Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen foreta
kartlegging av eternittrør i bruk som vannrør
ved vannverk rundt om i landet og å vurdere å iverksette
undersøkelse av kreftfaren i forbindelse med transport
av vann gjennom slike rør. Resultatet må fremlegges
for Stortinget.
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstilleren
til at en rekke vannverk rundt om i Norge har vannrør av
eternitt, og til at eternitt er klassifisert som meget kreftfremkallende.
Forslagsstilleren finner det bekymringsfullt at det i dag ikke finnes
en sentral oversikt over ledningsnett av eternittrør for
vann, og framholder at det noen steder råder en viss bekymring
blant folk over kreftfaren. Så vidt forslagsstiller vet
er det ikke foretatt noen undersøkelse som kan påvise
sammenheng mellom eternitt i vannrør og kreft, men etter
hans syn burde en slik undersøkelse vært foretatt,
basert på kartlagte ledningsnett.
Komiteen har merket
seg at dette saksområdet har vært tatt opp tidligere
bl.a. som spørretimespørsmål både
i 1981, 1985 og 1998.
Komiteen viser til brev fra Helseministeren
av 22. mars 1999 til Stortingets sosialkomite, der det bl.a. påpekes
at Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) i 1981 ble pålagt
av Sosialministeren å vie spørsmål om
eventuell sykdomsforekomst i relasjon til asbest og drikkevann spesiell
oppmerksomhet. Instituttet har nøye fulgt opp dette. Landets
fylkesleger og kommunale helse- og næringsmiddelmyndigheter
har vært orientert gjennom rundskriv fra Folkehelsa i 1987
og 1995.
Komiteen mener det over tid er
viktig å ta vannrør av eternitt (asbestsementrør)
ut av bruk i drikkevannsforsyningen. En slik sanering skjer da også i
stor grad bl.a. på grunn av faren for korrosjon og dermed
svekking av styrken på ledningene. Siden 1976 har det i Norge
ikke vært tillatt å benytte innvendig ubeskyttet asbestsementrør
ved nyanlegg av ledningsnett.
Komiteen vil også påpeke
at det ved håndtering og sanering av slikt ledningsnett
er klare bestemmelser for å ivareta miljø og helse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at det i forskriftene om asbest til arbeidsmiljøloven,
fastsatt av Kommunaldepartementet 16. august 1991, er gitt strenge
regler. Bedrifter som utfører slikt arbeid, skal være
godkjent av Arbeidstilsynet, og den som utfører arbeidet,
skal ha gjennomgått særskilt opplæring
i rivings- eller reparasjonsarbeid, som innebærer håndtering
av asbest eller asbestholdige produkter, og også helsemessige
konsekvenser og bruk av verneutstyr.
Når det gjelder de faglige
og helsemessige vurderinger vedrørende forholdet mellom
asbest og drikkevann, viser komiteen til helseministerens
svar i spørretimen 27. mai 1998, der han bl.a. redegjør
for følgende:
”Det er som kjent flere årsaker
til kreft, og flere av våre helseinstitusjoner arbeider
med forskning og overvåking av de forskjellige kreftformer.
Både Statens institutt for folkehelse og Kreftregisteret
arbeider daglig med disse spørsmålene. Kreftregisteret
er for tiden i gang med å analysere den mulige opphoping
av kreft i Fræna kommune, som spørsmålsstilleren
refererer til. Man ser av og til statistisk opphoping av sykdomstilfeller
uten at dette nødvendigvis betyr økt sykelighet
over tid.
Det er mange undersøkelser som
helt klart viser at det er sammenheng mellom inhalasjon av asbestfibre fra
luft og utvikling av asbestose, lungekreft og asbestkreft i lunge
og bukhinne. Det er også sannsynliggjort at yrkeseksponering
for asbestfibre via luft kan medføre kreft i andre organer,
bl.a. fordøyelseskanalen. Selv om det er gjort omfattende
undersøkelser av virkningen av asbest tatt inn via fordøyelseskanalen,
er resultatene ikke overbevisende med hensyn til at denne type eksponering
skal kunne gi helseskade. Undersøkelse av store befolkningsgrupper
som har mottatt betydelige mengder asbestfibre gjennom drikkevann, viser
ingen tegn til overhyppighet av noen form for kreftsykdom i forhold
til kontrollgrupper.
