Gjeldende lov inneholder to systemer for søknadsbehandling: et
søknadssystem og et meldingssystem. Tiltak over en viss størrelse
eller som er av en viss betydning, krever søknad og tillatelse før
de kan igangsettes. For meldepliktige tiltak er det fastsatt særskilte
saksbehandlingsregler. For meldepliktige tiltak behøver ikke melderen
å avvente uttrykkelig tillatelse fra bygningsmyndighetene etter
at fullstendig melding er sendt inn, men kan sette i gang etter
tre uker. De generelle reglene om ansvar og kontroll gjelder ikke.
I tillegg til de ovennevnte sakstypene er noen tiltak av en slik
art og/eller omfang at de er helt unntatt fra behandling av bygningsmyndighetene.
Departementet viser til at bygningsmyndighetenes muligheter for
på forhånd å kunne vurdere lovligheten av planlagte tiltak, avhenger
i stor grad av hvordan søknadssystemet er utformet. Søknadssystemet
vil også være avgjørende for tiltakshavers mulighet til raskt og
effektivt å få vurdert et planlagt tiltak i forhold til plan- og
bygningslovgivningen.
Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at søknadssystemet
må utformes slik at det i rimelig grad ivaretar både tiltakshavers
interesser, offentlige hensyn og naboers og andre berørte tredjemenns
interesser. Søknadssystemet bør være enkelt å forstå, lett tilgjengelig
og legge opp til en saksbehandling som ikke er mer omfattende enn
nødvendig for å ivareta de hensyn som begrunner søknadsplikten.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag om
å redusere antall "spor". Departementets forslag innebærer således
at de særlige meldingsordningene foreslås avviklet. Etter forslaget
vil alle tiltak i utgangspunktet være søknadspliktige, men med forskjellige
krav til ansvar og kontroll.
Departementet slutter seg også til Bygningslovutvalgets vurdering
om at overgangen til én sakstype ikke er ment å skulle medføre noen
vesentlig endring av bygningsmyndighetenes behandling av den enkelte
sak.
Departementet er videre enig med utvalget i at det er mange fordeler
ved en omlegging til færre "spor" i forhold til gjeldende ordning.
Omleggingen innebærer en mer logisk og oversiktlig oppbygging, mer
tilgjengelige og færre regler, et redusert antall skjønnsmessige
kriterier, et system som er mer brukervennlig og lettere å forstå
for alle parter og som gir klare fordeler ved elektronisk søknadsbehandling. Forskjellen
innebærer ikke store realitetsendringer når det gjelder sakstyper
og krav til dokumentasjon, men innebærer en enklere og mer logisk
systematisering av tiltakene etter kompleksitet og skaderisiko. Det
vil fremdeles være behov for nærmere avgrensninger, men dette vil
i de fleste tilfelle framgå av saksbehandlingsforskriften (SAK).
Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at utgangspunktet
bør være at tiltakets art er avgjørende for søknadsplikten, og at
unntak fra søknadsplikten bør bero på nærmere kriterier, fastsatt
etter type tiltak.
Etter departementets vurdering er det ønskelig at kommunene konsentrerer
sine ressurser om å behandle og følge opp tiltak som har offentlig
og samfunnsmessig interesse. Det forutsettes at saksbehandlingen
ikke skal bli mer omfattende eller tidkrevende enn etter gjeldende
rett.
Departementet slutter seg til hovedtrekkene i utvalgets forslag
når det gjelder utforming av reglene om søknadsplikt og omfanget
av saksbehandling for de ulike tiltak. Departementet er enig med
utvalget i at selv om en forhåndsvurdering har klare fordeler sammenlignet
med en etterfølgende kontroll, er det ikke hensiktsmessig med søknadsplikt
for alle tiltak som omfattes av loven. Den strengeste kategorien blir
som i dag, med krav om at tiltakshaver må knytte til seg ansvarlige
foretak.
