5.1 Sammendrag

Verdikjedeperspektivet belyser sammenhengene mellom fangst, foredling og omsetning. Næringens inntekter hentes i markedet. Alle ledd i næringen er således avhengige av at arbeidsinnsatsen gjennom hele verdikjeden rettes inn mot markedsmulighetene og krav som markedene stiller. Verdikjedeperspektivet anskueliggjør at alle næringsaktorer er del av et større fellesskap innenfor næringen, med en felles interesse i å fremme verdiskapingen i næringen.

Markedskompetanse blir en viktig konkurransefaktor. Denne utviklingen fordrer økt samarbeid mellom produksjonsbedrifter og fiskere.

Fiskeridepartementet legger vekt på at det offentlige virkemiddelapparatet bidrar til å fremme samarbeid mellom de ulike produksjonsledd. Gjennom retningslinjene til SND har departementet lagt til rette for økt horisontalt samarbeid mellom bedriftene i forhold til markedene, og økt samarbeid mellom flåte, havbruksnæring og industri med hensyn til råstofflevering og mottak.

Regjeringen ser betydningen av et velfungerende førstehåndsmarked for omsetning av fisk for å sikre en konkurransedyktig fiskeindustri.

Det har i en årrekke pågått en debatt om hensiktsmessigheten av råfiskloven og den måten salgslagene praktiserer den på.

Dagens regelverk gir etter Fiskeridepartementets syn tilstrekkelige muligheter for flåte og industri til å finne frem til fungerende og langsiktige løsninger for førstehåndsomsetningen. Råfiskloven er ikke til hinder for at bedrifter og fartøyer inngår langsiktige leveringsavtaler.

Det er fortsatt behov for videreutvikling av rutinene og rammebetingelsene for førstehåndsomsetningen, og det er et mål å få til et bedre samarbeid mellom salgslagene og fiskeindustrien.

Som et element i en prosess for bedre dialog og samarbeid vil Fiskeridepartementet invitere salgslagene og FNL til å delta i et prosjekt om konkretisering av kriterier og rammevilkår for langsiktige kontrakter.

Fremfor å fungere som tilleggskapasitet når behovet tilsier det, opptrer kjøpefartøy nå i større grad i konkurranse med landindustrien. Med overkapasitet i land-industrien kan økt konkurranse fra kjøpefartøyer ytterligere undergrave industriens mulighet til å drive lønnsomt. For fiskerne kan imidlertid større kapasitet på kjøpersiden gi muligheter for mer effektiv avvikling av fisket og høyere priser som følge av økt konkurranse om råstoffet.

Utviklingen vil bli fulgt og det kan ikke utelukkes at økt omsetning på sjøen kan nødvendiggjøre begrensninger også for norske fartøyer.

Utenlandske landinger av fisk i Norge har økt sterkt på 1990-tallet. Dette har bidratt til å bedre råstoffbasen for norsk fiskeindustri både i pelagisk og i hvitfisksektoren.

Utviklingen med landinger av råstoff fra russiske fartøy i Norge skyldes omstendigheter som ikke kan forventes å vare ved.

Bortfall av utenlandsk råstoff vil dermed få umiddelbare negative konsekvenser for mange fiskeindustribedrifter og lokalsamfunn, særlig i Finnmark, men også i Troms og Nordland.

Regjeringens satsing på utbygging av havner og infrastruktur skal bedre logistikk og redusere kost-nadene forbundet med avstanden til markedene, og slik legge til rette for næringslivet i distriktene.

Forholdet mellom produksjon på sjø og land skal ikke forskyves i retning av større grad av ombordproduksjon. Fiskerinæringen skal bidra til å trygge sysselsetting og bosetting langs kysten. Derfor skal en størst mulig del av råstoffet foredles på land.

I retningslinjene for 1997 om utskiftingstakten i fiskeflåten er det forutsatt at Fiskeridirektoratet følger en restriktiv praksis overfor fartøy som planlegger ombordproduksjon.

I forhold til råstoff fra biprodukter er det åpnet for grader av ombordproduksjon fordi deler av råstoffet har kort holdbarhet og må bearbeides hurtig.

