4.1 Sammendrag

For å nå Regjeringens hovedmål i den økonomiske politikken, må vi både skape verdier og fordele goder. Det er vår evne til å utnytte og prioritere bruken av våre samlede ressurser effektivt som avgjør den samlede verdiskapingen og dermed også hvilket velferdsnivå Norge kan ha. Vår evne til å utvikle nye produkter og ny teknologi er sentral for å lykkes. Det er også viktig at arbeidskraft og kapital benyttes på de områder i økonomien der verdiskapingen er høyest. Regjeringens mål i næringspolitikken er å legge til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering i næringslivet for dermed å sikre høyest mulig verdiskaping og velferd.

Verdiskaping kan anta ulike former. Verdiskapingen skjer både i næringslivet og ved offentlig tjenesteyting. Miljøkvalitet, fritid og rekreasjon er også en form for verdiskaping, siden forbedringer på disse områdene også bidrar til å øke vår velferd. Veksten i samfunnets ressursgrunnlag, ressursbruken i offentlig sektor, samt målene for miljø- energi-, distrikts- og regionalpolitikken gir rammer for verdiskapingen i næringslivet. Det samme gjør kravene til helse, miljø og sikkerhet (HMS). I dette kapitlet omtales Regjeringens politikk for økt verdiskaping i næringslivet innenfor disse rammene.

Verdiskapingen i næringslivet påvirkes i stor grad av den generelle økonomiske politikken. Det viktigste bidraget den økonomiske politikken kan gi for å sikre høy verdiskaping i næringslivet, er en jevn og balansert økonomisk utvikling. Utjevning av svingningene i økonomien bidrar til bedre utnytting av ressursene og mindre usikre rammebetingelser for næringslivet. Det er også viktig at den økonomiske politikken baseres på langsiktige vurderinger av offentlige inntekter og utgifter, slik at man unngår den usikkerheten og de omstillingskostnadene som følger av omlegginger av den økonomiske politikken.

Nedbygging av handelshindre og teknologisk utvikling gjør at stadig flere næringer er utsatt for internasjonal konkurranse. Selv om noen bedrifter vil tape på økt konkurranse, medfører samtidig nedbyggingen av handelshindre store markedsmuligheter i utlandet for norske bedrifter. Selv om petroleumsformuen og kapitalen i Statens petroleumsfond gir oss økte muligheter til å finansiere forbruket av varer og tjenester som er produsert i utlandet, er denne formuen langt fra stor nok til å finansiere hele forbruket framover. Det er derfor viktig at den generelle økonomiske politikken er innrettet slik at omfanget av konkurranseutsatt næringsliv er tilstrekkelig stort. Norsk næringsliv må derfor sikres konkurransedyktige rammebetingelser. Det er den samlede effekten av ulike rammebetingelser som er avgjørende. Konkurransedyktige rammevilkår bestemmes derfor av langt mer enn skattesatser, støtteordninger, konkurransepolitikk og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler.

Regjeringen vil føre en framtidsrettet næringspolitikk der ressursinnsatsen gir god avkastning for samfunnet. Næringspolitikken må stimulere til lønnsomme omstillinger. Samtidig må politikken innrettes slik at omstillingskostnadene blir minst mulig. Det er derfor viktig at den offentlige virkemiddelbruken sikrer nødvendige endringer i næringsstrukturen og i produksjonen. Dersom strukturbevarende næringsstøtte, skjerming fra internasjonal konkurranse, markedsmakt eller reguleringer hindrer en kontinuerlig og hensiktsmessig omstilling, kan omstillingsprosessene senere bli langt mer smertefulle.

Regjeringen vil generelt legge til rette for lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet. Dette skal skje både gjennom en politikk for nyskaping og vekst og gjennom å legge til rette for internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår. Regjeringen vil legge vekt på å utforme rammebetingelsene slik at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, energi (olje og gass) og maritime næringer skal kunne videreutvikle seg. Regjeringen vektlegger også at IKT-sektoren, som følge av dens betydning for økonomien generelt over tid, bør prioriteres.

Det arbeides kontinuerlig med å forenkle og fornye eksisterende regelverk, blant annet innrapporteringsordninger fra næringslivet til det offentlige, for å øke produktiviteten i næringslivet.

