Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye,
fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm,
fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg,
fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Lars Arne Ryssdal, fra
Senterpartiet, Inga Kvalbukt, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen, viser til at kommunene og fylkeskommunene
er de viktigste produsentene av velferdstjenester. Det er derfor
en prioritert oppgave å sørge for at rammevilkårene
til kommunesektoren setter kommunene i stand til å løse
de oppgaver de er pålagt. For å gi kommunene mulighet
til å løse sine oppgaver er inntektssystemet en
bærebjelke. Kommunenes inntekter har over tid generelt
sett vært stigende, men samtidig med inntektsveksten har
sektoren blitt pålagt stadig flere oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil understreke at inntektsveksten er svært ujevnt
fordelt mellom kommunene. Det er derfor viktig at man gjennom inntektssystemet
har mulighet for å jevne ut mye av denne forskjellen. Mange
kommuner har store utfordringer med å løse de
pålagte oppgavene.
Komiteen understreker
derfor at nye statlige reformer og tiltak må sikres økonomisk.
Det vil også være viktig å se nærmere
på forholdet mellom øremerkede midler og frie
inntekter. Komiteen har merket seg at Regjeringen
i neste kommuneøkonomiproposisjon vil komme med forslag
om innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at
kommunene er et fullverdig politisk og administrativt nivå.
Det er derfor viktig at økonomien i kommunesektoren sikrer
lokal handlefrihet og mulighet til å realisere lokale prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en forutsetning
for et aktivt lokaldemokrati er god kommuneøkonomi. I den
forbindelse blir overføringene i inntektssystemet sentrale. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av et levende lokaldemokrati
og vil derfor legge til rette for en solid økonomi i kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det er i kommuner og fylkeskommuner at mesteparten av den
offentlige tjenesteproduksjonen foregår. Arbeiderpartiet
vil søke å legge til rette for at de helse-, omsorgs-
og skolereformene som Stortinget tidligere har vedtatt skal kunne
gjennomføres i tråd med planene.
Disse medlemmer viser til at
den generelle økonomiske utviklingen i landet har innvirkning
på kommunesektorens økonomi. Det høye
rentenivået fører til at også kommunene
får økte renteutgifter og at deres investeringer
blir dyrere. I Revidert nasjonalbudsjett 1999 kommer Regjeringen
med prognoser som tilsier at ledigheten vil øke noe fram
mot årsskiftet 1999/2000. Disse medlemmer vil
framheve at det nå er viktig at alle ressurser settes inn
for å trygge sysselsettingen, spesielt i utsatte næringer
som verfts-, olje- og anleggssektoren. En eventuell økende
arbeidsledighet vil også få negative konsekvenser
for kommunesektorens skatteinntekter.
Disse medlemmer viser til at
Kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 bærer bud
om fortsatt stramme tider for mange kommuner. Disse medlemmer mener
at forslagene i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 er
langt fra sentrumspartienes valgløfter om mye mer penger
til kommunene.
Disse medlemmer viser til at
Statistisk sentralbyrå (SSB) i begynnelsen av mai 1999
meldte at norske kommuner og fylkeskommuner i fjor hadde et samlet driftsunderskudd
på nesten fem milliarder kroner. Dette er en stor økning
fra året før. SSB anslår at det blir
et stort samlet driftsunderskudd også i år.
Disse medlemmer viser til at
det også stadig kommer meldinger fra kommuner som sliter
betydelig med å få budsjettene i balanse for i år.
Pr. 16. april 1999 var det fortsatt en del kommuner som hadde fått
sine budsjetter underkjent av fylkesmannen.
Disse medlemmer viser til at
mer enn 1 av 3 kommuner i 1999 har fastsatt et budsjett som viser
et underskudd for 1999 isolert. I 1998 gjaldt dette 1 av 6 kommuner.
Kommuner som budsjetterer med underskudd for 1999 er avhengige av å tære
på oppsparte midler fra tidligere år. Slike midler
blir det nå mindre og mindre igjen av.
Disse medlemmer viser til at
Kommunal- og regionaldepartementets egne beregninger i St.prp. nr. 69
(1998-99) viser at de øremerkede overføringene
til kommunesektoren økte med hele 15,3 pst. fra 1997 til 1998
og med 16,9 pst. fra 1998 til 1999. De frie inntektene er kun økt
med 3-4 pst. i perioden 1997-99. I St.prp. nr. 69 (1998-99) foreslår
Regjeringen at ikke ett eneste øremerket tilskudd skal
innlemmes i inntektssystemet/rammetilskuddene. Det er første
gang på 90-tallet at dette skjer.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet ikke er i mot øremerkede tilskudd til kommunene
og fylkeskommunene. Slike tilskudd er nødvendige på en del
områder for å nå nasjonale målsettinger.
Det disse medlemmer vil kritisere er at regjeringspartiene
tidligere har kommet med betydelige løfter om å øke
den kommunale økonomiske handlefriheten - for nå å gjøre det
stikk motsatte. Arbeiderpartiet ønsker å styrke
den lokale handlefriheten.
Disse medlemmer mener det er
et framskritt at Regjeringen nå innrømmer at Arbeiderpartiet
hele tiden har hatt rett når det gjelder framdriften i
eldreomsorgsplanen, siden den nå foreslår å følge
den opprinnelig framdriftsplanen for utbygging av sykehjem og omsorgsboliger.
Men disse medlemmer er noe usikre på om
kommunene med dette forslaget får muligheten til å benytte
seg av de økte øremerkede midlene siden kommuneøkonomien
er så stram.
Disse medlemmer har også fått
signaler om at de sektorene som blir hardest rammet på grunn
av en vanskelig kommuneøkonomi er oppvekst og skole. Barnehager
er blitt lagt ned og skolefritidsordningene er mange steder blitt
mye dyrere. Dette er områder hvor Arbeiderpartiet foreslo
påplussinger i statsbudsjettet for 1999. Disse medlemmer er
også kritiske til de endringer som har funnet sted i utdanningspolitikken
under regjeringen Bondevik, med mer vekt på private løsninger
i skoleverket.
Disse medlemmer vil ved behandlingen
av statsbudsjettet for 2000 fremme forslag om en økning av
kommunesektorens inntekter utover Regjeringens forslag i St.prp.
nr. 69 (1998-99), om lag i tråd med Arbeiderpartiets forslag
i statsbudsjettet for 1999.
Disse medlemmer vil fremme forslag
om økte frie midler til kommunene i forbindelse med statsbudsjettet
for 2000, slik at kommunene kan benytte seg av de øremerkede
tilskudd til for eksempel eldre- og helsesektoren og slik at de
får økt den økonomiske handlefriheten
noe. Arbeiderpartiet vil i tråd med våre prioriteringer
i statsbudsjettet for 1999 også i statsbudsjettet for 2000
satse ytterligere på blant annet helse, SFO, barnehager
og skole.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i St.prp. nr. 69 (1998-99) ikke legger opp til å innfri
løftene om at det skulle bli mer i frie inntekter og mindre i øremerkede
tilskudd til kommunene. Regjeringen foreslår i St.prp.
nr. 69 (1998-99) å øke de øremerkede tilskuddene
til kommunene med om lag 2 mrd. kroner neste år. De frie
inntektene foreslås økt med ca. G pst. Disse inntektene
vil hovedsakelig gå med til å dekke kommunenes
egenandeler i forbindelse med helse- og eldreomsorgsreformene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i St.prp. nr. 69 (1998-99) ikke legger opp til en bedre økonomisk
fordeling kommunene i mellom. En viser til at Arbeiderpartiet i
statsbudsjett for 1999 foreslo en omfordeling på om lag
1 mrd. kroner. Disse medlemmer vil komme tilbake
til nivået på de kommunale skattører
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000, men
vil nå signalisere at en ytterligere omfordeling av skatteinntekter
må til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at kommunesektoren utgjør
20 pst. av det norske BNP. Kommunesektoren står for en
vesentlig del av norsk økonomi og av sysselsettingen i
Norge. Utviklingen av den enkelte kommunes tjenestetilbud og økonomi
avhenger av flere ulike faktorer, direkte skatteinntekter, rammeoverføringer, øremerkede
tilskudd, gebyrer og andre inntekter. Like viktig er utviklingen
i kostnader gjennom lønns- og prisvekst, renter og effektiviteten
i produksjonen av de tjenester kommunen leverer.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Regjeringen og stortingsflertallet overfokuserer vektleggingen
av inntektssiden i forhold til kommunaløkonomisk handlefrihet
og undervurderer kommunens mulighet til å påvirke
sin egen kostnadsside. Disse medlemmer vil vise til
at en ekspansiv kommune-økonomi i de kommende årene
kan bidra til lavere kommunaløkonomisk handlefrihet fordi
finansieringen av den ekspansive økonomien vil kunne bidra
til økt lønns-, pris- og rentepress i norsk økonomi. Disse medlemmer mener
derfor at det av hensyn til behovet for økende kommunaløkonomisk
handlefrihet i årene fremover er nødvendig å begrense
veksten i offentlige utgifter også i kommunene, og ha et økt fokus
på muligheten til kostnadsreduksjoner gjennom effektivisering
og konkurranseutsetting. Disse medlemmer vil peke
på at ulike rapporter har anslått et effektiviseringspotensial
i kommunesektoren på mellom 10 og 15 mrd. kroner gjennom
systematisk bruk av konkurranseutsetting for å finne frem
til de mest effektive organisasjonsformer og å gi de beste
tjenestene til brukerne. Disse medlemmer vil peke på at
i mange kommuner setter et politisk flertall sin egen ideologi og
bindinger til organiserte interesser i høysetet frem for
de grupper som er avhengig av gode offentlig finansierte tjenester.
Disse medlemmer mener at helsestell,
eldreomsorg og skolevesen skal være offentlige ansvarsområder. Disse
medlemmer mener at den offentlige sektor skal prioritere
disse oppgavene og sørge for at tjenestene blir utført
på en måte som tilfredsstiller brukerne. Dette
skjer best ved at brukerne blir betraktet som kunder.
Disse medlemmer er mer opptatt
av at helsevesenet, eldreomsorgen og skoleverket skal ha høy
kvalitet, enn at institusjonene skal være offentlig drevet. Med
andre ord: Det viktigste er at tilbudet er akseptabelt, ikke hvem
som gir tilbudet.
Disse medlemmer mener derfor
at skal det offentlige ha råd til å finansiere
disse tjenestene og samtidig opprettholde et høyt kvalitetsnivå,
må andre oppgaver i størst mulig grad overlates
til private.
Disse medlemmer mener at fylkeskommunen er
et unødvendig og fordyrende ledd i den offentlige forvaltning.
Fylkeskommunens oppgave kan med en annen organisering løses
mer effektivt, og med et bedre resultat for brukere. Disse
medlemmer mener at en må nedlegge fylkeskommunen
som selvstendig politisk og administrativt nivå i den offentlige
forvaltningen.
Disse medlemmer mener at det
er behov for stramme offentlige budsjetter i årene som
kommer for å sørge for at norsk økonomi
ikke kjøres helt ut av kurs, og som det vil kreve drastiske
innstrammingstiltak for å gjenopprette. Hoveddelen av en
slik innstramming bør etter disse medlemmers mening foretas
innenfor statens budsjetter. Men en sektor som utgjør 20 pst.
av bruttonasjonalproduktet slik kommunesektoren gjør, kan
ikke forvente å være uberørt av den makroøkonomiske
styringen.
Grunnen til at vi har offentlig virksomhet er
at det gir oss en mulighet til i fellesskap å løse
oppgaver som vi ikke like godt kan løse hver for oss eller
i mindre fellesskap. Dette er en sterk begrunnelse for en slagkraftig
offentlig sektor, men også en streng test. Dersom oppgaven
like gjerne kan løses på annen måte,
bør ikke stat og kommune engasjere seg til fortrengsel
for andre.
Disse medlemmer er opptatt av
at kommunen skal løse sine oppgaver uten å bruke
flere ressurser enn nødvendig. Effektiv ressursbruk krever
både at kommunen bruker ressursene på de viktigste
oppgavene og at ressursene brukes best mulig innenfor disse viktigste oppgavene.
Disse medlemmer savner et godt
nasjonalt tallgrunnlag som gjør det mulig å sammenligne
ressursbruken i kommunene. Det statlige KOSTRA-prosjektet er en
nyttig start, men langt fra tilstrekkelig. For å få fart
på konkurranseutsetting og bedre utnyttelse av folks skattepenger
vil Høyre og Fremskrittspartiet ta initiativ til endringer
i inntektssystemet som belønner kommuner som driver effektivt.
Dette er allerede utprøvd i samferdselssektoren med gode
resultater.
Disse medlemmer beklager at Regjeringen
har en så passiv holdning til konkurranseutsetting. Høyre og
Fremskrittspartiet vil påpeke at Kommunaldepartementet
ville ha en naturlig rolle i å innhente og sortere erfaring
med konkurranseutsetting, og tilby veiledning til kommunene. Disse
medlemmer mener det ikke minst er viktig at kommunene tilbys
kompetanse i å gjennomføre konkurranseutsetting,
sette opp anbudsvilkår, inkludert kvalitetskrav for tjenesten,
og ruste de kommunale etatene for åpen konkurranse.
Komiteen sine medlemer frå Fram-stegspartiet vil
vise til at Framstegspartiet si grunnleggjande målsetting
er å auke enkeltmenneske sin handlefridom. Derfor går
Framstegspartiet inn for sterk nedsetjing av skattar, avgifter og
offentlege inngrep. Den vakne lokalpolitikar vil snart oppdage at
det kan sparast pengar i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning.
Desse medlemene vil peike på at
byråkratiet held fram å vekse. Ein altfor stor
del av innbyggjarane sine skattepengar går til administrasjon.
Det offentlege er dessverre særs dyktige til å rive
til seg oppgåver for å halde på makta.
Desse medlemene vil peike på at
tryggleik og livsglede er ein føresetnad for at den enkelte
kan føle at ein har innverknad over sitt eige liv. Framstegspartiet har
derfor som sitt mål, eit samfunn der dei fleste vedtak
vert teke direkte av innbyggjarane sjølve, utan omvegar.
Det offentlege skal ha som hovudoppgåve å sørgje
for rettssikkerheit og tryggleik for liv, helse og eigedom. Kommunane
skal vere levande lokalsamfunn der menneske kjenner seg heime og
kan påverke sin kvardag.
Desse medlemene vil hevde at
føresetnaden for slike lokalsamfunn er at kommunale vedtak
vert basert på ønskje frå grunnplanet.
Dei kommunale styresmakter bør stadig spørje seg
sjølv: "Kva ytingar ønskjer innbyggjarane?»
Desse medlemene meiner at kontakten
med grunnplanet bør skje ved hjelp av folkerøystingar, spørjeskjema,
innbyggjarforeingar eller folkemøter. Kommunen må stadig
halde seg orientert om korleis innbyggjarane er nøgde med
barnehagar, sjukeheimar, skular, sosialtenester m.m. Slike undersøkingar
bør overlatast til private og upartiske firma. Resultata
bør samanliknast med det som er oppnådd i tilsvarande kommunar,
slik at ein kan dra nytte av andre sine erfaringar.
Desse medlemene meiner at dei
ymse kommunale etatane bør få størst
mogleg fridom innafor sine eigne budsjett. Avgjersmynde bør
overførast til medarbeidarar på lågast
mogleg nivå, slik at avgjerdene vert truffe så nær
den enkelte innbyggjar som mogleg.
Desse medlemene meiner at den
enkelte innbyggjar og den enkelte verksemd bør handsamast
som kundar, og ikkje som eit forstyrrande element som er underlagt
offentleg forvaltningsmynde. Den enkelte bør tvert imot
oppmuntrast til å sette seg inn i og delta i avgjerdsprosessen
gjennom opplysning og innspel. På denne måten
kan kommunen fungere som eit moderne firma der kundar og leverandørar,
innbyggjarar og private tenesteytarar arbeider hand i hand, slik
at dei gamle grensene forsvinn.
Desse medlemene vil i denne samanheng understreke
at det er viktig at staten sikrar eit tilstrekkeleg tenestetilbod
innafor basistenester som helse-vesen, eldreomsorg og skule, og
at kommunane vert gjevne fridom til utvikling av lokalt tilpassa
tenester utanom desse.
Desse medlemene konstaterar at
god økonomi er viktig for tenestetilbodet. Men lokaldemokratiet
har vist seg å vere vel så vitalt når økonomien
er dårleg.
Desse medlemene meiner at kommunesektoren sett
under eitt legg beslag på for store ressursar og at mykje
kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.
Desse medlemene meiner at kommunen
bør gjere kjent sitt tenestetilbod overfor innbyggjarane, dvs.
kommunen sitt vederlag for skatteinntektene. Dette kan gjerast ved
at kommunane gir ut brosjyrar for kvart tenesteområde,
der omfang og kvalitet på tenestene er spesifisert, slik
at innbyggjarane ser kva dei får igjen for skattepengane.
Dersom kommunane ikkje oppfyller sine plikter, må dei betale
kostnadene ved å kjøpe tilsvarande tenester for
innbyggjarane på det private markedet, til dømes
privat pleie for ein som ikkje får sjukeheimsplass.
Desse medlemene meiner at kommunen
bør samle sine forvaltningsetatar i eit servicekontor slik
at kundane ikkje er nøydde til å springe frå det
eine kontoret til det andre for å få ordna den
same saka. Kommunale styresmakter skal være serviceorgan
som har til primæroppgåve å hjelpe innbyggjarane.
Politikarar og byråkratar skal derfor ikkje legge unødvendige hindringar
og forbod i vegen for enkeltmenneske, næringsdrivande,
lag og organisasjonar. Søknader skal handsamast positivt
så lenge lovverket tillet det.
Desse medlemene vil peike på at
samfunnet er samansett av offentleg og privat sektor. Framstegspartiet
vil gå frå ein velferdstat der det offentlege
dominerer det private, til eit velferdssamfunn der innbyggjarane
sine avgjerdsle spelar større rolle enn det offentleg styrte.
Den private sektor er samansett av mange ulike deler. Det handlar
om nære sosiale fellesskap som familie, vener, arbeidskollegaer,
menigheiter og foreiningar, så vel som handel av varer
og tenester mellom menneske og verksemder, som dermed formar dei
føresetnader som pregar kvardagen vår.
Desse medlemene meiner at å privatisere
inneber å overføre makt og ressursar frå det
offentlege til privat sektor, til deg og meg. Derfor er privatisering
eit av dei viktigaste verkemidla for å skape eit samfunn der
fleire avgjerdsle vert tekne direkte av den enkelte innbyggjar.
Dette fører til at det offentlege si makt minkar og valfridomen
for innbyggjarane aukar.
Desse medlemene vil hevde at
tryggleik er avhengig av at ein kan påverke sin eigen situasjon,
og at ein ikkje risikerar at tilværet brått blir
snudd på hovudet på grunn av offentlege vedtak. Økonomiske
bidrag kan aldri erstatte verkeleg tryggleik, sjølv om
offentleg stønad til dei som treng det er ein sjølvfølgje
i eit sivilisert samfunn. Derfor er det viktigaste sosiale bidraget til
lønsmottakarane med lågast inntekt å redusere
inntektsskatten, slik at dei kan leve av eigne inntekter.
Desse medlemene meiner det er
urimeleg at menneske skal være avhengige av sosialstøtte
når skattane er betalt. Derfor meiner desse medlemene at skattane
må senkast.
Desse medlemene konstaterar at
i små kommunar er det små moglegheiter for å endre
den kommunale skatten. Framstegspartiet arbeider for reell lokal fridom
til sjølv å fastsette skattenivået i
kommunane. Dette vil gi innbyggjarane høve til å sjå samanhengen mellom
omfanget og nivået på det kommunale tenestetilbodet
og eigen skatt. Kommunane må sannsynleggjere kva tenestetilbod
som er pålagt av staten og om kva som er vedteke av kommunen
sjølv. Men for å sikre eit likeverdig tilbod innafor
områda helse, omsorg og utdanning meiner desse medlemene at det
må innførast direkte statleg finansiering gjennom stykkpris.
Den enkelte kommune kan sjølv eventuelt eige og drive helseinstitusjonar
og skular.
Desse medlemene meiner at det
offentlege berre skal gje økonomisk sosialhjelp til menneske
som sjølv er ute av stand til å opptene naudsynte
inntekter til livsopphald. Framstegspartiet støttar ordningar
der det krevs gjenyting i form av arbeid, for økonomisk sosialhjelp.
Desse medlemene meiner at i framtida
vil det vere behov for å utvikle finansiering av den kommunale
verksemda. Enkelte tenester kan finansierast med øyremerka
avgifter på det faktiske forbruket av ei teneste. Slik
finansiering garanterer at pengane går til det tiltenkte
føremålet og ikkje til noko anna, på same måte
som dagen sine avgifter for vatn, avlaup og renovasjon. Når øyremerka
avgifter eller eigenandelar vert innført for konkrete kommunale
tenester, må generelle skattar og avgifter reduserast tilsvarande,
slik at det samla skatte- og avgiftstrykket ikkje aukar. Framstegspartiet
meiner at ei rekkje tenester innafor helse og omsorg må skjermast
mot høge eigenandelar, då det ikkje er rett å straffe
menneske fordi dei blir eldre eller sjuke.
Desse medlemene meiner at alle
menneske skal ha lovfesta rettar til sjukehus, omsorg, utdanning
og økonomisk sosialhjelp uavhengig av kvar i landet ein bur.
Det offentlege ansvaret inneber likevel ikkje at det offentlege
sjølv må stå for drifta av alle desse
tenestene. Det viktige er at det offentlege garanterer finansieringa
og kvaliteten, samt ivaretek kontrollfunksjonen. Kommunen bør
stadig undersøke kva oppgåver som etter ein anbodsrunde
kan utførast av private firma basert på kontrakter
med kommunen.
Desse medlemene ønskjer
at innbyggjarane skal ha fridom til å velje det sjukehus,
dei omsorgstenester og den skule som høver dei best. Valfridomen skal
sikrast gjennom at folketrygda og staten garanterer for, og dekkjer
utgiftene til, dei grunnleggjande og lovfesta tenestene ein har
behov for. Ettersom det handlar om å sikre den enkelte
fridom og tryggleik uavhengig av kvar i landet ein bur, er det naturleg
at staten tek ansvaret for dette, og ikkje kommunane.
Desse medlemene meiner at Framstegspartiet sin
modell for organisering av den kommunale tenesteproduksjon vil sette
brukarane langt meir i sentrum enn kva tilfellet er i dag.
Desse medlemene meiner at den
offentlege verksemda skal utøvast innafor ramma av rettsstaten og
demokratiet. Det norske demokratiet bør ha sin basis i
lokalsamfunnet. I byar og bygder finnes det nærleik mellom
innbyggjarane, slik det bør vere mellom veljarar og dei
valde. Kommunane er til for innbyggjarane, og ikkje motsett. Derfor
må det også bli lettare for innbyggjarane å ha
innverknad på korleis deira eigen kommune skal vere.
Desse medlemene meiner at dei
folkevalde skal vere innbyggjarane sine talsmenn overfor det offentlege.
Desse medlemene meiner at lokale
folkerøystingar, folkemøter, opne høyringar,
brukarstyring og servicekontraktar må bli naturlege deler
av ei open lokalforvaltning. Med slike tiltak vil ein bringe kommunen
sine innbyggjarar med i både avgjerdsprosessar og drift
av tenester, samstundes som ein avgrensar makta til politikarar,
profesjonar og byråkratar til fordel for tenestemottakarar,
pårørande, elevar, foreldre, brukarar og innbyggjarar
elles.
Desse medlemene meiner at dersom
ein skal få til slike kommunar er det viktig og riktig
at det vert ei anna deling av det finansielle ansvar for dei grunnleggjande
velferdsoppgåvene.
Desse medlemene vil derfor fastslå at
dagens inntektssystem i utgangspunktet bygger på prinsipp
vi ikkje er samde i.
Desse medlemene ønskjer
eit nytt system der alle innbyggjarane vert gjeve dei samme grunnleggjande
rettar, og vil derfor overføre det finansielle ansvar for
skule, sjukehus og eldreomsorg direkte til staten. Dette vil gi
den naudsynte tryggleiken for at alle innbyggjarane, uansett kvar
dei bur og kommunal økonomi, vil kunne få eit
likeverdig tilbod. Kommunale prioriteringar vil dermed ikkje lenger
kunne svekke det vi reknar som basistenester. Ansvaret for å vedta
reformer og finansiering av reformer vil dermed vere plassert på same
stad, nemleg i Stortinget.
Desse medlemene meiner dessutan
at den offentlege sektor må bruke skattebetalarane sine
pengar meir rasjonelt og effektivt enn det vert gjort no.
Desse medlemene vil hevde at
kommunesektoren har store innsparingspotensiale.
Desse medlemene meiner at dersom
ein konkurransestimularar kommunale tenester, ikkje berre dei teknisk
enkle, men også dei tunge innafor helse og omsorg, er innsparingspotensialet
særs stort. Dette vil føre til ein betra kommunal økonomi
som igjen vil føre til at kommunen vert den servicekommunen
som innbyggjarane har behov for.
Desse medlemene meiner derfor
at eit systemskifte som går ut på at kommunesektoren
skal konsentrere all sin verksemd rundt nærare definerte
primæroppgåver er naudsynt.
Desse medlemene meiner at kommunesektoren sett
under eitt legg beslag på altfor store ressursar og mykje
kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.
Desse medlemene meiner vidare
at det verken er ønskjeleg eller mogleg at det offentlege
skal løyse alle dei oppgåver og problem kvar enkelt
måtte ha.
Etter desse medlemene si meining
vil ein slik offentleg sektor gi ein falsk tryggleik. Dessutan vil
den ha for stor makt, den vil sløse med ressursane, og
vil til sist bryte saman økonomisk.
Desse medlemene meiner at norske
kommunar har teke på seg altfor mange oppgåver
som det ikkje er kommunane sitt ansvar å løyse.
Desse medlemene meiner at denne
utviklinga ikkje kan halde fram. Kommunane må ikkje bruke
meir pengar enn det dei har - akkurat som dei enkelte hushaldningar
og verksemder.