Fiskeridepartementet vil bidra til utviklingen av langsiktige forvaltningsstrategier, men kan ikke la hensynet til stabilitet i kvotene gå foran hensynet til en bærekraftig forvaltning av ressursene. Dette innebærer at en flerårig kvote, i ordets egentlige forstand, ikke er realistisk med dagens kunnskapsnivå om svingninger i fiskebestandene. Like fullt er stabilitet en målsetting i fiskeriforvaltningen.

Sett fra næringsutøverens ståsted vil regelverket som omgir næringen ofte hemme effektivitet og begrense inntektsmulighetene.

En bør løpende vurdere om eksisterende regelverk for ressursregulering og kapasitetsstyring er hensiktsmessig. Et komplisert sett av tiltak og virkemidler kan virke unødig hemmende på næringsutøvelsen og påføre næringen kostnader. Regelverk som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming og legger føringer på redskapsbruk bør vurderes nøye med henblikk på deres samlede samfunnsmessige nytteeffekt.

Fiskeridepartementet vil videreføre arbeidet med gjennomgang av konsesjons- og utskiftningsregelverket og legge bl.a. sikkerhet, arbeidsmiljø, mannskapsbekvemmeligheter, effektivitet i fiske og håndtering av biprodukter til grunn for arbeidet.

Hensynet til utslippsreduksjoner fra fiskeflaten vil bli prioritert av Regjeringen i alle sammenhenger hvor det fattes vedtak av betydning for omfanget av dette.

Fiskeridepartementet vurderer hvordan dagens regelverk for næringsutøvelsen i fiskerisektoren best kan tilpasses det å ta vare på biprodukter. Utforming av næringsreguleringene må forene hensynet til biprodukter med andre formål.

5.2 Komiteens merknader

5.2.1 Generelt om verdikjeda

Komiteen meiner krava om kontinuerlege leveransar til ein global marknad, set næringa ovanfor utfordringar mht. samarbeid mellom fangst og oppdrett og mellom hav og land. Aktørane på sjø og land-sida må ha kunden sine behov i fokus, frå hav til bord. Det bør stimulerast til å utvikla prissystem som kan føra til at optimal handtering av råstoffet svarer seg.

5.2.2 Kjøpefartøy, fryselager og ombordproduksjon

Komiteen er samd i at omfanget av kjøpefartøy må avgrensast slik at industrien sitt behov for råstoff ikkje vert skadelidande. Utbygging av fryselagerkapasitet er eit av virkemidla som må vurderast for å sikra råstoff for heilårleg produksjon.

Komiteen er samd i at tilhøvet mellom produksjon på sjø og land ikkje bør forskyvast i retning av større grad av ombordproduksjon. Det må likevel finnast smidige løysingar slik at heile råstoffet held optimal kvalitet ved ilandføring.

5.2.3 Samarbeid om markedsarbeid

Komiteen sitt fleirtal� alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, meiner at næringsutøvarane må møta utviklinga i marknadene med kjededanningar og konsentrasjon i detaljhandelen, gjennom samarbeidsløysningar også i marknadsarbeidet.

Eit kostnadsreduserande element ved bedriftssamarbeid er felles apparat for salg, distribusjon og mark-nadsføring. Horisontal integrering/samarbeid på sals- og eksportørsida kan styrkja markedsarbeidet.

5.2.4 Miljøaspektet og forbruksspørsmål

Komiteen ser at forbrukaren/opinionen sine krav til dokumentasjon og tryggleik for forbrukarane samt at det stadig vert fokusert på at produksjon og transport skjer etter miljømessige kriteria, byr på nye utfordringar. Forureiningsproblematikk, med stor energibruk i fiskeflåten, sett i høve til fangstmengde, bør utgreiast i eit forbrukar- og miljøperspektiv. Det må utgreiast kva fangstreiskap som fyller krava til miljømessige omsyn for det marine miljøet og dei kvalitetskrav kundane stiller til sluttproduktet og kva prispotensiale råstoffet kan ha.

