Arbeidsmarkedspolitikken bygger på at
den enkelte selv har ansvar for å skaffe seg arbeid og
at den enkelte har ansvar for sin egen arbeidskarriere. Myndighetene bør
ikke blande seg inn i arbeidsmarkedsbeslutninger som den enkelte
utmerket klarer på egen hånd.
Utgangspunktet for arbeidsmarkedspolitikken
er behovene til de som er i arbeidsmarkedet, arbeidssøkere
og arbeidstilbydere. Aetat er de arbeidsledige og de yrkeshemmedes
støtteapparat. Aetats tjenester må løpende
tilpasse seg de tjenester brukerne har behov for. Aetat skal både
ha lett tilgjengelige tjenester som dekker hele arbeidsmarkedet,
og særlige tjenester og tiltak for grupper som har problemer
med å finne seg arbeid eller har behov for attføring
for å bli klar for arbeidsmarkedet. Slik vil etaten bidra
til et velfungerende arbeidsmarked, god brukerservice og effektiv
ressursbruk.
Det er i samfunnets interesse at flest mulig
kan komme i jobb og forsørge seg ved hjelp av egen inntekt.
Myndighetene har et ansvar for de som ikke kan forsørge
seg selv pga. arbeidsledighet eller arbeidsuførhet.
Det innebærer et ansvar for å sikre arbeidsledige
og yrkeshemmede nødvendige økonomiske midler.
I tillegg har myndighetene et ansvar for å vurdere behov
og fremskaffe aktuelle tjenester og nødvendige tiltak som
kan hjelpe arbeidssøkere inn i jobb.
Å avklare borgeres rettigheter og forvalte
regelverk og økonomiske ytelser er myndighetsutøvelse.
Det er en grunnleggende oppgave for offentlig sektor. I offentlighetsloven
er det bl.a. nedfelt et ansvar for å informere og veilede
brukerne. En sentral oppgave for Aetat er å vurdere hvorvidt
søkere har rett til individbaserte ytelser (dagpenger,
attføringspenger, individstønad, mv.). Videre
er det arbeidsmarkedsmyndighetenes ansvar å vurdere hvorvidt individet
har behov for ulike former for oppfølging (f.eks. deltakelse
på arbeidsmarkedstiltak).
Aetat har et ansvar for å frembringe
en hensiktsmessig infrastruktur for aktørene som er i arbeidsmarkedet. Løpende
oppdaterte internettbaser over ledige stillinger og arbeidssøkere
er viktige deler av infrastrukturen. Slike databaser gir private
aktører et grunnlag for å kunne bidra til å fremme
et velfungerende arbeidsmarked.
Et godt fungerende privat marked med mange leverandører
av ulike koblingstjenester som arbeidsformidling/elektroniske
formidlingsbaser på internett, utleie og headhunting er
viktige for at arbeidsmarkedet skal være fleksibelt og
fungere godt uten omfattende offentlig inngrep eller ressursbruk. Åpningen
av utleie- og formidlingsmarkedet for private aktører har
lagt forholdene bedre til rette for at arbeidsgiverne kan få tilfredsstilt
sitt behov for arbeidsmarkedstjenester. Tilbydere av utleie- og
formidlingstjenester bidrar til at et bredt spekter av tjenester
blir tilbudt, både mht. innhold, kvalitet og pris. Et stort
antall bedrifter i disse bransjene viser at det er mange arbeidsgivere
som etterspør slike tjenester.
Med mange aktører og lave barrierer
for nyetableringer, er det grunn til å tro at det private
markedet i fremtiden vil kunne tilby et enda bredere utvalg av arbeidsmarkedstjenester,
bl.a. formidling av "jobbskiftere" og formidling av godt kvalifiserte
personer som skal inn i arbeidslivet. Omfanget vil avhenge av etterspørselen
etter slike tjenester. Regjeringen ønsker i fremtiden å øke
tilbudet av formidlingstjenester til utsatte arbeidssøkergrupper
ved at arbeidsmarkedsmyndighetene kjøper slike tjenester
på vegne av arbeidssøkerne.
I løpet av 90-tallet fikk en "aktiv
arbeidsmarkedspolitikk" økt oppslutning i store deler av
Europa. Politikkanbefalingene fra OECD og EU har bidratt til dette. Det
har påskyndet mange land til å øke andelen
av de samlede offentlige utgifter til arbeidsmarkedsformål som
går til aktive tiltak. Evalueringer av bl.a. opplæringsprogram
fra flere land de senere årene har vist små og
til dels ingen effekt på overgangen til jobb. Tiltak målrettet
mot spesielle grupper og ledige stillinger har gitt bedre resultater.
Det har ført til at politikkanbefalingene er blitt mer
spesifikke de senere årene. Anbefalingene er nå sterkere
oppfølging av de ledige, mer målretting av tiltaksbruken
samt at det enkelte tiltak bør være av begrenset
varighet. Anbefalingene er fulgt opp på bred front av Regjeringen
i den norske arbeidsmarkedspolitikken.
Et kjennetegn ved velferdssamfunnet er gode
ytelser til personer som ikke kan arbeide, for eksempel pga. sykdom,
uførhet eller arbeidsledighet. Det gir økonomisk
trygghet. En mulig negativ konsekvens av for sjenerøse
velferdsordninger kan være at enkelte personer finner det
lite attraktivt å være i jobb. Tilgang og til
dels ytelsesnivået i de norske velferdsordningene avhenger
av tidligere deltakelse i lønnet arbeid. Det fremmer deltakelse
i arbeid. Et sentralt premiss for utformingen av regelverket for
ytelsene inklusive skattereglene, bør være at
det privatøkonomisk alltid skal lønne seg å arbeide.
Ordinære arbeidsledige med opparbeidede
rettigheter mottar dagpenger. Dagpenger ved arbeidsledighet skal
gi økonomisk trygghet for arbeidsledige mens de leter etter
nytt arbeid. For dagpengemottakerne bør arbeidssøking
være en fulltidsaktivitet. Dagpengesystemet er
en økonomisk sikring som muliggjør dette. Dagpengeordningen
skal særlig være tilrettelagt for personer som
har hatt fast og reell tilknytning til arbeidslivet og arbeidsinntekt
som viktigste kilde til livsopphold. Regelverket skal oppmuntre
til aktiv arbeidssøking. Justeringene i dagpengesystemet
fra 2003 har bidratt til dette. Endringene har støtte i
nyere forskning og bygger på erfaringer fra Norge og andre
land om hvordan utformingen av dagpengesystemet påvirker
overgangen til arbeid.
Innsatsen overfor personer med nedsatt funksjonsevne
skal fremme to hovedmål. Et hovedmål er å fremme
inkludering av de funksjonshemmede ved at de blir oppmuntret til
og får delta så langt det er mulig i arbeidslivet.
Meningsfylt arbeid er positivt for inntekt, læring, selvfølelse
og sosial deltakelse. Det andre hovedmålet er å sikre
gruppen rimelig inntektssikring som kan gi dem en akseptabel levestandard
tross funksjonshemningen. Disse to målene kan være
motstridende. Det er derfor viktig å ta hensyn til begge
målsettingene når regelverket utformes.
