Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som skal erstatte
kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. I tillegg foreslås
det endringer i andre lover, blant annet i pasientrettighetsloven
og spesialisthelsetjenesteloven.
Proposisjonen er en oppfølging av St.meld. nr. 47
(2008–2009) Samhandlingsreformen og Innst. 212 S (2009–2010) Innstilling
fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og om en ny
velferdsreform. I tillegg følger proposisjonen opp NOU 2004:18 Helhet
og plan i sosial- og helsetjenestene og NOU 2005:3 Fra stykkevis
til helt – En sammenhengende helsetjeneste.
Forslaget til ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov
tydeliggjør kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester («sørge-for-ansvar»),
uten at kommunene samtidig pålegges bestemte måter å organisere
tjenestene på. Kommunens plikter skal videreføres, men pliktene
foreslås utformet mer overordnet og profesjonsnøytralt. I forslaget
oppheves det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester.
I stedet foreslås en felles helse- og omsorgstjeneste med felles
regelverk, herunder felles klage- og tilsynsinstans. Det foreslås
at helsepersonelloven skal gjelde for alt personell som yter tjenester
etter den nye loven.
Forslaget innebærer at pasient- og brukerrettigheter
knyttet til kommunale helse- og omsorgstjenester videreføres, men
at de samles i pasientrettighetsloven. Det foreslås lovregulert at
kommuner og regionale heleforetak skal legge til rette for samhandling
mellom ulike deltjenester og med andre tjenesteytere. Det foreslås
også å innføre et nytt avtalesystem mellom tjenestenivåene.
Høringsnotat om forslag til ny lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester ble sendt på høring i oktober 2010 med
høringsfrist i januar 2011. 493 høringsinstanser har uttalt seg
om forslaget.
Det redegjøres for omfang, utviklingstrekk og framtidige
utfordringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Det har de senere årene vært gjennomført mange reformer
og oppgaveoverføringer til kommunene. I perioden 1984–1991 ble det
gjennomført tre store reformer der samordning av ansvar på lokalt
nivå var et sentralt siktemål:
Ved kommunehelsereformen
fra 1984 fikk kommunene ansvar for all primærhelsetjeneste.
Ved sykehjemsreformen fra 1988 fikk kommunene
overført ansvaret for sykehjem fra fylkeskommunene.
Ved reformen for psykisk utviklingshemmede
i 1991 ble de fylkeskommunale institusjonene nedlagt og ansvaret
for tjenestetilbudet overført til kommunene.
Den kommunale omsorgstjenesten har blitt mer enn
fordoblet som en følge av disse reformene.
Utviklingen de siste ti årene har medført en sterkere
målretting av ressursene til personer med omfattende behov. Den
største gruppen mottakere av omsorgstjenester er personer over 80
år. Mye av veksten i de kommunale utgiftene de senere årene er imidlertid
knyttet til økningen i antall yngre brukere. Gruppen yngre tjenestemottakere
har fordoblet seg de siste 10 årene og utgjør i dag vel 50 000 av
hjemmetjenestens 160 000 brukere. Hjemmetjenesteinnsatsen har endret
seg fra i hovedsak å være et hjemmehjelpstilbud med praktisk bistand
til i stadig større grad å bli et behandlings- og pleietilbud. Antall brukere
som bare mottar hjemmehjelp er blitt redusert.
Det understrekes at prioriteringene mellom spe-sialisthelsetjenesten
og helse- og omsorgstjenesten bør styres av prinsippet om laveste
effektive omsorgsnivå.
Viktige oppgaver for den framtidige kommunale helse-
og omsorgstjenesten oppsummeres til å omhandle samarbeid, kompetanse,
forebygging, egenmestring, behandling, omsorg og rehabilitering.
Det understrekes at de overordnede mål for helse-
og omsorgstjenestene ligger fast: Befolkningen skal sikres lik tilgang
til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av
diagnose eller behov, alder, kjønn, personlig økonomi og bosted.
Det er et prinsipielt utgangspunkt for regjeringen at
kommunene selv organiserer sine tjenester ut fra lokale forhold
og behov.
Harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning
og oppfølging av samhandlingsmeldingen har vært viktige føringer
for forslaget til ny lovregulering.
Det overordnede målet med lovforslaget er å
legge til rette for bedre samhandling, større tverrfaglig samarbeid
og helhetlige løsninger i kommunene. Et felles begrep for tjenestene
i den nye loven kan etter departementets mening bidra til at dette
målet nås. Departementet har valgt å benytte fellesbegrepet «helse-
og omsorgstjenester». Det understrekes at begrepsbruken ikke skal
innsnevre forståelsen av det sosialfaglige arbeidet som utføres
i kommunen.
Forslaget om en felles lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester som skal oppta gjeldende kommunehelsetjenesteloven
og de resterende deler av sosialtjenesteloven er ment å skulle gi
et bedre grunnlag for å oppnå et oversiktlig og helhetlig regelverk.
Forslaget innebærer at øvrig helselovgivning som
utgangspunkt skal komme til anvendelse på alle tjenestene etter
den nye loven. Dette betyr at klageadgang, tilsyn, personellets
yrkesutøvelse m.m. vil bli regulert i andre lover, og at det i den nye
loven som hovedregel ikke vil være nødvendig å skille mellom helsetjenester
og andre tjenester.
Departementet mener det er viktig å utforme
en formålsbestemmelse som presiserer et felles verdigrunnlag for
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at det i tillegg må
legges vekt på å oppnå en formålsbestemmelse som kan bidra til å
fremme samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten. Departementet mener
at lovens formålsbestemmelse også bør underbygge at likeverdige
helse- og omsorgstjenester er viktig for befolkningens helse, velferd
og trygghet, selv om helse og omsorg først og fremst skapes utenfor
helse- og omsorgssektoren.
Lovens saklige virkeområde foreslås å være helse-
og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunen eller private
med avtale med kommunen. Det foreslås hjemmel for at departementet
i forskrift kan bestemme hva som er helse- og omsorgstjenester.
Med hensyn til lovens stedlige virkeområde foreslås det forskriftshjemmel
for lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og på norske skip
i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk
og på installasjoner og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.
Det redegjøres nærmere for forholdet mellom lovforslaget
og, helsepersonelloven, pasientrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven pasientskadeloven,
helseregisterloven, lov om råd for menneske med nedsett funksjonsevne, tannhelsetjenesteloven,
psykisk helsevernloven, ny lov om folkehelsearbeid, barnevernloven,
lov om sosiale tjenester i Nav, sameloven, helseforetaksloven diskrimineringslovgivningen
og internasjonale menneskerettigheter.
Departementet foreslår at helsepersonellovens bestemmelser
som hovedregel skal få anvendelse for alt personell etter den nye
loven. Det foreslås videre at departementet i forskrift skal kunne
gjøre unntak fra eller særskilte tilpasninger til enkelte bestemmelser
i helsepersonelloven for personell som ikke er helsepersonell, og som
yter helse- og omsorgstjenester.
Det foreslås å endre definisjon av helsehjelp
i loven § 3 slik at denne blir i samsvar med definisjonen av helsehjelp
i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c, hvor også «pleie- og omsorgsformål»
er inkludert.
Det foreslås videre at det i helsepersonelloven § 3
fjerde ledd vises til institusjon som hører under ny helse- og omsorgstjenestelov
til erstatning for kommunehelsetjenesteloven, og at det inntas en
hjemmel for at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser
om hvilke institusjoner som skal omfattes av bestemmelsen.
Det foreslås å samordne reglene om taushetsplikt
ved at helsepersonellovens regler om taushetsplikt skal gjelde for
alt personell som tilbyr eller yter hjelp eller tjenester som omfattes
av forslaget til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. I
tillegg foreslås enkelte innstramninger i den taushetsplikten som
følger av forvaltningsloven, og som enhver som yter tjeneste eller
arbeid for et forvaltningsorgan, er bundet av.
Departementet foreslår å videreføre sosialtjenesteloven
§ 2-5 andre ledd og kommunehelsetjenesteloven § 6-3 andre ledd med
en ordlyd utformet etter modell fra spesialisthelsetjenesteloven
§ 6-2, jf forslag til ny lov § 5-9 om opplysningsplikt til Statens
helsetilsyn og Fylkesmannen.
Departementet foreslår at helsepersonelloven § 16
andre ledd bestemmer at departementet i forskrift kan fastsette
nærmere bestemmelser om utdeling av legemidler på grunnlag av ordinering gjennom
virksomhetens helsefaglige prosedyrer.
Etter departementets vurdering er det grunn
til å skille mellom reglene i forvaltningsloven som gjelder for
all virksomhet som forvaltningsorganer driver (kapittel II og III),
og reglene som bare gjelder for enkeltvedtak (kapittel IV-VI). Departementet
mener det ikke er grunn til å unnta reglene i forvaltningsloven
kapittel II og III når det gjelder kommunens virksomhet etter den
nye loven. Forslaget innebærer at forvaltningsloven får utvidet
anvendelse.
Departementet foreslår at forvaltningsloven
skal gjelde for kommunens virksomhet med de sær-reglene som følger
av den nye loven, jf. lovforslaget § 2-2. I tillegg er det vist
til pasient- og brukerrettighetsloven. Forslaget innebærer at forvaltningsloven
vil gjelde i den grad den nye loven eller pasient- og brukerrettighetsloven ikke
regulerer det aktuelle spørsmålet på en annen måte.
Det foreslås at reglene i forvaltningsloven
kapittel IV og V som utgangspunkt ikke bør gjelde ved tildeling
og avslag på hjelp etter pasientrettighetsloven, men at reglene
om enkeltvedtak likevel skal gjelde ved tildeling av tjenester etter den
nye loven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til d og avgjørelser
etter §§ 3-6 og 3-8. Forslaget innebærer at reglene om enkeltvedtak
skal gjelde for tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven,
helsetjenester i hjemmet og plass i institusjon.
Det foreslås unntak fra reglene om enkeltvedtak ved
tildeling av tjenester som skal dekke akutte eller kortvarige behov.
Departementet mener det er hensiktsmessig å sette en grense ved
tildeling av tjenester som forventes å vare kortere enn to uker.
Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at de øvrige
reglene i forvaltningsloven, gjelder i disse tilfellene. Departementet foreslår
at det presiseres i lovteksten at for vedtak om tjenester «som forventes
å vare lenger enn to uker», skal forvaltningslovens regler om enkeltvedtak
følges.
Forslaget til lovregulering av kommunens overordnede
ansvar for å sørge for helse- og omsorgstjenester er en videreføring
og presisering av gjeldende rett. Begrepet «sørge for» pålegger kommunen
ansvaret for at tjenestene gjøres tilgjengelige for dem som har
rett til å motta tjenester. Kommunene skal fortsatt kunne velge
om de ønsker å utføre de nødvendige tjenestene selv eller inngå
avtale om dette med andre. Departementet foreslår å tydeliggjøre
dette i lov, jf. lovforslaget § 3-1 femte ledd.
Oppholdsprinsippet legges til grunn både for ansvaret
om yte tjenestene, og ansvaret for å finan-siere tjenestene.
Departementet foreslår å lovfeste i ny § 3-1
tredje ledd at kommunens ansvar for å sørge for de aktuelle tjenestene
innebærer en plikt til å «planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere
virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar
med krav i lov eller forskrift».
Hjemlene i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 a og
sosialtjenesteloven § 2-1 tredje ledd om at Kongen kan gi forskrifter
om ansvaret, foreslås videreført i ny lov. Forskriftshjemlene i
nevnte lovbestemmelser som gir adgang til å gi forskrift om internkontroll
foreslås ikke videreført i ny lov da departementet anser gjeldende
forskriftshjemmel i tilsynsloven § 7 for å være tilstrekkelig.
Departementet foreslår å presisere i spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-1 a, nytt tredje ledd, at det regionale helseforetakets ansvar
etter første ledd innebærer en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere
og korrigere virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold
er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift.
For å tydeliggjøre kravet til helhetlige og
koordinerte tjenester foreslår departementet å videreføre dagens
kommunehelsetjenestelov § 1-4 fjerde ledd, jf. lovforslaget § 3-4
andre ledd. For regionale helseforetak, er slik plikt foreslått
i ny § 2-1 e i spesialisthelsetjenesteloven.
Det redegjøres for gjeldende retts bestemmelser om
kommunens plikt til å tilby eller yte helse- og omsorgstjenester.
Departementet foreslår at ny lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester i størst mulig grad skal innrettes mot en rendyrket
«pliktlov» eller «tjenestelov» for kommunen. Den enkelte pasient
eller brukers rettigheter foreslås samlet i pasientrettighetsloven.
Departementet foreslår videre en lovreguleringsform
som i mindre grad lister opp kommunens konkrete tjenester/oppgaver
i lovteksten. Departementet mener at det vil være mer hensiktsmessig
med en lov som angir rammene for kommunens ansvar, og som legger
til rette for at kommunene i større grad selv kan organisere sine
tjenester på en måte som sikrer at det kan foretas en helhetlig
og integrert helse- og omsorgsfaglig vurdering, oppfølging og behandling av
den enkeltes behov.
Departementet foreslår en lovregulering som
i all hovedsak er profesjonsnøytral. Departementet ser imidlertid
at det kan være behov for nasjonale føringer og mer detaljerte krav
på enkelte områder og foreslår blant annet uttrykkelig å innta følgende
etterspurte tjenestebeskrivelser i loven: «legevakt», «helsetjenester
i hjemmet», «plass i institusjon, herunder sykehjem» og «personlig
assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt».
Departementet foreslår å videreføre hjemmelen
i kommunehelsetjenesteloven § 4-2 andre ledd for å kunne gi forskrift
om privat helsevirksomhet i kommunen.
Departementet anser at avtaler om å yte tjenester for
det offentlige mot kompensasjon ikke skal omsettes i det private
markedet, og mener at prinsippet er så viktig at det bør lovfestes,
jf. forslag til ny lov § 3-1 femte ledd.
For å definere og tydeliggjøre begrepet «nødvendige
helse- og omsorgstjenester» foreslås en nærmere angivelse av de
oppgaver som typisk faller inn under begrepet, jf. lovforslaget
§ 3-2 første ledd.
For å tydeliggjøre kommunens ansvar for psykisk
helsetjeneste og for nødvendige helse- og omsorgstjenester til mennesker
med rusrelaterte problemer og konsekvenser av rusmiddelproblemene
har departementet foreslått at det i lovforslaget § 3-1 andre ledd
inntas en presisering av dette.
Lovforslaget § 3-2 første ledd nr. 1 omhandler kommunens
plikt til å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester. De konkrete
lovpålagte forebyggende helse- og omsorgstjenestene er helsetjeneste
i skoler og helsestasjonstjeneste.
Kommunens ansvar for svangerskaps- og barsel-omsorgstjenester,
foreslås lovfestet i lovforslaget § 3-2 første ledd nr. 2.
Det foreslås å lovfeste kommunens ansvar for hjelp
ved ulykker og andre akutte situasjoner i lovforslaget § 3-2 første
ledd nr. 3, og kommunens ansvar for utredning, diagnostisering og
behandling foreslås lovfestet i lovforslaget § 3-2 første ledd nr.
4.
Sosial, psykososial og medisinsk habilitering
og rehabilitering foreslås lovfestet tjenesten i lovforslaget § 3-2
første ledd nr. 5.
Det framgår av lovforslaget § 3-2 første ledd
nr. 6 at kommunens ansvar for andre helse- og omsorgstjenester blant
annet skal omfatte helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse,
herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, plass i
institusjon, herunder sykehjem og avlastningstiltak.
Når det gjelder omsorgslønn, foreslår departementet
at gjeldende rett videreføres uendret, jf. lovforslaget § 3-6.
Departementet foreslår en bestemmelse om boliger
til vanskeligstilte som vil innebære en videreføring av gjeldende
rett, jf. lovforslaget § 3-7.
Det vises til at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet
for 2006 ba regjeringen om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt
personlig assistent, jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2005–2006).
I forslag til ny helse- og omsorgstjenestelov foreslås det ikke
å innføre en individuell rett til å kreve en bestemt type tjeneste,
heller ikke ordningen brukerstyrt personlig assistanse. Departementet
foreslår derimot en særskilt plikt for kommunen til å ha et tilbud
om brukerstyrt personlig assistanse. Dette innebærer en videreføring
av gjeldende rett, og det foreslås at plikten framgår av en egen
bestemmelse, jf. lovforslaget § 3-8. Departementet foreslår at «personlig
assistanse» i lovteksten konkretiseres til blant annet å omfatte
«praktisk bistand og opplæring og støttekontakt».
For å tydeliggjøre kommunens ansvar for helse- og
omsorgstjenester for innsatte i fengsler i kriminalomsorgen foreslår
departementet at denne tjenesten bør komme til uttrykk i en egen lovbestemmelse
(§ 3-9) som viderefører gjeldende rett.
Departementet foreslår at kommunens plikt til
å sørge for transport av behandlingspersonell lovfestes i lovforslaget
§ 5-1.
Departementet foreslår at det i loven § 3-2
andre ledd inntas en hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser
om krav til innhold i tjenestene. Dette er i stor grad videreføring
av gjeldende rett. Departementet foreslår i tillegg at det i lovforslaget
inntas en bestemmelse om kommunens ansvar for å sikre tilstrekkelig
fagkompetanse i de ulike helse- og omsorgstjenestene, jf. lovforslaget
§ 4-1 første ledd bokstav d. I bestemmelsens andre ledd foreslås
det hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om kommunens
plikt etter første ledd bokstav d. Departementet viser også til
at Helsedirektoratet etter lovforslaget 12-5 skal kunne gi nasjonale faglige
retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer.
Kommunene har i dag ikke en plikt til å ha døgnopphold
for øyeblikkelig hjelp, men en del kommuner har likevel bygd ut
et slikt tilbud.
Det framholdes at erfaringer tyder på at det
er for mange pasienter som behandles og gis omsorg i spesialisthelsetjenesten,
sett i forhold til hva en naturlig arbeidsdeling med kommunene skulle tilsi.
Departementet ønsker å støtte opp under en utvikling
hvor kommunene selv mottar og vurderer om pasientene kan få gode
helse- og omsorgstilbud i kommunen, eller om pasienten må henvises
til spesialisthelsetjenesten. Departementet foreslår derfor å presisere
i ny lov at kommunen skal motta pasienter som trenger helse- og
omsorgshjelp for undersøkelse og om nødvendig behandling, når det
etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp kommunen
kan gi, er påtrengende nødvendig. Dette anses som en videreføring
av gjeldende rett.
Det framholdes at samhandlingsreformen innebærer
at en større del av pasientforløpene foreslås overført fra spesialisthelsetjenesten
til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Konsekvensen av dette
er at kommunene i større grad enn i dag vil måtte foreta reelle
avveininger av om pasienten skal henvises til kommunale tilbud eller
til spesialisthelsetjenesten.
For at kommunens tilbud skal bli et reelt alternativ
til noen av de ikke-planlagte innleggelsene i sykehus, og for å
sikre at kommunale tilbud om øyeblikkelig hjelp er tilgjengelige
utenom ordinær åpningstid, mener departementet at det er nødvendig
med et lovpålegg.
Departementet foreslår å lovfeste at kommunene skal
sørge for tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til
pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig helse- og omsorgshjelp. Det
framholdes at slike tilbud skal komme i tillegg til, og ikke til
erstatning for, lokalsykehus, og at de normalt vil rette seg mot
pasienter som har behov for øyeblikkelig helsehjelp. Departementet
foreslår at Kongen i statsråd kan fastsette forskrifter til utdyping
av plikten, herunder hvilke pasientgrupper som skal omfattes av
tilbudet.
Departementet ser at det vil kunne ta noen år
før alle kommuner har forutsetninger for å innfri en lovpålagt plikt
om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Departementet foreslår derfor
å lovfeste plikten, men med utsatt ikrafttredelse. Det tas sikte
på ikrafttredelse 1. januar 2016.
Departementet mener at det er behov for at helse-
og omsorgstjenesteloven har en bestemmelse som tydeliggjør ansvaret
for det helsefremmende og forebyggende arbeidet, ikke bare innenfor
de konkrete forebyggende tjenestene, men i alle deler av de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. For å tydeliggjøre dette foreslås det
en bestemmelse i § 3-3 om ansvar for helsefremmende og forebyggende
arbeid.
Det foreslås også å videreføre kommunens plikt til
å ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som
kan virke inn på denne.
Departementet foreslår å videreføre kommunens plikt
til å ha kommunelege. Forslaget til regulering er inntatt i lovforslaget
§ 5-5. Det foreslås en endring i forhold til gjeldende rett ved
at det ikke lenger skal være krav om at kommunelegen er ansatt i
hver enkelt kommune vedkommende arbeider, slik at kommuner skal
kunne samarbeide om ansettelse av kommunelege.
I dag skal kommunelegens tilråding og begrunnelse
alltid følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern,
smittsomme sykdommer og helsemessig beredskap. Denne særlige saksbehandlingsregelen
anser departementet at det ikke lenger er behov for, og den foreslås
derfor ikke videreført i lovforslaget.
Kommunehelsetjenesteloven § 3-5 fjerde ledd inneholder
bestemmelse om videresending av dødsmeldinger til Dødsårsaksregisteret,
men inneholder ikke elementer som ikke er ivaretatt i forskrift
om Dødsårsaksregisteret. På denne bakgrunn foreslår departementet
at kommunehelsetjenesteloven § 3-5 tredje og fjerde ledd ikke videreføres
i lovforslaget § 5-5.
Departementet foreslår å videreføre de grunnleggende
strukturer fastlegeordningen bygger på, og vil videreføre kommunens
plikt til å sørge for en fastlegeordning. De lovfestede pasientrettighetene
i dagens fastlegeordning foreslås videreført i pasientrettighetsloven.
Hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om fastlegeordningen
foreslås også videreført.
Departementet understreker at den enkelte fastlege
har et selvstendig ansvar overfor sine pasienter for å yte faglig
forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
For å sikre at bestemte nasjonale kvalitets-
og funksjonskrav blir en del av enhver fastlegepraksis, foreslår
departementet at det presiseres i forskriftshjemmelen om fastlegeordningen
at departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om hvilke
kvalitets- og funksjonskrav som skal stilles til fastlegevirksomhet.
Fordi en god legefordeling i landet har høy
prioritet, vurderer departementet det som hensiktsmessig å videreføre
hjemmelen for å regulere antall nye legestillinger som kan opprettes
i kommunehelsetjenesten, og antall nye avtalehjemler for privat
allmennlegevirksomhet. Departementet foreslår derfor å videreføre kommunehelsetjenesteloven
§ 1-1 a, jf. lovforslaget § 12-2.
Det framholdes at kommunens ansvar for å yte eller
tilby forsvarlige tjenester i dag er indirekte og fragmentert regulert
sammenlignet med i spesialisthelsetjenesten. Etter departementets
oppfatning bør loven i større grad enn i dag tydeliggjøre kommunenes
virksomhetsansvar for å tilby forsvarlig tjenester. Departementet foreslår
at det i § 4-1 første ledd presiseres at helse- og omsorgstjenester
som tilbys eller ytes i henhold til loven, skal være forsvarlige.
Departementet foreslår videre at det i loven
presiseres at forsvarlighetsplikten forutsetter at kommunen tilrettelegger
sine tjenester slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og
koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud, den enkelte pasient
eller bruker gis et verdig tjenestetilbud og at den kommunale helse-
og omsorgstjenesten og personellet som utfører tjenestene blir i
stand til å overholde sine lovpålagte plikter.
Departementet mener at kravet om systematisk arbeid
for å unngå skader på pasienter eller brukere bør gjøres obligatorisk
for alle virksomheter i helse- og omsorgstjenesten. Systematisk
arbeid med sikkerhet for brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester
er like viktig som i spesialisthelsetjenesten. For å synliggjøre
at alle helse- og omsorgstjenestene er dekket, mener departementet
at begrepet «pasient- og brukersikkerhet» bør benyttes.
På denne bakgrunn foreslår departementet å lovfeste
at enhver som yter helse- og omsorgstjenester etter den nye loven,
skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk for pasient- og
brukersikkerhet, jf. forslag til ny lov § 4-2 første ledd. Det foreslås
videre hjemmel i andre ledd til i forskrift å gi nærmere bestemmelser
om krav til innhold i og gjennomføring av plikten, herunder til
å stille krav til lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav. Departementet
foreslår også bestemmelser for pasientsikkerhetsarbeid i spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-4 a.
Videre foreslår departementet at Helsedirektoratets
arbeid med nasjonale faglige retningslinjer og veiledere, samt ansvaret
for å utvikle og offentliggjøre nasjonale kvalitetsindikatorer,
tas inn som egen bestemmelse i ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov,
spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven.
Det framholdes at kvalitetsutvalgene som skal opprettes
etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-4, er sentrale bindeledd
mellom Helsetilsynet i fylket og virksomhetene og helseforetakene,
og det foreslås at utvalgene fremdeles skal være lovpålagte organer,
jf. forslag til § 3-4 i spesialisthelsetjenesteloven. For å få tydelig
fram at pasientsikkerhet også bør inngå i kvalitetsutvalgenes arbeid,
foreslår departementet at utvalgene skifter navn fra kvalitetsutvalg
til kvalitets- og pasientsikkerhetsutvalg.
Departementet foreslår å videreføre kommunens plikt
til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring for helsepersonell
i ny lov § 8-1. Kommunens plikter knyttet til videre- og etterutdanning
foreslås videreført i ny lov § 8-2, slik at de gjelder både for
helsepersonell og annet personell som omfattes av loven, herunder
det personellet som i dag er ansatt i sosialtjenesten.
Det understrekes at det er nødvendig med supplerende
tiltak, og samarbeid om utdanning, forskning, praksis og læretid
er foreslått inntatt i de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom helseforetak
og kommunene.
Departementet foreslår en ny lovbestemmelse som
gir kommunen et medvirkningsansvar for forsk-ning. Departementet
mener at en slik lovbestemmelse vil være viktig for økt medvirkning
fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Departementets forslag
til regulering er inntatt i lovforslaget § 8-3.
Departementet foreslår videre at man i opplistingen
av samarbeidstiltak mellom kommuner og helseforetak som skal reguleres
gjennom avtaleverket, også synliggjør at dette skal omfatte forskning,
jf. forslag til § 6-2 nr. 7.
Departementet foreslår å videreføre dagens bestemmelser
om beredskap i kommunehelsetjenesteloven og i sosialtjenesteloven, herunder
plikt for kommunen til å utarbeide en beredskapsplan for sin helse-
og omsorgstjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap
og å samordne denne med kommunens øvrige beredskapsplaner.
Departementet understreker at der beredskap
er regulert i spesiallovgivning, må spesiallovgivningen legges til
grunn. Dette gjelder for eksempel smittevern etter smittevernloven.
Departementet foreslår at kravet til politiattest for
personell som skal yte helse- og omsorgstjenester til barn eller
personer med utviklingshemning videreføres i ny kommunal helse-
og omsorgstjenestelov, jf. lovforslaget § 5-4. For å rydde unna
tvil om at bestemmelsen også gjelder for personer som yter tjenester
for kommunen på oppdrag eller ved avtale, for eksempel som støttekontakt,
avlaster etc., foreslår departementet at dette presiseres i lovteksten.
Kravet til politiattest omfatter enhver som yter tjenester til barn eller
utviklingshemmede, enten de er ansatt i kommunen eller er private
som yter tjenester på vegne av kommunen.
Departementet mener at den elektroniske informasjonsutvekslingen
av pasientopplysninger må få et langt videre omfang for at helsetjenesten skal
kunne realisere gevinster i form av effektivitet og økt kvalitet
på helsehjelpen. Departementet erkjenner at tilpasningen må skje
gradvis, men mener samtidig at tiden er inne for å klargjøre at
elektronisk kommunikasjon skal være hovedregelen for utveksling
av pasientinformasjon.
Ettersom elektronisk kommunikasjon skal være hovedregelen
for utveksling av pasientinformasjon, bør det etter departementets
vurdering gis lovhjemmel for at det i forskrift kan stilles krav om
elektronisk dokumentasjon og kommunikasjon av helseopplysninger
mellom elektroniske pasientjournalsystemer. Departementet foreslår at
Kongen i helseregisterloven § 6 nytt fjerde ledd gis hjemmel til
i forskrift å fastsette at helseopplysninger i behandlingsrettet
register skal behandles elektronisk.
Av hensyn til en harmonisering av lovgivningen foreslår
departementet å pålegge kommuner og virksomheter som har avtale
med kommunen om å yte helse- og omsorgstjenester, en tilsvarende plikt
som helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten til å sørge for
at journal- og informasjonssystemene er forsvarlige. Forslaget er
en videreføring og tydeliggjøring av gjeldende rett.
Departementet foreslår videre å lovfeste at
helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten og kommunene skal
ta hensyn til behovet for effektiv elektronisk samhandling ved anskaffelse
og videreutvikling av sine journal- og informasjonssystemer, jf.
forslag til ny lov § 5-10 og endring av spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-2 første ledd.
Sertifiseringen innebærer at det foretas en
kontroll av om de krav til standarder og funksjonalitet som følger
av myndighetskrav, faktisk er gjennomført i systemene og programvaren. Dersom
kontrollen er vellykket, sertifiseres programvaren eller systemet.
Departementet foreslår å presisere i helseregisterloven § 16 fjerde
ledd at bestemmelsen også omfatter hjemmel til å forskriftsfeste
krav om sertifisering.
Det foreslås i § 3-4 første ledd at kommunen
skal ha plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike
deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere, der dette
er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av loven.
Departementet vurderer det slik at dersom den kommunale
helse- og omsorgstjenesten over hele landet i årene framover skal
utvikles i samsvar med framtidens kommunerolle, vil det oppstå et
behov for at det etableres omfattende interkommunalt samarbeid for
å oppnå tilstrekkelig innbyggergrunnlag, tilstrekkelig kompetanse
og nødvendig økonomisk styrke. Departementet er av den oppfatning
at et slikt samarbeid i utgangspunktet bør inngås frivillig. I de
tilfeller hvor et slikt samarbeid likevel ikke inngås enda det er
påkrevet, og dette utgjør en risiko for at pasientene, og brukerne
ikke får de helse- og omsorgstjenester de har krav på etter loven,
foreslås det at departementet skal ha mulighet til å kunne påby
et slikt samarbeid, jf. lovforslaget § 6-6.
Departementet foreslår også å videreføre kommunehelsetjenesteloven
§ 1-6 andre og tredje ledd om gjensidig bistand mellom kommuner
i ny helse- og omsorgstjenestelov, jf. lovforslaget § 5-3 andre
og tredje ledd.
Departementet mener at lovpålagte samarbeidsavtaler
er et egnet virkemiddel for å oppnå samhandling mellom kommuner
og spesialisthelsetjenesten for å kunne tilby pasienter og brukere
koordinerte tjenester og helhetlige pasientforløp når de har behov
for det. Departementet mener derfor at foretakene gjennom de lovpålagte
avtalene må forpliktes til å bistå kommunene med faglig kompetanse
og kunnskapsoverføring. Enighet om ansvar skal ikke kunne sette
loven til side, og partene skal ikke kunne avtale en annen ansvarsfordeling
enn den som framkommer av lovgivningen.
Departementet foreslår å fastsette plikt for
kommuner og foretak til å inngå lokale samarbeidsavtaler i lovforslaget
§ 6-1 og i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e. Ansvaret for at
det lovpålagte ansvaret for å inngå samarbeidsavtaler oppfylles,
foreslås lagt til kommunestyret.
De regionale helseforetakene er lovpålagt det overordnede
ansvaret for å planlegge, organisere, kontrollere og føre tilsyn
med den strukturelle utviklingen av spesialisthelsetjenesten innenfor
sin helseregion. Departementet mener derfor at ansvaret for å sørge
for at det etableres et hensiktsmessig og tilstrekkelig totalt opplegg
av samarbeidsavtaler med kommunene i helseregionen bør ligge på
det regionale helseforetaket. Departementet forutsetter imidlertid
at de regionale helseforetakene vil finne det hensiktsmessig å overlate
til det enkelte helseforetak å inngå og vedlikeholde avtaler med
de aktuelle kommunene. Departementet foreslår at denne muligheten
framgår uttrykkelig av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e andre
ledd.
For å legge til rette for at avtalene som inngås mellom
kommuner og foretak skal få et felles grunnlag, og for å sikre at
avtalene skal bli det tiltenkte verktøyet for gjennomføring av samhandlingsreformen,
foreslår departementet at det lovfestes minimumskrav om hva som
skal inngå i avtalene og at man overlater til partene på frivillig
basis å ta inn det de måtte ønske i tillegg, jf. lovforslaget § 6-2.
Departementet foreslår at det skal kunne settes frist
til å inngå avtaler og krav om innsending av avtaler til Helsedirektoratet
i lovforslaget §§ 6-3 og 6-4.
Det foreslås at partene skal ha mulighet til
å si opp samarbeidsavtaler med ett års frist, jf. lovforslaget § 6-5.
Departementet tar sikte på å oppnevne et eget nasjonalt
organ for håndtering av uenighet som står til partenes disposisjon,
mens partene selv bestemmer om de vil legge uenigheten fram for organet,
og om de vil rette seg etter organets beslutning. Partene kan bli
enige om å forelegge saker for organet ved uenighet både om avtaleinngåelse
og om fortolkning av inngått avtale.
I og med at ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
etter forslaget rettes inn mot å bli en ren plikt- og tjenestelov,
mener departementet at rettighetsbestemmelser som i dag framgår
av kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, skal samles
i pasientrettighetsloven. Departementet legger til grunn at dagens
samlede rettighetsomfang skal videreføres.
Departementet foreslår at det innføres en bestemmelse
om rett til nødvendige kommunale helse- og omsorgstjenester, samt
at vilkårene for rett til henholdsvis helsetjenester og omsorgstjenester
skal være likelydende, jf. forslaget til ny § 2-1 a i pasientrettighetsloven.
For å tydeliggjøre den enkeltes rettigheter foreslår departementet
å dele opp dagens § 2-1 i to bestemmelser, hvor § 2-1 a foreslås
å gjelde for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, mens § 2-1
b foreslås å gjelde for spesialisthelsetjenesten. Den enkelte pasients
og brukers rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen foreslås inntatt
som første ledd i § 2-1 a.
Departementet foreslår at pasientrettighetslovens
tittel endres til «Pasient- og brukerrettighetsloven». Etter departementets
syn er det et sentralt poeng at loven også vil omfatte tjenestemottakere
som ikke nødvendigvis er pasienter. Med tilsvarende resonnement
foreslår departementet at også formålsbestemmelsen i pasientrettighetsloven
§ 1-1 endres.
Kommunehelsetjenesteloven 2-2 andre ledd om foreldrenes
medvirkningsplikt motsvares ikke av noen korresponderende bestemmelse
i pasientrettighetsloven kapittel 6. Departementet ønsker å videreføre
bestemmelsen og foreslår å endre pasientrettighetsloven § 6-1 slik
at denne samsvarer med dagens regulering i kommunehelsetjenesteloven
§ 2-2 andre ledd.
Departementet foreslår en presisering i pasientrettighetsloven
hvor det framgår at enhver har rett til et verdig tjenestetilbud
i samsvar med forslaget til forsvarlighetsbestemmelsen i helse- og
omsorgstjenesteloven § 4-1.
I sosialtjenesteloven § 7-11 er det gitt egne bestemmelser
om rettigheter under opphold i institusjon eller bolig med heldøgns
omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven kapittel 7. Bestemmelsen
inneholder både bestemmelser om den enkeltes rettigheter til privatliv
og selvbestemmelsesrett og bestemmelser om tvangsbruk/sikringstiltak.
Med hjemmel i bestemmelsen er det gitt forskrift om beboernes rettigheter
og bruk av tvang i institusjoner for omsorg for og behandling av
rusmiddelbrukere, jf. forskrift til lov om sosiale tjenester m.v.
kapittel 5. Departementet foreslår at bestemmelsene i sosialtjenesteloven
§ 7-11 videreføres i en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4,
og at henvisningen inntatt i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14
endres i tråd med dette.
For å sikre at gjeldende rett videreføres for
de tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven, foreslår
departementet at sosialtjenesteloven § 8-4 videreføres som et nytt
andre ledd i pasientrettighetsloven § 3-1. Forslaget innebærer at
det skal legges stor vekt på hva bruker og pasient mener ved utforming
av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd
nr. 6, § 3-6 og § 3-8, og at tjenestetilbudet så langt som mulig
skal utformes i samarbeid med brukeren.
I pasientrettighetsloven § 3-1 fjerde ledd foreslår departementet
presisert at som hovedregel skal pa-sients og brukers ønske om at
andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis,
imøtekommes.
Departementet foreslår at brukers rett til informasjon
framgår av ny bestemmelse i pasientrettighetsloven § 3-2 siste ledd.
Når det gjelder pasientrettighetsloven § 3-5 om informasjonens form,
foreslår departementet at denne endres slik at bestemmelsen vil
gjelde både pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester.
Departementet foreslår at det tas inn et nytt
siste punktum i pasientrettighetsloven § 3-1 andre ledd om at et
barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning
og sakens art tilsier det.
Sosialtjenesteloven § 8-3 andre ledd er ikke
ivaretatt gjennom pasientrettighetsloven. For å videreføre gjeldende
rett på dette området foreslår departementet at et barn skal kunne
opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom
det har fylt 12 år og forstår hva saken gjelder. I en sak som gjelder
tiltak overfor rusmiddelavhengige under 18 år etter lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester kapittel 10, foreslås det at barnet alltid
skal regnes som part.
Departementet foreslår av regeltekniske grunner at
den enkeltes rett til fastlege etter kommunehelse-tjenesteloven
§ 2-1 a flyttes til pasientrettighetsloven § 2-1 c. Kommunens plikter
knyttet til ordningen foreslås lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 3-2 første ledd nr. 4.
Departementet foreslår at bestemmelsene om rett
til journalinnsyn i pasientrettighetsloven kapittel 5 også bør gjøres
gjeldende for mottakere av tjenester som i dag er omfattet av sosialtjenesteloven.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen
i sosialtjenesteloven § 4-4 om at personer med særlig tyngende omsorgsarbeid
kan kreve at sosialtjenesten treffer vedtak om at det skal settes
i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden, og i tilfelle hva tiltakene
skal bestå i.
Individuell plan er innført som et virkemiddel for
å bidra til et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud
til pasienter og brukere. Reguleringen av ordningen i helselovgivningen
og sosiallovgivningen er noe forskjellig, men det reelle innholdet
er i hovedsak likt. En individuell plan gir ikke pasienten eller
brukeren større rett til helse- og/eller sosialtjenester enn det
som følger av det øvrige regelverket, men planen vil være en viktig
premiss ved tildeling av tjenester og kan bidra til å utløse nødvendig
hjelp. I tillegg kan planen være viktig ved gjennomføring av hjelpen,
og den gir større forutsigbarhet for pasienten eller brukeren.
Etter departementets vurdering bør det framgå tydelig
av den nye loven at kommunen har plikt til å utarbeide individuell
plan for personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester.
En presisering av dette vil bare være ny for tjenester som i dag
omfattes av sosialtjenesteloven, fordi dette allerede følger av
helselovgivningen.
Departementet foreslår at det i den nye loven § 7-1,
spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og psykisk helsevernloven § 4-1
framgår at kommunen skal sørge for at det utarbeides individuell
plan, og at planarbeidet koordineres i de tilfellene den enkelte
har behov for tjenester både etter den nye loven og spesialisthelsetjenesteloven
eller psykisk helsevernloven.
Departementet foreslår også endringer i spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5, slik at det framgår at helseforetaket har plikt til å medvirke
i kommunens arbeid med individuell plan i de tilfellene det er behov
for spesialisthelsetjenester i tillegg til kommunale tjenester.
Samarbeidsplikten gjelder uavhengig av hvem som setter i gang arbeidet
med planen. Tilsvarende endring foreslås i psykisk helsevernloven
§ 4-1, slik at plikten pålegges den enkelte institusjon.
Departementet finner at det er hensiktsmessig
å konkretisere i lov hvordan ansvaret for å koordinere arbeidet
med individuell plan skal ivaretas. Etter departementets vurdering
bør dagens regler om at en bestemt person skal ha et hovedansvar for
koordinering og oppfølging av den enkelte pasient eller bruker,
videreføres. På denne bakgrunn foreslår departementet en egen bestemmelse
om koordinator i den nye loven. I tillegg foreslås det en ny bestemmelse
om koordinator i spesialisthelsetjenesteloven i stedet for pasientansvarlig
lege.
