Det vises til e-post 4. februar 2008 hvor vi i lys av kgl.res.
14. september 2007 og Lovavdelingens uttalelse 28. januar 2008 bes
om en tilleggsuttalelse vedrørende forholdet mellom tomtefesteinstruksen
og Grunnloven § 106.
Vi har i en tidligere betenkning avgitt 27. oktober 2005 konkludert
med at det ville være i strid med Grunnloven § 106 og med lov om
Opplysningsvesenets fond av 7. juni 1996 nr. 33 (ovfl.) å pålegge
fondet en generell forpliktelse til å
innløse festetomter og forlenge festekontrakter på vilkår som er
gunstigere for fester enn det som følger av tomtefestelovens alminnelige
regler, slik det var lagt opp til i Soria Moria-erklæringen.
Justisdepartementets lovavdeling avga 12. januar 2006 en uttalelse
hvor det ble konkludert med at en instruks av det innhold som var
bebudet i Soria Moria-erklæringen, ikke ville komme i konflikt med Grunnloven
§ 106, men at det ville være i strid med ovfl. § 5 første ledd å
pålegge fondet å gi festerne rett til innløsning av sine festetomter
til en lavere pris enn det som følger av tomtefesteloven.
I en ny betenkning av 25. januar 2006 kommenterte vi uttalelsen
fra Lovavdelingen. Vi påviste i denne forbindelse flere svakheter
ved Lovavdelingens vurdering, og fastholdt de konklusjoner vi tidligere
hadde gitt uttrykk for vedrørende forholdet til Grunnloven § 106.
Ved kgl.res. 14. september 2007 ble det vedtatt en instruks om
innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold for bolighus
der staten eller statlig styrte virksomheter eier tomten ("tomtefesteinstruksen").
I forbindelse med vedtakelsen av tomtefesteinstruksen ble det lagt
til grunn at det var nødvendig å endre ovfl. § 5 første ledd før
instruksen kunne gjøres gjeldende for Opplysningsvesenets fond.
Kultur- og kirkedepartementet sendte 1. november 2007 ut et høringsnotat
med forslag til slik lovendring. Tomtefesteinstruksen skal etter
sitt eget innhold tre i kraft fra 1. juli 2008.
På bakgrunn av at "instruksener fastsatt med en noe annen innretning enn
det som følger av ordlyden i Soria Moria-erklæringen" og på
bakgrunn av at "Høyesteretts avgjørelse 21. september
2007 [Rt. 2007 s. 1308] medfører at fondets verditap som følge av
instruksen vil bli vesentlig høyere enn tidligere forutsatt",
ba Kultur- og kirkedepartementet i november 2007 om at Justisdepartementets
lovavdeling foretok en fornyet vurdering av forholdet til Grunnloven
§ 106.
Lovavdelingen avga uttalelse 28. januar 2008. I uttalelsen viser
Lovavdelingen til sin tidligere vurdering fra 2006 og fastholder
at instruksen ikke er i strid med Grunnloven § 106. Lovavdelingen
anbefaler likevel at Stortinget i forbindelse med endringen av ovfl.
§ 5 gis et best mulig grunnlag til selv å ta "konkret
stilling til tolkningen av Grunnloven § 106 i forhold til den foreliggende
problemstillingen".
Vi kan ikke se at Lovavdelingens siste uttalelse tilfører saken
noe nytt. Våre tidligere konklusjoner står fast, og grunnlaget for
dem er etter Høyesteretts plenumsdommer av 21. september 2007 bare
blitt ytterligere styrket ved at verditapet for fondet som følge
av instruksen vil bli enda større enn tidligere antatt.
Vår oppdaterte vurdering kan oppsummeres i fire hovedpunkter:
Tomtefesteinstruksen av 14. september
2007 vil føre til at Opplysningsvesenets fond pålegges å innløse
festetomter og forlenge festekontrakter på vilkår som er vesentlig
bedre for fester enn det som følger av inngåtte kontrakter og tomtefestelovens
alminnelige regler.
Det er tale om en systematisk overføring av en betydelig
andel av fondets samlede verdi til en tilfeldig gruppe av festere.
Overføringen er begrunnet i andre hensyn enn "Geislighedens
Bedste og Oplysningens Fremme", og skjer på direkte bekostning av
de formål som fondet etter Grunnloven § 106 skal anvendes og forvaltes
til fordel for.
Ut fra en forsvarlig rettslig vurdering kan det ikke herske
tvil om at tomtefesteinstruksen er i strid med Grunnloven § 106
og at den derfor ikke kan gjennomføres uten grunnlovsvedtak etter
Grunnloven § 112.
Vi skal i hovedavsnitt 2 nedenfor gjøre rede for tomtefestelovens
alminnelige regler sett i lys av de nylig avsagte plenumsdommene
i Høyesterett. I hovedavsnitt 3 skal vi gjøre nærmere rede for innholdet av
tomtefesteinstruksen og hvilke begrensninger denne legger på fondet
som bortfester i forhold til det som følger av tomtefestelovens
regler. I hovedavsnitt 4 skal vi drøfte forholdet til Grunnloven
§ 106, og herunder fremkomme med våre bemerkninger til den siste
uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling.
TomtefestelovenLov 20. desember 1996 nr. 106)
fastslår i § 15 første ledd at ved feste av tomt til bolighus og
fritidshus, kan hver av partene kreve at festeavgiften blir regulert
i samsvar med endringene i pengeverdien siden festeavtalen ble inngått,
eller siden avgiften forrige gang ble regulert. Lovens utgangspunkt
er at det ved feste av tomt til bolig- og fritidshus ikke er anledning
til å kreve festeavgiften regulert med mer enn det som følger av
endringene i pengeverdien.
