Departementet gir i et eget kapittel en samlet framstilling
av hvilken statistikk, forskning og annen dokumentasjon som meldingen
bygger på. Departementet understreker at målgruppen for meldingen
– barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i
opplæringen – ikke er en tydelig avgrenset gruppe. Det dreier seg
om barn, unge og voksne med nedsatt funksjonsevne, men også om de
som bare har vansker med lesing, skriving eller regning. For å nå denne
målgruppen mener departementet det er viktig at barnehager og skoler
har et inkluderende miljø. Forskning om bl.a. motivasjon for og utbytte
av læring gjengis i meldingen.
Kapitlet bygger på de tre strategiene som departementet
presenterte innledningsvis i meldingen. Kunnskapsgrunnlaget dokumenterer
hvordan og i hvilken grad de tre strategiene er ivaretatt innenfor
dagens system.
Komiteen er opptatt
av at barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte
må sikres et likeverdig opplæringstilbud uavhengig av bosted. Samtidig
må det erkjennes at jo mer spesialisert kompetanse som etterspørres,
desto mer krevende vil det være for kommunene og skolene å skaffe
denne. Sammen med det som Statped kan tilby, forventes PP-tjenesten
å kunne dekke behovet for spesialpedagogisk kompetanse for denne
sammensatte gruppen. Komiteen ser det som en betydelig
utfordring å bidra til å bygge opp sterke fagmiljøer som kan yte helhetlig
hjelp av høy kvalitet.
Komiteen vil vise til at undersøkelser
som PISA, PIRLS og TIMSS hver for seg og samlet gir informasjon
om at foruroligende mange norske elever har problemer med å tilegne
seg gode nok grunnleggende ferdigheter i løpet av de første skoleårene,
til senere å kunne mestre så vel ungdomsskolen som videregående
opplæring. Statistikk for spesialundervisning bekrefter et bilde
der problemene tårner seg opp mot slutten av grunnskolen. Mens 11,7
pst. av 10. klassingene mottar spesialundervisning, mottar bare
4,3 pst. av elevene i 1. klasse slik undervisning. Komiteen mener
spesialundervisningen ikke fungerer etter intensjonen når forskningen
omtaler såkalte «spesialundervisningskarrierer», og dette må forstås
slik at elever som får vedtak om spesialundervisning, blir hengende
i systemet for lenge og uten at hjelpetiltakene virker godt nok.
Skjevfordelingen mellom kjønnene, der oppunder 70 pst. av dem som
mottar spesialundervisning er gutter, må også vies større oppmerksomhet
forskningsmessig.
Komiteen ser en sammenheng mellom
lærevansker, svake prestasjoner i grunnskolen og frafall i videregående
opplæring.
Komiteen vil understreke at det
er bred enighet om betydningen av tidlig innsats, og ser det derfor
som ønskelig at det på skolenivå bygges opp mer spesialisert kompetanse
på de vanligste former for lærevansker som f.eks. lese-, skrive-
og matematikkvansker. Komiteen mener dette er en
klar forutsetning for å kunne oppnå bedre tilpasset opplæring for
flere og for å virkeliggjøre målsettingen om at tiltak skal settes
inn tidligst mulig. Som skolen fanger barnehagen opp de aller fleste
barn. Spesialpedagogisk hjelp og støtte til barn i førskolealder
kan være utslagsgivende for at barnet skal stille best mulig forberedt
og på linje med sine jevnaldrende ved skolestart. Barnehagen er
blitt en stadig viktigere læringsarena for barn under skolealder. Komiteen er
derfor enig i at barnehagen har er særlig ansvar for å forebygge
vansker og å fange opp barn med behov for tilrettelegging for å
gjøre overgangen fra barnehage til skole til en god opplevelse også
for disse barna.
Komiteen vil vise til at meldingen
på en god måte beskriver ulike former for lærevansker, sosiale og
emosjonelle vansker, funksjonshemminger og utviklingshemminger og
den kunnskapen vi har om omfang, hva som kjennetegner de ulike gruppene,
og hvordan dagens opplæringstilbud fungerer for mange av disse. Videre
blir det pekt på at minoritetsspråklige barn og voksne får problemer
fordi de mangler grunnleggende norske språkferdigheter til å kunne
få med seg innholdet i opplæringen. Komiteen konstaterer
at hjelpebehovet spenner over et vidt spekter, der hvert individ
har krav på oppmerksomhet og hjelp slik det er nedfelt i opplæringslovens
bestemmelser om tilpasset opplæring og spesialundervisning. Et fellestrekk for
alle berørte individer er likevel at læringspotensialet ikke kan
tas ut uten at det settes inn nødvendig og kompetent hjelp og støtte.
