Reglar om kven som kan vere klareringsstyringsmakt, går
fram av loven § 23. Utgangspunktet er at kvart
enkelt departement er klareringsstyringsmakt for personell innan
sitt styringsmaktområde. I særlege tilfelle kan
departementet delegere klareringsstyringsmakt til underlagte verksemder
som har eit stort klareringsbehov.
Trass i denne regelen om organisering av strukturen til klareringsstyringsmakta,
finns det i dag omlag 60 klareringsstyringsmakter. Dette inneber
såleis at departementa i relativt stor utstrekning har
delegert si klareringsstyresmakt til underlagte verksemder.
Arbeidsgruppa legg til grunn at ei endring i organisasjonsstrukturen
synest å vere nødvendig av omsyn til ei praktisk
gjennomføring av tilfredsstillande rettstryggleik. Arbeidsgruppa
peiker på at ho i samanheng med sitt arbeid har gjennomgått
ei rekkje saker frå ulike klareringsstyringsmakter. Trass
i felles regelverk og felles kontrollorgan, viser desse sakene ein
stor forskjell både med omsyn til sakshandsaming og resultat.
Arbeidsgruppa gjer ikkje ei konkret tilråding om ny struktur
for klareringsstyringsmakta, men legg fram tre moglege modellar
for struktur:
Desentralisert modell med utgangspunkt
i gjeldande tryggleikslov § 23.
To klareringsstyringsmakter; ei for sivil sektor og ei for
militær sektor.
Ei felles klareringsstyringsmakt.
Ein viser til rapporten side 91-95 for nærare drøfting
av klareringsstyringsmaktstrukturen.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Statistisk sentralbyrå,
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, Næringslivets
sikkerhetsorganisasjon og Akademikerne går inn for forslaget
om ei felles klareringsstyringsmakt.
Utdannings- og forskningsdepartementet, Helsedepartementet, Samferdselsdepartementet,
Olje- og energidepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Sosialdepartementet,
Forsvarets sikkerhetsavdeling, Post- og teletilsynet, Politidirektoratet,
Direktoratet for sivilt beredskap, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Trondheim
kommune, Oslo kommune, Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets
hovedorganisasjon går inn for forslaget om to klareringsstyringsmakter. Etterretningstjenesten
støtter prinsipielt ordninga med to klareringsstyringsmakter,
men meiner særeigne forhold med sin organisasjon fører
til at dei i tillegg må oppretthalde si klareringsstyringsmakt.
Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Nærings-
og handelsdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste, Jernbaneverket,
Statens forvaltningstjeneste, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen
i Finnmark, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Troms, Fylkesmannen
i Hedmark, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Telemark, Fylkesmannen
i Vestfold og Fylkesmannen i Rogaland går inn for å oppretthalde
det system som gjeld i dag med ei spreidd klareringsstyringsmakt
der utgangspunktet er at vedkommande departement er klareringsstyringsmakt
innan sitt styringsmaktområde.
Fleire høringsinstansar har uttalt seg om strukturen
til klareringsstyringsmakta, utan å seie konkret kva for
modell som er ønskjeleg. Finansdepartementet legg vekt
på at val av modell må gi framtidige klareringsstyringsmakter
tilstrekkeleg storleik, kompetanse og tilfredsstillande rettstryggleik.