For avtaler inngått før lovens ikrafttreden 1. januar 2002, gjelder
dette bare for fremtidige reguleringer; dvs. at loven ikke får betydning
for reguleringer som allerede måtte ha vært gjennomført før lovens
ikrafttreden. I tillegg bestemmer § 15 annet ledd at bortfester
ved første reguleringetter
1. januar 2002 kan kreve avgiften regulert i samsvar med det som "tvillaust er avtalt". I de tilfeller
hvor det i kontrakten er fastsatt at festeavgiften skal reguleres
etter markedsverdi, vil altså bortfester kunne kreve regulering
på dette grunnlag første gang festeavgiften reguleres etter lovens
ikrafttreden. Senere reguleringer vil måtte skje etter hovedregelen
i § 15 første ledd; dvs. i henhold til endringer i pengeverdien.
Plenumsdommene i Høyesterett berører ikke de regler som her er
fremstilt vedrørende regulering av festeavgift i løpende kontraktsforhold.
Etter tomtefesteloven § 32 kan festeren kreve å få innløst en
festetomt til bolighus eller fritidshus når det er gått 30 år av
festetiden eller når festetiden er ute. Etter at det er gått 30
år av festetiden, kan fester av tomt til bolighus kreve å få innløst
tomten hver gang det er gått to nye år av festetiden, og fester
av tomt til fritidsbolig hver gang det er gått 10 nye år av festetiden.Tidligere
gjaldt regelen om 10-årsintervaller for krav om innløsning både
bolighus og fritidshus. Ved lovendring 30. juni 2006 nr. 52 ble
imidlertid intervallet for festere av tomt til bolighus redusert
til to år.)
Ved innløsning av tomt som er festet bort til bolighus eller
fritidshus, bestemmer tomtefesteloven § 37 første ledd første punktum
at innløsningsvederlaget skal være 30 ganger årlig festeavgift etter
regulering på innløsningstidspunktet. Dette betyr at bortfester,
før innløsningsvederlaget fastsettes, kan kreve festeavgiften oppregulert
etter tomtefesteloven § 15. I festeavtaler med reguleringsklausul
knyttet til markedsverdi vil det si at festeavgiften før innløsning kan
kreves oppregulert etter markedsverdi dersom slik regulering ikke
allerede har funnet sted etter 1. januar 2002, jf. tomtefesteloven
§ 15 annet ledd.
For tidsbegrensede festeforhold er det i tomtefesteloven § 37
første ledd annet punktum inntatt en regel om at hver av partene
alternativt kan kreve at innløsningsvederlaget settes til 40 % av
tomteverdien på innløsningstidspunktet. Bestemmelsen ble foreslått av
Stortingets justiskomité, og synes opprinnelig å være ment som en
sikkerhetsventil for bortfester med tanke på de tilfeller hvor en
fastsettelse etter hovedregelen i første ledd ville føre til et
urimelig lavt vederlag. Under behandlingen i Odelstinget ble imidlertid
ordlyden uten nærmere begrunnelse endret, slik at også fester kan
kreve vederlaget fastsatt på denne måten. Dette betyr at 40 %-regelen
for alle praktiske formål vil være hovedregelen for fastsettelse
av innløsningsvederlaget når det gjelder tidsbegrensede festekontrakter.
Gir 40 %-regelen en høyere verdi enn
30 ganger årlig festeavgift, vil den bli påberopt av bortfester.
Gir regelen en lavere verdi enn 30 ganger
årlig festeavgift, vil den bli påberopt av fester.
Etter tomtefesteloven § 33 kan fester av tomt til bolighus eller
fritidshus, i stedet for å kreve innløsning når festetiden er ute,
kreve forlengelse av festeforholdet på
samme vilkår som før.
Dette betyr blant annet at kontraktens bestemmelser om festeavgift
med tilhørende reguleringsklausuler blir videreført. Utløpet av
festekontrakten gir med andre ord ikke bortfester noe krav på å
få tilbake disposisjonsretten over tomten, og heller ikke til å
reforhandle festekontraktens bestemmelser om årlig festeavgift.
Ved en forlengelse etter § 33 vil festekontrakten dessuten gå
over fra å være tidsbegrenset til å gjelde på ubestemt tid uten
oppsigelsesrett for bortfester, jf. tomtefesteloven § 7 første ledd.
Høyesterett avsa 21. september 2007 dom i tre plenumssaker vedrørende
grunnlovsmessigheten av tomtefestelovens regler om forlengelse av
festeforhold og innløsning av festetomter anvendt på festekontrakter
inngått før 1976.
To av sakene gjaldt spørsmålet om tomtefesteloven § 33, som gir
fester rett til å kreve evigvarende forlengelse av tidsbegrensede
kontrakter på samme vilkår som før, var i strid med Grunnloven § 97
eller § 105.
Den tredje saken, hvor Opplysningsvesenets fond var part, gjaldt
spørsmålet om festers rett til å kreve vederlaget ved innløsning
fastsatt til 40 % av tomteverdi som et alternativ til 30 ganger
oppregulert festeavgift, jf. tomtefesteloven § 37 første ledd, var
i strid med Grunnloven § 105.
