Lønnsomheten i norsk næringsliv har, bl.a. som en følge av den såkalte moderasjonslinja i inntektsoppgjørene, økt betydelig de siste årene. Fordelingen av verdiskapningen mellom eiere og lønnsmottakere går i økende grad i favør av eierne.
En økende grad av lønnsomhetsforbedringene tas ut i form av aksjeutbytte. Ifølge Økonomiske Analyser 5/97 fra Statistisk sentralbyrå er det særlig aksjeutbytte som har ført til at inntektsfordelingen har blitt mer ujevn.
Det kan ikke lenger antas at de høye utbetalingene av aksjeutbytte er et tidsbegrenset fenomen (ettervirkninger) som en følge av skattereformen fra 1992. De økte utbytteutbetalingene må ses på som en konsekvens av økt inntjening og høyere markedsverdi i selskapene, i tillegg til skattefritaket av denne inntektskilden på mottakers hånd.
Ifølge Økonomiske analyser 5/97 er det særlig kapitalinntektene som har blitt skjevere fordelt på 1990-tallet, og spesielt har utviklingen i aksjeutbytte bidratt til økende forskjeller.
Fordelingen av aksjeutbytte er ekstremt skjev. Eksempelvis mottok de 5 prosentene (170.000 personer) med høyest inntekt 89,7 % av alt aksjeutbytte i 1995.
Det viser seg at gjennomsnittsskatten bare er progressiv for et begrenset inntektsintervall: Personer med 150.000 kroner i bruttoinntekt betalte i 1995 skatt tilsvarende 19 % av bruttoinntekten, økende til 28 % for bruttoinntekter på 300.000 kroner for å nå toppen på 35 % for bruttoinntekter på 650.000 kroner. Deretter fungerer skattesystemet regressivt ved at gjennomsnittskatten synker til 33 % for inntekter på 1 mill. kroner, 27 % for bruttoinntekter på 2 mill. kroner og helt ned til under 20 % for bruttoinntekter over 5 mill. kroner.
Denne omvendte skatten etter evne har en klar sammenheng med mottak av aksjeutbytte: Når gjennomsnittskatten flater ut og reduseres så øker aksjeutbytte. I tillegg kommer at økende bruttoinntekt også betyr økt innslag av kapitalinntekter. Eksempelvis mottok kvartilen (25 %) med høyest bruttoinntekt mer enn 70 % av alle kapitalinntekter og 97,1 % av alt aksjeutbytte i 1995.
Utviklingen som er beskrevet ovenfor skaper et uheldig klima foran årets lønnsoppgjør. Det fører til et klart behov for at Stortinget gir et signal til partene i lønnsoppgjøret om at forskjellsutviklingen skal snus. Det virker neppe modererende på lønnsmottakerne når man ser at den økte inntjeningen klart fordeles i retning av eierne.
Den beste måten å sikre en langsiktig stabil og lønnsom utvikling både i privat og offentlig sektor er å satse mer på etterutdanning. Flere ulike beregninger har anslått verdiene av menneskelige ressursene i Norge til om lag 2/3 av nasjonalformuen. I Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 er eksempelvis den neddiskonterte verdien av arbeid anslått til mer enn 4 mill. kroner pr. innbygger, mens oljeformuen til sammenlikning utgjør ca 340.000 kroner pr. innbygger.
Beregningene gir en solid indikasjon på hvor viktig det er å videreutvikle kunnskapskapitalen - verdien av arbeidskraften. Den framtidige verdien av den menneskelige kapitalen avhenger sterkt av i hvilken grad denne kompetansen vedlikeholdes og videreutvikles. I denne sammenhengen står omfanget og kvaliteten på etter- og videreutdanningen helt sentralt.