Sosial- og helsedirektoratet skriv at det er føremonaktig
at talet på klareringsstyringsmakter blir mindre i forhold
til situasjonen i dag. Datatilsynet er samd med arbeidsgruppa i
dei vurderingar som er gjort i forhold til å sentralisere
styringsmakta og klageorganet. Oljedirektoratet har ikkje tungtvegande
grunnar til å motsette seg sentralisering, sjølv
om det tidlegare har forfekta eit ønske om eit desentralisert
system. Sparebankforeningen går ut frå at hovudomsynet
med reguleringa kan bli oppfylt i alle alternativa, også når det
gjeld likehandsaming. Det blir nemnd at kostnadseffektivitet bør
skje gjennom val av den mest effektive organiseringa, og ikkje gjennom å leggje
til grunn ei svært kritisk vurdering av det reelle behovet for
klarering. Telenor meiner arbeidsgruppa burde gjort framlegg om
ei framtidig organisering, eventuelt med dissens. Telenor meiner
klareringsstyringsmakta må ha naudsynte ressursar og kompetanse
slik at tida til sakshandsaming kan bli haldt på eit rimeleg nivå,
og dersom ein veljar å ha fleire klareringsstyringsmakter
er det viktig at desse er samstemte slik at det ikkje oppstår
skilnad i handsaminga.
EOS-utvalget skriv at det ikkje ligg til utvalet å meine
noko om korleis klareringsstyringsmaktene bør organiserast,
men har merknadar til moglege konsekvensar for utvalet sin funksjon
av ei omstrukturering til ei klareringstyringsmakt.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet grunngjev sitt syn om éi
klareringsstyringsmakt blant anna med at dette gir best mogleg kompetanse
og likebehandling. Løysinga harmonerer godt med ansvarsordninga
for NSM, og at NSM rekrutterer og består av personell frå både
militær og sivil sektor.
NSM peiker vidare på at ei klareringsstyringsmakt bør
vere gunstig sett frå eit personvernsynspunkt, idet arkivet
vil vere samla ein stad og at det ikkje vil vere behov for å sende
saker mellom dei ulike klareringsstyringsmaktene.
Når det gjeld klageorgan, sluttar NSM seg til framlegget
frå arbeidsgruppa om å opprette ei nemnd leidd
av ein dommar. NSM ser ikkje noko behov for at denne nemnda skal
ha tilsynsoppgåver, sidan dette er godt tatt i vare av
NSM, departementet og EOS-utvalget. NSM peiker på at endringar
i materielle reglar om sakshandsaming setter vilkår om
god kompetanse hos klareringsstyringsmaktene. Det blir presisert
at gjennomføringa av framlegget til endringar, både
av orsak til rettstryggleik og tryggleik, er avhengig av at det
samstundes blir etablert ein forsvarleg klareringsstyringsmaktstruktur.
Statistisk sentralbyrå meiner at ei klareringsstyringsmakt
inneber dei beste kompetansemessige føresetnader for ein
god og lik sakshandsaming, og viser til at denne løysinga
vil føre med seg ei maksimal utnytting av ressursane. Ei
felles klareringsstyringsmakt fører truleg til vesentleg
kortare tid til sakshandsaming. Statistisk sentralbyrå gjer
framlegg om å gjere bruk av Personvernnemnda som klageorgan.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering ser det som svært
viktig at avgjerdskompetansen blir samla til eit sentralt fagmiljø som
sikrar størst mogleg kompetanse. Ein er derfor
sterkt imot den desentraliserte modellen, som inneber framleis spreiing
og delegering av klareringsstyringsmakt til organ med lite sakstilfang
og kompetanse. Når det gjeld alternativet om to klareringsstyringsmakter,
blir dette vurdert som uheldig i høve til ulik praksis
og at det militære organet vil vere sårbart i
form av innblanding med diskriminerande krav frå NATO.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon meiner at ein med
ei styringsmakt best får varetatt omsynet til lik handsaming
og at ein med denne organiseringa lettast kan forutberekne si rettsstilling.
Organisasjonen viser også til at eit meir komplekst samfunn
med i nokon grad overlappande oppgåver mellom private og
offentlege rettsubjekt og sårbarheit ved eit engasjement
utover landets grenser, tilseier ein styringsmakt som handsamar
alle søknadar.
Akademikerne grunngjev sitt syn med at sakstilfanget for ei klareringsstyringsmakt
må vere av eit slikt omfang at ein rekrutterer, utviklar
og held på sakshandsamarar med høg kompetanse.
Sentralisering til så få klareringsstyringsmakter
som mogleg synest best å vareta desse behova.
Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet
legg blant anna vekt på manglande sakstilfang og det låge
talet på årlege klareringssaker som grunngjeving
for at ein bør gå bort frå dagens ordning
der departementa er klareringsstyringsmakt innan sin sektor og at
alle departement og andre etatar - uavhengig av behov og storleik
- skal bygge opp den organisasjon som kræves for dette.
Samferdselsdepartementet og sosialdepartementet meiner at alternativet
med to klareringsstyringsmakter - ein for sivil og ein for militær
forvaltning - er det klart beste. Med eitt organ som har ansvar
for alle tryggleiksklareringar i sivil sektor vil det kunne byggast
opp et fagmiljø som kan sikre likebehandling og vissleik
i gjennomføringa av tryggleiksklareringar.
Forsvarets sikkerhetsavdeling skriv blant anna:
"Ved valg av denne løsningen vil man ikke
unngå det problemet man har i dag med at NSM er både
rådgivende- og klageorgan, men man vil her ha to profesjonelle
miljøer som kan diskutere på tvers av militær og
sivil sektor. Divergens mellom de to klareringsmyndighetene kan
fremlegges for NSM for avklaring.
Pr i dag eksisterer
ikke noe fagmiljø som innehar bedre kompetanse enn NSM
med hensyn til utøvelse av rollen som klage- og tilsynsorgan.
Dersom man gir de to klareringsmyndighetene adgang til å klarere både
utenlandske statsborgere og for CTS, og i tillegg lar klareringsmyndighetene
selv gjennomføre personkontrollen, vil NSM fremstå som
et rent klage- og tilsynsorgan med nødvendig integritet.
Ved valg av denne løsningen vil NSM også være
ansvarlig for den langsiktige utviklinga av personellsikkerhetstjenesten,
med tanke på policyavgjørelser og fagspørsmål.
At NSM fremstår som et rendyrket klage- og tilsynsorgan
vil også styrke samfunnets tillitt til den forebyggende
sikkerhetstjenesten og klareringsinstituttet.
FD fungerer
i dag som klageorgan på alle klareringer der NSM har fattet
avgjørelse som 1. instans. Samtidig fungerer NSM som klageorgan
der FD har vært 1. instans - herunder klareringer av utenlandske statsborgere.
Dersom man velger løsning med to klareringsmyndigheter,
med NSM som rendyrket klage- og tilsynsorgan vil man unngå dette.
Dette medfører en høyere kompetanse i klageorganet
uavhengig av klareringsnivå og hvem som har vært
1. instans saksbehandler.
Løsningen med to
klareringsmyndigheter vil også forenkle muligheten for
kontroll fra overordnede myndigheter, ettersom man kun vil ha to
kontrollpunkt. De to klareringsmyndighetene vil på sin
side ha ansvaret for kontroll med underlagte autoriserende myndigheter."
Politidirektoratet grunngjev sitt syn om to klareringsstyringsmakter
slik:
"Dette vil for det første harmonisere med den prinsipielle
ansvarsfordeling som ble prinsippfestet i 2003 i forhold til overordnet
ansvar for den forebyggende sikkerhetstjeneste. For det andre anser
vi det som en fordel at det bygges opp kompetanse på to store
enheter som seg i mellom kan utveksle erfaringer."
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler følgjande:
"Ut i fra arbeidsgruppens argumentasjoner og erfart praksis
ved vårt embete, synes modell 2 med to klareringsmyndigheter,
totalt sett å være den mest fremtidsrettede og
effektive måten å saksbehandle klareringssaker.
Modellen vil dog ikke bety en vesentlig redusert ressursinnsats
for eget embete så lenge autorisasjonsansvaret og fortsatt
plikt til å påse at sikkerhetsmessige hensyn skal
ligge til fylkesmannen."