I lys av at hele 17 pst. av det totale lærertimetallet
nå går med til spesialundervisning, mener komiteen det
er svært viktig å skaffe mer kunnskap om effekten av disse timene
og av ulike måter å organisere spesialundervisningen på og hvordan
dette påvirker skolens ordinære undervisning. Komiteen støtter
Utdanningsdirektoratets tilnærming som innebærer at det er hensynet
til eleven, ikke hensynet til skolen eller kommunen, som skal avgjøre
bruken av alternativ opplæringsarena utenfor skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er behov
for å øke skoleeiers handlingsrom når det gjelder tilpasset opplæring
for å kunne tilrettelegge undervisningen bedre for den enkelte elev.
Alternative opplegg må kunne prøves ut for en tidsavgrenset periode og
i samråd med PP-tjenesten, men uten at dette skal utløse krav om
sakkyndig vurdering. På denne måten kan hjelpen settes inn tidligere
og PP-tjenestens tid kan brukes mer direkte overfor elever og lærere
for å få til god tilpasset opplæring.
Disse medlemmer vil vise til
at KS under høringen 10. oktober 2011 om ungdomsskolemeldingen gjorde
komiteen oppmerksom på at departementet i overgangsprosjektet i
Ny GIV, ved å tillate avvik fra opplæringsloven, har lagt til rette
for at de involverte kommunene, kan organisere undervisningen for
de 10 pst. av elevene som har det svakeste karaktergrunnlaget til jul
i 10. klasse, bl.a. ved å samle dem i egne grupper eller på annen
måte gi dem en undervisning forskjellig fra den øvrige elever får. Disse medlemmer anser
dette som en innrømmelse fra departementets side av at dagens lovregler står
i veien for å kunne gi elever som trenger det, bedre tilpasset opplæring
uten å måtte gå den lange veien om utredning og søknad om spesialundervisning.
Disse medlemmer konstaterer at
KS finner det problematisk at innsatsen i Ny GIV er konsentrert
om siste halvår på ungdomstrinnet, og har merket seg at skoleeierne
etterlyser tidligere innsats. Disse medlemmer har
forståelse for at de virkemidler som Ny GIV rår over, ønskes satt
inn allerede i 8. klasse, for å kunne gi flest mulig elever en opplevelse
av mestring alle tre årene på ungdomsskolen.
Disse medlemmer mener større
fleksibilitet i undervisningsorganisering, basert på lokale og profesjonelle
vurderinger, er riktig vei å gå for at flere elever skal kunne finne
seg bedre til rette i skolen. Lærere og skoleledere må gis nødvendig handlingsrom
i det daglige uten å komme på kant med loven.
Disse medlemmer er kjent med
at kommuner og skoler har etablert opplæringstilbud ut av klasserommet
for elever som trenger et alternativ til vanlig undervisning. Disse
medlemmer mener det aktivt må stimuleres til slike tiltak,
når det er til elevens beste. Opplæringsloven må tilpasses en skolehverdag
som gir rom for dette. Et annet urimelig utslag av opplæringslovens bestemmelser
er, ifølge KS, at Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet
har kommet til at gjeldende lov ikke gir adgang til å opprette såkalte
innføringsklasser for elever som ikke forstår norsk. Dette til tross
for at slike klasser har vært vanlige siden 1980-tallet og har vært sett
på som en god måte å tilpasse opplæringen på for denne elevgruppen.
Disse medlemmer mener regjeringen
må ta initiativ til forsøk med et utvalg kommuner for å prøve ut
nye modeller for tilpasset opplæring, der hjelpen utløses raskt
og effektivt og minst mulig ressurser bindes opp i saksbehandling.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekt
i inntil ti kommuner der lærer og skoleleder på den enkelte skole,
i samråd med PP-tjenesten, bemyndiges til å ta beslutning om spesialpedagogiske
tiltak rettet mot enkeltelever.»
Komiteen har merket
seg at meldingen peker på at det er et gjennomgående poeng i den tilgjengelige
forskningen at gitte pedagogiske metoder og innsatsformer i seg
selv ikke nødvendigvis gir effekt, men at effekten avhenger av profesjonaliteten
som ytes i innsatsen. Dette underbygger betydningen av godt kvalifisert
personale i spesialundervisningen.
