Departementet viser til at behovet for endringer i saksbehandlingsreglene
særlig har hatt sitt utspring i misnøye med saksbehandlingstiden
og manglende grad av forutberegnelighet.
Bygningslovutvalget har tatt utgangspunkt i gjeldende saksbehandlingsregler,
og foreslår i det alt vesentligste å videreføre det systemet for
behandling av byggesaker som er godt innarbeidet hos tiltakshavere,
kommunene og øvrige involverte i en byggesak. Etter gjennomgang
av hele saksbehandlingsprosessen har utvalget imidlertid foreslått
endringer i en del av enkeltelementene i prosessen. Disse vil hver
for seg og særlig samlet, etter utvalgets oppfatning, bidra til
en enklere, mer effektiv og forutsigbar saksflyt.
Det vises til forslaget kapittel 21 Krav til innhold og behandling
av søknader.
Etter Kommunal- og regionaldepartementets syn er forhåndskonferansen
et viktig verktøy for å øke forutsigbarhet og bedre kvaliteten i
byggesaken. Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag
om å videreføre reglene om forhåndskonferanse.
Det foreslås ingen utvidelse av kommunens forpliktelser i forhold
til innholdet i forhåndskonferansen. Det presiseres at forhåndskonferansen
skal være et avklaringsmøte mellom tiltakshaver og kommunen, og
ikke et høringsmøte. Det vil være opp til kommunen å vurdere om
andre skal innkalles til forhåndskonferanse. Forslaget fra enkelte
høringsinstanser om å lovfeste en rett for andre fagmyndigheter
og interesseorganisasjoner til å delta i forhåndskonferanser, foreslås
ikke lovfestet. Det samme gjelder obligatorisk forhåndskonferanse
i visse saker, men det anbefales at forhåndskonferanse benyttes
i større grad enn i dag. Departementet viderefører utvalgets forslag
om at referat skal føres og undertegnes under forhåndskonferansen,
men foreslår at disse reglene fastsettes i forskrift.
Reglene om nabovarsling inngår som et element i den generelle
saksflyten ved søknader om tillatelse til tiltak.
Bygningslovutvalget foreslår å innføre en ny bestemmelse om at
kunngjøring kan tre i stedet for varsel der naboer er ukjent.
Departementet slutter seg ikke til dette, men går inn for at
der naboen er ukjent og det ikke framgår av matrikkelen hvem som
skal varsles, kan dette unnlates helt. Departementet går videre
med utvalgets forslag om utvidelse av skjønnsramme. Det skal således kunne
gjøres unntas fra varsling der naboens interesser bare i liten grad
berøres, men departementet ser ikke behov for å videreføre utvalgets
forslag om at kommunens vurdering om å frita fra nabovarsling, ikke
skal kunne overprøves.
Departementet slutter seg til forslag fra flere høringsinstanser
om at gjeldende krav om å sende gjenpart til kommunen av tiltakshavers
varselsbrev til berørte naboer, bør utgå. Det foreslås videre at
detaljerte regler om nabovarsling plasseres i forskrift i stedet for
i loven. Departementet anser at fristen på to uker for å avgi merknader
er tilstrekkelig og at utvalgets forslag om "minst to uker" som
fristangivelse gir tilstrekkelig fleksibilitet. Departementet fremmer
forslag om dette.
Departementet mener det er mest hensiktsmessig at detaljerte
regler om nabovarsling står i forskrift.
Det kan blant annet diskuteres om det er hensiktsmessig at samme
spørsmål knyttet til ett og samme tiltak behandles av flere myndighetsorganer,
eller det er hensiktsmessig at de hensyn som skal eller bør ivaretas
gjennom byggeprosessen, er spredt i flere lover, og ivaretas av
ulike myndighetsorganer. Bygningslovutvalget har drøftet disse spørsmålene,
og departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger.
Departementet ser det som viktig å unngå dobbeltbehandling, og er
enig med utvalget i at en bedre klargjøring av grensesnittet mellom
de aktuelle myndighetsorganer vil kunne bidra til forenkling og
effektivisering av byggesaksprosessen.
Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om å innføre
en plikt for tiltakshaver til selv å avklare sin søknad hos aktuelle
sektormyndigheter før søknad innsendes. Tilsvarende rett for bygningsmyndighetene
til å avvise søknaden dersom tillatelse eller uttalelse fra andre
myndigheter ikke er innhentet på forhånd, videreføres heller ikke.
Gjeldende ordning med at tiltakshaver har rett til å innhente uttalelse
fra sektormyndigheter, foreslås videreført. Dette er blant annet
et vilkår for å få behandlet en sak innen tre uker. Gjeldende frist
på fire uker for særlovsmyndighetene til å fatte vedtak eller avgi
uttalelse videreføres, og det presiseres at fristen gjelder uavhengig
av om det er kommunen eller tiltakshaver/ansvarlig søker som forelegger
saken for disse.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende utgangspunkt om
at bygningsmyndighetene ikke skal ha en alminnelig plikt til å påse
eller vurdere om et tiltak er i samsvar med privatrettslige forhold,
med mindre det følger direkte av loven at bestemte private rettsforhold
er en betingelse for å få byggetillatelse eller er relevante skjønnsmomenter
i forbindelse med kommunens vurdering av søknaden. Ved tvist om privatrettslige
forhold, er det de enkelte rettighetshavere som må forfølge sine
rettigheter, og det blir domstolenes oppgave å avgjøre eventuelle
tvister. Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at regelverket
bør klargjøres slik at dette utgangspunktet kommer tydeligere fram.
Departementet foreslår å begrense kommunens adgang til å avvise
en søknad på grunn av privatrettslige forhold til de helt klare
tilfellene der tiltakshaver ikke kan dokumentere noen rett til å
disponere over byggetomta, jf. lovforslaget § 21-6.
I likhet med Bygningslovutvalget foreslår departementet i hovedsak
å beholde gjeldende frister. Fristene bidrar til bedre forutsigbarhet,
noe som er svært viktig for aktørene som skal bygge. Det er ikke
holdepunkter for å hevde at tidsfristene har ført til at kvaliteten
på saksbehandlingen er blitt uakseptabelt dårlig.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at det innføres
frister for kommunens avgjørelse i refusjonssaker. Likeledes foreslås
frist for fylkesmannens klagebehandling. I utgangspunktet mener
departementet at denne fristen bør settes til tolv uker og at den
bør omfatte alle klagesaker, inkludert saker som inneholder dispensasjon
fra plangrunnlaget. Selve fristen skal imidlertid fastsettes i forskrift,
og fristens lengde vil bli vurdert i denne sammenheng.
På bakgrunn av høringsuttalelser foreslår departementet at gjeldende
frist for kommunens forberedende klagesaksbehandling forlenges (6
uker i "rene byggesaker"), og at fristen også skal omfatte saker som
inneholder dispensasjon fra plangrunnlaget. Selve fristlengden for
dette forslaget foreslås også fastsatt i forskrift.
Bygningslovutvalget foreslår en frist på 16 uker for kommunens
behandling av søknader om tiltak som innebærer dispensasjon fra
plangrunnlaget. Departementet slutter seg i utgangspunktet til dette
forslaget, fordi dette innebærer at slike saker ikke blir liggende
til fordel for saker med tidsfrister. Slik frist må imidlertid eventuelt
fastsettes av Miljøverndepartementet på et senere tidspunkt. Det
er i Miljøverndepartementets Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) foreslått
en forskriftshjemmel for å kunne fastsette slik tidsfrist for kommunene.
Departementet viderefører i hovedtrekk gjeldende rett og Bygningslovutvalgets
forslag til endret lovtekst. Gjeldende bestemmelse om at en rammetillatelse
faller bort etter tre år dersom tiltaket ikke er satt i gang innen
fristen, videreføres, men departementet vil presisere utgangspunktet
for fristberegningen, da det har vært uklart om tre-årsfristen skal
regnes fra rammetillatelsen eller fra endelig vedtak der vedtaket er
påklaget.
