3.1 Sammendrag

Departementet vil videreføre retten til spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning, men mener mer må gjøres innenfor rammen av tilpasset opplæring. Det understrekes at hjelpen må gis på måter som ikke medfører segregering av barn og unge. Spesialskoler er bygd ned i Norge, men departementet vil ikke gå inn for en avvikling av disse.

Departementet angir i meldingen tre utdanningspolitiske mål for bedre læring for barn og unge i barnehage og grunnopplæring. I målene sees læringsmiljø, tilpasset opplæring og spesialundervisning i sammenheng. Departementet ser det som et mål å skape motivasjon og forebygge vansker gjennom gode læringsmiljøer. Mangfoldet av elevers forutsetninger og evner skal møtes gjennom tilpasset opplæring. Departementet ønsker realistiske mål, konkrete tiltak og gode rutiner for vurdering i spesialundervisningen.

Departementet er opptatt av at den tilpassede opplæringen skal bli bedre. Spesialundervisning skal først og fremst brukes som en ekstra sikring for elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av skolens ordinære opplæringstilbud. Departementet viser til at skolene, før det fattes vedtak om spesialundervisning, skal kartlegge, vurdere og eventuelt prøve ut nye tiltak. Departementet vil forbedre systemet for vurdering og oppfølging av elever som får spesialundervisning. Reglene for saksbehandlingen skal forenkles. Kravet til skriftlig halvårsvurdering (halvårsrapport) faller bort.

Departementet legger fram også andre tiltak for å bedre rutinene for spesialundervisning i grunnopplæringen og få en god arbeidsdeling mellom skoler og PP-tjeneste. Flere av tiltakene er presiseringer og endringer innenfor det kommuner og fylkeskommuner skal gjøre etter dagens lovverk, bl.a. skolens plikt til å vurdere og prøve ut tiltak før en sak meldes til PP-tjenesten. Departementet ønsker å tydeliggjøre kommunenes og fylkeskommunenes plikter og gjøre rapporterings- og oppfølgingsarbeidet mer målrettet og effektivt.

Meldingen presiserer vilkårene for bruk av assistenter i opplæringen, særlig i spesialundervisningen. Departementet mener at assistenter kan ha en viktig rolle i skolen, men at personale som ikke oppfyller kravene til faglig og pedagogisk kompetanse, ikke skal lede opplæringen eller ha ansvaret for spesialundervisningen.

Departementet går inn for at de av opplærings-lovas bestemmelser som gjelder barn under opplæringspliktig alder, flyttes til barnehageloven. Barnehageloven vil da regulere alle pedagogiske tilbud til barn under opplæringspliktig alder. Hensikten er å tydeliggjøre de rettighetene barn har til spesialpedagogisk hjelp og retten til tegnspråkopplæring. En overføring vil ikke svekke rettighetene til barn som ikke går i barnehagen, ettersom disse også har rett til spesialpedagogisk oppfølging og hjelp.

Departementet vil ta initiativ til programmet «Vi sprenger grenser». Dette er et tiltak for å gi økt oppmerksomhet til og styrke oppfølgingen av elever med generelle lærevansker og utviklingshemminger.

Midtlyng-utvalgets forslag om læringsbok i barnehagen og i skolen er vurdert i meldingen. Departementet har tatt initiativ til en kartlegging av liknende systemer i kommunene og fylkeskommunene, samt i andre land. Departementet mener det er behov for å utrede videre om en læringsbok kan innføres uten at det vil gi merarbeid, og på en måte som sikrer bedre oppfølging av elevene.

Departementet sammenfatter sine forslag til tiltak på områdene barnehage og grunnopplæring slik: Departementet vil

• sikre at alle barn får tilbud om språkkartlegging i barnehagene

• flytte opplæringslovens bestemmelser som gjelder barn under opplæringspliktig alder til barnehageloven

• at kommunens og fylkeskommunens plikt til å vurdere og eventuelt prøve ut om eleven får et tilfredsstillende utbytte innenfor det ordinære opplæringstilbudet uttales eksplisitt i opplæringslova

• øke oppmerksomheten om opplæringstilbudet til elever med generelle lærevansker og utviklingshemminger gjennom programmet Vi sprenger grenser

• videreutvikle Veileder til opplæringslova om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning til en brukervennlig digital versjon som, med utgangspunkt i dagens veileder, skal være tilpasset nettformatet i språk og innhold. Veilederen skal inneholde maler, rutinebeskrivelser og eksempler fra kommuner. Den digitale veiledningen skal også nå målgruppen voksne, samt foreldre ved blant annet å inneholde en foreldreplakat med oversikt over rettigheter og brukermedvirkning

• erstatte kravet om å utarbeide halvårsrapporter for elever som får spesialundervisning med en bestemmelse om at vurdering av elevens utvikling skal samles skriftlig minst én gang i året i elevens individuelle opplæringsplan

