2.1 Sammendrag

Det pekes i meldingen på at innvandring til Norge er en ressurs. Både byene og distriktene får viktig arbeidskraft og kompetanse. Mer enn 300 000 innvandrere er i jobb, og de utgjør over 12 prosent av alle sysselsatte. I perioden 2005 til 2011 sto innvandrere for 56 prosent av sysselsettingsveksten i Norge.

Samtidig pekes det i meldingen på at innvandring også medfører utfordringer. Disse må håndteres, både på nasjonalt og lokalt nivå, for å kunne dra nytte av innvandreres ressurser. Det er store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper når det gjelder arbeidsdeltakelse.

Regjeringens visjon er å tette sysselsettingsgapet som eksisterer mellom innvandrere og befolkningen for øvrig. Ambisjonsnivået for sysselsetting blant innvandrere skal derfor være høyt, for menn og for kvinner.

Regjeringens arbeid for økt sysselsetting blant innvandrere bygger på to hovedpilarer: For det første skal den grunnleggende kvalifiseringen for nyankomne innvandrere styrkes. Regjeringen vil gjøre en ekstra innsats for at innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet kommer i arbeid. Kvinner er en særlig målgruppe.

For det andre går det fram av meldingen at innvandreres kompetanse skal bli brukt bedre. Det innebærer en mer helhetlig innsats for å øke rekrutteringen av innvandrere til arbeidslivet, tilrettelegging for at innvandrere etablerer bedrifter, og bedre godkjenningsordninger for kompetanse fra utlandet. Det betyr også innsats for å rydde unna hindringer som diskriminering, dårlige arbeidsforhold og sosial dumping.

2.1.1 Økt sysselsetting

Det pekes i meldingen på at arbeid til alle er et hovedmål for regjeringen. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, selvrespekt og selvrealisering. Høy sysselsetting er samtidig en forutsetning for å sikre en bærekraftig velferdsstat, redusere sosiale forskjeller, forebygge fattigdom og oppnå kjønnslikestilling. Kvinner fra enkelte land, i første rekke Irak, Afghanistan, Pakistan og Somalia er en prioritert gruppe.

NOU 2011:14 Bedre integrering foreslår en særskilt innsats over en periode for å tette sysselsettingsgapet mellom innvandrere og den øvrige befolkningen.

Store forskjeller i sysselsettingsnivå mellom ulike grupper kan bidra til en utvikling i retning av et samfunn der det i økende grad er sammenfall mellom dårlige levekår og innvandrerbakgrunn. Regjeringen ønsker ikke en slik samfunnsutvikling.

Regjeringen legger til rette for høy sysselsetting gjennom den generelle økonomiske politikken og gjennom et bredt sett av virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken. Integreringspolitikken skal utfylle denne strategien.

Utforming av ordninger og tiltak i integreringspolitikken skal ta hensyn til det overordnede målet om høy sysselsetting.

Regjeringen legger til grunn at det skal være en felles arbeidsmarkedspolitikk og felles virkemiddelmeny som gjelder alle i Norge. Det er imidlertid særskilte utfordringer blant enkelte innvandrere, for eksempel de med lav utdanning og kort botid, som har problemer med å få eller beholde fotfeste i arbeidslivet. Dette krever målrettede tiltak innenfor arbeidsmarkedspolitikken.

Arbeidsinnvandringen til Norge styres i stor grad av etterspørselen etter arbeidskraft i norsk økonomi. Stabil høy sysselsetting for arbeidsinnvandrere som blir boende, er et mål. Systematisk informasjon om rettigheter og plikter ved arbeid og opphold, samt innsats mot sosial dumping, er viktige tiltak.

Flyktninger og familieinnvandrere har bare unntaksvis tilbud om arbeid når de kommer til landet. Mange har imidlertid både utdanning og arbeidserfaring som Norge bør nyttiggjøre seg. Flere kommer også i arbeid kort tid etter bosetting. Likevel har flere flyktninger og familieinnvandrere behov for å styrke eller tilpasse sin kompetanse i tråd med etterspørselen på det norske arbeidsmarkedet for å få varig arbeid. Disse innvandrerne er derfor hovedmålgruppen for tiltak som skal bidra til kvalifisering og sysselsetting.

2.1.2 Grunnleggende kvalifisering

Det pekes i meldingen på at den grunnleggende kvalifiseringen skal bidra til å øke de nyankomnes kunnskaper slik at de kan delta i samfunnet og ta arbeid eller utdanning.

