Jeg viser til komiteens brev av 19. april der
det bes om svar på følgende 2 spørsmål:
Hva er det som begrunner
at sæddonasjon er et unntak fra prinsippet om menns ansvar for egne barn?
Begrunnelsen for at sæddonor ikke skal dømmes til
å ta ansvar eller bli pålagt et juridisk farskap er en følge av
reglene i bioteknologiloven om assistert befruktning. Assistert
befruktning krever samtykke fra kvinnens ektefelle eller samboer, og
det er naturlig å plassere farskapet hos den som samtykker. Tilsvarende
gjelder medmorskap. I de tilfellene sædgiver ikke er ektefellen eller
samboren er det ofte en utenforstående (lege) som bestemmer hvilken
sæd som skal benyttes, og det vil være helt uhensiktsmessig dersom
sædgiver i slike tilfeller skulle bli tilkjent farskapet, med de
plikter og rettigheter som følger. Barneloven § 9, fjerde og femte
ledd gir regler om fastsetting av farskap etter assistert befruktning,
hvor det fremgår at sædgiver ikke kan dømmes til far.
Hva betyr resonnementet
i spørsmål nr 1 for hvordan menn bør ivareta sitt ansvar? Herunder,
i tilfelle der barn unnfanges uten at det er et etablert forhold
mellom foreldrene, eller der forholdet tar slutt, og der mor får
seg en ny partner under svangerskapet eller i barnets første leveår.
Betyr statsrådens resonnement at det da ikke er behov for at far
tar medansvar for omsorgen? Er det utelukkende på grunn av behovet
for to juridiske foreldre at far bør følge opp?
Mitt resonnement er at den som har samtykket
til assistert befruktning må påta seg farskapet, og ikke sæddonor.
Jeg kan ikke se at mitt svar i brev av 27. mars kan tolkes slik
at det er utelukkende på grunn av behovet for to juridiske foreldre
at far bør følge opp. Lovgivning legger til rette for god kontakt
med begge foreldre, uavhengig av om barnet bor sammen med dem eller
ikke. Som påpekt i mitt brev tar far en større del i barnets oppvekst
og omsorg for barnet i dag enn for noen tiår tilbake. Men det er
jo slik at noen barn bor sammen med bare den ene av foreldrene,
og hvor barnets juridiske far ikke tar del i omsorgen for barnet.
Mange barn har dessuten en sosial far som ikke har noen formelle
juridiske plikter overfor barnet, men som likevel stiller opp i
forhold til å gi barnet god omsorg. Foreldrenes formelle plikt
til å oppdra og å forsørge barnet, gi det omsorg og omtanke pålegges
de eller den som har foreldreansvaret. Følgene av et juridisk farskap/medmorskap
er et medansvar for barnet, gjennom blant annet underholdsplikt
og at barnet har arverett etter far. Barnet har også rett til samvær
med den forelderen det ikke bor sammen med.