Desse medlemene vil likevel peike
på at Framstegspartiet vil styrke primærkommunen
sitt sjølvstyre. Den enkelte kommune skal få betre
styring med eigen økonomi gjennom å styre sine
inntekter sjølv og ikkje bli pålagt oppgåver
frå staten utan at finansieringa er sikra.
Desse medlemene meiner at kommunane
også skal få større ansvar for ein ansvarleg økonomisk
styring der staten sin økonomiske utjamning mellom kommunane
vert redusert og basert på objektive kriterier.
Desse medlemene meiner at kommunane
må sikrast fridom til å organisere og finansiere øvrige
oppgåver slik dei ser det mest fornuftig, utan statleg
innblanding.
Desse medlemene viser elles til
sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) Kommuneøkonomien 1999
og til sine merknader i denne innstillinga under dei ymse kapittel.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at skal en sikre velferdsstaten i en verden som preges av økt
markedsliberal økonomisk tenking, kan det bare lykkes dersom
flertallet føler seg tjent med og er fornøyd med
det offentlige tilbud.
Dette medlem vil hevde at Regjeringens
opplegg for kommuneøkonomi for år 2000, er et
opplegg for dårligere skole, dyrere barnehager og skolefritidsordninger,
og flere arbeidsledige uten tiltak. Regjeringen velger å møte
et nytt årtusen med en svekket innsats for barn og unge.
Dette er lite framtidsrettet og stikk i strid med det som trengs.
Dette medlem vil vise til at
situasjonen i norsk økonomi ikke kan godtgjøre
Regjeringas manglende satsing på offentlig sektor. Norsk økonomi
er sterk. Det er imidlertid en svært skeiv fordeling mellom
veksten i privat forbruk og veksten i offentlige forbruk. Tendensen
til privat rikdom hos noen og offentlig fattigdom i kommunesektoren
forsterkes. Dette svekker fordelingspolitikken. Den største
innstrammingen i norsk økonomi på mange år
er gjennomført uten at høyinntektsgruppene i det
hele tatt ha bidratt. Dette ser ut til å bli videreført
i neste års kommuneopplegg.
Dette medlem vil vise til Voksenåsen-erklæringen
der det står:
«En Sentrumsregjering vil rette opp det misforholdet det
lenge har vært mellom de oppgavene kommunene er pålagt
og de økonomiske betingelsene som er gitt".
Dette medlem slår fast
at Regjeringen ikke har oppfylt disse løftene og at de
gjennom budsjettsamarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet
har styrt i stikk motsatt retning av hva de lovet. Opplegget for
kommuneøkonomi for år 2000 innebærer
at spriket mellom oppgaver og økonomi i offentlig sektor øker
enda mer, mens det private forbruket ikke begrenses. I 1998 fikk kommunesektorene
et underskudd på 5 mrd. kroner. I 1999 blir det enda verre.
I 1999 er det kun 15 pst. av kommunene som klarer å budsjettere
med overskudd. Generelt strammere økonomi, mer øremerking,
mer egenbetaling, mer privatisering, salg av kommunal/fylkeskommunal
eiendom og tapping av fond kan ikke fortsette uten at grunnlaget
for velferdsstaten blir truet.
Dette medlem vil vise til at
rammetilskuddene bl.a. ikke blir korrigert for befolkningsvekst
på landsbasis. I Norge har befolkningen vokst med 47 642
fra 1997 til 1999. Bare dette innebærer isolert sett en
innstramming på 1 pst. over to år. I tillegg vil dette medlem vise
til sine merknader under opplegget for 1999 og 2000.
Dette medlem vil vise til at
behovet for kvalifisert personale til å gjennomføre
de vedtatte reformene er sterkt økende. Dette vil kreve
en bevisst satsing på å rekruttere og beholde
personale. Regjeringen har ikke lagt inn noen føringer
for en slik nødvendig satsing.
Dette medlem vil slå fast
at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene
som angår folks hverdag, slik som skole, helse, omsorg,
kultur, samferdsel og stønad til livsopphold. Disse tjenestene
er avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig
infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor et område
som Sosialistisk Venstreparti vil prioritere høyt. Det
er helt uforståelig og uakseptabelt at et rikt land som
Norge i det hele tatt diskuterer forslag som betyr nedlagte skoler
og stengte barnehager og sjukehjem.
Dette medlem vil spesielt advare
mot at felles-arenaer for barn og unge utarmes og oppsplittes.
I skole og i barnehage legges et viktig grunnlag
for fellesskap og samfunnsforståelse. Her skal alle sosiale lag,
ulike kulturer, etnisiteter og religioner møtes og lære å leve
sammen og forstå, respektere og dra fordelen av forskjelligheten.
I moderne multietniske samfunn er det derfor viktigere enn noen
gang å styrke enhetsskolen og barnehagene. Er den offentlige
skolen for dårlig og gir et snevert tilbud innen ulike
pedagogiske metoder, vil mange som har økonomisk mulighet velge
private løsninger. Er den offentlige skolen knyttet til
en religion, støter den bort elever med annen tilhørighet.
Dette medlem vil hevde at regjeringen
Bondevik har sviktet på dette området. De har
verken maktet å følge opp den offentlige skolen
med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre
de nye læreplanene, eller ryddet opp i forhold til livssynsfag.
De har også godkjent og gitt støtte til en rekke
nye private skoler. Dette bryter med grunnlaget for enhetsskolen
og vil på sikt splitte opp samfunnet i enkeltindivider
og grupper som har lite til felles.
Dette medlem vil vise til at
ved lønnsoppgjøret i 1998 valgte flertallet og
Regjeringen ikke å kompensere kostnadene for hele lønnsoppgjøret
i kommunal sektor, på tross av at det var nødvendig
for kommunesektoren å ha slike rammer for sitt oppgjør
for å ikke falle helt av lasset i forhold til privat sektor
og risikere å stå enda dårligere rustet
til å bemanne de reformene vi vedtar. Ikke engang læreroppgjøret
som staten sjøl forhandlet fram, ble kompensert. I statlig
virksomhet ble slike økte utgifter som følge av
lønnsoppgjøret kompensert. En så usammenhengende
og lite målrettet politikk, vil ikke kunne videreføres
hvis en samtidig skal gjennomføre vedtatte reformer.
Dette medlem vil vise til at
konkurransen om kvalifisert arbeidskraft er sterk. Kravene til arbeidsgivere
vil øke både når det gjelder å legge
til rette for et godt og interessant arbeidsliv, til å kunne
følge opp ansatte med videre- og etterutdanning og til å ha
en slik bemanning at det ikke oppstår helse- og belastningsskader.
I offentlig sektor vil trange budsjetter gjøre det umulig å være
offensiv overfor disse utfordringene. Nå er bemanningen
på enkelte arbeidsplasser slik at forholdene i seg sjøl
skaper helseskader. I tillegg kommer presset og stresset ved å måtte
møte brukere som ikke får gode nok tjenester.
Dette gir en følelse av å aldri strekke til. Til
neste år blir det verre.
Dette medlem vil peke på at
det er behov for reformer i arbeidslivet som kan gjøre
det mulig for flere å makte fulltidsarbeid og å stå i
arbeid fram til pensjonsalder. Offentlig sektor burde gå foran
med flere forsøk med 6-timers arbeidsdag eller andre arbeidstidsreformer.
I tillegg har Regjeringen ennå ikke klart å fremme
forslag om å likestille turnus og skift når det
gjelder arbeidstid. Dette er en rettferdighetsreform. Samtidig ville
en slik reform gi et viktig signal om at en erkjenner at dette er
belastende arbeid og at myndighetene er villig til å ta
et større ansvar for å bedre forholdene for de
som arbeider i helse- og sosialtjenesten.
Dette medlem vil vise til mangel
på kompensasjon for inntektssvikt, befolkningsvekst og
til stor økning i egenbetaling for kommunale tjenester.
Skatt på sjukdom og behov øker og det blir dyrere å gjøre bruk
av offentlige fellesgoder. Dette rammer folk med dårlig
råd.
Dette medlem viser til de nye
og store utfordringene norske kommuner står overfor etter
at EFTA-domstolen ga ESA medhold i at den differensierte arbeidsgiveravgiften
ikke er skatte- og avgiftspolitikk som Norge har full råderett
over, men regionalpolitikk underlagt EØS og ESAs regler.
Dette reduserer Norges muligheter til å drive distrikts-
og regionalpolitikk etter egne behov og valg. De prinsipielle konsekvensene
av dommen er svært omfattende og alvorlige. Foreløpig kan
vi beholde 95 pst. av den differensierte arbeids-giveravgifta ut år
2003 innenfor reglene om transportstøtte. Bortfallet av
mellom 150 og 200 mill. kroner som en umiddelbar konsekvens av dommen,
vil gjøre det nødvendig å finne virkemidler
som setter kommuner/fylkeskommuner i bedre stand til å yte
infrastrukturtiltak, etablerings- og utviklingsstøtte og
direkte støtte i form av avgiftsfritak for kommunale avgifter. Dette
krever at kommunene får lagt inn midler til dette i kommuneøkonomien
for år 2000.
På lengre sikt må kommunesektoren
få mulighet til å veie opp for noe av dette tapet
gjennom økte rammer.
Dette medlem vil vise til stortingsbehandlingen av
St.meld. nr. 49 (1998-99) Bolig for unge og vanskeligstilte våren
1999. Meldingen beskrev en situasjon der det var stor mangel på utleieboliger
for mennesker med dårlig råd. Flertallet forpliktet
seg på å øke satsingen på bygging
av studentboliger og rimelige utleie-boliger.
Dette medlem vil vise til at
situasjonen på boligmarkedet er forverret siden Stortinget
behandlet meldingen. Boligprisene har fortsatt å øke,
renten har bare sunket noe og det er ingen økning i boligbyggingen. Økningen
i antall flyktninger fører også til økt
boligetterspørsel og bevilgningene som skulle ta høyde
for dette, er ikke tilstrekkelige.
Dette medlem mener det er viktig å komme
i gang med økt bygging av studentboliger og bygging av allmennyttige
utleieboliger. I budsjett for 2000 må det både
legges inn et løft for bygging av studentboliger og gis
rom for bygging av minst 3 000 utleieboliger med tilskudd utover
dagens nivå. Dette medfører at kommunene må få økonomi
til å gå inn i dette. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet
må utfordres til å bidra med minst 1 mrd. kroner
til økt boligbygging.
Staten må stille tilstrekkelig låne-
og tilskuddskapital til rådighet. I tillegg må stat
og kommune stille billig og rimelig tomtegrunn til rådighet
for økt bygging av student- og allmennyttige utleieboliger.
Dette medlem vil vise til Sosialistisk
Venstrepartis forslag i Revidert nasjonalbudsjett om en økning
i tilskuddsrammen i Husbanken med 100 mill. kroner.
Dette medlem viser for øvrig
til sine merknader under ulike kapitler og vil i tillegg til behovet
for å kompensere for økte utgifter for lønns-,
pris- og befolkningsvekst, peke på de viktige politiske
utfordringene Sosialistisk Venstreparti mener kommunesektoren står
overfor:
– En framtidsrettet
satsing på barn og unge gjennom skole, barnehage og kulturtilbud.
– Tilby flere og bedre tjenester
gjennom den solidariske modellen offentlige sektor er, og ved det
hindre privatisering og større forskjeller.
– Redusere skatt på sjukdom
og behov, få ned egenandeler på helse og barnehage.
– Sikre egenandel til gjennomføring
av etter- og videreutdanningsreformen.
– Mulighet til å rekruttere
og beholde tilstrekkelig antall fagfolk til å gjennomføre
vedtatte reformer.
– Kompensere for bortfall/endringer
i regelverk for differensiert arbeidsgiveravgift.
– Økt boligbygging til
unge og vanskeligstilte.
Dette medlem vil hevde at kommunesektorens totalrammer
for år 2000 må økes vesentlig, og minst
i tråd med det nivået som Sosialistisk Venstreparti
la fram i sitt alternative budsjett for 1999. Dette ville gitt kommunesektoren
en totalstyrking på ca. 9 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil, når det gjelder lokal handlefrihet,
påpeke at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen
for i fjor fremmet forslag om å innlemme tre øremerkede
tilskudd, men kun fikk gjennomslag for to. Disse medlemmer vil
også vise til at Regjeringen i neste kommuneøkonomiproposisjon vil
komme tilbake med innlemming av flere øremerkede tilskudd
i inntektssystemet. Disse medlemmer viser videre
til at det gjennom prosjektet "Et enklere Norge" legges opp til
en forenkling av det statlige regelverket rettet mot kommunesektoren.
Den statlige styringen skal utformes slik at den ikke hindrer effektive
løsninger ved at den unødvendig binder ressurser. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å legge
til rette for lokalt selvstyre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet vil i forhold til opptrappingsplanen for eldreomsorg
vise til at Regjeringen har lagt opp til at den skal gjennomføres
på 4 år. Men kommuner som har behov for en lengre
periode for planlegging og iverksetting kan bruke ytterligere 2 år,
fram til 2003. Flertallet vil vise til at det har
vært bred politisk enighet i Stortinget om de prioriteringer
som er foretatt i forbindelse med satsingen på helse og
eldre og måten disse planene skal finansieres på.
Flertallet vil påpeke
at det ikke er grunnlag for å hevde at kommuneøkonomien
fører til svekket tilbud for barn og unge. Tall fra grunnskolens
informasjonssystem (GSI) viser at antall årsverk pr. klasse
har ligget konstant på 2 fra 1994 til og med skoleåret
1998/99. Nivået i 1998/99 på antall
elever pr. klasse, årstimetall pr. elev og ekstratimer
i prosent av pålagt undervisning er på om lag
samme nivå som i 1997/98. Flertallet vil
vise til at skolefritidsordningen har hatt en økning i
dekningsgrad fra 58 pst. i skoleåret 1997/98 til
60 pst. i 1998/99. For alle 1.-4. klassingene gikk dekningsgraden
opp fra 45 pst. til 47 pst. Flertallet viser videre
til at endelige tall for barnehagesektoren for 1998 ikke er klare,
men at foreløpige tall fra SSB viser en økning
på om lag 3 000 flere plasser i 1998 enn i 1997.
Flertallet viser til merknadene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti hvor det hevdes
at utdanningspolitikken er endret i retning av mer private løsninger. Flertallet vet
ikke hva en slik påstand baseres på, men vil påpeke
at det i skoleåret 1997/98 bare var 1,55 pst.
av alle skolebarn i Norge som gikk i privatskole. Fra 1990/91
har økningen i antall barn på private skoler vært
på 0,29 pst., eller 2,9 promille. Flertallet vil
i denne sammenhengen også understreke at støtten
til private skoler ikke fører til en økonomisk
svekkelse av offentlig skole. Flertallet viser til
at det kan virke som om det nye læreplanverket har ført
til flere privatskolesøknader. Dette må sees i sammenheng
med målet om å samle flest mulig i offentlig skole.
Det kan føre til at grensen for hva enkelte kan være
med på er nådd. Flertallet vil understreke
at foreldrenes rett til å velge oppdragelse for sine barn
er nedfelt i internasjonale konvensjoner. I Norge er dette nedfelt
i privatskoleloven. Flertallet vil understreke at
det bare er skoler som gir tilsvarende opplæring som den
offentlige skolen og er begrunnet i livssyn eller alternativ pedagogikk
som blir godkjent som privatskole.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at fra 1992 til 1998
har antall private skoler økt med en tredel.
Disse medlemmer vil samtidig
understreke at Norge har et meget desentralisert skolesystem som
er sårbart overfor svingninger i elevtall. Disse
medlemmer mener det er nødvendig med en kvalitetsheving
i den offentlige skole, og vil arbeide for at enhetsskolen skal
være tilbud til alle barn i et nærmiljø. Disse
medlemmer mener at det ikke skal gis tilskudd til private
skoler hvis den lokale offentlige skolen må legges ned
eller blir forringet.
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det lagt opp til
en reell vekst i kommunenes inntekter i 1999 på vel 1G pst., eller
om lag 2,5 mrd. kroner. Stortingets budsjettvedtak medførte
en reduksjon i kommunesektorens inntekter på om lag 450
mill. kroner sammenliknet med opplegget i nasjonalbudsjettet.
Etter at Nasjonalbudsjettet 1999 ble lagt fram,
er inntektsnivået i 1998 oppjustert med om lag 1,6 mrd.
kroner, hvorav om lag 1,4 mrd. kroner pga. økt skatteanslag.
I forhold til de forutsetningene som lå til
grunn for vedtatt budsjett 1999, er anslaget for kommuneforvaltningens
inntekter endret i revidert nasjonalbudsjett bl.a. som følge
av:
– endret
anslag for prisutviklingen for kommunale utgifter
– nedjustering av lønnsvekstanslaget
– nedjustering av skatteanslaget
– oppjustering av gebyranslaget
– forslag til netto økning
i overføringer fra staten
I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
foreslås det økte bevilgninger til kommunesektoren
på netto om lag 400 mill. kroner. Blant annet foreslås
det økte bevilgninger til innsatsstyrt finansiering av
sykehus (315 mill. kroner), investeringer i tilknytning til eldresatsingen
(159 mill. kroner) og tusenårssteder i kommunene (87 mill.
kroner).
I motsatt retning trekker forslaget om en reduksjon av
hovedstadstilskuddet på 150 mill. kroner.
Forslagene til bevilgningsendringer er nærmere omtalt
i St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger
på statsbudsjettet 1999. Sammen med endrete anslag på skattevekst,
lønnsvekst, gebyrvekst og prisutvikling på kommunale
varer og tjenester, fører disse endringene til at kommunesektorens realinntekter
nå anslås om lag 1,4 mrd. kroner høyere enn
det som fulgte av vedtatt budsjett. Den reelle veksten i kommunesektorens
samlede inntekter fra 1998 til 1999 anslås nå til
om lag 1 pst., tilsvarende om lag 2 mrd. kroner.
Kommunesektorens netto renteutgifter anslås å øke med
om lag 700 mill. kroner fra 1998 til 1999. Endringen i netto renteutgifter
vil ifølge anslagene langt på vei tilsvare endringen
i brutto renteutgifter, siden nivået på brutto
renteinntekter for kommunesektoren forventes å endre seg
lite fra 1998 til 1999.
Det legges til grunn en vekst i sysselsetting
og vareinnsats fra 1998 til 1999 på 1G pst. Videre legges
det til grunn en reell videreføring av investeringsnivået. Med
disse forutsetningene anslås kommuneforvaltningens underskudd
før lånetransaksjoner for 1999 til om lag 3,6
mrd. kroner.
Kommunal- og regionaldepartementet fikk fullmakt til å fordele
3 571 mill. kroner i skjønnstilskudd for 1999 ved behandlingen
av Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999. Av dette var 2 300
mill. kroner ordinært skjønn og 1 271 mill. kroner
ekstraordinært skjønn til kommuner og fylkeskommuner
som taper på omleggingen av inntektssystemet. I statsbudsjettet
for 1999 vedtok Stortinget å sette av 50 mill. kroner i ekstra
skjønnsmidler til kommuner som har ekstra stramme rammer
og sliter med å opprettholde tjenestetilbudet. Disse midlene
ble fordelt til kommuner med svak økonomi og nedleggingstruede
grendeskoler. Samtidig ble det ekstraordinære skjønnstilskuddet
korrigert til 1 281,9 mill. kroner. Ordinær skjønnsramme for
1999 utgjorde etter dette 2 339,1 mill. kroner, fordelt med 1 637,7
mill. kroner til kommunene og 701,4 mill. kroner til fylkeskommunene.
For 1998 ble det fordelt 3 204,4 mill. kroner
i skjønnstilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Av dette
utgjorde 815,6 mill. kroner ekstraordinært skjønnstilskudd
til kommuner og fylkeskommuner som taper på omleggingen
av inntektssystemet, mens 2 388,8 mill. kroner var ordinært
skjønnstilskudd.
I proposisjonen redegjøres det nærmere
for den kompensasjon som er gitt til kommuner som følge
av bortfall av selskapsskatt.
Departementet foreslo i St.prp. nr. 1 (1996-97)
at det i begrenset omfang kunne tildeles midler fra skjønnsrammen
direkte til konkrete utrednings- og utviklingsprosjekter i en kommune/fylkeskommune,
eller i samarbeidende kommuner/fylkeskommuner.
I proposisjonen er det gitt en tilbakemelding
om denne bruken av skjønnsmidler.
I 1998 ble det fordelt i alt 6 283 000 kroner
til særskilte prosjekt.
På budsjettet for 1999 er det avsatt
inntil 20,0 mill. kroner på grunnlag av de samme retningslinjene
for bruk av midler.
De økonomiske rammebetingelser for
kommunene endret seg fra 1997 til 1998. Foreløpige regnskapstall fra
Statistisk sentralbyrå viser en reell inntektsvekst fra 1997
til 1998 på om lag H pst. Realinntektsveksten ble lavere
enn lagt til grunn i vedtatt budsjett, noe som i første
rekke kan tilskrives høyere kostnadsvekst enn tidligere
lagt til grunn. Lønnsoppgjøret ga høye
direkte lønnstillegg og som en følge av dette, økte
pensjonspremier. Foreløpige regnskapstall viser at aktiviteten, målt
som et veid gjennomsnitt av vekst i sysselsetting, vareinnsats og
investeringer, økte med om lag 2 pst. fra 1997 til 1998,
eller 1,5 prosentenheter mer enn den reelle veksten i inntektene.
De data departementet har hentet inn fra fylkesmennene
viser at budsjettbalansen i kommunene er betydelig forverret fra
1998 til 1999. Mer enn 1 av 3 kommuner har i 1999 fastsatt et budsjett
som viser et underskudd for 1999 isolert. I 1998 gjaldt dette 1
av 6 kommuner. Kommuner som budsjetterer med underskudd for 1999
er avhengig av å tære på oppsparte midler
fra tidligere år. Blant kommuner som budsjetterer med et
overskudd på driften har halvparten et overskudd tilsvarende
1 pst. av driftsinntektene eller lavere. Kun 15 pst. av kommunene
budsjetterer med et driftsoverskudd på mer enn 3 pst.
Departementet presiserer i proposisjonen at
kommunene har et kontinuerlig ansvar for å tilpasse tjenestetilbudet
til befolkningens behov innenfor de fastsatte inntektsrammer. Som
følge av blant annet demografiske endringer må ressurser
omfordeles mellom de kommunale tjenesteområder. De undersøkelser
departementet selv har foretatt, eller bygger på, viser
at mange kommuner har nyttet kortsiktige tiltak for å saldere
budsjettene for 1999. Å operere med underskudd på driften
vil kun være mulig i en begrenset periode. Å reelt
heve nivået på de kommunale avgiftene vil ha klar effekt
på budsjettbalansen, men vil samtidig bidra til å tømme
ut potensialet for en ytterligere inntektsvekst.
Handlingsplanene innenfor eldreomsorgen og helsesektoren
er prioritert fra Regjeringen. Samtidig er det behov for å føre
en stram finanspolitikk som også vil få virkning
for kommunenes utgifter. Departementet vil understreke at nødvendig
omstilling må fortsette i 1999 og 2000. En ser ikke bort
fra at gjennomføringen av handlingsplanene vil kunne kreve
redusert aktivitet på andre tjenesteområder.
I proposisjonen omtales oppfølgingen
av handlingsplanen for eldreomsorgen. Av til sammen 1,89 mrd. kroner
bevilget over kap. 670.61 (Sosial-og helsedepartementets budsjett)
som generelt driftstilskudd til styrking av pleie- og omsorgstjenesten
er pr. 4. mai 1999 1,67 mrd. kroner stilt til rådighet
for kommunene. 347 kommuner er tildelt fullt tilskudd. 88 kommuner får
foreløpig kun utbetalt avkortet driftstilskudd fordi kravene
knyttet til tilskuddet ikke er innfridd.
Regjeringen vil fortsatt følge situasjonen
nøye. Fylkesmannen og fylkeslegen vil bistå kommunene
i prosessen med å innfri kravene og har nå nær
kontakt med kommunene. Det forventesat
et stort antall kommuner i løpet av de nærmeste
måneder vil innfri kravene knyttet til tilskuddene og få utbetalt
midlene.
I 1999 vil om lag 120 kommuner få skjønnstilskudd fordi
de foretok større investeringer før finansieringsordningene
for sykehjem og omsorgsboliger ble endret.
I 1999 er vedtatt tilsagnsramme for kap. 586
Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser (Kommunal- og regionaldepartementets
budsjett) på 1 024 mill. kroner.
Dersom søknadsinngangen til Husbanken
i første kvartal fortsetter ut året, vil den vedtatte
tilsagnsrammen for 1999 bli for knapp. Erfaringsmessig øker
dessuten søknadsinngangen mot slutten av året.
Også de kommunale plantallene tyder på at søknadsinngangen vil
bli svært høy. Regjeringen har i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett for 1999 derfor foreslått å øke
tilsagnsrammen for bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser
fra 3 700 til 5 800 enheter. Bevilgningen økes med 159
mill. kroner for 1999. Økningen vil pga. budsjetteringssystemet
også få budsjettmessige konsekvenser for de neste
3 årene.
St.meld. nr. 50 (1996-97) la for perioden 1998-2001 opp
til en utbygging av totalt 24 400 sykehjemsplasser og omsorgsboliger,
hvorav 5 800 enheter i 1998. Regjeringen legger opp til å følge
opp denne totale rammen med økonomiske midler.
Et viktig fokus fremover vil være tilstrekkelig
samsvar mellom drift og investeringer og utviklingen i antall eldre
med behov for pleie- og omsorgstjenester. Handlingsplanen forutsetter
at utbyggingen av om-sorgsboliger og sykehjemsplasser følges
opp med tilsvarende styrking av tjenestetilbud og bemanning i pleie-
og omsorgssektoren. For å sikre dette sendes alle søknader
om investeringstilskudd fylkesmannen /fylkeslege til uttalelse
før endelig behandling i Husbanken. Regjeringen vil følge
denne utviklingen nøye for å sikre aktivitetsnivå,
kvalitet og innhold i eldreomsorgen
Kommunene har mottatt øremerkede tilskudd
på dette området fra og med 1995. Omfanget av
tiltak og tjenester i kommunene viser en meget positiv utvikling (bl.a.
stillinger for særlig kvalifisert personell, antall personer
henholdsvis i dagtilbud og med spesielle botilbud). Dette gjelder
også personer i arbeidsmarkedstiltak. En økende
andel kommuner har etablert spesielle botilbud og samarbeid med
arbeidsmarkeds-etaten.
