Arbeids- og velferdsetaten må ta stilling til om vilkårene for
å få de godene den forvalter er oppfylt. En systematisk vurdering
av brukerens ressurser og bistandsbehov vil være et nyttig redskap
for å sikre riktige avgjørelser med hensyn til hvilke tiltak og
tjenester den enkelte bør få og med hensyn til hvilken livsoppholdsytelse
vedkommende har rett til. Det å lovfeste at personer som henvender
seg til NAV-kontoret skal ha rett til en systematisk kartlegging
av sitt behov for bistand, vil innebære en styrking av brukerens
rettigheter. Det forutsettes at arbeidsevnevurderingen legges opp
bredt, og at etaten innhenter nødvendig kompetanse utenfra. Det
understrekes at også personer som på vurderingstidspunktet antas
å stå langt fra arbeid skal ha rett til å få kartlagt sitt behov for
bistand. Det har ikke vært meningen at bestemmelsen skal utelukke
brukere med ansettelsesforhold som trenger bistand til å beholde
arbeid. Formuleringen "for å komme i arbeid" er ment å inkludere
både personer som er i jobb og personer som ikke er det. For å unngå
tvil foreslås det at bestemmelsen endres slik at en benytter den
samme formuleringen som i utkastet til folketrygdloven §§ 11-5 og
11-6 dvs. "beholde eller skaffe seg" arbeid.
Det er viktig at brukerens interesser og rettssikkerhet ivaretas
på en god måte. Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal primært
være verktøy som skal gi arbeids- og velferdsforvaltningen et best
mulig grunnlag for å prioritere tiltaksressursene og for å tildele
økonomiske ytelser. Det anses derfor ikke som hensiktsmessig å regulere
selve gjennomføringen av behovs- og arbeidsevnevurderingene i loven. Det
er imidlertid behov for å tydeliggjøre hva det skal tas stilling
til før det fattes vedtak, blant annet for å få klarere fram hva
brukerne eventuelt kan klage på. Dette også for å sikre god kvalitet
på vurderingen og likebehandling.
Behovs-/arbeidsevnevurderingene og aktivitetsplanene skal ha
høy kvalitet. Det er lagt opp til at det bare er brukere som får
fastslått at de har et bistandsbehov som skal ha rett til en aktivitetsplan.
Da personer som får fastslått at de ikke har et bistandsbehov vil
kunne ha interesse av å kunne klage på Arbeids- og velferdsetatens
vurdering er det ikke hensiktsmessig å knytte klageadgangen til
den utarbeidede aktivitetsplanen. Dette vil kunne ivaretas ved at
det nedfelles i loven hva Arbeids- og velferdsetaten skal vurdere,
og at brukeren skal kunne påklage den endelige vurderingen til nærmeste
forvaltningsorgan eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer.
Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal gi svar på om personens
arbeidsevne er nedsatt og hvilket omfang en eventuell nedsettelse
har. Behovs-/arbeidsevnevurderingene må tilpasses individuelt. Mange
brukere som oppsøker arbeids- og velferdsforvaltningen har små eller
ingen bistandsbehov. Med det store antallet brukere arbeids- og
velferdsforvaltningen betjener, er det avgjørende at bistandsbehovet
avklares hurtig slik at det ikke settes inn mer ressurser enn nødvendig.
Behovsvurderingen skal samtidig identifisere brukere som har
et mer omfattende bistandsbehov. Der brukeren har behov for bistand
for å komme i arbeid er det vesentlig at dette avklares tidlig,
og at hensiktsmessige og målrettede virkemidler iverksettes. For
å sikre en reell brukermedvirkning, en kvalitativt god avklaring
og en likeverdig tjeneste er det vesentlig at det bygges opp en
metodikk for arbeidsevnevurderinger som både ivaretar oppfølgingen
av den enkelte bruker og som bidrar til forutsigbare og rasjonelle
forvaltningsrutiner.
