1.1 Sammendrag

Det pekes i meldingen på at innvandring har bidratt til at Norge har fått en mer mangfoldig befolkning. Meldingen handler om muligheter og utfordringer som følger med å være et land og samfunn med innvandring. Meldingen presenterer prinsipper og rammer for framtidens politikk for mangfold og fellesskap, og gir en helhetlig framstilling av regjeringens integreringspolitikk.

Det vises i meldingen til at alle innbyggere i Norge har plikter og rettigheter. Alle skal ha muligheter til å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv. Et rettferdig samfunn med et trygt fellesskap forutsetter små sosiale og økonomiske forskjeller og likestilling mellom kvinner og menn. Derfor er det viktigste målet i regjeringens integreringspolitikk å sørge for at alle som bor i Norge får brukt ressursene sine og tar del i fellesskapet.

Norge er en del av en stadig mer globalisert verden. Mennesker i Norge handler og samhandler med resten av verden. En av konsekvensene er at mennesker fra andre land kommer hit. De har med seg sine kunnskaper og sin kompetanse, sitt språk, sin religion og sine tradisjoner, sin musikk og sine fortellinger. Norge trenger kompetanse og arbeidskraft. Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser og tar ansvar for å gi kvinner og menn på flukt et nytt hjemland.

Det vises i meldingen til at innvandringen medfører et mer mangfoldig samfunn, med langt flere muligheter, men også flere konflikter. Å utnytte mulighetene og håndtere konflikter på en klok måte er det demokratiske samfunnets lakmustest.

I Norge er levestandarden høyere og forskjellene i levekår mindre enn i de fleste andre land. I meldingen pekes det på at slik skal det fortsette. Norge skal ikke utvikle seg til et samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og deltar i mindre grad i samfunnsfellesskapet enn resten av befolkningen.

Arbeid for alle – kvinner og menn

Det vises i meldingen til at Norges største ressurs er menneskene som bor her. Dette er utgangspunktet for integreringspolitikken – at alle skal kunne benytte sine ressurser. Arbeid er nøkkelen til deltakelse og økonomisk selvstendighet. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen for å få enda flere innvandrere, kvinner og menn i arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er sentralt for å oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Enda flere kvinner med innvandrerbakgrunn må komme i arbeid.

Økonomisk og sosial likhet, likeverd og toleranse er sentrale verdier for regjeringen. Dette forutsetter et kontinuerlig arbeid mot diskriminering.

Like muligheter for alle barn

Alle barn og unge i Norge skal ha gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse. Barna er framtida. Regjeringen setter vern av barns rettigheter høyt. Innbyggere i Norge som har bakgrunn fra og kjennskap til andre land og kulturer, er en ressurs for samfunnet. Barn og unge med innvandrerbakgrunn skal ikke møte flere barrierer enn andre barn og ungdom, verken i samfunnet eller i sin egen familie. Alle barn og unge, jenter og gutter, skal få likeverdig, tilpasset opplæring i barnehage og skole slik at alle får muligheter til å delta på ulike samfunnsarenaer. En god utdanningspolitikk er en god integreringspolitikk.

Å sikre at unge kan ta selvstendige valg, og samtidig respektere foreldres ulike måter å oppdra barn på innenfor rammen av norsk lov, er en utfordring for det mangfoldige samfunn i årene som kommer.

Et trygt fellesskap

I meldingen fremgår det at det i Norge lever mennesker med bakgrunn fra over 200 land. Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Innvandrere og barna deres utgjør mer enn 13 prosent av befolkningen. Mangfold er hverdagen i Norge i dag.

Menneskerettighetene og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i den norske rettsstaten. Dette ligger fast, også i et samfunn med en mer sammensatt og mangfoldig befolkning enn tidligere. Den norske velferdsmodellen bygger på solidaritet med dem som stiller svakere. Dette er en viktig verdi for regjeringen. Slik skal det fortsatt være.

For å videreføre velferdsmodellen må de offentlige velferdsordningene hele tiden utvikles i tråd med befolkingsendringer.

Alle innbyggere i Norge har samme grunnleggende plikter og rettigheter. Alle skal respektere de samme lovene. Innenfor disse rammene finnes det mange ulike måter å leve på. Det er ikke hvilken gud du tror på, hvilken mat du spiser eller hvilke klær du går med som definerer om du er norsk. Det norske fellesskapet utgjøres av alle som bor i landet.