• innføre en bestemmelse i opplæringslova som presiserer vilkårene for bruk av assistenter i opplæringen

• innføre en egen lovbestemmelse i opplæringslova om opplæring av elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon

• ta initiativ til en kartlegging av systemer/verktøy som brukes i kommuner, fylkeskommuner og i enkelte andre land for dokumentasjon og oppfølging av enkeltelevers læring

• vurdere å opprette et tverrfaglig forum eller råd for å bidra til en bedre samordnet pedagogisk oppfølging av barn med cochleaimplantat.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen vil påpeke viktigheten av å ha en god, offentlig fellesskole som er inkluderende overfor alle elever. Komiteen mener at hovedregelen må være at hjelpen settes inn der eleven er. Komiteen er tilfreds med at departementet understreker at man både vil videreføre retten til spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning, samtidig som det understrekes at mer må gjøres innenfor rammen av tilpasset opplæring. Det er komiteens oppfatning at dersom mulighetene innenfor bedre tilpasset opplæring brukes mer aktivt mye tidligere enn i dag, vil behovet for vedtak om spesialundervisning seinere i skoleløpet kunne reduseres. Dette vil være bedre for elevens læring og utvikling.

Språkkartlegging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg forslaget fra regjeringen om frivillig språkkartlegging for 3-åringer i barnehagen. Tilbud om språkkartlegging forutsetter at barnehagen har tilgang på den kompetanse som kreves for å gjennomføre tiltaket.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til omtalen av dette i St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen, der det framgår at de aller fleste barnehager allerede driver med språkkartlegging, og at det derfor ikke vil innebære noe betydelig merarbeid at dette gjøres til et fast tilbud.

Dette flertallet viser også til det arbeidet departementet har iverksatt for å kvalitetssikre arbeidet med språkkartlegging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil i denne sammenheng vise til at flere av høringsinstansene har pekt på at kompetanse raskt kan bli en betydelig knapphetsfaktor om de fleste barna, etter foreldrenes samtykke, vil ta imot tilbudet om språkkartlegging.

Disse medlemmer viser til at ikke alle barn går i barnehagen, og mener at også disse barna må inkluderes i tilbudet om språkkartlegging. Disse medlemmer vil også påpeke at et frivillig tilbud kan bety at barn som trenger språkmessig oppfølging, ikke blir oppdaget og får den hjelpen de burde hatt som forberedelse til skolestart.

Disse medlemmer er av den oppfatning at systematisk språkkartlegging før skolestart er en viktig forutsetning for at alle barn skal stille best mulig forberedt i første klasse. Disse medlemmer mener derfor språkkartlegging må være obligatorisk og viser til tidligere forslag fra disse partier om at slik kartlegging bør bli en del av 4-årskontrollen på helsestasjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener imidlertid at der forholdene ligger til rette for det, kan språkkartlegging også skje i barnehagen. Disse medlemmer vil da påpeke at barn som ikke går i barnehage, må fanges opp av helsestasjonen.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at språkkartleggingen utføres av kvalifisert personell og følges opp med tiltak overfor barn som trenger det. Den raske barnehageutbyggingen de senere årene har medført betydelig knapphet på førskolelærere, og det er derfor ingen selvfølge at barnehagene alle steder har den nødvendige kompetanse til å forestå og følge opp språkkartleggingen av barnehagebarn i forskolealder. Disse medlemmer mener PP-tjenesten må ha en viktig rolle for å kvalitetssikre all språkkartlegging og etterfølgende tiltak.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen lovfeste obligatorisk språkkartlegging for alle barn etter fylte tre år, i barnehage eller på helsestasjonen, i den hensikt å avdekke eventuelle behov for hjelpetiltak for at barnet skal være best mulig forberedt ved skolestart.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til behandlingen av Innst. 162 S (2009–2010) fra familie- og kulturkomiteen om kvalitet i barnehagene hvor disse partier gikk imot å flytte språkkartleggingen fra helsestasjonene og over til barnehagene. Disse medlemmer mener dette vil kunne bidra til at den gruppen man ønsker å nå, ikke fanges opp og får et tilbud om oppfølging. Disse medlemmer er kritisk til krav om kartlegging og dokumentasjon som fjerner pedagogene fra direkte arbeid med barna. Disse medlemmer viser til erfaringer fra Danmark som dokumenterer at det brukes unødvendig mye tid på å kartlegge barn som overhodet ikke trenger noen spesiell oppfølging, i stedet for å følge opp de barna som trenger det.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at språkkartlegging leder barnehagen i skolefaglig retning, istedenfor å styrke barnehagen som arena for læring gjennom lek.

