Registreringsspørsmål

Det er her redegjort nærmere for:

• – Slettingsrutiner.

• – Sanering av emnearkiver og personsaksarkiver

• – Utlevering av personopplysninger til utenlandske samarbeidende tjenester.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at det i løpet av 2003 er etablert rutiner for utvalgets kontroll med utleverte personopplysninger. Komiteenvil uttrykke tilfredshet med at PST nå etter EOS-utvalgets vurdering har tilstrekkelige rutiner for beslutninger om og kontroll med utlevering av personopplysninger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til utvalgets påpekning om at den potensielle faren for at utlevering kan resultere i eller bidra til rettsforfølgelse etter rettergangs­regler som ikke ivaretar sentrale rettssikkerhetsprinsipper, også er en problemstilling som bør vurderes, og at regelsituasjonene for utlevering av personopplysninger er uklare. Disse medlemmer vil understreke at etterretningsinformasjon ikke bør utleveres dersom denne vil bli benyttet på en måte som strider med norsk lovgivning og Norges internasjonale forpliktelser etter folkeretten, herunder konvensjoner landet er bundet av.

Forholdet til Sefo

Virksomheten til de særskilte etterforskingsorganene for politisaker (Sefo) er regulert i påtaleinstruksen 28. juni 1985 kapittel 34. Utvalget redegjør her nærmere for Sefos virkeområde.

Utvalget ble kjent med at det var to saker under behandling av Sefo, som begge gjaldt påstander om at det var utvist uforstand i tjenesten av tjenestemenn i PST. Det ble ansett som lite tilfredsstillende at utvalget ikke var orientert om dette fra Sefo eller påtalemyndighetens side. Utvalget var også av den oppfatning at det var betydelige uklarheter i forholdet mellom utvalgets kontrollvirksomhet i forhold til PST og Sefos etterforsking av tjenestemenn i PST for bl.a. uforstand i tjenesten. Det ble tatt initiativ til et møte med Riksadvokaten med sikte på å klargjøre forholdet mellom Sefo og utvalget, og spørsmål om informasjonsutveksling mellom organene. I møte redegjorde Riksadvokaten for saken hvor han ga uttrykk for at det hadde vært en utvikling i synet på forståelsen av unntaksbestemmelsen i påtaleinstruksen § 34-1 første ledd siste punktum, og at det som fremgikk av rundskrivet fra mars 1997 ikke lenger kunne anses helt dekkende. Ifølge Riksadvokaten var det først i forbindelse med saken som foranlediget et brev til Sefo 14. februar 2003 at man hadde sett at meningen med unntaksbestemmelsen bare hadde vært å unnta fra de særskilte etterforskingsorganene anmeldelser mot tjenestemenn i politiet, herunder PST, for forhold som det etter sin art hører inn under PST å etterforske. Riksadvokaten la til grunn at denne forståelsen av bestemmelsen innebar en viss utvidelse av Sefos kompetanseområde, jf. rundskrivet fra 1997. Utvalget sluttet seg til Riksadvokatens forståelse av påtaleinstruksen § 34-1 første ledd siste punktum. Fra utvalgets side ble det imidlertid pekt på at utvalgets kontroll og Sefos etterforsking utgjør to separate løp. Det ble videre pekt på at det lett vil kunne skje at Sefo og utvalget opererer i samme farvann, og at det derfor er påkrevet med gode rutiner for samarbeid og kommunikasjon mellom utvalget og Sefo. Riksadvokaten var enig i dette og sendte etter møtet brev til samtlige Sefo-organer hvor det ble redegjort for de retningslinjer som var fastsatt i samråd med utvalget.

Utvalget anser at den gjennomgangen som er foretatt, og nedfelt i de nevnte retningslinjene, gir et godt grunnlag for håndtering av forholdet til Sefo i enkeltsaker. I nær sagt alle klager på PST som utvalget mottar, vil det kunne innfortolkes en påstand om at det er utvist uforstand eller begått en forsømmelse i tjenesten. De fleste klagene inneholder påstander eller mistanker om ulovlig overvåking, registrering e.l. Normalt vil utvalget undersøke slike saker, såfremt de ikke har form av anmeldelser. Ut fra resultatet av de undersøkelsene som gjøres blir det vurdert om det bør tas skritt for å koble inn Sefo.

Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at det ved to tilfeller i 2003 ble dokumentert uklarheter i tilknytning utvalgets kontrollvirksomhet i forhold til PST og Sefos etterforskning av tjenestemenn i PST for bl.a. uforstand i tjenesten.