En stadig mindre andel av disponible midler
over-føres til påfølgende år.
Samtidig øker bevilgningene. Det ser ut til at det er færre
kommuner som overfører midler, og at disse gjennomgående
har konkrete planer for bruken.
Totalinntrykket er at kommunene i løpet
av 1998 for alvor har tatt fatt i utfordringene, og aktiviteten
skyter fart. Det er viktig at sentrale myndigheter kan støtte opp
under denne utviklingen.
Tilskudd utbetales på grunnlag av planlagt
aktivitet i 1999 i kommunene på dette området.
Kommunene må ha levert tilfredsstillende resultatrapportering
for 1998, og samtidig vist at den samlede aktiviteten i 1999 planlegges økt
ift. 1998-nivået minst svarende til økningen i
tilskuddet fra 1998 til 1999. Det vises her til Stortingets behandling
av årets statsbudsjett. Innenfor et samlet kommuneopplegg
som stiller krav til omstilling og effektivisering, medfører
dette at en del kommuner i første omgang ikke får
utbetalt fullt tilskudd.
Bevilgningen over Sosial- og helsedepartementets budsjett
på kap. 743 post 62 er på 564 mill. kroner i 1999.
Det er avsatt 522 mill. kroner til fordeling til kommunene i hovedsak
etter inntektssystemets kostnadsnøkkel for den kommunale
helse- og sosialtjenesten.
Regjeringen vil fortsatt følge situasjonen
nøye. Fylkesmannen og fylkeslegen vil bistå kommunene
i prosessen med å innfri kravene og har nå nær
kontakt med kommunene. Det forventesat
et stort antall kommuner i løpet av de nærmeste
måneder vil innfri kravene knyttet til tilskuddene og få utbetalt
midlene. I lys av den finansielle situasjonen vil dette i enkelte
kommuner kreve omprioriteringer og innsparinger i andre kommunale
sektorer for å oppnå nødvendig budsjettbalanse.
Dette er prosesser som tar tid både i forhold til beslutninger
og gjennomføring. Derfor vil noen kommuner ha behov for
lengre tid til å innfri kravene knyttet til tilskuddene.
Også fylkeskommunene har mottatt øremerkede
tilskudd til utbygging av sine psykiatriske helsetjenester siden
1995. Det har vært en jevn økning i antall polikliniske
konsultasjoner og antall utskrivninger etter døgn-opphold
fra psykiatriske institusjoner og antall årsverk. Andelen årsverk
utført av kvalifisert personell viser også en
positiv utvikling. Omstruktureringen av psykisk helsevern for voksne
er kommet godt i gang i de fleste fylker. Utbyggingen av behandlingskapasiteten
i psykisk helsevern for barn og unge har også kommet godt
i gang en rekke steder, dette gjelder særlig tilbudet til
ungdom.
For inneværende år er det
over kap. 743 post 63 bevilget 503 mill. kroner i tilskudd til økt
drift av fylkeskommunalt psykisk helsevern, 38 mill. kroner over kap.
743 post 64 i tilskudd til omstrukturering og utbygging av psykisk
helsevern for voksne og 145 mill. kroner over kap. 743 post 65 til
utbygging av psykisk helsevern for barn og ungdom. I tillegg er
Kommunal- og regionaldepartementets rammetilskudd til fylkeskommunene økt
med 165 mill. kroner, hvorav 100 mill. kroner er lagt inn for at
fylkeskommunene skal være i stand til å dekke
40 pst. av kostnadene ved planlagte investeringer i henhold til
opptrappingsplanen.
Fylkeskommunene ble i 1998 tildelt 418 mill.
kroner i øremerkede driftstilskudd fra kap. 743 post 63.
I tillegg overførte fylkeskommunene i alt ca. 85 mill. kroner
fra 1997, slik at fylkeskommunene for 1998 disponerte rundt 503
mill. kroner i øremerkede drifts-tilskudd. Fylkeskommunene
har i 1998 brukt ca. 400 mill. kroner av det disponible beløpet
(foreløpige tall). Dette tilsvarer ca. 80 pst. i 1998 mot
70 pst. i 1997. Resten er overført til 1999, slik at disponibelt beløp
i øremerket driftstilskudd for inneværende år
er om lag 600 mill. kroner. Tilskudd til økt drift for
1999 vil bli utbetalt til fylkeskommunene på grunnlag av tilfredsstillende
rapportering for bruk av midlene for 1998.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
anslår den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter
fra 1998 til 1999 til 1 pst. eller om lag 2 mrd. kroner. Dette er G pst.
lavere enn det som ble anslått i Nasjonalbudsjettet for
1999. Mange kommuner er i en vanskelig økonomisk situasjon,
men det er store variasjoner kommunene imellom. Endringene i sektorens inntekter
kommer bl.a. som følge av endringer i anslaget for prisutviklingen,
nedjustering av lønnsvekst-anslaget og dermed skatteanslaget,
oppjustering av gebyranslaget og forslag til netto økning
i overføringene.
Komiteen har merket seg at netto
renteutgifter er anslått å øke med ca.
700 mill. kroner fra 1998 til 1999.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet, vil i den forbindelse understreke betydningen
av at det føres en stram finanspolitikk. Dette vil være
et viktig bidrag til å få renten ytterligere ned
og dermed bidra positivt til økonomien også i
kommunesektoren.
Flertallet vil understreke at
dette viser at det ikke bare er den nominelle veksten i rammeoverføringene og
kommunenes inntekter som betyr noe for de økonomiske vilkårene,
men at statsbudsjettet blir utformet slik at det gir rom for lave
renter og lav prisstigning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at nedjusteringen
av lønnsvekstanslaget fører til at også anslaget
for kommunesektorens skatteinntekter nedjusteres. For kommunene
er skatten anslått til å øke nominelt
med 1,4 pst., mens det for fylkeskommunene er anslått nominelt
uendret skatteinngang. Det innebærer en reduksjon i forhold
til anslaget i Nasjonalbudsjettet for 1999 på henholdsvis
2 og 3 prosentenheter.
Dette flertallet har merket seg
at det er foreslått en netto økning på 400
mill. kroner til kommunesektoren i forbindelse med revidering av
Nasjonalbudsjettet for 1999.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at gebyrinntektene oppjusteres med om lag 400 mill. kroner. Denne økningen
kommer hovedsakelig fra økte gebyrer knyttet til egen bolig
og har sammenheng med økte kostnader knyttet til deponiavgiften.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at den økonomiske situasjonen i mange kommuner er spesielt
vanskelig i år. Flere kommuner har måttet redusere
tjenestetilbudene til befolkningen og det er spesielt tilbudet til
barn og unge som er blitt rammet. Disse medlemmer minner
om at Arbeiderpartiet for 1999 foreslo om lag 1 mrd. kroner i styrking
av kommuneøkonomien. Disse medlemmer vil
påpeke at sentrumspartiene kunne fått til en styrking
av kommuneøkonomien i samarbeid med Arbeiderpartiet, som
ville gjort at kommunene ikke hadde måttet redusere tilbudet
til barn og unge. Disse medlemmer vil på det
sterkeste avvise den virkelighetsbeskrivelsen som framgår
av merknaden fra Fremskrittspartiet og Høyre, og viser
til tabellen nedenfor.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine generelle merknader under pkt. 1 og til Budsjett-innst.
S. I (1998-99) og Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99).
Kommunesektorens inntekter,
nøkkeltall
Kommunesektorens inntekter
i millioner kroner. Tallene for 1998 er korrigert for nye oppgaver
m.v.
Formål | Anslag på
regnskap for 1998 | Vedtatt
budsjett
(1999) | AP (1999) |
Skatteinntekter | 87 540 | 90 460 | 89 500 |
Skatt på inntekt
og formue | 84 000 | 86 780 | 85 820 |
herunder Regjeringens forslag
til skatt på inntekt og formue | | 86 780 | 86 780 |
herunder forslag til endringer
i kommunesektorens inntekter fra skatt på formue
og inntekt fra personlige skatteytere (forskuddspliktige)
i forhold til Regjeringens forslag. | | | -960 |
herunder forslag til endringer
i kommunesektorens inntekter fra skatt på formue
og inntekt fra bedrifter (etterskuddspliktige) i forhold til Regjeringens
forslag. | | | |
Eiendomsskatt m.v. | 3 540 | 3 680 | 3 680 |
Rammetilskudd | 46 873 | 49 145 | 51 277 |
Øremerkede statlige
overføringer innenfor kommuneopplegget | 25 938 | 29 621 | 29 288 |
Gebyrer | 23 548 | 24 854 | 24 854 |
Andre inntekter | 6 756 | 7 056 | 7 056 |
= Samlede
inntekter | 190
655 | 201
136 | 201
975 |
Prosentvis vekst i samlede
inntekter i løpende kroner
(verdivekst) | | 5,5 | 5,94 |
Prisstigning i kommunesektoren
| | 4,25 | 4,25 |
Prosentvis vekst i samlede
inntekter korrigert for
prisstigningen (volumvekst) | | 1,2 | 1,62 |
Frie
inntekter | 134 621 | 139 605 | 140 777 |
Verdivekst i frie inntekter
| | 3,7 | 4,57 |
Volumvekst i frie inntekter
| | -0,53 | 0,31 |
Skatteandel i prosent av
frie inntekter | | 64,8 | 63,58 |
Rammetilskudd i prosent
av frie inntekter | | 35,2 | 36,42 |
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Arbeiderpartiets versjon av budsjettvirkningene
for kommunene av de ulike statsbudsjettforslag for 1999 gir et fortegnet
bilde av realitetene. Arbeiderpartiet foreslo ulike kutt som medfører
at deres totale budsjett kun medfører økte overføringer
til kommunene med 200 mill. kroner, ikke 1 mrd. kroner.
Disse medlemmer registrerer at
gebyrinntektene er oppjustert med 400 mill. kroner utover anslagene
i Nasjonalbudsjettet, og at dette i proposisjonen delvis henføres
til den statlige deponiavgiften. Disse medlemmer er
bekymret over denne økningen, som topper en langvarig trend
med gebyrøkninger utover den generelle prisstigningen. Disse
medlemmer viser til Høyres forslag om tiltak mot
gebyrveksten i Dokument nr. 8:49 (1998-99), som er til behandling
i kommunalkomiteen, men vil samtidig etterlyse tiltak fra Regjeringen
for å bidra til at gebyrveksten på kommunale tjenester
kan stanses. Ikke minst avgiftene knyttet til bolig har de siste årene
steget langt mer enn ønskelig.
Disse medlemmer vil peke på at
departementet i proposisjonen drøfter den økonomiske
situasjonen i kommunene, og behovet for omstilling. I den forbindelse
problematiserer departementet en heving av nivået på de
kommunale avgiftene ut fra at det vil "bidra til å tømme
ut potensialet for en ytterligere inntektsvekst". Disse medlemmer vil
slå fast at det å beskytte innbyggerne og boligeierne
mot avgifter har en egenverdi langt utover at disse kan være
en kilde til fremtidig kommunal inntektsvekst.
Komiteen sine medlemer frå Fram-stegspartiet vil
vise til at Framstegspartiet i høve handsaminga av revidert
statsbudsjett gjer framlegg om å auke løyvinga
til innsatsstyrt finansiering av sjukehusa med 315 mill. kroner. Desse
medlemene viser til at Framstegspartiet støttar
framlegget om å auke løyvingane til eldrereformen
med 159 mill. kroner. Desse medlemene vil samstundes
vise til at Framstegspartiet går imot framlegget om å redusere hovudstadstilskotet
med 22 mill. kroner. Desse medlemene viser elles
til handsaminga av St.prp. nr. 67 (1998-99) Revidert nasjonalbudsjett
og dermed til Framstegspartiet sine merknader og framlegg til vedtak
i nemnde sak. Desse medlemene viser òg til sine
merknader om kommuneøkonomien for 1999 i Innst. S. nr.
250 (1997-98).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av
Revidert nasjonalbudsjett og St.prp. nr. 67, som bl.a. medfører økte
statstilskudd til barnehager og til den innsatsstyrte finansieringen
av sykehusene utover Regjeringens forslag, samt nei til reduksjon
av hovedstadstilskuddet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til Sosialistisk Venstrepartis forslag til budsjett for 1999
ville gitt kommunesektoren ca. 9 mrd. kroner utover flertallets
opplegg. Dette ville gitt en framtidsrettet satsing på barn
og unge og en god eldreomsorg og en omfordeling som hadde minsket
forskjellene mellom folk og landsdeler. Sosialistisk Venstrepartis
opplegg til Revidert nasjonalbudsjett for 1999 ville styrket kommunesektoren
med ca. 2,4 mrd. kroner.
Dette medlem viser til at opplegget
for eldrereformen med aktivitetskrav knyttet til øremerkede
midler, har ført til at budsjettposter som går
til barn og unge har opplevd store kutt. Dette var kjent da budsjettet
ble vedtatt, og dette medlem vil derfor hevde at
dette er en villet politikk fra flertallet. Den offentlige enhetsskolen
svekkes, samtidig som det åpnes for stadig flere private
skoler. Skolen er den viktigste felles-arena for samfunnet og den
viktigste investering i framtida. Istedenfor å satse på en
god og framtidsrettet skole for alle, føres det en politikk
som vil splitte opp, fjerne mangfoldet og ikke sikre kvaliteten
i offentlig skole. Dette har gått ut over offentlig skole
generelt. I statsbudsjettet for 1999 valgte Stortinget å sette
av 50 mill. kroner i ekstra skjønnsmidler til kommuner
med svak økonomi og nedleggingstruede grendeskoler for å bøte
på ett av problemene som oppstod. Sett i forhold til størrelsen
på den totale skjønnsramma og sett i sammenheng
med innretningen på eldrepakka slik flertallet vedtok den,
er en slik bevilgning helt utilstrekkelig og lite målrettet.
Dersom Stortinget skal hindre at kommunen må kutte i tiltak
til barn og unge, må rammene være tilstrekkelige,
innretningen på dem slik at kommunene ikke tvinges til
kutt på prioriterte områder innafor
ulike sektorer. Innafor en tilstrekkelig ramme må så kommunene
sjøl bestemme skolestruktur, opprettelse og nedlegging
av skoler. Å øremerke en skjønnspott
til ett formål innenfor skolesektoren er ikke hensiktsmessig,
fordi situasjonen er ulik i kommunene og behovene på andre
områder innenfor skolesektoren kan være like påtrengende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at kommuner som får
vesentlig tap som følge av bortfall av selskapsskatten
skal få kompensert om lag halvparten av tapet gjennom økt naturressursskatt
for kraftkommunene, hovedstadstilskudd for Oslo eller økte
skjønnsmidler for andre kommuner.
Flertallet viser til Innst. S.
nr. 250 (1998-99) (sidene 23-24) hvor det står:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at dersom det skulle vise seg at nye beregninger eller endrede
forutsetninger, f.eks. lavere inntektsskatt, skulle føre
til at flere kommuner enn de som framgår av proposisjonen
taper på å gjøre selskapsskatten statlig,
vil flertallet be om at disse også blir kompensert på lik
linje med andre tapskommuner."
Flertallet mener dette må følges
opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at Fremskrittspartiet og
Høyre har stemt imot at kommunene skal miste selskapsskatten,
og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til brev av 4. juni 1999 fra Finansdepartementet
til finanskomiteen hvor Regjeringen kommer med nye tall for oppgjør
av skatterestanser overfor Norsk Hydro for årene 1966-1992.
Finansdepartementet opplyser at pga. nye opplysninger i saken så må netto
skyldig skatt til Oslo kommune reduseres fra om lag 128 mill. kroner
til i underkant av 50 mill. kroner. Finansdepartementet opplyser
også at det må foretas nye beregninger i Skattedirektoratet
for å komme fram til de nøyaktige tallene for
Oslo og for de øvrige berørte kommuner og fylkeskommuner.
Videre framgår det av Finansdepartementets
brev at saken omhandler tvister om fordeling av inntekter og fradrag
mellom ca. 50 kommuner og at departementet nå vil legge
fram nye tall for et forenklet oppgjør der det går
fram hvordan skatterestansene fordeler seg på den enkelte
kommune og fylkeskommune.
Flertallet vil påpeke
behovet for at Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet
sørger for å kvalitetssikre tall og beregninger
før de legges fram for Stortinget. For øvrig viser flertallet til
sine respektive fraksjoners merknader i innstillingen til Revidert
nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet imøteser
de nye beregningene i denne saken. Disse medlemmer vil
derfor ikke behandle denne saken nå, så lenge
det er så stor usikkerhet beheftet med tallene, og går
derfor imot kuttet på 128 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at Regjeringen ikke følger opp intensjonen i behandlingen
av selskapsskatten når det gjelder Oslo kommune, idet hovedstadstilskuddet
foreslås redusert med 150 mill. kroner.
Disse medlemmer finner det urimelig
med forskjellsbehandling mellom kommuner som har parallelle uoppgjorte
skattesaker og vil derfor gå imot kuttet i hovedstadstilskuddet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til disse partienes merknader i forbindelse
med behandlingen av St.prp. nr. 67 (1998-99) og St.meld. nr. 2 (1998-99) Revidert
nasjonalbudsjett 1999 når det gjelder foreslått engangskutt
på 150 mill. kroner i hovedstadstilskuddet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at hovedstadstilskuddet er finansiert ved trekk fra alle
andre kommuner. Dette medlem finner at denne finansieringsmåten
må gås igjennom, sammen med en vurdering av overgangsordningene
som hører til Rattsø I og II.
Komiteen har merket seg at det
er gitt støtte gjennom skjønnsmidler til utrednings-
og utviklingsprosjekter i kommuner eller fylkeskommuner eller i
samarbeid med disse. Komiteen har merket seg de retningslinjer
som er grunnlag for tildelingen. Videre har komiteen merket
seg at det for 1998 ble bevilget om lag 6,3 mill. kroner til særskilte
prosjekter og at det for 1999 er satt av inntil 20 mill. kroner
for tildeling etter de samme retningslinjene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, støtter en videreføring
av ordningen for år 2000 og vil understreke viktigheten
av at prosjektene har utviklingskarakter og læringseffekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyrekan ikke ut
fra den redegjørelsen som gis i proposisjonen se at denne
tildelingen av prosjektmidler har en naturlig plass innenfor rammen
for skjønnsmidler, og mener at denne ordningen ikke bør videreføres
i neste budsjettår.
Komiteen sine medlemer frå Fram-stegspartiet konstaterer
at prosjekta det var løyvd pengar til i 1998 var små,
og anten var unyttige eller burde vere ein naturleg del av kommunane
sine oppgåver. Desse medlemene meiner at
slike prosjekt må komme inn under den vanlege prioriteringa
i samband med handsaminga av dei ordinære budsjetta i kommunane. Desse
medlemene meiner at tildelinga av prosjektmidlar verkar
byråkratisk og lite effektiv.
Komiteen har merket seg at budsjettbalansen
i kommunene er betydelig forverret fra 1998 til 1999 i den forstand
at 1 av 3 kommuner i 1999 har fastsatt et budsjett som isolert sett
viser underskudd. For 1998 gjaldt dette 1 av 6 kommuner. Komiteen vil
understreke at kommunene for tiden er inne i en tung investeringsfase
i forbindelse med handlingsplanene for eldreomsorgen og helse. Samtidig
medførte lønnsoppgjøret for 1998, utvidet
arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen, økte
pensjonspremier og økte renteutgifter til betydelige merkostnader
for kommune-sektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, vil understreke at kommunene har et kontinuerlig
ansvar for å tilpasse tjenestetilbudet til befolkningens
behov innenfor de fastsatte inntektsrammer. Dette medfører
behov for prioritering av ressurser mellom de forskjellig tjenesteområdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at kommunene må fortsette
arbeidet med omstilling og effektivisering, ikke minst gjennom konkurranseutsetting,
og viser i den forbindelse til sine generelle merknader.
Komiteen sine medlemer frå Fram-stegspartiet konstaterer
at trass i at ein ved fleire høve har erfart at sal av
kommunale eigedomar, som til dømes aksjar i kraftselskap,
og konkurransestimulering, har betra den kommunale økonomien,
er det mange kommunar som ikkje har prøvd dette - mest grunna
politiske prinsipp. Desse medlemene vil hevde at
dersom kommunane endrar haldninga til desse prinsippa, er innsparingspotensial
særs stort. Desse medlemene vil derfor hevde
at kommunane sjølve har ein del av skulda for sin eigen økonomiske situasjon. Desse
medlemene er samd med dei som hevdar at Stortinget pålegg
kommunane den eine reforma etter den andre og at pengar ikkje følgjer
med. Desse medlemene vil vise til Framstegspartiet sine
forslag om at Staten skal ha det økonomiske ansvaret for
helse, omsorg og utdanning. Dette ville ha ført til at
kommunane sin økonomi ville ha vorte vesentleg betre og
kommunane kunne ha konsentrert seg om å verte gode servicekommunar
for innbyggjarane sine. Desse medlemene viser til
handsaminga av St.prp. nr. 67 (1998-99), der Framstegspartiet fremmar
forslag om å gjere løyvingane til ISF om til overslagsløyvingar. Desse
medlemene er skuffa over at Regjeringa ikkje i samband med
Revidert nasjonalbudsjett har fremma ei sak om offentleg stønad til
private barnehagar slik budsjettavtalen ga bod om. Desse
medlemene viser elles til sine merknader i Innst. S. nr.
250 (1997-98).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ser med bekymring på den
manglende satsingen på barnehager fra denne Regjeringen.
På grunn av prioriteringer i den økonomiske politikken
har barnehageutbyggingen så å si stoppet helt
opp, og målet om at alle som ønsker det skal ha
et tilbud innen år 2000 kan dermed ikke nås. Disse
medlemmer vil understreke at barnehagene er det beste og
tryggeste omsorgstilbudet barn kan få når foreldrene
er i arbeid.
Disse medlemmer ønsker å videreføre
den høye satsingen på barnehageplasser som disse
partiene har stått for. Derfor mener disse medlemmer at
tallet for 1999 skulle vært 12 000 nye plasser, ikke 2 500
som Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer vil f.eks. vise
til situasjonen i Oslo der hele 4 200 barn står i kø for å få barnehageplass. Samtidig
vet vi at dette ikke bare gjelder Oslo, men mange kommuner, slik
at det totale antallet er mye høyere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet i Revidert nasjonalbudsjett for 1999 legger
inn en økning på 5 000 barnehageplasser, og vil
i tillegg legge inn stimuleringstilskudd på 10 000 kroner
pr. plass.
Disse medlemmer er klar over
den vanskelige situasjonen i de private barnehagene, men vil allikevel ikke
støtte Regjeringens forslag om å kutte 56 mill. kroner
på driftstilskuddet til de kommunale barnehagene for å omdisponere
til de private. Dette løser ingen problemer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti i Revidert nasjonalbudsjett legger
inn 900 mill. kroner til bygging av 10 000 flere barnehageplasser
og et ekstra tilskudd på 5 000 kroner pr. utbygd plass
som står ferdig innen 10. januar 2000.
Dette medlem vil også peke
på at skal det bli mulig for kommunene å øke
barnehageutbygging, må kommune også ha nok frie
inntekter til sin egenandel, og til å holde foreldrebetalingen
på et nivå som folk har råd til å betale.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det i Revidert nasjonalbudsjett
er foreslått en tilleggsbevilgning på i alt 40
mill. kroner for å styrke økonomien i de private
barnehagene. Av beløpet går 37 mill. kroner direkte
til private barnehager. Kommunene tilføres 3 mill. kroner
som kompensasjon for økte administrative utgifter.
Disse medlemmer vil ut over dette
vise til barnehagemeldingen som legges fram til høsten
hvor situasjonen for de private barnehagene tas opp i sin helhet.
Disse medlemmer vil påpeke
at den foreslåtte omdisponeringen kommer som følge
av at det i budsjettet for 1999 ligger inne driftsmidler for et
vesentlig høyere antall nye barnehageplasser enn det som
ble bygget i 1998. Disse medlemmer mener en naturlig
konsekvens av dette er å omdisponere deler av det ubrukte
driftstilskuddet til private barnehager som har stort behov for
disse midlene. På denne måten sikrer man drift
av barnehageplasser som ellers ville vært i faresonen for
nedleggelse. Men disse medlemmer registrerer altså at
Arbeiderpartiet anser det som logisk å opprettholde driftsmidler
til barnehageplasser som ikke eksisterer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at det i flere år har vært et misforhold
mellom oppgaver kommunesektoren er satt til å løse
og de midler som blir stilt til disposisjon. I tillegg har inntektene
mellom kommuner og mellom fylkeskommuner fordelt seg skeivt. Det økonomiske
opplegget for 1999 har forsterket disse problemene og Regjeringen
har heller ikke i Revidert nasjonalbudsjett for 1999 lagt opp til å bedre
situasjonen. Som et eksempel på inkonsekvens og manglende
kompensasjon kan nevnes at etterslep pga. at prisveksten i 1999 ble
lavere enn det som var lagt til grunn i opplegget, blir trukket
inn, mens Regjeringen unnlater å ta hensyn til at prisstigningen
i 1998 ble 5,7 pst. noe som er vesentlig høyere enn det
som lå til grunn i budsjettet (4,6 pst.). Isolert sett
gir dette en inntektsnedgang på 2 mrd. kroner både
i 1998 og 1999. Dette må hensyntas når en skal
vurdere svekkelsen i budsjettene.
Dette medlem vil også minne
om at manglende kompensasjon for befolkningsvekst i tillegg gir
en innstramming på 1 pst. over to år.