For personer som er aktuelle for kvalifiseringsprogram vil det
generelle vedtaket om brukers bistandsbehov i tillegg inneholde
en vurdering av at personen kan ha behov for tett og koordinert
bistand, og at deltakelse i kvalifiseringsprogram kan være hensiktsmessig
og nødvendig for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i
arbeidslivet. Kvalifiseringsprogrammet må sees i sammenheng med
retten til individuell plan der det er behov for et tverrfaglig
og koordinert tjenestetilbud.
For personer som er aktuelle for arbeidsavklaringspenger vil
det generelle vedtaket om brukers bistandsbehov, i tillegg utdype
omfanget av den delen av arbeidsevnenedsettelsen som skyldes medisinske forhold,
og en vurdering av at behandling og arbeidsrettede tiltak antas
å ville kunne bedre mulighetene for at vedkommende kommer i arbeid.
For personer som er aktuelle for uførepensjon, vil det generelle
vedtaket om brukers bistandsbehov i tillegg si noe om omfanget og
varigheten på den delen av arbeidsevnenedsettelsen som skyldes medisinske forhold,
og gi en vurdering av at (ytterligere) medisinsk behandling og arbeidsrettede
tiltak ikke antas å kunne føre til at inntektsevnen bedres.
Behovs- og arbeidsevnevurderingen gir et bilde av situasjonen
på vurderingstidspunktet og det vil derfor kunne være nødvendig
å foreta ny vurdering.
Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal bidra til avklaring av
brukers ressurser og barrierer, og skal peke mot de virkemidler
som er nødvendige for at brukeren skal kunne komme i arbeid og må
tilpasses individuelt. De bør også bidra til å gi brukeren et realistisk
bilde av sine muligheter for å komme i arbeid, og hvilken bistand
de kan forvente å få av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det foreslås at det skal gå fram av loven at det gjennom behovs-/arbeidsevnevurderingen
skal kartlegges om arbeidsevnen er nedsatt og eventuelt hvor mye,
og hvilke ressurser og hindre brukeren har for å møte de krav som
stilles for at vedkommende skal komme i arbeid. Det skal gå fram
av vurderingen hva som eventuelt skal til for å overvinne hindringene
og hvilket sluttmål personen skal ha. Det foreslås videre at hovedretningen
på den eventuelle bistanden skal angis.
Disse vurderingene vil i de fleste tilfellene bli nedfelt i ett
vedtak eller flere separate vedtak dersom dette anses som mer hensiktsmessig.
Brukeren vil kunne klage dersom forvaltningen etter den innledende
behovsvurderingen kommer til at vedkommende ikke har behov for bistand
for å komme i arbeid. Brukeren kan videre klage dersom forvaltningen,
etter å ha gjennomført en mer omfattende arbeidsevnevurdering, kommer
til at vedkommende ikke har et bistandsbehov, eller dersom brukeren
mener at bistandsbehovet er et annet enn det forvaltningen er kommet
fram til. Forslaget vil sikre at det foretas grundige vurderinger
i forkant av beslutningen om eventuelle tiltak, og at brukerne gis
en bedre mulighet for å korrigere forvaltningens skjønnsvurderinger.
Forslagene ivaretar i tillegg hensynene til likebehandling og brukermedvirkning.
Vurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven vil være
en faglig vurdering av personens arbeidsevne og bistandsbehov. Det
skal fortsatt gjøres en selvstendig vurdering av om vilkårene for
å få livsoppholdsytelser og arbeidsmarkedstjenester er oppfylt før
det fattes vedtak om tildeling av en livsoppholdsytelse eller en
arbeidsmarkedstjeneste.
I prinsippet vil det for brukere som er aktuelle for helserelaterte
folketrygdytelser bli fattet vedtak om den nedsatte arbeidsevnen
både etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a og etter
folketrygdloven. De ulike tjenester og ytelser har imidlertid ulike vilkår,
og brukeren kan derfor få ulike konklusjoner i vedtak etter arbeids-
og velferdsforvaltningsloven og folketrygdloven. Det legges til
grunn at disse vedtakene normalt vil bli formidlet til brukeren
samtidig. Brukeren vil i prinsippet også ha to ulike løp for å påklage
vedtaket: Begge vedtakene kan påklages til nærmeste overordnede
forvaltningsorgan eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer. Vedtaket etter folketrygdloven kan i tillegg ankes til Trygderetten.