Næringslivets hovedorganisasjon grunngjev blant anna
sitt syn med at samfunnsutviklinga i større grad tilseier
mindre skilnad og meir overlappande oppgåver mellom privat
og offentleg sektor. Dette forsterkar behovet for i ein større
utstrekning å sentralisere klareringsstyringsmaktene.
Etterretningstjenesten går inn for to klareringsstyringsmakter,
men held fast som viktig at dei i tillegg
opprettheld si klareringsstyringsmakt:
"E-tjenesten er i forhold til andre virksomheter, herunder
andre deler av Forsvaret, i en spesiell situasjon både
mht sikkerhetsrisiko, kontakt mot utlandet, skjerming av innsyn
fra eksterne og formelle regler om nøkkelordbelagt informasjon.
Dersom E-tjenestens egen klareringsmyndighet overføres
til en ekstern virksomhet, vil det antakelig få meget uheldige konsekvenser
for sikkerheten i tjenesten og dermed rikets sikkerhet."
Høringsinstansane si grunngjeving for å halde
på dagens klareringsstyringsmakt
Justisdepartementet grunngjev sitt syn med at:
"det er av overordnet betydning at det konstitusjonelle
ansvaret for sikkerheten innenfor egen sektor er tydeliggjort ved
at departementene fortsatt er klareringsmyndighet."
Utenriksdepartementet peiker på at departementet har
relevant kunnskap om den tilsette, som ikkje naudsynleg blir kjent
for ei klareringsstyringsmakt utanfor departementet. Ein nemner
også faren for at ein klareringsprosess vil kunne ta svært
lang tid dersom klareringa blir lagt til ein ekstern etat. Vidare
blir det peikt på følgjande:
"Dette alternativet som i stor utstrekning samsvarer
med dagens ordning, vil være det alternativet som vil fungere
best i utenrikstjenesten. Med det store antall klareringer som foretas
i utenrikstjenesten vil det ikke være noe problem å opparbeide
et godt fagmiljø med god kompetanse i Utenriksdepartementet
innenfor klarering.
I utenrikstjenesten er det også til
enhver tid ca 650 personer ved våre utenriksstasjoner som
innehar klarering. Med bl.a. forslag om utvidet bruk av sikkerhetssamtale
anser Utenriksdepartementet det som svært ressurskrevende
dersom klareringen legges til en eller to instanser utenfor departementet.
Dette vil medføre en rekke hjemkallelser av personer fra
store deler av verden for samtale."
Nærings- og handelsdepartementet skriv:
"Departementene har i større grad enn en eventuell
sentral klareringsinstans førstehånds kjennskap
til de som underlegges personkontroll. I forhold til underlagte
etater vil det også være hensiktsmessig at klareringssaker
forelegges departementet, eventuelt at klareringsmyndighet unntaksvis
delegeres til større etater."
Jernbaneverket og Statens forvaltningstjeneste uttaler blant
anna følgjande:
"Det er allerede i dagens system stor avstand fra klareringsmyndigheten
til den enkelte klarerte innen jernbanefamilien."
"Da
man i klareringssammenheng har med mennesker å gjøre
hvor forståelse av miljø og organisasjonsforhold
er avgjørende for å kunne bidra til å skape
tillit og forståelse for klareringsregimet vil vi foretrekke
den desentraliserte modell hvor fagdepartementet er klareringsmyndighet
med delegeringsmulighet, i stedet for en yterligere sentralisering.
Det vil gi god sammenheng i beredskapsarbeidet og dermed god forståelse
for de aktuelle autorisasjonsorganer og deres miljøer.
En tror en sentralisering av klareringsmyndigheten vil gjøre
loven og forskrift om personellsikkerhet mer anonym for folk flest.
Målet bør være å integrere det
sikkerhetsforebyggende arbeidet i bedrifter og virksomheter hvor
verdiskapningen skjer."
