i 2000 (inntektsåret
1999) ikke lagt opp til at kraftforetak som deltakerlignes etter
nettometoden skulle innlevere selskapsoppgaver slik den alminnelige
ordning er, jf. ligningsloven § 4-9 nr. 5 med
særskilt angivelse av samlet verdsettelse etter skatteloven § 18-5
for foretakets kraftanlegg. Grunnlag for verdsettelsen ble bare
innhentet fra den enkelte deltaker i foretaket. Tilsvarende var
det i overgangsåret for ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg ikke grunnlag for å foreta fastsettelse
av den samlede verdi ved ligningsmyndighetene i kraftforetakets
hovedkontorkommune slik ligningsloven § 8-6 nr.
5 normalt forutsetter. Verdsettelsen av kraftanlegg for eiendomsskatteåret
2001 ble med andre ord foretatt for den enkelte deltakers andel
av kraftforetaket/kraftanlegget og ved de ligningskontor
vedkommende deltakere hører til etter de alminnelige regler
om skattested i skatteloven kapittel 2.
Ligningsmyndighetene har ikke foretatt noen generell gjennomgang
av de her omtalte verdsettelsene som ligger til grunn for deltakerligning
etter nettometoden for skatteåret 2001, med tanke på å avdekke eventuelle
feil en samordnet ligning muligens kunne ha avdekket.
Regjeringen antar at dette er en del av bakgrunnen for de forskjeller
som har vist seg i eiendomsskattegrunnlaget for eiendomsskatteåret
2001 og som er påpekt i flere brev til departementet fra
LVK.
Disse forskjellene kan etter all sannsynlighet forklares nettopp
med de ovenfor angitte forhold. De særlige omstendigheter
oppsto fordi de regler som skulle anvendes, ble vedtatt på et
så sent tidspunkt at de alminnelige frister for innlevering
av ligningsoppgaver ikke kunne overholdes. Regjeringen oppfatter det
som mindre sannsynlig at de varierende verdsettelsene skyldes at
reglene er særlig kompliserte å anvende.
For årene etter eiendomsskatteåret 2001 skal
ligningsarbeidet for kraftforetak følge den alminnelige ordning
for deltakerligning etter nettometoden i ligningsloven § 8-6
nr. 5. Det må antas at denne behandling lettere vil kunne
avdekke eventuelle feil i verdsettelsen som ligger til grunn for
deltakerligning etter nettometoden. Den svakhet som heftet ved deltakerligningen
etter nettometoden for eiendomsskatteåret 2001 antas derfor
ikke å være av permanent karakter.
Vedrørende kraftforetak som deltakerlignes etter bruttometoden
etter skatteloven § 10-40 tredje ledd har det
i brev fra LVK vært hevdet at det for disse kraftforetakene
fremkommer særlig store forskjeller i verdsettelsen av
kraftanlegg. I finansministerens svar til LVK 1. desember
2000 fremgår det at verdsettelsesgrunnlaget for eiere som
deltakerlignes generelt, vil kunne variere. Eierne i kraftforetak
som deltakerlignes etter bruttometoden tar ut og selger kraft for
egen regning. Disse vil derfor kunne ha ulik lønnsomhet
av anlegget i det enkelte år. Dette vil kunne avspeile
seg i verdsettelsene for den enkelte deltaker. Dette er altså et
resultat av reglene slik de er ment å fungere og ikke at
de er så kompliserte at ulikheter i verdsettelsene nødvendigvis
representerer feil i ligningsarbeidet.
LVK viser i sin høringsuttalelse til at et flertall
av kraftanleggene nå får fastsatt eiendomsskattegrunnlag
til minimumsverdi etter eigedomsskattelova § 8 fjerde
ledd som er en produksjonsbasert størrelse. Med økende
kraftpriser vil flere kraftanlegg få fastsatt eiendomsskattegrunnlag
etter hovedregelen i skatteloven § 18-5 som er
en lønnsomhetsbasert skatt. Grunnlaget for feil i fastsettelsene
vil dermed øke. Regjeringen viser til at selv om eiendomsskattegrunnlaget
blir fastsatt til minimumsverdi, blir det beregnet eiendomsskattegrunnlag
både etter hovedregelen i skatteloven § 18-5
og etter regelen om minimumsverdi i eigedomsskattelova § 8
fjerde ledd. Dette fremgår også av skjema RF-1161B
post 163 og 164. En økning av antall kraftanlegg som får
fastsatt eiendomsskattegrunnlag etter hovedregelen i skatteloven § 18-5,
vil således ikke øke antall feil i fastsettelsene
i forhold til i dag. Imidlertid vil eventuelle feil kunne få større
betydning ved at det vil gjelde flere eiendomsskattegrunnlag.