OECD konkluderer i sin gjennomgang av attføringspolitikken
i medlemslandene med at politikken overfor funksjonshemmede bør
nærme seg utformingen av arbeidsmarkedspolitikken overfor
ordinære ledige. Det innebærer vekt på tidlig
inngripen, aktivering av den enkelte, skreddersydde opplegg, fjerning
av barrierer mot arbeid, fremme av en holdning av gjensidige forpliktelser
knyttet til mottak av økonomiske ytelser samt involvering
av arbeidsgiverne.
Aetat har ansvaret for oppfølgingen
av både ordinære arbeidssøkere og yrkeshemmede.
Det legger til rette for samme grunnleggende arbeidsmetodikk overfor yrkeshemmede
som arbeidssøkere generelt. Bruken av meldekort som grunnlag
for løpende informasjon fra den enkelte til Aetat, er et
slikt felles element. Bruk av handlingsplaner er et annet. Individuelle
handlingsplaner tydeliggjør forventningene til den yrkeshemmede
og ansvarliggjør den enkelte for attføringsprosessen
samtidig som den klargjør Aetats rolle og innsats. Det
er viktig at den samlede perioden under sykefravær og medisinsk
og yrkesmessig rehabilitering blir kortest mulig. For de som deltar
i yrkesrettet attføring skal attføringen være
mest mulig målrettet mot arbeid.
Aetat skal både ha tjenester som dekker
hele arbeidsmarkedet (insiderne) og særlige tjenester og
tiltak for grupper som har problemer på arbeidsmarkedet
(outsiderne), som langtidsarbeidsledige og yrkeshemmede. Aetats
organisasjon og kompetanse skal tilpasse seg de tjenester brukerne
har behov for.
Aetat skal utvikle seg som en krevende og god
bestiller av tjenester på vegne av arbeidssøkerne
og de yrkeshemmede. Aetat bør være tydelig mht.
hva brukerne kan forvente av etaten. Styrking av bestillerrollen gjelder
både i forhold til dagens kjøp av tjenester og
i forhold til kjøp av nye tjenester, som avklaringstjenester,
oppfølgings- og formidlingstjenester. Eksterne kjøp
gir også et potensiale for utvikling av innholdet i tiltakene
i forhold til den enkeltes behov for å komme i arbeid.
Mer bruk av eksterne tjenesteleverandører vil bidra til å gjøre
etatens ressursbruk mer fleksibel i forhold til skiftende behov
blant brukerne.
Aetat skal være profesjonell på arbeid
med tiltak og prosesser som kan få flere over i ordinært
arbeid. Det krever god kontakt med arbeidsgivere og aktører
som bistår arbeidsgivere med å fylle ledige stillinger.
God samhandling med andre offentlige etater
er viktig for å yte helhetlig oppfølging av brukere
med behov for tjenester fra flere etater. Det er satt i gang flere
forsøk med bedre samordning i førstelinjen mellom
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Regjeringen vil gjennom
forsøkene høste erfaringer som kan nyttes i gjennomføringen
av en større organisatorisk reform av velferdsforvaltningen
(Aetat, trygdeetaten og sosial-tjenesten). Regjeringen vil også parallelt
med dette videreføre og forsterke samordnings- og samlokaliseringsprosessene
i førstelinjen innenfor gjeldende ansvarsfordeling mellom
stat og kommune og mellom statsetatene.
For å fremme bedre effektivitet i Aetat
har departementet tatt initiativ til aktivitetsbasert finansiering
av avklaring av yrkeshemmedes muligheter for å komme i
arbeid. Dette initiativet må sees i sammenheng med den
sterke økningen de siste par årene i antall yrkeshemmede
som venter på avklaring og på å få utarbeidet
individuell handlingsplan. Overflytting av vedtaksmyndighet for
yrkesmessig attføring fra trygdetaten til Aetat skal bidra
til en tidligere start på den yrkesmessige attføringen.
Departementet har også tatt initiativ til en bonusordning
for Aetat lokal knyttet til rask behandling av dagpengesøknader.
En stor del av de mest utsatte arbeidssøkergruppene benytter
seg av tjenester fra flere av velferdsinstansene: trygdetaten, Aetat
og sosialtjenesten. Regjeringen ser omorganisering og bedre samordning
av forvaltningsapparatet som et nødvendig og viktig element i
en modernisering av velferdspolitikken og for å nå målene
i arbeidsmarkedspolitikken. En effektiv og brukerrettet velferdsforvaltning
må sikre alle brukere, også de som har behov for
tjenester fra flere av dagens etater, et helhetlig og koordinert
tjenestetilbud. Regjeringen stilte i St.meld. nr. 14 (2002-2003)
Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten, opp tre hovedmål
med organisasjonsendringen:
– Flere
i arbeid og aktiv virksomhet - færre på trygd og
sosialhjelp.
– En brukerrettet velferdsforvaltning.
– En effektiv velferdsforvaltning.
I tråd med Stortingets vedtak av 13.
mai 2003 vil Regjeringen utrede ulike modeller for organisering
av en samordnet velferdsforvaltning. Det er nedsatt et utredningsutvalg
som skal levere sin innstilling til 30. juni 2004. Regjeringen tar
sikte på å komme tilbake til Stortinget med saken
før stortingsvalget 2005.
Regjeringen vil også gjennomgå regelverket
for tjenester og økonomiske stønader for å sikre
at de er i tråd med et helhetlig, målrettet og
effektivt velferdssystem. Regjeringen ønsker å opprettholde
en tett kobling mellom rettigheter og plikter for alle stønadsordningene.
Regjeringens vurdering er at en slik kobling er viktig for å oppnå de
skisserte målene.
God informasjonstilgang er viktig for at arbeidsmarkedet
skal fungere godt. Aetat har gjennom sitt internettilbud aetat.no
utviklet en rekke tjenester som er tilgjengelig for alle arbeidssøkere
og arbeidsgivere, bl.a. en jobb-base og en CV-base. Jobbasen registerte en
tilgang på 300 000 stillinger i 2002 mens tallet var over
400 000 i 2001. Mange bruker informasjonssystemene som ligger på aetat.no
uten å registrere seg. Den lette tilgangen på informasjonen
i basen gjør at det store flertallet av stillingene blir
raskt besatt.
Regjeringen ønsker at forholdene skal
legges bedre til rette for at arbeidsgiverne selv kan søke
etter medarbeidere i basen over registrerte ledige. Aetat arbeider derfor
med å gjøre hele basen over registrerte ledige tilgjengelig
på nettet. Dette vil være ressursbesparende for
Aetat gjennom at det legger til rette for at arbeidsgiverne selv
kan finne egnede kandidater til ledige stillinger. En slik database
vil også gjøre det lettere for de private formidlingsaktørene å tilby
arbeidssøkere jobb. Det bør kunne gi mer og bredere
tilbud til arbeidssøkerne.
Aetat har et stort antall registrerte brukere.
I 2002 ble det registrert nær 400 000 brukere hos Aetat,
hvorav ca. 1/4 var yrkeshemmet. Brukerne er registrert
og har fått informasjon bl.a. om ledige jobber, yrker og
Aetats tjenestetilbud for øvrig. Om lag 120 000 ordinære arbeidssøkere
eller yrkeshemmede deltok på tiltak i løpet av året.
Brukerne har forskjellige forutsetninger med hensyn til kompetanse
og med hensyn til selv å finne seg jobb.
