I Revidert nasjonalbudsjett for 1997 foreslo
regjeringen at deler av Petroleumsfondet skulle bli investert i aksjer
utenlands. Målet var å øke fondets avkastning
på lang sikt, samtidig som at den langsiktige risikoen kunne
reduseres sammenlignet med å plassere alt i statsobligasjoner.
Anslaget for Petroleumsfondets størrelse på dette
tidspunkt var rundt 425 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Mye tyder
på at dette anslaget blir slått med god margin.
Helt fra begynnelsen har det vært klart
at oljefondet skulle fungere utelukkende som finansiell investor, uten
noen former for miljø- eller menneskerettighetskriterier.
Grunnet sterk kritikk og politisk press ble imidlertid en liten
del av fondet, 1 mrd. kroner, etablert som et miljøfond
med virkning fra 31. januar 2001.
Sosialistisk Venstreparti har ved flere anledninger bedt
om at hele Petroleumsfondet skal underlegges etiske retningslinjer.
Tre hovedargumenter har blitt fremmet mot dette:
– Færre
investeringsmuligheter gir økt risiko.
– Praktiske problemer i stor grad
knyttet til at dette har et for lite omfang, gjør forvaltningen
dyr.
– Lite omfang kan gjøre
oljefondet til en for stor markedsaktør på dette
området, med uheldige markedsreaksjoner som resultat.
En sentral forutsetning for disse argumentene
er den begrensede utbredning etiske investeringer har hatt historisk.
Utviklingen på dette området går imidlertid raskt
og forventes å fortsette.
Oljefondet hadde ved utgangen av 3. kvartal
2000 under 20 mrd. dollar plassert i aksjemarkedet. Det er derfor
vanskelig å bruke størrelse som avgjørende argument
mot et minimum av etiske retningslinjer på plasseringene.
Økningen i forvaltningsutgiftene som
følge av innføring av etiske retningslinjer må til
en viss grad aksepteres.
Den største diskusjonen gjelder allikevel
spørsmålet om risiko. En begrensning av investeringsuniverset reduserer
muligheten for maksimal spredning av kapitalen, noe som isolert
trekker i retning av økt risiko. På den annen
side hevdes det dels at selskaper med etisk tvilsom virksomhet særlig
på lang sikt vil ha betydelig risiko knyttet til resultat
og verdi, og dels at selskaper med høy standard på det
etiske området generelt forventes å ha høy
standard på sin øvrige virksomhet. Dersom dette
stemmer, betyr det at man både reduserer risiko og øker
forventet avkastning gjennom etisk kontroll av investeringene. Det
finnes bare begrenset erfaring på dette området,
men det som finnes tyder ikke på at etiske investeringer
i gjennomsnitt gir dårligere risikojustert avkastning enn
andre investeringer.
Totalt tyder mye på at det kan være
en viss kostnad ved å legge etiske retningslinjer på oljefondets
investeringer i aksjemarkedet, men at den sannsynligvis vil være
liten. Det er også elementer som kan tyde på dette faktisk
kan være lønnsomt. Uansett må dette veies
opp mot ulempene det vil medføre for Norge og norske innbyggere
- ubehag, dårligere omdømme eller andre forhold
- at vårt felles oljefond plasserer midler i selskaper
med etisk tvilsom virksomhet.
Ulempen med investeringer uten noen form for etiske
kriterier er innlysende - nemlig at det investeres i bedrifter som
har en virksomhet som er i konflikt med norske etiske standarder.
Det er problematisk dersom det investeres i bedrifter som anvender
barnearbeid eller forbyr organisering av ansatte, eller det investeres i
bedrifter som aktivt arbeider for noe som er i strid med norsk politikk.
Oljefondet investerer i dag i over 2 000 selskaper verden
over, og investeringsuniverset (antall bedrifter det kan investeres
i) er over 10 000. Flere av bedriftene griper inn i hverandre og
mange av dem har en rekke forskjellige virkeområder. Det
er derfor ikke overraskende at uten noen form for etiske retningslinjer
investerer fondet i en rekke bedrifter som er i direkte konflikt
med både etablerte etiske prinsipper i Norge og norsk politikk.
I det følgende vil det bli pekt på investeringer
i bedrifter som bryter med norsk politikk og etiske standarder,
og som fremstår som særdeles graverende.
En rekke av bedriftene oljefondet har investert
i driver med våpenproduksjon. I noen tilfeller er de vanskelige å avdekke,
ettersom de ofte også driver med produksjon av fly og annet
sivilt materiell. Videre er det svært vanlig at bedriftene
også produserer deler av våpen, som igjen settes
sammen av militære bedrifter.
Landminer er grusomme våpen. De produseres
ofte på en slik måte at de lemlester og ikke dreper,
og blir liggende igjen i området lenge etter at konflikten
er over. Dette medfører at store områder blir ødelagt
for overskuelig fremtid. Videre rammer det svært ofte de mest
uskyldige i en konflikt - nemlig barn.
Flere års motstand og en internasjonal
kampanje førte i 1997 til at det ble signert en internasjonal
avtale om forbud mot å bruke, produsere, lagre eller frakte landminer.
Norge var en pådriver i denne kampanjen. Avtalen trådte
i kraft 1. mars 1999. I 2001 var avtalen ratifisert av 110 land,
og underskrevet av 139. Norge signerte avtalen i desember 1997 og
ratifiserte den i juli året etter.
Bedriften Founders Industries Pte Ltd produserer antipersonell-miner,
og er eid av ST Kinetic. Denne bedriften eies igjen av Singapore
Technologies Engineering ltd, som Oljefondet har eiendeler i. Fra
1999 til 2000 har eierandelen blitt tredoblet.
Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Human
Rights Watch har fulgt produksjonen av landminer inntil forbudet
kom, og spurt bedrifter om de vil avstå fra å produsere
landminer en gang i fremtiden. Av 47 bedrifter som ble spurt var
det 17 bedrifter som ikke ønsket å avstå fra
slik produksjon. Oljefondet har investert i 3 av disse (Lockheed
Martin, General Electrics og Raytheon Corp) og investeringene har økt kraftig
fra 1999 til 2000. Lockheed Martin er for øvrig en stor
våpenprodusent, og ett av deres produkter er en del av
det amerikanske Star Wars-programmet.
Ammunisjon med utarmet uran har stått
kraftig i fokus de siste månedene. Det finnes indikasjoner
på at bruken av ammunisjonen medfører store helseskader, som
leukemi, for personer som enten lever eller befinner seg i området
der den har vært benyttet. Ferske rapporter tyder også på at
ikke kun utarmet uran, men også gjenvunnet uran fra avfall
fra atomindustrien har blitt benyttet. Dette har kommet fram fordi
det også er funnet spor av U 236 og plutonium i området
der ammunisjon med utarmet uran har blitt benyttet, stoffer som
er avfallsprodukter etter at anriket uran har blitt brukt i atomreaktorer.
Ammunisjon med utarmet uran blir, i likhet med
mye annet militært utstyr, i stor grad produsert i militære fasiliteter.
