3.1 Sammendrag

3.1.1 Et inkluderende arbeidsliv

Mange som midlertidig faller ut av arbeidslivet pga. sykdom, yrkeshemning eller langvarig ledighet, har store problemer med å få jobb igjen. Det tyder på et insider-outsiderproblem i norsk arbeidsliv. Et inkluderende arbeidsliv (IA) innebærer at personer som har redusert yteevne, for eksempel pga. av sykdom eller skade, også gis muligheter til inntektsgivende arbeid. Tiltak som kan bidra til redusert omfang av uførepensjonering, førtidspensjonering og redusert sykefravær, er alle med på å fremme et inkluderende arbeidsliv.

Regjeringen legger stor vekt på å virkeliggjøre målet om et inkluderende arbeidsliv. Det er viktig at den enkelte kan utnytte sine evner og anlegg til beste for seg selv og samfunnet. En høy yrkesdeltakelse øker i tillegg tilgangen på varer og tjenester.

Regjeringen arbeider på et bredt felt for å oppnå dette. Arbeidstilsynet, trygdeetaten og Aetat arbeider alle på sine områder for å forebygge utstøting og lette inngangen til arbeidslivet. Arbeidsmiljølovgivningen legger sentrale rammer for arbeidsgivers plikter mht. å ivareta egne ansatte som får redusert arbeidsevne. Dette blir fulgt opp gjennom Helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet (HMS-arbeidet) på arbeidsplassen. Forslag om skjerpet vern mot diskriminering skal motvirke diskriminering i arbeidslivet bl.a. ved ansettelser. Aetats innsats for å få yrkeshemmede i arbeid har aldri vært større og vil bli ytterligere styrket.

3.1.2 Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv

Om lag halvparten av arbeidstakerne er nå ansatt i en IA-virksomhet. Avtalens mål er knyttet til redusert sykefravær, flere funksjonshemmede i jobb og økt pensjoneringsalder. Arbeidsplassen er den viktigste arena for å forebygge sykefravær, hindre utstøtning og få flere med redusert funksjonsevne i arbeid. Forebygging av lange sykefravær synes særlig viktig da en betydelig andel av personer med langvarige sykefravær blir uførepensjonert. Det krever meningsfulle og inkluderende arbeidssteder, i tillegg til tilpasning av arbeidsplass og arbeidsoppgaver til den enkeltes arbeidskapasitet.

Det samlede evalueringsmaterialet fra arbeidet med IA-avtalen høsten 2003 viser at det ikke er realistisk å nå målet om en reduksjon i sykefraværet på 20 pst. innenfor avtaleperioden på 4 år. Evalueringsmaterialet viser at IA-avtalen og "IA-begrepet" har fått et betydelig omfang i norsk arbeidsliv. IA-bedriftene har til nå hatt lite fokus på ansettelse av personer med redusert funksjonsevne som i dag står utenfor arbeidslivet.

Regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet er blitt enige om å forlenge IA-avtalen ut den avtalte prøveperioden, frem til utgangen av 2005. Partene har i den forbindelse utformet en felles erklæring som sammen med gjeldende avtaletekst, vil danne grunnlag for det videre arbeidet.

I erklæringen legges det spesielt vekt på å forsterke oppmerksomheten på arbeidsplassen som kjernepunktet i IA-avtalen. Både arbeidsgiver og arbeidstaker må ta et større og mer forpliktende ansvar for å forebygge sykefravær, og for å legge forholdene til rette for raskere tilbakevending til arbeid for sykemeldte.

I erklæringen presiseres det videre at alle delmål i IA-avtalen er likeverdige. Dette innebærer at IA-virksomheter vil ha et spesielt ansvar for å tilby tiltaksplasser og jobb for yrkeshemmede, og være naturlige samarbeidspartnere for bl.a. Aetat i arbeidet med å få flere yrkeshemmede inn i arbeidslivet. Partene er enige om at IA-virksomheter i tiden framover også bør sette seg konkrete mål for delmål to og tre.

Kommunalkomiteen har spesielt bedt Regjeringen se nærmere på muligheten for å fremme funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet og om at det lages en handlingsplan for rekruttering av flere fysisk funksjonshemmede til stillinger i det offentlige. Gjennom Aetat og de virkemidlene etaten rår over, finnes en rekke ulike støtteordninger for å hjelpe yrkeshemmede inn i jobb. Innsatsen styrkes ytterligere i 2004. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (2003-2004) fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Regjeringen ser på en egen handlingsplan som ytterligere et virkemiddel som kan bidra positivt til mulighetene for arbeid for yrkeshemmede. Departementet arbeider med en plan for rekruttering av flere yrkeshemmede til staten.

3.1.3 Mobilitet fremmer god ressursbruk og gir lav ledighet

Det er store strømmer på arbeidsmarkedet. Økt konkurranse gjennom nedbygging av handelshindringer for varer og tjenester som krysser landegrenser bidrar til endringer i næringsstrukturen. I tillegg er det betydelige strukturendinger innenfor de enkelte sektorene. Sammen med en stadig mer spesialisert arbeidsstyrke krever denne utviklingen mer av arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Totalt er det over en halv million jobber som er ledige i løpet av et år. En stor gruppe går direkte fra en jobb til en annen. De tilhører de såkalte "insiderne". Andre skifter mellom ulike statuser, ut og inn av arbeidsstyrken eller mellom sysselsetting og ledighet. Mange av disse vil ha et mindre fast forhold til arbeidsmarkedet og et betydelig antall har problemer med å få fotfeste i arbeidsmarkedet. Den sistnevnte gruppen tilhører "outsiderne" på arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedspolitikken skal bistå begge disse gruppene med tilpasset service.

Deler av strukturendringene innebærer nedbemanninger eller nedleggelser av enkeltbedrifter. Mange av dem som blir ufrivillig ledig, vil måtte pendle eller flytte hvis de skal kunne utnytte sin kompetanse på en god måte. Det er viktig å motvirke at slike omstillinger og nedbemanningsprosesser reduserer arbeidstilbudet gjennom langvarig sykefravær og med fare for uførepensjonering. Aetat har en viktig oppgave med å legge til rette for at fristilt arbeidskraft raskt kan finne seg nytt arbeid.