Innføring er pålagt avsetning til et etterutdanningsfond som en andel av utbetalt aksjeutbytte, vil bidra til flere positive effekter: Det vil virke positivt i forhold til den uheldige forskjellsutviklingen vi har sett de siste årene; det vil føre til at de som har blitt mest begunstiget av moderasjonslinja nå må bidra noe mer og det vil være et klart signal i forkant av lønnsoppgjørene om at myndighetene er villige til å legge til rette for både reduserte forskjeller og etterutdanningsløft.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i forkant av årets lønnsoppgjør fremme forslag om regler som sikrer at andel (anslagsvis 1/3) av utbetalingene til aksjeutbytte avsettes i et fond for finansiering av etterutdanning for lønnsmottakerne. »
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til følgende svar fra finansministeren 12. februar 1998 på brev fra saksordføreren 5. februar 1998:
1.
|
Det vises til Dok.nr.8:48 om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om å innføre regler om at en andel av utbetalingene av aksjeutbytte avsettes i et fond for å finansiere etterutdanning for lønnsmottakere. |
|
I dokumentet påpekes det at de økte utbetalingene av aksjeutbytte må ses i sammenheng med at lønnsomheten i norsk næringsliv har bedret seg betydelig de siste årene. Andelen av verdiskapningen som tilfaller lønnsmottakere er ifølge omtalen i forslaget redusert fra 53,1 % i 1988 til 46,6 % i 1996, mens eiernes andel økte fra 34,6 % til 40,8 % i samme periode. Dette har ført til at målinger av inntektsfordelingen viser at den er blitt skjevere, jf. Økonomiske analyser 5/97 fra Statistisk sentralbyrå.
|
2.
|
Den generelle økonomiske oppgangen fra høsten 1993 har ført til økt lønnsomhet i næringslivet. Da sysselsettingskommisjonen la fram sin utredning i NOU 1992:26 hadde det vært et sammenhengende fall i industrisysselsettingen de siste 20 årene, og det ble ansett som sentralt å bedre lønnsomheten i næringslivet for å styrke sysselsettingen. Som følge av denne politikken har sysselsettingen økt, men samtidig har den bedrede lønnsomheten gitt grunnlag for økt utbytte. |
|
En annen viktig årsak til at aksjonærene har mottatt en økende andel av verdiskapningen, skyldes det kraftige rentefallet fra 1992/93, som har ført til at avlønningen av fremmedkapitalen (lån) i bedriftene har falt. Det har bidratt til en kraftig økning i inntektene som tilfaller egenkapitalen/eierne. |
|
Økt lønnsomhet i næringslivet gir eierne en økonomisk fordel og kan isolert sett bidra til en mer ujevn inntektsfordeling. Men økt lønnsomhet har også bidratt til en betydelig reallønnsvekst for de aller fleste lønnstakerne, 178.000 flere i arbeid siden 1993, en nedgang i den registrerte arbeidsledigheten på om lag 50.000 personer siden sommeren 1993 og til et styrket grunnlag for høy sysselsetting i årene som kommer. Samtidig har rentefallet ført til at husholdningenes lån er blitt markert billigere. Disse forholdene er vesentlige når en skal gjøre opp det fordelingspolitiske regnestykket. |
|
Utbytte fra aksjeselskap svinger sterkere med konjunkturforløpet enn andre inntekter. En nedgangskonjunktur vil derfor kunne gi en fordelingsvirkning i motsatt retning.
|
3.
|
Endringer i aksjeutbyttet gir bare delvis uttrykk for endringer i inntektsfordelingen. Aksjeutbytte er én av flere måter for eierne til å realisere avkastningen på egenkapitalen. Når det legges avgjørende vekt på endringer i aksjeutbyttene i fordelingsanalyser, skyldes det at det først og fremst er gjennom aksjeutbyttene at avkastningen på eierandeler i næringsvirksomhet fanges opp i inntektsstatistikken. Den økte inntjeningen som tilfaller egenkapitalen, men som beholdes i selskapet, registreres først når aksjer realiseres. Statistikkene gir dermed et utilfredsstillende bilde på den reelle inntektsutviklingen for aksjeeierne. Aksjonærenes faktiske inntekt er den samme om avkastningen tas ut som utbytte eller som økt verdi på aksjene når det ikke betales utbytte. Samtidig står en i fare for å tolke rene atferdsendringer (endringer i valg mellom utbytte og tilbakeholdt overskudd i selskapet) som reelle endringer i inntektsfordelingen.
|
4.