Fylkesmannen i Finnmark er negativ til sentralisering av klareringsstyringsmakt
av di dette kan føre til økt geografisk avstand
mellom klareringsstyringsmakt og den styringsmakt som ber om klarering,
og mellom desse styringsmaktene og det personellet som er eller
skal tryggleiksklarerast. Det blir også framhaldt at ei
sentralisering vil få negative konsekvensar for den individuelle
handsaming av klareringssaker, og til at gjennomføring
av tryggleikssamtale blir gjort vanskeleg med ei sentralisering
og at dagens klareringsstyringsmakter får svekka sitt kunnskaps-
og kompetansenivå om tryggleikssamtale.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus peiker blant anna som viktig
på at fleire ulike fagmiljø arbeider deltid med
tryggleiksklareringar etter eit felles lov- og forskriftsverk. Kompetanseheving
kan skje med at det blir haldt jamlege fagsamlingar for klareringsstyringsmaktene
og at det i større grad bør bli ført
tilsyn. Fylkesmannen i Telemark påpeiker at kunnskap om lokale
forhold kan kome til nytte innanfor tryggleiksarbeidet, og at kommunane
er blant fylkesmannen sine viktigaste brukarar/samarbeidspartnarar
på regionalt nivå. Vidare blir det peika på at
sentralisering vil føre til eit for stort kontrollspenn
mellom den styringsmakta som ber om klarering og klareringsstyringsmakta.
Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Vestfold, Fylkesmannen i
Hordaland og Fylkesmannen i Troms grunngjev også sitt syn
med at sentralisering vil innebere mangel på lokal kunnskap grunna
avstand mellom den styringsmakta som ber om klarering og klareringsstyringsmakta.
Fylkesmannen i Hedmark og Fylkesmannen i Rogaland har same grunngjeving
som sistnemnde høringsinstansar, men viser høvesvis
også til at sentralisering vil måtte føre
til at talet på tryggleikssamtalar blir vesentleg redusert
og at det bør bli gjennomført kurs for å auke
kvaliteten på det arbeidet klareringsstyringsmaktene gjer.
Departementet er samd med arbeidsgruppa om at ein bør
redusere talet på klareringsstyresmakter og at situasjonen
i dag er uheldig.
Når det gjeld forslaget om å ha ei klareringsstyringsmakt,
ser departementet at dette vil gi dei største synergieffektane,
både med omsyn til samla ressursbruk og samling av kompetanse.
Det organet som her naturleg skil seg ut til å vere slik
felles klareringsstyringsmakt, er NSM. Departementet er likevel
noko skeptisk til at all klareringsstyringsmakt blir samla i ein
organisasjon, trass i at ho, slik som i dag, blir lagt under kontroll
av regjeringa og parlamentarisk kontroll av EOS-utvalet. Dessutan
kan det bli eit problem å skape eit nytt klageorgan med
tilstrekkjeleg kompetanse på dette området. I
denne samanhengen bør ein også ha merksemd mot
at det aktuelle klageorganet, ei nemnd med dommar som leiar, vil
kunne føre med seg implikasjonar for kontrollarbeidet til
EOS-utvalet.
Forslaget om å ha to klareringsstyringsmakter, ein i
militær sektor og ein i sivil sektor, harmonerar godt med
den prinsipielle ansvarsdelinga for den førebyggjande tryggleikstenesta,
der NSM som sektorovergripande direktorat har ei faglig rapporteringsline
til Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet for høvesvis
militære og sivile spørsmål. Med denne
modellen oppstår to store kompetansemiljø som
kan utveksle erfaringar og kompetanse. Denne løysinga vil
ikkje få konsekvensar for verksemda til EOS-utvalet.
Høringsuttalingane som går mot dei to mest
radikale endringsforslaga frå arbeidsgruppa om ei eller
to klareringsstyresmakter, har som hovudpoeng at ei sentralisering
av klareringsstyringsmakt vil føre til auka avstand mellom
den styringsmakta som ber om klarering og klareringsstyresmakta.
I denne samanhengen blir det mellom anna peika på at lokal
kunnskap vil føre til betre opplysning av ei klareringssak og
at tryggleikssamtaler kan bli vanskelegare å gjennomføre.