Regjeringen vil:

• at innvandrere kvalifiserer seg for deltakelse i det norske arbeidslivet

• at innvandreres kompetanse benyttes bedre

• at flere kvinner med innvandrerbakgrunn kommer i arbeid

• at innvandrere og barna deres får god utdanning som er tilpasset deres behov

• at alle barn har gode oppvekstvilkår og muligheter til livsutfoldelse

• at unge jenter og gutter kan ta selvstendige valg om eget liv og framtid

• at bosetting av flyktninger skjer raskere

• at statsborgerpolitikken styrker tilhørigheten til Norge

• at rasisme og diskriminering bekjempes

• at frivillig virksomhet er åpen og inkluderende

• at velferdsstatens tjenester er tilpasset behovene til en mangfoldig befolkning

1.1.1 En helhetlig integreringspolitikk

Det vises i meldingen til at integrering er en prosess som omfatter både de som bor her fra før, og de som flytter til landet. Integreringspolitikken skal bidra til at alle har like muligheter, rettigheter og plikter. Ingen skal bli diskriminert eller stengt ute fordi de har innvandrerbakgrunn. Integreringspolitikken skal legge til rette for at alle som bor i Norge, opplever å høre til og tar del i det norske fellesskapet. Det er en forventning om at alle skal bidra etter evne.

Innvandrere fører med seg verdiskapning og ressurser til Norge. Flertallet av innvandrerne i Norge er i arbeid. De snakker norsk og deltar på ulike samfunnsarenaer. Forskjellene i levekår mellom innvandrere, samlet sett, og den øvrige befolkningen har blitt mindre de siste ti–femten årene. Norskfødte barn med innvandrerforeldre deltar for fullt i arbeid og utdanning og har levekår som ligger nær opp til resten av befolkningen. Norge er dessuten et land der innbyggerne opplever stor grad av trygghet og tillit.

Endringer i samfunnet og en mer mangfoldig befolkning innebærer også utfordringer. Noen grupper innvandrere har høyere arbeidsledighet enn andre, særlig kvinner fra noen land. Innvandrere er oftere overkvalifisert for jobben de har. De får ikke brukt ressursene sine godt nok. Elever med innvandrerbakgrunn har samlet sett dårligere skoleresultater, selv om det er store variasjoner mellom ulike grupper. Det er levekårsforskjeller på flere områder, som for eksempel helse. Flere innvandrere opplever å bli diskriminert og utestengt.

Offentlige tjenester er viktige verktøy for å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. Mesteparten av statsbudsjettet brukes til tjenesteyting. Det er viktig at disse tjenestene er tilpasset befolkningens behov.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvar for å samordne og sikre en helhetlig integreringspolitikk. Alle sektorer og myndigheter har et selvstendig ansvar for å iverksette tiltak for å nå målene for integreringspolitikken.

1.1.2 Kunnskapsgrunnlag

I meldingen er det lagt vekt på å presentere politikken på feltet, og tiltak for å adressere konkrete problemstillinger. Det er ikke lagt vekt på å presentere detaljerte situasjonsbeskrivelser. Meldingen bygger på et solid og bredt kunnskapsgrunnlag, analyser og vurderinger fra flere utredninger. Utover dette baserer meldingen seg på statistikk i første rekke fra Statistisk sentralbyrå, et stort utvalg av forskningsrapporter, høringsmøter og innspill, samt noe bestilt materiale. Som et vedlegg til meldingen er det tatt med en liste over relevant bakgrunns- og referanselitteratur.

Følgende utredninger er nevnt som særlig sentrale for meldingen:

• NOU 2011:14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak

• NOU 2011:7 Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid

• NOU 2010:7 Mangfold og mestring – Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet

Kunnskap om migrasjon, som berører Norge nå og i tiårene framover, og om innvandrere i Norge, er en forutsetning for å kunne utforme en målrettet integreringspolitikk og for politikkutformingen på en rekke andre samfunnsområder.

1.1.3 Migrasjon

214 millioner mennesker, omtrent 3 prosent av verdens befolkning, like mange kvinner som menn, er internasjonale migranter. Om lag 40 prosent bor i utviklingsland i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Så langt tilbake historien er kjent, har folk flyttet til og fra Norge. Først etter 1970 ble innvandringen større enn utvandringen, trass i midlertidig innvandringsstopp med unntak fra 1975. De påfølgende tiårene kom det innvandrere fra ulike deler av verden, særlig økte innvandringen fra land i Asia, Afrika og i noen grad Latin-Amerika.

EU-utvidelsen i 2004 og 2007 representerer et markant skifte i innvandringen til Norge, både med hensyn til omfang og sammensetning.

I 2011 ble det registrert 79 500 innvandringer og 32 500 utvandringer, det vil si en nettoinnvandring på 47 000. 64 prosent av innvandringen besto av personer fra EU-land, flest fra Polen, Sverige og Litauen.

I tillegg kom mange på kortidsopphold for å arbeide. I fjerde kvartal 2011 var det 71 000 sysselsatte som oppholdt seg her i mindre enn seks måneder og derfor ikke ble registrert i Folkeregisteret. Tre fjerdedeler av disse kom fra nordiske land, i første rekke Sverige, eller fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa, i første rekke Polen.

Selv om tallene fortsatt er små, var det en klar tendens til økt innvandring fra kriserammede land i Sør-Europa i 2011 og i første halvår av 2012.

Migrasjonen fra nordiske og øvrige EØS-land er i hovedsak arbeidsmigrasjon. Innvandring fra land utenfor EØS er i hovedsak personer som får opphold på grunnlag av flukt eller familietilknytning.