Komiteen er tilfreds med at det i kjølvannet av de to sakene ble tatt initiativ til at forholdet mellom Sefo og utvalget skulle klargjøres nærmere, og har merket seg at det nå foreligger en felles forståelse mellom Riksadvokaten, Sefo og utvalget om hvordan saker som befinner seg i grensesnittet mellom Sefos og utvalgets kompetanseområde skal behandles. Komiteen er tilfreds med at utvalget anser at den gjennomgang som er foretatt har resultert i retningslinjer som gir et godt grunnlag for å håndtere forholdet mellom Sefo og utvalget i enkeltsaker, men vil likevel understreke utvalgets påpekning om at gode rutiner for samarbeid mellom Sefo og utvalget er avgjørende, og forutsetter at dette blir fulgt opp fortløpende.

Forholdet til Økokrim

I forbindelse med overføringen av den såkalte Krekar-saken fra PST til Økokrim, ble også forholdet til EOS-utvalgets kontroll omtalt i pressen. Utvalget har i meldingen redegjort for forholdet mellom Økokrim og utvalgets kontrollområde.

Først har utvalget orientert kort om Økokrim, herunder virkeområde. Økokrim er både et statsadvokatembete med nasjonal myndighet og et sentralt politiorgan, jf. påtaleinstruksen § 35-2 og § 35-3. Som statsadvokatembete er Økokrim underlagt Riksadvokaten, mens organet som sentralt politiorgan er administrativt og budsjettmessig underlagt Politidirektoratet.

Videre blir det redegjort for Økokrims behandling av saker innenfor PSTs ansvarsområde. Fordi utvalgets oppgave er funksjonelt definert i kontrolloven § 1 første ledd, berører det i prinsippet ikke utvalgets kontroll­ansvar om etterforsking av saker som nevnt i politiloven § 17b utføres av det ordinære politi. Etterforsking ved det ordinære politi av saker om overtredelse av f.eks. straffeloven kapittel 8 og 9 eller § 147a og 147b, vil det således høre under utvalget å kontrollere innenfor rammen av kontrolloven § 1. Når vurderingen i forhold til Økokrim blir en annen, skyldes det at Økokrim er ansett som en del av den overordnede påtale­myndighet.

Ansar-Al-Islam - Overføring av etterforskingsansvar fra PST til Økokrim

Ansvaret for å etterforske Ansar-Al-Islam og eventuelle personer med tilknytning til denne organisasjonen ble overført fra PST til Økokrim ved Riksadvokatens etterforskingsordre 25. februar 2003 og omfattet uttrykkelig Mullah Krekar. Det redegjøres her for bakgrunnen, herunder at Riksadvokaten viser til at finansiell etterforsking ville være et fremtredende element i det kommende arbeidet og at dette er et område der Økokrim har særlig kompetanse.

Mens saken var under etterforsking av PST ble utvalget jevnlig holdt orientert på et generelt plan om utviklingen i saken. Etter at saken ble overført til Økokrim har utvalget vært meget tilbakeholdende i forhold til saken. Visse orienteringer har likevel vært gitt fra PSTs side på anmodning fra utvalget.

Utvalget har i møter med Riksadvokaten og Økokrim tatt opp spørsmål i tilknytning til beslutningen om å legge etterforskingsansvaret for saken til Økokrim. Det har ikke under disse møtene fremkommet forhold som utvalget så langt har funnet grunn til å forfølge nærmere.

Generelt om forholdet mellom utvalgets kontroll­mandat og overordnet påtalemyndighet

Det fremgår av kontrolloven 3. februar 1995 § 1 annet ledd at kontrollen ikke omfatter "overordnet påtalemyndighet". Begrunnelsen for begrensningen i utvalgets kontroll var det grunnleggende prinsippet om at påtalemyndigheten skal være uavhengig av politisk styring. Kontroll av et "politisk oppnevnt kontrollorgan" ble ansett å bryte med dette prinsippet, jf. NOU 1994:4 s. 40. Utvalget viser blant annet til at dette ble drøftet av Danielsen-utvalget, jf. NOU 1998:4, høringsuttalelse i denne forbindelse, jf. Ot.prp. nr. 29 (2000-2001) samt justiskomiteens behandling, jf. Innst. O. nr. 89 (2000-2001).