Effektive kapitalmarkeder er nødvendig for at kapital kanaliseres til de mest lønnsomme investeringene. Nyetablerte og små bedrifter kan imidlertid i noen grad ha særlige problemer med å få finansiering i det private markedet. Regjeringen legger derfor vekt på å bedre kapitaltilgangen for nyetablerte og små og mellomstore bedrifter. Dette er viktig for å stimulere til at flere prosjekter som faktisk er lønnsomme, realiseres og utvikles.

For å styrke norske kapitalmiljøer foreslo Regjeringen å opprette et statlig/privat investeringsselskap. Stortinget sluttet seg til dette og har i statsbudsjettet for 2001 bevilget 2,45 mrd. kroner til investeringsselskapet, som skal etableres i partnerskap mellom private investorer og staten. Det skal etableres ett eller flere selskaper hvor private skal ha majoritet med 51 pst. av aksjekapitalen. Det er lagt til grunn at staten går inn med kapital på samme betingelser som de private, og at investeringsselskapet skal opptre kommersielt i forhold til sine investeringer. Hovedhensikten med investeringsselskapet er å styrke det aktive og langsiktige eierskapet i norske kapitalmiljøer. Nærings- og handelsdepartementet er i dialog med blant annet private investorer for å teste ut ulike modeller for investeringsselskapet. Regjeringen vil komme tilbake til organiseringen i en stortingsmelding våren 2001.

Det offentlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende. Begrunnelsen for offentlig eierskap har variert over tid, men har i første rekke vært knyttet til behov for kontroll med nøkkelressurser, korrigering av markedssvikt og for å sikre utnytting av stordriftsfordeler, fordelingshensyn og hensynet til nasjonal næringsutvikling. Utvikling av reguleringsverktøy og teknologi gjør at behovet for statlig eierskap av hensyn til samfunnsøkonomiske eller sektorpolitiske interesser endres over tid. I tillegg er det økt oppmerksomhet om håndteringen av rollekonflikter mellom staten som eier og som tilsyns- og reguleringsmyndighet i flere sektorer.

Regjeringen vil derfor ta initiativ til at formålet med eierskapet i statens ulike selskaper gjennomgås og klargjøres. Regjeringen vil kontinuerlig vurdere på hvilke områder statlig eierskap er nødvendig for å ivareta overordnede politiske mål. På områder hvor staten utøver eierskap vil Regjeringen vurdere i hvilken grad et bedre forvaltningsmessig skille av statens ulike roller som eier og som reguleringsmyndighet er hensiktsmessig. Regjeringen ønsker i større grad å rendyrke statens rolle som eier i forhold til rollene som regulerings- og tilsynsmyndighet, særlig for selskaper med et forretningsmessig formål. En klargjøring og styrking av eierrollen kan bidra til større legitimitet og effektivitet i utøvelsen av statens roller.

Regjeringen legger vekt på å stimulere til og ivareta nasjonalt eierskap. Eiernes nasjonalitet vil kunne ha betydning blant annet for lokalisering av nøkkelfunksjoner som ledelse og forsknings- og utviklingsaktiviteter. Fysisk nærhet kan dessuten ha betydning for informasjonstilgangen forut for strategiske beslutninger. Regjeringen mener også at staten gjennom sitt direkte eierskap i norsk næringsliv kan bidra til å sikre nasjonalt eierskap.

Regjeringen ser det som viktig med ytterligere handelsliberalisering gjennom multilaterale handelsregelverk eller regionalt handelssamarbeid. Regjeringen legger stor vekt på arbeidet med å få i gang en ny bred runde i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Handelspolitikk og politikk rettet mot hjemmemarkedet blir stadig tettere sammenvevd. Regjeringen vil legge vekt på aktiv deltakelse i forhold til sentrale organer i EØS-samarbeidet for best mulig å sikre norsk innflytelse på viktige rammer for norsk strukturpolitikk og næringsliv. Det norske tollregelverket er til tross for de forenklingene som er gjennomført de siste årene, komplisert og uoversiktlig. Regjeringen vil derfor gå inn for en gradvis avvikling av tollsatsene på industrivarer.

Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som har startet arbeidet med å gjennomgå norsk konkurranselovgivning på bred basis. Behovet for denne gjennomgangen er blant annet begrunnet i erfaringene med den norske konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler, utviklingen i EUs og EØS" konkurransepolitikk, samt spørsmålet om desentralisert håndheving av EØS-avtalens konkurranseregler.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til kapittel 4 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Norge har hatt en eventyrlig vekst og velstandsutvikling etter andre verdenskrig. Det skyldes først og fremst teknologiske framskritt, et høyere utdanningsnivå og at vi har utnyttet arbeidskraften og andre ressurser på en mer effektiv måte enn tidligere. Disse medlemmer viser til at vi ved fortsatt satsing på nyskaping, omstilling og økt produktivitet, kan øke verdiskapingen i næringslivet og at dette er en forutsetning for en videreutvikling av velferden.

Disse medlemmer ønsker at norsk næringsliv skal sikres konkurransedyktige rammevilkår. Skattesatser, støtteordninger og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler utgjør bare en del av disse vilkårene. Vel så viktig er det å føre en økonomisk politikk som sikrer stabilitet, og dermed reduserer usikkerhet. En framtidsrettet utdannings- og forskningspolitikk, en god infrastruktur i form av veier, jernbane, flyplasser og havner og aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skal gjøre næringslivet mer nyskapende og omstillingsdyktig. Et samfunn preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferdsordninger gir også næringslivet gode forutsetninger for høy verdiskaping.

Disse medlemmer viser til at vekst krever omstillinger. Det må føres en næringspolitikk som stimulerer til omstillinger, samtidig som kostnadene ved omstillinger – for bedriftene og for hver enkelt som berøres – blir så lave som mulig. Dersom næringsstøtte eller skjerming mot konkurranse hindrer lønnsomme omstillinger, bremses veksten. Endringer over tid kan da bli langt mer smertefulle enn om de gjennomføres løpende.

Disse medlemmer viser til at det offentlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende og at Regjeringen i Langtidsprogrammet varsler en gjennomgang og klargjøring av formålet med eierskapet i statens ulike selskaper og vurdere eventuelle endringer i måten staten utøver eierskapet på. Disse medlemmer ber Regjeringen legge vekt på å stimulere til og ivareta nasjonalt eierskap. Dette kan skje blant annet gjennom statens direkte eierskap i norsk næringsliv.

Større åpenhet over landegrensene gir stadig flere næringer internasjonal konkurranse. Friere handel gir større markedsmuligheter i utlandet for flere norske bedrifter. Disse medlemmer ser det som viktig å åpne for ytterligere nedbygging av handelshindringer. Dette vil gi enda større muligheter for lønnsom eksport av blant annet fiskeriprodukter. I Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det også enighet om ytterligere å bygge ned den nasjonale skjermingen av landbruksnæringen. Fra norsk side er målet å sikre nasjonalt handlingsrom for å føre en landbrukspolitikk som gir grunnlag for jordbruksdrift over hele landet i tråd med målene om et multifunksjonelt landbruk. Disse medlemmer viser til at dette er en spesiell utfordring for Norge, som følge av den sterke skjermingen norsk landbruk har i dag og den rollen landbruket spiller for distrikts-Norge. Disse medlemmer vil at omstillingene i landbruket skal skje gradvis og langsiktig.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.6.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener Norge må fremstå som et attraktivt land for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. Verdiene næringslivet skaper er grunnlaget for samfunnets velstand. Familienes økonomi, arbeidsplassene og kvaliteten på offentlige velferdstjenester avhenger av næringslivets konkurransekraft og evne til å utvikle og fornye seg. Den fremtidige verdiskapingen i Norge bygger på foretaksomhet og innsatsvilje i et mangfold av store og små bedrifter. Den økonomiske politikken må derfor innrettes på å gi bedriftene konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tilsynelatende deler denne målsettingen. Ifølge Langtidsprogrammet må den økonomiske politikken være innrettet slik at konkurranseutsatt sektor er tilstrekkelig stor til å finansiere det fremtidige behovet for å kjøpe varer og tjenester produsert i utlandet. Det understrekes at petroleumsformuen langt fra er stor nok til å finansiere dette behovet fremover. Regjeringen mener derfor norsk næringsliv må sikres konkurransedyktige rammebetingelser. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens faktiske politikk ikke er egnet til å nå denne målsettingen. Avstanden mellom Regjeringens ord og handlinger på dette området er oppsiktsvekkende stor. På den ene siden understreker Regjeringen at behovet for konkurransedyktige rammebetingelser. På den annen side har Regjeringen i inneværende års budsjett foreslått og fått gjennomslag for rekordhøye skatte- og avgiftsøkninger som direkte rammer bedriftenes konkurranseevne. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har som uttalt målsetting at offentlig sektor skal fortrenge bedriftenes andel av realressursene i økonomien. I stedet for å styrke det offentlige tjenestetilbudet gjennom å øke tilgangen på arbeidskraft og stimulere til produktivitetsvekst i offentlig sektor fører Regjeringen en politikk som reduserer sysselsettingen, investeringene og nyskapingen i norsk næringsliv.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen gjentatte ganger finner grunn til å påpeke at konkurransedyktige rammevilkår også må måles etter andre kriterier enn skattesatser, konkurransepolitikk og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler. Man skulle forvente at en slik påpekning ble ledsaget av konkrete forslag til økt satsing på samferdsel, forskning og utdanning, et mer entreprenørvennlig regelverk eller forbedringer i andre myndighetsbestemte rammebetingelser. Uten slike forslag fremstår denne påpekningen enten som en selvfølgelighet eller som et hjelpeløst forsøk på å bagatellisere virkningene av Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk. De samlede rammebetingelsene Regjeringen kan påvirke går i feil retning.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at den sveitsiske høyskolen IMD hvert år utarbeider rapporten "World Competitivness Yearbook" som rangerer verdens mest konkurransedyktige land basert på 293 ulike kriterier. Rapporten viser i hvor stor grad hvert enkelt land har lagt forholdene til rette for et konkurransekraftig næringsliv. Rapporten for 2001 viser at Norge de siste fire årene har falt fra 5. til 20. plass på listen over konkurransedyktige land. Norge ligger for eksempel etter alle de øvrige nordiske landene. For produksjonsvirksomheter har Norge falt fra 22. til 24. plass fra 2000 til 2001. Tilsvarende har Norge bare det siste året falt fra 20. til 24 plass for forskning og utvikling og fra 19 til 24. plass for service- og rådgivningsvirksomheter blant de 49 landene undersøkelsen omfatter.

