I meldingen legger regjeringen fram sine mål
og tiltak for en helhetlig rusmiddelpolitikk. Målet er å redusere
negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner, for tredjepart
og for samfunnet og bidra til flere friske leveår for befolkningen.
Gjennom en egen strategi for økt kompetanse og bedre kvalitet vil
regjeringen styrke kunnskap om rusproblematikk. Det understrekes
at barn, unge, pårørende og mennesker med særlig omfattende hjelpebehov
må vies oppmerksomhet, og at tilbudet til de tyngst rammede skal
styrkes. En egen strategi mot overdoser skal bidra til å redusere
overdosedødsfall.
Det framholdes at skader og problemer påført andre
enn den som drikker, såkalt passiv drikking, er omfattende og får
for lite oppmerksomhet. Økt kunnskap om og fokus på skadevirkninger
skal være en viktig del av det forebyggende arbeidet.
Regjeringen vil fortsatt føre en restriktiv
alkohol- og narkotikapolitikk og vil ikke legge opp til ordninger
som medfører legalisering av narkotika. Regjeringen foreslår kriminalisering
av besittelse og bruk av dopingmidler.
Det vektlegges at mennesker med rusproblemer skal
møtes med respekt og gis tilpasset hjelp og rehabilitering framfor
straff, og alternative straffereaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd
vil bli vurdert. Hjelp skal tilbys uten at det stilles krav om rusfrihet,
samtidig som rusfrihet skal være et mål for de fleste. Den enkelte skal
medvirke i utforming av tjenestene.
Regjeringen mener at tilbudet til dem som har rusproblemer,
best gis innenfor det ordinære hjelpeapparatet.
Regjeringen vil legge særlig vekt på fem områder:
Forebygging og tidlig
innsats
Samhandling
Økt kompetanse og bedre kvalitet
Hjelp til tungt avhengige – reduksjon av
antall overdosedødsfall
Innsats for pårørende og mot passiv drikking
I meldingen beskrives utviklingstrekk i alkohol- og
narkotikapolitikken, planer på rusfeltet, skader av rusmiddelbruk,
omfang og utbredelse av rusproblemer, herunder rusmiddelbruk og
rusproblemer i det samiske samfunnet. Det er et mål å bidra til
et mer likeverdig tjenestetilbud til den samiske befolkningen gjennom
økt kunnskap og kompetanse i samisk språk og kultur.
Det gis en oversikt over de viktigste milepælene i
rusmiddelpolitikken og korte omtaler av de mest sentrale dokumentene.
Det understrekes at Samhandlingsreformen skal være retningsgivende
for innsatsen mot rusproblemer, og prinsippene i Nasjonal helse-
og omsorgsplan (2011–2015), folkehelseloven og lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester omtales. De framtidige utfordringer når det
gjelder å forebygge og redusere rusproblemer i samfunnet, beskrives.
Det framholdes at rusforebygging i første rekke handler
om et inkluderende samfunn med trygge bomiljø, arbeidsmuligheter,
et godt arbeidsmiljø, gode oppvekstvilkår og fritidstilbud, utjevning
av sosiale helseforskjeller, tiltak som hindrer marginalisering,
og innsats for å forebygge frafall i skolen.
Regjeringen vil legge fram en tverrdepartemental
folkehelsestrategi i 2013 som skal sikre at framtidig politikkutforming
i alle sektorer i større grad ivaretar helsehensyn og er i samsvar med
overordnede mål på folkehelseområdet. Det påpekes at rusmiddelpolitikken
må ses i sammenheng med både folkehelsestrategien og den generelle
arbeids- og velferdspolitikken.
Det uttales at universelle virkemidler som begrenser
tilgjengelighet og etterspørsel, er svært effektive for å redusere
alkoholrelaterte skader og avhengighet, og at mye tyder på at det
samme gjelder også for andre rusmidler. Det understrekes at universelle
virkemidler må understøttes av supplerende individrettede tiltak
som er kunnskapsbaserte.
Ansvaret for det rusforebyggende arbeidet er
i stor grad lagt til kommunene. Etter alkoholloven er kommunene
pålagt å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan, og de oppfordres
til å utarbeide en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan som
også omfatter andre rusmidler. Regjeringen mener det er viktig at
kommunepolitikerne bevisstgjøres det kommunale ansvaret, og at det
ses helhetlig på tiltak for å redusere skadevirkningene av rusmiddelbruk.
Det framholdes at kommunene må ha oversikt over eventuelle utfordringer
knyttet til bruk av dopingmidler, og at rusmiddelpolitisk handlingsplan er
et mulig sted der kommunene kan drøfte dette.
Regjeringen vil:
Redusere rusrelaterte
problemer og konsentrere den forebyggende innsatsen om effektive virkemidler
Prioritere tidlig innsats, arbeidsinkludering,
regulatoriske og befolkningsrettede virkemidler og vektlegge hensynet
til dem som utsettes for passiv drikking
Det framholdes at omfanget av problemer og skader
øker med det totale forbruket, og at det å begrense tilgjengeligheten
til rusmidler har positiv effekt både på totalforbruk og på skadeomfang.
Det redegjøres for strategier for å regulere tilgjengeligheten til
rusmidler. Strategiene omfatter reguleringer og restriksjoner på
salg og skjenking av alkohol, alkoholavgifter, vinmonopolordningen,
aldersgrenser, reseptordningen for legemidler, forbud mot narkotika
og kontrolltiltak mot ulovlig omsetning av rusmidler. De fleste
regulatoriske tiltak har som mål å redusere tilgjengeligheten og
dermed påvirke holdninger og etterspørsel.
Regjeringen vil rette særskilt oppmerksomhet mot
at omsetningen av vin er mer enn fordoblet de siste 20 årene, og
at en betydelig og økende del av salget er knyttet til større forpakninger (pappvin).
Regjeringen mener at kommunen er nærmest til å
se de særskilte lokale utfordringene og tilpasse bruken av blant
annet bevillingsinstituttet til lokale forhold. Det gjelder både
overordnet alkoholpolitikk i kommunen og i enkeltsaker. Regjeringen
vil fortsatt legge til rette for at kommunene skal ha tilgjengelig
verktøy og få bistand i utviklingen av en forsvarlig alkoholpolitikk.
Det vil bli vurdert om det på enkelte områder er behov for å stramme
inn på de statlige rammene.
Regjeringen mener at rammene for salgs- og skjenketider
fortsatt skal fastsettes av staten. Innenfor disse rammene skal
hver enkelt kommune vurdere hvilke salgs- og skjenketider som skal
gjelde i kommunen. Etter regjeringens syn er det svært viktig at
kommunene differensierer skjenketidene slik alkoholloven gir anledning
til.
Det framholdes at forbrukerne bør kunne forvente
informasjon om innholdet i alle varer, og at dette også gjelder
alkoholholdige drikkevarer. Det uttales at innholdsmerking bør vurderes
som et forbrukerpolitisk tiltak. Det vises til at innholdsmerking
blant annet kan vise at de alkoholholdige drikkene inneholder mye
sukker, og regjeringen mener at det bør arbeides for å innføre krav
til slik merking også av alkoholholdig drikk.
Regjeringen vil være en pådriver for og arbeide internasjonalt
for fortsatt oppmerksomhet om spørsmål som gjelder alkoholreklame.
Reaksjonene ved brudd på reklameregelverket
er krav om retting, tvangsmulkt eller straff i form av bøter eller
fengsel. Regjeringen vil vurdere om det bør innføres mer hensiktsmessige
reaksjonsalternativer ved brudd på regelverket, for eksempel overtredelsesgebyr.
Regjeringen vil følge den videre utviklingen
på taxfree-området nøye.
Regjeringen vil:
Opprettholde et differensiert
system hvor alkoholsterke drikker og andre drikker med særlig skadepotensial
reguleres strengere enn andre produkter
Opprettholde bevillingssystemet og sikre
ansvarlig alkoholhåndtering i kommunene, herunder at beruselsesnivået
senkes og overholdelse av aldersgrensene sikres
Opprettholde de statlige normal- og maksimaltidene
for salg og skjenking av alkoholholdig drikk
Tydeliggjøre muligheten for, og stimulere
til aktiv bruk av, differensierte skjenketider
Øke kravene til kommunenes kontroll med
bevillinger
Utarbeide forskrift med nasjonale krav
til kommunenes reaksjoner ved brudd på alkoholloven
Etablere en nasjonal norm/standard for
god kontrollvirksomhet
Opprettholde vinmonopolordningen
Fortsatt bruke alkoholavgifter som et virkemiddel
for å redusere alkoholforbruket og dermed skadevirkningene av alkoholbruk
Sikre overholdelse av aldersgrensene for
alkoholholdig drikk
Informere om alkoholens skadevirkninger
og arbeide for at alkoholholdig drikk merkes med ingrediens- og
energiinnhold
Opprettholde og sikre etterlevelse av et
strengt og medienøytralt reklameforbud
Følge med på omfanget av den uregistrerte
omsetningen og vurdere behovet for tiltak
Fortsette arbeidet for at alkohol som folkehelseutfordring
settes høyt på den internasjonale dagsordenen
Regjeringen ser det ikke tilstrekkelig godtgjort at
avkriminalisering og/eller legalisering vil redusere narkotikaproblemene,
og vil opprettholde forbudet mot besittelse og bruk av narkotika.
Det framholdes at dette ikke er til hinder for å benytte alternative
straffereaksjoner. Utgangspunktet er at narkotikaavhengighet skal
betraktes som et helseproblem og møtes med hjelp.
Regjeringen vil:
Bidra til at lavinntektsland
og mellominntektsland får faglig bistand til etablering av regulatoriske
virkemidler
Opprettholde forbudet mot narkotika
Sikre målrettet arbeid for å avdekke og
begrense organisert narkotikakriminalitet og øke mengden beslaglagt
stoff på det norske markedet
Målrette innsatsen for å hindre grensepassering av
ulovlig narkotika og valuta
Utvikle regelverk og rutiner som raskere
identifiserer og regulerer nye stoffer med misbrukspotensial
Sørge for bedre oversikt over internett
som markedsplass for nye rusmidler og gjøre stoffene betydelig vanskeligere
å importere
Sørge for at faktabasert informasjon om
rusmidler og deres skadevirkninger er tilgjengelig på Internett.
Ta en aktiv rolle i det internasjonale
narkotikasamarbeidet, motarbeide organisert kriminalitet og medvirke
til redusert dyrking, tilvirkning, distribusjon og omsetning av
narkotika og bidra med økt bruk av norske bistandsmidler til alternativ utvikling
Med vanedannende legemidler menes legemidler
som kan resultere i en avhengighetstilstand hos pasienten. Totalsalget
av vanedannende legemidler var jevnt økende i perioden 1995 til 2005,
men veksten har flatet ut de siste årene.
Det framholdes at den største andelen av vanedannende
legemidler blir forskrevet og brukt på forsvarlig og legalt vis,
men mye omsettes og brukes illegalt. Dette omfatter forskrevne legemidler
som videreselges, og legemidler som er ulovlig innført via Internett-handel
og annen smugling.
Privatpersoners import av potensielt farlige,
ulovlige legemidler øker. Det er startet et arbeid med å utrede
lovhjemmel for beslaglegging og destruksjon av ulovlig innførte
legemidler. Det vil også bli vurdert om reglene for privatimport av
legemidler ved forsendelse innen EØS-området bør endres.
Regjeringen vil:
I dag er ikke bruk og besittelse av dopingmidler rammet
av lovgivningen. Det er bare den organiserte idretten som forbyr
bruk.
Regjeringen vil:
Regjeringen vil:
Legge prinsippet
om «helse i alt vi gjør» til grunn i alle relevante sektorer for
å forebygge rusmiddelrelaterte problemer
Legge oppdatert kunnskap om risikofaktorer
til grunn for rusmiddelpolitikken
Intensivere den selektive forebyggingen
for at alle som trenger det skal få god hjelp i en tidlig fase og
på rett nivå
Videreutvikle det tverrdepartementale og
tverretatlige samarbeidet om forebyggende innsatser for å sikre
sammenhengende tiltak og unngå dobbeltarbeid
Videreføre stimuleringen av de lokale samarbeidsstrukturene
politiråd og Samordning av lokale tiltak (SLT)
Fortsatt stimulere til rusfrie og gode
fritidstilbud, og sørge for gode vilkår for frivillighet
Videreføre arbeidet for å hindre bruk av
rusmidler i trafikken, herunder vurdere skjerping av promillegrensene
til sjøs
At den rusforebyggende innsatsen på ulike
sektorer og nivåer skal ha et tydelig arbeidsperspektiv med inkludering
i arbeidslivet som et viktig mål
At flest mulig arbeidstakere og studenter
skal være omfattet av en ledelsesforankret rusmiddelpolitikk
Videreutvikle strategier for en familiebasert forebyggende
og holdningsskapende innsats
Gi gode barnehagetilbud hvor barn med særlige behov
identifiseres og følges opp
Samordne skolens forebyggende arbeid basert på
tilnærminger som har faglig og forskningsmessig belegg
Videreutvikle opplysnings- og holdningsskapende
arbeid, ved aktivt å ta i bruk interaktive tjenester
Satse på målrettede og helhetlige informasjons- og
holdningstiltak.
Det understrekes at mennesker med rusproblemer
er ulike som befolkningen ellers, og at hjelpebehovene varierer
mye. Status og utfordringer i det samlede tjenestetilbudet og innsatsen
som har vært iverksatt på rusfeltet, omtales, og tiltak for å sikre
helhetlige og tilgjengelige tjenester drøftes.
Det vises til at en oppdatering av rusreform-evalueringen
tyder på at samhandlingen mellom forvaltningsnivåene, de spesialiserte
tjenestene til personer med rusproblemer, og kommunale tjenester
ikke fungerer godt nok, og at hjelpetilbudet oppleves som fragmentert.
Det skal legges til rette for å styrke kommunale tjenester,
kombinert med en tilgjengelig, desentralisert og understøttende
spesialisthelsetjeneste. Det framholdes at bidrag fra flere sektorer er
helt nødvendig for at personer med rusproblemer skal få et helhetlig
tilbud.
Det vektlegges at oppfølgingen av personer med rusproblemer
i hovedsak skal skje gjennom de ordinære helse- og velferdstjenestene.
Målet er at tjenester for personer med rusproblemer skal gi mulighet
for god helse, mestring og en verdig livssituasjon.
Regjeringen vil:
Bidra til at Samhandlingsreformens
mål etterleves også på rusfeltet
At framtidens tjenestetilbud skal være
tilgjengelig, kunnskapsbasert, individuelt tilpasset, samordnet
og kontinuerlig
Styrke kvaliteten på allmennlegetjenestene
som tilbys i kommunene
Videreutvikle omsorgstjenestene i tråd
med Omsorgsplan 2015
Videreføre en ordning med tilskudd til
kommuner der formålet er å stimulere til at flere kommuner kan ansette
psykologer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
Bidra til at flere kommuner etablerer frisklivssentraler
Legge til rette for at flere mennesker
med rusproblemer og/eller psykisk sykdom får tilbud om et egnet
og langsiktig botilbud, og gi høy prioritet til personer med oppfølgingsbehov
innenfor tilskudd til utleieboliger som Husbanken forvalter
Bidra til at boligmodeller med overføringsverdi spres
og gjøres tilgjengelig for kommunene
Iverksette en spesifikk innsats rettet
mot den økende andelen unge bostedsløse, innenfor rammen av pågående
arbeid for å bekjempe bostedsløshet.
Bidra til god samordning av kommunerettede
tilskudd for å styrke kompetanse og kvalitet i tjenester hvor personer
med rusproblemer inngår som en av målgruppene
Styrke kompetanse og kvalitet i arbeids-
og velferdsforvaltningen for å legge til rette for gode arbeidsrettede
løp for personer med rusproblemer
Vurdere behovet for mer målrettede tiltak
overfor levekårsutsatte grupper, herunder unge utenfor arbeidslivet
med rusproblemer
Videreføre den arbeidsrettede innsatsen
overfor personer med psykiske problemer, også rusproblemer, etter
at strategiplan Arbeid og psykisk helse ble avsluttet i 2012
Kartlegge nærmere tannhelseforholdene hos
rusavhengige for å vurdere om de tiltakene som er satt i gang, har
ført til forbedring
Legge distriktspsykiatriske sentre til
grunn som nøkkelstruktur for videre utvikling av spesialisthelsetjenester
ved rus- og avhengighetslidelser der lokale og regionale forhold
tilsier det
Stimulere til utstrakt bruk av fleksible
behandlingstiltak for å fange opp personer med samtidig rusproblemer
og psykiske lidelser – herunder utvide tilbudene om brukerstyrte
plasser både innen det psykiske helsevernet og innen tverrfaglig
spesialisert behandling
Legge til rette for å samle eksisterende
funksjoner og lokale tjenester gjennom samarbeidsavtaler mellom
regionale helseforetak/helseforetak og kommuner og gjennom oppdragsdokumenter
til regionale helseforetak
Utvikle tjenester som gir mulighet for
god helse, mestring og en verdig livssituasjon uten at det etableres
noen særomsorg for personer med rusproblemer
Videreutvikle LAR som ett av flere mulige
behandlingstilbud og sikre likeverdig og rask tilgang til hjelp,
helhetlig oppfølging og forsvarlig og mindre inngripende kontrolltiltak
ved behov
Vurdere hensiktsmessige tilbud om lavterskel-LAR
for den mest hjelpetrengende gruppen opiatavhengige med sammensatte
sykdommer
At oppfølgingen av personer med rusproblemer som
har som mål å gi tilgjengelige og helhetlige tjenester, i hovedsak
skal skje gjennom de ordinære tjenestene
Spre og implementere gode erfaringer fra forsøket
med koordinerende tillitsperson
Opprettholde og bidra til forutsigbarhet
og langsiktighet i samarbeidsavtalene mellom private tjenesteytere
og de regionale helseforetakene
Knytte de private institusjonene tettere
opp til de offentlige tjenestetilbudene, og i større grad stille
krav om rapportering, kvalitet og integrering med øvrige tjenester
Målrette tilskuddsordningen til frivillig
arbeid
I meldingen drøftes tiltak for barn som pårørende
til rusavhengige foreldre, tiltak for særlig sårbare barn, som barn
født med alkoholskader og barn født av kvinner som har brukt metadon
eller subutex under svangerskapet, samt tvang overfor gravide rusavhengige.
Forebyggende tiltak som informasjonstiltak overfor gravide og tiltak
for raskere å fange opp gravide med rusproblemer, omtales. For barn
med rusavhengige foreldre vil brukererfaringer og levekårsundersøkelse
bli vektlagt når tiltakene skal videreutvikles. Kunnskap om forebygging av
rusmiddelskader hos barn skal styrkes.
Regjeringen vil:
Fortsette arbeidet
med å informere om og motivere kvinner til å være avholdende fra
rusmidler under svangerskapet
Styrke kunnskapen om forebygging av rusmiddelskader
hos barn
Gjennomføre en levekårsundersøkelse og
legge denne til grunn for videre tiltak for barn med rusavhengige
foreldre
Bidra til raskere intervensjon overfor
gravide rusavhengige og gjennomføre tiltak for i større grad å fange
opp gravide med alkoholproblemer.
Det understrekes at pårørende er en viktig ressurs
for personer med rusproblemer og for helse- og omsorgstjenesten.
Regjeringen mener pårørende skal få veiledning og råd fra helse-
og omsorgstjenestene. Det framholdes at helse- og omsorgstjenestene
må være oppmerksomme på at pårørende kan ha egne behov som må ivaretas.
Regjeringen vil:
Videreføre utvikling
av lærings- og mestringstilbud til pårørende av rusavhengige og
personer med psykiske lidelser
Videreføre støtten til pårørendesentre
og til frivillige organisasjoners arbeid med pårørende
Utarbeide nasjonal plan for selvhjelp for
rusavhengige og deres pårørende
Oppdatere veilederen «Pårørende som ressurs» for
pårørende til personer med rusproblemer og en pårørendeguide om
taushetsplikt
Gjennomføre en levekårsundersøkelse om pårørende
og voksne barn av rusavhengige og legge denne til grunn for videre
tiltak
Basert på erfaringer i Oslo, Bergen, Trondheim og
andre europeiske byer vil regjeringen sørge for at kommunene og
politiet tilbys kompetanse og veiledning i innsatsen for å hindre
åpen bruk og omsetning av narkotika.
Regjeringen vil:
Redusere problemene
med åpne russcener lokalt gjennom nasjonale anbefalinger
Videreføre tilbud om helsehjelp til personer
med rusproblemer, som alternativ til tradisjonell straff
Redusere antall overdosedødsfall gjennom
godt forebyggende arbeid, kompetanseutvikling og en trygg ambulanse-
og legevakttjeneste forankret i en nasjonal femårig strategi mot
overdosedødsfall
Videreføre skadereduserende tiltak som
lavterskel helsetilbud for rusavhengige
Sikre at sprøytebrukere tilbys hivtest
ved avrusning og i behandlingsinstitusjon
Styrke integrasjon og samhandling mellom
infeksjonsmedisinsk behandling og tjenester for personer med psykiske
helse- og rusproblemer
Øke bevisstheten om koblingen mellom høyt forbruk
av rusmidler og risiko for hivsmitte i grupper med høy forekomst
av hiv
Stimulere til et tilgjengelig og helhetlig
hjelpetilbud slik at den enkelte fanges opp, gis mulighet for videre
behandling og oppfølging, og med reduksjon av helseproblemer, overdoser
og overdosedødsfall som et sentralt mål for det samlede tilbudet
Ikke innføre en prøveordning med heroinassistert
behandling på det nåværende tidspunkt, men følge nøye med på utviklingen
internasjonalt
Det framholdes at bruk av tvang er en av de
vanskeligste etiske og faglige utfordringene i helse- og omsorgstjenesten.
Regjeringen vil:
Bidra til bedre praktisering
av tvangsbestemmelsene og økt brukermedvirkning gjennom rundskriv,
oppdatering av handlingsveileder, opplæring og styringsinformasjon
Sikre mer forskning og dokumentasjon om
bruk av tvang, spesielt når det gjelder gravide rusavhengige og
deres barn
Det vises til at Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015)
slår fast at styrkingen og utviklingen av kompetanse, kunnskap og
kvalitet på rusfeltet skal fortsette. Dette gjelder særskilt kompetanse
for behandling av rusavhengige i kommunene og behovet for å se fagområdet
rus i sammenheng med psykisk helse-feltet. Målet er å øke kompetansen
om rus, avhengighet og psykisk helse i alle sektorer.
Gjennom «Kvalitetsløftet rus og psykisk helse» vil
regjeringen bidra til å styrke og videreutvikle kunnskap, økt kompetanse
og bedre kvalitet. Dette skal skje innenfor tre innsatsområder:
Rekruttering og kvalifisering av personell
Ledelse
Videre- og etterutdanningstilbud
Etablering av legespesialitet i rus- og
avhengighetsmedisin
2. Bedre grunnlag for
styring, kunnskap om helseutfordringer og behandling
Arbeide planmessig
for å fremskaffe tilfredsstillende data på rusmiddelområdet i folkehelseprofilene,
inkludert indikatorer for rusmiddelbruk og skade
Videreføre og styrke det langsiktige utviklingsarbeidet
for å innhente kvalitativt gode lokale og nasjonale styringsdata
Videreutvikle kvalitetsindikatorer for
rusfeltet, herunder brukerfaringsundersøkelser
3. Forskning, utvikling og kunnskapsstøtte
Videreføre og
etablere et felles programstyre for rusmiddelforskningsprogrammet
og programmet for psykisk helse i regi av Norges forskningsråd
Styrke satsingen i regi av Norges forskningsråd på
praksisrettet forskning ved høgskoler og universitet med velferdsutdanninger
Legge til rette for en mer systematisk
dokumentasjon og evaluering av tiltak og prosjekter på rusområdet
Bidra til implementering av ny kunnskap
i tjenestene gjennom blant annet utvikling av nasjonale faglige
retningslinjer og veiledere
Videreføre og utvikle kompetansestøtte
innenfor feltet
Det framholdes at de rusmiddelpolitiske utfordringene
i likhet med andre helseutfordringer må møtes gjennom et tverrsektorielt
folkehelsearbeid og en satsing på tidlig intervensjon og annen forebygging
som virker. Det uttales at eventuelle økte kostnader må ses i sammenheng med
det øvrige folkehelsearbeidet, og regjeringen vil komme tilbake
til dette i forbindelse med den tverrsektorielle nasjonale folkehelsestrategien
som legges fram i 2013.
I tråd med Samhandlingsreformen er meldingen basert
på at det skal legges til rette for at en større andel av forventet
vekst i helse- og omsorgssektorens samlede budsjetter kommer i kommunene.
Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle forslag om konkretisering
og iverksetting av tiltak som har budsjettmessige konsekvenser,
i forbindelse med de årlige budsjettforslag.
Regjeringen vil:
Fastholde prinsippet
om rammefinansiering av kommunesektoren, slik at kommunene ut fra lokale
ressurser og behov kan prioritere det kommunale rusarbeidet
Innlemme størstedelen av dagens tilskudd
til kommunalt rusarbeid i rammetilskuddet til kommunene fra 2013
Ta sikte på en gradvis innføring av de
økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen for rusbehandling
og psykisk helsevern så snart det lar seg gjennomføre
Utrede videre om en plikt for kommunene
til å etablere øyeblikkelig hjelp-døgntilbud også skal omfatte rus
og psykisk helsevern.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Tove Karoline Knutsen, Sonja Mandt,
Wenche Olsen og Anita Orlund, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger
Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Høyre, lederen
Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at regjeringen
gjennom Meld. St. 30 (2011–2012) En helhetlig rusmiddelpolitikk
legger fram mål og tiltak for en helhetlig rusmiddelpolitikk. Komiteen deler
målet om å redusere alle negative konsekvenser av rusmiddelbruk
for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet. Komiteen vil
understreke at det er et overordnet mål for rusmiddelpolitikken
å begrense forbruket av alkohol og narkotika. Med et redusert forbruk
vil skadene reduseres. Komiteen mener det helhetlige
perspektivet, med vekt på forebygging, tidlig innsats, hjelp og
behandling, pårørende- og tredjepartsfokus, er viktig og hensiktsmessig. Alle
mennesker har rett til et verdig liv skjermet mot negative konsekvenser
av rusmiddelbruk.
Komiteen vil peke på at rusmiddelpolitikken må
bygge på viktige verdier som respekt for menneskeverdet, likeverd
og solidaritet med mennesker med rusproblemer og deres pårørende.
Å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner
og for samfunnet, er målet for rusmiddelpolitikken. Komiteen mener
at frihet fra rusmiddelproblemer er det overordnede målet. Rusmiddelpolitikken
skal bygges på solidaritet med dem som rammes av rusmidlenes negative
konsekvenser, og handler om solidaritet med enkeltmennesker og om
samfunnets evne til solidaritet. Stigmatisering av mennesker med
rusmiddelproblemer og deres nærmeste kan ikke aksepteres. Vårt samfunn
må være robust nok til å ha rom for alle.
Komiteen er enig i at en forebyggende
solidarisk ruspolitikk skal danne grunnlag for det videre arbeid. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen fortsatt vil føre en restriktiv narkotika-
og alkoholpolitikk, og at det understrekes at internasjonalt samarbeid
også i denne sammenheng er viktig. Komiteen deler
dette synet.
Komiteen viser til
at det ikke finnes statistikk som viser eksakt utbredelse av rusproblemer
i Norge, men at det likevel er mulig å si noe om omfanget og utviklingen.
Komiteen viser til at alkohol
i omfang er det rusmidlet som forårsaker mest skade. Komiteen vil
understreke at norsk alkoholpolitikk over lang tid har vært restriktiv,
og det norske alkoholforbruket er som en konsekvens lavt i europeisk
målestokk. De senere årene har vi imidlertid sett en økning i alkoholkonsumet, særlig
i den voksne delen av befolkningen, blant kvinner og eldre. Komiteen viser
til at det samlede alkoholforbruket, inkludert det uregistrerte, i
2010 ble anslått å være i overkant av 8 liter per innbygger over
15 år, mot 5,4 liter i 1995. Anslag over antall stordrikkere på
landsbasis er usikre og varierer fra 66 500 til 377 000.
Regulatoriske virkemidler har også vært vektlagt for
å redusere tilgjengeligheten til narkotika, og komiteen vil
vise til at Norge sammenlignet med de fleste andre europeiske land
har en relativt sett liten andel som har brukt narkotiske stoffer.
