De seinere årene har Norge vært
involvert i flere internasjonale militæroperasjoner. I
Afghanistan har norske F-16-fly deltatt i aktive kamphandlinger.
Det norske forsvaret blir i økende grad innrettet mot også i
fremtiden å delta i internasjonale operasjoner. I disse
operasjonene vil det trolig være vanlig at styrker fra
forskjellige land blir integrert på et lavere nivå enn
tidligere. I stedet for at enkelte land stiller med selvstendige
større styrker som for eksempel egne bataljoner, ser man
i dag at ulike nasjonale styrker føres sammen på troppsnivå eller
enda lavere nivå. I slike situasjoner kan det oppstå særskilte utfordringer
knyttet til å ivareta våre internasjonale folkerettslige
og juridiske forpliktelser.
Både under NATOs krigføring
på Balkan i 1999 og under "Operasjon Enduring Freedom"
har det kommet fram kritikk fra blant andre Røde Kors og
Amnesty International for brudd på krigens folkerett. Dette
har blant annet dreid seg om utvelgelse av bombemål (eks-Jugoslavia),
og mot fangebehandling (Afghanistan) og valg av våpentype.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det behov
for klarere retningslinjer som kan sikre at norske styrker skal
følge norske lover og internasjonale forpliktelser, også når
de inngår i et annet lands kommandolinje. Særlig
kan problemer oppstå når kommandolandet har andre
internasjonale forpliktelser enn Norge. Videre er det avgjørende
at Norge klargjør på forhånd hvordan
en vil løse eventuelle situasjoner hvor det blir kjent
at en alliansepartner bryter med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Retningslinjer og prinsipper for dette synes i dag å være
for lite klargjort.
For multinasjonale operasjoner gjelder den praksis
at hvert land har ansvar for eget personell, og utøver
jurisdiksjon over disse. Hvert land påser at deres ansatte følger
landets folkerettslige forpliktelser og straffeforfølger
dem som ikke forholder seg til landets lover og forpliktelser. Det
er også sedvane at ett land ikke har noe ansvar for hvordan
andre land gjennomfører sine operasjoner. Men dersom grunnleggende
rettigheter bevisst og systematisk blir satt til side, kan det foreligge
en plikt om å trekke seg ut av operasjonen.
Gitt at det ikke foreligger et formelt ansvar å sikre
at andre lands styrker opprettholder menneskerettighetene og internasjonal
humanitær rett, blir alliansepartnerens eventuelle brudd
ikke systematisk rapportert eller dokumentert. Enkelte styrkers
manglende vilje til å rapportere hjem overgrep som har
skjedd i egne rekker, kan derfor medføre at grove brudd
ikke blir dokumentert eller straffeforfulgt i hjemlandet. Norsk
militært personell vil kunne komme i en situasjon der de
er vitner til brudd på konvensjonene og menneskerettighetene.
Dagens praksis resulterer i manglende dokumentasjon fra tjenestestedet
og hjem om eventuelle brudd begått av andre, noe som igjen
fører til at overordnet og politisk ledelse ikke får
tilstrekkelig kunnskap om hvorvidt det foreligger en situasjon der
rettigheter blir brutt. Dette gjør det vanskelig for politisk ledelse å vurdere
hvorvidt det kan foreligge en situasjon der man plikter å trekke
seg ut av en operasjon.
Norge har undertegnet og ratifisert alle konvensjoner tilknyttet
krigens folkerett, og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Land som deltar i multilaterale operasjoner eller ad-hoc-koalisjoner,
vil ofte ha innbyrdes avvikende folkerettslige forpliktelser, eller
ulik forståelse av disse forpliktelsene. USA og Frankrike
har for eksempel ikke ratifisert tilleggsprotokollene til Genevekonvensjonene.
Det er også en rekke avvik i forhold til landminekonvensjonen,
den internasjonale straffedomstol og andre nøkkelkonvensjoner.
Dette innebærer en potensiell konflikt når det
gis ordre til multinasjonale styrker, og vil kunne bety at norske styrker
gjennom et annet lands kommandolinje kan risikere å motta
ordre som er i strid med internasjonale forpliktelser.