Det finnes imidlertid også private produsenter. En av disse
er bedriften General Dynamics. Denne bedriften produserer en rekke
forskjellige former for våpen, som stridsvogner, marinefartøyer,
artilleri og ammunisjon - deriblant ammunisjon med utarmet uran. Bedriften
skriver også på sin hjemmeside at ammunisjonen
også kan brukes av NATOs styrker, og bekrefter på forespørsel
at det fortsatt produseres ammunisjon med utarmet uran.
Oljefondets investeringer i General Dynamics
er mer enn doblet fra 1999 til 2000.
Uranen til både militært og
sivilt bruk utvinnes fra gruver. Gruvedriften er ofte i stor konflikt
med lokalbefolkningen, blant annet på grunn av forurensingen som
kommer i kjølvannet av driften. Noen steder er gruvedriften
i konflikt med lokale interesser. Et av de verste eksemplene på slik
utvinning av uran er fra Australia.
Gruvebedriften Rio Tinto har planlagt en urangruve i
Jabiluka, midt i nasjonalparken Kakadu National Park.
Kakadu nasjonalpark har dessuten de største
områdene med opprinnelig kunst fra urbefolkningen i Australia,
aboriginerne. Et av de viktigste arkeologiske stedene for den australske
urbefolkningen ligger nettopp i denne nasjonalparken.
Oljefondet har investert i Rio Tinto. Investeringene har økt
med 40 pst. i løpet av det siste året.
Uranen fra gruven i Kakadu går blant
annet til British Energy, en el-produsent i Storbritannia som driver
8 kjernekraftverk. Investeringene i British Energy har økt
det siste året.
Militærregimet i landet har lenge vært
gjort ansvarlige for alle rapporterte menneskerettighetsovergrep, noe
Norge ved en rekke anledninger har protestert på. Ifølge
Utenriksdepartementet legger Norge stor vekt på og arbeider
aktivt for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene
i Burma.
Norge har ikke innført økonomiske
sanksjoner mot Burma, men ifølge bistandsministeren bør
dette "avgjort drøftes" (Stortinget 29. november 2000).
Den forrige regjeringen gikk ut med en oppfordring til norske bedrifter
om ikke å handle med Burma, en oppfordring den sittende
regjeringen støtter. Bistandsministeren sa i Stortinget
den 29. november 2000 at "dette var et viktig supplement til det
press fagbevegelsen allerede utviste i samme retning ... Regjeringen
forventer at norsk næringsliv aktivt følger opp
oppfordringen om ikke å handle med Burma."
Til tross for dette har Norge gjennom oljefondet investert
i flere bedrifter som er involvert i Burma. En av dem er det kanadiske
selskapet Nortel Networks, som gjennom sitt eierskap i det israelske
selskapet Telrad installerer telefonsystemer i Burma. Denne investeringen
har økt med nesten 20 pst. fra 1999 til 2000.
Det andre selskapet med forbindelser til Burma
er Bank of Tokyo Mitsubishi, som har kontor i Yangon.
Problemene i forbindelse med genmanipulerte
produkter generelt og mat produsert ved hjelp av slike produkter
spesielt, har vært i sterk fokus i Norge.
Det er gjort svært få undersøkelser
av de helsemessige effekter av genmat på den menneskelige
helse, og de som er gjort er urovekkende.
Den manglende undersøkelsen av de mulige
skadelige helsemessige følgene av å spise mat
basert på genmodifiserte produkter står i slående
konflikt med det utførlige arbeidet som utføres
før et nytt legemiddel lanseres til bruk. Ingen legemidler
er i dag i salg før det har gjennomgått grundige
undersøkelser på hvilke mulige bivirkninger stoffet
kan utsette brukeren for. Dette kan ta mange, ofte mer enn 10 år. Årsaken
er innlysende: Erfaring har vist at nye medikamenter som tilsynelatende
virker lovende, kan ha store, overraskende og meget skadelige følger
for mennesker.
Det er grunn til å tro at det samme
kan gjelde for genmodifisert mat.
Til tross for de betenkeligheter både
forskere, miljøvernere og andre involverte har til mat
basert på genmodifiserte produkter, jobber flere bedrifter
iherdig med å utvikle akkurat slik mat. Et eksempel er
det sveitsiske firmaet Novartis.
Oljefondet har aksjer i Novartis, og andelen
har økt med 130 pst. det siste året.
Da sigaretten ble introdusert var det få som
kjente til skadevirkningene. Sigaretten ble sett på som
moderne og slett ikke farlig. I dag vet vi annerledes. Forbindelsen
mellom røyking og lungekreft er utvilsom.
Det blir stadige vanskeligere for tobakksselskapene å markedsføre
seg i den industrialiserte del av verden, ikke minst etter at det
ble avslørt at selskapene tilsatte nikotin for å øke
avhengigheten av sigaretter, til tross for at de visste at det ville
føre til flere syke og døde. Nå er det
den fattige del av verden som står for tur, som man også ser
i selskapenes argumentasjon på internasjonale konferanser
om tobakk.
Hvert tiende dødsfall blant voksne
i dag skyldes tobakksbruk. Prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO)
viser at tobakk vil forårsake 450 millioner dødsfall
frem til år 2050. Røyking er dette århundres viktigste
enkeltårsak til sykdom og tidlig død nasjonalt og
globalt. Vår klode har aldri sett en epidemi av tilsvarende
dimensjoner.
Oljefondet har investert i verdens tre største
produsenter av tobakk, Philip Morris, British American Tobacco og
Japan Tobacco. Andelen i Philip Morris er tredoblet det siste året.
Det finnes noen selskaper som faller utenfor
alle disse kategoriene, men som allikevel må karakteriseres som
verstinger. Det sveitsiske selskapet Nestlé er et slikt
selskap.
Selskapet ble utsatt for en av verdens lengste
og mest omfattende forbrukerboikott som følge av sine fremstøt
for å selge morsmelkerstatning i utviklingsland. Forbrukerpresset
ga resultater. I 1991 ble det enighet om et forbud mot å dele
ut gratis morsmelkerstatning på barneklinikker.
Så i 1997 kom en fersk FN-rapport som
viste at Nestlé og andre produsenter av morsmelkerstatning brøt
markedsføringsloven.
Oljefondet har investert i Nestlé,
og eierandelen i Nestlé er nesten tredoblet det siste året.
Sosialistisk Venstreparti har tidligere lagt
frem et forslag om hvordan oljefondet kunne legge noen etiske kriterier
til grunn. I all korthet dreier dette seg om følgende:
Bedrifter som er aktuelle investeringsobjekter
avkreves en egenerklæring om at bedriften følger
helt grunnleggende etiske og miljøkrav etter anerkjente
internasjonale standarder (SA 8 000 og ISO 14 000), på vegne av
seg selv og sine underleverandører. Egenerklæringen
kan komme enten som et krav for signering eller som et krav bedriften
plikter å informere om i skriftlig form dersom den ikke
kan følge opp.
