De seinere årene har Norge vært
involvert i flere internasjonale militæroperasjoner. I
Afghanistan har norske F-16-fly deltatt i aktive kamphandlinger.
Det norske forsvaret blir i økende grad innrettet mot også i
fremtiden å delta i internasjonale operasjoner. I disse
operasjonene vil det trolig være vanlig at styrker fra
forskjellige land blir integrert på et lavere nivå enn
tidligere. I stedet for at enkelte land stiller med selvstendige
større styrker som for eksempel egne bataljoner, ser man
i dag at ulike nasjonale styrker føres sammen på troppsnivå eller
enda lavere nivå. I slike situasjoner kan det oppstå særskilte utfordringer
knyttet til å ivareta våre internasjonale folkerettslige
og juridiske forpliktelser.
Både under NATOs krigføring
på Balkan i 1999 og under "Operasjon Enduring Freedom"
har det kommet fram kritikk fra blant andre Røde Kors og
Amnesty International for brudd på krigens folkerett. Dette
har blant annet dreid seg om utvelgelse av bombemål (eks-Jugoslavia),
og mot fangebehandling (Afghanistan) og valg av våpentype.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det behov
for klarere retningslinjer som kan sikre at norske styrker skal
følge norske lover og internasjonale forpliktelser, også når
de inngår i et annet lands kommandolinje. Særlig
kan problemer oppstå når kommandolandet har andre
internasjonale forpliktelser enn Norge. Videre er det avgjørende
at Norge klargjør på forhånd hvordan
en vil løse eventuelle situasjoner hvor det blir kjent
at en alliansepartner bryter med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Retningslinjer og prinsipper for dette synes i dag å være
for lite klargjort.
For multinasjonale operasjoner gjelder den praksis
at hvert land har ansvar for eget personell, og utøver
jurisdiksjon over disse. Hvert land påser at deres ansatte følger
landets folkerettslige forpliktelser og straffeforfølger
dem som ikke forholder seg til landets lover og forpliktelser. Det
er også sedvane at ett land ikke har noe ansvar for hvordan
andre land gjennomfører sine operasjoner. Men dersom grunnleggende
rettigheter bevisst og systematisk blir satt til side, kan det foreligge
en plikt om å trekke seg ut av operasjonen.
Gitt at det ikke foreligger et formelt ansvar å sikre
at andre lands styrker opprettholder menneskerettighetene og internasjonal
humanitær rett, blir alliansepartnerens eventuelle brudd
ikke systematisk rapportert eller dokumentert. Enkelte styrkers
manglende vilje til å rapportere hjem overgrep som har
skjedd i egne rekker, kan derfor medføre at grove brudd
ikke blir dokumentert eller straffeforfulgt i hjemlandet. Norsk
militært personell vil kunne komme i en situasjon der de
er vitner til brudd på konvensjonene og menneskerettighetene.
Dagens praksis resulterer i manglende dokumentasjon fra tjenestestedet
og hjem om eventuelle brudd begått av andre, noe som igjen
fører til at overordnet og politisk ledelse ikke får
tilstrekkelig kunnskap om hvorvidt det foreligger en situasjon der
rettigheter blir brutt. Dette gjør det vanskelig for politisk ledelse å vurdere
hvorvidt det kan foreligge en situasjon der man plikter å trekke
seg ut av en operasjon.
Norge har undertegnet og ratifisert alle konvensjoner tilknyttet
krigens folkerett, og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Land som deltar i multilaterale operasjoner eller ad-hoc-koalisjoner,
vil ofte ha innbyrdes avvikende folkerettslige forpliktelser, eller
ulik forståelse av disse forpliktelsene. USA og Frankrike
har for eksempel ikke ratifisert tilleggsprotokollene til Genevekonvensjonene.
Det er også en rekke avvik i forhold til landminekonvensjonen,
den internasjonale straffedomstol og andre nøkkelkonvensjoner.
Dette innebærer en potensiell konflikt når det
gis ordre til multinasjonale styrker, og vil kunne bety at norske styrker
gjennom et annet lands kommandolinje kan risikere å motta
ordre som er i strid med internasjonale forpliktelser.
Genèvekonvensjonens tilleggsprotokoll
I av 1977 etablerer prinsippene for metoder og virkemidler i krigføring
og for beskyttelse av sivilbefolkningen. I hovedsak er dette sedvanerett
og derfor også bindende for land som ikke har ratifisert
protokollen. USA har likevel spesifikke restriksjoner mot flere
artikler, bl.a. mot artikkel 56 som omhandler beskyttelse av anlegg og
installasjoner som innebærer katastrofefare. Artikkelen
omfatter for eksempel demninger, kjemiske produksjonsanlegg og atomreaktorer.
Dette fordi ødeleggelse av slike anlegg vil kunne medføre
omfattende tap av sivile liv, noe som vurderes høyere enn
den militære gevinsten. Den amerikanske reservasjonen synes begrunnet
i en noe utvidet definisjon av hva som utgjør et legitimt
militært mål. Det vil derfor kunne oppstå situasjoner
der målvalget vil være i strid med norsk lov, men
fullt ut legitimt etter amerikansk lov. Spørsmålet vil
være hvorvidt eventuelt deltakende nordmenn vil kunne stilles
til ansvar for medvirkning ved å etterfølge en
ordre der målvalget strider mot norsk lov.
Forslagsstillerne mener at det i nye retningslinjer
for avgivelse av styrker til internasjonale operasjoner, bør gis
instruks om å innarbeide rutiner for rapportering av mulige
brudd på Genèvekonvensjonene og andre folkerettslige
forpliktelser i den generelle tilbakerapporteringen fra den norske
kontingenten til norske myndigheter. Videre kan det innarbeides
rutiner for debrifing av militært personell ved hjemkomst,
der det fokuseres særlig på mulige brudd som har
blitt bevitnet. Retningslinjene bør videre klargjøre
hvilke våpentyper som det finnes norske eller internasjonale
begrensninger for bruken av (bl.a. klasebomber og landminer). Videre
anmodes det om at det blir presisert at alle norske styrker blir
orientert om Norges internasjonale forpliktelser og eventuelle restriksjoner
forut for utreise. Det bør også presiseres at
norske styrker må ta særlig hensyn til Genèvekonvensjonens
tilleggsprotokoll I, artiklene 50 (definisjon av sivile og sivilbefolkning), 51
(beskyttelse av sivilbefolkningen), 52 (beskyttelse av sivile eiendeler/gjenstander),
53 (beskyttelse av kulturverdier), 54 (beskyttelse av uunnværlige
gjenstander for sivilbefolkningens overlevelse) og 57 (forholdsregler
forut for angrep).
I nye retningslinjer for styrkeavgivelse bør
det også legges føringer for hva Norge skal ha
med i avtaler om styrkebidrag med andre land, for eksempel presiseringer
for hvilke artikler i tilleggsprotokollen til Genèvekonvensjonen
man mener bør framheves spesielt.
Et forhold som det også er behov for å avklare,
er når Norge påtar seg det juridiske ansvaret
som tilfangetakende makt. I dag er det uklart om dette gjelder i
tilfeller der nordmenn gjennomfører en arrestasjon, eller
om det kun er i de tilfeller der Norge er ansvarlig for å drive en
fangeleir.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
klarere retningslinjer for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner,
med sikte på en styrket ivaretakelse av våre folkerettslige
forpliktelser i situasjoner hvor norske soldater stilles under annet
lands kommando, eller opptrer i en internasjonalt sammensatt styrke."