2.1 Sammendrag

Etter gjeldende regelverk i kommuneloven velges ordfører indirekte ved at det er kommunestyret som står for valget. Gjennom omfattende forsøksvirksomhet både ved lokalvalget i 1999 og i 2003, har det i flere kommuner vært prøvd ut en ordning med direkte valg av ordfører. Det betyr at kommunenes innbyggere selv får anledning til å velge hvem som skal være ordfører den neste valgperioden. Ordningen har fått stor oppslutning.

Forslaget i høringsnotatet bygger på forsøksvirksomheten og internasjonale valgordninger og utvik­lingstrekk.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det i kommuneloven § 9 nr. 1 skulle tas inn en bestemmelse som gir kommunestyret myndighet til å vedta at det skal avholdes direkte valg på ordfører i kommuner og fylkeskommuner.

I høringsnotatet var det et sentralt tema om direkte valg skulle skje som flertallsvalg eller preferansevalg.

Høringsnotatet viste til at preferansevalg vil være en ny valgordning i norsk sammenheng, i alle fall for lokalvalg. Det ble blant annet på denne bakgrunn lagt vekt på at preferansevalgmodellen måtte være enkel å forstå for velgeren og at valgoppgjøret vil la seg gjennomføre både raskt, sikkert og effektivt.

Departementet foreslo i høringsnotatet at et direktevalg av ordfører skal foregå etter metoden med supplerende stemmegivning, der velgerne gis anledning til å uttrykke to preferanser ved å rangere to kandidater.

Departementet har, med bakgrunn i forsøksvirksomheten og høringsinstansenes merknader, vurdert det slik at ordningen med direkte valg av ordfører ikke lovfestes nå.

Selve ordningen med å åpne for at kommunene selv kan bestemme om ordfører skal velges ved direkte valg får stor oppslutning blant høringsinstansene. Det er imidlertid skepsis til forslaget om at valget skal gjennomføres som et preferansevalg etter metoden kalt "alternativ stemmegivning", slik det ble foreslått i høringsnotatet. Departementet er enig i at preferansevalg ikke i tilstrekkelig grad er utprøvd i lokalvalgsammenheng i Norge. Det er av avgjørende betydning for slike institusjonelle endringer at de er utredet i betryggende grad, slik at de kan oppnå den nødvendige legitimitet og tillit blant velgerne og de lokale folkevalgte. En ny valgordning innebærer innføring av nye oppgjørsmetoder som kan reise problemstillinger vi ikke fullt ut har oversikt over. Selv om denne valgmetoden er i bruk i andre land, er dette i begrenset grad og under forhold som ikke alltid vil være direkte sammenlignbare med lokalvalg i Norge. På denne bakgrunn mener departementet at ordningen bør videreføres som en forsøksordning, der det sentrale blir å prøve ut preferansevalgmodellen som ble foreslått i høringsnotatet.

Det vil også være naturlig å se forsøkene med direktevalg av ordfører i sammenheng med forsøkene med utvidet myndighet. En videreføring av forsøkene med utvidet myndighet for ordfører i neste periode, vil gi en mulighet til å kombinere disse elementene i noen av forsøkskommunene, og vurdere lovfesting på et senere tidspunkt. Videre forsøksvirksomhet vil bli undergitt fortsatt ekstern evaluering.

2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg Regjeringens vurderinger vedrørende behovet for mer kunnskap og at forsøksordningen med direktevalg av ordfører derfor forlenges. Flertallet slutter seg til dette. Flertallet mener imidlertid at behovet for kunnskapsinnhenting er noe begrenset og ser på denne bakgrunn ikke behovet for en omfattende forsøksordning fremover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at forsøksordningen med direkte ordførervalg gjorde at det i 1999 ble gjennomført direktevalg på ordførere i 20 kommuner, og at antall kommuner omfattet av ordningen økte til 37 i 2003. Disse medlemmer viser videre til at kommunene som ønsket å gjennomføre direkte ordførervalg har måttet søke Kommunal- og regionaldepartementet om tillatelse, og at ikke alle som har søkt har fått lov. Disse medlemmer påpeker at forsøksordningen ved lokalvalgene i 1999 og 2003 har blitt grundig evaluert, blant annet i rapporten "Når folket får velge - Forsøkene med direkte valg av ordfører som deltakelses- og styringsreform" av Marcus Buck, Helge O. Larsen og Tord Willumsen. Disse medlemmer mener evalueringene av forsøksordningen betyr at lokalpolitikere nå har et godt beslutningsgrunnlag til å selv vurdere hvorvidt direkte ordførervalg vil være hensiktsmessig i deres egen kommune. Disse medlemmer viser til at kommunene som har deltatt i forsøkene har hatt en viss frihet til selv å bestemme reglene for valget, slik at det i kommune-Norge også finnes kompetanse om ulike former for direkte ordførervalg.

Disse medlemmer merker seg at direkte ordførervalg i dag reguleres av lokale forskrifter i de kommunene som har fått lov til å avholde direkte ordførervalg, og at disse forskriftene bygger på en forskriftsmal utarbeidet av Kommunal- og regionaldepartementet der en del av paragrafene er obligatoriske for samtlige kommuner. Disse medlemmer viser videre til at direkte ordførervalg i tillegg til disse forskriftene reguleres av kommuneloven, med unntak for enkelte bestemmelser, og valgloven.

Disse medlemmer mener på bakgrunn av erfaringene og analysene av forsøksordningen at det ikke er noe behov for videre forsøk og prøveordninger, men ønsker isteden å lovfeste muligheten til direkte ordførervalg. Dette betyr ikke at direkte ordførervalg skal bli obligatorisk, men at norske kommunestyrer gis muligheten til på selvstendig grunnlag å bestemme hvorvidt de ønsker direkte ordførervalg i egen kommune. Disse medlemmer kan ikke se at forsøk med preferansevalg er noe godt argument mot lovfesting på det nåværende tidspunkt. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til endringer i kommuneloven og valgloven slik at kommunestyrer og fylkesting selv velger valgmetode for valg av ordfører og varaordfører."