Poenget er at ansvaret for erklæringen
ligger hos bedriften og ikke hos investoren (fondsforvalteren). Bedriftene
følges deretter opp med stikkprøver - oppdages
det at praksis bryter med egenerklæringen trekkes investeringene øyeblikkelig
ut.
I og med at virkeligheten varierer kraftig fra
land til land, og fordi det vil ha en oppdragende effekt, foreslår Sosialistisk
Venstreparti at kriteriene ikke følges slavisk. Dersom
en bedrift gjør det klart at det er deler av kriteriene
den ikke er i stand til å oppfylle umiddelbart, kan bedriften
likevel investeres i, med henstand i en periode på for
eksempel to år. Dersom de manglende kriteriene da ikke
er oppfylt trekkes investeringene ut.
Regjeringen har tidligere argumentert med at
slike kriterier vil medføre et gigantisk arbeid for forvalterne, og
at det ikke er mulig av praktiske hensyn. Men arbeidet vil langt
fra bli uoverkommelig så lenge den største byrden
legges hos bedriftene. På denne måten vil også kriteriene
ha en oppdragende verdi.
Uansett er det ingen umulighet å underlegge
investeringene klare etiske kriterier. Som tidligere nevnt er slike
investeringer foretatt gjennom profesjonelle forvaltere av en størrelsesorden
på rundt 2 000 mrd. dollar i 1999.
Norge kan ikke frasi seg ansvaret for hvordan
våre penger arbeider. Det er derfor påkrevet å finne
en form for fondsforvaltning som tar hensyn til hva slags virksomhet
investeringsobjektene driver, og hvilke hensyn som tas til miljø og
menneskerettigheter.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen innføre
strakstiltak som innebærer at midler fra Oljefondet trekkes
ut av bedrifter som er i konflikt med internasjonale avtaler og
offisiell nasjonal politikk.
II
Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med retningslinjer for plassering av Oljefondet
i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir
lagt til grunn for investeringsvalg, i statsbudsjettet for 2002.
"
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen, viser til svar fra finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen 4. mai 2000, som følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen er opptatt av at etiske hensyn også tillegges vekt i forvaltningen av Petroleumsfondet, og det må legges til grunn at forvaltningen av fondet skal være i tråd med målene for norsk utenrikspolitikk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, legger samtidig vekt på at Statens petroleumsfond er et finanspolitisk styringsredskap, hvor man ønsker å spare budsjettoverskudd slik at fremtidige utgifter kan dekkes. Det har vært bred enighet i Stortinget om at Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, samtidig som det har vært ønske om en høy avkastning med moderat risiko, for på denne måten å bidra til å sikre grunnlaget for fremtidig velferd, blant annet pensjoner.
Komiteen viser til at Stortinget etter behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett i 1999 besluttet å opprette et miljøfond innenfor Petroleumsfondet hvor investeringen skjer etter særskilte miljøkriterier.
Stortinget har hele tiden blitt presentert for viktige spørsmål når det gjelder forvaltningen av Petroleumsfondet. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at hensyn i forvaltningen av Petroleumsfondet har blitt vurdert ved flere anledninger. Regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik drøftet disse problemstillingene i Nasjonalbudsjettet for 1998 og i Revidert nasjonalbudsjett for 1999.
Flertallet er oppmerksom på at det er vanskelig å finne en avgrensninger for hvilke aktiviteter som skal omfattes av etiske retningslinjer. I den offentlige debatt har det vært trukket frem produksjon av våpen, tobakk og alkohol, brudd på menneskerettigheter, arbeidstakers rettigheter, barnearbeid, likestilling og genmodifisering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, er av den oppfatning at det vil være svært vanskelig å finne frem til kriterier som er objektive, og som derved vil behandle alle selskaper likt. Virksomheter i ulike deler av næringslivet er sterkt innvevd i hverandre, og det vil være en stor utfordring å avgrense seg i forhold til leverandører, kunder, deleide selskaper osv.
Investeringer i enkelte selskaper kan gi oss både etiske og politiske dilemmaer, men fordi det er svært vanskelig å på forhånd å utelukke enkelte selskaper på bakgrunn av etiske retningslinjer, er flertallet derfor av den oppfatning at en ikke bør etablere regler som på forhånd begrenser Petroleumsfondets investeringsmuligheter på grunnlag av en gitt virksomhet. Flertallet er enig med Regjeringen i at det er nødvendig å finne ordninger hvor disse dilemmaene elimineres, og støtter Regjeringens forslag om å etablere en uttrekksmekanisme slik at man i helt spesielle situasjoner kan sørge for at Petroleumsfondet selger seg ut av et selskap.
Dokument 8-forslagets forslag om at selskaper som er aktuelle investeringsobjekter for Petroleumsfondet skal avkreves en egenerklæring om at bedriftene følger etiske krav og miljøkrav etter anerkjente internasjonale standarder (SA 8000 og ISO 14001) på vegne av seg selv og sine underleverandører, er etter flertallets vurdering praktisk vanskelig å gjennomføre. Flertallet viser til at en svært liten andel av de omlag 20 000 selskapene Petroleumsfondet i dag kan investere i, vil være kvalifisert til en slik anerkjent internasjonal standard, noe som ville umuliggjøre forutsetningen om at fondets plassering skulle spres over et stort antall selskaper.
Flertallet vil på denne bakgrunnen fremme innstilling om at forslaget fra representantene Halvorsen og Djupedal ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener at uroen omkring investeringer i Petroleumsfondets regi viser at det er behov for en ny gjennomgang av fondets plasseringer av aksjer internasjonalt og kriteriene for disse. Dette gjelder bl.a. investeringer i bedrifter som produserer landminer og som er involvert i produksjon av utarmet uran. Disse medlemmer mener det er behov for en mer etisk forvaltning av investeringene og viser til at sentrumspartiene hele tiden har ønsket å etablere etiske retningslinjer for Oljefondet som tar mer hensyn til menneskerettigheter og miljø. Dette krever imidlertid både standardiserte kriterier for hva slags miljøhensyn og menneskerettigheter man snakker om, og hva som kan betegnes som brudd med slike. Det krever dessuten system som kan håndtere den type informasjon for investeringer i såpass store beløp.
Disse medlemmer viser til at sentrumsregjeringen foreslo i Revidert nasjonalbudsjett i 1999 tre tiltak for å bidra til en mer etisk forvaltning av Petroleumsfondet, etablering av et miljøfond (1), bruk av stemmeretten i selskaper en gikk inn i for å ivareta menneskerettigheter (2) og miljø og forbund mot investeringer i tobakk (3). Bare miljøfondet fikk flertall i Stortinget. Fordi utviklingen av system for mer etiske internasjonale investeringer ikke var kommet langt nok på dette tidspunktet, var det ikke praktisk mulig å lage retningslinjer for menneskerettigheter og miljø som kunne gjennomføres konsistent innenfor et såpass stort fond som Petroleumsfondet. Etter den tid har imidlertid utviklingen internasjonalt kommet lenger.