I hele perioden 1990–2011 var 37 prosent av innvandringen fra land utenfor Norden familieinnvandring, 30 prosent arbeidsinnvandring, 21 prosent på grunn av behov for beskyttelse og 11 prosent gjennom utdanning og kulturutveksling. I 2011 var imidlertid sammensetningen 49 prosent arbeid, 30 prosent familie, 10 prosent beskyttelse og 11 prosent utdanning mv.

Det er store forskjeller i innvandringsmønsteret til Norge når det gjelder kjønn.

Kvinner dominerer innvandringen i perioden 1990–2011 fra land som Russland, Filippinene og Thailand, der hovedårsaken til innvandring har vært familietilknytning, med henholdsvis 66, 82 og 85 prosent kvinner. Blant innvandrere fra for eksempel Irak, Afghanistan (flyktninger) og Polen og Litauen (arbeidsinnvandrere) har det i samme periode innvandret flest menn.

Familieinnvandringen fra EØS-landene har økt markert de siste årene.

Det er stadig flere i Norge som inngår ekteskap med en utlending som ikke er bosatt her. De siste ti årene har andelen av alle menns ekteskapsinngåelser med en utenlandsk partner som ikke var bosatt i Norge, ligget mellom 10 og 12 prosent.

I perioden 1990–2011 besto 57 prosent av familieinnvandringen av familieetablering med en person i Norge som ikke selv hadde innvandrerbakgrunn.

Mange innvandrere i Norge finner en ektefelle som i utgangspunktet ikke bor her. I enkelte innvandrergrupper er dette mer vanlig enn i andre.

Antallet som kommer for å etablere seg med norskfødte med innvandrerforeldre har vært lavt, rundt 200 årlig i perioden 1998–2008, til tross for at det blir stadig flere ugifte voksne i denne kategorien. Et viktig moment er at personer i denne gruppen er svært unge, det vil si at det foreløpig bare er mulig å si noe om ekteskapsmønsteret blant det mindretallet som har giftet seg tidlig (Kavli og Nadim 2009).

1.1.4 Innvandrere og barna deres

I 1970 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre om lag 60 000 personer, eller 1,5 prosent av befolkningen. Ved inngangen til 2012 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 13,1 prosent av landets befolkning.

Mange innvandrere har relativt kort botid i Norge.

Europeiske innvandrere utgjør de fire største innvandrergruppene, fra Polen, Sverige, Tyskland og Litauen. Deretter kommer innvandrere fra Irak, Somalia og Pakistan.

Innvandringsgrunn har betydning for livet i Norge. De som kommer i forbindelse med arbeid, er mer økonomisk selvhjulpne.

I tillegg til innvandrere bodde det også 108 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge ved inngangen til 2012.

Det bor innvandrere i alle norske kommuner, men det bor klart flest i Oslo og i de mest sentrale kommunene i Akershus og Buskerud. Mens etterspørsel i arbeidsmarkedet styrer hvor arbeidsinnvandrere bosetter seg, styres bosettingen av flyktninger og deres familier i første omgang gjennom avtalen mellom stat og kommunene om bosetting av flyktninger. Deretter påvirkes også bosettingsmønster og flytting av arbeidstilbud, utdanningsmuligheter, boligmarked, nettverk mv., slik det gjør for den øvrige befolkningen.

1.1.5 Innvandring og befolkningsvekst

Det vises i meldingen til at Norge har høy befolkningsvekst og at mye av veksten skyldes innvandring. Befolkningsveksten har stor betydning for utformingen av politikk på de fleste samfunnsområder. Selv om grunnleggende verdier og kjennetegn videreføres, vil veksten kunne bidra til å forandre det norske samfunnet på ulike måter.

SSBs framskrivninger av folketallet baserer seg på en rekke antakelser og forutsetninger. Slike framskrivinger er usikre siden hovedfaktoren, innvandring, påvirkes av en rekke ukjente faktorer.

I SSBs beregninger av innvandringen framover brukes det en økonomisk modell til å lage tre alternative baner – høy, lav og mellom. Mellomalternativ er brukt i meldingen. Det legger til grunn at inntektsnivået i Norge i forhold til resten av verden vil synke i takt med synkende petroleumsinntekter. Inntektsnivået antas etter hvert å bli liggende 10 prosent over OECD-nivået. Da vil innvandringen gå ned fra om lag 75 000 i 2011 til rundt 40 000 per år. Nettoinnvandringen vil på lang sikt kunne bli 10 000–15 000 personer årlig.

Ifølge mellomalternativet vil det bo rundt 1,3 millioner innvandrere i Norge i 2050. Dette tilsvarer 20 prosent av befolkningen. Dersom man legger sammen antallet innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre, vil disse gruppene utgjøre nærmere 30 prosent av befolkningen i 2100.