Mellom 78 000 og 120 000 menn i alderen 15–79 år og mellom 42 000
og 73 000 kvinner oppgir å ha brukt et narkotisk stoff i løpet av
ett år. Mellom 10 000 og 18 000 har brukt heroin. Komiteen vil
peke på at på tross av dette forholdsvis lave tallet har Norge et
vedvarende høyt antall overdosedødsfall. Data fra befolkningsundersøkelser
viser at Norge ligger relativt sett lavt i bruk av cannabis, kokain,
heroin og ecstasy. De senere årene har det vært en stor økning i
tilgjengelighet til og bruk av amfetamin og særlig metamfetamin
i Norge, og det er en noe større andel som har erfaring med bruk
av disse stoffene i Norge enn i andre land. I tillegg øker omsetningen
av nye rusmidler. Mer enn 100 nye syntetiske stoffer er identifisert
i Europa de siste tre år, og dette er rusmidler som oftest omsettes via
Internett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Stoltenberg-utvalget har levert en rapport med 22 tiltak for
å bedre hjelpetilbudene til de mest hjelpetrengende rusavhengige.
Utvalget var enig om 21 av forslagene, men delt i synet på et prøveprosjekt
som åpner for at heroin tas i bruk i behandling. Forslagene er vurdert
i stortingsmeldingen.
Flertallet berømmer utvalget
for en god beskrivelse av utfordringene og en tydelig rapport med
forslag innen både forebygging, behandling og oppfølging. Flertalleter tilfreds med at regjeringen vil vurdere
flere alternativer til straff slik utvalget har foreslått, og at
nettbaserte forebyggingstiltak i økende grad tas i bruk. Flertallet er
enig i Stoltenberg-utvalgets påpeking av behovet for helhetlige
og samordnede tjenester, men mener tjenestene best kan videreutvikles
gjennom en styrking av lokalbaserte tiltak og ikke gjennom etablering
av statlige mottaks- og oppfølgingssentre. Slik utvalget foreslår
og regjeringen legger opp til, må også hjelp til bolig og aktivitet
inngå i et helhetlig hjelpetilbud.
Flertallet viser også til at
utvalgets forslag om bedre praktisering av tvang og LAR følges opp, og
er tilfreds med at sprøyteromsordningen videreutvikles slik Stoltenberg-utvalget
foreslår, ved at regjeringen nå vil vurdere å åpne for røyking av
heroin i sprøyterommet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Stoltenberg-utvalget før sommeren 2010 la frem en rapport
som konkluderte med 22 forslag som burde innføres for å bedre rusomsorgen. Disse
medlemmer erkjenner at debatten rundt å åpne for heroin
som en del av LAR-behandlingen, har medført at utvalgets rapport
har vakt reaksjoner i flere fagmiljøer. Disse medlemmer kan
imidlertid ikke se noen grunn til at regjeringen fremdeles ikke
har tatt tak i de øvrige forslagene. Heller ikke i regjeringens
rusmelding har man tatt inn sentrale elementer i forslaget fra Stoltenberg-utvalget. Disse
medlemmer viser eksempelvis til at utvalget er entydig på
at alt ansvar for tjenesten bør samles på ett forvaltningsnivå. Disse
medlemmer viser til at dette er i tråd med det Fremskrittspartiet
har sagt i en årrekke, og som Fremskrittspartiet har fremmet forslag
om i Stortinget. Disse medlemmer er skuffet over den
mangelfulle omtale av og evne til å iverksette nye tiltak og løsninger
som regjeringen fremviser etter at dens eget utvalg har levert så tydelige
anbefalinger. Disse medlemmer mener dette viser at
regjeringen ikke bare mangler evne til å forstå behovet for en helhetlig tilnærming,
men også at regjeringen er uten evne til å foreta nødvendige endringer.
Disse medlemmer mener at de første
21 forslagene som Stoltenberg-utvalget fremmet, bør gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen intensivere kampen mot
omsetning av narkotiske stoffer på Internett.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag som
sikrer en opptrapping av midler til forskning om hvilke forebyggingstiltak
mot narkotikamisbruk som gir best resultater.»
«Stortinget ber om at det blir utviklet rutiner
som sikrer god informasjon og tett kontakt med pårørende av narkotikaavhengige.»
«Stortinget ber regjeringen sikre tydelig ansvars- og
arbeidsdeling mellom tjenestene innen psykisk helse- og rusfeltet.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at en
trygg bosituasjon gjøres til en del av behandlingsforløpet for narkotikaavhengige.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for bedre
oppfølging av narkotikaavhengige under og etter fengselsopphold.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å legge frem
en sak for Stortinget som harmoniserer regelverket for tvang, samt
utarbeide nasjonale råd eller retningslinjer for tjenestene.»
«Stortinget ber regjeringen snarest, og senest
i forbindelse med revidert statsbudsjett for 2013, øremerke midler
til en forsterket innsats mot profesjonelle selgere og gateomsetning
av narkotika.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for en felles innsats på nettsider, blogger og nettsamfunn til et
felles løft mot narkotika.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at internettmobilisering
mot narkotika blir knyttet sammen med holdningsarbeid i skolen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere tverrfaglige nemnder
som vurderer tiltak for personer som pågripes for bruk og besittelse
av narkotika.»
«Stortinget ber regjeringen videreutvikle sprøyteromsordningen
til å bli lavterskel brukersteder med helsetilbud og oppfølging.»
«Stortinget ber regjeringen etablere mottaks-
og oppfølgingssentre for narkotikaavhengige over hele landet.»
«Stortinget ber regjeringen overføre vurderingsenhetenes
oppgaver til mottaks- og oppfølgingssentrene for narkotikaavhengige.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for egne ungdomsmottak
som del av mottaks- og oppfølgingssentrene for narkotikaavhengige.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som bidrar
til å samle økonomisk og faglig ansvar for mottak, behandling og
langsiktig oppfølging av narkotikaavhengige på ett forvaltningsnivå.»
«Stortinget ber regjeringen avvikle alle former for
egenandeler for behandling av narkotikaavhengighet.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
er tilstrekkelig kapasitet til at behandlinger med medisiner kan
starte så snart den enkelte trenger det.»
«Stortinget ber regjeringen legge behandling
og oppfølging av narkotikaavhengige til kvalifiserte fagmiljøer
i mottaks- og oppfølgingssentrene.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere mulighetene for
å basere behandling av narkotikaavhengige på tillit fremfor kontroll
og dermed redusere bruken av urinkontroller.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide avtaler
om oppfølging som alternativ til påtale og anmerkning i strafferegisteret
for unge rusbrukere.»
Komiteen viser til
at om lag 800 000 nordmenn årlig får utlevert vanedannende legemidler,
og målt i antall personer er antakelig avhengighet av vanedannende
legemidler, nest etter alkoholavhengighet, det største avhengighetsproblemet
i Norge.
Komiteen viser til at bruk og
produksjon av dopingmidler foregår i Norge. En undersøkelse om bruk
av doping viser at 2,6 prosent av ungdom på sesjon svarte at de
enten bruker eller har brukt dopingmidler. Komiteen viser
til at ifølge stortingsmeldingen prøver om lag 1 av 40 unge menn
dopingmidler.
Komiteen vil understreke at vi
står overfor mange og svært store utfordringer i ruspolitikken.
Skadelig bruk av rusmidler er en av de største risikofaktorene for
sykdom og for tidlig død. Risikoen for sykdom, helseplager, skader og
sosiale problemer øker med økt bruk av rusmidler. I 2009 ble det
registrert 387 dødsfall som direkte følge av et langvarig og høyt
alkoholinntak. Av alle dødsfall som helt eller delvis skyldes alkohol,
utgjør disse en mindre del. Samme år var det 285 dødsfall som skyldtes
bruk av narkotika. Komiteen viser til at det er anslått
at mellom 50 000 og 150 000 barn lever sammen med foreldre med et
risikofylt alkoholkonsum. For hver person som er alkoholavhengig,
er det i gjennomsnitt tre personer som sliter med reaksjoner og
symptomer direkte knyttet til den alkoholavhengiges atferd og problemer.
Andres alkoholbruk rammer også gjennom for eksempel omsorgssvikt,
voldsskader, trafikkskader, fosterskader og utrygghet for personer
rundt den som drikker.
Komiteen viser til at store deler
av skadeomfanget ved rusmisbruk er knyttet til flertallet som har
et relativt lavt forbruk, og at dette underbygger behovet for videreføring
av de svært virksomme universelle og regulatoriske virkemidlene. Komiteen vil
understreke at det er godt dokumentert at en restriktiv rusmiddelpolitikk
har god effekt. Misbruk påfører enkeltpersoner og samfunnet store
skader og kostnader, og vi vet hva som reduserer skadeomfanget. Komiteen viser
til at utvikling av rusmiddelproblematikk kan forebygges. Med god
hjelp til rett tid kan problemer forebygges og forhindres, og komiteen vil
i denne sammenheng påpeke det ansvaret vi alle har, i alle sektorer,
og spesielt i barnehage, skole, barnevern, justissektor, arbeids-
og velferdsforvaltning og helse- og omsorgstjenesten, og som privatpersoner,
for å oppdage risikofaktorer og problemutvikling, og handle.
Komiteen vil peke på at flere
rapporter, blant annet fra Statens helsetilsyn, viser at det er
store variasjoner og mangler i tjenestetilbudet til personer med
rusproblemer. Behovet for å innrette tjenester og hjelpetiltak slik
at den enkelte møter et sammenhengende, helhetlig og tilgjengelig hjelpetilbud,
er påpekt i mange dokumenter og rapporter.
Komiteen vil understreke at mange
rusavhengige får god hjelp i kommunene og spesialisthelsetjenesten
for sine rusproblemer, men det er fortsatt betydelige utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, og Kristelig Folkeparti er bekymret over svekkelsen
av ruspolitikken under den rød-grønne regjeringen. Disse
medlemmer viser også til hvordan bekymring for feltet kom
frem under komiteens høring om meldingen.
Enkelte steder er det, slik disse medlemmer ser
det, en bevisst nedprioritering – som i regjeringens oppdragsbrev
til de regionale helseforetakene for 2012. Siden Ansgar Gabrielsen fra
Høyre var helseminister, har RHF-ene hatt en instruks om å prioritere
rus og psykiatri, gjennom at veksten i hver av disse skulle være
større enn veksten innen somatikk. Denne instruksen fjernet regjeringen
for 2012. Disse medlemmer viser til at den gamle
instruksen ga positive resultater og vekst for rusfeltet, og kan
bare frykte det motsatte når den fjernes. Disse medlemmer vil
derfor påpeke at disse medlemmer har vært sterkt
kritiske til denne endringen fra regjeringen, og mener det fortsatt er
behov for en prioritering av disse pasientgruppene.
Komiteen ser behovet
for forutsigbarhet og gode vilkår for ideelle organisasjoner som
tilbyr rusbehandling, og viser til Helse Sør-Østs ordning med langsiktige,
løpende avtaler som en god ordning for å sikre både brukere og ansatte
forutsigbarhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke behovet for
å sikre private aktører, spesielt små og ideelle aktører, større
grad av forutsigbarhet og bedre vilkår.
Disse medlemmer mener det er
et paradoks at regjeringspartiene samtidig som de erkjenner at kommunene
fortsatt har betydelige utfordringer med å gi et godt behandlingstilbud,
velger å fjerne øremerkingen til kommunenes rusarbeid. Disse
medlemmer viser til Innst. 11 S (2012–2013) der disse
medlemmer foreslår å gjeninnføre øremerkede midler.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen i
2013-budsjettet foreslo å innlemme 330 mill. kroner av tilskuddet
til kommunalt rusarbeid i rammetilskuddet til kommunene. Selv om disse
medlemmer på generelt grunnlag støtter overføringer til
rammen, mener disse medlemmer dette må ses i lys
av regjeringens øvrige politikk disse årene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Samhandlingsreformens
økonomiske virkemidler har skapt en insentivstruktur som risikerer
å flytte kommunens prioriteringer vekk fra rus og over til somatisk
forebygging. I tillegg har reformen bidratt til ytterligere uklarhet
om overganger mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten,
som kan få konsekvenser for brukerne. Også tidligere har Helsetilsynet
påpekt at rusavhengige pasienter blir diskriminert i kommunens tildeling
av helse- og omsorgstjenester. Disse medlemmer mener
derfor at overføringen av øremerkede rusmidler til rammen for 2013
var et svært uheldig valg av tidspunkt.
Disse medlemmer viser til at
disse partier i sine respektive alternative statsbudsjett for 2013 valgte
å beholde denne øremerkingen for inneværende år.
Disse medlemmer er redd for at
rusfeltet i Samhandlingsreformen kan bli et eksempel på at regjeringen
lover ting den vil ta æren for når visjonen er god, men vil kunne
skylde på kommunene om det ikke innfris lokalt. Disse medlemmer viser
til disse partiers posisjoner om Samhandlingsreformen og i behandlingen
av Innst. 42 L (2010–2011).
Komiteen viser til
at bruk av rusmidler medfører helserisiko og ofte også skadelige
konsekvenser for andre personer enn brukerne og for samfunnet generelt.
Derfor er det viktig å begrense forbruket, og derfor er det viktig
med forebygging.
Komiteen viser til at det er
et betydelig forebyggingspotensial på rusområdet. Verdens helseorganisasjon
(WHO) har beregnet hvor stor andel av den samlede sykdomsbyrden
(tap av friske leveår) som kan tilskrives alkohol, narkotika og
tobakk. I vår del av verden (Vest-Europa) er det beregnet at rundt
12 prosent av tapte, friske leveår skyldes alkoholbruk, og at alkohol –
nest etter tobakk – dermed er den viktigste risikofaktoren for tap
av friske leveår. Narkotika står for rundt én prosent av tapte friske
leveår.
Komiteen slutter opp om tiltak
og virkemidler som skal forebygge at rusproblemer oppstår og videreutvikler
seg. Komiteen er enig i at det rusforebyggende arbeidet
må omfatte et bredt spekter av innsatsområder, særlig når det gjelder tidlig
innsats og befolkningsrettede tiltak. Komiteen vil
understreke at det er godt dokumentert at slik forebygging virker. Komiteen vil peke
på at dette er et sosialpolitisk ansvar på tvers av sektorer og
forvaltningsnivåer. Komiteen vil understreke meldingens
fokus på forpliktende involvering fra flere nivåer og utstrakt tverrsektorielt
samarbeid: For den framtidige rusmiddelpolitikken innebærer dette
mer, tidligere og bedre samordnet forebygging.
Komiteen viser til at markedsmekanismer
som tilbud, etterspørsel, pris og tilgjengelighet også gjelder for
rusmidler. Rusmidler har imidlertid et avhengighetspotensial som
er både pris- og etterspørselsdrivende, og aktørene er opptatt av fortjeneste
og benytter sine midler for å øke etterspørsel og forbruk. Komiteen vil
understreke at den forebyggende innsatsen derfor må ha virkemidler
som tar sikte på både å redusere tilgjengelighet og etterspørsel. Komiteen deler regjeringens
syn på streng regulering som påkrevd for å begrense skadene som
rusmidler kan forårsake. Komiteen vil videre peke
på at å begrense tilgjengeligheten til rusmidler har vist seg å
være det mest effektive forebyggende virkemiddelet. Tilgjengelighet
begrenses gjennom en restriktiv alkoholpolitikk, forbud og innsats
mot narkotikahandel og organisert kriminalitet, internasjonalt samarbeid
og regelverksutvikling. Virkemidler som reduserer etterspørselen,
handler om forebygging, behandling, rehabilitering og skadereduksjon.
Komiteen vil peke på at det er
avgjørende at befolkningen slutter opp om begrunnelsen for pris-
og tilgjengelighetsvirkemidlene. Den solidariske rusmiddelpolitikken
begrunnes med behovet for å beskytte dem som er mest utsatt. Den restriktive
rusmiddelpolitikken er først og fremst begrunnet med hensynet til
skader og problemer forårsaket av det store flertall, som ikke er
storforbrukere.
Komiteen vil understreke at det
er viktig at totalforbruket går ned. Studier viser for øvrig at når
totalforbruket går ned, faller forbruket også blant dem som drikker
mest.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at det viktigste er redusert totalforbruk
hos flertallet.
Komiteen vil påpeke
at rusrelaterte problemer ikke bare er knyttet til storforbrukere.
Det går ingen klar grense mellom bruk og misbruk, mellom skadelig
og ikke-skadelig alkoholbruk. Det er den store gruppen med moderat
forbruk av rusmidler, først og fremst alkohol, som forårsaker mest
skade og sykdom, og som påfører samfunnet de største kostnadene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig at politikken bygger på en
identifikasjon av problemgrupper, -situasjoner og -momenter og primært
utformer tiltak med sikte på å begrense problemer i disse leddene. Disse
medlemmer ser at totalforbruket av alkohol er et klart moment
i denne diskusjonen, men er redd at for stor oppmerksomhet på dette
underkjenner det kontekstspesifikke ved problembruk av alkohol.
Komiteen viser til
at forebygging primært handler om å hindre at misbruk og negative
konsekvenser oppstår, sekundært å begrense og reversere problemutvikling,
og i siste instans å reparere.
Komiteen vil understreke betydningen
av kunnskapsbasert tilnærming og vil i denne sammenheng peke på
at komiteen har mottatt en rekke interessante høringsuttalelser
fra ulike instanser. Komiteen viser til at Actis
i sitt høringsnotat foreslår en tenketank med forskere og frivillige
som skal jobbe med å utvikle gode forebyggingsprogrammer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at man på denne måten kan
få det beste ut av kunnskapen til dem som jobber ute i felten, og
til forskere som har synspunkter på hvilke tiltak som har god effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber
regjeringen vurdere dette forslaget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge
til rette for et kompetansesenter med forskere og frivillige som
skal jobbe med å utvikle forebyggingsprogrammer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Helsedirektoratet i samarbeid med andre direktorater allerede
har ansvar for utvikling av forebyggingsprogrammer mv., og forutsetter
at de involverer frivillige aktører og forskning i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener et slikt arbeid kan være en hensiktsmessig
organisering på ad hoc-basis, men er usikre på etableringen av en
permanent tenketank. Disse medlemmer vil imidlertid
understreke viktigheten for myndighetene av både å utnytte den akademiske kompetansen
og den erfaring og innsikt organisasjonsfeltet besitter i utformingen
av politikk på dette området.
Komiteen understreker
verdien av en kunnskapsbasert politikk på narkotikafeltet. I denne
sammenheng er komiteen glad for at regjeringen varsler
mer bruk av og analyse av data – både blant populasjon og for intervensjoner.
Nettopp fordi effekten av politiske tiltak ofte er usikker, tiltak
kan virke kontraproduktivt, og penger kan ofte anvendes på bedre
måter enn de tiltakene som man først prioriterer, mener komiteen det
er viktig med evalueringer og piloter.
Komiteen vil understreke at det
er nødvendig å arbeide for at prosjekter og analyser av tiltak er mest
mulig generaliserbare. Dette kan være en utfordring ved pilotprosjekter,
ettersom det ofte er særegne forhold ved dem som gjennomfører dem.
Man mangler en kontrollgruppe. Der det er mulig og hensiktsmessig
innen forsvarlige tids- og økonomiske rammer, mener komiteen at det
bør legges til rette for randomiserte feltstudier av intervensjoner
og tiltak, som muliggjør kontrollgrupper i studiene. Dette gir et
langt mer riktig bilde av hva effekten av politiske tiltak faktisk
er, noe som medfører bedre ressurskontroll, kvalitet og resultater.
Komiteen mener det er grunn til
å hevde at samfunnskostnadene knyttet til alkoholmisbruk er høye,
samtidig som det er grunn til å understreke de lidelsene dette misbruket
medfører for den enkelte misbruker selv, men også for pårørende,
kolleger, venner og bekjente. Mye av dette rusmiddelmisbruket foregår
i hjemmet og er dermed i stor grad skjult for offentligheten.
Komiteen viser til at rusavhengige
er overrepresentert i grupper med kort utdanning og lav inntekt,
og rusproblemer fører til at mange faller ut av arbeidslivet.
Komiteen vil vise til at AKAN
de senere årene har utviklet metoder og verktøy som muliggjør økt
dialog og bevissthet om betydningen av arbeidsrelatert rusmiddelbruk,
bl.a. verktøy som hjelper den enkelte ansatte til selv å gjøre kloke valg
med hensyn til egen rusmiddelbruk. Arbeidslivet er en viktig arena
for rusforebyggende arbeid som bør benyttes i større grad. Trepartssamarbeidet
AKAN bør være hovedpilaren i dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er enig i at det må være et mål at
flest mulig ansatte i privat sektor, alle ansatte i offentlig sektor,
samt alle studenter og elever skal være omfattet av en generell
og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk som er tydelig forankret i
virksomhetens ledelse. For å nå disse målene bør Helsedirektoratet
i samarbeid med de regionale kompetansesentrene for rusfeltet og AKAN
prøve ut og gjøre tilgjengelig kunnskapsbaserte metoder innen forebygging
og tidlig intervensjon. Flertallet vil peke på at
det er viktig at AKAN arbeider forebyggende og ikke bare med oppfølging.
Mange forbinder AKAN med et oppfølgingssystem bedrifter kan bruke dersom
de har personer som sliter med rusmiddelproblemer. AKAN er mer enn
det. Å sikre at bedrifter har en forebyggende rusmiddelpolitikk er
viktig, og det er riktig at AKAN prioriterer dette arbeidet. Flertallet vil
videre peke på at AKAN er representert i mange større bedrifter. Det
må arbeides for å sikre et godt rusmiddelforebyggende arbeid også
i små og mellomstore bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at personer med
et bekymringsfullt høyt alkoholforbruk som drikker hjemme, ofte ødelegger
sitt og andres liv, over tid. De mister sakte men sikkert sitt sosiale
nettverk, familie, barn, kolleger, naboer og venner. I mange tilfeller
vil også den enkeltes økonomiske situasjon bli forverret som en
følge av rusmisbruket. Dette kan skje ved at de mister jobben, at
ekteskap/samboerskap ryker eller andre faktorer, noe som igjen medfører
en forverret livssituasjon for den enkelte. Denne onde sirkelen
er vanskelig å bryte ut av. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at mange arbeidsgivere i stor grad fokuserer
på dette, blant annet gjennom kurs/seminarer i regi av AKAN eller
Ruskompetanse. Disse medlemmer mener man må se på
tiltak som sørger for å øke kompetansen på arbeidsplassene ytterligere,
for på den måten å kunne forebygge eller avbryte enkeltindividers
rusmiddelmisbruk. Det er i denne sammenheng viktig å understreke
behovet for i stor grad å sette søkelys på alkoholmisbruk, da dette
misbruket er det som i omfang er størst i Norge. En økt kompetanse
kan medføre tidlig intervenering knyttet til å avdekke, og stoppe,
enkeltindividers ruskarriere før den kommer ut av kontroll. I denne
sammenheng er det også behov for å øke bruken av lavintensive intervensjoner
knyttet til alkoholismeproblematikken, som blant annet kan bestå
av en kartlegging av pasientens alkoholkonsum og en samtale som
klargjør risikoen for den enkelte pasient.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre tiltak som hever
kompetansen knyttet til rusmisbruk på arbeidsplassen.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette tiltak
som sørger for at fastlegene og andre deler av primærhelsetjenesten
øker sin kompetanse når det gjelder å avdekke rusproblemer blant
pasientene.»
«Stortinget ber regjeringen etablere en egen forebyggingsplan,
med tiltak og midler, som tar sikte på å redusere antall unge rusavhengige.»
Komiteen viser til
at strategier for å regulere tilgjengeligheten til rusmidler er
sentrale virkemidler i den norske rusmiddelpolitikken. Komiteen viser
videre til at det er flere virkemidler som står til rådighet, og
det finnes mer og sikrere kunnskap om virkemidlenes effekt når det
gjelder reduksjon av alkoholbruk og -skader enn når det gjelder
narkotikabruk og narkotikarelaterte skader.
Komiteen viser til
at regjeringen i meldingen slår fast at hovedvirkemidlene i norsk
alkoholpolitikk er effektive og skal ligge fast.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, slutter seg til dette. Flertallet mener
hovedlinjene i alkoholpolitikken må ligge fast med fokus på begrensning
av tilgang og forbruk.
Komiteen mener at
rammene for de regulatoriske virkemidlene fortsatt skal fastsettes
i alkoholloven, og at kommunene fortsatt skal ha frihet til og ansvar
for å utforme alkoholpolitikken lokalt. Komiteen vil
også understreke et viktig utgangspunkt som beskrives i meldingen:
En rekke av de skadene som følger av alkohol, rammer flertallet
som drikker en gang i blant. Og det er grovt sett slik at de mest
effektive virkemidlene er de minst populære, mens de mindre effektive
virkemidlene er mest populære.
Komiteen viser til at de viktigste
virkemidlene for å begrense tilgjengelighet av alkohol i Norge er
bevillingssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet, aldersgrenser
og avgiftspolitikken. Komiteen viser videre til at
reguleringen avhenger av skadepotensialet, som avhenger av blant
annet alkoholinnhold, drikkemønsteret knyttet til en drikk, målgruppen,
samt produktets størrelse og utforming.
Komiteen vil peke på at tilgjengeligheten
til alkohol har økt betraktelig de senere år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, støtter et differensiert system hvor
alkoholsterke drikker og andre drikker med særlig skadepotensial
reguleres strengere enn andre produkter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til Stortingets debatt 15. januar
2013 etter interpellasjon fra representanten Dagfinn Høybråten til
helse- og omsorgsministeren. Debatten handlet om hvorvidt det er
mulig å trekke lærdommer fra arbeidet med reduksjon av tobakksbruk
til arbeidet med alkoholpolitikken. Dette flertallet vil
understreke at det selvsagt er mye som er forskjellig når det gjelder
alkohol- og tobakksbruk i en folkehelsesammenheng. Erfaringer kan
ikke overføres direkte. Det er forskjeller i sosial aksept, type
skadevirkninger og rammebetingelser for øvrig. Virkemidlene må derfor
bli forskjellige.
Dette flertallet vil påpeke at
mange lærdommer er relevante. Dette flertallet vil
peke på at den dramatiske nedgangen i antallet dagligrøykere skyldes
et knippe tiltak som alle har det felles at de bygger på kunnskap
om hva som virker og ikke virker. Dette knippe av tiltak er satt
inn med styrke over tid. De har blitt satt inn mot klare mål. Målene
er nådd. Dette flertallet vil videre peke på at den
sterke vektleggingen av røykingens skade på andre enn røykeren selv
har skapt en forståelse for inngripende tiltak. Det er også dette
faktum som ligger til grunn for innføringen av begrepet passiv drikking. Dette
flertallet vil også peke på at støtten til en restriktiv
tobakkspolitikk har økt raskt etter hvert som folk flest erfarte
kvalitetene ved et røykfritt uteliv. Stikkordene bak resultatene
på tobakksområdet er altså en målrettet og helhetlig strategi, tiltak
basert på kunnskap, appell til solidaritet med dem som rammes uforskyldt,
og gode erfaringer med resultatene av politikken. Dette flertallet mener
det er åpenbart at erfaringene fra tobakksarbeidet bør dras nytte
av i det videre arbeidet med alkoholpolitikken.
Dette flertallet har merket seg
at helse- og omsorgsministeren i interpellasjonsdebatten varsler
at han vil følge nøye med på hva konsekvensen av ulike skjenketider
er.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mange har fremhevet
at det beste med en ellers svak rusmelding fra regjeringen var integreringen
av alkoholpolitikk i ruspolitikken. Disse medlemmer viser
imidlertid til at det ikke er store forslag som kommer. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til kap. 4.1 hvor av
14 punkter, er det 10 av dem som bare er å fortsette eller «opprettholde»
dagens politikk.
Disse medlemmer vil også vise
til et intervju med helse- og omsorgsministeren, som varslet at dette
temaet vil bli tatt opp i den kommende stortingsmelding om folkehelse.
Ifølge P4 8. januar 2013 sa helse- og omsorgsministeren at han ikke
sitter med løsningen på problemene med alkohol i samfunnet – og
at det vil være vanskelig å komme med konkrete tiltak. Disse medlemmer er
spent på meldingen og er enig i at det er et utfordrende område. Disse
medlemmer vil likevel bemerke at dette er et overraskende
budskap fra regjeringen bare åtte måneder etter at regjeringen la
frem en rusmelding som særlig skrøt av sin innsats mot alkoholproblemer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker en moderat linje i alkoholpolitikken, der
vi både beholder restriksjoner som begrenser skadevirkningene av
alkohol, samtidig som vi erkjenner at alkoholpolitikken må være
liberal nok til å beholde folkets tillit og oppslutning.
Komiteen vil peke
på de ulike hensynene som må vektlegges i alkohollovgivningen. Alkoholbruk
følges av en rekke skadevirkninger; samtidig er alkohol en lovlig
vare. Vi har derfor et ansvar for å begrense og regulere omsetningen, og
folkehelsehensyn står mot sterke næringsinteresser. I tillegg må
hensynet til den private sfæren balanseres mot behovet for offentlig
styring av samfunnet. Samtidig må alkoholpolitikken tilpasses lokale
forhold. Komiteen viser til at kommunene har ansvar
for å utforme en lokalt tilpasset alkoholpolitikk. Det innebærer
blant annet at kommunene behandler bevillingssøknader, fastsetter
salgs- og skjenketider og har ansvar for kontroller og sanksjoner.
