Departementet meiner at forslaga sett under eitt, ikkje bør
innebere nemneverdige økte kostnadar. Fleire tryggingssamtalar,
samstundes grunngjeving, krav om innsyn og eventuell kostnadsauke
i samband med advokatbistand, vil i nokon grad kunne medføre meirkostnadar.
Ei sakshandsaming i førsteinstansen som betre tek omsyn
til rettstryggleiken kan vege opp for dette, fordi det vil oppstå færre
klagesaker.
Det er ei målsetting å redusere talet på klareringsstyresmakter
utanfor departementa. Dette vil innebere ønskjelege administrative
konsekvensar blant anna av omsyn til rettstryggleiken, og er i tråd
med intensjonen til lovgivar i samband med vedtakinga av tryggleikslova § 23.
Departementet kan ikkje sjå at lovforslaga kan vere
problematiske i forhold til menneskerettskonvensjonar Noreg er bunden
av. Ein viser her til at departementet utelukkande foreslår
lovendringar som vil betre rettstryggleika til den einskilde i klareringssaker.
Konvensjonane legg opp til, og konvensjonsorgana forstår,
at omsynet til tryggleiken til riket kan innebere behov for inngrep,
bl.a. i retten til privatliv. Den europeiske menneskerettsdomstol
har til dømes ikkje stilt krav til grunngjeving for negative
klareringsavgjersler dersom det elles har vore tilfredsstillande
garantiar (sjå Leander mot Sverige, frå 26. mars
1987). Ein viser i denne samanhengen til vedlegg 2 i rapporten til
Lundkommisjonen, der dåverande lagdommar Erik Møse
blant anna vurderte dei norske reglane om personkontroll i forhold
til krava i Den europeiske menneskerettskonvensjon (Dokument nr.15
(1995-1996) side 606-609). Sjølv om det må leggjast
til grunn at det skjer ei utvikling i kva som blir vurdert som akseptabelt
på dette feltet, har departementet ikkje haldepunkt for
at konvensjonane stiller krav som ikkje er oppfylt i norsk rett
i dag.
Departementet kan elles ikkje sjå at lovforslaga får
negative konsekvensar i forhold til målsettinga om eit
enklare regelverk og ei enklare forvaltning. Tvert i mot synest
lovendringane å vere eit bidrag til eit enklare regelverk
og ei enklare forvaltning.
Komiteen har ingen merknader til kapittel
8.