Stortingets justiskomité vedtok den 13. oktober 2004 felles behandling for Dokument nr. 8:84 (2003-2004) forslag fra stortingsrepresentantene Ola D. Gløtvold og Eli Sollied Øveraas om lovmessig å forby erverv, besittelse og bruk av dopingmidler og Dokument nr. 8:89 (2003-2004) forslag fra stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo, May Hansen, Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy om tiltak for å begrense bruken av dopingmidler blant barn og unge, da forslagene omhandler samme tematiske forhold.
Stortingsrepresentantene Ola D. Gløtvold
og Eli Sollied Øveraas har den 16. juni 2004 fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å forby erverv, besittelse og bruk av dopingmidler
gjennom en utvidelse av straffeloven § 162 b."
I begrunnelsen for forslaget vises det til at økningen i
erverv, besittelse og bruk av dopingmidler de seneste årene
har vært urovekkende stor. Tall fra Tollvesenet viser at
beslaget av dopingmidler i 2003 var mer enn det tidobbelte av beslaget
i 2000.
Idretten har i mange år drevet aktiv
kampanje og kontroll mot bruken av dopingmidler. Gjennom idrettens
eget lovverk er det forbudt å bruke dopingmidler, men ifølge
norsk lov er dette ikke ulovlig.
De miljøer som nå synes å ha
et sterkt økende forbruk av slike preparater, er i første
rekke miljøer som ikke er organisert gjennom idrettslag
og foreninger, og hvor man ikke når fram med holdningsmessige
kampanjer og kontrollvirksomhet.
I forskningsmiljøene pågår
det en debatt og kontinuerlig vurdering av om bruk av dopingmidler
har sammenheng med økt voldsbruk og også fare
for somatiske helseskader.
Sverige innførte i 1998 totalforbud
mot enhver form for doping, og man har nå startet en spesialklinikk
for behandling av dopingmisbrukere. Forskningsresultater viser at
bivirkningene ved bruk av anabole steroider er langt alvorligere
enn tidligere antatt sett i forhold til hjerneskade, aggresjonskontroll
og voldsbruk.
Både fra Stiftelsen Antidoping Norge
og fra "Dopingtelefonen" som er etablert ved Aker universitetssykehus
HF, uttrykkes det stor bekymring for den økende bruken
av dopingmidler, og at brukerne blir stadig yngre. Det advares sterkt
i forhold til at økt bruk vil ha en klar sammenheng med
framtidig voldskriminalitet.
Et forbud gjennom straffeloven § 162
b vil også lette idrettens arbeid mot doping, da det blir
større samsvar mellom idrettens lovverk og straffeloven
når det gjelder sanksjoneringsmuligheter og følgene
av dopingbruk.
Stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo,
May Hansen, Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy
har den 17. juni 2004 fremmet følgende forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om lovforbud mot besittelse
og bruk av enkelte dopingmidler, som f.eks. anabole steroider.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
om en utvidelse av mandatet til Stiftelsen Antidoping Norge, slik
at disse kan være ansvarlig for å følge opp
dopingbruk, også utenfor den organiserte idretten. Forslaget
må inneholde en helhetlig plan for finansiering som går
utover tippemidler, bl.a. bør det bevilges midler over
Arbeids- og sosialdepartementets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett og Barne- og familiedepartementets budsjett.
3. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
om opprettelse av en forskningsenhet under Stiftelsen Antidoping
Norge, som skal arbeide med både fysiske, psykiske, samfunnsmessige
og sosiale skadevirkninger av bruk av dopingmidler.
4. Stortinget ber Regjeringen legge fram
en handlingsplan for hvordan man best kan forebygge at barn og unge
begynner å dope seg, og denne planen må inkludere
arenaer som skolen, treningssentre, idrettslag og andre utsatte
områder og grupper."