Regjeringen antar etter dette at reglene for verdsettelse og
ligning av kraftanlegg ikke er så kompliserte at det i
seg selv kan begrunne at den alminnelige ligningsordning fravikes
ved at det innføres klagerett over eiendomsskattegrunnlaget
og kommunefordelingsnøklene for eiendomsskattegrunnlaget.
For ligningen i ligningsåret 2000 kjenner Regjeringen
til at 10 til 15 kommuner har hatt en nedgang i sine eiendomsskatteinntekter
på mer enn 10 til 15 pst. i forhold til det tidligere systemet.
Ingen av disse har varslet søksmål på grunnlag
av ligningsloven § 11-2. Derimot er det tatt ut
flere stevninger kommuner imellom fordi noen kommuner har inntatt
det standpunkt at de gamle fordelingsavtaler ikke gjelder. Tallet
for kommuner som vil komme til å benytte seg av en eventuell
klageadgang vil med bakgrunn i denne erfaringen ikke bli veldig
stort. En må likevel regne med at et noe større
antall enn de kommunene som har meldt fra til departementet om nedgang
i eiendomsskatteinntektene vil benytte seg av en eventuell klagerett.
Klage over ligningen er dessuten et mindre skritt enn søksmål.
Av den grunn må en også regne med at flere vil ønske å benytte
seg av denne muligheten. En innføring av klagerett for
kommuner over fastsetting av eiendomsskattegrunnlag og fordeling
av dette grunnlaget vil derfor føre til en del merarbeid
for ligningsmyndighetene.
Innføring av klagerett for kommuner over fastsettelsen
av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg og kommunefordelinger
vil bryte med ligningslovens ordning om at skattekreditor ikke anses
som part ved ligningen, og dermed ikke er gitt partsrettigheter
som klagerett og innsynsrett. Det må derfor sterke grunner
til for at en skal bryte med den ordningen og gå inn for å gi
kommunene slike rettigheter i forhold til fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget og
kommunefordelingen.
Regjeringens oppfatning er at den misnøye som har oppstått
i forbindelse med fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget og fordelingen
av dette, har sin bakgrunn i forhold som var kjent på tidspunktet for
vedtakelsen av ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8,
og som det allerede da var antatt kunne føre til endringer
i eiendomsskattegrunnlaget. Disse forholdene er blant annet at verdsettelsen
av kraftanlegg skulle bli lønnsomhetsbasert og at det ikke
lenger var anledning til å avtale fordeling av eiendomsskattegrunnlaget
på tvers av fordelingsreglene i eigedomsskattelova §§ 8-A
flg.
Ved overgangen til et nytt skattesystem vil det som regel være
noen av de berørte kommunene som ikke får opprettholdt
sine skatteinntekter fullt ut. Etter Regjeringens oppfatning var
disse forhold tilstrekkelig varslet i det arbeid som førte
frem til ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8,
og kommunene hadde oppfordring til å ta høyde
for dette i arbeidet med sine budsjetter. De negative utslag de nye
verdsettelsesreglene har ført til for enkelte kommuner
for eiendomsskatteåret 2001, er tilstrekkelig kompensert
gjennom det særskilte tilskuddet som ble gitt i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2001. Regjeringen antar at tilliten
til ligningsmyndighetenes fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg er styrket i forhold til situasjonen ved innføringen
av lønnsomhetsbasert verdsettelse. Regjeringen viser til
den markante nedgangen i henvendelser fra kommunene om klage over
og innsyn i fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget. Stortingets
anmodning om en vurdering av klagerett hadde sin bakgrunn i den
svekkede tillit overgangen til lønnsomhetsbasert verdsettelse
medførte. Videre antar Regjeringen at negative utslag vil
jevne seg ut over tid. Det foreligger derfor ikke tilstrekkelige grunner
til å etablere en særordning med klagerett for skattekreditor
over fastsetting og kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
En annen mulighet er å videreføre ordningen
for ligningsbehandlingen for eiendomsskatten i eiendomsskatteåret
2001. Ligningsmyndighetene anmodes om å ta opp til realitetsvurdering
kommuners anmodning om endring av ligningen etter ligningsloven § 9-5
såfremt denne er faktisk eller rettslig begrunnet i konkrete
omstendigheter. Kommunene vil da få innsynsrett i opplysninger
som ligger til grunn for ligningen, jf. § 3-13
nr. 1 så langt denne rekker i forhold til å vurdere
grunnlaget for søksmål, se nærmere om
innsynsretten i kapittel 10. Denne ordningen synes å være
den mest praktiske.
