Fiskeflåten påvirkes i stor
grad av den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen, og har
over tid gjennomgått omfattende endringer. Dette gjelder
både på nasjonalt og regionalt nivå.
I meldingen gjennomgås utviklingen
i fangstmengde, fangstverdi, antall fartøy og antall fiskere, samt
utviklingen i antall deltakeradganger og konsesjoner på nasjonalt
nivå. Videre sammenlignes utviklingen mellom Nord-Norge
og Sør-Norge, også på fylkesnivå.
Gjennomgangen viser at til tross for at fiske er basert på bestander
som varierer i størrelse og utbredelse, har den langsiktige
utviklingen på nasjonalt nivå fra tidlig i forrige århundre
og frem til i dag, likevel vært stabil.
Det maksimale norske uttaket fra havet ser ut
til å ligge i størrelsesorden omkring 3 millioner
tonn. Ved å utvikle langsiktige forvaltningsmodeller prøver
vi å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere
uttaket av bestandene på et så høyt nivå som mulig,
innenfor en bærekraftig ramme. Noen få arter utgjør
hovedtyngden av norsk fangst både med tanke på kvantum
og verdi: norsk arktisk torsk, norsk vårgytende sild og
makrell. Prisvariasjonen er stor, og synes å variere med
fangstmengden slik at lave kvantum motveies av økte priser.
Disse tre fiskeslagene står i dag for over 60 pst. av den
norske totalverdien.
Det var totalt 13 932 registrerte heltids-
og deltidsfiskere i 2006. Stadig færre driver fiske i kombinasjon med
andre næringer.
Ved utgangen av 2006 var det 7313 fiskefartøy
registrert i merkeregisteret, og antallet fiskere per fartøy hadde økt
til omtrent 2.
Etter deltakerloven - lov av 26. mars
1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst - kan
et fartøy ikke nyttes til ervervsmessig fiske uten at det
er gitt ervervstillatelse fra fiskerimyndighetene. Etter
loven kreves i tillegg en spesiell tillatelse - konsesjon - for å drive
en del former for fiske. Konsesjonsordninger omfatter i dag i hovedsak
havfiskeflåten.
Konsesjonsordningene fungerer som en adgangsbegrensning
i de ulike fiskeriene. Trålfiske har vært adgangsbegrenset
siden 1939. Etter dette har stadig flere fiskerier blitt konsesjonsregulert,
og underveis er det gjort endringer i vilkårene for konsesjonstildeling. Samtidig
har det vært ordninger som har tillatt sammenslåing
og deling av konsesjoner. Dette har påvirket antall konsesjoner
og antall fartøy med konsesjon. I tabell 2.1 i meldingen
er det gitt en oversikt over hovedkonsesjonene ringnot, torsketrål,
reketrål og industri/nordsjøtrål
fra 1980 til 2006.
Deltakelsen i fiske reguleres også gjennom
deltakeradganger fastsatt med hjemmel i deltakerloven.
Med unntak for fartøy over 28 meter
som fisker med konvensjonelle redskaper og reketrålfisket
sør for 62 grader nord, er adgangsbegrensning gjennom årlige deltakeradganger
kun benyttet i kystfiskeflåten. Det var i 2006 om lag 4 300
deltakeradganger totalt sett. Over halvparten av det totale antall
deltakeradganger er knyttet til fisket etter torsk, hyse og sei
nord for 62 grader nord, og dette understreker betydningen av disse fiskeriene
for kystfiskeflåten. Et fartøy kan ha flere ulike
deltakeradganger.
Ved inngangen til 2007 besto den registrerte
norske fiskeflåten av om lag 7 000 kystfartøy
under 28 meter og rundt 250 havgående fartøy over
28 meter. Fartøy med ringnotkonsesjon skiller seg fra de øvrige
gruppene i tiden etter 1997 i den forstand at gjennomsnittsalderen
har sunket kraftig, fra 26,5 år til 13,4 år. Dette antas å ha
sammenheng med strukturtilpasningen i flåten og den svært
positive lønnsomhetsutviklingen for gruppen i denne perioden.
Gjennomsnittlig motorkraft har hatt en langt sterkere utvikling
enn gjennomsnittslengde. Dette kan delvis skyldes reguleringssystemet, som
er innrettet mot fartøylengde. Gjennomsnittsalderen i fiskeflåten
viser seg å være økende, med unntak av
ringnot er gjennomsnittsalderen for alle gruppene som er vist her,
høyere i dag enn hva den var i 1979. Denne utviklingen
kan på sikt ikke vedvare.
Fartøy hjemmehørende i Nord-Norge
har i hovedsak drevet fiske etter bunnfisk. Disse fiskeriene omtales også som
torskefiskeriene. Fartøy fra Sør-Norge har i større
grad spesialisert seg på fiske etter pelagiske bestander,
noe som gir store volumer, men stort sett lavere verdi per kilo.
Disse fiskeriene omtales som sildefiskeriene. Disse tilpasningene
går langt tilbake i tid, og er først og fremst
et resultat av geografiske og biologiske forhold knyttet til bestandenes
utbredelsesområde og vandringsmønster.