I begrunnelsen for forslaget vises det til at
bruken av dopingmidler er et raskt voksende samfunnsproblem. Mens
doping innenfor idrettsmiljøet har fått stor oppmerksomhet,
har bruken av anabole steroider i miljøer utenfor idrettslag
og organisasjoner utviklet seg til noe som kan bli et alvorlig problem.
Innenfor den organiserte idretten har Norge
vært et foregangsland å regne når det
gjelder å slå hardt ned på bruk av prestasjonsfremmende
midler. Når det gjelder bruken av dopingmidler på utsiden
av den organiserte idretten, er det dessverre igangsatt få konkrete
tiltak. Rapporter forteller at barn helt ned til 12-årsalderen bruker
anabole steroider, og en undersøkelse fra 2003 viser at
over 4 pst. av alle 16-åringer i Akershus har benyttet
doping.
Det er påvist alvorlige helsemessige
konsekvenser ved bruk av dopingmidler. I særlig grad gjelder
dette det vi vanligvis omtaler som anabole steroider. Når
de anabole steroidene brukes i større doser, kan de føre
til en rekke bivirkninger, både fysiske, psykiske og sosiale.
Av sosiale bivirkninger viser en norsk undersøkelse at
vold, narkotikabruk og vinningsforbrytelser er mye vanligere hos
misbrukere av androgen-anabole steroider enn hos dopfri jevnaldrende
ungdom.
Forslagsstillerne er bekymret over den utviklingen man
har sett når det gjelder bruk av doping blant barn og unge.
Forslagsstillerne mener at det er viktig å vurdere et lovforbud
mot enkelte dopingmidler, for å begrense tilgangen og for å legge
grunnlag for forebygging og holdningsskapende arbeid i barne- og
ungdomsmiljøene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Unni Hennum Lie, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser
til det fremlagte forslaget fra representantene Ola D. Gløtvold
og Eli Sollied Øveraas om lovmessig å forby erverv,
besittelse og bruk av dopingmidler, og det fremlagte forslaget fra
representantene Magnar Lund Bergo, May Hansen, Sigbjørn
Molvik og Siri Hall Arnøy om tiltak for å begrense
bruken av dopingmidler blant barn og unge. Komiteen viser
også til Justis- og politidepartementets brev til komiteen
av 2. november 2004 og 5. november 2004. Brevene følger
vedlagt denne innstillingen.
Komiteen deler forslagsstillernes
bekymring over den økte bruken av dopingmidler, særlig
blant barn og unge. Komiteen vil fremheve det viktige
arbeidet idrettens organer har gjort for å bekjempe dopingbruk innen
idretten. Mye tyder imidlertid på at dopingbruk er et økende
problem også utenfor idretten. Komiteen anser
dette for å være et samfunnsproblem som må møtes
med ulike virkemidler. Holdningsskapende arbeid er etter komiteens oppfatning særlig
viktig.
Komiteen viser til at arbeidet
i skolehelsetjenesten og helsestasjoner for ungdom er svært
viktig for å fange opp barn og ungdom som eksperimenterer
med doping- og andre rusmidler. Etableringen av dopingtelefonen
er også et viktig virkemiddel, der fagpersonale kan gi
råd og veiledning til de som sliter med følgene
av dopingbruk og svare på spørsmål om
bruk av dopingmidler.
Komiteen viser til
at det er satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe, ledet av
Kultur- og kirkedepartementet. Arbeidsgruppen skal vurdere den foreliggende
forskning om effekten av dopingmidler for å vurdere om
det finnes en sammenheng mellom dopingbruk og vold. Komiteen er
kjent med at arbeidsgruppen vil legge frem resultatet av dette arbeidet
ved årsskiftet, og ser frem til å få seg
forelagt gruppens konklusjoner og anbefalinger.
Komiteen viser til det pågående
arbeidet i departementet med en ny spesiell del i straffeloven.
I forbindelse med dette arbeidet ber komiteen om
at det spesielt vurderes om det bør innføres et
forbud mot bruk av dopingmidler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er kjent med
at en arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet, i januar 2004 avga
en rapport om problemstillinger knyttet til en eventuell sammenheng
mellom misbruk av anabole steroider/testosteron og risiko
for økt aggresjon og voldelig atferd.