Disse medlemmer mener at de forslagene som var fremmet i 1999 må vurderes på nytt, dette gjelder bl.a.:
-
– Det gjøres aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme hensynet til menneskerettigheter og miljø.
-
– Hele fondet forbys å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
-
– Å utarbeide en rapporteringsordning og en mekanisme for Petroleumsfondet som innebærer at investeringer trekkes tilbake når det viser seg at investeringene er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, miljøhensyn og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages en liste over slike kriterier som lar seg praktisere. Eksempler på dette er investeringer i bedrifter som bryter det internasjonale forbudet mot å produsere landminer, eller bedrifter som benytter barnearbeid i strid med ILOs internasjonalt ratifiserte konvensjon mot barnearbeid.
-
– Å ta initiativ internasjonalt for å bidra i videreutviklingen av virkemidler for å etablere etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø. Her bør et samarbeid med land og andre investorer som er opptatt av dette være viktig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre fremmer følgende forslag :
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en rapporteringsordning og en uttrekningsmekanisme for Petroleumsfondet som innebærer at investeringer kan trekkes ut eller selskaper utelukkes når det viser seg at investeringene er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, fundamentale miljøhensyn og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages en liste over slike kriterier som lar seg praktisere."
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ internasjonalt for videreutvikling av verktøy for etablering av etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø, bl.a. gjennom samarbeid med organisasjoner og forum for investorer som ønsker å ta slike hensyn i forvaltningen. På basis av erfaringene internasjonalt og fra vårt eget miljøfond ber Stortinget om en fornyet vurdering med sikte på etablering av slike etiske retningslinjer i løpet av 2002."
Disse medlemmer mener at Regjeringen innen 2002 må foreta en fornyet vurdering av etablering av et nytt regelverk der etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø, basert på utviklingen internasjonalt og egne erfaringer med miljøfondet blir lagt til grunn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at Petroleumsfondet jevnlig har vært i det offentliges søkelys grunnet investeringer som har vært kritikkverdige. Årsaken til dette ligger i stor grad i fondets størrelse og utbredelse. Fondet er i sin natur internasjonalt ettersom det utelukkende investeres i bedrifter utenfor Norges grenser, og dette kan lett være bedrifter som driver en virksomhet i konflikt med norsk miljøpolitikk, norsk menneskerettighetspolitikk eller norsk utenrikspolitikk.
I dagens økonomisk globaliserte verden er dette en virkelighet som møter alle internasjonale investorer. Derfor rettes det stadig kraftigere søkelys på hvilke og hva slags bedrifter investorer plasserer penger i. Dette er bakgrunnen til at det i dag finnes mange eksempler på etiske retningslinjer for økonomiske investeringer i aksjer eller fond.
Dette medlem minner om at Petroleumsfondet vokser kraftig, både i størrelse og utbredelse. Ferske analyser tyder på at fondet vil være på over 620 mrd. kroner ved årets utgang. Det åpnes stadig for investeringer i nye regioner og land, som i flere tilfelle har helt andre politisk holdninger og prioriteringer enn Norge. Samtidig har Norge en meget markant profil i det internasjonale samfunnet. Som deltaker i FNs sikkerhetsråd og fredsmegler i flere deler av verden er det helt sentralt at Norge har troverdighet og integritet. I dette perspektivet er det meget viktig at norsk økonomisk aktivitet ikke er i strid med Norges utenrikspolitikk.
Dette medlem minner om at Petroleumsfondet skal primært finansiere fremtidige pensjoner, og er av den oppfatning at mange mennesker mener det bør være overensstemmelse mellom norsk politikk og hva Norge bedriver i andre land, også av investeringer.
Regjeringen hevder i sitt svar til Dokument nr. 8:79 (2000-2001) at det er vanskelig å finne empirisk belegg for å hevde at investeringer etter etiske retningslinjer gir verken høyere eller lavere avkastninger. Dette er i beste fall en forenkling. I et brev til Finansdepartementet skriver Norges Bank at
"De arbeidene vi kjenner til konkluderer med at det å velge ut et begrenset antall bedrifter etter spesielle miljøkriterier ikke har noen systematisk innvirkning på avkastningen til en aksjeportefølje … Begrensninger på fondets investeringsmuligheter vil imidlertid gi et dårligere bytteforhold mellom avkastning og risiko. Med dårligere bytteforhold menes at for en gitt avkastning vil risikoen øke. Hvor mye dårligere bytteforholdet blir avhenger naturlig nok av hvor store begrensninger en innfører på investeringsmulighetene."
Dette er sentralt. Det er ikke gitt at etiske retningslinjer behøver å begrense antall bedrifter eller sektorer. Det finnes eksempler på etiske retningslinjer som investerer i alle sektorer, men kun i de 10 eller 100 beste bedriftene i hver sektor, etter kriterier for f.eks. energieffektivitet, bruk av giftstoffer, antall miljøbøter eller at bedriften benytter seg av barnearbeid. Det blir med andre ord et spørsmål om et annet, men ikke mindre, investeringsunivers.
Det er heller ikke gitt at en viss reduksjon av antall bedrifter vil øke risikoen og redusere avkastningen. Dette synet springer ut fra ideen om at flere bedrifter reduserer risikoen. Det er riktig til et visst punkt, men er ikke en effekt som er representert ved en rett kurve. På et visst punkt vil den reduserte risikoen bli spist opp av transaksjonskostnadene. Etiske kriterier som vil redusere Petroleumsfondets investeringsunivers noe ned fra dagens antall på 20 000 vil etter all sannsynlighet ikke påvirke risikoen og dermed avkastningen.
Investeringer i bedrifter uten noen tanke på hvilken virksomhet bedriften driver har også meget stor risiko. I dag spres nyheter meget raskt, og det er i praksis ikke lenger mulig for noen kommersielle aktører å fullstendig skjule problematiske sider i sitt virke. Effektene i markedet er ofte dramatiske.
Som eksempel kan nevnes Monsanto, en av bedriftene som har ligget lengst fremme i å utvikle genmodifiserte produkter. Europas største bank, Deutsche Bank, advarte i 1999 sine kunder om å investere i bedrifter som var store innen genmodifiserte produkter. Bankens argumentasjon var basert på at markedet ikke ønsket slike produkter, og at aksjene i slike bedrifter ikke bare hadde gått ned, men ville fortsette å gjøre det. I slike situasjoner vil det kunne bli et rush for å kvitte seg med aksjeposten, og dette vil igjen bidra til å redusere verdien.
Dette medlem er klar over at det i dag ikke finnes noen systemer med etiske retningslinjer som fanger opp all etisk uforsvarlig bedriftsvirksomhet, og at det er lite sannsynlig at det vil komme til å gjøre det i umiddelbar fremtid. Samtidig er det viktig å påpeke at fond med etiske retningslinjer er i rivende utvikling, og meget raskt voksende. I dag er som kjent 13 pst. av alle amerikanske pensjonsfond underlagt en eller annen form for etiske kriterier.