Dersom slike tiltak er i tråd med bygningslovgivningen, andre
nødvendige offentlige uttalelser og tillatelser foreligger, søknaden
er fullstendig og naboer eller andre ikke protesterer, kan slike
tiltak settes i gang tre uker etter at søknad er innsendt. Ellers
er fristen tolv uker.
Kategori to er i hovedsak tiltak som etter gjeldende ordning
er meldepliktige. Disse vil etter forslaget være søknadspliktige,
men kravene til ansvar gjelder ikke, slik at disse fortsatt vil
kunne forestås av tiltakshaver selv.
De foreslåtte saksbehandlingsfristene innebærer at disse tiltakene
fortsatt skal behandles innen tre uker. Dersom samme betingelser
som for kategori én er oppfylt, kan tiltakene settes i gang hvis
kommunen ikke har truffet vedtak innen fristen.
Den tredje kategorien er små tiltak som etter gjeldende rett
er unntatt fra søknads- og meldeplikt. Unntaksreglene foreslås videreført
i det nye systemet. I tillegg foreslår departementet at midlertidige
tiltak som ikke skal stå mer enn to måneder, skal være unntatt fra
søknadsplikt.
Forslaget innebærer at oppføring av de største og mest kompliserte
landbruksbygg vil kreve bruk av ansvarlige foretak, mens alminnelige
landbruksbygg fortsatt vil kunne forestås av tiltakshaver (bonden) selv.
De nærmere avgrensinger av kategoriene fastsettes i forskrift.
Gjeldende unntak i saksbehandlingsforskriften (SAK) § 7 for tiltak
som behandles tilstrekkelig etter annet lovverk, foreslås videreført
i forskrift.
Gjeldende ordning med mulighet for å søke departementet om unntak
fra søknad og byggesaksbehandling for tiltak innenfor en enkelt
bedrift, jf. § 86b, foreslås opphevet. Myndighet til å gi slike unntak
ble delegert til fylkesmannen i 2001, og det er etter den tid gitt
kun fem slike unntak. For de bedriftene som har fått unntak fra
behandling etter plan- og bygningsloven vil unntaket fortsatt gjelde.
Komiteen viser til at departementet
i hovedsak har sluttet seg til Bygningslovutvalgets forslag når det
gjelder regler om søknadsplikten. Forslaget innebærer en forenkling
og reduksjon av antall søknadsspor for tiltak etter loven. Komiteen slutter
seg til hovedtrekkene i forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil presisere at intensjonen med en omlegging fra
et søknadssystem og et meldingssystem til et rent søknadssystem,
er å forenkle hele søknadsprosessen til gavn for både tiltakshaver
og bygningsmyndighetene. Disse medlemmer understreker
at dette må manifestere seg i forenkling og besparelse i praksis
for tiltakshaverne, derved at søknadsprosessen må bli raskere uten
at den medfører en svakere rettssikkerhet for søkerne. Disse
medlemmer forventer at departementet sørger for at man i
utarbeidelsen av forskrifter, gjør dette i tråd med intensjonene
om forenkling og avbyråkratisering, slik at forenklingen blir reell
og ikke bare honnørord i en innstilling.
Komiteen viser til at forslaget innebærer
at dagens hovedregel om at landbruksbygg bare skal meldes kommunen,
og at materielle krav gjelder så langt de passer, erstattes med
at landbruksbygg som hovedregel er søknadspliktige. Bygg til bruk
av drift i landbruket vil imidlertid bli omfattet av noen unntak i
loven, og nærmere beskrivelse av hvilke tiltak dette er, vil bli
fastsatt i forskrift.
Komiteen slutter seg til denne lovtekniske endringen,
men vil understreke at forskriftene må utformes på en slik måte
at landbruket i hovedsak ikke vil oppleve en innskrenkning i forhold
til muligheten for egeninnsats fra bonden selv, bruk av ressurser
til tiltaket eller mer unødvendig og kostnadskrevende byråkrati. Komiteen viser
til at investeringer i bygg og anlegg utgjør en betydelig andel
av kostnadene i landbruket. For svært mange landbrukseiendommer
er egeninnsatsen i forbindelse med oppføring av bygg og anlegg derfor
avgjørende for fremtidig lønnsomhet.