Lovgivning

Komiteen mener det må være en målsetting at opplæringslovas bestemmelse § 1-3 om tilpasset opplæring skal etterleves bedre. Det innebærer at skolen også må bli bedre på å sette inn tiltak så tidlig som mulig. Dersom færre elever henvises til utredning, kan det frigjøres verdifull kapasitet i PP-tjenesten, slik at spesialpedagogisk ekspertise kan bli mer tilgjengelig for skolen. Bedre veiledning av lærere og samarbeid om elevrettede tiltak som settes inn tidligere enn i dag, vil kunne forebygge økte problemer og senere vedtak om spesialundervisning.

Komiteen støtter videreføringen av retten til spesialundervisning (opplæringslova § 5-1) som en sikringsmekanisme og vil samtidig understreke at elever som ikke får det nødvendige utbytte av opplæringen, må få hjelp innen rimelig tid. Komiteen har i denne sammenheng merket seg Riksrevisjonens påpekning av lang saksbehandlingstid i PP-tjenesten samt at kvaliteten på PP-tjenestens sakkyndige vurderinger må bli bedre. Komiteen mener denne situasjonen er utilfredsstillende og forutsetter at regjeringen følger opp og vurderer tiltak for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Komiteen viser i denne sammenheng til enstemmig Innst. 390 S (2010–2011) fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité der regjeringen bes vurdere å innføre saksbehandlingsfrister i PP-tjenesten.

Komiteen mener det er av stor betydning at saksbehandling og dokumentasjon knyttet til vedtak om spesialundervisning holdes på et akseptabelt forsvarlig nivå. Komiteen viser til regjeringens forslag om å erstatte kravet til egne halvårsrapporter for elever som får spesialundervisning, og at vurderingen av elevens utvikling og fremgang minst én gang årlig skriftliggjøres som et ledd i oppfølging/videreutvikling av den enkelte elevs opplæringsplan.

Komiteen vil likevel peke på at behovet for forenkling er et stadig tilbakevendende tema, og vil i denne sammenheng henvise til at KS under komiteens høring 9. mai 2011 ga uttrykk for at det bør være rom for ytterligere forenklinger som kan frigjøre tid og ressurser som kan komme skolen til gode – og til at dette er fulgt opp i brev av 10. juni 2011 fra KS til komiteen. I brevet vises det til en rekke problemstillinger som komiteen vil henstille til regjeringen å gå nærmere inn i, for å vurdere om og hvordan de omtalte tiltakene kan bidra til mer effektiv ressursbruk på spesialundervisningsfeltet.

Komiteen viser til at regjeringen i meldingen side 75 har erkjent at systemet for vurdering av oppfølging av elever ikke fungerer godt nok.

Komiteen finner det kritikkverdig at saksbehandlingstiden for sakkyndig vurdering er for lang, samt at det foreligger vesentlige mangler ved mange enkeltvedtak og individuelle opplæringsplaner.

Komiteen finner det videre kritikkverdig at rapporteringen ikke har vært god nok.

Komiteen viser videre til behandlingen av Riksrevisjonens Dokument 3:7 (2011–2012) og Innst. 390 S (2010–2011), der disse spørsmålene er tatt opp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Riksrevisjonens undersøkelse av spesialundervisning i grunnskolen, Dokument 3:7 (2010–2011). Denne undersøkelsen påpeker omfattende svakheter i måten saksbehandlingsreglene knyttet til spesialundervisning blir etterlevd. Disse medlemmer finner det kritikkverdig at saksbehandlingstiden for sakkyndig vurdering er for lang, samt at det foreligger vesentlige mangler ved mange enkeltvedtak og individuelle opplæringsplaner. Disse medlemmer vil påpeke at denne stortingsmeldingen tar grep for å rette på disse manglene, men at dette er et arbeid som må følges nøye opp på alle forvaltningsnivåer. For å oppnå dette er det nødvendig å sikre at alle kommuner har tilskrekkelig kompetanse for å kunne fatte vedtak som sikrer at elever som trenger det, får oppfylt retten til spesialundervisning. Dette er avgjørende viktig bl.a. sett i lys av funn i internasjonal forskning som viser at fire av fem lesesvake elever kan bli kvitt problemene sine hvis de får hjelp i løpet av de tre første årene i skolen (Dagsavisen 27. september 2011).

