En ny tidsbegrenset ytelse i folketrygdloven skal gi mottakerne
økonomisk trygghet og legge til rette for at flere raskere skal
komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. Det skal
tydeliggjøres hvilke rettigheter og plikter brukerne har. Det er
lagt vekt på forenkling av regelverket. Sammenslåingen av de tidligere
ytelsene legger til rette for at Arbeids- og velferdsetaten skal
kunne bruke mer ressurser på relevant og arbeidsrettet oppfølging
av hver enkelt bruker, og mindre ressurser på å avgjøre hvilken
livsoppholdsytelse den enkelte kvalifiserer til. Forslaget skal
medvirke til tidligere og tettere oppfølging av mottakeren. I de
tilfeller hvor arbeid ikke er et alternativ skal det gis en rask
avklaring i forhold til eventuell rett til varig uførestønad.
I St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering ble
det gitt en rekke føringer for utformingen av den nye tidsbegrensede
inntektssikringen.
Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (2006–2007), jf.
Innst. S. nr. 148 (2006–2007), sluttet komiteens flertall seg til
Regjeringens forslag om å samle dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrensede uførestønad i én ytelse, som er skattbar, med
et standardisert barnetillegg. Flertallet støttet også Regjeringens
forslag om omlegging av avkortingsreglene for personer som har inntekt
av eget arbeid, slik at en unngår terskelvirkningene som følge av
at inntekten overstiger en fastsatt friinntekt.
De fleste høringsinstansene gir uttrykk for at de støtter intensjonene
bak forslaget om at rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad erstattes av en ny ytelse.
Mange har imidlertid merknader til enkeltelementer i den nye
ytelsen. Det er helt avgjørende for at reformene skal lykkes, at
medarbeiderne på NAV-kontorene har tilstrekkelig kompetanse. Flere
av høringsinstansene understreker dessuten at det er et stort behov
for ytterligere harmonisering og forenkling.
Departementet ønsker å gi den nye ytelsen et nytt navn som er
dekkende for ytelsens formål, og foreslår at den nye ytelsen skal
hete arbeidsavklaringspenger.
Forslaget er begrunnet i ønsket om å framheve folketrygdlovens
generelle mål om hjelp til selvhjelp, som for mottakerne av denne
ytelsen er konkretisert til bistand for å bli i stand til å komme
i arbeid. Hensikten har ikke vært å nedtone inntektskompensasjonshensynet.
De midlertidige ytelsene blir utformet slik at de i tillegg til
å gi penger til livsopphold støtter opp under muligheten for å søke
og å beholde arbeid. Formålsbestemmelsen også bør gjenspeile målet
om å komme i arbeid. Det presiseres at kravet til nedsatt arbeidsevne
på grunn av sykdom, skade eller lyte også gjelder for tilleggsstønadene.
Bestemmelsen blir litt omstendelig hvis en tar med sykdomskravet, og
det foreslås at dette likevel ikke tas inn i formålsbestemmelsen.
Dette svarer til dagens løsning i § 11-1.
Det foreslås at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være
å sikre inntekt mens en får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet
tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller
beholde arbeid. Det foreslås videre at formålet med tilleggsstønadene
skal være å kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen
av et arbeidsrettet tiltak.
Det vises til § 11-1.
For flere av folketrygdytelsene stilles det krav om forutgående
medlemskap i folketrygden. Bakgrunnen er at folketrygden som sosialforsikringsordning
er ment å omfatte personer som har en tilstrekkelig tilknytning
til landet. Dagens bestemmelser om forutgående medlemskap for å
få rehabiliterings- og attføringspenger ivaretar hensynet til at
de som får en midlertidig ytelse skal ha en tilstrekkelig tilknytning til
landet. Unntaksregler må utformes slik at det ved praktiseringen
er mulig å ivareta hensynet til likebehandling. Det er i tillegg
viktig at også unntakene utformes slik at de ivaretar målet om at
folk skal komme tilbake i arbeid. Det foreslås derfor at det i forskrift
skal kunne gis unntak fra kravet om forutgående medlemskap. Det
foreslås at det skal være et vilkår for å få rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at personen har vært medlem i trygden i minst
tre år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse,
eller har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før vedkommende
setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden har vært fysisk
og psykisk i stand til å utføre et ordinært inntektsgivende arbeid.
Det foreslås videre at vilkåret ikke skal gjelde for flyktninger
som er medlem i trygden i henhold til § 1-7.
Det vises til § 11-2.
Hovedmålet med arbeidsavklaringspenger er å få folk inn i aktive,
arbeidsrettede løp og over i arbeid gjennom relevant oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten. Mottakerne skal dessuten i større
grad enn i dag tilbys oppfølging i perioder der det ikke er aktuelt
med medisinsk behandling eller arbeidsrettede tiltak. Bestemmelsen
skal regulere forholdet til utenlandsopphold generelt. Det legges
til grunn at arbeidsavklaringspenger vil bli ansett som en kontantytelse
under sykdom i henhold til EØS-forordning 1408/71. Det understrekes
at dersom det er motstrid mellom § 11-3 og forordningen, vil EØS-reglene
gå foran. Det skal som hovedregel være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at personen oppholder seg i Norge. Arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader skal likevel kunne gis til personer som i henhold
til sin aktivitetsplan får medisinsk behandling eller deltar på
et arbeidsrettet tiltak i utlandet. En skal kunne få arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader i en begrenset periode under opphold i utlandet
dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenlig med
gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids-
og velferdsetatens oppfølging og kontroll.
Det vises til § 11-3.
Uførepensjon kan som hovedregel ikke innvilges før medisinsk
behandling og arbeidsrettede tiltak er prøvd. Aldersgrensen for
å få arbeidsavklaringspenger bør ikke være høyere enn for å få uførepensjon. Uførepensjonsutvalget
har ikke foreslått endringer i den nedre aldersgrensen for å få
uførepensjon. Det er i høringsnotat av 17. juli 2008 om forenklinger
i regelverket om arbeidsmarkedstiltak mv. foreslått at aldersgrensen
for skolegangstiltaket skal reguleres i en ny forskrift om arbeidsrettede
tiltak.
Dagens øvre aldersgrense er begrunnet i at en fra fylte 67 år
har krav på alderspensjon etter folketrygdloven. Med ny alderspensjon
i folketrygden innføres det en fleksibilitet i systemet med mulighet
for pensjonering allerede fra 62 år. Det nye systemet bygger på
at en fritt skal kunne kombinere pensjon og arbeidsinntekt, uten
reduksjon av trygdeytelsen. Det foreslås at det fortsatt skal være
en øvre aldersgrense på 67 år, men en vil komme tilbake med en egen
vurdering av hvordan den nye alderspensjonen skal påvirke retten
til folketrygdens midlertidige ytelser etter fylte 62 år.
Det foreslås at det skal være et vilkår for rett til tilleggsstønader
at personen er mellom 16 og 67 år, og at det skal være et vilkår
for rett til arbeidsavklaringspenger at personen er mellom 18 og
67 år.
Det vises til § 11-4.
Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal gis til personer
som har fått arbeidsevnen nedsatt som følge av sykdom, skade eller
lyte. Det kreves ikke at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken
til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene skal være
en vesentlig medvirkende årsak. Andre årsaker vil kunne bekrefte
eller forsterke behovet for bistand, men de kan ikke alene være
utslagsgivende. Vurderingen av om en person har sykdom, skade eller
lyte skal fortsatt være en rent medisinsk vurdering. Det kan virke
forvirrende at annet ledd i utkastet til lovbestemmelse viser til
første ledd i sin helhet. Ordlyden i annet ledd foreslås presisert
slik at det blir tydelig at det er i vurderingen av om arbeidsevnen
er nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller
skaffe seg inntektsgivende arbeid, det blant annet skal legges vekt
på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker,
muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter
på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig
at vedkommende tar arbeid.
Arbeidsavklaringspenger bør forbeholdes personer som har mer
enn rent forbigående problemer med å komme i arbeid.
Det skal ikke være helsetilstanden i seg selv, men konsekvensene
av denne som skal være av en viss varighet. Vurderingen må dermed
baseres på en forventning om hvordan arbeidsevnen vil utvikle seg
et stykke fram i tid.
Formålet med arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal
være å sikre inntekt og dekke nødvendige utgifter mens en får bistand
og oppfølging for å bli i stand til å forsørge seg ved eget arbeid.
Det fastholdes at mottakerne skal vurderes i forhold til ethvert
arbeid de er i stand til å utføre. Utgangspunktet for vurderingen
vil være den situasjonen personen er i når vedkommende søker om
ytelser etter kapittel 11. Den sentrale vurderingen vil være vedkommendes
mulighet til å stå i et inntektsgivende arbeid (hel- eller deltid)
og ikke i hvilken grad helsetilstanden er svekket.
Dersom personen var i arbeid da vedkommende fikk sykdommen, skaden
eller lytet, vil det være naturlig å starte med å vurdere personens
evne til å utføre sine nåværende arbeidsoppgaver. En skal imidlertid
også vurdere personens muligheter for å få ethvert annet arbeid
som vedkommende er i stand til å utføre. Personer som ikke var i
arbeid da de ble syke eller skadet, skal vurderes i forhold til
sine muligheter for å få annet arbeid som de er i stand til å utføre. I
motsetning til for dagens uføreytelser, vil det at en som følge
av sykdom, skade eller lyte ikke lenger er i stand til å tjene like
mye som før, ikke i seg selv være tilstrekkelig til at arbeidsevnen
anses å være nedsatt.
Retten til behovs-/arbeidsevnevurdering, som foreslås innført
i en ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, vil
være sentral for å få belyst personens arbeidsevne og bistandsbehov.
Brukers plikt til å delta ved utarbeidelsen av behovs- og arbeidsevnevurderinger
bør knyttes til det å motta tjenester eller ytelser fra arbeids-
og velferdsforvaltningen. Det å ta i bruk arbeidsevnevurderinger
innebærer i praksis at de vurderingene som allerede gjøres i dag
skal gjøres på en mer systematisk og formalisert måte. Plikten til
å delta ved utarbeidelsen av en arbeidsevnevurdering er tilstrekkelig
regulert gjennom den generelle plikten til å bidra til sakens opplysning
i folketrygdloven § 21-3.
Departementet presiserer at det, som i dag, skal foretas en selvstendig
vurdering av om folketrygdlovens krav om at arbeidsevnen skal være
redusert og at personen har et slikt bistandsbehov som folketrygdloven
krever, er oppfylt.
Det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller
lyte har fått sin arbeidsevne nedsatt i en slik grad at vedkommende
hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. I vurderingen
av om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres
i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, skal det blant
annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn,
interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver,
arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder
der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.
Det vises til § 11-5.
Det understrekes at det er tilstrekkelig at ett av vilkårene
i den foreslåtte bestemmelsen er oppfylt. Det foreslås at dette
klargjøres ved at ordet "eller" tilføyes i slutten av bokstavene
a og b. Det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at personen har behov for aktiv behandling eller
arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt
anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten for å bli i stand til å skaffe seg
eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre.
Det vises til § 11-6.
Formålet med den bistand og oppfølging som mottaker av arbeidsavklaringspenger
tilbys, er å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller beholde
et inntektsgivende arbeid de kan utføre. Mottaker kan ofte, i tillegg
til å ta imot tilbud om bistand, bidra aktivt i prosessen. Målgruppen
for ytelsen vil være svært uensartet. Bistand, oppfølging og krav
til egenaktivitet utover plikt til å ta imot tilbud om tiltak eller behandling
må derfor tilpasses den enkelte. For de fleste vil hovedaktiviteten
være å motta behandling for å bedre inntektsevnen og/eller å delta
på arbeidsrettede tiltak. Det er likevel ikke hensiktsmessig å ha som
tildelingskriterium at dette skal gjelde alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Det holdes fast ved at ettersom et viktig formål med ordningen er overgang
til arbeid, vil det kun unntaksvis være aktuelt å frita mottaker
fra kravet om at vedkommende selv skal bidra aktivt med sikte på
å komme i eller tilbake til arbeid. Perioder uten aktivitet skal
derfor være så korte som mulig. Dette innebærer i praksis strengere
krav til aktivitet for dem som i dag ville fått tidsbegrenset uførestønad.
Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt mens mottaker
får bistand og oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde
arbeid. Det å øke arbeidsevnen inngår i formuleringen "... med sikte
på å komme i arbeid". Det er derfor ikke behov for å endre overskriften.
Det foreslås at mottaker av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt
i prosessen med å komme i arbeid og at det skal gå fram av loven
at krav til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå
og at slike krav skal fastsettes i forbindelse med innvilgelse av
ytelsen.
Det vises til § 11-8.
Det er også i dag en forutsetning for at ytelsene utbetales at
vilkårene for å få dem er oppfylt. Det nye er at det foreslås at
det skal innføres automatiserte melde- og utbetalingssystemer for
alle mottakere av arbeidsavklaringspenger. Aktivitetskravene skal
tilpasses den enkelte mottakeren. I utgangspunktet vil ethvert brudd
på kravet om at mottakeren skal bidra aktivt i prosessen med å komme
i arbeid, føre til at ytelsen stanses inntil mottaker igjen oppfyller
kravet. Ved kortvarige brudd er det først og fremst spørsmål om
mottakeren har en god grunn til å bryte aktivitetskravet. Dersom
det foreligger rimelig grunn for å unnlate å melde seg på fastsatt
dag, skal personen få etterbetalt ytelsen. Mer langvarige brudd
vil kunne føre til at aktivitetsplanen må vurderes på nytt.
Det foreslås at de fraværsgrunnene som i dag aksepteres for mottakere
av attføringspenger skal videreføres for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Ytelsen skal etterbetales dersom det foreligger rimelig grunn for
å unnlate å melde seg på fastsatt dag. Det gis hjemmel for å gi
nærmere forskrift om hva som anses som fravær fra fastsatt aktivitet,
og konsekvenser av slike brudd. Det vises til § 11-9.
