Justisdepartementet foreslår å utvide rammene for
å inngå bilaterale avtaler med andre land om overføring av domfelte.
Forslaget er et ledd i regjeringens arbeid for å effektivisere behandlingen
av saker om soningsoverføring. Det foreslås videre å gi lokalt nivå
i kriminalomsorgen myndighet til å treffe avgjørelser om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll i tråd med hovedregelen i straffegjennomføringsloven
§ 6 første ledd. Forslaget inneholder også en konsekvensendring
av straffeloven 2005 § 37 bokstav f.
I proposisjonen foreslår departementet også
at Stortinget samtykker til inngåelse av avtale mellom Norge og
Romania av 20. september 2010 om overføring av domfelte. I denne
innstillingen behandles kun lovendringene. Det vises til egen innstilling
om vedtak om samtykke til avtalen mellom Norge og Romania.
Lov om overføring av domfelte 20. juli 1991
nr. 67 gir i dag hjemmel til å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring.
Loven oppstiller en viktig skranke for inngåelse av nye bilaterale
avtaler om soningsoverføring. Det kan bare inngås avtaler som baserer
seg på soningsoverføring etter samtykke fra domfelte, alternativt
at domfelte har rømt fra domsstaten eller er endelig utvist.
Det er i EU utarbeidet en ny rammebeslutning om
soningsoverføring. Rammebeslutningen er ment å forenkle og effektivisere
prosessen rundt soningsoverføringer som i dag følger av den europeiske
konvensjonen og tilleggsprotokollen. Den dreier seg i korthet om
at statene i større grad forplikter seg til å anerkjenne hverandres dommer
og motta egne borgere til fortsatt soning av en dom idømt i en annen
EU-stat. Rammebeslutningen gjelder overføring av straffegjennomføring
både når domfelte allerede sitter fengslet i domslandet, og når
han har rømt til eller av andre grunner befinner seg på fullbyrdingslandets
territorium. Den dekker dermed de tilfeller som i dag reguleres
av gyldighetskonvensjonen, overføringskonvensjonen og tilleggsprotokollen,
samt Schengen-avtalens bestemmelser om overføring.
Rammebeslutningen vil tre i kraft i EUs medlemsstater
11. desember 2011. Samtlige EU-stater (bortsett fra Polen som har
fått fem års utsettelse av implementeringen) vil dermed forholde
seg til et nytt regelsett når det gjelder soningsoverføring.
Både hensynet til å praktisere det samme regelverk
som EUs medlemsland benytter, og hensynet til å overføre flere utenlandske
domfelte til sine hjemland, taler for en tilslutningsavtale til
EUs rammebeslutning. Det er likevel realistisk å anta at dette vil
ta noe tid. I mellomtiden anser departementet det for hensiktsmessig å
inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring som bygger på de samme
prinsippene som EUs rammebeslutning med enkelte relevante land.
Selv om antall soningsoverføringer har variert de
senere årene – fra 26 i 2007, 12 i 2008, 30 i 2009 og til 41 i 2010
– øker tallene jevnt og trutt i tråd med regjeringens prioriterte
mål. Departementet tror tilbakeføring til et kriminalitetsfritt liv
etter soning blir lettere hvis domfelte gjennomfører straffen der
vedkommende skal løslates. Dessuten fører en oppgang i antall soningsoverføringer
til økt kapasitet i norske fengsler. Også kriminalitetsutviklingen, herunder
økende grenseoverskridende kriminalitet, taler for å soningsoverføre
flere. Rask soningsoverføring til hjemlandet kan i større grad forhindre
utvikling av nye kriminelle nettverk på tvers av landegrenser.
For å øke antallet overføringer ytterligere
er det både behov for tiltak som kan styrke samarbeidet med andre
land, og tiltak som er egnet til å effektivisere saksbehandlingen.
Forslaget til lovendring er et ledd i dette arbeidet. Ved å oppheve § 12
annet ledd utvides hjemmelen for å inngå andre bilaterale avtaler
om soningsoverføring. Dette vil åpne for å overføre flere utenlandske innsatte.
Lovendringen er også viktig for på sikt å kunne inngå en tilslutningsavtale
til EUs rammebeslutning.