Komiteen mener derfor at forskriftene må legge
til rette for at de fleste tiltakene fortsatt vil kunne forestås
av tiltakshaver selv, og ikke kreve bruk av ansvarlig foretak.
Komiteen mener at grensen mellom tiltak som krever
søknad og ansvarlig foretak og tiltak som kan forestås av tiltakshaver
selv bør ligge et sted mellom 800–1 200 m2,
avhengig av byggets formål. Komiteen understreker
at tiltak som skal underlegges krav om ansvarlig foretak både skal
være de største og de mest kompliserte driftsbygningene i landbruket,
slik dette er anført flere steder i proposisjonen. Komiteen påpeker
at det ikke er tilstrekkelig at en driftsbygning er blant de største
eller er blant de mest kompliserte av de som bygges for å bli plassert
i kategori I, men at begge kriterier skal være til stede.
Komiteen forutsetter at det i forskrift klargjøres
nærmere hva som regnes som kompliserte driftsbygninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger også til grunn
at plassering av landbruksbygg skal sikre best mulig praktisk drift.
Komiteen viser til at når et bygg er
oppført, kan det brukes til det formålet og på den måten det er gitt
byggetillatelse for. Hvis byggverkene skal brukes på en annen måte
enn forutsatt kreves tillatelse til dette (bruksendringstillatelse).
Grunnen til dette er at ny bruk kan ha en helt annen påvirkning
på omgivelsene enn opprinnelig tenkt, for eksempel fordi det blir
mer trafikk, større behov for parkeringsplasser, endret struktur
i nærmiljøet (boligstrøk/næringsstrøk) osv. Videre kan ny bruk innebære
behov for en ny vurdering av brannsikring og andre forutsetninger i
bygget. Som en illustrasjon kan nevnes endret bruk fra enebolig
til bolig hvor det etableres barnehage.
Komiteen mener at i saker om bruksendring er det
viktig å skille mellom vurderingen av om det kreves søknad for endringen,
og dernest om kommunen har grunnlag for å nekte eller stille vilkår
i bruksendringstillatelsen. Ved vurdering av om det kreves søknad
om bruksendringstillatelse sammenlignes eksisterende lovlig bruk
med den ønskede nye bruken. Eksisterende lovlig bruk vurderes ut
fra reguleringen da tillatelsen ble gitt og innholdet i tillatelsen
selv. Det sentrale punktet er altså ikke om kommunen har noe å innvende
mot endret bruk, men om kommunen bør vurdere om den skal komme med
innvendinger eller stille vilkår.
Komiteen viser til at der er behov for å presisere
innholdet i begrepet bruksendring i egen forskrift slik at en sikrer
kommunens mulighet til å vurdere om den skal komme med innvendinger
eller stille vilkår i forbindelse med bruksendring.
Komiteen anbefaler derfor at det gis en forskriftshjemmel
til § 20-1, som et nytt tredje ledd.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 20-1 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre ønsker å gi adgang til å fange opp vern av grøntstruktur
og trær i den nye loven. Konsekvensen av felling av trær i kulturmiljøer
og i tettsteder er ofte langt mer omfattende enn andre tiltak som
er søknadspliktige. Ett eksempel er alleer som står i fare for å
bli hogd ned, ofte av praktiske årsaker som snøbrøyting eller fordi
ett eller flere trær har dødd. Gjenvokst av trær og alleer tar 30–40 år. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at § 20-2 andre ledd endres
slik:
"§ 20-2 andre ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen, og at felling av trær i nærmere angitte tilfelle
omfattes av bestemmelsen på lik linje med et søknadspliktig tiltak."