2.1.2.1 Utfordringer

Det pekes i meldingen på at en særlig utfordring for dagens kvalifiseringstilbud for nyankomne voksne innvandrere er at en relativ stor andel blant dem, særlig blant de som kommer som flyktninger, har svært lite utdanning og mangler grunnleggende ferdigheter. Svake grunnleggende ferdigheter fører til vanskeligheter med å nyttiggjøre seg arbeids- og velferdsetatens ordinære tiltak.

Dette stiller krav til at kvalifiseringstiltak utformes og iverksettes slik at de klarer å dekke denne gruppens særlige behov. Det er et mål å sikre at alle kan lese og skrive norsk.

Den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge innebærer at også de laveste lønningene er relativt høye. Arbeidsgivere, som vurderer ansettelser som kostbare, kan på bakgrunn av dette være mindre risikovillige ved ansettelser. Personer med mangelfulle kvalifikasjoner kan derfor få problemer med å få stabilt fotfeste i arbeidslivet. Kvalifisering og utdanning av innvandrere som trenger det, er derfor av stor betydning for å øke sysselsettingen.

Utviklingen i arbeidslivet fører til at fullført opplæring på videregående skoles nivå i mange yrker anses som et minimum. For mange innvandrere med liten skolegang er derfor voksenopplæring i form av grunnskole og videregående opplæring, i tillegg til ordinær norskopplæring, en nødvendig inngangsbillett til arbeidslivet og avgjørende for å få en stabil tilknytning til arbeidslivet. Det er også viktig fordi foreldre blir bedre i stand til å støtte opp om barnas skolearbeid, noe som igjen kan bidra til sosial mobilitet og forhindre at klasseskiller går i arv.

2.1.2.2 Opplæring i norsk og samfunnskunnskap

Det vises i meldingen til at det er en åpenbar sammenheng mellom norskkunnskaper og tilknytning til arbeidslivet.

Norskkunnskaper er viktig også for deltakelse på andre samfunnsområder. For å følge opp barns skolegang, for å delta i fritidsaktiviteter og for å kunne forstå og påvirke det samfunnet man bor i, er norskkunnskaper vesentlig.

Opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere er derfor et sentralt kvalifiseringstiltak. Opplæringen reguleres av introduksjonsloven. Det er et mål at alle i målgruppen for norskopplæring etter fem år i Norge skal kunne ha lært seg godt nok norsk til å klare seg i yrkes- og samfunnslivet.

Gjennom introduksjonsloven er en viktig del av kommunenes integreringsarbeid blitt lovregulert. Det legges vekt på å stimulere kommunene til å fremme effektivitet, elevgjennomstrømning og resultater i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Mer enn dobbelt så mange personer gikk opp til og besto avsluttende prøve i 2011 enn i 2007, og en stor andel gjennomfører den pliktige opplæringen. Offentlige utvalg og evalueringer av opplæring i norsk og samfunnskunnskap har imidlertid vist at det er en rekke utfordringer i opplæringen.

På denne bakgrunn har regjeringen innført tiltak for å bedre kommunenes implementering av opplæringen. I 2013 innfører regjeringen en ny tilskuddsordning med utviklingsmidler til kommunene. Målet er å øke kvaliteten og bedre resultatene i kommunenes integreringsarbeid. I 2012 ble det innført statlig tilsyn og plikt til kommunal internkontroll med kommunenes plikter etter introduksjonsloven, herunder opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Som et ledd i å utvikle og forbedre opplæringen, er en revidert læreplan tatt i bruk i opplæringen høsten 2012, og det er vedtatt å innføre obligatoriske prøver.

Det pekes i meldingen på at det er viktig at kommunene tilpasser opplæringen i norsk og samfunnskunnskap bedre til deltakernes utdanningsnivå. Regjeringen vil bedre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere som har liten eller ingen utdanning når de kommer til Norge. Vox sin satsing på metodeutprøving for alfabetisering fortsetter. For å lykkes i å samordne opplæringen bedre, er det satt i gang et arbeid der læreplanene for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og læreplan i norsk for grunnopplæring blir gjennomgått, og tiltak for å fjerne eventuelle hindre og bedre samordningen skal vurderes. Arbeidet ferdigstilles i 2013. Regjeringen vil også sette i gang en utredning av kommunenes arbeid med å kombinere introduksjonsprogram med grunnskole og videregående opplæring for voksne.