I de to første sakeneRt. 2007 side 1281 og Rt. 2007
side 1306) kom Høyesterett enstemmig til at tomtefestelovens
regler om rett for fester til å kreve forlengelse på samme vilkår
som før, ikke var i strid med Grunnloven.
Retten til forlengelse på uendrede vilkår ble i prinsippet ansett
som en ekspropriasjon – en tvungen overføring av eiendomsrådighet,
– men da det var tale om regulering av et eksisterende kontraktsforhold,
fant Høyesterett likevel at dette måtte bedømmes etter Grunnloven
§ 97, og ikke etter § 105. Ut fra en
samlet vurdering, der man blant annet trakk frem tidligere lovgivningspraksis,
kom Høyesterett enstemmig til at loven ikke kunne anses som stridende mot
Grunnloven § 97.
Konsekvensen av dommene er at lovens regler om rett til forlengelse
på uendrede vilkår gjelder uten begrensinger, og at alle festeforhold
dermed i praksis er å anse som tidsubegrensede, uten oppsigelsesrett for
bortfester.
I den tredje sakenRt. 2007 side 1308) kom
Høyesteretts flertall (6-1) til at bestemmelsen om festers rett
til å kreve innløsningsvederlaget fastsatt til 40 % av tomteverdien,
var i strid med Grunnloven § 105 så langt anvendelsen av bestemmelsen
førte til et lavere vederlag enn den kapitaliserte nåtidsverdi av
fremtidige festeavgifter. I motsetning til forlengelse av festeforholdet,
ble innløsning av festetomta ansett som en ekspropriasjon som ga bortfester
krav på "fuld Erstatning" etter Grunnloven § 105.
På grunn av festers rett til å kreve evigvarende forlengelse
av festeforholdet på uendrede vilkår, vil imidlertid ikke bortfester
i noe tilfelle kunne kreve verdien av tomta som sådan lagt til grunn
for beregningen av innløsningsvederlaget. Det som bortfester går
glipp av ved innløsningen, er i prinsippet bare retten til å oppebære
fremtidige festeavgifter. Etter Grunnloven § 105 vil bortfester
derfor ha krav på nåtidsverdien av disse festeavgiftene. Ved en
normal kapitaliseringsrente på 5 %, vil dette svare til et beløp på
20 ganger oppregulert festeavgift, hvilket dermed også vil være
det minimumsvederlag som bortfester har
krav på ved tvungen innløsning i henhold til tomtefesteloven § 32,
jf. § 37.
Som nevnt i avsnitt 2.1.2 ovenfor, gjelder 40 %-regelen bare
i tidsbegrensede festeforhold. I den
tredje saken presiserte Høyesterett at det her er festeavtalens bestemmelser
om festetid som er avgjørende. At alle festekontrakter i realiteten
må anses som tidsubegrensede på grunn av festers rett til å kreve
forlengelse på uendrede vilkår, betyr med andre ord ikke at 40 %-regelen
er blitt gjenstandsløs. Både bortfester og fester kan fortsatt påberope
seg 40 %-regelen ved innløsning av festekontrakter som etter sitt
eget innhold er tidsbegrensede, men da med den begrensning at fester aldri kan kreve å få innløst tomten
for et lavere vederlag enn 20 ganger oppregulert festeavgift.
Etter Høyesteretts avgjørelser i de tre plenumssakene kan dagens
rettstilstand, for så vidt gjelder fastsettelse av innløsningsvederlag
etter tomtefesteloven § 37 for festekontrakter inngått før 1976,
oppsummeres på følgende måte:
Ved innløsning av festetomt til bolig-
eller fritidshus skal innløsningsvederlaget settes til 30 ganger
oppregulert festeavgift på innløsningstidspunktet.
For tidsbegrensede festekontrakter (dvs. festekontrakter
som etter sitt eget innhold er tidsbegrensede) kan hver av partene
kreve at vederlaget i stedet skal settes til 40 % av tomteverdien
på innløsningstidspunktet.
Bortfester vil være interessert i
å kreve dette dersom det gir en høyere erstatning enn 30 ganger
oppregulert festeavgift
Fester vil være interessert i å kreve dette dersom det gir
en lavere erstatning enn 30 ganger oppregulert festeavgift
Festers rett til å kreve vederlaget fastsatt til 40 % av
tomteverdien er begrenset av Grunnloven § 105 ved at vederlaget
aldri kan settes lavere enn 20 ganger oppregulert festeavgift.
Tomtefesteinstruksen ble vedtatt ved kgl.res. 14. september 2007
og gir nærmere retningslinjer for innløsning av festetomter og regulering
av festeavgift i festeforhold der staten eller statlig styrte virksomheter
står som eier av tomten (bortfester). Det fremgår uttrykkelig av
instruksen punkt 1 bokstav c at den omfatter Opplysningsvesenets
fond.
Instruksen er begrenset til kontrakter som gjelder feste av tomt
til bolighus. For Opplysningsvesenets fond utgjør dette 80 % av
fondets samlede portefølje på ca. 9 500 festekontrakter; dvs. at
ca. 7 500 av fondets kontrakter omfattes av instruksen. I denne
porteføljen inngår også bortleie av hele tomtefelt, hvor leieren
– typisk en kommune – igjen har frembortfestet en rekke enkelttomter
til bolighus.Ved fremfeste av tomt til bolig- og fritidshus bestemmer
tomtefesteloven § 42 fjerde ledd at også fremfesteren kan gjøre
krav om innløsning og forlengelse gjeldende mot grunneieren etter
de regler som er fremstilt i avsnitt 2 ovenfor.) Det samlede
antall festetomter for bolighus på fondets grunn, inklusive fremfestekontraktene,
utgjør anslagsvis ca. 17 000.
