2.1 Sammendrag

Gjeldende lov inneholder to systemer for søknadsbehandling: et søknadssystem og et meldingssystem. Tiltak over en viss størrelse eller som er av en viss betydning, krever søknad og tillatelse før de kan igangsettes. For meldepliktige tiltak er det fastsatt særskilte saksbehandlingsregler. For meldepliktige tiltak behøver ikke melderen å avvente uttrykkelig tillatelse fra bygningsmyndighetene etter at fullstendig melding er sendt inn, men kan sette i gang etter tre uker. De generelle reglene om ansvar og kontroll gjelder ikke. I tillegg til de ovennevnte sakstypene er noen tiltak av en slik art og/eller omfang at de er helt unntatt fra behandling av bygningsmyndighetene.

Departementet viser til at bygningsmyndighetenes muligheter for på forhånd å kunne vurdere lovligheten av planlagte tiltak, avhenger i stor grad av hvordan søknadssystemet er utformet. Søknadssystemet vil også være avgjørende for tiltakshavers mulighet til raskt og effektivt å få vurdert et planlagt tiltak i forhold til plan- og bygningslovgivningen.

Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at søknadssystemet må utformes slik at det i rimelig grad ivaretar både tiltakshavers interesser, offentlige hensyn og naboers og andre berørte tredjemenns interesser. Søknadssystemet bør være enkelt å forstå, lett tilgjengelig og legge opp til en saksbehandling som ikke er mer omfattende enn nødvendig for å ivareta de hensyn som begrunner søknadsplikten.

Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag om å redusere antall "spor". Departementets forslag innebærer således at de særlige meldingsordningene foreslås avviklet. Etter forslaget vil alle tiltak i utgangspunktet være søknadspliktige, men med forskjellige krav til ansvar og kontroll.

Departementet slutter seg også til Bygningslovutvalgets vurdering om at overgangen til én sakstype ikke er ment å skulle medføre noen vesentlig endring av bygningsmyndighetenes behandling av den enkelte sak.

Departementet er videre enig med utvalget i at det er mange fordeler ved en omlegging til færre "spor" i forhold til gjeldende ordning. Omleggingen innebærer en mer logisk og oversiktlig oppbygging, mer tilgjengelige og færre regler, et redusert antall skjønnsmessige kriterier, et system som er mer brukervennlig og lettere å forstå for alle parter og som gir klare fordeler ved elektronisk søknadsbehandling. Forskjellen innebærer ikke store realitetsendringer når det gjelder sakstyper og krav til dokumentasjon, men innebærer en enklere og mer logisk systematisering av tiltakene etter kompleksitet og skaderisiko. Det vil fremdeles være behov for nærmere avgrensninger, men dette vil i de fleste tilfelle framgå av saksbehandlingsforskriften (SAK).

Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at utgangspunktet bør være at tiltakets art er avgjørende for søknadsplikten, og at unntak fra søknadsplikten bør bero på nærmere kriterier, fastsatt etter type tiltak.

Etter departementets vurdering er det ønskelig at kommunene konsentrerer sine ressurser om å behandle og følge opp tiltak som har offentlig og samfunnsmessig interesse. Det forutsettes at saksbehandlingen ikke skal bli mer omfattende eller tidkrevende enn etter gjeldende rett.

Departementet slutter seg til hovedtrekkene i utvalgets forslag når det gjelder utforming av reglene om søknadsplikt og omfanget av saksbehandling for de ulike tiltak. Departementet er enig med utvalget i at selv om en forhåndsvurdering har klare fordeler sammenlignet med en etterfølgende kontroll, er det ikke hensiktsmessig med søknadsplikt for alle tiltak som omfattes av loven. Den strengeste kategorien blir som i dag, med krav om at tiltakshaver må knytte til seg ansvarlige foretak.

Dersom slike tiltak er i tråd med bygningslovgivningen, andre nødvendige offentlige uttalelser og tillatelser foreligger, søknaden er fullstendig og naboer eller andre ikke protesterer, kan slike tiltak settes i gang tre uker etter at søknad er innsendt. Ellers er fristen tolv uker.

Kategori to er i hovedsak tiltak som etter gjeldende ordning er meldepliktige. Disse vil etter forslaget være søknadspliktige, men kravene til ansvar gjelder ikke, slik at disse fortsatt vil kunne forestås av tiltakshaver selv.

De foreslåtte saksbehandlingsfristene innebærer at disse tiltakene fortsatt skal behandles innen tre uker. Dersom samme betingelser som for kategori én er oppfylt, kan tiltakene settes i gang hvis kommunen ikke har truffet vedtak innen fristen.

Den tredje kategorien er små tiltak som etter gjeldende rett er unntatt fra søknads- og meldeplikt. Unntaksreglene foreslås videreført i det nye systemet. I tillegg foreslår departementet at midlertidige tiltak som ikke skal stå mer enn to måneder, skal være unntatt fra søknadsplikt.

Forslaget innebærer at oppføring av de største og mest kompliserte landbruksbygg vil kreve bruk av ansvarlige foretak, mens alminnelige landbruksbygg fortsatt vil kunne forestås av tiltakshaver (bonden) selv. De nærmere avgrensinger av kategoriene fastsettes i forskrift.

Gjeldende unntak i saksbehandlingsforskriften (SAK) § 7 for tiltak som behandles tilstrekkelig etter annet lovverk, foreslås videreført i forskrift.