Flere offentlige utvalg har pekt på behovet for kompetanseutvikling av lærere som underviser voksne innvandrere. Satsingen på etter- og videreutdanning for lærere i voksenopplæringen fortsetter, og regjeringen vil sette i verk et kompetanseløft på det flerkulturelle området som også omfatter voksenopplæringen.

Vox arbeider videre med å utvikle læremidler for opplæringen. Vox har utviklet et nettbasert læremiddel for samfunnskunnskap, www.samfunnskunnskap.no, som er tilgjengelig for alle. En del nettbaserte opplæringstilbud i norsk finnes allerede, og det arbeides med å videreutvikle eksisterende opplæringsprogrammer. Nettbaserte læremidler gir den fleksibiliteten mange voksne trenger.

Ettersom retten og plikten til opplæring er utvidet fra 300 til 600 timer, blir det viktigere enn før å komme tidlig i gang med opplæringen for at den enkelte skal få oppfylt sin plikt innen tre år. Regjeringen vil derfor utrede om introduksjonsloven skal endres slik at det er kommunene som tar initiativ til å sette i gang opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

I dag fritas man fra opplæring både i norsk og i samfunnskunnskap dersom man kan dokumentere kunnskaper i norsk eller samisk. Regjeringen vil utrede om introduksjonsloven skal endres slik at man må dokumentere kunnskaper om samfunnet, for å få fritak fra opplæring i samfunnskunnskap.

2.1.2.3 Introduksjonsordningen

Introduksjonsprogrammet reguleres av introduksjonsloven og skal tilby kvalifisering på full tid i inntil to år, eller tre år når særlige grunner taler for det. Kvalifiseringen skal inneholde opplæring i norsk og samfunnskunnskap og tiltak som forbereder for arbeid eller utdanning. Introduksjonsordningen forutsetter en målrettet og samordnet innsats, og programmet skal tilpasses den enkelte ut fra forutsetninger, kvalifiseringsbehov og målsettinger.

Som hovedregel har kun de som er bosatt etter avtale mellom utlendingsmyndighetene og en kommune, rett på introduksjonsprogram. Regjeringen foreslår å utrede rett til introduksjonsprogram for flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid i en kommune.

Variasjon i resultater og innhold

Det vises i meldingen til at introduksjonsprogrammet har vist seg som en velegnet metode for å bidra til overgang til arbeid eller utdanning for nyankomne innvandrere, men med potensial for forbedringer.

Tall fra SSB viser at i løpet av 2011 deltok om lag 12 800 personer i introduksjonsordningen. Det har vært en økning i antall deltakere de siste årene.

Introduksjonsprogrammet skal bidra til rask overgang til arbeid eller utdanning, og tall fra SSB viser at 55 prosent av dem som gikk ut av introduksjonsordningen i 2009, var i arbeid eller utdanning i november 2010. Det har vært en nedgang i overgang til arbeid og utdanning de siste årene. Rapporteringer fra kommunene kan imidlertid tyde på at den nedadgående trenden er i ferd med å snu.

Det kan se ut som kvinner og menn har ulikt utbytte av introduksjonsprogrammet. Av dem som gikk ut av ordningen i 2009, var 46 prosent av kvinnene og 66 prosent av mennene i arbeid eller ordinær utdanning i november 2010. Når en over tid følger gruppene som har gått ut av introduksjonsprogrammet, viser det seg at stadig flere av kvinnene har kommet i arbeid eller utdanning med tiden.

Flere offentlige utvalg og evalueringer har pekt på at det er potensial for å forbedre gjennomføringen av ordningen i kommunene. Særlig må den individuelle tilretteleggingen og programinnholdet forbedres.

Videre varierer resultatene mellom ulike kommuner.

Studier viser dessuten at kvinner med lite utdanning og store omsorgsoppgaver, i praksis ofte får et tilbud som har lavere intensitet, er mindre arbeidsrettet og mindre individuelt tilpasset enn andre deltakere. Studier viser at en del deltakere går fra introduksjonsprogrammet og over i kvalifiseringsprogrammet uten at det bygges videre på arbeidet som er gjort i introduksjonsprogrammet (Djuve og Kavli mfl. 2011).

Som i norskopplæringen er det en særlig utfordring å tilpasse kvalifiseringen til personer med lav eller ingen utdanning.