Komiteenanser
kommunene som den viktigste aktøren i det rusmiddelforebyggende
arbeidet. 409 av landets 429 kommuner har utarbeidet rusmiddelpolitiske
eller alkoholpolitiske handlingsplaner. Undersøkelser utført i 2011
viser dessverre at disse ikke har den innvirkningen som er ønskelig
på den kommunale rusmiddelpolitikken. Komiteen viser
til at en samlet komité i innstillingen til statsbudsjettet for
2013 (Innst. 11 S (2012–2013)) ber regjeringen i større grad ha
fokus på dette. Komiteen understreker behovet for
å styrke kommunenes forutsetninger for å bedre det rusmiddelforebyggende
arbeidet.
Komiteen viser til at undersøkelser
viser at kommunene ikke tar ut potensialet i virkemidlene i alkoholloven.
Servering av alkohol til mindreårige og åpenbart berusede personer
er utbredt. En del kommuner bryter loven ved ikke å gjennomføre
det antall kontroller som loven krever. Få overtredelser avdekkes,
og det er kun et fåtall av de avdekkede overtredelsene som fører
til inndragning av bevillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, støtter at bevillingssystemet opprettholdes,
og at regjeringen arbeider for å sikre ansvarlig alkoholhåndtering
i kommunene, herunder at beruselsesnivået senkes og aldersgrensene
sikres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å vektlegge råd fra
politiet når salgs- og skjenkebevillinger skal gis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har tillit til at kommunene selv gjør de vurderinger
som er nødvendig før bevillinger gis, herunder å innhente råd fra
politi og andre relevante instanser.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen vil øke kravene til kommunenes kontroll med bevillinger. Komiteen stiller
seg positiv til at Helsedirektoratet allerede har fått på plass
en veileder for god kontrollvirksomhet, jf. IS-2038 Veileder i salgs-
og skjenkekontroll, som kom i desember 2012.
Komiteen slutter opp om regjeringens
anbefaling til kommunene om å sikre en god og riktig balanse i alkoholpolitikken
i rusmiddelpolitiske handlingsplaner.
Komiteen støtter at det utarbeides
forskrift med nasjonale krav til kommunenes reaksjoner ved brudd
på alkoholloven. Komiteen mener forskriften må sikre
en streng og ensartet praksis, slik at den tydeliggjør kommunens
krav til reaksjoner ved regelbrudd og sikrer en større grad av likebehandling.
Det er viktig at det følges opp med forskning for å vurdere effekten
av forskriften med hensyn til hvordan kommunene følger den opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen vil styrke
kravene til kontroll.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter at en slik styrking gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er grunnleggende at de som er ansvarlig for en tjeneste, også
er de som vurderer behovet for ulike kontrollregimer. Disse medlemmer støtter
et nasjonalt sanksjonssystem for brudd på alkoholloven, men mener
det er uhensiktsmessig å detaljstyre hvor mange kontroller ulike
kommuner skal ha. Disse medlemmer fremhever at norske
kommuner er ulike både med tanke på størrelse og antall skjenkesteder. Disse
medlemmer har tillit til at kommunene selv finner fornuftige
løsninger som ivaretar nasjonale føringer i rusmiddelpolitikken.
Komiteen vil vise
til at Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har pekt
på at kursing av serveringspersonale i kombinasjon med kontroller
av politi/bevillingsmyndighet kan redusere overskjenking og vold.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener at alkohollovens mulighet
til å begrense antall skjenkesteder i særlig volds- og urobelastede
sentrumsområder må tydeliggjøres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, oppfordrer kommunene til å ta utgangspunkt
i alkohollovens normaltid for skjenking ved fastsetting av skjenketidene
og til å praktisere unntak fra maksimaltiden strengt i områder med
stor uro.
Det kan tenkes mange måter å differensiere skjenketidene
på. Som eksempler nevnes følgende:
Kommunen kan bestemme
at det skal være tak på antall bevillingssteder som får anledning
til å skjenke til et klokkeslett ut over normaltiden. Det kan i
tillegg settes vilkår om hva som skal til for å kunne søke om å
få innvilget søknad om slik utvidet skjenketid, for eksempel vilkår
knyttet til ingen anmerkninger fra skjenkekontrollen og krav til
ordensvakter.
Kommunen kan bestemme at det for bestemte konsepter
gis kortere skjenketid enn for andre.
Kommunen kan bestemme at steder med lav
aldersgrense får kortere skjenketid enn steder med høyere aldersgrense.
Kommunen kan regulere tettheten av skjenkesteder
med lang skjenketid i et visst område.
Dette flertallet viser til at
kommunene er gitt ansvaret for å fastsette salgs- og skjenketider
innenfor maksimaltidene som er fastsatt i lov. Dette flertallet vil
videre vise til at forskning fra SIRUS har vist at reduserte skjenketider
er et effektivt virkemiddel for å redusere vold. Forskningen fra
SIRUS har vist at volden øker 17 prosent i gjennomsnitt om utestedene
stenger kl. 03.00 fremfor kl. 02.00. Mellom 50 til 70 prosent av
alle gjerningsmenn er påvirket av alkohol når de utøver vold. Undersøkelser
utført av Sentio i 2011 har vist at 63 prosent av de spurte støtter
at skjenkestoppen settes kl. 02.00 eller tidligere. Dette
flertallet viser til at regjeringen vil opprettholde de
statlige normal- og maksimaltidene for salg og skjenking av alkoholholdig drikk,
og samtidig tydeliggjøre muligheten for, og stimulere til økt bruk
av, differensierte skjenketider.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Aftenposten for et par år siden gikk gjennom erfaringer som
kommuner hadde gjort seg etter å ha strammet inn på skjenketidene.
Gjennomgangen viste at det ikke var mulig å konkludere med at tidligere
stengetid gir mindre vold. I flere kommuner, deriblant Bergen, Stavanger
og Haugesund, så man at volden økte. Disse medlemmer viser
også til at undersøkelsene som ble gjort, hadde store mangler når
det gjaldt å se på hva som skjedde med voldsstatistikken i private
hjem ved tidlig stenging av utestedene. Andre tiltak som kommunene hadde
innført for å redusere volden, ble heller ikke tatt hensyn til da
rapporten SIRUS ble fremlagt. Rapporten møtte derfor stor motgang
fra flere hold. Disse medlemmer er opptatt av å se
alle sider ved en sak, fremfor å overstyre kommunene basert på en
rapport utført på et tynt grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at SIRUS’ rapport indikerer en sammenheng
mellom skjenketider og bråk og vold, men gir ikke grunnlag for konkrete
prosentanslag om resultat av ytterligere innstramninger. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til den debatt som
har vært om det metodologiske ved denne rapporten, som er blitt
mye sitert i politiske miljøer. Disse medlemmer tenker
da spesifikt på debatten mellom forskerne bak rapporten, Ingeborg
Rossow og Thor Nordström, og Stian Skår Ludvigsen – som har vært
publisert i et notat av Ludvigsen hos tankesmien Civita, blitt besvart av
Rossow og Nordström på SIRUS’ hjemmesider og blitt kommentert av
Ludvigsen i tidsskriftet Minerva. Disse medlemmer mener
debatten illustrerer behovet for mer forskning og debatt om metodologi
før man kan konkludere med hva de forventede effektene av en politisk
endring på dette området vil innebære. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til sitt primærstandpunkt om at det er kommunene
selv som fritt må velge sin ramme for skjenketider til serveringssteder,
og mener dette best sikrer at lokal kompetanse tilpasser regelanvendelse
til lokale forhold.
Disse medlemmer viser til komiteens
behandling av Innst. 267 L (2010–2011) der disse medlemmer foreslo
at kommunene selv skal få mulighet til å sette rammene for skjenketid
hos ute- og serveringssteder innenfor sine grenser.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at resultatene fra SIRUS var solide,
og at studien hadde vært underlagt grundige vurderinger av andre
forskere før den ble publisert. Studien ble publisert i det høyest
rangerte vitenskapelige rustidsskriftet i internasjonal sammenheng. Dette
medlem vil påpeke at det er liten grunn til å så tvil om
forskningsresultatene fra SIRUS.
Dette medlem vil påpeke at hensyn
til nabokommuner og næringslivet ofte gjør seg gjeldende. Med statlig
bestemt skjenketid til kl. 02.00 vil man kunne redusere den alkoholrelaterte
volden med enkle grep uten at det blir noen forskjellsbehandling
mellom ulike kommuner. Dette medlem ønsker en nasjonal
reduksjon av skjenketidene fra kl. 03.00 til kl. 02.00, i tråd med
råd fra politi og fagfolk.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre de statlige maksimaltidene
for salg og skjenking av alkoholholdig drikk slik at all skjenking
stopper kl. 02.00.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at Vinmonopolet er et av
de viktigste alkoholpolitiske virkemidlene Norge har. Vinmonopolet
har eksistert i 90 år i 2012 og bidrar til begrenset omsetning av
alkohol. Flertallet vil peke på at ordningen innebærer
fravær av privatøkonomiske interesser som motiverende for salg,
samt at omsetningen skjer i kontrollerte former. Flertallet vil
understreke at det finnes omfattende dokumentasjon for at ordningen
er et effektivt virkemiddel for å forebygge alkoholrelaterte skader
og problemer.
Flertallet er klar over at vinmonopolordningen
er under stadig press, og at ordningen er avhengig av folkelig oppslutning
og legitimitet for å overleve. Flertallet slutter
seg til at det er viktig å holde fast ved at Vinmonopolets formål er
å bidra til begrenset tilgjengelighet til alkoholholdig drikk, og
at andre hensyn ikke kan gå foran dette. Flertallet viser
til at det blant befolkningen er stor oppslutning om Vinmonopolet.
Flertallet mener at Vinmonopolet
er et viktig element i norsk alkoholpolitikk, som har tjent oss
godt. Men flertallet vil understreke at ordningens
legitimitet har vært helt avhengig av at Vinmonopolet har modernisert
seg både med tanke på service og tilgang.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener dette
er et eksempel på at liberaliseringer har tjent en politikk som
begrenser alkoholskadene i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
den holdning at lovlige varer skal kunne omsettes fritt, og at etterspørselen skal
styre tilbudet. Disse medlemmer er også overbevist
om at folk flest selv er de beste til å vurdere sine behov, velge
sitt livsmønster og ta ansvar for egne handlinger. Monopolordninger strider
mot disse prinsippene. Vinmonopolet har eksistert i Norge siden
1931og har følgende målsetting ifølge Vinmonopolets hjemmeside på
Internett:
«Vinmonopolet har ei todelt målsetjing om å ha ei
velfungerande vinmonopolordning og å vere den leiande faghandelskjeda
i Noreg. Desse to måla er uløyseleg samanknytte. Vinmonopolet kjem
berre til å bestå så lenge vi både bidreg til å redusere det totale
alkoholforbruket i Noreg og leverer eit godt totalprodukt til kundane.»
Disse medlemmer viser til at
Prop. 48 L (2010–2011) lov om alkoholholdig drikk ble behandlet
i Stortinget i april 2011. I Innst. 267 L (2010–2011) hadde komiteen
følgende merknad:
«Komiteen mener at oppslutningen om vinmonopolordningen
er avhengig av at Vinmonopolet er en moderne og serviceorientert
virksomhet.»
Vinmonopolet har gjennomgått store forandringer
siden det ble etablert i 1931. Det finnes utsalg over nesten hele
landet, butikkene er gjort selvbetjente, åpningstidene er utvidet,
det finnes sjelden eller aldri køer foran kassene i butikkene og
betjeningen har svært god fagkunnskap og serviceinnstilling. Disse
medlemmer har inntrykk av at store deler av befolkningen
er godt fornøyd med vinmonopolordningen slik den er i dag. Imidlertid
vil disse medlemmer påpeke at det fremdeles er mange
kommuner i Norge som ikke har vinmonopol, og hvor kundene må reise
langt eller bestille fra nettbutikken for å få kjøpt en flaske vin
til en spesiell anledning. Ifølge Vinmonopolets hjemmesider var
det per 1. desember 2011 108 såkalt aktive kommuner som hadde søkt
om å få vinmonopol. Det opplyses på hjemmesidene til Vinmonopolet
at det åpnes 7 nye butikker i 2013.
Disse medlemmer mener at Vinmonopolet snarest
må sørge for at alle kommuner som ønsker det, får opprettet vinmonopol. Disse
medlemmer har en positiv innstilling til dagens vinmonopol-ordning,
men er av den oppfatning at i et fritt marked må salg av lovlige
varer kunne utføres av dem som ønsker å delta i markedet. Dette
må også gjelde Vinmonopolet, og disse medlemmer ønsker
at også andre aktører får anledning til å selge alkoholholdige varer
over disk slik det fungerer i de fleste andre land vi kan sammenligne
oss med.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at prisvirkemidler er de
mest effektive for å redusere alkoholforbruket i tillegg til virkemidler
som begrenser tilgjengeligheten. For å redusere forbruket, og dermed skadevirkninger,
har Norge et høyt avgiftsnivå på alkoholholdig drikk.
Flertallet vil peke på at forskning
viser at det er nær sammenheng mellom pris og konsum, og at særlig
sårbare grupper som ungdom, eldre og alkoholavhengige drikker mindre
når prisene går opp og omvendt. Det er dokumentert at økte priser
fører til nedgang i høyt konsum og alkoholskader. Flertallet viser
til at alkohol de siste årene er blitt relativt billigere for forbrukerne
fordi kjøpekraften har økt betydelig, og at dette har medført en
økning i alkoholforbruket.
Flertallet er tilfreds med at
regjeringen legger til grunn at bruken av alkoholavgifter må videreføres
som et sentralt etterspørselsreduserende tiltak, og slutter seg
til dette. Flertallet er også tilfreds med at regjeringen
vil opprettholde ordningen hvor avgiftsnivået er knyttet til alkoholinnholdet,
og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at regjeringen de siste årene har senket avgiftene mest for
alkoholholdig drikk med høyest alkoholinnhold, og at regjeringen
ved budsjettet for 2013 økte avgiftene mest for alkoholfritt øl.
Komiteen viser til
at aldersgrensene er et av de sentrale virkemidlene i norsk alkoholpolitikk. Bestemmelser
om aldersgrenser regnes som et effektivt forebyggende tiltak. Komiteen vil peke
på at forskning underbygger at aldersgrenser bidrar til redusert
alkoholkonsum og færre trafikkskader blant ungdom. Komiteen viser
til at kommunene har et særskilt ansvar for at aldersgrensene overholdes,
og komiteen støtter regjeringens tiltak for å sikre
kvalitet i kommunenes arbeid med alkoholloven.
Komiteen vil vise til at det
i forbindelse med forslag til endringer i tobakkskadeloven, jf. Prop.
55 L (2012–2013), har kommet fram at flere kommuner mener det er
svært vanskelig å avdekke salg til mindreårige med dagens kontrollrutiner,
og at departementet i den forbindelse har varslet at det vil utrede
spørsmålet om bruk av såkalte «testkjøp»-provokasjon. Komiteen legger
til grunn at det er tilsvarende utfordringer knyttet til å avdekke
salg av alkohol til mindreårige, og legger derfor til grunn at en vurdering
vil omfatte både tobakk og alkohol.
Komiteen viser til
at Helsedirektoratet etter en vurdering har konkludert med at advarselsmerking
kan være et egnet tiltak i en helhetlig informasjons- og tiltaksstrategi,
for eksempel sammen med informasjonskampanjen om alkoholfritt svangerskap.
Direktoratet påpeker at merking kan bidra til reduserte skader og
forbruk; det vil kunne gi forbrukerinformasjon og dermed beskytte
forbrukerne mot skader. Komiteen viser til at regjeringen
imidlertid mener at det er såpass begrenset kunnskap om effektene av
advarselsmerking på forbruk og skadevirkninger, at det ikke er grunnlag
for å innføre tiltaket nå. Regjeringen mener også det er hensiktsmessig
å avvente utviklingen på EU-nivå, og konkluderer med at den ikke
vil innføre advarselsmerking nå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener alle virkemidler som kan bidra til
å redusere skader og forbruk, må vurderes, og merker seg at regjeringen
vil følge utviklingen nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil ikke utelukke at advarselsmerking på sikt kan
bli innført i Norge, men støtter regjeringens vurdering om at det
på nåværende tidspunkt ikke er hensiktsmessig å innføre dette.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener alle virkemidler som kan bidra til reduserte
skader og forbruk, bør tas i bruk, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre bruk av
advarselsmerking på alkoholholdig drikk i Norge.»
Komiteen viser til
at regjeringen mener det bør arbeides for å innføre krav til innholdsmerking av
alkoholholdig drikk. Komiteen er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er naturlig at flasker kan merkes med
nøktern produktinformasjon. Disse medlemmer mener
dette kan bidra til at folk heller velger å kjøpe drikkevarer med
lavere alkoholnivå enn det som frem til i dag har vært vanlig. Det
er også i tråd med intensjonene i eksisterende lovverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at Norge har et strengt og
omfattende forbud mot alkoholreklame, og at regjeringen vil opprettholde
og sikre etterlevelse av et strengt og medienøytralt reklameforbud. Flertallet er
enig i at reklameforbudet er en viktig del av den helhetlige virkemiddelpakken som
skal begrense forbruk og skadene som følger av alkoholbruk. Flertallet vil
understreke at forbudet har både en etterspørselsreduserende begrunnelse
ved å hindre påvirkning som fører til økt etterspørsel, og det har
en holdningsskapende begrunnelse som handler om å opprettholde en
forståelse i befolkningen for at alkohol er annerledes enn andre
handelsvarer, og at det derfor er behov for særskilt regulering. Flertallet vil
i denne sammenheng spesielt peke på at reklame og markedsføring
ifølge SIRUS påvirker ungdoms alkoholbruk.
Flertallet viser til at forbudet
er under press fra kommersielle aktører. Flertallet viser
videre til at det nasjonale reklameforbudet opprettholdes ved implementeringen
av direktivet om audiovisuelle medietjenester i EØS-avtalen. Flertallet vil
peke på at alkoholreklame er på agendaen i EU gjennom EUs alkoholstrategi,
at flere medlemsland ønsker strenge forbud, og at utviklingen kan
tyde på en strengere regulering av alkoholreklame i EU i fremtiden. Flertallet er
tilfreds med at regjeringen vil arbeide internasjonalt for fortsatt
oppmerksomhet om spørsmål rundt alkoholreklame.
Flertallet viser til at regjeringen,
i forbindelse med at Stortinget ga sin tilslutning til direktivet, forsikret
om at forbudet mot alkoholreklame i sendinger rettet mot det norske
markedet vil bestå. Flertallet viser til utenriksministerens uttalelser
i en interpellasjonsdebatt i Stortinget 14. februar 2012:
«Reklameforbudet er et viktig virkemiddel i regjeringens
arbeid for å motvirke skadelig konsum av alkohol. Regjeringens holdning
er at dette prinsipielle synet gjelder for alle typer alkoholreklame.
Ved innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen legger vi derfor til
grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra
utlandet kan bestå.»
Flertallet viser til at utenriksministeren
videre sa følgende:
«Etter en samlet vurdering legger regjeringen opp
til at Norge går inn for å innlemme direktivet om audiovisuelle
medietjenester i EØS-avtalen. Regjeringen legger til grunn at Norge
kan videreføre forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger selv
om det skriftlige unntaket faller bort. Slik vi ser det, vil dette
ikke være i strid med direktivets innhold. Direktivet åpner for
at strengere nasjonale regler også kan gis anvendelse på sendinger
fra andre land dersom sendingene i det vesentlige er rettet mot
Norge.»
Flertallet slutter seg til daværende
utenriksministers avveininger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at Blå Kors i 2009 presenterte
rapporten «Alkohol som selger aviser – aviser som selger alkohol».
Rapporten illustrerte hvilket omfang omtalen av alkohol hadde i
norske medier i 2008. De faste spaltene i de fire avisene VG, DN
og Aftenposten tilsvarer en annonseverdi på minimum 40 mill. kroner
og utgjorde i gjennomsnitt 6 helsider i uken. Mye av omtalen er
ensidig positiv, salgsorientert og gjør utstrakt bruk av reklamens
virkemidler på redaksjonell plass. Slik informasjon påvirker handlingsmønstre
og holdninger til alkoholholdige drikkevarer.
Dette flertallet mener reklameforbudet
er viktig for å motarbeide inntrykket av at alkoholholdig drikk
er en alminnelig vare som det er uproblematisk å forbruke så lenge
den ikke «misbrukes» og fører til avhengighet. For å motvirke slik
holdningspåvirkning er det viktig å redusere forbruksdrivende informasjon
om alkoholprodukter. Dette flertallet er positivt til
at departementet varsler at reklameregelverket skal gjennomgås for
å se på muligheten for å presisere nærmere hvordan det skal forstås, herunder
sikre likebehandling av like aktører, og se på grensesnittet mellom
reklameforbudet og produktinformasjon. Dette flertallet er
også positivt til regjeringens forslag om å vurdere innføring av
mer hensiktsmessige reaksjonsalternativer ved brudd på regelverket,
for eksempel overtredelsesgebyr.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarlig vurdere
om det kan innføres mer hensiktsmessige reaksjonsalternativer ved
overtredelse av forbudet mot alkoholreklame.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen vil opprettholde og sikre etterlevelsen av et
strengt og medienøytralt reklameforbud for alkoholholdige varer.
I dagens mediesamfunn, hvor omtale av både alkohol og alle andre
lovlige varer spres i sosiale medier, og hvor redaksjonell omtale
av alkoholholdige varer er tillatt og svært ofte forekommer i alle
landets største aviser, kan disse medlemmer ikke
støtte et slikt forbud. Disse medlemmer mener at
alle lovlig omsettbare varer bør behandles likt for å unngå konkurransevridning
og ulikt regelverk med hensyn til vurderinger av hva som er «verdige»
varer til forbruker. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte
regjeringens politikk på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at regjeringen fastholder at den vil opprettholde reklameforbudet
mot alkohol, og disse medlemmer støtter dette. Disse
medlemmer er imidlertid åpne for at bryggeri- og drikkevarebransjen
skal få informere om alkoholholdige produkter på sine nettsider,
om det er mulig å finne en slik løsning som er innenfor EØS-regelverket
og ikke truer reklameforbudet.
Komiteen viser til
at i tillegg til det registrerte alkoholforbruket som foregår innenfor
det norske bevillingssystemet, kommer taxfree-salg, grensehandel,
smugling og hjemmeprodusert alkohol.
Komiteen viser til at smugling
og hjemmebrent antas å utgjøre en svært liten del av alkoholkonsumet,
men vil understreke at oppmerksomhet og kontroll likevel er viktig, spesielt
fordi disse metodene innebærer fravær av kontroll over produksjon
og innhold, noe som innebærer risiko for helsefarlige produkter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at det er stor usikkerhet
når det gjelder omfang og utvikling av grensehandel.
Flertallet er enig i at problematikken
rundt grensehandel isolert sett ikke kan legitimere lavere nasjonale
alkoholavgifter og dermed lavere priser og ytterligere forbruksøkning.
Komiteen viser til
at alkoholholdige drikker kjøpt i taxfree-utsalg utgjør en stadig
større andel av totalkonsumet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at taxfree-utsalg bidrar
til å støtte opp om alkoholpolitikken ved at de fungerer som en
ventil som bidrar til generell aksept av høye avgifter.
Flertallet vil også peke på at
ordningen med taxfree-salg ifølge SIRUS fører til et merforbruk av
alkohol i Norge, samt at Vinmonopolet mister omsetning til taxfree-butikkene,
noe som er en økonomisk utfordring for Vinmonopolet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter at regjeringen følger den
videre utviklingen på taxfree-området nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
taxfree-ordningen, men mener samtidig at det er et paradoks at regjeringspartiene
mener det er positivt med økt omsetning på taxfree, mens det er
negativt at den samme omsetningen skjer ellers i Norge. Taxfree-ordningen
bidrar sammen med grensehandel til en betydelig handelslekkasje
fra Norge, noe som svekker statens inntekter. Disse medlemmer viser
til at dette er et uttrykk for at befolkningen synes avgiftsnivået
er unødig høyt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener det bør vurderes hvorvidt det
bør legges til rette for at Vinmonopolet kan overta taxfree-utsalgene
på flyplassene. Flertallet mener det faktum at taxfree-salget
øker hvert år på bekostning av Vinmonopolets salg, og de konsekvenser
det har for Vinmonopolets drift og rolle i det norske samfunnet,
gir grunn til å vurdere endringer.
Komiteen viser til
at det internasjonale arbeidet for å begrense helseproblemer og
sosiale problemer forårsaket av alkoholbruk først og fremst skjer
i Verdens helseorganisasjon (WHO) og i EU. Komiteen viser
til at WHO anslår at alkohol på verdensbasis er den tredje største risikofaktor
for sykdom og for tidlig død. Det er anslått at skadelig bruk av
alkohol er årsak til vel 2,5 millioner dødsfall hvert år. Komiteen mener
internasjonalt samarbeid om å redusere alkoholrelaterte skader er
nødvendig både for å håndtere utfordringer for Norge i en globalisert verden,
men også for å bidra til internasjonal solidaritet ved at gode forebyggende
tiltak etableres også i andre land. Komiteen viser
til FORUTs høringsnotat der det påpekes at alkohol kan forventes
å bli et betydelig helseproblem i årene som kommer i og med at forbruket
øker i de fattigste landene, og i mellominntektsland er alkohol
allerede risikofaktor nr. én. Komiteen er tilfreds
med at regjeringen vil fortsette arbeidet for at alkohol som folkehelseutfordring
settes høyt på den internasjonale agendaen. Komiteen mener
Norge bør gå i front for å hindre at økonomiske interesser skal
kapre de internasjonale alkoholpolitiske prosessene, både i WHO og
i arbeidet for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer (NCD-arbeidet). Komiteen mener videre
det er viktig at Norge aktivt og systematisk løfter fram arbeidet
med alkohol og narkotika innenfor det helserettede samarbeidet med utviklingsland,
i tråd med vår historiske erfaring og vår rolle i det internasjonale
utviklingssamarbeidet.
Komiteen mener at Norge må sikre
oppfølging av WHOs NCD-mål, herunder mål for alkohol. Norge må også
arbeide for at folkehelsehensyn sikres i arbeidet med bi- og multinasjonale
handelsavtaler.
Komiteen støtter opprettholdelse
av forbudet mot narkotika i Norge. I og med at narkotikaproblemet
er globalt, er det nødvendig å tenke og handle internasjonalt i
håndteringen av narkotikaspørsmål. Komiteen støtter
at regjeringen vil bidra til at lavinntektsland og mellominntektsland
får faglig bistand til etablering av regulatoriske virkemidler,
ta en aktiv rolle i det internasjonale narkotikasamarbeidet og bidra
med økt bruk av norske bistandsmidler til alternativ utvikling. Komiteen vil
understreke at norsk narkotikapolitikk ikke kan føres i et vakuum.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener Norge må opprettholde sin aktive rolle
i internasjonalt narkotikaarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Norge må øke innsatsen i internasjonalt narkotikaarbeid.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen vil sikre målrettet arbeid for å avdekke og begrense organisert
narkotikakriminalitet og øke mengden beslaglagt stoff på det norske
markedet, målrette innsatsen for å hindre grensepassering av ulovlig
narkotika og valuta, utvikle regelverk og rutiner som raskere identifiserer
og regulerer nye stoffer med misbrukspotensial, sørge for bedre
oversikt over Internett som markedsplass for nye rusmidler og gjøre
stoffene betydelig vanskeligere å importere, samt sørge for at faktabasert
informasjon om rusmidler og deres skadevirkninger er tilgjengelig
på Internett.
Komiteen vil understreke at det
er viktig å motarbeide organisert kriminalitet og medvirke til redusert
dyrking, tilvirkning, distribusjon og omsetning av narkotika.
Komiteen viser til at Norge har
et lavt forbruk av narkotika, og at undersøkelser viser at stadig færre
unge prøver ut narkotika. Det er et stort flertall i den norske
befolkningen som støtter et forbud mot narkotika. Komiteen er
fornøyd med og støtter at regjeringen vil opprettholde forbudet
mot besittelse og bruk av narkotika. Komiteen vil
påpeke at dette ikke må være til hinder for å benytte alternative
straffereaksjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
Høyre og Kristelig Folkeparti mener avkriminalisering av
bruk og besittelse av narkotika vil være et uheldig narkotikapolitisk grep. Disse
medlemmers standpunkt er at selv om kriminalisering ikke
skal bety forfølgelse av tunge brukere, eller at behandling ikke skal
være et alternativ til straff, er denne bestemmelsen et hensiktsmessig
verktøy for å håndtere narkotikaproblemer hos flere grupper – ikke minst
en del grupper av selgere – for å sikre tidlig intervensjon og for
å hindre distribusjon.