Det foreslås videre at det gis en klar hjemmel for å stanse ytelsen
når meldeplikten ikke overholdes. Det vises til § 11-7.
Bestemmelser om varighetsbegrensninger må ses i sammenheng med
forslag om bestemmelser om oppfølgingstidspunkter, jf. proposisjonens
kapittel 4.6. Et viktig formål her er å bidra til at de samlede ressursene
brukes best mulig i forhold til ytelsens formål. Det er viktig å
understreke forpliktelsene til oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten
og aktivitet fra mottakerens side, noe som legger til rette for
økt overgang til arbeid.
Det er dokumentert at overgangen til arbeid og til andre trygdeytelser
øker når mottaker nærmer seg slutten av en ytelsesperiode.
Dagens midlertidige ytelser ivaretar ulike formål og målgrupper,
og de kan avløse hverandre i tid. Retten til de ulike ytelsene er
knyttet til gjennomføring av bestemte aktiviteter med sikte på å
komme i arbeid. Dette medfører at en i dag må gå over på en ny ytelse
når tilstanden eller bistandsbehovet endrer seg. Når en erstatter
rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad
med arbeidsavklaringspenger, vil en i større grad kunne beholde
den samme ytelsen selv om disse forholdene endrer seg.
Målet er at perioden med arbeidsavklaringspenger ikke skal være
lenger enn det som er nødvendig for å få satt mottakeren i stand
til å arbeide, eller å få avklart at personen oppfyller vilkårene
for å få uførepensjon. Det er viktig at varigheten som hovedregel fastsettes
ut fra en konkret vurdering av den enkelte persons behov for bistand,
og en plan for hvordan personen skal komme i arbeid, jf. utkast
til ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.
En generell ytre grense for hvor lenge en skal kunne motta ytelsen
vil imidlertid gi et signal til både Arbeids- og velferdsetaten
og mottaker om at en må ha et sterkt fokus på å finne hensiktsmessige
tiltak for å nå målsettingen om å komme tilbake i arbeid, samt at
arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse.
Mottakerne av arbeidsavklaringspenger vil ha de samme helseproblemene
og det samme behovet for medisinsk behandling og arbeidsrettede
tiltak som mottakerne av dagens ytelser. Den faktiske varigheten
for dagens ytelser vil derfor være et utgangspunkt for fastsettelsen
av den generelle varigheten for den nye ytelsen. Statistikk fra
Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at gjennomsnittlig varighet
er 11 måneder på rehabiliteringspenger og 19,5 måneder på attføringspenger.
Gjennomsnittlig innvilget periode med tidsbegrenset uførestønad
var ca. tre år i 2006. Innenfor de enkelte ytelsene er det stor
variasjon i varigheten, samt at mange mottar flere av ytelsene etter hverandre.
Om lag to tredeler av de som påbegynner attføring har i forkant
mottatt sykepenger eller rehabiliteringspenger. Gjennomsnittlig
varighet på andre ytelser før innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad, er
om lag tre år.
Den nye ytelsen legger bedre til rette for at nødvendige arbeidsrettede
tiltak settes i gang så tidlig som mulig i sykdomsforløpet, samtidig
som den gir bedre mulighet for å kombinere medisinsk behandling
og arbeidsrettede tiltak.
Det legges til grunn at endringene i folketrygdloven §§ 8-6 og
8-7 fra 1. januar 2004, som medførte at Arbeids- og velferdsetaten
har en plikt til å vurdere yrkesrettet attføring så tidlig som mulig
og nye sykefraværsregler (i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven)
fra 1. mars 2007 skal føre til at aktive tiltak blir satt i gang
raskere.
Et mer fleksibelt regelverk for tiltak og tjenester og tettere
oppfølging av den enkelte brukeren skal føre til at de fleste mottakerne
vil ha behov for en kortere samlet periode med oppfølging og aktive
tiltak enn i dag. Ved fastsettelsen av den ytre rammen må det imidlertid
også tas hensyn til at arbeidsavklaringspenger også skal kunne gis
i perioder hvor det ikke er mulig å gjennomføre nødvendig og hensiktsmessig
behandling og arbeidsrettede tiltak, forutsatt at det fortsatt er
en viss sannsynlighet for at vedkommende vil kunne komme tilbake
i arbeid.
Uførepensjonsutvalget forutsetter i sitt forslag at Arbeids-
og velferdsetaten bruker tilstrekkelig tid til å avklare om den
enkeltes arbeidsevne er varig nedsatt eller ikke, og legger til
grunn at en kan motta arbeidsavklaringspenger inntil framtidig arbeidsevne er
avklart, også i en periode etter at hensiktsmessig behandling og
attføring er avsluttet.
Det er viktig at varighetsbestemmelsen utformes slik at den avveier
de ulike forholdene på en god måte. Det foreslås at den ytre varigheten
settes til fire år.
Noen mottakere vil av ulike årsaker ha behov for å motta arbeidsavklaringspenger
i mer enn fire år. Det må derfor i særlige tilfeller være mulig
med en begrenset forlengelse av vedtaksperioden.
For å gjøre tydelig målsettingen om at perioden med arbeidsavklaringspenger
ikke skal være lenger enn det som er nødvendig, legges det opp til
at det i forskrift fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger
innenfor en slik ytre varighet som hovedregel skal fastsettes for
maksimalt ett år om gangen.
Det foreslås at arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal
kunne gis så lenge det er påkrevd for at personen skal kunne gjennomføre
fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men allikevel ikke
lenger enn fire år. Stønadsperioden skal i særlige tilfeller kunne
forlenges i en begrenset periode. Det skal kunne gis nærmere forskrift
om varigheten. Det skal i forskrift fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger
maksimalt skal fattes for ett år om gangen. Arbeidsavklaringspenger
skal kunne gis i inntil tre måneder etter at en person er satt i
stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre.
Det vises til § 11-10.
Overgangen til arbeid og til andre trygdeytelser øker når mottaker
nærmer seg slutten av en ytelsesperiode. Når rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av arbeidsavklaringspenger,
mister en effekten med økt overgang til arbeid som en i dag har
når en avslutter hver enkelt av disse ytelsene.
Forslaget om at den ytre varigheten for arbeidsavklaringspenger
som hovedregel ikke skal være lenger enn fire år, vil sikre at de
som i dag ville fått attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad,
får et tydeligere stoppunkt for ytelsen. I tillegg foreslås det at
vedtak om arbeidsavklaringspenger som hovedregel skal fastsettes
for en periode på maksimalt ett år av gangen.
Formålet med oppfølgingstidspunkter er langt på vei det samme
som formålet med å fastsette en ytre varighet. Oppfølgingstidspunktene
skal bidra til at de samlede ressursene brukes best mulig i forhold
til ytelsens formål og til å understreke forpliktelsene til oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten og aktivitet fra mottakerens side,
noe som igjen legger til rette for økt overgang til arbeid.