Dette medlem vil vise til egne
merknader i kommuneproposisjonen for 1999, Innst. S. nr. 250 (1997-98)
og i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1998-99) der det pekes på den
manglende finansieringen av pålegg og reformer, manglende
kompensasjon for lønnsoppgjør og utgifter til
KLP og hvilke konsekvenser dette ville få. Dette har slått
til. Beskrivelsen som Regjeringen sjøl gir viser at situasjonen
nå er svært vanskelig i mange kommuner. Samtidig
skyves ansvaret for kuttene og konsekvensene av dem, nedover til
de lokale folkevalgte og de ansatte. Regjeringen og stortingsflertallet kan
ikke fortsette å gi inntrykk av at kommunesektoren har
nok ressurser og unnlate å ta ansvaret for hvilke tjenester
som må svekkes eller legges ned når rammene ikke
er tilstrekkelige. Presset på privatisering vil øke når
mange kommuner ikke kan følge opp kvalitets- og kvantitetskrav
fra befolkningen.
Dette medlem vil vise til at
egenbetaling for barnehager og hjemmehjelp har økt med
6 pst. og for skolefritidsordningen er økningen hele 12 pst.
Samtidig har konsumprisindeksen bare steget med 2,3 pst. Når en
ser dette sammen med økningen i egenbetaling ved sykdom
på ca. 700 mill. kroner som flertallet gjennomførte
i budsjettforliket, betyr dette en stor betalingsprivatisering som
først og fremst rammer de som har dårlig råd.
Dette medlem vil hevde at slike økninger
er en uønsket utvikling. Når egenbetalingen av
viktige fellesgoder øker, har det stor betydning for hvem
som har råd til å bruke tjenestene. Sosialistisk
Venstreparti ønsker å gjøre forskjellen
mellom fattig og rik mindre. Da må egenbetalingen reduseres
og skattefinansieringen øke. I sin tiltredelseserklæring
la også Regjeringen vekt på dette, men har unnlatt å følge
dette opp.
Dette medlem vil vise til at
det er et økende antall kommunebudsjetter som ennå ikke
er godkjent hos fylkesmennene. Dette er et viktig parameter på den vanskelige
budsjettsituasjonen i mange kommuner.
Dette medlem oppfatter at dette
er en utvikling flertallet ønsker i og med at de på tross
av svært god norsk økonomi og ett stadig økende
privat forbruk, unnlater å finansiere fellesgodene på en
tilstrekkelig måte.
Dette medlem vil vise til Sosialistisk
Venstrepartis forslag i forbindelse med innstillingen om Revidert nasjonalbudsjett.
Komiteen har merket seg at 347
kommuner pr. 4. mai 1999 er tildelt fullt tilskudd til styrking
av pleie- og omsorgstjenesten, mens 88 kommuner har fått
avkorting i driftstilskuddet fordi kravene for å utløse
tilskudd ikke er innfridd. Komiteen har merket seg
at Regjeringen fortsatt vil følge situasjonen nøye
og at fylkesmennene og fylkeslegene i nært samarbeid med
kommunene vil bistå i prosessen med å innfri kravene. Komiteen har
videre merket seg at om lag 120 kommuner vil få skjønnstilskudd
i 1999 fordi de har foretatt større investeringer i sykehjem
og omsorgsboliger før finansieringsordningene ble endret. Komiteen har også merket
seg at aktivitetskravene som er knyttet til driftstilskuddet ikke
gjelder for skjønnstilskudd som er tildelt på dette
grunnlaget.
Komiteen merker seg at Regjeringen
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett har foreslått
at tilsagnsrammen for bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser
fra 3 700 til 5 800 enheter med tilhørende økning
i bevilgningen på 159 mill. kroner for 1999. Komiteen er
tilfreds med at kommunene har planlagt å ferdigstille 8 000
nye omsorgsboliger og institusjonsplasser i 1999 og 10 500 i 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener dette ligger over de
måltallene som ble forutsatt i handlingsplan for eldreomsorgen. Det
er likevel grunn til å tro at planene strammes noe inn
når de skal innarbeides i økonomiplan og de årlige budsjetter. Flertallet har
festet seg ved at kommunene planlegger å styrke bemanningen
i pleie- og omsorgstjenestene med mer enn 3 000 nye årsverk hvert år
i planperioden.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet viser til at selv om det er lagt opp til at
eldreomsorg skal gjennomføres på fire år,
er det viktig å påpeke at de kommuner som har behov
for en lenger periode for planlegging og iverksetting kan bruke
ytterligere to år, fram til 2003.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Stortinget våren 1997 etter forslag fra regjeringen
Jagland vedtok en fireårig handlingsplan for eldreomsorgen
for perioden 1998-2001. I denne planen ligger det en økning
på 24 400 sykehjemsplasser/omsorgsboliger og 12 030 årsverk
innen eldreomsorgen. Disse medlemmer vil også understreke betydningen
av at rekrutteringsplanen holdes. Bl.a. kan mye gjøres
ved desentralisert utdanning, samt at en øker innsatsen
for rekruttering fra begge kjønn. Dissemedlemmer finner
det positivt at Regjeringen nå legger opp til at eldreomsorgsplanen
skal gjennomføres i tråd med tidligere vedtak.
Dette viser at Arbeiderpartiet hele tiden har hatt rett når
vi har lagt til rette for en gjennomføring på fire år. Disse
medlemmer presiserer likevel igjen at eldrereformens opprinnelige vedtak
i 1997 var at tidsperspektivet for handlingsplanen kan utvides hvis
det viser seg at målsettingene ikke blir nådd
innen fire år.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet i statsbudsjettet for 1999 foreslo å bevilge
ca. 150 mill. kroner mer til handlingsplanen for eldreomsorgen enn det
budsjettforliket innebar. Med Arbeiderpartiets forslag ville gjennomføringen
av handlingsplanen kunne gått som tidligere planlagt.
Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet har
merka seg at Regjeringa gjennom St.prp. nr. 67 (1998-99), gjer framlegg
om å auke løyvinga på kap. 586 med 159
mill. kroner for 1999 grunna at planane til kommunane vart ferdig
tidlegare enn ein trudde ved utarbeidinga av statsbudsjettet. Framstegspartiet
støttar denne auken. Desse medlemene meiner
at denne løyvinga burde vere ei overslagsløyving
og vil gjere framlegg om det i høve handsaminga av statsbudsjettet
for år 2000.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti har hatt økonomi i sine
budsjettopplegg til å gjennomføre eldrereformen
som opprinnelig vedtatt og har hele tiden gått inn for
at de kommuner som ikke ville bli ferdig innen tidsfristen, skulle
få anledning til å fullføre senere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet, viser til vedtak VIII i forbindelse med
Budsjett-innst. S. nr. 11 (1998-99) hvor Stortinget ber Regjeringen
innskjerpe overfor kommunene at de øremerkede bevilgninger
til eldresatsingen blir brukt til økt innsats for de eldre
og ikke til andre kommunale formål. Flertallet er
kjent med at en del kommuner etter denne innskjerpingen har problemer
med å dokumentere aktivitetsvekst etter de kriterier som
gjelder for utbetaling av Tilskudd til omsorgstjenester (dvs. eldreomsorg).
Flertallet har merket seg at
enkelte kommuner kan dokumentere aktivitetsvekst f.eks i form av
at flere eldre får omsorg, men at disse kommunene likevel
ikke kvalifiserer til midler etter kriterier som f.eks økt
antall stillinger innen eldreomsorgen. Flertallet er
videre kjent med at en del kommuner allerede har kommet langt i
utbyggingen av eldreomsorgen.
Flertallet viser til brev fra
Kommunal- og regionalministeren av 11. mai 1999 hvor det framgår
at det pr. 1. mai 1999 til sammen var holdt tilbake 218 mill. kroner
av kap. 670-61 "Tilskudd til omsorgstjenester", og at dette dreide
seg om 88 kommuner.
Flertallet viser til at fylkesmennene
og fylkeslegene i samarbeid med de berørte kommunene går
gjennom eldreplanene og kommer med innspill og forslag slik at kriteriene
kan oppfylles, tilskuddene utbetales og eldreomsorgen styrkes. Flertallet vil
understreke viktigheten av arbeidet mellom de berørte kommuner, fylkesmennene
og fylkeslegene med henblikk på å finne fornuftige
og rettferdige løsninger.
Komiteen mener Regjeringen
bør legge til rette for at rommet for å nytte
lokalt skjønn utvides. Dette for å unngå urimeligheter
og for å unngå at bevilgninger til eldreomsorg
blir stående ubenyttet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til de uheldige konsekvenser aktivitetskravet har ført
med seg og vil motsette seg at innretningen på øremerkede
midler legges inn med slike føringer.
Dette medlem vil vise til sine
merknader under pkt. 6.2.
Komiteen viser til at kommunene
siden 1995 har mottatt øremerkede tilskudd til mennesker
med psykiske lidelser. Komiteen har merket seg at
omfanget av tjenestetilbudet på dette området
viser en positiv utvikling. Komiteen merker seg spesielt
at utbyggingen i kapasiteten for barn og unge har kommet godt i
gang. Dette med bakgrunn i at kommunene har fått utdannet
kvalifisert personell, og at kommunene bestreber seg for å nå de
hovedmål og aktivitetskrav som er lagt fra Sosial- og helsedepartementet.
Dette har gitt rom for økt aktivitet i kommunene i løpet
av 1998. Komiteen vil imidlertid påpeke
at mye arbeid gjenstår før en når ønsket
mål om tilstrekkelig behandling, boligetablering og sysselsettingstilbud
til denne gruppen. Likeså er komiteen kjent
med at det for en del kommuner har vært vanskelig å finne økonomisk rom
for nye stillingshjemler for kvalifisert personell. Komiteen vil
derfor understreke at selv om vi nå ser en positiv utvikling
er det fortsatt mye ugjort.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til handsaminga av St.prp. nr. 67 (1998-99), og partiet sine merknader
og forslag i innstillinga om Revidert nasjonalbudsjett.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på behovet for kommunale midler til å følge
opp dette arbeidet. Særlig blir dette viktig å minne
om, når flertallet i tillegg har gått inn for bruk
av tvang utenfor institusjon. Etter dette medlems mening
er dette et alvorlig tilbakeskritt for psykisk helsevern.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til handsaminga av St.prp. nr. 67 (1998-99), og partiet sine merknader
og forslag i innstillinga om Revidert nasjonalbudsjett.
Komiteen har merket
seg at det i videregående skole har vært en nedgang
på 10 000 elever siden skoleåret 1996-97. Det
har vært en jevn reduksjon på grunnkurs, VK I
og VK II, med unntak av allmennfaglig påbygningskurs som
har hatt godt og vel 15 pst. flere elever i år enn i fjor.
Komiteen har merket seg at oppfølgingen
av St.meld. nr. 23 (1997-98) Om opplæring for barn, unge og
voksne med særskilte behov fører til at det overføres midler
som tilsvarer 264 årsverk fra staten til PP-tjenesten i
kommunene og fylkeskommunene. Komiteen støtter
at midlene innarbeides i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner
om ca. fem år. Komiteen merker seg at dersom
Programmet for Nord-Norge avvikles kan det bli aktuelt med ytterligere
styrking av PP-tjenesten.
Komiteen viser til behandlingen
av Ot.prp. nr. 82 (1998-99) Om lov om teknisk fagskole.
Komiteen vil, når det
gjelder Teknisk fagskoles plass i skolesystemet, henvise til utvalget
oppnevnt i statsråd 26. februar d.å. Utvalget
skal vurdere opplæring som ikke går inn under
opplæringsloven, universitets- og høyskoleloven
eller privathøyskoleloven. Utvalget skal utrede behovet
for ulike typer opplæringstilbud som i dag verken defineres
som videregående opplæring eller høyere
utdanning. Det skal foreslå plassering og lovtilknytning
for de tilbud en ser behov for innenfor et helhetlig opplæringssystem.
Komiteen vil likevel peke på at
det må gjennomføres tiltak for å sikre
de tekniske fagskolene. Komiteen viser til merknadene
fra sine respektive fraksjoner i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
i forbindelse med behandlingen av lov om tekniske fagskoler høsten
1999.
Komiteen mener det er viktig
også i framtida å sikre det gode faglige tilbudet
til leirskolene. På denne bakgrunn er det positivt at det
pedagogiske personalet ved leirskoler med fast pedagogisk bemanning
skal være tilsatt i den kommunen hvor leirskolen ligger. Dette
er med på å sikre både leirskolens kompetanse
og rekruttering. En lovfesting av dette gir departementet hjemmel
for utfyllende forskrifter på dette punkt, slik det er
etter gjeldende grunnskoleforskrift § 1-5 nr. 6 første
ledd. Komiteen vil videre peke på at læreplanen
for grunnskolen slår fast at elevene skal ha et tilbud om
leirskole eller annen opplæring i naturen. Komiteen ber
departementet følge situasjonen nøye slik at elevene
får tilbud om leirskoleopphold eller annen opplæring
i naturen i grunnskolen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under pkt. 13.2.
Dette medlem vil vise til sine
merknader til kommuneøkonomien for 1999, Innst. S. nr.
250 (1997-98), der Sosialistisk Venstreparti ber om totalgjennomgang av
finansieringen av videregående skole, slik at behovet for å gi
voksne og lite mobile elever et bedre tilbud og slik at det blir
mulig å holde oppe undervisningen på mindre utkantskoler
med mange tomme plasser.
Komiteen har merket
seg at forsøksordningen, som har foregått i åtte
fylker i 1997 og 1998, og som gir anledning til å kjøpe
medisinsk utredning og behandling for mennesker med lidelser som
kan kureres gjennom enkle inngrep gjøres til en permanent
og landsdekkende ordning fra 1999.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (1998-99), kap. 323 der en enstemmig
familie-, kultur- og administrasjonskomité uttalte:
«Komiteen har merket seg at Rikskonsertene har fått en
rekke forvaltningsoppgaver, og ber departementet vurdere Rikskonsertenes
posisjon som produsent og forvaltningsorgan, med sikte på en
avklaring av de ulike rollene Rikskonsertene skal spille.»
Flertallet viser til
at det i dag er ulik organisering av skolekonsertordningen mellom
den enkelte fylkeskommune og Rikskonsertene. Flertallet er
opptatt av å sikre den enkelte fylkeskommune mulighet til å organisere
dette samarbeidet ut fra de forutsetninger de innehar. Det legges
også vekt på muligheten for å opprettholde
de musikermiljøene som er bygd opp i den enkelte fylkeskommune
og mener at dette samarbeidet må organiseres slik at dette
er mulig. Flertallet viser til at et flertall av
fylkeskommunene har gått imot den nye avtalen. Flertallet ber
Regjeringen komme tilbake til saken i forbindelse med den gjennomgangen av
Rikskonsertene som Stortinget tidligere har bedt om og går
derfor imot forslaget om å omorganisere skolekonsertordningen
på dette tidspunkt.
Det forutsettes at nåværende
ordning fortsetter inntil Stortinget har behandlet saken.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til den prosess som har
vært mellom fylkeskommunene, Kommunens Sentralforbund og
Rikskonsertene. En arbeidsgruppe nedsatt av Kulturdepartementet
og Kommunenes Sentralforbund, med representanter fra Kommunenes
Sentralforbund og Rikskonsertene, kom i mars 1999 fram til et omforent
forslag til ny avtale.
Disse medlemmer har merket seg
at en del fylkeskommuner reserverer seg mot det framlagte avtaleforslaget
som nå har vært ute på høring.
Dersom fylkeskommunene og Kommunens Sentralforbund ikke ønsker
denne avtalen, bør det forutsettes at nåværende ordning
videreføres.
Regjeringen legger opp til en reell vekst i
kommunesektorens samlede inntekter på om lag 1G prosent
fra 1999 til 2000. Dette svarer til en reell inntektsvekst på om
lag 2,5 mrd. kroner. Veksten er regnet fra det nivået på kommunesektorens
inntekter i 1999 som er lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett,
inkludert forslag til bevilgningsendringer i St.prp. nr. 67 (1998-99).
Innenfor rammen av et stramt finanspolitisk
opplegg har Regjeringen funnet rom for å øke kommunesektorens
samlede inntekter fra 1999 til 2000. Opplegget må ses i
lys av at Regjeringen trapper opp innsatsen på høyt
prioriterte områder innenfor helsesektoren og eldreomsorgen,
i tråd med de vedtatte handlingsplanene. Det meste av inntektsveksten
for 2000 vil derfor komme gjennom øremerkede ordninger.
Det legges også opp til en viss vekst i de frie inntektene.
For å løse de prioriterte oppgavene innenfor helsesektoren
og eldreomsorgen, er det nødvendig at kommuner og fylkeskommuner
omprioriterer og effektiviserer ressursbruken.
Regjeringen legger til grunn at handlingsplanen
for eldreomsorgen gjennomføres som opprinnelig vedtatt av
Stortinget, fra 1998 til og med 2001. I statsbudsjettet for 2000
vil det i tråd med dette bli foreslått at driftstilskuddet
trappes opp med 800 mill. kroner, og at til-sagnsrammen for oppstartingstilskudd
til omsorgsboliger og sykehjem settes til 5 800 enheter.
Regjeringen legger opp til opptrapping av satsingen innenfor
helsesektoren i 2000. Grunnlaget for denne satsingen er handlingsplaner
for investeringer i medisinsk teknisk utstyr i sykehus, styrking
av psykisk helsevern og kreftomsorg, som ble behandlet i Stortinget våren
1998.
Regjeringen legger opp til en reell vekst i
de frie inntektene på om lag G pst.
Regjeringen legger til grunn om lag samme reelle nivå på kommunenes
og fylkeskommunenes skatteinntekter i 2000 som i 1999, basert på anslaget
for kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter i 1999 i Revidert
nasjonalbudsjett. Dette innebærer at nedjusteringen av
kommunesektorens skatteinntekter i 1999 med i alt 450 mill. kroner
vil bli videreført til 2000.
Det presiseres at dersom anslaget for kommunesektorens
skatteinntekter i 1999 blir endret i forhold til forutsetningene
i Revidert nasjonalbudsjett, kan vekstforutsetningene for kommunesektorens
inntekter for 2000 bli endret når statsbudsjettet legges
fram i oktober.
Regjeringen tilrår at en i likhet med
tidligere år fastsetter de kommunale og fylkeskommunale
skattørene ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten.
Dette skyldes at det er stor usikkerhet knyttet til anslaget for kommunesektorens
skatteinntekter for inneværende år, og at anslaget
for skatteinntekter for 2000 vil avhenge av anslag for lønnsutvikling,
sysselsettingsanslag og eventuelle endringer i skattereglene.
Regjeringen foreslår at tapskompensasjonen
for kommuner og fylkeskommuner som følge av omleggingen
av inntektssystemet i 1997, blir videreført i 2000 etter
de samme prinsipper som i de foregående år. Økningen
i tapskompensasjonen er anslått til om lag 470 mill. kroner.
Gjennom inntektssystemet gis det et særskilt
tilskudd til kommunene og fylkeskommunene i Nord-Norge. Regjeringen
vil i statsbudsjettet for 2000 foreslå at tilskuddet for
2000 skal være reelt uendret i forhold til nivået
på tilskuddet i 1999.
Regjeringen foreslår at Kommunal- og
regionaldepartementet får fullmakt til å fordele
4 310 mill. kroner i skjønn i 2000. En nærmere
omtale av skjønnsrammen for 2000 er gitt i pkt. 3.5 i proposisjonen.
En vesentlig del av inntektsveksten til kommunene er
knyttet til øremerkede tilskudd til gjennomføring
av handlingsplanene innenfor helsesektoren og eldreomsorgen. Dette
legger begrensninger på veksten i de frie inntektene. I
Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 tar Regjeringen sikte
på å legge fram forslag om innlemming av øremerkede
tilskudd i inntektssystemet, slik at kommunesektoren kan få større
rom til å anvende inntektene i tråd med lokale
prioriteringer.
Regjeringen vil fram til Kommuneøkonomiproposisjonen
for 2001 vurdere en utvidelse av dagens ordning med drøftingsmøter
mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund
(KS) i retning av en konsultasjonsordning. Denne vurderingen gjøres
i samarbeid med KS. Regjeringen vil ta initiativ overfor KS til
et opplegg for hvordan dette arbeidet skal legges opp.
Inntektssystemet er et system for fordeling
av statlige rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner.
For kommunene foreslår Regjeringen
for år 2000 at det bevilges følgende tilskudd
over kap. 571:
– Post 60
Innbyggertilskudd med utgifts- og inntektsutjevning (endret)
– Post 62 Nord-Norgetilskudd
– Post 63 Regionaltilskudd
– Post 64 Skjønnstilskudd
– Post 65 Hovedstadstilskudd
For fylkeskommunene foreslår Regjeringen
at det for år 2000 bevilges følgende tilskudd
over kap. 572:
– Post 60
Innbyggertilskudd med utgifts- og inntektsutjevning (endret)
– Post 62 Nord-Norgetilskudd
– Post 64 Skjønnstilskudd
– Post 65 Hovedstadstilskudd
Innføringen av løpende inntektsutjevning
medfører at tidligere post 61 Inntektsutjevnende tilskudd
faller bort. Løpende inntektsutjevning er foreslått
utformet som en ren omfordeling mellom kommuner og mellom fylkeskommuner.
For hele landet samlet vil netto inntektsutjevning summere seg til
null og ikke lenger være et tilskudd over statsbudsjettet.
Beløpet som tidligere ble bevilget til inntektsutjevnende
tilskudd, vil bli overført til innbyggertilskuddet, post
60. Post 60 vil derfor fra år 2000 omfatte Innbyggertilskudd,
utgifts- og inntektsutjevning.
Det den enkelte kommune vil få i rammetilskudd
i år 2000 vil være avhengig av størrelsen
på følgende elementer:
De ulike elementene i inntektssystemet er nærmere omtalt
i proposisjonen.
For 2000 foreslår Regjeringen at Kommunal-
og regionaldepartementet får fullmakt til å fordele
4 310 mill. kroner i skjønnstilskudd, hvorav om lag 1 660 mill.
kroner er ekstraordinært skjønnstilskudd til kommuner
og fylkeskommuner som taper på omleggingen av inntektssystemet,
jf. kapittel 3.4 i proposisjonen. Ordinær skjønnsramme
for 2000 blir således 2 650 mill. kroner. Dette er en nominell økning
på 275 mill. kroner i forhold til sammenlignbar ramme for
1991. Økningen er forårsaket av at det ordinære
skjønnet er prisjustert og at innsatsmidlene til særskilt
ressurskrevende psykisk utviklingshemmede foreslås overført
fra Sosial- og helsedepartementet til det ordinære skjønnet. Økningen
har sammenheng med at det foreslås satt av til sammen 310
mill. kroner av det ordinære skjønnstilskuddet
til dette formålet. Dette finansieres gjennom at innsatsmidlene
til særskilt ressurskrevende psykisk utviklingshemmede
på 210 mill. kroner er foreslått overført
fra Sosial- og helsedepartementet til det ordinære skjønnet.
Resterende 100 mill. kroner foreslås finansiert innenfor
den ordinære skjønnsrammen.
Løpende inntektsutjevning vil bli innført
fra og med år 2000. Overgangsordningen vil beløpe
seg til om lag 251 mill. kroner for kommunene og 10,4 mill. kroner for
fylkeskommunene. Det foreslås at overgangsordningen blir
finansiert innenfor den ordinære skjønnsrammen.
Ved innlemmingen av Reform 97 i inntektssystemet i
1999 benyttet departementet hele kostnadsnøkkelen i stedet
for bare grunnskolenøkkelen i beregningen av overgangsordningen,
jf. kapittel 3.4 i proposisjonen. Dette betyr at noen kommuner har
fått for lite og andre for mye i forhold til en mer korrekt
beregning. Det foreslås at det gis kompensasjon innenfor
den ordinære skjønnsrammen på til sammen
41,5 mill. kroner til kommuner som i 1999 har tapt på departementets beregning
av overgangsordningen.
Det har siden 1996 blitt gitt tilskudd over
skjønnet til kommuner som har store utgifter som følge
av regelen om språkdeling i grunnskoleloven § 40.
Det foreslås at denne ordningen videreføres i
2000 basert på de samme fordelingsprinsippene som i inneværende år,
jf. kapittel 3.5 i St.prp. nr. 60 (1997-98). Dette innebærer en
foreløpig totalramme for 2000 på 29 mill. kroner, som
er en økning på 8,4 mill. kroner fra 1999.
Ordningen med tilskudd over ordinært
skjønn til utviklings- og utredningsprosjekter i kommuneforvaltningen
foreslås videreført i 2000.
Etter anmodning fra Stortinget redegjør
departementet i proposisjonen nærmere for retningslinjene
for det ordinære skjønnstilskuddet.
I retningslinjene presiseres det at skjønnsmidler
som hovedregel kun skal tildeles på grunnlag av forhold som
kommunene selv ikke har herredømme over. På bestemte
vilkår kan det gis tilskudd til en kommune som ber om hjelp
til å komme ut av en vanskelig økonomisk situasjon
som det er grunn til å anta den selv har brakt seg i. En
nødvendig forutsetning for slik hjelp er at kommunen ikke
på kort sikt kan løse problemene selv uten at
det går klart urimelig ut over innbyggerne i kommunen.
Et eventuelt skjønnstilskudd må være koblet
til en forpliktende og tidsavgrenset handlingsplan for hvordan kommunen
skal løse de problemer den er kommet opp i. En slik plan
må inneholde kommunens egne klare bidrag som står
i forhold til at staten yter bidrag på bakgrunn av selvforskyldte
problemer. Et element i en slik plan vil kunne være å utnytte avgiftsgrunnlaget
i kommunen.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 61 (1997-98)
Om kommuneøkonomien m.v. våren 1998 ba Stortinget Regjeringen
om å fremskynde iverksettingen av løpende inntektsutjevning
med sikte på ikrafttredelse fra 1. januar 2000.
I proposisjonen er det nærmere redegjort
for systemet med løpende inntektsutjevning som innføres
fra og med 1. januar 2000.
Departementet foreslår at det etableres
en overgangsordning for å kompensere de kommuner og fylkeskommuner
som taper mest på at 1998 bortfaller som grunnlag for inntektsutjevning.