Ved siden av Opplysningsvesenets fond, er det Statskog og Statsbygg
som forvalter de festekontraktene som vil komme inn under instruksens
bestemmelser. Etter det som er opplyst i departementets høringsnotat
1. november 2007 forvalter Statskog 850 slike kontrakter, mens Statsbygg
forvalter 415. For Statsbygg vil imidlertid instruksen ha liten
eller ingen betydning, idet de fleste kontraktene inneholder klausuler
som gjør at festerne kan innløse tomtene på enda gunstigere vilkår
enn det som følger av instruksen. Rent faktisk kan vi på denne bakgrunn
si at instruksen i realiteten er rettet mot Opplysningsvesenets
fond.
Når det gjelder regulering av festeavgift, følger det av tomtefesteinstruksen
punkt 3 at fondet ikke skal kunne påberope seg bestemmelsen i tomtefesteloven
§ 15 annet ledd som gir bortfester rett til å kreve festeavgiften
oppregulert i samsvar med den som "tvillaust
er avtalt" ved første gangs regulering etter 1. januar 2002.
Dette betyr at fondet ved første gangs regulering etter 1. januar
2002 ikke kan kreve festeavgiften oppregulert etter markedsverdi i
de tilfeller hvor dette følger av avtalen, men må nøye seg med en regulering
basert på endringer i pengeverdien, jf. hovedregelen i tomtefesteloven
§ 15 første ledd.
Det er også fastslått i instruksen punkt 4 at i de tilfeller
hvor det allerede er foretatt en oppregulering etter
markedsverdi i medhold av tomtefesteloven § 15 annet ledd; dvs.
i perioden etter 1. januar 2002, skal festeavgiften fra 1. juli
2008 nedreguleres til det som ville fulgt
av en ren konsumprisregulering.
Etter det opplyste har over 90 % av fondets festekontrakter en
klausul om markedsverdiregulering. Instruksen vil derfor medføre
en vesentlig reduksjon i fremtidige festeavgifter
sammenliknet med det som fondet innenfor rammen av tomtefestelovens
alminnelige regler har krav på i henhold til de inngåtte avtaler.
Etter instruksen punkt 2 kan fester kreve innløsning av festetomten
når det er gått 30 år av festetiden, og senere hver gang det har
gått to nye år, eller når festetiden er ute. Dette er i samsvar
med de regler som i dag gjelder for boligfeste etter tomtefesteloven § 32,
jf. avsnitt 2.1.2 ovenfor, slik at instruksen her ikke gir fester
noen rettigheter ut over det som allerede følger av loven.
Når det derimot gjelder innløsningsvederlaget, inneholder
instruksen regler som stiller fester klart bedre enn det som følger
av tomtefestelovens regler: Etter instruksen skal prisen settes
til 30 ganger opprinnelig festeavgift
regulert i samsvar med konsumprisindeksen,
jf. tomtefesteloven § 15 syvende ledd.
Dette betyr for det første at fondet ikke kan påberope seg 40 %-regelen
i tomtefesteloven § 37 første ledd annet punktum i de tilfeller
hvor denne regelen ville ha gitt en høyere innløsningssum enn hovedregelen
i tomtefesteloven § 37 første ledd første punktum.
For det andre innebærer instruksen at fondet fratas muligheten
til forut for innløsningen å oppregulere festeavgiften etter markedsverdi i henhold til tomtefesteloven
§ 15 annet ledd nr. 2 i de tilfeller hvor en slik reguleringsadgang
følger av avtalen, og at det heller ikke skal tas hensyn til allerede gjennomførte reguleringer etter markedsverdi
i løpet av kontraktsperioden. Ved innløsning skal man med andre
ord ikke bare se bort fra de reguleringer etter markedsverdi som
måtte ha skjedd etter 1. januar 2002, men også fra de markedsverdireguleringer
som tidligere har funnet sted i henhold
til kontraktens bestemmelser. Grunnlaget for 30-gangerregelen blir
derfor et helt annet enn det som følger av tomtefesteloven § 37 første
ledd første punktum. Tatt i betraktning at over 90 % av fondets
festekontrakter har en klausul om markedsverdiregulering, jf. ovenfor,
medfører instruksen at festerne her gis krav på innløsning til en pris
som ligger vesentlig lavere enn det som
en fastsettelse basert på tomtefestelovens alminnelige regler skulle
tilsi.
I de tilfeller hvor kontrakten gir anvisning på en markedsverdiregulering,
vil et innløsningsvederlag basert på 30 ganger opprinnelige festeavgift
regulert i samsvar med konsumprisindeksen,
ikke bare bli lavere enn det som følger av den alminnelige regelen
i tomtefesteloven § 37 første ledd første punktum. Vederlaget vil
i mange tilfeller også bli lavere enn 20 ganger oppregulert festeavgift
basert på kontraktens bestemmelser; dvs. det minimumsvederlag som
Høyesterett har fastslått at bortfester har krav på etter bestemmelsen
i Grunnloven § 105.