I Aetats service og oppfølging av arbeidssøkerne
er ledighetens varighet en sentral rettesnor for hvilken service
som skal tilbys den enkelte arbeidssøker. Bakgrunnen er
konsekvensene av lange ledighetsperioder. Å bli ledig for
en periode er noe de fleste opplever, for eksempel ved overgangen
fra utdanning til jobb, eller ved at personer blir ledige i forbindelse
med omstillinger i arbeidslivet. De fleste finner seg imidlertid
jobb relativt raskt på egen hånd. De som ikke
finner seg jobb innen en rimelig tid med jobbsøking, vil
ofte ha behov for assistanse og oppfølging. Aetat skal
følge opp disse og bistå med nødvendig
og målrettet service.
Aetats strategi for oppfølging av den
enkelte arbeidsledige kan illustreres ved en trapp hvor jobbsøking
på egenhånd utgjør første trinn.
Aetats selvbetjeningssystemer på aetat.no er
her etatens viktigste tilbud. Neste trinn vil omfatte personlig
oppfølging av den enkeltes jobbsøking. Det gjelder arbeidssøkere
som ikke er kommet i jobb etter noen måneder med egen jobbsøking.
Oppfølgingen av arbeidssøkerne vil delvis skje
ved opplæring i jobbsøking innen rammen av jobbklubb
eller særlig tilrettelagte oppfølgingstiltak.
Tredje trinn inneholder tilbud om arbeidsmarkedstiltak knyttet til
kvalifisering eller arbeidspraksis. Slike tiltak vil det primært
være aktuelt å tilby langtidsledige og unge eller
personer som med stor sannsynlighet kan forventes å bli
langtidsledige.
Departementet mener Aetats førstelinjetjeneste
skal ha stor frihet til å velge tiltak ut fra hva som synes
mest hensiktsmessig for å få den enkelte bruker
raskest mulig tilbake til jobb. Aetat skal legge vekt på tett
og individuell oppfølging av arbeidssøkere som
ikke klarer å skaffe seg arbeid på egen hånd. Å sikre
at arbeidssøkerne er aktive jobbsøkere vil være
en viktig del av oppfølgingsarbeidet. For å klargjøre
og styrke Aetats formelle hjemmelsgrunnlag for sterkere oppfølging
av lediges jobbsøkingsaktiviteter, er kravene Aetat kan
stille til arbeidssøkerne forskriftsfestet. Yrkeshemmede
skal sikres et målrettet avklaringstilbud. Unødvendig
ventetid før og mellom tiltak skal begrenses.
Arbeidssøkere som har behov for informasjon
og veiledning for å finne arbeid i tråd med kvalifikasjoner og
interesser, skal få dette. Myndighetene ønsker å hindre
at arbeidssøkerne blir utnyttet av lite seriøse
formidlingsfirmaer. Det er derfor ikke tillatt å ta betalt
fra arbeidssøkerne for formidlingstjenester. Gjennom Aetats
kjøp av tjenester som så tilbys arbeidssøkerne, vil
også disse kunne få et bredere tilbud av tjenester.
God arbeidsgiverkontakt bidrar til å øke
Aetats muligheter for å hjelpe arbeidsledige og yrkeshemmede
til jobb. Aetat har også behov for arbeidsgiverinformasjon
for å kunne gi god yrkesveiledning til brukerne. Informasjonen
om behovene i arbeidslivet utgjør også deler av
grunnlaget når Aetat utformer kravspesifikasjon for arbeidsmarkedskurs. Informasjon
fra arbeidsgiverne inngår også i Aetats arbeid
med å overvåke utviklingen på arbeidsmarkedet og
holde myndighetene og allmennheten orientert om situasjonen.
Aetat har satt i verk flere forsøksprosjekt
for å trekke private aktører inn i oppfølgingen
og formidlingen av arbeidsledige og yrkeshemmede. Gjennom forsøkene gis
langtidsledige og yrkeshemmede økte muligheter til selv å velge
den aktør som skal hjelpe dem til jobb. Bruk av private
aktører er utvidet til også å omfatte
formidling av ventelønnsmottakere til ny jobb.
Regjeringen vil arbeide videre med å utvikle
ordninger som gir private aktører incitamenter til å tilby
ulike former for arbeidsmarkedsservice til arbeidssøkerne
og yrkeshemmede, herunder bedre tilgang på formidlingstjenester.
Det er viktig at tjenester som leveres har god kvalitet. Aetat stiller
krav til innhold og kvalitet på de arbeidsmarkedstjenestene
som kjøpes og er ansvarlig for at arbeidsledige og yrkeshemmede
får tjenester som holder forventet kvalitet. Gjennom bruk
av bonussystemer ved betalingen av tiltaksarrangørene,
knyttet til antallet som kommer i jobb, skal disse stimuleres til å få flest
mulig av deltakerne i jobb. Departementet legger vekt på finansieringsordninger
som er lite byråkratiske, men samtidig er det viktig å unngå at
en får tilpasninger som bidrar til lite effektiv ressursbruk. Dette
er sentrale problemstillinger i departementets oppfølging
av forsøkene.
Departementet har hatt forslag om ny lov om offentlige
arbeidsmarkedstjenester på høring med 28. november
2003 som høringsfrist. Forslaget om ny lov om offentlige
arbeidsmarkedstjenester er en revidering og en fornyelse av sysselsettingsloven.
En viktig intensjon med lovendringene er å fremme brukernes
innflytelse og rettssikkerhet. Regjeringen ønsker å styrke brukernes
rettigheter.
Kommunalkomiteens ønske om å sikre
brukermedvirkning i Aetat (Innst. O. nr. 77 (2001-2002)) vil bli fulgt
opp. Aetat vil legge til rette for at brukerrepresentanter i større
grad blir hørt i forbindelse med planlegging, utvikling
og evaluering av Aetats tjenester.
En har de senere årene fått
mye forskningsbasert kunnskap om hensiktsmessig utforming av tiltak. Tiltakene
bør være av begrenset varighet og godtgjørelsen
ved tiltaksdeltakelse bør være lavere enn den arbeidssøkeren
kan få i ordinært arbeid. På denne måten
unngås at deltakerne blir "låst inne" i tiltak
ved at deltakelse i tiltak oppfattes som bedre enn å komme i
ordinært arbeid. Det offentlige bør ikke fullfinansiere tiltakene.
Egenandel for arbeidsgivere skal bidra til å sikre at arbeidsgiverne
er interessert i å gi tiltaksdeltakerne reelle arbeidsoppgaver.
Omfang og bruk av ulike typer tiltak overfor
den enkelte arbeidssøker eller yrkeshemmede skal vurderes i
forhold til bidraget tiltaket kan gi for å bedre muligheten
til å komme i jobb. Da søkeaktiviteten gjennomgående
reduseres når arbeidssøkere er på tiltak,
mens den øker etter at tiltaket er avsluttet, bør tiltak
ikke ha for lang varighet. Det kan skje gjennom bruk av tiltaksmoduler
som kan kjedes ved behov. Ulike jobbsøkingstiltak kan også brukes
for å avklare om arbeidssøkere er reelle arbeidssøkere.