Overgangsordningen kompenserer noen minsteinntektskommuner og -fylkeskommuner
som opplevde stor nedgang i skatteinntektene i 1998 sammenlignet
med et normalår basert på gjennomsnittlig skatteinngang
for årene 1993-97. Overgangsordningen finansieres innenfor
det ordinære skjønnstilskuddet for 2000.
Det etableres ikke en overgangsordning for å kompensere
kommuner og fylkeskommuner som taper på at 1999 bortfaller
som grunnlag for inntektsutjevning. Kommuner/fylkeskommuner
som eventuelt kommer spesielt dårlig ut vurderes i forhold
til skjønnstildelingen i 2002.
Kommunene og fylkeskommunene får en
større andel av innbyggertilskuddet for 2000 utbetalt i
januar- og februarterminene enn i de øvrige terminene for å delkompensere
for eventuelle likviditetsproblemer.
Augustterminen for utbetaling av rammetilskudd inkludert
inntektsutjevning flyttes frem til juli.
Kommunene legger anordningsprinsippet til grunn for
føring av det inntektsutjevnende tilskuddet.
Stortinget vedtok våren 1997 en 4-årig
handlingsplan for eldreomsorgen for perioden 1998-2001, med i alt
24 400 sykehjemsplasser/omsorgsboliger og 12 030 årsverk.
I tråd med dette er det i 1999 lagt opp til 3 000 nye årsverk
og i Revidert nasjonalbudsjett for 1999 legges det nå opp
til tilsagn for 5 800 nye sykehjemsplasser/omsorgsboliger
i 1999.
Regjeringen vil følge opp Stortingets
vedtak om å finansiere byggingen av 24 400 boenheter. Regjeringen legger
til grunn at investeringene gjennomføres innenfor den opprinnelige
tidsplanen for eldreplanen. Dette medfører at det for år
2000 vil bli gitt tilsagn for 5 800 boligenheter. Stortingets budsjettvedtak
for 1999 innebærer imidlertid også at de kommuner
som har behov for noe lengre tid til å planlegge og iverksette
byggeprosjekter, skal få anledning til å bruke
ytterligere 2 år (til 2003). Regjeringen vil følge
opp dette innenfor de vedtatte måltall for samlet antall
boenheter i eldreplanen.
Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2000 foreslå en opptrapping
av driftstilskuddet knyttet til gjennomføringen av handlingsplanen
for eldreomsorgen med 800 mill. kroner. Det generelle driftstilskuddet
vil bli fordelt etter samme fordelingsnøkkel som i 1999.
Regjeringen vil i tråd med Stortingets
vedtak ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1996-97), komme tilbake
til Stortinget med en ny gjennomgang av behovsanslagene og en justering
av virkemidlene etter to år.
Stortinget vedtok våren 1998 en forpliktende
opptrappingsplan over 8 år. Planen innebærer at
det skal investeres for ca. 6,3 mrd. kroner i løpet av
planperioden, og at driftsutgiftene gradvis økes til et
nivå som ligger reelt ca. 4,6 mrd. kroner over utgiftsnivået
i 1998. Det legges til rette for statlig styring gjennom bruken
av øremerkede tilskudd. Planleggingen av tilbudet til mennesker
med psykiske lidelser står sentralt i gjennomføringen
av tiltak og for at de statlige øremerkede tilskuddene
skal nyttes på en optimal måte i tråd
med forutsetningene. Det stilles krav om kommunale og fylkeskommunale
planer før øremerkede midler kommer til utbetaling.
Regjeringen vil følge opp opptrappingsplanen
i budsjettframlegget for år 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, vil vise til at situasjonen i nasjonaløkonomien
tilsier at det er nødvendig å føre en
stram finanspolitikk. Flertallet har merket seg at
det legges opp til en inntektsvekst for kommunesektoren på om
lag 2,5 mrd. kroner for 2000. Flertallet har merket
seg at størstedelen av veksten vil komme som vekst i øremerkede
tilskudd i forbindelse med oppfølgingen av de vedtatte
handlingsplanene innenfor helse- og eldreomsorg. Det legges i tillegg opp
til en viss vekst i de frie inntektene på om lag G pst.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at det i neste kommuneøkonomiproposisjon
vil bli vurdert en utvidelse av den nåværende
ordningen med drøftingsmøter med Kommunenes Sentralforbund
(KS) i retning av en konsultasjonsordning. Dette flertallet mener
dette er positivt.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til sine generelle merknader i denne innstillinga, samt merknadene
under kap. 2.2.4. Desse medlemene viser elles til
sine merknader om kommuneøkonomien generelt i Innst. S.
nr. 250 (1997-98).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 fremme forslag om en økning
av kommunesektorens inntekter utover Regjeringens forslag i St.prp.
nr. 69 (1998-99), om lag i tråd med Arbeiderpartiets forslag
i statsbudsjettet for 1999.
Disse medlemmer vil fremme forslag
om økte frie midler til kommunene i forbindelse med statsbudsjettet
for 2000, slik at kommunene kan benytte seg av de øremerkede
tilskudd til for eksempel eldre- og helsesektoren og slik at de
får økt den økonomiske handlefriheten
noe. Arbeiderpartiet vil i tråd med våre prioriteringer
i statsbudsjettet for 1999 også i statsbudsjettet for 2000
satse ytterligere på blant annet helse, SFO, barnehager
og skole.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til en ny rapport fra
SINTEF som gir en urovekkende beskrivelse av situasjonen i mange
asylmottak her i landet.
Flertallet mener at Regjeringen
må ta tak i problemene. Dette gjelder behandlingstiden
for søknadene som fortsatt er for lang. Det gjelder at
det tar for lang tid før arbeidstillatelse gis. Det gjelder
at det fortsatt er for mange hindringer i veien for å få asylsøkere og
innvandrere raskt ut i arbeid istedenfor å sitte passive
i mottak. Det gjelder tiltak for å kvalifisere seg til arbeid
i Norge. Det må for innvandrere og flyktninger som for
alle andre også lønne seg å arbeide.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag som vil lette asylsøkeres og flyktningers
mulighet til å komme raskt i arbeid og muliggjøre
raskere bosetting utenfor asylmottak.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til sine merknader og forslag under de ulike kapitler og til
at Sosialistisk Venstreparti ved budsjett for 2000 vil legge inn
en økning på kommunesektoren på ca. 9
mrd. kroner. Dette vil kunne gi en framtidsrettet satsing på barn
og unge, mindre egenbetaling og god eldreomsorg. Økt egenbetaling
rammer folk med dårlig råd og behov for tjenester
på en urimelig måte. I tillegg øker det
de økonomiske og sosiale forskjellene i samfunnet.
For å stoppe denne utviklingen fremme dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i neste års
budsjett legge fram forslag som kan redusere skatt på sjukdom
og egenbetalingssatsene for barnehage og skolefritidsordning.»
Dette medlem vil vise
til at tilskudd ikke alltid prisjusteres. Eksempler på dette
er vertskommunetilskuddet og integreringstilskuddet. Dette
medlem vil hevde at slike tilskudd som prinsipp skal prisjusteres
og at det må foreligge særskilt grunn som Regjeringene
må redegjøre for dersom dette ikke skal skje.
Komiteen støtter
Regjeringen i at handlingsplanen for eldreomsorgen gjennomføres
som opprinnelig vedtatt av Stortinget, det vil si fra 1998 til og
med 2001. Tilsagnsrammen for oppstartingstilskudd til omsorgsboliger
og sykehjem settes dermed til 5 800 for 2000 og driftstilskuddet
vil trappes opp med 800 mill. kroner. Komiteen støtter
at driftstilskuddet fordeles etter samme fordelingsnøkkel
som for 1999. Komiteen har merket seg at kommuner
som har behov for lengre tid til å planlegge og iverksette
prosjektene får anledning til å bruke ytterligere
to år, slik det har vært adgang til siden behandlingsplanen
ble vedtatt av Stortinget.
Komiteen ser det som en fordel
at Sosial- og helsedepartementet før sommeren vil gi kommunene
en samlet fremstilling av hvilke plan- og resultatdata kommunene
må rapportere i forbindelse med handlingsplan for eldreomsorgen,
psykisk helse, og helse- og sosialpersonell. Komiteen merker
seg at kommuner med et tilfredsstillende rullerende plansystem kan benytte
dette som dokumentasjon i forhold til handlingsplanen for eldreomsorg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet hele tiden har lagt opp til at planen skulle
gjennomføres i løpet av fireårsperioden
og har foreslått bevilgninger som ville gjort det mulig.
Det er positivt at Regjeringen nå innser at det var galt
av den å legge opp til å redusere tempoet i utbyggingen
av eldreomsorgen, men disse medlemmer er likevel
noe usikre på om kommunene kan gjøre seg nytte
av midlene til eldresatsingen når Regjeringen ikke legger
opp til mer frie midler. Disse medlemmer vil øke
de frie midlene også for år 2000.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under pkt. 2.2.5.
Komiteen merker seg
at Regjeringen legger opp til en opptrapping av satsingen innenfor
helsesektoren i 2000 basert på handlingsplaner for investeringer
i medisinsk teknisk utstyr i sykehus, styrking av psykisk helsevern
og kreftomsorg, og støtter dette.
Komiteens medlemmene fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at
70 pst. av kommunesektorens inntekter består av skatteinntekter
og rammeoverføringer og således er frie inntekter.
Det legges for 2000 opp til en økning av disse på G pst.
av en total økning på 1G pst. Disse medlemmer merker
seg at det for 2000 anslås det samme reelle nivå på kommunenes
og fylkeskommunenes skatteinntekter som i Revidert nasjonalbudsjett
for 1999. Dette innebærer at nedjusteringen for 1999 på 450
mill. kroner også antas å gjelde for 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, støtter at skattøret fastsettes
ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten. Dette er
en følge av den usikkerhet som er knyttet til sektorens
skatteinntekter for 1999 og 2000. Flertallet mener
det må legges stor vekt på fordelingshensyn ved
fastsettelser av skattøret.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen i neste kommuneøkonomiproposisjon tar sikte
på å legge fram forslag om innlemming av øremerkede
tilskudd i inntektssystemet og flertallet vil da
ta stilling til de enkelte forslag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet, vil understreke at dette
vil være et vesentlig bidrag for at kommunene skal få mulighet
til å realisere lokale prioriteringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, vil understreke viktigheten av at kommunenes
skatteinntekter har en lokal forankring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
allerede nå signalisere at vi ønsker en sterkere omfordeling
av skatteinntekter fra skattesterke til skattesvake kommuner. Dette
kan innebære å redusere de kommunale skattørene
og å øke rammetilskuddene tilsvarende, men disse
problemstillingene vil en komme tilbake til høsten 1999.
I statsbudsjettet for 1999 foreslo Arbeiderpartiet, men fikk ikke
flertall for, å omfordele om lag 1 mrd. kroner ekstra av
kommunesektorens skatteinntekter på denne måten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at ordningen en har nå med
at skattøret blir endret/fastsatt hvert år,
gjør det vanskelig for kommunene å drive langtidsplanlegging.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at kommunene vet hvilke økonomiske betingelser som
kan legges til grunn for arbeidet med de kommunale budsjetter i
2000. Disse medlemmer vil derfor at skattøre
for 1999 blir videreført i 2000.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Skattøret
for 2000 blir som følgende: |
Staten | 9,9 pst. |
Fylkeskommunene | 6,6 pst. |
Kommunene | 11,5 pst.» |
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) der desse
medlemene meiner at det er uforsvarleg at skattøyret
ikkje ligg fast frå år til år. Desse
medlemene meiner at skattøyret må ligge fast
så lenge som ein ikkje gjer andre reformer samstundes.
Komiteen har merket
seg at en betydelig del av økningen i øremerkede
tilskudd for årene 1998 og 1999 er knyttet til satsingen
på eldreomsorgen og innsatsstyrt finansiering.
Komiteen viser til at Regjeringen
i neste kommuneøkonomiproposisjonen vil fremme forslag
til hvilke øremerkede tilskudd som kan legges inn i inntekts-systemet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at det ofte er
krav eller forventninger om at kommunen skal bidra med egne ressurser
til det formålet øremerkingen er opprettet for. Som
følge av at relativt få øremerkede tilskudd
er ledsaget av eksplisitte krav om medfinansiering og kommuneregnskapets
inndeling i liten grad svarer til de øremerkede tilskuddene,
er det vanskelig å fastsette omfanget av kommunal medfinansiering
som følger av øremerkede tilskudd.
Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet meiner
at øyremerka tilskot må reduserast og på sikt
fjernast. Dette gjeld berre øyremerka tilskot som er av
generell karakter og som blei laga for å påverke
prioriteringar mellom ulike oppgåver. Desse medlemene meiner
at øyremerka tilskot som i praksis er stykkprisfinansiering
av tenester ikkje er av den typen øyremerka tilskot som
må reduserast eller fjernast.
Desse medlemene viser elles til
sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) for det som gjeld rammefinansiering
og øyremerka tilskot.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at en økende mengde øremerkede tiltak
også fra et nasjonalt ståsted er et problem, fordi
mengden av øremerkede tiltak gjør at de enkelte
kan slå hverandre i hjel. Når kommunene pålegges
eller gis incitamenter til for mange satsinger på en gang,
vil gjennomføringskapasiteten bli dårligere i
kommunene i forhold til de ønskemål storting og
regjering har.
Disse medlemmer viser til at
det legges opp til fra Regjeringen at de såkalte frie inntektene
også i år 2000 skal vokse mindre enn kommuneøkonomien totalt. Disse
medlemmer viser til tabell 6.8 i proposisjonen (gjengis
under) som viser at dette er en langsiktig trend, dokumentert over
de siste 10 år, der de øremerkede overføringene
vokser langt mer enn kommunenes frie inntekter. Disse medlemmer mener det
bør være et mål at de øremerkede
tilskuddene ikke skal vokse mer enn de frie inntekter i årene
fremover.
Tabell 6.8 Endringer i
kommunesektorens inntekter 1988-98
| Endring i prosent 1997/98* | Endring i prosent 1988/981* |
Skatteinntekter2 | 4,1 | 5,7 |
Overføringer fra
staten3 | 6,3 | 7,3 |
derav | | |
Rammeoverføringer
| 1,0 | 2,9 |
Øremerkede overføringer innenfor
kommune-
opplegget | 22,0 | 28,7 |
Gebyrer | 5,2 | 5,7 |
Renteinntekter | 14,6 | 7,3 |
1 Årlig gjennomsnittlig vekst
2 Skatteinntektene (skatter i alt) er korrigert
for tilskudd til folketrygden
3 Overføringer fra staten er korrigert
for øremerkede overføringer utenfor kommuneopplegget
* Foreløpige tall
Disse medlemmer noterer
seg at Regjeringen tar sikte på å innlemme øremerkede
tilskudd i inntektssystemet fra 2001. Høyre mener dette
er en unødvendig utsettelse, og viser til at en rekke mindre
tilskudd kan innlemmes allerede med virkning for neste budsjettår.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag i tråd med dette:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake i forslaget til statsbudsjett til høsten med forslag
om å innlemme følgende øremerkede tilskudd
til kommunene i rammetilskuddet:
Kap. | 221 | post 63 – Tilskudd
til skolefritidsordningen |
Kap. | 221 | post 66 – Tilskudd
til lønn, leirskoleopplæring |
Kap. | 221 | post 67 – Tilskudd
til musikk- og
kulturskoler |
Kap. | 234 | post 60 – Tilskudd
til formidling av reformlærlinger |
Kap. | 322 | post 61 – Tilskudd
til fylkeskommunale kulturoppgaver |
Kap. | 326 | post 60 – Mobil
bibliotektjeneste og biblioteklokaler |
Kap. | 616 | post 60 – Tilskudd
til forebyggende og kompetansegivende tiltak |
Kap. | 705 | post 60 – Rekruttering
m.m. av
helsepersonell |
Kap. | 705 | post 61 – Turnustjeneste,
videreutdanning m.v. |
Kap. | 705 | post 62 – Bedriftsintern
utdanning m.v. |
Kap. | 1330 | post 60 – Avgiftskompensasjon
rutebiler |
Kap. | 1427 | post 60 – Kommunal naturforvaltning |
Kap. | 1427 | post 62 – Tilskudd
til interkommunale friluftsråd |
Kap. | 1441 | post 62 – Lokal
Agenda 21, utvikling av miljøvennlige lokalsamfunn.» |
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til noen av de negative virkningene som kan følge
av at øremerkede midler krever kommunal/fylkeskommunal
medfinansiering. For det første vil de kunne tvinge fram
kutt på områder som er av like vital nasjonal
viktighet som de tjenestene en ønsker å få styrket
gjennom øremerkingen. Som eksempel kan nevnes kuttene i
skolesektoren og på andre tiltak for barn og unge som følge
av eldrepakka. En annen negativ virkning er at ordningen forsterker forskjellen
mellom kommunene. Kommuner med god økonomi kan nyttiggjøre
seg slike midler, mens fattige kommuner som mest trenger til styrking
ofte mangler penger til egenfinansiering som må til.
Dette medlem vil vise til de
prinsippene for bruk av øremerkede midler som Sosialistisk
Venstreparti la fram i innstillingen om kommuneøkonomien
for 1999.
Dette medlem mener Regjeringen
må finne fram til egnede prinsipper ved øremerking
som gjør at alle tilskudd kan komme kommunene likt til
gode og som synliggjør en eventuell kommunal egenfinansiering slik
at det blir mulig for Storting og Regjering å ha oversikt
over totalvirkningen inn i kommuneøkonomien.
Dette medlem mener at frie inntekter
må utgjøre en større andel av kommunenes
inntekter enn i dag. Nå bruker staten kommuneøkonomien
som et viktig makroøkonomisk styringsmiddel. Dette fører
til at vedtatte reformer ikke blir finansiert tilstrekkelig fordi totalrammene
reduseres utfra makroøkonomiske betraktninger og/eller
salderes bort i ulike budsjettforlik.
Dette medlem mener at staten
heller skulle bruke statlig investeringspolitikk og skatte- og avgiftspolitikken
mer aktivt som de viktigste styringsredskap i finanspolitikken.
Det ville gi kommunesektoren mer forutsigbarhet i sin økonomi
og finansieringen av de ulike reformene kunne gjennomføres
på en helhetlig og mer påregnelig måte.
Dette medlem vil vise til at
Regjeringen før har tatt til ordet for at kommuner kunne
få gjøre forsøk med friere skattøre.
Dette kunne gi det lokale sjølstyret noe å gå til
valg på. For eksempel kan det tenkes at befolkningen i
en kommune kunne velge mellom partier som gikk inn for å finansiere
større deler av egenbetaling både ved sykdom,
i barnehager og eldreomsorg solidarisk over skattesystemet, og partier
som heller vil øke skatten på behov og sjukdom
framfor skatt etter evne.
Dette medlem vil vise til at
Regjeringen sjøl sier i proposisjonen at det er inntektsforskjellene
mellom kommunene som er hovedårsaken til forskjellene i
tjenestetilbudet til befolkningen. Derfor må inntektsutjamningen
etter dette medlems mening øke.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
endringer i inntektssystemet som øker inntektsutjamninga
mellom kommunene slik at befolkningen kan få et mer likeverdig
tilbud uavhengig av hvilken kommune eller fylkeskommune de bor i.»
Komiteen vil understreke
at en sentral målsetning med inntektssystemet er at det
skal bidra til størst mulig forutsigbarhet for kommunene
i forhold til endringer i statlige rammeoverføringer. Komiteen merker
seg at innføringen av løpende inntektsutjevning medfører
at post 61 Inntektsutjevnende tilskudd faller bort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til merknadene om stykkprisfinansiering og
ansvarsfordeling for velferdsoppgaver. Flertallet kan
vanskelig forstå hvordan økt lokalt selvstyre
skal kombineres med at staten skal ta det økonomiske ansvaret
for helse, omsorg og skole. På samme måte kan flertallet ikke
se at tilbudet av velferdstjenester vil kunne bli likeverdig over
hele landet med et stykkprissystem. Flertallet vil
påpeke at et slikt system lett vil kunne føre
til vanskeligheter blant annet for kostnadskrevende brukergrupper. Flertallet vil
derfor imøtese et mer helhetlig opplegg som ivaretar viktige
fordelingshensyn og ikke bare framstår som lettvinte løsninger
på svært sammensatte utfordringer.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet vil
vise til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) der det vert
fastslått at Framstegspartiet prinsipielt ønskjer
ei anna deling av ansvaret for ein del grunnleggjande velferdsoppgåver.
Der staten har det økonomiske ansvaret for helse, omsorg
og skule, og at dette skal gjennomførast via eit stykkprissystem.
Dette vil føre til at alle får eit likeverdig
tilbod av desse basistenester utan omsyn til kvar ein bur i landet. Desse medlemene innser
sjølvsagt at det vil ta tid å endre inntektssystemet
slik Framstegspartiet vil, og vil derfor sjå opplegget
for år 2000 med grunnlag i det eksisterande systemet og
utifrå det legge inn Framstegspartiet sine prioriteringar.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at tilstrekkelig rammefinansiering og bedre organisering gir
et bedre tilbud og ivaretar økonomisk forutsigbarhet, fordeling
og høy kvalitet på alle offentlige tjenester på en
bedre måte.
Komiteen støtter
at inntektsutjevningen legges om til løpende utjevning
slik Stortinget tidligere har vedtatt. Dette innebærer
at beløp som tidligere har blitt brukt til inntektsutjevning
legges inn i innbyggertilskuddet. Komiteen merker
seg at beregningen av innbyggertilskuddet fra 2000, ut over dette,
vil følge de samme prinsipper som for 1999.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) der desse medlemene
meiner at innbyggjar-tilskotet er kronjuvelen i Ratsøutvalet
sitt opplegg, med objektive kostnadsnøklar lagt til grunn
for deling av midla. Desse medlemene meiner at ein
større del av inntekts- og utgiftsutjamninga mellom kommunane
bør gjerast gjennom innbyggjartilskotet.
Komiteens medlem fra
Sosialistisk Venstreparti viser til merknad og forslag under pkt.
3.2.13.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, er enig i at tapskompensasjonen for kommuner og
fylkeskommuner, som ble innført i forbindelse med omleggingen
av inntektssystemet i 1997, videreføres for 2000 etter
de samme prinsipper som de foregående år. Flertallet har
merket seg at dette medfører en økning i tapskompensasjonen
på om lag 470 mill. kroner. Flertallet merker
seg at dersom en kommune mister regionaltilskuddet for 2000 eller
2001 som følge av endringer i innbyggertall, skatteinntekt
eller inndelingsendringer i det distriktspolitiske området,
kan beregningen av det ekstraordinære skjønnstilskuddet bli
endret. Flertallet merker seg videre at regionaltilskuddet
vil bli beregnet i statsbudsjettet til høsten og vil følge
vedtatt opptrappingsplan. For 2000 vil dette innebære om
lag 95 mill. kroner. Kombinert med økning i det ekstraordinære
skjønnet vil dette dekke beregnet tap på omleggingen
av inntektssystemet.
Komiteen viser til
at Regjeringen i proposisjonen ikke redegjør for hvordan
tapskompensasjonsordningen er tenkt håndtert etter at overgangsperioden
slutter i 2001.
Komiteen vil derfor etterlyse
Regjeringens forslag på dette feltet. Dette er en ordning
som påvirker de økonomiske rammene for alle kommuner
og det er viktig at disse har størst mulig grad av forutsigbarhet og
muligheter til å omstille seg i forhold til regimeendringer.
Komiteen vil be Regjeringen komme
tilbake med utredning og forslag så snart som mulig, og
aller senest i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede
og senest i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, komme
tilbake til Stortinget med forslag om hvordan tapskompen-sasjonsordningen
skal håndteres etter at overgangs-perioden er
slutt i 2001.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at Fremskrittspartiet og
Høyre i Innst. S. nr. 250 (1997-98) etterlyste Regjeringens
forslag til omlegging eller avvikling av tapskompensasjonsordningen
etter utløpet av overgangsperioden. Disse medlemmer vil
beklage at Regje-ringen har utsatt dette spørsmålet.
Disse medlemmer vil peke på at
tapskompensasjonen var ment å være en 5-årlig
kompensasjon, og at den finansieres med et trekk som vil være
på drøyt 350 kroner pr. innbygger i innbyggertilskuddet
for alle kommuner når den har nådd sitt fulle
nivå i 2001. I praksis medfører tapskompensasjonsordningen
at de kommuner som kom bedre ut av inntektssystemet etter at de
urettferdige skjevhetene som tidligere var i systemet ble rettet
opp, faktisk mister en del av gevinsten ved omleggingen. Disse
medlemmer viser til at Stortinget tidligere har uttalt at
denne formen for tapskompensasjon kun skal vare ut opptrappingsperioden for
omleggingene etter Rattsø I, til 2001. Disse medlemmer mener
det er uakseptabelt å fortsette en kompensasjonsordning
som finansieres av de andre kommunene etter 2001. Det vil i så fall
svekke forutsetningen om at inntektssystemet for kommunene må baseres
på mest mulig objektive kriterier, slik at innbyggerne
i landets ulike kommuner skal ha samme mulighet til ulike offentlige
tjenester innenfor rammen av et reelt lokalt demokrati.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet vil
vise til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98), der ein argumenterer
for å fjerne heile tapskompensjonsordninga.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil ta stilling til eventuell
prisjustering av Nord-Norge-tilskuddet i forbindelse med behandlingen
av statsbudsjettet for 2000.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter
at det særskilte tilskuddet til kommuner og fylkeskommuner
i Nord-Norge prisjusteres også for 2000.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) og er framleis
imot dette tilskotet.
Desse medlemene vil fremme følgjande
forslag:
«Stortinget ber Regjeringa om å oppheve
Nord-Norge-tilskotet.»