Etter departementets vurdering er lovfesting
av plikt for personellet til å delta i arbeidet med individuell
plan særlig viktig for å ansvarliggjøre helsepersonell som ikke
har noen tilknytning til kommune eller regionalt helseforetak gjennom driftsavtaler
mv.
For å tydeliggjøre ordningen med individuell plan
ytterligere foreslår departementet at det presiseres i helsepersonelloven
at helsepersonell skal ha plikt til å melde fra om pasienters og brukeres
behov for individuell plan. Bestemmelsen foreslås tatt inn som ny
§ 38 a i helsepersonelloven.
Departementet foreslår at plikten til å ha en
koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet
i kommunen og spesialisthelsetjenesten videreføres. Det foreslås enkelte
endringer slik at enhetene også får et overordnet ansvar for å følge
opp arbeidet med individuelle planer.
Departementet foreslår at det klart framgår
av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a at koordinators ansvar også
omfatter det å samordne behandlingen i forbindelse med institusjonsopphold. Det
foreslås en hovedregel om at koordinator bør være lege, men for
enkelte pasientgrupper vurderer departementet at det likevel unntaksvis
kan være hensiktsmessig å bruke andre grupper helsepersonell som
koordinator. Det foreslås derfor at også andre typer helsepersonell
kan være koordinator når dette anses mest hensiktsmessig og forsvarlig.
Etter departementets vurdering er det nødvendig at
alle kommuner har en systematisk tilnærming til hvordan pasienter
og brukere involveres i utvikling av helse- og omsorgstjenestene.
På denne bakgrunn foreslår departementet at kommunene i lovforslaget
§ 3-10 første ledd gis plikt til å sørge for at representanter for
pasienter og brukere blir hørt i forbindelse med utvikling av kommunens
samlede helse- og omsorgstjeneste. Det foreslås også at kommunene
plikter å sørge for at alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester
omfattet av loven, etablerer systemer for innhenting av pasienters
og brukeres erfaringer og synspunkter.
Departementet foreslår også å lovfeste en bestemmelse
om at helse- og omsorgstjenesten bør samarbeide med brukergruppenes
organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med
de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten. Bestemmelsen foreslås
inntatt som tredje ledd i lovforslaget § 3-10 og skal videreføre
sosialtjenesteloven § 3-3.
Det foreslås presisert at for kommuner innenfor forvaltningsområdet
for samisk språk, vil det gjelde en særlig plikt til å sørge for
at samiske pasienters og brukeres behov for tilrettelagte tjenester
blir vektlagt ved utforming av tjenesten.
Departementet forslag til klageordning kan oppsummeres
slik:
Reglene om klage
samles i pasientrettighetsloven.
Mottakere av tjenester som i dag er regulert
i sosialtjenesteloven, skal i likhet med mottakere av helsehjelp
få en lovregulert adgang til å klage over manglende oppfyllelse
av prosessuelle rettigheter etter pasientrettighetsloven.
Klagen skal sendes til den som har truffet
vedtaket eller avgjørelsen.
Regelen i pasientrettighetsloven § 7-1
(anmodning om oppfyllelse) oppheves.
Ordningen med to klageinstanser, som i
dag gjelder etter kommunehelsetjenesteloven, oppheves.
Reglene i forvaltningsloven om behandling
av klager over enkeltvedtak skal gjelde så langt de passer, både
for underinstansen og klageinstansen – med de særreglene som følger
av den nye loven.
Fylkesmannen blir klageinstans etter den
nye loven.
Ved prøving av kommunale vedtak kan klageinstansens
treffe nytt vedtak i saken eller oppheve kommunens vedtak og sende
saken tilbake til ny behandling i kommunen.
Fylkesmannen skal ved prøving av kommunale vedtak
om helsetjenester legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret
ved prøving av det frie skjønn. For øvrige kommunale vedtak skal fylkesmannen
legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving
av det frie skjønn.
Departementet mener at Statens helsetilsyn fortsatt
bør ha ansvar for overordnet tilsyn med helse- og omsorgstjenesten
i landet og påse at virksomheter drives på en faglig forsvarlig
måte og i samsvar med lov og forskrift. Etter departementets vurdering
vil et overordnet ansvar for Statens helsetilsyn sikre nødvendig
uavhengighet i tilsynet i tillegg til en god styring og prioritering
av områder og tema for tilsyn, metodeutvikling og harmonisering
av tilsynsutøvelsen. Den instansen som skal være felles regional
tilsynsinstans, må etter departementets syn underlegges faglig instruksjonsmyndighet fra
Statens helsetilsyn. Departementet mener at den styringen som Statens
helsetilsyn i dag har myndighet til, må videreføres for å sikre
kompetent, effektiv og lik styring av tilsyn.
Departementet mener at Fylkesmannen bør være felles
klage- og tilsynsinstans, og anfører at dette vil innebære en mindre
fragmentert stat, og at løsningen vil gjøre det enklere og mer oversiktlig
både for kommunene og deres innbyggere.
Departementet foreslår at det presiseres i den nye
loven at kommuneloven kapittel 10 A skal gjelde tilsvarende når
Fylkesmannen fører tilsyn etter den nye loven, med unntak av § 60
d. En slik henvisning innebærer at Fylkesmannen også må forholde
seg til kommunelovens regler om lovlighetstilsyn (§ 60 b), innsyn
(§ 60 c) og samordning (§60 e) ved gjennomføringen av tilsyn med
kommunene.
Departementet mener at myndigheten til å gi pålegg
bør legges til Statens helsetilsyn.
Det foreslås en tilsynsbestemmelse i helse-
og omsorgstjenesteloven som er koplet til definerte kommuneplikter
i loven.
Det er også foreslått diverse endringer i lov
om statlig tilsyn med helsetjenesten. Tittelen på loven foreslås
endret til lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten,
«Helsetilsynet i fylket» til «Fylkesmannen», og «helsetjenesten» til
«helse- og omsorgstjenesten.» I tillegg er det foreslått en presisering
av at Fylkesmannen er tillagt myndighet til å føre tilsyn med helse-
og omsorgstjenesten og «er da direkte underlagt Statens helsetilsyn»,
jf. § 1 nytt fjerde ledd. Ordet uheldig er foreslått tatt ut i § 5
om adgang til å gi pålegg. Dette innebærer at adgangen til å gi pålegg
bare skal gjelde hvis virksomheten drives på en måte som kan ha
skadelige følger for pasienter eller andre eller på annen måte er uforsvarlig.
Departementet mener at reglene i sosialtjenesteloven
kapittel 4A i hovedsak inntil videre bør beholdes uendret. og at
reglene som gjelder personer med psykisk utviklingshemning, bør plasseres
i helse- og omsorgstjenesteloven. Departementet foreslår enkelte
mindre tilpasninger. Disse går ut på at definisjonen av pårørende
i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b skal legges til grunn i
stedet for å ha sær-reg-ler om hvem som skal anses som pårørende
i den nye loven. I tillegg foreslås det at begrepene «spesialisthelsetjenestene»
og «de spesialisthelsetjenestene som de regionale helseforetakene
skal sørge for» erstattes med «spesialisthelsetjenesten», og at tjenestemottaker
erstattes med bruker eller pasient.
Særlige tiltak overfor rusmiddelavhengige er
i dag regulert i sosialtjenesteloven kapittel 6. Hjelpetiltak er
regulert i § 6-1, mens de andre paragrafene i kapittel 6 regulerer
bruk av tvang; vilkår for innleggelse og tilbakehold i institusjon,
saksbehandling, overprøving m.m.
Departementet foreslår at gjeldende regler i sosial-tjenesteloven
kapittel 6 i hovedsak videreføres uendret, og at reglene inntil
videre plasseres i helse- og omsorgstjenesteloven. Sosialtjenesteloven
§ 6-1 som har særlige regler om at kommunen skal sørge for tjenester
til mennesker med rusrelaterte problemer, foreslås ikke videreført.
Det anføres at bestemmelsen i seg selv ikke gir rett til tjenester,
og at denne type tjenester vil falle inn under reguleringen av helse-
og omsorgstjenester i lovforslaget § 3-2, jf. også § 3-1 andre ledd.
Departementet foreslår enkelte mindre tilpasninger.
Disse går ut på at «sosialtjenesten» som pliktsubjekt erstattes
med «kommunen». I tillegg foreslås det at definisjonen av pårørende
i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b skal legges til grunn i
stedet for å ha særregler om dette i den nye loven. Dessuten foreslås
det at begrepet «klienten» erstattes med «pasienten eller brukeren»,
og at «rusmiddelmisbruker» erstattes med «rusmiddelavhengig».
De kommunale helse- og sosialtjenestene finansieres
i dag hovedsaklig av kommunens frie inntekter, men også av øremerkede
tilskudd, trygderefusjoner og brukerbetaling. De frie inntektene
fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene. Det overordnede
formålet med inntektssystemet er å utjevne kommunenes forutsetninger
for å gi et likeverdig tjenestetilbud til sine innbyggere.
Departementet finner det naturlig og hensiktsmessig
at kommunene også i framtiden har det økonomiske ansvaret for de
kommunale helse- og omsorgstjenester. Departementet foreslår derfor
en videreføring av kommunens ansvar for utgifter til de helse- og
omsorgstjenester den er forpliktet til å yte, jf. lovforslaget § 11-5.
Det foreslås også å videreføre bestemmelsen
om at staten yter årlig rammetilskudd, jf. forslag til ny lov § 11-5.
Forslagene endrer ikke gjeldende rett.
Kommunenes hjemmel til å kreve vederlag av pasient
og bruker foreslås regulert i ny lov § 11-2 første ledd.
Departementet foreslår ikke nye egenbetalingsordninger
i proposisjonen. Forskriftshjemmelen for regulering av vederlag
foreslås inntatt i § 11-2 andre ledd. Forslaget innebærer at en
harmonisert felles forskrift kun vil erstatte dagens forskrifter
som er gitt med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 2-3 og sosialtjenesteloven § 11-2.
Departementet foreslår at kommunen skal ha det finansielle
ansvaret for alle som oppholder seg i kommunen, men at det gis en
fullmakt for departementet til å gi nærmere forskrifter om utgiftsfordeling
mellom kommuner når en pasient eller bruker får tjenester fra en
annen kommune enn den kommunen der vedkommende er fast bosatt eller
har fast oppholdssted.
Oppholdsprinsippet legges også til grunn for kommunens
plikt til å sørge for helse- og omsorgstjenester.
Departementet foreslår at det i ny lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester lovfestes at kommunen har ansvar for
utskrivningsklare pasienter fra første dag pasienten er registrert som
utskrivningsklar, jf. lovforslaget § 11-4 første ledd. Dette foreslås
finansiert ved at de regionale helseforetakene får trekk i sine
rammer basert på historiske tall for utskrivingsklare pasienter
sammenholdt med betalingssatsen, og ved at midlene fordeles mellom
kommunene etter objektive kriterier i inntektssystemet for kommunene.
Videre foreslås i § 11-4 andre ledd at kommunen pålegges
plikt til å inngå samarbeidsavtale med regio-nalt helseforetak om
utskrivningsklare pasienter. Tilsvarende plikt for regionale helseforetak
til å inngå slik avtale foreslås også lovfestet i spesialisthelsetjenesteloven,
jf. forslag til ny § 2-6 første ledd.
I lovforslaget § 11-4 foreslås det i tredje
ledd presisert at departementet i forskrift skal fastsette nærmere
bestemmelser om ordningens omfang og innhold, kriterier for når
en pasient er utskrivningsklar og betalingssatser etter første ledd.
Tilsvarende foreslås også lovfestet i spesialisthelsetjenesteloven,
jf. forslag til ny § 2-6 andre ledd.
Departementet vil sikte på å innføre den nye
ordningen for somatikk fra og med 1. januar 2012. En eventuell overføring
av finansieringsansvaret for utskrivningsklare pasienter også innenfor psykisk
helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling foreslås avklart
på et senere tidspunkt.
Departementet tar sikte på å innføre en kommunal
medfinansiering av medisinske behandlingsepisoder for alle aldersgrupper.
For å unngå at en avgrenset medfinansieringsmodell
vil kunne gi utilsiktete effekter for pasienter som trenger operasjon,
legges det opp til en helhetlig finansieringsmodell med høyere ISF-sats
for pasientgrupper som ikke er inkludert i kommunal medfinansiering.
Samlet sett vil dermed forholdet mellom aktivitetsbasert finansiering
og rammefinansiering være den samme for alle pasientgrupper.
Departementet legger ikke opp til å innføre
kommunal medfinansiering på områdene psykisk helsevern, rus og opphold
i private opptreningsinstitusjoner fra 2012. Det framholdes at det innenfor
psykisk helsevern fortsatt er behov for omstrukturering i spesialisthelsetjenesten,
og at det innenfor rusbehandling og rehabilitering er behov for
å klargjøre framtidig oppgave- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene.
Midler som overføres til kommunene fra 2012 for
å kunne innføre kommunal medfinansiering, vil bli finansiert av
en tilsvarende reduksjon i bevilgningen til innsatsstyrt finansiering.
Det foreslås i lovforslaget en hjemmel for departementet
til å kunne gi nærmere bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar
for pasientbehandlingen i spesialisthelsetjenesten, herunder kriterier
for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal være
omfattet av det kommunale medfinansieringsansvaret, jf. lovforslaget
§ 11-3.
Bakgrunnen for at departementet har vurdert
endringer i meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3
er blant annet at den ikke er i samsvar med internasjonale anbefalinger
om meldesystemer til bruk for læring og forebygging. Det framholdes
at selv om hovedformålene med dagens meldinger til Helsetilsynet
i fylket er læring og forebygging, vil oppfølgingen av hendelsene
kunne medføre at det opprettes tilsynssak og ilegges administrative
reaksjoner mot helsepersonell. Selv om det i praksis er et meget
lite antall av meldingene som ender opp som tilsynssak, vil helsepersonells
usikkerhet med hensyn til hva som skjer videre med en melding, kunne
være nok til at man lar være å melde.
Det påpekes at ved å legge meldeordningen til Kunnskapssenteret
ved Nasjonal enhet for pasientsikkerhet vil informasjonen i meldingene utelukkende
brukes til å kartlegge risiko for og årsaker til at skader oppstår
med formål å forebygge framtidig skade.
Det foreslås en ny § 3-3-a i spesialisthelsetjenesteloven
som lovfester den varslingsplikten som blant annet helseforetak
er pålagt gjennom den prøveordningen som ble etablert 1. juni 2010. Det
foreslås en forskriftshjemmel i andre ledd for at departementet
skal kunne gi nærmere kriterier for varsling i forskrift.
Departementet foreslår å flytte meldeordningen til
Kunnskapssenteret.
Det foreslås også et nytt sjette ledd i lov
om statlig tilsyn med helsetjenesten § 2, hvor det framgår at Statens
helsetilsyn skal foreta stedlig tilsyn etter å ha mottatt varsling,
dersom dette er nødvendig for at tilsynssaken skal bli tilstrekkelig
opplyst.
Departementet foreslår videre at Kunnskapssenteret
skal ha meldeplikt til Statens helsetilsyn når det er grunn til
å tro at det foreligger alvorlig systemsvikt, jf. forslag til spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 femte ledd.
Meldinger til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
skal ikke inneholde pasientidentifiserbare data.
Departementet foreslår at nytt § 3-3 fjerde
ledd utformes slik at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
skal sikre konfidensialitet for både basismelder, involvert helsepersonell
og virksomheten.
Det foreslår en ny bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 sjette ledd om at melding til Kunnskapssenteret ikke i seg
selv kan danne grunnlag for å innlede sak eller fatte vedtak om reaksjon
mot den som har meldt i medhold av helsepersonelloven kapittel 11.
Tilsvarende foreslås for begjæring om påtale etter helsepersonelloven
§ 67 andre ledd, jf. forslag til ny § 67a i helsepersonelloven.
Det foreslås også tilsvarende bestemmelse i tilsynsloven § 2 fjerde ledd
annet punktum.
Ved overføring av meldeordningen til Kunnskapssenteret
vil det bli etablert et helseregister. Det skal ikke inngå pasientnavn eller
fødselsnummer i registeret, men det vil inneholde et tilstrekkelig
antall andre variabler til at opplysningene vil kunne være indirekte
identifiserbare. Registeret må derfor ha et behandlingsgrunnlag
i lov. Departementet legger til grunn at forslaget til nytt tredje
ledd i § 3-3 i spesialisthelsetjenesteloven sikrer et tilstrekkelig behandlingsgrunnlag
for Kunnskapssenteret.
Departementet foreslår å lovfeste at de regionale helseforetakene
skal sørge for at helseinstitusjoner som de eier, eller som mottar
tilskudd fra de regionale helseforetakene, bidrar til å fremme folkehelsen
og forebygge sykdom og skade, jf. forslag til spesialisthelsetjenestelov
§ 2-1 a nytt andre ledd. Forslaget viderefører det ansvaret som
spesialisthelsetjenesten i dag har for forebygging.
På bakgrunn av erfaring med behandling av klagesaker
som gjelder tildeling av avtalehjemler til lege- og psykologspesialister,
ser departementet behov for i forskrift å regulere kriteriene for
tildeling og hvordan prosessen ved tildeling av avtalehjemler skal
gjennomføres. Departementet mener at en slik forskriftsregulering
kan bidra til en god og mer effektiv saksbehandling og sikre en
likeartet praksis i hele landet. Forskriften vil kunne erstatte
departementets midlertidige retningslinjer nedfelt i departementets
brev av 25. februar 2009 til landets regionale helseforetak.
Departementet foreslår å endre spesialisthelsetjenesteloven
§ 4-2 fjerde ledd, slik at det tas inn et nytt andre punktum som
gir departementet hjemmel til ved forskrift å gi nærmere regler
for tildeling av avtalehjemmel til lege- og psykologspesialister.
Det framholdes at lovforslaget innebærer at kommunens
plikter i all hovedsak skal videreføres i samme omfang og med samme
innhold som i dag. Forslagene til lovregulering innebærer sammenlignet
med dagens regulering at kommunenes ansvar og plikter angis på en mer
generell og overordnet måte. Videre innebærer forslagene at regulering
som i dag framgår av forskrifter, til dels tas inn i en mer samlet
regulering i loven. Flere av bestemmelsene presiserer gjeldende
rett.
Viktige unntak fra dette er forslag om en lovfesting
av kommunenes plikt til å etablere tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig
hjelp, forslag om hjemmel til i forskrift å fastsette kommunenes økonomiske
ansvar for utskrivningsklare pasienter og kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten.
Pasienters og brukeres rettigheter skal videreføres
på dagens nivå og skal i seg selv ikke ha administrative eller økonomiske
konsekvenser av betydning.
Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede
i dag innfortolkes i forsvarlighetskravet.
Plikten til å tilby døgnopphold for personer
med behov for øyeblikkelig hjelp vil innebære en oppgaveoverføring
fra regionale helseforetak til kommunene. Det uttales at plikten
skal fullfinansieres ved at midler overføres gradvis fra regionale
helseforetak til kommunene i perioden 2012 til 2015. Det er lagt
til grunn et måltall for 2012–2013 på om lag 120 000 liggedøgn og
en liggedøgnkostnad på 4 330 kroner (inkludert kapitalkostnader).
En del av investeringskostnaden knyttet til øyeblikkelig hjelp-plikten
skal håndteres innenfor ordningen med investeringstilskudd til sykehjem
og heldøgns omsorgsplasser, basert på de kriteriene som ligger i ordningen
i dag.
Når det gjelder kommunalt finansieringsansvar for
utskrivningsklare pasienter, viser oppdaterte tall fra Norsk pasientregister
at gjennomsnittlig antall utskrivningsklare liggedøgn i 2007–2009 var
om lag 140 000, eller om lag 380 døgnplasser. Gitt en sats på 4 000
kroner innebærer dette at om lag 560 mill. kroner overføres til
kommunene fra 2012.
En kommunal medfinansieringsmodell avgrenset
til medisinske innleggelser eller behandlinger er anslått til om
lag 4,2 mrd. kroner i 2010, inkludert poliklinisk virksomhet. De
endelige økonomiske konsekvensene inngår i regjeringens arbeid med
statsbudsjettet for 2012, herunder kommuneproposisjonen.
Med hensyn til meldeordningen for spesialisthelsetjenesten
knyttet til spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 anslår Statens helsetilsyn
at det brukes mellom syv og åtte årsverk i Statens helsetilsyn og
Helsetilsynet i fylket for å opprettholde dagens meldeordning. Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten har anslått sitt behov for årsverk knyttet til
meldeordningen i en oppstartsfase til å være i underkant av syv årsverk
og noe fram i tid i underkant av ti årsverk. Beregningen av antall
årsverk tar høyde for at antall meldinger tidobles sammenliknet
med dagens meldeordning (fra 2 000 til 20 000 meldinger i året).
Dette innebærer at en overføring av meldeordningen i liten grad
vil innebære et økt behov for ytterligere årsverk enn det som allerede
i dag er knyttet til ordningen. Det legges videre til grunn at det
ikke vil bli behov for ytterligere investeringer hos Kunnskapssenteret
knyttet til den foreslåtte overføringen av oppgaver. Da dagens situasjon
er at det i de fleste helsetilsyn i fylkene bare er små deler av
et helt årsverk som brukes, vil det kun være noen få årsverk som
reelt sett overføres. Disse vil være knyttet til Meldesentralen
og de største fylkeskontorene. En flytting av meldeordningen fra
Helsetilsynet vil således medføre noe overføring av personell i
tillegg til en omdisponering av midler fra Helsetilsynet til Kunnskapssenteret.
Det legges til grunn at flytting av meldeordning ikke medfører økte
kostnader for helseforetakene.
Forslag til endringer i forskrifter og forslag
til nye forskrifter vil bli sendt på høring etter at lovforslaget
er behandlet og vedtatt av Stortinget. Det tas sikte på at reviderte
og nye forskrifter skal tre i kraft samtidig med loven.
Det framholdes at det vil være behov for å følge med
på om tiltakene har ønsket effekt, eller om tjenestene svekkes,
og at det blir særlig viktig å følge med på om kommunene sørger
for kvalitet og rett kompetanse i tjenestene etter at den nye loven
er trådt i kraft.
Norges forskningsråd har i 2011 fått oppdrag
fra Helse- og omsorgsdepartementet å starte planleggingen av en
følgeevaluering av samhandlingsreformen med sikte på at man kan iverksette
en følgeevaluering av reformen fra implementering av reformen i
2012. Følgeevalueringen vil også danne grunnlag for å evaluere om
målene med reformen og nytt lovverk er oppnådd etter noe tid.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Kari Kjøn-aas
Kjos, Per Arne Olsen og Erlend Wiborg, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
har merket seg at det fremlagte lovforslag kommer som en oppfølging
av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen, jf. Innst.
212 S (2009–2010) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og
om en ny velferdsreform. Komiteen har videre merket
seg at det fremlagte lovforslag er ment å erstatte kommunehelsetjenesteloven
og sosialtjenesteloven. Komiteen vil påpeke at en viktig
hensikt med sammenslåingen er å understreke kommunenes helhetsansvar
for helse- og omsorgstjenester.
Komiteen ser også at høringsnotat
om forslag til ny lov ble sendt på høring 18. oktober 2010 med høringsfrist
18. januar 2011. Komiteen har også registrert at
forslag til ny lov om folkehelsearbeid samt forslag til Nasjonal
helse- og omsorgsplan 2011–2015 ble sendt ut på høring i samme tidsrom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at flere av høringsinstansene
bemerker at flere sentrale punkter i høringen ikke er ferdig utredet
fra departementets side, at det har vært kort høringsfrist på så
omfattende saker, samt det uheldige i at høringsfristen i tid falt sammen
med budsjettarbeid i kommunene.
Komiteen viser til
at lovforslaget innebærer at det er behov for å gjøre endringer
i 41 andre lover med blant annet vesentlige endringer i pasientrettighetsloven
og spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteen ser at de fleste høringsinstanser
er positive til forslaget om felles lov, og komiteen deler
et slikt syn.
Komiteen registrerer at departementet
legger opp til å gjøre helse- og omsorgstjenesteloven til en pliktlov
for kommunene, mens pasientrettighetsloven skal endres til å hete
pasient- og brukerrettighetsloven og skal hjemle pasienters og tjenestemottakeres
rettigheter. Komiteen merker seg at departementet
mener en slik inndeling vil gjøre lovverket mer brukervennlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at ny inndeling gjør at rettighetene blir mer entydige og
helhetlige for pasientene og brukerne, som ofte forholder seg til
flere deltjenester i kommunen eller til tjenester både i kommunen
og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke
at en uttrykt plikt for kommunen til å yte en bestemt tjeneste implisitt også
har i seg en rett for noen til å motta denne tjenesten.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til høringsuttalelsen fra Justis- og politidepartementet
som uttaler at «… innbyggernes rettigheter og kommunens plikter
etter helse- og omsorgslovgivningen er to sider av samme sak». Disse
medlemmer viser videre til at samme høringsinstans uttaler
følgende: «Særlig hensynet til oversikt og sammenheng i regelverket
taler i prinsippet for at rettighetene og pliktene bør komme til
uttrykk i samme regelverk.»
Komiteen deler synet
på at en felles lov for sosial- og helsetjenestene vil kunne gi
et bedre grunnlag for tverrfaglig tilnærming og helhetstenking. Komiteen er
imidlertid opptatt av at både helsetjenesten, omsorgstjenesten og
sosialtjenesten sin egenart må vektlegges og ivaretas. Komiteen deler
også synet på at det er viktig med en samordning av lovverket for første-
og andrelinjetjenesten for å kunne fremme samhandlingen mellom forvaltningsnivåene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har registrert at St.meld.
nr. 47 (2008–2009) innførte begrepet BEON-prinsippet – beste effektive
omsorgsnivå. Disse medlemmer registrerer at lovforslaget
konsekvent benytter begrepet LEON-prinsippet for å synliggjøre at pasienter/brukere
skal få behandling på laveste effektive omsorgsnivå og på den måten
motvirke «overbehandling». Disse medlemmer viser til
at LEON-prinsippet er et godt innarbeidet begrep i helse- og omsorgsforvaltningen,
og at det er viktig å unngå begrepsforvirring.
Komiteen vil vise
til at det var bred tilslutning til hovedretningen i samhandlingsreformen
ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen.
Rett behandling – på rett sted – til rett tid, jf. Innst. 212 S
(2009–2010) der en samlet komité uttalte:
«Komiteen vil understreke at den norske folkehelsen
er god, og at vi har en god helsetjeneste i hele landet. Komiteen
konstaterer at Norge er ett av de landene i OECD som bruker flest
offentlige helsekroner per innbygger. Men det godtgjøres ikke at
den betydelige ressursinnsatsen skaper tilstrekkelig helsegevinst.
Komiteen konstaterer videre at det er mange enkeltmennesker som
opplever at utredning, behandling og rehabilitering ofte ikke er
sammenhengende. Dette er en belastning for enkeltindividet, det
er ofte unødvendig, det er dårlig ressursbruk, og det kan være forbundet
med helserisiko.
---
Komiteen vil
understreke at de sosiale og geografiske helseforskjellene fortsatt
er store, vi har på enkelte områder helsekøer og ventetider som
er for lange, og mange livsstilsbetingede sykdommer og helseplager
er økende. Vi kan gå mot en tid med mangel på personell til helse-, pleie-
og omsorgssektoren dersom vi ikke makter å forebygge bedre slik
at færre mennesker blir pasienter.
---
Komiteen
mener at reformen må gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging
og tidlig intervensjon, samt desentralisering av helsetjenester
der dette kan skje uten å svekke kvaliteten – ut fra prinsippet
om best mulig nærhet mellom bruker/pasient og de tjenestene som
ytes.»
Komiteen vil videre vise til
at regjeringen varslet at konkretisering av prosess og løsninger ville
komme til Stortinget gjennom forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan,
ny lovgivning og i de årlige budsjetter og kommuneproposisjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med den måte regjeringen har fulgt opp dette i de dokumenter
som er levert til Stortinget våren 2011.
Komiteen har merket
seg at det har vært stor deltagelse i høringsrunder om de dokumenter som
nå legges fram, og at hovedtrekkene i reformen med økt satsing på
forebygging, desentralisering av helsetjenester, tidlig intervensjon
og forebyggende helsearbeid har fått bred støtte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har særlig merket seg det positive engasjementet som mange kommuner
har vist i arbeidet med å medvirke til en god start og gjennomføring
for denne viktige reformen. I en undersøkelse for bladet Kommunal Rapport
våren 2011 sier åtte av ti ordførere at de er positive til reformen.
Da søknadsfristen gikk ut for de 131 mill. kroner som er bevilget
til samhandlingsmidler for 2011, forelå 301 søknader.
Flertallet vil understreke at
samhandlingsreformen innebærer en solid tillitserklæring til kommunesektoren
og til det lokale folkestyre, og er derfor tilfreds med disse positive
tilbakemeldingene. De lovformuleringer som legges fram, sikrer at
det kan utformes lokale løsninger som passer til helse- og omsorgsutfordringer
og fysiske muligheter i den enkelte kommune, samtidig som det sikres
god kvalitet på tjenestene. Flertallet vil peke på
at utgangspunktet for reformen er de positive erfaringer fra mange
samarbeidsprosjekt mellom kommuner og mellom kommuner og deres nærmeste
sykehus om å tilby flere helsetjenester nærmere der folk bor. De gode
erfaringene fra Partnerskap for folkehelse er også hensyntatt. Flertallet mener
det fortsatt må legges stor vekt på at alle kan lære av erfaringene
til dem som lykkes best.
Flertallet er tilfreds med det
store engasjementet som har vært også i den offentlige debatten
om samhandlingsreformen og om helse- og omsorgstjenestene generelt.
En slik debatt der mange med ulike ståsted og standpunkt deltar,
er viktig for vårt demokrati. Det er bra også for å rekruttere til
denne sektoren at det så tydelig vises fra regjeringen og fra Stortinget
at det planlegges for framtiden, og at det er stort engasjement for
å bedre folkehelsen ved at flere skal holde seg friske lenger.
Komiteen vil understreke
at de omfattende lovendringene som nå behandles, ikke alene er utløst
av samhandlingsreformen. Det har lenge vært et behov for å samordne
og rydde opp i de kommunale lovene og i lovene på tilgrensende områder.
Det er en klar fordel for innbyggerne at ansvar for tjenester avklares
bedre for å unngå gråsoner og andre uklarheter som gir unødig venting
og avbrudd i behandlingskjeder der flere bidrar.
Komiteen har forståelse for
at noen frykter for at opparbeidede rettigheter skal gå tapt når
viktige lover endres og slås sammen. Komiteen vil
derfor understreke at ingen rettigheter som følger av dagens lovgivning,
skal svekkes som følge av denne lovprosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg de mange synspunkter på at loven i større grad enn de
tidligere er en fullmaktslov, slik at mye av konkretiseringen overlates
til forskrifter som vil bli fastsatt av regjeringen. Flertallet støtter
det valg som regjeringen her har gjort med den begrunnelse som er
gitt. Flertallet vil understreke at det i arbeidet
med nye og endrede forskrifter må legges stor vekt på å ha åpenhet
for synspunkter fra folkevalgte organer og brukerorganisasjoner
fordi loven handler om noen av de viktigste velferdstjenestene.
Der det legges opp til større endringer, bør også Stortinget delta
i prosessen for eksempel ved omtale i budsjettproposisjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at det ikke er
foreslått endringer i hvilke sanksjonsmuligheter tilsynsmyndighetene
har ved brudd på lovfestede rettigheter. Disse medlemmer vil
vise til innstilling fra justiskomiteen til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Bent Høie, Trine Skei
Grande og Per Sandberg om en helhetlig gjennomgang av brudd på lovfestede
rettigheter, jf. Innst. 297 S (2010–2011), og de merknader som fremkommer
der.
Komiteen vil understreke
at det er alvorlig når eksisterende lovfestede rettigheter ikke
innfris. Komiteen vil understreke viktigheten av
at det finnes kontrollmekanismer og klageordninger som sikrer og
påser at reglene følges, slik Stortinget har vedtatt.
Komiteen deler departementets
syn og støtter intensjonen om å tydeliggjøre kommunens ansvar for
å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester som et «sørge for-
ansvar» på linje med hvordan dette ansvaret er regulert for spesialisthelsetjenesten.
Begrepet «sørge for» pålegger kommunen ansvaret for at tjenesten
gjøres tilgjengelig for dem som har rett til å motta tjenester. Komiteen viser
til at kommunen er ansvarlig for at tjenesten ytes, men kan velge mellom
enten selv å utføre tjenestene eller å inngå avtaler med private,
andre kommuner eller helseforetak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at «sørge for-ansvaret» også omfatter krav til kompetanse og
forsvarlig kvalitet i tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at lovens tittel
er foreslått å være «Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)». Disse medlemmer mener
det er uheldig ikke å synliggjøre kommunens ansvar også for det
sosialfaglige gjennom lovens tittel. Disse medlemmer reagerer
på en slik utvidet bruk av omsorgsbegrepet som loven legger opp
til, da det kan oppleves som en sykeliggjøring av mennesker som
ikke har behov for helsehjelp, men for eksempel behov for praktisk
og personlig bistand. Disse medlemmer vil derfor
fremme følgende forslag om at lovens tittel endres:
«Lovens tittel skal lyde:
Lov om kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester
m.m. (helse-, omsorgs- og sosialtjenesteloven)»
Disse medlemmer registrerer at
departementet legger opp til en lov på et overordnet nivå. Disse
medlemmer mener det er uheldig at lovforslaget blir så utydelig
at det ikke er lett å se hva slags helsetjenester, omsorgstjenester
og sosiale tjenester kommunen har plikt til å yte, og den enkelte
bruker og pasient har rett til å motta. Disse medlemmer viser
videre til at det ikke klart fremgår av loven hvilken kvalitet og
hvilket omfang det skal være på tjenestene.
Disse medlemmer registrerer at
loven på hele 28 punkter åpner opp for ytterligere forskriftsfesting. Disse
medlemmer mener dette er en svært uheldig innretning på
loven fordi det overfører stor grad av avgjørelsesmyndighet og konkretisering
av kvalitet og omfang fra storting og til regjering/departement
på et felt som er av stor viktighet og nasjonal betydning i vårt
velferdssamfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en viktig grunn til
at en lyktes med innføringen av fastlegereformen, var at det ble
satset på pilotering og etterfølgende evalueringer som grunnlag
for den nasjonale gjennomføringen. Disse medlemmer er
av den oppfatning at flere av de virkemidlene som det nå legges opp
til, burde ha gjennomgått en tilsvarende utprøving og evaluering
før de innføres på bred basis.
Disse medlemmer er også av den
oppfatning at lovforslaget i altfor stor grad vektlegger kommunens
rett til å bestemme innholdet i tjenestene på bekostning av brukernes
rettssikkerhet. Disse medlemmer mener at en viktig
forutsetning for å kunne ha et likeverdig tilbud i alle landets kommuner
er at det stilles krav til tjenestetilbudets innhold, omfang, kvalitet
og til tjenesteyternes kompetanse. Disse medlemmer opplever
at det fremlagte lovforslaget går i motsatt retning, og at de store
forskjellene en ser mellom kommunene i dag, vil økes ytterligere. Disse
medlemmer merker seg også kommunenes bekymringer for det
som omtales som «den stille reformen», hvor kommunene stadig får
nye oppgaver uten at de fullfinansieres fra staten. Disse
medlemmer har også merket seg helse-foretakenes bekymringer
for de økonomiske uttrekkene som det hevdes vil kunne gi et forringet
pasienttilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i en årrekke har foreslått en statlig
finansiering av helse- og omsorgstilbudet, noe som ville ha ført
til at både helseforetak og kommuner i langt større grad hadde kunnet
konsentrere seg om kvaliteten på tjenestetilbudet og gode pasientforløp. Disse medlemmer viser
videre til at dagens ordning med finansiering av to ulike forvaltningsnivå kan
gi løsninger som er samfunnsøkonomisk dyrere og av dårligere kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser også til at lovforslaget
legger opp til utstrakt bruk av avtaler mellom ulike parter. Disse
medlemmer viser til viktigheten av at slike avtaler bygger
på felles plattformer og langt større grad av avklarte ansvarsområder
enn det lovforslaget legger opp til, noe som ikke minst er viktig
for tilsynsmyndighetenes arbeid.
Disse medlemmer merker seg at
lovforslaget legger opp til profesjonsnøytralitet av hensyn til det
kommunale selvstyre. Disse medlemmer er uenig i en
slik tilnærming og mener det er viktig å videreføre et lovkrav om
visse nøkkelprofesjoner i tillegg til fastlegene innenfor den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer viser
til at andelen ufaglærte i primærhelsetjenesten i dag er på rundt
28 prosent, og på enkelte institusjoner er hele 80 prosent av de
ansatte uten helsefaglig bakgrunn. Manglende lovkrav om fagutdanning
vil etter disse medlemmers oppfatning ikke bidra
til å bedre dette. Disse medlemmer viser til at Telemarkforskning
har utarbeidet en rapport for KS som viser at det er billigere for
kommunene med høyere kompetanse, og at tilbudet til brukerne da
blir styrket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at lovforslaget legger opp til profesjonsnøytralitet
på samme måte som lov om spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser
til sine merknader om dette under kap. 2.3.2. og 2.3.3.
Komiteen er enig i
prinsippet i samhandlingsreformen om at større deler av pasientforløpene skal
overføres fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, men har understreket viktigheten av at pasienter
som har behov for tjenester på spesialistnivå, fortsatt skal få
det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene må
bygge opp fasiliteter og kompetanse for å kunne løse de nye oppgavene,
og at det vil koste penger. Disse medlemmer er uenig
i at RHF-ene skal tappes økonomisk for hvert liggedøgn kommunene klarer
å håndtere selv. En slik overføring av oppgaver vil føre til en
økonomisk pukkeleffekt som ikke regjeringen har tatt høyde for.
Disse medlemmer mener det ikke
er mulig å foreta uttrekket fra sykehusene i den størrelsesorden
regjeringen skisserer. Disse medlemmer går derfor
inn for at det innføres forsøksordninger i flere kommuner før en
gjør det til en lovfestet plikt å ivareta øyeblikkelig hjelp-funksjon
med innleggelse i kommunal institusjon.
Komiteen viser til
at det i senere år har vært mange og vellykkede samhandlingsprosjekt
i en rekke kommuner. Det er allerede bygd opp tolv distriktsmedisinske
sentre rundt om i landet, og syv til er under planlegging. Det er
videre mange eksempler på kommuner som har slått seg sammen og driver
felles legevakt. Komiteen mener eksemplene viser
at samhandlingsreformen er godt i gang og har medført et bedre tilbud
for pasientene, bedre fagmiljøer og bedre utnyttelse av ressursene.
Komiteen mener at det er viktig
å sikre et lokalpolitisk handlingsrom for å tilpasse tjenestetilbudet
til ulike behov og prioriteringer. Dette kan imidlertid ivaretas
gjennom frihet til å utforme tjenestene på ulike måter, uten at
kravene til kvalitet og den enkelte brukers rettigheter svekkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at lovforslaget ikke
legger tilstrekkelig vekt på brukernes rettssikkerhet. Det vide
rommet for skjønnsmessige vurderinger av den enkeltes rett til tjenester
og den sterkt begrensede adgangen for klagemyndighetene til å omgjøre vedtakene,
gir den kommunale administrasjonen for mye makt overfor den enkelte
borger. Videre innebærer profesjonsnøytraliteten en svekkelse av
kravene til kompetanse, til tross for at samhandlingsreformen krever
mer kompetanse i kommunene. Selv om det stilles eksplisitte krav til
kompetanse i de kommunale tjenestene, vil det fortsatt være mulig
for kommunene å sette sammen og bruke kompetansen på ulike måter avhengig
av lokale forhold.