Innsats for økt kvalitet

Det pekes i meldingen på at målet om at flest mulig innvandrere skal i arbeid, tilsier et høyt ambisjonsnivå for introduksjonsordningen. Regjeringen har som mål at flere enn i dag skal fullføre introduksjonsprogrammet, og at andelen som går over i arbeid eller utdanning etter endt program, skal øke. På sikt er det ønskelig at deltakere i introduksjonsprogram skal få den grunnleggende kvalifisering de trenger innenfor rammene av programmet. Det er spesielt viktig å tilpasse kvalifiseringsløp for personer med lav utdanning. Dette gjelder særlig kvinner. Lokale myndigheter bør derfor tilrettelegge for mer bruk av grunnskole og videregående opplæring som del av introduksjonsprogrammet. Dette forutsetter god samordning mellom ansvarlige myndigheter og fleksibilitet i organiseringen av grunnskole og videregående opplæring for voksne. Kommunene bør i større grad ta i bruk muligheten til å forlenge programmet med inntil ett år der den enkeltes individuelle kvalifiseringsbehov tilsier det.

For å oppnå økt bruk av grunnskole og videregående opplæring i introduksjonsprogram, vil regjeringen utrede hvordan introduksjonsprogram og grunnskole og videregående opplæring kan samordnes bedre. Det skal utarbeides veiledere for kommunenes arbeid, og det skal samles erfaringer og vises ulike alternative kvalifiseringsløp som er mulige innenfor introduksjonslovens rammer. Det skal utvikles veiledere for ulike grupper av deltakere. Vurdering av overganger mellom introduksjonsprogram og kvalifiseringsprogram for å oppnå helhet og kontinuitet i tjenestetilbudet, skal også inngå som en del av utredningen.

Samarbeidet mellom ulike aktører om introduksjonsordningen skal bedres, herunder arbeids- og velferdsetaten, arbeidsgivere, lokalt næringsliv og frivillige organisasjoner. Videre vil økt interkommunalt samarbeid kunne bidra til økt kvalitet i introduksjonsprogrammet.

Flere kvinner enn menn avbryter introduksjonsprogrammet. At fedre deltar mer i omsorgen for barn kan bidra til mer likestilt foreldreskap og at flere mødre fullfører introduksjonsprogram og går over til arbeid eller utdanning. Regjeringen innfører derfor en tydeligere tredeling av omsorgspermisjonen, på samme måte som endringen i folketrygdloven som nylig er vedtatt. Fars omsorgspermisjon vil utvides fra 10 til 12 uker.

Regjeringen vil utrede om introduksjonsloven skal endres slik at deltakere får rett til permisjon fra introduksjonsprogram ved overgang til arbeid, for at det skal være lettere å forsøke seg i arbeidslivet.

2.1.2.4 Arbeidsmarkedstiltak

Arbeids- og velferdsetaten har et spekter av arbeidsrettede tiltak som blant annet omfatter avklaring, opplæring, lønnstilskudd, arbeidspraksis og tiltak i arbeidsmarkedsbedrift.

Alle typer tiltak kan brukes av innvandrere på linje med den øvrige befolkningen. Innvandrere prioriteres for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak og har derfor en høyere andel på tiltak enn den andelen de utgjør av de registrerte ledige. Overrepresentasjonen kan også skyldes at innvandrere har mer omfattende problemer med å komme i arbeid.

I mai 2012 utgjorde innvandrere om lag en tredjedel av samlet antall registrerte ledige. På samme tid utgjorde de 43 prosent av deltakerne i ordinære arbeidsmarkedstiltak. Omtrent 65 prosent av innvandrerne i tiltak hadde bakgrunn fra land i Afrika eller Asia.

Evalueringer av arbeidsmarkedstiltakenes effekt på innvandreres overgang til arbeid viser en positiv, men moderat effekt (Røed og Raaum 2005, Kvinge og Djuve 2006).

Arbeidsmarkedsmyndighetene skal samarbeide med integreringsmyndighetene og kommunene om gjennomføringen av integreringspolitikken. Evalueringer har pekt på at det er utfordringer knyttet spesielt til samarbeidet mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene når det gjelder deltakere i introduksjonsprogrammet (Djuve og Kavli mfl. 2011, Djuve og Tronstad 2011). Regjeringen vil derfor gjennomgå samarbeidet mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene. Se nærmere omtale i meldingen.

2.1.2.5 Jobbsjansen

Regjeringen mener et godt tilbud til kvinner som står utenfor arbeidsmarkedet er særlig viktig for å bidra til økt sysselsetting og bedre levekår. Derfor innfører regjeringen Jobbsjansen som en permanent ordning fra sommeren 2013.