Komiteen viser til
Dokument nr. 8:53 (1998-99) fra Sylvia Brustad og Kjell Opseth,
jf. Innst. S. nr. 222 (1998-99).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommuner som
slår seg sammen i dag vil beholde basistilskuddene i 5 år
etter sammenslåingen. Deretter vil den nye kommunen motta
basistilskudd som én kommune. Dette medfører at
kommuner som frivillig slår seg sammen risikerer et økonomisk
tap som følge av reglene i inntektssystemet. Kommunesammenslutning
medfører mindre rammetilskudd til det aktuelle området. Flertallet ønsker
at kommuner som etter lokal avgjørelse frivillig slår
seg sammen, skal få beholde tilskuddene som om den var
to eller flere kommuner i en periode. Flertallet mener
det er riktig at en eventuell gevinst ved en kommunesammenslåing
først og fremst tas ut lokalt og dermed kommer innbyggerne
til gode. Flertallet ber derfor Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag som gjør at kommuner
som frivillig slår seg sammen får beholde de tilskudd
de hadde før kommunesammenslåingen, herunder må Regjeringen
også vurdere for hvor lang tid dette skal gjelde.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag om at kommuner som frivillig
slås sammen, ikke skal få reduserte statlige overføringer som
følge av kommunesammenslåingen. Regjeringen må også vurdere
for hvor lang tid dette skal gjelde.»
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet ser
positivt på at kommunar frivillig slår seg saman
og på at tilhøva vert lagt til rette for det. Desse medlemene meiner
at å utvide ordninga med at basistilskotet kan oppretthaldast
utover dei fem år som er gjeldande no ikkje er vegen å gå. Desse
medlemene viser til at eit likt basistilskot til alle kommunar verkar
som ei sperre mot samanslåing av kommunar fordi ei samanslåing
fører til at ein etter ei tid berre vil ha eitt basistilskot
i staden for to som det var før samanslåinga.
Ei samanslåing som i seg sjølv kan vere kostnadssparande
og fornuftig kan slik stoppast som ein følgje av denne
ordninga.
Desse medlemene vil derfor hevde
at det naturlege vil vere å avvikle basistilskotet slik
at det vert dei kommunane som sjølv gjer eit val om ikkje å slå saman som
må bere kostnadene ved sitt val, og slik at dei kommunar
som gjer eit val om samanslåing får halde på dei
fordelar dette medfører. Innsparinga vert å inkludere
i totalramma for overføringar til kommunesektoren. Desse
medlemene vil på denne bakgrunn fremme følgjande
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen basere
statsbudsjettet for 2000 på at basistilskotet vert redusert
med ein tredjedel og at innsparinga ved dette vert inkludert i totalramma for
overføringa til kommunesektoren. Basistilskotet vert å redusere
med nye tredjedelar av dagen sitt nivå i 2001 og 2002,
slik at det er heilt avvikla i 2003.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at et alternativ til kommunesammenslåing
kan være interkommunalt samarbeid. Å få slikt
samarbeid i gang, kan medføre noen ekstrakostnader i oppstartfasen,
til investeringer, utredninger og tilrettelegging. Med så trang
kommuneøkonomi som mange nå sliter med, kan det
være vanskelig å prioritere slike ekstrakostnader
sjøl i en kort periode. I tillegg kan skepsis til samarbeidsløsninger
forsterkes ved at ordningen krever ekstrabevilgninger for å komme
i gang. Dette medlem vil derfor be Regjeringen utrede
en finansieringsordning for oppstart av interkommunale tiltak.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen etablere
en finansieringsordning for etableringskostnader knyttet til interkommunale
tiltak.»
Komiteen har merket
seg at refusjonsandelen innenfor innsatsstyrt finansiering (ISF) økte
fra 40 til 45 pst. i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 1998. Dette medførte nye uttrekk som har medført
behov for å justere kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene. Komiteen har
videre merket seg at refusjonsandelen i forbindelse med behandlingen
av statsbudsjettet for 1999 ble øket fra 45 til 50 pst.
Dette har medført at hele kostnadsnøkkelen for
fylkeskommunene må justeres på nytt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, støtter de endringer som er foretatt
i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene, og har merket seg
at vektene for sykehus isolert sett blir redusert, mens vektene
til de øvrige kriteriene økes.
Flertallet merker seg at endringene
i kriteriene ikke fører til endring i den faktiske tildelingen
av midler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at stortingsflertallet
vedtok å øke statens refusjonsandel for ISF med
5 pst. både i budsjettet for 1998 og 1999 slik at denne
andelen nå er økt med 10 pst. på 2 år. Disse
medlemmer har videre merket seg at departementet justerer
kostnadsnøklene i samsvar med dette.
Erfaringene med ISF med så høy
andel statlig finansiering synes å være en lite
kontrollerbar kostnadsvekst. Disse medlemmer vil
derfor understreke at det ved flere anledninger er blitt bedt om
at ordningen med ISF burde evalueres før en eventuelt justerte
statens andel, for dermed i tide å fange opp utilsiktede
virkninger av ISF-ordningen.
Disse medlemmer har merket seg
de problemer som har oppstått mellom fylkeskommunene og
departementet når nå staten regulerer ned verdien
av DRG-vektene, noe som betyr at fylkeskommunene får langt mindre
refundert fra staten enn det de ut fra ISF-systemet hadde regnet
med og budsjettert med i 1999-budsjettene. Disse medlemmer mener
at Regjeringen må rydde opp i de uoverensstemmelsene som
her er oppstått.
På denne bakgrunn legger disse
medlemmer til grunn at Regjeringen har ansvaret for å komme
frem til en forståelse mellom staten og fylkeskommunene
om praktiseringen av regelverket for ISF. Dersom Regjeringen kommer
frem til at det er behov for økte ressurser til pasientbehandling
i 2000 forutsetter disse medlemmer at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget om dette.
Komiteen støtter
den foreslåtte endringen i kostnadsnøkkelen i
kommunene som følge av at det øremerkede tilskuddet
til premie i Statens Pensjonskasse for lærere i grunnskolen
fra 2000 innlemmes i overgangsordningen i inntektssystemet. Komiteen har merket
seg at beløpet vil innlemmes i overgangsordningen etter
grunnskolenøkkelen og bli fordelt etter samlet kostnadsnøkkel
etter en overgangsperiode på 5 år.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet
og Høgre vil peike på at kostnadsnøklar utgjer
basisen i innbyggjartilskotet og som er hovudbiten i inntektssystemet. Desse
medlemene konstaterer at kostnadsnøklane er endra
som følgje av auken i ISF og støttar det. Desse
medlemene vil likevel peike på at det er naudsynt
for at ISF skal fungere etter føresetnadene at desse løyvingane
vert gjort om til overslagsløyvingar. Desse medlemene vil
derfor vise til handsaminga av St.prp. nr. 67 (1998-99) der Framstegspartiet
vil fremme forslag om det.
Komiteen har merket
seg at departementet i løpet av våren 2000 regner
med å avslutte behandlingen av flere utredningsprosjekter
knyttet til inntektssystemet. Komiteen støtter
departementets vurdering om at det er en fordel at store endringer
i kostnadsnøklene, av hensyn til forutsigbarheten for kommunesektoren,
i størst mulig grad gjennomføres samlet. Dette
gjelder bl.a. gjennomgangen av vektingen av kriteriene for rus, psykiatri,
spredt bosetting m.v. Komiteen vil også minne
om at komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, i Innst. S. nr. 250
(1997-98) påla Regjeringen å forsere arbeidet
med kriteriene rus, psykiatri og klima og presentere endringer i
kostnads-nøklene og beregningsgrunnlaget samlet for alle
oppfølgingsområdene fra Rattsø I.
Komiteen ber Regjeringen gjennomgå hvordan endringene
i forhold til Rattsø I og Rattsø II har slått
ut for kommunene. Komiteen mener det nå er
viktig at vi får en samlet fremstilling av hvordan totalbildet
nå ser ut, og vil be om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget
med en slik oversikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at hensynet til en samordnet
endring i kostnadsnøklene betyr at arbeidet med å skaffe
underlag for å ta med rusvern som et av kriteriene, må forseres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til sine merknader under flere andre kapitler som omhandler
endringer som Sosialistisk Venstreparti mener er nødvendig
for å få en mer rettferdig fordeling.
Dette medlem viser til sitt forslag
under pkt. 3.2.3 og forutsetter at det forslag som fremmes om å øke
inntektsutjamninga i inntektssystemet, kan legges fram sammen med
resultatet av utredningsprosjektene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
støtter at Regjeringen gis fullmakt til å fordele
4 310 mill. kroner i skjønnstilskudd for 2000, hvorav om
lag 260 mill. kroner avsettes på egne poster under kap.
571 og 572, jf. merknad og forslag under pkt. 3.2.13. Av dette er
om lag 1 660 mill. kroner ekstraordinært skjønn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet, merker seg at dette er
en økning fra 1999 på 689 mill. kroner som en
følge av at det ordinære skjønnet er
prisjustert og at innsatsmidlene til særskilt ressurskrevende
brukere overføres fra Sosial- og helsedepartementet til
det ordinære skjønnet.
Disse medlemmer støtter
også at overgangsordningen i forbindelse med omleggingen
av inntektsutjevningen finansieres innenfor den ordinære
skjønnsrammen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 fremme forslag om å øke
skjønnsrammen noe utover Regjeringens forslag i St.prp.
nr. 69 (1998-99). Årsaken til dette er blant annet at det
er lagt inn mange poster i den ordinære skjønnsposten,
uten at den er økt tilsvarende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter at det gis
kompensasjon innenfor den ordinære skjønnsrammen
til kommuner som har tapt på departementets beregning i
forbindelse med innlemmingen av Reform 97 i inntektssystemet for
1999.
Komiteen har merket
seg den redegjørelse Regjeringen gir for kriteriene for
tildeling av skjønnstilskudd.
Komiteen vil understreke prinsippet
om at skjønn skal være skjønn, dvs. at
skjønnstilskudd til kommuner skal gjennomgå en
reell vurdering fra år til år og ikke fungere
som vanlig øremerkede tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at det store omfanget av
ordinære og ekstraordinære skjønnsmiddel
bidrar til å svekke virkningen av reformene som er gjennomført i
kjølvannet av Rattsø-utvalgene.
Disse medlemmer finner dette
uheldig og vil be om at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for
2001 foretar en nærmere drøfting av omfanget av skjønnsmidlene.
Disse medlemmer går
imot at nivået på avgifter og eiendomsskatt skal
påvirke tildelingen av skjønnsmidler og forventer
at Regjeringen instruerer fylkesmennene i henhold til dette standpunkt. Å skulle
tildele skjønnsmidler etter slike kriterier vil representere
en alvorlig innskrenkning av det lokale selvstyre, som fra før
er sterkt begrenset.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet vil
vise til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) og vil framleis
hevde at skjønsposten gradvis må fjernast og ikkje
aukast. Desse medlemene meiner at kommunane må få større økonomisk
ansvar ved at ein reduserer den statlege økonomiske overføringa
mellom kommunane og baserer den på objektive kriterier
som ligg i Ratsø I og II med innbyggjartilskot.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under ulike kapitler og til fellesmerknad fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet Høyre og Sosialistisk
Venstreparti under pkt. 3.2.6.
Komiteen støtter
en innføring av inntektsutjevning basert på den
løpende skatteinngangen gjennom året. En slik
ordning vil føre til en bedre situasjon for kommunesektoren
enn dagens ordning som er basert på to år gamle
skattetall. Komiteen har merket seg at inntektsutjevningen
vil utbetales i overkant av 1 måned etter skatteinntektsmåneden. Komiteen har
videre merket seg at den løpende inntektsutjevningen er
utformet som et rent omfordelingssystem mellom kommunene.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet vil
vise til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kris-telig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet, støtter Regjeringens
forslag til overgangsordning. Det innebærer at kommuner
som taper mer enn 100 kroner pr. innbygger som følge av
at skatteinngangen i 1998 bortfaller som beregningsgrunnlag kompenseres
med 50 pst. Flertallet har merket seg at kompensasjonen totalt
ser ut til å ville beløpe seg til om lag 251 mill. kroner
for kommunene og om lag 10,4 mill. kroner for fylkeskommunene.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen mener at det vil være vanskelig å utforme
en tilsvarende overgangsordning for 2001. Hovedgrunnen er overføringen av
selskapsskatten til staten i 1999. Flertallet støtter dermed
at det ikke lages en egen overgangsordning for 2001, men at kommuner
og fylkeskommuner som kommer spesielt dårlig ut skal tilgodeses
i forhold til skjønnstildelingen i 2002.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at løpende
inntektsutjevning vil bli innført fra og med år
2000, og at det legges opp til en overgangsordning for 2000 for å kompensere kommuner
en på forhånd anslår taper mye på at
1998 bortfaller som grunnlag for inntektsutjevningen. Dette
flertallet viser til at overgangsordningen etter Regjeringens
forslag vil beløpe seg til om lag 251 mill. kroner for
kommunene og om lag 10,4 mill. kroner for fylkeskommunene. Dette
flertallet viser videre til at Regjeringen har foreslått
at overgangsordningen blir finansiert innenfor den ordinære
skjønnsrammen.
Dette flertallet er ikke enig
i at overgangsordningen skal finansieres innenfor den ordinære
skjønnsrammen, slik Regjeringen har foreslått. Dette
flertallet foreslår derfor at beløpet
på om lag 260 mill. kroner som skal dekke overgangsordningen,
løftes ut av skjønnspotten og legges inn i egne
tilskuddsposter, jf. forslaget nedenunder. Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
«Det opprettes egne poster vedrørende
overgangsordningen i forbindelse med løpende inntektsutjevning under
kap. 571 Rammetilskudd til kommunene og kap. 572 Rammetilskudd til
fylkeskommunene for budsjettterminen 2000.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
vil peke på at det er usikkerhet knyttet til tallene i
forbindelse med overgangsordningen, noe departementet selv også bekrefter
i sitt svarbrev til kommunalkomiteen av 7. juni 1999. Flertallet er
derfor noe usikker på hvordan dette vil slå ut
i forhold til minsteinntektskommunene. Flertallet mener
at dersom det viser seg at dette ikke er tilfredsstillende, så må dette
tas hensyn til i forbindelse med de ordinære skjønnsmidlene
der det er behov for det.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at kompensasjonen for kommuner som taper inntekter
i årene 1998 og 1999 som følge av omleggingen
må få større kompensasjon enn det Regjeringen
legger opp til. Å unnlate å kompensere for slik
inntektssvikt gjør situasjonen lite forutsigbar og skaper
flere skeivheter. Dette medlem vil vise til Regjeringens
svar til komiteen angående slik kompensasjon, der det ikke
angis noen grunn for å ikke gi de aktuelle kommunene dette.
At slik kompensasjon ikke kan komme til utbetaling før år
2002, kan ikke være til hinder dersom en mener det er rimelig å gi
slik kompensasjon.
Dette medlem mener at det bør
gis full kompensasjon både for 1998 og for 1999, og at
dette må komme til utbetaling når nødvendige
regnskapstall foreligger.
Dette medlem vil hevde at det
ikke finnes en saklig god grunn til at kommuner som var så uheldige å rammes
av inntektssvikt i disse to årene, ikke skal få kompensert
dette tapet.
Dette medlem vil vise til sine
merknader under pkt. 3.2.3 og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen innrette
overgangsordningen som følger av innføring av
løpende inntektsutjamning, slik at kommuner får
kompensert manglende inntekt eller trekkes for økninger
i inntekt for 1998 og 1999 på nivå med utjevningen
etter gammel ordning.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kris-telig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet, støtter forslaget
om at det fra 2000 gis støtte til særlig kostnadskrevende
brukere av kommunale tjenester over Kommunal- og regionaldepartementets
skjønnstilskudd. Flertallet har merket seg
at hensikten bl.a. er å unngå at enkeltpersoner
blir kasteballer mellom forvaltningsnivåene eller fylkeskommunene.
Flertallet mener tilskuddet til
særlig ressurskrevende brukere i kommunene ikke kan omfatte
eldre med fysisk og/eller mental svikt (aldersdemens). Flertallet ber
departementet vurdere en klarere avgrensning og klargjøring
av hvilke brukere tilskuddet skal gis for.
Flertallet mener at det er rimelig
at det diskuteres en folketallsgrense for hvilke kommuner som skal komme
inn under tilskuddet og også spørsmålet
om når Statens delfinansiering skal tre inn. Flertallet ber Regjeringen
komme tilbake med forslag om dette i statsbudsjettet til høsten.
Komiteen sine medlemmer frå Framstegspartiet vil
hevde at for dei tunge brukarane med dei største skadene
må det vurderast om ikkje eit institusjonstilbod vil gje
betre livskvalitet, fellesskap og omsorg. For mange kommunar vil
eit samarbeid på tvers av kommunegrensene, interkommunale
små institusjonar, vere eit betre alternativ både økonomisk og
når det gjeld høve til å yte gode tenester
overfor brukarane. Desse medlemene vil hevde at visse
sider ved institusjonane som var bra og som fungerte betre enn det
det gjer i dag for enkelte tunge brukarar, bør kunne takast
i bruk igjen. Desse medlemene vil vise til at nokre
kommunar har, basert på eigne erfaringar, gjennomført
eller gjort framlegg om å gjennomføre etablering
av mindre institusjonar for enkelte tunge brukarar særleg
innafor psykisk utviklingshemming. Dette vil vere særleg
aktuelt for dei tyngste brukarane og for mange av dei vil dette
verte eit betre tilbod enn tilbodet om eiga buform. Desse medlemene vil
dessutan peike på at dette samstundes vert ei rimelegare
ordning for kommunane.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Høgre og
Sosialistisk Venstreparti, vil vise til Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1998-99) der eit fleirtal i sosial-komiteen, Arbeidarpartiet,
Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, seier
følgjande:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at noen kommuner har ansvaret for å gi hjelp
til funksjonshemmede med meget store hjelpebehov. Flertallet mener
at det må vurderes å gi ekstraordinære
tilskudd til kommunene i de tilfeller hvor innsatsen for enkeltbrukere
overstiger et bestemt nivå. Flertallet ser en slik ordning
som nødvendig for å sikre at for å sikre
at det ikke oppstår ulikheter for disse menneskene i forhold
til hvilken kommune de er bosatt i. Spesielt for mindre kommuner
kan slike oppgaver være meget vanskelige å ivareta
på en tilfredsstillende måte. Flertallet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:«Stortinget
ber Regjeringen legge fram forslag til ordninger som sikrer at funksjonshemmede
med store hjelpebehov får de samme tilbud uavhengig av hvilken
kommune de er bosatt i. Det bør vurderes å innføre
en ordning med ekstraordinære tilskudd til de kommuner
som har ansvaret for brukere med et dokumentert stort hjelpebehov
når dette for enkeltbrukere overstiger et bestemt nivå."»
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
elles til Budsjett-innst. S. nr. 11 (1993-94) og Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1996-97) og Fram-stegspartiet sine merknader og forslag
andsynes denne saka.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under pkt. 3.2.11 og mener at Regjeringens forslag
om å legge kompensasjonsordningen for særlig ressurskrevende
brukere av kommunale tjenester inn i skjønnsramma, ikke
er en tilfredsstillende ordning. Det ville medføre at kompensasjonen
vil variere mye fra år til år, avhengig av skjønnsrammas
størrelse, andre områder som skal tas hensyn til
innafor ramma og hvor mange brukere det er som trenger slik hjelp.
Dette sikrer ikke forutsigbarhet for kommunene slik Regjeringen
hevder.
Dette dreier seg om identifiserte personer med
helt spesielle behov. Ordningen må finansieres som en statlig
toppfinansiering slik at kommunene får et øvre
tak på sine utgifter og at tilbudet til den enkelte bruker
blir stabilt og påregnelig. Dette er ikke trygderettigheter
for enkeltpersoner, men et område som egner seg svært dårlig
til skjønn og store variasjoner fra år til år.
Dette medlem mener at den finansieringsordningen
Regjeringen legger opp til er uklar i forhold til kommunenes andel
av utgiftene, i og med at de legger opp til at også kommunenes
egenfinansiering skal kunne variere basert på skjønn. Dette
medlem viser til behov for å få klarere
retningslinjer og avgrensninger for tildeling av midler, slik flertallet påpeker.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i budsjettproposisjonen for
2000, foreslå en statlig toppfinansieringsordning for særlig
ressurskrevende brukere av kommunale tjenester.
Ordningen skal forutsette en fastsatt kommunal egenandel
og en statlig fullfinansiering av behov utover dette.»
– Det er
fortsatt et høyt aktivitetsnivå i
kommunesektoren og veksten i kommunesektoren i 1998 anslås til
i underkant av 2 pst. Dette er om lag samme aktivitetsvekst som
i 1995 og 1996, men en betydelig lavere vekst enn i 1997. Først
og fremst har høye investeringer i sykehjemsplasser og
omsorgsboliger opprettholdt aktivitetsnivået. En fortsatt vekst
i antall årsverk på om lag 8 100 bidrar også til
aktivitetsøkningen i sektoren.
– Kommunesektorens løpende utgifter økte
nominelt med 8,1 pst. eller om lag 14 mrd. kroner i 1998. I all
hovedsak skyldes utgiftsveksten at lønnskostnadene økte
med 9,6 pst. Investeringsutgiftene m.m. økte nominelt med
om lag 4 pst. eller om lag 1 mrd. kroner fra 1997 til 1998. Dette
tilsvarer en reell nedgang på om lag 1 pst., men fortsatt
er investeringsnivået høyt.
– I 1998 økte de løpende inntektene i kommunesektoren med
5,6 pst. eller om lag 11 mrd. kroner. Inntektsveksten skyldes både økte
overføringer og skattevekst. Korrigert for endringer i
sektorens oppgaver anslås realveksten til om lag H pst.
– Foreløpige regnskapstall
for 1998 viser et underskudd før lånetransaksjoner på om
lag 5 mrd. kroner. Til sammenligning var underskuddet 1,8 mrd. kroner
i 1997.
– Den økonomiske handlefriheten for fylkeskommunene ble
redusert i 1998. For netto driftsresultat for fylkeskommunene samlet
er det anslått en nedgang fra 2,6 pst. i 1997 til 0,4 pst.
i 1998. Den sterke nedgangen har sammenheng med en betydelig vekst
i driftsutgiftene som følge av økte lønns-
og pensjonsutgifter.
Det generelle inntrykket er at på 90-tallet
har ressursinnsatsen i kommunal virksomhet økt, og at de
leverer flere tjenester enn tidligere.
– I 1997
fikk i overkant av 60 prosent av alle barn mellom 1 og 5 år et barnehagetilbud. Mange plasser ble
frigjort da seksåringene begynte i skolen, og sammenlignet
med året før fikk over 15 000 flere i aldersgruppen
et barnehagetilbud. Mest markant økte tilbudet til ett-
og to-åringer der 40 pst. fikk et tilbud i 1997.
– Årsverksinnsatsen i grunnskolen har vært stabil på om
lag 2 årsverk pr. klasse de siste 6 årene. Samtidig
har også klassestørrelsen på landsbasis
vært om lag konstant med gjennomsnittlig 20 elever. Det
har vært en årlig vekst i antallet plasser i skolefritidsordningen.
I skoleåret 1998/99 hadde om lag halvparten av
1.-4.-klassingene et tilbud i SFO.
– Som året før
var det også fra 1996 til 1997 en økning i årsverksinnsatsen
innen pleie- og om-sorgssektoren målt
i forhold til befolkningen over 67 år. Antall plasser i
alders- og sykehjem har imidlertid gått ned de siste årene.
I 1993 fikk 27 pst. av de eldre over 80 år et tilbud om
institusjonsopphold, mens i 1997 var prosentandelen 24. Samtidig
har andelen av de eldre som mottar hjemmetjenester vært
relativt konstant. Over 4 000 flere mottar imidlertid hjemmetjenester
i 1997 enn i 1996.
– I 1997 ble det registrert 157 000
sosialhjelpsmottagere, noe som er det laveste antallet på nittitallet. Fra
og med 1995 har også antallet langtidsmottagere gått
ned.
– Årsverksinnsatsen
i somatiske sykehus har økt gjennom hele nittitallet. Selv
om antallet sengeplasser i sykehusene er redusert noe i perioden,
har både antallet utskrivninger og antallet polikliniske konsultasjoner økt årlig.
I 1997 ble om lag 660 000 utskrevet fra somatiske sykehus, mot 620 000
i 1992. I samme periode økte antallet polikliniske konsultasjoner
med nesten H million.
– På nittitallet har
det årlig vært en reduksjon i antallet heldøgnsplasser
i psykiatriske institusjoner. I samme periode har imidlertid antallet
polikliniske konsultasjoner økt sterkt, og i 1997 ble det
foretatt nærmere 600 000 konsultasjoner. Økningen
i antall årsverk i psykiatrien må sees i sammenheng med
den sterke veksten i bruk av poliklinisk behandling.
– I inneværende skoleår
har elevtallet i skoler under lov om videregående opplæring
sunket. Også omfanget elever i alt, beregnet i forhold
til et gjennomsnittlig avgangskull i grunnskolen, har blitt redusert
og er i inneværende skoleår 350 pst.
Departementet omtaler også nærmere
i proposisjonen ulike prinsipper for resultatrapportering mellom staten
og kommunesektoren som er lagt til grunn.
De overordnede statlige målene for
kommuneforvaltningen er generelt utformet. I et desentralisert politisk
system er dette både naturlig og nødvendig. Gjennom
resultatrapportering kan en derfor vanskelig si noe eksakt om oppfyllelse
av disse målene. Intensjonen er snarere å belyse
utviklingen i kommunene i forhold til sentrale målsetninger.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine generelle merknader og merknader under de ulike kapitler
og vil bemerke at det er stort behov for og ønske om både
flere og bedre kommunale og fylkeskommunale tjenester. Skal en kunne
møte denne økte etterspørsel både
i kvalitet og omfang trengs det samsvar mellom oppgaver, ansvar og økonomi;
omorganisering og mer samarbeid mellom etater, sektorer og forvaltningsnivåer.
Dette medlem peker på den
viktige rollen fylkeskommunen har for å kunne gi et helhetlig
og godt kollektivtransporttilbud. Rammetilskuddet er statens bidrag
til dette viktige området. Utviklingen innen lokal rutetrafikk,
billettpriser, tilgjengelighet og miljøkonsekvenser på dette
området, er derfor en direkte konsekvens av de rammer som
blir stilt til disposisjon. Selv om tilskudd til dette er en del
av rammetilskuddet og det i flere år har vært
gjennomført sjablonmessige kutt gjennom flere år
i dette tilskuddet med begrunnelse i innsparingspotensiale ved bruk
av anbud, er det ikke gitt noen tilbakemelding eller rapportering
på verken effekt eller omfang.