En mer systematisk og målrettet oppfølging tilpasset den enkelte
mottaker er det viktigste tiltaket for å legge til rette for økt
overgang til arbeid. Hva Arbeids- og velferdsetaten skal bidra med,
hva mottakeren selv skal gjøre for å komme i arbeid og hvor ofte
og hvordan den konkrete oppfølgingen gjøres, skal derfor nedfelles
i den enkelte mottakerens aktivitetsplan. Formålet med Arbeids-
og velferdsetatens oppfølging skal både være å sikre at mottakeren
får den nødvendige bistand og oppmuntring for å komme i arbeid,
kontrollere at mottakeren følger opp sin del av forpliktelsene og
å vurdere om de øvrige vilkårene for rett til ytelsen fortsatt er
oppfylt. I forbindelse med den individuelle oppfølgingen vil Arbeids-
og velferdsetaten derfor i samarbeid med mottakeren måtte gjennomgå
status i saken for å sikre at den aktivitet som er fastsatt fortsatt
er nødvendig og hensiktsmessig for at vedkommende skal kunne komme i
arbeid. Det skal ikke stilles krav om at etaten og mottakeren må
møtes fysisk.
Arbeids- og velferdsetatens ressurser til oppfølging skal brukes
mest mulig effektivt. Det foreslås at mottakerne av arbeidsavklaringspenger
skal få jevnlig oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Innretningen
av oppfølgingen fastsettes i forskrift. Forslaget om å innføre en
standardisert egenrapportering gjennom innsending av meldekort vil
kunne bli et viktig verktøy for å plukke ut mottakere som bør følges
opp utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene. Det skal i forbindelse
med innvilgelse av arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader avtales
individuelle oppfølgingstidspunkter der Arbeids- og velferdsetaten
sammen med mottaker skal vurdere om vilkårene for rett til ytelse
fortsatt er oppfylt, og om han eller hun har den ønskede framdriften
i forhold til målet om å komme i arbeid. Resultatet av vurderingen
kan bli en justering av aktivitetsplanen eller stans av ytelsen.
Det kan også være aktuelt å avtale nye oppfølgingstidspunkter.
Det vises til § 11-11.
Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag i St.meld. nr.
9 (2006–2007) om at tilgangen til tiltak skal være uavhengig av
hvilken livsoppholdsytelse en mottar, jf. Innst. S. nr. 148 (2006–2007).
Stønad til arbeidstreningsplass, fadder og skolepenger, semesteravgift
og eksamensgebyr er i realiteten betaling for tjenester eller virkemidler
som anskaffes fra ulike leverandører. Dersom en legger disse inn
i folketrygdloven kap. 11, opprettholdes det en ulikhet i tjenestetilbudet
mellom arbeids- og velferdsforvaltningens ulike brukere. Dekning
av denne form for utgifter bør reguleres på samme måte som andre
arbeidsmarkedstjenester.
De fleste av dagens attføringsstønader gir mottaker en økonomisk
kompensasjon for nærmere bestemte merutgifter som vedkommende blir
påført under utredning eller under gjennomføring av et attføringstiltak.
Det er mest hensiktsmessig om disse fortsatt reguleres i folketrygdloven
og blir overslagsbevilget.
Å flytte dagens attføringsstønad til skolepenger, arbeidstrening
og fadder fra folketrygdloven til forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven,
vil bidra til å bygge ned skillet mellom de ulike brukergruppene,
men kan for dagens mottakere av attføringspenger oppfattes å gi
dårligere formelle rettigheter. De som i dag fyller vilkårene for
attføringsytelser har et klart behov for arbeidsrettet bistand,
og vil på grunn av dette være høyt prioritert i forhold til tildeling
av tiltak og tjenester fra Arbeids- og velferdsetaten. Det er derfor
først og fremst et bevilgningsspørsmål om disse fortsatt vil få
et tilfredsstillende tilbud. Det vil dermed ikke nødvendigvis innebære
noen stor endring i forhold til dagens situasjon.
Forslaget må også ses i sammenheng med forslaget om rett til
arbeidsevnevurdering, som i praksis vil ha stor betydning for hvilke
tilbud brukerne skal gis. Det foreslås at stønadene til arbeidstrening,
fadder og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr flyttes til
forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven.
Det vises til den varslede gjennomgangen av klage- og ankesystemet
i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at en i denne forbindelsen
også vil se på Trygderettens kompetanse.
Det presiseres at kravet om at arbeidsevnen skal være redusert
med minst halvparten utelukkende er knyttet til arbeidsavklaringspenger.
Det foreslås at en person som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak
skal kunne få tilleggsstønad til dekning av utgifter til bøker og
undervisningsmateriell. Videre foreslås det at en person som gjennomfører
et arbeidsrettet tiltak og ikke har ordinær lønn gjennom tiltaksdeltakelsen,
eller mottar sykepenger etter lovens kapittel 8, kan gis tilleggsstønad
til dekning av utgifter til daglige reiser, hjemreiser, flytting
fra hjemstedet, barnetilsyn og bolig. Det foreslås videre at det
til personer som på grunn av sykdom eller skade midlertidig ikke
kan reise på vanlig måte til og fra arbeids- eller undervisningsstedet,
i stedet for arbeidsavklaringspenger skal kunne gis tilleggsstønad til
dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til daglige reiser.
Det skal dessuten kunne gis forskrifter om tilleggsstønadene.
Det vises til § 11-12.
Det kan i praksis være vanskelig å fastsette reduksjonen i arbeidsevnen
i pst., og at det kunne være bedre å bruke en mer skjønnsmessig
standard. Målgruppen for den nye ytelsen skal i hovedsak være den samme
som for dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad. Isolert sett virker det mest logisk at en konsekvent
legger til rette for å stimulere folk til å øke arbeidsinnsatsen
gjennom hele helseaksen. For en ny ytelse vil utgangspunktet måtte
være at alle mottakerne skal ha det samme inngangsvilkåret. Mange
av mottakerne av dagens ytelser har hatt sykepenger, slik det også
vil være for mottakerne av den nye ytelsen. Dersom dagens bestemmelse
for mottakere av rehabiliteringspenger skulle gjøres gjeldende for
hele målgruppen for arbeidsavklaringspenger, ville det medføre en
betydelig uthuling av hovedregelen om at arbeidsevnen skal være
nedsatt med minst halvparten. Det holdes derfor fast ved at inngangskravet
til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er redusert med
minst halvparten når ytelsen innvilges.
Man ønsker å stimulere personer som allerede mottar en trygdeytelse
til å øke sin arbeidsinnsats, se proposisjonens avsnitt 4.9.1.4.
Aktivitetsplanene skal ha høy kvalitet slik at de blir et nyttig
redskap for å få brukeren i arbeid. Dagens bestemmelser praktiseres
slik at det gis folketrygdytelser mens det utarbeides handlingsplaner
og oppfølgingsplaner. Dette skal gå klart fram av loven. Det presiseres
at formuleringen "i ventetid før behandling eller arbeidsrettede
tiltak starter" også vil omfatte ventetider mellom tiltak.