3.1.4 Ulike rammebetingelser i det offentlige og det private hemmer mobiliteten

I dag legger det offentlige beslag på vel 30 pst. av de sysselsatte i Norge. God utnyttelse av denne arbeidskraften har stor betydning for velferden gjennom de tjenester den yter. Som ledd i arbeidet med modernisering av offentlig sektor ønsker Regjeringen å utvikle en mer aktiv personalpolitikk knyttet til utvikling og omstilling. Det skal bidra til kvalifiserte og omstillingsdyktige medarbeidere.

Dagens meget lave mobilitet av arbeidskraft mellom privat og offentlig sektor hemmer den samlede utnyttelsen av kompetansen i samfunnet. Regjeringen ønsker å motvirke dagens relativt skarpe skille mellom et offentlig og et privat arbeidsmarked. For å oppnå dette synes det nødvendig å redusere forskjellene både vedrørende lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår mellom offentlig og privat sektor.

Ulike arbeidsrettsregler mellom privat sektor og kommunesektoren (arbeidsmiljøloven) og statlig sektor (tjenestemannsloven) bidrar til dagens meget lave mobilitet mellom disse sektorene. Arbeidslivslovutvalgets arbeid med en felles arbeidsmiljølov for hele arbeidslivet er derfor viktig for et bedre fungerende arbeidsliv.

Forskjellige ordninger for tjenestepensjoner bidrar til den lave mobiliteten av arbeidskraft mellom privat og offentlig sektor. Pensjonskommisjonens utredning vil danne grunnlaget for Regjeringens videre arbeid på dette området.

3.1.5 Kompetanse er blitt viktigere i arbeidslivet

Kompetansereformen er et viktig bidrag til å opprettholde høy yrkesdeltakelse. Gjennom reformen legger myndighetene til rette for å gi voksne mennesker bedre muligheter til opplæring og økt kompetanse bl.a. ved at den enkelte har rett til utdannelsespermisjon.

Kompetanse tilegnes på mange læringsarenaer. Arbeidsplassen er en av de viktigste. Det har derfor vært sentralt i kompetansereformen å styrke arbeidsplassen som et sted for læring og utvikle et system for dokumentasjon og verdsetting av den kompetansen som tilegnes på de uformelle læringsarenaene. Et nasjonalt system for vurdering av realkompetanse skal gi voksne bedre muligheter til å få dokumentert og verdsatt sin kompetanse både med tanke på arbeidslivet og for videre utdannelse.

Voksne som trenger grunnskoleopplæring har fått lovfestet rett til dette. Det er også innført rett til videregående opplæring for voksne som ikke har slik utdannelse. Opplæringen skal bygge på realkompetanse og kan dermed både bli et avkortet og tilpasset opplæringsløp. Også innenfor høyskolesystemet er loven endret slik at opptak og avkorting av studier kan skje på bakgrunn av realkompetanse. Utdannelsesinstitusjonene er videre gitt større administrativ og økonomisk handlefrihet slik at de kan tilby utdannelse mot betaling i tråd med etterspørselen. Studiefinansieringsmulighetene i Statens lånekasse for utdanning er lagt til rette for personer som tar etterutdannelse. Innenfor denne rammen er det i første rekke den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver som har ansvaret for det konkrete omfang og innhold av etter- og videreutdannelsen.

Norge har en befolkning med høy formell utdannelse. Det er viktig med informasjon som kan bidra til at de utdannelsessøkende velger yrker det vil være behov for. Ungdom under utdannelse og voksne med behov for omkvalifisering kan hente nyttig informasjon i yrkes- og utdannelsesbasene samt veiledningsverktøyene på Aetats internettside: aetat.no. Arbeidsmarkedspolitikken bidrar gjennom arbeidsmarkedstiltakene til å fremme samsvar mellom kompetansen hos arbeidsledige og yrkeshemmede og kvalifikasjonskravene i de ledige stillingene.

3.1.6 Lønnsdannelsen skal bidra til høy sysselsetting og gi god utnyttelse av arbeidskraften

Norsk arbeidsliv preges av store nasjonale organisasjoner både blant arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Dette gir et grunnlag for en koordinert lønnsdannelse. Hensikten med koordinering av lønnsfastsettelsen er at den skal bidra til felles forståelse blant arbeidsgivere og arbeidstakergrupper av hvor høy lønnsutviklingen kan være uten at det gir negativ utvikling i sysselsettingen og økende ledighet. Hvis enkelte grupper ser seg tjent med å forlate den organiserte lønnsdannelsen for å få økt handlefrihet, vil dette undergrave mulighetene for å holde lønnsøkningen samlet sett innenfor forsvarlige rammer.

Koordineringen i lønnsdannelsen bør skje innenfor en sentralt fastlagt ramme, men med stor lokal frihet til tilpasninger innenfor rammen. Frihet til lokal lønnstilpasning innenfor rammen skal bidra til å hindre at det bygger seg opp lønnsmessige ubalanser mellom ulike grupper.

3.2 Komiteens merknader

3.2.1 Inkluderende arbeidsliv (IA)

Komiteen mener alle målene i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsmarked (IA-avtalen) er svært viktige. Disse målene er:

• – å redusere sykefraværet med minst 20 pst. for hele avtaleperioden i forhold til nivået på sykefraværet i 2. kvartal 2001

• – å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne enn i dag

• – å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen.

Komiteen ser på IA-avtalen som et av flere hjelpemidler for å redusere sykefraværet. Komiteen er ikke tilfreds med resultatene så langt, men mener det er for tidlig å konkludere om avtalens effekt. Komiteen er enig med partene i arbeidslivet og Regjeringen om å forlenge avtalen. Komiteen er opptatt av at avtalen skal gi resultater.

