3.1 Sammendrag

3.1.1 Markedsutviklingen

Fiskerinæringen i Norge har de siste årene vært inne i en god utvikling. Eksportverdien er nesten fordoblet i løpet av et tiår. Næringsstøtten er bygd ned. Lønnsomheten i deler av flåteleddet har bedret seg, samtidig som industrien er i ferd med å markedsorientere produksjonen i sterkere grad. På ressurssiden har situasjonen for de fleste viktige bestander de siste årene vært god. Havbruksnæringen har mangedoblet produksjonen i løpet av 10 år, og fremstår som en internasjonalt konkurransedyktig næring med store utviklingsmuligheter.

Eksportverdien av fisk og fiskeprodukter har økt de senere år og var i 1997 på 24,6 mrd. kroner. Den viktigste eksportvaren er oppdrettslaks, som står for om lag en tredel av eksportverdien.

Målt i faste kroner er eksportverdien nesten fordoblet i løpet av det siste tiåret.

Økningen i eksportverdien skyldes først og fremst økt volum. Prisene for de fleste produktene har hatt en nedadgående trend. Trenden med fallende priser ser ut til å være brutt i 1998.

Markedene utenom EU vokser raskere enn EU-markedet. Særlig har Asia og Øst-Europa blitt viktigere markeder for norske sjømatprodukter.

3.1.2 Næringsstruktur og rammebetingelser

Fiskerinæringen er en internasjonalisert næring. Det meste av de norske fangstene tas fra fiskebestander som Norge deler med andre land. Mer enn 90 pst. av produksjonen eksporteres. Næringen berøres derfor i betydelig grad av utviklingen av de internasjonale rammebetingelsene, både hva angår ressursforvaltningen og i handelspolitikken.

Et trekk i utviklingen i fiskerinæringens nasjonale rammebetingelser de siste tiår er at fangstvirksomheten er underlagt stadig mer omfattende reguleringer. Disse er nødvendiggjort bl.a. av ressursmessige hensyn og for å begrense veksten i overkapasiteten i flåten. Samtidig har landsiden i næringen sett omfattende forenklinger i regelverket som omgir den.

Bedringen i fiskerinæringens økonomi har redusert betydningen av Hovedavtalen av 1964. Fiskeriavtalen for 1998 er på 115 mill. kroner.

Den direkte sysselsettingen i fiskerinæringen har en nedadgående tendens. Totalt har antall sysselsatte gått tilbake med vel 6000 mennesker siden 1985, til 42594.

Lønnsomheten i fiskeflåten viste en nedadgående tendens frem til 1990. Siden da har den steget. Generelt har havfiskeflåten best økonomi. I sildesektoren har lønnsevnen hatt en sterk økning etter 1990.

Siden 1985 har gjennomsnittsalderen for dekte fartøy økt med nesten 5 år, til 23,2 år.

Den langsiktige trenden i strukturutviklingen i flåten er at det blir færre fartøy.

Størst tilbakegang har gruppen 8-12,9 meter. Antall fartøy i de største lengdegruppene har økt i løpet av 1990-tallet.

Strukturen i norsk fiskeindustri er preget av små og mellomstore bedrifter og stor geografisk spredning. Selv de største anleggene i Norge er små i internasjonal sammenheng.

Fiskeindustrien er underlagt rammebetingelser som påvirker mulighetene for produksjonsplanlegging og markedstilpasning:

• 1. naturgitte forhold

• 2. nasjonalt og internasjonalt regelverk

• 3. utviklingen i markedsstrukturene

• 4. tilgangen på arbeidskraft.

Det er fortsatt stor overkapasitet i industrien, og reduksjonen i antall bedrifter synes å ha stagnert de siste årene.

På 90-tallet har fiskeindustrien økt produksjonsvolumet, kapasitetsutnyttelsen og omsetningen. Fortsatt er imidlertid lønnsomheten generelt for lav til at industrien har en tilfredsstillende inntjening.

3.1.3 Ressursgrunnlag og forvaltning

Gjennomsnittsfangsten i norske fiskerier fra rundt 1960 og fram til i dag ligger rundt 2,3 millioner tonn årlig.

I Barentshavet og Norskehavet har ressurssituasjonen fra tidlig på 1990-tallet for de fleste artene vært god. For norsk arktisk torsk, hyse og norsk vårgytende sild tilsier bestandsutviklingen lavere kvoter de aller nærmeste årene.

