1.2.1 Normdannelse mot aksept av vold og terror

Komiteen mener den første strategien, normdannelse mot aksept av vold og terror, er viktig som et demokratisk og ukontroversielt virkemiddel med lave kostnader. Tore Bjørgo sier følgende om dette i sin bok «Forebygging av terrorisme og annen kriminalitet»:

«Den forebyggende mekanismen består her i å forsterke motforestillinger og normative barrierer mot bruk av vold og terrorisme, og å fjerne unnskyldninger og påskudd for å bruke vold. (…) Foreldre, skole og religiøse samfunn spiller hovedroller i å gi barn moralske holdninger og utvikle empati for andre mennesker.»

Komiteen understreker betydningen av å styrke familiens og de private fellesskapenes rolle for å sikre at hvert enkelt samfunnsmedlem opplever mer trygghet og solidaritet i hverdagen. Trygge enkeltmennesker og familier i trygge hjem skaper livskraft som bidrar til å skape et mer solidarisk samfunn, hvor mennesker tar ansvar for seg selv og andre. Sammen med en velfungerende velferdsstat med balanse mellom offentlig og privat ansvar, og hvor forandring gjennomføres for å forbedre det beste i samfunnet, bidrar dette til å forebygge sosiale problemer, sosial utstøting og at folk faller utenfor.

Komiteen viser til at mennesker i dag lever i mange ulike familiekonstellasjoner. Det er viktig å legge til grunn en politikk som fanger opp alle disse ulikhetene, ikke minst knyttet til at mange mennesker lever alene over lengre tid. Tilhørighet til vennefellesskap, frivillige organisasjoner og andre sosiale arenaer vil bety enda mer fremover.

Komiteen vil i denne sammenheng peke på den stadige økningen i bekymringsmeldinger og saker i barnevernet. Komiteen vil understreke at for å forebygge noen av de sakene som senere blir barnevernssaker er det viktig å se på tiltak som retter seg mot familien som helhet. Komiteen vil særlig vektlegge et godt helhetlig, forebyggende familiearbeid og et godt samarbeid med barnevern og tilgrensende tjenester for å ivareta barnas og familienes beste.

Komiteen vil understreke at å sikre alle barn en trygg omsorgssituasjon og stabile oppvekstvilkår er viktig for å forebygge problemer som ellers kan oppstå. Et godt og inkluderende oppvekstmiljø er også grunnleggende for å hindre marginalisering. En samlet innsats mot vold, mobbing, rus og rasisme er en forutsetning for dette arbeidet.

Komiteen mener skolen har et tosidig oppdrag: Skolen skal utdanne – og skolen skal danne. På samme måte som faktakunnskap må også verdier og holdninger læres. Komiteen mener samfunnet må ha arenaer for slik læring. Skolen er fortsatt fellesarenaen der sosial, kulturell og etisk læring skal og må ha sin rettmessige plass. Komiteen vil understreke at det har skjedd mye positivt i norsk skole det siste tiåret. Samtidig er det grunn til å etterspørre balansen og helheten i skolens oppdrag, ikke minst den danningsmessige dimensjonen.

Komiteen viser til at etter 22. juli har Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge sammen definert et sett kjennetegn på religiøs ekstremisme og utarbeidet en verktøykasse som menigheter og moskeer kan benytte seg av i arbeidet med å identifisere og motarbeide religiøst motiverte trusler, vold og annen ekstremisme. Komiteen vil understreke betydningen av at religiøse ledere fremholder at terror og voldsbruk er etisk uakseptabelt. Komiteen viser til Den norske kirkes og andre tros- og livssynsorganisasjoners mangeårige arbeid med religionsdialog som gir en særegen mulighet til å bidra til tillitsskapende arbeid mellom trossamfunn og folkegrupper i Norge. Disse gode relasjonene er viktige for holdningsskapende arbeid innad i kirken og i andre tros- og livssynsorganisasjoner, samt for bygging av vennskap, solidaritet og samhørighet med mennesker som tilhører andre tros- og livssynssamfunn.

Komiteen viser til at statsminister Jens Stoltenberg under rosemarkeringen i Oslo sa at det beste svaret på terroren 22. juli vil være at folk engasjerer seg i politikk og frivillige lag og organisasjoner. Det er komiteen enig i. Frivillighet og det sivile samfunn skaper møteplasser som bygger kjennskap og tillit mellom mennesker med forskjellig bakgrunn. Sterke fellesskap styrker demokratiet og hindrer radikalisering.

Komiteen mener hendelsene 22. juli gjør det viktigere enn noen gang å styrke frivilligheten og det sivile samfunn, slik at man motvirker ufrivillig ensomhet og oppnår alle de store gevinstene – både for enkeltmennesket og fellesskapet – av å være sammen og oppnå tillit til hverandre.