Disse medlemmer vil peke på at
norsk narkotikapolitikk har store utfordringer. Disse medlemmer viser
til at Sverige jevnt over har hatt lavere misbruk og langt færre
overdosedødsfall enn Norge. Disse medlemmer viser
til at FNs narkotika- og kriminialitetsmyndighet mener Sveriges
nulltoleranse for kjøp og salg av narkotika, også småskalahandel,
samt landets satsing og ressursbruk på målrettet forebygging og
helhetlig behandling og oppfølging, kan ha bidratt til Sveriges
gode resultater. Disse medlemmer mener det er interessant
og nødvendig å vurdere om ikke Norge kan lære noe av den svenske
narkotikapolitikken.
Disse medlemmer mener også norsk
politi bør praktisere nulltoleranse for kjøp og salg av narkotika. Disse
medlemmer mener nulltoleransen må gjelde alle typer narkotiske
stoffer og være permanent, ikke midlertidig.
Disse medlemmer mener nulltoleranse
mot narkotika er en hensiktsmessig visjon for narkotikapolitikken,
men understreker at dette ikke skal være til hinder for fornuftige
skadereduserende tiltak. Disse medlemmer sikter her
til eksistensen av skadereduserende tiltak som sprøyteutdeling,
håndhevelsen av bestemmelsen for kriminalisering av bruk og besittelse
overfor enkelte brukergrupper, og organisering av behandlingstilbud
for personer som tidvis vender tilbake til misbruk. Disse
medlemmer mener nulltoleranse først og fremst handler om
ikke å vise toleranse for at nye mennesker henfaller til narkotikamisbruk,
ikke tolerere at mennesker blir låst i et varig misbruksforhold
uten hjelp og tiltak fra samfunnet, være oppmerksom på konsekvensene
narkotikamisbruk har for samfunn, lokal- og nærmiljø, og at man
skal slå ned på kriminaliteten knyttet til illegal rusmiddelbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Dokument 8:138 S
(2009–2010) og Innst. 70 S (2010–2011) om tiltak for å hindre ungdom
i å utvikle rusavhengighet. Disse medlemmer viser
til at disse medlemmer i Innst. 70 S (2010–2011) fremmet konkrete forslag
for å bedre forebygging og tiltak for å hindre rusavhengighet blant
våre unge. Disse medlemmer viser til at innstillingen
inneholdt både forslag om alternativ straff, som pålagt deltakelse
i informasjonsprogram, og etablering av urinprøveprosjekter. Disse
medlemmer viser til at flere kommuner har innført slike
ordninger, og mener en slik frivillig ordning er svært nyttig for
å stoppe unge fra å utvikle rusavhengighet. Disse medlemmer viser
til at en samlet opposisjon sto bak disse forslagene, men regjeringspartiene
stemte imot. Disse medlemmer mener det vil være svært
viktig å få etablert slike ordninger over hele landet.
Komiteen viser til
at rundt 800 000 nordmenn får utlevert resepter på vanedannende
legemidler hvert år. De aller fleste bruker disse medisinene i en
kort periode og kun i de doser som er foreskrevet og anbefalt, og
får god hjelp av dem. Problemet er når disse medisinene brukes i
større mengder og/eller i lengre tid enn anbefalt. Dette kan ha
negative konsekvenser både for enkeltpersoner og samfunnet. Komiteen viser
til at totalsalget av vanedannende legemidler var jevnt økende i
perioden 1995–2005, men veksten har flatet ut de siste årene.
Komiteen viser til at Helsetilsynets
veileder for vanedannende legemidler er under revidering og etter
planen skal publiseres tidlig i 2013. Komiteen vil
understreke betydningen av å sikre riktig medisinsk forskrivning
og bruk av vanedannende legemidler.
Komiteen viser til at det fra
1. februar 2012 ble innført «promillegrense» for 20 narkotiske stoffer
og legemidler med ruspotensial. Norge er det første landet i verden
med straffbarhetsgrenser og straffeutmålingsgrenser for andre rusmidler enn
alkohol i trafikken. Komiteen slutter opp om regjeringens
mål om å legge til rette for riktig medisinsk forskrivning og bruk
av vanedannende legemidler og iverksetting av tiltak for å redusere
illegal import av vanedannende legemidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener farmasøytene som i stor
grad er de som utleverer legemidler, besitter stor kompetanse som
i større grad må benyttes. Dette kan gjøres gjennom tettere kontakt
mellom farmasøyt og forskrivende lege, eksempelvis ved mistanke
om misbruk eller ulovlig omsetning.
Disse medlemmer viser til at
det er holdepunkter for at misbruk av vanedannende legemidler er
grunnlag for det største avhengighetsproblemet i Norge nest etter
alkohol. Disse medlemmer vil peke på at kvinner er
i stort flertall blant dem som bruker vanedannende legemidler. Disse
medlemmer viser også til at forskning på feltet er begrenset,
og at det er behov for mer kunnskap om utfordringene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for økt forskning og kompetanseutvikling i forbindelse med misbruk
av vanedannende legemidler.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er viktig å iverksette flere tiltak for
å redusere problemet med ruspåvirket kjøring. Misbruk av vanedannende
medisiner er grunnlag for det største avhengighetsproblemet i Norge
nest etter alkohol. For personer som skal ha helseattest i forbindelse
med søknad om førerkort, er det naturlig å vende seg til fastlegen. Det
betyr at det ofte vil være en tett relasjon mellom søker og den
legen som skal utferdige attesten. I situasjoner der det ikke er
grunn til ikke å utferdige attesten, er dette uproblematisk. Men dersom
legen mener at attest ikke burde vært skrevet ut, kan det være en
utfordrende situasjon. Ved å automatisere beslutningen og gjøre
det umulig for legen å se bort fra signalene som foreligger, kan
systemet føre til en prosess som gir riktig konklusjon. En slik
løsning kan kvalitetssikre beslutningen ved at søkeren i sin elektroniske
journal blir skannet og sammenlignet med en sentralt oppsatt liste
over diagnoser og medikamenter som tilsier at vedkommende søker
ikke bør få attest på at vedkommende er i medisinsk stand til å
føre et kjøretøy. Konklusjonen kommer i en rapport som blir lagt
inn i pasientjournalen. Konklusjonen blir skrevet ut som et eget
dokument som blir lagt ved helseattesten.
Med innføring av e-reseptsystemet FEST og Nasjonal
kjernejournal mener dette medlem at denne lille tilleggsfunksjonen
kan være et godt verktøy for å redusere antall trafikkulykker. Intensjonen
er å minimere misbruksrisikoen ved å forhindre at pasienter benytter
flere ulike leger og apotek for å få skrevet ut vanedannende og sløvende
medisiner. Dette medlem kjenner til at prosjektskissen
«Beslutningstøtte ved utskriving av helseattest ved søknad om førerkort
– en prosjektskisse» allerede er utarbeidet og oversendt Helsedirektoratet
og Helse- og omsorgsdepartementet.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere prosjektmidler
til utvikling av IKT-verktøy ved utskrivning av helseattest ved
søknad om førerkort.»
Komiteen viser til
at meldingen ikke omtaler bruk av dopingmidler innenfor organisert
idrett, men bruk av dopingmidler i grupper utenfor den organiserte
idretten, for eksempel kroppsbygger- og fitnessmiljøer, såkalte
torpedoer, i motemiljøer og enkelte ungdomsmiljøer. Komiteen viser
til at bruk og besittelse av dopingmidler per i dag ikke er rammet
av lovgivningen. Det er bare den organiserte idretten som i egne bestemmelser
forbyr bruk. Komiteen viser til at et trendpanel
i regi av det regionale kompetansesenteret for rusmiddelspørsmål
i Bergen rapporterer om økt tilgjengelighet og bruk av anabole virkestoffer.
Antidoping Norge peker også i sin høringsuttalelse på økt bruk av
dopingmidler i ungdomsmiljøene det siste tiåret, samt saker som
viser at produksjon, distribusjon og salg av dopingmidler også i
Norge er en stor og organisert kriminell virksomhet. I meldingen vises
det videre til at ny kunnskapsoppsummering tyder på at en del brukere
blir mer aggressive under påvirkning av steroider. Dette er faktorer som
taler for mobilisering mot doping som samfunnsproblem ved å integrere
doping i rusmiddelpolitikken. Tiden er inne for en mobilisering både
når det gjelder forebygging, behandling og kriminalitetsbekjempelse. Komiteen er
enig med regjeringen i dette og støtter forslag om kriminalisering
av erverv, besittelse og bruk av doping.
Komiteen imøteser også en prioritering
av forskning og kompetanse om doping. Anabole steroider kan medføre
fysiske, psykiske og sosiale problemer. Komiteen vil
understreke at informasjon og holdningsskapende arbeid er viktige forebyggingstiltak
i innsatsen mot doping.
Komiteen mener det er et stort
behov for å løfte fram det forebyggende antidopingarbeidet i samfunnet
generelt og blant unge spesielt, for å nå ut med kunnskap og informasjon
rundt skadevirkningene ved bruk av doping.
Komiteen viser til at mange som
har brukt dopingmidler, har utviklet store humørsvingninger, angst
og depresjon.
Komiteen viser til at hormonlaboratoriet
på Aker mener det er en klar sammenheng mellom bruk av anabole steroider
og økt bruk av andre rusmidler.
Komiteen viser til at en undersøkelse
om bruk av doping blant ungdom på sesjon viser at de som bruker
dopingmidler ofte, også bruker andre illegale rusmidler og drikker
mer alkohol enn gjennomsnittet. Det forebyggende arbeidet mot doping
må derfor ses i sammenheng med og integreres med øvrig rusforebyggende
arbeid.
Komiteen viser til at i motsetning
til ved bruk av andre rusmidler er ikke rusen i seg selv målet med
å bruke dopingmidler, men et virkemiddel for å oppnå en mer muskuløs
kropp. Dette dreier seg om et kroppsbilde og en treningskultur som mangler
de nødvendige korrektiver. Komiteen mener det er
vesentlig å ta hensyn til at dopingbrukerne har andre motiver enn
rusavhengige når forebyggingsstrategier skal utvikles.
Komiteen mener det er viktig
å se antidopingarbeidet blant norske ungdommer i sammenheng. Det
er viktig at antidopingarbeidet fokuserer særlig på treningsmiljøer
der unge ferdes.
Komiteen mener at skal Norge
kunne drive koordinerte og helhetlige tiltak rettet mot ungdomsmiljøet,
er det avgjørende å dra veksler på den erfaring, kunnskap og nettverk
som Antidoping Norge har opparbeidet seg gjennom mange år. Det foreligger
mange skreddersydde forebyggingstiltak som det åpenbart vil være både
hensiktsmessig og kostnadseffektivt å benytte for å bekjempe doping
i ungdomsmiljøet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker i tråd med Samhandlingsreformens
intensjoner at Antidoping Norge settes i stand til å gi kommunene
kunnskap til å forebygge i lokalmiljøet fremfor å reparere, få lokale
fag- og treningsmiljøer til å jobbe sammen og sammen med Norges
idrettsforbund styrke mulighetene for at sunn trening gir en varig
livsstilsendring. Disse medlemmer mener slik kunnskap
er verdifull i arbeidet for et tryggere oppvekstmiljø. Et slikt arbeid
krever samfinansiering fra både stat, fylkeskommune/kommune og næringslivet.
Flere pilotprosjekter viser at en slik tilnærming er gjennomførbar
og skaper den nødvendige lokale forankring som arbeidet er avhengig
av.
Komiteen viser til
at det i dag finnes intensjonsavtaler mellom Antidoping Norge og
flere kommuner/fylkeskommuner om slikt samarbeid. Dette gjelder
Vestfold, Hordaland og Sør-Trøndelag fylkeskommune og Hallingdalskommunene,
Grenlandskommunene og Tromsø blant flere enkeltstående kommuner
rundt om i Norge.
Gjennom en mobilisering mot doping vil Antidoping
Norge kunne sette søkelys på dopingproblematikken og bidra til helhetlige
og koordinerte løsninger på tvers av samfunnssektorer. Et eksempel
er den nylige inngåtte avtalen mellom Antidoping Norge og Tollvesenet
som også finansministeren og kulturministeren støttet opp om.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener dette forutsetter at staten finansierer
det forebyggende arbeidet med andre midler enn spillemidler til
idrettsformål.
Komiteen viser til
det viktige arbeidet som Norges idrettsforbund gjør mange steder
lokalt ved å samarbeide med lokale treningsmiljøer om å fremme sunn
trening.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener idrettens antidopingarbeid
er noe flere sektorer burde hente lærdom fra. De siste årene har
stadig flere som bruker doping, blitt tatt, samtidig som antidopingorganisasjoner
bruker kapasitet til å forebygge, informere og kontrollere idrettsmiljøene.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det bør være mulig for øvrige myndigheter å styrke samspillet
med eksempelvis Antidoping Norge. Disse medlemmer mener
at et tettere samarbeid mellom politivesen, tollvesen og Antidoping
Norge kunne medført en bedre ressursutnyttelse og styrket innsats
i antidopingarbeidet. Disse medlemmer mener en gjensidig
informasjonsutveksling ved beslag av dopingmidler ville bidratt
til at flere miljøer kunne avdekkes. Disse medlemmer ber
derfor om at regjeringen setter dette samarbeidet på dagsordenen.
Komiteen viser til
at innsats i mange sektorer er nødvendig for å redusere rusrelaterte
skader. Det er viktig at ulike sektorer og forvaltningsnivåer, frivillige,
ideelle og private organisasjoner og virksomheter bidrar i forebyggingsarbeidet. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil videreutvikle det tverrdepartementale
og tverretatlige samarbeidet om forebyggende innsatser for å sikre
sammenhengende tiltak og unngå dobbeltarbeid.
Komiteen mener også det er viktig
at oppdatert kunnskap om risikofaktorer legges til grunn for rusmiddelpolitikken. Komiteen viser
til at det de siste tiårene har vært økende internasjonal oppmerksomhet
rundt hvordan man kan redusere forekomsten av sykdommer ved å påvirke
risikofaktorer. Alkohol utgjør som kjent den tredje største risikofaktoren
for dårlig helse og tidlig død. Komiteen vil understreke
at myndighetene har et ansvar for å opplyse befolkningen om forebyggende
og helsefremmende tiltak. Opplysningsarbeidet kan gjøres gjennom
medier og frivillige organisasjoner og gjennom offentlig informasjonsarbeid. Komiteen er
enig i at tidlig og målrettet innsats er viktige betingelser for
et godt forebyggingsarbeid kombinert med økt bruk av dokumenterte kartleggingsverktøy
og korte intervensjoner. Komiteen er enig i at veilederen
«Fra bekymring til handling, en veileder om tidlig intervensjon
på rusområdet» fra 2009 er et godt utgangspunkt å bygge videre på.
Komiteen vil videre understreke
den fylkeskommunale tannhelsetjenestens viktige ansvar og rolle
når det gjelder å rapportere til rette myndighet om mistanke om
omsorgssvikt overfor barn og unge. Samarbeidet med barnevernstjenesten
er svært viktig. Komiteen vil også understreke betydningen
av at skolehelsetjenesten og pedagogisk-psykologisk tjeneste er
godt utbygd og dekker behov for spesiell oppfølging av barn og unge. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil prioritere forskning, innovasjon og
erfaringsutveksling om forebyggende arbeid. Komiteen støtter
også at den selektive forebyggingen for at alle som trenger det
skal få god hjelp i en tidlig fase og på rett nivå, intensiveres.
Komiteen vil peke på sammenhengen
mellom rus og kriminalitet og understreke behovet for involvering
av lokalsamfunn når kriminalitet skal forebygges. Komiteen støtter
at stimuleringen av de lokale samarbeidsstrukturene politiråd og
Samordning av lokale tiltak (SLT) videreføres.
Komiteen viser til at Norge har
lang tradisjon med offentlige og frivillige programmer for å påvirke
folks holdninger til rusmidler. Komiteen viser til
at forebygging skjer på mange arenaer hvor barn og unge oppholder
seg. Komiteen vil understreke at det er en god forutsetning
for godt forebyggingsarbeid å legge til rette for deltakelse og
innflytelse for alle barn og unge. Komiteen vil videre
understreke at møteplasser og fritidsarenaer, der barn og unge møtes,
skal være rusmiddelfrie og trygge. Komiteen er tilfreds med
at regjeringen understreker at frivillige og ideelle organisasjoner
fortsatt skal spille en viktig rolle som tilrettelegger for aktiv
fritid, fysisk aktivitet, meningsbrytning og involvering. Komiteen viser
til at regjeringen i meldingen legger vekt på fortsatt å stimulere
til rusfrie og gode fritidstilbud, samt sørge for gode vilkår for
frivillighet. Komiteen støtter at offentlige tilskuddsordninger
skal bidra til og legge til rette for et stort frivillig engasjement.
Komiteen vil peke på det viktige
arbeidet som utføres av frivillige organisasjoner på området, og
på de viktige alkoholfrie sonene som skapes av lag og organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for en styrking av frivillige organisasjoners rusforebyggende arbeid.»
Komiteen viser til
at Norge siden slutten av 1970-tallet har hatt en helhetlig strategi
for alkoholfrie soner. Blant annet gjennom opprettingen av samarbeidsnettverket
av frivillige organisasjoner under navnet Alkokutt, senere Av og
til, har den overordnede strategien virket for å skape bred enighet
i befolkningen om situasjoner hvor alkohol ikke skal brukes. Komiteen vil
understreke betydningen av at alkoholfrie soner finnes. Komiteen viser
til at statsråden i interpellasjonsdebatt i Stortinget 15. januar
2013 ga uttrykk for et ønske om å gå i dialog med idrett og arbeidsliv
om en styrking av arbeidet med alkoholfrie soner. Komiteen støtter
disse initiativene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med
så vel arbeidslivets som idrettens organisasjoner med sikte på å
styrke arbeidet med alkoholfrie soner og å utvide arenaene for alkoholfrihet.»
Komiteen viser til
at mellom 200 og 250 personer hvert år dør i trafikken, og mange
skades. Antall døde i trafikken er stadig synkende, men hver eneste
som dør, er én for mye. Rusmidler er ofte medvirkende årsak til
ulykker. Dersom vi skal nå visjonen om null døde og hardt skadde
i trafikken, må rusmiddelbruken reduseres. Komiteen vil
understreke at det er nulltoleranse for bruk av rusmidler i biltrafikken
i Norge. Komiteen viser til at det er bred enighet
i befolkningen om at trafikken skal være en rusfri sone. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil videreføre arbeidet for å hindre
bruk av rusmidler i trafikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er tilfreds med at regjeringen også
vil vurdere skjerping av promillegrensene til sjøs.
Komiteen er kjent
med at Nordisk råds sesjon 2012 vedtok å anbefale Nordisk ministerråd
å jobbe videre med en nordisk alkohol- og tobakkspolitikk i et folkehelseperspektiv. Komiteen mener
at disse forslagene bør tas med i det videre arbeidet, deriblant
forslaget om at det bør vurderes å innføre alkolås for yrkessjåfører
og personer som er dømt for promillekjøring.
Komiteen viser til at det er
store omkostninger knyttet til alkohol i arbeidslivet. Komiteen vil peke
på at arbeidslivet er helsefremmende for de aller fleste, og at
det er viktig å hindre at rusproblemer fører til utstøting fra arbeidslivet. Komiteen vil
peke på at arbeidslivet er en viktig arena for rusmiddelforebyggende
arbeid, og at arbeidsplassen er et sted der en på et tidlig stadium kan
oppdage problematisk rusmiddelbruk. Komiteen støtter
at den rusforebyggende innsatsen på ulike sektorer og nivåer skal
ha et tydelig arbeidsperspektiv med inkludering i arbeidslivet som
et viktig mål, samt at flest mulig arbeidstakere og studenter skal
være omfattet av en ledelsesforankret rusmiddelpolitikk.
Komiteen viser til at barns holdninger
og atferd i stor grad formes i hjemmet. Komiteen vil understreke
at familien har en veldig viktig forebyggende rolle, og at det foregår
mye viktig læring i familien. Komiteen vil peke på
at en velfungerende og stabil familie vil forebygge problemer som
ellers kan oppstå. Unger som vokser opp i en trygg familie, har
store fordeler framfor dem som ikke gjør det. Norsk og internasjonal
forskning peker på at gode familieforhold fører til mindre bruk
av rusmidler blant ungdom. Komiteen viser til at
foreldre har stor betydning som forbilder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at ungdom i stor grad adopterer
sine foreldres rusmiddelvaner. Barn og unge som tidlig og ofte blir
konfrontert med voksnes rusmiddelbruk, tenderer mot å bruke mer
rusmidler enn dem som er mer skjermet. Flertallet vil
peke på at de viktigste risikofaktorene for problemutvikling hos
barn framkommer i rapporten «Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling:
Konsekvenser for barn og unge» utarbeidet av Folkehelseinstituttet,
juni 2012.
Komiteen vil understreke
at barn ikke skal vokse opp i miljøer som er preget av rusmiddelbruk,
jf. også barnekonvensjonens artikkel 33 om barns rett til å bli
beskyttet mot ulovlig bruk, omsetning og produksjon av narkotiske
stoffer. I ytterste konsekvens kan rusmiddelbruk være grunn til
at foreldre fratas omsorgsretten.
Komiteen viser til at det er
godt dokumentert at gode og trygge oppvekstvilkår, med mestring
i skole og vennekrets, forebygger rusavhengighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det videre er dokumentert at barn
og unge som sliter og som ikke i god nok grad følges opp av nær
familie eller samfunnet, tyr til rusmidler som en form for selvmedisinering. Disse
medlemmer vil derfor understreke viktigheten av robuste
kommuner med bred kompetanse, som gjør at alle barn og unge gis
mulighet til å utvikle seg og leve gode liv uten behov for rusmidler.
Komiteen mener det
er behov for vedvarende opplysnings- og holdningsskapende arbeid
både ved myndigheter og frivillige organisasjoner. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil videreutvikle strategier for en
familiebasert forebyggende og holdningsskapende innsats. Komiteen er
enig i regjeringens understreking av at myndighetene ikke kan og
skal være likegyldig til hvilke forhold barn vokser opp under og formes
i, men at familien er en privat sfære som myndighetene skal ha stor
respekt for og være varsom med å intervenere i.
Komiteen viser til at barnehagen
er en god arena for å fange opp barn som trenger hjelp. Ansatte
i barnehagen har meldeplikt til barnevernet. I samarbeid med barnevernet
har barnehagene en viktig oppgave når det gjelder å oppdage og hjelpe
barn som lider på grunn av rusmiddelbruk i hjemmet. Barnehagen er
også et godt sted for å lære barn å ta ansvar, kommunisere og etablere
relasjoner. Barnehagen kan således bidra til at barn får et grunnlag
som gjør dem robuste i møte med rusmidler senere i livet. Komiteen er
tilfreds med regjeringens målsetting om å gi gode barnehagetilbud
hvor barn med særlige behov identifiseres og følges opp.
Komiteen viser til at skolen
gjerne løftes fram som en velegnet arena for forebygging og holdningspåvirkning.
I likhet med barnehagen er det viktig at barne- og ungdomsskolen
legger vekt på å «bygge» robuste barn, motvirke problematferd som
disponerer for senere rusmiddelbruk, og utvikle sosial kompetanse. Komiteen er enig
i at trygge barn med god selvtillit bør være målet ettersom de er
mer robuste til å stå imot ruspress og er mindre utsatt for problemutvikling. Komiteen vil
peke på at generelt forebyggende arbeid også innebærer å få flere
elever igjennom videregående opplæring, og viser i denne sammenheng
til den nasjonale dugnaden NY GIV.
Komiteen støtter at skolens forebyggende
arbeid samordnes basert på tilnærminger som har faglig og forskningsmessig
belegg. Komiteen vil understreke at formidling av
fakta og kunnskap om rusmidler og skadevirkninger er viktig i ungdomsskolen
og på videregående skole. Komiteen vil peke på at
SIRUS har påvist at norske tenåringer har mangelfull kunnskap om
alkohol og narkotika. Komiteen mener dette viser
behovet for informasjons- og holdningsarbeid i skolen, på Internett
og på andre aktuelle arenaer. Komiteen mener det
er nødvendig å videreutvikle opplysnings- og holdningsskapende arbeid
ved aktivt å ta i bruk interaktive tjenester. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil satse på målrettede og helhetlige informasjons-
og holdningstiltak.
Komiteen vil peke på at frivilligheten
er en viktig bidragsyter i det forebyggende arbeidet i skolen. Juvente
og andre frivillige organisasjoner bidrar i stor grad til det forebyggende
arbeidet i skolen og på andre arenaer gjennom ulike tiltak og forebyggingsprogrammer. Komiteen mener frivillige
aktører kan spille en enda viktigere rolle som bidragsyter i det
forebyggende arbeidet i skolen og på andre arenaer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tilrettelegge for
og oppfordre kommuner og fylkeskommuner til å samarbeide med frivillige
organisasjoner i det forebyggende arbeidet i skolen og på andre
arenaer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at folkehelseloven, som trådte i kraft 1. januar 2012,
gir kommunen en plikt til å legge til rette for samarbeid mellom
frivillig sektor, jf. § 4 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det forebyggende narkotikaarbeidet
må intensiveres. Disse medlemmer vil peke på at Sverige
har lavere narkotikamisbruk enn Norge, og at dette kan ha en sammenheng
med at landet bruker store ressurser på målrettet forebygging. Disse
medlemmer vil vise til at det i Sverige er satset på såkalt
ANT-arbeid: en langsiktig og permanent struktur for samhandling
og samordning av det narkotikaforebyggende arbeidet. Det har spesielt
fokus på barn og unge voksne, på utstrakt samarbeid med det sivile
samfunn og på en aktiv rolle i EU og internasjonalt. Det satses store
ressurser på lokalt utviklingsarbeid, informasjonssatsing og bidrag
til frivillige organisasjoner. Det er etablert et ANT-sekretariat
for nasjonal samordning, koordinatorer i alle fylker, og det svenske
folkehelseinstituttet bidrar med metode- og kunnskapsstøtte. Det
utformes en nasjonal misbruksstrategi. Det satses særlig på barn
i såkalte misbruksmiljøer med vekt på foreldrestøtte og samarbeid
mellom skole/politi/sosialtjeneste og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk
(BUP). Disse medlemmer mener det faktum at Norge
har et forholdsvis større narkotikaproblem enn Sverige, er grunn
til å undersøke om ikke et tilsvarende målrettet og langsiktig arbeid
bør etableres i Norge.
Disse medlemmer ber regjeringen
intensivere det narkotikaforebyggende arbeidet gjennom å etablere
et ANT-arbeid etter svensk modell, med kommunale, fylkeskommunale
og statlige forebyggende tiltak, i nært samarbeid med frivillige
organisasjoner, rettet særlig mot barn og unge.
Komiteen viser til
at rus er et sammensatt problem der man ofte må ha et langvarig
behandlingsperspektiv. Mange av de unge rusavhengige med en sammensatt
problematikk er bærere av en ubearbeidet oppveksthistorie med omsorgssvikt
og til dels store krenkelser. Riktig behandling er viktig og vanskelig
å gi til rusavhengige som både er utsatte og sårbare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at
det kompliserte og sammensatte ikke møtes med forenklede og fragmenterte
løsninger. Disse medlemmer vil understreke at kunnskap
om sammenhengen mellom avhengighet og oppveksthistorikk, relasjonsskader
og andre psykiske utfordringer må få konsekvenser og omsettes til
praksis ved at innholdet i rusbehandlingen retter seg både mot avhengigheten
og mennesket bak avhengigheten. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at behandlingen evner å se og møte sammenhengen
mellom avhengighetene og krenkelsene. Behandlingsforsøk med fokus på
rusavhengigheten kan mislykkes i å gi gode resultater så lenge det
ikke blir tatt riktig grep om de historier og krenkelser som ligger
i skyggen av avhengigheten.
Komiteen viser til
SIRUS-rapporten «Gjennom 10 år – En oppfølgingsstudie av narkotikabrukere
i behandling» der en tiårs oppfølgingsstudie av narkotikabrukere
rekruttert fra behandling presenteres. Studien viser blant annet
at for mange startet problemene tidlig i livet. Rusmiddelproblemer
og psykiske vansker i familien ble funnet i stort omfang i denne
undersøkelsen, som i tidligere studier, men informantene utgjorde
en forskjelligartet gruppe med ulike oppvekstvilkår. Funnene bekrefter
imidlertid behovet for å forebygge og behandle rusmiddelproblemer
i et familie- og generasjonsperspektiv, og forskerne peker på at
det trengs mer forskning på det kompliserte samspillet av genetiske
faktorer, miljøfaktorer og livshendelser, samt å videreføre spesiell
satsning for barn som pårørende. Komiteen viser til
at studien bekrefter de store oppgavene samfunnet står overfor når
det gjelder å kunne forebygge og behandle psykiske lidelser og derigjennom
også alvorlig rusmiddelmisbruk.