Kunnskapen om effekter av tiltak for yrkeshemmede er
lavere enn for ordinære arbeidssøkere. Det har
sammenheng med at yrkeshemmede ofte har mer omfattende problemer
enn ordinære ledige, samt at alle yrkeshemmede har krav
på tilpasset oppfølging. Det innebærer
metodemessig større problemer når tiltakseffekter
skal analyseres. Regjeringen vil øke forskningsinnsatsen
for å få bedre kunnskap om effekter av attføringstiltak
og oppfølgingen av de yrkeshemmede.
Regjeringen ønsker at alle yrkeshemmede
skal få et individuelt tilpasset tilbud. Enkelte yrkeshemmede
har for lav arbeidskapasitet til at de får varig arbeid
i ordinære bedrifter. Aetat yter i dag tilskudd til bedriftene
som stiller skjermede arbeidsplasser til rådighet. Etter
gjeldende forskrift skal slike virksomheter ordinært organiseres
som aksjeselskap med kommuner og fylkeskommuner som eiere. Arbeids-
og administrasjonsdepartementet vil vurdere hvorvidt også private
aktører skal kunne etablere og drive arbeidsplasser varig
tilrettelagt for yrkeshemmede. Dette vil kunne bidra til å bedre
tilbudet av varige arbeidsplasser. En har de senere årene økt
omfanget av varig tilrettelagte arbeidsplasser og Regjeringen vil
arbeide for en videre økning i årene fremover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det må føres en helhetlig arbeidsmarkedspolitikk.
Dette betinger at Aetat fortsatt er et slagkraftig verktøy. Flertallet frykter
at en fragmentering av kompetanse og oppgaver i Aetat er steg på veien
mot privatisering av arbeidsmarkedspolitikken. I en tid med stadig økende utfordringer
innen arbeidsmarkedet, mener flertallet dette er
feil vei å gå. Flertallet mener
at vi trenger Aetat som en komplett kompetansebase i arbeidsmarkedspolitikken.
Flertallet registrerer at Regjeringen ønsker
at Aetat skal utvikle seg til en bestiller-etat. Det legges opp
til at hovedregelen skal være at de offentlige etatene
generelt skal fokusere på bestillerrollen og overlate til
markedet å produsere de aktuelle tjenester. For Aetats
del argumenteres det for at mer bruk av eksterne tjenesteleverandører
vil bidra til å gjøre etatens ressursbruk mer
fleksibel i forhold til skiftende behov blant brukerne. Flertallet er
uenig i en slik utvikling.
Flertallet er kjent med at det
i dag er slik at Aetat kjøper stadig flere tjenester. Flertallet mener
det er betydelig forskjell på kjøp av kvalifiserende
opplæring og formidling. Flertallet mener
at Aetat ikke bør konkurrere med den kompetansen kursleverandørene har
på sine fagfelt, og her er det dermed snakk om å kjøpe
en kompetanse man ikke selv har. Flertallet mener
det kan være formålstjenlig at andre aktører
leverer disse produktene.
Flertallet vil påpeke
at dette vil endre seg når det ifølge meldingen
er en politisk målsetting at Aetat skal presses til å kjøpe
tjenester der de selv besitter betydelig kompetanse.
Flertallet registrerer at det
er en villet politikk fra Regjeringen at flere oppgaver i Aetat
skal legges ut på anbud. Det dreier seg om avklaring av
arbeidssøkere, utarbeiding av handlingsplaner, tiltaksgjennomføring og
formidling. Dette er i det alt hovedsaklige den kontakt Aetat har
med arbeidssøkerne. Dette er Aetats kjerneområder,
hvor etaten samlet sitter på en kompetanse ingen andre
aktører kan konkurrere med. Flertallet er
derfor uenig i de signaler som kommer i meldingen. Flertallet mener
dette viser at Regjeringen undervurderer den kompetansen som eksisterer
i Aetat.
Flertallet finner det lite hensiktsmessig
når Regjeringen ønsker å bruke denne
kompetansen til å sikre gode bestillinger fra andre leverandører,
og ikke direkte på brukerne.
Flertallet mener det burde være
et kjent faktum at kunnskap som ikke er i bruk forvitrer, og at
Aetats ansatte etter en tid ikke vil besitte den opprinnelige kompetansen
lenger. Evnen til å gjøre kvalitativt gode bestillinger
vil dermed avta. Flertallet mener dette ville virke ødeleggende
på et solid fagmiljø. Private firmaer kan levere
gode produkter på en del områder, men det vil
aldri være mulig å bygge opp en kompetansebase
som den Aetat utgjør som helhet. Til det er fagområdene
for omfattende.
Flertallet vil framheve at Aetat
er helt avhengig av god kontakt med arbeidsgivere for å kunne
fungere som et formidlingsverktøy. Flertallet er
opptatt av at Atetat også skal kunne fungere og oppleves
som et verktøy for arbeidsgivere. Flertallet vil
understreke behovet av at dette samarbeidet styrkes i årene
som kommer.
Flertallet vil påpeke
betydningen av at Aetat skal fortsette å opprettholde og
utvikle breddekompetanse innen arbeidsmarkedsrelaterte spørsmål. Flertallet mener
at Aetat skal videreutvikle det den er god på i dag, og
at private tilbydere kan levere tjenester som staten selv ikke satser
på å utføre. Flertallet mener at
den oppsplittingen det legges opp til av Regjeringen er i svært
liten grad brukerrettet.
Flertallet vil derfor gå imot
at Aetat skal utvikles til å bli en bestiller-etat.
Komiteen viser til
at brukerne opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig og lite koordinert.
Hjelpen kan derfor være minst tilgjengelig for den som
trenger den mest. Aetat, trygdeetat og sosialkontor er separate etater
med oppsplittet ansvar og de fleste steder adskilte kontorer. Komiteen viser
til Stortingets vedtak angående samordning av Aetat, trygdeetat
og sosialtjeneste, og at hensikten er å få et
helhetlig tilbud til brukere.
Brukerne skal få det tilbudet de trenger
på ett sted. Dette er også i tråd de
intensjonene som ligger i arbeidet for SATS.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at den enkelte selv er
ansvarlig for å skaffe seg arbeid og sin egen yrkeskarriere. Disse
medlemmer erkjenner likevel at ikke alle kan mestre dette
alene og trenger hjelp enten av private formidlingsbedrifter eller
Aetat.
Disse medlemmer viser til at
Aetat er det viktigste virkemiddel for å gjennomføre
arbeidsmarkedspolitikken. Det er viktig at etaten til enhver tid
fungerer på best mulig måte for å bidra
til lav ledighet, god brukerservice og effektiv ressursbruk.
Disse medlemmer har merka seg
at det er gjort et betydelig arbeid for å utvikle arbeidsmiljøet
og redusere sykefraværet i Aetat - med resultat fravær
ned fra 9,5 til 7,5 pst. fra 3. kvartal 2002 til 3. kvartal 2003.
Disse medlemmer vil understreke
at Aetats organisasjon og kompetanse må gjenspeile de oppgaver
etaten står overfor. God samhandling med andre offentlige
etater og med eksterne tilbydere av arbeidsmarkedstjenester er viktig
for at det skal ytes en best mulig og helhetlig oppfølging
av brukerne. Stortinget bevilget i 2003 midler til 420 nye årsverk
i Aetat, noe som er den største tilførsel av årsverk
på 10 år. Disse medlemmer er videre
opptatt av at Aetat må videreutvikles som en moderne etat.