Komiteen vil understreke
at det overordnede målet med lovforslaget er å legge til rette for
bedre samhandling, større tverrfaglig samarbeid og helhetlige løsninger
i kommunene. Befolkningen skal sikres lik tilgang til gode og likeverdige helse-
og omsorgstjenester, uavhengig av diagnose eller behov, alder, kjønn,
personlig økonomi og bosted.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i en årrekke har vært en målsetting om tilgang til likeverdige
helse- og omsorgstjenester uansett hvor en bor i landet, og uavhengig
av diagnose, behov, alder, kjønn og personlig økonomi. Disse
medlemmer vil hevde at den manglende likeverdigheten en
ser i dag, er symptomer på et system som ikke er godt nok til å
oppnå målsettingen. Disse medlemmer vil vise til
at før lov om kommunehelsetjenester ble innført i 1982, hadde den
enkelte krav på å få refundert utgifter for lege, fysioterapeut og
andre helsetjenester fra folketrygden. I forbindelse med innføringen
av loven ble bevilgningene over trygdebudsjettet vesentlig redusert
og beløpet overført kommunene gjennom rammeoverføring. Disse
medlemmer viser til at ulike kommunale prioriteringer, samt
et lovverk hvor det har vært problematisk å identifisere den enkelte
pasient/bruker sine rettigheter, har ført til at kvalitet og omfang
på tjenester varierer kraftig. Disse medlemmer vil
også vise til det svarteperspillet som har foregått i de siste tiårene,
hvor kommunene stadig har blitt pålagt nye oppgaver fra staten uten
at disse har vært fullfinansiert. Disse medlemmer viser
til at pleie- og omsorgssektoren gjennomgående har vært den største
kommunale sektoren, og at økonomiske nedskjæringer som følge av
redusert kommuneøkonomi ofte har rammet dette tilbudet. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets primære syn om at
staten, gjennom folketrygden, skal finan-siere helse- og omsorgstjenester. Disse
medlemmer viser til at et slikt grep er en nødvendig forutsetning
for å kunne oppnå likeverdige tjenester, og at tjenesteutøvere da
kunne konsentrere seg om kvalitet på tjenestene og pasienters og
brukeres behov.
Komiteen viser til
at formålsbestemmelsen er utformet som et felles verdigrunnlag for
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at den skal bidra til
å fremme samhandling med spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at formålsbestemmelsen favner godt om det kommunenes helse-
omsorgstjenester skal ivareta, og underbygger at likeverdige helse-
og omsorgstjenester er viktig for befolkningens helse, velferd og trygghet. Flertallet ser
det som positivt at formålsparagrafen viser et sterkt mål om ikke bare
å fokusere på behandling av sykdom, men òg på forebygging og mestring
av sykdom.
Komiteen ser at departementet
har imøtekommet de vesentligste innsigelsene fra høringsinstansene
til lovens formålsbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at lovforslaget
synes å ha ulike ambisjonsnivå, og at formålsbestemmelsen i så måte har
det høyeste ambisjonsnivået.
Disse medlemmer ser at formuleringene
i formålsbestemmelsen kan være vanskelig å oppnå i praktisk sosialt
arbeid i alle landets kommuner, men at de må oppfattes som et ideal
å strekke seg mot, og være førende for arbeidet som gjøres. Disse
medlemmer kan heller ikke se at det gjennom lovforslaget
innføres en rettslig plikt for kommunene til å oppnå disse målene
fullt ut.
Disse medlemmer viser også til
at det for flere av målene vil være ulik oppfatning av om en beveger
seg i retning av måloppnåelse. Ulike pasienter/tjenestemottakere
vil kunne ha ulik oppfatning av hva som for eksempel menes med en «aktiv
og meningsfylt tilværelse».
Disse medlemmer har merket seg
at brukermedvirkning reguleres i pasientrettighetsloven. Disse
medlemmer vil vektlegge at for flere av målenes vedkommende
vil den som mottar tjenestene, kunne ha en kvalifisert oppfatning
av hva som ligger i målet for den enkelte, på samme måte som fagpersonell
vil kunne ha en kvalifisert oppfatning om det faglige.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget gir uttrykk for at en tjenestemottaker skal sikres
en minimumsstandard. Disse medlemmer deler ikke denne
tilnærmingen og vil vise til at det i samfunnet for øvrig er fokus
på «god praksis». Disse medlemmer mener at dette
må være en målsetting også for helse- og omsorgstjenestene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til behovet for et
nasjonalt kvalitetssystem for kommunehelsetjenesten inklusiv et
indikatorsystem som kan støtte helsepolitisk styring, virksomhetsstyring
og intern kvalitetsforbedring, og støtter lovfestingen av Helsedirektoratets
ansvar som fastsettes i lovforslaget § 12-5. Disse medlemmer mener
det er viktig at nasjonale veiledere bygger på et holistisk menneskesyn
og på den måten kan underlette det tverrfaglige samarbeidet.
Disse medlemmer viser til at
utformingen av lovforslaget § 3-1 sammenholdt med forslag til ny
§ 2-1a i pasient- og brukerrettighetsloven gjør det vanskelig for
tjenesteytere og tjenestemottakere å identifisere hvilke tjenester
søkere har rettskrav på, og hva slags funksjons- og helsesvikt som
utløser retten til helse- og omsorgtjenester.
Komiteen har merket
seg uttalelser om lovens stedlige virkeområde og slutter seg til
nødvendigheten av å vurdere om hele eller deler av lovgivningen
skal gjøres gjeldende også for Svalbard. Komiteen ser
frem til å få seg forelagt en slik gjennomgang og vurdering.
Komiteen deler vurderingen av
at grensedragning mellom kommunehelsetjenestens ansvar og spesialisthelsetjenestens
ansvar, i den grad det ikke fremgår av lovverket, må skje i forskrifts form
slik at berørte parter får anledning til å uttale seg gjennom en
forsvarlig høringsrunde.
Komiteen vil understreke betydningen
av at pasienter får sin behandling på rett nivå.
Komiteen viser til at når det
gjelder for eksempel diabetespasienter, så er det grunn til å gå
ut fra at pasienter med type 1-diabetes langt oftere vil ha behov
for behandling av spesialisthelsetjenesten enn pasienter med type
2-diabetes, som i stor grad kan få en adekvat behandling og oppfølging
i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer viser til
at behandling av type 2-diabetes i hovedsak baserer seg på opplæring
til egenomsorg for å holde blodsukkeret på et normalt nivå, og at
dette er av stor betydning for å unngå alvorlige komplikasjoner.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at forskrifter og avtaler må avklare hvem som har ansvaret for
tjenester som befinner seg i gråsonen, og hvem som har ansvaret
for finansiering av disse. Komiteen vil i denne forbindelse
peke spesielt på behandlingskjeder innen rusbehandling, psykisk
helse, habilitering og rehabilitering, samt samarbeidsløsninger
som intermediære avdelinger og distriktsmedisinske sentre. Komiteen imøteser
også en vurdering av hvilke tiltak som kan iverksettes hvis ikke avtaler
blir inngått.
Komiteen har merket seg at departementet
ønsker en klar grensedragning mellom lov om sosiale tjenester i
arbeids- og velferdsforvaltningen og ny lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester, slik at sammenblanding av lovene kan unngås.
Komiteen ser at departementet
søker å definere den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik at
det i dette begrepet også inngår det sosialfaglige arbeidet som
utføres i kommunene eller av private med avtale med kommunen. Komiteen vil
understreke at det sosialfaglige arbeidet, slik det er skissert
i lovens formålsbestemmelse, også skal være førende for innretningen
på kommunens tjenestetilbud.
Komiteen ser også at private
tilbydere uten avtale med kommunen kan omfattes av loven, og at
dette reguleres i egen forskrift.
Komiteen har registrert
at departementet fremholder at bruken av begrepet «pasient» om en person
som mottar helsehjelp, er så godt innarbeidet at det fører til at
begrepet tjenestemottaker ikke er egnet, da dette omfatter både
pasienter og brukere. Komiteen ser derfor at departementet lander
på begrepene «pasient» og «bruker». Komiteen deler
synet på at begrepet «pasient» er godt innarbeidet, men er samtidig
klar over at begrepet «bruker» er omdiskutert og til dels dårlig
likt blant mange tjenestemottakere av sosiale tjenester/omsorgstjenester. Komiteen merker seg
departementets vurdering på dette området og deler den oppfatning
at de nevnte definisjonene bør klargjøres i pasient- og brukerrettighetsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler den oppfatning at et detaljert lovverk med klare grensedragninger
mellom det som er spesialisthelsetjenestens ansvarsområde, og det
som er kommunenes ansvarsområde, vil kunne virke hemmende på å finne
gode samhandlingsløsninger. Flertallet vil likevel
understreke at departementet legger opp til at kommunens ansvar
kan beskrives i det foreliggende lovforslag med tilhørende forskrifter,
mens de regionale helseforetakenes og helseforetakenes ansvar er
beskrevet i spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteen ser at det
vil være noen overlappinger og gråsoner, og vil understreke viktigheten
av at disse avklares gjennom å finne hensiktsmessige løsninger som
tar hensyn til forutsetninger og behov.
Komiteen slutter seg til at det
innføres et lovpålagt avtalesystem som klargjør rolle- og oppgavefordeling
mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen støtter
at det etableres et nasjonalt organ som kan håndtere uenighet mellom
avtalepartene. Komiteen vil imidlertid understreke
viktigheten av at pasienter og brukere uansett må få nødvendig hjelp
og ikke bli skadelidende som følge av mang-lende avklaringer mellom
forvaltningsnivåene.
Komiteen vil understreke at det
er en avgjørende forutsetning for samhandlingsreformen at tjenestenivåene
samarbeider godt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om
hva som er helse- og omsorgstjenester etter loven. Flertallet har
også merket seg at departementet på tilsvarende måte kan gi forskrifter etter
spesialisthelsetjenesteloven med hensyn til hva som skal anses for
å være spesialisthelsetjenester.
Komiteen vil understreke
at departementet som eier av de regionale helseforetakene i foretaksmøtet
eller gjennom oppdragsbrev kan pålegge de regionale helseforetakene
å inngå lovpålagt avtale med kommunene, dersom slik avtale ikke
inngås. Departementet kan videre stille som krav at avtale er inngått
før tildeling av tilskudd til samhandlingsprosjekter for kommunene.
Komiteen vil også vise til at
dersom en kommune eller et regionalt helseforetak unnlater å inngå
avtale, vil dette være i strid med loven, noe tilsynsmyndighetene
vil kunne reagere mot, jf. lovforslaget § 12-3 om statlig tilsyn.
Komiteen har merket seg at det
ikke legges opp til sanksjonsmuligheter i lovverket i forbindelse
med de lovpålagte avtalene.
Komiteen vil også peke på at
avtalesystemet må ta høyde for at samarbeidende kommuner enkelte
steder vil kunne høre inn under ulike helseforetak.
Komiteen registrerer
at definisjonen av «helsehjelp» endres i helsepersonelloven, slik
at denne blir i samsvar med tilsvarende definisjon i pasientrettighetsloven
hvor også «pleie- og omsorgsformål» inngår i begrepet.
Komiteen har merket
seg at en konsekvens av at skillet mellom helsetjenester og sosialtjenester opphører,
er at det blir vanskeligere å skille mellom helsepersonell og annet
personell. Komiteen har merket seg at departementet
gjennom forskrift ønsker å regulere hvordan de ulike bestemmelsene
i helsepersonelloven skal gjelde for personell som ikke er helsepersonell,
men som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.
Komiteen konstaterer at definisjonen
av helsepersonell i helsepersonelloven som konsekvens videreføres.
Komiteen deler synet
på at personell som arbeider med utgangspunkt i lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen, ikke skal omfattes av helsepersonellovens
regler. Komiteen ser at dette som konsekvens fører
til at Nav-ansatte som også utfører tjenester etter ny lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester, vil måtte forholde seg til taushetspliktregler
i ulikt regelverk.
Komiteen har merket
seg at flere høringsinstanser ikke støtter departementets forslag
om å videreføre gjeldende rett for videreføring av begrepet helseinstitusjon
i helsepersonelloven. Komiteen ser at alle institusjoner
etter helse- og omsorgstjenesteloven, herunder også barneboliger,
avlastingsboliger og aldershjem faller innenfor definisjonen i helsepersonelloven § 3
fjerde ledd.
Komiteen er kjent med det landsomfattende tilsynet
i 2009 ved barneboliger og avlastningsboliger, hvor det ble avdekket
avvik fra regelverket ved tre av fire virksomheter. Komiteen er opptatt
av at det etableres et regelverk som på best mulig måte kan sikre
disse barna forsvarlige helsetjenester.
Komiteen viser til at begrepet
institusjon også benyttes i pasientskadeloven, og at en eventuell utvidelse
av pasientskadelovens anvendelseområde i eksisterende definisjon
må utredes med hensyn til økonomiske og administrative konsekvenser. Komiteen har
merket seg at det foreslås at departementet gjennom forskrift skal regulere
hvilke institusjoner som skal regnes som helseinstitusjoner. Komiteen har
videre merket seg at departementet vurderer om institusjoner der
formålet med oppholdet primært ikke er å motta helsehjelp, fortsatt
bør holdes utenfor virkeområdet til pasientskadeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at innslaget
av helsehjelp kan være så omfattende også i aldershjem og boliger
for barn under 18 år, at også disse burde komme under betegnelsen
kommunale helseinstitusjoner. Disse medlemmer ser
at mange av barna i barnebolig har sammensatte og langvarige behov
for helsehjelp og andre tjenester, og finner det underlig at de
skal falle utenfor den nye loven, mens de kommer innenfor når de fyller
18 år. Disse medlemmer viser til at en mulig måte
å løse dette på er å benytte begrepet «helse- og omsorgsinstitusjon».
Komiteen deler den
oppfatning at det er behov for å understreke den enkelte ansattes
ansvar for å yte forsvarlige og gode tjenester. Komiteen er
også tilfreds med at departementet fastslår at forsvarlighetskravet
knyttes til den enkeltes kvalifikasjoner og kompetanse, og at det
understrekes at personell ikke skal gå inn i situasjoner de ikke
er kvalifisert til å håndtere. Komiteen vil understreke
at med den store andelen ufaglærte en har i dagens kommunale helse-
og omsorgstjenester, er det et ledelsesansvar å informere om lovkravene
på dette området og et ansvar for den enkelte å etterleve dem. Komiteen deler
synet på at forsvarlighetskravet vil utvikles i takt med kunnskapen
innenfor helse- og omsorgsfagene, og at tilsynsmyndigheters beslutninger
og domstolsavgjørelser her må være førende for hva som blir det
konkrete innholdet i forsvarlighetskravet.
Komiteen mener det er viktig
at både politisk og administrativ ledelse tar ansvar for god kvalitet
og pasientsikkerhet i helseforetak og i kommunale virksomheter.
Det må legges til rette for at helsepersonell kan gi helsehjelp
av høy kvalitet og ivareta pasientsikkerheten. Komiteen understreker
derfor betydningen av at ansvaret for kvalitet og pasientsikkerhet
er lovfestet også for virksomhetene, ikke bare for helsepersonell.
Komiteen registrerer
at det foreslås endringer og samordninger i reglene for taushetsplikt. Komiteen vil
understreke viktigheten av at den forvaltningsmessige og den yrkesmessige
taushetsplikten opprettholdes av personvernhensyn, men at taushetsplikten
ikke må være til hinder for å gi nødvendig helsehjelp.
Komiteen vil understreke at helseperso-nelloven
pålegger helsepersonell å gi opplysninger til nødetater, sosialtjenesten
og barnevernstjenesten for å avverge skade på personer eller opplyse
om forhold som kan føre til tiltak fra sosial- eller barnevernstjenestens
side. Komiteen vil spesielt peke på betydningen av at
helsepersonell er oppmerksomme på psykiske eller fysiske skader
som oppstår som følge av vold i nære relasjoner.
Komiteen ser også at samordningen
av lovverket fører til at flere yrkesgrupper får opplysningsplikt
for å avverge skade på person og eiendom.
Komiteen er enig i
at det i regelverket bør differensieres mellom hvilket personell
som skal ha dokumentasjonsplikt, og hvilke opplysninger som skal
være journalpliktige. Dette fordi behovet for dokumentasjon vil
variere mellom ulike tjenester, og fordi man slik kan unngå innhenting
av unødvendig og lite relevant informasjon. Komiteen merker
seg at flere høringsinstanser deler dette synet.
Komiteen vil peke på at en del
dokumentasjon kan oppleves som svært inngripende i den enkelte brukers
privatliv, og at det er fare for at innføring av dokumentasjonsplikt
kan bidra til en utvikling av tjenesten som ikke tjener den enkelte
bruker.
Komiteen er tilfreds
med at loven slår fast at det er kommunens ansvar å sørge for at
alle som oppholder seg i kommunen, tilbys tjenester etter loven. Komiteen understreker
viktigheten av at begrepet «oppholder seg» benyttes og at ansvaret
ikke begrenses til bostedsadresse. Komiteen vil også
understreke at det fortsatt er kommunens ansvar at tjenester etter
loven ytes selv om kommunen har inngått avtale med andre offentlige
eller private tjenesteytere om å stå for tjenesteutførelsen.
Komiteen har merket
seg at departementet i sterk grad vektlegger at kommunene skal ha
organisasjonsfrihet. Komiteen ser også at departementet
legger opp til et profesjonsnøytralt lovverk med begrunnelse i den
samme organisasjonsfrihet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en slik tilnærming
kan føre til store kvalitetsmessige ulikheter i helse- og omsorgstilbudet
i landet.
Disse medlemmer viser til at
samhandlingsreformen fører til at kommunene skal ta et større ansvar
for helse- og omsorgstjenester til flere pa-sientgrupper. Dette
krever økt kompetanse, og det er derfor uheldig at kompetansekravene
svekkes i lovforslaget sammenliknet med gjeldene lovgivning. Disse medlemmer mener
at spesifikke kompetansekrav må opprettholdes og styrkes, samtidig
som kommunene gis frihet til å sette sammen og bruke kompetent personell
på ulike måter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at kommunene gis større frihet til organisering av sine tjenester.
Det innebærer at tjenestene kan tilpasses lokale forhold og behov,
at ressursene utnyttes effektivt til fordel for innbyggerne, og
at tjenestene raskt kan tilpasses når nye behov eller ny kunnskap
tilsier dette.
Loven bygger på prinsippet om profesjonsnøytralitet
på samme vis som i lov om spesialisthelsetjenester. Flertallet vil
vise til at kvalitet sikres gjennom lovens krav om faglig forsvarlighet
i tjenestene som legger klare føringer på kommunen og sikrer at
tjenesten bemannes med kvalifisert personell. Flertallet mener
det er viktig at det i forskrift kan settes krav til innhold i tjenesten,
herunder bestemmelse om kompetansekrav for ulike typer tjenester.
En detaljert opplisting i lovteksten vil være sårbar ved endrede
utfordringer og endret vektlegging av tjenestetilbud og behandlingsmåter. Flertallet vil
vise til at det i dag er 29 autoriserte helsepersonellgrupper, og
at det finnes en rekke personellgrupper som ikke har egen autorisasjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at en rekke personellgrupper
innenfor dagens sosialtjenestelov ikke omfattes av en egen autorisasjonsordning.
I Ot.prp. nr. 13 (1998–99) står følgende:
«Godkjenning/autorisasjon av helsepersonellgrupper
er et offentlig styringssystem. Hovedformålet med styringsmiddelet
er å bidra til nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenesten.»
Fellesorganisasjonen mener i sitt høringsinnspill til
komiteen at sosialfagprofesjonene bør gis offentlig autorisasjon
på samme måte som helsefagprofesjonene. Blant helse- og sosialprofesjonsutdanninger
er det kun barnevernspedagoger og sosionomer som ikke har autorisasjonsordning.
Disse medlemmer vil vise til
at departementet i forbindelse med dette lovarbeidet ikke har vurdert
hvorvidt nye personellgrupper bør omfattes av helsepersonellovens
autorisasjonsordning. Disse medlemmer mener det bør iverksettes
en slik vurdering.
Komiteen vil understreke
at med de økte oppgaver kommunene vil få som følge av samhandlingsreformen,
er det av vesentlig betydning at kvaliteten på tilbudet sikres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mange kommuner
i dag synes å la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig
standard på tjenestene. Disse medlemmer vil bemerke
at hensynet til rettssikkerhet, likhet og likeverd tilsier en viss
statlig styring, og at forsvarlighetskravet alene ikke vil være tilstrekkelig
til å holde kommunenes tjenestetilbud på ønskelig nivå.
Komiteen har merket
seg at departementet har kommet til at det ikke bør lovfestes innholds- eller
kompetansekrav, men viser til at det blant annet foreslås lovfesting
av forsvarlighetskrav og av bestemmelser om pasientsikkerhet. Komiteen registrerer
også at det i lovforslaget er foreslått en bestemmelse om kommunens
ansvar for å sikre tilstrekkelig fagkompetanse.
Komiteen registrerer at den foreslåtte
lovtekniske innretningen med overordnet, profesjonsnøytral lov fører
til at mange høringsinstanser uttrykker bekymring for redusert faglighet
og nedprioritering som en konsekvens.
Komiteen vil understreke at det
er et mål at tjenestemottakerne skal møte en helhetlig, samordnet
helse- og omsorgstjeneste preget av helhetlige til-taks-kjeder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber departementet følge utviklingen nøye og eventuelt styrke kvalitets-
og kompetansekravene ytterligere gjennom forskrift.
Komiteen er tilfreds
med at departementet opprettholder forslaget om lovfesting av skolehelse-tjenesten
og helsestasjonstjenesten. Komiteen har merket seg
at intensjonen er å videreføre gjeldende rett. Komiteen vil
understreke viktigheten av at disse tjenestene fortsatt i hovedsak
må være et befolkningsrettet lavterskeltilbud basert på tverrfaglighet,
noe som etter komiteens oppfatning har vært en suksessfaktor
for helsestasjonenes vedkommende. Komiteen vil påpeke
at skolehelsetjenesten med fordel kan trekkes langt sterkere inn
i et tverrfaglig samarbeid i kommunene uten at den mister sitt særpreg
som en trygg, lett tilgjengelig arena hvor barn og unge kan få hjelp
til å uttrykke, sortere og behandle sine bekymringer og problemer.
Komiteen viser til at Stortinget
ved flere anledninger har gitt uttrykk for at jordmortjenesten i
kommunen må styrkes.
Komiteen viser også til Dokument
8:121 S (2010–2011), jf. Innst. 417 S (2010–2011), og statsrådens
brev til komiteen om tiltak for å styrke kapasiteten og kvaliteten
i den kommunale jordmortjenesten, herunder at finansieringsordningen
for jordmortjenesten skal gjennomgås.
Komiteen viser videre til komiteens
uttalelse i Innst. 212 S (2009–2010):
«Komiteen mener utvidelsen av antallet leger i primærhelsetjenesten
må suppleres med flere helsefaggrupper i tjenesten, for eksempel
spesialsykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer,
og ernæringsfysiologer. Helsestasjonene skal styrkes. Det bør stimuleres
til at disse tilbudene samles i de lokalmedisinske sentrene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine merknader under kap. 2.3.2.
Flertallet vil vise til at det
kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenestene er av omfattende
karakter, og det vil kreve tilgang på et vidt spekter av personell
med ulik kompetanse. Flertallet støtter forslaget
om en i all hovedsak profesjonsnøytral lov. En detaljert opplisting
av enkelte profesjonsgrupper i loven vil kunne gi inntrykk av en
prioritering som kan være uheldig, for eksempel for pasient eller
brukergrupper med særskilt behov for tjenester fra profesjonsgrupper
som ikke er opplistet i loven.
Flertallet merker seg at bestemmelsene
om faglig forsvarlighet i tjenesten, jf. lovforslaget § 4-1, legger
klare føringer på kommunen og sikrer at tjenesten bemannes med kvalifisert
personell. I lovforslagets § 4-1 første ledd bokstav d er kommunens
ansvar for å sørge for tilstrekkelig fagkompetanse i de ulike tjenestene
presisert, og i bestemmelsens andre ledd er det foreslått hjemmel
til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om ansvaret. I forlengelsen
av dette vil flertallet også vise til at det i lovforslagets
§ 3-2 andre ledd fremgår at departementet kan gi forskrifter om
krav til innhold i tjenestene, herunder bestemmelser om kompetansekrav
for ulike typer tjenester.
Når det gjelder psykisk helsearbeid i kommunen, vil flertallet vise
til at det har vært en betydelig satsing på kompetanseheving innen
psykisk helse i kommunal sektor, blant annet tverrfaglig videreutdanning
i psykososialt arbeid for barn og unge og modellutprøving av psykologer
i kommunen.
Flertallet viser til at kommunene
i dag har et klart ansvar for å sørge for psykisk helsetjeneste, og flertallet legger
til grunn at dette er en integrert del av kommunens ansvar for helse-
og omsorgstjenester som vil falle inn under den overordnede regulering
av helse- og omsorgstjenester. Flertallet viser
også til at det i lovforslaget er inntatt en presisering av at blant annet
psykisk helse vil være omfattet av kommunens sørge for-ansvar, og
at det her fremgår at kommunens ansvar skal omfatte alle pa-sient-
og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom,
skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt
funksjonsevne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at lovforslaget
på grunn av sin profesjonsnøytrale form kan føre til at kommuner
ansetter personell uten den nødvendige fagkompetansen i helse- og
omsorgstjenesten. Disse medlemmer mener det er en
uønsket utvikling.
Disse medlemmer mener det er
visse yrkesgrupper som den kommunale helsetjenesten er helt avhengig
av for å kunne ha et faglig forsvarlig tilbud. Disse medlemmer deler
derfor ikke departementets syn på en profesjonsnøytral lov hvor
kun fastleger nevnes som yrkesgruppe. Disse medlemmer vil
understreke at selv om det foreslås å ta inn flere yrkesgrupper
i lovteksten, så innebærer ikke det en begrensning som hindrer kommunen
i å benytte andre yrkesgrupper til å løse sine oppgaver og tjenester
innenfor helse- og omsorgsfeltet. Bruken av begrepet «herunder»
synliggjør det. Disse medlemmer vil også understreke
at det at disse yrkesgruppene nevnes i sammenheng med utredning,
diagnostisering og behandling, ikke setter en begrensning for at
disse yrkesgruppene også kan benyttes til oppgaver som ikke faller
inn under disse begrepene. Disse medlemmer vil også minne
om at blant annet folketrygdloven har reguleringer av hvem som kan
sette diagnoser. Disse medlemmer er oppmerksom på
at kommunene ikke har lovfestet plikt i dag til å sørge for psykologtjeneste. Disse
medlemmer er imidlertid av den oppfatning at dette er en
nødvendig presisering, både som konsekvens av opptrappingsplanen
for psykisk helse og av hensyn til de oppgaver kommunene skal ha
ansvar for som følge av samhandlingsreformen. Disse medlemmer peker
på at det derfor må utarbeides en plan for å sikre psykologkompetanse
i kommunene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd nr. 4 lyde:
Utredning, diagnostisering og behandling, herunder
fastlegeordning, psykologtjeneste, sykepleietjeneste, fysioterapitjeneste
og jordmortjeneste»
Komiteen registrerer
at departementet som følge av høringen har kommet til at kommunens plikt
til å organisere legevakt fortsatt må tydeliggjøres i loven, og komiteen støtter
dette. Komiteen viser til at kommunene i tillegg
til medisinsk akuttberedskap må ha prosedyrer for å håndtere psykiatriske
og rusrelaterte akuttilstander, samt kunne sikre omsorgstjenester/sosiale
tjenester ved akutte situasjoner.
«Komiteen viser til at Nasjonalt kompetansesenter
for legevaktmedisin (Nklm) på oppdrag fra Helsedirektoratet har
utarbeidet et forslag til handlingsplan for legevakt. I sin situasjonsanalyse
konkluderer senteret med at det er et stort potensial for bedre
samhandling mellom legevakten og andre kommunale tjenester. Nklm mener
også at legevakttjenestene ikke har utviklet seg i takt med den
medisinske og organisatoriske utviklingen en har hatt i resten av helsetjenesten
de siste 10 årene. Over 2 millioner av landets befolkning er i kontakt
med legevakten årlig. Komiteen ber regjeringen om å styrke faglige
og organisatoriske krav til kommunal legevakt samt samhandlingen
med spesialisthelsetjenesten i forbindelse med arbeidet med Nasjonal
helseplan, fortrinnsvis gjennom en utvidelse av akuttmedisinforskriften,
eventuelt gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt. Komiteen
mener det gir grunn til bekymring at bare halvparten av fastlegene
deltar i legevakt. De må utgjøre ryggraden i legevakttjenesten.»Komiteen vil
påpeke at legevakttjenesten er en viktig del av kommunens helse- og
omsorgstjeneste, og at det over lengre tid har vært bred enighet
om behovet for å styrke tjenesten. Komiteen viser
til komiteens merknad i Innst. 212 S (2009–2010) om samhandlingsreformen:
Komiteen viser til at det er
stor variasjon mellom kommunene med hensyn til hvordan de håndterer
etterlatte som har opplevd selvmord og brå dødsfall i nære relasjoner. Komiteen viser
også til at foreldre som har mistet et barn etter kort eller langvarig
sykdom, opplever at det offentlige hjelpeapparatet blir borte når
barnet blir borte. Komiteen mener dette perspektivet må
trekkes inn i større grad for å sikre gode tiltakskjeder, og at
sorgarbeid ofte kan utføres på en god måte som likemannsarbeid.
Komiteen viser til
at Stortinget ved behandling av Samhandlingsmeldingen – St.meld.
nr. 47 (2008–2009) – viste bred politisk enighet om å styrke rehabiliteringen,
som etter Stortingets oppfatning ble for lite vektlagt i meldingen. Komiteen er
derfor glad for at lovforslaget synliggjør at (re)habilitering er
noe langt mer enn medisinsk (re)habilitering. Komiteen vil påpeke
at (re)habilitering må ha et livsløpsperspektiv, at brukermedvirkning
må være grunnleggende, og den enkeltes mål må være styrende for
innholdet i prosessen. Komiteen viser til at (re)habilitering
må bygge på planlagt og systematisk samarbeid mellom ulike instanser
og aktører, med et klart mål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at innholdet i denne
tjenesten kan reguleres gjennom forskrift, og disse medlemmer forventer
at viktigheten av blant annet arbeidsrehabilitering defineres der.
Disse medlemmer konstaterer at
rehabilitering i altfor liten grad prioriteres i kommunene i dag. Disse
medlemmer kan vanskelig se at det profesjonsnøytrale lovforslaget
er like sterkt som gjeldende lov. Disse medlemmer frykter derfor
at dette kan føre til ytterligere nedprioritering av rehabiliteringsfeltet.
Disse medlemmer vil derfor presisere
at i et rehabiliteringsforløp er opptrening av vesentlig betydning
både fysisk, kognitivt og sosialt. Disse medlemmer merker
seg at opplæring i dagliglivets gjøremål nå er tatt ut av lovteksten, men
vil understreke at dette i et rehabiliteringsforløp er et så vesentlig
moment at det må inngå i en forskriftsfesting.
Komiteen understreker
at kommunal rehabilitering skjer både i institusjoner og hjemme
hos pasienter og brukere, og at Nasjonal helse- og omsorgsplan også
vektlegger dette. Komiteen understreker at god rehabilitering
krever tverrfaglighet, og at ergoterapeuter og fysioterapeuter er
blant de faggruppene som er relevante for den kommunale rehabiliteringstjenesten.
Slik kompetanse vil etter komiteens mening være viktig for
å trene opp pasienter og brukere til å mestre daglige gjøremål.
Komiteen viser til
at Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som mål å sikre uavhengighet,
selvstendighet og evne til å mestre eget liv. Komiteen har
merket seg at departementet har tatt psykisk helse inn i § 3-1 for
å understreke at psykisk helse- og omsorgstjeneste inngår i kommunenes
sørge for-ansvar.
Komiteen ser positivt på det
at lovforslaget § 3-1 presiserer kommunens sørge for-ansvar relatert
til personer med rusmiddelproblem. Komiteen viser
til at en samlet komité i Innst. 212 S (2009–2010) sto bak følgende
merknad:
«Komiteen vil også framheve at behovet for bedre
utbygde kommunale tjenester også i stor grad gjelder for personer
som er rusmiddelavhengige. Rusmiddelavhengige er den gruppen som
har høyest sykelighet og dødelighet, og som opplever å være stigmatisert
og ekskludert fra fellesskapet. Skader av rusmiddelbruk og avhengighet
berører mange. Altfor mange med rusproblemer opplever ikke å komme
inn til behandling når de er motivert. De må vente for lenge på
behandlingsplass, og ettervernet er for dårlig.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten
av at det må stilles krav om at en avtale mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten må inneholde bestemmelser som sikrer at
det utarbeides et ettervernstilbud fra dag én. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at en
avtale mellom helseforetak og kommuner om tilbudet til rusmiddelavhengige
sikrer at det er utarbeidet et ettervernstilbud fra første dag.»
Komiteen vil understreke
at kommunen har ansvar for å gi rusmiddelavhengige nødvendige og
forsvarlige tjenester. Komiteen legger til grunn
at det nærmere tilbudet til rusmiddelavhengige vil være sentralt
i de fremtidige avtalene mellom kommunen og helseforetaket. Komiteen er
kjent med at problemstillinger knyttet til et sammenhengende og
helhetlig tjenestetilbud vil være et av hovedtemaene i den kommende
stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken.
Komiteen har merket
seg at gjeldende rett videreføres med hensyn til omsorgslønn. Komiteen imøteser
imidlertid resultatet av det utredningsarbeidet som foregår på dette
området, for å få et mer helhetlig system.
Komiteen viser til at ordningen
med omsorgslønn fungerer svært forskjellig fra kommune til kommune,
og at tjenesten lønnes på svært forskjellig nivå i kommunene. Dette
innebærer at personer som yter omsorg for familiemedlemmer eller
nære slektninger, behandles ulikt avhengig av i hvilken del av landet
ytelsen gis. Komiteen vil understreke at for dem
som mottar omsorgen, betyr disse forskjellene at man i enkelte deler
av landet har mindre mulighet for å kunne motta omsorgshjelp fra
sine nærmeste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det derfor er nødvendig å innføre normerte satser og kriterier for
omsorglønn, samt at finansieringsansvaret for ordningen legges til
staten.
Komiteen har merket
seg at regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på ordninger
for pårørende med særlig tunge omsorgsoppgaver (Kaasa-utvalget),
og ser fram til resultatet av dette arbeidet. Målgruppen for utredningen
er pårørende som påtar seg særlig tyngende omsorgsoppgaver over
tid. Utvalget skal se på dagens ordninger og modeller for framtidige ytelser
og skissere minst ett forslag innenfor dagens omsorgslønnsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Soria Moria I-erklæringen
der det går fram at regjeringen vil styrke ordningen med omsorgslønn,
mens det i Soria Moria II-erklæringen står at ordningen skal gjennomgås.
En slik endring kan tyde på at regjeringens ambisjoner på området
er redusert. Det er tverrpolitisk vilje til og ønske om å anerkjenne
den familiebaserte omsorgen og gjøre det mulig for barn med nedsatt
funksjonsevne å bo hjemme sammen med familien. Når en ordning som
omsorgslønn blir så vanskelige å få, slik blant annet en rapport fra
Statens helsetilsyn avdekker, reduserer det muligheten til å ta
ansvaret for funksjonshemmede barn. Disse medlemmer mener
det må iverksettes tiltak slik at mulighetene for å leve gode liv
med funksjonshemmede barn øker. Samtidig bør ordninger og regelverk
harmoniseres og praktiseres likt i hele landet, slik at ordningene
er enkle å sette seg inn i for dem det gjelder.
Komiteen viser til
at brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte
å organisere praktisk bistand på for personer med store hjelpebehov
eller for personer som har bistandsbehov av en slik art at denne
organisasjonsformen er mest hensiktsmessig. Komiteen mener BPA
er et viktig verktøy som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne
muligheten til å leve et aktiv og verdig liv. BPA handler om å kunne bestemme
over egen hverdag og få innflytelse over hvem som hjelper en. Praktisk
bistand kan være å få hjelp til å vaske gulvet, handle matvarer,
følge opp barn på idrett, gå på kino osv. Praktisk bistand omfatter
bistand til egenomsorg og personlig stell og opplæring i dagliglivets gjøremål.
Det er ikke noe krav om at assistenten skal ha helsefaglig utdanning.
En stor del av brukerne av BPA mottar også supplerende tjenester
fra kommune slik som hjemmesykepleie, rengjøring og trygghetsalarm.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kommunen i dag har plikt til å ha et tilbud om BPA. Flertallet viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet i Nasjonal helse- og omsorgsplan varsler
at regjeringen framover vil legge til rette for at kommunene kan
bygge ut dette tilbudet videre. Flertallet vil understreke
behovet for dette.
Flertallet merker seg at det
er vanskelig å framskaffe presise beregninger for kommunenes kostnader
ved en mulig ny rett til BPA. Flertallet er kjent
med at det er gjennomført kostnadsberegninger i samarbeid med KS,
og at det foreligger en rapport, «Kostnadsberegninger av utvidet
bruk av brukerstyrt personlig assistanse».
Rapporten anslår utviklingen av antallet brukere med
BPA ved en eventuell ny rettighet til ordningen på mellomlang sikt
(5 til 10 år). Utredningene som nå er gjennomført, viser at en BPA-time
er rimeligere enn en time gitt som ordinær omsorgstjeneste, men
kostnadene for kommunene øker fordi BPA-brukere generelt får tildelt flere
timer enn ved tildeling av ordinære omsorgtjenester, og fordi de
kan komme i tillegg til annen bistand. Analysene i denne rapporten
viser at en ny rettighet til BPA vil kunne innebære økte kostnader
for kommunene, men at omfanget vil avhenge av hvordan rettigheten
utformes. Rapporten peker videre på behovet for ytterligere utredninger
og analyser før en kan vurdere rettighetsfesting av BPA. Flertallet mener
det i tillegg til kostnadsvurdering for kommunene er viktig også
å ta med seg de mulige positive samfunnsøkonomiske konsekvensene
av BPA, for eksempel ved at flere kan komme i arbeid eller utdanning. Flertallet ber
regjeringen arbeide videre med problemstillingene og komme tilbake
til Stortinget med en vurdering av kostnadene ved å forsterke ordningen
med BPA. Flertallet ber også regjeringen vurdere
den organisatoriske utformingen av ordningen, herunder spørsmål
om tilknytning til kommunesektoren eller Nav.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede videre de økonomiske
og administrative konsekvensene og raskt komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse
for brukere med stort behov innenfor den samme økonomiske rammen
som gjelder i dag.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at brukerstyrt personlig
assistanse skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser
skal kunne få et mer aktivt og mest mulig uavhengig liv tross funksjonsnedsettelsen. Disse
medlemmer viser til at Stortinget i 2002 ba regjeringen
om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistent,
og at regjeringen fulgte opp med forslag om dette i 2005. Disse
medlemmer slår fast at regjeringen ikke foreslår å lovfeste
en slik rett, men ønsker å videreføre gjeldende rett. Disse medlemmer har
merket seg at det pågår et arbeid med å beregne kostnadene for en
rettighetsfesting av BPA-ordningen. Disse medlemmer mener
det er av vesentlig betydning at brukergruppens organisasjoner trekkes med
i dette arbeidet, og at det også legges vekt på alternativ kostnad,
brukerens livskvalitet samt den samfunnsøkonomiske siden. Disse medlemmer vil
i denne forbindelse vise til den utarbeidede ECON-rapporten om BPA.
Disse medlemmer mener det er
av betydning at i første rekke de som har behov for omfattende bistand,
får en langt større mulighet til å ta ansvar for eget liv og egen
velferd gjennom en rettighetsfesting av muligheten til å få tjenesten organisert
som brukerstyrt personlig assistanse.
Disse medlemmer mener det er
av vesentlig betydning å beskytte BPAs egenart, og for å sikre reell
brukerstyring er det derfor nødvendig å styrke innholdet i arbeidslederrollen. Disse medlemmer vil
fremholde at arbeidsleder etter tilstrekkelig opplæring bør kunne
delegeres oppgaver knyttet til ordinær personalledelse, likestilt
med eksempelvis stedfortredende arbeidsleder.
Disse medlemmer konstaterer at
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet igjen
velger å utsette rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse.
Rettighetsfestingen av BPA har nå blitt trenert av regjeringen Stoltenberg
II ved alle anledninger. Utsettelsen begrunnes nå i en rapport fra
Helse- og omsorgsdepartementet om kostnadsberegninger for kommunene.
Denne rapporten er laget av et utvalg der alle medlemmene har interesse
i å drive kostnadsberegningene opp; det er ensidig sett på kommunenes
kostnader og ikke på samfunnsgevinsten, og rapporten blander sammen svært
ulike tjenester. Rapporten bygger også på et anslag over antallet
som vil benytte seg av ordningen, som blant annet har lagt inn erfaringer
fra Sverige. Disse medlemmer vil vise til at i Sverige
delfinansierer staten kostnadene ved BPA på en slik måte at kommunene
har interesse av at flest mulig med assistansebehov søker denne
ordningen.
Disse medlemmer mener at det
vil være riktig av Stortinget å vedta en lovparagraf som sikrer
rett for brukere med store behov til å få tjenesten organisert som
brukerstyrt personlig assistanse. Dette er et prinsippstandpunkt
som ikke krever mer utredning, og som kan innføres innenfor den
samme økonomiske rammen som benyttes i dag. Det vil imidlertid være
behov for å drøfte og utrede sammen med brukerorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene
og KS hva som skal legges til grunn for begrepet «store behov» før
lovparagrafen trer i kraft.