Genèvekonvensjonens tilleggsprotokoll
I av 1977 etablerer prinsippene for metoder og virkemidler i krigføring
og for beskyttelse av sivilbefolkningen. I hovedsak er dette sedvanerett
og derfor også bindende for land som ikke har ratifisert
protokollen. USA har likevel spesifikke restriksjoner mot flere
artikler, bl.a. mot artikkel 56 som omhandler beskyttelse av anlegg og
installasjoner som innebærer katastrofefare. Artikkelen
omfatter for eksempel demninger, kjemiske produksjonsanlegg og atomreaktorer.
Dette fordi ødeleggelse av slike anlegg vil kunne medføre
omfattende tap av sivile liv, noe som vurderes høyere enn
den militære gevinsten. Den amerikanske reservasjonen synes begrunnet
i en noe utvidet definisjon av hva som utgjør et legitimt
militært mål. Det vil derfor kunne oppstå situasjoner
der målvalget vil være i strid med norsk lov, men
fullt ut legitimt etter amerikansk lov. Spørsmålet vil
være hvorvidt eventuelt deltakende nordmenn vil kunne stilles
til ansvar for medvirkning ved å etterfølge en
ordre der målvalget strider mot norsk lov.
Forslagsstillerne mener at det i nye retningslinjer
for avgivelse av styrker til internasjonale operasjoner, bør gis
instruks om å innarbeide rutiner for rapportering av mulige
brudd på Genèvekonvensjonene og andre folkerettslige
forpliktelser i den generelle tilbakerapporteringen fra den norske
kontingenten til norske myndigheter. Videre kan det innarbeides
rutiner for debrifing av militært personell ved hjemkomst,
der det fokuseres særlig på mulige brudd som har
blitt bevitnet. Retningslinjene bør videre klargjøre
hvilke våpentyper som det finnes norske eller internasjonale
begrensninger for bruken av (bl.a. klasebomber og landminer). Videre
anmodes det om at det blir presisert at alle norske styrker blir
orientert om Norges internasjonale forpliktelser og eventuelle restriksjoner
forut for utreise. Det bør også presiseres at
norske styrker må ta særlig hensyn til Genèvekonvensjonens
tilleggsprotokoll I, artiklene 50 (definisjon av sivile og sivilbefolkning), 51
(beskyttelse av sivilbefolkningen), 52 (beskyttelse av sivile eiendeler/gjenstander),
53 (beskyttelse av kulturverdier), 54 (beskyttelse av uunnværlige
gjenstander for sivilbefolkningens overlevelse) og 57 (forholdsregler
forut for angrep).
I nye retningslinjer for styrkeavgivelse bør
det også legges føringer for hva Norge skal ha
med i avtaler om styrkebidrag med andre land, for eksempel presiseringer
for hvilke artikler i tilleggsprotokollen til Genèvekonvensjonen
man mener bør framheves spesielt.
Et forhold som det også er behov for å avklare,
er når Norge påtar seg det juridiske ansvaret
som tilfangetakende makt. I dag er det uklart om dette gjelder i
tilfeller der nordmenn gjennomfører en arrestasjon, eller
om det kun er i de tilfeller der Norge er ansvarlig for å drive en
fangeleir.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
klarere retningslinjer for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner,
med sikte på en styrket ivaretakelse av våre folkerettslige
forpliktelser i situasjoner hvor norske soldater stilles under annet
lands kommando, eller opptrer i en internasjonalt sammensatt styrke."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunnar Halvorsen, Leif Lund og lederen Marit Nybakk, fra Høyre,
Bjørn Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil
Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff
Nilssen, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser
til vedlagte brev til forsvarskomiteen fra Forsvarsdepartementet
v/statsråden, datert 25. mars 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet,deler
departementets syn om at dagens system og gjeldende retningslinjer
og rutiner ivaretar de forhold som er tatt opp i forslaget.
Flertallet viser til at statsråd
Kristin Krohn Devold i sitt brev til komiteen av 25. mars 2003,
fastslår at:
"Norske styrker er underlagt norsk lovgivning, norske
folkerettslige forpliktelser og norsk jurisdiksjon uansett hvor
i verden de opererer. Norske soldater blir heller aldri fullstendig
underlagt utenlandsk kommando. Når norske styrker overføres
NATO-kommando eller som i operasjon Enduring Freedom amerikansk
kommando, er det kun kommandomyndighet vedrørende operative
spørsmål som overføres. Disiplinærmyndighet
og administrativ kontroll beholdes alltid på norske hender.