Departementet legger Sivilombudsmannens vurdering og konklusjon
til grunn, og foreslår at fristen for bortfall av tillatelse løper
fra tidspunktet for endelig vedtak om rammetillatelse. Det er kun
i få tilfeller at kommunen og fylkesmannen bruker så lang tid på å
behandle en klage at tre-årsfristen løper ut eller blir vesentlig
redusert før endelig vedtak foreligger. Av hensyn til tiltakshaver
er dette mest hensiktsmessig.
Departementet foreslår å rette sterkere fokus mot ferdigattesten.
Etter departementets vurdering bør den utstrakte bruken av midlertidig
brukstillatelse reduseres, og kommunen bør ha mulighet til å forvisse seg
om at tiltaket faktisk er ferdigstilt og kontrollert. Dette foreslås
gjort ved å forsterke kravet om obligatorisk ferdigattest, også
for tiltak som tidligere var meldepliktige (og derfor ikke trengte
ferdigattest), men som nå foreslås gjort søknadspliktige. Dette
vil ha betydning for kommunens oversikt over bebyggelsen i kommunen,
som grunnlag for fullstendige kart og fremtidige situasjoner, og
for at selgere og kjøpere skal ha sikkerhet for at byggverket er
i overensstemmelse med offentlige krav.
Kommunen bør som i dag ha plikt til å utferdige ferdigattest
dersom tiltaket er i orden.
Ansvaret for ansvarlige foretak opphører formelt ved ferdigattest.
Departementet ønsker å presisere dette i loven, men foreslår samtidig
at kommunen skal kunne gi pålegg om utbedring av mangler som skyldes
forhold i prosjektering eller utførelse innen fem år etter ferdigattest.
En slik regel vil bringe det offentligrettslige ansvaret ett skritt
nærmere det privatrettslige, der det som regel er fem års reklamasjonsfrist.
En slik regel vil også bidra til at ferdigattest etterspørres i
større grad. Kommunen kan likevel utstede ferdigattest der det bare
gjenstår bagatellmessige forhold.
Midlertidig brukstillatelse foreslås klarere presisert som unntak.
Kriteriene blir de samme som i dag (hovedsakelig sikkerhet i bruk).
Det skal stilles vilkår og gis tidsfrist, men vilkårene og ferdigstillelsen
kan følges opp med tvangsmulkt. Det kan også stilles krav om økonomisk
sikkerhetsstillelse. Dette kan også kreves etter gjeldende regler,
men det brukes lite. Etter gjeldende regler skal søknad om brukstillatelse
behandles innen én uke. Hører ikke tiltakshaver noe innen én uke,
kan tiltaket tas i bruk. Departementet anser at dette er for kort
frist. Kommunen trenger nødvendig tid for å kunne vurdere tiltaket
og eventuelt gå inn med tilsyn. Tidsfristen for utstedelse av ferdigattest
foreslås derfor satt til tre uker. For ytterligere å forsterke at
ferdigattest skal være hovedregelen, foreslås en tilsvarende frist
for å utstede midlertidig brukstillatelse. Denne fristen fastsettes
i forskrift og bør etter departementets vurdering være like lang,
det vil si tre uker. Denne fristen kommer i tillegg til fristen
for ferdigattest, for å framheve at byggverket faktisk bør ferdigstilles
i stedet for å velge midlertidige løsninger.
Departementet foreslår samtidig at rettsvirkningen av fristoverskridelse
som gjelder i dag, flyttes fra midlertidig brukstillatelse til ferdigattest.
Det betyr at bygget kan tas i bruk dersom treukers-fristen for å
utstede ferdigattest er overskredet. Kommunen har likevel en plikt
til å utstede selve ferdigattesten senere.
Departementet viderefører gjeldende krav om at det skal foretas
særskilt sluttkontroll som grunnlag for ferdigattest, jf. forslaget
til § 21-9. Der tiltaket er underlagt uavhengig kontroll bør den
særskilte sluttkontrollen innarbeides i og være en del av denne.
Byggesaksreformen fra 1995 innebar en ny og mer systematisk arbeidsfordeling
mellom kommunen og de private aktørene i byggesaker. Bygningslovutvalget
har konkludert med at gjeldende ordning i utgangspunktet er hensiktsmessig.