I St.meld. nr. 2 (2000-2001) gjennomgår Regjeringen forskjellige sider ved etiske retningslinjer for statlige investeringer. Et av argumentene som det legges vekt på er at selv om en velger et eller flere kriterier, vil det likevel kunne trekkes frem kritikkverdige forhold om enkeltbedrifter.
Etableringen av etiske investeringer er et klassisk tilfelle der det beste kan bli det godes fiende. Dersom alle finansielle aktører ventet på det perfekte systemet for fond forvaltet ved hjelp av etiske kriterier, ville ingen slike system utvikle seg. Det er helt avgjørende at systemer prøves ut i markedet, erfaringer gjøres og systemene forbedres. Denne utviklingen beskrives godt ved den evolusjonen det har vært fra fond med negativ screening (dvs. fond der enkelte typer bedrifter eller bedriftsvirksomhet utelukkes) til fond med positiv screening (investeringer i de beste bedriftene innen sektorer, basert på forskjellige etiske kriterier). Som eksempel på det siste er Dow Jones Sustainability Group Index, som inkluderer eller ekskluderer bedrifter i henhold til etiske retningslinjer. Dette medlem vil peke på at Norge burde ta sin del av den viktige jobben det er å utvikle systemer med forvaltning av fond med etiske kriterier – selv om det i teorien vil kunne redusere avkastningen på Petroleumsfondet noe.
Dette medlem vil peke på det arbeidet som har vært utført og som har dannet grunnlaget for Dokument nr. 8:79 (2000-2001). I dette dokumentet har det blitt avdekket at fondet har investert i en bedrift som produserer landminer, i konflikt med Norges forpliktelser i henhold til det internasjonale forbudet mot landminer. Bedriften, Singapore Technologies Engineering, er identifisert av representanter for Regjeringen i Singapore som landmineprodusent. Denne opplysning har sjokkert det norske samfunn og kvinnen bak det internasjonale forbudet, som Norge også ga fredsprisen, Jody Williams.
Dette medlem vil peke på at Justisdepartementets lovavdeling har vurdert spørsmålet om Norge bryter minekonvensjonen ved å eie aksjeposter i bedrifter som produserer landminer, og at det konkluderes med at det "… ikke kan utelukkes at staten kan bryte folkerettslige forpliktelser…".
Dette medlem stiller seg uforstående til at Regjeringen etter dette ikke umiddelbart trekker investeringene i bedriften Singapore Technologies Engineering, og fremmer derfor forslag om dette.
Det har også blitt avdekket at Petroleumsfondet har investert i en produsent av ammunisjon med utarmet uran. Selv om det er usikkert om bruk av slik ammunisjon har langsiktige helseskader grunnet stråling, er det flere foruroligende tegn. Det er også funnet spor av stoffer som indikerer at denne ammunisjonen produseres ved hjelp av avfallsstoffer fra atomkraftverk.
Det er også avdekket at fondet har investert i en rekke bedrifter som er involvert i Burma. Helt fersk informasjon knytter oljefondet til over 10 bedrifter som opererer i Burma. Flere av varene fra disse bedriftene befinner seg på det norske markedet. Dette medlem minner om at Regjeringen ved flere anledninger har oppfordret norske bedrifter om ikke å investere i Burma. Dette er også i tråd med det Aung San Suu Kyi har uttalt ved flere anledninger.
Det er kritikkverdig at Petroleumsfondet er investert i denne typen bedrifter, men det virkelig problematiske ligger i at ingen i den norske regjeringen var klar over sammenhengen. Det er et etablert faktum at investeringer i en bedrift er avgjørende for bedriftens overlevelse, dermed kan en investering ikke ses som noe annet enn en støtte til bedriftens virke.
Dette medlem viser til at Regjeringen i sitt svar at problemstillingen som er reist i forbindelse med etiske retningslinjer for Petroleumsfondet er like relevant for annen statlig virksomhet. Det pekes på at staten har betydelige eierinteresser i selskaper som driver mange typer virksomhet, også virksomheter som vil kunne være i strid med slike retningslinjer.
Dette medlem finner dette meget interessant og relevant for problemstillingen om etiske investeringer. Dette medlem mener Norge som nasjon må sørge for at kapitalinvesteringer i statlig virksomhet så vel som i utenlandske selskaper i størst mulig grad unngår etiske konflikter. Dette medlem ber derfor Regjeringen ta initiativ til at det blir gjort en gjennomgang av selskaper staten har betydelige eierinteresser i, med det mål å sørge for at disse bedriftene som et absolutt minimum er sertifisert etter de to standardene SA 8000 og ISO 14001, og fremmer forslag om dette.
Dette medlem er positiv til at Regjeringen foreslår en mekanisme som skal gjøre det mulig å trekke seg ut av en bedrift dersom det viser seg at den er involvert i etisk problematisk virksomhet. Denne gir Finansdepartementet mulighet til å bestemme at selskaper tas ut av investeringsuniverset dersom eiendel i slike selskaper er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Regjeringen varsler at den tar sikte på å komme tilbake med en bredere redegjørelse om dette i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette medlem mener at investeringen i landmineprodusenten i Singapore er mer enn tilstrekkelig dokumentert, og kan ikke se noen som helst grunn til at Regjeringen ikke kan instruere Norges Bank til å trekke investeringen ut med øyeblikkelig virkning.
Dette medlem vil også peke på at en uttrekningsmekanisme har en helt annen dynamikk enn etiske retningslinjer. Mens etiske retningslinjer vil virke motiverende for bedrifter og som sådan ha en oppdragende effekt, vil en uttrekningsmekanisme føre til at en bedrift vil søke å skjule tvilsom aktivitet. Dette har man også sett i forbindelse med landmineprodusenten i Singapore, som benekter produksjon av landminer på tross av at landets regjering hevder det motsatte.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
-
"1. Stortinget ber Regjeringen umiddelbart trekke ut Petroleumsfondets investeringer i Singapore-bedriften Singapore Technologies Engineering.
-
2. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med retningslinjer for plassering av Oljefondet i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.
-
3. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan bedrifter som staten har betydelige eierandeler i, kan sertifiseres etter standardene SA 8000 og ISO 14001."
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en rapporteringsordning og en uttrekningsmekanisme for Petroleumsfondet som innebærer at investeringer kan trekkes ut eller selskaper utelukkes når det viser seg at investeringene er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, fundamentale miljøhensyn og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages en liste over slike kriterier som lar seg praktisere.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen ta initiativ internasjonalt for videreutvikling av verktøy for etablering av etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø, bl.a. gjennom samarbeid med organisasjoner og forum for investorer som ønsker å ta slike hensyn i forvaltningen. På basis av erfaringene internasjonalt og fra vårt eget miljøfond ber Stortinget om en fornyet vurdering med sikte på etablering av slike etiske retningslinjer i løpet av 2002.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
-
1. Stortinget ber Regjeringen umiddelbart trekke ut Petroleumsfondets investeringer i Singapore-bedriften Singapore Technologies Engineering.
-
2. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med retningslinjer for plassering av Oljefondet i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.