Hvis brukeren velger å bruke begge klagemulighetene, kan det i teorien
tenkes at han eller hun kan få to ulike vedtak i klagesaken. I praksis vil
de fleste brukere antakelig velge å påklage vedtaket etter folketrygdloven
fordi det er det som eventuelt utløser rett til ytelse.
I høringsnotatet er det varslet at Trygderettens kompetanse vil
bli vurdert i forbindelse med vurderingen av om det bør innføres
et felles klagesystem for arbeids- og velferdsforvaltningen.
Plikten til å medvirke ved arbeidsevnevurderingen og utarbeidelsen
av aktivitetsplanen bør knyttes til retten til livsoppholdsytelse
og tiltak, og at det ikke bør være en plikt i seg selv.
Alle som henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen,
og som ønsker eller trenger bistand for å beholde eller skaffe seg
arbeid, har rett til å få vurdert sitt behov. Videre at brukere
som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov skal
ha rett til å få en arbeidsevnevurdering. Det foreslås at brukeren
skal få en skriftlig vurdering av om arbeidsevnen er nedsatt og
eventuelt hvor mye, samt av sine ressurser og hindringer for å komme
i arbeid, behov for bistand og målet for og retningen på den eventuelle
bistanden. Denne vurderingen skal kunne påklages til nærmeste overordnede
organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det foreslås at Arbeids- og velferdsetaten skal ha ansvaret for
å gjennomføre behovs- og arbeidsevnevurderingene.
Det vises til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.
Målet er at så mange som mulig, ved hjelp av hensiktsmessig bistand
og målrettet oppfølging, skal komme i arbeid. En viktig forutsetning
er at mottakeren er motivert og selv deltar aktivt i prosessen.
Det er viktig at mottakeren helt fra starten trekkes inn i prosessen
med å konkretisere hva slags arbeid som skal være målet, og i planleggingen
av hvordan målet skal nås. Det skal tas utgangspunkt i brukerens
ressurser og barrierer sett opp mot mulighetene på arbeidsmarkedet.
Prinsippet om geografisk og yrkesmessig mobilitet skal legges til
grunn.
Aktivitetsplanen skal erstatte dagens handlingsplan for yrkeshemmede
arbeidssøkere, og den individuelle oppfølgingsplanen for mottakere
av rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Planen skal,
som i dag, være et arbeidsverktøy og ikke i seg selv gi brukeren
rett til de tiltak og aktiviteter som er beskrevet i planen. Planen
må følges opp med beslutninger om tildeling av tiltak, tjenester
og ytelser. Det skal videre, som i dag, ved innvilgelsen av en livsoppholdsytelse
fastsettes hvilke aktivitetskrav som skal stilles til mottakerne.
Man kan klage på at det ikke er utarbeidet aktivitetsplan, men ikke
på innholdet i planen.
Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov skal
ha rett til en aktivitetsplan. Det skal imidlertid ikke utarbeides
aktivitetsplaner for personer som har rett til kvalifiseringsprogram
etter sosialtjenesteloven kapittel 5 A. Det foreslås at Arbeids- og
velferdsetaten skal ha ansvaret for at vurderingene blir gjennomført,
at aktivitetsplanene blir utarbeidet og at etaten, dersom brukere
samtidig har krav på en individuell plan etter arbeids- og velferdsforvaltingsloven
§ 15, skal legge til rette for at aktivitetsplanen og den individuelle
planen så langt som mulig blir samordnet. Det foreslås dessuten
at departementet skal kunne gi forskrifter om innholdet i arbeidsevnevurderingen.
Det vises til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.