En økende internasjonalisering av handelen
med fisk og globaliseringen av markedene har skjerpet konkurransen.
For å være konkurransedyktig må markedets krav
til produktene innarbeides i hele verdikjeden. Ambisjonen er å nå høyt
betalende kundegrupper med markedstilpassede produkter.
De viktigste eksportmarkedene i hvitfiskmarkedet her
er EU og USA. Situasjonen i hvitfisksektoren er endret i løpet
av 1990-tallet. Den norske torsken som råstoff i filetproduksjon
konkurrerer med billigere fiskeslag.
Konkurransesituasjonen er ikke tilsvarende hard
i saltfisk- og klippfisknæringen.
Når det gjelder pelagisk fisk er hovedutfordringer
på produkt- og markedssiden å styrke identiteten
til norsk pelagisk råstoff i hovedmarkedene, gjennom profilering,
kvalitetsutvikling og merkeutvikling og å nå nye konsumenter
og markeder.
Etterspørselen i det internasjonale
markedet etter fiskemel er økende, mens tilgangen
på råstoff er begrenset. For å utnytte
råstoffet og bidra til verdiskaping må det satses
på produksjon av høyverdi-produkter. Trender i
konsumentmarkedet mht. kosthold og helse gir nye muligheter innenfor
helsekost- og næringsmiddelmarkedet.
Rekeeksportørene har opplevd økt
konkurranse i markedet som følge av økt tilførsel
av kaldtvannsreker og en økning i oppdrett av varmtvannsreker.
De viktigste markedene for norske reker er Sverige, Storbritannia,
Japan og Finland.
Utfordringen her er å utvikle nye produkter
og anvendelser som kan øke verdiskapingen og styrke markedsposisjonen
for norske reker.
Norge eksporterte i 1997 laks til en verdi av
7,7 mrd. kroner. Det viktigste markedet for norsk laks er EU, med
Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkedene.
Hovedutfordringen for de norske myndighetene
er derfor å arbeide videre for at eksport av norsk laks
gis rimelige og like konkurransevilkår på de internasjonale
markedene.
Prognoser fra FAO viser at det globale uttaket
av villfiskressurser neppe vil øke. Selv om bedre utnytting
av fangstene og økt oppdrett vil øke kvantum som tilbys
på verdensmarkedet, vil befolkningsveksten medføre
et økende underskudd av fisk.
Kvaliteten på fisk og fiskevarer er
avhengig av et tilfredsstillende regelverk og tilsyn,
og at det skjer en kvalitetssikring i alle leddene i matvarekjeden «fra fjord
til bord».
Effektive logistikkløsninger i hele
verdikjeden er av stor betydning for å redusere kostnader
og sikre at kvaliteten på produktet opprettholdes frem
til mottaker.
Handel med matvarer er et av de mest beskyttede
vareområder i verdenshandelen, og handel med fisk og fiskeprodukter
er underlagt handelshindringer i form av toll- og avgiftssatser
og importforbud for enkelte fiskeslag.
Tendensen i internasjonal handel går
i retning av reduserte tariffære handelshindre.
WTO-avtalen begrenser muligheten til å bruke
handelshindrende tiltak når disse ikke kan grunngis ut
fra helse- og kvalitetsmessige vurderinger og på vitenskapelig
grunnlag.
For norsk fiskerinæring som eksporterer
over 90 pst. av produksjonen, er den første utfordringen å komme inn
på markedene, dernest å arbeide for gunstige vilkår for å operere
der. Regjeringen vil gjennom WTO arbeide for utvikling av internasjonale
kjøreregler som gir forutsigbare vilkår for handel
og ikke-diskriminerende markedsadgang.
Nye forhandlinger vil starte i WTO i år
2000.
Det har vært en positiv utvikling i
fiskeeksporten til EU. Dette er et resultat av geografisk og kulturell
nærhet, god utvikling i fiskebestandene og reduksjon i
EUs egenforsyning av fisk. Eksportverdien til EU var 14,5 mrd. kroner
i 1997, med Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkeder.
Tollregimet for fisk og fiskeprodukter til EU
er fastlagt gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft
i 1994 og Fiskebrevet av 1973. For produkter med høyere
bearbeidingsgrad utgjør tollsatsene fremdeles en konkurranseulempe.
EUs regler for grensekontroll er ikke omfattet
av EØS-avtalen. Norske myndigheter har forhandlet en avtale
med EU-kommisjonen om revisjon av EØS-avtalen til også å omfatte
veterinær grensekontroll. Det er ikke fastsatt når
avtalen trer i kraft.