Særlig om forholdet mellom utvalgets kontroll­mandat og Økokrim

Forholdet til Økokrim er ikke særskilt berørt i forarbeidene til kontrolloven. Spørsmålet er heller ikke nærmere omtalt i forbindelse med de senere vurderingene av en mulig utvidelse av utvalgets kontrollområde til også å omfatte overordnet påtalemyndighet. Riksadvokaten har i møte med utvalget gitt uttrykk for at Økokrim må betraktes som overordnet påtalemyndighet i kontrollovens forstand, og at all etterforsking som foretas innenfor etterforskingsordren faller utenfor utvalgets kontroll. Utvalget har ikke hatt grunnlag for å si seg uenig i Riksadvokatens syn. En del av de særtrekkene ved Økokrim som det er redegjort for, gir likevel grunn til enkelte merknader.

I de senere diskusjoner om forholdet mellom utvalget og overordnet påtalemyndighet, har det også vært fremhevet at den overordnede påtalemyndighet gjennom sin organisering utenfor politiet, selv utgjør et kontrollelement og et korrektiv. Denne delen av begrunnelsen for å trekke et skille i utvalgets kontrollområde mellom den underordnede og den overordnede påtalemyndigheten, får ikke samme vekt i forhold til Økokrim.

Utvalget ønsker ikke å anfekte at Økokrims organisering som et statsadvokatembete, med den myndighet dette gir etter påtaleordningen, innebærer at Økokrim i forhold til utvalgets kontrollområde er å anse som en del av den overordnede påtalemyndighet. Økokrim har imidlertid en del særtrekk som ut fra reelle betraktninger kan gi grunn til å vurdere spørsmål om forholdet til EOS-utvalgets kontroll nærmere. Det er dette utvalget har ønsket å peke på. Dersom saker innenfor EOS-området blir lagt til Økokrim i større omfang med den følge at sakene ikke kan kontrolleres av utvalget, vil det innebære en innsnevring av kontrollområdet. Hvis man får en slik utvikling bør antakelig spørsmålet om forholdet til utvalgets kontroll gjøres til gjenstand for en bredere utredning.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at forholdet mellom utvalgets kontrollmandat og overordnet påtalemyndighet blir aktualisert gjennom at saker innenfor PSTs kompetanseområde overføres til behandling av Økokrim. Etterforskningsansvaret for sakene som omhandler Ansar-Al-Islam og Mullah Krekar ble i 2003 lagt til Økokrim. Flertallet vil understreke, under henvisning til det helt sentrale demokratiske prinsippet om en fri og uavhengig påtale-myndighet, at Økokrim som overordnet påtalemyn­dighet ikke bør underlegges utvalgets kontroll og slutter seg dermed til Riksadvokatens synspunkt på dette punkt.

Flertallet har også merket seg utvalgets anførsel om at dersom saker innenfor EOS-området blir lagt til Økokrim i større omfang med den følge at sakene ikke kan kontrolleres av utvalget, vil det innebære en innsnevring av kontrollområdet. Flertallet slutter seg til denne anførselen, og peker på at hvis en får en slik utvikling så bør antagelig spørsmålet om forholdet til utvalgets kontroll gjøres til gjenstand for en bredere utredning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Økokrim både er et statsadvokatembete med nasjonal myndighet og et sentralt politiorgan. Disse medlemmer vil videre vise til Innst. S. nr. 261 (2002-2003) der det heter at:

"Riksadvokaten ba i rundskriv 30. august 2002 statsadvokatene om å sørge for at deres "beslutninger på etterforskningsstadiet formaliseres med tilstrekkelig notoritet slik at det ikke oppstår uklarhet om EOS-utvalgets kontrollområde". Utvalget kan, etter dette, forholde seg til det som foreligger dokumentert når det oppstår spørsmål om avgrensningen av kontrollområdet mot overordnet påtalemyndighet."

Etter disse medlemmers syn er det ønskelig å foreta en liknende grenseoppgang når det gjelder utvalgets forhold til Økokrim. Disse medlemmer viser til at utvalgets oppgave er funksjonelt definert i kontrollovens § 1 første ledd, og at det derfor i prinsippet ikke berører utvalgets kontrollansvar om etterforskning av saker som faller innenfor rammen av kontrolloven utføres av det ordinære politi. Det bør heller ikke berøre utvalgets kontrollansvar om det er Økokrim som står for etterforskningen av en sak.