Flertallet har merket seg at
det i rapporten konkluderes med at det ikke finnes dokumentert årsaksmessig
sammenheng mellom bruk av moderate doser anabole steroider og aggressivitet.
Denne rapporten har vært på høring, og flertallet er
kjent med at departementet nå er i ferd med å gå igjennom
de synspunkter som kom frem under høringen.
Flertallet mener et forbud mot
bruk og besittelse av dopingmidler må vurderes opp mot
andre virkemidler for å redusere bruken.
Komiteen viser til
merknadene til Dokument nr. 8:84 (2003-2004) og ønsker
på denne bakgrunn ikke å støtte punkt
1 i forslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti aksepterer
konklusjonen i dokument nr. 8:84 (2003-2004), og opprettholder derfor
ikke forslagets punkt 1.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
departementets vurdering i brev datert 2. november 2004, der det
blir opplyst at Stiftelsen Antidoping Norge, innenfor sitt gjeldende
mandat, har mulighet til å følge opp tiltak mot
dopingbruk også utenfor den organiserte idretten.
Flertallet vil på denne
bakgrunn ikke støtte punkt 2 i forslaget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
brev fra departementet datert 5. november 2004 der det redegjøres
for arbeidet til den interdepartementale arbeidsgruppen ledet av
Kultur- og kirkedepartementet. Komiteen mener det
er nødvendig å avvente arbeidsgruppens konklusjoner
før man vurderer hvilke konkrete løsninger man
skal gå inn på i det videre arbeidet for å begrense
skadevirkningene og bruken av dopingmidler.
Flertallet vil på denne
bakgrunn ikke støtte punkt 3 og 4 i forslaget.
På denne bakgrunn foreslår komiteens
flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti,
at Dokument nr. 8:84 (2003-2004) og Dokument nr. 8:89 (2003-2004)
vedlegges protokollen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til oppslag i media de siste dagene om rekordstore beslag av
dopingmidler. Tilgangen til dopingmidler via f.eks. Internett, gjør
det helt nødvendig å regulere dette området
grundigere. Der tilgangen til slike midler tidligere hovedsakelig
har vært gjennom idrettsmiljøer, ser man nå en økning
i bruk av disse midlene utenfor organisert idrett. Norge har stått
frem som et foregangsland i arbeidet mot doping i idretten, og dette
arbeidet må følges opp også i mer uorganiserte
miljøer.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn opprettholde forslagene 2-4 i Dokument nr. 8:89 (2003-2004).
Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
fikk oversendt forslag til innstilling fra justiskomiteen ved brev
av 25. november 2004. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Senterpartiet, hadde ikke merknader til saken. Komiteens medlem
fra Senterpartiet la frem følgende merknad:
"Komiteens medlem fra Senterpartiet slutter seg til mindretallsforslaget
fra Sosialistisk Venstreparti."
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
-
a. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en utvidelse av mandatet til Stiftelsen Antidoping Norge, slik at disse kan være ansvarlig for å følge opp dopingbruk, også utenfor den organiserte idretten. Forslaget må inneholde en helhetlig plan for finansiering som går utover tippemidler, bl.a. bør det bevilges midler over Arbeids- og sosialdepartementets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Barne- og familiedepartementets budsjett.
-
b. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av en forskningsenhet under Stiftelsen Antidoping Norge, som skal arbeide med både fysiske, psykiske, samfunnsmessige og sosiale skadevirkninger av bruk av dopingmidler.
