Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at stortingsforliket om rovviltpolitikken fra juni 2011 viderefører
den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes interesser samtidig
som man skal sikre en bærekraftig forvaltning av rovviltet. Rovviltforliket
øker handlingsrommet for måloppnåelse for vern av rovvilt og mulighet
for næringsmessig beitebruk, og legger til rette for redusert konfliktnivå gjennom
styrking av regional forvaltning, justering av bestandsmålet for
bjørn, økt offentlig ansvar for bestandsreguleringer og skadefelling,
økt forutsigbarhet for næringsmessig tradisjonelt beitebruk i prio-riterte
beiteområder, samt nødverge for hund.
Det vises videre til at det også i regjeringsplattformene
fra 2005 og 2009 er nedfelt konkrete tiltak med sikte på å redusere
rovviltkonflikten, særlig når det gjelder sau og rein. På tross
av oppfølging av tiltakene gjennom satsing på forebyggende tiltak,
effektiv skadefelling, bedre bestandsdata m.m., viser statistikken
over erstatningsutbetalinger at det fortsatt er betydelige utfordringer. Flertallet merker
seg at regjeringen i meldingen varsler at den vil følge opp det
brede forliket i Stortinget om rovviltforvaltningen, og støtter
dette. Flertallet er opptatt av at regjeringen må
legge til rette for forsvarlig forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift
basert på utmarksbeite generelt, og når det gjelder den til enhver
tid gjeldende rovviltpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er en viktig målsetting
å redusere konfliktnivået knyttet til forvaltning av rovdyrbestander
i Norge. Disse medlemmer peker på at det de siste
årene har vært et betydelig konfliktnivå i mange deler av landet
knyttet til rovdyrbestandene. I flere lokalsamfunn i de deler av
landet som er innenfor forvaltningssonene for rovviltbestandene
har det vært en følelse av å ha blitt overkjørt av storsamfunnet ved
at de har måttet betale hele prisen for å ha levedyktige rovviltbestander.
Manglende muligheter til å kunne ta ut rovdyr som oppfører seg truende
eller gjør skade har gitt en følelse av maktesløshet som reduserer
livskvaliteten.
Disse medlemmer har merket seg
at beiteinteresser og tradisjonell bruk av utmarka til husdyrproduksjon
opp mot rovvilt har vært svært konfliktfylt i de berørte områdene.
Det er åpenbart at særlig med hensyn til ulv, men også når det gjelder
andre rovdyr at når konsentrasjonen blir for stor, blir det et høyt
konfliktnivå. Det er et faktum at rettighetene har gått tapt innen
visse områder.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til den pågående rettssaken som Dørum/Kleiva i Elverum har anket
til Høyesterett, med støtte fra bl.a. Elverum kommune, en sak som
klart viser at for de mest berørte områdene arter rovviltpolitikken
seg som en fortrengningspolitikk uten erstatning av rettigheter. Disse
medlemmer finner det underlig at regjeringen ikke på noe
tidspunkt har tatt opp disse sidene ved rovdyrpolitikken med Stortinget.
Disse medlemmer peker på at bruk
av utmarksbeite har svært lange tradisjoner og er en naturlig og
viktig del av ressursgrunnlaget i store deler av Norge. For å forsøke
å avbøte dette tapet har myndighetene igangsatt gjerdeprosjekter
og omstillingstiltak. Gjerder er massive og tunge inngrep i naturen
som åpner for helt nye konflikter og som også ødelegger mye natur
som ellers ikke har tekniske inngrep. Dette gjøres uten konsekvensanalyser
i forhold til andre interesser. Omstillingstiltak har i tillegg
ført til at enkelte brukere får utbetalt millionbeløp for å endre produksjon,
mens andre som bare gir opp, ikke får noen form for erstatning.
Disse medlemmer viser til at
det i rovviltforliket var enighet om at Norge etter Bern-konvensjonen
har en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene
i norsk natur, samtidig som det er viktig å sikre levedyktig næringsvirksomhet
i landbruket i områder med rovvilt. Det er en utfordring å ivareta
begge delene av denne todelte målsettingen uten at konfliktene mellom
dem blir større enn nødvendig. Disse medlemmer peker
på at det å ha dyr på utmarksbeite i prioriterte rovdyrområder er
vanskelig uten at det oppstår konflikter. Samtidig er det viktig
at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial
i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at det i rovviltforliket fra 2011 står følgende om rovvilt og
beitenæringene:
«Det er et felles mål at tapstallene for beitenæringen
må ned. Soneinndelingen må forvaltes tydelig. I prioriterte beiteområder
skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i
slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra
til å effektivisere slikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd.
I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner
basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og
omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet.
Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i
prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»
Disse medlemmer peker på at rovviltforliket fra
2011 var et viktig vedtak for å redusere konfliktnivået knyttet
til den todelte målsettingen om aktive utmarksnæringer og forvaltning
av rovdyrbestandene, blant annet ved en styrking av det lokale selvstyret
gjennom de regionale, folkevalgte rovviltnemndene. Det er imidlertid viktig
for å redusere konfliktnivået at det er tillit mellom den berørte
lokalbefolkningen og rovviltforvaltningen. Disse medlemmer har dessverre
merket seg at det igjen er oppstått en konflikt knyttet til forvaltningens
metoder for registrering av rovviltbestandene. Som følge av dette
har Miljøverndepartementet overprøvd beslutninger om fellingskvoter
for gaupe i flere av de regionale rovviltnemndene. Disse
medlemmer forventer at regjeringen raskt finner en løsning
på denne problemstillingen i tråd med rovviltforliket, slik at lokalbefolkningen
har tillit til de bestandsmål rovviltforvaltningen presenterer.