Når
operativ kommando overføres til utenlandsk styrkesjef,
er prosedyren at det alltid tas forbehold om at norske styrker ikke
kan brukes på en måte som kan være i
strid med norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser. Ytterligere
vilkår og begrensninger vil også etter omstendighetene
oppstilles."
Flertallet legger
vekt på at norske styrker er underlagt norsk lovgivning,
norske folkerettslige forpliktelser og norsk jurisdiksjon uansett
hvor i verden de opererer.
Flertallet viser òg
til at når operativ kommando overføres til utenlandsk
styrkesjef, er prosedyren at det alltid tas forbehold om at norske
styrker ikke kan brukes på en måte som kan være
i strid med norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser.
Ytterligere vilkår og begrensninger vil også etter
omstendighetene i det enkelte tilfelle kunne fastlegges.
De enkelte regler for maktbruk mv. for den enkelte operasjon,
gjennomgåes av norske myndigheter for å sikre
at reglene er i samsvar med norsk rett og norske internasjonale
forpliktelser. Dernest utarbeides og fastsettes nasjonale regler
som sikrer at norsk policy og forpliktelser ivaretas. Disse reglene
som norske styrker er pålagt å følge
på alle nivå og til enhver tid, benevnes for engasjementsregler (Rules of Engagement, forkortet ROE).
Flertallet viser til at instrukser
og retningslinjer vil fremgå av de skriftlige dokumenter
som produseres i forbindelse med hver enkelt operasjon, herunder
norske vilkår som settes i forbindelse med meldinger om kommandooverføring,
og dokumentene relatert til de nasjonalt fastsatte ROE.
Flertallet mener at gjeldende
retningslinjer for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, hvor
norske soldater stilles under annet lands kommando eller opptrer
i en internasjonalt sammensatt styrke, er klare og ivaretar våre
folkerettslige forpliktelser. Flertallet mener derfor
at det ikke er behov for å utarbeide nye retningslinjer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at forsvarsministeren mener at det i dag ikke er behov
for å styrke ivaretakelsen av Norges internasjonale forpliktelser
under deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette medlem har
videre merket seg de rutiner og formaliteter som forsvarsministeren
viser til, men mener at en burde ha ambisjoner om enda bedre rutiner
på dette området for i enda større grad å sikre
at våre forpliktelser ivaretas, og til at Norge bidrar
til at ikke våre allierte undergraver internasjonal lov. Dette
medlem viser til at det både fra media og organisasjoner
som Røde Kors og Amnesty International har framkommet kritikk
for brudd mot krigens folkerett under Operation Enduring Freedom
i Afghanistan som Norge deltar i, særlig knyttet til behandlingen
av tilfangetatte. Dette medlem understreker betydningen
av at Norge ikke bare ivaretar våre egne forpliktelser,
men også bidrar aktivt til at alliansepartnere viser respekt
for internasjonal lov. Dette medlem mener at det
er behov for i større grad å klargjøre
på forhånd før en går inn i
en internasjonal operasjon, hvordan en vil løse eventuelle
situasjoner hvor det blir kjent at en alliansepartner bryter med
internasjonale menneskerettighetsforpliktelser og forpliktelser
i forhold til krigens folkerett. Retningslinjer og prinsipper for
dette synes i dag å være lite klargjort, og det
framkommer etter dette medlems oppfatning heller
ikke av forsvarsministerens kommentarer til Dokument nr. 8:76 (2002-2003)
at dette er tilstrekkelig ivaretatt i dagens retningslinjer. Det
synes også å være behov for å få klargjort
om det foreligger en plikt til å trekke seg ut av en operasjon
dersom samarbeidspartnere i denne bevisst og systematisk blir satt til
side. Dette medlem har merket seg at forsvarssjefens
10. soldatregel innebærer plikt til å rapportere overtredelser
av krigens lov til overordnede, men mener at det er behov for å sikre
at slik informasjon systematisk samles inn og rapporteres videre.