|
En ekstra utbytteskatt vil diskriminere aksjeutbytte i forhold til f.eks. bankinnskudd som ikke beskattes når pengene tas ut av banken. En slik dobbelbeskatning av utbytte vil dessuten trolig føre til at aksjeeierne velger å tilbakeholde overskuddet istedenfor å betale det ut. Når aksjonærene ønsker å realisere selskapets inntjening, kan de selge aksjene i stedet for å ta utbytte. Hvis aksjene kan selges til noen som ikke blir berørt av en eventuell dobbeltbeskatning, f.eks. utlendinger, vil betydningen for aksjekursene av ekstraskatten på utbytte være begrenset.
|
5.
|
Utbytte som deles ut til privatpersoner og andre foretak kan brukes i alternative anvendelser som styrker sysselsettingen. En økning i utbytte betyr ikke nødvendigvis at disse inntektene brukes til å øke det private forbruket. Det er kun en relativt liten andel av samlet aksjeutbytte som utbetales til privatpersoner i Norge. Om lag 11 % av utbyttebetalingene fra privateide foretak utenom bank og forsikring registrert i VPS gikk til privatpersoner i 1995 og 12,6 % i 1996. Det skyldes bl.a. at en stor andel av aksjekapitalen i børsnoterte selskaper eies av andre foretak (krysseierskap) og at utbytte dermed stort sett betales til andre foretak i første omgang. |
|
Samlet aksjeutbytte som andel av den totale markedsverdien av de børsnoterte selskapene er relativt lav i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Data fra Statistisk sentralbyrå for 1995 viser at aksjeutbyttet fra selskaper notert på Oslo Børs utgjorde om lag 3 % av totalt markedsverdi for disse selskapene. Statistikk fra International Federation of Stock Exchanges for 1994 viser at bare den østerrikske, sveitsiske og italienske børsen hadde lavere gjennomsnittlig avkastning på aksjene i form av utbytte.
|
6.
|
Det er prinsipielt uheldig å øremerke en skatteøkning til et konkret formål. Endringer i skattereglene bør vurderes ut fra effektivitetshensyn, fordelingshensyn og det samlede behovet for offentlige inntekter. Økte offentlige utgifter til etterutdanning bør på sin side underlegges de samme prioriteringer som gjelder for andre forslag til utgiftsøkninger. Prioriteringene må skje innenfor en samlet budsjettramme som ikke svekker grunnlaget for produksjon og sysselsetting.
|
7.
|
Det kan nevnes at beskatningen av aksjeeiere er skjerpet fom. 1998, ved at aksjerabattene i formuesskatten for børsnoterte aksjer er opphevet, men rabatten på ikke-børsnoterte aksjer er redusert fra 70 til 35 %. Disse endringene vil først og fremst bidra til å øke skatten for dem med høye inntekter.
|
8.
|
Økt satsing på etter- og videreutdanning er viktig for kompetanseoppbygging og evnen til omstilling. Hurtige og omfattende endringer i arbeidets innhold, i bytte av arbeidsplass og i skifte av yrke stiller større krav til etter- og videreutdanning. Regjeringen vil derfor legge fram en egen stortingsmelding om etter- og videreutdanning i løpet av våren. |
|
Etter- og videreutdanning antas å bli et sentralt forhandlingstema i årets lønnsoppgjør. Det er viktig at partene selv drøfter og vurderer modeller og løsninger for arbeidsgivers og arbeidstakers bidrag i forbindelse med økt satsing på etter- og videreutdanning.
|
Konklusjon
|
Finansdepartementet kan på denne bakgrunn ikke støtte forslaget om at finansiering av etterutdanning ses i sammenheng med utformingen av skattesystemet. Det vil være lite hensiktsmessig å innføre en lovpålagt ordning som i særlig grad berører en av partene i de forestående lønnsforhandlingene. Spørsmål om statlig finansiering av etter- og videreutdanning bør inngå i prioriteringene som den ordinære budsjettbehandlingen innebærer. »
|
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets grundige gjennomgang av de negative følger det vil få for norsk økonomi og eierskap hvis man innfører dobbeltbeskatning av aksjeutbytte.
