Lønnsomheten i norsk næringsliv har, bl.a. som en følge av den såkalte moderasjonslinja i inntektsoppgjørene, økt betydelig de siste årene. Fordelingen av verdiskapningen mellom eiere og lønnsmottakere går i økende grad i favør av eierne.
En økende grad av lønnsomhetsforbedringene tas ut i form av aksjeutbytte. Ifølge Økonomiske Analyser 5/97 fra Statistisk sentralbyrå er det særlig aksjeutbytte som har ført til at inntektsfordelingen har blitt mer ujevn.
Det kan ikke lenger antas at de høye utbetalingene av aksjeutbytte er et tidsbegrenset fenomen (ettervirkninger) som en følge av skattereformen fra 1992. De økte utbytteutbetalingene må ses på som en konsekvens av økt inntjening og høyere markedsverdi i selskapene, i tillegg til skattefritaket av denne inntektskilden på mottakers hånd.
Ifølge Økonomiske analyser 5/97 er det særlig kapitalinntektene som har blitt skjevere fordelt på 1990-tallet, og spesielt har utviklingen i aksjeutbytte bidratt til økende forskjeller.
Fordelingen av aksjeutbytte er ekstremt skjev. Eksempelvis mottok de 5 prosentene (170.000 personer) med høyest inntekt 89,7 % av alt aksjeutbytte i 1995.
Det viser seg at gjennomsnittsskatten bare er progressiv for et begrenset inntektsintervall: Personer med 150.000 kroner i bruttoinntekt betalte i 1995 skatt tilsvarende 19 % av bruttoinntekten, økende til 28 % for bruttoinntekter på 300.000 kroner for å nå toppen på 35 % for bruttoinntekter på 650.000 kroner. Deretter fungerer skattesystemet regressivt ved at gjennomsnittskatten synker til 33 % for inntekter på 1 mill. kroner, 27 % for bruttoinntekter på 2 mill. kroner og helt ned til under 20 % for bruttoinntekter over 5 mill. kroner.
Denne omvendte skatten etter evne har en klar sammenheng med mottak av aksjeutbytte: Når gjennomsnittskatten flater ut og reduseres så øker aksjeutbytte. I tillegg kommer at økende bruttoinntekt også betyr økt innslag av kapitalinntekter. Eksempelvis mottok kvartilen (25 %) med høyest bruttoinntekt mer enn 70 % av alle kapitalinntekter og 97,1 % av alt aksjeutbytte i 1995.
Utviklingen som er beskrevet ovenfor skaper et uheldig klima foran årets lønnsoppgjør. Det fører til et klart behov for at Stortinget gir et signal til partene i lønnsoppgjøret om at forskjellsutviklingen skal snus. Det virker neppe modererende på lønnsmottakerne når man ser at den økte inntjeningen klart fordeles i retning av eierne.
Den beste måten å sikre en langsiktig stabil og lønnsom utvikling både i privat og offentlig sektor er å satse mer på etterutdanning. Flere ulike beregninger har anslått verdiene av menneskelige ressursene i Norge til om lag 2/3 av nasjonalformuen. I Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 er eksempelvis den neddiskonterte verdien av arbeid anslått til mer enn 4 mill. kroner pr. innbygger, mens oljeformuen til sammenlikning utgjør ca 340.000 kroner pr. innbygger.
Beregningene gir en solid indikasjon på hvor viktig det er å videreutvikle kunnskapskapitalen - verdien av arbeidskraften. Den framtidige verdien av den menneskelige kapitalen avhenger sterkt av i hvilken grad denne kompetansen vedlikeholdes og videreutvikles. I denne sammenhengen står omfanget og kvaliteten på etter- og videreutdanningen helt sentralt.
Innføring er pålagt avsetning til et etterutdanningsfond som en andel av utbetalt aksjeutbytte, vil bidra til flere positive effekter: Det vil virke positivt i forhold til den uheldige forskjellsutviklingen vi har sett de siste årene; det vil føre til at de som har blitt mest begunstiget av moderasjonslinja nå må bidra noe mer og det vil være et klart signal i forkant av lønnsoppgjørene om at myndighetene er villige til å legge til rette for både reduserte forskjeller og etterutdanningsløft.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i forkant av årets lønnsoppgjør fremme forslag om regler som sikrer at andel (anslagsvis 1/3) av utbetalingene til aksjeutbytte avsettes i et fond for finansiering av etterutdanning for lønnsmottakerne. »