Disse medlemmer registrerer at EOS-utvalget på spørsmål har fått opplyst at det ikke vil la seg gjøre i praksis å skille mellom den politimessige og den påtalemessige delen av etterforskningsarbeidet i Økokrim. Disse medlemmer slutter seg til utvalgets vurdering av at dersom saker innenfor EOS-området i større grad legges til Økokrim, vil det innebære en innsnevring av kontrollområdet. Dersom vi får en slik utvikling må det etter disse medlemmers syn utredes hvordan det kan bli mulig å skille mellom den politimessige og påtalemessige del av Økokrims arbeid, da det etter disse medlemmers syn er svært uheldig om valg av etterforskningsorgan skal være avgjørende for EOS-utvalgets mulighet til å drive kontroll. Disse medlemmer vil be om at utvalget holder Stortinget orientert om omfanget av saker innenfor EOS-området som etterforskes av Økokrim.

Risør-saken

Våren 2003 ble det i media kjent at en irakisk statsborger som hadde politisk asyl i Norge hadde deltatt i krigen i Irak på amerikansk side. Det ble hevdet at PST på forhånd hadde vært kjent med at mannen ville delta i krigen på amerikansk side, samt at han hadde hatt oppdrag for PST. Det ble og spekulert i at han, med PSTs kjennskap skulle ha blitt vervet til krigsdeltakelse i Norge av amerikanske myndigheter. Vedkommende selv hevdet overfor pressen at han hadde hatt PSTs godkjenning til å delta i krigen.

Utvalget redegjør i meldingen nærmere for saken, herunder kontroll- og konstitusjonskomiteens korres­pondanse med justisministeren og kommunalministeren.

Utvalget besluttet, etter at komiteen ikke gikk videre med saken, bl.a. på grunn av de foreliggende begrensninger i muligheten til å få fullstendig informasjon å undersøke de påstandene som hadde vært satt frem i pressen. Undersøkelsene av saken ble avsluttet med et brev til PST. Fordi saken inneholder mye gradert informasjon, er det begrenset hva utvalget kan gjengi av resultatet av sine undersøkelser. Når det gjaldt forholdet mellom PST og den irakiske borgeren, kunne utvalget ikke se at tjenesten hadde gitt vedkommende konkrete løfter eller garantier angående hans asylstatus eller oppholdsretten i Norge for ham og familien. På bakgrunn av det som forelå skriftlig om kommunikasjonen mellom den irakiske borgeren og PST, ga utvalget imidlertid uttrykk for at tjenesten burde ha vært ekstra tydelig i spørsmål som hadde direkte personlig og velferdsmessig betydning for den irakiske borgeren og hans familie. Undersøkelsene ga heller ikke holdepunkter for å anta at vedkommende hadde hatt noe oppdrag for PST. Men utvalget bemerket at det ut fra de foreliggende opplysninger ikke syntes dekkende generelt sett å karakterisere forholdet mellom tjenesten og vedkommende som ubetinget ensidig, der PSTs funksjon utelukkende skulle ha vært å opptre som passiv mottaker av informasjon. Utvalget skrev at det satt igjen med et generelt inntrykk av at PST i ettertid nedtonet vedkommendes betydning i større grad enn dokumentene etter utvalgets mening ga dekning for.

I forbindelse med undersøkelsen av saken tok utvalget også opp hvordan e-post journalføres. Tjenesten opplyste at man ville gjennomgå praksis for bruk av e-post i tjenesten, og etablere betryggende rutiner for bl.a. journalføring.

Utvalget tok også opp med PST i generell form spørsmål vedrørende eventuell informasjonsplikt overfor utlendingsmyndighetene når tjenesten er kjent med at vilkårene for asyl blir eller kan bli brutt. Tjenesten redegjorde i sitt svar for taushetspliktsreglene på området, og konkluderte med at det normalt vil bero på en skjønnsmessig vurdering om underretning bør gis til utlendingsmyndighetene om forhold som berører deres ansvarsområde. Det ble gitt uttrykk for at f.eks. hensynet til kilders trygghet og til at verdifull internasjonal etterretningsinformasjon kan bli tilgjengelig, i mange tilfeller vil kunne veie tyngre enn hensynet til å gi opplysninger til utlendingsmyndighetene. Utvalget hadde ikke innvendinger mot at slike hensyn som tjenesten hadde nevnt etter omstendighetene blir tillagt vekt i en skjønnsmessig vurdering, såfremt vurderingen også omfatter hva slags vilkårsbrudd det er tale om og hvilket forhold tjenesten har til vedkommende. Utvalget fant ut fra de foreliggende opplysninger ikke grunnlag for å rette kritikk mot at tjenesten hadde latt være å underrette utlendingsmyndighetene om den aktuelle saken. Utvalget skrev videre at det gikk ut fra at PST i den konkrete saken hadde vurdert om det var grunn til å orientere UDI, da den irakiske borgerens asylsak ble gjenopptatt.