Gjeldende ordning med mulighet for å søke departementet om unntak fra søknad og byggesaksbehandling for tiltak innenfor en enkelt bedrift, jf. § 86b, foreslås opphevet. Myndighet til å gi slike unntak ble delegert til fylkesmannen i 2001, og det er etter den tid gitt kun fem slike unntak. For de bedriftene som har fått unntak fra behandling etter plan- og bygningsloven vil unntaket fortsatt gjelde.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at departementet i hovedsak har sluttet seg til Bygningslovutvalgets forslag når det gjelder regler om søknadsplikten. Forslaget innebærer en forenkling og reduksjon av antall søknadsspor for tiltak etter loven. Komiteen slutter seg til hovedtrekkene i forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil presisere at intensjonen med en omlegging fra et søknadssystem og et meldingssystem til et rent søknadssystem, er å forenkle hele søknadsprosessen til gavn for både tiltakshaver og bygningsmyndighetene. Disse medlemmer understreker at dette må manifestere seg i forenkling og besparelse i praksis for tiltakshaverne, derved at søknadsprosessen må bli raskere uten at den medfører en svakere rettssikkerhet for søkerne. Disse medlemmer forventer at departementet sørger for at man i utarbeidelsen av forskrifter, gjør dette i tråd med intensjonene om forenkling og avbyråkratisering, slik at forenklingen blir reell og ikke bare honnørord i en innstilling.

Komiteen viser til at forslaget innebærer at dagens hovedregel om at landbruksbygg bare skal meldes kommunen, og at materielle krav gjelder så langt de passer, erstattes med at landbruksbygg som hovedregel er søknadspliktige. Bygg til bruk av drift i landbruket vil imidlertid bli omfattet av noen unntak i loven, og nærmere beskrivelse av hvilke tiltak dette er, vil bli fastsatt i forskrift.

Komiteen slutter seg til denne lovtekniske endringen, men vil understreke at forskriftene må utformes på en slik måte at landbruket i hovedsak ikke vil oppleve en innskrenkning i forhold til muligheten for egeninnsats fra bonden selv, bruk av ressurser til tiltaket eller mer unødvendig og kostnadskrevende byråkrati. Komiteen viser til at investeringer i bygg og anlegg utgjør en betydelig andel av kostnadene i landbruket. For svært mange landbrukseiendommer er egeninnsatsen i forbindelse med oppføring av bygg og anlegg derfor avgjørende for fremtidig lønnsomhet.

Komiteen mener derfor at forskriftene må legge til rette for at de fleste tiltakene fortsatt vil kunne forestås av tiltakshaver selv, og ikke kreve bruk av ansvarlig foretak.

Komiteen mener at grensen mellom tiltak som krever søknad og ansvarlig foretak og tiltak som kan forestås av tiltakshaver selv bør ligge et sted mellom 800–1 200 m2, avhengig av byggets formål. Komiteen understreker at tiltak som skal underlegges krav om ansvarlig foretak både skal være de største og de mest kompliserte driftsbygningene i landbruket, slik dette er anført flere steder i proposisjonen. Komiteen påpeker at det ikke er tilstrekkelig at en driftsbygning er blant de største eller er blant de mest kompliserte av de som bygges for å bli plassert i kategori I, men at begge kriterier skal være til stede.

Komiteen forutsetter at det i forskrift klargjøres nærmere hva som regnes som kompliserte driftsbygninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger også til grunn at plassering av landbruksbygg skal sikre best mulig praktisk drift.

Komiteen viser til at når et bygg er oppført, kan det brukes til det formålet og på den måten det er gitt byggetillatelse for. Hvis byggverkene skal brukes på en annen måte enn forutsatt kreves tillatelse til dette (bruksendringstillatelse). Grunnen til dette er at ny bruk kan ha en helt annen påvirkning på omgivelsene enn opprinnelig tenkt, for eksempel fordi det blir mer trafikk, større behov for parkeringsplasser, endret struktur i nærmiljøet (boligstrøk/næringsstrøk) osv. Videre kan ny bruk innebære behov for en ny vurdering av brannsikring og andre forutsetninger i bygget. Som en illustrasjon kan nevnes endret bruk fra enebolig til bolig hvor det etableres barnehage.

Komiteen mener at i saker om bruksendring er det viktig å skille mellom vurderingen av om det kreves søknad for endringen, og dernest om kommunen har grunnlag for å nekte eller stille vilkår i bruksendringstillatelsen. Ved vurdering av om det kreves søknad om bruksendringstillatelse sammenlignes eksisterende lovlig bruk med den ønskede nye bruken. Eksisterende lovlig bruk vurderes ut fra reguleringen da tillatelsen ble gitt og innholdet i tillatelsen selv. Det sentrale punktet er altså ikke om kommunen har noe å innvende mot endret bruk, men om kommunen bør vurdere om den skal komme med innvendinger eller stille vilkår.

Komiteen viser til at der er behov for å presisere innholdet i begrepet bruksendring i egen forskrift slik at en sikrer kommunens mulighet til å vurdere om den skal komme med innvendinger eller stille vilkår i forbindelse med bruksendring.

Komiteen anbefaler derfor at det gis en forskriftshjemmel til § 20-1, som et nytt tredje ledd.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"§ 20-1 tredje ledd skal lyde:

Departementet kan gi forskrifter om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å gi adgang til å fange opp vern av grøntstruktur og trær i den nye loven. Konsekvensen av felling av trær i kulturmiljøer og i tettsteder er ofte langt mer omfattende enn andre tiltak som er søknadspliktige. Ett eksempel er alleer som står i fare for å bli hogd ned, ofte av praktiske årsaker som snøbrøyting eller fordi ett eller flere trær har dødd. Gjenvokst av trær og alleer tar 30–40 år. Disse medlemmer vil derfor foreslå at § 20-2 andre ledd endres slik:

"§ 20-2 andre ledd skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen, og at felling av trær i nærmere angitte tilfelle omfattes av bestemmelsen på lik linje med et søknadspliktig tiltak."