-
3. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan bedrifter som staten har betydelige eierandeler i, kan sertifiseres etter standardene SA 8000 og ISO 14001.
Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:79 (2000-2001) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om en forvaltning av Petroleumsfondet som ivaretar grunnleggende hensyn til både miljøet og menneskerettigheter - bifalles ikke.
Det vises til brev fra Finanskomitéen
av 4. april 2001 om ovennevnte dokument.
Statens petroleumsfond er et finanspolitisk
styringsredskap for å synliggjøre bruken av petroleumsinntektene
og å sette til side de store budsjettoverskuddene for å dekke
framtidige utgifter. Det har vært bred enighet i Stortinget
om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes
på en forsvarlig måte, hvor siktemålet
er høy avkastning med moderat risiko, for på den
måten å bidra til å sikre grunnlaget
for framtidig velferd, herunder pensjoner. Dette kan best oppnås
ved at fondet opptrer som en finansiell investor. Deler av fondets
kapital plasseres i aksjer. Eierandelen i enkeltselskaper er liten,
og fondet plasseres slik at det gir en avkastning på linje
med bredt sammensatte aksje- og obligasjonsindekser i land med velutviklet
selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning. Miljøfondet
er en del av Petroleumsfondet, og er investert etter særskilte miljøkriterier.
En har valgt ikke å etablere generelle etiske retningslinjer
som utelukker enkeltselskaper fra Petroleumsfondets øvrige
investeringer.
Representantene Djupedal og Halvorsen fremmer
i Dokument nr 8:79 (2000-2001) forslag om at Petroleumsfondet straks
skal trekke seg ut av bedrifter som er i konflikt med internasjonale
avtaler og offisiell nasjonal politikk.
Petroleumsfondets investeringsstrategi er nedfelt
i forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond, som er fastsatt
av Finansdepartementet med hjemmel i loven om Statens petroleumsfond.
Viktige spørsmål om forvaltningen blir alltid
presentert for Stortinget før de vedtas, slik at retningslinjene
for forvaltningen av Petroleumsfondet er forankret i Stortinget.
På samme måte som statens øvrige økonomiske
samkvem med andre land, bygger Petroleumsfondets investeringer på at
selskaper forholder seg til hjemlandets lover og regler. Fondet
plasseres imidlertid for en stor del i land og selskaper Norge har
omfattende samhandel med, og er underlagt de generelle retningslinjene
utenrikspolitikken legger for økonomisk samkvem med omverdenen.
Fondet er investert i aksjer i 28 land og obligasjoner i 22 land.
Av disse ligger 16 i Europa. Det er lagt vekt på at landene
skal ha velutviklet selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning.
Representantene Djupedal og Halvorsen fremmer videre
forslag om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med
retningslinjer for plassering av Petroleumsfondet i utlandet som
sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir
lagt til grunn for investeringsvalget.
Både regjeringen Jagland og regjeringen
Bondevik vurderte om særskilte etiske retningslinjer skal
gjøres gjeldende for Petroleumsfondets investeringer. Regjeringen
Jagland kom til at slike retningslinjer ikke var hensiktsmessige.
I Nasjonalbudsjettet 1998 står det blant annet:
– "Fondet er et redskap for å ta
hånd om statens finansielle sparing og bør forvaltes
ut fra finansielle hensyn (risiko og avkastning). Andre hensyn ivaretas best
gjennom andre virkemidler innen utenrikspolitikken, bistandspolitikken
og miljøvernpolitikken.
– Det er
lagt til grunn at fondet kun skal plasseres på børser
i land med velutviklet selskaps,- børs- og verdipapirlovgivning.
Fondet skal for en stor del plasseres i land og selskaper Norge
har omfattende samhandel med. Fondet er underlagt de generelle retningslinjene
utenrikspolitikken legger for økonomisk samkvem med omverdenen.
Det kan reises spørsmål om det er naturlig å ha
andre standarder for petroleumsfondets virksomhet enn for andre
deler av offentlig virksomhet. Det vises til at det offentlige gjennom
eierskap i et stort antall selskaper allerede er involvert i ulike
typer næringsvirksomhet i mange land. Det er ikke her satt
andre restriksjoner enn det som følger av eventuelle lovmessige begrensninger,
f.eks. økonomisk boikott av enkelte land som ledd i norsk
utenrikspolitikk.
– Et grunnleggende trekk
ved petroleumsfondet er at investeringene skal spres både
mellom land og mellom selskaper for å oppnå en
portefølje som speiler hele aksjemarkedet. Det er altså i
utgangspunktet ikke lagt opp til å analysere og vurdere
de enkelte land og selskaper (utover at de faller innenfor de generelle
retningslinjene)."
Stortinget sluttet seg til regjeringen Jaglands
vurderinger. Regjeringen Bondevik drøftet så etiske
retningslinjer i Revidert nasjonalbudsjett 1999 og foreslo på denne
bakgrunn:
– å skille
ut en mindre del av fondet som forvaltes etter særskilte
miljøkriterier
– å benytte stemmerettighetene
knyttet til fondets aksjer, for å fremme hensynet til menneskerettigheter
og miljø
– å forby fondet å investere
i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet
Bare etablering av Miljøfondet fikk
tilslutning i Stortinget. I Budsjett-innst.S. II (1998-1999) står
det blant annet:
"Flertallet mener det er betenkelig at det foreslås
innført egne retningslinjer for forvaltningen av statens
formue gjennom Petroleumsfondet i utlandet, mens det gjelder andre
retningslinjer for forvaltningen av statens formue i form av for
eksempel direkte eierskap og Folketrygdfondet innenlands. Gjennom
statens direkte eierskap innenlands vil en fra tid til annen stå overfor avveininger
mellom etiske og miljømessige hensyn på den ene
siden og hensynet til avkastning og risiko på den annen.
Ettersom dette også kan gjelde norske (statseide) selskapers
engasjement i utlandet, er det ikke opplagt at det kan trekkes presise
skillelinjer mellom direkte eierskap innenlands, og eierskap gjennom Petroleumsfondet.
En vesentlig forskjell mellom Petroleumsfondets eierskap og statens
direkte eierskap, er at Petroleumsfondet skal være rendyrket finansiell
sparing og maksimalt kan eie 1 % av et selskap. Dette innebærer
samtidig tilsvarende mindre innflytelse for eieren og dermed mindre
effekt på de mål man ønsker å oppnå gjennom
slike etiske retningslinjer."