Disse medlemmer har merket seg Regjeringens advarsel mot økt bruk av petroleumsinntekter:

"Ved økt bruk av petroleumsinntekter vil norske konkurranseutsatte produkter erstattes av import, og sysselsetting og andre ressurser vris i favør av tjenesteyting og annen virksomhet som er skjermet fra internasjonal konkurranse. Dersom denne prosessen må reverseres vil kostnadene kunne bli betydelige."

Disse medlemmer slutter seg til disse vurderingene. Det er en betydelig fare for at den nye handlingsregelen for å fase inn petroleumsinntektene i norsk økonomi vil føre til at ressursene vris fra konkurranseutsatt til offentlig og annen skjermet sektor. Forutsetningen for at det ikke skal skje er at petroleumsinntektene i stor grad brukes til å forbedre rammebetingelsene for konkurranseutsatt næringsliv gjennom lavere skatter og avgifter.

Disse medlemmer mener at næringslivet må få bruke mer tid på produktiv virksomhet og slippe å bruke tid og krefter på å tilpasse seg et uoversiktlig og komplisert offentlig regelverk. Henvendelser og søknader til det offentlige som ikke er besvart innen en bestemt frist bør for eksempel automatisk godkjennes. Det må ryddes opp i skjemaveldet og forskriftsjungelen. Antall regler og skjemaer som belaster småbedriftene må reduseres. For å fremme verdiskaping og utvikling i småbedriftene vil Høyre forenkle arbeidsmiljøloven og øke bruken av anbudskonkurranser i offentlig tjenesteproduksjon.

Disse medlemmer er derfor positive til Regjeringens ambisjon om å ligge i forkant av utviklingen i EU når det gjelder regelverket for offentlige anskaffelser. Et naturlig første skritt i retning av en slik lederrolle vil være å innføre en allmenn momskompensasjonsordning for det offentliges kjøp av tjenester fra private tilbydere. Bare slik kan man sikre konkurransemessig likebehandling mellom private og offentlige tjenesteprodusenter. Dette aktualiseres av den forestående utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlag til flere tjenesteområder. Disse medlemmer mener også det er positivt at Regjeringen varsler en gjennomgang av ulike sider av konkurranselovgivningen og særlig klageordningen for enkeltvedtak av Konkurransetilsynet. Dagens ordning der Arbeids- og administrasjonsdepartementet er klageinstans, er ikke tilfredsstillende. Disse medlemmer viser til at Høyre gjentatte ganger har fremmet forslag om å opprette en uavhengig klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak. Det er ikke behov for nye utredninger av dette spørsmålet. En lovendring bør komme raskt. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil legge til rette for økt konkurranse på det norske jernbanenettet. Disse medlemmer mener imidlertid det ikke er noen grunn til å begrense konkurransen til godstransport. Det bør så snart som mulig åpnes for økt konkurranse på jernbanen både for person- og godstransporten.