Aetat og jobbsentrene må utvikles og forbedres slik at
de arbeidssøkendes mulighet til egenaktivitet forbedres. Ressurser
vil dermed kunne frigjøres til ytterligere innsats overfor
grupper som trenger forsterket bistand fra Aetat. Disse medlemmer vil
be om at arbeidet med å utnytte tidligere investeringer
i nye økonomi- og saksbehandlingssystemer følges
opp, slik at mer av personellressursene kan overføres til
brukerrettet virksomhet. Sammen med resultat- og aktivitetsbasert
finansiering for enkelte av Aetats tjenester vil dette ytterligere
kunne gi bedre oppfølging av jobbsøkere og yrkeshemmede
som trenger bistand.
Disse medlemmer viser til at
en stor del av de mest utsatte arbeidssøkergruppene benytter
seg av tjenester fra flere av velferdsinstansene, trygdeetaten Aetat
og sosialkontoret. Oppfølgingen av enkelte brukere kan
bli utilfredsstillende når det er behov for assistanse
fra flere instanser samtidig. Disse medlemmer ser
det som viktig at hjelpeapparatet opptrer helhetlig og viser i den
forbindelse til St.meld. nr. 14 (2002-2003) om samordning av Aetat,
trygdeetaten og sosialetaten (SATS). Disse medlemmer viser
til at Regjeringen tar sikte på å komme tilbake
til Stortinget med en nærmere utredning av saken før
stortingsvalget 2005. Disse medlemmer viser til at
det er satt i gang flere forsøk med bedre samordning i
førstelinjen der målet er å høste
erfaringer som kan nyttes i gjennomføringen av en større
organisatorisk reform. Disse medlemmer er enige i
at Regjeringen parallelt med dette også viderefører
og forsterker samordnings- og samlokaliseringsprosessene i førstelinjen basert
på gjeldende ansvarsfordeling mellom stat og kommunen og
mellom statsetatene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve at brukernes behov må stå i sentrum
når man skal forme framtidas arbeidsmarkedsetat. Flertallet vil
derfor påpeke at en fremtidig forvaltningsmodell må være enkel
og logisk. Brukerne vil etterspørre bred og god kompetanse
i førstelinjen. Flertallet mener det derfor
er viktig å legge til rette slik at brukerne slipper å snakke
med mange mennesker om sin sak og at de får de tjenestene
de skal ha på ett sted. Flertallet vil påpeke
at ved å splitte opp Aetats oppgaver, vil effekten måtte
bli at flere aktører sitter på opplysninger om brukerne.
Brukerne vil måtte forholde seg til flere om sin sak, og
de må forholde seg til flere kontorer. Flertallet vil
påpeke at når Regjeringen bruker brukerretting
som argument for en stor reform, bør det kunne forventes
at de disposisjoner som gjøres faktisk er i tråd
med brukernes ønsker og behov.
Flertallet viser til at det i
meldingen klargjøres AADs forståelse av begrepet
brukermedvirkning i Aetat, som "den enkelte brukers innflytelse
på egen sak". Flertallet vil understreke
at det her utelukkende omtales det som kan kalles brukermedvirkning
på individnivå. Helhetlig og gjennomført
brukermedvirkning forutsetter imidlertid også brukermedvirkning
på systemnivå, der brukernes interesser er representert
og integrert i etatens virke på en helhetlig måte. Flertallet kan
ikke se av meldingen hvorvidt AAD legger opp til også å iverksette
brukermedvirkning på systemnivå i Aetat. Flertallet mener
at brukerne må sikres reell brukermedvirkning også på systemnivå.
Flertallet mener det er positivt
at det legges opp til utvidede rettigheter for brukerne. Personer
som innvilges yrkesrettet attføring har allerede en slik
rett gjennom folketrygdloven og sysselsettingsloven. Disse har i
tillegg en rett til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige
for å få eller beholde høvelig arbeid.
Når en nå også gir rett til det første,
vurdering av behov, synes det naturlig også å vurdere
om det bør innføres en tilsvarende rett til nødvendige
og hensiktsmessige tiltak også for andre grupper utsatte
arbeidssøkere som har vansker med å få eller
beholde arbeid, også når disse ikke skyldes sykdom,
skade eller lyte.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enig i Regjeringens fokusering
på økt brukerfokus fra Aetats side. Den enkelte
arbeidssøker vil med lovforslaget (Ot.prp. nr. 62 (2003-2004))
få rett til en vurdering av sine behov for arbeidsmarkedstjenester.
Forslaget innebærer en vurdering av arbeidssøkerens
behov for veiledning, arbeidsformidling, arbeidsmarkedstiltak eller
andre av arbeidsmarkedsetatens virkemidler som er nødvendige
og hensiktsmessige for at arbeidssøkeren skal komme i jobb.
Vurderingen skal angi hvilke virkemidler som kan være aktuelle
for den enkelte og når disse kan tas i bruk. Det skal fastsettes
en frist for når videre oppfølging skal skje.
Forslaget innebærer altså en tydeliggjøring
av Aetats forpliktelser til individuell oppfølging. Hensikten
med den nye loven er at den enkelte arbeidssøker opplever
bedre service fra etaten.
Disse medlemmer er også enige
i at brukermedvirkningen styrkes gjennom at brukerne av arbeidsmarkedstjenester
får lovfestet rett til å medvirke i planlegging
og evaluering av Aetats tjenester. Lovbe-stemmelsen som legger til
rette for medvirkning innebærer en styrking av brukernes
stilling i Aetat. Brukermedvirkning gir mer rom for lokale tilpasninger ut
fra brukernes behov. Organisering og oppgaveløsning kan
dermed variere fra kontor til kontor. Det vil gi bedre individuell
service og kan øke muligheten for raskere overgang til
jobb for den enkelte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil vise til at det er svært viktig
at attføringstiltak kommer i gang så tidlig som
mulig. Flertallet viser i denne forbindelse til at
Regjeringen har fremmet forslag i budsjettet som skal bidra til
at den samlede perioden med rehabilitering og yrkesrettet attføring
blir kortere for å sikre raskere tilbakeføring
til arbeidslivet.
Komiteen viser til
den fremlagte meldingen og til behovet for å snu den negative
trenden med et stadig økende antall personer i yrkesaktiv
alder utenfor arbeidslivet bl.a. gjennom uføretrygding.
Komiteen viser til at det er
innført en lovfestet plikt til å vurdere yrkesrettet
attføring til så tidlig som mulig etter at bedriftsinterne
tiltak er forsøkt, og senest ved utløpet av sykepengeperioden,
og deretter en ny, tilsvarende vurdering etter seks måneder
med rehabilitering. Komiteen vil påpeke
at lovfesting av tidlig vurdering av yrkesrettet attføring
må følges opp med tidligere oppstart av attføringstiltak
for den enkelte.
Komiteen viser til at Stortinget
har vedtatt at attføring skal flyttes til Aetat fra 1.
juli 2004. I dag vurderer Trygdeetaten om behov for yrkesrettet
attføring er til stede, mens Aetat er ansvarlig for å utforme
selve attføringsopplegget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,mener at departementet må komme
tilbake til Stortinget med en bred og faglig anlagt attføringsmelding
hvor man samlet kan drøfte hvilke tiltak som nå er
nødvendig for å realisere arbeidslinja.