Disse medlemmer viser til innspillene fra KS vedrørende forenkling av saksbehandlingen knyttet til spesialundervisning. Etter disse medlemmers mening er det helt avgjørende å bygge ned byråkratiet knyttet til denne saksbehandlingen, slik at tid og ressurser kan frigjøres og fagfolk dermed direkte kan bistå elevene. Disse medlemmer legger til grunn at departementet på egnet måte vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse med denne problematikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig å definere kompetansebehov og kriterier for god tjenesteyting med utgangspunkt i dagens mandat og oppgaver for PP-tjenesten i landets kommuner.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette kvalitetskrav og tidsfrister for saksbehandling i PP-tjenesten, slik at sakene kan avgjøres raskere og hjelpen settes inn tidligere.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at Riksrevisjonens funn vedrørende den lange saksbehandlingstiden i PP-tjenestene er uakseptabel. Når 70 pst. av PP-tjenestene har en saksbehandlingstid på over 3 måneder, og 25 pst. av PP-tjenestene har en saksbehandlingstid på over 6 måneder, sier det seg selv at det er behov for et kraftig løft for PP-tjenestene. Disse medlemmer vil understreke at det ikke er saksbehandlingsfrister alene som er løsningen på denne utfordringen, men tilstrekkelig antall fagfolk som kan følge opp elevene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en forpliktende opptrappingsplan for å øke antallet spesialpedagoger i norsk skole.»

Barnehagelov

Komiteen viser til forslaget om å flytte opplæringslovas bestemmelser som gjelder barn under opplæringspliktig alder til barnehageloven, og at KS under høringen har ytret bekymring for at dette skal komplisere saksbehandlingen fordi en slik endring innebærer at man må forholde seg til to lovverk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er opptatt av at slike lovendringer ikke fører til forlenget saksbehandling og at lovendringer generelt må følges opp med god informasjon til de instanser som skal praktisere lovverket.

Flertallet viser til at et hovedmål med meldingen er å sikre tidlig innsats overfor barn som har behov for spesialpedagogisk oppfølging. Det er positivt om problemer kan avdekkes allerede i barnehagen, slik at skolestart kan forberedes på en god måte og barnet kan få et best mulig utgangspunkt for mestring.

Flertallet har merket seg at regjeringen støtter Midtlyngutvalgets vurdering av at opplæringslovas bestemmelser som gjelder barn under opplæringspliktig alder, bør flyttes til barnehageloven, og at det legges fram forslag om dette i meldingen.

Flertallet viser til at dagens lovverk innebærer at de fleste barn under opplæringspliktig alder med særlige behov er i en situasjon der det ordinære barnehagetilbudet reguleres etter barnehageloven, mens det spesialpedagogiske tilbudet reguleres av opplæringslova. Ved å samle dette regelverket i barnehageloven gis det bedre muligheter for å se retten til det enkelte barnet i en helhetlig sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslaget om å flytte opplæringslovas bestemmelser som gjelder barn under skolepliktig alder til barnehageloven. Disse medlemmer går imot dette. Disse medlemmer mener det er avgjørende at bestemmelsene dekker alle barn og at det fortsatt vil være behov for tiltak som for eksempel språktiltak også utenfor barnehagens regi. Ved å beholde det i eksisterende lovverk vil fortsatt kommunene kunne be barnehager være ansvarlige for det faglige opplegget. Disse medlemmer deler også KS sin bekymring for at dette vil kunne komplisere saksbehandlingen fordi en må forholde seg til to lover.

Disse medlemmer vil påpeke det faktum at barnehagen i motsetning til skolen, ikke er obligatorisk. Det er etter disse medlemmers oppfatning derfor ikke hensiktsmessig eller noen forenkling å flytte opplæringslovens bestemmelser for barn under opplæringspliktig alder til barnehageloven. Disse medlemmer vil med bakgrunn i dette gå imot departementets forslag og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreføre dagens lovparagrafer i opplæringslova for barn under opplæringspliktig alder, slik at denne loven fortsatt omfatter alle barn.»

ASK og CI

Komiteen er fornøyd med at regjeringen vil innføre en egen lovbestemmelse i opplæringslova om opplæring av elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Komiteen vil vise til at Stortinget gjennom tidligere anmodningsvedtak har vært opptatt av å sikre elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon eller en kombinasjon av disse, likeverdige rettigheter i lovverket. Stortinget har videre bedt regjeringen styrke og videreutvikle kompetansen om alternative og/eller supplerende kommunikasjon (ASK) og vurdere behovet for et eller flere kompetansesentre for ASK. Komiteen er oppmerksom på at ASK er en fellesbetegnelse for mange ulike måter å kommunisere på og at behovet for tilpasninger kan variere betydelig fra person til person. Dette innebærer at behovet for tilpasninger blir underlagt en individuell vurdering etter bestemmelser om spesialundervisning for elever som har behov for det.