I 2050 vil det, ifølge mellomalternativet, være 250 000 innvandrere fra land i Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand (landgruppe 1), 300 000 fra EØS-land i Sentral- og Øst-Europa (landgruppe 2) og 800 000 fra resten av verden (landgruppe 3). Disse tre gruppene vil utgjøre nærmere 4, 5 og 12 prosent av den samlede befolkningen i 2050. Fram mot 2100 vil tallet på innvandrere fra landgruppe 1 holde seg ganske stabilt, antallet fra landgruppe 2 synke til 150 000, mens antallet fra landgruppe 3 vil øke til nærmere 900 000.

Veksten i antall innvandrere og deres barn forventes å bli størst i østlige deler av Akershus, i Østfold-byer, i Drammensområdet og i Sandnes. Andelen vil imidlertid fortsatt være høyest i Oslo.

Den forventede sterke befolkningsveksten, som særlig skyldes høy innvandring, stiller krav til tilrettelegging og dimensjonering på mange samfunnsområder og på ulike nivåer.

1.1.6 Innvandringsregulering og integrering

Det pekes i meldingen på at det ofte er behov for å balansere hensynet til innvandringsregulering og god integrering når politikken på de to hovedområdene av migrasjonsfeltet blir utformet.

1.1.6.1 Innvandringspolitikk

Gjennom EØS-avtalen (og EFTA-konvensjonen) har Norge gitt sin tilslutning til målet om økt mobilitet over landegrensene i store deler av Europa. Det er hovedsakelig den generelle politikken og samfunnsutviklingen, særlig utviklingen på arbeidsmarkedet, som avgjør omfanget av migrasjon fra de aktuelle landene. Reguleringen av slik migrasjon gjennom innvandringspolitikken er begrenset av forpliktelsene som følger av EØS-avtalen og gjennom annet samarbeid med EU.

Innreise og innvandring til Norge fra øvrige land reguleres og kontrolleres i samsvar med utlendingsloven og internasjonale forpliktelser.

1.1.6.2 Asyl- og flyktningpolitikk

I tråd med internasjonale forpliktelser og norsk lovgivning innvilges det opphold og beskyttelse i Norge til mennesker på flukt.

Det er frivillig for asylsøkere å benytte seg av mottakstilbudet de får. Tilbudet skal være nøkternt. Enkelte kategorier, for eksempel enslige mindreårige asylsøkere, har særskilt tilpassede tilbud. De tilbys norskopplæring. Søkere som har sannsynliggjort sin identitet, kan dessuten få midlertidig tillatelse til å ta arbeid. De som er innvilget opphold og venter på bosetting i en kommune, skal kunne starte med aktiviteter med sikte på å delta i samfunnslivet. De som har fått avslag, skal forberedes på retur, og det er etablert ordninger med støtte til retur og reintegrering i hjemlandet.

1.1.6.3 Sammenhenger mellom innvandring og integrering

I tillegg til ytre faktorer, blant annet internasjonale konflikter og utviklingen i verdensøkonomien, vil norsk økonomi og innretningen av innvandrings- og flyktningpolitikken ha betydning for sammensetningen av innvandringen til Norge.

Sammenhengen mellom de ulike delene av politikken på migrasjonsområdet kom klart til uttrykk i Norge da midlertidig stopp i arbeidsinnvandringen, riktignok med flere unntak, ble innført i 1975. En av hovedbegrunnelsene for «stoppen» var behovet for å sikre innvandrere som allerede hadde kommet til landet, bedre forhold når det gjaldt bolig, arbeid, opplæring osv. Etter hvert ble grunntanken med «stoppen» videreutviklet og fikk status som en generell begrunnelse for at innvandringen må reguleres, blant annet ut fra hensynet til integreringsprosesser.

De siste ti årene har reglene for familieinnvandring blitt endret med det uttalte siktemål å oppnå integreringspolitiske mål. Virkningene av disse endringene i familieinnvandringsreglene evalueres, særskilt følger Utlendingsdirektoratet (UDI) med på hvilke konsekvenser regelendringene har fått for kvinner.

Krav om gjennomført pliktig norskopplæring for å få permanent oppholdstillatelse, er et annet eksempel på en bevisst bruk av utlendingsregelverket for å bidra til integrering og en direkte kobling mellom de to politikkområdene.

En effektiv utlendingsforvaltning har betydning for at nye innvandrere kan delta i samfunnet. Det er særlig viktig med rask bosetting i kommunene av personer som har fått oppholdstillatelse.

Tiltak som iverksettes for å regulere innvandringen, og måten disse omtales på av myndighetene og i media, kan få både tilsiktede og utilsiktede virkninger. Myndighetenes oppgave er å gjennomføre politikken effektivt og rettferdig og balansere de ulike hensynene som skal ivaretas, både på innvandrings- og integreringsfeltet.

1.2 Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Willy Pedersen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Hallgeir Grøntvedt, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til at regjeringen i Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap, understreker at det viktigste målet i integreringspolitikken er å sørge for at alle som bor i Norge, får brukt ressursene sine og tar del i fellesskapet. Komiteen støtter dette.