Økende antall yrkeshemmede med store
bistandsbehov, som f.eks. personer med rusvansker, psykiske lidelser
og muskel- og skjelettlidelser, har behov for arbeidstrening, kvalifisering
og hjelp til formidling til ordinært arbeidsliv. Fra 1.
januar 2002 kom nytt regelverk for bedrifter (VTA-bedrifter og arbeidsmarkedsbedrifter)
som skal yte særlige tjenester til yrkeshemmede. Flertallet mener
at disse bedrifter fremdeles skal inneha særlige rammevilkår
knyttet opp mot et slikt system, og at en videreutvikling skal skje innenfor
rammene av dette systemet. Både internasjonale (OECD) og
nasjonale evalueringsrapporter (AFI/FAFO) støtter
opp om et slikt standpunkt.
Undersøkelser fra Aetat viser at yrkeshemmede
har størst sjanse til å komme i jobb etter lengre
attføringsprogram. Flertallet advarer derfor
imot å nedprioriterere lengre og individtilpassede attføringsløp
som for eksempel tiltakene Midlertidig sysselsetting og amb-tiltakets
fase 2.
Flertallet viser til at amb-tiltakets
fase 2 og 3 har lønn for tiltaksdeltakerne. Flertallet mener
at lønn i fase 2 og 3 for særskilte grupper yrkeshemmede
både har motivasjons- og verdighetsbegrunnelser.
Komiteen viser til
at arbeidsmarkedsbedriftene peker på negative konsekvenser
av endringer i lov om forsikringsavtaler, jf. Innst. O. nr. 44 (2003-2004),
når det gjelder mindre bedrifter, i forhold til fastsetting
av reguleringspremien på grunnlag av premiereserven. Gjeldende
regler gjør det særlig dyrt å ansette
eldre arbeidstakere og motvirker at eldre arbeidstakere får mulighet
til å trene seg opp igjen og eventuelt stå lenger
i arbeid. Komiteen ber Regjeringen se på konsekvensene
av de nevnte bestemmelsene for bedrifter og arbeidstakere i ulike
arbeidsmarkedstiltak og legge fram forslag til løsninger
i budsjett for 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det
finnes flere ulike tiltak for yrkeshemmede som ikke kan innpasses
i arbeidsmarkedet på ordinære betingelser. Disse
medlemmer ser det som viktig at det er et arbeidstilbud
til de som ikke kan nyttiggjøre seg andre arbeidsmarkedstiltak
og vil understreke at det er store variasjoner i disse brukernes
behov for veiledning og oppfølging. Disse medlemmer mener
det er viktig med et mangfold av virkemidler, stor grad av fleksibilitet
og at arbeidsplassen må tilpasses den enkeltes individuelle
behov.
Disse medlemmer er opptatt av
at tilrettelagte arbeidsplasser, VTA-bedrifter, arbeidsmarkedsbedrifter
og Arbeid med bistand, fungerer etter intensjonen og at de bygges
ut i henhold til opptrappingsplanen. Målet er arbeidsdeltaking
for marginale grupper som trenger bistand i arbeidssituasjonen. Disse
medlemmer vil peke på at jobbdeltaking vil øke
livskvaliteten og selvfølelsen også for yrkeshemmede
med store bistandsbehov. Disse medlemmer viser til
at antallet VTA-plasser ble økt i budsjettet for 2004. Disse
medlemmer er tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp Stortingets
budsjettvedtak for 2004 om å prioritere flere tilpassede
arbeidsplasser i forbindelse med den reviderte budsjettbehandlingen. Disse medlemmer viser
til at behovet er stort for slike tiltaksplasser og forutsetter
at videreutvikling og tilpasning skjer innenfor de rammene som er
gitt. Disse medlemmer ser det som viktig at alle arbeidsmarkedstiltak
gjøres tilgjengelig for de tiltaksarrangører som
er i stand til å levere et godt kvalitativt tilbud. Det
vil i større grad sikre at de med attføringsbehov
får et individuelt tilpasset tilbud. Disse medlemmer er
opptatt av at det opprettes nye plasser i tråd med det
Stortinget har bedt om, og legger til grunn at Regjeringen følger
opp Stortingets vedtak innenfor dette området.
Komiteen viser til
at det i Hedmark og Oppland er igangsatt et prosjekt for samordning
av virkemidler innen sysselsettingspolitikken. Prosjektet utprøver
en forpliktende partnerskapsavtale mellom fylkeskommunene, kommunene,
Aetat, trygdeetat, høyskolene og partene i arbeidslivet.
Partnerskapsavtalen forplikter partene til å samhandle
med sine ressurser til det beste for de arbeidsledige. Målgruppene
er alle i yrkesaktiv alder som ikke deltar i arbeidslivet.
Komiteen er kjent med at prosjektet
har gitt samarbeidende parter en unik mulighet til å prøve
ut SATS i praksis. I tillegg til de beskrevne rammer for SATS bringer
prosjektet inn en ny dimensjon, nemlig fylkeskommunen som regional
utviklingsaktør. Ved å trekke inn de fylkeskommunale
virkemidler innenfor næringsutvikling, voksenopplæring,
realkompetansevurdering, IA og yrkestest så legges det
til rette for positive resultater.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at prosjektet har virket siden august 2003, og at det
allerede nå kan vise til gode resultater for brukerne og
partene.
Flertallet vil understreke betydningen
av dette prosjektet og ber om at prosjektet blir tilgodesett med de økonomiske
ressurser som behøves for at prosjektet kan fullføres.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til forsøket med
stykkpris for avklaring av yrkeshemmede til attføringstiltak
som ble innført i 2002 og nå er en landsdekkende
ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til forsøket med stykkpris for avklaring av yrkeshemmede
til attføringstiltak, bruk av bonus for rask behandling
av dagpengesøknader, og det er innført incitamentmetoden
for å fremme effektivitet.
Flertallet er kritisk til at
slike forsøk ble satt i gang uten utredning, og vil ha
en fullstendig og uavhengig gjennomgang av finansieringssystemet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en fullstendig og uavhengig gjennomgang av finansieringssystemene
i Aetat."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at disse partier gikk imot deler
av endringene i attføringsregelverket. Disse medlemmer mener
taket på kostnader for attføringsopplegg må heves
i forhold til dagens nivå. Det vil også være
riktig å gjeninnføre den tidligere ordninga for
rett til attføringspenger i påvente av høvelig
arbeid. Disse medlemmer vil også påpeke
behov for en mer lempelig håndtering av aldersgrensene
for skolegang som attføringstiltak. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine respektive partiers merknader og forslag
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen foreslo store kutt i dagpengeordningen
i statsbudsjettet for 2003, og fikk flertall for dette sammen med Fremskrittspartiet.
Som en følge av dette ble ytelsene strammet betydelig inn
og at langt færre har krav på dagpenger. Flertallet er
av den oppfatning at arbeidsledighet ikke skal skape unødvendig
store økonomiske problemer for de som rammes.
Flertallet er kjent med at ytelsene
og varigheten på ytelsene arbeidsledige mottar er redusert
i mange europeiske land. Flertallet vil påpeke
at nyere forskning, som er publisert gjennom forskernettverket COST
A13, viser at ledigheten har gått mer ned i land som Norge,
Danmark, Sverige og Nederland enn i sammenlignbare land. Forskerne
peker på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk med utstrakt bruk
av kvalifisering og tiltak, som den vesentlige årsaken
til at ledigheten er redusert mer i disse landene enn i øvrige
europeiske land.