Komiteen vil støtte opprettelsen av et tverrfaglig forum eller råd som skal bidra til en bedre helhetlig oppfølging av barn med cochleaimplantat (CI). Det er avgjørende at barn som har operert inn CI får et godt tilbud om opplæring i talespråk og samtidig gis mulighet til tegnspråkopplæring når dette er viktig for barnets egen utvikling og for kommunikasjon med dets familie.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at meldingen har flere tiltak som vil kunne bidra til at barn med CI får en bedre opplæring. Blant annet gjelder dette omorganiseringen av Statped som Stortinget har sluttet seg til, jf. Innst. 405 S (2010–2011). Dette skal bidra til bedre kompetanse og tjenestetilbud også for barn med CI som trenger talespråklig opplæring. Utarbeidelsen av en foreldreplakat vil gi foreldre bedre oversikt over gjeldende rettigheter. Rettighetene som barn med CI har etter kapittel 5 i opplæringslova, vil bli tydeliggjort gjennom videreutviklingen av «Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning», som er rettet mot skoleeier. Innenfor etter- og videreutdanning i PPT er det flere kompetanseområder som er aktuelle, deriblant barn og elever med hørselshemming.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at opplæringslova i dag har bestemmelser som sikrer døve tegnspråkbrukere og svaksynte elever rett til nødvendig språkopplæring. Døve og sterkt hørselshemmede barn kan med cochleaimplantat (CI) få mulighet til å oppfatte og tolke lyd og tale og har i dag rett til tegnspråkopplæring, men har i dag ikke rett til ekstra talespråkopplæring. Det medisinske tilbudet er i dag på plass, men det samme kan ikke sies om den pedagogiske habiliteringen.

Disse medlemmer mener innføringen av rett til CI-operasjon, fra 2005, så raskt som mulig må følges opp av en rett til forsterket opplæring basert på talespråk, slik de fleste foreldre synes å foretrekke for sine barn. Retten til ekstra språkopplæring må gjøres nøytral i forhold valg av tegn eller tale som førstespråk, og foreldrenes valg av førstespråk for barnet må respekteres.

Disse medlemmer mener en slik lovmessig likestilling av rett til ekstra opplæring basert på tegnspråk eller talespråk er viktig for at CI-opererte barn skal få mulighet til å utnytte de nye høre- og talemuligheter CI-teknologien gir. Disse medlemmer viser til forslag fra Hørselshemmedes landsforbund og støtter at det innarbeides en ny lovparagraf i opplæringslova som gir denne elevgruppen en reell mulighet til å lære det språket som er deres førstespråk, enten foreldrene velger talespråk eller tegnspråk som førstespråk for sitt barn.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ny lovparagraf i opplæringslova som gir CI-opererte rett til også å velge forsterket talespråkopplæring.»

Nye programmer – «læringsboka»

Komiteen ser positivt på opprettelse av det nye programmet «Vi sprenger grenser» og mener dette kan være et viktig bidrag til å fornye og forsterke innsatsen overfor elever med spesielle behov. Målet må være å gi både elever med generelle lærevansker og elever med utviklingshemminger enda bedre forutsetninger for læring. Komiteen er opptatt av at slikt utviklingsarbeid som dette involverer alle berørte parter og at resultatene på en effektiv måte gjøres tilgjengelig for alle som kan ha interesse av dette.

Komiteen har gjennom ulike innstillinger gitt uttrykk for at det er viktig å redusere rapporteringsbyrden i skolen for at mer tid skal kunne brukes direkte læringsfremmende i møte mellom lærer og elev. Komiteen mener intensjonen bak «læringsboka» er god, men registrerer at det er ulike synspunkter på om dette bidrar til en forenkling for skolen og at det er delte meninger blant skoleeiere om omfang og innhold av «læringsboka». En slik samling av personopplysninger om enkeltelever reiser også viktige spørsmål knyttet til god ivaretakelse av personvernet.

Komiteen mener på denne bakgrunn det er klokt at det innhentes erfaringer både fra andre land når det gjelder ordninger som «læringsboka» og fra kommuner/fylkeskommuner om dagens dokumentasjonssystemer beregnet for oppfølging av enkeltelever, før det tas beslutning om utprøving av «læringsboka» som verktøy i læringsarbeidet. Slik utprøving forutsetter også at kravene til personvern blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Spesialpedagogisk kompetanse

Komiteen deler regjeringens oppfatning om at det er behov for å styrke også den spesialpedagogiske kompetansen i skolen, og imøteser nye tiltak fra regjeringens side for at flere lærere skal kunne benytte seg av tilbud om relevant videreutdanning. Komiteen støtter at tidlig innsats også må gjelde i barnehagen og at det må legges til rette for kompetanseutvikling som setter personalet i stand til å iverksette tiltak overfor barn under skolealder med ulike hjelpebehov.

Komiteen erkjenner at norsk skole har en betydelig utfordring når en stadig større andel av elever ikke synes å få et godt nok utbytte av den ordinære undervisningen. Økningen i antall elever som mottar spesialundervisning er bekymringsfull på den måten at mange av disse elevene henvises til opplæring utenom klassen uten at det kan dokumenteres at dette gir de forventede resultater. Komiteen vil også vise til at vedtak om og rett til spesialundervisning ikke har vært noen garanti for at disse elevene får oppfølging av kvalifisert personell.