Etiske spørsmål er ofte reist
i tilknytning til Statens petroleumsfond, men problemstillingen
er like relevant for annen statlig virksomhet. Begrensninger av Petroleumsfondets
investeringsmuligheter ut fra etiske hensyn vil kunne være
inkonsistent i forhold til for eksempel statlig forretningsdrift
eller statlige innkjøp. Staten har betydelige eierinteresser
i selskaper som driver mange typer virksomhet, også virksomhet
som vil kunne være i strid med denne type etiske retningslinjer. Det
er nærliggende å tro at selskaper med statlig
eierandel leverer til eller kjøper varer fra selskaper
som vil bli utelukket. Det er også mulig at staten gjennom
selskaper med statlig eierandel likevel vil ha eierandeler i selskaper
som eventuelt utelukkes fra Petroleumsfondet. En kan også anta
at staten vil stå i et direkte forretningsforhold til selskaper
som vil være utelukket, f. eks. gjennom leveranser til
forsvaret. Videre kan en tenke seg at et selskap kan være
utelukket fra Petroleumsfondet samtidig som det samme selskapet
har oljevirksomhet på norsk sokkel.
Det vil være vanskelig å finne
en egnet avgrensning for hvilke aktiviteter som eventuelt skulle
omfattes av slike etiske retningslinjer. I den offentlige debatten
har det ofte vært trukket fram produksjon av våpen,
tobakk og alkohol, brudd på menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter
eller utnyttelse av barnearbeid, samt virksomhet som kan være
miljøskadelig, f. eks. genmodifisering. Selv om en velger
ett eller flere kriterier, vil det likevel kunne trekkes fram kritikkverdige
forhold om enkeltbedrifter. Videre vil det være vanskelig å komme
fram til kriterier som er objektive og behandler alle selskaper
likt. Virksomheter i ulike deler av næringslivet er sterkt
innvevd i hverandre. Det vil være en utfordring å avgrense
seg i forhold til leverandører, kunder, deleide selskaper
etc.
Statens petroleumsfond er et finanspolitisk
styringsredskap for bl.a. å synliggjøre bruken
av petroleumsinntektene og sette til side de store budsjettoverskuddene
for å dekke framtidige utgifter. Fondet skal forvaltes
på en forsvarlig måte, hvor siktemålet
er høy avkastning med moderat risiko, for på den
måten å bidra til å sikre grunnlaget
for framtidig velferd, herunder pensjoner. Eventuelle begrensninger
på Petroleumsfondets investeringsmuligheter ut fra etiske
hensyn vil trolig i liten grad påvirke aktiviteten en ønsker å ramme,
selv om slike begrensninger kan ha en viss holdningsskapende effekt.
Konsekvensene for forvaltningen av fondet kan imidlertid vise seg å bli
store.
Det følger av dette at vi bør
være varsomme med å anvende Statens petroleumsfond
til å fremme andre politiske målsettinger. Dette
er sammenfallende med hvordan vi har innrettet salget av våre
petroleumsressurser, hvor det har vært lagt til grunn at
beslutninger knyttet til hvem som skal kjøpe norsk olje
og gass, ikke skal inngå som en del av vår utenrikspolitikk,
så lenge det ikke er snakk om boikottiltak vedtatt gjennom
FN e.l.. Som nevnt i innledningen, plasseres Petroleumsfondet for
en stor del i land og selskaper Norge har omfattende samhandel med,
og er underlagt de generelle retningslinjene utenrikspolitikken
legger for økonomisk samkvem med omverdenen.
Det er vanskelig å finne empirisk belegg
for å fastslå at avkastningen av investeringer
etter særskilte etiske retningslinjer gir høyere
eller lavere avkastning enn andre investeringer. Derimot er det
grunn til å anta at fondets risiko øker dersom
en begrenser investeringsmulighetene vesentlig. I sitt brev av 16.
mars 1999 til Finansdepartementet, som følger som vedlegg
til Revidert Nasjonalbudsjett 1999, skriver Norges Bank:
Den siste årsaken til at forvaltere tar
miljøhensyn ved sine investeringer er at enkelte mener
at dette vil bidra til å sikre en høy avkastning
på aksjeinvesteringene. Tankegangen er at bedrifter som
tar miljøspørsmål på alvor driver
en fremtidsrettet virksomhet som over tid vil resultere i god avkastning
for investorene. Det er imidlertid vanskelig å finne empirisk
belegg for dette synet. De arbeidene vi kjenner til konkluderer
med at det å velge ut et begrenset antall bedrifter etter
spesielle miljøkriterier ikke har noen systematisk innvirkning
på avkastningen til en aksjeportefølje. Hvis en velger å ekskludere
et stort antall bedrifter eller samtlige bedrifter i noen næringer,
er det vanskelig å vurdere konsekvensene for avkastningen.
Det har sammenheng med at porteføljen da vil få egenskaper
som avviker betydelig fra egenskapene til en portefølje
som ikke er underlagt miljøkriterier. Dermed vil avkastningen
til porteføljen variere mye i forhold til avkastningen
til referanseindeksen. Dette gjør det vanskelig å vurdere
om det er noe systematikk i avkastningsforskjellene. I en slik situasjon
vil en trenge avkastningsdata for mange år før
det er mulig å trekke en konklusjon, men slike data er
foreløpig ikke tilgjengelig. Begrensninger på fondets
investeringsmuligheter vil imidlertid gi et dårligere bytteforhold
mellom avkastning og risiko. Med dårligere bytteforhold
menes at for en gitt avkastning vil risikoen øke. Hvor
mye dårligere bytteforholdet blir avhenger naturlig nok
av hvor store begrensninger en innfører på investeringsmulighetene."
Som nevnt behandlet Stortinget forslag til etiske
retningslinjer for Statens petroleumsfond så sent som i 1999.
En vedtok da å opprette Miljøfondet, som ble gjort
31. januar 2001, og det ble forutsatt at retningslinjene for dette
fondet skal ligge fast i tre år. Deretter skal Miljøfondets økonomiske
og miljømessige resultater evalueres, og det er naturlig
at også utvalgskriteriene for selskapene i fondet da vurderes
på nytt. Erfaringene i forbindelse med evalueringen av
Miljøfondet vil også gi et bedre grunnlag for å vurdere
forvaltningen av det samlede Petroleumsfondet. Jeg mener at man
bør holde fast på denne strategien.
En bør altså som utgangspunkt
holde fast ved den etablerte linjen om ikke å etablere
generelle etiske retningslinjer som på forhånd
utelukker enkeltselskaper fra Petroleumsfondet. Enkelte av eksemplene
som har vært trukket fram den siste tiden, blant annet
en mulig produsent av antipersonell landminer i Singapore, viser
imidlertid at investeringer i enkelte selskaper stiller oss overfor
både etiske og politiske dilemmaer. Jeg ser derfor at det
er behov for å vurdere saksområdet nærmere.
Regjeringen vurderer derfor å etablere en uttrekksmekanisme,
slik at en i helt spesielle situasjoner kan sørge for at
Petroleumsfondet selger seg ut av et selskap. Regjeringen vil komme
tilbake til forslaget om en uttrekksmekanisme i Revidert nasjonalbudsjett 2001.
I det aktuelle Dokument nr 8:79 (2000-2001)
pekes det på "investeringer i bedrifter som bryter med
norsk politikk og etiske standarder, og som fremstår som
særdeles graverende" (side 2). Det er vanskelig å se
at alle forslagene i dokument 8-forslaget virkelig reflekterer nasjonal
politikk det er bred enighet om. Jeg vil minne om at f.eks. våpenproduksjon
generelt ikke bryter med norsk politikk, jf. også at vi
er medlem av en forsvarsallianse som er basert på våpenbruk.