Flertallet er enig med departementet når man understreker at en ekstra utbytteskatt vil diskriminere aksjeutbytte i forhold til f.eks. bankinnskudd som ikke beskattes når pengene tas ut av banken. En slik dobbeltbeskatning av utbytte vil dessuten trolig føre til at aksjeeierne velger å tilbakeholde overskuddet istedenfor å betale det ut. Utbytte som deles ut til privatpersoner og andre foretak kan brukes i alternative anvendelser som styrker verdiskapningen og gir bedre samfunnsmessig avkastning.
Flertallet slutter seg til departementets presisering av at når det legges avgjørende vekt på endringer i aksjeutbyttene i fordelingsanalyser, skyldes det at det først og fremst er gjennom aksjeutbyttene at avkastning på eierandeler i næringsvirksomhet fanges opp i inntektsstatistikken. Den økte inntjeningen som tilfaller egenkapitalen, men som beholdes i selskapet, registreres først når aksjer realiseres. Statistikken gir dermed et utilfredsstillende bilde av den reelle inntektsutviklingen for aksjeeierne.
Flertallet mener at ansvaret for finansieringen av etter- og videreutdanning i første rekke bør være et forhandlingstema for partene i lønnsoppgjøret, og at spørsmålet om en eventuell statlig medvirkning til en slik finansiering, bør inngå i de prioriteringer som finner sted i den ordinære budsjettbehandling
Flertallet viser for øvrig til at Regjeringen har varslet en stortingsmelding om etter- og videreutdanning.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« DOK.NR.8:48 (1997-1998) om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om fond for etter- og videreutdanning finansiert gjennom en ekstra utbytteskatt for aksjeutbytte - avvises. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti registrerer at flertallet mener det vil få negative følger for norsk økonomi hvis man innfører « dobbeltbeskatning » av aksjeutbytte. Dette medlem vil peke på at det tidligere var et anerkjent prinsipp i det norske skattesystemet å skattlegge også mottakeren av utbytte. Det er også et prinsipp som er vel kjent for eksempel i Sverige. Dette medlem viser til at skattlegging av arbeidsinntekt foregår både gjennom arbeidsgiveravgiften betalt av bedriftene, og gjennom ordinær inntektsskatt for den enkelte skatteyter - med andre ord det flertallet kaller « dobbeltbeskatning ». Dette medlem vil fremheve at arbeidsinntekt som regel beskattes hardere enn kapitalinntekt, og at dette er et grunnleggende skille i skattesystemet som har ført til økte inntektsforskjeller i det norske samfunnet.
Dette medlem viser til at flertallet legger vekt på at økt uttak av utbytte er positivt fordi det kan brukes i alternative anvendelser som styrker verdiskapningen og gir bedre samfunnsmessig avkastning. Dette medlem mener det finnes svake empiriske belegg for dette synspunktet, og mener økt uttak av utbytte i vel så stor grad fører til økt forbruk og skjevere fordeling.
Dette medlem mener at den store forskjellen i beskatning mellom kapital og arbeidsinntekter har uheldige konsekvenser, og fører til kompliserte og uheldige skattekonstruksjoner som delingsmodellen.
Dette medlem viser for øvrig til argumentasjonen gjengitt i sammendraget i denne innstillingen vedrørende behovet for å innføre regler som sikrer at en andel av utbetalingene til aksjeutbytte avsettes i et fond for finansiering av etterutdanning for lønnsmottakerne, og vil på denne bakgrunn slutte seg til forslaget i dokumentet.
Komiteens utkast til innstilling ble 5. mars 1998 sendt kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til uttalelse. Nevnte komité har i brev til komiteen 11. mars 1998 uttalt:
|
« Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Venstre, og komiteen sitt mindretal, medlemet frå Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til dei respektive partia sine merknader i utkastet til innstilling frå finanskomiteen. » |
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen i forkant av årets lønnsoppgjør fremme forslag om regler som sikrer at andel (anslagsvis 1/3) av utbetalingene til aksjeutbytte avsettes i et fond for finansiering av etterutdanning for lønnsmottakerne.
Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dok.nr.8:48 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om å innføre regler som sikrer at en andel av utbetalingene til aksjeutbytte avsettes i et fond for finansiering av etterutdanning for lønnsmottakerne - avvises.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 24. mars 1998.
|
| Lars Gunnar Lie, |
Børge Brende, |
Siv Jensen, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |