Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Lars Arne Ryssdal, fra Senterpartiet, Inga Kvalbukt, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at kommunene og fylkeskommunene er de viktigste produsentene av velferdstjenester. Det er derfor en prioritert oppgave å sørge for at rammevilkårene til kommunesektoren setter kommunene i stand til å løse de oppgaver de er pålagt. For å gi kommunene mulighet til å løse sine oppgaver er inntektssystemet en bærebjelke. Kommunenes inntekter har over tid generelt sett vært stigende, men samtidig med inntektsveksten har sektoren blitt pålagt stadig flere oppgaver.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at inntektsveksten er svært ujevnt fordelt mellom kommunene. Det er derfor viktig at man gjennom inntektssystemet har mulighet for å jevne ut mye av denne forskjellen. Mange kommuner har store utfordringer med å løse de pålagte oppgavene.

Komiteen understreker derfor at nye statlige reformer og tiltak må sikres økonomisk. Det vil også være viktig å se nærmere på forholdet mellom øremerkede midler og frie inntekter. Komiteen har merket seg at Regjeringen i neste kommuneøkonomiproposisjon vil komme med forslag om innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at kommunene er et fullverdig politisk og administrativt nivå. Det er derfor viktig at økonomien i kommunesektoren sikrer lokal handlefrihet og mulighet til å realisere lokale prioriteringer.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en forutsetning for et aktivt lokaldemokrati er god kommuneøkonomi. I den forbindelse blir overføringene i inntektssystemet sentrale. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av et levende lokaldemokrati og vil derfor legge til rette for en solid økonomi i kommunesektoren.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er i kommuner og fylkeskommuner at mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen foregår. Arbeiderpartiet vil søke å legge til rette for at de helse-, omsorgs- og skolereformene som Stortinget tidligere har vedtatt skal kunne gjennomføres i tråd med planene.

Disse medlemmer viser til at den generelle økonomiske utviklingen i landet har innvirkning på kommunesektorens økonomi. Det høye rentenivået fører til at også kommunene får økte renteutgifter og at deres investeringer blir dyrere. I Revidert nasjonalbudsjett 1999 kommer Regjeringen med prognoser som tilsier at ledigheten vil øke noe fram mot årsskiftet 1999/2000. Disse medlemmer vil framheve at det nå er viktig at alle ressurser settes inn for å trygge sysselsettingen, spesielt i utsatte næringer som verfts-, olje- og anleggssektoren. En eventuell økende arbeidsledighet vil også få negative konsekvenser for kommunesektorens skatteinntekter.

Disse medlemmer viser til at Kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 bærer bud om fortsatt stramme tider for mange kommuner. Disse medlemmer mener at forslagene i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 er langt fra sentrumspartienes valgløfter om mye mer penger til kommunene.

Disse medlemmer viser til at Statistisk sentralbyrå (SSB) i begynnelsen av mai 1999 meldte at norske kommuner og fylkeskommuner i fjor hadde et samlet driftsunderskudd på nesten fem milliarder kroner. Dette er en stor økning fra året før. SSB anslår at det blir et stort samlet driftsunderskudd også i år.

Disse medlemmer viser til at det også stadig kommer meldinger fra kommuner som sliter betydelig med å få budsjettene i balanse for i år. Pr. 16. april 1999 var det fortsatt en del kommuner som hadde fått sine budsjetter underkjent av fylkesmannen.

Disse medlemmer viser til at mer enn 1 av 3 kommuner i 1999 har fastsatt et budsjett som viser et underskudd for 1999 isolert. I 1998 gjaldt dette 1 av 6 kommuner. Kommuner som budsjetterer med underskudd for 1999 er avhengige av å tære på oppsparte midler fra tidligere år. Slike midler blir det nå mindre og mindre igjen av.

Disse medlemmer viser til at Kommunal- og regionaldepartementets egne beregninger i St.prp. nr. 69 (1998-99) viser at de øremerkede overføringene til kommunesektoren økte med hele 15,3 pst. fra 1997 til 1998 og med 16,9 pst. fra 1998 til 1999. De frie inntektene er kun økt med 3-4 pst. i perioden 1997-99. I St.prp. nr. 69 (1998-99) foreslår Regjeringen at ikke ett eneste øremerket tilskudd skal innlemmes i inntektssystemet/rammetilskuddene. Det er første gang på 90-tallet at dette skjer.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet ikke er i mot øremerkede tilskudd til kommunene og fylkeskommunene. Slike tilskudd er nødvendige på en del områder for å nå nasjonale målsettinger. Det disse medlemmer vil kritisere er at regjeringspartiene tidligere har kommet med betydelige løfter om å øke den kommunale økonomiske handlefriheten - for nå å gjøre det stikk motsatte. Arbeiderpartiet ønsker å styrke den lokale handlefriheten.

Disse medlemmer mener det er et framskritt at Regjeringen nå innrømmer at Arbeiderpartiet hele tiden har hatt rett når det gjelder framdriften i eldreomsorgsplanen, siden den nå foreslår å følge den opprinnelig framdriftsplanen for utbygging av sykehjem og omsorgsboliger. Men disse medlemmer er noe usikre på om kommunene med dette forslaget får muligheten til å benytte seg av de økte øremerkede midlene siden kommuneøkonomien er så stram.

Disse medlemmer har også fått signaler om at de sektorene som blir hardest rammet på grunn av en vanskelig kommuneøkonomi er oppvekst og skole. Barnehager er blitt lagt ned og skolefritidsordningene er mange steder blitt mye dyrere. Dette er områder hvor Arbeiderpartiet foreslo påplussinger i statsbudsjettet for 1999. Disse medlemmer er også kritiske til de endringer som har funnet sted i utdanningspolitikken under regjeringen Bondevik, med mer vekt på private løsninger i skoleverket.

Disse medlemmer vil ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 fremme forslag om en økning av kommunesektorens inntekter utover Regjeringens forslag i St.prp. nr. 69 (1998-99), om lag i tråd med Arbeiderpartiets forslag i statsbudsjettet for 1999.

Disse medlemmer vil fremme forslag om økte frie midler til kommunene i forbindelse med statsbudsjettet for 2000, slik at kommunene kan benytte seg av de øremerkede tilskudd til for eksempel eldre- og helsesektoren og slik at de får økt den økonomiske handlefriheten noe. Arbeiderpartiet vil i tråd med våre prioriteringer i statsbudsjettet for 1999 også i statsbudsjettet for 2000 satse ytterligere på blant annet helse, SFO, barnehager og skole.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 69 (1998-99) ikke legger opp til å innfri løftene om at det skulle bli mer i frie inntekter og mindre i øremerkede tilskudd til kommunene. Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 69 (1998-99) å øke de øremerkede tilskuddene til kommunene med om lag 2 mrd. kroner neste år. De frie inntektene foreslås økt med ca. G pst. Disse inntektene vil hovedsakelig gå med til å dekke kommunenes egenandeler i forbindelse med helse- og eldreomsorgsreformene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 69 (1998-99) ikke legger opp til en bedre økonomisk fordeling kommunene i mellom. En viser til at Arbeiderpartiet i statsbudsjett for 1999 foreslo en omfordeling på om lag 1 mrd. kroner. Disse medlemmer vil komme tilbake til nivået på de kommunale skattører i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000, men vil nå signalisere at en ytterligere omfordeling av skatteinntekter må til.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at kommunesektoren utgjør 20 pst. av det norske BNP. Kommunesektoren står for en vesentlig del av norsk økonomi og av sysselsettingen i Norge. Utviklingen av den enkelte kommunes tjenestetilbud og økonomi avhenger av flere ulike faktorer, direkte skatteinntekter, rammeoverføringer, øremerkede tilskudd, gebyrer og andre inntekter. Like viktig er utviklingen i kostnader gjennom lønns- og prisvekst, renter og effektiviteten i produksjonen av de tjenester kommunen leverer.

Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen og stortingsflertallet overfokuserer vektleggingen av inntektssiden i forhold til kommunaløkonomisk handlefrihet og undervurderer kommunens mulighet til å påvirke sin egen kostnadsside. Disse medlemmer vil vise til at en ekspansiv kommune-økonomi i de kommende årene kan bidra til lavere kommunaløkonomisk handlefrihet fordi finansieringen av den ekspansive økonomien vil kunne bidra til økt lønns-, pris- og rentepress i norsk økonomi. Disse medlemmer mener derfor at det av hensyn til behovet for økende kommunaløkonomisk handlefrihet i årene fremover er nødvendig å begrense veksten i offentlige utgifter også i kommunene, og ha et økt fokus på muligheten til kostnadsreduksjoner gjennom effektivisering og konkurranseutsetting. Disse medlemmer vil peke på at ulike rapporter har anslått et effektiviseringspotensial i kommunesektoren på mellom 10 og 15 mrd. kroner gjennom systematisk bruk av konkurranseutsetting for å finne frem til de mest effektive organisasjonsformer og å gi de beste tjenestene til brukerne. Disse medlemmer vil peke på at i mange kommuner setter et politisk flertall sin egen ideologi og bindinger til organiserte interesser i høysetet frem for de grupper som er avhengig av gode offentlig finansierte tjenester.

Disse medlemmer mener at helsestell, eldreomsorg og skolevesen skal være offentlige ansvarsområder. Disse medlemmer mener at den offentlige sektor skal prioritere disse oppgavene og sørge for at tjenestene blir utført på en måte som tilfredsstiller brukerne. Dette skjer best ved at brukerne blir betraktet som kunder.

Disse medlemmer er mer opptatt av at helsevesenet, eldreomsorgen og skoleverket skal ha høy kvalitet, enn at institusjonene skal være offentlig drevet. Med andre ord: Det viktigste er at tilbudet er akseptabelt, ikke hvem som gir tilbudet.

Disse medlemmer mener derfor at skal det offentlige ha råd til å finansiere disse tjenestene og samtidig opprettholde et høyt kvalitetsnivå, må andre oppgaver i størst mulig grad overlates til private.

Disse medlemmer mener at fylkeskommunen er et unødvendig og fordyrende ledd i den offentlige forvaltning. Fylkeskommunens oppgave kan med en annen organisering løses mer effektivt, og med et bedre resultat for brukere. Disse medlemmer mener at en må nedlegge fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt nivå i den offentlige forvaltningen.

Disse medlemmer mener at det er behov for stramme offentlige budsjetter i årene som kommer for å sørge for at norsk økonomi ikke kjøres helt ut av kurs, og som det vil kreve drastiske innstrammingstiltak for å gjenopprette. Hoveddelen av en slik innstramming bør etter disse medlemmers mening foretas innenfor statens budsjetter. Men en sektor som utgjør 20 pst. av bruttonasjonalproduktet slik kommunesektoren gjør, kan ikke forvente å være uberørt av den makroøkonomiske styringen.

Grunnen til at vi har offentlig virksomhet er at det gir oss en mulighet til i fellesskap å løse oppgaver som vi ikke like godt kan løse hver for oss eller i mindre fellesskap. Dette er en sterk begrunnelse for en slagkraftig offentlig sektor, men også en streng test. Dersom oppgaven like gjerne kan løses på annen måte, bør ikke stat og kommune engasjere seg til fortrengsel for andre.

Disse medlemmer er opptatt av at kommunen skal løse sine oppgaver uten å bruke flere ressurser enn nødvendig. Effektiv ressursbruk krever både at kommunen bruker ressursene på de viktigste oppgavene og at ressursene brukes best mulig innenfor disse viktigste oppgavene.

Disse medlemmer savner et godt nasjonalt tallgrunnlag som gjør det mulig å sammenligne ressursbruken i kommunene. Det statlige KOSTRA-prosjektet er en nyttig start, men langt fra tilstrekkelig. For å få fart på konkurranseutsetting og bedre utnyttelse av folks skattepenger vil Høyre og Fremskrittspartiet ta initiativ til endringer i inntektssystemet som belønner kommuner som driver effektivt. Dette er allerede utprøvd i samferdselssektoren med gode resultater.

Disse medlemmer beklager at Regjeringen har en så passiv holdning til konkurranseutsetting. Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at Kommunaldepartementet ville ha en naturlig rolle i å innhente og sortere erfaring med konkurranseutsetting, og tilby veiledning til kommunene. Disse medlemmer mener det ikke minst er viktig at kommunene tilbys kompetanse i å gjennomføre konkurranseutsetting, sette opp anbudsvilkår, inkludert kvalitetskrav for tjenesten, og ruste de kommunale etatene for åpen konkurranse.

Komiteen sine medlemer frå Fram-stegspartiet vil vise til at Framstegspartiet si grunnleggjande målsetting er å auke enkeltmenneske sin handlefridom. Derfor går Framstegspartiet inn for sterk nedsetjing av skattar, avgifter og offentlege inngrep. Den vakne lokalpolitikar vil snart oppdage at det kan sparast pengar i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning.

Desse medlemene vil peike på at byråkratiet held fram å vekse. Ein altfor stor del av innbyggjarane sine skattepengar går til administrasjon. Det offentlege er dessverre særs dyktige til å rive til seg oppgåver for å halde på makta.

Desse medlemene vil peike på at tryggleik og livsglede er ein føresetnad for at den enkelte kan føle at ein har innverknad over sitt eige liv. Framstegspartiet har derfor som sitt mål, eit samfunn der dei fleste vedtak vert teke direkte av innbyggjarane sjølve, utan omvegar. Det offentlege skal ha som hovudoppgåve å sørgje for rettssikkerheit og tryggleik for liv, helse og eigedom. Kommunane skal vere levande lokalsamfunn der menneske kjenner seg heime og kan påverke sin kvardag.

Desse medlemene vil hevde at føresetnaden for slike lokalsamfunn er at kommunale vedtak vert basert på ønskje frå grunnplanet. Dei kommunale styresmakter bør stadig spørje seg sjølv: "Kva ytingar ønskjer innbyggjarane?»

Desse medlemene meiner at kontakten med grunnplanet bør skje ved hjelp av folkerøystingar, spørjeskjema, innbyggjarforeingar eller folkemøter. Kommunen må stadig halde seg orientert om korleis innbyggjarane er nøgde med barnehagar, sjukeheimar, skular, sosialtenester m.m. Slike undersøkingar bør overlatast til private og upartiske firma. Resultata bør samanliknast med det som er oppnådd i tilsvarande kommunar, slik at ein kan dra nytte av andre sine erfaringar.

Desse medlemene meiner at dei ymse kommunale etatane bør få størst mogleg fridom innafor sine eigne budsjett. Avgjersmynde bør overførast til medarbeidarar på lågast mogleg nivå, slik at avgjerdene vert truffe så nær den enkelte innbyggjar som mogleg.

Desse medlemene meiner at den enkelte innbyggjar og den enkelte verksemd bør handsamast som kundar, og ikkje som eit forstyrrande element som er underlagt offentleg forvaltningsmynde. Den enkelte bør tvert imot oppmuntrast til å sette seg inn i og delta i avgjerdsprosessen gjennom opplysning og innspel. På denne måten kan kommunen fungere som eit moderne firma der kundar og leverandørar, innbyggjarar og private tenesteytarar arbeider hand i hand, slik at dei gamle grensene forsvinn.

Desse medlemene vil i denne samanheng understreke at det er viktig at staten sikrar eit tilstrekkeleg tenestetilbod innafor basistenester som helse-vesen, eldreomsorg og skule, og at kommunane vert gjevne fridom til utvikling av lokalt tilpassa tenester utanom desse.

Desse medlemene konstaterar at god økonomi er viktig for tenestetilbodet. Men lokaldemokratiet har vist seg å vere vel så vitalt når økonomien er dårleg.

Desse medlemene meiner at kommunesektoren sett under eitt legg beslag på for store ressursar og at mykje kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.

Desse medlemene meiner at kommunen bør gjere kjent sitt tenestetilbod overfor innbyggjarane, dvs. kommunen sitt vederlag for skatteinntektene. Dette kan gjerast ved at kommunane gir ut brosjyrar for kvart tenesteområde, der omfang og kvalitet på tenestene er spesifisert, slik at innbyggjarane ser kva dei får igjen for skattepengane. Dersom kommunane ikkje oppfyller sine plikter, må dei betale kostnadene ved å kjøpe tilsvarande tenester for innbyggjarane på det private markedet, til dømes privat pleie for ein som ikkje får sjukeheimsplass.

Desse medlemene meiner at kommunen bør samle sine forvaltningsetatar i eit servicekontor slik at kundane ikkje er nøydde til å springe frå det eine kontoret til det andre for å få ordna den same saka. Kommunale styresmakter skal være serviceorgan som har til primæroppgåve å hjelpe innbyggjarane. Politikarar og byråkratar skal derfor ikkje legge unødvendige hindringar og forbod i vegen for enkeltmenneske, næringsdrivande, lag og organisasjonar. Søknader skal handsamast positivt så lenge lovverket tillet det.

Desse medlemene vil peike på at samfunnet er samansett av offentleg og privat sektor. Framstegspartiet vil gå frå ein velferdstat der det offentlege dominerer det private, til eit velferdssamfunn der innbyggjarane sine avgjerdsle spelar større rolle enn det offentleg styrte. Den private sektor er samansett av mange ulike deler. Det handlar om nære sosiale fellesskap som familie, vener, arbeidskollegaer, menigheiter og foreiningar, så vel som handel av varer og tenester mellom menneske og verksemder, som dermed formar dei føresetnader som pregar kvardagen vår.

Desse medlemene meiner at å privatisere inneber å overføre makt og ressursar frå det offentlege til privat sektor, til deg og meg. Derfor er privatisering eit av dei viktigaste verkemidla for å skape eit samfunn der fleire avgjerdsle vert tekne direkte av den enkelte innbyggjar. Dette fører til at det offentlege si makt minkar og valfridomen for innbyggjarane aukar.

Desse medlemene vil hevde at tryggleik er avhengig av at ein kan påverke sin eigen situasjon, og at ein ikkje risikerar at tilværet brått blir snudd på hovudet på grunn av offentlege vedtak. Økonomiske bidrag kan aldri erstatte verkeleg tryggleik, sjølv om offentleg stønad til dei som treng det er ein sjølvfølgje i eit sivilisert samfunn. Derfor er det viktigaste sosiale bidraget til lønsmottakarane med lågast inntekt å redusere inntektsskatten, slik at dei kan leve av eigne inntekter.

Desse medlemene meiner det er urimeleg at menneske skal være avhengige av sosialstøtte når skattane er betalt. Derfor meiner desse medlemene at skattane må senkast.

Desse medlemene konstaterar at i små kommunar er det små moglegheiter for å endre den kommunale skatten. Framstegspartiet arbeider for reell lokal fridom til sjølv å fastsette skattenivået i kommunane. Dette vil gi innbyggjarane høve til å sjå samanhengen mellom omfanget og nivået på det kommunale tenestetilbodet og eigen skatt. Kommunane må sannsynleggjere kva tenestetilbod som er pålagt av staten og om kva som er vedteke av kommunen sjølv. Men for å sikre eit likeverdig tilbod innafor områda helse, omsorg og utdanning meiner desse medlemene at det må innførast direkte statleg finansiering gjennom stykkpris. Den enkelte kommune kan sjølv eventuelt eige og drive helseinstitusjonar og skular.

Desse medlemene meiner at det offentlege berre skal gje økonomisk sosialhjelp til menneske som sjølv er ute av stand til å opptene naudsynte inntekter til livsopphald. Framstegspartiet støttar ordningar der det krevs gjenyting i form av arbeid, for økonomisk sosialhjelp.

Desse medlemene meiner at i framtida vil det vere behov for å utvikle finansiering av den kommunale verksemda. Enkelte tenester kan finansierast med øyremerka avgifter på det faktiske forbruket av ei teneste. Slik finansiering garanterer at pengane går til det tiltenkte føremålet og ikkje til noko anna, på same måte som dagen sine avgifter for vatn, avlaup og renovasjon. Når øyremerka avgifter eller eigenandelar vert innført for konkrete kommunale tenester, må generelle skattar og avgifter reduserast tilsvarande, slik at det samla skatte- og avgiftstrykket ikkje aukar. Framstegspartiet meiner at ei rekkje tenester innafor helse og omsorg må skjermast mot høge eigenandelar, då det ikkje er rett å straffe menneske fordi dei blir eldre eller sjuke.

Desse medlemene meiner at alle menneske skal ha lovfesta rettar til sjukehus, omsorg, utdanning og økonomisk sosialhjelp uavhengig av kvar i landet ein bur. Det offentlege ansvaret inneber likevel ikkje at det offentlege sjølv må stå for drifta av alle desse tenestene. Det viktige er at det offentlege garanterer finansieringa og kvaliteten, samt ivaretek kontrollfunksjonen. Kommunen bør stadig undersøke kva oppgåver som etter ein anbodsrunde kan utførast av private firma basert på kontrakter med kommunen.

Desse medlemene ønskjer at innbyggjarane skal ha fridom til å velje det sjukehus, dei omsorgstenester og den skule som høver dei best. Valfridomen skal sikrast gjennom at folketrygda og staten garanterer for, og dekkjer utgiftene til, dei grunnleggjande og lovfesta tenestene ein har behov for. Ettersom det handlar om å sikre den enkelte fridom og tryggleik uavhengig av kvar i landet ein bur, er det naturleg at staten tek ansvaret for dette, og ikkje kommunane.

Desse medlemene meiner at Framstegspartiet sin modell for organisering av den kommunale tenesteproduksjon vil sette brukarane langt meir i sentrum enn kva tilfellet er i dag.

Desse medlemene meiner at den offentlege verksemda skal utøvast innafor ramma av rettsstaten og demokratiet. Det norske demokratiet bør ha sin basis i lokalsamfunnet. I byar og bygder finnes det nærleik mellom innbyggjarane, slik det bør vere mellom veljarar og dei valde. Kommunane er til for innbyggjarane, og ikkje motsett. Derfor må det også bli lettare for innbyggjarane å ha innverknad på korleis deira eigen kommune skal vere.

Desse medlemene meiner at dei folkevalde skal vere innbyggjarane sine talsmenn overfor det offentlege.

Desse medlemene meiner at lokale folkerøystingar, folkemøter, opne høyringar, brukarstyring og servicekontraktar må bli naturlege deler av ei open lokalforvaltning. Med slike tiltak vil ein bringe kommunen sine innbyggjarar med i både avgjerdsprosessar og drift av tenester, samstundes som ein avgrensar makta til politikarar, profesjonar og byråkratar til fordel for tenestemottakarar, pårørande, elevar, foreldre, brukarar og innbyggjarar elles.

Desse medlemene meiner at dersom ein skal få til slike kommunar er det viktig og riktig at det vert ei anna deling av det finansielle ansvar for dei grunnleggjande velferdsoppgåvene.

Desse medlemene vil derfor fastslå at dagens inntektssystem i utgangspunktet bygger på prinsipp vi ikkje er samde i.

Desse medlemene ønskjer eit nytt system der alle innbyggjarane vert gjeve dei samme grunnleggjande rettar, og vil derfor overføre det finansielle ansvar for skule, sjukehus og eldreomsorg direkte til staten. Dette vil gi den naudsynte tryggleiken for at alle innbyggjarane, uansett kvar dei bur og kommunal økonomi, vil kunne få eit likeverdig tilbod. Kommunale prioriteringar vil dermed ikkje lenger kunne svekke det vi reknar som basistenester. Ansvaret for å vedta reformer og finansiering av reformer vil dermed vere plassert på same stad, nemleg i Stortinget.

Desse medlemene meiner dessutan at den offentlege sektor må bruke skattebetalarane sine pengar meir rasjonelt og effektivt enn det vert gjort no.

Desse medlemene vil hevde at kommunesektoren har store innsparingspotensiale.

Desse medlemene meiner at dersom ein konkurransestimularar kommunale tenester, ikkje berre dei teknisk enkle, men også dei tunge innafor helse og omsorg, er innsparingspotensialet særs stort. Dette vil føre til ein betra kommunal økonomi som igjen vil føre til at kommunen vert den servicekommunen som innbyggjarane har behov for.

Desse medlemene meiner derfor at eit systemskifte som går ut på at kommunesektoren skal konsentrere all sin verksemd rundt nærare definerte primæroppgåver er naudsynt.

Desse medlemene meiner at kommunesektoren sett under eitt legg beslag på altfor store ressursar og mykje kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.

Desse medlemene meiner vidare at det verken er ønskjeleg eller mogleg at det offentlege skal løyse alle dei oppgåver og problem kvar enkelt måtte ha.

Etter desse medlemene si meining vil ein slik offentleg sektor gi ein falsk tryggleik. Dessutan vil den ha for stor makt, den vil sløse med ressursane, og vil til sist bryte saman økonomisk.

Desse medlemene meiner at norske kommunar har teke på seg altfor mange oppgåver som det ikkje er kommunane sitt ansvar å løyse.

Desse medlemene meiner at denne utviklinga ikkje kan halde fram. Kommunane må ikkje bruke meir pengar enn det dei har - akkurat som dei enkelte hushaldningar og verksemder.