-
c. Stortinget ber Regjeringen legge fram en handlingsplan for hvordan man best kan forebygge at barn og unge begynner å dope seg, og denne planen må inkludere arenaer som skolen, treningssentre, idrettslag og andre utsatte områder og grupper.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentene og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokumentnr. 8:84 (2003-2004)
- forslag fra stortingsrepresentantene Ola D. Gløtvold
og Eli Sollied Øveraas om lovmessig å forby erverv,
besittelse og bruk av dopingmidler og Dokument nr. 8:89 (2003-2004)
- forslag fra stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo, May Hansen,
Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy om tiltak for å begrense
bruken av dopingmidler blant barn og unge - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 19. oktober d.å.
om overnevnte.
Jeg er enig i at det er all grunn til å ha
oppmerksomheten rettet mot dopingmisbruk, - ikke bare innen den organiserte
idretten, men også mot slikt misbruk i miljøer
utenfor.
Idrettens organer selv har nedlagt et betydelig
arbeid for å bekjempe bruk av dopingmidler innen idretten, noe
jeg støtter fullt opp om. Jeg finner ikke grunn til å tvile
på at idrettens organer selv klarer å håndtere
brudd på dopingreglene innen idrettens rammer. Stiftelsen Antidoping
Norge har en sentral plass i dette arbeidet.
Man har de senere år i tillegg erfart
at dopingbruk også synes å være et økende
problem i miljøer utenfor den organiserte idretten. Utfordringene
knyttet til dopingmisbruk som samfunnsproblem må vi etter
min oppfatning møte på bred front. Men vi må samtidig vurdere
hvilke tiltak som kan være realistiske og være i
samsvar med problemets størrelse og art.
Når det gjelder forslagene fra representantene
Lund Bergo, Hansen, Molvik og Hall Arnøy, vil jeg kommentere
dem enkeltvis.
Forslag 1: "Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om lovforbud mot besittelse
og bruk av enkelte dopingmidler, som for eksempel anabole steroider".
Forslag om kriminalisering av erverv, besittelse
og bruk av dopingmidler har tidligere vært fremmet som et
av tiltakene mot misbruk av slike midler. Spørsmålet om
kriminalisering vurderes av Justisdepartementet.
I denne forbindelse vil jeg framheve at straff
er samfunnets hardeste virkemiddel for å motvirke uønsket atferd.
Etter min oppfatning må dette virkemiddelet derfor brukes
med varsomhet. Som et grunnleggende prinsipp er jeg av den oppfatning
at en handling bare bør gjøres straffbar dersom
den fører til skade eller fare for skade på interesser
som har et rettmessig krav på vern. Straff bør
som hovedregel ikke brukes mot skade som noen gjør på seg
selv. Disse grunnleggende prinsippene for straff er lagt til grunn
i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven) som
Regjeringen fremmet før sommeren. Et forbud må etter
mitt syn eventuelt begrunnes med mulige samfunnsskadelige virkninger.
Jeg vil i den forbindelse vise til at alvorlige dopingforbrytelser
allerede er straffbare etter straffeloven § 162
b. Etter denne bestemmelsen vil den som "ulovlig
tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller
overdrar stoff som etter regler fastsatt av Kongen er ansett som
dopingmiddel, straffes for dopingforbrytelse med bøter
eller med fengsel inntil 2 år."
Et forslag om å kriminalisere erverv,
besittelse og bruk av anabole steroider/testosteron har
tidligere vært på høring høsten
2001. På bakgrunn av de ulike synspunkter som fremkom under
høringen nedsatte jeg en arbeidsgruppe som skulle vurdere
spørsmålet om en mulig sammenheng mellom bruk
av viss dopingmidler og vold. Konklusjonene fra arbeidsgruppen er
blant annet at det kan anses som vel dokumentert at anabole steroider
i doser opp til lave dopingdoser innebærer liten eller
ingen påvirkning av personens aggresjonsnivå.
Gruppen så det også slik at det ikke er dokumentert årsaksmessig
sammenheng mellom noe moderate doser anabole steroider og aggressivitet.
Arbeidsgruppens rapport ble sendt på egen
høring våren 2004. Jeg vil gå gjennom
de synspunkter som fremkom under høringen og vurdere om
det vil være forsvarlig å benytte et såpass
sterkt virkemiddel som straff i denne sammenheng og om det dermed
er grunnlag for å fremme et lovforslag for Stortinget.