Norge og andre land innførte 200 mils økonomiske soner fra 1.januar 1977. Kyststatene er forpliktet til å forvalte ressursene på bærekraftig vis. Kyststater som deler en eller flere bestander skal samarbeide om regulering og bevaring av bestandene.

Det gjennomføres årlige forhandlinger med en rekke land om forvaltning av fellesbestandene. De internasjonale avtalene er omtalt i årlige meldinger til Stortinget.

Reguleringene av fisket faller i tre hovedkategorier: Regulering av adgangen til å delta i fisket, regulering av fangstkvantum og regulering av fangstmønster.

3.2 Komiteens merknader

3.2.1 Totale fangstmengder, produksjonsvolum og eksportomfang

Komiteen er kjend med at fiskefangsten har nådd ei førebels grensa på om lag 90 mill. års tonn på verdsbasis. Det er ikkje forventa at dette uttaket kan aukast i særleg grad. Det er difor først og fremst oppdrett som må stå for veksten i framtida. Komiteen ser for seg at produksjonsvolumet i oppdrettsnæringa må aukast på verdsbasis, om ikkje sjømaten sin plass i verdshushaldninga skal gå ned når folketalet aukar.

Vidare konstaterer komiteen at den norske andelen av totalfangsten i 1997 var 2,85 mill. tonn, medan produksjonen av laks og ørret var ca. 364000 tonn, av ein total verdsproduksjon på 624000 tonn.

Komiteen har merka seg at fiskerinæringa no er ei tilnærma subsidiefri næring som representerte ein eksportverdi på 27,9 mrd. kroner i 1998. Oppdrettsnæringa utgjer 9,7 mrd. kroner av dette. Komiteen har vidare registrert at den relative andelen av norsk lakseeksport til EU-marknaden har vorte redusert frå 76 pst. til 59 pst. dei siste seks åra.

Komiteen meiner ei av hovudmålsetnadene i åra frametter er å betra marknadstilgongen til dei viktigaste marknadene, særleg gjeld dette for bearbeida produkt.

3.2.2 Ressurssituasjonen

Komiteen meiner at auka klårleik og tryggleik i bestandsanslagene må være ein prioritert oppgave, noe som kan medføre betre planleggingsrammer for aktørane i næringa - samtidig som dette vil betre ressursforvaltninga.

Komiteen meiner at norske styresmakter i det internasjonale samarbeidet må få fram aksept for minstemål som tek omsyn til bestandsoppbygging av torsk.

Komiteen har òg merka seg at ressurssituasjonen i Barentshavet og Norskehavet er monaleg god, medan ein i Nordsjøen gjennom for store uttak gjennom fleire år har fiska ned viktige fiskebestandar til eit slikt nivå at ein ikkje kan få til ei optimal ressurshausting. Komiteen meiner at Regjeringa i fiskerisamarbeidet med EU framleis må prioritere forvaltinga av ressur-sane i Nordsjøen, slik at ein kan få ei forvaltingspraksis i Nordsjøen som er berekraftig og som ivaretek ressurssituasjonen.

Utviklinga i bestanden av sjøpattedyr gjev grunn til uro og komiteen meiner difor at fangsten av kval og sel må aukast monaleg. Komiteen vil understreke at dette må skje innanfor ei berekraftig ramme.

Komiteen ber Regjeringa sette i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønlandssel i betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak, gjerne i samarbeid med fiskerinæringen. Selbestanden er pr. i dag blitt alt for stor, og den er sterkt voksende. Dette er en sterk trussel for norsk fiskerinæring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen umiddelbart sette i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønnlandssel i betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak.»

3.2.3 Andre utviklingstrekk

Komiteen meiner det er ein styrke at fiskerinæringa har ein struktur der aktørane varierer i storleik og at dei kvar på sin måte dannar grunnlag for levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Komiteen er uroa over at gjennomsnittsalderen for dekte fartøy har auka med 5 år frå 1985, og meiner det må leggjast tilrette for ei utskifting som i sum innebær ein reduksjon av fangstkapasiteten. Komiteen meiner eit auka samarbeid mellom industriverksemdene vil styrkja næringa. Produktutvikling og kompetanse må liggja i botnen for å skapa meir attraktive arbeidsplassar som appellerer til nye arbeidstakarar.