Utvalget foreslår at tiltakshavers ansvar, bygningsmyndighetenes
oppgaver ved søknadsbehandlingen og de ansvarlige foretaks ansvar
i byggesaken bør fremkomme tydeligere enn i gjeldende lov. Det samme
gjelder grensesnittet mellom søknadsbehandling og tilsyn. Departementet
slutter seg til dette. Det foreslås justeringer og presiseringer
i reglene slik at det går klarere fram av loven hvilke oppgaver
kommunen har og hvilke oppgaver de private aktørene har i byggesaken.
Komiteen viser til at lovforslaget
i hovedsak bygger på gjeldende system, og slutter seg til hovedpunktene
i kapittelet slik det er foreslått av departementet.
Komiteen slutter seg til Bygningslovutvalget og
en rekke høringsinstansers syn om at det er behov for et eget utvalg
som ser på en bedre samordning mellom bygningsloven og særlover
som innbærer dobbeltbehandling. På denne bakgrunn foreslår komiteen at
Regjeringen setter i gang et arbeid med å gjennomgå særlovene som
berører byggesaksbehandlingen med tanke på en forenkling og styrking av
kommunens rolle i saksbehandlingen. Målet må være at tiltakshaver
kun skal forholde seg til kommunen som byggesaksmyndighet i de fleste
saker.
Komiteen viser til at Arbeidstilsynet har sin egen
byggesaksbehandling som prinsipielt gjennomføres uavhengig av den
kommunale behandlingen. Tiltakshaver som skal føre opp et yrkesbygg,
må også søke Arbeidstilsynet om byggetillatelse, det følger av arbeidsmiljøloven.
Formålet med en egen byggetillatelse fra Arbeidstilsynet er å sikre
at arbeidsmiljøet for de framtidige arbeidsplasser som bygget skal
huse, skal kunne være i pakt med arbeidsmiljølovens krav.
Komiteen viser til at Arbeidslivslovutvalget, som
la fram sin innstilling i 2004, uttalte at dette tosporede systemet
kan framstå som unødig byråkratisk, og et samlet utvalg mente derfor
at Arbeidstilsynets særlige byggesaksbehandling burde innlemmes
i den ordinære kommunale byggesaksbehandlingen – forutsatt at den
ordinære byggesaksbehandlingen er eller gjøres i stand til å ivareta
arbeidsmiljøhensyn.
Komiteen mener det må vurderes om det er hensiktsmessig
å oppheve ordningen med en særlig byggetillatelse fra Arbeidstilsynet,
ved at arbeidsmiljøspørsmålene innlemmes i den kommunale byggesaksbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener formålet med
å oppheve ordningen med en særlig byggetillatelse fra Arbeidstilsynet
og heller innlemme arbeidsmiljøspørsmålene i den kommunale byggesaksbehandlingen,
er å komme fram til en mer effektiv saksbehandling ved at unødig
dobbeltarbeid fjernes. Disse medlemmer mener at det
imidlertid er en klar forutsetning at arbeidsmiljøhensynet i tilstrekkelig
grad må være ivaretatt i en slik ordning.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 21-2 første ledd skal lyde:
Søknad om tillatelse skal være skriftlig og undertegnet av tiltakshaver
og søker. Søknaden skal gi de opplysningene som er nødvendige for
at kommunen skal kunne gi tillatelse til tiltaket. Dersom tiltaket vedrører
bygning mv. som brukes eller ventelig vil bli brukt av virksomhet
som går inn under arbeidsmiljøloven, må søknaden dessuten gi de
opplysninger som er nødvendige for å sikre at arbeidsmiljølovens
krav til arbeidslokaler mv. ivaretas. Det skal framgå av søknaden
om det søkes om dispensasjon, jf. kapittel 19."
Disse medlemmer foreslår videre:
"Arbeidsmiljøloven § 7-2 andre ledd bokstav c skal lyde:
Arbeidsmiljøloven § 18-9 skal lyde:
Kommunen skal, før tillatelse gis, forelegge Arbeidstilsynet
for uttalelse søknad om tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven
§ 21-2 første ledd andre punktum."
