2.1 Sammendrag

Fiskeflåten påvirkes i stor grad av den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen, og har over tid gjennomgått omfattende endringer. Dette gjelder både på nasjonalt og regionalt nivå.

I meldingen gjennomgås utviklingen i fangstmengde, fangstverdi, antall fartøy og antall fiskere, samt utviklingen i antall deltakeradganger og konsesjoner på nasjonalt nivå. Videre sammenlignes utviklingen mellom Nord-Norge og Sør-Norge, også på fylkesnivå. Gjennomgangen viser at til tross for at fiske er basert på bestander som varierer i størrelse og utbredelse, har den langsiktige utviklingen på nasjonalt nivå fra tidlig i forrige århundre og frem til i dag, likevel vært stabil.

Det maksimale norske uttaket fra havet ser ut til å ligge i størrelsesorden omkring 3 millioner tonn. Ved å utvikle langsiktige forvaltningsmodeller prøver vi å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere uttaket av bestandene på et så høyt nivå som mulig, innenfor en bærekraftig ramme. Noen få arter utgjør hovedtyngden av norsk fangst både med tanke på kvantum og verdi: norsk arktisk torsk, norsk vårgytende sild og makrell. Prisvariasjonen er stor, og synes å variere med fangstmengden slik at lave kvantum motveies av økte priser. Disse tre fiskeslagene står i dag for over 60 pst. av den norske totalverdien.

Det var totalt 13 932 registrerte heltids- og deltidsfiskere i 2006. Stadig færre driver fiske i kombinasjon med andre næringer.

Ved utgangen av 2006 var det 7313 fiskefartøy registrert i merkeregisteret, og antallet fiskere per fartøy hadde økt til omtrent 2.

2.1.1 Konsesjoner og deltakeradganger

Etter deltakerloven - lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst - kan et fartøy ikke nyttes til ervervsmessig fiske uten at det er gitt ervervs­tillatelse fra fiskerimyndighetene. Etter loven kreves i tillegg en spesiell tillatelse - konsesjon - for å drive en del former for fiske. Konsesjonsordninger omfatter i dag i hovedsak havfiskeflåten.

Konsesjonsordningene fungerer som en adgangsbegrensning i de ulike fiskeriene. Trålfiske har vært adgangsbegrenset siden 1939. Etter dette har stadig flere fiskerier blitt konsesjonsregulert, og underveis er det gjort endringer i vilkårene for konsesjonstildeling. Samtidig har det vært ordninger som har tillatt sammenslåing og deling av konsesjoner. Dette har påvirket antall konsesjoner og antall fartøy med konsesjon. I tabell 2.1 i meldingen er det gitt en oversikt over hovedkonsesjonene ringnot, torsketrål, reketrål og industri/nordsjøtrål fra 1980 til 2006.

Deltakelsen i fiske reguleres også gjennom deltaker­adganger fastsatt med hjemmel i deltakerloven.

Med unntak for fartøy over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskaper og reketrålfisket sør for 62 grader nord, er adgangsbegrensning gjennom årlige deltakeradganger kun benyttet i kystfiskeflåten. Det var i 2006 om lag 4 300 deltakeradganger totalt sett. Over halvparten av det totale antall deltakeradganger er knyttet til fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, og dette understreker betydningen av disse fiskeriene for kystfiskeflåten. Et fartøy kan ha flere ulike deltakeradganger.

Ved inngangen til 2007 besto den registrerte norske fiskeflåten av om lag 7 000 kystfartøy under 28 meter og rundt 250 havgående fartøy over 28 meter. Fartøy med ringnotkonsesjon skiller seg fra de øvrige gruppene i tiden etter 1997 i den forstand at gjennomsnittsalderen har sunket kraftig, fra 26,5 år til 13,4 år. Dette antas å ha sammenheng med strukturtilpasningen i flåten og den svært positive lønnsomhetsutviklingen for gruppen i denne perioden. Gjennomsnittlig motorkraft har hatt en langt sterkere utvikling enn gjennomsnittslengde. Dette kan delvis skyldes reguleringssystemet, som er innrettet mot fartøylengde. Gjennomsnittsalderen i fiskeflåten viser seg å være økende, med unntak av ringnot er gjennomsnittsalderen for alle gruppene som er vist her, høyere i dag enn hva den var i 1979. Denne utviklingen kan på sikt ikke vedvare.

2.1.2 Utviklingen i Nord-Norge sammenlignet med Sør-Norge

Fartøy hjemmehørende i Nord-Norge har i hovedsak drevet fiske etter bunnfisk. Disse fiskeriene omtales også som torskefiskeriene. Fartøy fra Sør-Norge har i større grad spesialisert seg på fiske etter pelagiske bestander, noe som gir store volumer, men stort sett lavere verdi per kilo. Disse fiskeriene omtales som sildefiskeriene. Disse tilpasningene går langt tilbake i tid, og er først og fremst et resultat av geografiske og biologiske forhold knyttet til bestandenes utbredelsesområde og vandringsmønster.