Komiteen understreker at erkjennelsen av frivilligheten og det sivile samfunns betydning må følges opp med nye og ambisiøse tiltak som legger forholdene til rette for en faktisk styrking av denne delen av samfunnet.

Komiteen vil påpeke at det ikke er en motsetning mellom en stor stat og en stor frivillig sektor. De skandinaviske landene kombinerer verdens høyeste sosiale kapital med store offentlige sektorer. Dette gjelder ikke minst i vårt eget land. Komiteen mener at den norske modellen med relativt små forskjeller skaper tillit mellom mennesker. Derfor er heller ikke forskernes råd for å stimulere frivillighet og sosial kapital nødvendigvis å trekke staten mest mulig tilbake. Staten må snarere være oppmerksom på frivillighetens karakter og betydning, støtte opp om den og gi den gode rammevilkår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at den nordiske velferdsmodellen har blitt en suksess fordi den er fundert på en kombinasjon av høy grad av sosial kapital, svært åpne økonomier, fleksible arbeidsmarked, godt utbygde velferdsstater, aktive frivillige sektorer, tillit mellom mennesker, balanse mellom offentlig og privat sektor og at de økonomiske forskjellene mellom mennesker ikke blir for store. I tillegg har vårt politiske system vært preget av en positiv konsensuskultur knyttet til å vedta reformer for å bevare og videreføre det beste i samfunnet. Alle partier og vekslende regjeringer har bidratt med viktige bidrag til å utvikle det Norge vi har i dag.

1.2.2 Avskrekking gjennom trussel om gjengjeldelse eller straff

Komiteen viser til den andre strategien som innebærer avskrekking gjennom trussel om gjengjeldelse eller straff. Som strategi for forebygging av terrorisme viser komiteen til at avskrekking baserer seg først og fremst på virkemidler som ulike former for maktbruk, først og fremst fengselsstraff. Komiteen viser videre til at i den nye straffeloven er den aller strengeste strafferammen på 30 års fengsel forbeholdt grove terrorhandlinger. Komiteen vil understreke at hovedhensikten med å åpne for en slik streng fengselsstraff er at den skal virke avskrekkende. Komiteen viser til at det også kan virke avskrekkende at spesialtrente kontraterrorstyrker kan bli satt inn mot terrorister.

Komiteen viser til at Norge ikke har ratifisert konvensjonen om kjernefysisk terrorisme fordi de nødvendige lovendringer ikke er satt i kraft. Komiteen viser videre til at den amerikanske presidenten har tatt spørsmålet opp med den norske statsministeren og bedt om at Norge ratifiserer konvensjonen. Komiteen er kjent med at Justisdepartementet arbeider med et lovforslag om ikraftsetting av de nødvendige lovbestemmelsene uavhengig av ikrafttredelse av den nye straffeloven 2005/2009, og understreker at dette arbeidet må skje så hurtig som mulig.

1.2.3 Avverging av planlagt terroranslag

Komiteen viser til den tredje strategien som gjelder avverging av planlagte terroranslag. Her er målet å hindre terrorister i å gjennomføre anslag gjennom å avsløre aksjoner i forkant. I den forbindelse er det relevant å vurdere om politiets etter-forskningsmetoder er gode nok, veid opp mot hensynet til personvern. Komiteen viser i den sammenheng til den videre behandlingen av Metodekontrollutvalget og til komiteens merknader under innstillingens kapittel om PST.

Komiteen vil også understreke at PST må ha tilstrekkelige ressurser til å overvåke ulike miljøer i et bredt forebyggende perspektiv. I den sammenheng imøteser komiteen en gjennomgang av ressurssituasjonen i PST.

Komiteen viser til at alle departementer utarbeider beredskapsplaner basert på det overordnede planverket Nasjonalt beredskapssystem (NBS). Dette systemet bygger på NATOs planverk og består av Sivilt beredskapssystem (SBS) og Beredskapssystemet for Forsvaret (BFF). Et nytt system, kalt Politiets beredskapssystem (PBS) ble utarbeidet i 2007 og er senere ajourført. PBS er fundamentet for en enhetlig og effektiv håndtering av så vel ordinære som ekstraordinære hendelser og kriser, og systemet skal blant annet bidra til en koordinert planlegging og innsats. PBS består av tre deler og forholder seg til så vel Sivilt beredskapssystem som til lover og overordnede styringsdokument i sin oppbygging.