Forslag 2: "Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag om en utvidelse av mandatet til Stiftelsen
Antidoping Norge, slik at disse kan være ansvarlig for å følge opp
dopingbruk også utenfor den organiserte idretten. Forslaget
må inneholde en helhetlig plan for finansiering som går
utover tippemidler, blant annet bør det bevilges midler
over [Arbeids-] og sosialdepartementets budsjett,
Helse- og [omsorgs]departementets budsjett og
Barne- og familiedepartementets budsjett."
Når det gjelder forslaget om utvidelse
av mandatet, viser jeg til at det innenfor gjeldende mandat for
Stiftelsen Antidoping Norge i dag er mulighet til å følge opp
tiltak mot dopingbruk også utenfor den organiserte idretten.
Stiftelsens vedtekter åpner for at stiftelsen kan påta
seg ansvar på områder utenfor idretten. Jeg viser her
til § 2 g i mandatet som lyder:
"Stiftelsen kan bistå andre rettssubjekter
enn NIF med å bekjempe doping. Denne del av virksomheten skal
minst være selvfinansierende med unntak av enkelte nærmere
avgrensede oppgaver med sikte på å støtte
WADA og drive rådgivning og bistand til land som ikke har
etablert kvalifiserte strukturer for antidopingarbeid."
Dagens vedtekter innebærer dessuten
at spillemidler ikke skal brukes til virksomhet utenfor idretten
her i landet. Dersom det skulle være aktuelt å foreta
en utviding av mandat for Antidoping Norge på dette området,
må derfor finansieringsgrunnlaget finnes utenfor spillemidlene.
Aktivitet utover den organiserte idretten må vurderes i
forbindelse med de årlige budsjettprosessene og ses i sammenheng
med bevilgninger til generelle forebyggende og helsefremmende tiltak,
samt til tiltak og tjenester innen blant annet psykisk helse og
rus. Det er viktig at innsats på dette området
integreres i de ordinære tjenester.
På grunnlag av dette synes det etter
min oppfatning unødvendig å foreta en utvidelse
av mandatet.
Forslag 3: "Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av en forskningsenhet
under Stiftelsen Antidoping Norge, som skal arbeide med både fysiske,
psykiske, samfunnsmessige og sosiale skadevirkninger ved bruk av
dopingmidler."
Regjeringen har etter en gjennomgang av den
gjennomførte handlingsplanen "Anti-dopingarbeid i Norge"
høsten 2004 nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe,
ledet av Kultur- og kirkedepartementet. Arbeidsgruppen har fått
i mandat blant annet å vurdere behovet for forskning når
det gjelder doping som samfunnsproblem. Gruppen skal som en av oppgavene
se nærmere på forskningsområdet og utarbeide
opplegg for hvordan forskningsinnsatsen bør koordineres.
Etter min vurdering er det derfor for tidlig å konkludere
nå med hvordan et forsknings- og kunnskapsbehov på området
skal ivaretas. Arbeidsgruppen skal legge fram forslag angående
behovet for fornyet forskningsinnsats, herunder en videre vurdering
av forskning om en eventuell sammenheng mellom dopingbruk og vold,
ved kommende årsskifte. Når arbeidsgruppen har fullført
arbeidet, vil det være naturlig å gå nærmere
inn på konkrete løsninger.
Når det imidlertid gjelder forslaget
om å opprette en egen forskningsenhet under Antidoping
Norge, vil jeg allerede nå peke på at det er grunn
til å anta at en slik ordning vil gå ut over den
kompetansen stiftelsen i dag besitter. En eventuell etablering må etter
min oppfatning i så fall også ses i sammenheng
med virksomheten man allerede har i etablerte forskningsmiljøer
på området. På denne bakgrunn synes jeg
ikke det er en hensiktsmessig ordning at det etableres en egen forskningsenhet
under Antidoping Norge.