Disse medlemmene ber videre regjeringen igangsette
et arbeid for å få kostnadene av eventuell utvidet rettighetsfesting
snarest utredet og drøftet med KS og brukerorganisasjonene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
skal ny § 2-1 d lyde:
§ 2-1 d Rett til å få
helse- og omsorgstjenester organisert som brukerstyrt personlig
assistanse
Den som har stort behov for personlig assistanse etter
helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b,
i form av praktisk bistand og opplæring, har rett til å få tjenesten
organisert som brukerstyrt personlig assistanse etter samme lovs
§ 3-8.»
Disse medlemmer vil vise til
at ikke alle er fornøyd med tradisjonelle tjenester. Mange mener
det ikke legges til rette for et uavhengig og selvstendig liv. Dette
kan bryte med grunnleggende menneskerettigheter om at alle mennesker
er født frie og med samme menneskeverd. Alle skal oppleve valgfrihet
gjennom å gjøre egne valg og prioriteringer, både i eget hjem og i
samfunnet. De som trenger brukerstyrt personlig assistanse, for
å gjøre egne valg og prioriteringer, og er i stand til å lede egne
assistenter, må ha rett til å få tjenesten organisert som BPA.
Komiteen viser til
at kommunene allerede i dag har et ansvar for å yte øyeblikkelig
hjelp, men at det nye i lovforslaget er at kommunen skal sørge for
tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til pasienter
og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Komiteen viser til
at øyeblikkelig hjelp-beredskap med mulighet for døgnopphold kan
være kostbart siden det krever ledig sengekapasitet og personale
i beredskap. Komiteen deler intensjonen om at mer
av behandlingen skal kunne foregå i kommunen fremfor på sykehus.
Komiteen er enig med departementet
i at kommunens plikt begrenses til de pasientgruppene kommunen selv
har mulighet til å utrede, behandle eller yte omsorg til, og at
det er behov for å etablere systemer som sikrer rask avklaring av om
pasienten kan få et tilbud i kommunen, eller om spesialisthelsetjenesten
må oppsøkes.
Komiteen vil understreke at det
er viktig at det ikke bygges opp et system som dublerer det tilbudet
som allerede eksisterer, og som virker kompliserende og fordyrende
for samfunnet. Komiteen vil også på dette punkt understreke viktigheten
av at pasienter og brukere får behandling på et faglig forsvarlig
nivå.
Komiteen har merket seg at plikten
i første omgang er tenkt å omfatte somatiske lidelser, men at det
skal vurderes om psykisk helse og rus også skal omfattes av plikten.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at ordningen fullfinansieres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at departementet foreslår at midler gradvis overføres fra
de regionale helseforetakene til kommunene i perioden 2012 til 2015.
Komiteen vil understreke
betydningen av at det må dokumenteres at kommunen besitter nødvendig
fagkompetanse og kapasitet til å håndtere døgnopphold for øyeblikkelig
hjelp på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dette må gjøres
slik at ikke resultatet bare blir en forsinket innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at tiltaket må kunne vise
effekt før en endrer finansieringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen skal tre i kraft fullt ut fra 2016, og har
tillit til at departementet i samarbeid med kommunesektorens interesseorganisasjon
KS sørger for nødvendige avklaringer. Flertallet vil
vise til svært positive resultater for pasientene i de tilfeller
der ordningen har vært prøvd ut – bl.a. ved Fosen distriktsmedisinske
senter og Søbstad sykehjem i Trondheim.
Komiteen vil vise
til det fokuset Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 har når
det gjelder folkehelse, og understreker at det er et samfunnsansvar
å bidra til god helse i hele befolkningen. Dette skal skje ved å
gjøre helsefremmende valg enklere og billigere og ved å gjøre helseskadelige
valg mindre attraktive.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, støtter at det i større grad må tas
i bruk strukturelle virkemidler som prisvirkemidler, lovreguleringer
og infrastruktur i det nasjonale folkehelsearbeidet.
Komiteen viser til
at den lovmessige reguleringen av ansvar for folkehelsearbeidet
finnes i folkehelseloven og i helse- og omsorgstjenesteloven.
Komiteen viser også til «Perspektivmeldingen 2009».
Den har forebygging – det å vri innsatsen fra reparasjon til forebygging
– som én av ti overordnede strategier. Komiteen har
merket seg at gang- og sykkelveier, natur- og friluftsområder og
bo- og nærmiljøer som gir mulighet til lek og aktiviteter, er framhevet
som gode tiltak.
Kommunene er den viktigste arena for folkehelsearbeidet.
De må nå identifisere egne folkehelseutfordringer, fastsette egne
mål og strategier og iverksette nødvendige tiltak. Det gir kommunene
mulighet til selv å kunne påvirke befolkningens helse, ha som overordnede
mål å fremme helse og forebygge framfor reparere. Kommunene skal
ha stor innflytelse på eget folkehelsearbeid, og kommunestyrene
bør lage en årlig rapport og ha en årlig debatt om tiltaksplan. Forebyggingen
må gjenspeiles i alle planer, i all politikk og i all lovutvikling.
Komiteen mener det er viktig
at staten skal gjøre tilgjengelig opplysninger om helsetilstand og
påvirkningsfaktorer for den enkelte kommune og fylkeskommune, og
at det gis tilgang på data fra sentrale registre som har betydning
for kommunene i arbeidet med å forebygge sykdom og fremming av helsen,
slik det legges opp til ved ny lov om folkehelsearbeid.
Komiteen mener det bør lages
et system der en lett kan sammenligne helsedata med andre aktører
for å kunne se utviklingen i egen kommune over tid, og slik at innbyggere
og folkevalgte kan sammenligne sin kommune med andre. Komiteen mener
dette kan bli viktig for økt kommunal innsats på dette feltet
Komiteen mener det er positivt
at helse- og omsorgtjenesten i helse- og omsorgstjenesteloven får
et klart ansvar for å bidra i arbeidet med slike gode oversikter
i kommunene. Tjenestenes erfaringer, kompetanse og kunnskap er nødvendig
for å gi en best mulig oversikt over kommunens utfordringer, samt
også grunnlag for bedre kunnskapsbaserte folkehelsetiltak.
Komiteen vil berømme den viktige
jobben frivillige og ideelle organisasjoner gjør når det gjelder
folkehelse. Både idrettsorganisasjoner, friluftsorganisasjoner,
pasientorganisasjoner og andre er viktige aktører som kan bidra
ut fra egne formål og i samarbeid med kommunen.
Komiteen viser til at rådgiving
og veiledning for å oppnå varige endringer av levevaner er omfattende
og tidkrevende. Komiteen merker seg at Helsedirektoratet
har utarbeidet en veileder for kommunale frisklivssentraler. Komiteen vil
understreke at oppretting av frisklivstilbud i kommunene er en viktig
og ønsket utvikling som må ses i sammenheng med etablering av lokalmedisinske
sentre og kommunale/interkommunale lærings- og mestringstilbud.
Komiteen viser til at det må
settes inn ulike tiltak på de ulike arenaer. De viktigste risikofaktorer
for sykdom, skade og sosiale problemer er usunt kosthold, fysisk
inaktivitet, røyking, alkohol- og annen rusmiddelbruk, men også
frafall i videregående skole, utdanningsnivå, inntekt, sosialt nettverk,
tilknytning til arbeidslivet og dårlig arbeidsmiljø. Det at forebygging
og folkehelse skal gjenspeiles og vurderes i alle planer, i all
politikk og i all lovutvikling, er positivt.
Komiteen viser til rapporten
«Folkehelserapport 2010, Helsetilstanden i Norge». Der illustreres
de sosiale helseforskjellene ved å beregne hvor mange årlige dødsfall
som ville vært unngått dersom den generelle helsetilstanden for hele
befolkningen ble hevet til et nivå tilsvarende det gruppene med
høyere universitetsutdanning har. I løpet av ti år kunne 5 400 dødsfall som
følge av lungekreft og om lag 10 000 dødsfall som følge av hjertesykdommer
vært unngått. Totalt kunne en mellom 1994 og 2003 unngått over 43 000
dødsfall, like mange som dør i løpet av et normalt år. Komiteen understreker
at tidlig død er ett av de mest dramatiske utfallene av de sosiale
helseforskjellene. Dette understreker vesentligheten av bredt anlagte
tiltak. Folkehelseloven styrker etter komiteens syn de
muligheter og det ansvar kommuner, fylkeskommuner og staten har
for å bekjempe sosiale helseforskjeller.
Komiteen vil vise til merknadene
om folkehelsearbeid i Innst. 422 S (2010–2011) om Nasjonal helse-
og omsorgsplan 2011–2015 og Innst. 423 L (2010–2011) om folkehelseloven.
Komiteen vil understreke at forebygging
skal være en integrert del av helse- og omsorgstjenestene. Alle
delene av de kommunale helse- og omsorgstjenestene vil få viktige
oppgaver i det helsefremmende og forbyggende arbeid, bl.a. forebygging
i omsorgstjenestene, i legetjenestene mv, herunder krav til å iverksette
tiltak på riktig tidspunkt i et utviklingsforløp av sykdom. Dersom
tiltak iverksettes for sent, vil dette kunne medføre tap av leveår
med god helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er det enkelte kommunestyre som må beslutte hvilken fagkompetanse
og kapasitet som trengs ut fra lokale utfordringer og statlige krav
til ulike tjenester. De generelle bestemmelser i loven om faglig
forsvarlighet i tjenestene legger klare føringer. Flertallet vil
vise til at loven gir anledning til å fastsette i forskrift krav
om innhold i tjenesten, herunder kompetansekrav. Dette vil blant
annet kunne omfatte psykologkompetanse.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen har tatt hensyn til høringsinstansene som påpekte
at høringsutkastet hadde for mye fokus på oppsøkende virksomhet
i det forebyggende arbeidet. Komiteen konstaterer
at lovforslaget nå gir kommunen tre roller i det forebyggende arbeidet. Komiteen støtter
at kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid gjennom lovforslaget
gjøres mer konkret, og er tilfreds med at det fremgår at dette gjelder
både somatisk og psykisk helse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke
at det er behov for en langt sterkere avklaring av hva som inngår
i det kommunale psykisk helse-arbeidet. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid med
en forskrift som presiserer innhold i kommunalt psykisk helsearbeid.
Det forutsettes at blant annet psykologtjeneste forskriftsfestes
som nødvendig del av tverrfaglig helse- og omsorgstjeneste, og at
det utarbeides en plan for å gjøre denne kompetansen tilgjengelig
i alle landets kommuner.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at arbeid med psykisk helse skal tillegges stor vekt
i kommunene, og at avtalene mellom kommunen og helse-fore-takene
bør presisere samarbeidet på psykisk helseområdet. Flertallet vil
vise til avsatte midler i budsjettet som kommunen kan søke på for
å ansette psykologer i kommunehelsetjenesten, og understreker at
dette er viktig i det tverrfaglige samarbeidet.
Komiteen vil understreke
at den medisinskfaglige kompetansen i kommunen er avgjørende for
å kunne lykkes med gjennomføringen av samhandlingsreformen. Komiteen ser
at flere høringsinstanser er av den oppfatning at kommunelegens
rolle bør styrkes. Komiteen deler departementets
syn på at tilgang på samfunnsmedisinsk kompetanse i kommunen vil
være en fordel, og viser til at dette også er belyst i forslaget
til ny folkehelselov. Komiteen har merket seg Legeforeningens
høringsuttalelse om at det bør opprettes flere kombinasjonsstillinger med
samfunnsmedisinsk hovedstilling og fastlegearbeid som bistilling,
og at dette vil være attraktivt sett i et rekrutteringsperspektiv. Komiteen har
merket seg departementets uttalelse om at lovforslaget ikke er til
hinder for en slik løsning om kommunen finner det hensiktsmessig. Komiteen vil
understreke viktigheten av at oppgavene ikke deles på for mange,
slik at det går ut over kontinuitet og kompetanseoppbygging. Komiteen deler
synet på at flere kommuner bør vurdere å samarbeide om kommunelegefunksjonen,
og konstaterer at lovforslaget åpner for dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at kommunestyret nå får folkehelsearbeid som en ny
hovedoppgave. For mange kommuner vil dette innebære behov for samfunnsmedisinske utredninger
og faglig ledelse med slik kompetanse. Flertallet finner
det naturlig at kommunelegen har denne rollen og kompetansen. Dette
innebærer at det vil bli behov for å utdanne flere leger med denne
kompetansen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil vise til at mange kommuner
har gode erfaringer med å ansette en folkehelsekoordinator, og at
en slik stilling har vært en forutsetning for å motta støtte fra
fylkeskommunene gjennom ordningen «Partnerskap for folkehelse». Dette
flertallet mener det må bygges videre på erfaringene fra
«Partnerskap for folkehelse».
Dette flertallet har merket seg
at en del høringsinstanser mener at kommunelegens rolle og funksjon
bør komme klarere til uttrykk i loven. Dette flertallet ber
departementet om å ta disse og andre innspill som har kommet frem i
høringen, med seg i det videre arbeidet på dette feltet. Dette
flertallet viser i den forbindelse til § 26 i forslaget
til ny folkehelselov, jf. Prop. 90 L (2010–2011), der de samfunnsmedisinske oppgavene
er nærmere beskrevet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det i høringsprosessen har kommet
frem forslag om å gjøre kommunelegen til en del av kommunens ledelse.
Både Funksjonshemmedes Fellsorganisasjon og Den norske legeforeningen
har ment at kommunelegen må få en mer sentral rolle i den kommunale
administrative ledelse. Den norske legeforening fremhevet hvordan
dette ville sørge for en bedre benyttelse av kommunelegens kompetanse.
Disse medlemmer vil vise til
at departementet ikke gir noen utførlig drøftelse av hvorfor dette
forslaget ikke er tatt med i utkastet til ny lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester, ut over at det i kap. 18.6 vises til at det
i lovforslaget ikke ligger noen «føring på hvilken formell plassering
kommunelegen skal ha i kommunens administrasjon», samt nevnes at
gunstig ansvarsplassering vil variere mellom kommuner.
Etter disse medlemmers skjønn
er dette et forslag som fortjener en bedre gjennomgang. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av å plassere kommunelegen som en del av kommunens
ledelse i en egnet sak.
Komiteen ser at departementet
ønsker å videreføre de grunnleggende strukturer fastlegereformen
bygger på. Komiteen merker seg også at departementet
tar sikte på å sende på høring mulige forslag til endring av fastlegeforskriften
i løpet av 2011. Komiteen merker seg at departementet
legger opp til en dreining fra avtaleregulering til forskriftsregulering
av fastlegeordningen. Komiteen viser til at KS uttaler
at det ligger et uutnyttet potesial i avtaleverket til å nå målene
i samhandlingsreformen, og at KS av den grunn påpeker at avtaleinstituttet
derfor ikke må undergraves av en for stor grad av forskriftsfesting. Komiteen viser
til at hele lovforslagets innretning er på et overordnet nivå, og at
det ellers legges vekt på stor grad av avtalefesting for å fremme
samhandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, merker seg at det ikke foreslås endringer i
finansieringsordningen med per capita-tilskuddet og honorar nå,
men at dette skal gjennomgås i forbindelse med arbeidet med forskriften.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg motstanden
fra høringsinstanser mot å endre finansieringssystemet for fastlegene fra
en stykkpris på 70 prosent til en stykkpris på 50 prosent. Disse
medlemmer deler departementets vurderinger om ikke å foreslå
endring på dette området nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser at en reduksjon i per capita-tilskuddet kan
komme i strid med samhandlingsreformens målsettinger og kan føre
til utilsiktede virkninger.
Komiteen har merket
seg at departementet på det nåværende tidspunkt ikke foreslår en
lovregulering som åpner for å gi fastlegene rett til å legge inn
pasienter i sykehjem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til Innst. 212 S (2009–2010) til St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen:
«Samtidig vil komiteen påpeke at fastleger i dag ikke
kan skrive inn en pasient til helse- og omsorgstilbud i kommunen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må vurderes
å gi fastleger større innflytelse på inntaksprosedyrene til sykehjem.»
Komiteen merker seg
at fastlegene nå vil kunne få anledning til å legge pasienter inn
på de øyeblikkelig hjelp-plassene som skal opprettes i kommunene.
På samme måte som i dag er det kommunene som er ansvarlig for å
sørge for disse plassene, og som dermed avgjør inntaksprosedyrene.
Komiteen ser at det i noen kommuner
er for høy terskel for å bli tildelt sykehjemsplass, varig eller
for kortere opphold – ut over det som kan være behovet for øyeblikkelig
hjelp. Komiteen mener derfor det er viktig å kvalitetssikre
inntaksprosedyrene til sykehjem og sikre at helsefaglige behovsvurderinger
legges til grunn.
Komiteen viser til at plass på
sykehjem tildeles både etter gjeldende rett og etter ny lov for
å oppfylle forpliktelsen til å yte nødvendig helsehjelp. Det vil
derfor være helsefaglige behovsvurderinger som ligger til grunn
for kommunens prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er for lav sykehjemskapasitet
i mange kommuner som er årsaken til at terskelen for å få sykehjemsplass
er for høy, og viser i den sammenheng til høringsinnspill fra Norsk
Sykepleierforbund.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det trengs en tydeligere kommunal styring av de allmennmedisinske
offentlige oppgavene legen kan pålegges. Herunder er det behov for
både å styrke fastlegens/legevaktlegens vurderingskompetanse og
den kliniske kompetansen i fastlegepraksisen. Flertallet mener
slik styring tidligere har vært mangelfull i mange kommuner, og
at en sterkere styring vil være riktig. Flertallet støtter
at det blir bedre ledelse og styring av allmennlegetjenesten, både
av de allmennmedisinske offentlige legeoppgavene, av at kurativ praksis
er i tråd med helsepolitiske prioriteringer og oppfølging av legers
praksis ut fra nasjonale kvalitets- og funksjonskrav i tråd med
god medisinsk praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at dagens hindringer
for finansiering av sykebesøk og oppsøkende virksomhet må fjernes. Disse
medlemmer etterlyser også en utredning av fastlegeordningen
sett i lys av befolkningens og myndighetenes forventninger til nye
oppgaver og tilgjengelighet.
Disse medlemmer mener at oppbyggingen
av det allmennmedisinske arbeidet ikke skal gjøres gjennom å øke
den kommunale påleggshjemmelen, men gjennom å gjøre disse stillingene mer
attraktive faglig og økonomisk. Disse medlemmer mener
det må legges til rette for flere legestillinger i primærhelsetjenesten. Disse
medlemmer ser behovet for å vurdere om det kan innføres
økonomiske insitamenter knyttet til kvalitet, service og tilgjengelighet.
Komiteen ser det som
positivt at loven inneholder en egen bestemmelse om forsvarlighet. Komiteen viser
til at en lov som bygger på profesjonsnøytralitet og få organisatoriske
krav, må ha tydelige krav som sikrer at tjenestene blir faglig forsvarlige. Komiteen har
merket seg at et vesentlig spørsmål er om forsvarlighetskravet skisserer
en minimumstandard eller om det er en norm som beskriver god faglig
praksis. Komiteen er tilfreds med at departementet
peker på at kjernen i forsvarlighetskravet peker på god praksis
som norm for tjenestene. Komiteen viser videre til
at det blant annet pekes på Helsedirektoratets nasjonale, faglige
retningslinjer som eksempler på god praksis. Komiteen ser
også at god praksis vil endre seg i takt med utviklingen av fagkunnskap
og verdioppfatninger.
Komiteen viser til at det kan
være ulike oppfatninger av hva kravet om ivaretakelse av verdighet
innebærer. Komiteen merker seg at departementet peker
på de forskjellige profesjonsgruppenes fag-etiske retningslinjer
om ivaretakelse av integritet og verdighet. Komiteen viser
til at lovforslaget har en profesjonsnøytral tilnærming, og at det
er en stor del ufaglærte i helse- og omsorgssektoren, noe som kan
åpne for ulik eller manglende forståelse av begrepet verdighet. Komiteen merker
seg at departementet peker på lovens formålsbestemmelse som utgangspunkt
for å beskrive hva som skal være verdigrunnlaget. Komiteen deler
et slikt syn og mener formålsbestemmelsene i § 1-1 må være førende
i forståelsen av å yte et verdig tjenestetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at legedekningen på
mange av landets sykehjem er for lav. Disse medlemmer mener
derfor det må innføres bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem
fra 2012 og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring
av bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem fra 2012.»
Komiteen er tilfreds
med at Stortingets vedtak om at kvalitetskrav til omsorgstjenestene
skal underlegges lokalpolitisk behandling, nå synliggjøres i loven
og kan reguleres i forskrift. Komiteen registrerer
at krav om systematisk arbeid for å bedre pa-sient- og brukersikkerheten nå
lovfestes i både helse- og omsorgsloven og spesialisthelsetjenesteloven. Komiteen imøteser
at tilsvarende bestemmelse innarbeides i tannhelsetjenesteloven.
Komiteen vil understreke at gode
kunnskaper i norsk hos alt personell som skal yte helse- og omsorgstjenester
er avgjørende viktig for pasientsikkerhet og kvalitet. Der pasienter
og brukere ikke behersker norsk, må det tas hensyn til dette.
Komiteen vil understreke
at utdanning og kompetanseutvikling er av vesentlig betydning for
at samhandlingsreformen skal kunne lykkes. Komiteen ser
at utdanningen i dag er for lite rettet mot den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Komiteen vil understreke viktigheten
av nær kontakt mellom kommuner og relevante utdanningsinstitusjoner. Komiteen er
av den oppfatning at det er en vesentlig forutsetning for å kunne
rekruttere tilstrekkelig fagkompetanse at det opprettes gode praksisplasser
med god veiledning og kunnskapsoppbygging om de helse- og omsorgstjenester kommunen
har ansvaret for. Det er viktig at det i utdanningen legges vekt
på samhandlingskompetanse, brukermedvirkning, tverrfaglighet og helhetlige
pasientforløp. Komiteen merker seg at Kunnskapsdepartementet
arbeider med en ny stortingsmelding om velferdsutdanningene. Komiteen registrerer
også at det presiseres at personell i privat virksomhet med avtale
med kommunen skal sikres adgang til nødvendig etter- og videreutdanning.
Komiteen mener at spesialisthelsetjenestens lovfestede
veiledningsplikt for kommunehelsetjenesten i større grad må bidra
til å sikre bedre kompetanseoverføring, blant annet med hospiteringsordninger
og desentraliserte sykehustjenester nær pasientene, i nær dialog
med kommunehelsetjenesten.
Komiteen mener andelen ufaglærte
må reduseres, og at det må etableres et kunnskapsløft for de ufaglærte
som i dag jobber i kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen har
varslet at det kommer en stortingsmelding om velferdsutdanningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette blir en for passiv
tilnærming. Disse medlemmer mener at Kompetanseløftet
2015 må endres og styrkes, slik at det kan tas høyde for de utfordringene
som samhandlingsreformen innebærer, og slik at tiltakene kan komme
raskere i gang. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak hvor Kompetanseløftet 2015 endres og styrkes for å ta høyde
for de utfordringene samhandlingsreformen innebærer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Kompetanseløftet 2015 inneholder en rekke virkningsfulle
tiltak for å øke kompetansen og andelen faglærte i de kommunale
omsorgstjenestene. Nærmere 16 000 personer hadde gjennomført grunn-,
videre- eller etterutdanninger eller annen opplæring med støtte
fra Kompetanseløftet 2015 i perioden 2007–2010, og om lag 13 000
er under opplæring i 2011. Samtidig bidrar satsinger som «Utviklingssentra
for sykehjem og hjemmetjenester», «Flink med folk i første rekke»
og «Etisk kompetanseheving» til ytterligere kunnskapsheving i sektoren.
Komiteen viser til
at det eksisterer lite forsk-ning i og på den kommunale helse- og
omsorgstjenesten. Komiteen viser i den forbindelse
til at grunnlagsdatamaterialet er mangelfullt og vanskeliggjør forskning,
herunder følgeforskning på tiltak som settes inn i forbindelse med samhandlingsreformen. Komiteen vil
understreke betydningen av at det både forskes på og i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene, og at dette er en viktig forutsetning
for å øke kvaliteten på tjenestene, samt for å gjøre feltet mer
faglig attraktivt. Komiteen registrerer at det legges
opp til at det mellom helseforetakene og kommunene skal inngås avtaler
som også skal inneholde samarbeid om forskning. Komiteen ser
at dette kan være et viktig bidrag til blant annet å få bedre pasientforløp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at bevilgningen til forskning på dette området er økt betydelig
de senere år.
Komiteen støtter regjeringens
forslag til ny lovbestemmelse som gir kommunen et medvirkningsansvar
for forskning. Komiteen mener en slik medvirkning
vil bidra positivt til å videreutvikle gode helse- og omsorgstjenester bl.a.
ved at forskere får lettere tilgang til data om helsetilstand og
ressursbruk i kommunene.
Komiteen vil påpeke at samhandlingsreformen forutsetter
at den medisinske kompetansen knyttet til kommunens ansvar for eldre
blir styrket. Komiteen mener at de samfunnsmedisinske fagmiljøene
ved universitetene må spille en sentral rolle i dette arbeidet. Komiteen har
merket seg at det medisinske forsknings- og undervisningsmiljø ved
Institutt for samfunnsmedisinske fag, Det medisinsk- odontologiske
fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB) driver sykehjemsforskning
i samarbeid med spesialisthelsetjenesten i Helse Vest, Kompetansesenteret
for aldring og helse i Oslo, Forum for sykehjemsmedisin og Verdighetssenteret
ved Bergen Røde Kors sykehjem. Komiteen registrerer
at instituttets forskningsgrupper arbeider med alderspsykiatri, smerte,
demens, legemiddelbehandling, palliativ omsorg og metodeutvikling. Komiteen ser
også at det eksisterer betydelig kompetanse på utnyttelse av helseregistre
for medisinsk forskning ved instituttet. Komiteen har
merket seg planene med å opprette et nasjonalt senter for sykehjemsmedisin
ved Universitetet i Bergen, at dette har bred støtte i de tilstøtende
miljøene i Norge, og at det vil være komplementært til det Nasjonale
kompetansesenter for aldring og helse ved Universitetet i Oslo.
Komiteen mener Institutt for
samfunnsmedisinske fag gjør et viktig arbeid med forskningsbasert
undervisning av medisinstudenter og videreutdanning av leger innen
fagene allmennmedisin og sykehjemsmedisin. Komiteen vil peke
på at tilrettelagt utplassering av medisinstudenter og studenter
i ernæring, odontologi og farmasi kan bidra til økt interesse og
rekruttering av fagpersonell over hele landet, i tråd med intensjonen
i samhandlingsreformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å videreutvikle
og stimulere det miljøet som er etablert med utgangspunkt i Institutt
for samfunnsmedisinske fag ved UiB, slik at det kan fremstå som
et akademisk fyrtårn innefor fagfeltet sykehjemsmedisin.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at senteret søker om en bevilgning på 19,8 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil anmode regjeringen om å komme
tilbake i statsbudsjettet for 2012 med en bevilgning som legger
til rette for en slik satsing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-8 definerer forskning som en av oppgavene et sykehus særlig
skal ivareta. Helseforetaksloven § 1 presiserer at helseforetakene
har som ett av sine formål å tilrettelegge for forskning og undervisning.
Å drive klinisk forskning er av kritisk viktighet i det stadige
og kontinuerlige arbeidet med å forbedre helsetjenesten, som når det
gjelder behandling, pasientsikkerhet og effektiv drift. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng også til proposisjonens
referanse til at det i Norge foregår mindre analyse enn i sammenlignbare
land, hvilket tilsier økt behov for forskning i kommunehelsetjenesten.
Disse medlemmer vil vise til
at noen lignende presisering, som i spesialisthelsetjenesten, av
ansvaret for å sikre forskning i kommunehelsetjenesten ikke ligger
i den nye loven – også nevnt i proposisjonens kap. 23.2. Disse
medlemmer viser også til at departementet i kap. 23.4 skriver:
«De fleste høringsinstansene mener at kommunene må pålegges en plikt
til å bidra eller medvirke til forsk-ning.»
Disse medlemmer mener det også
i primærhelsetjenesten er behov for å sikre at det utføres forskning
for å forbedre kunnskapen om og kvaliteten i tjenesten. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen se på hvordan det på en hensiktsmessig
måte kan innføres en lovforpliktelse for kommunene til å ta ansvar
for at det foregår hensiktsmessig forskning i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Disse medlemmer er redd lovforslagets
formulering om at kommunene plikter å medvirke til forskning, ikke
i tilstrekkelig grad vil lede til den nødvendige stimulering av
slik innsats. Disse medlemmer er imidlertid enige
med departementet i at mange enkeltkommuner vil være så små at det vanskelig
lar seg gjøre å ta dette ansvaret på egen hånd, men i disse tilfeller
mener disse medlemmer at kommunens ansvar må være
formulert slik at det kan ivaretas gjennom interkommunale samarbeidsavtaler.
Det bør da, etter disse medlemmers syn, være formulert et
ansvar for kommunene til å ta initiativ til og få på plass slike
avtaler når det er nødvendig for å ivareta sitt forskningsansvar.
Komiteen registrerer
at gjeldende bestemmelser videreføres når det gjelder beredskapsarbeid, og
at beordring og tjenesteplikt ved ekstraordinære situa-sjoner utvides
til å gjelde alt personell som yter tjeneste etter helse- og omsorgstjenesteloven.
Komiteen viser til at det er
opprettet kriseteam i en rekke kommuner, men at det er stor variasjon
i hvordan de fungerer, og hva som defineres som krise. Komiteen vil
understreke at beredskapsarbeidet også må innebære å yte psykososiale
tjenester ved ulykker og katastrofer. Komiteen er
også opptatt av at andre aktører som deltar operasjonelt i krisesituasjoner,
trekkes aktivt med i planarbeidet, slik at samhandling og rolleavklaring
kan finne sted.
Komiteen konstaterer
at krav om politiattest for dem som skal yte tjenester til barn
eller personer med utviklingshemning, videreføres i ny lov, og at
det også omfatter personell i private institusjoner som yter tjenester
etter avtale med kommunen.
Komiteen vil påpeke at en viktig
premiss for en god helse- og omsorgstjeneste er at pasienter og
brukere skal føle trygghet i sitt møte med personellet. Komiteen vil
vise til at det primært er arbeidsgivers ansvar å sikre gode rutiner
ved ansettelse av personell, og så langt som mulig sikre at den
som ansettes, ikke bare er kompetent, men også egnet til å utføre
de oppgaver som vedkommende skal settes til. Som en hjelp for arbeidsgivere
i helse- og omsorgssektoren har Helsedirektoratet utarbeidet en
veileder for å sikre gode ansettelser. Veilederen er nylig publisert
(IS-1902), og det foreslås her en rekke tiltak for å bidra til å
kvalitetssikre rutinene og prosessene rundt tilsetting av personell
i helse- og omsorgssektoren.
Komiteen mener det er behov for
god informasjonsutveksling på tvers av landegrensene slik at uskikket
helsepersonell ikke skaffer seg arbeidsforhold i et nytt land uten
at dette er kjent for arbeidsgiver. Komiteen mener
det er positivt at de nordiske helseministrene har inngått avtale
om bedre utveksling av informasjon på tvers av landegrensene. Komiteen har
merket seg forslaget fra Nordisk Råd om et elektronisk register
i Norden for bedre å ivareta denne informasjonsflyten, og mener
dette vil være et godt tiltak. Komiteen mener at
det på sikt vil være aktuelt å utvikle et slikt register for hele
Europa.
Komiteen viser til at også alvorlig
syke, eldre, demente, psykisk syke og andre pasientgrupper kan ha
problemer med å ivareta egne interesser og beskytte seg selv mot
overgrep, så vel fysiske, psykiske som økonomiske.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor det må vurderes å innføre krav om politiattest for
ansettelse i jobb med denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener derfor at det må stilles krav
om politiattest også for det personell som skal yte helse- og omsorgstjenester
til disse gruppene. Disse medlemmer viser også til
at det er avdekket tilfeller hvor personer som er siktet, tiltalt
og dømt for overgrep i et annet EØS-land, har fått arbeid i helsevesenet
i Norge. Disse medlemmer mener derfor et krav om
politiattest må innføres for dem som skal arbeide med sårbare og
utsatte grupper, og at hensynet til den enkelte tjenestemottaker
må veie tyngre enn de samfunnsmessige økonomiske og administrative
kostnadene til et slikt tiltak.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvide kravet om
politiattest slik at det også omfatter personer som skal jobbe med
eldre i pleie- og omsorgssektoren, etter modell fra kravet om vandelsattest
for personer som jobber i yrker som yter tjenester til barn og psykisk
utviklingshemmede.»
Komiteen viser til
at det eksisterer en rekke særegne dataløsninger i helse- og omsorgssektoren,
noe som gjør elektronisk samhandling vanskelig og kostnadskrevende. Komiteen har merket
seg at den frivillige godkjenningsordningen gjennom Kompetansesenter
for IT i helse- og sosialsektoren (KITH) ikke har vært tilstrekkelig
til å sikre om-forente standarder. Komiteen ser derfor
positivt på at det nå stilles krav om sertifisering, slik at det
først og fremst etableres og implementeres felles meldingssystemer
basert på blant annet de standarder som er utarbeidet av KITH.
Komiteen registrerer
at departementet foreslår å videreføre muligheten for at departementet
kan pålegge samarbeid mellom kommuner når dette anses påkrevd for
en forsvarlig utføring av de lovpålagte helse- og omsorgstjenestene. Komiteen merker
seg at departementet omtaler dette som en snever unntaksregel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at denne loven på samme vis som øvrige lover om kommunale
velferdstjenester bygger på prinsippet om at alle kommuner har ansvar
for de samme tjenester og ansvar for å sikre de samme rettigheter
for sine innbyggere uavhengig av for eksempel kommunestørrelse. Flertallet vil peke
på at mange mindre kommuner har vært aktive deltagere i samarbeid
med nabokommuner og sykehus om å utvikle de lokalmedisinske sentre
som helse- og omsorgstjenesteloven skal legge bedre til rette for. Flertallet legger
til grunn at kommuner vil inngå samarbeidsavtaler for eksempel for
å sikre et større befolkningsgrunnlag for tjenester der dette kreves. Flertallet har
også tillit til at de største kommunene finner fram til en passende
inndeling i mindre tjenesteområder der dette trengs for å tilby
gode tjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dagens kommunestruktur setter begrensninger
for hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene, og for hvilke
økonomiske insitamenter som kan brukes. Ved en endret kommunestruktur
kan oppgaver og ordninger som er beskrevet i meldingen, men ikke
anbefalt, vurderes på ny.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det skal utarbeides
en plan for utvikling av tiltak i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene og for tiltak som skal etab-leres av kommuner eller
i samarbeid mellom kommuner. Planen skal angi hvilke helse- og omsorgstilbud
som bør finnes i en gitt befolkningsgruppe for å ivareta samhandlingsreformens intensjon.
Det bør som hovedregel være en befolkningsmasse på om lag 20 000–30 000
innbyggere for å sikre effektiv og god drift av døgnplasser som
inkluderer observasjon, utredning, etterbehandling og lindrende
behandling.
Komiteen ser at gjeldende
rett og den regulering som i dag finnes av samarbeid mellom forvaltningsnivåene,
ikke er tilstrekkelig til å ivareta pasientenes behov for helhetlige
og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Komiteen viser
til at når kommuner og foretak skal samarbeide og planlegge behandlingsforløp,
skal dette bygge på LEON-prinsippet og den lovfestede ansvarsfordelingen. Komiteen er
positiv til at avtaleinstituttet benyttes for å fremme samhandling,
og mener det er fornuftig å fastsette plikt for kommuner og foretak
til å inngå samarbeidsavtaler. Komiteen ser det også
som viktig at det gjennom nasjonal rammeavtale, standardavtaler
og veiledningsmateriell tilstrebes en stor grad av likhet i formen
på de avtaler som skal inngås.
Komiteen slutter seg til at det
opprettes en rådgivende tvisteløsningsnemnd etter modell fra Barnevernets
tvisteløsningsnemnd for å håndtere uenighet mellom partene. Komiteen finner det
også naturlig at uenigheten bringes inn for domstolene hvis ikke
partene vil følge tvisteløsningsnemndas anbefalinger.
Komiteen vil vise til at det
i dag er inngått samarbeidsavtaler mellom de fleste kommuner og deres
nærmeste sykehus bl.a. om utskrivingsklare pasienter, og at det
er en utstrakt faglig kontakt mellom allmennlegene og sykehusene om
de pasienter de har et felles ansvar for. Et stort antall kommuner
har etter hvert kommet inn i et samarbeid med sykehus om å tilby
desentraliserte spesialisthelsetjenester bl.a. i de mye omtalte
lokalmedisinske sentre. Komiteen vil understreke
at dette etablerte samarbeidet vil være et godt grunnlag for et
mer omfattende og formalisert samarbeid. Komiteen vil
peke på at et godt og omfattende samarbeid forutsetter forutsigbarhet
og god kommunikasjon om hva sykehuset representerer av tjenester
og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten
av at det stimuleres til og legges til rette for å kunne utprøve
ulike samarbeidsformer. Disse medlemmer mener derfor
lovforslaget må åpne opp for at det gis mulighet til å etablere
ulike pilotordninger mellom samarbeidende kommuner og helseforetak for
å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring og ansvarsdeling. Disse medlemmer mener
det også er viktig at slike pilotprosjekter gir mulighet for at
hele eller deler av tjenesteleveransen kan skje i regi av frivillige og
ideelle organisasjoner eller private virksomheter. Disse
medlemmer mener også det i slike pilotprosjekter må åpnes
opp for ulike finansieringsmodeller.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget åpner for ulike samarbeidsløsninger mellom kommuner
og mellom kommuner og helseforetak. Disse medlemmer ser
at dette ikke innebærer en overføring av selve ansvaret, men en
avtalefestet enighet om hvem som skal utføre oppgaven eller tjenesten. Disse
medlemmer mener dette blir en for snever og vilkårlig tilnærming
til å prøve ut ulike pilotprosjekt. Disse medlemmer mener
det må stimuleres til ulike forsøksordninger, og at disse må gjøres
tilgjengelige for følgeforskning slik at det er mulig å høste forskningsbasert
erfaring på de tiltak som iverksettes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at det kan drives ulike pilotforsøk mellom samarbeidende kommuner
og helseforetak for å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring,
ansvarsdeling og finansiering. Det forutsettes at det legges til
rette for å drive følgeforskning på forsøksordningene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker viktigheten av at det fra januar 2012 blir reformstart i
hele landet. Samhandlingsreformen har kommet i stand blant annet
på bakgrunn av de mange og vellykkede samhandlingsprosjekt som har vært
gjennomført i mange kommuner. Mange kommuner har kommet langt i
arbeidet. Flertallet mener at med et samordnet lovverk
og de finansielle virkemidler som nå er presentert, vil dette sikre
vellykket implementering også i øvrige kommuner.
Komiteen viser til
at det i helse- og omsorgstjenestene er behov for å ha skjønnsmessige
kriterier som sikrer mulighet til individuell tilpasning. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av å kunne identifisere hvilke
tjenester den enkelte har rettskrav på, slik at en i størst mulig
grad unngår feiltolkning og forskjellsbehandling.
Komiteen merker seg at departementet
foreslår at vilkårene for rett til helsetjenester og rett til omsorgstjenester
gjøres likelydende, og at dette reguleres i pasient- og brukerrettighetsloven. Komiteen presiser
at dette innebærer rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester
basert på en individuell helse- og/eller sosialfaglig vurdering. Komiteen viser
i den forbindelse også til tilbudet til demente, hvor det har vist
seg som en fordel for pasienter og brukere å bygge små enheter med
fellesareal og tilgang til utearealer, både når det gjelder dagplasser
og plasser til heldøgnsopphold.
Komiteen merker seg at departementet
uttaler at den enkeltes behov skal veies opp mot fellesskapets behov,
og at det kan legges vekt på kommunens økonomiske ressurser. Komiteen viser
i den forbindelse til sin omtale av forsvarlighetskravet, lovens
formålsbestemmelse med tilhørende verdighetsgaranti, samt kravet om
brukermedvirkning.
Komiteen er tilfreds med at departementet
har imøtekommet høringsinstansene og viderefører bestemmelsene som
bidrar til vern av rusmiddelavhengiges rettigheter under opphold
i institusjon.