Tomtefesteinstruksens forbud mot regulering av festeavgiften
etter markedsverdi og dens krav om nedregulering av avgiften dersom
slik regulering har funnet sted i perioden 1. januar 2002 til 1. juli
2008, jf. avsnitt 3.2 ovenfor, vil også få betydning i de tilfeller
hvor fester i forbindelse med en innløsning
påberoper seg 40 %-regelen i tomtefesteloven § 37 første ledd annet
punktum. Dette fordi Høyesterett, som nevnt ovenfor, har fastslått
at innløsningsvederlaget aldri kan settes lavere enn 20 ganger årlig
festeavgift. Også denne kapitaliserte verdien av fremtidig festeavgift
vil for fondets vedkommende bli redusert som følge av instruksens
forbud mot markedsverdiregulering.
Lovavdelingen synes i sin uttalelse 28. januar 2008 å forutsette
at minimumsvederlaget 20 ganger årlig festeavgift som begrensning
i festers adgang til å kreve innløsningsvederlaget satt til 40 %
av tomteverdien, bare vil få betydning i de tilfeller "hvor det er tale om tomter som har en nokså
beskjeden verdi, men der festeavgiften (i allfall relativt sett)
er høy", jf. uttalelsen side 3-4. Det er i så fall en misforståelse. En
festeavgift fastsatt med utgangspunkt i et årlig avkastningskrav
på 5 % av tomtens verdi, er ikke spesiell høy, og dersom festeavgiften
er regulert med utgangspunkt i tomtens markedsverdi, vil en kapitalisering
med 5 % rente (dvs. 20 ganger festeavgiften) svare til markedsverdien
av tomten. Festeavgiften skal derfor være særdeles
lav i forhold til tomteverdien før den kapitaliserte verdien
av denne er lavere enn det som følger av 40 %-regelen. Med den særskilte
begrensningen i adgangen til å regulere festeavgiften etter markedsverdi
som følger av tomtefesteinstruksen, vil imidlertid Opplysningsvesenets fond
ofte kunne komme i den situasjon at 20 ganger årlig festeavgift ikke overstiger 40 % av råtomteverdien,
slik at fondet ikke får noen glede av det minimumsvederlag som Høyesterett
kom til at 40 %-regelen måtte suppleres med for å være i samsvar
med Grunnloven § 105. Dette er også årsaken til at den økonomiske
forskjellen mellom en verdsettelse etter tomtefesteinstruksen og
lovens alminnelige regler har økt etter Høyesteretts plenumsdom.
Tomtefestelovens regler om innløsning og regulering av festeavgift
representerer lovgivers syn på hva som er en rimelig
avveining av hensynet til partene i den type kontraktsforhold
det her er tale om. Gjennom tomtefesteinstruksen vil Opplysningsvesenets
fond bli pålagt forpliktelser ut over det
som Stortinget generelt har ansett som rimelig i forholdet mellom
bortfester og fester. Tomtefesteinstruksen vil også medføre at
fondet i mange tilfelle vil måtte avstå eiendom for et beløp som
ligger lavere enn det minimumsvederlag som Høyesterett har fastslått
at bortfester etter Grunnloven § 105 har krav på ved innløsning.
Med utgangspunkt i dagens kontraktsportefølje har Opplysningsvesenets
fond foretatt en beregning som viser at tomtefesteinstruksens bestemmelser
om innløsning vil påføre fondet et tap på 1-1,25
milliarder kroner sammenliknet med en innløsning i henhold
til lovens alminnelig regler og den minimumsbeskyttelse som etter
Høyesteretts syn følger av Grunnloven § 105. I tillegg kommer tap
i årlige festeavgifter som følge av tomtefesteinstruksens forbud mot
markedsverdiregulering. Basert på forutsetningen om at dagens kontraktsportefølje
vil bli avviklet over en periode på 20-25 år, er det årlige tapet
anslått til 35-45 millioner kroner i
gjennomsnitt over perioden.Av dette er 25-35 millioner
kroner knyttet til forbudet mot å oppregulere avgiften etter markedsverdi
ved første gangs regulering etter 1. januar 2002, og 10 millioner
kroner til pålegget om nedregulering av allerede oppregulert festeavgift.)
Selv om det alltid vil være en viss usikkerhet knyttet til slike
beregninger, er det ikke tvilsomt at tomtefesteinstruksen samlet
sett vil medføre en betydelig verdioverføring fra
fondet til festerne.
I følge departementets høringsbrev 1. november 2007 ble den samlede
verdien av Opplysningsvesenets fond pr 1. januar 2006 beregnet til
6,3 MNOK. Dette betyr i så fall at tomtefesteinstruksen vil medføre
en verdioverføring svarende til ca. 20 % av fondets totale formue
bare knyttet til innløsning. Lovavdelingen opererer i sin uttalelse
med noe høyere tall for den samlede verdien av fondet, slik at verdioverføringen
som følge av tomtefesteinstruksen er beregnet til å ligge i området
14,4-17 % av fondets totalformue, jf. uttalelsen side 3. For grunnlovsvurderingen
spiller dette ingen rolle, idet det uansett er tale om å gi bort
en vesentlig del av fondets samlede formue for å tilgodese helt
andre formål enn det som er omtalt i Grunnloven § 106, jf. nedenfor.
Når det gjelder den generelle forståelsen av bestemmelsen i Grunnloven
§ 106, viser vi til våre tidligere betenkinger av henholdsvis 27. oktober
2005 og 25. januar 2006.