Disse medlemmer peker på at nye bedrifter etableres og gamle avvikles i et høyere tempo enn før. Utviklingen stiller større krav til omstilling, men byr også på store muligheter for land som greier å utvikle et klima for nyskaping og entreprenørskap. For at Norge skal oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde, mener disse medlemmer norske rammebetingelser må kompensere for ulempen av å stå utenfor eurosonen. Disse medlemmer vil føre en forsvarlig økonomisk politikk som sikrer lav inflasjon og som kan bringe det norske rentenivået ned mot nivået i eurosonen. Skal vi sikre et høyt norsk velferdsnivå i fremtiden må det samlede skatte- og avgiftsnivået reduseres ned mot nivået i EU-landene.

Disse medlemmer mener økt kvalitet i skolen og i høyere utdanning er viktig for å styrke næringslivets tilgang på kompetent arbeidskraft. Samtidig må forskningsinnsatsen styrkes. For å stimulere næringslivets eget forsknings- og utviklingsarbeid vil Høyre innføre en fradragsordning for bedriftenes FoU-utgifter i tråd med Hervik-utvalgets forslag.

Disse medlemmer ønsker en sterkere satsing på samferdsel som kan øke effektiviteten og konkurransekraften i norsk næringsliv. Det er en klar sammenheng mellom gode transportløsninger og et konkurransedyktig næringsliv. Store avstander innenlands, flaskehalser i veinettet og lange transportveier til markedene i utlandet gjør det nødvendig å satse på investeringer i veier og havneanlegg. Disse medlemmer vil derfor øke bevilgningene til veiinvesteringer.Høyres målsetning er at alle deler av landet skal ha en sikker og moderne infrastruktur. For å få best mulig samferdselsløsninger ut av hver offentlige krone som brukes på samferdsel, ønsker disse medlemmer at også private må få anledning til å prosjektere, bygge, vedlikeholde og drive infrastruktur som havner, veier, jernbane og flyplasser. Det høye norske avgiftsnivået påfører norsk næringsliv en betydelig konkurranseulempe. Disse medlemmer vil derfor redusere avgiftene på eie og bruk av kjøretøy.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen mener at endringene i innholdet i og rammene omkring statens eierskap gjør det nødvendig å vurdere hvilke områder der statlig eierskap fortsatt er nødvendig for å ivareta overordnede politiske mål. Disse medlemmer er positive til en slik gjennomgang. På områder der formålet med det statlige eierskapet er uklart eller ikke lenger er relevant, bør virksomhetene selges. Private eiere som deltar aktivt i bedriftenes daglige liv har større interesse av å lykkes og utnytter derfor egne investeringer og eierposisjoner bedre enn offentlige myndigheter. Selskaper der staten har betydelige eierinteresser får ofte tilgang til statlig kapital på gunstige vilkår. Dette er både konkurransevridende og gjør det mulig for selskapene å unnslippe kapitalmarkenes krav til effektivitet og avkastning. Slik svekkes lønnsomhetsincentivene i statlige selskaper og den samlede verdiskapingen i økonomien. Samtidig fører statlig eierskap både til maktkonsentrasjon og uheldige habilitetskonflikter mellom statens rolle som eie og reguleringsmyndighet. Rollekonfliktene kan reduseres, men ikke fjernes ved at eier- og tilsynsansvaret deles på flere departementer. Problemene knyttet til statlig eierskap oppstår både i rendyrkede statlige selskaper og i selskaper der staten har en betydelig eierandel. Disse medlemmer går på denne bakgrunn i mot opprettelsen av et halvstatlig investeringsselskap.

Disse medlemmer vil byggestatens eierskap i næringslivetkraftig ned og i stedet stimulere til økt privat eierskap i næringslivet. Det krever at skattesystemet ikke diskriminerer aktive private eiere. For å styrke det private eierskapet og investeringene i næringslivet må formueskatten avvikles og rammevilkårene for aktive, private eiere bedres. Disse medlemmer viser videre til at Høyre gjennom reformer i folketrygden vil bidra til å bygge opp private pensjonsfond som kan gå inn på eiersiden i norsk næringsliv.

Disse medlemmer understreker at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere, men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet. Rammebetingelsene må samtidig utformes slik at de gir rom for at sterke og veletablerte næringsmiljøer som fiskeri og havbruk, energi og maritime næringer kan utvikle seg videre. Ny teknologi kombinert med lokal innsikt og erfaring gir mange ressursbaserte næringer et betydelig potensial. Disse medlemmer vil derfor sikre eiendomsretten og fjerne politiske hindringer for en forsvarlig utnyttelse av naturressursene. Forbedret markedsadgang gjennom bekjempelse av handelshindringer vil bl.a. skape grunnlag for økt videreforedling av norske naturressurser og mer lønnsomme og attraktive arbeidsplasser i distriktene. Disse medlemmer er positive til Regjeringens forslag om å avvikle tollen på industrivarer. Tollsatsene bør avvikles så fort som mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.

Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen vil vise til viktigheten av å sikre nasjonalt eierskap med hovedkontor i Norge, ikke minst i forhold til store industrilokomotiver som Orkla, Kværner, Hydro og andre større konsern. Dette medlem vil særlig understreke disse selskapenes betydning for det samlede nærings- og finansmarked i Norge, ikke minst i form av disse selskapenes betydning for forsknings- og universitets/høyskole miljøet i Norge. Dessuten er de store konsernene store konsumenter av varer og tjenester fra andre, og er således viktig for en rekke underleverandører.

Dette medlem mener prinsipielt at staten ikke bør eie for store andeler i norske konserner, men ser samtidig at dette kan være nødvendig for å hindre oppkjøp fra utlandet. Dette medlem mener derfor at staten enten direkte eller gjennom statlige fond bør bruke sin økonomiske makt for å redusere faren for salg av konserner og virksomheter til utlandet.

Dette medlem vil videre minne om at Norges tilslutning til EØS-avtalen førte til at den daværende konsesjonsloven ble fjernet til fordel for loven om erverv, og at statens muligheter for å hindre uønskede oppkjøp og salg i norsk næringsliv har blitt betydelig svekket som følge av dette. Dette medlem mener at lov om erverv bør revideres for å sikre at langsiktig eierskap med samfunnsansvar. Loven bør være et virkemiddel til å vedlikeholde og videreutvikle samfunnskontrakten mellom samfunnets interesser og næringslivets ønske om fortjeneste.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at næringslivet skal skaffe det materielle livsgrunnlaget, skape nyttige goder og tjenester, muliggjøre at et samfunn bytter goder med omverdenen, gi mennesker fellesskap og tilhørighet gjennom arbeidet og bidra til bosetting i hele landet. Innenfor rammene av økologisk bærekraftighet og en høy standard på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet må næringslivet få rammevilkår som gir dem et best mulig utgangspunkt for verdiskapning.

De siste tiårene har Norge blitt mer og mer avhengig av olje- og gassressursene. Det er viktig at norsk økonomi får flere bein å stå på, og det er nødvendig med langsiktig satsing på det landbaserte næringslivet. En sentral forutsetning for dette er at næringslivet må sikres stabile rammevilkår. Det betyr at man bør være forsiktig med hyppige og dårlig gjennomarbeidede endringer av den typen vi har sett en del av i de siste budsjettbehandlingene.

Dette medlem vil arbeide for en overgang til en grønn kunnskapsøkonomi som kan nyttiggjøre seg alle sider av menneskets evner og kunnskaper. Dette innebærer en omstilling av samfunnets produksjon og forbruk av varer og tjenester i en mer miljøvennlig retning. Forbruket av naturressurser må reduseres. En grunnleggende forutsetning for offentlig næringsstøtte til bedrifter og næringer er at denne skal bidra til den nødvendige omstillingen mot et samfunn i økologisk balanse. Internasjonal transport må bære sine reelle kostnader, også overfor miljøet.

Et variert og dermed robust næringsliv må sikre at vi beholder industriell kompetanse i Norge. Det må også skje på områder hvor lønnsomheten ikke er så høy i perioder, men hvor kostnadene ved å legge ned bedrifter og tape den industrielle kompetansen kan være høyere på sikt.