Desse medlemene vil likevel peike på at Framstegspartiet vil styrke primærkommunen sitt sjølvstyre. Den enkelte kommune skal få betre styring med eigen økonomi gjennom å styre sine inntekter sjølv og ikkje bli pålagt oppgåver frå staten utan at finansieringa er sikra.

Desse medlemene meiner at kommunane også skal få større ansvar for ein ansvarleg økonomisk styring der staten sin økonomiske utjamning mellom kommunane vert redusert og basert på objektive kriterier.

Desse medlemene meiner at kommunane må sikrast fridom til å organisere og finansiere øvrige oppgåver slik dei ser det mest fornuftig, utan statleg innblanding.

Desse medlemene viser elles til sine merknader i Innst. S. nr. 250 (1997-98) Kommuneøkonomien 1999 og til sine merknader i denne innstillinga under dei ymse kapittel.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil hevde at skal en sikre velferdsstaten i en verden som preges av økt markedsliberal økonomisk tenking, kan det bare lykkes dersom flertallet føler seg tjent med og er fornøyd med det offentlige tilbud.

Dette medlem vil hevde at Regjeringens opplegg for kommuneøkonomi for år 2000, er et opplegg for dårligere skole, dyrere barnehager og skolefritidsordninger, og flere arbeidsledige uten tiltak. Regjeringen velger å møte et nytt årtusen med en svekket innsats for barn og unge. Dette er lite framtidsrettet og stikk i strid med det som trengs.

Dette medlem vil vise til at situasjonen i norsk økonomi ikke kan godtgjøre Regjeringas manglende satsing på offentlig sektor. Norsk økonomi er sterk. Det er imidlertid en svært skeiv fordeling mellom veksten i privat forbruk og veksten i offentlige forbruk. Tendensen til privat rikdom hos noen og offentlig fattigdom i kommunesektoren forsterkes. Dette svekker fordelingspolitikken. Den største innstrammingen i norsk økonomi på mange år er gjennomført uten at høyinntektsgruppene i det hele tatt ha bidratt. Dette ser ut til å bli videreført i neste års kommuneopplegg.

Dette medlem vil vise til Voksenåsen-erklæringen der det står:

«En Sentrumsregjering vil rette opp det misforholdet det lenge har vært mellom de oppgavene kommunene er pålagt og de økonomiske betingelsene som er gitt".

Dette medlem slår fast at Regjeringen ikke har oppfylt disse løftene og at de gjennom budsjettsamarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet har styrt i stikk motsatt retning av hva de lovet. Opplegget for kommuneøkonomi for år 2000 innebærer at spriket mellom oppgaver og økonomi i offentlig sektor øker enda mer, mens det private forbruket ikke begrenses. I 1998 fikk kommunesektorene et underskudd på 5 mrd. kroner. I 1999 blir det enda verre. I 1999 er det kun 15 pst. av kommunene som klarer å budsjettere med overskudd. Generelt strammere økonomi, mer øremerking, mer egenbetaling, mer privatisering, salg av kommunal/fylkeskommunal eiendom og tapping av fond kan ikke fortsette uten at grunnlaget for velferdsstaten blir truet.

Dette medlem vil vise til at rammetilskuddene bl.a. ikke blir korrigert for befolkningsvekst på landsbasis. I Norge har befolkningen vokst med 47 642 fra 1997 til 1999. Bare dette innebærer isolert sett en innstramming på 1 pst. over to år. I tillegg vil dette medlem vise til sine merknader under opplegget for 1999 og 2000.

Dette medlem vil vise til at behovet for kvalifisert personale til å gjennomføre de vedtatte reformene er sterkt økende. Dette vil kreve en bevisst satsing på å rekruttere og beholde personale. Regjeringen har ikke lagt inn noen føringer for en slik nødvendig satsing.

Dette medlem vil slå fast at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som angår folks hverdag, slik som skole, helse, omsorg, kultur, samferdsel og stønad til livsopphold. Disse tjenestene er avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor et område som Sosialistisk Venstreparti vil prioritere høyt. Det er helt uforståelig og uakseptabelt at et rikt land som Norge i det hele tatt diskuterer forslag som betyr nedlagte skoler og stengte barnehager og sjukehjem.

Dette medlem vil spesielt advare mot at felles-arenaer for barn og unge utarmes og oppsplittes.

I skole og i barnehage legges et viktig grunnlag for fellesskap og samfunnsforståelse. Her skal alle sosiale lag, ulike kulturer, etnisiteter og religioner møtes og lære å leve sammen og forstå, respektere og dra fordelen av forskjelligheten. I moderne multietniske samfunn er det derfor viktigere enn noen gang å styrke enhetsskolen og barnehagene. Er den offentlige skolen for dårlig og gir et snevert tilbud innen ulike pedagogiske metoder, vil mange som har økonomisk mulighet velge private løsninger. Er den offentlige skolen knyttet til en religion, støter den bort elever med annen tilhørighet.

Dette medlem vil hevde at regjeringen Bondevik har sviktet på dette området. De har verken maktet å følge opp den offentlige skolen med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre de nye læreplanene, eller ryddet opp i forhold til livssynsfag. De har også godkjent og gitt støtte til en rekke nye private skoler. Dette bryter med grunnlaget for enhetsskolen og vil på sikt splitte opp samfunnet i enkeltindivider og grupper som har lite til felles.