En måte å sikre slik rapportering på ville
være å innføre klarere retningslinjer
for debriefing av militært personell ved hjemkomst, der
det fokuseres på om mulige brudd på menneskerettigheter
og krigens folkerett er bevitnet. Dette medlem viser
til at forsvarsministeren i sitt svar til komiteen skriver:
"Jeg vil også vise til at rutiner for debriefing
av alt militært personell ved hjemkomst har eksistert i
lengre tid. Under debriefing vil det være god anledning
til også å fokusere på mulige brudd som
er bevitnet."
Dette medlem mener at dette ikke
er tilstrekkelig, og at det at det foreligger en "god anledning"
ikke i seg selv sikrer at dette blir ivaretatt.
Dette medlem viser til at det
selv om norske soldater i den aktuelle situasjonen i Afghanistan
ikke er utrustet til å ta fanger, også er behov
for å avklare når Norge påtar seg det
juridiske ansvaret som tilfangetakende makt, og at det i dag er
klart om dette gjelder i tilfeller der nordmenn gjennomfører
en arrestasjon, eller om det kun er i de tilfeller der Norge er
ansvarlig for å drive en fangeleir. Dette medlem viser
i denne sammenheng til at det er reist betydelige innvendinger internasjonalt
mot den måten krigsfanger er blitt behandlet på under
Operation Enduring Freedom hvor Norge deltar, og at det er tvilsomt
om de norske kravene om en human behandling og rettferdig rettergang for
de fangene som er tatt i Afghanistan, fullt ut ivaretas av våre
allierte i dag. Dette medlem viser i denne sammenheng
til at USA ikke har godtatt at disse fangene skal kategoriseres
som krigsfanger etter Genèvekonvensjonens bestemmelser.
Dette medlem har merket seg samarbeidsavtalen mellom
Forsvaret og Norges Røde Kors om opplæring i krigens
folkerett som ble inngått for kort tid siden, og mener
dette vil innebære en god mulighet for å styrke norsk
oppfølging av dette.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen utarbeide klarere retningslinjer for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, med sikte på en styrket ivaretakelse av våre folkerettslige forpliktelser i situasjoner hvor norske soldater stilles under annet lands kommando, eller opptrer i en internasjonalt sammensatt styrke.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget
til å til å fatte slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:76 (2002-2003) - forslag fra
stortingsrepresentantene Kjetil Bjørklund og Bjørn
Jacobsen om klarere retningslinjer for situasjoner hvor norske soldater
stilles under andre lands kommando i internasjonale militæroperasjoner
- vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 6. mars 2003 fra Forsvarskomiteen
til Forsvarsdepartementet om ovennevnte.
Forslagsstillerne fremmer i ovennevnte dokument forslag
om at Stortinget ber Regjeringen utarbeide klarere retningslinjer
for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner,
med sikte på en styrket ivaretakelse av våre folkerettslige
forpliktelser i situasjoner hvor norske soldater stilles under annet
lands kommando, eller opptrer i en internasjonalt sammensatt styrke.
Forslaget og premissene for dette, som berører
flere viktige forhold, indikerer at dagens retningslinjer og ordninger
ikke er klare nok, med påfølgende risiko for at
norsk lov og norske internasjonale forpliktelser ikke tilstrekkelig
ivaretas i internasjonale operasjoner. Det er jeg ikke enig i.
Dagens system og gjeldende retningslinjer og
rutiner ivaretar etter mitt syn nettopp de forhold som forslagsstillerne
er opptatt av, og er etter min oppfatning tilstrekkelig klare og
sikrer en fullgod ivaretakelse av norske folkerettslige forpliktelser.
Etter min vurdering er det derfor ikke behov
for å utarbeide nye retningslinjer for norsk deltakelse
i internasjonale militæroperasjoner.
De problemstillingene som forslagsstillerne
tar opp, representerer alle aspekter ved rettslig interoperabilitet (legal interoperability) ved deltakelse
i utenlandsoperasjoner. Det er et saksfelt som Forsvarsdepartementet og
Forsvaret har hatt fokus på i lang tid.
Innen NATO er disse spørsmålene
velkjente, og har vært håndtert i en årrekke.
Også gjennom FN-operasjoner er dette noe Forsvaret har
forholdt seg til i over femti år. De spørsmålsstillingene
som tas opp, er etter min vurdering allerede løst. Dette
kommer jeg tilbake til nedenfor.