Når det gjeld avstanden mellom på den eine sida
styringsmakta som ber om klarering, og klareringsstyringsmakta på den
andre i ei sentralisert modell, skal departementet peike på at
sentralisering allereie er hovudregelen etter gjeldande § 23
i tryggleikslova. Lovbestemminga har som klar hovudregel at kvart
einskild departement skal vere klareringsstyringsmakt i sin sektor.
Såleis er det også noko upresist når
arbeidsgruppa kaller gjeldande ordning for ein desentralisert modell.
På denne bakgrunn finner ikkje departementet å leggje
nemneverdig vekt på avstandsargumentet, sidan sentralisering
allereie er bestemt av lovgivar. Noko av problemet synest tvert imot å vere
desentralisering som følgje av at departementa i for stor
grad har delegert frå seg klareringsstyringsmakt.
Departementet har etter ei samla vurdering av dei nemnde modellane
kome til at ein bør halde fram med gjeldande ordning med
rette sektordepartement som klareringsstyringsmakt. Departementet
vil såleis for tida ikkje gjere framlegg om endringar i
tryggleikslova § 23 og gjeldande klareringsstyringsmaktstruktur.
Departementet har merka seg det påpeika problemet, men
det kan synast som at desse har å gjere med at ein ikkje
held seg til regelen i tryggleikslova § 23. Det
er dermed mykje som taler for at det er gjeldande praksis og etterlevinga
av nemnde lovregel som er problemet, og ikkje med naudsyn regelen
i seg sjølv. Departementet er samd med Justisdepartementet
sin høyringsuttaling som påpeiker at klareringsstyringsmakt
i departementa gjer det konstitusjonelle ansvaret for tryggleiken
tydeleg innanfor eiga sektor. Dette er eit moment som taler for å halde
fast på den struktur som gjeld i dag. Det konstitusjonelle
ansvaret for førebyggjande tryggleik vil likevel liggje
hos vedkommande statsråd, uavhengig av sentralisering av
klareringsstyringsmakt.
Departementet vil følgje med på den vidare
utviklinga på dette feltet, og det vil bli ei sentral tilsynsoppgåve
for Nasjonal sikkerhetsmyndighet å følgje opp
etterlevinga av regelen i § 23. Det er naudsynt
at departementa i tida frametter strammar inn delegeringspraksisen.
Dersom dette ikkje skjer, vil departementet eventuelt måtte
sjå på andre strukturløysingar, også dei
modellane om ei eller to klareringsstyringsmakter som er nemnde
ovanfor.
Komiteen viser til kapittel 7 som tek
føre seg strukturen til klareringsstyringsmakta. Komiteen viser
til den uheldige utvikling som har vore i talet på klaringsstyresmakter. Komiteen er
av den klare oppfatning at talet på klareringsstyremakter
bør reduserast. Det er fleire gode grunnar til dette, mellom anna
er det nødvendig å få til ein modell
som tek omsyn til det faglege behovet som eksisterer, og som berre
kan oppretthaldast dersom klareringsstyringsmakta har tilstrekkelege
oppgåver knytt til spørsmål om klarering.
Komiteen vil understreka at det er av overordna
karakter at det parlamentariske kontrollelementet ikkje blir svekka. Komiteen viser
her til EOS-utvalets høyringsfråsegn. Komiteen vil
også visa til at prinsippet om tilstrekkeleg sakstilfang
er viktig.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, finn det riktig å leggja vekt
på kva dei etatane som arbeider med tryggleik til dagleg,
meiner. Forsvarets sikkerhetsavdeling argumenterer godt for to klareringsmyndigheiter,
og tek opp i seg den overordna rolle Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) vil kunne ha i ein slik organisasjonsstruktur.