Det er nærliggende å vise
til den norske fyrvokterstudien fra 1993, som omfattet nær
700 fyrvoktere. Fyrvokterne brukte sisternevann med avrenning fra asbesttak.
Dette vannet inneholdt 1-71 milliarder asbestfibre pr. liter, eller
10.000 ganger flere fibre enn noe annet drikkevann. Man fant ingen
forhøyet kreftrisiko som man med sikkerhet kan tilskrive
asbestfibrene.
Det har vært gjort forsøk
på å forklare forskjellen i virkningen på helsen
for de to forskjellige eksponeringsveiene for asbest, via luft og
via drikkevann. Det spesielle med de vannbårne fibrene
er at de er gjennomgående mye kortere, så korte
at kroppens makrofager, eller renovasjonscellene, tar hånd
om fibrene og uskadeliggjør dem.
Ut fra det
vi i dag vet, bygd på nasjonale og internasjonale undersøkelser,
er det ikke grunn til å frykte asbestfibre frigjort til
vann fra asbestsementrør. Området er imidlertid
gjenstand for kontinuerlig overvåking i regi av Kreftregistret
og andre institusjoner.”
Komiteen har forelagt helseministeren
Dokument nr. 8:23 (1998-99) forslag fra stortingsrepresentant Steinar
Bastesen, og i sitt svar av 22. mars 1999 skriver helseministeren
bl.a. følgende:
”Når det gjelder asbestfiber i
drikkevann er det få andre miljømedisinske problemer
som har vært undersøkt så omfattende,
både i eksperimentelle og epidemiologiske studier. Selv
om asbest er kjent som et kreftfremkallende stoff ved inhalasjon,
tyder alle vitenskapelige data på at det ikke er noen øket
kreftrisiko ved asbestfibre i drikkevann, verken ved inntak av asbestfiber
gjennom mage-tarmkanalen ved drikke eller ved at man utsettes for
disse fibrene gjennom luften ved at de frigjøres fra nyvasket,
tørket tøy eller fra luftfuktere. Det har vist
seg at fibrene som finnes i drikkevann er meget korte, og vil bli
tatt hånd om av kroppens forsvarsceller (makrofager).
Det
foreligger ingen grenseverdi for maksimalt tillatt mengde asbestfiber
i drikkevann. Det er heller ingen forhold som tilsier at det bør
opprettes noen slik grenseverdi.”
Komiteen er kjent med at det
tidligere var mellom 4 000 og 6 000 kilometer asbestsementrør
for transport av drikkevann her i landet. Gjennom ”vannverksregistret” ved
Folkehelsa har man i dag en fullstendig oversikt over alle landets
vannverk som forsyner mer enn 100 personer. Dette registret omfatter
for hvert enkelt vannverk bl.a. opplysninger om ledningsnettets
lengde fordelt på materialtyper og alder. Pr. i dag er
det ved disse vannverkene registrert i alt 3 400 kilometer asbestsementledninger,
hvilket utgjør om lag 10 prosent av den samlede ledningslengden.
Helseministeren opplyser også i sitt
brev av 22. mars 1999 at Folkehelsas register over vannverk fra
og med 1998 vil bli årlig oppdatert. Komiteen er
glad for at dette nå følges opp kontinuerlig,
og med den vurdering og også kontinuerlige overvåking
som skjer bl.a. av Kreftregisteret og fra Folkehelsas side, mener komiteen at
forslagene i Dokument nr. 8:23 (1998-99) er ivaretatt på en
forsvarlig måte.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:23 (1998-99) – forslag
fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen om kartlegging av vannrør
av eternitt og eventuell kreftfare ved bruk av slike rør – vedlegges
protokollen.
Oslo, i sosialkomiteen, den 27. april 1999.
John I. Alvheim,
leder. |
Ola D. Gløtvold,
ordfører. |
Are Næss,
sekretær. |