Komiteen er kjent med at sykdomsforløpet
kan ha ulik intensitet der misbrukeren kan ha bedre og dårligere
perioder. Behandlingstilbudet må reflektere og tilpasses misbrukerens
aktuelle russituasjon. Komiteen merker seg at det
fra flere faglige hold har blitt påpekt at det er gunstig med tidlig
behandling. Kropp, psyke og relasjoner blir merket og nedslitt av
et langvarig rusmisbruk.
Komiteen merker seg at under
den faglige høringen som komiteen holdt, ble det påpekt at hele
70 prosent av dem som har et rusrelatert problem, klarer uten hjelp
fra hjelpeapparatet å komme seg ut av rusproblemet på egen hånd. Tall
fra Norsk pasientregister (NPR) viser at i 2011 fikk om lag 25 000
pasienter behandling for rusproblemer innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling
(TSB). Et mindretall av disse får legemiddelassistert behandling,
LAR-behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er glad regjeringen har droppet
forsøk som bryter med hovedlinjen i ruspolitikken. Kombinasjonen
av en restriktiv rus- og alkoholpolitikk i samspill med vår kultur
har bidratt til at vi har mindre bruk av rusmidler og problemer
knyttet til disse enn det som kunne vært alternativet. Disse
medlemmer viser til at det i høringsuttalelsene til Stoltenberg-utvalgets
rapport viste seg at det på feltet ikke er noe press for noen radikal
omlegging av norsk narkotikapolitikk. Derimot er det et ønske om
bevisst oppfølging, politisk interesse, bedre ledelse og vilje til
å satse på nye tiltak innenfor det eksisterende apparatet.
Disse medlemmer synes det er
synd at når Stoltenberg-utvalget, som forberedelse til meldingen,
hadde som mandat å se på tilbudet til de mest hjelpetrengende rusavhengige,
viser det seg at det er denne gruppen som har størst grunn til å
være skuffet. Selv om disse medlemmer er glad for
den helhetlige tilnærmingen til rusfeltet som gjøres i denne meldingen
med integreringen av alkohol, doping, vanedannende legemidler og
narkotika, mener disse medlemmer at den viktigste
grunnen til at vi trengte en ny rusmelding fra narkotikafeltets
perspektiv, var at det er behov for et solid løft innen behandling
og ettervern.
Disse medlemmer mener det er
behov for både et kvalitets- og kapasitetsløft. Skal vi oppnå dette,
mener disse medlemmer at vi trenger en ny og forpliktende
opptrappingsplan på rusfeltet. Det er nødvendig å styrke tilbudet
om behandling, omsorg, lavterskel helsetilbud og ettervern. Hjelp
må komme raskere, og kvaliteten må sikres. For eksempel har det
hele tiden vært et budskap at LAR skal være et rehabiliteringsprogram,
ikke bare et legemiddelprogram. Den intensjonen har ikke på langt
nær vært oppfylt.
En annen utvikling som disse medlemmer vil peke
på, er en uheldig vridning vekk fra døgnplasser mot mer poliklinisk
behandling. Disse medlemmer mener det er viktig med
begge deler, og mener derfor at en styrking av det polikliniske
tilbudet ikke må bety at brukere med behov for døgnbehandling ikke
gis et tilbud om dette.
Disse medlemmer viser til at
dreiningen mot korttidsplasser risikerer å gjøre kvaliteten på tilbudet
dårligere. Disse medlemmer mener også dette er noe
som må erkjennes som hva det er: en politisk prioritering. Disse
medlemmer er kritiske til at foregående helse- og omsorgsminister
avslo under fremleggelse av rusmeldingen å kommentere denne trenden
med henvisning til at det var et faglig spørsmål. For selv om politikere
må lytte til faglige råd, så er dette, etter disse medlemmers skjønn,
også et spørsmål om prioriteringer og syn på behovet for et mangfold
i behandlingstilbudet.
Disse medlemmer har i likhet
med behandlingsfeltet reagert på at regjeringen selv ser ut til
å innrømme at rusmeldingen ikke innfridde for de tunge brukerne.
I innstillingen til statsbudsjettet for 2013, jf. Innst. 11 S (2012–2013),
et halvt år etter at rusmeldingen ble lagt frem, stilte en samlet
komité seg bak følgende merknad:
«Komiteen er opptatt av behandlingskapasiteten i
rusomsorgen, særlig innen heldøgns institusjonsplasser. Komiteen
viser til at det er store forventninger til rask behandling og rehabilitering på
feltet. Komiteen mener derfor det er behov for en gjennomgang av
den samlede kapasiteten, og mener det bør vurderes om det er behov
for en ytterligere kapasitetsøkning på feltet, særlig når det gjelder
langtidsplasser drevet av ideelle organisasjoner. Komiteen vil understreke
behovet for kvalitet og mangfold i faglig innhold i behandlingstilbudene,
og slike krav må stilles likeverdig til ideelle og offentlige virksomheter.»
Da statsråden 30. januar 2013 la frem sine ti
grep for bedre sykehus tidlig, sa han i sin tale: «Vi må ha bedre
kunnskap for å satse på de rette behandlingstilbudene.» Etter disse
medlemmers syn burde en slik gjennomgang vært en del av, eller
vært gjort i forkant av, en stortingsmelding om narkotikapolitikk.
For disse medlemmer er det viktig
å understreke at det er et politisk ønske fra oss at det skal være
et mangfold av behandlingstilbud på rusfeltet, tilpasset brukernes
preferanser og basert på det vi kan vite at virker. Det betyr et
mangfold av private og offentlige aktører, av døgnbehandling og
poliklinisk behandling, og av både rusfrie tiltak og legemiddelassistert
rehabilitering.
Disse medlemmer viser til at
ideelle aktører har spilt en viktig rolle på behandlingsfeltet helt siden
Norge fikk en narkotikapolitikk. De har ligget i front og etablert
tilbud før myndighetene. Derfor er de fortsatt helt sentrale.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan
for rusfeltet etter modell fra opptrappingsplanen for psykisk helse
og legge den frem for Stortinget på egnet måte.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har ønsket et system med fritt behandlingsvalg
i velferdssektoren, som også gjelder pasienter innen rusbehandling. Disse medlemmer mener
at staten bør inngå avtaler med forhåndsgodkjente institusjoner
for å la personer som trenger behandling, selv velge hvem som best
kan gi dem. Dette er en måte å både gi brukere og pasienter mer
makt på og å synliggjøre de reelle ventelistetallene. Disse
medlemmer ser av statistikken at i dag er det altfor mange
som tilbys et dårligere eller annerledes behandlingstilbud enn det
de selv mener vil hjelpe dem ut av rusmisbruket.
Komiteen viser til
at alkohol er det rusmiddelet som skaper størst problemer i samfunnet.
Den største, systematiske studien «Global Burden of Diseases, Injuries,
and Risk Factors» (2010) beskriver årsaker, risikofaktorer og prevalens
av sykdom, skader og risikofaktorer for dårlig helse. Studien viser
også at ikke-smittsomme sykdommer blir stadig mer dominerende som
årsaker til tidlig død og dårlig helse.
Studien viser at i Vest-Europa er alkohol den fjerde
største årsaken til tidlig død og dårlig helse, etter tobakk, høyt
blodtrykk og overvekt. Narkotikabruk kommer på 14. plass. Globalt
er alkohol et stadig økende problem i industrialiserte land, særlig
i Øst-Europa, hvor alkohol står for en fjerdedel av den totale sykdomsbyrden. Globalt
er alkohol nå den største risikofaktoren for tidlig død og dårlig
helse for alle mennesker i aldersgruppen 15–49 år.
Komiteen erkjenner at forbruket
av alkohol i Norge er økende. Alkoholforbruket i Norge har økt med
nærmere 50 prosent fra 1990 og fram til i dag, viser tall fra SIRUS.
Til tross for at alkohol skaper hygge og glede for mange, skaper
også alkoholen store folkehelseproblemer og sosiale problemer for
den enkelte og pårørende. Ifølge Verdens helseorganisasjon kan alkohol
knyttes til mer enn 60 forskjellige sykdommer.
Komiteen er av den oppfatning
at målet i norsk alkoholpolitikk er å redusere skadene av alkohol for
det enkelte individ, for deres familier og for samfunnet.
Komiteen er glad for at regjeringen
i meldingen fokuserer så mye på begrepet passiv drikking. Det er
viktig at vi ser dem som også rammes av andres rusmiddelbruk, og
at politikken ivaretar disse. Det er anslått at mellom 50 000 og 150 000
barn lever sammen med foreldre med et risikofylt alkoholkonsum.
For hver person som er alkoholavhengig, er det i snitt tre personer som
sliter med reaksjoner og symptomer direkte knyttet til den alkoholavhengiges
atferd og problemer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen i stortingsmeldingen introduserer
begrepet «passiv drikking», som en oppfølging av suksessen begrepet
«passiv røyking» har hatt i kampen mot tobakk. Med passiv drikking
mener regjeringen å vise til de skader som påføres andre av enkeltes alkoholbruk,
som hvordan alkoholiserte foreldre ødelegger familier, overstadig
berusede skader seg selv og andre, bl.a. gjennom å lede til vold, med
mer.
Disse medlemmer er imidlertid
kritiske til dette begrepet. Passiv røyking er et reelt fenomen
– inntak av røyk, som følge av andres røyking, selv om man selv
er passiv. Passiv drikking er en uheldig metafor som gjør all alkoholbruk problematisk
i andres nærvær og dermed problematiserer den drikkingen som ikke
er problematisk, samtidig som det nedverdiger mange av de alvorlige
skadene som følger av alkoholbruk, å bruke et så vagt begrep som
passiv drikking. Når en beruset mann begår en voldtekt, er det snakk om
en voldtekt, ikke passiv drikking. Familievold er familievold. Derfor
vil disse medlemmer advare mot denne formen for begrepsmessige
nyvinninger, og denne spesielt, men disse medlemmer understreker
at det er nettopp for bedre å bekjempe problemet det tar opp, at disse
medlemmer mener begrepet er uheldig. Det har, slik disse
medlemmer ser det, ingen positiv funksjon i kampen mot alkoholrelaterte
problemer for uskyldige tredjepersoner.
Komiteen viser til
at barn og unge er spesielt sårbare, og samordningen involverer
ofte flere aktører enn ved tjenester til voksne. I 2005 ble det
inngått en samarbeidsavtale mellom Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
og Sosial- og helsedirektoratet for å forene kreftene i arbeidet for
å nå de mest utsatte barna og sikre mer helhetlige tjenester. Regionale
helseforetak og regionalt statlig barnevern inngikk videre samarbeidsavtaler
som skulle sikre at de særlig utsatte barna med sammensatte behov
fikk tidlig og riktig hjelp. Mye godt og viktig arbeid foregår på
feltet, men komiteen vil understreke betydningen
av at fokuset mot barn som pårørende videreføres.
Komiteen mener at det er viktig
at barn i nær relasjon til rusavhengige blir sett, og at de får
den hjelpen de har krav på.
Komiteen erkjenner
at rusavhengige ikke er en homogen gruppe, og at behandlingsbehovene varierer.
Det kan dreie seg om ulikheter i kjønns- og alderssammensetning
samt misbruksmønster og hovedrusmisbruk. Noen har også en kriminell historikk.
Andre kan slite med betydelige psykiske problemer. Det er viktig
at hver pasient får det behandlingstilbudet som passer den enkelte.
Det er derfor viktig at tjenestene har et sterkt bruker- og mestringsperspektiv.
Komiteen mener at gode og koordinerte
tjenester der den rusavhengige blir tatt vare på mellom de ulike
behandlingstilbudene, er helt nødvendig for å oppnå gode resultater.
Dersom den rusavhengige blir skrevet ut av et behandlingstilbud
uten at det står klart et nytt overlappende oppfølgingstilbud, kan
hele behandlingen være nærmest verdiløs. I en slik situasjon kan
den rusavhengige lett bli en såkalt svingdørspasient.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at pasienter som
kommer til akuttinnleggelser, blir gitt mulighet til behandlingstilbud
umiddelbart etter endt opphold ved rusakutten.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i både Oslo, Bergen og flere andre byer er etablert
egne rusakuttmottak der rusavhengige kan innlegges akutt, og der
de videreformidles til spesialisthelsetjenesten til egne rusakuttavdelinger
for oppfølging. Rusakuttene skal være døgnåpne, lett tilgjengelige
og bistå brukeren i en akutt livssituasjon. Formålet er nettopp
at den rusavhengige skal få starte på et behandlingsforløp uten
å måtte vente på videre oppfølging, som også kommunene trekkes inn
i fra start.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har i årevis arbeidet for å få på
plass nok akuttplasser uten ventetider og med overflytting til videre
behandling uten opphold. Disse medlemmer konstaterer
at flertallet mener flere opplever et slikt behandlingsløp, uten
at dette støttes av dem som til daglig berøres av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Bondevik II-regjeringens
opptrappingsplan innen rusfeltet der forpliktende samhandling, økt
sosial inkludering og mer tilgjengelige tjenester var blant hovedmålene. Disse
medlemmer mener at et slikt forpliktende samarbeid fortsatt
er nødvendig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at Samhandlingsreformen også innbefatter psykisk helse
og rus, og at helseforetakene og kommunene er forpliktet til å ha
samarbeidsavtaler på alle områder, også psykisk helse og rus.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, ser utfordringene med å finne gode
ordninger for medfinansiering og betaling for utskrivningsklare
pasienter på psykisk helse- og rusfeltet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at regjeringen tar sikte på en gradvis innføring av kommunal medfinansiering
og betaling for utskrivningsklare pasienter så snart det lar seg
gjennomføre.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, registrerer at det i høringsrundene har
vært delte meninger om å innlemme rus og psykiatri i ordningen med
kommunal medfinansiering. Dette flertallet viser
særlig til at det er blitt problematisert at det kan være vanskelig å
definere hva en utskrivningsklar ruspasient er. Dette flertallet ber
om at regjeringen sørger for at dette blir grundig vurdert før økonomiske virkemidler
på dette området innfases.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Samhandlingsreformen
så langt har hatt et somatisk fokus. Øyeblikkelig hjelp skal først
fases inn i Samhandlingsreformen før rus og psykiatri gjennom økonomiske
og organisatoriske ordninger. Disse medlemmer er
opptatt av at mennesker med rusproblemer og psykiske problemer ikke
kan behandles etter samme behandlingssett som somatiske pasienter. Disse
medlemmer merket seg at KS også understreket dette under
høringen. Komiteen mener derfor det må igangsettes
pilotprosjekter innen rus- og psykiatrifeltet når det gjelder organisasjonsformer
og finansieringsordninger.
Komiteen viser til
at tilbudet til rusavhengige i kommunene er nedfelt i helse- og
omsorgstjenesteloven. Kommunene har et omfattende ansvar for tjenester
til personer med rusmiddelproblemer. Tjenestene kan omfatte rådgivning
og veiledning, støtteopplegg, bolig og eventuelt oppfølging i bolig,
oppsøkende arbeid, tiltak for sosial- og arbeidsrettet rehabilitering,
arbeid med individuell plan og oppfølging før, under og etter opphold
i spesialisthelsetjenesten eller fengsel. Kommunene har et omfattende
ansvar for oppfølging av deltakere i legemiddelassistert rehabilitering.
Sosialtjenesten eller fastlegen henviser til tverrfaglig spesialisert
behandling. Sosialtjenesten har også ansvar for å initiere tilbakehold
i institusjon uten eget samtykke etter sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2 a. Vedtak om såkalt tvangsinntak fattes av Fylkesnemnda.
Andrelinjetjenestens ansvar blir dekket av spesialisthelsetjenesteloven.
De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester
omfatter også rusbehandling. Med rusreformen ble ansvaret for fylkeskommunale
tiltak for rusmiddelmisbrukere overført til staten ved de regionale
helseforetakene fra 1. januar 2004.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at stortingsmeldingen
legger opp til at mye av ansvaret på rusfeltet allerede ligger i kommunene.
Samhandlingsreformen legger opp til at kommunene skal ta enda større
del av ansvaret. Kommunene har ansvaret før, under og etter endt
behandling. Det er viktig at kommunene er i stand til å ta det ansvaret
kommunen pålegges gjennom lovverk og nasjonale føringer. Hvor mye
og hvordan kommunene har tatt det ansvaret, er ulikt. Mange kommuner
har godt utbygde tilbud og samarbeider godt med frivillige og ideelle
organisasjoner, mens andre kommuner har i mindre grad prioritert
området. Det er viktig at kommunene settes økonomisk i stand til å
ivareta dette ansvaret.
Disse medlemmer mener det også
bør tilrettelegges for arbeids- og aktivitetstiltak. Gjennom gode
aktivitetstiltak kan kommunene investere mer i hjelp til selvhjelp.
Et fåtall ansatte kan hjelpe svært mange mennesker. Disse
medlemmer mener at brukere må møtes mer som aktører enn
klienter. Disse medlemmer er kjent med at det finnes
flere slike gode aktivitetstilbud. Disse medlemmer er
også kjent med at en del er uføretrygdet og kan ikke gå ut i ordinært
arbeid, men det er for mange helt avgjørende at de deltar i sosiale
fellesskap. Da kan gode aktivitetstilbud være nøkkelen til et bedre
liv. Det er et folkehelseperspektiv i det.
For mange er veien ut i ordinært arbeid lang. Samfunnet
og arbeidsgivere er skeptiske. For dem som aldri har vært i ordinært
arbeid, kan det være vanskelig umiddelbart å klare de krav som en
ordinær arbeidsgiver setter. I den sammenheng er det viktig at Nav
tilrettelegger gode arbeidstilbud ut fra den arbeidsevnen den enkelte har. Disse
medlemmer mener regjeringen må pålegge Nav å lage individuelle
løp for den enkelte også der arbeidsevnen er under 50 prosent i
starten. Disse medlemmer har fått tilbakemeldinger
på at Navs regelverk er for rigid overfor denne gruppen. Når vi
vet at hele rehabiliteringsarbeidet tar lang tid, vil gode, individuelle
løp være samfunnsøkonomisk lønnsomme over tid.
Disse medlemmer mener at det
vil være mulig å begrense omfanget av rusmisbruk i samfunnet om
vi kan styrke oppfølgingen etter behandling. Det er viktig at man
dyrker ressursene, mulighetene og egenkraften til dem som rammes
av rusavhengighet. Målet må være å vedlikeholde motivasjonen for
endringer utenfor behandling. Mange mennesker er ikke klare for jobb
etter endt rusbehandling; de trenger hjelp for å komme i gang med
en rusfri hverdag. Aktivitetstilbud bør derfor bli et fast element
i «Ny faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere»
som er under utarbeidelse i Helsedirektoratet. Disse retningslinjene
må danne standarder for hva som må være på plass i en kommune.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ber regjeringen vurdere om det bør opprettes
øremerkede «case-management stillinger» som ivaretar overgangen
mellom behandling og utflytting i kommunene. Stillingene skal ha
som mål å bidra til at det som kreves er på plass før avsluttet
behandling. Dette medlem ber regjeringen vurdere
et treårig prosjekt med slike «case-management stillinger» for å minske
tilbakefallsprosenten. Stillingene kan finansieres gjennom et spleiselag
mellom kommune, regionale helseforetak og staten.
Komiteen er kjent
med at en del kommuner velger å organisere tjenestene til personer
med rusproblemer ved å ha egne ruskonsulenter. Ruspasientene trenger
ikke bare å få startet behandling, men de trenger også god oppfølging
og kontinuitet mellom ulike tjenester. Årsaken til rusproblemene
er som oftest mange hos de fleste rusavhengige. Etter hvert har
de skaffet seg problemer på flere felt, som dårlige og manglende
sosiale nettverk og relasjoner, dårlig økonomi der man ofte har
gjeldsvansker, dårlig eller manglende bopel og sviktende somatisk
og psykisk helse. En trygg relasjon til en fast kommunal ruskonsulent
som ser pasientens totale livssituasjon er fordelaktig for at pasienten
skal kunne nyttiggjøre seg behandling. Av vesentlig betydning er
at menneskeverdet ivaretas. Selv om man av ulike grunner ikke har
fullført et behandlingsforløp opptil flere ganger, må en rusmisbruker
aldri gis opp eller vurderes som ikke behandlingsdyktig. Troen på
at alle rusavhengige kan få hjelp mot sitt misbruk må ligge i bunnen.
Behandlingstilbudene må tilpasses den enkelte slik at det gode livet
i rusfrihet kan bli en mulighet for alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er riktig og nødvendig
at det også fokuseres på rusavhengige og personer som er i ferd
med å utvikle rusmisbruk, som tilsynelatende fortsatt fungerer i
det daglige. Disse medlemmer viser til at disse ofte
trenger et annet behandlingsopplegg enn det tyngre misbrukere gjør. Disse
medlemmer viser til at mange av disse er i en posisjon der
de selv kjøper plass til avrusing hos private aktører. Disse
medlemmer mener dette viser hvor viktige de private, kommersielle
aktørene også er for å gi en bredde i tilbudet. Disse medlemmer mener dette
er en viktig målgruppe å nå for å hindre ytterligere forverring
av rusmisbruk. Disse medlemmer mener denne målgruppen,
som i mange tilfeller fremdeles er i jobb, er viktig for å bidra til
at folk ikke faller utenfor arbeidslivet og sitt fungerende sosiale
nettverk. Disse medlemmer mener derfor det er viktig
at det er god tilgang til behandlingsplasser også blant private aktører.
Komiteen viser til
de gode erfaringene fra samarbeid mellom kommuner og distriktspsykiatrisk
senter på Jæren, Lovisenberg sykehus (psykiatrisk avdeling) i Oslo
og bydeler i Oslo. Erfaringene fra dette samarbeidet tyder på at
en fortløpende felles vurdering av ressurser, muligheter og prioriteringer
på tvers av nivåene kan være et sterkt og viktig virkemiddel. Komiteen mener
det bør stimuleres mer til samarbeid på tvers av nivåene, og ser
positivt på disse samarbeidsformene der behov blir satt i sentrum
for behandling til tross for ulike nivåer. Komiteen kjenner
til at flere kommuner samarbeider med spesialisthelsetjenesten om
oppsøkende behandlingsteam etter ACT-modellen (assertive community
treatment). Disse teamene følger opp brukerne der de bor og befinner
seg, og har et helhetlig behandlings- og oppfølgingsansvar. Teamene
har kompetanse i behandling av rusproblemer og psykisk sykdom.
Komiteen kjenner til at brudd
i rusbehandlingen er et problem. I den sammenheng vil komiteen vise
til et samarbeid mellom Sandnes kommune, Helse Stavanger ved avdeling
unge voksne/psykiatrisk ungdomsteam, PUT Sandnes og Helse Vest/
Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning som heter «Behandlingsstart».
Prosjektets mål er å motivere og sette deltakeren i stand til å
nyttiggjøre seg tilpasset avhengighetsbehandling. Det er et mål
å redusere brudd i behandlingsforløpet og de konsekvensene som brudd
ofte har fått i behandlingen, gjennom muligheter for en rask restart. Målgruppen
er voksne med et definert rusproblem. Komiteen mener
en bør se på de erfaringene som prosjekt «Behandlingsstart» gir,
og videreformidle denne kunnskapen. Komiteen mener
at det må stimuleres til flere slike samarbeidsprosjekt mellom første-
og andrelinjetjenesten der rusmisbrukernes utfordringer står i sentrum.
Komiteen mener at
individuell plan er viktig for pasienter med behov for langvarige
og koordinerte tjenester. Riksrevisjonens rapport om rusbehandling
fra 2010 viser at andelen pasienter som ikke har fått utarbeidet
individuell plan, er mellom 76 og 79 prosent. I de fleste tilfellene
skyldes mangel på utarbeidelse av individuell plan forhold på behandlersiden. Komiteen vet
at rusavhengige har nytte av utarbeidelse og videre oppfølging gjennom
en individuell plan. Komiteen vil få understreke at
individuell plan er en rettighet som pasienten har etter pasientrettighetsloven
og helse- og omsorgstjenesteloven. Tallene fra Riksrevisjonen er urovekkende
og må tas tak i slik at de rusmisbrukerne som kan ha nytte av individuell
plan, får det, og at den blir brukt i den totale behandlingssituasjonen. Komiteen ser
med bekymring på at Riksrevisjonen avdekker at innholdet i de enkelte
individuelle planene ofte ikke blir fulgt opp. Ordningen mister
slik mye av sin verdi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen lage en opptrappingsplan
for individuelle planer for rusavhengige i 2013 for å unngå brudd
i behandlingen av disse, og slik at de individuelle planene blir
et arbeidsverktøy som blir brukt etter intensjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen følge opp slik at
alle rusavhengige som ønsker det, faktisk får en individuell plan,
og at denne lages i samarbeid med den rusavhengige på et tidlig
stadium i behandlingsforløpet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at den nye helse- og omsorgstjenesteloven har flere tiltak som
skal styrke helheten i tjenestetilbudet, herunder individuell plan,
koordinator og samhandlingsavtalene med spesialisthelsetjenesten. Flertallet forutsetter
at arbeidet med å sikre økt utbredelse av individuell plan videreføres,
og vil i den forbindelse vise til de positive erfaringene fra forsøk
med koordinerende tillitsperson.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti må dessverre konstatere at
tilbakemeldinger fra involverte parter innen rusmiljøet fortsatt
peker på at brorparten av de rusavhengige ikke har en fast koordinator,
og at de fortsatt ikke har en individuell plan. Disse medlemmer mener
det fortsatt er behov for å intensivere arbeidet med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en rettighet for
den rusavhengige til å få én saksbehandler/koordinator å forholde
seg til gjennom hele behandlings- og ettervernsløpet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er bekymret for alle de som
venter måneder og år, fordi de selv har uttrykt ønske om behandling ved
en navngitt institusjon. Informasjonen om at de ved å fremsette
et ønske dermed frasier seg rettigheter med hensyn til ventetid,
har ved altfor mange tilfeller ikke blitt kommunisert. Samtidig er
det, slik disse medlemmer ser det, viktig at den
enkelte blir tilbudt den behandlingsformen som passer best. Det
er store forskjeller i tilleggsdiagnoser, traumer, nettverk og lengde
på rushistorie. Ved i større grad å sørge for «skreddersøm» vil
den enkelte også ha større mulighet for å lykkes. For personer med
lang rushistorie og store psykiske skader vil langtidsbehandling med
heldøgns omsorg være nødvendig. Å lykkes med dagbehandling eller
poliklinisk behandling et par dager i uken fordrer gode boforhold
og sterke pårørende. Dette er, slik disse medlemmer ser
det, lite egnet for rusavhengige med sammensatte lidelser, og disse
medlemmer ser med bekymring på den nedbyggingen av langtidsplasser
som har foregått de siste årene.
Komiteen er kjent
med at Samdata nylig publiserte en rapport om spesialisthelsetjenesten (2011).
Rapporten viser at det er om lag dobbelt så dyrt å behandle ruspasienter
i helseforetakene som det er i ideelle og private institusjoner. 6 635
kroner koster i gjennomsnitt en rusbehandlingsplass per døgn i et
offentlig helseforetak (TSB) mot kun 3 081 kroner i en ideell, privat rusklinikk.
Mens en poliklinisk konsultasjon koster 3 618 kroner i et helseforetak,
koster den samme konsultasjonen kun 1 750 kroner i en privat, ideell
poliklinikk. Samdata-rapporten viser videre at kvaliteten i tverrfaglig
spesialisert rusbehandling (TSB) målt i andel personell med spesialisering/videreutdanning
øker mest i de private, ideelle rusklinikkene. Komiteen er kjent
med at noe av kostnadsforskjellene mellom behandling i privat og
offentlig sektor skyldes at det offentlige også har utgifter knyttet
til undervisning og forskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener kostnadsforskjellene også kan tilskrives
andre forhold som gjør at offentlige og private tjenester i utgangspunktet
ikke er sammenliknbare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener til tross for dette
at 100 prosent dyrere behandlingsdøgn i det offentlige enn i ideelle
institusjoner er for mye.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser derfor til at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å sammenlikne
kvalitet og kostnader for offentlige og private rusinstitusjoner.
Komiteen viser til
at Riksrevisjonens rapport om kontroll med forvaltningen av statlige
selskaper for 2011 der også helseforetakene er omtalt, viser at
det er en generell reduksjon i ventetidene på én til ti dager, men
dette til tross er det ingen av helseregionene som oppfyller ventetidsgarantien
for barn og unge med psykiske eller rusrelaterte lidelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette i gang tiltak
slik at ventetidsgarantien for barn og ungdom oppfylles.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har registrert at gjennomsnittlig ventetid til oppstart av behandling for
rusavhengige har gått ned med ni dager fra andre tertial 2011 til
andre tertial 2012.Flertallet er
opptatt av at denne ventetiden skal gå ytterligere ned, og er tilfreds
med at de regionale helseforetakene i årets oppdragsdokument er bedt
om at ventetidene innen hele spesialisthelsetjenesten skal reduseres.