Komiteen slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag
som følges opp av Regjeringen, om at gjeldende frister opprettholdes.
Komiteen viser til at spesielt fylkesmannsembetene
har problemer med å holde fristene ved klager i plan- og byggesaker. Komiteen slutter
seg derfor til Bygningslovutvalgets forslag om at fristen bør være
tolv uker og at dette blir fastsatt i den nye forskriften.
Komiteen viser til at det ved Høyesteretts dom fra
2002 (Rt. 2002 side 683) i realiteten er etablert at det vil være
tilstrekkelig for å være sikret mot senere dele- og byggeforbud
og ny reguleringsplan at rammetillatelse er gitt av kommunen. Komiteen slutter
seg til departementets forståelse av at den nye loven skal forstås
tilsvarende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, slutter
seg til departementets forslag om sterkere fokus på ferdigattest
og utvidelse av tidsfristen til tre uker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at KS og NKF (Norsk
Kommunalteknisk Forening) i brev til saksordfører 22. januar 2009
uttaler at det er urealistisk å tro at et bygg skal stå i tre uker
etter at det er ferdig og vente på tillatelse til å bli tatt i bruk.
De mener det vil være et forslag som øker kostnaden for eier av
bygget og vil i realiteten oppfordre til lovbrudd. Regjeringens
begrunnelse er knyttet opp til kommunenes mulighet til å kontrollere
bygget. Disse medlemmer vil vise til at kommunene
selv mener at hvis de i ettertid avdekker manglende kontrolldokumentasjon
eller vesentlige mangler ved bygget, som ikke er opplyst om i anmodning
om ferdigattest, vil kommunen ha sanksjonsmuligheter overfor det
ansvarlige foretak. På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå
imot tre ukers frist for ferdigattest og opprettholder dagens ordning
med en ukes frist. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 21-7 fjerde ledd skal lyde:
Ferdigattest skal utstedes av kommunen innen 1 uke etter at kraver
er mottatt sammen med nødvendig dokumentasjon. Der ferdigattest
ikke er utstedt innen fristen, kan byggverket tas i bruk."
Disse medlemmer mener også at dette bør følges
opp av et forslag om at midlertidig brukstillatelse kan gis av ansvarlig
søker. Disse medlemmer viser til at midlertidig brukstillatelse
gis av kommunen i dag basert på opplysninger fra ansvarlig søker.
Disse medlemmer viser til at midlertidig brukstillatelse
foreligger automatisk etter 1 uke dersom ikke kommunen har svart.
Ansvarlig søker med sentral godkjenning bør kunne gi midlertidig
brukstillatelse basert på de erklæringer som ellers sendes kommunen
på de lavere tiltaksklasser.
Disse medlemmer foreslår at kommunene gis adgang
til å overlate til ansvarlig søker i den enkelte sak å utstede midlertidig
brukstillatelse. Kommunen må i forbindelse med søknadsbehandlingen vurdere
kvalifikasjonene til ansvarlig søker. Finner kommunen ansvarlig
søker kvalifisert må det inngås en form for avtale om at midlertidig
brukstillatelse kan utstedes av ansvarlig søker, kombinert med en underrettelsesplikt,
slik at kommunen får anledning til å føre tilsyn.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at
§ 21-10 tredje ledd femte–sjuende punktum skal lyde:
"Kommunen kan i den enkelte sak gi ansvarlig søker adgang å utstede
midlertidig brukstillatelse. Ansvarlig søker skal varsle kommunen
når midlertidig brukstillatelse utstedes. Departementet kan i forskrift
gi utfyllende bestemmelser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av særlover
som berører byggesaksbehandlingen med sikte på en mest mulig forenklet
lovgivning og saksbehandling."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget om
de nødvendige lovendringer slik at kommunene kan fatte endelig vedtak
i plan- og bygningssaker."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget om
de nødvendige lovendringer for å inndra fylkesmannens innsigelsesrett
i plan- og byggesaker."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget hvor
det kommunale selvstyret ved etablering av kjøpesenter eller utvidelse
av eksisterende kjøpesenter gjeninnføres."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til Stortinget hvor
det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den såkalte
strandsonen eller hundremetersbeltet."