I løpet av få år
har pelagisk sektor i norsk fiskerinæring utviklet nye
markeder i Øst-Europa og Russland. Fra å være
uten betydning for norsk fiskerinæring i eksportsammenheng
er markedene i disse landene i ferd med å bli blant våre
viktigste.
Asia er verdens mest folkerike kontinent og
et tyngdepunkt i verdensøkonomien. Potensialet for økt
fiskeeksport til disse markedene vurderes som stort. Disse markedene
krever imidlertid et langsiktig perspektiv.
Det viktigste markedet for norsk sjømat
utenom EU er Japan.
Brasil er det klart største importlandet
for norsk fisk i Latin-Amerika. Handelshindringene her er knyttet
til ikke-tariffære forhold.
De tollmessige hindringene for eksport av fisk
til USA er gjennomgående lave. Unntaket for Norges vedkommende
er straffetoll på rund fersk laks som ble innført
i 1991.
Internasjonale og nasjonale handels- og miljøprosesser
vil ventelig endre rammebetingelsene for fiskerinæringen
betydelig i de kommende årene. Gjennom ulike prosesser
i regi av FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regionale handelsavtaler
som EØS, legges det nye rammeverk for handel og miljø.
I tillegg er det en klar tendens til at marine fiskearter blir satt
i fokus i miljø- og handelsavtaler.
Forbrukerkravene til mer miljøvennlige
produkter og produksjon øker. For en rekke produkter har
dette gitt seg utslag i at man har etablert systemer med merking
av varer som er fremstilt slik at de oppfyller bestemte miljøkrav.
Så langt er ikke fisk omfattet av slike merkeprogrammer.
Kompetanse innen produkt- og markedsutvikling
er en forutsetning for å bidra til høyere verdiskaping. Dette
krever at bedriftene er attraktive som arbeidsplass, slik at de
kan trekke til seg personer med høy kompetanse. Næringen
må også fremstå som pålitelige
markedsaktorer i forhold til kvalitet og oppfyllelse av langsiktige
avtaler.
Eksportutvalget for fisk er rådgivende
organ i spørsmål som angår eksport eller
omsetning og produksjon i sammenheng med eksport. Eksportutvalget
er næringens fellesorgan og har et styre sammensatt av
representanter for næringen.
Virksomheten til Eksportutvalget er finansiert
med en årsavgift og en avgift som ilegges all utførsel
av norsk fisk og fiskeprodukter.
Som følge av endringene i eksportloven
er det etablert mange fiskeeksportører i Norge, ca. 500
ved årsskiftet 1996/97.
Regjeringen vil søke å få til
en best mulig samordning av den offentlige innsatsen i forhold til
fiskeeksporten gjennom Norges forskningsråd og SND, og
av det markedsarbeidet som utføres av Eksportutvalget for
fisk og næringen for øvrig. Det legges til rette
for samordning av innsatsen i markedslandene, ved at virksomheten
til utenrikstjenesten, Norges eksportråd, industriattacheene,
NORTRA og Eksportutvalget for fisk koordineres.
Norge i seg sjølv utgjer ein liten
marknad. Komiteen meiner innsatsen for å sikra
marknadsadgang er avgjerande for å få avsetnad
for fisken vår. EU er den viktigaste marknaden vår
både for fangst og oppdrettsfisk. Også Aust-Europa
er ein viktig marknad for norsk fisk. Arbeidet med å halda
vedlike og vidareutvikla innhaldet i EØS-avtalen må ha
høg prioritet. Særleg etter ei utviding av EU,
der fleire av våre frihandelspartnarar vert medlem i EU. Komiteen understrekar
at arbeidet med å ivareta og utvikla innhaldet i EØS-
avtalen må ha høg prioritet.
Komiteen meiner det i samband
med EU sitt krav om framhald av medverknad til finansiering av EU sine
utjamningsfond må vurderast om det er mogeleg å få norsk
lakseeksport inn under same konkurransevilkår som EU har,
underlagt ESA sine reglar.
Komiteen vil understreke at arbeidet
med å vedlikehalde, vidareutvikla og skape nye marknader
må intensiverast.
Sett i lys av den vanskelege situasjonen i Russland meiner komiteen at
garantiordningar for eksport av fisk (GIEK) må styrkjast.
Komiteen meiner at ettersom fiskerinæringa
i hovudsak er eksportbasert, må det norske systemet for kvalitetskontroll
av fisk og fiskevarer gje grunnlag for tiltru og tilfredsstilla
krava til kvalitetssikring frå viktige eksportland. Arbeidet
med miljømerking må ut-viklast saman med dei andre
nordiske landa og EU slik at det er styresmaktene og næringa
som styrer utviklinga på dette området.