Flertallet er videre kjent med
at Riksrevisjonens rapport på mer generelt grunnlag reiser spørsmål
om registrering av ventetidsslutt og oppstart av behandling. Dette
spørsmålet var oppe i Stortingets ordinære spørretime i desember
2012 der helse- og omsorgsministeren viste til at Riksrevisjonens
undersøkelse er oversendt Stortinget til behandling i kontroll-
og konstitusjonskomiteen. Riksrevisjonen peker blant annet på at
registrering, resultatrapportering og måloppnåelse for ventetider
i de regionale helseforetakene viser at et stort antall av pasientene
har registrert ventetid som er avsluttet før behandlingen er påbegynt.
For de undersøkte pasientgruppene kan denne tidsavstanden skyldes
at pasientenes tilstand er uavklart når utredning er startet. Helseforetakenes
praksis og registrering kan dermed være i tråd med regelverket.
Forskjeller mellom helseforetak med hensyn til når ventetiden registreres
avsluttet, kan også skyldes ulik forståelse av regelverket eller
forskjeller i pasientgrunnlaget. Videre vil det være flere måter
å måle og definere ventetid på, slik også Riksrevisjonen er inne
på. Forslagene til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
som nå er på høring, vil kunne bidra til at et nytt regelverk blir
lettere å forstå og praktisere.
Flertallet viser videre til at
Norsk pasientregister (NPR) fra 2009 har registrert aktivitetsdata også
innen TSB. Fra 2010 har NPR utgitt flere rapporter basert på aktivitetsdata
innen dette området, og dette gir verdifull informasjon. Det har vært
stilt spørsmål om datakvaliteten på aktivitetsdata innen TSB, men
TSB aktivitetsrapport for 2011 viser til at kvaliteten på registreringen foretatt
i 2011 var bedre enn året før, og at tertialrapporten for andre
tertial 2012 viser at kvaliteten da var ytterligere forbedret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at det er betydelige
forskjeller mellom registrert ventetidslutt og start på behandling.
For 80 prosent av pasientforløpene som er knyttet til behandling
der det er mer enn én kontakt med helsetjenesten i forløpet, er
ventetiden registrert avsluttet ved første kontakt. For de samme
forløpene viser undersøkelsen at for 61 prosent av forløpene starter
behandlingen på et senere tidspunkt enn registrert ventetidslutt.
Riksrevisjonens rapport slår videre fast at det er ulikheter i hvordan
ventetidsregelverket praktiseres mellom ulike helseforetak. Dermed
kan ventetidene i beste fall være misvisende. Departementet viser
til at tidsavstanden i stor grad kan skyldes at mange henvisninger
som kommer inn til spesialisthelsetjenesten, får status uavklart,
og at ventetiden slutter idet pasienten får helsehjelp i form av
utredning. Dette mener departementet vil være i tråd med regelverket.
Departementet opplyser at Helsedirektoratet arbeider med å kvalitetssikre
behandlingen innen TSB. Fra 2009 forutsettes det at alle institusjoner
ikke bare skal registrere startet behandling, men også aktivitetsdata
til Norsk pasientregister (NPR). Aktivitetsdata innen TSB er foreløpig
ikke tilgjengelig, og undersøkelsen viser at det er kvalitetsproblemer
knyttet til ventelistedata innen TSB. Undersøkelsen viser videre
at rapporteringen fra de regionale helseforetakene til Helse- og
omsorgsdepartementet i årlig melding er mangelfull. Disse
medlemmer mener at det er uakseptabelt at tall på aktivitetsdata
foreløpig ikke foreligger til tross for at ordningen med aktivitetsdata
ble innført allerede i 2009. Det må ikke finnes hull i regelverket
som gjør at rusavhengige ikke får den hjelpen de har krav på og
trenger i henhold til pasientrettighetsloven § 2-1b og spesialisthelsetjenestelovens
kapittel 3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at pasienter innen TSB har de samme pasientrettigheter
som andre pasienter i spesialisthelsetjenesten. Dette medfører at
de kan velge den behandlingsinstitusjon de ønsker, gitt at det er
ledig plass. Det er overordnet mål i oppdragsdokumentet for 2013
at distriktpsykiatriske sentre er lagt til grunn som nøkkelstruktur
for videre utvikling av spesialisthelsetjenester ved rus- og avhengighetslidelser,
der lokale forhold tilsier dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Riksrevisjonens
rusrapport fra 2010 som viser at verken Helse Sør-Øst RHF, Helse Vest
RHF eller Helse Nord RHF har utviklet systemer for rapportering
av drop-out fra institusjonene. Helse Midt-Norge RHF opplyser i intervju
til Riksrevisjonen at fire av fem pasienter fullfører den planlagte
behandlingen, men at andelen drop-out er større innen langtidsbehandling
enn innen korttidsbehandling.
Disse medlemmer stiller seg uforstående
til at det ikke føres statistikk for denne pasientgruppen i samsvar
med hvordan deres rettigheter skal ivaretas.
Disse medlemmer vil få peke på
at behandling av rusavhengige byr på særskilte utfordringer. Ruspasienter
har rett til fritt sykehusvalg. For noen pasienter som behandles innen
psykiatrien, er det som oftest en fordel å bli behandlet ved et
DPS i pasients nærmiljø, da det er kommunen som har oppfølging etter
endt behandling i spesialisthelsetjenesten. For noen ruspasienter
kan det være et poeng å reise bort fra det miljøet de har ruset
seg i. Retten til å velge behandlingssted gjelder alle pasienter,
også pasienter som innvilges hjelp til tverrfaglig spesialisert
behandling (TSB) for rusavhengighet. Dette følger av pasient- og
brukerrettighetsloven § 2-4.
Ruspasienter som inkluderes i sitt eget behandlingsopplegg,
er viktig for å øke bruker- og mestringsperspektivet. Behandlingsapparatet bør
derfor tilby fleksibilitet og lytte til pasientens innspill og ønsker
ved valg av behandlingssted så langt det lar seg gjøre. Nivå på
behandling kan pasienten ikke velge i henhold til lovverket, men behandlingssted. Disse
medlemmer mener at det er viktig at dette er en reell mulighet
og rettighet. Slik dagens situasjon er, er det behandlingskø ved
mange behandlingsinstitusjoner. Dermed kan sykehusene avvise pasienter
fra andre helseregioner som ønsker å benytte sin rett til fritt
sykehusvalg, når retningslinjene sier at egne pasienter fra egen
region skal prioriteres først.
Disse medlemmer mener ut fra
dette at retten til fritt sykehusvalg ikke er reell for ruspasienter, og
ber regjeringen sikre at muligheten blir reell også for denne pasientgruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse partier ønsker fritt behandlingsvalg
i velferdssektoren, som innebærer at rusavhengige som tilbys behandling,
skal få velge fritt blant offentlig godkjente institusjoner hvor
de ønsker å motta sin behandling. Dette vil, etter disse
medlemmers syn, lede til at det gis raskere og mer individuelt
tilpasset hjelp, samt at dette vil styrke de institusjonene brukerne
selv er fornøyd med og opplever at hjelper. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Innst. 305 S (2010–2011) om mer mangfold,
kvalitet og valgfrihet i velferdssektoren, der dette foreslås.
Komiteen viser til
at ny forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) trådte
i kraft 1. januar 2010. Legemiddelassistert rehabilitering skal
kunne gis etter en individuell, faglig vurdering av den enkelte
pasients tilstand og behov for helsehjelp. Den tidligere aldersgrensen på
25 år er tatt bort. Pasienter kan heller ikke ufrivillig bli utskrevet
uten at dette er faglig begrunnet. LAR innebærer en livslang behandling med
sterke, vanedannende medikamenter med fare for lekkasje til det
illegale markedet og med fare for overdosedødsfall og sidemisbruk.
Derfor skal LAR som hovedregel ikke være førstevalget ved behandling
av rusmiddelmisbruk. Alder og lengde på rusmisbruk skal tillegges særlig
vekt ved vurderingen av behandlingsalternativer. Det er adgang til
kontrolltiltak som utlevering/inntak av legemiddelet, samt avgivelse av
urin- og blodprøver. Lege i spesialisthelsetjenesten skal beslutte
innskrivning til og utskrivning fra LAR med mulighet for videre
oppfølging hos allmennlege i primærhelsetjenesten.
Ved utgangen av 2011 var 6 640 pasienter inkludert
i LAR-behandling – en økning på nesten 1 100 fra 2009. Cirka 90
prosent av pasientene som var i behandling ved årsskiftet 2010/2011, var
fortsatt i behandling ett år etter, viser rapport fra Senter for
rus- og avhengighetsforskning (SERAF) ved UiO. Komiteen merker
seg at rapporten viser at sammenlignet med internasjonale undersøkelser
er andelen som blir i behandling betydelig høyere i Norge. Statusrapporten viser
at 40 prosent av alle i LAR ikke hadde noen rusepisoder i 2011,
mens 18 prosent kun hadde rusepisoder sporadisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til SIRUS-rapporten
«Gjennom 10 år – En oppfølgingsstudie av narkotikabrukere i behandling»
og funnene der som viser at mer sporadisk heroinbruk og forholdsvis
omfattende cannabisbruk og inntak av sedativer/hypnotika eksisterer i
LAR-gruppen i tillegg til bruken av forskrevne substitusjonsmedikamenter.
Komiteen vil påpeke
at rusavhengige som alle andre er forskjellig og har forskjellige
utfordringer og behov, og at det derfor er viktig at LAR-behandling
som all annen behandling tilpasses den enkelte. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil videreutvikle LAR og sikre likeverdig
og rask tilgang til hjelp, helhetlig oppfølging og forsvarlig og
mindre inngripende kontrolltiltak. Komiteen viser
til at det i oppdragsdokumentet for 2013 til de regionale helseforetakene
er bedt om at det etableres tilbud om lavterskel-LAR for den mest
hjelpetrengende gruppen opiatavhengige, i samarbeid med kommunen. Komiteen er
opptatt av at gjennomgang av kvaliteten på rusbehandling også må omfatte
LAR-behandling.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil få presisere at LAR-behandling ikke må iverksettes
uten at rehabiliteringstiltak er på plass. Før man kan vurdere medikamentelle
tiltak må pasientens totale livs- og misbrukssituasjon være grundig
vurdert. Et helhetlig behandlingsopplegg med identifiserbar måloppnåelse,
overlappende tjenester og ettervern må være på plass før man starter
med substitusjonsmedisinering. Dette medlem ber regjeringen komme
tilbake i revidert nasjonalbudsjett for 2013 med en opptrappingsplan
for rehabilitering innen LAR-behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake i
revidert nasjonalbudsjett for 2013 med en opptrappingsplan for rehabilitering
innen LAR-behandling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at det ideelle målet er rusfrihet. Imidlertid er disse
medlemmer godt kjent med flere eksempler på personer som
etter mange mislykkede forsøk på å bli rusfri har oppnådd gode og
rusfrie liv med LAR. De som lykkes best, og som har oppnådd et stabilt
liv i LAR, er de som har fått oppfølging og tilrettelegging på veien. Disse
medlemmer kan ikke få understreket nok viktigheten av bolig
og rehabilitering i forbindelse med LAR. Disse medlemmer er
likevel kjent med at i enkelte tilfeller handler det om å redde
liv der og da, og ønsker å åpne for at fastlegene, uten ventetid
hos spesialisthelsetjenesten, kan ta avgjørelsen og skrive ut resept
for utdeling, frem til avklaring i spesialisthelsetjenesten er gjort. Disse
medlemmer mener det er viktig at ventetiden for oppfølging
fra spesialisthelsetjenesten og rehabilitering kortes ned betydelig
for dem som akutt har fått foreskrevet slik behandling av sin fastlege.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen se på muligheter
for at fastleger, i situasjoner hvor fastlegen finner det prekært,
kan skrive ut resept på Metadon, Subutex eller Subuxone i påvente
av utredning for inntak i LAR.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at de som har stabilisert
sitt liv, og som over lengre tid ikke har hatt sidemisbruk, bør
gis mulighet for å trappe ned på medisinbruken med tanke på å gå
helt av medisineringen. Per i dag er det altfor få rehabiliteringsplasser
med et slikt fokus, og disse medlemmer har blitt
gjort kjent med at mange som ønsker et slikt tilbud, får avslag.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at personer som
ønsker å gå fra LAR-behandling til helt rusfrihet, blir gitt en
slik mulighet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den ulike praktiseringen som gjøres innenfor LAR-systemet. Disse
medlemmer er blant annet blitt gjort kjent med at en rekke
pasienter i LAR-systemet er blitt tatt ut av behandlingen som følge
av sidemisbruk, uten at det er gitt tilbud om andre behandlingsformer. Disse
medlemmer er sterkt kritiske til en praktisering der forhenværende
tunge heroinister blir tatt av LAR-behandling som følge av sidemisbruk
knyttet til mildere rusmidler, som for eksempel cannabis. Det bør
legges til rette for at sidemisbruk i LAR ikke automatisk medfører
en utkastelse av behandlingen med de konsekvenser vi vet følger
av dette.
Komiteen kjenner til
at enkelte rusavhengige føler det nedverdigende å være nødt til
å avlevere biologisk materiale som blodprøver eller urinprøve for
å vurdere LAR-behandlingen. Komiteen ser derfor at
LAR-forskriften åpner opp for bruk av eventuelt annet biologisk
materiale, og vil i den sammenheng peke på muligheten til å avlegge
spyttprøve.
Komiteen viser til
at kvinner med rusproblemer ofte er i en spesielt vanskelig situasjon.
De kan lettere bli utsatt for overgrep og bli nødt til å skaffe
penger til å finansiere rusmisbruket sitt ved for eksempel prostitusjon.
Noen behandlingsinstitusjoner er spesielt beregnet på kvinner. Komiteen vil
understreke at barn født med alkoholskader (Fetal alcohol spectrum
disorders, FASD) og barn født av mødre som deltar i legemiddelassistert
rehabilitering, er særlig sårbare, og har barn med behov for langsiktig
oppfølging.
Helsedirektoratet utarbeidet i 2011 retningslinjer for
hvordan man skal behandle kvinner som deltar i et LAR-program, og
som blir gravide. Retningslinjene inneholder i alt 217 anbefalinger
til bruk i møte med gravide i LAR, deres partnere og barn som har
vært eksponert for metadon eller buprenorfin i fosterlivet. Anbefalingene
omfatter temaer som organisering av tilbudet, faglig forsvarlighet,
brukermedvirkning og etikk. Retningslinjene tar for seg hvilke sykehus
som bør ta imot disse kvinnene og barna, samt gir anbefalinger om
hvordan kvinnene bør følges opp i svangerskapet, og hvordan barna
skal følges opp av helsesøster og sykehus i sped- og småbarnsalder.
Det er også lagt stor vekt på psykososiale forhold som boligspørsmål,
arbeid og økonomi. Dersom den gravide selv ønsker det og forholdene
ligger til rette, kan den gravide i LAR gis anledning til å trappe
ned eller avslutte LAR-behandlingen helt. I praksis er det dessverre
få som får muligheten til å trappe ned eller avslutte LAR-behandlingen
helt.
Komiteen ser det som problematisk
at gravide kvinner skal bruke legemidler som potensielt kan være
skadelig for fostrene og gi barna helseproblemer i etterkant.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber regjeringen om å følge nøye med på kunnskapsutviklingen og de faglige
tilrådingene på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det bør settes ned en
ekspertgruppe som kan evaluere alternativer til LAR-behandling av gravide.
Komiteen kjenner til
at kvinner utgjør ca. 30 prosent av alle som er i behandling for
rusproblemer. Det er derimot flest kvinner når det gjelder tvang
og behandling i psykisk helsevern.
Komiteen viser til
at samfunnet bruker anselige summer på rusbehandling. Det å komme
seg ut av rusmisbruk er en lang og hard vei å gå. Ofte blir det
beregnet at det vil ta om lag like lang tid å komme seg ut av rusmisbruket
som den tiden det tok å etablere rusproblemer i utgangspunktet. I
beregningen må det også inngå at det påfører samfunnet store kostnader
både menneskelig og økonomisk dersom rusmisbrukerne ikke får behandling
eller behandling med dårlig kvalitet. Rusmisbruk er dyrt for brukeren.
Ofte vil rusmisbruk medføre kriminalitet. SIRUS-studien fra 2003
«Hvilken nytte, for hvem og til hvilken kostnad» slo fast at rusavhengige
i behandling, uansett behandlingsregime, hadde en reduksjon av kriminell
aktivitet på 66 prosent. Deres selvrapporterte reduksjon av kriminelle handlinger
blir bekreftet av data fra strafferegisteret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at noen fengsler
melder om ledige plasser i sine rusmestringsenheter. Med om lag 60
prosent av de innsatte med rusproblemer virker det noe underlig.
Det kan stilles spørsmål ved om det i dag er for vanskelig å få
plass i en rusmestringsenhet da inklusjonskriteriene er for strenge.
Videre har mange av de innsatte relativt korte dommer som også ekskluderer
dem fra inntak i en rusmestringsenhet. En dom kan være en god mulighet
for mange til å få hjelp for sitt rusproblem. Dette er det stor
enighet om.
Komiteen vil også
vise til den ideelle stiftelsen Retretten som er en brukerstyrt
stiftelse som har alkoholikere, narkomane, legemiddelmisbrukere og
LAR-pasienter samt deres pårørende som målgruppe. Retretten har
også et tilbud innunder kriminalomsorgen.
Komiteen vil i den sammenheng
vise til den treårige prøveordningen som trådte i kraft i 2006 som
straffereaksjon for rusavhengige i Oslo og Bergen. Prosjektperioden
ble utvidet til 2011 i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
for 2008 og pågår fortsatt. Ordningen er frivillig for domfelte.
Formelt er deltagelse i rehabiliteringsprogrammet et vilkår for
betinget dom. Hvis programmet ikke følges av vilkårene, kan reaksjonen
bli omgjort til ubetinget fengselsstraff for resttiden. Gjennomføringen
av narkotikaprogrammet krever en felles innsats og et forpliktende
samarbeid mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Det skal
tilrettelegges for et intensivt program med faste og hyppige avtaler, kontinuitet
og arbeid med henblikk på integrering i samfunnet. Domfelte skal
ha fått utarbeidet en klar og forutsigbar gjennomføringsplan der vilkårene
for narkotikaprogrammet er tydelige. Hvis domfelte ved alvorlige
eller gjentatte handlinger bryter fastsatte vilkår, eller samtykket
til å delta i programmet trekkes tilbake, kan retten etter begjæring
fra kriminalomsorgen ved dom bestemme at straffen helt eller delvis
skal gjennomføres i fengsel. Mindre alvorlige brudd, kan føre til
advarsel eller føre til at det etableres tettere kontroll med domfelte.
Tilknyttet dagsentrene i Oslo og Bergen er det opprettet lokale, tverrfaglige
team som står for den praktiske gjennomføringen av narkotikaprogrammet. Dagsentrene
er også fast oppmøtested for tiltalte om ikke annet er avtalt. Komiteen mener
dette er et prosjekt som bør bli et varig tilbud.
Komiteen vil vise til at det
er etablert rusmestringsenheter i 13 fengsler i Norge, i tillegg til
Stifinner’n for kvinner i Bredvedt kvinnefengsel i Oslo. Straffegjennomføring
etter § 12 i straffegjennomføringsloven (soning i institusjon) og
satsing på alternative straffereaksjoner bygger også på ideen om
samarbeid mellom kriminalomsorgen og tilbud om behandling og oppfølging.
Kriminalomsorgen skal legge til rette for at innsatte kan overføres
fra rusmestringsenhet til straffegjennomføring i institusjon (§ 12)
og videre til poliklinisk behandling eller institusjonsbehandling
etter løslatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at mange § 12-institusjoner
med sosialfaglig kompetanse har fått avslag på § 12-soning i den
senere tid. Disse medlemmer ber regjeringen ta en
gjennomgang av dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at straffegjennomføringsloven
§ 12 gir innsatte anledning til å sone hele eller deler av en fengselsdom
på institusjon. Flertallet er kjent med at de fleste innsatte
som gis anledning til en slik form for soning, gjør dette i institusjoner
innen TSB. Noe av formålet med § 12-soning er å gi innsatte med rusproblemer
best mulig anledning til å få kvalifisert hjelp for sine rusproblemer.
Flertallet er kjent med at de
regionale helseforetakene gjennom tidligere oppdragsdokument er
bedt om å legge forholdene til rette for at flere innsatte gis anledning
til å sone etter § 12. Dette gjelder også nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at dersom den domfelte
skal oppleve varig nytte av rusmestring i fengsel eller behandling
som alternativ til soning, fordrer dette oppfølging i kommunen etter
endt soning og/eller behandling. Det bør derfor innføres et krav
om at alle innsatte skal ha en koordinator fra sin kommune som er
kjent med når soning er ferdig, og hvilke utfordringer, problemer
og mangler vedkommende står overfor. Igjen er egnet bolig det mest
grunnleggende i tillegg til muligheten av å fylle dagene med noe
positivt. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning for
kommunene til å følge opp rusavhengige som får rusbehandling i stedet
for soning, eller som følger rusmestringsprogrammer i forbindelse med
sin soning.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er fornøyd med at ordningen med
fri tannbehandling til rusavhengige fungerer godt. Tannbehandlingen
har helsemessig, arbeidsrettet og sosial betydning. Brukerne sier selv
at tilbud om tannbehandling er en viktig del av rehabiliteringen.
Derfor er det uheldig at de mister dette tilbudet om de blir rusfrie
eller om de har poliklinisk behandling. Flertalletber derfor regjeringen om å vurdere å
utvide ordningen slik at også de som har blitt rusfrie, kan få ferdigstilt
sin tannbehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at regjeringspartiene ikke er i nærheten av å innfri sine
valgløfter på tannhelsefeltet. Disse medlemmer vil
vise til at Fremskrittspartiet har lagt inn penger i sine alternative
statsbudsjetter og fremmet forslag flere år på rad om å få på plass
skjermingsordninger for dem med høye tannhelseutgifter og/eller
dårlig betalingsevne, men regjeringspartiene har stemt imot.
Det er selvsagt positivt at ordningen med at
rusavhengige får gratis tannbehandling er innført, slik et enstemmig
storting gikk inn for, men tannhelsetjenesten opplever at ressursene
ikke strekker til. Hva med behovet hos dem som blant annet venter
på legemiddelassistert rehabilitering (LAR), og/eller dem som selv
har klart å slutte med rus, og hva med dem som sårbart går ut i
ettervern? Disse medlemmer vil peke på at disse gruppene
ville ha nytt godt av de skjermingsordningene Fremskrittspartiet
har ønsket å innføre, og som regjeringspartiene har gått imot, og
det ville gitt mange en mulighet til å starte et nytt liv med en
helt annen verdighet.
Komiteen merker seg
at personer med narkotikaavhengighet har høyere forekomst av psykisk sykdom
enn personer med alkoholavhengighet. Personer med schizofreni og
bipolar sykdom har en spesielt høy forekomst av rusproblemer. Om lag
30 prosent av pasientene innen tverrfaglig spesialisert behandling
fikk enten samtidig, før eller etter denne behandlingen også behandling innen
psykisk helsevern for sine psykiske lidelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med Tverrfaglig enhet
for dobbel diagnose, TEDD-prosjektet, som ble startet opp som en
ny behandlingsenhet i august 2007. TEDD ble lagt ned 1. mars 2012
på grunn av økonomiske innsparinger. TEDD ble opprettet fordi pasienter som
lider av dobbeltdiagnose, lenge hadde hatt et utilfredsstillende
behandlingstilbud. Dobbeltdiagnose innebærer en samtidig alvorlig
psykisk lidelse, spesielt schizofrenidiagnose eller bipolare lidelser
med psykotiske symptomer, og rusavhengighet. Tidligere erfaringer
viste at psykisk helsevern ikke i tilstrekkelig grad ga tilpassede
tilbud til denne pasientgruppen. En viktig målsetting og oppgave
for TEDD var å gjøre den aktuelle pasientgruppen i stand til å nyttiggjøre
seg resten av behandlingstilbudet i den offentlige helsetjenesten.
En kjerne ved arbeidet var at man tilbød integrert behandling som
besto av integrerte tjenester, fleksibilitet, individuell behandling,
gruppebehandling, kognitiv terapi, motiverende intervju, aktivt
oppsøkende arbeid, forebyggende strategier, familieprogram, samt undervisning.
Kognitiv miljøterapi, fysisk aktivitet og et aktivt og tilpasningsdyktig,
tverrfaglig behandlingsmiljø var viktige elementer. TEDD omfattet
ansatte fra en rekke helse- og sosialfaglige profesjoner. En nylig
publisert rapport fra Diakonhjemmet høgskole viser at behandlingsresultatene
for TEDD-pasienter har vært meget gode. På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at TEDD er et godt behandlingsopplegg for denne
typen pasienter, og ber regjeringen legge til rette for tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at daværende helse-
og omsorgsminister Anne Grete Strøm-Erichsen forsikret om at de som
var i behandling hos TEDD, skulle få et annet tilbud som var like
godt. Henvendelser disse medlemmer har fått, viser
imidlertid at dette tydeligvis ikke gjaldt alle, og at enkelte falt helt
ut av behandling etter at TEDD ble lagt ned. Disse medlemmer mener
det er betenkelig at gode behandlingstilbud som virker, legges ned med
den intensjon å skape noe tilsvarende. Historien har vist oss at
vi mange ganger mislykkes med slike omorganiseringer, og disse
medlemmer advarer mot en politikk som handler om å endre
på ting vi vet virker.
Komiteen er av den
oppfatning at rusfeltet må være et eget fagfelt for å kunne utvikle
rusfaglig metodikk og tiltaksapparat som med troverdighet kan møte
dagens ruspolitiske virkelighet og utfordringer. Det som kjennetegner
rusfeltet, er rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk. Det er
dette som ligger til grunn for at man bør supplere boligspørsmål,
arbeids- og aktivitetsspørsmål, psykisk helsevern og til dels somatikken
med forståelse av avhengighetsproblematikk. Komiteen er
kjent med at det skal bli opprettet en ny legespesialitet innen
rus- og avhengighetsmedisin. De første lis-legene (leger i spesialisering)
innen faget skal begynne sitt spesialiseringsforløp fra høsten 2014.
Opprettelse av en ny legespesialitet vil bidra til å bedre rekrutteringen
til fagfeltet. Komiteen mener det er sannsynlig at
resultatet av opprettelse av en ny legespesialitet vil bli et kvalitetsløft
innen rusbehandlingen, og støtter dette.
Komiteen er kjent med at Norge
i likhet med land som Storbritannia og Polen har den laveste andel
pasienter som blir behandlet for sin alkoholavhengighet, om lag
4 prosent ifølge studien «Alcohol consumption, alcohol dependence
and attributable burden of disease in Europe» av Jürgen Rehm og
Kevin D. Shield.
Komiteen ber regjeringen vurdere
muligheten for å etablere en takst for behandling der høyt alkoholkonsum
har medført sykdom eller skade, i tråd med dagens røykeavvenningstakst.
Komiteen ber videre regjeringen
vurdere å utarbeide en veileder for fastlegenes arbeid for personer
med alkoholproblemer, som bl.a. bør inneholde en beskrivelse av
enkle psykologiske intervensjonstiltak og screeningverktøy.
Komiteen vil påpeke
at den rusavhengige har de samme grunnleggende behov som andre for
å mestre, påvirke og kontrollere sin egen situasjon. Rusbehandlingen
må derfor ha en helhetlig karakter. Det må være behandlingstilbud
som gir den enkelte en reell mulighet til å bryte ut av et uheldig
livsmønster preget av å stå utenfor, føle skam og skyld, måtte ty
til kriminelle handlinger for å skaffe seg penger, og komme ut av
en situasjon hvor den dominerende følelsen er at ingen ting hjelper.
Rusavhengighet er komplekst, og derfor kreves det
en bredspektret behandling som tar tak i den rusavhengiges totale
livssituasjon med vekt på mestring. Det kreves at tiltak samordnes
av fagfolk med et helhetsperspektiv og med faglig og administrativ
mulighet til å legge opp individuelle løp for den enkelte.
De rusavhengige har forskjellige behov og muligheter,
og derfor er det viktig at vi har et bredt spekter av behandlingstilbud.