Utvalget har også sett på pressespekulasjonene om amerikansk vervingsvirksomhet og etterretningsvirksomhet mot eksilirakere i Norge forut for Irak-krigen. Graderingen i saken gjør at utvalget ikke kan gi opplysninger om resultatet av sine undersøkelser av disse spørsmålene. På generelt grunnlag skal det bemerkes at tjenesten ga utvalget inntrykk av å være bevisst på kravet om nasjonal kontroll og hva det innebærer, også i relasjon til eventuell aktivitet utøvd av samarbeidende tjenester.

Etter at utvalget avsluttet sin behandling av saken, har UDI truffet nytt vedtak i utlendingssaken. Den irakiske borgerens asylstatus ble opprettholdt.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til EOS-utvalgets påpekning av at fremmed etterretningsvirksomhet mv. skal være undergitt nasjonal kontroll også når det dreier seg om allierte land. Komiteen viser til at EOS-utvalget på bakgrunn av sakens gradering ikke kan gi konkrete opplysninger om resultatet av sine undersøkelser på dette området knyttet til Risør-saken, men at utvalget på generelt grunnlag bemerker at PST ga utvalget inntrykk av å være bevisst på kravet om nasjonal kontroll og hva det innebærer, også i relasjon til eventuell aktivitet utøvd av samarbeidende tjenester. Komiteen er tilfreds med at utvalget anser at PST ivaretar kravet om nasjonal kontroll.

Familiegjenforening for kilder/informanter - forholdet mellom PST og utlendingsmyndighetene

Utvalget redegjør her nærmere for to andre saker som berørte forholdet mellom PST og utlendingsmyndighetene som ble slått opp i pressen. Det ble hevdet at to afghanske kilder/informanter som hadde politisk asyl i Norge, etter initiativ fra PST hadde fått innvilget familiegjenforening i strid med utlendingsmyndighetenes regelverk og etablerte praksis. De undersøkelsene som ble gjort ga ikke tilstrekkelig grunnlag for å gå videre med noen av sakene, men utvalget bemerket at de illustrerte problemstillinger når det gjelder forholdet mellom UDI og PST.

Utvalget har varslet tjenesten om at det vil be om å få en orientering av tjenesten om ulike sider ved forholdet til utlendingsmyndighetene. Det er utvalgets inntrykk at begge myndigheter er lite tilfreds med eksisterende rutiner for kommunikasjon og samarbeid, og at man savner permanente formaliserte retningslinjer på dette området.

Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at det forholdet mellom PST og utlendingsmyndighetene ikke er tilstrekkelig formalisert. Komiteen registrerer at både PST og Sefo er lite tilfreds med de eksisterende rutiner for samarbeid og kommunikasjon, og legger til grunn at dette finner sin avklaring.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti finner grunn til å understreke at UDI skal treffe vedtak innenfor utlendingslovgivningens legale rammebetingelser. Fare for represalier som følge av kontakt med norske myndigheter kan gjerne være et element i UDIs saksbehandling, men de vedtak som fattes må uansett være i tråd med myndighetenes regelverk og etablerte praksis.

Fotografering av demonstranter

I oppslag i media ble det hevdet at sivilt politi hadde fotografert personer som deltok i en demonstrasjon mot Irak-krigen arrangert av Fredsinitiativet i Oslo. Det ble spekulert i at det var tjenestemenn fra PST som utførte fotograferingen, og anført at det i tilfelle ville bryte med forbudet i overvåkingsinstruksen § 4 mot å innhente eller registrere opplysninger om personer på grunnlag av deltakelse i lovlig politisk virksomhet.

Undersøkelsene utvalget har gjort har ikke gitt grunnlag for å rette kritikk mot tjenesten. Fordi tjenesten anser at en bekreftelse eller avkreftelse av at PST drev slik fotografering må anses som gradert informasjon, kan utvalget ikke gi nærmere opplysninger om undersøkelsene og resultatet av dem.

Klagesaker

Utvalget har mottatt 19 klager fra enkeltpersoner mot 25 i 2002. Samtlige saker er undersøkt sentralt i DSE, og i lokale ledd der utvalget har funnet grunn til det. Det er ikke uttalt kritikk i noen av sakene.