Komiteen vil vise til at halvparten av landets arbeidstakere er ansatt i en IA-virksomhet. Likevel er bare 23 pst. av norske bedrifter innen det private næringslivet IA-bedrifter. Av disse bedriftene kan hver fjerde rapportere om lavere sykefravær, mens hver tiende har hatt oppgang. Komiteen er ikke tilfreds med oppslutningen blant private bedrifter.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er fornøyd med at det nå lages en handlingsplan for rekruttering av flere fysisk funksjonshemmede til stillinger i det offentlige. Altfor mange mennesker med funksjonshemminger står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av arbeidsgivers manglende kunnskaper om og erfaringer med arbeidstakere med funksjonshemminger. En annen viktig årsak er utilstrekkelig tilrettelegging. Disse medlemmer viser til at arbeid er den viktigste sikring mot utstøting og fattigdom. Disse medlemmer vil derfor påpeke viktigheten av at alle skal kunne ta del i arbeidsmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener også at det flere steder er behov for økt grunnbemanning og bedre tilrettelegging for å nå målet om redusert sykefravær og flere i arbeid.

Flertallet mener det må føres en politikk hvor likestilling og likelønn, karrieremuligheter og mulighet til kompetanseutvikling er sentrale elementer. Flertallet mener at heltidsarbeid må være en rettighet og deltidsarbeid en mulighet.

Flertallet mener Regjeringens ensidige fokus på kutt i offentlige utgifter, er en medvirkende årsak både til at sykefravær og uføretrygding øker i offentlig sektor. Det fører også til for lite fokus på en hovedutfordring framover som blir å rekruttere og beholde nok kvalifisert personell i helse, velferd, omsorg og utdanning. Flertallet viser til at for første gang etter krigen falt sysselsettingen i kommunesektoren i fjor, på tross av at behovene for økt innsats på flere områder var sterkt dokumentert og at arbeidsrelatert sykefravær og uføretrygding økte sterkest innenfor disse sektorene.

Situasjonen må møtes med samlet innsats for å sikre nok utdanningskapasitet, motivere ungdom til å søke seg til slike jobber, systematisk arbeid for å bedre arbeidsmiljøet og minske helseskadelige belastninger i arbeidet og sikring av kvalitet i tjenesten. Offentlig sektor må selv sette klare måltall for rekruttering av yrkeshemmede og innvandrere, og finansiering av en slik satsing må synliggjøres i rammene for sektorene.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 2005 fremme forslag om måltall for oppfylling av hovedmål 2 i IA-avtalen og rekruttering av ansatte med innvandrerbakgrunn i all statlig virksomhet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at det er viktig at flest mulig av landets innbyggere bidrar til landets velstand og velferd gjennom deltagelse i arbeidslivet. Det er en overordnet viktig oppgave å legge til rette for at avgangen fra arbeidslivet blir vesentlig lavere enn i dag.

Disse medlemmer viser til at Norge har bygget ut et omfattende velferdssystem spesielt etter at landet ble en oljenasjon tidlig på 70-tallet. Opprettelsen av folketrygden i 1967 var på mange måter den virkelig store starten på historien om den norske velferdsstaten.

Disse medlemmer konstaterer at i dag er mange ordninger under folketrygden kommet under sterkt press. Det blir stadig flere eldre, stadig flere blir uføre og det økende sykefraværet skaper grunn til stor bekymring. For øyeblikket lar velferdskostnadene seg finansiere. Men spørsmålet er ikke om, men når, kostnadene til offentlig finansierte velferdsytelser når slike høyder at man må stramme inn med kutt i tilvendte velferdsordninger som for eksempel sykelønn.

Disse medlemmer mener IA er verd å prøve ut, men at erfaringen så langt synes negative i forhold til intensjonen med IA.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til forsøk med 6-timersdag ved det svenske Toyotas hovedverksted i Gøteborg. På ett år sank sykefraværet med 10 pst., produktiviteten økte med 40 pst. og fortjenesten økte med 23 pst. Det ble en "vinn-vinn"-situasjon. Ordningen er nå permanent og flere større offentlige og private virksomheter henter nå inspirasjon fra dette.

Dette viser at det er flere enn høyresidens tradisjonelle virkemidler med mer overtid, bemanningsreduksjon og større press mot færre ansatte, som kan gi både samfunnsmessig, bedriftsøkonomisk og personlig gevinst. Disse medlemmer mener det må gjennomføres forsøk med 6-timersdag og andre arbeidstidsreformer som er fleksible og tar hensyn til ulike faser i et yrkesaktivt liv. Det må settes av en pott på statsbudsjettet for å få i gang slike forsøk.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for forsøk med 6-timersdag og andre arbeidstidsreformer som er fleksible og tar hensyn til ulike faser i et yrkesaktivt liv."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at gjennom det 20. århundre er normalarbeidstiden for en heltidssysselsatt om lag halvert. Dette er en god illustrasjon på forskjellen i velferd for arbeidstakere da og nå (Torp m.fl., 1994). Fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til i dag har gjennomsnittlig ukeverk blitt redusert med om lag 10 timer. Den kraftigste reduksjonen fant sted på 1970- og 1980-tallet. I dag er faktisk arbeidstid i gjennomsnitt redusert med litt over én time sammenlignet med situasjonen i 1990. Reduksjonen i arbeidstid har kommet både som følge av sosiale reformer og ved at mange kvinner som er kommet inn i arbeidslivet arbeider deltid. Det er først og fremst menn som har redusert sin arbeidstid. Blant kvinner har arbeidstiden vært om lag uendret eller økt svakt. Gjennomgående deltar kvinner i dag om lag 8 timer mindre per uke i det institusjonaliserte arbeidslivet enn menn. Ti år tidligere var forskjellen 10 timer.