Men jeg vil likevel fremheve at det er all grunn
til å ha konstant fokus på de avveininger som
må gjøres når flere land deltar i fellesoperasjoner. Å sikre
at krig eller væpnet konflikt føres innenfor rammene
av internasjonal humanitær rett og internasjonale menneskerettigheter,
er en overordnet målsetting for Forsvarsdepartementet og
Forsvaret.
Forslagsstillerne uttaler at utviklingen går
i retning av at nasjonale styrker føres sammen på stadig
lavere nivå (troppsnivå eller enda lavere nivå).
Det er neppe en helt riktig beskrivelse: når det gjelder
regulære hærstyrker, går utviklingen
tvert om i retning av at ulike lands styrkebidrag ikke bør
integreres på lavere nivå enn bataljons-nivået.
Dette betyr imidlertid ikke at problemene knyttet
til rettslig interoperabilitet er blitt vesentlig færre.
Deltakelse i flernasjonale operasjoner vil nesten alltid innebære
at ulike land har ulike folkerettslige forpliktelser, eller ulik
tolkning av de samme forpliktelsene.
Norske styrker er underlagt norsk lovgivning,
norske folkerettslige forpliktelser og norsk jurisdiksjon uansett
hvor i verden de opererer. Norske soldater blir heller aldri fullstendig
underlagt utenlandsk kommando. Når norske styrker overføres
NATO-kommando eller som i operasjon Enduring
Freedom amerikansk kommando, er det kun kommandomyndighet
vedrørende operative spørsmål som overføres.
Disiplinærmyndighet og administrativ kontroll beholdes
alltid på norske hender.
Når operativ kommando overføres
til utenlandsk styrkesjef, er prosedyren at det alltid tas forbehold
om at norske styrker ikke kan brukes på en måte
som kan være i strid med norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser.
Ytterligere vilkår og begrensninger vil også etter
omstendighetene oppstilles.
For å følge opp dette er det
vanlig - slik vi har sett på Balkan, i Afghanistan og i
Kirgisistan - at det sammen med de norske styrkene også deployeres
en nasjonal kontingentsjef som ikke er underlagt fremmed kommando.
Nasjonal kontingentsjef har et selvstendig ansvar for å monitorere
situasjonen uavhengig av de rapporter vedkommende måtte
få fra de norske avdelingene.
Dernest utarbeides nasjonale regler for hver
enkelt misjon som skal sikre at norsk policy og forpliktelser ivaretas.
De benevnes ofte engasjementsregler (Rules of
Engagement, forkortet ROE). Disse regler for maktbruk mv.
gjennomgås og fastsettes av norske myndigheter for å forsikre
oss om at reglene er i samsvar med norsk rett og norske internasjonale
forpliktelser.
Norske styrker er godt trent i å opptre
i samsvar med norske internasjonale forpliktelser, og
ofte vil vi - i tillegg til en nasjonal kontingentsjef utenfor kommandokjeden
- ha norsk personell i kommandokjeden med særlig ansvar
for å sikre at norske styrker ikke gis eller gjennomfører
oppdrag som innebærer brudd på norske forpliktelser.
Jeg deler forslagsstillernes formelle utgangspunkt om
at hvert land har ansvar for eget personell, og det enkelte land
ikke har formelt ansvar for hvordan andre land gjennomfører
sine operasjoner. Men det formelle utgangspunkt må modifiseres
når det gjelder rapportering av eventuelle overgrep som
andre lands styrker begår;
I felles artikkel l i Genèvekonvensjonene
heter det at de kontraherende parter "forplikter seg til å respektere og
sikre respekt for" konvensjonene. Å "sikre respekt for"
konvensjonene kan etter omstendighetene gi en handleplikt for både å forhindre
og i ettertid rapportere om overgrep begått av andre lands
personell. Videre er det i henhold til første tilleggsprotokoll
til Genèvekonvensjonene artikkel 87 nr. l en klar forpliktelse
til "å hindre og om nødvendig å bekjempe
og melde fra til kompetente myndigheter om brudd på Konvensjonene og
denne Protokoll".