I perioden fra 1977 til 2006 har fartøy
fra Nord-Norge fisket om lag en tredjedel av det norske totalkvantumet,
og fartøy fra Sør-Norge to tredjedeler. Verdimessig
har det omtrent vært en 40/60-fordeling i favør
av fartøy fra Sør-Norge. Etter 1990 har utviklingen
både kvantumsmessig og verdimessig vært relativt stabil.
Fartøyene hjemmehørende i Sør-Norge har
hatt en gunstigere utvikling enn fartøyene fra Nord-Norge.
Ved å splitte tallene på fylkesnivå fremkommer
langt klarere de store svingningene som kjennetegner fiskerinæringen.
For å kunne si noe om situasjonen for fiskeindustrien og
sysselsettingen på land i fylkene som følge av
fiskerivirksomheten, er verdien av ilandførte fangster
i det aktuelle fylket et egnet parameter. Finnmark og Troms er de
to fylkene som har størst andel ilandført fangstverdi
fra fartøy som hører hjemme i samme fylke. For
begge disse utgjør fangstverdien fra fylkets "egne" fartøy
nærmere 60 pst. av den totale ilandførte fangstverdien
i fylket. Hordaland var i 2005 det fylket som hadde den laveste
andelen ilandført fangst fra fartøy hjemmehørende
i samme fylke, med noe over 20 pst.
Nordland er historisk det største fiskerifylket
målt i antall fiskere, fulgt av Møre og Romsdal,
Troms og Finnmark. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig til i
dag. Den overordnede utviklingen gjennom hele forrige århundre
gikk i retning av stadig færre fiskefartøy og
stadig færre fiskere.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Norge ikke
kan regne med betydelige økte andeler av totalkvotene for de
fiskeslag norske fiskere i dag beskatter, og legger derfor til grunn
at det maksimale norske uttaket fra havet ser ut til å ligge
i størrelsesorden omkring 3 millioner tonn.
Komiteen viser også til
at førstehåndsverdien av utbyttet fra havet for
tiden er høy, og at det er fiske av torsk, makrell og sild
som har spesielt stor økonomisk interesse for Norge. Komiteen slutter
seg til Regjeringens anbefaling om at det må utvikles langsiktige forvaltningsmodeller
for å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere
uttaket på et så høyt nivå som
mulig innenfor en bærekraftig ramme.
Komiteen viser videre til at
deltakelse i fisket reguleres gjennom deltakeradganger med hjemmel
i deltakerloven og konsesjonsordningene, som lenge har vært
benyttet i reguleringen av fisket. Komiteen viser
til at det stadig er flere fiskerier som har konsesjonsregulering,
og at utviklingen i tallet på konsesjoner må sees
i sammenheng med ulike strukturvirkemidler i havfiskeflåten
- som kondemneringsordninger, enhetskvoteordning og strukturkvoteordning. Komiteen har
merket seg at gjennomsnittsalderen i store deler av fiskeflåten
er økende, og mener at denne utviklingen ikke kan fortsette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser i den forbindelse til at Regjeringen har varslet at den vil
sette i verk et eget program for fornyelse av kystfiskeflåten,
og videreføre kondemneringsordningen. Det vurderes også å innføre investeringstilskudd
gjennom Innovasjon Norge for investeringer innen kystflåten. Flertallet ber
Regjeringen vurdere tiltak i tråd med dette for å snu
utviklingen og legge til rette for en fornyelse av kystflåten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har videre merket seg at fartøyene hjemmehørende
i Sør-Norge har hatt en gunstigere utvikling
enn fartøyene i Nord-Norge og Trøndelag, og mener
det er en viktig målsetting å bedre utviklingen
i disse områdene.
Dette flertallet har merket seg
at både fangstmengde og fangstverdi i det enkelte fylke
varierer fra år til år, men at tendensene er at
det stadig blir færre fiskefartøy og fiskere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fiskeriressursene
er vår felles eiendom. Det må derfor fastsettes
totalkvoter for de ulike fiskeriene slik at ressursene forvaltes
med sikte på langsiktig og bærekraftig avkastning. Disse
medlemmer ønsker å sikre en optimal utnyttelse
av fiskebestander. Dette kan blant annet gjøres gjennom
omsettelige kvoter og tilrettelegging for et tett samspill mellom
bedrifter, bransjer, forskningsmiljøer og andre aktører.
Bærekraftig beskatning av ressursene
forutsetter internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler. Norge
må derfor bidra til å sikre avtaler og effektiv kontroll
mot uregulert fiske og overbeskatning i internasjonalt farvann.
Det må reageres strengt på overtredelser og andre
former for juks med kvotene.
Disse medlemmer erkjenner at
det er nødvendig med reguleringer av fiskeriene. Disse
medlemmer ønsker en reguleringsmodell med mest
mulig forutsigbarhet. Dette vil gi stabilitet og danne grunnlag
for en bedre planlegging innen næringen. En slik stabilitet
vil oppmuntre til langsiktige investeringer for industrien, fiskerne
og fiskebåteierne. Disse medlemmer ser nytten
av å ha en variert fiskeflåte og anser mangfold, nærhet,
fleksibilitet, finansielle ressurser og stabile rammebetingelser
som positivt for konkurranse, og vil legge til rette for dette.