I motsetning til statsskattesatser som hjemles direkte i Grunnloven § 75
a gjennom Stortingets skattevedtak (plenarvedtak) hvert år,
må kommunale og fylkeskommunale skattesatser ha hjemmel
i lov. Dette er lovteknisk ordnet slik at skatteloven § 15-2
tillegger Stortinget å gjøre plenarvedtak om fastsetting av
maksimums- og minimumssatser for kommunal inntekts- og formuesskatt
og for fylkeskommunal inntektsskatt.
Systemet med Stortingets fastsetting av maksimumssatser må videreføres.
Men den årlige fastsetting av minimumssatser fremtrer i
dag som en historisk overlevning uten praktisk betydning. I de siste
25 år har ingen kommune eller fylkeskommune valgt lavere
sats enn maksimumssatsene. Det ligger ingen nærmere skattepolitisk
vurdering bak fastsettingen av det intervall som minimumssatsene
gir når de holdes opp mot maksimumssatsene. I stedet er
det en lovteknisk komplikasjon å måtte justere
minimumssatsene i takt med justeringer i maksimumssatsene for å holde
intervallet noenlunde intakt. Disse parallelle justeringene i minimumssatsene
er praktisk sett verdiløse og bør kunne bortfalle.
Videre kan hensynet til kommunenes og fylkeskommunenes formelle
valgfrihet tilsi at Stortinget ikke fastsetter noen nedre grense
for satsene. Dette gjelder selv om den reelle valgfriheten begrenses
av de generelle økonomiske rammebetingelsene for kommunene
og fylkeskommunene.
Regjeringen foreslår derfor at skatteloven § 15-2 endres
til bare å gjelde Stortingets fastsetting av maksimumssatser.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er dette
fulgt opp med forslag om at også Stortingets plenarvedtak
om de kommunale og fylkeskommunale skattesatser bare skal gjelde maksimumssatser.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 15-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag. Komiteen viser også til sine merknader
i Innst. S. nr. 1 (2003-2004) punkt 3.17.