Departementet mener at domfeltes rettssikkerhet er
meget godt ivaretatt også om kravene i overføringsloven § 12 annet
ledd faller bort. Kriminalomsorgen vurderer i hver enkelt sak om overføring
bør skje, og denne vurderingen knytter seg særlig til de eventuelle
innsigelser domfelte måtte ha mot en overføring. I saker hvor det foreligger
opplysninger som tilsier at innsattes menneskerettigheter vil kunne
krenkes, foretar departementet en nærmere vurdering av disse opplysningene,
og gjør nærmere undersøkelser dersom dette anses nødvendig.
Hvis innsatte ikke har anført særlige grunner
for hvorfor vedkommende ikke ønsker å overføres, og det heller ikke
er andre konkrete opplysninger i saken som tilsier at en soningsoverføring
vil stride mot domfeltes menneskerettigheter, fattes det vedtak
om overføring så fremt de øvrige vilkårene etter konvensjonen er
oppfylt.
Norsk rett har ikke saksbehandlingsregler for
behandling av anmodninger om samtykke til frafall av spesialitetsprinsippet
ved soningsoverføring. Det er behov for å hjemle slike regler i
overføringsloven. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet
på dette punkt.
Fra 1. september 2008 startet Justisdepartementet
opp et prøveprosjekt i seks fylker for å teste ut en ny gjennomføringsform
utenfor fengsel, straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Ordningen
er ment som et tiltak for å øke kvaliteten i soningen ved å gi domfelte
mulighet til å ivareta sine sosiale og økonomiske forpliktelser
og dermed bidra til å redusere tilbakefall til ny kriminalitet.
Ordningen kan bare benyttes hvis den idømte fengselsstraffen eller
resterende tid frem til forventet prøveløslatelse er inntil fire måneder.
Straffegjennomføringsloven fastsetter hvem som
har myndighet til å treffe avgjørelser etter straffegjennomføringsloven.
Lokalt nivå i kriminalomsorgen, dvs. det enkelte fengsel og det
enkelte friomsorgskontor, treffer de fleste avgjørelsene om straffegjennomføring.
Kriminalomsorgsregionene har avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning
er klageinstans.
Departementet går inn for å endre straffegjennomføringsloven
§ 6 annet ledd slik som foreslått i høringsnotatet. Endringen innebærer at
lokalt nivå kan treffe avgjørelser om straffegjennomføring med elektronisk
kontroll med regionalt nivå som klageorgan.
Etter gjeldende rett kan domstolen sette program mot
ruspåvirket kjøring (tidligere promilleprogram) som vilkår i en
betinget dom. Domstolen kan bare sette programmet som vilkår hvis lovbryteren
er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, og har problem
med alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (tidligere
alkoholproblem).
Ved en forglemmelse kom blant annet vilkåret om
alkoholproblem ikke med i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28. Departementet
foreslår derfor å ta inn vilkåret i den nye straffeloven § 37 bokstav
f, da det åpenbart ikke har vært meningen å gjøre noen realitetsendring
på dette punktet.
Forslaget vil legge til rette for å øke antall
soningsoverføringer. Økt antall soningsoverføringer bidrar til å
frigjøre plasser til varetekt og til domsinnsatte som skal tilbakeføres
til det norske samfunnet, og vil således innebære en besparelse.
Hvor stor økningen blir, avhenger særlig av hvor mange bilaterale
avtaler som blir inngått som følge av utvidede rammer. Tilslutning
til EUs rammeavtale vil ytterligere bidra til å øke antall soningsoverføringer.
Departementet foreslår dessuten i lovproposisjonen
å overføre avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll fra regionalt til lokalt nivå i kriminalomsorgen.
Forslaget innebærer at enkelte arbeidsoppgaver overføres til lokalt
nivå. I en overgangsfase vil det være behov for noe opplæring og
tilpassing av rutiner og systemer som følge av endrede ansvarsforhold.
Samlet sett antas forslaget å kunne gjennomføres innenfor uendret
ressursnivå.
Forslaget om tilføyelse i straffeloven 2005
§ 37 bokstav f vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til Prop. 82 LS (2010–2011) om endringer i lov om overføring
av domfelte mv. (avtaler om soningsoverføring og prosedyre ved unntak
fra spesialitetsprinsippet) og vedtak om samtykke til inngåelse
av avtale mellom Norge og Romania av 20. september 2010 om overføring
av domfelte. Da proposisjonen både foreslår lovendringer og et forslag
om godkjenning av avtale om soningsoverføring av domfelte, fremmer komiteen to
innstillinger. I denne innstillingen fremmer komiteen innstilling
til lov om endringer i lov om overføring av domfelte mv. (avtaler
om soningsoverføring og prosedyre ved unntak fra spesialitetsprinsippet).