Dette medlem mener det er nødvendig å få rapporter
på dette området i forbindelse med kommune-økonomiproposisjonen. Dette
medlem vil be om at dette skjer for framtiden slik at sammenhengen
mellom tjenester og rammetilskudd blir mer synlig.
Dette medlem vil også peke
på rapporter fra TØI viser at kollektivtransporten
i Norge har svært lite offentlige tilskudd og at norske
byer er blant de byene i Europa som får lavest tilskudd.
De siste ti år er tilskuddene kuttet med 600 mill. kroner.
Dette påvirker selvsagt både hyppighet, pris,
kvalitet og tilgjengelighet. Dette medlem mener det
er riktig miljø-, trafikksikkerhets-, helse- og transportpolitikk å ha
et tilgjengelig kollektivtilbud med rimelige priser over hele landet.
Det krever en helt annen statlig medfinansiering enn det som er
i dag.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en opptrappingsplan for statlig tilskudd til kollektivtrafikken.»
Den samlede aktivitetsveksten i kommunesektoren
i 1998 anslås til i underkant av 2 pst. Dette er om lag samme
aktivitetsvekst som i 1995 og 1996, men en betydelig lavere vekst
enn i 1997. Årsaken til den sterke aktivitetsveksten i
1997 var først og fremst investeringer i skolebygg. I 1998
var investeringer knyttet til grunnskolereformen stort sett gjennomført, men
først og fremst høye investeringer i sykehjemsplasser
og omsorgsboliger har opprettholdt aktivitetsnivået. En
fortsatt vekst i antall årsverk på om lag 8 100
bidrar også til aktivitetsøkningen.
Kommunesektorens løpende utgifter økte
nominelt med 8,1 pst. eller om lag 14 mrd. kroner i 1998. I all hovedsak
skyldes utgiftsveksten at lønnskostnadene økte
med 9,6 pst., både på grunn av lønnsvekst, økte pensjonspremier
og økt sysselsetting. Blant annet som følge av økningen
i rentenivået økte renteutgiftene med i overkant
av 9 pst. Dette utgjør en utgiftsøkning for kommunene
på om lag 400 mill. kroner.
Investeringsutgiftene m.m. økte nominelt
med om lag 4 pst. eller om lag 1 mrd. kroner fra 1997 til 1998. Dette
tilsvarer en reell nedgang på om lag 1 pst., men investeringsnivået
er fortsatt høyt. Dette har sammenheng med investeringer
i sykehjemsplasser og omsorgsboliger knyttet til handlingsplanen
for eldre i 1998.
I 1998 økte de løpende inntektene
i kommunesektoren med 5,6 pst. eller om lag 11 mrd. kroner. Inntektsveksten
skyldes både økte overføringer og skattevekst. Dette
innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om
lag 0,1 pst. Korrigert for endringer i sektorens oppgaver er realveksten
om lag H pst.
Foreløpige regnskapstall for 1998 viser
et underskudd før lånetransaksjoner på om
lag 5 mrd. kroner. Til sammenligning var underskuddet 1,8 mrd. kroner
i 1997.
Underskuddet i 1998 medfører at netto
gjeld, målt som andel av inntektene, øker noe
i forhold til 1997. Gjeldsandelen i 1998 var 30,8 pst.
Den økonomiske handlefriheten for fylkeskommunene
ble redusert i 1998. For netto driftsresultat for fylkeskommunene
samlet er det anslått en nedgang fra 2,6 pst. i 1997 til
0,4 pst. i 1998. Den sterke nedgangen har sammenheng med en betydelig
vekst i driftsutgiftene som følge av økte lønns-
og pensjonsutgifter.
Foreløpige regnskapstall for 1998 for
kommunene vil bli presentert i junirapporten fra Det tekniske beregningsutvalget
for kommunal og fylkeskommunal økonomi.
Komiteen har merket
seg at det også i 1998 var et høyt aktivitetsnivå i
kommunesektoren. Komiteen har merket seg at investeringsnivået
i kommunesektoren fortsatt er høyt selv om Regjeringens
beregninger viser en reell nedgang på 1 pst. Komiteen har
videre merket seg at de løpende inntektene økte
med 5,6 pst. Denne inntektsveksten skyldes i hovedsak økte
overføringer og skattevekst.
Komiteen har også merket
seg at den økonomiske handlefriheten for fylkeskommunene
ble redusert i 1998 bl.a. som følge av vekst i driftsutgifter
og økte lønns- og pensjonsutgifter.
I proposisjonen gjennomgås utviklingen
i kommunal tjenesteproduksjon i kommunene og fylkeskommunene i perioden
1980 til 1998, med vekt på 1997. For kommunene vises det
indikatorer over ressursinnsatsen og produksjonen målt
i årsverk, dekningsgrad og antall leverte tjenester for:
For fylkeskommunene vises indikatorer for helsetjenester
og videregående opplæring.
Det vises tall for utviklingen på landsbasis
og for grupper av kommuner og fylkeskommunene. I vedlegg 4 vises
utvalgte tall for enkeltkommuner, der kommunene er gruppert etter økonomiske
rammebetingelser og innbyggertall.
Det generelle inntrykket er at på 90-tallet
har ressursinnsatsen i kommunene økt og de leverer flere
tjenester enn tidligere:
– I 1997
fikk i overkant av 60 pst. av alle barn mellom 1 og 5 år
et barnehagetilbud. Mange plasser ble frigjort da seksåringene
begynte i skolen, og sammenlignet med året før
fikk over 15 000 flere i aldersgruppen et barnehagetilbud. Mest
markant økte tilbudet til ett- og to-åringer der
40 pst. fikk et tilbud i 1997. Det er imidlertid klare forskjeller kommunene
imellom.
– Årsverksinnsatsen i
grunnskolen har vært stabil på om lag 2 årsverk
pr. klasse de siste 6 årene. Samtidig har også klassestørrelsen
på landsbasis vært om lag konstant med gjennomsnittlig
20 elever. Det har vært en årlig vekst i antallet
plasser i skolefritidsordningen. I skoleåret 1998/99
hadde om lag halvparten av 1.-4.-klassingene et tilbud i SFO.
– Som året før
var det også fra 1996 til 1997 en økning i årsverksinnsatsen
innen pleie- og omsorgs-sektoren målt i forhold til befolkningen
i de høyeste aldersgruppene. I 1997 ble det utført
nær 13 årsverk pr. 100 innbyggere over 67 år
og om lag 43 årsverk pr. 100 innbyggere over 80 år.
Antall plasser i alders- og sykehjem har imidlertid gått
ned både relatert til innbyggertallet over 80 år
og i faktisk antall de siste årene. I 1993 fikk 27 pst.
av de eldre over 80 år et tilbud om institusjonsopphold, mens
i 1997 var prosentandelen 24. Samtidig har andelen av de eldre som
mottar hjemmetjenester vært relativt konstant. Over 4 000
flere mottar imidlertid hjemmetjenester i 1997 enn i 1996.
– Fra 1985 til midten på 90-tallet økte
antallet sosialhjelpmottagere med nærmere 80 pst. De siste årene
har imidlertid antallet mottagere årlig blitt redusert.
I 1997 ble det registrert 157 000 mottagere, noe som er det laveste
antallet på nittitallet. Fra og med 1995 har også antallet
langtidsmottagere gått ned. Nedgangen i bruken av økonomisk sosialhjelp
må sees som et resultat av bedring i konjunkturene og økt
sysselsetting.
– Årsverksinnsatsen
i somatiske sykehus har økt gjennom hele nittitallet. I
1997 ble det her utført nærmere 54 000 årsverk
mot om lag 46 000 i 1991. Selv om antallet sengeplasser i sykehusene
er redusert noe i perioden, har både antallet utskrivninger
og antallet polikliniske konsultasjoner økt årlig.
I 1997 ble om lag 660 000 utskrevet fra somatiske sykehus, mot 620 000
i 1992. I samme periode økte antallet polikliniske konsultasjoner med
nesten H million.
– På nittitallet har
det årlig vært en reduksjon i antallet heldøgnsplasser
i psykiatriske institusjoner. I 1997 var det i overkant av 14 plasser
pr. 10 000 innbyggere, mot nærmere 18 plasser pr. 10 000 innbyggere
ved begynnelsen av tiåret. Dette innebærer en
reduksjon på om lag 1 200 plasser. I samme periode har
imidlertid antallet polikliniske konsultasjoner økt sterkt,
og i 1997 ble det foretatt nærmere 600 000 konsultasjoner. Økningen
i antall årsverk i psykiatrien må sees i sammenheng med
den sterke veksten i bruk av poliklinisk behandling.
– I inneværende skoleår
har elevtallet i skoler under lov om videregående opplæring
sunket. Dette har bl.a. sammenheng med mindre ungdomskull. Også omfanget
elever i alt, beregnet i forhold til et gjennomsnittlig avgangskull
i grunnskolen, har blitt redusert og er i inneværende skoleår
350 pst. Dette er det laveste tallet siden gjennomføringen
av Reform 1994, og betyr at antallet elever eldre enn 16-18 år
synker.
Komiteen har merket
seg at det generelle inntrykket på 90-tallet er at ressursinnsatsen
i kommunal virksomhet har økt og at det leveres flere tjenester
enn tidligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til den stramme økonomiske
situasjonen i kommunesektoren i 1998-99 og at dette spesielt har
gått ut over tjenestetilbudene til barn og unge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at det er forholdsvis store variasjoner
i tjenestetilbudene mellom kommunene og mellom fylkeskommunene.
Kommunal- og regionaldepartementet har i de seneste
kommuneøkonomiproposisjonene orientert om KOSTRA-prosjektet.
Siktemålet med KOSTRA er å forbedre eksisterende
datagrunnlag om ressursforbruk og produserte tjenester i kommunal
sektor.
I 1999 utvides prosjektet til å omfatte
om lag 100 kommuner som tidlig i 2000 vil avlegge data for regnskaps-
og rapportåret 1999 til sentrale myndigheter i henhold
til KOSTRAs funksjonsinndeling.
Sør-Trøndelag var pilotfylkeskommune
i 1998 og rapporterte etter KOSTRA-prinsipper både innenfor regnskap
og tjenesteyting. Nordland fylkeskommune rapporterte økonomisk
statistikk etter KOSTRA-prinsipper for 1998. I 1999 deltar også Buskerud,
Oppland og Finnmark.
Departementet legger opp til at rapportering
etter KOSTRA-modellen først blir obligatorisk f.o.m. regnskaps-
og rapportåret 2001, dvs. for den rapportering som skal
finne sted tidlig i 2002. Det er likevel et mål at så mange
kommuner og fylkeskommuner som mulig skal omfattes tidligere. På denne
bakgrunn er det igangsatt et bredt opplæringsprogram om
KOSTRA. For kommunene er regional statsforvaltning (fylkesmann,
fylkeslege og utdanningskontor) ansvarlig for opplæringen.
Det er opprettet arbeidsgrupper i KOSTRA som
skal vurdere rapporteringens omfang og innretning på de ulike
kommunale og fylkeskommunale tjenesteområdene.
Prosjektet vil i løpet av våren
1999 etablere rammeavtaler med IT-leverandører under Forvaltningsnettet på områder
som er relevant for KOSTRA-prosjektet (elektronisk datautveksling).
Det har vært stilt spørsmålstegn
ved kommunesektorens nytte av KOSTRA. Etter departementets vurdering
vil alternativet til KOSTRA for kommunesektoren være en
videreføring og forsterking av dagens situasjon når
det gjelder statlige rapporteringskrav: Økende krav til
rapportering uten noe forutgående samarbeid med kommunesektoren,
dobbel-rapportering og liten sentral samordning, vansker med å knytte
sammen økonomi- og tjenestedata, problemer med å sammenligne
kommuner og derved liten mulighet for læringseffekt, mye
ressurser går med til å fylle ut papirskjema, lite
effektiv informasjonsutveksling, lite aktuelle data osv.
Det er en grunnleggende forutsetning for samarbeidet
mellom staten og kommunesektoren i KOSTRA-prosjektet at dette skal
gi styringsinformasjon til nytte for både staten og kommunesektoren.
Komiteen har merket
seg at hensikten med KOSTRA er å bedre datagrunnlaget om
ressursforbruk og tjenesteproduksjonen i kommunal sektor. En vesentlig
forutsetning med prosjektet er at det skal gi styringsinformasjon
som har nytte både for staten og kommunesektoren. Komiteen har
merket seg at rapporteringen etter KOSTRA-modellen fra regnskaps- og
rapportåret 2001 vil bli obligatorisk. Komiteen støtter
målet om at flest mulig kommuner og fylkeskommuner bør
omfattes tidligere.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999
ble Regjeringen bedt om å legge fram for Stortinget en samlet
vurdering av Kirkens økonomiske situasjon etter innføringen
av ny kirkelig lovgivning, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (1998-99).
Regjeringen viser til at den lokale kirkeøkonomi
er nært forbundet med kommuneøkonomien. Det er
derfor naturlig at det for framtiden gis en regelmessig rapportering
om den lokale kirkeøkonomi i de årlige kommuneøkonomiproposisjonene,
slik som for andre områder hvor hoveddelen av det økonomiske
ansvaret ligger til kommunene. Med bakgrunn i den særskilte redegjørelsen
som Stortinget har bedt om, og som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
tar sikte på å legge fram i løpet av
høsten 1999, er det ikke i denne proposisjon lagt opp til
en omfattende rapportering på Kirkens område.
Enkelte problemstillinger som berører forholdet mellom
Kirke og kommune er imidlertid omtalt. Det er dessuten inntatt oversikts-tabeller
fra de kirkelige fellesrådenes regnskaper for 1997.
Komiteen støtter
at det i framtidige kommuneøkonomiproposisjoner gis rapport
om den kirkelige økonomi siden den er nært knyttet
til kommuenøkonomien.
I proposisjonen presenteres resultatene fra
fylkesmannsembetenes rapportering for 1998 på fem områder:
– Behandling
av kommunale budsjettvedtak, jf. kommuneloven § 45.
– Godkjenning av kommunale låneopptak,
jf. kommuneloven § 50.
– Godkjenning av kommunale garantier,
jf. kommuneloven § 51.
– Lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.
– Forvaltningsklage over enkeltvedtak
truffet av kommunestyret etter forvaltningsloven § 28 annet ledd.
I denne sammenhengen presenteres også enkelte
tall for tilsvarende rapportering for 1994-1997 for å illustrere
utviklingen i denne perioden.
Grunnen til at departementet spesielt ber om
rapportering om løsningen av disse oppgavene, er at disse utgjør
basisaktiviteten i statens styring av enkeltkommuner i spørsmål
vedrørende økonomi og kommunal saksbehandling.
Disse opplysningene gir også indikasjoner på den økonomiske
situasjonen i kommunene (dette gjelder særlig behandlingen
av kommunale budsjettvedtak). Arbeidet med disse sakene er også forankringen
for mye av den juridiske og økonomiske veiledningen fylkesmannen
driver i forhold til kommunene.
Proposisjonen inneholder også en omtale
av et prøveprosjekt om utvikling av et forventningsbrev
fra fylkesmennene til kommunene, som departementet har satt i gang.
Formålet med prosjektet er å utarbeide et verktøy
som fylkesmennene og regional statsforvaltning kan benytte når
de skal formidle styringssignaler fra staten til kommunene.
Departementet ser på prosjektet som
et viktig bidrag til å utvikle metoder for å bedre
samordningen av kommunerettet styring. Derfor følger departementet
opp med et sentralt prosjekt der alle fylker får tilsendt
en mal for hvordan et forventningsbrev kan utformes. Målet
er at en slik mal skal foreligge i løpet av mai 1999. Den
vil være grunnlaget for fylkesvise forventningsbrev rettet
mot kommunenes plan- og budsjettarbeid for 2000.
Departementet vil understreke at forventningsbrevet er
et tilbud til regional statsforvaltning, som det er opp til fylkesmannsembetene å ta
i bruk i samordningsarbeidet overfor kommunene.
Komiteen ser som positivt
at departementet ønsker å videreutvikle og videreføre
prosjektet med forventningsbrev som et tilbud til regional statsforvaltning
for å bedre samordningsarbeidet overfor kommunene. Komiteen legger
særlig vekt på at dette skal bidra til å bedre
samordningen mellom det statlige og lokale forvaltningsnivået,
og at det dermed kan gi effektive styringssignaler mellom disse
nivåene. Det vil dermed være nyttig i den kommunale
planleggingen. Forventningsbrevet vil også gi en felles
ramme for dialog mellom kommunen og statsforvaltningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forventningsbrevet til kommunene og til hvilke signaler som
skal samordnes og formidles. Dette medlem vil peke
på at fylkesplanene godkjennes ved kgl. res. og skal være
et styringsdokument for satsingsområder, samordning og
helhet innenfor fylket. På tross av dette, er dette viktige
dokumentets plass ikke nevnt. Dette medlem mener dette
er nok et eksempel på manglende oppfølging og vilje
til å gi fylkeskommunen mulighet til å fungere slik
det var tenkt og ber Regjeringen følge dette opp.
Siden 1990 har antall øremerkede poster
på statsbudsjettet svingt mellom 88 og 110. I 1999 er det
om lag 100 ulike tilskuddsposter på statsbudsjettet (inklusive kommuneposter
utenfor kommuneopplegget). I perioden fra 1990 har den andelen som øremerkede
tilskudd utgjør av kommunesektorens samlede inntekter gradvis økt.
Tilskuddene utgjorde om lag 10 pst. av de samlede inntektene i 1990;
i 1999 er andelen vel 17 pst.
Øremerkede tilskudd er en form for
statlig subsidiering som skal bidra til at kommunene og fylkeskommunene
produserer mer av de tjenestene som er finansiert av tilskudd enn
det som ellers ville vært tilfellet.
Ofte er det krav eller forventninger om at kommunesektoren
skal bidra med egne ressurser til det formålet som det øremerkede
tilskuddet er opprettet for. Denne medfinansieringen må dekkes
av sektorens frie inntekter, det vil si rammetilskudd og egne skatteinntekter. Tilgangen
til øremerkede tilskudd for den enkelte kommune og fylkeskommune
vil derfor være avhengig av nivået på de
frie inntektene.
Det er betydelige metodiske problemer med å anslå omfanget
av kommunal medfinansiering som følger av øremerkede
tilskudd.
Rapporteringen i denne proposisjonen har som utgangspunkt,
som de to foregående rapporteringene, innhentede opplysninger
fra departementene om øremerkede tilskudd i 1995. Ved å bruke
anslaget for medfinansieringsandelen på 36 pst. av de samlede øremerkede
tilskuddene i 1995, jf. kap. 1.5 i St.prp. nr. 61 (1996-97), på tall
for samlede øremerkede tilskudd i 1996, 1997, 1998 og 1999,
får vi følgende anslag på medfinansieringsbeløp
for de respektive årene i perioden 1995-99 (løpende
priser):
Tabell 1 Samlede øremerkede
overføringer og anslag for kommunal medfinansiering for
1995-99. Mill. kroner.
| 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 |
Samlede øremerkede
overføringer | 24 800 | 26 100 | 27 700 | 31 700 | 38 800 |
Kommunal medfinansiering
-36 pst. av 2 (mill.kr) | 8 900 | 9 400 | 10 000 | 11 400 | 12 900 |
Dataene over utviklingen i totalnivået
på de øremerkede tilskuddene til kommunesektoren
er hentet fra mars 1999-rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg
for kommunal og fylkeskommunale økonomi. Totalbeløpene
for de ulike årene avviker noe fra det som er rapportert
tidligere.
En betydelig del av økningen i øremerkede
tilskudd, og den tilhørende andelsmessige økning
i den kommunale medfinansieringen i 1998 og 1999 er knyttet til innsatsstyrt
finansiering av sykehus og handlingsplanen for eldreomsorg. Dersom
en korrigerer for økningen i disse tilskuddene, er det
usikkert om det har vært noen økning i den kommunale
medfinansieringen for disse årene.
Det understrekes at det er knyttet betydelig
usikkerhet til anslagene på den kommunale medfinansieringen.
Komiteen har merket
seg at andelen av kommunens inntekter som øremerkede tilskudd
i perioden fra 1990 har økt fra 10 til 17 pst. Komiteen vil
for øvrig vise til merknader fra komiteen og de ulike fraksjoner under
pkt. 3.2.3.
Regjeringen har besluttet at det skal foretas
en gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren,
med tanke på å gi kommunene økt frihet.
Regelverksgjennomgangen inngår i Regjeringens program "Et
enklere Norge." Programmet er omtalt i Revidert nasjonalbudsjett
1999, St.meld. nr. 2 (1998-99).
Regjeringens siktemål med å sette
i gang en generell gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren,
er at statlige styringsvirkemidler skal utformes slik at de ikke
unødvendig binder ressurser og dermed hindrer effektive
løsninger lokalt. Hensynet til det lokale folkestyret tilsier
også at virkemidlene utformes slik at det lokale handlingsrommet
ikke innsnevres i unødig grad.
Arbeidet med gjennomgang av statlig regelverk
rettet mot kommunesektorenstyres av et
særskilt statssekretærutvalg.
Arbeidet er delt inn i ulike faser. I kartleggingsfasen, som
strekker seg over mars, april og mai 1999 fremskaffes en oversikt
over aktuelt regelverk. Neste fase går ut på å få frem
beslutninger om inndeling av regelverket i følgende tre
kategorier; regelverk som vil bli endret, regelverk som må vurderes
nærmere med tanke på endring (herunder vil det
bli vurdert å gjennomføre avgrensede forsøk
med regelendringer), og regelverk som ikke vil bli endret. I siste
fase, vurderingsfasen, fjernes/endres regelverk som i for
stor grad innsnevrer det lokale handlingsrom og hindrer effektiv
ressursutnyttelse, med mindre regelverket etter en konkret vurdering
anses nødvendig å opprettholde av hensyn til nasjonal
styring. Regelverksendringene vil bli foretatt i regi av det enkelte
departement, slik at eventuelle lovforslag på vanlig måte
vil bli fremmet av fagansvarlig departement overfor Stortinget.
Under budsjettbehandlingen for 1999 traff Stortinget følgende
romertallsvedtak (IX under rammeområde 6):
«Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
prøveordninger med et frikommuneprosjekt der noen kommuner
får reduserte bindinger i forhold til særlovgivningen.
Et opplegg for slike prøveordninger bør fremlegges
for Stortinget i kommuneøkonomiproposisjonen for 2000.»
I forbindelse med prosjektets andre fase vil
Kommunal- og regionaldepartementet som nevnt gjennomføre et
forsøk med unntak fra regler rettet mot kommunesektoren.
Det vil bli lagt opp til evaluering av forsøks-erfaringene
som grunnlag for endelige beslutninger om endringer av de regler
som eventuelt blir omfattet av et forsøk.
I proposisjonen legger departementet fram en
rapportering om tiltakene som gjelder forenklinger, godkjenningskatalogen
og skjemabruken. Foreløpige resultater av evalueringen
av reformen, herunder forprosjekt om reformens betydning for bransjestruktur, kartlegging
av virkninger for små og mellomstore bedrifter, omtales
også.
Undersøkelsene tyder på at
bl.a. økt saksbehandlingstid i kommunene er et overgangsproblem.
Tilpasning i bransjen til de nye reglene er i gang, uten at det så langt
synes å ha hatt inngripende virkning på f.eks. bransjestruktur.
Det er foretatt en rekke tiltak for å bedre og forenkle
forskriftene, skjemabruk og andre hjelpemidler. Departementet vil
arbeide videre med disse tiltakene og følge utviklingen
nøye, ikke minst gjennom evalueringsprosjektene.
Regjeringen nedsatte et utvalg ved kgl. resolusjon
5. juni 1998 for å utrede oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene
- Oppgavefordelingsutvalget.
Utvalget skal rette særlig oppmerksomhet
mot erfaringene med fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå,
relasjonene mellom regional statsforvaltning og fylkeskommunen og
oppgavefordelingen mellom fylkeskommunene og kommunene. Utvalget skal
se på eventuelle problematiske gråsoner og eventuelt
foreslå endringer i oppgavefordelingen.
Utvalget er bedt om å levere sin utredning
innen utgangen av juni 2000. Utvalget er godt i gang med sitt arbeid.
19 kommuner fordelt på seks områder
spredt over hele landet, har i 1998 utredet fordeler og ulemper
ved kommunesammenslutning eller et utvidet interkommunalt samarbeid.
Hensikten har vært å drøfte disse to virkemidlene
som mulige svar på de utfordringene kommunesektoren står
overfor. Fellesnevneren er å finne ut hvilket grep som
er det beste for å samordne den kommunale virksomheten
over dagens kommunegrenser til beste for innbyggerne.
Det må understrekes at det ikke er
lagt noen bindinger fra departementets side når det gjelder
kommunenes videre oppfølging av prosjektet. Departementet forventer
imidlertid at rapportene blir diskutert i de enkelte kommunestyrer.
Med bakgrunn i det arbeidet som til nå er
nedlagt, og de kontaktene som er etablert i de seks områdene,
ser departementet det som ønskelig å bidra i den
videre prosessen blant annet for å høste erfaring.
Departementets bidrag vil først og fremst være
som tilrettelegger og medspiller, dersom kommunene selv ønsker
det.
Når det gjelder kommunesammenslutning
som løsningsalternativ, har departementet allerede en god
del systematisert dokumentasjon med erfaringer og veiledning for
gjennomføring av slike prosesser. Dette materialet omtaler
både formelle krav til prosessen, hvilke aktører
som må være med og hva som er viktige milepæler
i arbeidet, osv.
Flere av utredningene peker på at kommunene
vil tape økonomisk på sammenslutninger pga. overgangsordningen
i inntektssystemet, og at dette er en avgjørende begrensning
for gjennomføring av eventuelle sammenslutninger av kommunene
i en region. Kommunene beholder med dagens ordning basistillegget
i overgangsordningen i inntektssystemet (som for 1999 utgjør
4,6 mill. kroner) i 5 år etter kommunesammenslutningen.