Komiteen vil i denne forbindelse understreke viktigheten av at det er kvalifisert pedagogisk personale som skal ha ansvaret for det som skjer i undervisningssituasjonen i skolen – ikke ufaglærte assistenter. De høye tallene som rapporteres vedrørende ufaglærte som har ansvaret for spesialundervisning, gir etter komiteens mening all grunn til bekymring, og komiteen legger til grunn at det igangsettes utvidede tiltak dersom situasjonen vedvarer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til GSI-tallene for 2010/11, der det går fram at 95 pst. av elevene fikk spesialundervisning med undervisningspersonale. Disse tallene viser også at 48,5 pst. fikk spesialundervisning med assistent. Det betyr at de fleste får assistent som et tillegg til spesialundervisning med undervisningspersonale.

Flertallet påpeker at GSI-tallene på denne måten viser at omkring 5 pst. av elevene som får spesialundervisning, får det uten undervisningspersonale og bare med assistent. Tallene tar dog ikke høyde for at ved sykdom eller vikarbehov kan være en andel ufaglærte som ikke registreres og som GSI dermed ikke fanger opp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at forskning utført av professor Thomas Nordahl har avdekket at ufaglærte står for om lag 40 pst. av spesialundervisningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil også minne om undersøkelsen som Tekna fikk utført i mars 2011. I rapporten fremkommer det at 45 pst. av lærerne ikke har fått vurdert sin kompetanse i fagene matematikk og naturfag. Disse tallene bekreftes også av Deltakerundersøkelsen 2011 (Oxford Research) om deltakernes utbytte av videreutdanning i strategien Kompetanse for kvalitet 2009–2012.

Med bakgrunn i at læreren er den viktigste ressurs for elevens læringsutbytte så mener disse medlemmer at det er viktig at lærernes kompetanse kartlegges, og at de får faglig påfyll der det er behov for det.

Disse medlemmer mener at en ikke kan se bort fra at antall elever som har behov for spesialundervisning blir høyere dersom læreren ikke er faglig oppdatert.

Andre yrkesgrupper – assistenter

Komiteen er opptatt av å sikre elever med spesialpedagogisk behov den hjelpen de trenger, og at hjelpen skal holde høy kvalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, ser behovet for at det fortsatt skal ansettes assistenter i skolen. Med assistenter menes i denne sammenheng personer uten lærerkompetanse. Disse kan ofte ha annen relevant kompetanse. Assistenter er ikke undervisningspersonale og kan ikke erstatte læreren eller spesialpedagogen, og skal heller ikke lede opplæringen eller ha ansvar for spesialundervisningen. Settes elever med behov for hjelp under assistenters ansvar slik at de ikke får den hjelpen de trenger fra en relevant fagperson, er det helt uakseptabelt.

Flertallet ser at assistenter i mange tilfeller kan spille en viktig rolle som støttespillere til læreren. Deres rolle er viktig for at undervisningspersonalet skal få tid og albuerom til å skjøtte sine oppgaver som pedagoger, ikke å overta undervisningspersonalets oppgaver.

Flertallet ser behovet for at man i opplæringslova presiserer vilkårene for bruk av assistenter i opplæringen, da en slik presisering vil klargjøre ikke bare mulighetene men også de nødvendige begrensningene bruk av assistenter må medføre, til det beste for eleven.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser positivt på at flere yrkesgrupper finner sin naturlige plass i skolen, og vil derfor påpeke at en generell omtale av andre yrkesgrupper som «assistenter» kan tildekke både behov og realiteter i Skole-Norge. For eksempel kan yrkesgrupper som miljøarbeidere, barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere, kontoradministrativt personale og teknisk personale bidra til å gjøre skolehverdagen enklere for både elever og lærere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er sterkt opptatt av å sikre elever med spesialpedagogiske behov hjelp av høy kvalitet. Det innebærer at dagens situasjon ikke kan fortsette og at det må settes inn nødvendige ressurser, slik at elevene møter lærere med den rette kompetansen. Disse medlemmer er ikke imot at det fortsatt ansettes assistenter i skolen, men vil fremholde at det er enda viktigere å ha fokus på hvordan skolen kan skaffes nok spesialpedagogisk personale. Disse medlemmer viser til behandling av stortingsmeldingen om Tidsbrukutvalget (jf. Innst. 219 S (2010–2011)), da et samlet Storting var opptatt av å sikre at mest mulig av lærerens tid blir forbeholdt undervisning – at læreren skal få lov å være lærer. Dette innebærer at skolen også bør ha tilgang på annet relevant personale for å avlaste lærere og skoleledere og for å kunne gi elevene enda bedre oppfølging ved ansettelse av andre yrkesgrupper i skolen. Disse medlemmer er usikker på om en lovfesting av assistenter, slik regjeringen foreslår, vil bidra til at skolen fremstår som en attraktiv arbeidsplass fordi bruk av begrepet assistenter som en «sekkebetegnelse» for andre yrkesgrupper som kan ha like lange utdanninger som lærere, kan virke som en nedvurdering av deres kompetanse. Likeledes kan bruken av en slik betegnelse medføre at omfanget av faktisk ufaglært arbeidskraft i skolen blir vanskeligere å kartlegge.