Komiteen støtter regjeringens
arbeid med soningsoverføring av utenlandske straffedømte uten opphold
i Norge tilbake til sitt hjemland for å sone sin straff der.
Komiteen viser til at det de
senere årene har vært en sterk økning i antall innsatte med utenlandsk
statsborgerskap i norske fengsler. Rundt 30 pst. av de innsatte
er utlendinger, og mange av disse har hverken oppholdstillatelse
eller tilknytning til Norge. Komiteen finner grunn til
å anta at flere av disse kommer hit til landet kun i den hensikt
å begå kriminalitet. Det faktum at disse straffedømte ikke skal
tilbakeføres til det norske samfunnet, gjør at komiteen mener
det er riktig å tilpasse lovverket, og inngå avtaler om soningsoverføringer
med de mest aktuelle landene, slik at de straffedømte soner sin
straff i hjemlandet. Det er etter komiteens mening hensiktsmessig
at straffedømte soner sin straff i det landet de skal tilbakeføres
til etter endt soning. Komiteen mener det må være
en forutsetning for soningsoverføringen at landet den domfelte overføres
til, har ratifisert sentrale/relevante menneskerettighetskonvensjoner
og at en overføring ikke vil være i strid med disse/slike.
Komiteen viser for øvrig til
det økende behovet for fengselsplasser som blant annet er begrunnet
i økningen av antall kriminelle utlendinger, og vil tro at overføring
av domfelte utlendinger til hjemlandet vil bedre på kapasitetssituasjonen
i Norge.
Komiteen er svært opptatt av
denne problemstillingen og deler regjeringens målsetting om å overføre
flest mulig av de domfelte uten opphold tilbake til sitt hjemland. Komiteen mener
tiltakene regjeringen allerede har iverksatt, og nå foreslår i Prop.
82 LS (2010–2011), er målrettede tiltak som vil medføre at flere
domfelte overføres til sitt hjemland.
Komiteen viser til at EU har
utarbeidet en ny rammebeslutning om soningsoverføring som skal effektivisere
og forenkle soningsoverføringer innad i EU-landene. Denne rammebeslutningen
vil tre i kraft i medlemslandene 11. desember i år (2011). Komiteen støtter regjeringens
ambisjon om å slutte seg til EUs rammebeslutning. Da denne prosessen
antas å ta noe tid, støtter komiteen departementets forslag
om å utvide rammene for å inngå bilaterale avtaler med aktuelle
land om overføring av domfelte gjennom de foreslåtte lovendringene. Disse
lovendringene vil også være et viktig ledd i arbeidet med å få en
tilslutning til EUs nye rammebeslutning om soningsoverføringer.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
også foreslås endringer i avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll, og en presisering av at alkoholproblem også
er et vilkår for å kunne idømmes program mot ruspåvirket kjøring. Komiteen støtter
presiseringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter forslaget til endring av straffegjennomføringsloven § 6
annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at soning med elektronisk kontroll kan
oppfattes som en mildere reaksjonsform på lovbrudd enn soning i
fengsel, som er alternativet.
Disse medlemmer viser videre
til forskrift til lov om straffegjennomføring § 7-3 fjerde ledd:
«Dersom det anses utilrådelig skal straffegjennomføring
med elektronisk kontroll ikke innvilges. I de tilfeller der det
aktuelle lovbruddet er begått i eget hjem eller mot medlemmer av husstanden,
eller det dreier seg om volds- eller seksualforbrytelser, skal domfelte
som hovedregel ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk
kontroll. Dersom domfelte er dømt for volds- eller seksualforbrytelse
mot en person som domfelte bodde eller fortsatt bor sammen med,
skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges.»
Disse medlemmer viser til at
det etter forskriften fortsatt vil være mulig å overføre gjerningspersoner
som er dømt for volds- eller seksualforbrytelser, til straffegjennomføring med
elektronisk kontroll, selv om dette som hovedregel ikke skal innvilges. Disse
medlemmer deler ikke regjeringens syn om at straffegjennomføring
med elektronisk kontroll skal være et alternativ for personer som
er dømt for volds- eller seksualforbrytelser. Disse medlemmer mener
at straffegjennomføring med elektronisk kontroll bør forbeholdes
unge lovbrytere, som ikke er domfelt for mange eller alvorlige lovbrudd.