Flertallet vil framheve at lav
sosial integrasjon øker faren for å bli langtidsledig
eller permanent utstøtt fra arbeidsmarkedet. En vesentlig årsak
til svekket sosial integrasjon er dårlig økonomi.
Om en er henvist til lave ytelser over tid, så vil en svekke
den sosiale integrasjonen, og risikoen for varig utstøting
fra arbeidsmarkedet øker. Flertallet er
uenig med Regjeringen i at dårligere velferdsordninger
for personer uten arbeid virker som incentiv til å få flere hender
i arbeid.
Flertallet mener at hvis man
skal bedre arbeidslediges tilknytning til arbeidsmarkedet på mer
varig basis, vil det kreves tiltak som bidrar til kvalifisering og
sosial integrasjonen for vedkommende. Flertallet mener
det derfor er større grunn til å legge vekt på undersøkelser
som fokuserer på slike sammenhenger, enn på modeller
som utelukkende baserer seg på sammenheng mellom ytelse
og tilbøyelighet til å ta arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at bruk av bonus for rask
behandling av dagpengesøknader er i gang i alle fylker,
og at forsøk med bonus ved mer effektiv tiltaksbruk er igangsatt
i utvalgte fylker i 2003 og at det på en rekke områder
nå brukes incitamentmetoden for å fremme effektivitet.
Komiteen viser til
at funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet nå blir
beskrevet i årlige rapporter utgitt av SSB gjennom en tilleggsundersøkelse til
AKU, som er rapportert i budsjettproposisjonen. Her fremkommer blant
annet at det er blitt 20 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet
det siste året. Komiteen vil påpeke
at disse tallene understreker betydningen av sterkere innsats på ulike
felter for å snu en slik negativ tendens, blant annet gjennom
styrket innsats innenfor IA-avtalen, gjennom et større
fokus på å reaktivisere uføretrygdete,
og gjennom å forbedre resultatene av attføringsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er lav rekruttering av funksjonshemmede til offentlig
sektor. Kun 0,7 pst. av 129 000 ansatte i staten er funksjonshemmede,
til tross for at dette er definert som et satsingsområde. Flertallet viser
også til at på tross av at det finnes en rekrutteringsplan
for innvandrere øker ledigheten blant innvandrere. Dette
setter integreringsarbeidet i fare. Flertallet mener
derfor det er behov for handlingsplaner med klare måltall
for rekruttering av funksjonshemmede og innvandrere til stillinger
i offentlig sektor.
Flertallet viser til at manglende
statistikk og oversikt over utviklingen av sysselsettingen blant
funksjonshemmede og uføre er et problem. At det er blitt
20 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet bare det siste året,
synliggjør behovet for å få mer eksakt
kunnskap om hvilke mekanismer som fungerer for å få funksjonshemmede
i arbeid, kunnskap om hvilke metoder og innsatser som fungerer godt
for hvem i attføringsarbeidet og i tilretteleggingsarbeidet
- og for at de forblir i varig arbeid.
Flertallet viser til at Stortinget
enstemmig foreslo at det skal utarbeides årlige rapporter
som vedlegges statsbudsjettet og som viser funksjonshemmedes vilkår og
situasjonen på arbeidsmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at Arbeiderpartiet våren 2003 fremmet forslag,
som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sluttet seg til,
om å gjeninnføre en ungdomsgaranti slik at alle
ungdommer under 25 år sikres en rett til arbeid, utdanning
eller tiltaksplass. Målet med garantien er å sikre
at ingen under 25 år skal bli gående ledige lenger
enn 6 måneder uten å få et oppfølgingstilbud. Flertallet vil
påpeke at i dag er ikke ungdom mellom 20 og 24 år
særskilt prioritert i Aetat. Derimot er det en garantiordning
for ungdom under 20 år som fungerer godt. Flertallet viser
til at de siste ledighetstallene fra Aetat viser at ledigheten øker
mest blant ungdom mellom 20 og 24 år. Behovet for særlig
innsats rettet mot denne gruppa er derfor påkrevet. Det
er spesielt viktig at arbeidsløshet ikke får feste
seg blant unge mennesker.
Flertallet mener at for å bekjempe
arbeidsløshet blant ungdom, må tilbudet om høyere
utdanning, videregående utdanning, lærlingplasser,
ordinære arbeidsplasser og arbeidsmarkedstiltak ses i sammenheng.
Det må legges vekt på kompetanseheving, jobbsøking,
arbeidstrening og utarbeiding av individuelle arbeidsplaner, slik
at ungdom ikke tilvennes til ledighet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ungdomsgaranti, slik at alle ungdommer under 25 år sikres
rett til arbeid, utdanning eller tiltaksplass."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at også den første
tiden etter at ledighet inntreffer må initiativet ligge
hos den enkelte. Det vil være uheldig bruk av tiltaksmidler
dersom ledige, som ellers ville fått ordinært
arbeid, er på tiltak. Men for dem som ikke lykkes med selv å komme
i arbeid eller utdanning innen rimelig tid, må det være
et tilbud om hjelp fra Aetat.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at en garanti om arbeid,
utdanning eller tiltak for ungdom i alderen 20-24 år er
uhensiktsmessig idet en slik garanti lett kan virke mot sin hensikt
gjennom bindinger som skaper unødige stivheter og lite
fleksibilitet i arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer er kjent med
at ledigheten for ungdom erfaringsmessig svinger sterkere med konjunkturene
enn for andre grupper av ledige, og at endringer i ledighetsnivået
gjenspeiles veldig fort i denne gruppen. Disse medlemmer mener
derfor at det er behov for målrettet og forsterket innsats
rettet mot ungdom i aldersgruppa 20-24 år. Ungdom må ikke tilvennes
til ledighet. Det er viktig at denne gruppen anspores til selv å søke
utdanning eller jobb.
Disse medlemmer mener at utdanning,
videregående opplæring, lærlingplasser,
ordinære arbeidsplasser og arbeidsmarkedstiltak må sees
i sammenheng for å møte den økende arbeidsledigheten blant
ungdom. Det må legges vekt på kompetanseheving,
jobbsøking, arbeidstrening og utarbeiding av individuelle
arbeidsplaner.
Disse medlemmer vil vise til
at å gå ledig betyr tap av kompetanse og at det
er særlig viktig at unge som ikke har lang erfaring fra
arbeidslivet, raskt kommer i aktivitet. Perioder med passivitet
bør være så korte som mulig og den som
melder seg ledig bør så raskt som mulig tilbys
en meningsfull aktivitet. Dette har en viktig effekt for å bygge
opp og ta vare på kompetanse og som et viktig signal om
at det er lite ønskelig med passive perioder med ledighet.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet tidligere har gått imot en utvidelse av
ungdomsgarantien. I 1995 avviste partiet et liknende forslag fra
stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa. Disse medlemmer minner om at tidligere
finansminister Sigbjørn Johnsen da skrev følgende:
"Ledigheten for 20-24 åringene svinger med
andre ord erfaringsmessig sterkere enn den har gjort for gruppen
over 25 år. Andelen langtidsledige i aldersgruppen 20-24 år
er lavere enn for andre arbeidsgrupper. Dette må ses i
sammenheng med at ungdom i større grad prøver
seg på arbeidsmarkedet: De har hyppigere jobbskift, og
veksler mellom utdanning og arbeid."