I perioden fra 1977 til 2006 har fartøy fra Nord-Norge fisket om lag en tredjedel av det norske totalkvantumet, og fartøy fra Sør-Norge to tredjedeler. Verdimessig har det omtrent vært en 40/60-fordeling i favør av fartøy fra Sør-Norge. Etter 1990 har utviklingen både kvantumsmessig og verdimessig vært relativt stabil. Fartøyene hjemmehørende i Sør-Norge har hatt en gunstigere utvikling enn fartøyene fra Nord-Norge.

Ved å splitte tallene på fylkesnivå fremkommer langt klarere de store svingningene som kjennetegner fiskerinæringen. For å kunne si noe om situasjonen for fiskeindustrien og sysselsettingen på land i fylkene som følge av fiskerivirksomheten, er verdien av ilandførte fangster i det aktuelle fylket et egnet parameter. Finnmark og Troms er de to fylkene som har størst andel ilandført fangstverdi fra fartøy som hører hjemme i samme fylke. For begge disse utgjør fangstverdien fra fylkets "egne" fartøy nærmere 60 pst. av den totale ilandførte fangstverdien i fylket. Hordaland var i 2005 det fylket som hadde den laveste andelen ilandført fangst fra fartøy hjemmehørende i samme fylke, med noe over 20 pst.

Nordland er historisk det største fiskerifylket målt i antall fiskere, fulgt av Møre og Romsdal, Troms og Finnmark. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig til i dag. Den overordnede utviklingen gjennom hele forrige århundre gikk i retning av stadig færre fiskefartøy og stadig færre fiskere.

2.2 Merknader fra komiteen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Norge ikke kan regne med betydelige økte andeler av totalkvotene for de fiskeslag norske fiskere i dag beskatter, og legger derfor til grunn at det maksimale norske uttaket fra havet ser ut til å ligge i størrelsesorden omkring 3 millioner tonn.

Komiteen viser også til at førstehåndsverdien av utbyttet fra havet for tiden er høy, og at det er fiske av torsk, makrell og sild som har spesielt stor økonomisk interesse for Norge. Komiteen slutter seg til Regjeringens anbefaling om at det må utvikles langsiktige forvaltningsmodeller for å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere uttaket på et så høyt nivå som mulig innenfor en bærekraftig ramme.

Komiteen viser videre til at deltakelse i fisket reguleres gjennom deltakeradganger med hjemmel i deltakerloven og konsesjonsordningene, som lenge har vært benyttet i reguleringen av fisket. Komiteen viser til at det stadig er flere fiskerier som har konsesjonsregulering, og at utviklingen i tallet på konsesjoner må sees i sammenheng med ulike strukturvirkemidler i havfiskeflåten - som kondemneringsordninger, enhetskvoteordning og strukturkvoteordning. Komiteen har merket seg at gjennomsnittsalderen i store deler av fiskeflåten er økende, og mener at denne utviklingen ikke kan fortsette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser i den forbindelse til at Regjeringen har varslet at den vil sette i verk et eget program for fornyelse av kystfiskeflåten, og videreføre kondemneringsordningen. Det vurderes også å innføre investeringstilskudd gjennom Innovasjon Norge for investeringer innen kystflåten. Flertallet ber Regjeringen vurdere tiltak i tråd med dette for å snu utviklingen og legge til rette for en fornyelse av kystflåten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har videre merket seg at fartøyene hjemmehørende i Sør-Norge har hatt en guns­tigere utvikling enn fartøyene i Nord-Norge og Trøndelag, og mener det er en viktig målsetting å bedre utviklingen i disse områdene.

Dette flertallet har merket seg at både fangstmengde og fangstverdi i det enkelte fylke varierer fra år til år, men at tendensene er at det stadig blir færre fiskefartøy og fiskere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fiskeriressursene er vår felles eiendom. Det må derfor fastsettes totalkvoter for de ulike fiskeriene slik at ressursene forvaltes med sikte på langsiktig og bærekraftig avkastning. Disse medlemmer ønsker å sikre en optimal utnyttelse av fiskebestander. Dette kan blant annet gjøres gjennom omsettelige kvoter og tilrettelegging for et tett samspill mellom bedrifter, bransjer, forskningsmiljøer og andre aktører.

Bærekraftig beskatning av ressursene forutsetter internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler. Norge må derfor bidra til å sikre avtaler og effektiv kontroll mot uregulert fiske og overbeskatning i internasjonalt farvann. Det må reageres strengt på overtredelser og andre former for juks med kvotene.

Disse medlemmer erkjenner at det er nødvendig med reguleringer av fiskeriene. Disse medlemmer ønsker en reguleringsmodell med mest mulig forutsigbarhet. Dette vil gi stabilitet og danne grunnlag for en bedre planlegging innen næringen. En slik stabilitet vil oppmuntre til langsiktige investeringer for industrien, fiskerne og fiskebåteierne. Disse medlemmer ser nytten av å ha en variert fiskeflåte og anser mangfold, nærhet, fleksibilitet, finansielle ressurser og stabile rammebetingelser som positivt for konkurranse, og vil legge til rette for dette.