Et avgjørende trekk i norsk økonomi vil fortsatt være foredling av naturgitte, fornybare ressurser som fisk, jord- og skogbruksprodukter og fossekraft og ikke-fornybare ressurser som olje, gass og mineraler. På noen områder ligger Norge langt framme i teknologisk utvikling. I tillegg har statens engasjement på nøkkelområder i industrien bidratt til utvikling av nye næringer i Norge.

Et stabilt og langsiktig eierskap er en forutsetning for å opprettholde og videreutvikle norsk næringsliv. Et viktig virkemiddel for å forebygge slakting av bedrifter, utflagging og for stor eierkonsentrasjon, ligger i konsesjonslovgivninga. Dette medlem vil arbeide for at ervervsloven brukes aktivt, blant annet ved at oppkjøp konsesjonsbehandles når noen vil kjøpe mer enn 20 pst. av aksjene. Det må også legges vekt på å trygge arbeidsplassene og andre samfunnsmessige hensyn.

For å fremme sosiale og økologiske mål må det være demokratisk kontroll med kapitalbevegelsene. Dette medlem mener det må opprettes et statlig næringsfond for å sikre allmenne langsiktige interesser i store næringsvirksomheter.

SND er et viktig virkemiddel i omformingen av det norske næringslivet, men lider av store svakheter. Kravene til avkastning er for strenge, og for å skape nye, varige arbeidsplasser, mener dette medlem SND må ta større risiko enn i dag. Miljøvurderinger må tillegges større vekt innen SND-systemet. Det er viktig at beslutninger treffes på et lavt nivå, slik at lokal kunnskap spiller en sentral rolle i beslutninger om støtte. Dette medlem mener de økonomiske rammene for SND må økes, samtidig som det er behov for større forutsigbarhet i forhold til hvilke økonomiske ressurser SND årlig tildeles. Sosialistisk Venstreparti mener at det må utredes å desentralisere SNDs hovedkontor, og hvorvidt SNDs fylkeskontorer bør være en del av virkemiddelapparatet til det organ som har ansvar for regional utvikling.

Næringspolitikken har mye å si for hvordan samfunnet blir seende ut. Et mål for SVs næringspolitikk er å skape arbeidsplasser der folk bor, innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Dette medlem vil derfor arbeide for en variert næringsstruktur over hele landet, og viser i denne sammenheng til sine merknader til kap. 10.

Internasjonale forhold får større innvirkning på norsk økonomi og næringsliv. Internasjonaliseringen av økonomien er et resultat av deregulering blant annet ved fri flyt av kapital. Det fører til at makt overføres fra demokratisk valgte organer til markedet. Det er derfor viktig å gjenvinne politisk styring.

Dette medlem er svært skeptisk til arbeidet som gjøres i WTO i tilknytning til å liberalisere handelen med tjenester - GATS-prosessen. Mye av motivasjonen for denne prosessen er å gjøre store deler av det offentlige tjenestetilbudet til gjenstand for konkurranse og privatisering.

En framtidsrettet næringspolitikk må innebære en sterk satsing på utdanning, forskning og utvikling, samt tilrettelegging av infrastruktur i hele landet. Det er viktig at eksisterende bedrifter og miljøer med høy kompetanse forblir i Norge, samtidig som en må finne fram til nye muligheter for å skape trygge arbeidsplasser.

Store deler av norsk næringsliv er i større eller mindre grad utsatt for konkurranse fra utlandet. Kravet om konkurransedyktighet blir ofte brukt som argument for å gjøre lønns- og arbeidsvilkår dårligere, og for at Norge ikke kan ha strengere krav til miljø og helse enn andre land. Konkurranseevnen må ikke styrkes på denne måten, men ved å satse på kvalitet, kompetanse og en velfungerende velferdsstat. Samarbeid mellom miljø-, forbruker- og fagorganisasjoner internasjonalt er avgjørende for å hindre økologisk og sosial dumping, og for å presse produksjonen i en mer miljøvennlig retning.

Industrien blir mer og mer kompetansekrevende. Hvis rammevilkårene for denne sektoren blir for skiftende, slik at bedrifter går konkurs eller ikke kan tenke langsiktig, vil deler av kompetansen gå tapt. Det tar tid å dyrke fram slik kompetanse, og den består i et komplisert samspill av markedskunnskap, organisasjonskunnskap og produksjonskunnskap.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til sine merknader i kap 17.6.