De fleste som setter fram krav om uførepensjon vil motta arbeidsavklaringspenger
når de setter fram kravet. Man må unngå uheldige tilpasninger til
regelverket og at brukerne opplever opphold i sine ytelser.
Det vises til at dagens hovedregel for rehabiliteringspenger
om venteperiode på ett år ikke foreslås videreført, og at det dermed
heller ikke er behov for å videreføre noen særregel for studenter.
Arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til studenter som har behov
for aktiv behandling for å kunne gjenoppta studiene.
Det foreslås at arbeidsavklaringspenger skal gis til medlem som
har fått sin arbeidsevne nedsatt med minst halvparten, og som har
behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller etter
å ha prøvd slike tiltak fortsatt anses å ha en viss mulighet for
å komme i arbeid, og får oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten.
Videre foreslås at det også skal kunne gis arbeidsavklaringspenger
i ventetid før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter,
og i ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner. Arbeidsavklaringspenger
skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av
sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne
forlenges i inntil fire nye måneder dersom krav om uførepensjon
ikke er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden. Arbeidsavklaringspenger
skal dessuten kunne gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger,
og igjen blir arbeidsufør som følge av en annen sykdom innen seks
måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett
til sykepenger etter kapittel 8. Arbeidsavklaringspenger skal også
kunne gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger,
og som igjen blir arbeidsufør som følge av samme sykdom innen ett
år, selv om nedsettelsen av arbeidsevnen antas å være rent forbigående.
Ytelsen skal tidligst kunne gis fra kravstidspunktet. Det skal kunne
gis forskrifter som utdyper lovens bestemmelser.
Det vises til § 11-13.
Arbeidsavklaringspenger skal gi en rimelig kompensasjon for personens
inntektsbortfall og det foreslås at grunnlaget skal fastsettes ut
fra den pensjonsgivende inntekten i året før arbeidsevnen ble nedsatt med
minst halvparten, men maksimalt 6 G. For enkelte kan inntekten variere
de siste årene før arbeidsevnen blir redusert. En skal da isteden
kunne få fastsatt grunnlaget til gjennomsnittet av de tre siste
årene, og at taket på 6 G skal fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet
for treårsperioden framfor for hvert enkelt år.
Alle de midlertidige folketrygdytelsene har et inntektstak på
6 G. Det legges til grunn at dette også skal gjelde for arbeidsavklaringspenger.
Det er viktig å sikre inntekt for personer som får bistand og
oppfølging for å komme i arbeid, og forsørge seg selv. Ved fastsettelsen
av stønadsnivået må dette tas hensyn til. I tillegg vil mottakerne
av midlertidige ytelser ha bedre muligheter for å påvirke sitt framtidige
inntektsnivå enn personer som allerede har fått en varig ytelse.
Regjeringen har i Ot.prp. nr. 77 (2007–2008) Om lov om endringer
i folketrygdloven og lov om supplerande stønad for personar med
kort butid i Noreg og St.prp. nr. 74 (2007–2008) Endringer i bevilgninger
under Arbeids- og inkluderingsdepartementet – Oppfølging av trygdeoppgjøret
for 2008 (Heving av minsteytelser mv.) foreslått at minsteytelsen,
med virkning fra 1. mai 2008, skal økes til 1,97 G dvs. fra 120 262
kroner til 138 404 kroner. Det ble samtidig foreslått at minsteytelsene
til unge uføre som mottar rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad fra samme tidspunkt skulle økes fra
2,4 G til 2,44 G, dvs. fra 160 349 kroner til 171 425 kroner. Det
vises her til Stortingets behandling; jf. Innst. O. nr. 6 (2008–2009)
og Innst. S. nr. 11 (2008–2009).
Fra 1998 har det vært et vilkår for å komme inn i ordningen med
høyere minsteytelse for unge uføre at arbeidsuførheten skyldes en
varig og alvorlig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert.
Per 31. desember 2007 hadde 4 pst. av mottakerne av rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad en høyere minsteytelse.
I forbindelse med oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget vil en komme
tilbake med en vurdering av ordningen for unge uføre.
Barnetillegg, særlig behovsprøvde barnetillegg, vil isolert sett
redusere lønnsomheten av å arbeide fordi barnetillegget (gradvis)
vil falle bort når man går fra å være stønadsmottaker til å bli
lønnsmottaker. Fordelingshensyn tilsier imidlertid at det bør gis et
barnetillegg til arbeidsavklaringspenger, men at det må være felles
regler for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Et standardisert tillegg per barn er enkelt å administrere og
enkelt å forstå for mottakerne. Behovsprøvd barnetillegg gir en
mer målrettet fordelingsprofil i favør av barnefamilier med lav
inntekt og flere barn. Innenfor en gitt økonomisk ramme kan dermed
behovsprøvde tillegg være høyere for de som får slike tillegg enn
et standardisert tillegg til alle stønadsmottakere med barn. Behovsprøving
er betydelig mer komplisert. Det kan også føre til en kraftig reduksjon
i den økonomiske lønnsomheten av økt arbeidsinntekt og kan øke risikoen
for å skape "stønadsfeller".
Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger skal være
personens pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt
med minst halvparten, men at den skal fastsettes ut fra gjennomsnittet av
den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før samme
tidspunkt dersom dette gir et høyere grunnlag. Den pensjonsgivende
inntekten skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet
fram til søknadstidspunktet. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger
grunnbeløpet skal ikke regnes med i grunnlaget for arbeidsavklaringspengene. Grunnlaget
for beregning av arbeidsavklaringspenger reguleres i samsvar med
senere endringer i grunnbeløpet. Det foreslås at arbeidsavklaringspenger
gis med 66 pst. av grunnlaget og at minste årlige ytelse skal være
1,97 ganger grunnbeløpet. For et medlem som får sin arbeidsevne
nedsatt før fylte 26 år skal minste årlige ytelse være 2,44 ganger
grunnbeløpet. Dette skal gjelde selv om medlemmet har vært mer enn
50 pst. yrkesaktiv etter fylte 26 år dersom kravet settes fram før
medlemmet fyller 36 år.
Det foreslås at mottakere som forsørger barn skal få et standardisert
barnetillegg. Arbeidsavklaringspenger inklusive barnetillegg skal
dessuten ikke kunne utgjøre mer enn 90 pst. av medlemmets grunnlag for
beregning av arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger skal
gis for fem dager per uke. Det skal kunne gis nærmere forskrift
om barnetilleggets størrelse.
Det vises til §§ 11-15, 11-16 og 11-17.
Det er en nær sammenheng mellom de foreslåtte bestemmelsene om
reduksjon av ytelse i forhold til samtidig arbeidede timer, bruk
av meldekort og etterskuddsvis utbetaling hver 14. dag. De materielle,
tekniske og administrative endringene som foreslås må derfor sees
under ett.
Etterskuddsvis utbetaling gir en klar kobling mellom rett og
plikt, ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har gjennomført
avtalte aktiviteter i perioden forut for utbetalingstidspunktet.