Departementet gir ikke økonomisk støtte
til å avholde rådgivende folkeavstemninger i kommunene. Departementet
vil imidlertid når en eventuell sammenslutning er et faktum,
bidra til å finansiere deler av engangsutgiftene ved sammenslutningen,
som f.eks. ombyggings- og flyttekostnader, omlegging av tele-systemer
m.v.
Når det gjelder de kommunene som etter
politisk behandling ønsker å videreutvikle interkommunalt samarbeid,
er departementet innstilt på å vurdere økonomisk
støtte til et slikt arbeid.
For å legge til rette for erfaringsutveksling
mellom de seks områdene, og med departementet underveis, har
departementet foreslått at det etableres en nettverksgruppe
bestående av representanter fra de kommunene som ønsker å gå videre
innenfor de rammene som er skissert over. Departementet vil være
sekretariat for nettverksgruppen. Denne gruppen vil ikke bli etablert
før eventuelle søknader om prosjekt foreligger.
Departementet mener, på bakgrunn av
den informasjonen som er framkommet gjennom utredningene, at det
er et klart behov for å få en bedre oversikt over
den mest institusjonaliserte interkommunale samarbeidsformen, nemlig
regionrådene. Telemarksforskning har fått i oppdrag å utrede
regionrådenes rolle og funksjoner. Departementet ser også behov
for å vurdere de rettslige rammene omkring interkommunalt
samarbeid nærmere.
Komiteen er tilfreds
med at det vil bli foretatt en gjennomgang av det statlige regelverket
rettet mot kommunesektoren med det formål å gi
kommunene økt frihet. Komiteen legger vekt
på at dersom det lokale selvstyret skal fungere forutsetter
det at det gis rom for lokale prioriteringer. Komiteen støtter
at de statlige styringsvirkemidlene ikke skal utformes slik at de
binder ressurser unødvendig og med det hindrer effektive
løsninger og redusert handlingsrom for lokale prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at forsøksordninger
der kommuner vil bli fristilt i forhold til særlovgivningen
ikke er oppstartet.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens fremdriftsplan.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at denne prøveordningen kommer raskt i gang,
og forutsetter at den startes opp så raskt som mulig, senest i
2001. Det vil videre være naturlig at enkelte av kommunene
som får delta i et slikt prøveprosjekt også deltar
i prøveprosjektet med frie inntekter.
Komiteen har merket
seg de viktigste forslagene til endringer i saksbehandlingsreglene
for byggesaker som er sendt på høring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har videre merket seg at økt saksbehandlingstid i
kommunene ifølge undersøkelsene antageligvis er
et overgangsproblem. Flertallet imøteser
departementets videre arbeid med de tiltak som er iverksatt i forhold
til forenkling av forskrifter, skjemabruk og andre hjelpemidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er i tvil om hvorvidt problemene med økt
saksbehandlingstid knyttet til byggesaker er et overgangsproblem,
og viser bl.a. til at bygningslovens forskrifter krever kompetanse
som en rekke kommuner vil ha problemer med å knytte til
seg.
Disse medlemmer viser også til
at Regjeringen i proposisjonen understreker at loven påvirker
bransjestrukturen gjennom en henvisning til en studie der det heter
at "høyere kompetansekrav i de nye byggesaks-reglene kan
bety høyere inngangsbarrierer" og et annet sted at "enkelte
mindre bedrifter kan imidlertid få problemer med å oppnå formell
godkjenning". Dette understreker behovet for å gå enda
flere steg i arbeidet med å forenkle byggesakslovverket
innenfor de rammer som ønsket om kvalitetssikring setter.
Kommunesektoren er ansvarlig for størstedelen
av de offentlige velferdstjenestene. Nesten hver fjerde arbeidstaker
er i dag sysselsatt i kommunesektoren, mens hvert femte timeverk
produseres der.
Det er foretatt ulike utredninger om effektivitet
og ressursbruk i kommunesektoren. Imidlertid er det ikke tidligere
foretatt noen systematisk gjennomgang av kvaliteten på denne
type studier. Generelt innebærer studier av effektiviseringsmuligheter
store metodeproblemer. På bakgrunn av dette har Finansdepartementet, i
samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet, fått
gjennomført et utredningsprosjekt der hensikten har vært å få en
oversikt over og til en viss grad kvalitetskontrollere, relevante
forsknings- og utrednings-arbeider som foreligger på feltet.
I denne gjennomgangen er også relevante
studier om konkurranseutsetting av kommunale tjenester kartlagt. Selv
om kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for at det finnes et
tjenestetilbud på de ulike områdene, er det ikke
uten videre gitt at det er den enkelte kommune og fylkeskommune
som selv skal produsere tjenesten. Konkurranseutsetting
og eventuell privat tjenesteproduksjon kan på flere områder
være et alternativ til å utføre oppgaver
i kommunal regi. Spørsmålet om konkurranseutsetting
av kommunale tjenester er opp til den enkelte kommune og fylkeskommune å avgjøre.
Det er bare unntaksvis lovverket begrenser adgangen til konkurranseutsetting.
Grunnskolen er det viktigste eksemplet på tjenester som
ikke kan konkurranseutsettes i sin helhet.
Utredningen om effektivitet og ressursbruk omtales
i proposisjonen hvor det også redegjøres kort
for erfaringer fra kommersialisering av omsorgstjenester i Sverige
og Danmark.
Det planlegges å gjøre en
nærmere undersøkelse av effektivitetsforskjeller
knyttet til pleie- og omsorgssektoren. Aktuelle forskningsmiljøer
inviteres til å delta i prosjektet. Det tas sikte på å presentere
resultater fra prosjektet i kommuneøkonomiproposisjonen
2001.
Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere utdyping
og drøfting av konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenester
i den varslede stortingsmelding "Omsorg år 2000", som etter
planen legges fram høsten 1999.
Komiteen viser til
at kommunesektoren er ansvarlig for størstedelen av de
offentlige velferdstjenestene og sysselsetter nær hver
fjerde arbeidstaker. Tjenesteproduksjonen innenfor helse, skole,
pleie og omsorg og barnehager har samlet sett økt det siste
tiåret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid påpeke
at sektorer som skole, barnehage og SFO i 1998 og 1999 har blitt
rammet av en stram kommuneøkonomi. Både innenfor
barnehagesektoren og SFO blir det nå reduksjoner i tjenestetilbudet.
I tillegg er disse to sektorene blitt gjort til gjenstand for en
betydelig prisøkning etter at regjeringen Bondevik tiltrådte.
Komiteen viser til
at Regjeringen mener at dersom det legges til grunn uendret effektivitet,
vil kommunesektorens andel av sysselsettingen øke med 2
pst. fram til 2010 dersom dagens nivå på tjenestene
skal opprettholdes og de vedtatte reformer iverksettes. Dette tilsvarer
85 000 årsverk. Komiteen merker seg at dette medfører
betydelige langsiktige utfordringer når det gjelder offentlig
ressursbruk. Komiteen støtter derfor de
utredninger og forskningsprosjekter som er på gang i forhold
til effektivitet og resursbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at Regjeringen i proposisjonen
viser til at det er mulighet for innsparinger i kommunesektoren.
Proposisjonen antyder også interessante erfaringer med
konkurranseutsetting fra Sverige og Danmark med hensyn til de ansattes
trivsel, kostnadsbesparelser og kvalitet. Disse medlemmer viser
forøvrig til sine generelle merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil vise til sine generelle merknader.
Dette medlem hevder at Regjeringens
opplegg til kommuneøkonomi vil øke presset på privatisering. Fortsatt
stort sprik mellom oppgaver og økonomi vil føre
til at befolkningens forventninger til kvalitet og kvantitet på kommunale
tjenester ikke blir innfridd. Folk med god økonomi vil
etterspørre og ha råd til private løsninger
og viljen til å betale for fellesskapsløsninger
for alle gjennom skatte- og avgiftssystemet vil svekkes. Dette er
et enormt marked som private bedrifter sjølsagt er interessert
i å høste gevinst i.
Dette medlem vil vise til at
de praktiske erfaringene med dette fra andre land, er svært
blandet. Det viktigste er imidlertid at offentlig sektor gjennom
bruk av konkurranseutsetting, mister styring over virksomhet de
har det fulle ansvar for. I tillegg kommer velferdstapet ved at
penger som kunne blitt brukt til bedre tjenester eller lavere egenbetaling,
vil gå til fortjeneste til de private driftsoperatørene.
Dette medlem mener det er stort
potensiale for forbedringer i offentlig sektor og at både
offentlig og privat sektor har mye å lære av hverandre.
Dette kan oppnås uten mer bruk av konkurranseutsetting
og privatisering.
Dette medlem viser til at Regjeringen
i proposisjonen avdekker at innsparing i utgifter har sin bakside i
at arbeidsforhold for de ansatte ved privat drift vil bli enda mer
preget av mer helg- og nattarbeid, færre hele stillinger
og høyt tempo. Dette er en utvikling som vil gi mer helseskader,
større utrygghet, vanskeligere å kombinere jobb
og familie. For brukerne kan det bli enda flere å forholde
seg til, flere slitne hjelpere, større utskifting og ustabilitet.
Dette er en utvikling som verken brukere, samfunn eller den enkelte
er tjent med.
Dette medlem vil vise til at
det store behovet for arbeidskraft som framlegges i proposisjonen,
krever en langt større innsats for bedre lønns-
og arbeidsforhold i offentlig sektor for å gjøre
det mulig å rekruttere og beholde tilstrekkelig med kvalifiserte
fagfolk.
Regjeringen foreslo i kommuneøkonomiproposisjonen
for 1999 (St.prp. nr. 60 (1997-98)) å sette i gang et forsøk
med å tildele øremerkede tilskudd som rammetilskudd
i 20 kommuner og 2 fylkeskommuner. Det ble lagt opp til at forsøket
skal starte i 2000 med fire års varighet.
Et viktig formål med forsøket
er å finne ut om tilførsel av inntekter som rammetilskudd
bidrar til mer effektiv oppgaveløsning.
Departementet har mottatt om lag 120 søknader
fra interesserte kommuner som ønsker å delta i
forsøket. Utvelgelsen av deltakerkommuner og kontrollkommuner
vil være klar før sommeren. Forsøket
starter ved årsskiftet og varer i 4 år.
Et viktig formål er å skaffe
kunnskap om alternativer til dagens finansieringssystem med mange øremerkede tilskudd.
Evalueringen er derfor sentral. Departementet vil engasjere eksterne
FoU-miljøer i evalueringen av forsøket. Evalueringen
vil bli finansiert av Kommunal- og regionaldepartementet. Det vil
i denne sammenheng kunne dreie seg om både brukerundersøkelser
og spørreundersøkelser blant kommunestyre-representanter
og innbyggerne, i tillegg til den ordinære regnskaps- og
tjenesterapporteringen.
Det er totalt om lag 100 øremerkede
tilskuddsordninger til kommunene og fylkeskommunene. Omkring 50 av
disse går til kommunene. Gjennomgangen og vurderingen av
de øremerkede tilskuddene har resultert i at 16 øremerkede
tilskudd til kommunene anses som egnet for dette forsøket.
Alle store tilskudd til ordinære driftsoppgaver inngår,
og beløpsmessig utgjør dette om lag 78 pst. av
det totale beløpet som gis som øremerkede midler
til kommunene.
For å sikre at kommunene ikke taper økonomisk
på å delta, legges det opp til at tildeling av
midler gjennom forsøksperioden skal være lik veksten
i de aktuelle øremerkede tilskudd til øvrige kommuner.
Departementet legger til grunn at forsøket gjennomføres
innenfor den økonomiske rammen av kommuneopplegget.
Kommunal- og regionaldepartementet vil sammen med
berørte departement arbeide videre med den tekniske tilpasningen
av forsøksopplegget i det ordinære budsjettopplegget
fram mot statsbudsjettet for 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er tilfreds med at det nå igangsettes forsøk
med å innlemme øremerkede tilskuddsordninger i
rammefinansieringen for 20 utvalgte kommuner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
for øvrig at dette ikke må være en begrunnelse
for å unnlate å intensivere arbeidet med å fjerne øremerkinger
mer allment for alle kommuner.
Komiteen sine medlemer frå Framstegs-partiet viser
til sine merknader om øyremerka tilskot under pkt. 3.2.3.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil bemerke
at det er skuffende at såvidt få tilskudd inngår i
forsøksordningen, og viser til Regjeringens egen redegjørelse
i St.prp. nr. 60 (1997-98), der det het at "en må gjøre
eksplisitt unntak for tilskudd som ikke skal være med i
forsøket". Høyre er enig i det som den gang var
utgangspunktet, nemlig at "for at forsøket skal bli mest
mulig reelt, bør utgangspunktet være at alle øremerkede
tilskudd som en kommune mottar, skal være med i forsøket".
I den forbindelse vises det til forslag under pkt. 3.2.3.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til flertallsmerknad fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti i Innst. S. nr. 250 (1997-1998.) Om
kommune-økonomien for 1999, angående tilskudd
til leirskoleopphold og vedtaket om at tilskuddsformen ikke skulle endres.
Det er bare 10 pst. av kommunene som har leirskole. Dette tilskuddet
er nettopp et tilskudd som fordeles til få kommuner, som
Regjeringen selv i proposisjonen har sagt bør unntas. Dette
medlem mener at dette tilskuddet derfor ikke burde vært
med i forsøket.
Dette medlem viser til merknad
og forslag under pkt. 3.2.3.
Hovedstadsutvalget ble oppnevnt ved kongelig
resolusjon av 15. mai 1995.
Utgangspunktet for utvalgets arbeid er de spesielle behovene
for samordning og helhetsvurderinger som kommer av at hovedstadsområdet
er en funksjonell region som i stor grad utgjør et felles
bolig-, arbeids- og tjenestemarked. Korte avstander, økende
mobilitet, gode kommunikasjoner og sterk befolkningsvekst gjør at
særlig de sentrale delene av hovedstadsområdet
i økende grad framstår som et naturlig sammenhen-gende
bysamfunn med felles problemer og utfordringer.
I proposisjonen redegjøres det kort
for utvalgets vurdering av reformbehovet i hovedstadsregionen. Deretter
presenteres utvalgets drøfting av mulige løsningsalternativer
for å møte reformbehovet og utvalgets anbefalinger,
både de kortsiktige tiltakene og de langsiktige forvaltningsreformene.
Utredningen ble sendt på bred høring, og proposisjonen
inneholder en sammenfatning av høringsinstansenes uttalelser.
Til slutt presenteres Regjeringens oppfølging av utredningen.
Flertallet i utvalget anbefalte hovedstadskommunemodellen
som langsiktig forvaltningsreform for hovedstadsområdet.
Modellen får imidlertid liten oppslutning blant høringsinstansene,
og særlig gjelder dette de berørte parter, med
unntak av Oslo kommune. Det store flertallet blant høringsinstansene
mener det påviste reformbehovet ikke kan rettferdiggjøre
så drastiske endringer som denne modellen oppfattes å innebære.
Mange av høringsinstansene understreker også at
kommunesammenslutninger og/eller andre inndelingsendringer
må basere seg på lokal enighet. Regjeringen legger
i denne saken vekt på høringsinstansenes lave
oppslutning om utvalgsflertallets forslag til forvaltningsreform
i hovedstadsområdet. Av de berørte parter er det
bare Oslo kommune som støtter dette forslaget.
Også mht. utvalgets mindretallsforslag
om et felles hovedstadsfylke, vil Regjeringen vektlegge at Oslo kommune
og Akershus fylkeskommune, som reformen først og fremst
vil gjelde, avviser modellen som en framtidig løsning på de
utfordringer hovedstadsregionen står overfor. Flertallet
av kommunene i Akershus gir heller ikke støtte til et videre
arbeid med denne modellen.
Regjeringen vil avvente utredningen fra Oppgavefordelingsutvalget
og ønsker å se på spørsmålet
om en langsiktig forvaltningsreform for hovedstadsområdet på grunnlag
av bl.a. også denne utredningen. Dette utvalget skal avslutte
sitt arbeid i juni 2000.
Regjeringen vil imidlertid arbeide videre med
noen av de kortsiktige tiltakene utvalget mente vil gi forbedringer
i den regionale oppgaveløsningen, og som det er stor tilslutning
til blant høringsinstansene. I denne forbindelse vises
det i proposisjonen til at Hovedstadsutvalgets anbefaling om at
Oslo og Akershus bør plasseres i samme helseregion er gjennomført.
I St.meld. nr. 37 (1997-98) Ett sted må grensen gå -
Om ny inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet,
fremmet Regjeringen forslag om at Østfold, Hedmark og Oppland
går sammen med Oslo og Akershus i helseregion 1. Stortinget
sluttet seg til forslaget, og denne helseregioninndelingen ble vedtatt
med hjemmel i sykehusloven § 2 a ved kongelig resolusjon
15. januar 1999 med virkning fra 1. februar 1999.
Hovedstadsutvalget påpekte at selv
om Oslo og Akershus plasseres i samme helseregion, vil ikke det
i seg selv føre til bedre samordning av regionsykehustjenestene
i hovedstadsområdet. Hovedgrunnen til dette er at staten
som sykehuseier ikke er med i de regionale helseutvalgene. Derfor
foreslo utvalget at sykehusene bør tilhøre samme
forvaltningsnivå, noe som betyr at Rikshospitalet og Radiumhospitalet
overføres til Oslo kommune og/eller Akershus fylkeskommune.
I flere stortingsmeldinger er eierstrukturen til de statlige og fylkeskommunale
sykehusene blitt vurdert. Sykehusenes rammebetingelser er under
vesentlig endring, gjennom bl.a. innsatsstyrt finansiering, fritt
sykehusvalg og sterkere satsing på regional helseplanlegging.
Heller enn å vurdere eierskapet, har Regjeringen nå sett
det som mer aktuelt å se på ulike tilknytningsformer
for sykehusene. Regjeringen oppnevnte i september 1998 et utvalg
ledet av professor Rune Sørensen for å utrede og
vurdere hva som er hensiktsmessige tilknytningsformer for offentlig
eide sykehus. Utvalget la fram sin utredning 23. mars 1999 (NOU
1999:15) "Hvor nært skal det være? Tilknytningsformer
for offentlige sykehus". Utredningen er sendt på høring
til de berørte parter med høringsfrist 9. juli
1999. Regjeringen vil orientere Stortinget om den videre oppfølgingen
etter høringsfristens utløp.
Når det gjelder fylkesplanarbeidet,
har både Oslo kommune og Akershus fylkeskommune uttrykt
klare intensjoner om å samarbeide på avgrensede
temaer, f.eks. når det gjelder utvikling av en samordnet
regional politikk for senterstruktur og kjøpesenteretableringer.
Miljøverndepartementet vil aktivt følge opp fylkesplanarbeidet
med sikte på å bidra til best mulig samordnede
prosesser og for å stimulere til at det bl.a. utarbeides
felles plangrunnlag for de fylkesdelplanene Oslo og Akershus skal
utarbeide hver for seg, og eventuelt felles fylkesdelplaner slik
det er gjort for transportsystemet i Vest- og Sørkorridoren.
I utviklingen av felles plangrunnlag må også boligbyggebehovene
i regionen vurderes og nabokommunene må trekkes inn i et
samarbeid slik at partene kan finne felles løsninger på regionale
planutfordringer.
Regjeringen oppnevnte Planlovutvalget høsten
1998. Dette utvalget har bl.a. som oppgave å gjennomgå plansystemet
for å vurdere hvordan bestemmelsene om fylkesplaner og
kommunale planer kan endres med sikte på bedre regional
samordning og helhetsløsninger når det gjelder
bosetting, arbeidsmarked, transport og investeringer m.v. I denne
sammenheng blir det også viktig å se på hvordan
samarbeidet mellom statlige etater, kommunene og fylkeskommunene
om fylkesplanleggingen kan styrkes. Utvalget skal også se
på hvordan planleggingstiltak som strekker seg over administrative
grenser kan gjøres enklere.
Samferdselsdepartementet tar i denne sammenheng sikte
på å utrede nærmere spørsmålet
om overføring av statlige kjøp av jernbanetjenester
i hovedstadsområdet til fylkeskommunalt nivå.
Regjeringen tar sikte på å gi
en samlet orientering om status for dette arbeidet i Nasjonal transportplan
som etter planen skal legges fram for Stortinget våren
2000.
Det er av stor betydning for befolkningen i
hovedstadsområdet å ha et helhetlig og effektivt
kollektivsy-stem. Regjeringen har registrert at det nå pågår
et arbeid lokalt for å danne et felles kollektivselskap
i Oslo og Akershus. Regjeringen ser positivt på dette og vil
avvente dette arbeidet før det vurderes et evt. statlig initiativ
i denne saken.
Når det gjelder forslaget om å bedre
samordningen av regional forvaltning, vil Regjeringen vise til at
den har vedtatt å sette i gang et toårig program
kalt "Et enklere Norge". Regjeringen vil spesielt vise til arbeidet
med en brukerorientert forvaltningsstruktur når det gjelder
spørsmålet knyttet til organisering av regional statsforvaltning.
Komiteen tar dette til etterretning.
Daværende Kommunal- og arbeidsdepartement
varslet i kommuneøkonomiproposisjonen for 1998 (St.prp. nr.
61 (1996-97)) en gjennomgang av kommunelovens regler om økonomisk
planlegging og forvaltning. En tok på dette tidspunkt sikte
på å sende dokumentet med forslag til endringer
i regelverket ut på høring høsten 1998.
Gjennomgangen i departementet har blitt noe
forsinket. Høringsdokumentet ventes nå sendt ut
i løpet av 1. halvår 1999. Høringsdokumentet
og høringsuttalelsene vil danne grunnlag for senere lovproposisjon
til Stortinget. Endringer i kommuneloven vil tidligst kunne tre
i kraft for budsjett- og regnskapsåret 2001. Dette er ett år
senere enn tidligere varslet.
Komiteen tar dette til etterretning.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Skattøret for 2000 blir som følgende: |
Staten |
9,9 pst. |
Fylkeskommunene |
6,6 pst. |
Kommunene |
11,5 pst. |
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen basere statsbudsjettet for 2000 på at basistilskotet vert redusert med ein tredjedel og at innsparinga ved dette vert inkludert i totalramma for overføringa til kommunesektoren. Basistilskotet vert å redusere med nye tredjedelar av dagen sitt nivå i 2001 og 2002, slik at det er heilt avvikla i 2003.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringa om å oppheve Nord-Norge-tilskotet.
Forslag fra Høyre:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i forslaget til statsbudsjett til høsten med forslag om å innlemme følgende øremerkede tilskudd til kommunene i rammetilskuddet:
Kap. |
221 |
post 63 – Tilskudd til skolefritidsordningen |
Kap. |
221 |
post 66 – Tilskudd til lønn, leirskoleopplæring |
Kap. |
221 |
post 67 – Tilskudd til musikk- og kulturskoler |
Kap. |
234 |
post 60 – Tilskudd til formidling av reformlærlinger |
Kap. |
322 |
post 61 – Tilskudd til fylkeskommunale kulturoppgaver |
Kap. |
326 |
post 60 – Mobil bibliotektjeneste og biblioteklokaler |
Kap. |
616 |
post 60 – Tilskudd til forebyggende og kompetansegivende tiltak |
Kap. |
705 |
post 60 – Rekruttering m.m. av helse- personell |
Kap. |
705 |
post 61 – Turnustjeneste, videreutdanning m.v. |
Kap. |
705 |
post 62 – Bedriftsintern utdanning m.v. |
Kap. |
1330 |
post 60 – Avgiftskompensasjon rutebiler |
Kap. |
1427 |
post 60 – Kommunal naturforvaltning |
Kap. |
1427 |
post 62 – Tilskudd til interkommunale friluftsråd |
Kap. |
1441 |
post 62 – Lokal Agenda 21, utvikling av miljøvennlige lokalsamfunn. |
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen i neste års budsjett legge fram forslag som kan redusere skatt på sjukdom og egenbetalingssatsene for barnehage og skolefritidsordning.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme endringer i inntektssystemet som øker inntektsutjamninga mellom kommunene slik at befolkningen kan få et mer likeverdig tilbud uavhengig av hvilken kommune eller fylkeskommune de bor i.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen etablere en finansieringsordning for etableringskostnader knyttet til interkommunale tiltak.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen innrette overgangsordningen som følger av innføring av løpende inntekts-utjamning, slik at kommuner får kompensert mang-lende inntekt eller trekkes for økninger i inntekt for 1998 og 1999 på nivå med utjevningen etter gammel ordning.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen i budsjettproposisjonen for 2000, foreslå en statlig toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester.
Ordningen skal forutsette en fastsatt kommunal egenandel og en statlig fullfinansiering av behov utover dette.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for statlig tilskudd til kollektivtrafikken.
Komiteen viser til proposisjonen
og det som står ovenfor, og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
I.
Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt
til å fordele etter skjønn 4 310 000 000 kroner for
2000, hvorav om lag 260 mill. kroner avsettes til overgangsordninger
i forbindelse med løpende inntektsutjevning. Midlene foreslås
bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommunene og kap. 572 Rammetilskudd
til fylkeskommunene.
II.
Det opprettes egne poster vedrørende
overgangsordningen i forbindelse med løpende inntektsutjevning, under
kap. 571 Rammetilskudd til kommunene og kap. 572 Rammetilskudd til
fylkeskommunene for budsjettterminen 2000.
III.
Stortinget ber Regjeringen utrede og senest
i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, komme tilbake til
Stortinget med forslag om hvordan tapskompensasjonsordningen skal
håndteres etter at overgangsperioden er slutt i 2001.
IV.
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med forslag om at kommuner som frivillig slås sammen,
ikke skal få reduserte statlige overføringer som
følge av kommunesammenslåingen. Regjeringen må også vurdere
for hvor lang tid dette skal gjelde.
V.
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag
som vil lette asylsøkeres og flyktningers mulighet til å komme
raskt i arbeid og muliggjøre raskere bosetting utenfor
asylmottak.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 9. juni 1999.
Sylvia Brustad,
leder. |
Ivar Østberg,
ordfører. |
Sverre J. Hoddevik,
fung. sekretær. |