Disse medlemmer vil videre vise til at siden den gjennomsnittlige arbeidstiden blant sysselsatte er redusert, har det effektive arbeidstilbudet økt mye mindre enn hva antall sysselsatte isolert skulle tilsi. Sysselsettingen har økt med over 20 pst. de seneste 20 år, mens timeverkene i samme periode har økt med under halvparten av dette. Etter 2000 har utførte timeverk falt relativt markert. Dette må bl.a. ses i sammenheng med økt antall feriedager. Økning i sykefraværet etter midten av 1990-tallet har også bidratt til å redusere veksten i antall utførte timeverk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener endret alders­sammensetning ("eldrebølgen") vil kunne medføre økt knapphet på arbeidskraft i tiårene som følger. En av de største utfordringene i den økonomiske politikken er derfor knyttet til å opprettholde et høyt arbeidstilbud. I en slik situasjon vil det være uheldig, og svært dyrt i realøkonomisk forstand, å redusere normalarbeidstiden. Disse medlemmer mener en ytterligere reduksjon i arbeidstiden vil direkte gå utover velferdsnivået i Norge. Disse medlemmer vil likevel påpeke at det er ingen hindringer for bedrifter som mener det er i egen interesse å senke normalarbeidstiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er spesielt viktig å legge til rette for en best mulig rekruttering til arbeidslivet av både mennesker med minoritetsbakgrunn og yrkeshemmede. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med egnede virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til tiltak 6 i Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering som pålegger alle statlige virksomheter å innkalle minst én søker med minoritetsbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert for stillingen. Disse medlemmer mener det er behov for å utvide dette pålegget til også å gjelde frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner o.l. som mottar statlig støtte. Arbeidsgivers styringsrett i tilsetting påvirkes ikke av endringen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for nødvendige endringer i regelverket slik at også frivillige organisasjoner og institusjoner som får støtte fra staten, pålegges å innkalle minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn ved tilsettinger."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil framheve at stadige omstillinger og nedbemanningsprosesser medfører at arbeidslivet blir stadig tøffere og dermed at flere støtes ut. Ved utgangen av første kvartal 2004 mottok til sammen 303 397 personer uføreytelser i Norge. Det betyr at hele 10,5 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år mottar uføreytelser. Dessuten blir gjennomsnittsalderen for uføre stadig lavere. For 2004 ligger uføreytelsene an til å innebære en kostnad for Rikstrygdeverket på nærmere 40 mrd. kroner. Flertallet mener at denne utviklingen avspeiler at vi ikke har maktet å legge vårt nærings- og arbeidsliv til rette på en måte som gjør det mulig for titusener av delvis arbeidsdyktige mennesker å gjøre en innsats for fellesskapet.

Flertallet vil påpeke betydningen av et inkluderende arbeidsliv, der det er rom for alle. Det er god arbeidsmarkedspolitikk, god familiepolitikk, god helsepolitikk og god sosialpolitikk. Mindre stress, bedre arbeidsmiljø og tilrettelegging vil gjøre at flere kan arbeide og færre blir syke. Det vil alle tjene på. Flertallet mener det er viktig å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme seg inn i arbeidslivet. Derfor vil flertallet arbeide for å hindre at arbeidstakerne mister rettigheter, at stillingsvernet svekkes og overtidspresset øker.

Flertallet viser til at myndighetene og partene i arbeidslivet inngikk intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA) den 3. oktober 2001. De tre hovedmålene er å redusere sykefravær og uføretrygding, få flere arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne i arbeid og øke den reelle pensjonsalderen.

Flertallet mener at dette er viktige målsettinger for å sikre velferden både for den enkelte og for samfunnet. Arbeid skaper velferd. Flertallet viser til at målgruppen for avtalen er eldre arbeidstakere, langtidssykmeldte og arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne. Flertallet mener at oppmerksomhet må rettes både mot dem som allerede er inne i eller på vei ut av arbeidsmarkedet, og de som er trygdet og ønsker jobb.

Flertallet vil framheve at tiltak for å forlenge yrkeskarrieren til den enkelte må omhandle tiltak som gjør at den enkelte arbeidstaker både vil, kan og får lov til å stå lenger i jobb.

Flertallet mener at det å ville, er knyttet til motivasjon. Flertallet er derfor av den oppfatning at tiltak må rettes inn slik at den enkelte ønsker arbeid framfor fritid og pensjonisttilværelse.

Det å kunne, er knyttet til helse, arbeidsbelastninger og kompetanse. Derfor mener flertallet at tiltak for å bevare den enkeltes arbeidsevne er grunnleggende.

Det å få lov, handler om at arbeidsgiver må ønske å beholde og/eller rekruttere eldre arbeidstakere.

Flertallet mener derfor at det må settes i verk et bredt spekter av tiltak som både stimulerer den enkelte og arbeidsgivere slik at flere kan stå lenger i jobb. Men samtidig er det slik at det å kunne stå lenger i jobb betinger en aktivt forebyggende innsats hele yrkeslivet igjennom. Det tydeliggjør behovet for tiltak som legger til rette for et mindre stressende, et varmere og et friskere arbeidsliv.

Flertallet understreker betydningen av at myndighetene tar IA-avtalen på alvor og trekker sammen med partene i arbeidslivet. Flertallet mener dette ikke er mulig dersom Regjeringens visjon for et selvregulerende arbeidsliv blir lagt til grunn.

Flertallet mener at det aktivt må støttes opp om intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv mellom partene i arbeidslivet og Regjeringen som virkemiddel i arbeidet med å motvirke utstøting. Flertallet mener det må arbeides for at yrkeshemmede og funksjonshemmede i langt større grad får innpass i arbeidsmarkedet, og at det må legges til rette for at personer med helseplager kan beholde jobben.

Flertallet mener at det er grunnleggende å sikre vernet om arbeidstakers helse, trygghet og velferd. Det må i sterkere grad tas i bruk virkemidler som straffer helseskadelige arbeidsplasser og praksis, og som sikrer universell utforming og tilrettelegging.

