Tomtefeste har vært gjenstand for stor politisk oppmerksomhet.
På noen punkter setter vel de tre høyesterettsdommene i september
2007 (se særlig Rt. 2007 s. 1281 og 1308) foreløpig stopp. Men andre spørsmål
gjenstår og vil kunne gi grunnlag for nye tvister.
I det politiske grunndokumentet for Stoltenberg-regjeringen (Soria
Moria-erklæringen) finnes det uttalelser om gunstig behandling av
tomtefestere hos staten og "statlig styrte fond", og det er utferdiget
en "instruks" i samsvar med dette (kgl.res. 12. september 2007).
Langt de fleste tomter som berøres, tilhører Opplysningsvesenets
fond. Fondet bygger på grunnloven § 106 første punktum og er organisert
ved egen lov. Uten derved å ta standpunkt til fondets historiske opprinnelse
eller skjebne etter en mulig avvikling (av fondet eller av statskirken),
kan vi legge til grunn at det er "statlig styrt".
Grunnloven bestemmer imidlertid at avkastningen skal anvendes
til bl.a. "opplysningens fremme". Dette følges opp i loven om Opplysningsvesenets fond
§ 5 ("Eigedommane og kapitalen til fondet kan ikkje gjevast bort
eller brukast opp"). Vi kan trygt legge til grunn at dette stemmer
med rimelig tolkning av grunnloven § 106 (se også annet punktum
om milde stiftelser).
Etter råd fra Justisdepartementets lovavdeling har regjeringen
selv kommet til at den planlagte begunstigelsen av tomtefestere
stemmer dårlig med en slik begrensning. Et høringsnotat av 1. november 2007
foreslår derfor et nytt ledd i loven § 5 om at festere som bruker
tomten til bolig, kan tilby lavere innløsningspris og festeavgift
enn det som følger av generelle regler. Satt på spissen: Til dette
formål skal fondets eiendommer likevel kunne "gjevast bort". Instruksen
gir fondet plikt til å benytte tillatelsen.
Blir forslaget vedtatt, vil forholdet til loven være løst. Hva
med grunnloven § 106?
Ifølge Lovavdelingens uttalelse i saken bør man være forsiktig
med å "gripe inn i Stortingets lovgivende myndighet etter Grunnloven
§ 75 a" gjennom tolkningen av en slik grunnlovsbestemmelse (uttalelse
12. januar 2006). Her skimter vi nok en flik av den utbredte tanken
om at grunnlovens bestemmelser om lovgivningskompetanse går foran
bestemmelsene samme sted om kompetansens grenser.
Et slikt standpunkt bygger på et ideologisk valg og kan vanskelig
begrunnes strengt rettslig. Likevel ligger det vel for en del bak
Lovavdelingens konklusjon om at § 106 ikke står i veien for bestemmelser om
adgang (og plikt) til å "gi bort" midler til tomtefestere. Konklusjonen
er vanskelig å forstå. Situasjonen blir ikke bedre av at det nevnte
høringsbrevet selv viser at Opplysningsvesenets fond vil kunne tape godt
over 1 mrd. kroner (av en samlet kapital på ca. 6 mrd.) dersom instruksen
legges til grunn i stedet for tomtefestelovens generelle regler.
Det er altså tale om et meget betydelig gaveelement.
Det er ikke i alle henseender opplagt hvilke grenser grunnloven
setter for forvaltning og anvendelse av fondets midler under vår
tids forhold. Men dette gjelder detaljer sammenlignet med spørsmålet
i denne saken. Eller vil man for alvor hevde at slik omfattende
ensidig begunstigelse av tomtefestere faller innenfor formålet etter
grunnloven § 106?
Kanskje endog Lovavdelingens uttalelse kan gi en viss støtte.
Der heter det bl.a. at "Systematisk omdisponering av betydelige
deler av fondets formue uten hensyn til de oppregnede formålene
og uten at det ble gitt noen form for vederlag, vil være et eksempel
på disposisjoner i strid med grunnlovsbestemmelsen". Nettopp!
Til dette kommer at "gaveinstruksen" ifølge høringsnotatet i
realiteten nesten bare vil berøre tomter festet fra Opplysningsvesenets
fond. Langt på vei er det altså tale om en særordning som stiller
Fondet i en klart dårligere stilling enn andre grunneiere. Dette gjør
det enda vanskeligere å forsvare den i forhold til grunnloven § 106.
Høringsnotatet fremhever som en forutsetning for lovendring og
instruks at "økonomien til Den norske kyrkja ikkje skal svekkjast".
Men det er åpenbart ikke denne formen som skal benyttes dersom staten virkelig
mener å forplikte seg til å kompensere for det økonomiske tapet
som ville følge av den aktuelle reformen. Det er altså ikke tale
om noe rettslig forpliktende utsagn.
Dessuten er det ikke tale om samme mottaker: Verken rettslig
eller praktisk er "Den norske kyrkja" og "Opplysningsvesenets fond"
identiske størrelser. Det blir tilsvarende klart at en slik "forutsetning"
er uten betydning i grunnlovsvurderingen.
På denne bakgrunn synes det hevet over tvil at forslaget til
endring i loven om Opplysningsvesenets fond vil ligge utenfor den
lovgivende maktens kompetanse etter grunnloven § 106. Det er ingen
grunn til å tolke grunnloven slik at bestemmelsene om Stortingets
kompetanser likevel går foran.
Hindringen kan overvinnes – om enn først etter valget i 2009
– dersom forslag om grunnlovsendring blir fremsatt i tide og det
er tilstrekkelig (2/3) flertall for det i Stortinget. Men en eventuell
endring på dette punkt bør heller vurderes i sammenheng med de langt
mer overgripende spørsmål om forholdet mellom stat og kirke som
for tiden er til debatt. Arbeidet med å komme frem til avklaring
på dette punkt bør omfatte utredning om hva som skal skje med kapitalen
i Opplysningsvesenets fond.