Komiteen vil vise til at begrepet
«verdighet» tydeliggjøres ved at dette er et grunnleggende element
i en forsvarlig helse- og omsorgstjeneste. Departementet foreslår
en presisering i pasientrettighetsloven hvor det fremgår at enhver
har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med forslaget til
forsvarlighetsbestemmelsen i helse- om omsorgstjenesteloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil vise til forskriften om en verdig eldreomsorg
som ble fastsatt i 2010, når det gjelder innholdet i begrepet «verdig
tjenestetilbud». Innholdet i denne forskriften videreføres.
Flertallet vil vise til eldreavtalen
mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fra høsten 2007 der det var enighet
om innføring av en verdighetsgaranti. På bakgrunn av denne avtalen
sendte Helse- og omsorgsdepartementet i juni 2009 et forslag om
endringer i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 om rett til helsehjelp
på høring. I kapittel 7 «Merknader til lovutkastet» i høringsnotatet
«Endringer i kommunehelsetjenesteloven – et verdig tjenestetilbud.
Forslag til ny forskrift om en verdig eldreomsorg: Verdighetsgarantien»
står det følgende:
«Lovforslaget slår fast retten til et verdig tjenestetilbud.
Bestemmelsen må leses i sammenheng med retten til nødvendig helsehjelp
i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd, jf pasientrettighetslovens
§ 2-1. Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede i dag innfortolkes
i gjeldende rettigheter, men departementet er av den oppfatning
at det er nødvendig å fremheve begrepet verdighet, og tydeliggjøre
at dette er et grunnleggende element i en forsvarlig helsetjeneste.
På denne måten blir kommunehelsetjenesteloven § 2-1 annet ledd en
tydelig presisering av det som følger av bestemmelsens første ledd. Denne
utdypingen og klargjøringen, sett i sammenheng med forslagene i
en ny forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) presiserer
innholdet i rettigheten til tjenestetilbudet for eldre. Med dette
vil eldres rettstilstand styrkes og dermed medføre et forsterket
tjenestetilbud til denne brukergruppen. Dette fører til at kommunens
mulighet til å avslå tjenestetilbud med begrunnelse i ressurssituasjon
og tilgang på personell innskrenkes.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener eldre menneskers rettsstilling styrkes
gjennom denne lovendringen. Kommunenes frihet på dette punktet innskrenkes,
og pliktene til kommunene øker. Dermed endres dagens rettstilstand
når begrepet verdighet fremheves i pasientrettighetsloven i samsvar med
forslaget til forsvarlighetsbestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 4-1.
Dette medlem vil vise til høringsinnspill
til komiteen fra Norsk Sykepleierforbund som klart støtter å gjøre
verdighetskravet tydeligere for alle:
«Vi sier derfor et tydelig JA til å gjøre verdighetskravet
tydeligere for alle, men i særlig grad for eldre. Sårbare eldre
har lite makt og de får ofte altfor lite individuell hjelp. Tjenestetilbud
som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav vil ikke kunne oppfattes
som et forsvarlig tjenestetilbud. Derfor ser vi behovet for å fremheve
begrepet verdighet som et grunnleggende element i en forsvarlig
helse- og omsorgstjeneste som må reflekteres over og etterspørres
tydeligere.»
Dette medlem viser til innspill
fra Rådet for sykepleieetikk som bl.a. skriver:
«Refleksjonskompetanse og etisk dømmekraft i praksis
er vår mulighet for styrket verdighet. Vi lever med en alvorlig
mangeltilstand i store deler av pleie og omsorgstjenester hva gjelder
etisk refleksjon. Riktignok skjer det mye spennende i mange 'etikk-kommuner',
men det er en påfallende mangel på ansvarlig, systematisk, grundig og
langsiktig refleksjonsarbeid både i spesialisthelsetjenesten og
i de kommunale.»
Dette medlem er fornøyd med at
forskriften om verdighetsgarantien trådte i kraft 1. januar 2011.
Når det gjelder begrepet «verdighet»,
viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet til
merknader fra en samlet komité under innstillingens kap. 2.3.8 Krav
om forsvarlige tjenester. Disse medlemmer viser til
at verdighetsgarantien som ble fastsatt i 2010, i liten grad skiller
seg fra forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten fra 1997. Disse
medlemmer vil fremholde at det ikke er en mangel på forskrifter,
men mangel på etterlevelse av dem som er utfordringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at hvis verdighetsgarantien
reelt skal fungere som en garanti, kreves både tilstrekkelig bemanning og
god kompetanse, samt at eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig
med ressurser. Eksempler på rettigheter som følge av verdighetsgarantien er:
Kommunen har plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk vurdering,
tilby samtaler om eksistensielle spørsmål, gi tilbud om enerom og plikt
til å gi tilstrekkelig og variert kosthold og tilpasset hjelp ved
måltider.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 15:709 (2010–2011), skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren
vedrørende eldre som opplever at garantien blir brutt. I svaret
vises det til tall fra Statens helsetilsyn som viser at rundt 50 prosent
av dem som retter klager mot kommunen på rett til nødvendig helsehjelp,
får helt eller delvis medhold i klagen. En så stor omgjøringsprosent
gir grunn til å tro at flere ville ha vunnet på å fremme en klage
dersom de ikke er fornøyd med tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil vise
til at kommunen har informasjons- og veiledningsplikt og ved behov
skal bistå med å utforme klagen og videreformidle til rette instans.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må etableres en
ordning med eldreombud som sørger for ivaretakelse av eldres rettigheter
og behov for tjenester på ulike områder. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å etablere en ordning med eldreombud.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at kommunene i lovforslaget gis en plikt til å sørge for
at pasien-ter og brukere, og representanter for disse, blir hørt
også i forbindelse med utviklingen av kommunens samlede helse- og
omsorgstjeneste. Det foreslås også at kommunene plikter å sørge for
at alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester omfattet
av loven, etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer
og synspunkter. Flertallet viser også til at det
foreslås lovfestet at helse- og omsorgstjenesten bør samarbeide
med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner. Flertallet mener
lovforslaget styrker pasienters og brukeres innflytelse både på
individ- og systemnivå, herunder også eldre brukeres innflytelse. Flertallet viser
videre til at eldre omfattes av den universelle pasient- og brukerombudsordningen.
Komiteen viser til
at samhandling må skje på mange plan. Komiteen vil
påpeke at mange pårørende gjør en formidabel innsats for mange pleie-
og omsorgstrengende. Helsepersonell besitter fagkunnskapen om hvordan
praktisk og personlig bistand skal ytes på den mest hensiktsmessige
måten. Det er derfor behov for at viktige deler av denne kunnskapen
kan deles med pårørende som pleier sine nærmeste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag ikke
er et lovpålagt krav for kommunene om å tilby opplæring til pårørende. Disse
medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-8a lyde:
§ 3-8a Pårørendeopplæring
mv.
Kommunen skal tilby råd, veiledning og opplæring
til pårørende til personer som mottar helsetjenester i hjemmet etter
§ 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a eller personlig assistanse etter § 3-2
første ledd nr. 6 bokstav b, når de pårørende anmoder om det.»
Disse medlemmer vil også understreke
det faktum at det ikke eksplisitt er gitt uttrykk i loven at personer
som yter omsorg til sine nærmeste, har rett til avlastningstiltak. Disse
medlemmer vil blant annet vise til helsepersonells veiledningsplikt
slik at disse omsorgsyterne gjøres oppmerksom på at hvis de anmoder
om avlastningstiltak, så vil de automatisk defineres som bruker
og falle inn under lovens bestemmelser som gir rett til «nødvendig
helse- og omsorgstjeneste».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må innføres en ordning
som sikrer rett til fritt valg av sykehjemsplass på tvers av kommunegrenser
for personer som er innvilget en slik tjeneste. Disse medlemmer mener
den enkelte kommune da må dekke kostnadene for sykehjemsplassen
hos vertskommunen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
ny § 2-10 lyde:
§ 2-10 Rett til valg av
sykehjemsplass i andre kommuner enn oppholdskommunen
Pasient som har fått vedtak om sykehjemsplass har
rett til å velge i hvilken kommune sykehjemsplassen skal tilbys.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om
innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her.
Hvis forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
om ny § 2-9 faller, blir paragrafen ny § 2-9.»
Komiteen vil understreke
det viktige arbeidet som gjøres på de mange eldresentrene. Eldresenter
er en sosial møteplass og en god investering i det forebyggende
arbeidet. Komiteen merker seg at noen kommuner har
kombinert dette tilbudet med helsestasjon for eldre, noe komiteen ser
på som en spennende kombinasjon. Dette er rimelige og forebyggende
tiltak for kommunene, som kan driftes av organisasjoner og eldre
selv. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten
av tiltak som skal bedre hverdagen til den demente og de pårørende. Demensplanen
2015, Den gode dagen, bidrar til å styrke kvaliteten og kompetansen
og har tre hovedstrategier: økt dagaktivitetstilbud, tilpassede
boliger og økt kompetanse. Komiteen er enig i at
det bør lovfestes en plikt til dagtilbud til demente i kommunene,
og at det innføres en egen øremerket tilskuddsordning. Komiteen mener
at dette er et viktig løft for eldreomsorgen, og at de nye demensplassene
vil bidra til at mange tusen eldre får en meningsfull hverdag, samtidig
med nødvendig avlastning for pårørende. Komiteen mener
dette er et viktig skritt mot en mer verdig alderdom.
Komiteen vil vise til at tilbud
om eldresenter på en god måte kan løses i samarbeid med frivillige
organisasjoner og ideelle organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt
7 lyde:
Tilbud om eldresenter»
Disse medlemmer mener det må
stimuleres til utbygging av dagaktivitetstilbud til demente i kommunene,
og at det må lovfestes en plikt for kommunene til å ha etablert
et slikt tilbud innen 1. januar 2015. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag som skal tre i kraft fra 2015:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt
8 lyde:
Tilbud om dagaktivitetstilbud til demente
Punktet vil bli punkt 7 hvis forslag om tilbud
om eldresenter som punkt 7 faller.»
Disse medlemmer fremmer videre
følgende forslag:
«I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
ny § 2-9 lyde:
§ 2-9 Rett til dagaktivitetstilbud for demente
Demente har rett til dagaktivitetstilbud fra
kommunen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til merknad i Innst.
S. nr. 150 (2006–2007) om viktigheten av et mangfold i hvem som
kan skape møteplasser og aktivitetstiltak, og av å ivareta menneskers
åndelige og eksistensielle behov i tillegg til fysiske, psykiske
og sosiale behov. Dette kan gjøres av andre enn det offentlige:
«Komiteen vil vise til at mange lag, foreninger og
organisasjoner som pensjonistforeninger, menigheter, diakonale virksomheter
og ulike livssynssamfunn mange steder gjør et flott arbeid for eldre
mennesker for å skape møteplasser og aktivitetstiltak. Mange eldre
har behov for å få ivaretatt også de åndelige og eksistensielle
behov. Komiteen vil understreke at det er viktig at kommunale koordineringsorganer
for frivillig innsats, som for eksempel frivillighetssentraler og
eldresentre, legger til rette for dette, blant annet gjennom definerte
samarbeidsavtaler.»
Disse medlemmer mener det må
legges til rette for at frivillige organisasjoner, menigheter, diakonale
virksomheter og trossamfunn bidrar til en helhetlig helse- og omsorgstjeneste.
Frivillighetskoordinatorer kan være nyttige i en slik sammenheng
både i kommunene og i de enkelte frivillige organisasjonene. Blant
annet har Røde Kors ansatt frivillighetskoordinatorer mange steder
i landet for sitt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener alle hjemmeboende demente
skal ha rett til dagtilbud fra 2015. Dagtilbud bidrar til mening
i hverdagen for mennesker med demens, og gir pårørende avlastning.
I dag har om lag sju prosent et slikt tilbud. 70 000 mennesker har
demens i Norge, og om 30 år vil antallet være doblet. 250 000 er
pårørende til mennesker med demens. Dagtilbud, som også kan tilbys
i dementes eget hjem, kan utsette institusjonsbehov, og er derfor
også god samfunnsøkonomi. De siste fem årene har omfanget av dagtilbud
for demente kun økt med to prosent.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti de siste årene
har foreslått stimuleringstilskudd for etablering av dagtilbud for
demente i sitt alternative statsbudsjett. Det er gledelig at regjeringen fra
2012 vil innføre dette.
Komiteen registrerer
at pasient- og brukermedvirkningen, herunder barns rett til å bli
hørt, kommer tydeligere frem i lovforslaget enn det gjorde i høringsutkastet. Komiteen mener dette
er et sentralt punkt for å utvikle verdige tjenestetilbud. Komiteen mener
det må utarbeides gode verktøy for brukererfaringsundersøkelser
som kan bidra til å evaluere, måle og synliggjøre pasientene og
brukernes erfaring gjennom de ulike pasientforløpene.
Komiteen viser til at forslaget
til ny § 6-5 i pasientrettighetsloven har overskriften «Partsrettigheter
ved søksmål», men bestemmelsen gjelder barns partsrettigheter generelt. Det
fremgår også av spesial-merknaden i proposisjonen at forslaget er
en videreføring av sosialtjenesteloven § 8-3 annet ledd som dreier
seg om barns rettigheter under saksbehandlingen.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
overskriften i ny § 6-5 lyde:
Barns partsrettigheter»
Komiteen mener det
er positivt at det går tydelig frem av loven at kommunene har plikt
til å utarbeide individuell plan for personer med behov for langvarige
og koordinerte tjenester, under forutsetning av at tjenestemottaker samtykker. Komiteen understreker
at tidsbegrepet ikke må få for stor betydning, da samordningsbehov
og kompleksitet i tjenestebehovet må ses i sammenheng med tidsbegrepet.
Komiteen er tilfreds med at helsepersonell pålegges
plikt til å melde fra om tjenestemottakeres behov for individuell
plan. Komiteen slutter seg til at plikten til å oppnevne
en koordinator videreføres. Komiteen vil påpeke at
det er viktig å legge vekt på brukermedvirkningsperspektivet både
ved utarbeidelse av individuell plan og ved oppnevning av koordinator. Komiteen viser
til at en koordinator har en ombudsmannsrolle og handler på vegne
av tjenestemottakeren, selv om ansvaret for oppnevnelse av koordinator
og plikten til å utarbeide en individuell plan ligger hos kommunen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at pasient/brukers
rett til å skifte koordinator går klart frem av lovteksten. Disse
medlemmer vil peke på at det er viktig at tjenestemottaker
har tillit til at hans interesser blir ivaretatt, og at muligheten
til å kunne skifte koordinator kan være en sikkerhetsventil i så måte,
på samme måte som at tjenestemottakeren har reservasjonsrett når
det gjelder utarbeidelse av individuell plan.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 7- 2 andre ledd lyde:
Den som har fått oppnevnt koordinator etter første
ledd, kan anmode kommunen om å få oppnevnt en annen koordinator
dersom ordningen ikke fungerer tilfredsstillende. Dersom det er praktisk
mulig, plikter kommunen å oppnevne ny koordinator.
Andre ledd i proposisjonens lovforslag blir
tredje ledd.»
«I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. skal ny § 2-5a tredje ledd lyde:
Den som har fått oppnevnt koordinator etter første
ledd, kan anmode om å få oppnevnt en annen koordinator dersom ordningen
ikke fungerer tilfredsstillende.
Tredje ledd i proposisjonens lovforslag blir fjerde
ledd.»
Komiteen registrerer
at ordningen med pasient-ansvarlig lege i spesialisthelsetjenesten foreslås
erstattet av en koordinator. Komiteen er tilfreds
med at departementet gir uttrykk for at koordinator som hovedregel
må være en lege, og at dersom koordinator ikke er lege, må koordinatoransvaret
utøves i nært samarbeid med behandlingsansvarlig lege.
Komiteen deler synet
på at det er viktig å sikre pasient- og brukerinnflytelse på systemnivå
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen mener
at brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner har viktige
bidrag å komme med for å forbedre og videreutvikle de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Komiteen vil understreke
at flere brukerorganisasjoner mangler stedlige representanter i
mange av landets kommuner, og at det da vil være av betydning at
kommunene involverer det sentrale organisasjonsleddet.
Komiteen anser at et nært samspill
og godt samarbeid mellom kommunen og de frivillige organisasjonene
kan komme til å være avgjørende for et effektivt og godt folkehelsearbeid.
Frivillige organisasjoner har lang erfaring i helsefremmende og
forebyggende arbeid lokalt gjennom lavterskeltilbud og sitter med
stor kompetanse på området. Komiteen mener at nødvendigheten
av å sikre dette samarbeidet må uttrykkes klarere også i lovteksten.
Komiteen påpeker at omfanget
av samarbeidet og hvordan samarbeidet ønskes tilrettelagt, må den
enkelte kommune selv ta stilling til ut fra lokale hensyn og behov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-10 tredje ledd lyde:
Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for
samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner
som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil også peke på at mange
tjenestemottakere får sine helse- og omsorgstjenester utført av
private tjenesteytere etter avtale med kommunen. Disse medlemmer savner
dette aspektet på systemnivå. Disse medlemmer er
betenkt over bruken av ordet «bør» i forbindelse med samarbeid,
spesielt i et folkehelseperspektiv, da det er viktig å legge til
rette for og stimulere til samarbeid med frivillige organisasjoner
og private tjenesteleverandører, herunder ideelle organisasjoner.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal overskriften til § 3-10 lyde:
§ 3-10 Pasienters og brukeres innflytelse og
samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner og private leverandører»
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-10 tredje ledd lyde:
Helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide med
brukergruppenes organisasjoner og med frivillige og ideelle organisasjoner
og private leverandører som arbeider med de samme oppgaver som helse-
og omsorgstjenesten.»
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng også til sitt forslag til endring av folkehelseloven § 4
i Innst. 423 L (2010–2011).
Komiteen er tilfreds
med at det slås fast at Statens helsetilsyn fortsatt skal ha det
overordnende faglige ansvar, og at departementet understreker at
det er svært viktig å videreføre den direkte styringslinjen fra
Statens helsetilsyn til regional tilsynsinstans både i klage og
tilsynssaker.
Komiteen registrerer at departementet
foreslår at Fylkesmannen blir felles klageinstans etter den nye
loven.
Komiteen har merket seg at departementet
nå foreslår at forvaltningslovens prinsipper legges til grunn slik
at klageorganet har mulighet til å prøve alle sider av et påklaget
vedtak, men at det skal legges vekt på kommunens anledning til å utøve
sitt «frie skjønn». Komiteen er opptatt av at god
praksis skal legges til grunn for den kommunale utøvelse av helse-
og omsorgstjenester, men ser at en slik innretning på klagebehandlingen
ikke vil være til hinder for at kommuner kan legge seg på et lavere
ambisjonsnivå og allikevel levere forsvarlige tjenester uten at
dette kan overprøves av klageinstansen.
Komiteen har merket seg at klageretten
ikke er begrenset til å gjelde enkeltvedtak, og at adgangen til
å klage gjelder hvis den som har klagerett, mener at lovbestemmelsene
ikke er overholdt, uavhengig av om det er gitt begrunnelse for et avslag
eller ikke.
Komiteen viser til at det i lovens
forarbeider er presisert at reglene i forvaltningsloven skal følges
hvis det er grunn til å tro at behovet for tjenester vil gjelde
for et tidsrom på over to uker. Komiteen viser også
til at det er presisert at det ikke skal være mulig å omgå to-ukersregelen
ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er svært uheldig
med den begrensede mulighet som klageinstansen gis til å overprøve det
som omtales som kommunens frie skjønn. Disse medlemmer mener
en slik begrensning hadde kunnet forsvares hvis loven hadde gitt klart
definerte rettigheter til pasient og bruker med hensyn til hvilke
tjenester den enkelte hadde krav på og av hvilken kvalitet og hvilket omfang. Disse
medlemmer viser til at departementet har valgt en annen
modell, som gir kommunene en meget stor frihet, og at pasient og
brukere har liten mulighet til å identifisere sine konkrete rettigheter. Disse
medlemmer vil videre peke på at det gjennom loven tas sikte på
å samle helse-, omsorgs- og sosialtjenester i én lov. Disse
medlemmer mener derfor det er uheldig at det legges opp
til ulik klagebehandling av disse tjenestene.
Disse medlemmer mener at alle
klagesaker som fremmes på bakgrunn av forvaltningsloven § 34 i pasientrettighetslovens
§ 7-6 gir fylkesmannen samme mulighet til å fatte nytt vedtak.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
§ 7-6 første ledd lyde:
Forvaltningslovens regler om behandling av klager
over enkeltvedtak gjelder så langt de passer. Fylkesmannen skal
ved prøving av kommunale vedtak om helse- og omsorgstjenester etter
helse- og omsorgstjenesteloven legge vekt på hensynet til det kommunale
selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven
§ 34 andre ledd tredje punktum.»
Komiteen har merket
seg at i avveiningen om hvem som skal ha det regionale tilsynsansvaret, har
departementet landet på Fylkesmannen fremfor Helsetilsynet. Komiteen ser
poenget i å ha en felles tilsynsmyndighet for spesialisthelsetjenesten
og primærhelsetjenesten da det ofte er i skjæringspunktet mellom
de to forvaltningsnivåene at det er fare for svikt. Komiteen ser også
at Fylkesmannen har tilsynsansvar for store deler av den øvrige
kommunale tjenesteytingen som kan ha betydning for den horisontale
samhandlingen i kommunene. Komiteen registrerer at
departementet med dette foreslår at Fylkesmannen blir både klageinstans
og tilsynsinstans etter den nye loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti deler synet på at dette kan
oppfattes som en svekkelse av Helsetilsynet i fylket (fylkeslegen), men
ser de organisatoriske endringene departementet foreslår for å motvirke
dette.
Komiteen vil understreke
at bruk av tvang og makt må underlegges strenge reguleringer slik
at andre løsninger i all hovedsak må vurderes først. Komiteen viser
også til at det må stilles strenge krav til saksbehandlingsregler
rundt bruk av tvang med tilhørende dokumentasjonsplikt når tvangstiltak
iverksettes.
Komiteen viser til at lovforslaget
når det gjelder bruk av tvang og makt overfor psykisk utvik-lingshemmede,
i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett, og at lovbestemmelsen
tas inn i helse- og omsorgsloven.
Komiteen viser til at lovforslaget
når det gjelder rusmiddelavhengige, også i hovedsak er en videreføring
av gjeldende rett. Komiteen merker seg at det foretas
noen begrepsendringer, og at noen av særbestemmelsene overfor disse tjenestemottakerne
faller bort, siden de inkluderes i det nye utvidede begrepet for
omsorgstjenester.
Komiteen merker seg
at departementet går inn for å videreføre gjeldende rett med hensyn
til egenbetalingsordningene. Komiteen vil i likhet
med flere av høringsinstansene vise til at det er behov for en gjennomgang
av dette området, da det kan virke uoversiktlig både for forvaltningen
og for tjenestemottakere. Komiteen viser til de prinsippene
som ble trukket frem i St.meld. nr. 45 (2002–2003), som utgangspunkt for
forslag til endringer i egenbetalingsordningene. Komiteen vil
advare mot at en som konsekvens av at skillet mellom helsetjenester
og omsorgstjenester fjernes, kan få en dreining slik at tjenester
som det i dag ikke kan kreves egenbetaling for, nå kan bli underlagt
egenbetaling. Komiteen ber departementet følge denne
utviklingen nøye.
Komiteen deler synet
på at det er oppholdsprinsippet som må legges til grunn for kommunens
sørge for-ansvar. Komiteen ser selvsagt at dette
kan føre til ekstra belastninger i perioder for eksempel for «feriekommuner»,
men viser til at dette er en faktor som vurderes ved skjønnsmiddeltildeling. Komiteen ser
at en kombinert oppholds/bostedsordning eller en slags gjestepasientordning
fort kan føre til økt byråkrati. Komiteen merker
seg at lovforslaget gir departementet anledning til å forskriftsfeste
en utgiftsfordeling mellom bostedskommune og oppholdskommune.
Komiteen har merket
seg at departementet går inn for en kommunal medfinansiering basert
på medisinske behandlingsepisoder som omfatter alle aldersgrupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler synet på at pasien-ter innen psykisk helsevern og rusbehandling
foreløpig ikke innlemmes i ordningen.
Flertallet viser til at den kommunale
medfinansieringen etablerer en økonomisk kobling mellom kommunene
og spesialisthelsetjenesten. Kommunene får et økonomisk medansvar
for innbyggernes medisinske innleggelser og konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten.
Slik får kommunene et insentiv til å interessere seg for sammenhengen
mellom bruk av egne ressurser og innbyggernes forbruk av spesialisthelsetjenester. Flertallet støtter
dette virkemidlet med de avgrensinger som er foreslått.
Flertallet viser til at bestemmelsen
i forslaget til § 11-3 gir departementet hjemmel til å gi forskrift
om kommuners medfinansiering for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten.
Det prinsipielle utgangspunktet i helse- og omsorgstjenesteloven
er at oppholdsprinsippet legges til grunn. Dette innebærer at kommunen
skal sørge for, og i utgangspunktet ha finansieringsansvaret for,
nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg
i kommunen.
Flertallet er kjent med at det
i forbindelse med departementets arbeid med forskrift til kommunal
medfinansiering av rapporterings- og regnskapstekniske hensyn i
Norsk pasientregister (NPR) må tas utgangspunkt i pasientens bostedskommune
selv om pasienten har oppholdt seg i en annen kommune, for eksempel
i forbindelse med ferie. Data innrapportert til NPR går på bostedskommune,
og siden kommunal medfinansiering skal basere seg på disse dataene,
må forskrift om kommunal medfinansiering fastslå at det er bostedskommunen
som får betalingsansvaret. Det vil følgelig være et unntak fra lovens
hovedregel om at det er oppholdskommunen som skal yte og finansiere
tjenestene. En annen løsning ville innebære at man må etablere et
administrativt krevende gjestepasientoppgjør mellom kommunene.
Flertallet mener at forskriftshjemmelen
bør presiseres noe for å tydeliggjøre at bostedsprinsippet legges
til grunn ved oppgjørsordningen mellom de regionale helseforetakene
og kommunene. Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
skal § 11-3 lyde:
§ 11-3 Kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenester
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten,
herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som
skal omfattes, og hvilken kommune som skal ha medfinansieringsansvaret.»
Komiteen har registrert
at departementet anslår om lag 4,2 mrd. kroner i 2010 til en kommunal
medfinansieringsordning for medisinske pasienter, inkludert poliklinisk
virksomhet. Komiteen merker seg at disse midlene
finansieres ved en tilsvarende reduksjon i bevilgningene til innsatsstyrt
finansiering i helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i
høringsutkastet skisserte to modeller for kommunal medfinansiering;
én modell med avgrensning etter alder og én modell etter diagnose. Disse
medlemmer har merket seg at departementet har landet på
å anbefale kommunal medfinansiering basert på diagnose, men samtidig
vil regjeringen fordele de pengene de trekker ut fra helseforetakene
til kommunene gjennom inntekstsystemet, basert på alderssammensettingen
i befolkningen. Disse medlemmer mener dette er meget
uheldig.
Disse medlemmer har merket seg
at den kommunale medfinansieringen kun skal gjelde medisinske pasienter,
og at rus og psykiatri ikke inngår. Disse medlemmer mener
dette skaper utfordringer når det gjelder pasienter med sammensatte
diagnoser hvor rus og psykiatri inngår.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at Helse- og omsorgsdepartementets egen ekspertgruppe som ble
nedsatt i november 2010, uttaler:
«Vi fraråder kommunal medfinansiering av sykehusinnleggelser,
og vi fraråder andre økonomiske incentiver rettet mot eldre som
dreier behandlingstilbudet mot helsetjenester som ikke er dokumentert
å være faglig forsvarlige. Dette gjelder kommunale tilbud før og
i stedet for sykehus og for tidlig utskriving av syke eldre fra sykehus.»
Samme ekspertgruppe uttaler også:
«Intermediæravdelinger med heldøgnsplasser i kommunene
som alternativ før, i stedet for og etter sykehusopphold må ha samme
finansieringskilde som sykehus. Dette for å unngå økonomisk press
som påvirker sykehusene til å skrive ut pasienter for tidlig, og
primærlegene til å unngå innleggelser av pasienter som trenger det.»
Disse medlemmer går imot å innføre
kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og vil derfor
stemme mot § 11-3 i lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt primære syn om at finansieringen av helse- og omsorgstjenestene
må være et statlig ansvar.
Komiteen merker seg
at de tas sikte på å innføre kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare
somatiske pasienter fra første dag, og at ordningen er tenkt å tre
i kraft 1. januar 2012. Komiteen merker seg at departementet
tar sikte på å legge til grunn en nasjonal definisjon av hvilke
pasienter som er utskrivningsklare. Komiteen viser
til at videre behandlingsforløp for utskrivningsklare pasienter
skal avklares gjennom avtaler mellom foretak og kommuner, og at det
søkes å unngå unødvendige re-innleggelser.
Komiteen deler synet på at pasienter
innen psykisk helsevern og rusbehandling foreløpig ikke innlemmes
i ordningen.
Komiteen viser til at flere høringsinstanser
er opptatt av de særlige utfordringer knyttet til utskrivningsklare
pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling. Komiteen merker seg
at flere høringsinstanser peker på at det er behov for å klargjøre
oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, og at der
knyttet stor usikkerhet til omfanget av utskrivningsklare pasienter
innenfor disse områdene. Komiteen slutter seg til
det arbeidet som nå gjøres med å stille krav til de regionale helseforetakene
om å registrere utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern
til Norsk pasientregister i 2011, og ser at dette vil kunne danne
grunnlag for å beregne omfang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti forventer at departementet
gjennom forskrift avklarer hva som skal legges til grunn for pasienter
med sammensatte diagnoser hvor rus og psykiatri inngår.
Komiteen merker seg
at regjeringen foreslår en sats på 4 000 kroner per døgn fra første
dag for utskrivningsklare pasienter, og at dette vil innebære at
om lag 560 mill. kroner overføres fra helseforetakene til kommunene
fra 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at med Fremskrittspartiets primære syn om at «pengene følger
pasienten» og staten betaler, så ville dette ikke vært en problemstilling.
Da ville helsevesenet kunnet konsentrere seg om å gi rett behandling
på rett nivå.
Komiteen viser til
merknad under 2.8.3 om at det av rapporterings- og regnskapstekniske
hensyn i Norsk pasientregister må tas utgangspunkt i pasientens
bostedskommune ved oppgjørsordningen mellom de regionale helseforetakene
og kommunene. Komiteen mener at også forskriftshjemmelen
i forslaget til § 11-4 bør presiseres for å tydeliggjøre dette,
og fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
skal § 11-4 tredje ledd lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om ordningens omfang og innhold, kriterier for når en pasient er
utskrivningsklar, herunder kriterier for samarbeid mellom kommunen
og spesialisthelsetjenesten om utskrivningsklare pasienter, betalingssatser
etter første ledd og om hvilken kommune som skal ha ansvaret for
utgiftene for utskrivningsklare pasienter.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at det har vært en stor grad av underrapportering av uheldige
hendelser fra spesialisthelsetjenesten siden meldeordningen ble
opprettet i 1993. Flertallet merker seg at departementet
går inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret ved Nasjonal
enhet for pasientsikkerhet. Flertallet registrerer
at departementets begrunnelse er læringsperspektivet, og at Kunnskapssenterets
oppgave er å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede
hendelser. Flertallet merker seg at meldingene skal
sendes straks og ikke inneholde personidentifiserende opplysninger.
Flertallet ser også at Kunnskapssenteret skal melde
videre til Helsetilsynet ved mistanke om alvorlig systemsvikt. Flertallet ser
også at prøveordningen om at helseforetak med mer skal varsle Statenes
helsetilsynet ved alvorlige hendelser, som uventede dødsfall og
betydelig skade på pasient foreslås lovfestet.
Flertallet vil vise til at regjeringen
legger stor vekt på å bedre pasientsikkerheten, og at endring av
meldeordning er ett av flere tiltak. Helse- og omsorgsministeren
har innskjerpet kravene til pasientsikkerhet overfor helseforetakene
og har orientert Stortinget om arbeidet som er i gang blant annet
i den foreliggende lovproposisjonen. Flertallet er
tilfreds med at det legges fram en egen stortingsmelding om dette
viktige temaet i 2012 slik at Stortinget får en grundig orientering som
grunnlag for sin drøfting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at det har vært
en stor grad av underrapportering av uheldige hendelser fra spesialisthelsetjenesten
siden meldeordningen ble opprettet i 1993. Disse medlemmer merker seg
at departementet går inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret ved Nasjonal
enhet for pasientsikkerhet, i tråd med den prøveordning som ble
etablert 1. juni 2010. Disse medlemmer registrerer
at departementets begrunnelse er læringsperspektivet, og at Kunnskapssenterets
oppgave er å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede
hendelser. Disse medlemmer merker seg at meldingene
skal sendes straks og være avpersonifisert når det har oppstått
betydelig personskade. Disse medlemmer ser også at Kunnskapssenteret
skal melde videre til Helsetilsynet ved mistanke om systemsvikt. Disse
medlemmer ser også at Helsetilsynet skal varsles av virksomheten
ved alvorlige hendelser, som uventede dødsfall og betydelig skade på
pasient.
Disse medlemmer har merket seg
at flere høringsinstanser er skeptiske til hvordan meldeordningen
foreslås regulert. Disse medlemmer ser at Legeforeningen
mener forslaget vil gå ut over pasient-sikkerheten, og at den nye meldeordningen
kan virke forvirrende.
Disse medlemmer mener det er
viktig at avdekking av uønskede hendelser blir gjenstand for analysering
og forbedring internt i virksomheten, som en del av internkontrollen. Disse
medlemmer mener derfor det er riktig at meldeplikten er
pålagt virksomheten. Disse medlemmer mener det er
viktig at ledere er informert om at det er sendt avviksmeldinger
slik at de har mulighet til å ta ansvar for og lede kvalitetsforbedringsarbeidet. Disse
medlemmer mener det er viktig at Helsetilsynet i fylkene,
som ansvarlig tilsynsinstans, har innsikt i risikoforhold og kvalitetsarbeid
som utføres i de virksomheter de fører tilsyn med. Disse
medlemmer ser viktigheten i at tilsynsmyndigheten har tilgang
på en samlet oversikt over samtlige varsler, forløp og utfall fra
de virksomheter de har tilsynsansvar for. Disse medlemmer stiller
seg undrende til at meldeplikten ikke også omfatter nesten-uhell.
Disse medlemmer mener den meldeordningen
det er lagt opp til for spesialisthelsetjenesten i § 3-3, ikke er
tilfredsstillende. Disse medlemmer mener at denne
type meldinger fortsatt skal gå direkte til Statens helsetilsyn,
og derfra kan det videresendes kopi til Kunnskapssenteret.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn stemme mot de foreslåtte endringene i spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 og fremmer samtidig under henvisning til gjeldende rett i
spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 andre ledd følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift regulere
at Helsetilsynet i fylket videresender melding til Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten om de forhold som har ført til skade på pasient,
eller kunne ha ført til skade på pasient.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det i tillegg bør opprettes
en meldeordning direkte fra helsepersonell til Kunnskapssenteret.
Det bør tilrettelegges for at helsepersonell kan melde avvik elektronisk
til Kunnskapssenteret. Kopi av meldingen sendes ledelsen. Denne
ordningen kan forskriftshjemles i helsepersonellovens § 16. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift
til § 16 i helsepersonelloven regulere at helsepersonell kan melde
direkte til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse-
og omsorgstjenesteloven) som foreslått i Prop. 91 L (2010–2011)
skal lovens tittel lyde:
4. Lov om kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester
m.m. (helse-, omsorgs- og sosialtjenesteloven)
Forslag 2
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse-
og omsorgstjenesteloven) som foreslått i Prop. 91 L (2010–2011)
skal § 3-2 første ledd nr. 4 lyde:
Utredning, diagnostisering og behandling, herunder
fastlegeordning, psykologtjeneste, sykepleietjeneste, fysioterapitjeneste
og jordmortjeneste
Forslag 3
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse-
og omsorgstjenesteloven) som foreslått i Prop. 91 L (2010–2011)
skal § 3-8a lyde:
§ 3-8 a Pårørendeopplæring mv.
Kommunen skal tilby råd, veiledning og opplæring
til pårørende til personer som mottar helsetjenester i hjemmet etter
§ 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a eller personlig assistanse etter § 3-2
første ledd nr. 6 bokstav b, når de pårørende anmoder om det.
Forslag 4
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse-
og omsorgstjenesteloven) som foreslått i Prop. 91 L (2010–2011)
skal overskriften til § 3-10 lyde:
§ 3-10 Pasienters og brukeres innflytelse og
samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner og private leverandører
Forslag 5
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse-
og omsorgstjenesteloven) som foreslått i Prop. 91 L (2010–2011)
skal § 3-10 tredje ledd lyde:
Helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide med
brukergruppenes organisasjoner og med frivillige og ideelle organisasjoner
og private leverandører som arbeider med de samme oppgaver som helse-
og omsorgstjenesten.
Forslag 6
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse-
og omsorgstjenesteloven) som foreslått i Prop. 91 L (2010–2011)
skal § 7- 2 andre ledd lyde:
Den som har fått oppnevnt koordinator etter første
ledd, kan anmode kommunen om å få oppnevnt en annen koordinator
dersom ordningen ikke fungerer tilfredsstillende. Dersom det er praktisk
mulig, plikter kommunen å oppnevne ny koordinator.
Andre ledd i proposisjonens lovforslag blir tredje ledd.
Forslag 7
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. skal ny § 2-5a tredje ledd lyde:
Den som har fått oppnevnt koordinator etter første
ledd, kan anmode om å få oppnevnt en annen koordinator dersom ordningen
ikke fungerer tilfredsstillende.
Tredje ledd i proposisjonens lovforslag blir fjerde ledd.
Forslag 8
I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
ny § 2-10 lyde:
§ 2-9 Rett til valg av sykehjemsplass i andre kommuner
enn oppholdskommunen
Pasient som har fått vedtak om sykehjemsplass, har
rett til å velge i hvilken kommune sykehjemsplassen skal tilbys.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om
innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her.
Hvis forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
om ny § 2-9 faller, blir paragrafen ny § 2-9.
Forslag 9
I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
§ 7-6 første ledd lyde:
Forvaltningslovens regler om behandling av klager
over enkeltvedtak gjelder så langt de passer. Fylkesmannen skal
ved prøving av kommunale vedtak om helse- og omsorgstjenester etter
helse- og omsorgstjenesteloven legge vekt på hensynet til det kommunale
selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven
§ 34 andre ledd tredje punktum.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen sørge for at en avtale mellom
helseforetak og kommuner om tilbudet til rusmiddelavhengige sikrer
at det er utarbeidet et ettervernstilbud fra første dag.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid
med en forskrift som presiserer innhold i kommunalt psykisk helsearbeid.
Det forutsettes at blant annet psykologtjeneste forskriftsfestes
som nødvendig del av tverrfaglig helse- og omsorgstjeneste, og at
det utarbeides en plan for å gjøre denne kompetansen tilgjengelig
i alle landets kommuner.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
innføring av bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem fra
2012.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen legge frem egen sak hvor
Kompetanseløftet 2015 endres og styrkes for å ta høyde for de utfordringene
samhandlingsreformen innebærer.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at det kan drives ulike pilotforsøk mellom samarbeidende kommuner
og helseforetak for å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring,
ansvarsdeling og finansiering. Det forutsettes at det legges til
rette for å drive følgeforskning på forsøksordningene.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å etablere en ordning med eldreombud.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift
regulere at Helsetilsynet i fylket videresender melding til Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten om de forhold som har ført til skade
på pasient, eller kunne ha ført til skade på pasient.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 17
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3- 2 første ledd punkt 7
lyde:
7. Tilbud om eldresenter
Forslag 18
I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt 8
lyde:
8. Tilbud om dagaktivitetstilbud til demente
Punktet vil bli punkt 7 hvis forslag om tilbud
om eldresenter som punkt 7 faller.
Forslag 19
I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
ny § 2-9 lyde:
§ 2-9 Rett til dagaktivitetstilbud for demente
Demente har rett til dagaktivitetstilbud fra
kommunen.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen utvide kravet om
politiattest slik at det også omfatter personer som skal jobbe med
eldre i pleie- og omsorgssektoren, etter modell fra kravet om vandelsattest
for personer som jobber i yrker som yter tjenester til barn og psykisk
utviklingshemmede.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift
til § 16 i helsepersonelloven regulere at helsepersonell kan melde
direkte til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.
Komiteens tilråding til A fremmes av en samlet komité
med følgende unntak: I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
fremmes forslaget til lovens tittel, § 3-2 første ledd nr. 4, overskriften
til § 3-10, § 3-10 tredje ledd og § 11-3 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet. Det samme gjelder forslaget til § 7-6
første ledd i lov om pasient-rettigheter.