Som fremholdt i vår betenkning 27. oktober 2005, er Opplysningsvesenets
fond en formuesmasse som skal holdes atskilt fra statens midler,
og som skal bevares, forvaltes og anvendes til beste for de formål som
fremgår av Grunnloven § 106. Verken Kongen eller Stortinget kan
derfor pålegge fondet å anvende midlene til å fremme andre formål på bekostning av de interesser som etter
Grunnloven skal tilgodeses.
I vår betenkning 25. januar 2006, hvor vi kommenterte Lovavdelingens
uttalelse 12. januar 2006, oppsummerte vi vår vurdering på følgende
måte:
Det følger av Grunnloven § 106 at
staten er forpliktet til å forvalte det benefiserte gods på en forsvarlig
måte, slik at verdiene sikres og bevares til fordel for "Geistlighedens
Bedste og Oplysningens Fremme".
Fondets eiendommer skal forvaltes slik at de gir en rimelig avkastning, uten at dette kan
oppfattes som et krav om profittmaksimering.
Som andre eiendomsbesittere, vil også Opplysningsvesenets
fond måtte ta samfunnsmessige hensyn ved forvaltningen av sine eiendommer. Staten
kan imidlertid ikke pålegge fondet som eier en særskilt
forpliktelse til å ivareta alminnelige samfunnsinteresser
eller private særinteresser på bekostning av – eller til fortrengsel
for – de formål som er nevnt i Grunnloven § 106.
Ved avhendelse av fondets eiendommer,
må det påses at prisen svarer til de verdier som avstås for å hindre
at fondets kapitalgrunnlag forringes
til skade for de formål som fondets midler etter Grunnloven skal
tilgodese.
Som fremholdt i betenkningen, kan det ovennevnte ikke forstås
så strengt at det aldri er anledning til å selge under høyeste lovlige
pris, dersom dette etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle
skulle anses som rimelig eller hensiktsmessig. I det foreliggende
tilfelle er det imidlertid ikke tale om slike enkeltstående salg,
men om et generelt pålegg gående ut på
at fondets ca. 7 500 festetomter til boligformål skal avstås for
et vederlag som i svært mange tilfeller vil ligge vesentlig lavere
enn det som følger av tomtefestelovens alminnelige regler. Dette
medfører i realiteten at betydelige deler av den kapitalverdi som fondets
eiendommer representerer, blir overført til festerne uten vederlag.
En slik systematisk overføring av de
verdier som fondets eiendommer representerer, for å tilgodese andre
formål enn "Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme", kan ikke
anses forenlig med bestemmelsen i Grunnloven § 106.
I sin uttalelse 12. januar 2006 fremholdt da også Lovavdelingen
at "systematisk omdisponering av betydelige
deler av fondets formue uten hensyn til de oppregnede formålene
og uten at det blir gitt noen form for vederlag vil være eksempel
på disposisjoner i strid med grunnlovsbestemmelsen". Når det
nå foreligger beregninger som viser at tomtefesteinstruksen medfører
en overføring av verdier svarende til 15-20 % av fondets samlede
formue, burde det fremstå som innlysende for enhver at alle fornuftige
grenser for hva som kan anses som en forsvarlig
forvaltning av fondet innenfor rammen av Grunnloven § 106
er overskredet.
I sin siste uttalelse 28. januar 2008 holder imidlertid Lovavdelingen
fast ved sitt standpunkt om at tomtefesteinstruksen ikke er i strid
med Grunnloven § 106, uten at det gis noen overbevisende begrunnelse
for dette. Ut over å vise til sin tidligere uttalelse fra 12. januar
2006, er det – så vidt vi kan se – særlig tre forhold som Lovavdelingen
trekker frem til støtte for sitt standpunkt om at tomtefesteinstruksen,
til tross for den betydelige verdioverføring som instruksen medfører,
ikke kan anses som grunnlovsstridig:
Det ene er det generelle synspunktet om at fondet "som statlig tilknyttet eiendom" ikke
har krav på å bli satt i samme stilling som grunneiere i sin alminnelighet.
Dette er et synspunkt som Lovavdelingen også ga uttrykk for i sin
uttalelse 12. januar 2006, og som synes å være basert på en oppfatning
om at det benefiserte gods i utgangspunktet er å betrakte som ordinær
statseiendom. Dette er etter vårt syn et forfeilet utgangspunkt.
Som påpekt i vår betenkning 26. januar 2006, må Grunnloven § 106
tolkes i lys av at det her er tale om en særskilt formuesmasse som staten
disponerer i egenskap av kirkestyre, men hvor de underliggende eiendomsforholdene
er uavklarte. Dette gjelder også etter Lovavdelingens uttalelse 23. november
2000 vedrørende forståelsen av begrepet "statsgrunn" i laksefiskloven
§ 22, jf. Innst. S. nr. 87 (2000-2001). Den uavklarte situasjon
som foreligger – og alltid har foreligget – med hensyn til de underliggende
eiendomsforhold, tilsier at staten som forvalter av fondet viser
betydelig tilbakeholdenhet med å disponere dette til fordel for
andre formål enn de som uttrykkelig er nevnt i Grunnloven § 106.
I forlengelse av synspunktet om statlig tilknyttet eiendom fremholder
Lovavdelingen at "den løsningen som er valgt
gjennom tomtefesteinstruksen, ligger etter vårt syn innenfor de
kravene som Grunnloven § 106 stiller til forsvarlig forvaltning
av fondets eiendommer, slik dette kravet ble forstått av oss i vår forrige
uttalelse". (Vår understrekning). Det er mulig at dette siste
er riktig. Den forståelse av kravene til "forsvarlig
forvaltning" som Lovavdelingen ga uttrykk for i sin uttalelse
12. januar 2006, ble imidlertid grundig kommentert og imøtegått
i vår betenkning 26. januar 2006. Vi kan ikke se at Lovavdelingen
i sin nye uttalelse gjør noe forsøk på å argumentere mot de innvendinger
som vi der reiste, og som vi antar at Lovavdelingen er kjent med.