Komiteen viser til at dei høyringsinstansar som
går inn for ein eller to klareringsstyresmakter grunngir
dette med at samfunnet er blitt meir ope og sårbart som
følgje av den teknologiske utviklinga. Komiteen vil
også leggja til at dei nye trugsmåla mot vårt
samfunn, slik som terrortrusselen, gjer at tryggleiksspørsmål
og klarering av visse typar personell kjem sterkare i fokus.
Komiteen har også merka seg at vektlegging av
personvernet er eit mykje brukt argument for dei høyringsinstansar
som argumenterer for ein eller to klareringsinstansar. Komiteen vil
leggje til at omsyn til personvernet framleis må telja
tungt, og at dette er eit element i organiseringa av klareringsstyresmakta.
Omsyn til personvernet er eit argument som trekkjer i retning av
at tryggleiks- og klareringsspørsmål må ivaretakast
av samla fagmiljø som innehar tilstrekkeleg kompetanse
til å sikre likebehandling. Komiteen har
merka seg den uro som finst blant einskilde for at det skal vera
meir etnisk diskriminering ved ein desentralisert klareringsstruktur,
og komiteen tek desse merknadane til seg.
Komiteen viser til at mellom dei høyringsinstansar
som i sine høyringsfråsegn går inn for
ein klareringsetat, er Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Statistisk
sentralbyrå, Organisasjonen mot offentlig diskriminering,
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon og Akademikerne.
Komiteen har vidare merka seg at forslaget om
to klareringsstyresmakter, ei for sivil og ei for militær
sektor, får støtte frå mellom anna LO,
NHO, Oslo Kommune, Trondheim Kommune, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
Politidirektoratet, Forsvaret, Forsvarets etterretningsteneste,
Post- og teletilsynet og ca. halvparten av departementa.
Komiteen viser til høyringa med forsvarsministeren,
der det mellom anna kom fram at ein kunne kombinere dagens desentraliserte
ordning med å be fagdepartementa stramme inn på dagens
delegeringspraksis. Dersom ein ved ei innstramming innanfor gjeldane § 23
står igjen med alle departement og eventuelt fylkesmenn,
er det likevel mange klareringsstyresmakter.
Komiteen har merket seg at departementet stør
arbeidsgruppa sin konklusjon om at talet på klareringsstyresmakter
må reduserast, og at det store talet på klareringsstyresmakter
i dag er uheldig.
Eit anna fleirtal i komiteen, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, meiner på bakgrunn av faglege og samfunnsmessige
utviklingstrekk, samt høyringsinstansane sine syn, at det
primært bør vera to klareringsorgan, eit for militær
og eit for sivil sektor.
Dette fleirtalet har, på tross av at
argumenta over trekkjer klart i ein retning, funne det riktig å la departementet
forsøke ein periode med innstramming av den desentraliserte
ordninga innan gjeldande lovgiving utan at Stortinget grip direkte
inn i strukturen.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, ber derfor Forsvarsdepartementet
kome tilbake til Stortinget med ei evaluering av ordninga, men legg
til at det er fleirtalets syn at målet må vere å få færre
klareringsstyresmakter enn i dag.
På denne bakgrunnen fremmer fleirtalet slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringa legge fram for Stortinget ei evaluering
av ordninga med desentralisert klareringsstruktur med tanke på ei
mogeleg innstramming av talet på klareringsstyresmakter."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som en uhensiktsmessig situasjon at det, som i dag, er 60 klareringsmyndigheter. Disse
medlemmer mener det er hensiktsmessig å redusere
dette antallet myndigheter til et minimum, slik at det blir en mest
mulig lik og profesjonell behandling av denne type saker. Disse
medlemmer ønsker derfor å gå inn
for en felles klareringsmyndighet, samlet hos NSM, men mener særegne
forhold med Etterretningstjenestens organisasjon fører
til at de i tillegg må opprettholde sin klareringsmyndighet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en felles klareringsmyndighet
underlagt NSN, samt å opprettholde en egen klareringsmyndighet
for Etterretningstjenesten, gjeldende for Etterretningstjenesten
særskilt."