Komiteens tilråding til B fremmes av Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
vedtak til lov
om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)
I
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1-1 Lovens formål
Lovens formål er særlig å:
1. forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av
sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne,
2. fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte,
bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,
3. sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig
og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med
andre,
4. sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud,
5. sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig
for pasient og bruker, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes
behov,
6. sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for
den enkeltes integritet og verdighet og
7. bidra til at ressursene utnyttes best mulig.
§ 1-2 Lovens virkeområde
Loven gjelder for helse- og omsorgstjenester som tilbys
eller ytes i riket av kommunen eller private som har avtale med
kommunen, når ikke annet følger av loven her.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hva som er helse- og omsorgstjenester etter loven her.
Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen, og kan fastsette særlige reg-ler av hensyn til stedlige
forhold. Kongen kan bestemme om og i hvilken utstrekning bestemmelser gitt
i loven her skal gjelde på norske skip i utenriksfart, i norske
sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner
og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.
Kapittel 2 Forholdet til andre lover
§ 2-1 Forholdet til helsepersonelloven
Helsepersonelloven gjelder tilsvarende for personell som
yter helse- og omsorgstjenester etter loven her. Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen, herunder om at enkelte bestemmelser i helsepersonelloven
ikke skal gjelde for personell som yter bestemte tjenester etter
loven her.
§ 2-2 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven gjelder for kommunenes virksomhet med
de særlige bestemmelser som følger av loven her og av pasient- og
brukerrettighetsloven.
Kapittel 3 Kommunenes ansvar for helse- og
omsorgstjenester
§ 3-1 Kommunens overordnede
ansvar for helse- og omsorgstjenester
Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i
kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper,
herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller
lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne.
Kommunens ansvar etter første ledd innebærer plikt til
å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik
at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt
i lov eller forskrift. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om pliktens innhold.
Kommunens helse- og omsorgstjeneste omfatter offentlig
organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat
eller fylkeskommune.
Tjenester som nevnt i første ledd, kan ytes av kommunen
selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller
private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras.
§ 3-2 Kommunens ansvar for
helse- og omsorgs-tjenester
For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant
annet tilby følgende:
1. Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder:
a. helsetjeneste i skoler og
b. helsestasjonstjeneste
2. Svangerskaps- og barselomsorgstjenester
3. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder:
a. legevakt,
b. heldøgns medisinsk akuttberedskap og
c. medisinsk nødmeldetjeneste
4. Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning
5. Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
6. Andre helse- og omsorgstjenester, herunder:
a. helsetjenester i hjemmet,
b. personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring
og støttekontakt,
c. plass i institusjon, herunder sykehjem og
d. avlastningstiltak.
Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om krav til innhold i tjenestene etter bestemmelsen her, herunder
bestemmelser om kompetansekrav for ulike typer tjenester.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
fastlegeordningen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav og om
adgangen til suspensjon av fastlegeordningen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, herunder om kvalitets-
og funksjonskrav. Dette gjelder også private tjenesteytere som ikke
har avtale med kommunen.
§ 3-3 Helsefremmende og forebyggende
arbeid
Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester
fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer.
Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning.
Helse- og omsorgstjenestene skal bidra i kommunens folkehelsearbeid,
herunder til oversikten over helsetilstand og påvirkningsfaktorer
etter folkehelseloven § 5.
Helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir
satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede
og andre som har behov for det.
§ 3-4 Kommunens plikt til samhandling
og
samarbeid
Kommunens ansvar etter § 3-1 første ledd innebærer plikt
til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester
innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig
for å tilby tjenester omfattet av loven her.
Kommunen skal samarbeide med fylkeskommune, regionalt helseforetak
og stat, slik at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig
kan virke som en enhet.
§ 3-5 Kommunens ansvar for øyeblikkelig
hjelp
Kommunen skal straks tilby eller yte helse- og omsorgstjenester
til den enkelte når det må antas at den hjelp kommunen kan gi er
påtrengende nødvendig. Kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp etter første
punktum gjelder undersøkelse, behandling eller annen hjelp som det
er forsvarlig at kommunen yter.
Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp etter første ledd
inntrer ikke dersom kommunen vet at nødvendig hjelp vil bli gitt
av andre som etter forholdene er nærmere til å gi den i tide.
Kommunen skal sørge for tilbud om døgnopphold for helse-
og omsorgstjenester til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig
hjelp. Plikten gjelder kun for de pasienter og brukere som kommunen
har mulighet til å utrede, behandle eller yte omsorg til.
Kongen i statsråd kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om innholdet i plikten etter første til tredje ledd, herunder hvilke
pasient- og brukergrupper som skal omfattes av tilbudet.
§ 3-6 Omsorgslønn
Kommunen skal ha tilbud om omsorgslønn til personer som
har et særlig tyngende omsorgsarbeid.
§ 3-7 Boliger til vanskeligstilte
Kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til personer
som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder
boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for
dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre
årsaker.
§ 3-8 Brukerstyrt personlig
assistanse
Kommunen skal ha tilbud om personlig assistanse etter §
3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, i form av praktisk bistand og opplæring,
organisert som brukerstyrt personlig assistanse.
§ 3-9 Helse- og omsorgstjenester
for innsatte i fengsler i kriminalomsorgen
I de kommunene hvor det ligger fengsler i kriminalomsorgen
skal kommunen ha tilbud om helse- og omsorgstjenester for de innsatte.
§ 3-10 Pasienters og brukeres
innflytelse og
samarbeid med frivillige organisasjoner
Kommunen skal sørge for at representanter for pasienter
og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens helse- og omsorgstjeneste.
Kommunen skal sørge for at virksomheter som yter helse-
og omsorgstjenester omfattet av loven her, etablerer systemer for
innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter.
Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for samarbeid
med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner
som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten.
Kommuner innenfor forvaltningsområdet for samisk språk,
jf. sameloven § 3-1 nr. 1, skal i tillegg til det som fremgår av
første og andre ledd, sørge for at samiske pasienters eller brukeres
behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utforming av
tjenesten. Dette gjelder også den enkeltes utvidede rett til bruk
av samisk språk i helse- og omsorgstjenesten etter sameloven § 3-5.
Kapittel 4 Krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og
kvalitet
§ 4-1 Forsvarlighet
Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes etter
loven her skal være forsvarlige. Kommunen skal tilrettelegge tjenestene
slik at:
a. den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig
og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud,
b. den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud,
c. helse- og omsorgstjenesten og personell som utfører tjenestene
blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter og
d. tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene.
Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om kommunens plikt etter første ledd bokstav d.
§ 4-2 Kvalitetsforbedring og
pasient- og bruker-sikkerhet
Enhver som yter helse- og omsorgstjeneste etter loven her
skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring
og pasient- og brukersikkerhet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
plikten etter første ledd, herunder krav til politisk behandling
av kvalitetskrav i kommunestyret eller annet folkevalgt organ.
Kapittel 5 Særlige plikter og oppgaver
§ 5-1 Transport av behandlingspersonell
For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 første ledd skal kommunen
sørge for transport av behandlingspersonell til pasienter som på
grunn av sin helsetilstand ikke kan møte frem på behandlingsstedet.
§ 5-2 Beredskapsarbeid
Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for sin
helse- og omsorgstjeneste i samsvar med helseberedskapsloven. Planen
skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner.
§ 5-3 Plikt til bistand ved
ulykker og andre akutte
situasjoner
Ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker
ekstraordinær pågang av pasienter, kan kommunen pålegge personell
som i kommunen utfører oppgaver etter loven her, å utføre nærmere
tilvist arbeid.
Dersom forholdene tilsier det, skal kommunen yte bistand
til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning
om bistand fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.
Den kommunen som mottar bistand etter andre ledd, skal
yte kommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgifter som
pådras, med mindre noe annet er avtalt.
§ 5-4 Politiattest
Kommunen eller annen arbeidsgiver som yter tjenester etter
loven her, skal ved tilbud om stilling eller oppdrag, kreve politiattest
fra personell som skal yte helse- og omsorgstjenester til barn eller
personer med utviklingshemning. Plikten omfatter ikke personell
som bare sporadisk yter slike tjenester og som i alminnelighet ikke
vil være alene med barn eller personer med utviklingshemning.
Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt,
ilagt forelegg eller er dømt for brudd på straffeloven §§ 192 til
197, 199, 200 andre ledd, 201 bokstav c, 203 eller 204 a. Attesten
skal være uttømmende og ikke eldre enn tre måneder.
Den som er ilagt forelegg eller dømt for overtredelse som
nevnt i andre ledd, er utelukket fra å utføre arbeid eller oppgaver
som omhandlet i første ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
gjennomføringen av kravet om politiattest.
§ 5-5 Kommunelege – medisinskfaglig
rådgivning
Kommunen skal ha en eller flere kommuneleger som skal utføre
de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks. Kommunen
kan samarbeide med andre kommuner om ansettelse av kommunelege. Kommunelegen
plikter på anmodning fra departementet å delta i lokal redningssentral.
Kommunelegen skal være medisinskfaglig rådgiver for kommunen.
§ 5-6 Sprøyterom
Sprøyteromsordninger etablert i medhold av sprøyteromsloven
er å anse som en kommunal helse- og omsorgstjeneste. Kommunen avgjør
om den vil etablere en sprøyteromsordning. Kommunen kan ikke inngå
avtale med private om drift av sprøyteromsordning.
§ 5-7 Registrering av meldinger
Kommunen skal motta og registrere meldinger om helsepersonell
i kommunen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis og hvordan
de skal registreres og formidles videre til et sentralt register.
§ 5-8 Meldingsplikt til kommuneadministrasjonen
Kommunen kan pålegge personell som yter tjenester etter
denne lov å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og
utvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utlevering
av taushetsbelagte opplysninger etter første punktum kan bare skje
etter samtykke fra den opplysningene angår, hvis ikke annet er bestemt
i eller i medhold av lov.
Pålegg etter denne bestemmelsen skal være saklig begrunnet
og ikke omfatte flere opplysninger enn det som er nødvendig av hensyn
til formålet.
§ 5-9 Opplysningsplikt til
Statens helsetilsyn og
Fylkesmannen
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid som omfattes av
denne loven, skal på anmodning gi Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen
opplysninger som tilsynsorganet finner nødvendige for å kunne utføre sine
oppgaver i medhold av lov, forskrift eller instruks. Den som skal
gi opplysninger etter første punktum, skal også gi Statens helsetilsyn
og Fylkesmannen adgang til virksomheten.
Den som skal gi opplysninger etter første ledd, eller som
ønsker å gi opplysninger til Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen
av eget tiltak, kan gjøre det uten hinder av taushetsplikt, dersom
det antas å være nødvendig for å fremme tilsynsorganets oppgaver
etter lov, forskrift eller instruks.
Opplysninger som er gitt Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen
i henhold til denne bestemmelsen, kan uten hinder av taushetsplikten
forelegges sakkyndige til uttalelse eller departementet til orientering.
§ 5-10 Journal- og informasjonssystemer
Kommunen og virksomhet som har avtale med kommunen om å
yte helse- og omsorgstjenester, skal sørge for at journal- og informasjonssystemene
i virksomheten er forsvarlige. De skal ta hensyn til behovet for
effektiv elektronisk samhandling ved anskaffelse og videreutvikling
av sine journal- og informasjonssystemer.
Kapittel 6 Samarbeid mellom kommuner og
regionale helseforetak mv.
§ 6-1 Plikt til å inngå samarbeidsavtale
Kommunestyret selv skal inngå samarbeidsavtale med det
regionale helseforetaket i helseregionen eller med helseforetak
som det regionale helseforetaket bestemmer. Kommunen kan inngå avtale
alene eller sammen med andre kommuner.
Samarbeidet skal ha som målsetting å bidra til at pasienter
og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester.
Pasient- og brukererfaringer skal inngå i vurderingsgrunnlaget
ved utarbeidelsen av avtalen. Pasient- og brukerorganisasjoner skal
medvirke i forbindelse med utarbeidelse av avtalene.
§ 6-2 Krav til avtalens innhold
Avtalen skal som et minimum omfatte:
1. enighet om hvilke helse- og omsorgsoppgaver forvaltningsnivåene
er pålagt ansvaret for og en felles oppfatning av hvilke tiltak
partene til enhver tid skal utføre,
2. retningslinjer for samarbeid i tilknytning til innleggelse,
utskrivning, habilitering, rehabilitering og lærings- og mestringstilbud
for å sikre helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester
til pasienter med behov for koordinerte tjenester,
3. retningslinjer for innleggelse i sykehus,
4. beskrivelse av kommunens tilbud om døgnopphold for øyeblikk
hjelp etter § 3-5 tredje ledd,
5. retningslinjer for samarbeid om utskrivningsklare pasienter
som antas å ha behov for kommunale tjenester etter utskrivning fra
institusjon,
6. retningslinjer for gjensidig kunnskapsoverføring og informasjonsutveksling
og for faglige nettverk og hospitering,
7. samarbeid om forskning, utdanning, praksis og læretid,
8. samarbeid om jordmortjenester,
9. samarbeid om IKT-løsninger lokalt,
10. samarbeid om forebygging og
11. omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske
kjeden.
Når det avtales samarbeidstiltak, må avtalen klargjøre
ansvarsforholdene, herunder må arbeidsgiveransvaret avklares. Videre
må det avtales hvordan samarbeidstiltaket skal organiseres og finansieres.
§ 6-3 Frist for inngåelse av
avtale
Departementet kan fastsette en frist for når avtale som
nevnt i § 6-1 skal være inngått. Det kan settes ulik frist for de
forskjellige kravene etter § 6-2.
§ 6-4 Innsending av avtaler
til Helsedirektoratet
De regionale helseforetakene skal sende avtaler som nevnt
i § 6-1 til Helsedirektoratet innen en måned etter at de er inngått,
og senest en måned etter utgangen av frist fastsatt med hjemmel
i § 6-3.
§ 6-5 Endring og oppsigelse
av avtaler
Avtalepartene skal årlig gjennomgå avtalen med sikte på
nødvendige oppdateringer eller utvidelser.
Avtalen kan sies opp med ett års frist. Når en av partene
sier opp avtalen, skal det regionale helsefore-taket varsle Helsedirektoratet.
§ 6-6 Samarbeid mellom kommuner
Departementet kan pålegge samarbeid mellom kommuner når
det anses påkrevd for en forsvarlig løsning av oppgaver innen kommunenes
helse- og omsorgstjeneste, herunder gi bestemmelser om hvilke oppgaver
det skal samarbeides om og fordeling av utgifter.
Kapittel 7 Individuell plan, koordinator og
koordinerende enhet
§ 7-1 Individuell plan
Kommunen skal utarbeide en individuell plan for pasienter
og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter
loven her. Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen
for å bidra til et helhetlig tilbud for den enkelte.
Dersom en pasient eller bruker har behov for tilbud både
etter loven her og spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven,
skal kommunen sørge for at det blir utarbeidet en individuell plan,
og at planarbeidet koordineres.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvilke pasient- og brukergrupper plikten omfatter, og stille krav
til planens innhold.
§ 7-2 Koordinator
For pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte
tjenester etter loven her, skal kommunen tilby koordinator. Koordinatoren
skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient eller bruker,
samt sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet
med individuell plan.
Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilken kompetanse og hvilke oppgaver koordinatoren skal ha.
§ 7-3 Koordinerende enhet
Kommunen skal ha en koordinerende enhet for habiliterings-
og rehabiliteringsvirksomhet. Denne enheten skal ha overordnet ansvar
for arbeidet med individuell plan, og for oppnevning, opplæring
og veiledning av koordinator etter §§ 7-1 og 7-2.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvilket ansvar den koordinerende enheten skal ha.
Kapittel 8 Undervisning, praktisk opplæring,
utdanning og forskning
§ 8-1 Undervisning og praktisk
opplæring
Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk
opplæring av helsepersonell, herunder videre- og etterutdanning.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
kommunens medvirkning til undervisning og praktisk opplæring.
§ 8-2 Videre- og etterutdanning
Kommunen skal sørge for at egne ansatte som utfører tjeneste
eller arbeid etter loven her, får påkrevd videre- og etterutdanning.
Kommunen skal medvirke til at personell som utfører tjeneste
eller arbeid etter loven her i privat virksomhet som har avtale
med kommunen, får adgang til nødvendig videre- og etterutdanning.
Personell som utfører tjeneste eller arbeid etter loven
her, plikter å ta del i videre- og etterutdanning som er nødvendig
for å holde faglige kvalifikasjoner ved like.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
videre- og etterutdanningen.
§ 8-3 Forskning
Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning
for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Kapittel 9 Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt
overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning
§ 9-1 Formål
Formålet med reglene i dette kapitlet er å hindre at personer
med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for
vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt.
Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den
enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i
overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett.
Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende
måte.
§ 9-2 Virkeområde
Reglene i kapitlet her gjelder bruk av tvang og makt som
ledd i tjenester etter § 3-2 nr. 6 bokstavene a til d til personer
med psykisk utviklingshemning.
Som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her
regnes tiltak som brukeren eller pasienten motsetter seg, eller
tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som
bruk av tvang eller makt. Bruk av inngripende varslingssystemer
med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller
makt etter reglene i kapitlet her. Alminnelige oppfordringer og
ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende
art anses ikke som bruk av tvang eller makt.
§ 9-3 Rett til medvirkning og
informasjon
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig tilrettelegges
og gjennomføres i samarbeid med brukeren eller pasienten.
Brukeren, pasienten, pårørende, verge eller hjelpeverge,
skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang og makt etter
reglene i kapitlet her og gis informasjon om adgangen til å uttale
seg i saker som skal overprøves, klageadgang og adgangen til å bringe vedtaket
inn for tilsynsmyndighet og tingretten.
Dersom verge eller hjelpeverge ikke allerede er oppnevnt
der kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om bruk av tvang og
makt etter reglene i kapitlet her, skal hjelpeverge oppnevnes. Kommunen
skal begjære oppnevning av hjelpeverge dersom ikke oppnevning er
begjært av andre som kan fremsette slik begjæring, jf. vergemålsloven
§ 90 a. Opplysninger om personlige forhold som hjelpevergen mottar, kan
bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre hjelpevergeoppdraget.
Som pårørende regnes den som er definert som pårørende
i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.
§ 9-4 Krav til forebygging
Kommunen plikter å sørge for at forholdene legges til rette
for minst mulig bruk av tvang og makt. I tillegg til å tilrettelegge
tjenestetilbudet i overensstemmelse med reglene i § 9-1 andre ledd,
jf. også § 9-5 første ledd, plikter kommunen å gi nødvendig opplæring
etter § 8-1, herunder faglig veiledning og oppfølging i gjennomføring
av tiltak etter kapitlet her.
§ 9-5 Vilkår for bruk av tvang
og makt
Andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal være
prøvd før tiltak etter kapitlet her settes i verk. Kravet kan bare
fravikes i særlige tilfeller, og det skal i så fall gis en begrunnelse.
Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk
forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor inngripende
tiltaket er for den enkelte bruker eller pasient. Tiltakene må ikke
gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, og må stå i forhold
til det formålet som skal ivaretas. Tvang og makt kan bare brukes
for å hindre eller begrense vesentlig skade.
Det kan anvendes tvang og makt i følgende tilfeller:
a. skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner
b. planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner
c. tiltak for å dekke brukerens eller pasientens grunnleggende
behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig
trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak.
§ 9-6 Særlige grenser for bruk
av enkelte tiltak
Mekaniske tvangsmidler som hindrer brukerens eller pasientens
bevegelsesfrihet, herunder belter, remmer, skadeforebyggende spesialklær
og liknende kan bare brukes for å gi nødvendig støtte for fysiske funksjonshemninger,
for å hindre fall og for å hindre at brukeren eller pasienten skader
seg selv. I alle tilfeller må vilkårene i § 9-5 være oppfylt.
Dersom en nødssituasjon etter § 9-5 tredje ledd bokstavene
a og b gjør det nødvendig å skjerme brukeren eller pasienten fra
andre personer, skal skjermingen foregå i et ordinært beboelsesrom
med ulåst dør. Sikkerhetsmessige hensyn kan unntaksvis tilsi at døren
låses. Vedkommende skal i alle tilfeller holdes under oppsyn, og
skjermingen skal avbrytes straks situasjonen er brakt under kontroll.
Det er ikke tillatt med opplærings- og treningstiltak etter
§ 9-5 tredje ledd bokstav c som påfører brukeren eller pasienten
smerte eller psykisk eller fysisk skade, herunder all form for fysisk
refselse, eller som innebærer betydelig fysiske og psykiske anstrengelser
for brukeren eller pasienten eller medfører fysisk isolering.
§ 9-7 Kommunens saksbehandling
Beslutning om bruk av tvang og makt etter § 9-5 tredje
ledd bokstav a treffes av den som har det daglige ansvaret for tjenesten,
eller – dersom det ikke er tid til dette – av tjenesteyteren. Beslutningen
skal nedtegnes straks etter at tiltaket er gjennomført. Reg-lene
i tredje ledd bokstavene a til e og bokstav i om hva som skal nedtegnes,
gjelder tilsvarende. Det skal straks sendes melding om beslutningen
til den faglig ansvarlige for tjenesten, Fylkesmannen, verge eller hjelpeverge
og pårørende, eller på den måten Fylkesmannen beslutter. Meldingen
skal opplyse om adgangen til å klage etter § 9-11 første ledd.
Vedtak i medhold av § 9-5 tredje ledd bokstav b og c treffes
av den som har det overordnete faglige ansvaret for tjenesten. Vedtak
kan treffes for inntil tolv måneder om gangen. Spesialisthelsetjenesten skal
bistå ved utformingen av tiltakene.
Vedtaket skal settes opp skriftlig og inneholde:
a. brukerens eller pasientens navn og tid og sted
for vedtaket,
b. beskrivelse av brukerens eller pasientens situasjon og
en faglig vurdering av denne,
c. beskrivelse av de tiltakene som skal settes i verk og
den faglige begrunnelsen for disse,
d. fastsettelse av tidsramme for tiltakene,
e. bekreftelse på at vilkårene i kapitlet er oppfylt, herunder
begrunnelse etter § 9-5 første ledd annet punktum,
f. opplysning om hvilken holdning brukeren eller pasienten
og dennes representant har til tiltaket,
g. angivelse av faglig ansvarlig for gjennomføringen av
tiltaket,
h. opplysning om Fylkesmannens overprøvingsmyndighet og
adgang til å uttale seg i saker som skal overprøves etter § 9-8,
og
i. opplysning om tilsynsmyndighet.
Vedtaket skal sendes Fylkesmannen til overprøving etter
§ 9-8. Vedtaket skal samtidig sendes spe-sialisthelsetjenesten,
verge eller hjelpeverge og pårørende som kan avgi uttalelse til
Fylkesmannen. Frist for å avgi slik uttalelse er en uke fra vedtaket
er mottatt. Vedtaket kan ikke iverksettes før det er godkjent av
Fylkesmannen. Dersom vedtaket er påklaget etter § 9-11 andre ledd,
kan vedtaket ikke iverksettes før fylkesnemnda for barnevern og
sosiale saker har godkjent vedtaket.
§ 9-8 Fylkesmannens overprøving
Fylkesmannen skal overprøve vedtak etter § 9-5 tredje ledd
bokstav b og c, jf. § 9-7 fjerde ledd. Fylkesmannen skal prøve alle
sider av saken.
Fylkesmannen skal gi vergen eller hjelpevergen og pårørende
opplysning om klageadgangen etter § 9-11 andre ledd.
§ 9-9 Krav til gjennomføring
og evaluering
Spesialisthelsetjenesten skal bistå ved gjennomføringen
av tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstav b og c.
Brukeren eller pasienten har rett til kvalifisert personale
ved gjennomføringen av tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstav b
og c. Ved gjennomføringen av disse tiltakene skal det være to tjenesteytere
til stede dersom dette ikke er til ugunst for brukeren eller pasienten.
Når tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstav b gjennomføres,
skal den ene av de to tjenesteyterne minst ha bestått utdanning
i helse-, sosial- eller pedagogiske fag på høgskolenivå. Når tiltak
etter § 9-5 tredje ledd bokstav c gjennomføres, skal den ene av
de to tjenesteyterne minst ha bestått avsluttende eksamen i studieretning
for helse- og sosialfag i videregående opplæring. Fylkesmannen kan
i særlige tilfeller gi dispensasjon fra utdanningskravet.
Tiltaket skal vurderes kontinuerlig, og avbrytes straks,
dersom vilkårene for vedtaket ikke lenger er til stede eller det
viser seg ikke å ha de forutsatte konsekvenser eller å ha uforutsette,
negative virkninger.
§ 9-10 Plikt til å føre journal
Reglene i helsepersonelloven kapittel 8 om dokumentasjonsplikt
og forskrift om pasientjournal gjelder.
§ 9-11 Klage
Beslutning etter § 9-5 tredje ledd bokstav a kan påklages
av brukeren eller pasienten, verge eller hjelpeverge og pårørende
til Fylkesmannen. Fylkesmannen skal prøve alle sider av saken.
Vedtak etter § 9-5 tredje ledd bokstavene b og c som er
overprøvd av Fylkesmannen etter § 9-8, kan påklages av brukeren
eller pasienten, vergen eller hjelpevergen og pårørende, til fylkesnemnda
for barnevern og sosiale saker. Klageadgangen gjelder også hvis
Fylkesmannen har nektet å godkjenne kommunens vedtak, forutsatt
at kommunen fortsatt ønsker å gjennomføre tiltaket. Fylkesnemnda
skal prøve alle sider av saken.
Det kan oppnevnes et eget utvalg av fagkyndige for saker
som etter reglene i dette kapitlet skal behandles av fylkesnemnda.
Forhandlingsmøte for saker etter denne bestemmelsen, skal holdes
snarest og hvis mulig innen to uker etter at fylkesnemnda mottok
saken, jf. barnevernloven § 7-14. For øvrig gjelder reglene i barnevernloven
§§ 7-1 til 7-8 og §§ 7-11 til 7-21. Kongen kan gi forskrift om at
disse reglene skal gjelde helt eller delvis.
Klagesaken skal forberedes av Fylkesmannen etter bestemmelsene
i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd. Fylkesmannen skal
redegjøre for de omstendigheter som ligger til grunn for vedtaket.
De skriftlige uttalelser og forklaringer som vedtaket bygger på,
skal vedlegges. Det skal opplyses om hvilke personer som skal gi
forklaring for fylkesnemnda.
Klagefristen er tre uker fra vedtaket eller melding om
beslutning er kommet frem til den som har klagerett etter første
og andre ledd.
§ 9-12 Overprøving i tingretten
Vedtak i klagesak etter § 9-11 andre ledd kan bringes inn
for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36. Søksmålsadgangen
gjelder ikke hvis fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har
nektet å godkjenne kommunens vedtak.
Saksøker er den som tvangsinngrepet er rettet mot. Saksøker
kan reise sak på egen hånd dersom vedkommende har evne til å forstå
hva saken gjelder. Søksmål kan også reises av pårørende, verge eller hjelpeverge.
Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder pasient- og
brukerrettighetsloven § 6-5.
Fristen til å reise søksmål er to måneder fra den dag den
som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket.
§ 9-13 Spesialisthelsetjenesten
Reglene i dette kapitlet gjelder tilsvarende for spesialisthelsetjenesten
når den deltar i tiltak etter kommunale vedtak etter § 9-7.
Som ledd i spesialisthelsetjenestens utførelse av oppgaver
etter §§ 9-7 og 9-9, kan det treffes vedtak om bruk av tvang og
makt i medhold av reglene i dette kapitlet. Saksbehandlingsreglene
i dette kapitlet gjelder så langt de passer.
Regionalt helseforetak plikter å sørge for at spesialisthelsetjenesten
har den kompetansen og bemanningen som er nødvendig for å yte forsvarlig
bistand til kommunene ved tiltak etter reglene i dette kapitlet.
§ 9-14 Forskrift
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling
og gjennomføring av reglene i dette kapitlet.
Kapittel 10 Tvangstiltak overfor rusmiddel-avhengige
§ 10-1 Kommunens plikt til
å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende
Kommunene skal ved melding fra pårørende om omfattende
rusmiddelmisbruk foreta de nødvendige undersøkelser i saken, og
vurdere om det skal fremmes sak etter §§ 10-2 eller 10-3. Når saken
er utredet, skal den pårørende ha tilbakemelding om dette.
En persons pårørende etter første ledd er den som er definert
som pårørende i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav
b.
§ 10-2 Tilbakehold i institusjon
uten eget samtykke
Dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for
fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak
ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke
kan tas inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf.
spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a andre ledd, for undersøkelse
og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake der i opptil
tre måneder.
Vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda for
barnevern og sosiale saker. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling
til om det skal være adgang til å ta urinprøver av pasienten under
institusjonsoppholdet.
Fylkesnemndas vedtak etter første ledd kan bare settes
i verk dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å
tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet
med inntaket i institusjonen. Kommunen kan la være å sette et vedtak
i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen
seks uker, faller det bort.
Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av
kommunen dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli
vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres
straks. For øvrig gjelder reglene i barnevernloven §§ 7-22 og 7-23.
Er det truffet midlertidig vedtak, skal et forslag til endelig
vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt
til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.
§ 10-3 Tilbakeholdelse av gravide
rusmiddel-avhengige
Det kan vedtas at en gravid rusmiddelavhengig uten eget
samtykke skal tas inn på institusjon utpekt av regionalt helseforetak,
jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a andre ledd, og holdes tilbake
der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det
er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom
hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Fylkesnemnda skal samtidig ta
stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av den
gravide under institusjonsoppholdet.
Inntakets formål er å hindre eller begrense sannsynligheten
for at barnet påføres skade. Under oppholdet skal det legges vekt
på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk
og for å bli i stand til å ta vare på barnet.
Kommunen skal, i samråd med institusjonen, minst hver tredje
måned vurdere om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse. Tilbakeholdelsen
kan bare fortsette dersom kommunen treffer avgjørelse om det innen
denne fristen.
Kommunen kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene
tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen to uker, faller
det bort.
Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av
kommunen dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli
vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres
straks. For øvrig gjelder reglene i barnevernloven §§ 7-22 og 7-23.
Er det truffet midlertidig vedtak, skal forslag til endelig
vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt
til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.
§ 10-4 Tilbakehold i institusjon
på grunnlag av eget samtykke.
Når en rusmiddelavhengig på grunnlag av eget samtykke blir
tatt inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf.
spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a andre ledd, kan institusjonen
sette som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i
opptil tre uker regnet fra inntaket.
Ved opphold i en institusjon med sikte på behandling eller
opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at
den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker etter
at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Tilbakehold kan bare skje
opptil tre ganger for hvert opphold. Dersom den rusmiddelavhengige
rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet
for tilbakeholdsfristen fra det tidspunkt den rusmiddelavhengige
er brakt tilbake til institusjonen.
Samtykket skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen
senest når oppholdet begynner. Slikt samtykke kan også gis ved direkte
overgang fra opphold med hjemmel i §§ 10-2 og 10-3. Før den rusmiddelavhengige
gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle
vilkår som nevnt i første og andre ledd.
Institusjonen kan sette som vilkår for oppholdet at den
rusmiddelavhengige før oppholdet begynner, gir samtykke til at det
kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet.
Et barn over 12 år med rusproblemer kan tas inn i institusjon
på grunnlag av samtykke fra barnet selv og de som har foreldreansvaret.
Har barnet fylt 16 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.
§ 10-5 Bruk av fylkesnemnda
i saker etter §§ 10-2 og 10-3
Barnevernloven §§ 7-1 til 7-8 og §§ 7-11 til 7-23 gjelder
tilsvarende for saker etter §§ 10-2 og 10-3 i den utstrekning annet
ikke fremgår av loven her.
Forhandlingsmøte for saker etter §§ 10-2 og 10-3 skal holdes
snarest og hvis mulig innen to uker etter at fylkesnemnda mottok
saken, jf. barnevernloven § 7-14.
§ 10-6 Innledning til sak etter
§§ 10-2 og 10-3
En sak etter §§ 10-2 og 10-3 innledes ved at kommunen utarbeider
begjæring om tiltak etter vedkommende bestemmelse.
Dersom begjæringen skal forelegges et folkevalgt organ,
skal begjæringen, dersom organet er enig, med eventuelle merknader
omgående sendes til fylkesnemnda. Haster saken, kan den sendes til nemnda
uten at den er forelagt det folkevalgte organet på forhånd.
§ 10-7 Overprøving i tingretten
Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene
i tvisteloven kapittel 36 av den private part eller av kommunen.
Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål
gjelder pasient- og brukerrettighetsloven § 6-5.
Fristen for å reise søksmål er to måneder fra den dag den
som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Det
kan gis oppfriskning etter tvisteloven mot oversittelse av fristen.
Kommunen dekker sine egne omkostninger i saken.
§ 10-8 Ansvaret for å reise
tvangssak
Ansvaret for å reise sak etter §§ 10-2 og 10-3 har den
kommunen der den rusmiddelavhengige oppholder seg. Ved avtale mellom
de berørte kommunene kan ansvaret overføres til en annen kommune
som den rusmiddelavhengige har tilknytning til.
Den kommunen som har reist saken, har ansvaret for iverksetting
av vedtaket. Endring i den rusmiddelavhengiges tilknytning til kommunen
medfører ingen endring i ansvarsforholdet hvis det ikke blir inngått
avtale som nevnt i første ledd andre punktum.
Kapittel 11 Finansiering og egenbetaling
§ 11-1 Kommunens ansvar for
utgifter
Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige
for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvaret
for etter loven her. Utgifter til bedriftshelsetjeneste dekkes ikke
av kommunen. Dette gjelder også når slik tjeneste organiseres av kommunen.
Kostnadene ved de tjenester og tiltak som er nevnt i første
ledd, skal dekkes av den kommunen som etter § 3-1 og § 10-8 er ansvarlig
for å yte tjenesten eller sette i verk tiltaket. Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om utgiftsfordelingen mellom
to eller flere kommuner der en pasient eller bruker får tjenester
av en annen kommune enn der vedkommende har fast bosted eller fast
opphold, og om behandling av tvister mellom kommuner om utgiftsfordeling
i slike tilfeller.
Utgifter til privat praksis som drives etter avtale med
kommunen, skal helt eller delvis dekkes av kommunen etter nærmere
avtale mellom den privatpraktiserende og kommunen.
Kommunen dekker reiseutgifter for behandlingspersonell
som gir helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5. Det samme
gjelder for kommunalt ansatt helsepersonell eller helsepersonell
som har avtale med kommunen for å yte helsehjelp, herunder helsepersonell
ansatt ved familievernkontor. Det er et vilkår at pasienten på grunn
av sin helsetilstand ikke kan møte frem på behandlingsstedet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
dekning av reiseutgifter for behandlingspersonell og for andre tilfeller
enn nevnt i fjerde ledd. Videre kan det gis forskrifter med nærmere
bestemmelser om fast skyssgodtgjørelse til behandlingspersonell.
I den utstrekning helsetjenester som omhandlet i § 3-2
gir rett til stønad etter forskrift fastsatt i medhold av folketrygdloven
§ 5-24 a, skal kommunen dekke utgifter til helsetjenester som personer
bosatt i kommunen har mottatt i et annet EØS-land. Departementet
kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utgiftsdekningen.
§ 11-2 Vederlag for helse- og
omsorgstjeneste
For hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, herunder
privat virksomhet som driver etter avtale med kommunen, kan kommunen
kreve vederlag av pasient og bruker når dette følger av lov eller forskrift.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
vederlag for helse- og omsorgstjenester.
§ 11-3 Kommunal medfinansiering
av spesialist-helsetjenester
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten,
herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer
som skal omfatte,s og hvilken kommune som skal ha finansieringsansvaret.
§ 11-4 Kommunalt finansieringsansvar
for
utskrivningsklare pasienter
Kommunen skal fra og med dag én dekke utgifter for pasienter
som er utskrivningsklare, men som oppholder seg i privat eller offentlig
institusjon i spesialisthelsetjenesten i påvente av et kommunalt
helse- og omsorgstjenestetilbud.
Kommunen skal inngå samarbeidsavtale med regionalt helseforetak
om utskrivningsklare pasienter, jf. § 6-1.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
ordningens omfang og innhold, kriterier for når en pasient er utskrivningsklar,
herunder kriterier for samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten
om utskrivningsklare pasienter, betalingssatser etter første ledd
og om hvilken kommune som skal ha ansvaret for utgiftene for utskrivingsklare
pasienter.
§ 11-5 Tilskudd fra staten
Staten yter årlig rammetilskudd til delvis dekning av kommunens
utgifter. Tilskuddene fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene
etter regler gitt av Kongen. Til de berørte kommuner yter dessuten
staten årlig et særskilt tilskudd til fengselshelsetjenesten, jf.
§ 3-9.
Folketrygden yter stønad til dekning av utgifter til helsetjenester
etter de regler som er fastsatt i og i medhold av folketrygdloven.
Kapittel 12 Forskjellige bestemmelser
§ 12-1 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse
straffes etter straffeloven § 121.
Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer,
statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning
om oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil
skade tilliten til helse- og omsorgstjenesten å gi slik opplysning.
Opplysninger til andre forvaltningsorganer etter forvaltningsloven
§ 13 b nr. 5 og 6 kan bare gis når dette er nødvendig for å bidra
til løsning av oppgaver etter loven her, eller for å forebygge vesentlig
fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.
Dersom et barns interesser tilsier det, kan Fylkesmannen
eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt
taushetsplikt selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.
§ 12-2 Legefordeling til kommunens
helse- og
omsorgstjeneste
Departementet fastsetter hvert år en samlet ramme for
1. antall nye legestillinger som kan opprettes i
den kommunale helse- og omsorgstjenesten og
2. antall nye avtalehjemler for privat allmennlegevirksomhet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
innhold og gjennomføring av legefordeling til den kommunale helse-
og omsorgstjenesten.
§ 12-3 Statlig tilsyn
Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens
oppfyllelse av plikter pålagt i kapitlene 3 til 10 og §§ 11-2, 11-3
og 11-4. Ved tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstavene b og c skal
det også føres stedlig tilsyn. I forbindelse med tiltak etter kapittel
9 kan tilsynet gjennomføre tilsynsbesøk uten beboerens samtykke.
Kommuneloven kapittel 10 A gjelder tilsvarende for tilsynsvirksomheten
etter første ledd, med unntak av § 60 d. Statens helsetilsyn kan
gi pålegg etter lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten
§ 5.
§ 12-4 Særlige bestemmelser
ved opphold i
institusjon
En institusjon skal drives slik at beboerne selv kan bestemme
i personlige spørsmål og ha det samkvem med andre som de selv ønsker,
så langt det er forenlig med formålet ved oppholdet og med institusjonens
ansvar for driften.
Beboerne skal gis adgang til å bevege seg både i og utenfor
institusjonen med de begrensninger som institusjonen fastsetter
av hensyn til behovet for trygghet og trivsel.
Det er ikke tillatt å bruke innelåsing i enerom, andre
tvangstiltak eller å føre kontroll med beboernes korrespondanse,
med mindre det er tillatt ved lov eller forskrifter som nevnt i
fjerde ledd.
Kongen kan gi forskrift til utfylling av bestemmelsene
i første til tredje ledd, herunder om bruk av tvangsmidler, om urinprøvetaking,
om kontroll med beboernes korrespondanse med sikte på å hindre at rusmidler
eller farlige gjenstander bringes inn i institusjonen og om forvaltning
av beboernes midler.
§ 12-5 Nasjonale faglige retningslinjer,
veiledere og kvalitetsindikatorer
Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde
nasjonale faglige retningslinjer og veiledere som understøtter de
mål som er satt for helse- og omsorgstjenesten. Retningslinjer og
veiledere skal baseres på kunnskap om god praksis og skal bidra
til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester.
Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde
nasjonale kvalitetsindikatorer som hjelpemiddel for ledelse og kvalitetsforbedring
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og som grunnlag for
at pasienter og brukere kan ivareta sine rettigheter. Kvalitetsindikatorene
skal gjøres offentlig tilgjengelig.
Kapittel 13 Ikrafttredelse, overgangs-bestemmelser
og endringer i andre
lover
§ 13-1 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Kongen kan sette de enkelte bestemmelser i loven i kraft til forskjellig
tid.
§ 13-2 Eldre forskrifter mv.
Forskrifter, vedtekter og instrukser gitt med hjemmel i
lov som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder
også etter denne lov er satt i kraft, med mindre de strider mot
loven her eller forskrift i medhold av loven.