Forslag 4: "Stortinget
ber Regjeringen legge fram en handlingsplan for hvordan man best
kan forebygge at barn og unge begynner å dope seg, og denne
planen må inkludere arenaer som skolen, treningssentre,
idrettslag og andre utsatte områder og grupper."
Jeg viser også her vises til arbeidet
som den tverrdepartementale arbeidsgruppen skal gjøre.
Gruppen har også fått i oppgave å komme
med forslag til aktuelle tiltak når det gjelder videre
bekjempelse av doping som samfunnsproblem, herunder forslag til
forebyggende tiltak. Gruppen vil legge fram sine forslag i løpet
av 1. halvår 2005.
Jeg vil imidlertid her peke på at det
allerede gjøres mye for å forebygge misbruk av
dopingmidler, samt å begrense skader i tilknytning til
et slikt misbruk. I denne forbindelsen nevner jeg at politiet i
forbindelse med sin generelle narkotikainnsats også beslaglegger dopingmidler.
I 2003 ble det gjort 608 beslag av dopingmidler.
Videre vil primærhelsetjenesten, sosialtjenesten
og spesialisthelsetjenesten innenfor sin virksomhet ha et ansvar
for å iverksette relevante tiltak når det gjelder helsefremmende
tiltak for utsatte grupper og iverksette nødvendige behandlingstiltak
over personer som måtte få skader som følge
av bruk av dopingmidler. Jeg kan blant annet vise til at helsestasjon-
og skolehelsetjenesten skal styrkes med 800 nye stillinger i løpet av
planperioden for Opptrappingsplanen for psykisk helse, jf. St.prp.
nr. 63 (1997-1998). Styrking av helsestasjoner for ungdom og skolehelsetjenesten
er viktig blant annet for at disse skal bli bedre i stand til å fange
opp problemer så tidlig som mulig og henvise videre der
det er behov for oppfølging.Jeg
kan også opplyse om at tilskuddet til driften av dopingtelefonen er
foreslått videreført i Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett for 2005.
Arbeidsgruppens forslag til tiltak vil bli vurdert
i forbindelse med Regjeringens innsats videre for å styrke
arbeidet mot dopingmisbruk. Jeg finner det derfor inntil videre
mest hensiktsmessig å avvente gruppens samlede forslag.
Jeg viser til brev fra justiskomiteen 19. oktober
2004 om et privat lovforslag fra stortingsrepresentantene Ola D.
Gløtvold og Eli Sollied Øveraas om kriminalisering av
erverv, besittelse og bruk av dopingmidler gjennom en utvidelse
av straffeloven § 162 b.
Justisdepartementet la i høringsbrev
10. oktober 2001 fram et forslag om å kriminalisere erverv,
besittelse og bruk av anabole steroider/testosteron (AAS). Høringen
avdekket at det hersket uenighet om det er noen sammenheng mellom
misbruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og risiko
for økt aggresjon og voldelig atferd. Til oppfølging
av dette spørsmålet oppnevnte jeg derfor en arbeidsgruppe,
for å innhente faglige vurderinger som kunne opplyse spørsmålet
best mulig. Arbeidsgruppen besto av den daværende formannen
i Rettsmedisinsk kommisjon, professor Bjørnar Olaisen (leder),
professor Egil Haug, Hormonlaboratoriet ved Aker universitetssykehus,
og professor Jørg Mørland, Div. for rettstoks.
og rusmiddelforskning ved Folkehelseinstituttet. Seniorforsker Kurt
I. Myhre, Senter for medisinsk metodevurdering, var sekretær for
gruppen.
Arbeidsgruppen fikk i mandat å innhente
de viktigste forskningsresultatene som berører spørsmålet
om en eventuell sammenheng mellom misbruk av anabole steroider/testosteron
(AAS) og økt risiko for aggresjon og voldelig atferd hos
misbrukeren, og å gi en samlet bedømmelse av hva
forskningen på området tillater av slutninger
av om og eventuelt i hvilken grad det foreligger en slik sammenheng.