Dette medlem vil vise til at ved lønnsoppgjøret i 1998 valgte flertallet og Regjeringen ikke å kompensere kostnadene for hele lønnsoppgjøret i kommunal sektor, på tross av at det var nødvendig for kommunesektoren å ha slike rammer for sitt oppgjør for å ikke falle helt av lasset i forhold til privat sektor og risikere å stå enda dårligere rustet til å bemanne de reformene vi vedtar. Ikke engang læreroppgjøret som staten sjøl forhandlet fram, ble kompensert. I statlig virksomhet ble slike økte utgifter som følge av lønnsoppgjøret kompensert. En så usammenhengende og lite målrettet politikk, vil ikke kunne videreføres hvis en samtidig skal gjennomføre vedtatte reformer.

Dette medlem vil vise til at konkurransen om kvalifisert arbeidskraft er sterk. Kravene til arbeidsgivere vil øke både når det gjelder å legge til rette for et godt og interessant arbeidsliv, til å kunne følge opp ansatte med videre- og etterutdanning og til å ha en slik bemanning at det ikke oppstår helse- og belastningsskader. I offentlig sektor vil trange budsjetter gjøre det umulig å være offensiv overfor disse utfordringene. Nå er bemanningen på enkelte arbeidsplasser slik at forholdene i seg sjøl skaper helseskader. I tillegg kommer presset og stresset ved å måtte møte brukere som ikke får gode nok tjenester. Dette gir en følelse av å aldri strekke til. Til neste år blir det verre.

Dette medlem vil peke på at det er behov for reformer i arbeidslivet som kan gjøre det mulig for flere å makte fulltidsarbeid og å stå i arbeid fram til pensjonsalder. Offentlig sektor burde gå foran med flere forsøk med 6-timers arbeidsdag eller andre arbeidstidsreformer. I tillegg har Regjeringen ennå ikke klart å fremme forslag om å likestille turnus og skift når det gjelder arbeidstid. Dette er en rettferdighetsreform. Samtidig ville en slik reform gi et viktig signal om at en erkjenner at dette er belastende arbeid og at myndighetene er villig til å ta et større ansvar for å bedre forholdene for de som arbeider i helse- og sosialtjenesten.

Dette medlem vil vise til mangel på kompensasjon for inntektssvikt, befolkningsvekst og til stor økning i egenbetaling for kommunale tjenester. Skatt på sjukdom og behov øker og det blir dyrere å gjøre bruk av offentlige fellesgoder. Dette rammer folk med dårlig råd.

Dette medlem viser til de nye og store utfordringene norske kommuner står overfor etter at EFTA-domstolen ga ESA medhold i at den differensierte arbeidsgiveravgiften ikke er skatte- og avgiftspolitikk som Norge har full råderett over, men regionalpolitikk underlagt EØS og ESAs regler. Dette reduserer Norges muligheter til å drive distrikts- og regionalpolitikk etter egne behov og valg. De prinsipielle konsekvensene av dommen er svært omfattende og alvorlige. Foreløpig kan vi beholde 95 pst. av den differensierte arbeids-giveravgifta ut år 2003 innenfor reglene om transportstøtte. Bortfallet av mellom 150 og 200 mill. kroner som en umiddelbar konsekvens av dommen, vil gjøre det nødvendig å finne virkemidler som setter kommuner/fylkeskommuner i bedre stand til å yte infrastrukturtiltak, etablerings- og utviklingsstøtte og direkte støtte i form av avgiftsfritak for kommunale avgifter. Dette krever at kommunene får lagt inn midler til dette i kommuneøkonomien for år 2000.

På lengre sikt må kommunesektoren få mulighet til å veie opp for noe av dette tapet gjennom økte rammer.

Dette medlem vil vise til stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 49 (1998-99) Bolig for unge og vanskeligstilte våren 1999. Meldingen beskrev en situasjon der det var stor mangel på utleieboliger for mennesker med dårlig råd. Flertallet forpliktet seg på å øke satsingen på bygging av studentboliger og rimelige utleie-boliger.

Dette medlem vil vise til at situasjonen på boligmarkedet er forverret siden Stortinget behandlet meldingen. Boligprisene har fortsatt å øke, renten har bare sunket noe og det er ingen økning i boligbyggingen. Økningen i antall flyktninger fører også til økt boligetterspørsel og bevilgningene som skulle ta høyde for dette, er ikke tilstrekkelige.

Dette medlem mener det er viktig å komme i gang med økt bygging av studentboliger og bygging av allmennyttige utleieboliger. I budsjett for 2000 må det både legges inn et løft for bygging av studentboliger og gis rom for bygging av minst 3 000 utleieboliger med tilskudd utover dagens nivå. Dette medfører at kommunene må få økonomi til å gå inn i dette. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet må utfordres til å bidra med minst 1 mrd. kroner til økt boligbygging.

Staten må stille tilstrekkelig låne- og tilskuddskapital til rådighet. I tillegg må stat og kommune stille billig og rimelig tomtegrunn til rådighet for økt bygging av student- og allmennyttige utleieboliger.