§ 13-3 Endringer i andre lover
Fra det tidspunktet loven trer i kraft, oppheves lov 19.
november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 13. desember
1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.
Fra samme tidspunkt gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov
gjøres følgende endring:
§ 39 a femte ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift om at helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 skal
gjelde tilsvarende. Kongen kan gi særlige regler om saksbehandlingen.
§ 39 b andre ledd skal lyde:
Den domfelte, dennes nærmeste pårørende eller den faglig
ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for
den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den
domfeltes nærmeste pårørende, avgjøres etter pasient- og
brukerrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten
fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen
av saken skal påskyndes.
2. I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for
sykepleiere gjøres følgende endringer:
§ 1 andre ledd skal lyde:
Offentlig godkjente sykepleiere ansatt i stilling knyttet
til helse- og omsorgstjenesten i henhold til helse-
og omsorgstjenesteloven skal være medlemmer i pensjonsordningen
for sykepleiere. Herunder omfattes blant annet ansatte ved:
a. privat sykehjem hvor eier har inngått avtale
med kommune om utgiftsgodtgjøring
b. privat omsorgsbolig hvor eier har inngått avtale med
kommune om utgiftsgodtgjøring
c. allmennpraktiserende lege med fastlegeavtale
d. privatpraktiserende fysioterapeut med avtale om driftstilskudd
fra kommune.
3. I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp
skal § 17 tredje ledd nr. 1 lyde:
1. I saker som skal behandles
av fylkesnemnda etter helse- og omsorgstjenesteloven.
4. I lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten skal
§ 2-3 første ledd lyde:
Den som ikke får den hjelp som
er bestemt i denne lov og godkjent plan, kan klage til det organ
fylkeskommunen bestemmer. Går avgjørelsen klageren imot eller avvises
klagen, kan avgjørelsen klages til Fylkesmannen.
5. I lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn
med helsetjenesten gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten
m.m. (helsetilsynsloven)
§ 1 skal lyde:
§ 1 Tilsynsmyndighetene
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn
med helse- og omsorgstjenesten i landet og skal
utøve myndighet i samsvar med det som er bestemt i lover og forskrifter.
Statens helsetilsyn ledes av en direktør. Direktøren utnevnes
av Kongen på åremål.
I hvert fylke skal det være en fylkeslege. Fylkeslegen utnevnes
av Kongen.
Fylkesmannen er tillagt myndighet til å føre tilsyn
med helse- og omsorgstjenesten og er da direkte underlagt Statens
helsetilsyn.
Kongen kan bestemme at en fylkesmann skal
ha mer enn ett fylke i sin embetskrets. Statens helsetilsyn kan
gi den enkelte fylkesmann oppgaver som omfatter
et større geografisk område enn eget fylke.
§ 2 skal lyde:
§ 2 Fylkesmannens og Statens
helsetilsyns oppgaver
Fylkesmannen skal føre tilsyn med helse-
og omsorgstjenesten i fylket og med alt
helsepersonell og annet personell i fylket som yter helse-
og omsorgstjenester.
I tilknytning til tilsynet skal Fylkesmannen gi råd,
veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov
for helse- og omsorgstjenester blir dekket.
Fylkesmannen skal holde Statens helsetilsyn
orientert om forholdene i helse- og omsorgstjenesten i fylket
og om forhold som innvirker på disse.
Fylkesmannen skal informere Statens
helsetilsyn om forhold som tilsier advarsel eller tilbakekall, frivillig
avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning
eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven kapittel
11.
Statens helsetilsyn gir administrative reaksjoner etter
reglene i lov om helsepersonell kapittel 11. Fylkesmannen
og Statens helsetilsyn kan ikke bruke melding til Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 første
ledd som grunnlag for å innlede sak eller fatte vedtak om administrativ
reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11. Det samme gjelder
begjæring om påtale med hjemmel i helsepersonelloven § 67 andre
ledd.
Når Statens helsetilsyn mottar varsel etter spe-sialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 b, skal Statens helsetilsyn snarest mulig foreta stedlig tilsyn
dersom dette er nødvendig for at tilsynssaken skal bli tilstrekkelig opplyst.
Fylkesmannen og Statens helsetilsyn
skal registrere advarsel og tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon
av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett
eller begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven kapittel
11.
Fylkesmannen og Statens helsetilsyn
skal informere personellets arbeidsgiver om advarsel,
tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens,
spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett og begrensning av autorisasjon
etter helsepersonelloven kapittel 11.
§ 3 skal lyde:
§ 3 Plikt til å opprette internkontrollsystem
og
tilsyn med at det føres internkontroll
Enhver som yter helse- og omsorgstjenester skal etablere
et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet
og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med
krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter.
Fylkesmannen skal påse at alle som yter helse-
og omsorgstjenester har etablert internkontrollsystem og
fører kontroll med sin egen virksomhet på en slik måte at det kan
forebygge svikt i tjenestene.
§ 5 skal lyde:
§ 5 Adgang til å gi pålegg
Hvis virksomhet innen helse- og omsorgstjenesten drives
på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre
eller på annen måte er uforsvarlig, kan Statens
helsetilsyn gi pålegg om å rette på forholdene.
6. I lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott skal
§ 4 første ledd bokstav c lyde:
c) barnet får rett til
fullt underhold av det offentlige. Dette gjelder likevel ikke underhold
etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
7. I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen
gjeldsordning for privatpersoner skal § 1-5 lyde:
§ 1-5 Kommunens
plikt til å bistå personer med
alvorlige gjeldsproblemer
Kommunen skal så langt det er mulig bistå en skyldner som
forsøker å komme frem til en utenrettslig gjeldsordning eller liknende
med sine fordringshavere, jf. lov 18. desember 2009 nr.
131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 17.
8. I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester
gjøres følgende endringer:
§ 2-4 andre ledd skal lyde:
Kongen kan samtykke til at det i forhold til andre som
utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, fravikes
fra lovbestemt taushetsplikt som er fastsatt i denne loven og i
følgende lover: Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. § 6-1, lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. kapittel 5,
lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker §§
13 til 13 f, lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager § 20, lov
… om kommunale helse- og omsorgstjenester § 12-1 og lov
17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa § 15-1.
Det kan videre gis samtykke til at det på forsøksstedet opprettes
et felles registreringskartotek. Kartoteket skal angi hvorvidt de
enkelte forvaltningsorganer sitter inne med opplysninger om den enkelte
klient eller pasient, og hvor opplysningene eventuelt finnes.
§ 6-4 tredje ledd skal lyde:
Også yrkesutøvere i medhold av helseperso-nelloven,
psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven,
lov om familievernkontorer, meklingsmenn i ekteskapssaker
(jf. lov om ekteskap), samt friskolelova plikter
å gi opplysninger etter reglene i andre ledd.
§ 6-7 tredje ledd skal lyde:
Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven
§ 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme
barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns
eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge
vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Også
yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven kan gis opplysninger
etter denne bestemmelsen. Uten hinder av taushetsplikt skal barneverntjenesten
av eget tiltak gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten
i kommunen når det er grunn til å tro at en gravid kvinne
misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig
at barnet vil bli født med skade, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.
Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen
av helse- og omsorgstjenesteloven, plikter barneverntjenesten
å gi slike opplysninger.
9. I lov 25. september 1992 nr. 107 om lov om kommuner
og fylkeskommuner gjøres følgende endringer:
§ 28 f nr. 2 oppheves.
§ 28 f nr. 3 skal lyde:
Administrasjonen i vertskommunen er underinstans etter
forvaltningsloven § 33 annet ledd ved behandling av klager etter nr.
1. Det samme gjelder der det i lov er fastsatt at et statlig
organ er klageinstans.
§ 28 g nr. 2 oppheves.
§ 28 g nr. 3 skal lyde:
Hver av deltakerkommunene skal være representert i klagenemnd
oppnevnt etter nr. 1. Klagenemnda velger selv
sin leder og nestleder. For øvrig gjelder bestemmelsene om faste
utvalg så langt de passer.
10. I lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme
sykdommer gjøres følgende endringer:
§ 3-3 andre ledd skal lyde:
Forhåndsundersøkelse kan kreves bare når en slik sykdom
vil forårsake ekstraordinære forebyggende tiltak av hensyn til faren
for overføring til andre pasienter eller til personale, og såfremt
tiltakene kan gi vesentlig større sikkerhet mot smitteoverføring
eller bety en vesentlig lettelse eller besparelse for helse-
og omsorgstjenesten.
§ 3-8 første ledd skal lyde:
Departementet skal fastlegge et nasjonalt program for vaksinering
mot smittsomme sykdommer. Kommunen skal tilby
befolkningen dette programmet.
§ 4-9 skal lyde:
§ 4-9 Plikt for helsepersonell
til å gjennomgå
opplæring, følge faglige retningslinjer og
gjennomføre tiltak
Etter pålegg fra kommunestyret har helsepersonell ansatt
i kommunen eller som yter helse- og omsorgstjenester på vegne av
kommunen, plikt til å gjennomgå nødvendig opplæring for
å kunne delta i de særlige oppgaver som smittevernarbeidet krever.
Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom
har helsepersonell som har gjennomgått nødvendig opplæring, plikt
til å delta og utføre nødvendige oppgaver i smittevernarbeidet etter kommunestyrets
nærmere bestemmelse.
Helsepersonell har plikt til å følge Helsedirektoratets pålegg
etter § 7-10 om at en allmennfarlig smittsom sykdom skal forebygges,
undersøkes, behandles, eller pleies etter bestemte faglige retningslinjer,
eller at undersøkelser eller analyser skal gjøres slik Helsedirektoratet bestemmer
eller bare må gjøres av noen som Helsedirektoratet har
godkjent.
En lege som er ansatt i kommunen eller som yter helse-
og omsorgstjenester på vegne av kommunen, har plikt til
å delta i forebyggelse av en allmennfarlig smittsom sykdom og i
undersøkelse og behandling av en person som er smittet med en slik
sykdom, når det er nødvendig og etter vedtak av kommunestyret.
§ 6-1 første ledd skal lyde:
Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp
er å anse som en del av rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester,
jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a første
og annet ledd og § 2-1 b første og annet ledd.
§ 7-1 andre og tredje ledd skal lyde:
Kommunen skal også utføre de oppgaver innen smittevernet
som pålegges i loven her eller bestemmelser i medhold av loven,
herunder
skaffe seg oversikt over arten og omfanget av de smittsomme
sykdommer som forekommer i kommunen, drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og
veiledning om hvordan de forebygges, sørge for at individuelt forebyggende tiltak blir satt
i verk, sørge for at andre tiltak etter
loven her, folkehelseloven eller
helse-
og omsorgstjenesteloven blir satt i verk.
Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer
eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i
planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Helse-
og omsorgstjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter
som har oppgaver av betydning for tiltakene.
§ 7-2 andre ledd bokstav a skal lyde:
1. utarbeide forslag til plan for helse-
og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer,
herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette
arbeidet,
§ 7-4 skal lyde:
§ 7-4 Fylkesmannens oppgaver
Fylkesmannen skal ha særlig oppmerksomhet rettet
mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, og skal holde Statens helsetilsyn
og Helsedirektoratet orientert om forholdene
i fylket, jf.helsetilsynsloven.
§ 7-11 første ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om samarbeid,
og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner, fylkeskommuner
og regionale helseforetak skal ha etter denne loven, helse-
og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven i forbindelse
med smittsomme sykdommer.
11. I lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse
skal § 2 lyde:
Med bøter eller fengsel inntil
ett år straffes yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, den kommunale
helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger
og trossamfunn, som forsettlig unnlater, ved anmeldelse eller på
annen måte, å søke avverget en kjønnslemlestelse, jf. § 1. Tilsvarende
gjelder for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Avvergelsesplikten
gjelder uten hensyn til taushetsplikt. Unnlatelsen er ikke straffbar hvis
kjønnslemlestelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart
forsøk.
12. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres
følgende endringer:
§ 5-4 andre ledd skal lyde:
Stønad til legehjelp gis bare dersom legen har fastlegeavtale
med kommunen, jf. lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
§ 3-1 femte ledd, eller avtale om driftstilskott med regionalt
helseforetak, jf. lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.
§ 2-1a sjette ledd. Det kreves ikke fastlegeavtale
eller avtale om driftstilskott når legehjelpen gis av kommunal legevakt
eller gjelder øyeblikkelig hjelp.
§ 5-8 andre ledd skal lyde:
Stønad til fysioterapi ytes bare dersom fysioterapeuten
har avtale om driftstilskott med kommunen, jf. lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester § 3-1 femte ledd.
§ 5-12 første ledd skal lyde:
Trygden yter stønad til dekning av utgifter til kontrollundersøkelser
under svangerskap som utføres av jordmor. Stønad ytes bare dersom
jordmor har avtale om driftstilskott med kommunen eller er ansatt i
kommunen, jf. lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
§ 3-1 femte ledd.
§ 6-8 første ledd skal lyde:
Retten til grunnstønad og hjelpestønad faller bort når
et medlem oppholder seg i en institusjon etter lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester eller lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. Det samme gjelder for et medlem som sitter i varetekt, soner
straff eller utholder særreaksjon i en slik institusjon eller i
en av kriminalomsorgens anstalter.
Strekpunkt fem i innledningen til kapittel 21 om saksbehandling
i trygdesaker skal lyde:
bistand fra barnevernstjenesten,
den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter
introduksjonsloven står i § 21-5
§ 21-5 skal lyde:
§ 21-5 Bistand fra barnevernstjenesten,
den
kommunale helse- og omsorgstjenesten,
sosialtjenesten og kommunale organer etter introduksjonsloven
Barnevernstjenesten, den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
sosialtjenesten og kommunale organer etter introduksjonsloven
plikter å innhente opplysninger og gi uttalelser til Arbeids- og
velferdsetaten og Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet
bestemmer om forhold som har betydning for behandlingen av saker
etter denne loven.
Departementet gir forskrifter om samarbeid mellom Arbeids-
og velferdsetaten og Helsedirektoratet, barnevernstjenesten, den
kommunale helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten og
kommunale organer etter introduksjonsloven.
§ 23-3 andre ledd nr. 2 bokstav f skal lyde:
Kvalifiseringsstønad etter lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen,
13. I lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer
skal § 9 lyde:
§ 9 Opplysninger
til den kommunale helse- og
omsorgstjenesten og sosialtjenesten
Fagpersonell ved familievernkontor skal i sitt arbeid være
oppmerksomme på forhold som bør føre til tiltak fra den
kommunale helse- og omsorgstjenesten eller sosialtjenesten, og
skal av eget tiltak gi den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan
likevel bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene
ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 5 skal fagpersonell
ved familievernkontorer av eget tiltak gi opplysninger til den
kommunale helse- og omsorgstjenesten når det er grunn
til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte
at det er over-veiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse-
og omsorgstjenesteloven § 10-3. Også etter pålegg fra
de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av helse-
og omsorgstjenesteloven, plikter fagpersonell ved familievernkontorer
å gi slike opplysninger.
14. I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt gjøres følgende endringer:
§ 5-42 første ledd bokstav e skal
lyde:
introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere kapittel 3 og kvalifiseringsstønad etter lov
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
§ 5-43 første ledd bokstav c skal lyde:
bidrag til livsopphold etter lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen,
§ 12-2 første ledd bokstav h skal lyde:
introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere kapittel 3 og kvalifiseringsstønad etter lov
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
15. I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. gjøres følgende endringer:
§ 2-1 a skal lyde:
§ 2-1 a De regionale helseforetakenes
ansvar for
spesialisthelsetjenester
Det regionale helseforetaket skal sørge
for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen
tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, herunder
1. sykehustjenester,
2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester,
3. akuttmedisinsk beredskap,
4. medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og
ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt,
5. tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet,
herunder institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelavhengige med
hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2
til 10-4,
6. transport til undersøkelse eller behandling i helse-
og omsorgstjenesten og
7. transport av behandlingspersonell.
Det regionale helseforetaket skal sørge for at helseinstitusjoner
som de eier, eller som mottar tilskudd fra de regionale helseforetakene
til sin virksomhet, bidrar til å fremme folkehelsen og forebygge sykdom
og skade.
De regionale helseforetakenes ansvar etter første ledd
innebærer en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere
virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar
med krav fastsatt i lov eller forskrift. Kongen kan gi forskrifter
med nærmere bestemmelser om pliktens innhold.
De regionale helseforetakene skal peke ut institusjoner
i det enkelte helseforetak som kan ta imot rusmiddelavhengige med
hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 til 10-4.
Det regionale helseforetaket plikter å yte hjelp ved ulykker
og andre akutte situasjoner i helseregionen.
Tjenester som nevnt i første ledd kan ytes av de regionale
helseforetakene selv, eller ved at de inngår avtale med andre tjenesteytere.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om krav til tjenester som omfattes av denne loven.
Ny § 2-1 e skal lyde:
§ 2-1 e Samhandling og samarbeid
Det regionale helseforetakets ansvar etter § 2-1 a
første ledd innebærer også en plikt til å legge til rette for nødvendig
samarbeid mellom ulike helse-foretak innad i det regionale helseforetaket,
med andre regionale helseforetak, fylkeskommuner, kommuner eller
andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven.
De regionale helseforetakene skal sørge for at det
inngås samarbeidsavtaler som nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 6-1. Det regionale helseforetaket kan beslutte at ett eller flere
av helseforetakene det eier, skal inngå og være part i slike avtaler.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Plikt til forsvarlighet
Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne
loven skal være forsvarlige. Spesialisthelsetjenesten skal
tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene,
blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at
den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert
tjenestetilbud.
§ 2-5 nytt andre ledd skal lyde:
Dersom en pasient har behov for tjenester både etter
loven her og etter helse- og omsorgstjenesteloven, skal kommunen
sørge for at arbeidet med planen settes i gang og koordineres. Helseforetaket
skal så snart som mulig varsle kommunen når det ser at det er behov
for en individuell plan som omfatter tjenester både fra spesialisthelsetjenesten
og kommunen, og skal i slike tilfeller medvirke i kommunens arbeid med
individuell plan.
Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.
Ny § 2-5 a skal lyde:
§ 2-5 a Koordinator
For pasienter med behov for komplekse eller langvarige
og koordinerte tjenester etter loven her, skal det oppnevnes koordinator.
Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pa-sient,
sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold
og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med
individuell plan.
Koordinatoren bør være lege, men annet helsepersonell
kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke oppgaver koordinatoren skal ha.
Ny § 2-5 b skal lyde:
§ 2-5 b Koordinerende enhet
Helseforetaket skal ha en koordinerende enhet som
skal ha en generell oversikt over habiliterings- og rehabiliteringstiltak
i helseregionen. Enheten skal ha oversikt over, og nødvendig kontakt
med, habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten i kommunen. I tillegg
skal enheten ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan
og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator,
jf. §§ 2-5 og 2-5 a.
Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser
om hvilket ansvar den koordinerende enheten skal ha.
Ny § 2-6 skal lyde:
§ 2-6 Utskrivningsklare pasienter
Regionalt helseforetak skal inngå samarbeidsavtale
med kommunene om utskrivningsklare pasienter, jf. § 2-1 e annet
ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om ordningens omfang og innhold og kriterier for når en pasient
er utskrivningsklar, herunder kriterier for samarbeid mellom kommunen
og spesia-listhelsetjenesten om utskrivningsklare pasienter, og betalingssatser
etter første ledd.
§ 3-2 første ledd skal lyde:
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal sørge
for at journal- og informasjonssystemene ved institusjonen er forsvarlige. Den
skal ta hensyn til behovet for effektiv elektronisk samhandling
ved anskaffelse og videreutvikling av sine journal- og informasjonssystemer.
Ny § 3-3 skal lyde:
§ 3-3 Meldeplikt til Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten
Formålet med meldeplikten er å forbedre pa-sient-sikkerheten.
Meldingene skal brukes for å avklare årsaker til hendelser og for
å forebygge at tilsvarende skjer igjen.
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal
straks sende melding til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
om betydelig personskade på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste
eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra
om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade. Meldingen
skal ikke inneholde person-identifiserende opplysninger.
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skal
behandle meldingene for å bygge opp og formidle kunnskap til helsepersonell,
helsetjenesten, brukere, ansvarlige myndigheter og produsenter om
tiltak som kan iverksettes for å forbedre pasientsikkerheten.
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skal
sikre at opplysninger om enkeltpersoner ikke kan tilbakeføres til
den det gjelder.
Ved mistanke om alvorlig systemsvikt skal Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten varsle Statens helsetilsyn.
Melding til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
kan ikke i seg selv danne grunnlag for å innlede sak eller fatte
vedtak om reaksjon i medhold av helsepersonelloven kapittel 11.
Det samme gjelder for begjæring om påtale etter helsepersonelloven § 67
annet ledd.
Departement kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om meldinger som nevnt i annet ledd, herunder om innholdet i meldingene.
Departementet kan bestemme at meldeplikten også skal gjelde for
spe-sialisthelsetjenester som ikke er omfattet av annet ledd.
Ny § 3-3 a skal lyde:
§ 3-3 a Varsel til Statens
helsetilsyn om alvorlige hendelser
For å sikre tilsynsmessig oppfølging skal helseforetak
og virksomheter som har avtale med helse-foretak eller regionale
helseforetak straks varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn.
Med alvorlig hendelse menes dødsfall eller betydelig skade på pasient
hvor utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om varsling som etter første ledd, herunder om innholdet i varslene.
Departementet kan i forskrift også bestemme at andre helsetjenester
enn de som fremgår av første ledd, skal omfattes av varslingsplikten.
Ny § 3-4 skal lyde:
§ 3-4 Kvalitets- og pasientsikkerhetsutvalg
Helseinstitusjon som omfattes av denne lov, skal opprette
kvalitets- og pasientsikkerhetsutvalg som ledd i det systematiske
arbeidet institusjonen skal utføre i henhold til § 2-1 a tredje
ledd og § 3-4 a.
Utvalgene kan uten hinder av taushetsplikt kreve opplysninger
som er nødvendige for utførelse av deres arbeid.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om utvalgenes arbeid, herunder om informasjon til pasienter og om
habilitet for utvalgets medlemmer.
Ny § 3-4 a skal lyde:
§ 3-4 a Kvalitetsforbedring
og pasientsikkerhet
Enhver som yter helsetjenester etter denne lov, skal
sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring
og pasientsikkerhet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om plikten etter første ledd.
§ 3-7 oppheves.
§ 3-11 første og andre ledd skal lyde:
Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, har plikt
til å gi videre den informasjon som er nødvendig for at allmennheten
skal kunne ivareta sine rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-1 b, § 2-2, § 2-3, § 2-4 og § 2-5.
Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, har plikt
til å gi slik informasjon som pasienten har rett til å motta etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 3-2 siste ledd.
§ 3-12 skal lyde:
§ 3-12 Henvisning fra den kommunale
helse- og
omsorgstjenesten og sosialtjenesten
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven skal vurdere
henvisning fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og sosialtjenesten om behandling som nevnt i § 2-1 a første
ledd nr. 5.
Kongen kan fastsette nærmere forskrifter om den kommunale
helse- og omsorgstjenestens og sosialtjenestens adgang
til å henvise til behandling som nevnt i § 2-1 a første ledd nr.
5.
§ 3-13 skal lyde:
§ 3-13 Varsel til tilsynsmyndigheten
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven skal uten
ugrunnet opphold varsle Fylkesmannen ved innleggelse
med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og
10-3. Varsel skal også gis ved innleggelse med hjemmel
i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 dersom
samtykket er gitt ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i helse-
og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3.
§ 3-14 skal lyde:
§ 3-14 Adgang til tilbakeføring
ved rømming fra
behandling for rusmiddelavhengighet m.m.
Er en person plassert i en institusjon med hjemmel i helse-
og omsorgstjenesteloven §§ 10-2, 10-3 eller 10-4, kan
institusjonen begrense adgangen til å forlate institusjonen i den
utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål.
Bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven §
12-4 gjelder tilsvarende for tjenester som nevnt i § 2-1a første
ledd nr. 5.
Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tilbakeføring
ved rømming fra institusjon etter plassering med hjemmel i helse-
og omsorgstjenesteloven §§ 10-2, 10-3 eller 10-4, herunder
regler om ansvar for innbringing, praktisk gjennomføring og saksbehandling.
§ 3-15 skal lyde:
§ 3-15 Varsel til kommunen ved
utskrivning
Når utskrivning fra tjeneste som nevnt i § 2-1 a første
ledd nr. 5 bør medføre tiltak fra den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, og pasienten ønsker det, skal kommunen varsles
om utskrivningen i god tid på forhånd. Utskrivning skal planlegges
og forberedes i samarbeid mellom berørte parter. Ved utskrivning
etter innleggelse med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven
§§ 10-2 og 10-3 skal kommunen alltid
varsles.
§ 3-16 andre ledd skal lyde:
Regler etter første ledd bokstav b og d kan gjøre unntak
fra reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre
og fjerde ledd.
§ 4-2 fjerde ledd nytt andre punktum skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om tildeling av avtalehjemmel til lege- og psykologspesialister.
§ 5-2 tredje ledd skal lyde:
Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion
skal dekke utgifter til behandling, forpleining, reise og opphold
og reise og opphold for nødvendig ledsager når en pasient har rett
til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-1 b fjerde eller femte ledd og annen norsk myndighet
har forskuttert beløpet overfor norske eller utenlandske tjenesteytere.
§ 6-2 skal lyde:
§ 6-2 Opplysningsplikt til
Statens helsetilsyn og
Fylkesmannen
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid som angår helsetjenester
som omfattes av denne loven, skal på anmodning gi Statens helsetilsyn
eller Fylkesmannen opplysninger som tilsynsorganet
finner nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver i medhold av lov,
forskrift eller instruks. Den som skal gi opplysning etter første
punktum, skal også gi Statens helsetilsyn og Fylkesmannen adgang
til virksomheten.
Den som skal gi opplysninger etter første ledd, eller som
ønsker å gi opplysninger til Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen av
eget tiltak, kan gjøre det uten hinder av taushetsplikt dersom det
antas å være nødvendig for å fremme tilsynsorganets oppgaver etter
lov, forskrift eller instruks.
Opplysninger som er gitt Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen i
henhold til denne bestemmelsen, kan uten hinder av taushetsplikten
forelegges sakkyndige til uttalelse eller departementet til orientering.
§ 6-3 skal lyde:
§ 6-3 Veiledningsplikt overfor
den kommunale
helse- og omsorgstjenesten
Helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner
som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra regionale
helseforetak til sin virksomhet, skal gi den kommunale
helse- og omsorgstjenesten råd, veiledning og opplysninger
om helsemessige forhold som er påkrevet for at den kommunale
helse- og omsorgstjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter
lov og forskrift.
§ 6-4 skal lyde:
§ 6-4 Bistand fra politiet
Helsepersonell kan uten hinder av taushetsplikt gi ut taushetsbelagte
opplysninger når dette er nødvendig for å innhente bistand fra politiet
til fullbyrdelse av tvangsvedtak overfor rusmiddelavhengige etter helse-
og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3 eller
vilkår etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4.
Politiet har plikt til å yte slik bistand.
Kapittel 7 overskriften skal lyde:
Kapittel 7. Forskjellige bestemmelser
Ny § 7-3 skal lyde:
§ 7-3 Nasjonale faglige retningslinjer,
veiledere og kvalitetsindikatorer
Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde
nasjonale faglige retningslinjer og veiledere som understøtter de
mål som er satt for helse- og omsorgstjenesten. Retningslinjer og
veiledere skal baseres på kunnskap om god praksis og skal bidra
til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester.
Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde
nasjonale kvalitetsindikatorer som hjelpemiddel for ledelse og kvalitetsforbedring
i spesialisthelsetjenesten, og som grunnlag for at pasienter kan ivareta
sine rettigheter. Kvalitetsindikatorene skal gjøres offentlig tilgjengelige.
16. I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
§ 1-2 andre og tredje ledd skal lyde:
Med tvungen observasjon menes slik undersøkelse, pleie
og omsorg som nevnt i første ledd, med sikte på å klarlegge om vilkårene
for tvungent psykisk helsevern foreligger uten at det er gitt samtykke
etter bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel
4.
Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersøkelse,
behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten at det
er gitt samtykke etter bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4.
§ 1-3 første ledd skal lyde:
Med offentlig myndighet forstås i loven her kommunelegen
eller dennes stedfortreder, den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
sosialtjenesten, politiet eller kriminalomsorgen.
§ 1-5 skal lyde:
§ 1-5 Forholdet til pasient-
og brukerrettighetsloven
Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder pasient-
og brukerrettighetsloven.
§ 2-1 første ledd skal lyde:
Psykisk helsevern ytes på bakgrunn av samtykke etter bestemmelsene
i pasient- og brukerrettighetsloven, med mindre
annet følger av loven her.
§ 22 andre og tredje ledd skal lyde:
For barn under 16 år kreves slikt samtykke etter bestemmelsene
i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4.
Grunnen til begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket
skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den
faglig ansvarlige. Gjelder det personer som på grunn av fysiske
eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemning
åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, undertegner
den faglig ansvarlige og den som eventuelt handler på pasientens vegne,
med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven §
4-3. Gjelder det barn under 16 år, undertegner den faglig ansvarlige
og den eller de som samtykker på vegne av barnet.
§ 3-6 første ledd skal lyde:
Offentlig myndighet skal ved varsling av helse- og
omsorgstjenesten og ved nødvendig bistand som beskrevet
i loven her, bidra til at personer som må antas å fylle vilkårene
for tvungent psykisk helsevern, og som ikke selv søker behandling,
blir undersøkt av lege. Om nødvendig skal det fremmes begjæring
om tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk
helsevern.
§ 4-1 nytt andre ledd skal lyde:
Dersom en person har behov for tilbud både etter loven
her og etter helse- og omsorgstjenesteloven, skal kommunen sørge
for at arbeidet med planen settes i gang og koordineres. Institusjonen
skal så snart som mulig varsle kommunen når den ser at det er behov
for en individuell plan som også omfatter kommunale helse- og omsorgstjenester,
og skal i slike tilfeller medvirke i kommunens arbeid med individuell plan.
Nåværende andre ledd blir tredje ledd.
§ 4-5 tredje ledd skal lyde:
Utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement,
kan det ikke vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med
kontrollkommisjonen, departementet, Statens helsetilsyn,
Fylkesmannen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, pasient-
og brukerombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk
rådgiver eller den som opptrer på pasientens vegne i en klagesak.
§ 6-1 andre ledd skal lyde:
I den utstrekning det er mulig, skal kontrollkommisjonen
også føre den kontroll den finner nødvendig for pasientenes velferd.
Den kan ta opp saker etter eget initiativ eller etter henvendelse
fra pasienten, pasientens nærmeste pårørende eller personalet. Finner den
forhold den vil påpeke, skal den ta saken opp med den faglig ansvarlige
og eventuelt Fylkesmannen.
17. I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres
følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og
brukerrettighetsloven)
§ 1-1 skal lyde:
§ 1-1 Formål
Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang
på tjenester av god kvalitet ved å gi pa-sienter og
brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten.
Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet
mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten,
fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte
pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.
§ 1-3 skal lyde:
§ 1-3 Definisjoner
I loven her menes med
a. pasient: en person som henvender seg til helse- og
omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse-
og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det
enkelte tilfelle;
b. pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårørende
og nærmeste pårørende. Dersom pa-sienten er ute av stand til å oppgi
pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning
har varig og løpende kontakt med pa-sienten, likevel slik at det
tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer
som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap
med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret,
myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten
nær, verge eller hjelpeverge. Ved tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig
og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den
nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom
ikke særlige grunner taler mot dette.
c. helsehjelp: handlinger som har forebyggende, dia-gnostisk,
behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål,
og som er utført av helsepersonell;
d. helse- og omsorgstjenesten: den
kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten,
tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester;
e. helsepersonell: personer som nevnt i lov om helsepersonell
§ 3;
f. bruker: en person som anmoder om eller mottar tjenester
omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp
etter bokstav c.
Kapittel 2 overskriften skal lyde:
Kapittel 2. Rett til helse- og omsorgstjenester
og transport
§ 2-1 oppheves.
Ny § 2-1 a skal lyde:
§ 2-1 a Rett til nødvendig
hjelp fra kommunens
helse- og omsorgstjeneste
Pasient og bruker har rett til øyeblikkelig hjelp fra
kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5.
Pasient og bruker har rett til nødvendige helse- og
omsorgstjenester fra kommunen.
Pasient og bruker har rett til et verdig tjenestetilbud
i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd,
bokstav b.
Kommunen skal gi den som søker eller trenger helse-
og omsorgstjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysninger
vedkommende trenger for å ivareta sin rett.
Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om hva som skal anses som helse- og omsorgstjenester som pasient
og bruker kan ha rett til.
Ny § 2-1 b skal lyde:
§ 2-1 b Rett til nødvendig
helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Pasienten har rett til øyeblikkelig helsehjelp,
jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen,
og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten
skal fastsette en frist for når en pasient som har en slik rettighet,
senest skal få nødvendig helsehjelp. Fristen skal fastsettes i samsvar
med det faglig forsvarlighet krever.
Helse- og omsorgstjenesten skal gi den som søker eller
trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger
vedkommende trenger for å ivareta sin rett.
Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget
for at en pasient med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
får den nødvendige helsehjelpen innen tidspunkt fastsatt i medhold
av annet ledd, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp uten
opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter
utenfor riket.
Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp
til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp fordi det ikke
finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig
helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er
fastsatt etter annet ledd.
Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om fastsettelse av, og informasjon om, tidsfristen for å yte helsehjelp
som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under
23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal
motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan også gi forskrifter
med nærmere bestemmelser om organiseringen av, og oppgjøret for,
tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter
eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.
Ny § 2-1 c skal lyde:
§ 2-1 c Pasientrettigheter i
fastlegeordningen
Enhver som er bosatt i en norsk kommune, har rett
til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale. Det samme gjelder
asylsøkere og deres familie når de er medlem av folketrygden.
Personer som står på fastleges liste har rett
til å skifte fastlege inntil to ganger i året, og rett til å få
en ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale.
Rettigheter i første og annet ledd gjelder ikke
i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert
etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om gjennomføring og utfylling av pa-sientrettighetene i fastlegeordningen,
herunder om barns plassering på liste og om rett til å bytte fastlege.
§ 2-3 skal lyde:
§ 2-3 Rett til fornyet vurdering
Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til
fornyet vurdering av sin helsetilstand av spe-sia-listhelsetjenesten.
Retten gjelder bare én gang for samme tilstand. Ved behov for tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet,
gjelder retten til fornyet vurdering også etter henvisning fra helse-
og omsorgstjenesten i kommunen og sosialtjenesten.
§ 2-4 tredje ledd skal lyde:
For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder
ikke retten etter første ledd dersom dette vil være uforsvarlig
eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet.
Tilsvarende gjelder for pasienter som tas inn på institusjon med
hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3,
dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet
til å svekke formålet med inntaket. Retten etter første ledd gjelder
heller ikke valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering
i spesialisthelsetjenesten dersom dette vil være uforsvarlig eller
i betydelig grad egnet til å svekke formålet med behandlingen.
§ 2-5 skal lyde:
§ 2-5 Rett til individuell plan
Pasient og bruker som har behov for
langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester,
har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene
i helse- og omsorgstjenesteloven, spe-sialisthelsetjenesteloven
og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
§ 2-7 skal lyde:
§ 2-7 Forvaltningslovens anvendelse
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder
ikke for vedtak som treffes etter dette kapitlet.
For vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven
§§ 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til d, 3-6 og 3-8, som forventes
å vare lenger enn to uker, gjelder likevel reglene i forvaltningsloven
kapittel IV og V med de særlige bestemmelsene som følger av loven
her.
Er det flere som samtidig søker en tjeneste det
er knapphet på, regnes de ikke som parter i samme sak. En søker
som mener seg forbigått, kan ikke klage over at en annen har fått
ytelsen.
Ny § 2-8 skal lyde:
§ 2-8 Tiltak ved særlig tyngende
omsorgsoppgaver
De som har særlig tyngende omsorgsarbeid, kan kreve
at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at
det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene
i tilfelle skal bestå i.
§ 3-1 skal lyde:
§ 3-1 Pasientens og brukerens
rett til medvirkning
Pasient og bruker har rett til å medvirke
ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasienten har
herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige
undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den
enkeltes evne til å gi og motta informasjon.
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i
samarbeid med pasient og bruker. Det skal legges stor vekt på hva
pasienten og brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter
helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og
3-8. Barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og
modning og sakens art tilsier det.
Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har
pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten.
Ønsker pasient eller bruker at andre personer skal
være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som
hovedregel imøtekommes.
§ 3-2 skal lyde:
§ 3-2 Pasientens og brukerens
rett til informasjon
Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for
å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten
skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.
Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vilje,
med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger av helsehjelpen,
eller det er bestemt i eller i medhold av lov.
Informasjon kan unnlates dersom det er påtrengende nødvendig
for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten
selv. Informasjon kan også unnlates dersom det er klart utilrådelig
av hensyn til personer som står pasienten nær, å gi slik informasjon.
Dersom pasienten blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner,
skal pasienten informeres om dette. Pasienten skal samtidig gjøres
kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning.
Dersom det etter at behandlingen er avsluttet, oppdages
at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som følge av helsehjelpen,
skal pasienten om mulig informeres om dette.
Brukere skal ha den informasjon som er nødvendig
for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne
ivareta sine rettigheter.
§ 3-3 skal lyde:
§ 3-3 Informasjon til pasientens
nærmeste pårørende
Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier
det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens
helsetilstand og den helsehjelp som ytes.
Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine
interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser,
demens eller psykisk utviklingshemning, har både pasienten
og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene
i § 3-2.
§ 3-5 skal lyde:
§ 3-5 Informasjonens form
Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle
forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn.
Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.
Personellet skal så langt som mulig
sikre seg at mottakeren har forstått innholdet
og betydningen av opplysningene.
Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes
i pasientens eller brukerens journal.
§ 4-4 tredje ledd skal lyde:
Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene
eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening.
Beslutning om helsehjelp som nevnt i bokstav b kan påklages til Fylkesmannen etter
kapittel 7. Fylkesmannen kan vedta at helsehjelpen
skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage
fra den andre forelderen eller andre med foreldreansvaret.
§ 4A-6 tredje ledd andre punktum skal lyde:
Videre skal kopi av vedtak etter § 4A-5 sendes til Fylkesmannen.
§ 4A-7 første ledd skal lyde:
Vedtak om helsehjelp etter § 4A-5 kan påklages til Fylkesmannen av
pasienten eller pasientens nærmeste pårørende.
§ 4A-8 skal lyde:
§ 4A-8 Overprøving og etterfølgende
kontroll
Fylkesmannen kan av eget tiltak overprøve
vedtak som er truffet etter § 4A-5.
Dersom et vedtak om helsehjelp etter dette kapitlet ikke
er påklaget og helsehjelpen vedvarer, skal Fylkesmannen, når
det har gått tre måneder fra vedtaket ble truffet, av eget tiltak
vurdere om det fortsatt er behov for helsehjelpen.
§ 4A-10 skal lyde:
§ 4A-10 Domstolsprøving
Vedtak i klagesak etter § 4A-7 som innebærer innleggelse
og tilbakeholdelse i institusjon, eller helsehjelp som strekker
seg ut over tre måneder, kan av pasienten eller pasientens nærmeste
pårørende bringes inn for retten etter reglene i lov 17. juni 2005
nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) kapittel
36. Tilsvarende gjelder for Fylkesmannens vedtak
om helsehjelp som innebærer innleggelse og tilbakeholdelse, eller
som strekker seg ut over tre måneder, jf. § 4A-8.
§ 5-1 skal lyde:
§ 5-1 Rett til innsyn i journal
Pasienten og brukeren har rett til innsyn
i journalen sin med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til
kopi. Pasienten og brukeren har etter forespørsel rett
til en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk eller lignende.
Pasienten og brukeren kan nektes innsyn
i opplysninger i journalen dersom dette er påtrengende nødvendig
for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller
brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn
til personer som står vedkommende nær.
En representant for pasienten eller brukeren har rett
til innsyn i opplysningene som pasienten eller brukeren nektes
innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for dette. En
lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige grunner
taler for dette.
Reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett til informasjon
gjelder tilsvarende for innsyn i journal.
Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter
en pasients eller brukers død, om ikke særlige grunner
taler mot dette.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling for
kopier.
§ 5-2 skal lyde:
§ 5-2 Retting og sletting av journal
Pasienten, brukeren eller den som opplysningene gjelder,
kan kreve at opplysningene i journalen rettes eller slettes etter
reglene i helsepersonelloven § 42 til § 44.