Komiteen viser til at fiskerinæringa er avhengig av at forbrukarane har tillit til norsk fisk, ressursforvalting og fangstmetodar. På alle område stiller forbrukarane stadig strengare krav om miljøvenlege produkt. Samarbeidet mellom Verdens naturfond og Unilever om et «Marine Stewardship Council» som skal sertifisera «miljøriktige» fiskeprodukt må sjåast i ein slik samanheng. Komiteen tar likevel avstand frå ei utvikling der private organisasjonar og kommersielle foretak lanserar potensielt konkurransevridande miljømerke, og der kriteria for merkeordninga er fastlagd utanfor åpne demokratiske prosessar. Skal ein unngå ei slik utvikling, må det skapast internasjonal forståing for kva ein berekraftig forvaltingspolitikk inneber. Komiteen meiner difor det bør utarbeidast ein internasjonal informasjonsstrategi for fiskerinæringa. Som ein del av ein slik strategi bør Norge samarbeide med andre fiskerinasjonar om å fremje objektive miljøkriterier og sikre fiskeinteressane mot ugrunna boikottaksjonar.

5.2.5 Bedre utnytting av biprodukter

Komiteen legg vekt på at fartøyutforminga i framtida i større grad tar omsyn til at biprodukta kan takast vare på og ilandførast. Dette vil medverke til å løyse miljøproblema gjennom mindre utkast av biprodukta. Samstundes vil dette kunne bidra til auka lønnsemd i heile næringa.

Komiteen meiner det ligg eit stort potensiale i biprodukt som slo og kapp som kan danna grunnlag for lønsam produksjon også av høgprisprodukt. På dette område er det naudsynt med auka forsking og betre tilrettelegjing.

5.2.6 Tilpasning av produksjonskapasiteten

Komiteen meiner prosedyrar for samkjøring av bearbeiding av fangst og oppdrettsfisk bør vidareutvik-last både med sikte på å skapa heilårs arbeidsplassar og å betra lønsemda. Det må utarbeiast sikre rutinar som hindrar auka fare for spreiing av fiskesjukdomar i fiskerinæringa. Det er først og fremst hygiene-regime som må skjerpast. Komiteen meiner det må stimulerast til samarbeid mellom fiskeindustrien og annan næringsmiddelindustri.

Komiteen meiner bruk av offentlege midlar må avgrensast når det gjeld nyetablering av anlegg og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg for å møta krav frå marknaden når det gjeld anlegg og produkt. Det offentlege verkemiddelapparatet må des-sutan innrettast slik at det fremjer samarbeidet i næringa.

5.2.7 Videreutvikling av oppdrettsnæringa

Komiteen meiner lokale og regionale kystvernplanar bør utformast slik at dei ikkje hindrar ei fortsatt positiv utvikling i havbruksnæringa. Sikring av gode lokalitetar er ein avgjerande faktor både for oppdretts- og skjellnæringa.

Komiteen vil også peike på at utviklinga av ei skjellnæring i Norge kan gje viktige bidrag til stabiliseringa av busetnader langs kysten.

Komiteen meiner det er positivt at mange kvinner i distrikta har søkt konsesjon for dyrking av blåskjell. Det kan ha betydeleg distriktspolitisk effekt knytt til busetnad.

5.2.8 Særmerknader fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at meldingen slår fast at den internasjonale konkurransen er hard og at selv store norske aktører blir små i internasjonal målestokk. I stedet for å konkludere med at en slik situasjon internasjonalt kanskje vil kreve større norske aktører, argumenterer Regjeringen med at vi må lage en modell hvor vi tar utgangspunkt i dagens bedriftsstruktur.

Disse medlemmer konstaterer videre at meldingen unngår å drøfte hvilke konsekvenser

• – økt investering i markedskompetanse

• – økt investering i kompetanse som kan utnytte forsknings- og utviklingsarbeid

• – økt samarbeid mellom bedrifter (horisontalt)

• – økt samarbeid med flåte og oppdrett (vertikalt)

vil få for spørsmålet om kapasitet og struktur i næringen. Det er grunn til å anta at slike samarbeidsløsninger på samme måte som investering i større bedrifter, vil kreve økt kapasitetsutnyttelse. Følgelig vil modellen resultere i en utvikling i retning av færre bedrifter og/eller færre eiere. Regjeringen er heller ikke særlig klar på hvordan et slikt samarbeid bør organiseres, om det bør være gjennom eierskap eller gjennom samarbeidsavtaler.

Disse medlemmer slår også fast at dagens generelle overkapasitet i næringen og behovet for økte investeringer mot et marked i endring, vil kreve et betydelig bortfall av kapasitet langs kysten.

Regjeringen bør legge til rette for at næringsaktørene kan etablere de mest effektive strukturer for å møte markedsutfordringen.