Mottakerne av folketrygdytelser har allerede i dag en plikt til
å gi opplysninger om forhold som har betydning for retten til, eller
størrelsen på, ytelsen. Meldekort sikrer jevnlig kontakt mellom
mottaker og Arbeids- og velferdsetaten i faser hvor det ikke er
naturlig med hyppige oppfølgingstidspunkter.
Blant mottakere av attføringspenger er det i dag 0,2 pst. som
er unntatt fra plikten til å sende meldekort, og mange benytter
seg av internettløsningen. Arbeids- og velferdsetaten skal av eget
tiltak vurdere unntak for meldeplikten for den enkelte. Det forutsettes
at Arbeids- og velferdsetaten gir informasjon til den enkelte mottaker
i god til før endringen av etterskuddsvis utbetaling trer i kraft.
For å ha rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
må en melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag og gi
opplysninger som har betydning for retten til ytelsen. Dersom medlemmet uten
rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, foreslås det
at retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal falle
bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil
han eller hun melder seg på nytt, men at ytelsen skal etterbetales
dersom medlemmet har hatt rimelig grunn til å unnlate å melde seg.
Arbeids- og velferdsetaten skal helt eller delvis kunne frita medlemmet
fra meldeplikten dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet
å overholde meldeplikten. Departementet legger til grunn at fritak
for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom det i ettertid
viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt for kortere
eller lengre perioder.
Det vises til §§ 11-7 og 22-10 sjuende ledd.
Friinntekt passer ikke inn i en arbeidsrettet og midlertidig
ytelse, i tillegg til at det også gjør det økonomisk mindre lønnsomt
å gå fra trygd (kombinert med noe arbeidsinntekt) til arbeid.
Reglene for reduksjon av ytelse har stor betydning for hvor lønnsomt
det er å arbeide sammenlignet med kun å motta ytelsen. Det bør alltid
lønne seg for mottaker å øke arbeidsinnsatsen. Det bør ikke være mer
attraktivt å kombinere trygd og deltidsarbeid enn å ha fulltidsarbeid.
Normalt gir faktisk arbeidet tid i lønnet arbeid et riktig inntrykk
av den enkeltes evne til å utføre inntektsgivende arbeid og et godt
bilde av hvordan arbeidsevnen varierer gjennom trygdeforløpet. Det
er også et prinsipp som er lett å forstå for mottakerne.
I noen tilfeller er ikke faktisk arbeidet tid et godt mål på
en persons arbeidsevne. Arbeids- og velferdsetaten skal derfor kunne
legge til grunn at arbeidsevnen er høyere enn det den faktiske arbeidstiden
tilsier i tilfeller der mottaker har en evne til å utføre inntektsgivende
arbeid som det kan forventes at vedkommende utnytter. Det bør kunne
tilstås full ytelse dersom gjennomføringen av fastsatt aktivitet
gjør det vanskelig å utnytte hele arbeidsevnen.
Det holdes fast ved at arbeidsavklaringspenger skal falle helt
bort når mottaker jobber mer enn 60 pst. (terskelverdi). Det er
viktig å stimulere mottakere som allerede har økt sin arbeidsinnsats
til helt ut å forsørge seg ved eget arbeid. Det er derfor sentralt
at det i en begrenset periode skal være mulighet for å kombinere
80 pst. arbeid og 20 pst. ytelse for å bidra til at personen kommer
i fullt arbeid. Det forutsettes at mottaker bare får én periode
med forhøyet terskelverdi i løpet av perioden med arbeidsavklaringspenger.
Det foreslås at det skal gis fulle arbeidsavklaringspenger til medlem
som har tapt hele arbeidsevnen. Videre foreslås det at dersom et
medlem har tapt en del av sin arbeidsevne, skal arbeidsavklaringspengene
inklusive barnetillegg reduseres slik at ytelsen svarer til den
del av arbeidsevnen som er tapt, og at reduserte arbeidsavklaringspenger,
når personen er inne i ordningen, skal kunne gis når arbeidsevnen
er redusert med minst 40 pst. Beregningen av den reduserte ytelsen
skal ta utgangspunkt i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer
per uke og det antall timer vedkommende har vært eller kunne ha
vært i inntektsgivende arbeid, og at det ved fastsettelsen skal tas
hensyn til om medlemmet har reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende
arbeid på grunn av deltakelse på et arbeidsrettet tiltak eller aktiv
behandling. Det foreslås også at en person, når vedkommende er nær
ved å komme i fullt arbeid, kan gis arbeidsavklaringspenger i inntil
seks måneder når medlemmet arbeider inntil 80 pst. Det skal kunne
gis forskrift om reduksjon av arbeidsavklaringspenger.
Det vises til § 11-18.
En har forståelse for at arbeidsgiver kan ha et ønske om å supplere
trygdeytelser for å unngå at sykdom også fører til reduksjon av
inntekten, og at arbeidsgivere og arbeidstakere kan ha ønske om
å inngå avtaler om slik kompensasjon. Bakgrunnen for å ha bestemmelser
om reduksjon av trygdeytelser når arbeidstaker samtidig mottar en
ytelse fra arbeidsgiver, er imidlertid blant annet at enkelte arbeidsgivere som
ønsker nedbemanning i bedriften, har brukt "gavepensjon" som tilbud
for å få arbeidstakere til å slutte. Det er viktig at inntektssikringsordningene
ikke utformes slik at de i praksis delfinansierer utstøting fra
arbeidslivet.
Det presiseres at reduksjonen av arbeidsavklaringspengene, som
i dag, skal skje ved at ytelsene fra arbeidsgiver periodiseres og
deretter reduseres krone for krone. Det skal bare være økonomiske
ytelser i form av et generelt tilskudd til livsopphold som skal kunne
komme til fradrag.
Det foreslås at det presiseres i loven at mottakeren ikke skal
anses å ha tapt hele sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid
dersom vedkommende i samme periode får pensjonsgivende inntekt fra
arbeidsgiver. Bare pensjonsgivende inntekt fra nåværende eller tidligere
arbeidsgiver, som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger,
eller i forbindelse med oppsigelse eller fratreden, skal føre til at
arbeidsavklaringspengene reduseres med samme beløp. Økonomiske ytelser
fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver, som ikke er pensjonsgivende
inntekt og som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger,
eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon av
arbeidstid, skal føre til at arbeidsavklaringspengene reduseres
med samme beløp. Det foreslås også at pensjonsgivende inntekt som
er erstatning fra arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 3-1
eller yrkesskadeforsikringsloven § 13 ikke skal føre til reduksjon
av arbeidsavklaringspengene.
Det vises til §§ 11-15 og 11-19.
Formålet med arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid, er
å sikre at mottaker har inntektssikring mens vedkommende søker arbeid.
Arbeidssøkere skal selv jobbe aktivt for å skaffe seg arbeid. Det
forutsettes derfor at de skal ta imot tilbud om arbeid, og delta
i arbeidsrettede tiltak i henhold til aktivitetsplanen. Det foreslås
at det skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid
i inntil tre måneder til personer som har fullført behandling eller
arbeidsrettet tiltak.