En stadig mer globalisert verden har på relativt kort tid medført endringer i sammensetningen av den norske befolkningen. Pr. 1. januar 2012 hadde 13,1 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandret selv eller født i Norge av innvandrerforeldre), mot 1,5 prosent i 1970. I dag bor det mennesker i Norge med bakgrunn fra 219 land og selvstyrte regioner (jf. www.ssb.no). De største gruppene kommer fra Polen, Sverige og de baltiske landene.

Det er ulike årsaker til at mennesker velger å slå seg ned i Norge. Innvandrerne kan stort deles i fire hovedgrupper: arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere, flyktninger/asylsøkere og personer som kommer for å ta utdanning. Størrelsesforholdet mellom disse gruppene har variert i perioden fra 1990 og fram til i dag. Mens antallet som kommer for å ta utdanning, har vært relativt lavt og utgjort den minste gruppa stort sett i hele perioden, vekslet familieinnvandring og flukt på å være viktigste innvandringsgrunn i de første ti årene av perioden. Arbeidsinnvandring overtok som viktigste innvandringsgrunn fra 2005. Familieinnvandrere er nå nest største gruppe, mens antallet og andelen som kommer som flyktninger/asylsøkere er redusert og omtrent på nivå med dem som kommer for utdanning. Disse to innvandringsgruppene er nå de klart minste.

Komiteen viser videre til at det er store variasjoner i bakgrunn mellom og innen de ulike gruppene. Noen har bodd i Norge lenge, andre er nyankomne, noen er født i Norge, men de fleste har innvandret selv. De kommer fra ulike kontinenter og med forskjellig kulturbakgrunn, noen har høy utdanning, andre er analfabeter. Det er forskjeller mellom kjønn. Mens flertallet av familieinnvandrerne er kvinner, er flertallet av arbeidsinnvandrerne menn. Noen har rett og plikt til introduksjonsprogram med språk- og samfunnsopplæring, andre har ikke. Så langt har 33 prosent av innvandrerne søkt og fått innvilget norsk statsborgerskap.

Komiteen understreker at tross alle forskjeller i bakgrunn, har innvandrerne én viktig ting til felles, nemlig behovet for å bli godt integrert i det norske samfunnet, med de rettigheter og plikter som gjelder for alle som velger å bo her.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at mangfold og fellesskap er viktig for den enkelte, men minst like viktig for samfunnet som helhet.

Komiteen viser til at de samfunnene som lykkes best med integrering og inkludering, også vil lykkes best i økonomisk, sosial og politisk utvikling. I en globalisert verden vil mangfold i språkkunnskaper og kulturelle erfaringer øke våre muligheter til å hevde oss i konkurranse og samarbeid internasjonalt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener en helhetlig og godt koordinert integreringspolitikk, på tvers av ulike sektorer og nivåer, slik regjeringen legger opp til i meldingen, derfor må være en hovedoppgave i samfunnsbyggingen i årene framover.

Flertallet viser til at vi i Norge lykkes bedre med integrering enn i mange andre land, men deler samtidig regjeringens vurderinger av at en mer mangfoldig befolkning også innebærer utfordringer – som høyere ledighet i noen innvandrergrupper, vanskeligheter med å få brukt kompetanse fra hjemlandet, det at en del kvinner med bakgrunn fra visse land står utenfor arbeids- og samfunnsliv, at elever med innvandrerbakgrunn samlet sett har dårligere skoleresultater, at barnefamilier med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem som lever i fattigdom, at det fins negative helseforskjeller mellom innvandrere og andre, samt at mange innvandrere opplever å bli diskriminert og utestengt. Framveksten av ekstreme holdninger i ulike deler av befolkningen er i tillegg et faresignal som må tas på alvor.

Svaret på slike utfordringer må etter flertallets mening være en forsterket innsats for mangfold og fellesskap, slik meldingen legger opp til.

Komiteen viser til at vårt samfunn gjennom århundrer har utviklet et tydelig fundament, som bygger på demokrati, rettsstatens prinsipper, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Komiteen understreker at dette fortsatt skal være fundamentet for den samfunnskontrakten som regulerer innbyggernes rettigheter og plikter. Integreringspolitikken skal forankres i disse verdiene. Integreringsprosessen blir dermed et ansvar som omfatter alle, både dem som bor her fra før, og dem som flytter hit. Et rettferdig samfunn forutsetter små sosiale og økonomiske forskjeller og likestilling mellom menn og kvinner. Komiteen er enig i at dette er viktige forutsetninger for en vellykket integrering, der alle får brukt ressursene sine og tar del i fellesskapet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker viktigheten av å fokusere på de mulighetene som følger av mangfold og fellesskap og støtter i den forbindelse regjeringens forslag til hovedsatsingsområder: kvalifisering til deltakelse, bedre utnyttelse av innvandrernes kompetanse, økt satsing på kvinners mulighet til arbeid, tilpasset utdanning, gode oppvekstforhold og like muligheter til livsutfoldelse, ungdommers mulighet til å ta selvstendige valg, raskere bosetting av flyktninger, en statsborgerpolitikk som styrker tilknytningen til Norge, bekjempelse av rasisme og diskriminering, et åpent og inkluderende sivilsamfunn og et velferdstilbud tilpasset behovene i en mangfoldig befolkning.