Slik kan utdanning eller arbeid videreføres, og risikoen for at
den unge kommer inn i en kriminell løpebane, reduseres. Personer
som er dømt for alvorlig kriminalitet, bør ikke innvilges straffegjennomføring
med elektronisk kontroll.
Videre ser disse medlemmer at
det kan virke uheldig i enkelte tilfeller hvor den straffedømte er
uten egnet bolig for soning og ikke vil kunne bli innvilget straffegjennomføring
med elektronisk kontroll. Ved gjentakelse av en kriminell handling
begått av personer som tidligere har fått innvilget straffegjennomføring
med elektronisk kontroll, vil muligheten for elektronisk soning falle
bort. Disse medlemmer mener at denne type hjemmesoning
ikke skal kunne benyttes av personer på slutten av en lengre idømt
straff, da dette vil virke som avkorting av den ordinære straffen.
Ved at avgjørelsesmyndigheten flyttes til et
lavere nivå i forvaltningen, mener disse medlemmer at
sannsynligheten øker for ulik praksis. Vurderingstemaene er i stor
grad skjønnspregede, og dette åpner for ulike tolkninger ved de
ulike fengslene. Disse medlemmer vektlegger enhetlig
straffegjennomføring.
Etter disse medlemmers syn er
det sannsynlig at personer som er dømt for slike handlinger vil
kunne få ulike svar på sine søknader, avhengig av hvilket fengsel
de har sonet ved. Det bør, etter disse medlemmers oppfatning,
ikke utformes systemer innen kriminalomsorgen som ikke sikrer likebehandling
i avgjørelser om soningsformer. Disse medlemmer mener
at det ikke er tilfredsstillende at avgjørelser om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll skal avgjøres på et lokalt nivå.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene ved behandlingen av Innst. O. nr. 82 (2006–2007)
i merknadene til saken ikke problematiserte at det etter norsk rettstradisjon
er opp til domstolene å avgjøre hva slags straff gjerningspersonen
skal dømmes til. Disse medlemmer er fortsatt motstandere
av at dette skal avgjøres av Kriminalomsorgen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov om overføring av domfelte mv. (avtaler
om soningsoverføring og prosedyre ved
unntak fra spesialitetsprinsippet)
I
I lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte
gjøres følgende endringer:
Ny § 7 a skal lyde:
Ved anmodning fra fullbyrdingsstaten etter tilleggsprotokollen
artikkel 3 fjerde ledd bokstav a gjelder prosedyrene for vurdering
av utlevering eller overlevering tilsvarende.
§ 12 annet ledd oppheves.
Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd. Nytt
annet ledd annet punktum skal lyde:
I slike tilfeller kreves likevel samtykke fra
domfelte.
Nåværende fjerde ledd blir nytt tredje ledd.
I lovens del B, etter artikkel 25, i tilleggsprotokollen
av 18. desember 1997 til den europeiske konvensjon av 21. mars 1983
om overføring av domfelte, skal artikkel 3 nr. 4 bokstav a lyde
slik i norsk oversettelse:
a) når domsstaten tillater det; anmodning om til-latelse
skal fremmes sammen med alle relevante dokumenter og en rettsprotokoll
inneholdende den domfeltes forklaring; tillatelse skal
gis når den straffbare handling som ligger til grunn for anmodningen,
i seg selv ville begrunnet utlevering etter domsstatens
lov, eller når bare straffeomfanget ville utelukke utlevering;
II
I lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff
mv. gjøres følgende endring:
§ 6 annet ledd første punktum skal
lyde:
Regionalt nivå treffer avgjørelse i alle saker etter §
11, § 37 fjerde ledd og syvende ledd tredje punktum, §
38 tredje og fjerde ledd, § 44 annet ledd og § 58 annet ledd.
III
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres følgende
endring:
§ 37 bokstav f skal lyde:
f) gjennomføre narkotikaprogram med domstolskontroll
eller program mot ruspåvirket kjøring for personer som
er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 22 første
ledd, og som har problem med alkohol eller annet berusende eller
bedøvende middel, forutsatt at domfelte har samtykket til å gjennomføre
programmene,
IV
Loven trer i kraft straks.
Oslo, i justiskomiteen, den 31. mai 2011
Per Sandberg |
Tove-Lise Torve |
leder |
ordfører |