Dette medlem vil vise til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Revidert nasjonalbudsjett om en økning i tilskuddsrammen i Husbanken med 100 mill. kroner.

Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under ulike kapitler og vil i tillegg til behovet for å kompensere for økte utgifter for lønns-, pris- og befolkningsvekst, peke på de viktige politiske utfordringene Sosialistisk Venstreparti mener kommunesektoren står overfor:

• – En framtidsrettet satsing på barn og unge gjennom skole, barnehage og kulturtilbud.

• – Tilby flere og bedre tjenester gjennom den solidariske modellen offentlige sektor er, og ved det hindre privatisering og større forskjeller.

• – Redusere skatt på sjukdom og behov, få ned egenandeler på helse og barnehage.

• – Sikre egenandel til gjennomføring av etter- og videreutdanningsreformen.

• – Mulighet til å rekruttere og beholde tilstrekkelig antall fagfolk til å gjennomføre vedtatte reformer.

• – Kompensere for bortfall/endringer i regelverk for differensiert arbeidsgiveravgift.

• – Økt boligbygging til unge og vanskeligstilte.

Dette medlem vil hevde at kommunesektorens totalrammer for år 2000 må økes vesentlig, og minst i tråd med det nivået som Sosialistisk Venstreparti la fram i sitt alternative budsjett for 1999. Dette ville gitt kommunesektoren en totalstyrking på ca. 9 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil, når det gjelder lokal handlefrihet, påpeke at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for i fjor fremmet forslag om å innlemme tre øremerkede tilskudd, men kun fikk gjennomslag for to. Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen i neste kommuneøkonomiproposisjon vil komme tilbake med innlemming av flere øremerkede tilskudd i inntektssystemet. Disse medlemmer viser videre til at det gjennom prosjektet "Et enklere Norge" legges opp til en forenkling av det statlige regelverket rettet mot kommunesektoren. Den statlige styringen skal utformes slik at den ikke hindrer effektive løsninger ved at den unødvendig binder ressurser. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å legge til rette for lokalt selvstyre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet vil i forhold til opptrappingsplanen for eldreomsorg vise til at Regjeringen har lagt opp til at den skal gjennomføres på 4 år. Men kommuner som har behov for en lengre periode for planlegging og iverksetting kan bruke ytterligere 2 år, fram til 2003. Flertallet vil vise til at det har vært bred politisk enighet i Stortinget om de prioriteringer som er foretatt i forbindelse med satsingen på helse og eldre og måten disse planene skal finansieres på.

Flertallet vil påpeke at det ikke er grunnlag for å hevde at kommuneøkonomien fører til svekket tilbud for barn og unge. Tall fra grunnskolens informasjonssystem (GSI) viser at antall årsverk pr. klasse har ligget konstant på 2 fra 1994 til og med skoleåret 1998/99. Nivået i 1998/99 på antall elever pr. klasse, årstimetall pr. elev og ekstratimer i prosent av pålagt undervisning er på om lag samme nivå som i 1997/98. Flertallet vil vise til at skolefritidsordningen har hatt en økning i dekningsgrad fra 58 pst. i skoleåret 1997/98 til 60 pst. i 1998/99. For alle 1.-4. klassingene gikk dekningsgraden opp fra 45 pst. til 47 pst. Flertallet viser videre til at endelige tall for barnehagesektoren for 1998 ikke er klare, men at foreløpige tall fra SSB viser en økning på om lag 3 000 flere plasser i 1998 enn i 1997.

Flertallet viser til merknadene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti hvor det hevdes at utdanningspolitikken er endret i retning av mer private løsninger. Flertallet vet ikke hva en slik påstand baseres på, men vil påpeke at det i skoleåret 1997/98 bare var 1,55 pst. av alle skolebarn i Norge som gikk i privatskole. Fra 1990/91 har økningen i antall barn på private skoler vært på 0,29 pst., eller 2,9 promille. Flertallet vil i denne sammenhengen også understreke at støtten til private skoler ikke fører til en økonomisk svekkelse av offentlig skole. Flertallet viser til at det kan virke som om det nye læreplanverket har ført til flere privatskolesøknader. Dette må sees i sammenheng med målet om å samle flest mulig i offentlig skole. Det kan føre til at grensen for hva enkelte kan være med på er nådd. Flertallet vil understreke at foreldrenes rett til å velge oppdragelse for sine barn er nedfelt i internasjonale konvensjoner. I Norge er dette nedfelt i privatskoleloven. Flertallet vil understreke at det bare er skoler som gir tilsvarende opplæring som den offentlige skolen og er begrunnet i livssyn eller alternativ pedagogikk som blir godkjent som privatskole.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at fra 1992 til 1998 har antall private skoler økt med en tredel.

Disse medlemmer vil samtidig understreke at Norge har et meget desentralisert skolesystem som er sårbart overfor svingninger i elevtall. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en kvalitetsheving i den offentlige skole, og vil arbeide for at enhetsskolen skal være tilbud til alle barn i et nærmiljø. Disse medlemmer mener at det ikke skal gis tilskudd til private skoler hvis den lokale offentlige skolen må legges ned eller blir forringet.