Flertallet vil påpeke viktigheten av at funksjonshemmende barrierer blir bygget ned og at tjenester og hjelpemidler som sikrer samfunnsmessig likestilling er tilgjengelige. Flertallet viser til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets respektive forslag og merknader i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Flertallet vil spesielt påpeke at funksjonssassistent-ordningen, BPA og transportordninger er helt sentrale for å realisere hovedmål 2 i IA-avtalen. Flertallet vil også påpeke at det er avgjørende at Aetat har nok og hensiktsmessige økonomiske virkemidler til at målene kan realiseres.

Flertallet viser til at arbeidet med IA-avtalen hittil ikke har medført positive resultater for sysselsetting av funksjonshemmede. 20 000 færre funksjonshemmede deltar i arbeidslivet denne høsten enn ifjor. For de to årene intensjonsavtalen har vært i funksjon er det 32 000 færre funksjonshemmede i arbeid. Flertallet er kjent med at staten mangler måltall for egen virksomhet og for offentlig sektor og det må synliggjøres i budsjettene hvordan dette er prioritert.

Flertallet mener innsatsen for et inkluderende arbeidsliv må økes, blant annet ved å øke innsatsen gjennom arbeidslivssentrene. Flertallet viser til at tilretteleggingstilskuddet er en viktig del av Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, og at det ikke kan aksepteres at arbeidet stanser eller bremses opp fordi bevilgningen blir oppbrukt før budsjettårets slutt.

Flertallet mener tilbudet til yrkesmessig attføring må bli mer skreddersydd og tilpasset den enkeltes behov og muligheter. Dette tilsier behov for større fleksibilitet i håndteringen av regelverket for lengden på og innholdet i en attføringsprosess. Flertallet understreker betydningen av at den enkelte ikke demotiveres som følge av for snevert regleverk og trange rammer som hindrer tilpassing av attføringsopplegget. Flertallet mener at de nødvendige avveininger og beslutninger om innhold og lengde og hvem som kan ha nytte av utdanning som attføring skal og må avgjøres av Aetat, ut fra en individuell vurdering.

Komiteen er kjent med at Mental Helse og Arbeidstilsynet er i ferd med å avslutte det treårige samarbeidsprosjektet telefontjenesten "Telefon for arbeidslivet". Komiteen viser til at ECON-analyse har evaluert telefontjenesten og konkluderer med at telefontjenesten har nådd sine mål om å hjelpe personer i arbeidslivet med å takle psykososiale og andre problemstillinger og at sykmeldte arbeidstakere faktisk har kommet raskere inn i arbeid igjen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener telefontjenesten er et viktig virkemiddel for å nå målsettingene i et inkluderende arbeidsliv, og for å få ned sykefraværet. Flertallet er kjent med at det er søkt Arbeids- og administrasjonsdepartementet om forlengelse av ordningen i tre nye år, og ber Regjeringen sørge for at Arbeidslivstelefonen kan drives videre slik det er søkt om.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at Arbeids- og administrasjonsdepartementet nå har en søknad til behandling, og mener at det vil være galt å konkludere uten å kjenne alle detaljer. Disse medlemmer vil derfor ikke konkludere før departementet har gjennomgått søknaden grundig.

3.2.2 Arbeidsinnvandring

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil vise til at en av Norges største utfordringer i løpet av 20 til 30 år er mangelen på arbeidskraft. I 1967 var det 3,9 yrkesaktive per pensjonist, i 2003 var der 2,6 og i 2050 er prognosene 1,6.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at uten arbeidsinnvandring og høyere reell pensjonsalder vil svært mange jobber i fremtiden stå ledige. Disse medlemmer vil også peke på at hele velferdsstaten vil komme under ekstremt press dersom ikke tiltak fattes.

Disse medlemmer vil spesielt vise til Pensjonskommisjonens forslag om stimulering til å bli værende i arbeidsmarkedet lenger.

Komiteen viser til de enkelte fraksjoners merknader og forslag i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) og Innst. O. nr. 64 (2003-2004) Om lov om endringer i utlendingsloven.

Komiteen viser til at et enstemmig Storting har sluttet seg til at det innføres overgangsordninger slik at arbeidstakere fra de nye medlemslandene bare kan ta arbeid dersom ansettelsen er på full tid og de har lønns- og arbeidsvilkår etter gjeldende norsk tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted og yrkesområde.

Komiteen viser til at overgangsordninger bare kan innføres i forhold til fri bevegelse av arbeid, det vil si overfor arbeidstakere som søker arbeid i norsk bedrift. Det er imidlertid ikke adgang til overgangsordninger i forhold til fri bevegelse av tjenester, det vil si i forhold til selvstendig næringsdrivende og bedrifter som utstasjonerer egne ansatte i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er behov for tiltak for å forhindre sosial dumping og undergraving av norske lønns- og arbeidsvilkår som følge av at bedrifter tar med egne ansatte til arbeidsoppdrag i Norge. Flertallet har derfor gått inn for:

• – en utvidelse av Arbeidstilsynets fullmakter til håndheving av regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår i arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold, i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.

• – en utvidelse av rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret for utlendingssaker til å gjelde alle utenlandske arbeidstakere innen alle bransjer.

• – adgang til å pålegge arbeidsgiver å sørge for at alle ansatte har identitetskort, adgang til å pålegge arbeidstakere å vise identitetskort på forespørsel fra offentlig myndighet, samt adgang til å pålegge arbeidsgiver, hovedentreprenør eller den som har kontrakt med en byggherre å kunne legge fram mannskapslister og dokumentasjon av lønnsforhold og utbetalt lønn.

• – at Arbeidstilsynet overtar ansvar for å føre tilsyn med at vilkårene for innvilgelse av arbeidstillatelser gitt av UDI følges.

• – at Arbeidstilsynets og andre relevante tilsyns fullmakter til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket utvides, slik at regelverket, inklusive vilkår om lønn, arbeidstid og boforhold, blir fulgt.

• – at virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse, skal anmeldes og at de skal idømmes betydelige bøter og inndraging av fortjenesten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det ytterligere er behov for:

• – lovhjemmel som i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser gir tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hjemlet i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55 C) hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.

• – lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til drøfting i forbindelse med beslutninger om innleie og under­entrepriser.

• – lovhjemmel som sikrer at hovedentreprenør, eller den som har kontrakt med byggherren, gjøres ansvarlig for at underentreprenører betaler skatter og avgifter, og følger gjeldende lov- og regelverk, og at byggherrens ansvar for å sikre lovlige forhold på bygg- og anleggsplass innskjerpes.

• – å implementere ILO-konvensjon nr. 94 i norsk lovgivning.

• – lovhjemmel om godkjenning, registrering og kontroll av byråer som driver formidling eller utleie av arbeidskraft i Norge.

• – å utvide ordningen med regionale verneombud til flere bransjer.

Dette flertallet viser til behovet for seriøsitet i alle bransjer og behovet for bedre og ikke svekket kontroll med virksomheter i utleiemarkedet. Dette flertallet vil derfor gå imot fjerning av garantistillelse for utleie og formidlingsvirksomhet, inntil det foreligger en offentlig godkjennings- eller sertifiseringsordning for bransjen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at det i lys av usikkerheten knyttet til konsekvensene av økt arbeidsinnvandring fra EØS-området de nærmeste årene, ikke bør foretas en liberalisering av lovverket som regulerer arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i denne perioden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenig i den påstand at mangel på arbeidskraft blir et stort problem i fremtiden. Man kan ikke ensidig legge demografiske fremskrivninger til grunn for så å konkludere med at det vil oppstå mangel på arbeidskraft innenlands og at dette tilsier behov for økt arbeidsinnvandring.

Disse medlemmer vil vise til at ny teknologisk utvikling, innovasjon og effektivisering i næringslivet trolig vil føre til at hver og en av oss blir langt mer effektive og produktive og at dette mer enn nok vil kompensere for at antall yrkesaktive ikke øker like mye som antall eldre og pensjonister. Videre viser disse medlemmer til det den store uutnyttede arbeidskraftreserven som finnes i form av å redusere antall uføre, syke og ledige, samt flere i heltidsarbeid fremfor i deltidsarbeid. Samtidig kan det frigjøres arbeidskraft fra subsidierte næringer som landbruket som har en relativt stor oversysselsetting. Det er også et stort potensial gjennom effektivisering i offentlig sektor, samt å frigjøre og overføre kompetent arbeidskraft fra offentlig sektor til mer verdiskapende innsats i privat sektor.

Disse medlemmer ser derfor ingen grunn i overskuelig fremtid for å liberalisere regleverket for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS området.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Norge trenger den kulturelle og økonomiske stimulans som immigrasjon og emigrasjon gir. Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids- og varemarked, er behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse udiskutabelt.

Disse medlemmer viser til at Norge har en liten, åpen og internasjonalisert økonomi som presses av dereguleringer og liberalisering på stadig flere områder. Store endringer i arbeidsmarkedet, både nasjonalt og internasjonalt, økt bruk av utleie og privat arbeidsformidling gjør at det kreves et sterkere politisk grep for å sikre et velfungerende og sivilisert arbeidsmarked.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er EØS-utvidelsen i seg selv, men mangel på effektive kontrolltiltak og regler mot sosial dumping som gjør at sosial dumping er et økende problem i Norge. Dette rammer enkeltmennesker økonomisk og helsemessig, svekker respekten for lovverk og spilleregler med svært alvorlige konsekvenser for seriøse bedrifter som ikke kan hevde seg i konkurranse med de useriøse. Eksempler finnes i flere bransjer og har oppstått uavhengig av EØS-utvidelsen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil derfor understreke at varige og sterke tiltak mot sosial dumping trengs og at overgangsordninger kun er et midlertidig tiltak inntil nytt og effektivt regime mot sosial dumping er etablert. Brudd på norsk lov må føre til en straff som avskrekker.

Disse medlemmer viser til Regjeringens passivitet på dette området og at de aktivt motsetter seg viktige tiltak for å motvirke sosial dumping som fører til press på lønns- og arbeidsforhold for alle ansatte og rammer de med usikre jobber hardest. Det vil også ramme seriøse bedrifter og svekke skattegrunnlaget for velferden.

Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen ved flere anledninger har vist til at fagbevegelsens mulighet til å kreve hele eller deler av tariffavtaler allmenngjort, er det beste virkemidlet mot sosial dumping. Regjeringen hindrer imidlertid både Arbeidstilsynets og fagbevegelsens muligheter til å fastslå at sosial dumping foregår, ved å gå imot forslag om å øke muligheten for innsyn i lønns- og arbeidsvilkår.

Disse medlemmer viser til at det er et stort behov for ulike godkjenningsordninger for å sikre seriøsitet i ulike bransjer. Disse medlemmer viser til godkjenningsordningen. Ren utvikling som ble opprettet av Servicebedriftenes landsforening (SBL) og Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) i 1993, for å sikre lovlige lønns- og arbeidsforhold, minske useriøsitet og svart arbeid i renholdsbransjen. Ordningen ble ansett som meget vellykket både av myndighetene og bransjen. Skattedirektøren uttalte i brev av 28. mai 1998 at ordningen var et avgjørende bidrag for å redusere svart arbeid og at skatteetaten selv ikke kunne utføre den typen kontroll.

Imidlertid ble ordningen nedlagt fordi AAD tolket regelverket rundt anbud og offentlige anskaffelser slik at det ikke var lov å kreve godkjenning av en privat godkjenningsordning, i tilegg til offentlige godkjennings- og tilsynsordninger. Disse medlemmer mener det er helt avgjørende at det opprettes tilsvarende offentlige godkjenningsordninger i ulike bransjer, særlig innenfor tjenestesektoren.

Disse medlemmer viser til nødvendige forslag til tiltak som ble fremmet under stortingsbehandlingen av EØS-utvidelsen.

Disse medlemmer vil spesielt påpeke behovet for at selvstendig næringsdrivende som i realiteten utfører ordinært lønnsarbeid, skal regnes som arbeidstakere hva angår lønns- og arbeidsforhold.