Definisjonen av ufaglærte i skolen har til dels skygget over det faktum at det i dag ikke er uvanlig med tilsetting av annet høyskoleutdannet personell i skolen med annen høyere utdanning enn lærerutdanning, for eksempel barnevernspedagoger og vernepleiere. Disse medlemmer vil understreke at skolen trenger slik kompetanse og mener den må verdsettes høyere enn i dag.

Disse medlemmer mener det er en stor utfordring å sikre at de mest hjelpetrengende elevene møter lærere som har de nødvendige faglige og pedagogiske kvalifikasjoner til å heve deres skoleprestasjoner. Disse medlemmer vil påpeke at det er et stort behov for etter- og videreutdanning blant norske lærere, noe som er av særlig betydning når det gjelder spesialundervisning. Tidlig innsats forutsetter at de nye lærerutdanningene gir fremtidige lærere en viss innføring også i spesialpedagogiske problemstillinger. På lengre sikt må lærerutdanningen styrkes ved at den omgjøres til en 5-årig mastergrad med større mulighet for fordypning og spesialisering.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring – oppfølging av Tidsbrukutvalgets rapport, der en samlet komité ga uttrykk for behovet for å avlaste lærerne oppgaver av ikke-pedagogisk art og at regjeringspartiene den gang ikke ville støtte et forslag fra opposisjonen om en opptrappingsplan for andre yrkesgrupper i skolen. Disse medlemmer etterlyser initiativ fra regjeringen for å medvirke til en mer bevisst politikk på dette området, slik at andre yrkesgrupper kan finnes sin naturlige plass i skolen og bistå lærerne slik at flere elever kan få et bedre læringsutbytte.

Disse medlemmer mener også at det er helt nødvendig å se på hvordan man kan sikre at assistentene i større grad har en relevant fagutdanning, f.eks. som barne- og ungdomsarbeider, når de skal assistere i en undervisningssituasjon. Målet må uansett være at alle assistenter i norsk skole skal være faglærte eller ha relevant høyere utdanning.

Skole–hjem

Etter komiteens syn er det viktig å utvikle dialogen mellom skole og hjem slik at foreldre kan ble bedre informert og bevisstgjøres på betydningen av å støtte opp om verdien av opplæringen. Meldingen trekker frem forskningsresultater om foreldrenes betydning for barns skoleprestasjoner. Derfor er det både i skolens og elevens/foreldrenes interesse å bygge gode samarbeidsrelasjoner hjem/skole.

Komiteen er kjent med at foreldre med barn som har behov for særskilt hjelp og støtte, kan oppleve at det er vanskelig å få oversikt over hva man har krav på og kan forvente av utdanningssystemet. Komiteen støtter derfor videreutviklingen av Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning til en mer brukervennlig versjon som gjøres digitalt tilgjengelig. Den nye veilederen skal gjøre det enklere for disse foreldrene å kunne følge opp barna sine på en god måte.

Komiteen ser betydningen av å utvikle en egen «foreldreplakat» som klargjør barnets viktigste rettigheter og at denne vil kunne være til ytterligere hjelp. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at pårørende til voksne med sammensatte hjelpebehov har uttrykt ønske om en tilsvarende «pårørendeplakat», og viser til statsrådens svar til komiteen 18. mai 2011 der det vises til at dette kan vurderes i arbeidet med veilederen. Komiteen legger til grunn at dette følges opp.

Komiteen mener det er viktig å gi foreldre til barn med særlige behov bedre tilbud om opplæring. Det må likevel understrekes at dette ikke betyr at foreldrene skal gå inn i den krevende rollen som koordinator i tilfeller der barnet mottar hjelp fra flere instanser. Komiteen vil understreke at ansvaret for helhetlig og koordinert støtte må tilligge det profesjonelle hjelpeapparatet.