Noen vil ha behov for langvarig behandling på institusjon, mens
andre vil ha bedre nytte av kortere behandling og poliklinisk behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er opptatt av behandlingskapasiteten
i rusomsorgen, særlig innen heldøgnsinstitusjoner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er fornøyd med at helse- og omsorgsministeren har tatt inn i oppdragsdokumentet
en målsetting hvor det påpekes behovet for gjennomgang av kapasiteten
innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og at behovet for
ytterligere kapasitetsøkning på feltet skal vurderes, særlig når
det gjelder langtidsplasser drevet av ideelle organisasjoner med rusfrihet
som mål. Dette flertallet er fornøyd med at Helsedirektoratet
på oppdrag fra helse- og omsorgsministeren skal sammenligne kvalitet
og kostnader for offentlige og private rusinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at de lange ventetidene,
de lange ventelistene og innspillene fra organisasjoner som jobber
innenfor rusfeltet på en god måte, viser at en gjennomgang av kapasiteten
ikke er nødvendig for å konkludere med at regjeringen ikke tar i bruk
den kapasiteten som finnes og som er nødvendig for å hjelpe syke
mennesker som lenge har ønsket hjelp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette var grunnen
til at disse partier i sine respektive alternative budsjett for
2013 økte budsjettet på flere poster, nettopp for å kunne kjøpe
plasser fra den ledige kapasiteten som vi er kjent med at finnes,
og som vi vet er sterkt etterspurt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, merker seg at det er mange organisasjoner
og fagfolk som påpeker at det etter Rusreformen i stor grad har
blitt fokusert på det helsefaglige innenfor TSB, mens det sosialfaglige
har blitt mindre vektlagt. For personer som har en lang rusavhengighet
bak seg, er det viktig at de får god hjelp til å mestre livet. Svært
ofte er det personlige årsaker som ligger bak rusmisbruket, og som
må få oppmerksomhet i rehabiliteringen. Det er også nødvendig, for
å oppnå rusfrihet, at man kan få bistand til å ordne opp i viktige
elementer som har blitt skadet under ruskarrieren, det være seg
familie og andre relasjoner, sosial kompetanse, krevende gjeldssituasjoner,
trygge bomuligheter etter behandling eller manglende fullført grunnskole
og videregående skole. Hvis slike elementer ikke er bearbeidet under
TSB, er veien svært kort tilbake til det gamle livet.
Flertallet er opptatt av at rusbehandlingen
må være tverrfaglig. Derfor trengs det en gjennomgang av det sosialfaglige
aspektet ved oppfølgingen av de rusavhengige, og at man klarer å knytte
de forskjellige delene av det offentlige tilbudet som Nav, kommune
m.m. sammen, slik at den enkelte pasient får muligheten til et godt ettervern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil minne om at ettervernet
finansielt ligger til kommunene, og at deres arbeid med ettervern hittil
av de fleste har blitt oppfattet som mangelfull. Mange har derfor
etter endt behandling ikke greid å leve livet som rusfri. Disse
medlemmer minner om at regjeringen, mot Fremskrittspartiets
stemmer, fjernet de øremerkede midlene til rusomsorg i kommunenes
budsjett for 2013. Disse medlemmer viser til at flere kommuner,
som følge av dette, ikke har vært i stand til å styrke ettervernet,
snarere tvert imot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til sine merknader
tidligere i innstillingen om behovet for en forpliktende opptrappingsplan
på rusfeltet, som innebærer en styrking av kapasitet og kvalitet
i behandlingstilbudet, samt om behovet for å innføre fritt behandlingsvalg
på rusfeltet.
Disse medlemmer viser til at
det i dag er et stort press på langtidsbehandling og en uakseptabel
lang ventetid. Langtidsbehandling defineres av helseforetakene som
behandling opptil seks måneder der hvor det tidligere var tale om
opptil flere års behandling. For mange av de rusavhengige som har
ruset seg over utallige år med omfattende skader, er ikke seks måneders behandlingsforløp
nok i tidsomfang. Derfor er det ikke gunstig at antall langtidsplasser
reduseres for at flere skal få noe behandling. Disse medlemmer har
merket seg uttalelsen fra brukerorganisasjonen Marborg om at «aldri
har så mange blitt behandlet så lite». Det må derfor settes kvalitetskrav
til den faglige behandlingen som gis. Behandlingsinstitusjoner med
gode, dokumenterte behandlingsresultater bør belønnes ved at de
brukes. Betydningen av et godt samarbeid og arbeidsdeling mellom
behandlingsinstitusjonen og kommunen kan ikke understrekes ofte
og sterkt nok. I dette samspillet og samarbeidet må det settes krav
til hva partene skal bidra med.
Disse medlemmer mener det er
feil å kutte langtidsplasser. Ved å fokusere på korttidsbehandling
av rusavhengige har helsemyndighetene oppnådd en svak nedgang i behandlingskøen.
Resultat har vært at langtidsbehandling nedprioriteres. At langtidsplasser nedprioriteres,
kan være et lite gjennomtenkt forsøk på å spare penger. Det som
er lønnsomt i lengden, er å hjelpe folk til rusfrihet. Det er derfor
viktig å ha et differensiert tilbud som inkluderer tilstrekkelig
med langtidsplasser til dem som har behov for mer tid. Det er ikke
noe poeng i at behandlingskøen går ned på kort sikt dersom pasientene
havner tilbake i samme køen fordi de ikke fikk det tilbudet de trengte,
og blir såkalte svingdørspasienter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at den samlede døgnkapasiteten, slik det fremgår av Samdatarapport
for 2011, har økt fra 2010. Samdata har ingen egen rapportering
på døgnkapasitet fordelt på ulike typer behandling slik som avrusning,
korttids- og langtidsbehandling. Flertallet er av
den oppfatning at det ikke i utgangspunktet er gitt hvor lang tid
den enkelte rusavhengige trenger døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten.
Dette må vurderes fra pasient til pasient. Noen pasienter har behov
for kortere og mer intensiv behandling, mens andre har behov for
lengre behandlingstid. Dette må baseres på en individuell vurdering
fra pasient til pasient.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at jo mer vi fokuserer på kvalitet
på tjenestene innen TSB jo bedre tjenester blir tilbudt. Etter dette
flertallets vurdering er det viktig å være opptatt av å
styrke kvaliteten på døgntjenestetilbudene innen TSB. Det er samtidig
grunn til å understreke at meldingen ikke legger noen føringer på
at kapasiteten på langtidsplasser skal reduseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er også tilfreds med at statsråden gjennom oppdragsdokumentet til de
regionale helseforetakene har bedt disse om å foreta en gjennomgang
av den samlede kapasiteten innen TSB, og det bør vurderes om det
er behov for en ytterligere kapasitetsøkning på feltet, særlig når
det gjelder langtidsplasser drevet av ideelle organisasjoner.
Komiteenkan vise til at det nylig er vedtatt
en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som regulerer
at private og ideelle tjenesteytere kan utføre deler av helhetlige
og koordinerte tjenester etter loven. Regjeringen har også inngått
en samarbeidsavtale med Virke, Frivillighet Norge, Ideelt Nettverk
og KS Bedrift om bl.a. langsiktighet i avtaler med private og ideelle
tjenesteytere. Komiteen mener at rusfeltet vil komme
styrket ut hvis intensjonene i samarbeidsavtalen følges opp.
Komiteen viser til
at ideelle og private organisasjoner har spilt en viktig rolle på
rusfeltet i mange år. De har spilt en viktig rolle på det kommunale
ansvarsområdet, og de har vært viktige kunnskapsformidlere og sentrale
aktører innen behandling og rehabilitering. Komiteen vil
understreke meldingens påpekning om at de ideelle organisasjonene
er helt sentrale i rusmiddelpolitikken, og at det er et mål at de
skal påvirke politikken i framtiden i like stor grad som de har gjort
hittil. Komiteen er enig i at det er viktig å ivareta
ideelle organisasjoners rolle som entreprenører, talspersoner for
ulike brukergrupper og deres rolle som samfunnsaktør.
Komiteen viser til at private
og ideelle tilbydere står for 58 prosent av den samlede døgnkapasiteten
i spesialisthelsetjenesten. Ideelle og private tjenesteytere representerer
en betydelig del av den samlede fagkompetansen innen tverrfaglig
spesialisert behandling, de har opparbeidet mye kompetanse, og de
er et verdifullt bidrag innen rusbehandling – enten hovedmisbruket
dreier seg om alkohol eller narkotiske stoffer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil vise til det viktige arbeidet
ideelle organisasjoner gjør innenfor rusfeltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ideelle aktører
tidligere arbeidet side om side med det offentlige. Frem til krav
om at det ble brukt anbud i anskaffelsesprosessen ble innført, kom
nye tilbud og fagutvikling ettersom behovene dukket opp, i samarbeid
mellom ideelle og offentlige aktører. Etter at krav om anbud ble
gjort gjeldende, har det ført til mindre samarbeid, og de ideelle
aktørene er utelatt fra diskusjonen om utvikling av nye tilbud. Disse medlemmer mener
det er en uheldig situasjon. Disse medlemmer ber
regjeringen pålegge de regionale helseforetakene å invitere de ideelle virksomhetene
til planprosessene når rusfeltet skal utvikles videre. I denne sammenheng
vil disse medlemmer spesielt vise til det viktige arbeidet
organisasjoner som en rekke private stiftelser, samt Kirkens Bymisjon,
Blå Kors og Frelsesarmeen, utfører.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at ideelle
aktører deltar i videre planprosesser på rusfeltet.»
Disse medlemmer kan vise til
at det er ledig kapasitet ved ideelle omsorgstiltak utenfor spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer viser her til organisasjoner som Evangeliesenteret
og Stiftelsen Kraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at som et tiltak for bedre
effekt av poliklinisk og annen behandling bør det vurderes om spesialisthelsetjenesten
på linje med kommunene kan etterspørre slike døgntiltak og fakturere
kommunen for dette. Disse medlemmer mener dette vil
være i samsvar med Samhandlingsreformens intensjoner.
Komiteen ber om at
hele kapasiteten ved private og ideelle behandlingstiltak som har
avtale med helseforetak, ikke bare det volumet som er omfattet av
avtalen med helseforetaket, gjøres tilgjengelig for fritt sykehusvalg.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er kjent med at det ved mange ideelle omsorgstiltak
utenfor spesialisthelsetjenesten er ledig kapasitet, men at det
fortsatt er venteliste for rusbehandling. Dette medlem mener
at flere kunne få hjelp med sitt rusmisbruk gjennom slike omsorgstiltak. Dette
medlem er kjent med at disse omsorgstiltakene per i dag
får en grunnstøtte fra staten. Dette medlem mener
denne støtten bør økes til 2/3 av kostnadene for en behandlingsplass.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at grunnstøtten til ideelle omsorgstiltak utenfor spesialisthelsetjenesten
økes til 2/3 av kostnadene for en behandlingsplass.»
Komiteen mener at
rammebetingelsene for avtaler som inngås ved offentlige anskaffelser, må
ha et tidsperspektiv som gjør det mulig for private og ideelle tilbydere
å foreta nødvendige investeringer i organisasjon og bygningsmasse for
å imøtekomme kravspesifikasjonen. Komiteen kan vise
til informasjon fra høringsinstanser om at det pågår utredninger
i mange norske kommuner for å avklare forholdet mellom budsjettbevilgninger,
tilskuddsordninger og offentlige anskaffelser.
Komiteen understreker betydningen
av at Stortingets og regjeringens klare signaler om at det skal
skapes gode rammevilkår for og sterkere anerkjennelse av frivillig
sektor og ideelle aktører som tjenesteytere i helse- og sosialsektoren, tas
på alvor og følges opp på en måte som sikrer ideelle og frivillige
rustiltak også i framtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener de ideelle aktørene
må få tilbud om enten løpende avtaler eller om langsiktige avtaler, samt
at avtalene bør inngås gjennom direkte forhandlinger.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at det gjennom direkte forhandlinger inngås løpende avtaler
med ideelle aktører innen helse- og sosialsektorene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser behovet for forutsigbarhet og gode vilkår for de ideelle organisasjonene
som tilbyr rusbehandling, og viser til Helse Sør-Østs ordning med
langsiktige og løpende avtaler som en god ordning for å sikre både
brukere og ansatte forutsigbarhet.
Komiteen vil vise
til samarbeidsavtalen om helse- og velferdstjenester som ideelle
aktører og regjeringen undertegnet i oktober. Avtalen anerkjenner,
styrker og synliggjør den viktige rollen ideelle aktører spiller
i den norske velferdsstaten. Avtalen, som er inngått av regjeringen,
Hovedorganisasjonen Virke, Frivillighet Norge, Ideelt Nettverk og
KS Bedrift, skal blant annet gjøre det mulig å drive rusomsorg mer langsiktig.
Den anerkjenner mangfoldet i ideell sektor og aktørenes rolle som
korrektiv og alternativ til både de offentlige institusjonene og
dem som driver på kommersielt grunnlag. Komiteen vil
understreke betydningen av at avtalen følges opp på en god måte
av regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at det
er inngått en samarbeidsavtale, og at det er inngått noen langsiktige og
løpende avtaler med ideelle aktører.
Disse medlemmer vil i denne sammenhengen
vise til behandlingen av Innst. 149 S (2009–2010) til representantforslag
om rammevilkårene for ideelle aktører som driver helse-, omsorgs-
og barnevernstjenester, der stortingsflertallet uttrykket ønske
om forbedringer på området og en gjennomgang av disse spørsmålene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti
i innstillingen (Innst. 149 S (2010–2011)) understreket at
«…det haster med å få etablert mer langsiktige og
forutsigbare rammevilkår for de ideelle virksomhetene.»
Dette medlem viser videre til
at komiteens flertall slo fast at det
«…vil videreutvikle samhandlingen mellom offentlig
sektor og ideelle organisasjoner for å bedre tjenestetilbudet til
befolkningen. (…) Med et økende behov for pleie- og omsorgstjenester
– og økende krav til kvalitet og innhold – vil behovet for en samhandling
med ideelle og frivillige organisasjoner være økende i årene som kommer.
(…) Flertallet mener at ideell sektor har en selvstendig egenverdi,
og at det er en politisk oppgave å sikre at sektoren bevares. De ideelle
aktørene skal møtes med respekt, og de skal sikres rammevilkår som
er stabile og forutsigbare. (…) Flertallet mener at det må skjelnes
mellom private kommersielle og private ideelle, non-profit, aktører.
Dette er viktig både fordi disse aktørene har ulike egenskaper og
fordi de har ulike forutsetninger. (…) Flertallet mener derfor at
de ideelles rolle, kompetanse og særpreg må verdsettes aktivt ved
at de gis andre vilkår enn rent kommersielle aktører. (…) Flertallet
viser til at helse-, omsorgs- og sosialsektorene er dårlig egnet
for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske kriterier
oftest blir avgjørende. Konkurranseregimets innebygde dynamikk skaper
fokus på pris framfor kvalitet, og kortsiktighet i stedet for langsiktighet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for en reell likebehandling
av offentlige, private og ideelle rusinstitusjoner, samt etablere
en offentlig godkjenningsordning.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en statlig
finansieringsmodell som sikrer et helhetlig behandlingsløp for rusavhengige.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en avtaleplikt mellom
behandlingsinstitusjonen og den enkeltes hjemkommune som sikrer
rusavhengige ettervern fra første dag etter endt institusjonsopphold.»
Komiteen kan vise
til betydningen av egen bolig som del av rehabiliteringsforløpet
for en rusavhengig, men boligtilbudet må inngå i forsvarlighetsvurderingen
av det samlede koordinerte og helhetlige tjenestetilbudet. Egnet
bolig er et grunnleggende behov for alle mennesker. Med ca. 4 000
bostedsløse rusavhengige kreves det en massiv innsats på dette området.
En rekke rusavhengige har dårlige boliger. Studier og metodeforsøk
fra en rekke andre land viser gode resultater knyttet til «Housing first».
«Housing first» innebærer at alle må sikres en egnet bolig uten
vilkår. En bolig og adresse er en forutsetning for å kunne delta
i samfunnet. Skal man motta tjenester over tid, hjemmetjenester,
polikliniske, ambulante tjenester eller døgnbehandling, er det et
krav at man har en fast bostedsadresse der man kan treffes. Erfaringene
er gode selv om det vil være noen som mestrer dårlig å bo i egen
bolig. Det må være tilbud om gode og virksomme tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
erkjenner at boligutfordringene er sammensatte, og må møtes med en
differensiert boligpolitikk.Flertallet er tilfreds
med at regjeringen i statsbudsjettet for 2013 har styrket tilskuddet
til utleieboliger, samt fremhevet oppfølgingstjenester i boliger
som en del av tilskuddet til samhandlingsmodeller.
Flertallet er videre kjent med
at regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om boligpolitikk
i 2013. Stortingsmeldingen vil blant annet følge opp NOU 2011: 15.
Et tema i meldingen vil være den målrettede innsatsen overfor personer
som ikke selv klarer å skaffe seg en bolig og bli boende i den,
deriblant mennesker med rusavhengighet og/eller psykiske sykdommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det bør settes konkrete mål
for hvor mange nye boligetableringer som skal gjennomføres per år,
og et minimum bør være 800 boligetableringer hvert år. Det er nok
av gode prosjekt- og tiltakserfaringer innen boliger for rusavhengige
og personer i rehabilitering til å kunne få gjennomført oppbygging
av gode, egnede botiltak i hele kommune-Norge hvor behovene nå er
omfattende. Det har store skadevirkninger når vanskeligstilte henvises
til kaotiske boligforhold.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til konsultasjonsmøtene med regjeringen
og KS og ber om at denne utfordringen blir gjennomgått, og at komiteen
blir orientert om utfallet.
Komiteen kan vise
til at pasienter og brukere som har mål om å bli rusfri, i mange
tilfeller vil ha nytte av et opphold ved en døgnbasert omsorgsinstitusjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at det er viktig
å satse på god oppfølging etter endt behandling. Da må en god bolig være
på plass. Disse medlemmer viser til kapitlet om bolig
og konkrete mål om minimum 800 boligetableringer per år. Gjeldsproblematikken
må være tatt tak i slik at kreditorer ikke står på døren umiddelbart
etter endt behandling. Disse medlemmer er blitt gjort
kjent med at de vanskeligste kreditorene ofte er statlige. Disse
medlemmer mener regjeringen bør instruere de statlige kreditorene
til å vise økt fleksibilitet. Økonomi er en av de enkeltfaktorene
som oppleves mest krevende i en rehabiliteringsprosess.
Disse medlemmer vil vise til
Bergen kommunes tiltak for rusavhengige. Bergen kommune arbeider
målrettet med å integrere rusavhengige i samfunnet igjen. Målet
er å gi alle et hjelpetilbud etter eget ønske, samt å unngå stigmatisering av
de rusavhengige.
Disse medlemmer viser til at
kommunen, så langt det lar seg gjøre, har kjøpt nye kommunale boliger
i såkalt ikke-utsatte områder. Bergen kommune har i løpet av en
fireårsperiode skaffet 400 nye kommunale boliger. Rusavhengige med dårlig
boevne får tilbud om å gå på boligskole. I første etasje i kommunale
boligblokker skal det være en døgnbemannet boligskole. Ruskonsulenter
blir gjerne med på visning i det private boligmarkedet. Kommunen
vurderer å endre ordningene slik at boligetaten stiller som garantist
for husleie og depositum i stedet for at sosialtjenesten i Nav gjør
dette.
Disse medlemmer viser videre
til at Bergen kommune blant annet har et godt samarbeid med Normisjon
som driver et midlertidig botilbud med god døgnoppfølging.
Disse medlemmer viser til Strax-huset
i Bergen. Her kan alle som ikke har et sted å være for natten, få
tak over hodet. Foruten seng får rusavhengige tilbud om klesvask,
rent utstyr, sårstell, tannbehandling, samt alternativ medisin som
akupunktur. Også legevakten har en akuttpost med åtte sengeplasser
beregnet på ruspasienter. Ved behov kan antall sengeplasser utvides.
Mange av dem som benytter sengeplassene, er overdosepasienter, og
60–70 prosent er sterkt beruset av alkohol. Pasientene blir fanget
opp av akutt-team mens de er inneliggende. Teamene kartlegger pasientenes
sosiale situasjon. De forsøker å finne ut i hvilken grad pasienten
allerede får hjelp, og tilrettelegger for hjelp fra ruskonsulenter,
Nav og andre tiltak for å sikre et overlappende oppfølgingssystem.
Disse medlemmer mener at flere
kommuner, og spesielt byene, bør se på tiltakene som Bergen kommune
tilbyr rusavhengige, og vurdere om dette er eksempler til etterfølgelse
for dem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bolig er en avgjørende faktor for å lykkes med å forbli rusfri
og en viktig faktor i ettervernsforløpet. Disse medlemmer mener
det er uakseptabelt at det mange steder er bokollektiv der rusfrie
personer som er i et rehabiliteringsopplegg, plasseres sammen med
personer i aktiv rus. Dette medfører at tilbakefallsprosenten øker. Disse
medlemmer mener derfor det er nødvendig å innføre en egen
tilskuddsordning for bygging av denne typen boliger, på lik linje
med den allerede eksisterende tilskuddsordningen for omsorgsboliger. Innretningen
på en slik tilskuddsordning må gjøres på en slik måte at kommuner
blir gitt de nødvendige insentivene for å tilrettelegge for utbygging
av boliger for tidligere rusavhengige.
Disse medlemmer vil videre påpeke
behovet for økt bruk av lavterskelboliger for dem som fortsatt er
rusavhengige. Dette kan være en måte å få redusert bruken av hospits
på, sammen med å stimulere til større motivasjon til rusfrihet.
I tillegg vil dette være en mer verdig boform enn hva som er tilfellet
for mange tunge rusavhengige i dag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette egnede
tilskuddsordninger for bygging av boliger for rusavhengige.»
Komiteen vil peke
på at det er viktig å satse på god oppfølging etter endt behandling. Komiteen viser
til at mye av ansvaret for personer med rusproblemer ligger i kommunene.
Gjennom aktivitetstiltak kan kommunene investere mer i hjelp til
selvhjelp. Et fåtall ansatte kan hjelpe svært mange mennesker. Komiteen mener
at brukere må møtes mer som aktører enn klienter. I den sammenheng
vil komiteen få vise til Blå Kors sitt aktivitetstilbud «Steg for
Steg». En liten stab hjelper Blå Kors-brukere som er i behandling
og rehabilitering, med å drive sine egne aktivitetsgrupper. Tilbudet
består av blant annet trening, kultur- og naturopplevelser, totalt
250 aktiviteter per år. Aktivitetene gir resultater, og deltakerne
ruser seg mindre. Noen kommer i jobb. Forutsigbar aktivitet og rusfritt
sosialt nettverk stabiliserer livet når det svinger på andre områder.
Driften koster lite fordi deltakerne bidrar så mye selv. Høyskolen
i Buskerud har gjennomført en pilotstudie som dokumenterer at «Steg
for Steg» hjelper deltakerne i behandlings- og rehabiliteringsprosessen.
Deltakerne sier at de viktigste egenskapene
ved «Steg for Steg» er at det er en rusfri arena hvor de blir møtt
uten fordommer, deltar i meningsfulle aktiviteter i sosialt fellesskap
og oppnår stabilitet i livet. Komiteen mener at det
vil være mulig å begrense omfanget av rusmisbruk i samfunnet om
vi kan styrke oppfølgingen etter behandling. Det er viktig at man
dyrker ressursene, mulighetene og egenkraften til dem som rammes av
rusavhengighet. Målet må være å vedlikeholde motivasjonen for endringer
utenfor behandling. Mange mennesker er ikke klare for jobb etter
endt rusbehandling; de trenger hjelp for å komme i gang med en rusfri
hverdag. Selvvalgt aktivitet skal vurderes som et fast element i
«Ny faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere»
som er under utarbeidelse i Helsedirektoratet.
Komiteen vil understreke
at det er et sentralt mål å vise solidaritet med mennesker som er
særlig utsatte – barn og unge som rammes av foreldrenes rusmisbruk,
pårørende og de mest hjelpetrengende med omfattende hjelpebehov. Komiteen vil
understreke at mennesker med rusproblemer skal møtes med likeverd
og respekt. Ethvert menneske har uendelig verdi, og menneskeverdet
må ikke graderes. Det innebærer at vi som samfunn har plikt til
å stille opp for hjelpetrengende rusavhengige og hjelpe dem til et
verdig liv. Komiteen er enig med regjeringen i at
vi skal ha høye ambisjoner om å hjelpe mennesker ut av avhengighet.
Komiteen viser til
at det anslås å være 50 000 til 150 000 barn i Norge som bor sammen
med foreldre med et risikofylt alkoholkonsum. Det er beregnet at
450 000 barn i Norge har én eller to foreldre med psykiske lidelser
eller som misbruker alkohol. Komiteen viser til at
rusmisbruk hos foreldrene kan føre til psykiske vansker og følelsesmessige
utfordringer hos barna. Misbruk og avhengighet kan skape problemer
i familiens fungering og øke risikoen for at barnet utsettes for
en rekke negative livshendelser. Komiteen vil peke
på at ulike barn og familier trenger ulike typer og ulikt omfang
av hjelp. Komiteen vil understreke at alle barn og
unge bør ha et godt liv. Det er et mål å oppdage barn og unge før
de utvikler rusproblemer og gi god hjelp og oppfølging til barn
med rusavhengige foreldre. Foreldrene skal få hjelp med rusavhengigheten
og behandling for de psykiske problemene. Barna skal få god og helhetlig oppfølging
både i barnehage, skole, barnevern, helsevesen og kriminalomsorgen.
Komiteen er tilfreds med den
positive evalueringen av lavterskeltiltak for familier der foreldrene
har rusproblemer, og der barna blir fulgt opp fra fødsel til skolealder. Komiteen støtter arbeidet
med å etablere flere slike tiltak.
Komiteen mener det er viktig
å styrke kunnskapen om forebygging av rusmiddelskader hos barn. Komiteen støtter
at det gjennomføres en levekårsundersøkelse, og at denne legges
til grunn for videre tiltak for barn med rusavhengige foreldre.
Komiteen støtter opp om viktigheten
av at sykehusene har barneansvarlig personell, som i større grad
gjør at det fanges opp at personen som er innlagt for rusproblemer,
har ett eller flere barn hjemme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen forsikre seg
om at dette nå er på plass over hele landet. Dersom intensjonen
med å ha barneansvarlige ved sykehusene skal ha effekt, er det avgjørende
at disse varsler videre til barnevernet for oppfølging og hjelp
i hjemmet.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at barn av foreldre med rusproblemer har steder de kan
henvende seg til, og vil særlig peke på det gode arbeidet som Barn
av rusmisbrukere (BAR) gjør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en tilskuddsordning
for organisasjoner som jobber målrettet med rusproblematikk knyttet
opp til barn og unge.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2013 bevilget
midler til å styrke tilbudet om barneansvarlige ved sykehusene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er opptatt av å forebygge russkader
på fostre. Flertallet mener at det er positivt at
spørreundersøkelsene inngår som fast del av Helsedirektoratets årlige
kampanje «Alkoholfritt svangerskap». 97 prosent av de gravide er
enig i at å drikke alkohol under svangerskapet kan medføre fosterskader.
I 2011 svarte 93 prosent det samme. 84 prosent slutter helt å drikke
alkohol når de får vite at de er gravide. Samtidig svarer mer enn
én av ti (13 prosent) at de allerede var totalavholdende i årene
før de ble gravide. Det viser en fersk spørreundersøkelse blant
gravide gjennomført av Ipsos MMI for Helsedirektoratet. Dessverre
er det mange kvinner som drikker alkohol frem til de blir klar over
svangerskapet. Dette kan av ulike årsaker ta tid. Flertallet kjenner
til at FASD (føtalt alkoholsyndrom) er den hyppigste årsaken til
psykisk utviklingshemming i den vestlige verden. 20 prosent oppgir
at de drakk alkohol før de visste at de var gravide. I noen fagmiljøer
er det anslått at det kan dreie seg om 60–120 barn årlig som fødes
med alvorlige skader etter FASD, og at det kan være ti ganger så
mange som fødes med mildere former. Helsedirektoratet anslår at
om lag 300 barn er født av kvinner som har brukt metadon eller buprenorfin
i svangerskapet (2011).
Flertallet viser til erfaringer
fra Sverige og fra et pilotprosjekt i Rogaland. Her har man vist
en mye bedre oppfølging av gravide med vekt på forebygging av alkoholskader
hos barn. Det finnes flere kartleggingsverktøy av alkoholforbruk
for gravide. Et eksempel er TWEAK som skal brukes som et selvrapporteringsskjema. Den
gravide fyller ut skjemaet alene i løpet av 2–4 minutter, mens jordmor
eller lege gjør annet arbeid. Apotek i Rogaland har også et lite
visittkort som leveres sammen med kjøp av graviditetstest for å
fange opp gravide så tidlig som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette er et enkelt tiltak
som man bør kunne gjennomføre over hele landet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen se på erfaringene
fra Time kommune i Rogaland der de utleverer et lite visittkort
om alkohol ved kjøp av graviditetstest og starter tidlig kartlegging
av alkoholvaner hos gravide ved hjelp av standardiserte verktøy.»
Komiteen vil vise
til forsøk med tidlig samtale om livsvaner i graviditet som del
av svangerskapsomsorgen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, registrerer at det
bevilges 2 mill. kroner til formålet i 2013, og at samtalen skal
komme i tillegg til ordinær førstegangskonsultasjon.