§ 5-3 skal lyde:
§ 5-3 Overføring og utlån av
journal
Pasienten og brukeren har rett til å
motsette seg utlevering av journal eller opplysninger i journal. Opplysningene
kan heller ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten eller
brukeren ville motsette seg det ved forespørsel. Utlevering
kan likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Overføring
eller utlevering av journal eller opplysninger i journal skal skje
i henhold til bestemmelsene i lov om helsepersonell.
§ 6-1 skal lyde:
§ 6-1 Barns rett til helsekontroll
Barn har rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll
i den kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg, jf. helse-
og omsorgstjenesteloven § 3-2.
Foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i
helsekontroll.
Ny § 6-5 skal lyde:
§ 6-5 Barns partsrettigheter
Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter
gjeldende dersom det har fylt 12 år og forstår hva saken gjelder.
I en sak som gjelder tiltak overfor rusmiddelavhengige under 18
år, jf. helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10, skal barnet alltid
regnes som part.
§ 7-1 oppheves.
§ 7-2 skal lyde:
§ 7-2 Klage
Pasient eller bruker eller dennes representant som
mener at bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2
og § 6-3 er brutt, kan klage til Fylkesmannen. Klagen sendes
til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen.
Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsen
i § 2-1 b femte ledd ikke er overholdt, kan klage
til en klagenemnd som oppnevnes av departementet. Klagenemnda skal
ha fem medlemmer. Lederen skal være jurist. Departementet oppnevner
medlemmer og deres personlige varamedlemmer for to år om gangen.
Det er adgang til å gjenoppnevne medlemmer og varamedlemmer.
Første ledd gjelder tilsvarende for andre som mener
de ikke har fått sine selvstendige rettigheter etter kapitlene 3
til 6 oppfylt.
Pasientens eller brukerens representant etter
første og annet ledd er den som har fullmakt til å klage på pasientens
eller brukerens vegne, eller som har samtykkekompetanse etter kapittel
4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.
§ 7-3 skal lyde:
§ 7-3 Klagens form og innhold
Klage til Fylkesmannen skal være skriftlig.
Klagen skal være undertegnet av pasienten eller brukeren eller
den som representerer pasienten eller brukeren. Klagen
bør nevne det forhold som det klages over og gi opplysninger som
kan være av betydning for behandlingen av klagen. Inneholder klagen
feil eller mangler, setter Fylkesmannen en kort
frist for rettelse eller utfylling.
§ 7-4 skal lyde:
§ 7-4 Anmodning om vurdering
av mulig pliktbrudd
Pasienten, brukeren eller andre som
har rett til det kan, dersom vedkommende mener
bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av helsepersonelloven
er brutt til ulempe for seg, be tilsynsmyndigheten om en vurdering
av forholdet. Tilsynsmyndigheten kan eventuelt ilegge en administrativ
reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11. Reglene i dette kapitlet
kommer ikke til anvendelse på slike anmodninger.
§ 7-5 skal lyde:
§ 7-5 Frist for klage
Fristen for klage etter § 7-2 er fire uker
etter at vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap
til å fremme en klage.
§ 7-6 første ledd skal lyde:
Forvaltningslovens regler om behandling av klager
over enkeltvedtak gjelder så langt de passer, med de
særlige bestemmelser som er gitt i dette kapitlet. Fylkesmannen
skal ved prøving av kommunale vedtak om helsetjenester legge vekt
på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie
skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum. For
øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet
til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.
§ 8-1 skal lyde:
§ 8-1 Formål
Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens
og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige
spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene.
§ 8-2 første ledd skal lyde:
Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud
i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter
statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og
omsorgstjenester.
§ 8-3 første ledd skal lyde:
Pasient- og brukerombudet kan ta saker som gjelder forhold
i den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, opp til behandling enten på grunnlag
av en muntlig eller skriftlig henvendelse eller av eget tiltak.
§ 8-6 skal lyde:
§ 8-6 Pasient- og brukerombudets
adgang til helse- og omsorgstjenestens lokaler
Pasient- og brukerombudet skal ha fri adgang til alle lokaler
hvor det ytes statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse-
og omsorgstjenester.
18. I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.
gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og
kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til
helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.
§ 3 første ledd nr. 2 skal lyde:
personell i helse- og omsorgstjenesten eller
i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd,
§ 3 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende,
diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende
eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.
Med helseinstitusjon menes institusjon som hører under spesialisthelsetjenesteloven
og helse- og omsorgstjenesteloven. Departementet kan i forskrift fastsette
nærmere bestemmelser om hvilke institusjoner som skal omfattes.
§ 4 andre ledd skal lyde:
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner,
og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette
er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal
yrkesut-øvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert
personell. Helsepersonell har plikt til å delta i arbeid
med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik
plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5.
§ 7 første ledd skal lyde:
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når
det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger
som følger av pasient- og brukerrettighetsloven §
4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand
til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.
§ 10 første ledd skal lyde:
Den som yter helsehjelp, skal gi informasjon til den som
har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §
3-2 til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første
punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.
§ 16 andre ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om
ordinering av legemidler gjennom virksomhetens prosedyrer som skal
kunne erstatte leges eller tannleges individuelle ordinering til
enkeltpasienter.
§ 18 andre ledd skal lyde:
Dersom helsepersonell skal yte tjenester til barn eller
personer med utviklingshemning, skal politiattest som nevnt i §
20 a vedlegges meldingen. Inneholder meldingen en politiattest med
merknader, skal den straks oversendes Fylkesmannen.
§ 20 skal lyde:
§ 20 Plikter etter pasientskadeloven
Den som utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten yter
helsehjelp som nevnt i pasient-skadeloven § 1, skal melde fra og
yte tilskudd til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven
§ 8.
§ 20 a første ledd skal lyde:
Helsepersonell som skal yte helsehjelp til barn eller personer
med utviklingshemning, har plikt til å fremlegge politiattest ved
tilbud om stilling, ved inngåelse av avtale om å yte helse-
og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd, inngåelse
av avtale etter tannhelsetjenesteloven § 4-2 første ledd og spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-1 a sjette ledd, samt ved melding om åpning, overtagelse, og
inntreden i privat virksomhet, jf. § 18. Plikten omfatter ikke personell
som bare sporadisk yter slike tjenester og som i alminnelighet ikke
vil være alene med barn eller personer med utviklingshemning.
§ 22 skal lyde:
§ 22 Samtykke til å gi informasjon
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger
gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre
i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Et forsikringsselskap
kan likevel ikke få adgang eller kjennskap til opplysninger som
den opplysningene direkte gjelder, kan nektes innsyn i etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 5-1 annet ledd.
For personer under 16 år gjelder reglene i pa-sient-
og brukerrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd tilsvarende
for samtykke etter første ledd.
For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere
spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasient-
og brukerrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste
pårørende gi samtykke etter første ledd.
§ 29 b skal lyde:
§ 29 b Opplysninger til kvalitetssikring,
administrasjon, planlegging eller styring av helse- og omsorgstjenesten
Departementet kan bestemme at helseopplysninger kan eller
skal gis til bruk ved kvalitetssikring, administrasjon, planlegging
eller styring av helse- og omsorgstjenesten,
og at det kan skje uten hensyn til taushetsplikt. Dette kan bare
skje dersom behandlingen av opplysningene er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til pasientens integritet og velferd er
ivaretatt. Graden av personidentifikasjon skal ikke være større
enn nødvendig for det aktuelle formålet. Kun i særskilte tilfeller
kan det gis tillatelse til bruk av direkte personidentifiserbare
opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer. Reglene
om taushetsplikt gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.
Departementet kan sette vilkår for bruken av opplysninger
etter paragrafen her.
§ 30 skal lyde:
§ 30 Opplysninger til Statens
helsetilsyn og Fylkesmannen
Helsepersonell skal gi Statens helsetilsyn og Fylkesmannen adgang
til virksomhetens lokaler, og gi alle de opplysninger som ansees
påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet.
Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter,
lyd- og bildeopptak og lignende som kreves av Statens helsetilsyn
og Fylkesmannen.
§ 32 skal lyde:
§ 32 Opplysninger til den kommunale
helse- og
omsorgstjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom
på forhold som bør føre til tiltak fra den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, og skal av eget tiltak gi den
kommunale helse- og omsorgstjenesten opplysninger om slike
forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt
opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter
§ 21.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell
av eget tiltak gi opplysninger til den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, når det er grunn til å tro at en
gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende
sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse-
og omsorgstjenesteloven § 10-3. Også etter pålegg fra
de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av den
kommunale helse- og omsorgstjenesteloven, skal helsepersonell gi
slike opplysninger.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal
ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.
§ 38 første ledd, første punktum skal lyde:
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal snarest
mulig gi skriftlig melding til Fylkesmannen om
betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse
av helsehjelp, eller ved at en pasient eller bruker skader
en annen.
Ny § 38 a skal lyde:
§ 38 a Melding om behov for
individuell plan og
koordinator
Helsepersonell skal snarest mulig gi melding om pasienters
og brukeres behov for individuell plan og koordinator, jf. pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-5, helse- og omsorgstjenesteloven §§
7-1 og 7-2, samt spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a. Helsepersonell
som yter spesialisthelsetjenester, skal gi melding til koordinerende
enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet i spesialisthelsetjenesten. Annet
helsepersonell skal gi melding til koordinerende enhet for habiliterings-
og rehabiliteringsvirksomhet i kommunen.
§ 41 første ledd skal lyde:
Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen til
den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §
5-1.
§ 42 tredje ledd skal lyde:
Avslag på krav om retting kan påklages til Fylkesmannen, som
etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om retting
kan foretas.
§ 43 tredje ledd første punktum skal lyde:
Avslag på krav om sletting kan påklages til Fylkesmannen.
§ 55 skal lyde:
§ 55 Anmodning om vurdering
av mulig pliktbrudd
Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt i eller
i medhold av denne lov er brutt til ulempe for seg, kan be Fylkesmannen om
en vurdering av forholdet. Pasienten eller brukeren kan
opptre ved representant. Kravet sendes Fylkesmannen.
Representant etter første ledd er den som har fullmakt
til å fremsette en anmodning på andres vegne eller som har samtykkekompetanse
etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel
4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt
Fylkesmannen skal vurdere de synspunkter
som er fremsatt i anmodningen, og kan også ta opp forhold som ikke
er berørt i anmodningen.
Hvis Fylkesmannen mener at det bør ilegges
en reaksjon etter kapittel 11, skal saken oversendes Statens helsetilsyn.
Tredje ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens
helsetilsyn.
Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen skal
gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet
av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om Statens helsetilsyn og Fylkesmannens saksbehandling,
og kan herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning
etter denne paragraf.
§ 56 første ledd skal lyde:
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell
som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller
bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til
å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten,
til å påføre pasienter eller brukere en betydelig
belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller
helse- og omsorgstjenesten.
§ 64 første ledd skal lyde:
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for å kalle tilbake
rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell ansees å være til
fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten,
kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere legemidler
som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men ikke utover seks måneder. Hvis
helsepersonellet forhaler saken, kan suspensjonen forlenges en gang
med ytterligere seks måneder.
Ny § 67 a skal lyde:
§ 67 a Forbud mot bruk av meldinger
etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 som grunnlag for å opprette sak
mot helsepersonell i medhold av kapittel 11
Melding til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 kan ikke i seg selv danne
grunnlag for å innlede sak eller fatte vedtak om reaksjon i medhold
av kapittel 11 i loven her. Det samme gjelder for begjæring om påtale etter
§ 67 annet ledd.
19. I lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek gjøres følgende
endringer:
§ 2-8 første ledd bokstavene a og
b skal lyde:
a. samarbeid med den lokale helse- og
omsorgstjenesten
b. utføring av farmasøytisk kvalitetskontroll i den lokale helse-
og omsorgstjenesten
§ 5-5 a andre ledd skal lyde:
For pasienters innsynsrett i lagrede opplysninger gjelder pasient-
og brukerrettighetsloven.
20. I lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial
beredskap gjøres følgende endringer:
§ 1-1 første ledd skal lyde:
Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse
og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og
sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser
og katastrofer i fredstid.
§ 2-2 første ledd skal lyde:
Kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og staten
plikter å utarbeide en beredskapsplan for de helse- og
omsorgstjenester eller sosialtjenester de skal sørge for
et tilbud av eller er ansvarlige for. Beredskapsplanen skal også
omfatte tjenester som etter lov eller avtale tilbys av private virksomheter
som en del av de respektive tjenester. Det skal også i nødvendig
utstrekning utarbeides delplaner for aktuelle institusjoner og tjenesteområder.
§ 2-3 skal lyde:
§ 2-3 Varsel og rapportering
Virksomheter loven omfatter, plikter å varsle om forhold
innen helse- og omsorgstjenesten eller sosial-tjenesten
som kan gi grunnlag for tiltak etter denne lov. Varsel gis til departementet
eller den myndighet departementet bestemmer.
Departementet kan pålegge virksomheter som nevnt i første
ledd formell rapportering om forhold av betydning for helse-
og omsorgstjenesten eller sosialtjenesten. Departementet
kan gi forskrift om rapporteringsplikten.
§ 3-1 første ledd skal lyde:
Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan departementet
med de begrensninger som følger av annet ledd mot erstatning kreve
avstått til staten til eie, bruk eller annen særlig rådighet fast
eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag som trengs til bruk
for helse- og omsorgstjenester eller sosiale tjenester,
til bolig for personell eller lagring av materiell og utstyr. Avståelse
til bruk omfatter rett til å foreta de endringer ved gjenstanden
eller den faste eiendom som anses nødvendig.
§ 5-1 skal lyde:
§ 5-1 Ansvars-, oppgave- og
ressursfordeling
Når betingelsene i § 1-5 er oppfylt, kan departementet
pålegge en eller flere virksomheter som omfattes av loven å ta imot
og å gi nødvendige helse- og omsorgstjenester eller sosiale
tjenester til personer, uten hensyn til hvor disse bor eller oppholder
seg. Departementet kan videre bestemme at en slik virksomhets ressurser
innen helse- og omsorgstjenesten eller sosialtjenesten,
herunder personellressurser, skal stilles til rådighet for en kommune,
en fylkeskommune, et regionalt helseforetak eller staten.
§ 6-2 første ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring
av denne loven, herunder om tilsyn med planlegging og gjennomføring
av tiltak etter loven og om administrasjon og drift av helse-
ogomsorgstjenesten og sosialtjenesten under krig, samt ved
kriser og katastrofer i fredstid.
21. I lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av
straff mv. gjøres følgende endringer:
§ 7 a andre ledd skal lyde:
Uten hinder av taushetsplikten har kriminalomsorgen rett
til å innhente fra:
a. Folkeregisteret; opplysninger om innsattes
navn, fødselsnummer, fødested, bopel og statsborgerskap.
b. Tilsatte i barnevernet og sosialtjenesten; opplysninger
om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta
hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved
permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre gjennomføringsformer
enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå.
c. Helsepersonell i helse- og omsorgstjenesten; opplysninger
som nevnt i bokstav b, samt opplysninger som er strengt nødvendige
for å avverge fare for liv og helse for den innsatte selv, andre innsatte
og tilsatte.
22. I lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling
av helseopplysninger gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Formålet med denne lov er å bidra til å gi helse- og
omsorgstjenesten og helseforvaltningen informasjon og
kunnskap uten å krenke personvernet, slik at tjenestene kan
gis på forsvarlig og effektiv måte. Gjennom forskning
og statistikk skal loven bidra til informasjon og kunnskap om befolkningens
helseforhold, årsaker til nedsatt helse og utvikling av sykdom for
administrasjon, kvalitetssikring, planlegging og styring. Loven
skal sikre at helseopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende
personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets
fred og tilstrekkelig kvalitet på helseopplysninger.
§ 3 skal lyde:
§ 3 Saklig virkeområde
Loven gjelder for
1. behandling av helseopplysninger i helseforvaltningen og
helse- og omsorgstjenesten, som skjer helt eller delvis
med elektroniske hjelpemidler for å fremme formål som beskrevet
i § 1, og
2. annen behandling av helseopplysninger i helseforvaltningen
og helse- og omsorgstjenesten til slike formål,
når helseopplysningene inngår eller skal inngå i et helseregister.
Loven gjelder både offentlig og privat virksomhet.
Kongen i Statsråd kan i forskrift bestemme at loven helt
eller delvis skal gjelde for behandling av helseopplysninger utenfor
helseforvaltningen eller helse- og omsorgstjenesten for
å ivareta formål som beskrevet i § 1.
Loven gjelder ikke for behandling av helseopplysninger
som reguleres av helseforskningsloven.
§ 5 fjerde ledd skal lyde:
Pasient- og brukerrettighetsloven §§
4-3 til 4-8 gjelder tilsvarende for samtykke etter denne lov. Barn
mellom 12 og 16 år kan selv treffe beslutning om samtykke, dersom
pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker at opplysningene
gjøres kjent for foreldrene eller andre med foreldreansvar.
§ 6 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift fastsette at opplysninger
i behandlingsrettet register skal behandles elektronisk.
§ 6 a skal lyde:
§ 6 a Virksomhetsovergripende,
behandlingsrettede helseregistre
Det kan bare etableres virksomhetsovergripende, behandlingsrettede
helseregistre som fremgår av loven her eller annen lov.
Virksomhetsovergripende behandlingsrettede helseregistre
kan bare inneholde nærmere bestemte helseopplysninger i et begrenset
omfang som er nødvendige og relevante for samarbeid mellom virksomheter
om forsvarlige helse- og omsorgstjenester til pasienten eller
brukeren. Slike registre kan bare etab-leres i tillegg
til de behandlingsrettede helseregistrene virksomheten etablerer
internt i virksomheten, jf. spesialisthelsetjenesteloven §
3-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 5-10, jf.
helsepersonelloven §§ 39 og 40. Virksomhetsovergripende, behandlingsrettede
helseregistre skal føres elektronisk.
Kongen i Statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om etablering, drift og behandling av helseopplysninger i virksomhetsovergripende
behandlingsrettede helseregistre. Virksomhetsovergripende behandlingsrettede
helseregistre kan bare etab-leres uten samtykke fra pasienten eller
brukeren dersom dette er nødvendig for å ivareta formålet
med registeret. Det kan ikke etableres sentrale behandlingsrettede
helseregistre etter denne bestemmelsen.
Forskrift etter tredje ledd skal nærmere angi formålet
med behandlingen av helseopplysningene og hvilke opplysninger som
skal behandles. Forskriften skal videre angi hvem som er databehandlingsansvarlig
for opplysningene, herunder om plassering, tilgang, tilgangskontroll,
samt gi pasienten eller brukeren rett til å motsette
seg behandling av opplysninger i registeret eller stille krav om
samtykke.
§ 6 c første ledd skal lyde:
Kongen i Statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om etablering av registre og behandling av helseopplysninger i registrene
til følgende formål:
1. saksbehandling for å avgjøre om det kan treffes vedtak
om frikort og refusjon av betalte egenandeler, jf. pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-6, spesialisthelsetjenesteloven
§ 5-5 og folketrygdloven kapittel 5
2. administrering og samordning av transport til undersøkelse
eller behandling i helse- og omsorgstjenesten,
jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a første ledd nr. 6.
§ 7 tredje ledd skal lyde:
Kongen i Statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om etablering av lokale helseregistre og behandling av helseopplysninger
i lokale helseregistre for ivaretakelse av oppgaver etter helse-
og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Navn, fødselsnummer
eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn kan bare behandles
etter samtykke fra den registrerte. Samtykke fra den registrerte
er ikke nødvendig, dersom det i forskriften bestemmes at helseopplysningene
bare kan behandles i pseudonymisert eller avidentifisert form. Forskriften
skal angi formålet med behandlingen av helseopplysningene, hvilke opplysninger
som kan behandles, og eventuelt nærmere regler om hvem som skal
foreta pseudonymiseringen og prinsipper for hvordan det skal gjøres. Kommunen
er databehandlingsansvarlig for opplysningene, med mindre noe annet
er bestemt i forskriften. Databehandlingsansvaret kan delegeres.
§ 8 andre ledd skal lyde:
Kongen i Statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om etablering av sentrale helseregistre og behandling av helseopplysninger
i sentrale helseregistre for ivaretakelse av oppgaver etter apotekloven, helse-
og omsorgstjenesteloven, tannhelsetjenesteloven, smittevernloven
og spesialisthelsetjenesteloven, herunder overordnet styring og
planlegging av tjenestene, kvalitetsutvikling, forskning og statistikk.
Navn, fødselsnummer eller andre direkte person-identifiserende kjennetegn
kan bare behandles etter samtykke fra den registrerte. Samtykke
fra den registrerte er ikke nødvendig, dersom det i forskriften bestemmes
at helseopplysningene bare kan behandles i pseudonymisert eller
avidentifisert form. Forskriften skal eventuelt fastsette nærmere
regler om hvem som skal foreta pseudonymiseringen og prinsipper
for hvordan det skal gjøres.
§ 9 skal lyde:
§ 9 Særlig om innsamling av
helseopplysninger til sentrale, regionale og lokale helseregistre,
meldingsplikt mv.
Virksomheter og helsepersonell som tilbyr eller yter tjenester
i henhold til apotekloven, helse- og omsorgstjenesteloven,
smittevernloven, spesialisthelsetjenesteloven eller tannhelsetjenesteloven,
plikter å utlevere eller overføre opplysninger som bestemt i forskrifter
etter §§ 6 a, 6 c, 7 og 8 samt etter paragrafen
her.
Kongen kan gi forskrifter om innsamling av helseopplysninger
etter §§ 6 a, 6 c, 7 og 8, herunder bestemmelser
om hvem som skal gi og motta opplysningene og om frister, formkrav
og meldingsskjemaer. Den som mottar opplysningene, skal varsle avsenderen
av opplysningene dersom opplysningene er mangelfulle.
§ 11 andre ledd skal lyde:
Helseopplysninger kan bare anvendes til andre formål enn helse-
og omsorgstjenester til den enkelte eller
administrasjon av slike tjenester når personidentifisering
er nødvendig for å fremme disse formålene. Det skal alltid begrunnes
hvorfor det er nødvendig å benytte personidentifiserbare opplysninger.
Tilsynsmyndigheten kan i medhold av § 31 kreve at den databehandlingsansvarlige
legger frem begrunnelsen.
§ 12 første ledd skal lyde:
Helseopplysninger i behandlingsrettet helseregister kan
sammenstilles med opplysninger om samme pasient eller bruker i
annet behandlingsrettet helseregister, i den grad helseopplysningene
kan utleveres etter helsepersonelloven §§ 25, 26 og 45.
§ 13 a skal lyde:
§ 13 a Forbud mot urettmessig
tilegnelse av helseopplysninger
Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne
seg, bruke eller besitte helseopplysninger som behandles etter denne
loven uten at det er begrunnet i helse- og omsorgstjenester
til den enkelte, administrasjon av slike tjenester eller
har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.
§ 15 fjerde og femte ledd skal lyde:
Taushetsplikt er likevel ikke til hinder for utlevering
av opplysninger om en pasient eller bruker skal betale
egenandel til helsepersonell eller andre som gir helse-
og omsorgstjenester eller yter andre tjenester til pasient
eller bruker som folketrygden er stønadspliktig for. Taushetsplikt
er heller ikke til hinder for utlevering av slike opplysninger til
helseforetakene i forbindelse med oppgjør for syketransport.
Opplysninger om en pasients eller brukers navn, transportbehov
og om pasienten eller brukeren skal betale egenandel
og eventuelt beløpet kan gis til transportør i forbindelse med transport
som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a første ledd nr. 6.
§ 15 a overskriften skal lyde:
§ 15 a Opplysninger til kvalitetssikring,
administrasjon, planlegging eller styring
§ 16 fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift om sikkerhet ved behandling av
helseopplysninger etter denne lov. Kongen kan herunder sette nærmere
krav til elektronisk signatur, kommunikasjon og langtidslagring,
om godkjenning (autorisasjon) av programvare, sertifisering og
om bruk av standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk, samt
hvilke nasjonale eller internasjonale standardsystemer som skal
følges.
§ 22 første ledd skal lyde:
Den som ber om det, har rett til innsyn i behandlingsrettet
helseregister i den grad dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven §
5-1 og helsepersonelloven § 41.
§ 25 første ledd skal lyde:
Det kan nektes innsyn i behandlingsrettet helseregister
etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §
5-1.
§ 31 første ledd skal lyde:
Datatilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene i loven
blir fulgt og at feil eller mangler blir rettet, jf. personopplysningsloven
§ 42, med mindre tilsynsoppgavene påligger Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen etter helsetilsynsloven.
23. I lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pa-sientskader
mv. gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd, bokstav a skal lyde:
i institusjon under spesialisthelsetjenesten og den kommunale
helse- og omsorgstjenesten.
§ 2 første ledd bokstav e skal lyde:
forhold som medfører ansvar for helse- og omsorgstjenesten eller
helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.
§ 7 skal lyde:
§ 7 Plikt til å betale tilskudd
til Norsk Pasientskadeerstatning for den offentlige helse- og omsorgstjenesten
Staten, regionale helseforetak, fylkeskommuner og kommuner
yter tilskudd til Norsk Pasientskadeerstatning for å dekke erstatning
for pasientskader voldt i den offentlige helse- og omsorgstjenesten, samt
bidrag til driften i samsvar med forskrift gitt av Kongen.
Til den offentlige helse- og omsorgstjenesten regnes
virksomheten til staten, de regionale helse-fore-takene, helseforetakene,
fylkeskommunene eller kommunene. Det samme gjelder virksomhet som
drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse.
Kongen kan i forskrift presisere hva som skal regnes til den offentlige helse-
og omsorgstjenesten, herunder gjøre unntak fra første
og annet punktum.
§ 8 skal lyde:
§ 8 Plikt for den som yter
helsehjelp utenfor den
offentlige helse- og omsorgstjenesten til å
melde fra og yte tilskudd til Norsk Pasient-skadeerstatning
Den som utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten yter
helsehjelp som nevnt i § 1, skal melde fra og yte tilskudd til Norsk
Pasientskadeerstatning for å dekke erstatning for pasientskader voldt
utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten samt
bidrag til driften.
Nærmere bestemmelser om melde- og tilskuddsplikten, om
registrering av meldingene og om tilskuddsordningen fastsettes av
Kongen i forskrift, herunder kan det fastsettes fritak fra plikten
etter første ledd.
Den som forsettlig unnlater å oppfylle plikten til å melde
fra eller plikten til å betale tilskudd til Norsk Pasientskadeerstatning,
straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder
den som i meldingen gir feil opplysninger slik at det betales for lavt
tilskudd.
§ 19 skal lyde:
§ 19 Lovens virkeområde
Loven gjelder skade som voldes i riket med Svalbard. Loven
gjelder også skade ved helsetjenester som mottas i utlandet i medhold
av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b fjerde
eller femte ledd eller etter annet oppdrag fra norske myndigheter,
og som det offentlige helt eller delvis bekoster, herunder behandlingsreiser.
Kongen kan bestemme at loven ikke skal gjelde når det ytes helsehjelp
her i riket med særskilt liten norsk tilknytning.
24. I lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m.
gjøres følgende endring:
§ 1 første ledd skal lyde:
Lovens formål er å bidra til å oppfylle de målsettinger
som er nedfelt i spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 og pasient-
og brukerrettighetsloven § 1-1, ved
1. at det opprettes regionale helseforetak som etter eiers
retningslinjer skal planlegge og organisere spesialisthelsetjenesten
og legge til rette for forsk-ning og undervisning,
2. at det legges til rette for at de regionale helseforetakene
skal organisere sine sykehus og andre helseinstitusjoner som helseforetak.
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Helseforetak er virksomhet som eies av regionalt helseforetak
alene og som er opprettet i medhold av § 9. Helseforetak yter spesialisthelsetjenester,
forsk-ning og undervisning samt andre tjenester som står i naturlig
sammenheng med dette, eller som er pålagt i lov eller avtalt
med den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
§ 33 nytt tredje ledd skal lyde:
Regionalt helseforetak skal sørge for at den enkelte
pasients utvidede rett til bruk av samisk språk i spesialisthelsetjenesten
blir ivaretatt, jf. sameloven § 3-1 nr. 4 og § 3-5.
25. I lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp skal
§ 48 a andre ledd bokstav d lyde:
d) at forbrukeren kan
ta kontakt med sosialtjenesten i den kommunen forbrukeren har fast
bosted, for å avklare om lov om sosiale tjenester i arbeids- og
velferdsforvaltningen gir rett til økonomisk stønad for
å avhjelpe situasjonen.
26. I lov 21. februar 2003 nr. 12 om behandlingsbiobanker
gjøres følgende endring:
§ 11 skal lyde:
§ 11 Samtykkebestemmelse for
diagnostiske
biobanker og behandlingsbiobanker
Samtykke til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven §§
4-1 og 4-2 omfatter også innhenting, oppbevaring og behandling av
humant biologisk materiale, herunder bruk av materialet til forebygging,
kvalitetskontroll og metodeutvikling.
For personer uten samtykkekompetanse etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 4-3, gjelder pasient- og
brukerrettighetsloven §§ 4-4 til 4-8 om samtykke på vegne
av andre tilsvarende.
§ 17 første ledd skal lyde:
Statens helsetilsyn skal i samsvar med helsetilsynsloven
føre tilsyn med at lovens bestemmelser overholdes.
27. I lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling
av sykdom mv. gjøres følgende endringer:
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Med alternativ behandling menes helserelatert behandling
som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten,
og som ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som
utøves i helse- og omsorgstjenesten eller av
autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ
behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes
utenfor helse- og omsorgstjenesten.
§ 2 femte ledd skal lyde:
Når alternativ behandling utøves i helse- og omsorgstjenesten eller
av autorisert helsepersonell, gjelder også helsepersonelloven. Autorisert
helsepersonell skal gi informasjon og innsyn i journal tilsvarende
det som følger av helsepersonelloven § 10 og § 41, også dersom pasienten
ikke har rettigheter etter pa-sient- og brukerrettighetsloven.
§ 7 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom behandlingen
skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og pasienten
er myndig og har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven §
4-3 første og andre ledd. Det samme gjelder for andre pasienter
dersom helse- og omsorgstjenesten ikke har helbredende
eller lindrende behandling å tilby pasienten. Samtykkebestemmelsene
i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-4, 4-5,
4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende så langt de passer.
28. I lov 4. juli 2003 nr. 84 om private skolar
med rett til statstilskot skal § 3-8 lyde:
§ 3-8 Helsetilsyn
Forskrift gitt i medhald av helse- og omsorgstjenesteloven
§ 3-2 andre ledd gjeld for elevar ved skolar i Noreg godkjende
etter denne lova. Kommunen der skolen ligg, har ansvaret for å gjennomføre
helsetenesta i samsvar med forskrifta og å dekkje utgifter for helsetenesta
ved skolane etter same reglar som for offentlege skolar.
29. I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk
bruk av bioteknologi m.m. gjøres følgende endringer:
§ 2A-6 første ledd skal lyde:
Dersom nemnda finner at preimplantasjonsdiagnostikk skal
tilbys, og behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter
aksepterte metoder, skal tjenesten kjøpes i utlandet. Dette gjelder
uavhengig av om vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-1 b femte ledd er oppfylt.
5-8 overskriften skal lyde:
§ 5-8 Forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor
helse- og omsorgstjenesten
30. I lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon
av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. skal § 2 første
ledd bokstav c lyde:
private eller ideelle virksomheter
som produserer helse- og omsorgstjenester, undervisningstjenester eller
sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt å
utføre ved lov,
31. I lov 2. juli 2004 nr. 64 om ordning med lokaler
for injeksjon av narkotika gjøres følgende endringer:
§ 2 første ledd skal lyde:
En sprøyteromsordning som er etablert i medhold av denne
loven, er å anse som kommunal helse- og omsorgstjeneste.
§ 3 andre ledd skal lyde:
For brukere av sprøyteromsordningen skal sprøyteromsordningen
være et supplement til kommunens øvrige helse- og omsorgstjenester.
§ 6 tredje ledd skal lyde:
Adgang til sprøyterommet er ikke nødvendig helsehjelp etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-1 a. Avgjørelse om adgang
til sprøyterommet kan ikke påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven §
7-2.
32. I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres følgende
endringer:
§ 64 andre ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift om at helse- og omsorgstjenesteloven
kapittel 9 skal gjelde tilsvarende. Kongen kan gi særlige
regler om saksbehandlingen.
§ 65 andre ledd skal lyde:
Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige
ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte,
kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste pårørende,
avgjøres etter pasient- og brukerrettighetsloven §
1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten,
som treffer avgjørelsen ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
§ 284 tredje ledd skal lyde:
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes yrkesutøvere
og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten,
helse- og omsorgstjenesten, skoler, skolefritidsordninger
og trossamfunn, som ved anmeldelse eller på annen måte unnlater
å søke å avverge en kjønnslemlestelse. Tilsvarende gjelder for forstandere
og religiøse ledere i trossamfunn. Avvergingsplikten gjelder uten
hensyn til taushetsplikt. Unnlatelsen er ikke straffbar hvis kjønnslemlestelsen
ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart forsøk.
33. I lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager skal §
21 lyde:
§ 21 Opplysningsplikt
til sosialtjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten
Barnehagepersonalet skal gi sosialtjenesten og den
kommunale helse- og omsorgstjenesten bistand i klientsaker.
De skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til
tiltak fra kommunens side, og skal av
eget tiltak gi sosialtjenesten eller den kommunale helse-
og omsorgstjenesten opplysninger om slike forhold. Av
eget tiltak kan opplysninger bare gis etter samtykke fra klienten,
eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt.
Opplysninger skal normalt gis av styrer.
34. I lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen
gjøres følgende endringer:
§ 11 andre ledd skal lyde:
Pålegg om å gjøre tjeneste i sosialtjenesten og den
kommunale helse- og omsorgstjenesten etter lov 23. juni
2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 4-1 kan også omfatte
ansatte i etaten.
§ 14 a tredje ledd skal lyde:
Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov,
har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan
de skal komme i arbeid (aktivitetsplan). Det skal likevel ikke utarbeides
aktivitetsplaner for personer som har rett til kvalifiseringsprogram
etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
35. I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her skal § 84 andre ledd lyde:
Offentlige myndigheter skal etter
anmodning gi utlendingsmyndighetene opplysninger om referansepersonen
i en sak om oppholdstillatelse etter kapittel 6 eller om oppholdsrett
etter kapittel 13 i loven her har mottatt økonomisk stønad etter lov
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen det
siste året før opplysningene avgis. Opplysningene gis uten hinder
av taushetsplikt i lov om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsforvaltningen § 44.
36. I lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne skal § 12 fjerde ledd lyde:
Kommunen skal foreta rimelig
individuell tilrettelegging av tjenestetilbud etter helse-
og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte,
for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig
tilbud.
37. I lov 20. juni 2008 nr. 44 om medisinsk og helsefaglig
forskning gjøres følgende endringer:
§ 17 andre til sjette ledd skal lyde:
Samtykkekompetanse etter første ledd kan bortfalle i situasjoner
som vist til i pasient- og brukerrettighetsloven §
4-3 andre ledd.
Foreldre eller andre med foreldreansvar må samtykke til
forskning med mindreårige mellom 16 og 18 år som innebærer legemsinngrep
eller legemiddelutprøving.
For samtykke til forskning som inkluderer deltakere under
16 år, gjelder samtykkebestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven §
4-4 tilsvarende. Dersom barn mellom 12 og 16 år av grunner som bør respekteres,
ikke ønsker at foreldrene, andre med foreldreansvar eller barnevernstjenesten
gjøres kjent med opplysninger om barnet, skal dette ivaretas.
For personer uten samtykkekompetanse etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd skal nærmeste
pårørende etter pasient- og brukerrettighetsloven §
1-3 bokstav b samtykke.
For personer som er umyndiggjorte etter lov 28. november
1898 om umyndiggjørelse gjelder pasient- og brukerrettighetsloven §
4-7 tilsvarende.
§ 18 første ledd skal lyde:
Forskning som inkluderer mindreårige og personer uten samtykkekompetanse
etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3
kan bare finne sted dersom
a. eventuell risiko eller ulempe for personen
er ubetydelig,
b. personen selv ikke motsetter seg det, og
c. det er grunn til å anta at resultatene av forskningen
kan være til nytte for den aktuelle personen eller for andre personer
med samme aldersspesifikke lidelse, sykdom, skade eller tilstand.
§ 28 skal lyde:
§ 28 Adgang til bruk av biologisk
materiale som er innsamlet i helse- og omsorgstjenesten til
forskning
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at humant biologisk materiale innsamlet i helse-
og omsorgstjenesten som ledd i diagnostisering og behandling,
kan eller skal brukes til forskningsformål uten innhenting av pasientens
samtykke. Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig
interesse for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt. Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig
forskningsetikk kan sette vilkår for bruken.
Pasienten skal på forhånd ha blitt informert om at humant
biologisk materiale i visse tilfeller kan benyttes til forskning
og må ha fått adgang til å reservere seg mot forskning på humant
biologisk materiale.
Det skal opprettes et elektronisk register med oversikt
over de pasientene som har reservert seg mot at deres biologiske
materiale benyttes til forskning.
§ 35 skal lyde:
§ 35 Adgang til bruk av helseopplysninger
som er innsamlet i helse- og omsorgstjenesten til
forskning
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at helseopplysninger kan eller skal gis fra helsepersonell
til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt.
Det samme gjelder opplysninger innsamlet i helse- og omsorgstjenesten.
Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt. Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig
forskningsetikk kan sette vilkår for bruken. Reglene om taushetsplikt
etter § 7 gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.
38. I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
skal § 12-7 nr. 10 lyde:
krav om særskilt rekkefølge for
gjennomføring av tiltak etter planen, og at utbygging av et område ikke
kan finne sted før tekniske anlegg og samfunnstjenester som energiforsyning,
transport og vegnett, sosiale tjenester, helse-
og omsorgstjenester, barnehager, friområder, skoler mv.
er tilstrekkelig etablert,
39. I lov 19. juni 2009 nr. 44 om kommunale krisesentertilbod
skal § 4 andre ledd lyde:
Tilbod og tenester etter denne
lova kan inngå som ledd i samordninga av ein individuell plan etter
anna lovgiving, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1, pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-5, psykisk helsevernloven
§ 4-1, og lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
§§ 28 og 33.
40. I lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift gjøres
følgende endringer:
§ 3-2 første ledd skal lyde:
(1) Omsetning og formidling av helsetjenester er unntatt
fra loven, herunder tjenester som
a. omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven
b. omfattes av tannhelsetjenesteloven, samt tanntekniske
tjenester
c. omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og 10
d. ytes av yrkesgrupper med autorisasjon eller lisens etter
helsepersonelloven
e. ytes av bedriftshelsetjenesten
§ 3-4 første ledd skal lyde:
(1) Omsetning og formidling av sosiale tjenester er unntatt
fra loven, herunder sosiale tjenester
a. etter helse- og omsorgstjenesteloven og
barnevernloven
b. som ytes i barne- og ungdomsinstitusjoner, fritidsklubber,
feriekolonier og lignende
c. som gjelder pass av barn
41. I lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål gjøres følgende
endringer:
§ 57 første ledd skal lyde:
Må det antas at det er behov for vergemål for en person
som er innlagt i institusjon, skal institusjonen melde fra
til Fylkesmannen. Meldeplikten gjelder også ansvarlig
for kommunens sosialtjeneste og kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor
institusjon. Meldingen skal begrunnes.
§ 67 skal lyde:
§ 67 Vurdering av tvungen forvaltning
I forbindelse med opprettelsen av vergemålet skal Fylkesmannen vurdere
om midler som er underlagt tvungen forvaltning i medhold av folketrygdloven
§ 22-4, folketrygdloven § 22-6, helse- og omsorgstjenesteloven
§ 12-4, i stedet skal forvaltes av vergen.
§ 71 femte ledd skal lyde:
Retten sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst.
Retten har i den forbindelse krav på å få bistand fra politiet.
Helsepersonell, ansatte i helse- og omsorgstjenesten,
sosialtjenesten og ansatte i barnevernstjenesten kan gi nødvendige
og relevante opplysninger til oppnevnt sakkyndig og avgi vitneforklaring
uten hinder av taushetsplikt.
B
Stortinget ber regjeringen utrede videre de økonomiske
og administrative konsekvensene og raskt komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse
for brukere med stort behov innenfor den samme økonomiske rammen
som gjelder i dag.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 9. juni 2011
Bent Høie |
Per Arne Olsen |
leder |
ordfører |