3.2.3 Mobilitet

Komiteen viser til at EU-utvidelsen 1. mai 2004 har store konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet. Utvidelsen bidrar til et enda større felles arbeidsmarked som Norge er en del av.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener utvidelsen er grunnleggende positiv, men den gir oss samtidig utfordringer. Globaliseringen fører også til at arbeidsmarkedet endres. Disse medlemmer viser til at utviklingstrekkene er et stadig sterkere fokus på kostnader, kvalitet og leveringstid.

Disse medlemmer vil vise til at rundt en halv million jobber står ledige i løpet av et år. Samtidig, viser tall fra 1997, at i gjennomsnitt 11 pst. skifter arbeid i året. Det er lavere i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse medlemmer mener at en god arbeidsmarkedspolitikk legger til rette for at færrest mulig er innom lediggang i et jobbskifte. Et annen viktig moment er at langtidsledighet motvirkes gjennom målrettede tiltak. Disse medlemmer vil vise til merknader under kapittelet Aetat.

Disse medlemmer mener at et av de grunnleggende problemene i det norske arbeidsmarkedet er den lave mobiliteten mellom offentlig og privat sektor. Det skyldes i stor grad ulike rammebetingelser. Disse medlemmer viser til at Pensjonskommisjonen blant annen skulle "avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem".

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser at det er et relevant tema at ulike pensjonsordninger i privat og offentlig sektor kan forhindre folk i å bytte jobb og mener dette må vurderes under behandlingen av pensjonskommisjonens innstilling.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener et enhetlig pensjonssystem i både offentlig og privat sektor er viktig for å forbedre mobiliteten mellom de to sektorene. Disse medlemmer vil også peke på at en mer effektiv offentlig forvaltning vil frigjøre arbeidskraft som igjen vil øke mulighetene til vekst i privat sektor. Disse medlemmer mener det er viktig at strømmene i arbeidsmarkedet går mest mulig smidig for å oppnå høyt realisert arbeidstilbud og lav arbeidsledighet. Spesielt langvarig arbeidsledighet må motvirkes. Disse medlemmer vil peker på viktigheten av en konstant gjennomgang av myndighetsbestemte reguleringer slik at ikke flyten av arbeidskraft utilsiktet begrenses. Disse medlemmer mener private firmaer som formidler og leier ut arbeidskraft gjør det lettere å koble arbeidstakere med arbeidsgivere som har behov for akkurat deres kompetanse. Det gjør det også lettere for små og mellomstore bedrifter å konkurrere om oppdrag som medfører arbeidstopper. Utleie og formidling av arbeidskraft bidrar dermed både til å styrke næringslivets konkurranseevne og til et bedre fungerende arbeidsmarked der folk kommer raskere i arbeid.

Disse medlemmer viser til kravet om garantistillelse overfor utleie- og formidlingsvirksomheter har gjort at det i praksis har vært opp til banker og forsikringsselskaper å vurdere hvilke formidlings- og utleievirksomheter som kan etableres. Det gir ingen sikkerhet for at bare seriøse virksomheter får starte opp. Å fjerne garantikravet, men beholde kravet om registrering som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap ville samtidig skapt sterke begrensninger på mulighetene til å drive formidlings- og utleievirksomhet, uten at det hadde sikret flere seriøse aktører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil ha et pensjonssystem som sikrer en rimelig pensjon for alle, som er til å stole på og som stimulerer til arbeid. Pensjonssystemet må være sosialt rettferdig og det må sikre lavtlønte gode pensjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti avviser alle forslag om privatisering av folketrygden og er derfor imot forslag om at deler av folketrygden skal plasseres individuelt i aksjemarkedet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke betydningen av en framtidig pensjonspolitikk som minsker inntektsforskjellene, også mellom menn og kvinner.

3.2.4 Kompetanse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at dagens arbeidsliv kjennetegnes av raske teknologiske, strategiske og organisatoriske endringer. Flertallet viser til at etterspørselen etter kompetanse hos arbeidstakerne er i stadig endring, og at det må jevnlig arbeides for å tilrettelegge for kontinuerlig kompetanseheving for alle arbeidstakere. Flertallet har merket seg at en arbeidslivsundersøkelse som er gjennomført i 40 land, viser at Norge ligger på bunn i gjennomføring av et inkluderende arbeidsliv.

Flertallet viser til at i 2003 fikk 65,8 pst. av søkere over 26 år avslag på søknad om videregående opplæring. I gruppen 21 til 25 år fikk 61 pst. avslag. Flertallet mener at retten til videregående opplæring for voksne må bli reell. Flertallet viser til at Regjeringen har valgt å kutte i etter- og videreutdanningsformål de siste årene, og at konsekvensene av dette betyr at oppfølgingen av Kompetansereformen står i fare. Flertallet viser til Dokument nr. 8:45 (2003-2004) om å revitalisere Kompetansereformen som en utdannings- og arbeidslivsreform.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at Norges avgjørende fortrinn i en mye sterkere konkurranse med lavkostland er den høyt kvalifiserte arbeidskraften.

Disse medlemmer viser til at kompetanse tilegnes på mange læringsarenaer, og at arbeidsplassen er en av de viktigste. Disse medlemmer vil også vise til at de nordiske landene er i en europeisk særstilling når det gjelder bedrifter som tilbyr sine ansatte personalopplæring. I norske foretak i privat sektor tilbyr 86 pst. en eller annen form for personalopplæring. Med unntak av Nederland er det ingen europeiske land som har en andel over 80 pst.

Disse medlemmer er glad for at det nå er lovfestet at voksne har rett til grunnskoleopplæring og at det er innført en rett til videregående opplæring for voksne som ikke har slik utdannelse.