Disse medlemmer vil påpeke
at andelen langtidsledige også nå er lavere i
aldersgruppen 20-24 år enn for ledige totalt. Med unntak
av ungdom under 20 år har ingen aldersgruppe lavere andel
langtidsledige enn 20-24-åringer.
Disse medlemmer vil minne om
at en rekke evalueringer viser at tiltak rettet mot ungdom ikke
nødvendigvis gir god sysselsettingseffekt. Norske og utenlandske
data trekker i retning av at deltakelse på arbeidsmarkedstiltak
for ungdom i liten grad øker overgangen til ordinært
arbeid. Disse medlemmer viser til at erfaringene
med den forsterkede innsatsen for denne aldersgruppen i forrige
lavkonjunktur, særlig mot slutten av perioden, var at garantien
førte til redusert geografisk mobilitet og redusert mobilitet
mellom yrker i den aktuelle aldersgruppen. Forventningene blant
de ledige i denne gruppen om at de ville få et tilbud om
tiltak etter seks måneder førte trolig til at arbeidsmarkedstiltak
i en del tilfeller forsinket deltakernes overgang til ordinær
utdanning eller arbeid.
Disse medlemmer mener dette viser
at det er riktig i første omgang å rette fokus
mot formidling og ordinær utdanning slik Regjeringen legger
opp til. Dersom det viser seg at dette ikke er nok, kan det være aktuelt
med bevisst og målrettet bruk av arbeidsmarkedstiltak mot
denne aldersgruppen.
Komiteen viser til
betydningen av å satse på unge gründere.
Et forslag om etablererkurs i entreprenørskap som et supplerende
element i en strategi for få flere unge i arbeid ble vedtatt
i Stortinget våren 2003. Kurset kan f.eks. organiseres
i tett samarbeid mellom Aetat, utdanningsinstitusjoner og aktuelt
næringsliv. Kurset må ha et innhold som gir rom
for praktisk trening i bedrifter, utvikling av egne forretningsideer
og evt. oppstart av egen virksomhet. Ordninga med etablererstipend
under Innovasjon Norge og Jobbskapingsprosjektet i regi av Aetat
må være viktige elementer i en slik strategi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det ved utgangen av april 2004 var hele 25 290 langtidsledige registrert
hos Aetat. Flertallet er kjent med at desto lenger
en arbeidsledig er satt utenfor det ordinære arbeidsliv,
desto verre er det å komme tilbake i arbeid. Flertallet mener
derfor at det må arbeides langt mer målrettet
med tiltak overfor denne gruppa langtidsledige. Flertallet viser
til de positive erfaringer som er gjort med ungdomsgarantien for
de under 20 år. Flertallet ønsker
derfor at det innføres en lignende garanti for langtidsledige
slik at alle som har vært ledige i to år, skal
garanteres et tilbud om enten arbeid, utdanning eller tiltaksplass.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en garanti for langtidsledige slik at alle som har vært
ledige i to år, skal garanteres et tilbud om enten arbeid,
utdanning eller tiltaksplass."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det er viktig å hindre at den høye arbeidsledigheten
biter seg fast. Det er derfor nødvendig å sørge
for at de som nå er ledige ikke støtes ut av arbeidslivet,
men får mulighet for styrke sine kvalifikasjoner og sine muligheter
til aktiv arbeidsinnsats i nye jobber. Flertallet mener
at de arbeidsledige derfor må gis et differensiert tilbud
om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og ordinære
opplæringstiltak. Det er dette som skaper nødvendig
fleksibilitet i arbeidslivet. For å få til dette,
må det satses på arbeidsmarkedstiltak som virkemiddel.
Flertallet viser til at lediggang
ikke er kvalifiserende og at tiltak både øker
sannsynligheten for å komme i jobb og vedlikeholder og
bedrer kompetanse.
Flertallet viser til at SSBs
statistikk fra flere år viser at dette gjelder både
ledigmeldte og yrkeshemmede.
Flertallet mener at Regjeringens
henvisning til evaluering fra andre lands tiltaksarbeid for å legitimere nedgang
i tiltaksinnsatsen, ikke er relevant.
Flertallet viser til Aetats statistikk
som viser at 47 pst. av yrkeshemmede arbeidssøkere var
i arbeid ett år etter at de deltok på et kvalifiserings-
og/eller arbeidstreningstiltak i regi av Aetat. Blant yrkeshemmede
som har deltatt på mer langvarige opplæringstiltak
var enda flere (56 pst.) i jobb etter ett år.
Blant tidligere yrkeshemmede som ikke deltok
på attføringstiltak var sannsynligheten for å være
i jobb langt lavere. Her var bare 26 pst. i jobb ett år
etter at de sluttet å melde seg ved Aetat, framgår
det av statistikken.
Tidlig inngripen og relevant kompetanseheving
vil være hensiktsmessig for alle grupper ledige.
Flertallet er kritisk til regjeringen
Bondevik IIs manglende satsing på kvalifiserende tiltak
for arbeidsledige. De forslag Regjeringen har kommet med har vært
for få og de har kommet for seint. Flertallet viser
til at for 2004 la Regjeringen opp til 12 300 ordinære
tiltaksplasser. Det ville ført til et svært stort sprik
mellom antall ledige og antall tiltaksplasser. Etter budsjettforliket
med Arbeiderpartiet ble Aetat styrket med ressurser tilsvarende
6 000 tiltaksplasser 1. halvår 2004.
Flertallet viser til at Regjeringen
i all hovedsak argumenterer for et lavt tiltaksnivå i meldingen. Flertallet mener
at Regjeringen i for stor grad er negativ til effekten av tiltaksplasser. Flertallet mener
at det i langt større grad må fokuseres på at
tiltaksplasser er en bro tilbake til arbeidslivet for mange som
står uten jobb.
Flertallet mener at Regjeringen
i for stor grad legger opp til at tiltaksplassene skal være
kortest mulig og billigst mulig. Dette har blant annet ført
til utstrakt bruk av Jobbklubb og mindre bruk av kompetansebyggende kurs
som AMO og lønnstilskudd.
Flertallet mener at antall tiltaksplasser
må økes vesentlig.
Et annet flertall, komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
viktigheten av å få unge langtidsutdannede i arbeid
og ber derfor Regjeringen vurdere opprettelse av flere trainee-stillinger
i offentlig sektor. Dette vil gi unge nyttig arbeidserfaring og
det vil være viktig for de offentlige etater som kan nyttiggjøre
seg deres kompetanse.
Dette flertallet vil understreke
betydningen av at det til enhver tid er et tilstrekkelig antall
lærlingplasser i fylker og kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor at det statlige tilskuddet til lærlingplasser
bør økes.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
opprettelse av flere trainee-stillinger i offentlig sektor."
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om økning av det statlige tilskuddet til lærlingplasser."
Komiteen viser til
at personer med lese- og skrivevansker er overrepresentert blant
langtidsledige, og vil understreke betydningen av at Aetats innsats
for å utvikle og målrette servicetilbudet
til denne gruppen prioriteres i tiden fremover.
Komiteen påpeker at
oppfølging av personer med lese- og skrivevansker må kvalitetssikres
av personell som har kompetanse på feltet og det må gis
tiltak og attføringstilbud med faglig kvalitet i hele landet.