Det vises til §§ 11-14 og 11-10.
For å sikre at mottakerne gjør det de kan for å skaffe seg arbeid,
har hensiktsmessigheten med å kunne sanksjonere vært vurdert. Det
foreslås at det gis bestemmelser om tidsbegrenset bortfall av ytelse i
ventetid på arbeid. Retten til arbeidsavklaringspenger i ventetid
på arbeid vil ikke falle bort hvis mottaker har rimelig grunn til
å takke nei til tilbudet om arbeid eller tiltak. Ytelsen skal bare
falle bort i perioder hvor vedkommende oppfyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger
i ventetid på arbeid. Det må være et rimelig forhold mellom ytelsen
og sanksjonene som eventuelt kan ilegges. Det foreslås at retten
til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid skal falle bort
i fire uker dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta tilbudt
arbeid som han eller hun kan utføre, eller nekter å delta på et
arbeidsrettet tiltak. Videre foreslås det at tidsbegrenset bortfall
av arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid bare skal kunne
fastsettes på grunnlag av forhold som ikke ligger lenger tilbake
i tid enn tre måneder, og at bortfallsperioden skal regnes fra siste
stønadsdag. Det skal stilles krav om at mottakeren i bortfallsperioden skal
stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og fylle vilkårene for rett
til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.
Det vises til § 11-14.
Bestemmelsen om når det må settes fram nytt krav om arbeidsavklaringspenger
skal både gi en administrativ avgrensningsregel og bidra til å avklare når
en eventuelt kan begynne på en ny fireårsperiode. Når mottaker er
klar for å gjenoppta aktiviteten etter å ha fått stanset ytelsen
er spørsmålet om det har gått så lang tid at alle tildelingskriteriene
skal vurderes på nytt, eller om mottakeren kan tre inn igjen i sitt
opprinnelige vedtak om ytelse. Hvorvidt det anses som en ny sak
eller ikke, har blant annet betydning for om vedkommende kan få
en ny periode på inntil fire år. Det å lovfeste dette vil bedre
forutberegneligheten for den enkelte mottaker og sikre likebehandling.
Arbeidsavklaringspenger skal gi inntektssikring i en overgangsfase
mens mottaker får oppfølging med sikte på å komme i arbeid. Departementet
mener derfor at en ikke bør kunne gjenoppta denne ytelsen etter svært
lange avbrudd, slik som mottakere av tidsbegrenset uførestønad kan
i dag. Det er på den andre siden viktig at perioden for når en kan
gjenoppta ytelsen, ikke settes så kort at det åpner for at enkelte
mottakere kan avbryte det fastsatte løpet og friskmelde seg for
en svært kort periode, og deretter søke om å få innvilget arbeidsavklaringspenger
på nytt med ny ytre varighet på fire år. Det holdes fast ved at
hele saken bør vurderes på nytt når ytelsen har vært stanset i 52
uker. Det presiseres at også personer som har mottatt foreldrepenger
kan gjenoppta den arbeidsrettede aktiviteten uten at det må settes
fram nytt krav om ytelser, forutsatt at arbeidsavklaringspenger
ikke har vært stanset i mer enn 52 uker.
Det understrekes at endringer i brukerens helse eller bistandsbehov
alltid vil måtte føre til at Arbeids- og velferdsetaten vurderer
om disse endringene tilsier at aktivitetsplanen bør justeres, eller
om ytelsen bør stanses.
Det foreslås at det må settes fram nytt krav om arbeidsavklaringspenger
eller tilleggsstønader dersom ytelsene har vært stanset i mer enn
52 uker. Videre foreslås det at det må settes fram et nytt krav
om arbeidsavklaringspenger dersom saken er avsluttet med et endelig
avslag, personen er ferdig avklart, eller personen har fått innvilget
arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.
Det vises til § 11-20.
Dagens bestemmelser om reduksjon av ytelse under opphold i institusjon
er lite forutsigbare. Hensikten med unntak har vært å unngå at mottaker
får økonomiske problemer i tillegg til helseproblemene. Dette hensynet
kan ivaretas bedre ved å utsette tidspunktet for reduksjon til tre
måneder etter innleggelsesmåneden, slik det blir gjort for sykepenger.
For å harmonisere regelverket for reduksjon av midlertidige ytelser
under opphold i institusjon ytterligere, foreslås det at også det
øvrige regelverket for reduksjon av arbeidsavklaringspenger tar
utgangspunkt i dagens regelverk for sykepenger.
En bør ikke knytte bestemmelsen opp til "gjennomføring av planlagt
aktivitet" og foreslår derfor at denne formuleringen erstattes av
"medlem som mottar arbeidsavklaringspenger".
Departementet er enig i at hensynet til likebehandling av brukerne
kan tilsi at vurderingstemaene objektiviseres. Det vises imidlertid
til at en ved utformingen av regelverket også må ta hensyn til at
resultatet må bli rimelig for den enkelte. Regelverket for de midlertidige
ytelsene bør så langt som mulig være likt, men det minnes om at
sykepengene blant annet skiller seg fra de andre midlertidige ytelsene
ved at det ikke gis barnetillegg.
Det foreslås at arbeidsavklaringspengene skal reduseres dersom
mottaker oppholder seg i en institusjon med fri kost og losji, men
at dette likevel ikke skal gjelde for medlemmer som forsørger ektefelle eller
har krav på barnetillegg. Arbeidsavklaringspengene skal gis uten
reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene
og at de deretter skal bli redusert med 50 pst. inntil institusjonsoppholdet
avsluttes. Dersom medlemmet innen tre måneder etter utskrivelsen
på nytt kommer i institusjon, skal det gis reduserte arbeidsavklaringspenger
fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Arbeids-
og velferdsetaten skal kunne bestemme at arbeidsavklaringspengene
likevel ikke skal reduseres dersom medlemmet har faste og nødvendige
utgifter til bolig o.a.
Det vises til § 11-21.
Det foreslås at personer som utholder varetekt, straff eller
særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, ikke skal ha rett
til arbeidsavklaringspenger. Det skal likevel gis arbeidsavklaringspenger
hvis vedkommende arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten
i medhold av straffegjennomføringsloven § 20. Arbeidsavklaringspenger
skal tilstås ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring
i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom
dersom vilkårene for øvrig er oppfylt, og at det samme skal gjelde
ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42
flg.
Det vises til § 11-22.
Det er viktig at regelverket i folketrygdloven er utformet slik
at det lønner seg å være i arbeid framfor å motta trygdeytelser.
Ordninger som innebærer at en person kan motta mer enn èn full folketrygdytelse, støtter
ikke opp om dette. Det er i folketrygdloven bestemmelser som forutsetter
at en ikke skal kunne motta mer enn én full folketrygdytelse. Bestemmelsene
om hvordan arbeidsavklaringspengene skal beregnes i tilfeller der
personen har rett til flere folketrygdytelser, må ta høyde for dette
samtidig som det sikres at personen ikke kommer dårligere ut enn
hvis vedkommende bare hadde rett til én ytelse.