Komiteen meiner arbeidet med å skaffa
fram mark-nadskunnskap, samt marknadsbearbeiding må førast vidare
og intensiverast. Informasjonsarbeidet knytt til norsk fisk er av
stor betydning. Eksportrådet for fisk er ein viktig aktør
i så måte. Dei offisielle utekontora med ambassadar
i spissen må nyttast i eit slikt arbeid.
Komiteen syner til at i avstand
er Norge lokalisert langt frå store marknader for sjømat.
Veksten i folketalet og den økonomiske utviklinga i verda
fører til at stadig nye fjerntliggjande marknader utviklar
seg. Marknaden for fisk er blitt ein global arena der leveringsdugleik
og kvalitet er to viktige krav. Andre viktige utviklingstrekk er
maktkonsentrasjonen som skjer i detaljistleddet ved kjededanning,
den omfattande bruken av informasjonsteknologi i internasjonal handel,
samt kundane sin reduksjon av eige lager og derved krav til hyppig
leveringsfrekvens.
Komiteen meiner det er ei hovudutfordring
for norsk fiskerinæring å møta kundane
sine behov og preferansar med jamn tilførsel av kvalitetsvarer
som kan konkurrera med alternative varer.
Komiteen syner til at Norge i
dag, først og fremst er råvareleverandør.
Dette gjeld også på områder som utan
forringing av kvaliteten på sluttproduktet, kunne vore
foredla i Norge. Målsetnaden må vera at Norge
i størst mogeleg grad vert leverandør av høgforedla produkt
som samsvarar med kundane sine ynskjer.
Komiteen meiner det er først
og fremst innhaldet i EØS- avtalen som styrer kva som er
råd å få til når det gjeld eksport
til EU. Det må likevel leggjast til at det ligg eit stort
potensiale i å satsa på nytenking og tilpassing
til EU-marknaden i tillegg til meir tradisjonell produksjon. Pelagiske
fiskeslag som sild og makrell vert stort sett eksportert som frosen
fisk, med Aust-Europa som hovudmarknad. Japan er også ein stor
marknad for makrell. Komiteen er samd i at det vil
vera gunstig å foredla denne fisken i større grad
enn det som vert gjort i dag, særleg til marknader med
0-toll for bearbeida produkt.
Komiteen syner til at EØS-avtalen
og Fiskebrevet dannar rammeverket for Norge sin marknadstilgang
til EU. Innanfor dette rammeverket bør det likevel vere eit
realistisk mål å gjere marknadsadgangen betre
på enkelte avgrensa område.
Komiteen meiner dei ordningane
som regulerer marknadstilgangen til EU og andre eksportmarknader står
fram som eit komplisert system av ulike tollsatsar, GATT-kvotar,
autonome kvotar, bilaterale ordningar og opprinnelsesreglar. Dette
fører til at eksportarbeidet blir komplisert og arbeidskrevjande
for mange enkeltbedrifter. Komiteen meiner norske
styresmakter må arbeide aktivt for å betre og
forenkle marknadsbetingelsene for fiskerinæringa. Dette
kan m.a. gjerast gjennom å prioritere auka frihandel med
fiskeprodukt i dei komande WTO-forhandlingane. Det bør
leggjast særleg vekt på å avvikle eller
innskrenke bruken av antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen og redusere ikkje
tariffære handelshindringar til eit minimum,
Komiteen viser til at den framforhandla
veterinæravtalen mellom Norge og EU er på plass
frå 1.januar 1999. Komiteen strekar under
at den noverande EØS-avtalen ikkje dekkjer fiskerinæringa sitt
behov. Behovet for ei reforhandling av EØS-avtalen vert
aktualisert av den planlagde utvidinga av EU austover. Ved ei austutviding
vil fleire av fiskerinæringa sine sterkast veksande marknader
bli integrerte i EU. Komiteen viser til at tollen
på norske fiskeprodukt gjennomgåande er lågare
til austeuropeiske land enn til EU-marknaden. Det er difor fare
for at ei EU-utviding vil svekkje marknadstilhøva for norske
fiskeprodukt.
Medlemene i komiteen frå Høgre meiner Norge
i eventuelle handsamingar om ein kompensasjonsavtale bør
prioritere lågare tollsatsar til heile EU-området
framanfor statiske, tollfrie kvotar for dei berørte fiskeslaga.