Retningslinjene for forvaltningen av Petroleumsfondet
må bygge på en solid og forsvarlig saksbehandling, som
sikrer prinsippet om likebehandling og at selskaper ikke blir navngitt
offentlig på feilaktig grunnlag. Halvorsen og Djupedal
navngir f.eks. fire selskaper i forbindelse med mulig produksjon
av antipersonell landminer, og hvor det skaper inntrykk av at Petroleumsfondet
ikke burde vært investert i disse selskapene.
Mens Singapore Technologies Kinetics, som er
et datterselskap av Singapore Technologies Engineering hvor Petroleumsfondet
er investert, oppgis å produsere antipersonellminer, synes
grunnlaget for å omtale de tre amerikanske selskapene Lockheed
Martin, General Electric og Raytheon Corp. å være
at de ikke har forpliktet seg til å avstå fra
slik produksjon en gang i framtiden. Singapore Technologies Engineering
(markedsverdi på om lag 40 mrd. kroner) er klassifisert
som generell industri/luftfart og forsvar i FTSE-indeksen, og
har ifølge selskapet både Nato-land og den svenske stat
blant forsvarskundene. General Electric er blant verdens største
selskaper (verdi på om lag 4 500 mrd. kroner) og er klassifisert
som generell industri. Lockheed Martin Corp. (verdi på 140
mrd. kroner) og Raytheon Corp. (verdi på 90 mrd. kroner)
er klassifisert som generell industri/luftfart og forsvar.
Finansdepartementet har bedt Norges Bank innhente opplysninger
fra disse selskapene om deres befatning med produksjon av antipersonell
landminer. I brev av 27. april skriver Norges Bank:
"Norges Bank har tilskrevet disse selskapene med spørsmål
om deres befatning med produksjon av landminer. Vi har mottatt opplysninger
fra tre av de fire selskapene. Det fjerde selskapet, Raytheon Corp.
har ennå ikke besvart spørsmålene. Norges
Bank vil informere Finansdepartementet når svaret foreligger.
Selskapet Singapore Technology Engineering svarer at
de ikke produserer landminer for eksport og ikke har hatt slik eksport
over de siste 15 årene. På spørsmål
om hvilken policy selskapet har vedrørende produksjon av landminer,
svares at selskapet ikke produserer landminer for eksport og at
man for øvrig ikke vil kommentere forhold som vedrører
det nasjonale forsvaret i Singapore.
General
Electric svarer at selskapet aldri har produsert landminer,
og at de heller ikke leverer deler til andres produksjon av landminer.
Selskapet sier at det ikke har intensjoner om å være
involvert i produksjon av landminer i fremtiden.
Locheed Martin svarer at selskapet ikke
produserer landminer av noe slag. Det ble produsert antipersonellminer
fram til opphøret av Vietnam-krigen og komponenter til
antistridsvognminer fram til 1982. Selskapet svarer at det ikke
har planer om eller til hensikt å produsere antipersonellminer
eller komponenter til slike i fremtiden.
De nevnte
selskapene inngår i den internasjonale aksjeindeksen FTSE,
som er referanseindeksen for Norges Banks forvaltning av Petroleumsfondet.
Ved det siste årsskiftet var Petroleumfondets eierandel
i disse selskapene mellom 0,04 og 0,05 prosent, svarende omtrent
til den gjennomsnittlige eierandelen i de i alt 1791 selskapene
i porteføljen av internasjonale aksjer."
I brev av 3. mai 2001 skriver Norges Bank videre:
"Også Raytheon Corp. har nå besvart
spørsmålene fra Norges Bank. Selskapet sier at
det ikke er involvert i produksjonen av antipersonell miner, og
at det ikke har noen intensjon om slik produksjon i fremtiden. Raytheon
fremhever at selskapet er engasjert i produksjon av nye typer sonarsystemer
for å lokalisere landminer. I 1990 produserte Raytheon
generiske transistorer for blant annet et selskap som produserte landminer.
Raytheon solgte denne virksomheten tidlig på 1990-tallet."
Dette illustrerer at det ligger en utstrakt
grad av skjønn bak hvilke selskaper Djupedal og Halvorsen definerer
som å bryte med norsk politikk og etiske standarder. Et
slikt skjønn kan det være meget krevende å praktisere.
Halvorsen og Djupedals forslag er at selskaper
som er aktuelle investeringsobjekter for Petroleumsfondet, skal
avkreves en egenerklæring om at bedriften følger etiske
krav og miljøkrav etter anerkjente internasjonale standarder
(SA 8000 og ISO 14001) på vegne av seg selv og sine underleverandører.
Det er uklart om forslaget innebærer at det faktisk skal
kreves at selskapene er sertifisert etter disse standardene, at
de oppfyller kravene disse standardene setter, eller at de bare
skal være villig til å besvare spørsmålet.
Hovedproblemet med en slik strategi, uansett
hvilken tolkning en legger til grunn, er at en svært liten andel
av de om lag 20 000 selskapene Petroleumsfondet i dag kan investere
i ville være kvalifisert. Da en besluttet at Petroleumsfondet
skulle investere i aksjer, var det imidlertid en forutsetning at
fondets aksjeplasseringer skulle spres over et stort antall selskaper,
slik at en ville få en avkastning på linje med
bredt sammensatte aksjeindekser og at eierandelen i enkeltselskaper skulle
være liten.
Tall innhentet fra konsulentselskapet EIRIS,
som bistår departementet i forbindelse med Miljøfondet, underbygger
dette. Det skal bare være et titalls selskaper som har
SA 8000-sertifisert sin globale virksomhet. Det er derimot ikke
like uvanlig å sertifisere deler av virksomheten som er
lokalisert i land der arbeidsforholdene antas å være
spesielt dårlige. Av 1600 selskaper i EIRIS’ database
har bare 1 pst. av selskapene ISO 14001-miljøsertifisering
for hele sin virksomhet. Om lag 3 pst. har sertifisert to tredjedeler
av virksomheten og 6 pst. har sertifisert en tredjedel.
Det er heller ikke grunn til å anta
at svarprosenten på en slik henvendelse vil være
stor uten et betydelig oppfølgingsarbeid fra departementets
side. Hvis en skulle velge å legge sertifisering til grunn,
vil dette lettere kunne gjøres ved å benytte konsulenter
som tilbyr tjenester innen etiske investeringer, enn å avkreve
selskapene en egenerklæring.
På bakgrunn av det jeg har anført
over, tilrår jeg at komiteen fremmer innstilling om at
forslagene fra representantene Halvorsen og Djupedal ikke bifalles. Regjeringen
vil komme tilbake med en nærmere omtale i Revidert nasjonalbudsjett
2001.
Oslo, i finanskomiteen, den 7. juni 2001
Dag Terje Andersen
leder |
Grethe G. Fossum
ordfører |
Siv Jensen
sekretær |