Flertallet viser til at det under Stortingets høring av meldingen 15. januar 2013 , der 16 ulike organisasjoner deltok, var bred tilslutning til hovedtrekkene i regjeringens forslag til en helhetlig integreringspolitikk.

Flertallet mener verdier som demokrati, ytringsfrihet og respekt for enkeltmennesket er grunnleggende for et flerkulturelt Norge. Vellykket integrering bygger på gjensidighet i plikter og rettigheter. Den avgjørende forutsetningen for en god samfunnsutvikling er at innbyggerne er i stand til å ta ansvar for egne liv. Hovedansvaret for dette ligger hos den enkelte, samtidig som myndighetene må bidra til å gi nye borgere en sjanse til å bli en del av det norske samfunnet.

Norge er et flerkulturelt land der innvandrere beriker både samfunnet og arbeidslivet gjennom den erfaring, kunnskap og arbeidsvilje de har, og de ideer de kan bidra med som følge av at de har en annen kulturell bakgrunn. Samtidig byr det flerkulturelle samfunnet på utfordringer som må løses for å kunne realisere hvert enkelt menneskes muligheter. Flertallet mener grunnleggende verdier som demokrati, ytringsfrihet og respekt for enkeltmennesket må ligge til grunn også for et flerkulturelt Norge.

Flertallet vil understreke at det norske fellesskapet bygger på noen felles, grunnleggende verdier, og at disse verdisettene, toleranse og like rettigheter, er helt sentrale. De som kommer til Norge har rett til å være seg selv, men plikt til å delta og forholde seg til lover og regler. Norsk integreringspolitikk er på mange måter vellykket. Svært mange med minoritetsbakgrunn tar høyere utdannelse, og det store flertallet med minoritetsbakgrunn er lovlydige og gode borgere. Kulturelt mangfold er et gode som bidrar til positive impulser og verdier i det norske samfunnet.

Flertallet mener samtidig at det er viktig å føre en politikk som tydeliggjør sammenhengen mellom rett og plikt. Alle mennesker må få en sjanse til å lykkes, i et mangfoldig samfunn der alle har samme muligheter og møtes med et felles krav. Flertalletmener hovedsporet i integreringspolitikken bør være språk, bolig, utdanning og arbeid.

Flertallet mener mangfoldet innvandrere bringer med seg er en berikelse for Norge, og mener det må være et overordnet mål for integreringspolitikken at innvandrere som kommer til Norge for å bli her, opplever seg respektert og som en del av fellesskapet med de plikter og rettigheter som andre innbyggere i Norge har.

Flertallet mener det er viktig at alle som ønsker å bo her slutter opp om noen grunnleggende felles verdier. For flertallet er det viktig at alle, både innfødte og innvandrede nordmenn, respekterer menneskerettighetene og deler synet på viktigheten av demokrati, solidaritet, likestilling og toleranse. Ingen skal utsettes for rasisme eller diskriminering på grunn av etnisitet, kultur eller religion.

Flertallet mener integreringspolitikken må sørge for at alle innvandrere og deres barn lærer seg å beherske norsk, som er nøkkelen inn i det norske samfunnet, og at det legges til rette for at alle første- og andregenerasjons nordmenn i størst mulig grad deltar på alle samfunnsarenaer – det være seg innenfor arbeid, utdanning, kultur, politikk, idrett eller frivillig arbeid.

Flertallet vil understreke det viktige arbeidet frivillige organisasjoner gjør for å skape arenaer for arbeid, samhold og læring.

Noen av høringsinstansene (Fellesorganisasjonen (FO), arbeidsgiverorganisasjonen VIRKE og Utdanningsforbundet) ønsket at det hadde vært flere konkrete tiltak i meldingen, både på stats- og kommunenivå. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i den forbindelse til meldingens kapittel 14 om økonomiske og administrative forhold, der det fremgår at det i hvert kapittel redegjøres for konkrete tiltak som regjeringen vil gjennomføre, og at gjennomføring av tiltakene vil følge de ordinære prosessene i de ansvarlige sektordepartementene. I tillegg fins en opplisting av tiltak med økonomiske konsekvenser allerede i 2013.

Konkrete forslag fra høringsinstansene vil bli kommentert under de ulike kapitlene.

Fagforbundet og stiftelsen bidra.no deltok ikke på høring, men har sendt skriftlige innspill, som komiteen har fått tilgang til.