Komiteen ser behov for ny instruks om departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap og Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, styrking av Justis- og beredskapsdepartementets tilsyn med underliggende etater og instanser, samt styrking av andre departementers arbeid med sikkerhet og beredskap. Komiteen har merket seg at regjeringen nedsatte en hurtigarbeidende gruppe for å gjennomgå Justis- og beredskapsdepartementets sikkerhets- og beredskapsoppgaver. Gruppen avga sin rapport 31. januar 2012.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget en videreutviklet og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep i Norge.»

Komiteen har merket seg at EU-kommisjonen de senere årene har utarbeidet handlingsplaner innen ulike sektorområder – blant annet på eksplosivområdet. EU vedtok en handlingsplan for å styrke sikkerheten med eksplosiver i 2008. Planen omfatter både såkalte ordinære eksplosiver og stoffer og stoffblandinger som kan brukes til å lage eksplosiver.

Komiteen har videre merket seg at arbeidet med å forebygge og begrense tilgangen til eksplosiver for sivilt bruk har pågått i Norge i flere år. I den forbindelse er det blant annet gjennomført en rekke regelverksendringer, tilsyn og veilednings- og informasjonsarbeid. Det har videre vært kontakt mot andre myndigheter og relevante næringsaktører. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har også deltatt i nasjonale og internasjonale fora på området. Blant annet har det siden 2004 blitt gjort en rekke innstramminger i forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (eksplosivforskriften).

Komiteen viser til justisministerens redegjørelse hvor han sa:

«slik jeg ser det er det helt avgjørende med gode arbeidsformer og analyser (...), samt et godt nasjonalt og internasjonalt samarbeid med alle relevante aktører.»

Komiteen viser videre til PST sin åpne trusselvurdering for 2012 hvor det står:

«personene i de ekstreme islamistiske nettverkene er involverte i aktiviteter av mer operativ karakter enn tidligere. Flere av disse personene reiser til konfliktområdene for å få trening, kamperfaring og møte internasjonale kontakter. Slike opphold kan påvirke den enkeltes ønske og evne til å planlegge terrorhandlinger her i landet.»

Komiteen tar PST sin bekymring og justisministerens utfordring «til bred debatt om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme» i et «godt og nasjonalt og internasjonalt samarbeid med alle relevante aktører» på alvor og understreker betydningen av at arbeidet knyttet til tilsyn, informasjon, kontakt med relevante aktører og deltakelse i nasjonale og internasjonale fora også i tiden fremover skal ha prioritet.

1.2.4 Øvrige strategier

Komiteen viser til at inkapasitering av (potensielle) terrorister har som mekanisme å hindre ondsinnede aktører fra å begå kriminelle handlinger gjennom bruk av innesperring eller fysisk «uskadeliggjøring» som virkemiddel. Komiteen viser videre til at å frata terrorister nødvendige innsatsmidler, for eksempel gjennom beslag av våpen, sprengstoff eller penger som skal finansiere terroraksjoner, også er en form for inkapasitering.

Når det gjelder beskyttelse av sårbare mål, viser komiteen til omtale av dette temaet under eget hovedpunkt «Beskyttelse av utsatte objekter».

For å kunne redusere skadevirkninger fra terrorhandlinger vil komiteen understreke at det forebyggende aspektet i denne strategien ligger i at en effektiv kriserespons må være planlagt, samordnet og trent på forhånd, før en eventuell terrorhendelse skjer. Komiteen vil peke på at angrepene 22. juli viser at kriseresponsen må planlegges bedre, samordnes bedre og det må trenes mer.

For å få best mulig utbytte av trening og øvelser er det viktig at det er en kultur for evaluering, læring og endring i nød- og beredskapsetatene.

Komiteen viser til at strategien for å redusere gevinstene fra terrorhandlinger innebærer å begrense måloppnåelsen til terroristene, enten dette dreier seg om at de ønsker å få oppmerksomhet og formidle et budskap (kommunikasjon), skape frykt og handlingslammelse (krisemaksimering) eller få myndigheter eller andre til å gi etter for bestemte krav (utpressing). Den forebyggende mekanismen består i å gjøre det mindre attraktivt for andre potensielle terrorister å gjenta en aksjonsform som viser seg ikke å gi det ønskede utbyttet.

Komiteen vil peke på at årsakene til framvekst av voldelig radikalisering og terrorisme i et samfunn er sammensatte. Det er derfor avgjørende at forebyggingstiltakene er vide og inkluderer både sosial integrering og politiske grep.

Komiteen viser til at strategien for å få terrorister til å slutte med terrorisme handler om å få enkeltpersoner og grupper involvert i terrorisme til å avslutte sin deltakelse i slike aktiviteter – gjerne omtalt som exit-prosesser.