Arbeidsgruppen utførte en omfattende
evaluering av den viktigste forskningslitteraturen på området.
Rapporten ble avgitt til departementet 8. januar 2004 (se vedlegg).
Gruppens medlemmer var enige om følgende konklusjoner:
– Det kan
anses som vel dokumentert at anabole steroider i doser opp til lave
dopingdoser innebærer liten eller ingen påvirkning
av personens aggresjonsnivå.
– Det er ikke dokumentert at det
er årsaksmessig sammenheng mellom noe moderate doser anabole steroider
og aggressivitet.
– Det er ikke gjort forsøk
med bruk av flere ulike anabole steroider samtidig, og heller ikke
med gjentatte, langvarige kurer. De dosene man har benyttet eksperimentelt,
er ikke i nærheten av de høyeste som rapporteres
benyttet i dopingsammenheng. Man har derfor ikke eksperimentelt
basert kunnskap om hvilke effekter slike doser har.
– Den samlede informasjonen fra
de kontrollerte kliniske forsøkene der det er benyttet
de høyeste dosene, gir indikasjon på at bruk av
anabole steroider i store doser hos noen, kanskje spesielt disponerte
individer, kan utløse psykiske tilstander som er betegnet
som mani/hypomani, dvs. tilstander som også kan
innebære økt aggressivitet.
I befolkningsundersøkelser er det en
assosiasjon mellom bruk av anabole steroider og aggressiv adferd og
voldsutøvelse (både som forøver og som
offer). Om og i hvilken grad denne assosiasjonen avspeiler en årsaksmessig
sammenheng, er ikke klarlagt. Det er godt vitenskapelig belegg for
at også andre faktorer enn bruken av anabole steroider
kan bidra. De miljøer som bruker anabole steroider, er
også gjerne preget av bruk av legale og illegale rusmidler,
av annen risikoadferd og av andre terskler for voldelig atferd enn
det som gjelder mer generelt i befolkningen.
Rapporten fra arbeidsgruppen ble sendt på høring
12. februar 2004. Høringsinstansene var også denne
gangen delt i synet på spørsmålet om
kriminalisering, men flere instanser hadde skiftet standpunkt og
gikk imot kriminalisering - dette gjaldt bl.a. Den Norske Advokatforening.
Kriminalisering av visse dopingmidler reiser
etter mitt syn prinsipielle spørsmål om bruk av
straff. Hvilke prinsipper som bør legges til grunn for
spørsmål om kriminalisering er behandlet i Ot.prp.
nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven) som ble fremmet for
Stortinget rett før sommeren, se særlig kapittel
7 om prinsipper for kriminalisering. I proposisjonen tas det til
orde for at det såkalte skadefølgeprinsippet bør
være et utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering: Atferd
bør bare gjøres straffbar dersom den fører
til skade eller fare for skade på interesser som bør
vernes av samfunnet. Dette innebærer blant annet at straff
som hovedregel ikke bør brukes på handlinger som
utelukkende eller i det alt vesentlige er skadelige for gjerningspersonen
selv.
På bakgrunn av høringsinstansens
merknader tilrapporten som ble sendt på høring
våren 2004, vil jeg vurdere om det er grunnlag for å fremme
et lovforslag om kriminalisering av bruk, erverv og besittelse av
dopingmidler.
Jeg legger til at straffeloven § 162
b uansett ikke vil være noen hensiktsmessig plassering
av et nytt straffebud, fordi strafferammen bør være
så lav at det dreier seg om en forseelse. Ettersom det
dreier seg om en form for misbruk av legemidler, kan mye tale for å plassere
bestemmelsen i legemiddellovgivningen slik det ble foreslått
i 2001.
Oslo, i justiskomiteen, den 1. desember 2004
Trond Helleland
leder |
Linda Cathrine Hofstad
ordfører |