Under høringen ble det også fremmet noen forslag til endringer i regelverket for familieinnvandring. Dette flertallet viser til at denne meldingen er avgrenset til å gjelde integrering av dem som har fått opphold i Norge. Når det gjelder endringer i regelverket for familieinnvandring, viser dette flertallet til det arbeidet som nå pågår i regi av Justis- og beredskapsdepartementet (se for eksempel http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/aktuelt/nyheter/2012/foreslar-a-endre-underholdskravet.html?id= 704268).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er liten grunn til å feire norsk integreringspolitikk, slik regjeringen gjør i denne meldingen. Disse medlemmer mener det største ansvaret for integrering ligger hos dem som har valgt å flytte til Norge og bosette seg her. Selv om samfunnet skal ha en tilretteleggerrolle, er det etter disse medlemmers oppfatning viktig at man på et veldig tidlig stadium etter at man er blitt innvilget oppholdstillatelse, gjør seg kjent med hvordan samfunnet fungerer og hvordan man kan innordne seg et liberalt, demokratisk samfunn.

Disse medlemmer vil vise til at mange innvandrere som har flyttet til Norge er en ressurs for samfunnet. Samtidig innebærer den store innvandringen mange utfordringer. Dette gjelder ikke bare Norge, men alle europeiske land med en stor innvandrerbefolkning. Disse medlemmer viser til at sysselsettingsgraden blant innvandrere er klart lavere enn i den øvrige befolkningen. I denne sammenheng er disse medlemmer spesielt bekymret for at kvinner med bakgrunn fra visse asiatiske og afrikanske land har en betydelig lavere tilknytning til arbeidslivet enn andre innvandrerkvinner, noe som vanskeliggjør disse kvinnenes mulighet for å integrere sine barn i det norske samfunnet. Disse medlemmer mener at en mor som verken forstår språket i sitt nye hjemland eller kan tolke samfunnets krav som hennes barn vil måtte forholde seg til, stiller seg utenfor samfunnet. Disse medlemmer mener et slikt utenforskap, enten det er selvvalgt eller ikke, er ødeleggende for integreringen.

Disse medlemmer peker også på at dårligere skoleresultater og manglende norskkunnskaper blant skoleelever med innvandrerbakgrunn, spesielt i Østlandsregionen, er urovekkende. At barn som er født og oppvokst i Norge, ikke er i stand til å kommunisere med sine klassekamerater eller lærere, mener disse medlemmer kan oppfattes som tegn på omsorgssvikt og manglende integreringsvilje blant disse barnas foreldre.

Disse medlemmer viser til at det i noen innvandringsmiljøer er et sterkt internt gruppepress, som kan være en medvirkende årsak til at en del barn ikke tilegner seg et tilfredsstillende ferdighetsnivå i norsk språk eller får de nødvendige stimuli for å klare seg i det norske samfunnet. Disse medlemmer mener likevel ikke dette er en tilstrekkelig begrunnelse for ikke å gi sine barn gode nok forutsetninger for å bli integrert i det norske samfunnet. Det påhviler et stort ansvar for personer som har valgt å flytte til Norge å sørge for at deres barn skal klare seg, noe som fordrer at foreldrene må være aktive deltakere i sine barns oppvekst og tilpasning til sitt nye hjemland.

Disse medlemmer viser til at sosial- og helseutfordringer i deler av innvandrerbefolkningen er større enn for den øvrige befolkningen, og at dette legger ytterligere beslag på knappe offentlige tjenester og koster samfunnet store summer. Disse medlemmer mener det er særs urovekkende at en stadig større andel barn som er i et eller annet tiltak i regi av barnevernet, har innvandrerbakgrunn, samt at problematikken rundt tvangsekteskap, kjønnslemlesting og annen voldsutøvelse knyttet til fremmedartede oppfatninger om ære, ikke ser ut til å avta.

Disse medlemmer mener en verdimessig assimilering er viktig for at innvandrere skal bli integrert i Norge. Disse medlemmer mener ikke det er et mål at alle skal være like, men at alle må slutte opp om et felles verdigrunnlag. Dette vil dempe konflikter og øke det interne samholdet mellom det norske samfunnets borgere, uavhengig av etnisitet eller opprinnelse. Alternativet er et fragmentert samfunn med høyt konfliktnivå.

Disse medlemmer mener at en fellesnevner for alle innbyggere i Norge godt kan oppsummeres i troskapsløftet som nye statsborgere avgir på statsborgerseremonier: «Som norsk statsborger lover jeg troskap til mitt land Norge og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respektere landets lover». Denne aksepten av et sett av felles verdier, er, i disse medlemmers øyne, verdimessig assimilering.

Dessverre ser man at det i noen innvandrermiljøer har oppstått en politisk/religiøs fanatisme, basert på islamistisk ideologi, som er uforenlig med det norske samfunnets verdier. Selv om de meninger som uttrykkes fra slike miljøer skulle være innenfor ytringsfrihetens rammer, er det ikke uten grunn at Politiets sikkerhetstjeneste frykter at det er fra slike miljøer man kan vente eventuelle terroranslag i fremtiden. Disse medlemmer mener alle samfunnsborgere plikter å stå opp for demokratiet og de frihetsverdier vårt samfunn er tuftet på. Dette vil, over tid, være det mest effektive våpenet mot rekruttering til fanatiske, islamistiske miljøer.