Folketrygdytelsene beregnes i dag på ulike måter. Dette gjør
at det ikke alltid er åpenbart hvordan en eventuell reduksjon skal
skje. Det bør gå tydelig fram av loven hva som skal skje dersom
en person har rett til to folketrygdytelser, og det er derfor mest hensiktsmessig
å regulere forholdet mellom hele ytelser og forholdet mellom reduserte
ytelser i to bestemmelser.
En bør i kapittel 11 ha generelle regler om hva som skal skje
med arbeidsavklaringspengene når en samtidig har rett til en annen
ytelse. Det er mest hensiktsmessig å regulere forholdet mellom arbeidsavklaringspenger
og dagpenger under arbeidsløshet i kapittel 4.
Det foreslås at personer som har rett til arbeidsavklaringspenger,
og samtidig fyller vilkårene for en annen full folketrygdytelse
som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom, som i dag, skal
kunne velge hvilken ytelse de ønsker å motta. Videre foreslås det
at det presiseres at fulle sykepenger av deltidsstilling i denne
sammenhengen skal anses som en redusert ytelse.
Når en person samtidig har rett til arbeidsavklaringspenger og
en annen redusert ytelse fra folketrygden, foreslås det at arbeidsavklaringspengene
skal beregnes som en full ytelse, og deretter reduseres med den
prosentandelen som den reduserte ytelsen utgjør av full ytelse.
I forslaget til lovtekst til § 11-24 brukes begrepet "redusert ytelse".
Dette er ikke helt dekkende for personer som er 100 pst. sykmeldt
i forhold til en deltidsstilling. I vanlig språkbruk vil imidlertid
en person som bare er arbeidsufør i forhold til en del av sin fulle
arbeidsevne anses å ha en redusert ytelse. Begrepet "redusert ytelse"
gir best uttrykk for hva som skal reguleres. Bestemmelsen om forholdet til
andre reduserte folketrygdytelser må også ses i sammenheng med reglene
om reduksjon av ytelse på grunn av samtidig arbeid, jf. § 11-18
og reglene om reduksjon av ytelse på grunn av ytelser fra arbeidsgiver,
jf. § 11-19.
I situasjoner der en person både har krav på arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon skal arbeidsavklaringspengene inkludert eventuelt
barnetillegg beregnes som en full ytelse.
Det foreslås at personer som har rett til fulle arbeidsavklaringspenger,
og samtidig fyller vilkårene for en annen full folketrygdytelse
som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom, skal kunne velge
hvilken ytelse de ønsker å motta. Det skal gis reduserte arbeidsavklaringspenger
til personer som mottar reduserte ytelser fra folketrygden, og at
fulle sykepenger for en deltidsstilling skal anses som en redusert
ytelse. Arbeidsavklaringspengene skal i slike tilfeller beregnes
som en full ytelse, og deretter reduseres med den prosentandelen
som den reduserte ytelsen utgjør. Arbeidsavklaringspengene for personer
som er delvis sykmeldte skal reduseres med den prosentandel som
sykmeldingen utgjør av full stilling. Tidspunktet da arbeidsevnen
ble redusert i forhold til arbeidsavklaringspengene skal legges
til grunn dersom personen har rett til både arbeidsavklaringspenger
og gradert uførepensjon, forutsatt at dette tidspunktet og uføretidspunktet
i forhold til uførepensjon ligger innenfor de samme tre årene. Arbeidsavklaringspenger
skal reduseres med tilsvarende beløp når personen samtidig får barnepensjon
etter lovens kapittel 18. Det skal kunne gis forskrift om forholdet
mellom arbeidsavklaringspenger og andre reduserte ytelser fra folketrygden.
Det vises til §§ 11-23 og 11-24.
Med ny alderspensjon i folketrygden innføres det en fleksibilitet
i systemet med mulighet for pensjonering allerede fra 62 år. Det
nye systemet bygger på at en fritt skal kunne kombinere pensjon
og arbeidsinntekt, uten reduksjon av trygdeytelsen. I det videre
arbeidet med pensjonsreformen vil det vurderes hvordan den nye alderspensjonen
skal påvirke retten til folketrygdens midlertidige ytelser etter
fylte 62 år.
Folketrygden skal sikre inntekt og dekke utgifter i bestemte
situasjoner. Folketrygden skal ikke dekke utgifter som andre instanser
har hovedansvar for å dekke. Folketrygdens ytelse skal være subsidiær. Forholdet
mellom arbeidsavklaringspenger og ventelønn og vartpenger bør ikke
reguleres i folketrygdloven. Et av hovedgrepene i St.meld. nr. 9
(2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, er en generell frikobling
av livsoppholdsytelser fra tilleggsstønader og andre virkemidler.
Tilleggsstønadene etter folketrygdloven kapittel 11 skal også kunne
kombineres med basisytelse etter forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven
(individstønad). Det er varslet en egen gjennomgang av de ulike
stønadene. Retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
skal falle bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet
i annen lovgivning, og det skal kunne gi forskrift om avgrensningen
av bestemmelsen. Det vises til arbeidet med gjennomgangen av tjenestepensjonsordningene.
Det vil i lys av utvalgets konklusjoner kunne bli aktuelt å komme
tilbake til forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og offentlige tjenestepensjoner.
Bestemmelsene om yrkesskade gir særlige regler for innvilgelse
og beregning av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad når nedsettelsen av arbeidsevnen skyldes yrkesskade.
Det arbeides med et forslag som innebærer at dagens yrkesskaderegler
i folketrygden og yrkesskadeforsikringen slås sammen til én ny arbeidsskadeforsikring,
og hvor en uavhengig enhet i offentlig regi avgjør krav om erstatning.
Høringsfristen var 1. oktober 2007. Det tas sikte på å sende på
ny høring et utdypet forslag til organisatorisk modell. Personer som
får en yrkesskade etter at ny arbeidsskadeordning er iverksatt,
vil få sine rettigheter regulert etter ny lov.
Målet for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger er at de
skal komme i arbeid. Normalt forutsetter dette at mottaker skal
delta i aktivitet for å nå dette målet og få relevant oppfølgning
fra Arbeids- og velferdsetaten. Et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
er at mottaker som hovedregel skal oppholde seg i riket. Det er
ikke hensiktsmessig å videreføre et unntak fra kravet om opphold
i riket når nedsettelsen av arbeidsevnen skyldes yrkesskade.
Personer som har nedsatt arbeidsevne på grunn av yrkesskade eller
yrkessykdom skal få arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
selv om de ikke fyller vilkårene for forutgående medlemskap, og
at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis ved uføregrader helt ned
til 30 pst. Arbeidsavklaringspengene skal beregnes etter de alminnelige
reglene i kapittel 11, men at beregningsgrunnlaget ikke skal settes
lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet. Hele
ytelsen skal beregnes etter særreglene for yrkesskader dersom den
delen av nedsettelsen av arbeidsevnen som ikke skyldes yrkesskade
eller yrkessykdom er under 30 pst.
Det vises til § 11-26.