I de nasjonalt fastsatte "soldatreglene", som
er å anse som bindende instrukser fra Forsvarssjefen til
alt norsk militært personell, lyder den 10. soldatregel
slik: "Gjør ditt beste for å avverge
brudd på krigens lover. Adlyd ikke ordre som krenker disse
regler. Rapporter overtredelser til overordnede." Disse bestemmelsene
gjelder også for norske styrker som eventuelt skulle være
vitne til at andre lands soldater bryter den internasjonale humanitærretten.
Enhver rapportering vil skje gjennom den ordinære kommandokjeden.
Dette innebærer at for rapportering fra utlandet vil informasjonen
fra den enkelte soldat og dennes overordnede gå via National
Contingent Commander (NCC) til Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK)
og videre til Forsvarets overkommando (FO) og Forsvarsdepartementet
(FD). Ved rapportering etter hjemkomst vil dette normalt skje via
hjemmeavdeling og deretter kommandoveien videre til FO og FD.
Min kjennskap til de norske styrkene og den
opplæring de får i krigens folkerett og menneskerettigheter gjør
meg trygg på at alvorlige overgrep ville ha blitt rapportert.
Alt som rapporteres vil av de ulike ledd i kommandokjeden
bli underlagt en vurdering av hendelsenes karakter og betydning.
Rapportering av mulige brudd på krigens folkerett og menneskerettigheter
vil være av en slik karakter at informasjonen vil bli forelagt
norske myndigheter.
Jeg deler derfor ikke påstander om
at alliansepartneres eventuelle brudd på grunnleggende
regler og rettigheter ikke vil bli systematisk rapportert eller
dokumentert, påstander om at overordnet og politisk ledelse
ikke vil få tilstrekkelig kunnskap om hvorvidt det foreligger en
situasjon der rettigheter blir brutt, samt påstander om
at dagens rapporteringsrutiner er uklare. Men rapportering forutsetter
naturligvis at norske styrker faktisk får tilstrekkelig
kjennskap til overgrep.
Jeg vil også vise til at rutiner for
debriefing av alt militært personell ved hjemkomst har
eksistert i lengre tid. Under debrieflngen vil det være
god anledning til også å fokusere på mulige
brudd som er blitt bevitnet.
Forsvaret er meget oppmerksom på slike
forhold også av helsemessige årsaker, fordi man
har tidligere erfaring - særlig fra deltakelse i internasjonale
fredsbevarende operasjoner, blant annet i Libanon (UNIFIL) - med
at det å ha vært vitne til overgrep uten å kunne gripe
inn og forhindre slike, har for enkelte soldaters vedkommende vært
medvirkende til alvorlige lidelser (post-traumatisk stressyndrom).
Forslagsstillerne anmoder om at det blir presisert
at alle norske styrker blir orientert om Norges internasjonale forpliktelser
og eventuelle restriksjoner forut for utreise. Dette gjøres
i dag.
I tillegg vil jeg understreke at alle norske
soldater får generell opplæring i internasjonal
humanitær rett, herunder om norske internasjonale forpliktelser
som kan skille seg fra andre lands forpliktelser. Utdanningen skjer
både separat og ved at folkerettsfaget inngår
som elementer i andre militære fag. For eksempel inngår krigsfangetjeneste
som en integrert del av øvelser for befal og mannskaper.
I sin praktiske og teoretiske utdanning samarbeider Forsvaret med
eksterne aktører, for eksempel Norges Røde Kors.
Norske soldater forholder seg til norske regler
og handler i samsvar med nasjonal opplæring og trening innen
krigens folkerett. Forslagsstillerne tar opp at det er behov for å avklare
forhold knyttet til ansvar ved tilfangetakelse av personell. Jeg
vil i den forbindelse poengtere følgende:
I forhold til operasjon Enduring
Freedom i Afghanistan, har jeg ved flere anledninger offentlig
uttalt at de norske styrkene som opererte i Afghanistan, verken
var oppsatt eller utrustet til å ta fanger. Fordi våre
styrker ikke kunne utøve nødvendig kontroll over
slike personer, ville de måtte overlates til amerikanske
styrker. Norge var i den forbindelse i samme situasjon som en rekke
andre koalisjonspartnere, og denne realitet ville verken representere
et brudd på norsk utleveringslov eller norske folkerettslige
forpliktelser.