Disse medlemmer mener at det også er særs urovekkende at befolkningssammensetningen i de av landets kommuner med høyest andel innvandrere, er i sterk endring. Disse medlemmer vil i denne sammenheng spesielt peke på at det gjennom en del år har vært negativ innenlandsk netto tilflytting til Oslo, og at tilflyttingen til Oslo er innvandringsdrevet. Det er en stadig strøm av etniske nordmenn eller andre norskfødte som flytter, spesielt fra de fem bydelene Alna, Stovner, Grorud, Bjerke og Søndre Nordstrand. Der vil innvandrerbefolkningen innen kort tid være i flertall.

En slik fraflytting er i disse medlemmers øyne en tydelig indikasjon på at man ikke lykkes særlig mye bedre med integreringen i Norge enn det man har gjort i mange andre land.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig å fortsette å føre en streng og rettferdig innvandringspolitikk. Mennesker med rett til opphold i henhold til norsk lov, skal få opphold. Samtidig må vi føre en mer aktiv returpolitikk, hvor personer som ikke fyller vilkårene for opphold skal sendes raskt ut av landet.

Kulturell variasjon gir utfordringer, men er også en styrke. Innvandring er en kilde til mangfold og muligheter. Nøkkelen til den gode integreringen er språk og arbeid. Gjennom arbeid lærer man seg språket, får kontakt med mennesker og en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet fungerer. Kommunalminister Erna Solberg løftet under Bondevik II-regjeringen integreringspolitikken som et særskilt viktig område. Rett og plikt til norskopplæring ble innført, og introduksjonsordningen opprettet. Vi må fortsette å styrke innvandreres mulighet til å lykkes nettopp gjennom nøkkelfaktorene språk og arbeid.

Disse medlemmer mener at det i mange deler av det norske samfunn ligger likhet som premiss for deltakelse. Disse medlemmer har et positivt standpunkt til mangfold, og er for individuell valgfrihet og ansvar, holdninger som utfordrer tradisjoner i norsk politikk og samfunnsdebatt. Det gjelder særlig forholdet til likhet. Disse medlemmer mener det er viktig med like muligheter for alle. Likhetsidealet trekkes imidlertid ofte langt over i andre debatter, uten at det går klart frem at man har likhet som premiss for diskusjonen. Mange innvandrere blir møtt med en forventning i flertallsbefolkningen om at de bør bli «like» i betydningen «å bli maken som». Disse medlemmer mener at det å ha ulik bakgrunn også fører med seg en rekke positive tilskudd til det norske samfunnet.

Disse medlemmer viser til at utviklingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig i stor grad har vært sammenfallende med oppbyggingen av velferdsstaten. Likhetsideologien som grunnlag for velferdsstaten er grunnleggende for å forstå hvordan politikk og politisk tenkning har utviklet seg i Norge. Målet har vært å fjerne de såkalte urettferdige forskjeller. Disse medlemmer mener at det fortsatt bør være et mål å sikre borgerne størst mulig grad av like muligheter, uavhengig av bakgrunn, og de samme sivile og politiske rettigheter og plikter.

Disse medlemmer mener at man innbakt i velferdsstatens likhetstenkning finner ideen om at alle borgere i bunn og grunn er like, har de samme ønsker og behov, og som hovedregel kan behandles likt. Velferdsordningene skulle opprinnelig dekke grunnleggende behov og sikre innbyggerne mot utfordringer som f.eks. fattigdom. Dagens velferdspolitikk er i større grad innrettet mot å bistå innbyggerne i å sikre seg goder langt utover dette. Dette, sett i lys av befolkningssammensetningen og aldersutviklingen, skaper noen utfordringer som det settes søkelys på i Brochmann-utvalgets rapport «Velferd og Migrasjon» NOU 2011:7.

Integreringspolitikken for innvandrere har oppstått i forlengelsen av velferdspolitikken, og kan sies å bygge på tilsvarende forutsetninger og mål. Disse medlemmer mener utfordringene som pekes på, og løsningene som skisseres, i nettopp Brochmann-utvalgets utredning, burde vært fulgt bedre opp i denne stortingsmeldingen. Regjeringens opplegg for integrering baserer seg i denne meldingen i stor grad på å utvikle rettigheter og innhente mer informasjon, uten at det følges opp i form av tiltak. Disse medlemmer vil derfor under hvert enkelt kapittel omtale flere forslag til tiltak for å styrke integreringen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener arbeidet som gjøres på de frivillige arenaene burde vært løftet høyere i meldingen og at viktigheten av deres arbeid burde vært vektlagt sterkere.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti ved flere anledninger, senest ved behandlingen av statsbudsjettet for 2013, har styrket vilkårene til de frivillige organisasjonene.