3.2.5 Lønnsdannelse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er snart en 100-årig tradisjon for nasjonalt framforhandlede avtaler om lønn i Norge. Avtalene er minstelønnsavtaler som bygger på lokale ordninger og tilpasninger. Dette er et system som flertallet mener har bidratt til både rettferdig fordeling og produktivitetsvekst. Flertallet mener derfor at det må bygges videre på dette sy­stemet.

Flertallet vil hevde atlikelønn handler om rettferdighet og at store forskjeller i lønn er et tegn på ulik grad av frihet. I 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 100 om lik lønn for arbeid av lik verdi. Lik lønn for arbeid av lik verdi ble nedfelt i likestillingsloven av 1978.

Flertallet vil påpeke at det er gjort lite praktisk i forhold til verdifastsettelse av arbeid. Arbeidsvurderingsutvalget kom med sin utredning i 1997, men foreløpig er ingen av forslagene behandlet politisk, langt mindre satt ut i livet. Verdivurdering av arbeid kan være en viktig faktor i likelønnsarbeidet.

Flertallet påpeker at lite tyder på at det skjer en utjevning av lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Likestillingsbarometeret fra 2003 viser at forskjellene mellom manns- og kvinnelønna har økt. Flertallet viser til at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn i alle bransjer og årsakene er mange. Det er langt flere kvinner enn menn som arbeider mindre enn full tid, og som arbeider i såkalte lavtlønnsyrker. Men det er også forsatt slik at kvinner som gjør samme arbeid som sine mannlige kolleger får mindre betalt. De to første årsakene er av strukturell art, og forklarer størsteparten av lønnsforskjellene.

Det er en sterk sammenheng mellom det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og lønn. Menn og kvinner jobber i stor grad i forskjellige sektorer og yrker. Best kjønnsbalanse er det i yrker innenfor finans og forsikring, varehandel, hotell og restaurant.

Flertallet viser til at verken behovene for økt arbeidskraft i tradisjonelle kvinneyrker eller likelønnsspørsmålet kan løses uavhengig av at lønns- og arbeidsgiverpolitikken i offentlig sektor tar hensyn til dette.

Flertallet viser til ulike budsjettinnstillinger der flertallet har fremmet forslag om en likelønnspott på 100 mill. kroner for å sikre framdrift i arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener norsk arbeidsliv preges av en spesielt høy grad av nasjonale fremforhandlede avtaler i arbeidsmarkedet. Den sentrale lønnsdannelsen er i Norge betydelig sammenlignet med OECD-området.

Disse medlemmer mener rammebetingelsene for arbeidslivet må legge til rette for endring, ikke blokkere eller hindre omstilling. Det innbærer at lov- og avtaleverk i mye sterkere grad må legge til rette for at man finner frem til løsninger som passer på den enkelte arbeidsplass. Det gjelder spesielt fastsettelse av lønn, arbeidstid, arbeidsordninger, samarbeidsformer og ansettelsesmåter.

3.2.6 Lønnsplikt under permittering

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2003-2004) og Ot.prp. nr. 12 (2003-2004) foreslo store endringer av permitteringsloven. Forslaget innebar en utvidelse av arbeidsgiverperioden ved permittering fra 3 til 30 dager og at maksimal permitteringsperiode skulle være 26 uker. Disse medlemmer viser til at budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene førte til en klar forbedring for bedriftene og arbeidstakerne ved at arbeidsgiverperioden ble redusert fra 30 til 10 dager og at permitteringsperioden ble utvidet til 42 uker.

Disse medlemmer viser for øvrig til at Arbeiderpartiet i alternativt statsbudsjett for 2004 foreslo at arbeidsgiverperioden ved permittering skulle være 3 dager og at permitteringsperioden skulle være 42 uker.

Disse medlemmer mener at en permitteringsperiode på 26 uker normalt bør være lang nok, men at ordningen i perioder med høy ledighet kan utvides til 42 uker. I perioder med høy ledighet er det mer sannsynlig at de permitterte blir arbeidsledige, enn at de får annet arbeid når permitteringsperioden er slutt. I en slik situasjon bør en lengre permitteringsperiode tillates for å sørge for at arbeidstakerne fortsatt har tilknytning til bedriften, slik at verdifull kompetanse ikke forsvinner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til egne forslag og merknader i Innst. O. nr. 34 (2003-2004) til behandlingen av Ot.prp. nr. 12 (2003-2004) om lønnsplikt under permitteringer. Innstrammingene rammer både store og små bedrifter når de har det som vanskeligst og fører til at folk som bedriften trenger, sies opp. Dette rammer kompetanseoppbyggingen og svekker konkurransekraften, både for bedrift og arbeidstaker. Økt bruk av midlertidig ansatte og mer innleie er ingen god løsning verken for bedriftene eller for ansatte.

Disse medlemmer mener det offentliges innsats overfor bedrifter og arbeidstakere må siktes inn på å bidra i vanskelige tider, å fremme langsiktig kompetanseoppbygging og konkurranseevne. Permitterings­reglene bør derfor endres slik at permitteringsperioden kan være 52 uker for enkelte bransjer og at lengden på arbeidsgiverperioden blir kortere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener arbeidsgiverperioden ved permittering bør være tre dager og at permitteringsperioden i tider med høy ledighet bør være 42 uker.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet foreslo at permitteringsperioden skulle være 52 uker, og at arbeidsgiverperioden skulle være 3 arbeidsdager ved hel permittering. Dette medlem viser også til behandlingen av statsbudsjett for 2004 hvor det er funnet rom for en slik ordning i Senterpartiets alternative statsbudsjett.

3.2.7 Sluttvederlag

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det i flere land i Europa bl.a. Frankrike, Storbritannia og Spania finnes ulike typer ordninger som påfører eierne av bedrifter en kostnad ved utflagging og som sikrer de ansatte noe økonomisk kompensasjon. Dette betyr at det kan koste mer å flytte produksjon og arbeidsplasser til Norge fra enkelte land, mens vi ikke har tilsvarende kostnader knyttet til bedrifter som vil flytte fra Norge. Disse medlemmer mener det kan være behov for slike ordninger også i Norge.