Komiteen er enig med departementet i at:

«Forskningsbasert kunnskap om foreldrenes betydning for elevens skoleprestasjoner gjør at skolen bør samarbeide nært og godt med foreldrene i grunnopplæringen. Nordahl understreker at samarbeidsforholdet hjem-skole er et vesentlig bidrag til skolens læringsmiljø(...) Videre sier Hattie at det er foreldrenes forventninger til skoleprestasjoner som har sterkest innvirkning på elevenes motivasjon og innsats; dernest følger foreldrenes interesse for skolearbeid hjemme og på skolen, leksehjelp og dialog om skolefremgang. Dette betyr mye mer enn andre faktorer i familien, slik som sosioøkonomisk status. Hattie trekker også frem at mange foreldre er fremmedgjorte for skolen fordi de ikke forstår skolens språk. Derfor må skolen og hjemmene snakke samme språk og formidle de samme forventningene; slik at elevene slipper å leve i to verdener.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det ovenstående tilsier at samarbeidsforholdet hjem–skole bør gis en helt annen plass og oppfølging enn det som det gis mulighet til i skolen i dag. Disse faktorene som her understrekes, vil etter disse medlemmers syn i tillegg være enda viktigere for barn som har behov for tilpasset undervisning. Det tilsier at hjem/skolesamarbeid burde kommet tydeligere til uttrykk gjennom forslag og tiltak i denne meldingen.

Disse medlemmer mener læring og mestring forutsetter gode arbeidsvaner på skolen og hjemme og er viktig for alle elever. Lekser skal virke læringsstøttende, og det er derfor av stor betydning at elevene opparbeider seg gode leksevaner fra første klasse. Foreldre spiller en viktig rolle for sine barns skolemotivasjon og det er viktig at skolen gir foreldrene mulighet til å delta og følge barnas utvikling på skolen, blant annet gjennom leksearbeid hjemme.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil at det skal gjennomføres forsøk med hjemmebesøk i utvalgte kommuner. Samtaler om felles mål og handling for eleven på foreldrenes egen hjemmebane vil styrke foreldrenes rolle i forhold til skolen. Det vil også kunne gi en mer helhetlig forståelse av eleven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, og Venstre vil vise til erfaringer med den lovfestede frivillige leksehjelpen, og mener det er et behov for å gjøre ordningen mer fleksibel, slik at kommunene og skolen kan sette hjelpen inn på senere trinn der behovet for kvalifisert leksehjelp blir gradvis større. Det påpekes nå fra skolehold at leksehjelp på skolen fra 1.–4. klasse bidrar til at mange elever ikke har lekser med hjem, med den konsekvens at de ikke blir vant med å gjøre lekser. Like betenkelig er det at foreldrene dermed kobles av skolearbeidet de første skoleårene når mange selv opplever at de har best forutsetninger for å hjelpe barna sine. Disse medlemmer mener derfor det er gode grunner til at skolens leksehjelpstilbud bør gis på øvre del av barnetrinnet og i ungdomsskolen der mange foreldre må innrømme at de kommer til kort når barna trenger hjelp til leksene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre opplæringslovens bestemmelser om leksehjelp slik at hjelpen kan settes inn på de trinn skolen anser det pedagogisk mest virkningsfullt.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er kjent med at bl.a. Stavanger kommune har innført «foreldreskole» for å dyktiggjøre foreldrene i rollen som veiledere for sine barn gjennom skoleløpet. Foreldre som vet hva som kreves av dem, har bedre forutsetninger for å kunne stå frem som trygge forbilder og motivere barna sine til større innsats på skolen.

Disse medlemmer vil likevel understreke at foreldrene ikke skal overta lærerens rolle, men foreldre kan bidra til at elever med lekser de mestrer, utvikler gode arbeidsvaner fra tidlige skoleår. God dialog hjem–skole, basert på gjensidig respekt, er viktig for at flere foreldre skal kunne opptre som positive støttespillere gjennom hele grunnopplæringen. Disse medlemmer mener departementet må ta et ansvar for at god praksis på dette området, blir dokumentert og gjort tilgjengelig slik at flere kommuner kan la seg inspirere til å gå nye veier i kontakten med hjemmet.

Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stimulere til erfaringsutveksling mellom kommuner som har etablert nye rutiner for hjem–skole-samarbeid, for å tydeliggjøre foreldrenes rolle som støtte for sine barn, i grunnopplæringen.»

FUG/FUB

Komiteen mener generelt det er viktig at skolen og det spesialpedagogiske støttesystemet må legge stor vekt på god kommunikasjon med foreldre/foresatte. Komiteen forutsetter at regjeringen legger til rette for at Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) og Foreldreutvalget for barnehagen (FUB) involveres i alle prosesser knyttet til opplæring og der foreldre/foresatte er part på vegne av barna. FUG har de senere årene fått utvidet sitt mandat til også å omfatte videregående opplæring. Komiteen anser det som avgjørende at FUG og FUB følges opp ressursmessig slik at utvalgene på en god måte blir i stand til å oppfylle sine mandater, som talerør og samhandlingspart med nasjonale opplæringsmyndigheter på vegne av norske foreldre.