Komiteen er positiv
til at det på grunnlag av den planlagte evalueringen vil bli vurdert
om dette på sikt bør bli en nasjonal ordning for alle gravide som
et forebyggende tiltak mot medfødte alkoholskader og andre skader.
Komiteen viser til
at pårørende er en viktig ressurs for personer med rusproblemer
og for helse- og omsorgstjenesten. De pårørende er en viktig del
av pasientens nettverk og nærmiljø. I enkelte tilfeller kan de også
være pasientens representant. De pårørende har erfaringskompetanse
som behandlere og tjenestene kan dra nytte av i sitt arbeid. Pårørende
har kjennskap til pasientens bakgrunn, ressurser, symptom og sykdomsforløp
og hva som har kommet ut av tidligere tiltak. Pårørende kan bidra
med støtte og motivasjon. Komiteen viser til at pårørende
også har behov for informasjon fra helse- og omsorgstjenesten for
å få kjennskap til rusproblemene, hvordan de kan arte seg, hva tjenestetilbudet
vil innebære, og om oppfølging i etterkant. Komiteen vil
understreke at samtidig som pårørende er en viktig ressurs, kan
pårørende ha behov for veiledning for å mestre sin situasjon og
for å kunne være til hjelp for pasienten. Noen ganger vil det å
være pårørende medføre så store belastninger at de selv vil ha behov
for oppfølging og behandling. Komiteen vil understreke
at brukere og pårørende skal møtes med respekt og omsorg, samt at
de skal ha innflytelse over utformingen av tjenestetilbudet.
Komiteen vil understreke at det
må legges til rette for at omsorgsarbeid kan kombineres med yrkesaktivitet,
og at omsorgsoppgaver blir mer likt fordelt mellom menn og kvinner.
Familieomsorgen er omfattende og verdifull. Den er estimert til
å være på samme størrelse som spesialisthelsetjenesten og omsorgstjenestene
målt i antall årsverk.
Komiteen støtter regjeringens
forslag til tiltak på området. Komiteen vil understreke
betydningen av at støtten til pårørendesentre og til frivillige
organisasjoners arbeid med pårørende videreføres og styrkes.
Komiteen viser til
at vi i Norge har utfordringer med åpne bruker- og omsetningssteder. Mange
opplever slike samlingsplasser som uverdige, ubehagelige og utrygge. Komiteen mener det
er et mål å avskaffe åpne rusmiljøer og sikre gode og trygge sentrumsmiljøer. Komiteen viser
til at åpne bruker- og omsetningsmiljøer kan bidra til rekruttering,
og de bidrar til ytterligere stigmatisering av rusavhengige med
størst hjelpebehov. Komiteen viser til at det de
senere årene er satt i gang lokale tiltak en rekke steder, men at
situasjonen til tross for dette ikke er bedret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener forsterket og vedvarende
innsats fra politiet er viktig for å redusere tilgjengeligheten
til illegale rusmidler og redusere problemer i tilknytning til åpne
bruks- og omsetningssteder.
Komiteen viser til
at utfordringer med åpne russcener er vel kjent i andre europeiske
byer. Noen byer har oppnådd gode resultater gjennom et forpliktende
og planmessig samarbeid mellom helsesektor, sosialsektor og politi;
hjelpetjenesten er også lett tilgjengelig. Komiteen mener disse
erfaringene må tas med i det videre arbeidet med å redusere utfordringene
med åpne bruker- og omsetningssteder.
Komiteen viser til at regjeringen
vil redusere problemene med åpne russcener lokalt gjennom nasjonale
anbefalinger. Målet er å stimulere til innsats som vil bidra til
trygghet for alle, nulltoleranse for omsetning og åpen bruk av rusmidler, og
en forsterket, helhetlig hjelpeinnsats for dem som har behov for
det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til dette og understreker
nulltoleransen, politiets innsats, samt behovet for hjelp og oppfølging,
ikke bortvisning alene.
Komiteen viser til
at det er et høyt antall straffereaksjoner for narkotikaforbrytelser.
Det viser at det arbeides systematisk med å redusere tilgjengeligheten
til rusmidler. Komiteen mener det er nødvendig at
politiet griper inn overfor åpenlys narkotikaomsetning og bruk,
samt arbeider systematisk med reduksjon av tilgjengelighet, og at
nulltoleranseprinsippet står sentralt. Komiteen vil
videre peke på at det allerede er etablert politikk at personer
med narkotikaproblemer møtes med helsehjelp i stedet for tradisjonell
straff. Komiteen støtter at tilbud om helsehjelp
til personer med rusproblemer, som alternativ til tradisjonell straff,
videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti beklager den situasjonen enkelte
rusavhengige opplever ved å bli jaget fra sted til sted, samt ved
gjentatte ganger å bli bøtelagt. Dette er særlig uheldig fordi man
starter sitt nye rusfrie liv med enorm gjeld som blir uhåndterlig
og demotiverende spesielt med hensyn til å komme inn i arbeidslivet.
Det virker lite målrettet å bøtelegge personer som lever fra time
til time uten fast inntekt, og disse medlemmer mener
det må finnes bedre måter å håndtere de aller sykeste på.
Komiteen viser til
at Norge har et høyt antall registrerte overdosedødsfall sammenlignet
med mange europeiske land. Årlig dør mer enn 200 personer som følge
av overdose. I Norge påvises heroin eller andre opiater, inklusive
metadon og subutex, i 85–90 prosent av overdosedødsfallene.
Komiteen vil peke på at det er
vel dokumentert i norske og europeiske studier at det å holde mennesker
i behandling og oppfølging etter behandling og unngå avbrudd kan
være helt avgjørende for å redusere faren for overdoser og overdosedødsfall. Komiteen viser
videre til at Helsedirektoratet vil få i oppdrag å utarbeide en egen
nasjonal strategi for reduksjon av overdosedødsfall i samarbeid
med relevante instanser. Målet er en årlig reduksjon i antall overdosedødsfall.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det burde vært igangsatt et prøveprosjekt med Naloxon nesespray
for å motvirke overdosedødsfall. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til Dokument 8:17 S (2009–2010) og Innst. 149 S
(2009–2010) der Fremskrittspartiet foreslo en slik prøveordning. Disse
medlemmer mener fortsatt at dette bør iverksettes.
Komiteen kjenner til
at det er anslått at mellom 6 600 og 12 300 personer har et problematisk heroinbruk.
Norge har et mer risikofylt bruksmønster enn det man finner i mange
andre europeiske land. De fleste som inntar heroin i Norge, inntar
stoffet med sprøyte. Ifølge EUs overvåkingssenter for narkotika
og narkotikamisbruk (EONN/EMCDDA) kan forklaringen på vedvarende
høye tall for overdosedødsfall være blandingsmisbruk eller høyrisikoatferd
og økning i antall opioidbrukere med tilbakefall etter løslatelse
fra fengsel eller utskrivning fra behandling, og at narkotikabrukere
er eldre og mer sårbare. Ved brudd i den planlagte behandlingen
er det funnet 16 ganger så høy risiko for å dø av overdose enn ellers. Nedgangen
i antall overdosedødsfall i Norge etter 2001 er særlig knyttet til
økningen i antall opioidbrukere som ble inkludert i LAR. Nyere studier
viser at substitusjonsbehandling har over 85 prosent sjanse for
å redusere den generelle dødeligheten blant opioidbrukere, dersom
de er i behandling i 12 måneder eller mer.
Komiteen viser til at hvert tredje
dødsfall blant de eldste misbrukerne var forårsaket av sterke smertestillende
medikamenter. Metadon ble vurdert som hovedårsak i ti prosent av
dødsfallene. Dødsfallene skjedde i betydelig grad i løpet av de
tre første ukene etter løslatelse fra fengsel og etter avsluttet
døgnbehandling. Den høye forekomsten av overdosedødsfall i Oslo forklares
i hovedsak ved brukerkulturen med injiserende blandingsmisbruk dominert
av heroin. Det er livsviktig at det er tilgjengelig og tilstrekkelig
med differensierte behandlingstilbud til disse rusmisbrukerne.
Komiteen viser til at Trondheim
kommune har en nullvisjon for overdosedødsfall. Komiteen vil
peke på at antallet overdosedødsfall i kommunen er relativt lavt,
og at kommunen har etablert en rekke tiltak som ser ut til å ha
en positiv effekt. Komiteen viser til at regjeringens mål
er å redusere antall overdosedødsfall gjennom godt forebyggende
arbeid, kompetanseutvikling og en trygg ambulanse- og legevakttjeneste
forankret i en nasjonal femårig strategi mot overdosedødsfall. Regjeringen
mener samfunnets ressurser først og fremst må brukes til å fange
opp alle med hjelpebehov og tilby et helhetlig hjelpetilbud med
lav terskel og godt innhold, flere alternativer til straff og rask videreføring
til hjelp og oppfølging. Komiteen slutter seg til
dette. Komiteen ønsker også å slå fast en nasjonal
nullvisjon for overdosedødsfall. Enhver som dør av overdose, er
én for mye. Målet er at ingen skal dø av overdose.
Komiteen viser til at skadereduksjon
er anerkjent som én av flere tilnærminger i narkotikapolitikken.
Mange kommuner i Norge har et bredt spekter av skadereduserende
tiltak, og ideelle organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon
og Fransiskushjelpen er viktige bidragsytere og samarbeidspartnere. Komiteen viser
til at redusert risiko for overdoser og narkotikarelaterte dødsfall
er et viktig mål for disse tiltakene, men innsatsen skal også bidra
til at rusavhengige får kontakt med hjelpeapparatet og dermed økte
muligheter for videre behandling og rehabilitering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, merker seg det gode arbeidet Trondheim
kommune gjør med oppsøkende tiltak for de rusavhengige. Helseteamet
blir varslet av AMK og rykker ut ved overdoser og bistår. Det har
med seg motgift, slik at det kan gi rask hjelp. Det har et godt
samarbeid med AMK, ambulansen og helseforetaket. Det tilbyr dem
som har tatt overdose, en helsesjekk på sykehus og noen dager på
et brukerstyrt behandlingssted. Teamet oppsøker også rusavhengige
der de er, og tilbyr vaksinering og sårstell. Det har god innsikt
i rusmiljø og fanger opp når det er sterk heroin i omløp, og kan
slik varsle brukerne og unngå overdoser. Teamet har fått innpass
i et forholdsvis lukket ungdomsmiljø og kan bidra til å hjelpe ungdom
slik at de ikke utvikler sin avhengighet. Det vesentlige er at teamet
kommer ut til de rusavhengige og ikke omvendt. Det bidrar til at
teamet når frem til mange flere, spesielt dem som er ekstra sårbare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at det er en rekke
dilemmaer ved skadereduserende innsats. Helsepersonell kan få menneskelige
og etiske utfordringer jo nærmere de må delta i aktiv bruk. Det
kan hevdes at en del tiltak kan bidra til å opprettholde rusmiddelbruk og
dermed svekke motivasjonen for behandling. Det kan også hevdes at
ordningene sender et signal om aksept av rusmidler, og at støtte
til slike tiltak innebærer å gi opp den enkelte, og at knappe ressurser
heller bør gå til oppfølging og behandling.
Komiteen vil vise
til at det finnes god dokumentasjon for at skadereduserende tiltak
har positiv effekt og bidrar til økt livskvalitet, bedre helse og
økt livslengde. Komiteen vil understreke at skadereduserende
tiltak ikke betyr å gi slipp på målet om at flest mulig skal komme
ut av rusavhengighet.
Komiteen viser til at evalueringer
slår fast at lavterskeltiltak innen helsetilbud når fram til målgruppen,
og komiteen støtter at de gode erfaringene og resultatene
som er oppnådd gjennom lavterskel helsetilbud for rusavhengige, videreføres. Komiteen viser
til at forekomsten av hiv i Norge blant personer som injiserer rusmidler,
holder seg på et stabilt lavt nivå. Komiteen viser
til at regjeringen vil sikre at sprøytebrukere tilbys hivtest ved
avrusning og i behandlingsinstitusjon, og støtter dette.
Komiteen viser til at Oslo kommune
har hatt et sprøyterom siden 2005, mens ingen andre kommuner så
langt har søkt om å etablere sprøyterom. Komiteen viser
til at evalueringer har vist at noen av målsettingene har vært nådd,
men at det ikke har vært grunnlag for å si at ordningen har redusert
omfanget av overdoser og overdosedødsfall.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at undersøkelser viser at det er vanligere å injisere heroin
i Norge enn i andre land. Å injisere medfører større risiko for
helseskader og overdoser enn røyking. Flertallet ber
derfor regjeringen arbeide for å gjennomføre tiltak for å få brukere til
å røyke istedenfor å injisere heroin.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at sprøyteromsordningen er sterkt omdiskutert. Disse medlemmer vil
understreke at tjenestetilbudet ikke må innrettes slik at det samlet
bidrar til å fastholde den enkelte i en situasjon med fortsatt rusmiddelbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at adgangen til å etablere
sprøyterom bør fjernes. Disse medlemmer mener sprøyterommet
legger til rette for fortsatt avhengighet og psykososiale problemer,
noe som gir mindre livskvalitet og verdighet. Disse medlemmer vil
peke på at sprøyterom legger til rette for å opprettholde en injiseringskultur
som er en viktig årsak til høye overdosetall i Norge sammenlignet
med andre land.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener ordningen med sprøyterom innebærer en legalisering
av narkotikabruk, noe som er i klar strid med straffelovgivningen.
FNs internasjonale narkotikakontrollbyrå, INCB, har i sin årsrapport
for 2005 påpekt at en ordning med sprøyterom heller ikke er i overensstemmelse
med FNs narkotikakonvensjoner.
Komiteen viser til
at regjeringen etter en samlet vurdering har kommet til at det ikke
er et godt nok grunnlag for å innføre en prøveordning med heroinassistert
behandling på det nåværende tidspunkt. Komiteen er
enig i at heroinstøttet behandling ikke skal tillates. Komiteen mener rusbehandling
gjennom medikamentfrie behandlingstilbud eller LAR er bedre alternativer
også for de mest hjelpetrengende rusavhengige. Komiteen vil
understreke at det er viktig ikke å gi opp troen på at det enkelte
menneske kan bli rusfritt, og at den norske ruspolitikken må være
helhetlig og ha rusfrihet som mål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i en slik tilnærming. Flertallet er enig
i at det er viktig å følge med på utviklingen internasjonalt, ettersom
heroinassistert behandling er etablert i begrenset grad i noen land.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den gruppen
rusavhengige som kunne være aktuell for et prøveprosjekt, skal sikres
forsvarlige og helhetlige tjenester på lik linje med øvrige rusavhengige.
I den forbindelse vises det til at regjeringen følger opp dette
blant annet gjennom oppdragsdokumentet for 2013 der de regionale
helseforetakene i samarbeid med kommunene gis i oppdrag å etablere
tilbud om lavterskel-LAR for den mest hjelpetrengende gruppen opiatavhengige
Komiteen viser til
at bruk av tvang er en av de vanskeligste etiske og faglige utfordringene
i helse- og omsorgstjenestene. Respekten for pasientens integritet,
menneskeverd og retten til å ta egne valg er grunnleggende verdier
i samfunnet vårt. Tillit, egen vilje og motivasjon er dessuten ofte
viktige forutsetninger for gode behandlingsresultater.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det også som betenkelig å gi noen som ikke ønsker hjelp, forrang
foran andre som har søkt om behandling og som har ventet lenge.
Komiteen viser til
at det samtidig er bred enighet om at det finnes situasjoner der
samfunnets ansvar for å yte nødvendig omsorg, hjelp og beskyttelse
gjør seg gjeldende. Dette kan være situasjoner der andres frihet
innskrenkes, eller der vedkommende ikke klarer å ivareta egne behov
og interesser. Komiteen viser til at det i helse-
og omsorgstjenesteloven gis hjemmel for å iverksette tiltak overfor
personer med rusavhengighet uten deres samtykke, dersom bestemte
vilkår er oppfylt. Loven inneholder også en egen bestemmelse om
tilbakeholdelse av gravide rusavhengige. En del personer med rusavhengighet
innlegges også etter tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven.
Komiteen viser til at det i evalueringen
av bruk av tvang overfor rusavhengige er en entydig oppfatning i
spesialisthelsetjenesten at det foreligger betydelige svakheter
ved tilbudet til pasienter med dobbeltdiagnose, og at samarbeidet
mellom rusbehandling og psykiatrisk behandling ikke er godt nok
utviklet i noen av regionene.
Komiteen viser videre til at
evalueringen viser at tvangsreglene benyttes i begrenset omfang, selv
om det har vært en jevn økning de senere årene. Komiteen viser
til at det er betydelige variasjoner i rettsanvendelsen mellom ulike kommuner;
det er ulike holdninger og kunnskap hos den enkelte sosialarbeider,
ulik tilgang på tvangsplasser, ulik kvalitet på plassene; det er ulik
praksis ved tvangsinnlegging. Komiteen viser videre
til at tvangsinnlagte i liten grad tilbys god oppfølging, og at
samarbeidet mellom institusjon og sosialtjeneste før innlegging
ikke alltid fungerer godt. Komiteen viser til at regjeringen
vil bidra til bedre praktisering av tvangsbestemmelsene og til økt
brukermedvirkning gjennom rundskriv, oppdatering av handlingsveileder,
opplæring og styringsinformasjon. Regjeringen vil også sikre mer
forskning og dokumentasjon om bruk av tvang, spesielt når det gjelder
gravide rusavhengige og deres barn. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at et vilkår
for tvangsinnleggelse av gravide er at fylkesnemnda finner det overveiende
sannsynlig at barnet blir født med skader som følge av rusmiddelbruk
under svangerskapet. Evalueringsrapporten stiller spørsmål ved om
ikke hensynet til fosteret tilsier at også mindre sannsynlige, men
alvorlige helseskader kan gi grunnlag for intervensjon, det vil si
at beviskravet i loven senkes. Komiteen vil i denne
sammenheng vise til NOU 2012: 5 «Om bedre beskyttelse av barns utvikling»
der utvalget blant annet fremmer denne anbefalingen:
«Utvalget ber om at det igangsettes et arbeid med
å sikre et bedre vern av ufødte barn mot vold, overgrep, smitte
og annen skade som kan forhindres gjennom bedre rettsvern og bedre hjelp
fra de offentlige etater.»
Komiteen vil understreke behovet
for en grundig oppfølging av denne anbefalingen. Komiteen mener
det er viktig å sikre intervensjon overfor gravide rusavhengige
så tidlig som mulig.
Komiteen viser til
at regjeringen gjennom «Kvalitetsløftet rus og psykisk helse» vil
bidra til å styrke og videreutvikle kunnskap, økt kompetanse og
bedre kvalitet. Komiteen støtter dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forslagene i meldingen stadfester regjeringens mål
om at kommunesektoren i all hovedsak skal være rammefinansiert.
Komiteen viser til
at regjeringen har innlemmet størstedelen av dagens tilskudd til
kommunalt rusarbeid i rammetilskuddet til kommunene fra 2013, og
at det tas sikte på en gradvis innføring av de økonomiske virkemidlene
i Samhandlingsreformen for rusbehandling og psykisk helsevern så
snart det lar seg gjennomføre. Komiteen vil peke
på den sterke advarselen fra Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon
og RIO mot full rammefinansiering og frie midler. Fagrådet mener
det i større grad bør nyttes øremerking av tiltaksmidler for å sikre
et minimum av tiltaksdekning innen det kommunale ansvarsområdet.
Også Actis mener øremerking bør videreføres noen år til for å gi
kommunene insentiver til å gjøre mer, inntil mekanismene i Samhandlingsreformen
er innført eller avklart.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter alle høringsuttalelsene
som protesterer mot fjerningen av de øremerkede midlene til kommunal
rusomsorg, og viser til disse partiers resepktive alternative statsbudsjett
for 2013 hvor disse pengene igjen ble øremerket, og hvor flere poster
innen rusforebygging og rusomsorg i tillegg ble styrket betydelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at så lenge rusomsorgen er delt mellom stat og kommune, vil man
aldri lykkes uten at kommunene blir gitt midler til dette arbeidet,
og uten at disse midlene er øremerket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til innspill fra Norsk
Psykologforening der det uttrykkes bekymring for at forebygging
og tidlig intervensjon ikke blir tilstrekkelig prioritert. Disse
medlemmer viser til at Psykologforeningen mener det er viktig
at rusbehandlingstilbudene i spesialisthelsetjenesten styrkes gjennom
tydelige styringssignaler om prioritering, samtidig som kommunenes
rusforebyggende innsats fortsatt bør øremerkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter Psykologforeningens viktige
anmerkninger og viser til disse partiers respektive alternative statsbudsjett
for 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen vil utrede videre om en plikt for kommunene
til å etablere døgntilbud for øyeblikkelig hjelp også skal omfatte
rus og psykisk helsevern. Flertallet støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må være selvfølgelig
at også de som er syke på grunn av en avhengighet eller en psykisk lidelse,
skal ha det samme tilbudet som andre når det gjelder retten til
et døgntilbud for øyeblikkelig hjelp.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen intensivere kampen mot
omsetning av narkotiske stoffer på Internett.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag som
sikrer en opptrapping av midler til forskning om hvilke forebyggingstiltak
mot narkotikamisbruk som gir best resultater.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen om at det blir utviklet rutiner
som sikrer god informasjon og tett kontakt med pårørende av narkotikaavhengige.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen sikre tydelig ansvars- og
arbeidsdeling mellom tjenestene innen psykisk helse- og rusfeltet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen sørge for at en trygg bosituasjon
gjøres til en del av behandlingsforløpet for narkotikaavhengige.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen sørge for bedre oppfølging
av narkotikaavhengige under og etter fengselsopphold.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen innføre tiltak som hever
kompetansen knyttet til rusmisbruk på arbeidsplassen.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen igangsette tiltak
som sørger for at fastlegene og andre deler av primærhelsetjenesten
øker sin kompetanse når det gjelder å avdekke rusproblemer blant
pasientene.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen etablere en egen
forebyggingsplan, med tiltak og midler, som tar sikte på å redusere
antall unge rusavhengige.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
økt forskning og kompetanseutvikling i forbindelse med misbruk av
vanedannende legemidler.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
en styrking av frivillige organisasjoners rusforebyggende arbeid.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
og oppfordre kommuner og fylkeskommuner til å samarbeide med frivillige
organisasjoner i det forebyggende arbeidet i skolen og på andre
arenaer.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan
for rusfeltet etter modell fra opptrappingsplanen for psykisk helse
og legge den frem for Stortinget på egnet måte.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen sikre at pasienter
som kommer til akuttinnleggelser, blir gitt mulighet til behandlingstilbud
umiddelbart etter endt opphold ved rusakutten.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen følge opp slik at
alle rusavhengige som ønsker det, faktisk får en individuell plan,
og at denne lages i samarbeid med den rusavhengige på et tidlig
stadium i behandlingsforløpet.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen sette i gang tiltak
slik at ventetidsgarantien for barn og ungdom oppfylles.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen komme tilbake i revidert
nasjonalbudsjett for 2013 med en opptrappingsplan for rehabilitering
innen LAR-behandling.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen sørge for at personer som
ønsker å gå fra LAR-behandling til helt rusfrihet, blir gitt en
slik mulighet.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen innføre en ordning
for kommunene til å følge opp rusavhengige som får rusbehandling
i stedet for soning, eller som følger rusmestringsprogrammer i forbindelse
med sin soning.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen sikre at ideelle
aktører deltar i videre planprosesser på rusfeltet.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen se på erfaringene
fra Time kommune i Rogaland der de utleverer et lite visittkort
om alkohol ved kjøp av graviditetstest og starter tidlig kartlegging
av alkoholvaner hos gravide ved hjelp av standardiserte verktøy.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen om å legge frem en sak
som harmoniserer regelverket for tvang, samt utarbeide nasjonale
råd eller retningslinjer for tjenestene.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen snarest, og senest
i forbindelse med revidert statsbudsjett for 2013, øremerke midler
til en forsterket innsats mot profesjonelle selgere og gateomsetning
av narkotika.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
en felles innsats på nettsider, blogger og nettsamfunn til et felles
løft mot narkotika.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen sørge for at Internettmobilisering
mot narkotika blir knyttet sammen med holdningsarbeid i skolen.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med
så vel arbeidslivets som idrettens organisasjoner med sikte på å
styrke arbeidet med alkoholfrie soner og å utvide arenaene for alkoholfrihet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen etablere tverrfaglige nemnder
som vurderer tiltak for personer som pågripes for bruk og besittelse
av narkotika.
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen videreutvikle sprøyteromsordningen
til å bli lavterskel brukersteder med helsetilbud og oppfølging.
Forslag 29
Stortinget ber regjeringen etablere mottaks-
og oppfølgingssentre for narkotikaavhengige over hele landet.
Forslag 30
Stortinget ber regjeringen overføre vurderingsenhetenes
oppgaver til mottaks- og oppfølgingssentrene for narkotikaavhengige.
Forslag 31
Stortinget ber regjeringen sørge for egne ungdomsmottak
som del av mottaks- og oppfølgingssentrene for narkotikaavhengige.
Forslag 32
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som bidrar
til å samle økonomisk og faglig ansvar for mottak, behandling og
langsiktig oppfølging av narkotikaavhengige på ett forvaltningsnivå.
Forslag 33
Stortinget ber regjeringen avvikle alle former
for egenandeler for behandling av narkotikaavhengighet.
Forslag 34
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
er tilstrekkelig kapasitet til at behandlinger med medisiner kan
starte så snart den enkelte trenger det.
Forslag 35
Stortinget ber regjeringen legge behandling
og oppfølging av narkotikaavhengige til kvalifiserte fagmiljøer
i mottaks- og oppfølgingssentrene.
Forslag 36
Stortinget ber regjeringen vurdere mulighetene for
å basere behandling av narkotikaavhengige på tillit fremfor kontroll
og dermed redusere bruken av urinkontroller.
Forslag 37
Stortinget ber regjeringen utarbeide avtaler
om oppfølging som alternativ til påtale og anmerkning i strafferegisteret
for unge rusbrukere.
Forslag 38
Stortinget ber regjeringen innføre en rettighet
for den rusavhengige til å få en saksbehandler/koordinator å forholde
seg til gjennom hele behandlings- og ettervernsløpet.
Forslag 39
Stortinget ber regjeringen se på muligheter
for at fastleger, i situasjoner hvor fastlegen finner det prekært,
kan skrive ut resept på Metadon, Subutex eller Subuxone i påvente
av utredning for inntak i LAR.
Forslag 40
Stortinget ber regjeringen sørge for en reell
likebehandling av offentlige, private og ideelle rusinstitusjoner,
samt etablere en offentlig godkjenningsordning.
Forslag 41
Stortinget ber regjeringen innføre en statlig
finansieringsmodell som sikrer et helhetlig behandlingsløp for rusavhengige.
Forslag 42
Stortinget ber regjeringen innføre en avtaleplikt mellom
behandlingsinstitusjonen og den enkeltes hjemkommune som sikrer
rusavhengige ettervern fra første dag etter endt institusjonsopphold.
Forslag 43
Stortinget ber regjeringen opprette egnede tilskuddsordninger
for bygging av boliger for rusavhengige.
Forslag 44
Stortinget ber regjeringen etablere en tilskuddsordning
for organisasjoner som jobber målrettet med rusproblematikk knyttet
opp til barn og unge.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 45
Stortinget ber regjeringen vurdere å legge til rette
for et kompetansesenter med forskere og frivillige som skal jobbe
med å utvikle forebyggingsprogrammer.
Forslag 46
Stortinget ber regjeringen endre de statlige
maksimaltidene for salg og skjenking av alkoholholdig drikk slik
at all skjenking stopper kl. 02.00.
Forslag 47
Stortinget ber regjeringen innføre bruk av advarselsmerking
på alkoholholdig drikk i Norge.
Forslag 48
Stortinget ber regjeringen snarlig vurdere om
det kan innføres mer hensiktsmessige reaksjonsalternativer ved overtredelse
av forbudet mot alkoholreklame.
Forslag 49
Stortinget ber regjeringen vurdere prosjektmidler
til utvikling av IKT-verktøy ved utskrivning av helseattest ved
søknad om førerkort.
Forslag 50
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at grunnstøtten til ideelle omsorgstiltak utenfor spesialisthelsetjenesten
økes til 2/3 av kostnadene for en behandlingsplass.
Forslag 51
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at det gjennom direkte forhandlinger inngås løpende avtaler med
ideelle aktører innen helse- og sosialsektorene.
Komiteen viser til
meldingen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Meld. St. 30 (2011–2012) – om Se meg! En
helhetlig rusmiddelpolitikk: alkohol – narkotika – doping – vedlegges
protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 19. februar 2013
Bent Høie |
Line Henriette Hjemdal |
leder |
ordfører |