Komiteen syner til
at laks er eit hovudprodukt på eksportsida. Naturgjevne
føresetnader gjer at Norge har eit svært stort
produsjonspotensiale. For ei konkurranseutsatt næring som
oppdrettsnæringa er det to klare hovudmål. Det
eine er å ivareta næringa si konkurranseevne,
det andre er å sikra næringa sin mark-nadsadgang.
Begge er like viktige for å bidra til auka verdiskaping
og lønnsemd. Det er grunn til å peika på at
den norske marknadsandelen for laks på EU-marknaden er
redusert i tidsrommet 1995-97.
Komiteen er kjend med at marknadsadgangen
for norsk laks er i stor grad innskrenka i hovudmarknadene. Dumpingsaka
i USA i 1991, med innføring av 26,4pst. dumpingavgift,
førte med seg at norsk laks så å sie
vart kasta ut av den amerikanske marknaden over natta. EU-oppdrettarane
har sidan 1989 reist dumpingsak mot Norge 3 gongar. EU innførte
tidleg eit tolltariffregime som vernar den europeiske vidareforedlingsindustrien
og som diskriminerer norsk eksport av vidareforedla produkt av laks. Produksjonsbegrensingane
knytt til EU sine krav om minstepris og maksimal auke på 10
pst. årleg, samt trugsmål om antidumping- tiltak,
er medverkande til at norsk oppdrettsnæring taper marknadsdel. Komiteen meiner
det er uråd for Norge å styra prisutviklinga for
laks på verdsmarknaden. Det er grunn til å hugsa
at oppdrettsnæringa er ung og at fall i produksjonskostnadene
er ei naturleg utvikling ettersom næringa vert eldre.
Komiteen vil understreka at oppdrettsnæringa ikkje
lenger er ei attåtnæring, men ei eiga næring
som skil seg vesentleg frå fangst og må reknast
som biologisk produksjon.
Komiteen meiner at laks og ørret,
og nye artar som kveite, torsk, steinbit, hummer og skjell i oppdrett, gjev
nye moglegheiter for variert og sikker leveranse av sjømat
frå Norge.
Komiteen har merka seg at skjellnæringa
er i utvikling, med oppdrett av både kamskjell og blåskjell. Også her
er potensialet stort og prisane i marknaden er høge. Det
er alt no etablert samarbeid med store aktørar på fiskeeksportørsida
og det er løyvd pengar til å få på plass
ei kontrollordning for skjell. Dette må følgjast aktivt
opp, med sikte på å få eit kontrollverk
med kapasitet og kompetanse som gjer ei rask utvikling i næringa
mogeleg.
Komiteen meiner det må utarbeidast
ein langsiktig nasjonal strategi og handlingsplan for havbruksnæringa,
der formålet er å sikra næringspolitiske
rammevilkår slik at næringa sin konkurranseevne
vert best mogeleg ivareteken og slik at det er råd å oppnå best mogeleg
marknadstilgong i USA, EU, og Fjerne austen og slik at det kan forhindras
at nye handelshindringar oppstår i desse marknadene. Det
må forhandlast med USA med sikte på å få avvikla
dumpingtollen mot norsk laks.
Komiteen vil på denne
bakgrunn gjere følgjande framlegg:
«Stortinget ber Regjeringa
utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring,
der formålet er å sikra dei næringspolitiske
rammevilkåra næringa treng for å kunne
utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt
på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk
i dei ulike marknadene.»
Komiteen vil streke under at
Stortinget må haldast orientert om havbruksnæringa
si konkurranseevne og marknadsutfordringar i dei årlege
budsjettproposisjonane frå departementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i utgangspunktet oppheve de næringsmessige
konsesjonsordningene for oppdrettsnæringen. Med unntak
av helse-, miljø- og kompetansekrav bør det ikke
legges begrensninger på etableringsfriheten i havbruksnæringen.
Antidumping-trusselen og lakseavtalen med EU, gjør det
imidlertid nødvendig å begrense veksten i matfiskproduksjon. Produksjonen
begrenses i dag gjennom fôrkvoteordningen. Fôrkvotene
fordeles på grunnlag av tildelte matfiskkonsesjoner, og
setter klare grenser for den enkelte oppdretters produksjon. Inntil
lakseavtalen med EU er avviklet, mener disse medlemmer at konsesjonsbegrensningene
bør opprettholdes. Fôrkvoteordningen bør
avvikles parallelt med en bedre markedsadgang til EU for norsk matfisk.
Innenfor oppdrett av smolt og annen produksjon (marin fisk, skjell og
annen anadrom fisk) bør det herske full etableringsfrihet.