Norske myndigheter la i den forbindelse også vekt
på at både Norge og USA er part i tredje Genèvekonvensjon.
Selv om USA ikke er part i tilleggsprotokollene til Genève-kovensjonene,
vil de likevel være bundet av reglene: Tilleggsprotokollene
inneholder en rekke grunnleggende humanitærrettslige prinsipper
hvorav mange må anses som sedvanerettslige regler som alle stater
er bundet av. Jeg har videre gitt klart uttrykk for at dersom norske
myndigheter ikke blir tilstrekkelig forsikret om at behandlingen
av fanger skjer på den måten Norge anser dem berettiget
til, vil dette måtte tas opp i det konkrete tilfelle i
kontakt mellom myndighetene i Norge og USA.
Norsk syn er at de som er tatt til fange av
allierte styrker under krigen i Afghanistan skal behandles humant og
få en rettferdig rettergang, uansett hvilken bakgrunn de
har eller hvilke handlinger de måtte ha begått.
Norske myndigheter har dessuten tatt til orde
for, også direkte overfor USA, at aktuelle personer som pågripes
skal behandles som krigsfanger inntil deres status er endelig bestemt
ved en amerikansk domstol. Norge har hele tiden understreket at
grunnleggende rettsprinsipper må gjelde, også for
saker som eventuelt føres for amerikanske miltærdomstoler.
Vihar lagt vekt på at fangene
ikke bør holdes internert på ubestemt tid, uten
at det er tatt ut tiltale, uten at de er gitt tilgang til forsvarer
og uten at det er satt noen dato for rettssak.
Når det gjelder definisjonen av militære
mål i artikkel 52 i første tilleggsprotokoll til
Genèvekonvensjonene, er det ingen tvil om at denne gir
uttrykk for sedvanerett som alle stater er bundet av. Det er ikke
aktuelt for Norge å delta i militære operasjoner
som legger til grunn en annen definisjon. Norske soldater vil ikke etterfølge
ordre der målvalget strider mot norsk lov. Også i
forhold til en rekke av de øvrige bestemmelser i første
tilleggsprotokoll som forslagsstillerne referer til, gjelder at
disse gir uttrykk for sedvanerett som alle stater er bundet av.
For øvrig vil jeg understreke viktigheten
av at de konkrete maktanvendelsesregler som ligger til grunn for
deltakende nasjoner, er tilstrekkelig kvalitetssikret opp mot øvrige
folkerettslige prinsipper og bestemmelser som tar sikte på så langt
mulig å beskytte sivilbefolkningen og sivile objekter.
Dette er et nasjonalt ansvar som jeg tar meget alvorlig. Andre koalisjonspartnere
vil være kjent med at Norge er forpliktet av bestemmelsene
i første tilleggsprotokoll.
Forslagsstillerne anfører at det bør
presiseres at norske styrker må ta særlig hensyn
til enkelte av de viktigste bestemmelsene i denne protokollen. Dette
gjøres i dag gjennom vektleggingen av de ulike bestemmelser
i utdanning, trening og orienteringer forut for utreise.
I lys av ovennevnte mener jeg at norske folkerettslige forpliktelser
ivaretas på en god måte ved deltakelse i internasjonale
militæroperasjoner, og at det ikke er behov for å utarbeide
endringer i forhold til gjeldende prinsipper og ordninger.
I brevet fra komiteen anmodes det, foruten synspunkter
til forslaget, om en oversikt over og kopi av de instrukser og retningslinjer
som pr. i dag er gjeldende. Det foreligger ikke et instruksverk
eller retningslinjer hvor ovennevnte forhold er gitt en samlet fremstilling. Instrukser
og retningslinjer vil ellers fremgå av de skriftlige dokumenter
som produseres i forbindelse med hver enkelt operasjon, herunder
norske vilkår som settes i forbindelse med meldinger om
kommandooverføring, og dokumentene relatert til de nasjonalt
fastsatte ROE. I begge tilfeller vil dokumentene gjennomgående
være høyt sikkerhetsgradert.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 3. april 2003
Marit Nybakk
leder |
Per Roar Bredvold
ordfører |
Bjørn Hernæs
sekretær |