I stedet søker Lovavdelingen i sin siste uttalelse å underbygge
oppfatningen om at tomtefesteinstruksen ligger innenfor kravene
til forsvarlig forvaltning ved å hevde at "det har
skjedd en avveining der det på det aktuelle området (festekontraktene)
legges betydelig vekt på å ivareta de særlige beskyttede formålene
i Grunnloven § 106, selv om også andre hensyn tillegges betydelig vekt".
Å hevde at tomtefesteinstruksen er basert på en avveining der det
er lagt "betydelig vekt på å ivareta de særlige
beskyttede formålene i Grunnloven § 106", fremstår med respekt
å melde som temmelig oppsiktsvekkende. Etter vårt syn er det ganske
klart at tomtefesteinstruksen, som går vesentlig lenger i retning
av å favorisere fester enn det som Stortinget generelt har
ansett som rimelig, utelukkende er motivert
av ønsket om å ivareta andre formål enn
de som er nevnt i Grunnloven § 106.
Endelig fremholder Lovavdelingen – dog ikke som "avgjørende" for
resultatet – at årsaken til det tap som oppstår som følge av tomtefesteinstruksen, er
at det i fondets kontrakter gjennomgående er tatt inn bestemmelser
om tomteverdiregulering, og ikke regulering etter konsumprisindeks
eller lignende. Dette er riktig, og årsaken til det er nettopp at
man på denne måten har søkt å sikre at fondet får nyte godt av realverdiøkningen knyttet til fondets
eiendomsmasse. Det vises i denne forbindelse til det som er sitert
fra Innst. O. II (1923) side 44-45 i vår betenkning 25. januar 2006.
Uten å gå nærmere inn på bakgrunnen for klausulene om tomteverdiregulering,
gir Lovavdelingen uttrykk for at det ikke ville kunne anses som
stridende mot Grunnloven § 106 om fondet, da kontraktene ble inngått,
hadde tatt inn klausuler om regulering etter konsumprisindeksen
i stedet for tomteverdiklausuler. Lovavdelingen peker også på at
det i dag ikke engang er lovlig å inngå nye avtaler om feste til
bolig og fritidshus med reguleringsklausuler som stiller festeren
dårligere enn regulering etter pengeverdien. Disse forholdene hevdes
– så vidt vi forstår – å være et argument for at det heller ikke
kan anses som stridende mot Grunnloven § 106 å gjennomføre en innløsning
av fondets festetomter der man ser bort fra de kontrakter som er
inngått, og i stedet baserer beregningen av innløsningsvederlaget
på den opprinnelige festavgift oppregulert med økningen i konsumprisindeksen.
Etter vårt syn er det ikke nødvendig å ta stilling til om Opplysningsvesenets
fond uten hinder av Grunnloven § 106 kunne ha
lagt seg på en praksis der man konsekvent unnlot
å realverdisikre nye festekontrakter for å ivareta hensynet til
festerne. Dette er uansett noe annet enn ensidig å gi avkall på rettigheter som følger av allerede inngåtte avtaler. Når avkallet
innebærer at fondets formue reduseres, må dette likestilles med
en direkte overføring av verdier fra fondet
til festerne.
Heller ikke henvisningen til at det i dag ikke er adgang til
å ta inn tomteverdiklausuler i nye festeavtaler, har noen relevans
i forhold til det spørsmålet denne saken gjelder. Selv om det for
fremtiden ikke kan inngås nye festeavtaler
med reguleringsklausuler knyttet til tomteverdi, vil festeavgiften
etter eldre festekontrakter med slike reguleringsklausuler lovlig kunne
oppreguleres i henhold til kontraktens bestemmelser ved første gangs
regulering etter 1. januar 2002, jf. tomtefesteloven § 15. Tomtefesteinstruksen stiller
her Opplysningsvesenets fond vesentlig dårligere enn det som Stortinget generelt har ansett som en rimelig avveining
av de kryssende hensyn, ved at fondet ikke bare avskjæres fra å oppregulere festeavgiften etter kontraktens
bestemmelser før innløsning, men også ved at man ved beregningen
av innløsningssummen skal se bort fra alle tidligere
gjennomførte reguleringer etter markedsverdi.
Samlet sett kan vi etter dette ikke se at Lovavdelingens siste
uttalelse 28. januar 2008 bringer noe nytt av betydning for grunnlovsvurderingen.
Det oppsiktsvekkende ved uttalelsen er i virkeligheten at Lovavdelingen
står fast ved sitt standpunkt om at en overføring av verdier svarende
til 15-20 % av fondets samlede formue til andre formål enn "Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme",
kan anses for å ligge innenfor de krav til forsvarlig
forvaltning av fondets formue som alle er enige om at må innfortolkes
i Grunnloven § 106.
I en lederartikkel i Lov og Rett nr. 1 for 2008 har professor
dr. juris Eivind Smith gitt uttrykk for at det ut fra de forhold
som fremgår av departementets høringsbrev 1. november 2007 synes "hevet over tvil at forslaget til endring i
loven om Opplysningsvesenets fond vil ligge utenfor den lovgivende
maktens kompetanse etter grunnloven § 106".Eivind
Smith: Grunnlovstolkning på "statens eget område", LoR 2008 side
1-2) Vi slutter oss til denne vurderingen som er i samsvar
med det som vi ga uttrykk for allerede i vår betenkning 27. oktober
2005.