Komiteen har merket seg oppsummeringen
av følgeforskningen for Kunnskapsløftet knyttet til spesialundervising
i grunnskole og videregående opplæring, der det tegnes et bilde
av utydelige sakkyndige vurderinger og for generelle anbefalinger
om hvilket tilbud eleven bør få. Forskerne slår videre fast at uten
nødvendig faglig guiding får skolen og læreren en vanskelig oppgave
med å definere klare mål og støttetiltak ved utarbeidelse av elevens
individuelle opplæringsplan (IOP) – og det blir tilsvarende vanskelig
å evaluere om målene og tiltakene har fungert. Selv om mange skoleledere
likevel uttaler at det har blitt flere IOP-er, større tyngde i oppfølgingen
av IOP-ene og økt systematikk ved enkeltvedtak etter innføring av
Kunnskapsløftet, mener komiteen kvaliteten i saksbehandling
av spesialundervisning må forbedres og følges opp gjennom tilsyn
og tiltak departementet finner hensiktsmessig.
Komiteen mener likevel at det
er riktig å minske rapporteringsbyrden i skolen og avvikle den obligatoriske
halvårsrapporten for elever som får spesialundervisning. Tiden bør
etter komiteens oppfatning konsentreres om en kvalitativt bedre
IOP og at denne følges opp årlig med minst én samlet skriftlig vurdering
av elevens utvikling og som skal ligge ved IOP-en, som foreslått
i meldingen.
Komiteen vil fremholde at selv
om halvårsrapporten avvikles, så er det viktig at det innføres rutiner
for at læreren kontinuerlig kontrollerer at elever både med og uten
IOP har fått med seg det faglige innholdet i undervisningen.
Komiteen vil understreke betydningen
av at resultatene av kartleggingsprøver og nasjonale prøver virker
læringsstøttende, slik at ressursbruken ved gjennomføringen skal
kunne forsvares. Komiteen mener det er en utfordring
å sikre landets lærere og skoleledere kompetanse til å analysere
og etterbruke resultatene. Prøvenes formål må være å bygge opp under hver
enkelt elevs læring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til tidligere
representantforslag Dokument nr. 8:43 S (2010–2011) om tydeligere retningslinjer
for nasjonale prøver for å sikre sammenlignbare resultater mellom
skolene og at flest mulig elever deltar, jf. Innst. 203 S (2010–2011).
Komiteen vil vise
til at voksne har lovfestede rettigheter knyttet til grunnskoleopplæring
og videregående opplæring, jf. kapittel 4A i opplæringslova. Likevel
er det, som Riksrevisjonen har avdekket, mange kommuner som ikke
gir et slikt tilbud, og voksnes rettigheter er dårlig kjent. Komiteen legger
til grunn at regjeringen vil bidra til at alle kommuner heretter
oppfyller sine forpliktelser etter loven, i egen regi eller i samarbeid
med andre. Tilbudet må sikres for at voksne som har en rett og voksne
med spesialpedagogiske behov skal bli fanget opp og få hjelp. Komiteen mener dette
er et tiltak som kan bidra til at voksne med liten eller ingen tilknytning
til arbeidslivet skal kunne få hjelp til å komme ut av sine problemer og
bli deltagere i arbeidslivet.
Komiteen ønsker å understreke
behovet for å satse mer på leseferdigheter blant voksne. Det er positivt
at SSB høsten 2011 skal gjennomføre undersøkelsen PIACC (den internasjonale
undersøkelsen om lese- og tallforståelse) som skal kartlegge voksnes
ferdigheter. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling
(OECD) står bak undersøkelsen, hvor målet er at undersøkelsen skal
gi innsikt i hvordan ferdighetene og kompetansene påvirker den sosiale
og økonomiske situasjonen både for enkeltindivid og for landene.
Komiteen vil påpeke at det må
offensive tiltak til for å heve leseferdighetene til voksne med manglende
slike ferdigheter.
Komiteen vil understreke at det
er en stor utfordring å legge til rette for at alle voksne som har
behov for kompetanseheving i lesing, kan få tilbud om dette. For
voksne med sviktende lesekompetanse er det en reell fare for at
tilknytningen til arbeidslivet blir svak, og at evnen til å omstille
seg ikke vil være god nok.
Komiteen vil påpeke det faktum
at mange voksne med opplæringsrett fortsatt opplever at de ikke
får det opplæringstilbudet de har rett til og behov for. Det bør
derfor stimuleres til tettere samarbeid med fylker og kommuner med
særskilt kompetanse på dette feltet, for å sikre flere voksne med
manglende grunnleggende ferdigheter, opplæring av høy kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at grunnleggende ferdigheter for voksne er ett av hovedsatsingsområdene
i Prop. 1 S (2011–2012), jf. blant annet kap. 257 Program for basiskompetanse
i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Dokument
nr. 8:104 (2008–2009) og Dokument 8:41 S (2010–2011) hvor det ble
fremmet konkrete forslag for å heve leseferdighetene til voksne
som har behov for hjelp.