Kommunenes interesser ved fastsetting og kommunefordeling av
eiendomsskattegrunnlaget anses tilstrekkelig ivaretatt ved dagens
ordning, som følger av ligningsloven. Det foreligger ikke
særskilte forhold som kan begrunne at det etableres en
særlig klagerett for kommunene over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlag
for kraftanlegg og kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget.
For å skape nødvendig tillit i en overgangsfase
foreslås at den forutsetning om realitetsbehandling av
kommunenes anmodning om endring som ble lagt til grunn i departementets
brev til Skattedirektoratet 26. februar 2001, legges til
grunn i ytterligere fem år fra og med eiendomsskatteåret
2003.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Tilliten mellom ligningsmyndighetene og skattyter er sentral
ved ligningsbehandlingen, og en utvidelse av gjeldende regler om
innsyn for tredjepart i opplysninger skattyter har gitt ved ligningen
må veies mot skattyters behov for at disse opplysningene skjermes.
Regjeringen antar at de signaler en har mottatt tidligere om
behovet for en slik utvidet rett til innsyn i fastsettelsen av grunnlaget
for eiendomsskatt for kommunene, dels var en følge av overgangen
fra et system hvor kommunene selv hadde hånd om verdsettelsen
av kraftanlegg til et nytt verdsettelsessystem hvor kommunen ikke
lenger er part under ligningen/verdsettelsen, og dels en
følge av at de nye verdsettelsesreglene etter sitt innhold
medførte at verdsettelsen ble endret i forhold til de gamle
takstene. De opplysninger tidligere taksering bygget på var av
en annen og mer skjønnsmessig karakter ved at en benyttet
befaringer av kraftverket som grunnlag for verdsettelsen. De regnskapsmessige
opplysninger som ligger til grunn for fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
etter eigedomsskattelova § 8, jf. skatteloven § 18-5,
er svært detaljerte. Skattyter og hans medkontrahenter
har således et større behov enn tidligere for
at disse opplysningene skjermes i forhold til tredjemann, også skattekreditor.
Antall henvendelser fra kommunene når det gjelder innsyn
og klage har sunket betraktelig etter eiendomsskatteåret
2001, som var det første året hvor verdsettelser
etter skatteloven § 18-5 ble lagt til grunn for
utskriving av eiendomsskatt for kraftanlegg. Etter det Regjeringen
kjenner til, har det vært fremsatt svært få klager,
og ingen av disse har ført til søksmål
fra kommuner angående verdsettelsen av kraftanlegg. Regjeringen
antar at dette er en følge av at de nye verdsettelsesreglene
nå har fått festnet seg og at kommunene har hatt
anledning til å innrette seg i forhold til det lønnsomhetsbaserte
verdsettelsessystemet. Etter Regjeringens syn tyder de avtakende henvendelsene
om innsyn i fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget på at
kommunene ikke har et slikt behov for utvidet innsynsrett at det
kan gå foran skattyters behov for at de opplysninger han
gir om andre skattegrunnlag er taushetsbelagte. Regjeringens vurdering
er at innsynsretten etter gjeldende regler vil avdekke i hvilken
grad ligningsmyndighetene har fraveket skattyters egne opplysninger
og på hvilket grunnlag disse er fraveket. En slik innsynsrett vil
etter Regjeringens oppfatning være tilstrekkelig til at
kommunene kan vurdere om en skal anmode om endring av ligningen
eller gå til søksmål. I tilfeller hvor
en kommune har gått til søksmål, vil
en i noen grad være hjulpet av å anmode departementet
om samtykke til å føre vitner eller å fremlegge
dokumenter etter ligningsloven § 3-13 nr. 3. Regjeringens
syn er at det ikke er grunnlag for ytterligere presiseringer eller
endringer i kommuners adgang til innsyn i verdsettelsen av kraftanlegg
i forhold til hva som følger av gjeldende regler.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.