Lovavdelingen går i sin uttalelse 28. januar 2008 ikke nærmere
inn på tomtefesteinstruksens bestemmelser om regulering av festeavgift,
idet det legges til grunn at fondets tap som følge av instruksens
bestemmelser om dette ikke påvirkes av Høyesteretts plenumsdommer.
Dette er for så vidt riktig.
I forhold til Soria Moria-erklæringen innebærer imidlertid tomtefesteinstruksen
en viktig presisering ved at fondet ikke bare avskjæres fra å oppregulere festeavgiften etter markedsverdi
ved første gangs regulering etter 1. januar 2002, men også pålegges
å nedregulere festeavgiften med virkning
fra 1. juli 2008 der oppregulering etter tomteverdi allerede er foretatt,
jf. avsnitt 3.2 ovenfor. Vi kan ikke se at denne presiseringen,
som ytterligere øker fondets tap, var forutsatt i Lovavdelingens
uttalelse 12. januar 2006, slik at det ville ha vært naturlig at
Lovavdelingen tok den opp i sin fornyede vurdering av saken.
I og med at Lovavdelingen i sin siste uttalelse ikke har gått
nærmere inn på tomtefesteinstruksens bestemmelser om regulering
av festeavgift, anser vi det for vår del tilstrekkelig å vise til
det som er fremholdt i våre tidligere betenkninger.
Som fremholdt i vår betenkning 25. januar 2006, innebærer tomtefesteinstruksen
i de tilfeller hvor kontrakten inneholder en reguleringsklausul
knyttet til markedsverdi (dvs. i over 90 % av tilfellene, jf. ovenfor),
at Opplysningsvesenets fond pålegges å gi ensidig
avkall på en klar kontraktsfestet rettighet, ikke bare i et
enkeltstående tilfelle basert på en konkret vurdering, men generelt
i forhold til alle inngåtte kontrakter av den aktuelle type.
Et pålegg som avskjærer fondet fra å påberope seg slike klausuler
innenfor rammen av tomtefestelovens alminnelige regler, er i realiteten
å likestille med en økonomisk overføring fra fondet til festerne.
Det er tale om å pålegge fondet en særskilt
forpliktelse som ikke er forretningsmessig begrunnet, men
som – i likhet med pålegget om salg til underpris – tar sikte på
å tilgodese festernes økonomiske interesser til
fortrengsel for de formål som fondets midler etter Grunnloven
skal tilgodese. Vi kan for vår del ikke se hvordan dette kan være
forenlig med det forvalteransvar som følger av Grunnloven § 106.
Når dertil kommer at tomtefesteinstruksen ikke bare avskjærer
fondet fra å anvende en kontraktsfestet rett til oppregulering av
festeavgiften etter markedsverdi, men tillike å nedregulere festeavgiften
i de tilfeller der slik oppregulering allerede er gjennomført, bidrar
dette bare til ytterligere å underbygge vår tidligere konklusjon.
På bakgrunn av det ovenstående er vår vurdering at det vil være
i strid med Grunnloven § 106 å gjøre tomtefesteinstruksens bestemmelser
om innløsning og regulering av festeavgift gjeldende for Opplysningsvesenets
fond.
For en nærmere gjennomgang av bestemmelsen i Grunnloven § 106,
vises det til våre to tidligere betenkninger av henholdsvis 27. oktober
2005 og 25. januar 2006, hvor vi i den siste betenkningen også kommenterer
uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling 12. januar 2006.
Vi kan ikke se at det i ettertid er fremkommet noe som rokker
ved vår vurdering av forholdet til Grunnloven § 106. Tvert imot
er grunnlaget for konklusjonen om grunnlovsstrid i ettertid blitt
ytterligere styrket ved at verditapet for fondet som følge av tomtefesteinstruksens
bestemmelser vil bli enda større enn tidligere antatt.
Når det særlig gjelder uttalelsen i departementets høringsnotat
om at "det er ein føresetnad at økonomien til
Den norske kyrkja ikkje skal svekkjast som følgje av instruksen",
er det uklart hva som ligger i dette. De fremtidige økonomiske bevilgninger
til Den norske kirke vil være avhengig av Stortingets årlige budsjettvedtak,
og det er på det rene at den sittende regjeringen ikke kan avgi
noen bindende erklæringer om dette.
I tillegg kommer at Grunnloven § 106 inneholder en selvstendig
begrensning med hensyn til hva fondets midler kan anvendes til.
Som påpekt av professor Eivind Smith i den før omtalte lederartikkelen
i LoR 2008 side 1-2, er Opplysningsvesenets fond et eget rettssubjekt
som verken rettslig eller praktisk kan oppfattes som identisk med
Den norske kirke. At staten eventuelt tar sikte på å kompensere
for en uberettiget bruk av fondets midler
gjennom senere økonomiske tilskudd til Den
norske kirke, er derfor uten betydning i denne sammenheng.
Rettslig sett må det etter dette være ganske klart at den type
politiske signaler som fremkommer i departementets høringsnotat,
ikke gir staten noen utvidet adgang til å disponere det benefiserte
gods til andre formål enn det som er angitt i Grunnloven § 106.