Jobbsjansen retter seg i særlig grad mot hjemmeværende kvinner som ikke deltar i opplæring eller kvalifisering, og som ikke får sosialhjelp. Programmet kan også rette seg mot andre grupper.

Jobbsjansen skal gjennom individuelt tilpassede programmer gi bedre ferdigheter i norsk, bedre innsikt i norsk samfunnsliv samt styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet. Kvalifiseringen forutsetter en koordinert og tverrfaglig innsats i kommunene. Deltakerne vil følges tett opp av faste kontaktpersoner, og det skal tilbys veiledning og kvalifiserende tiltak med sikte på arbeid eller utdanning.

Erfaringsoverføring fra forsøket Ny sjanse

Regjeringen vil bygge på erfaringene fra forsøksordningen Ny sjanse i utviklingen av Jobbsjansen, og Ny sjanse blir fra sommeren 2013 en del av Jobbsjansen. Kvinner har hele tiden vært en hovedmålgruppe, og de siste årene har særlig kvinner som ikke mottar noen ytelse fra det offentlige blitt rekruttert. Ungdom i alderen 18 til 25 år som mottar sosialhjelp er også i målgruppen. Rapporteringer viser at i perioden fra 2005 til 2009 gikk totalt 43 prosent av deltakerne ut i arbeid eller utdanning. Av de 222 deltakerne som gikk ut av Ny sjanse i 2011, gikk 39 prosent over til arbeid eller utdanning.

En undersøkelse av i hvilken grad deltakere i perioden 2005–2009 kom over i varig arbeid, viser at Ny sjanse har positiv effekt på arbeidsmarkedstilknytningen (Ekeland 2012). En nylig gjennomført samfunnsøkonomisk analyse framstiller Ny sjanse som samfunnsøkonomisk lønnsomt (Proba samfunnsanalyse 2012).

2.1.3 Bedre bruk av innvandreres kompetanse og arbeidskraft

Mange innvandrere som bosetter seg i Norge, har kompetanse, utdanning og arbeidserfaring fra opprinnelseslandet. I tillegg er det mange som tar utdanning eller tilleggsutdanning og får arbeidserfaring i Norge. Møtet mellom mennesker med ulik bakgrunn og livserfaring på arbeidsplassen gir større muligheter for at det utvikler seg nye tanker, ideer og skaperkraft. Mangfold i det norske arbeidslivet vil kunne styrke Norges konkurranseevne i en globalisert verden.

2.1.3.1 Behov for helhetlig innsats

Gevinstene ved innvandring er avhengig av hvorvidt arbeidslivet, myndighetene og samfunnet for øvrig legger til rette for at innvandrere får brukt sin kompetanse og arbeidskraft. Dette vil kunne bidra positivt til den framtidige bærekraften til velferdsstaten.

Gevinstene ved økt mangfold forutsetter et arbeidsliv (bedrifter og fagforeninger i tillegg til myndighetene) som vet å verdsette personer med ulik kompetanse og bakgrunn.

Norge har et forbedringspotensial når det gjelder bruk av innvandreres kompetanse. Dette gjelder særlig for innvandrere fra land i Asia og Afrika.

Regjeringen ser et behov for en mer helhetlig innsats og vil derfor legge fram en handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse i 2013. Tiltakene i denne handlingsplanen vil komme i tillegg til arbeidet mot diskriminering.

2.1.3.2 Godkjenning av utenlandsk utdanning

Godkjenningsordningene for utenlandsk utdanning skal sikre at personer med utenlandsk utdanning har den nødvendige kompetansen som kreves i Norge for yrket de skal virke i, eller for å kunne studere videre. Godkjenningsordningene er av stor betydning for blant annet å sikre at hensyn til sikkerhet, liv og helse ivaretas. Ønsket om raskere overgang til arbeid for innvandrere skal derfor ikke komme foran hensynet til hva som er hovedformålet med godkjenningsordningene. Det er viktig at Norge har et godt og effektivt system for kartlegging, registrering og godkjenning av medbrakt utdanning, slik at innvandrere raskt kan få mulighet til å finne arbeid hvor de får brukt sin kompetanse.

Høyere utenlandsk utdanning

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å effektivisere og forbedre ordningene for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet har iverksatt et prosjekt for generell godkjenning av høyere utdanning for innvandrere som ikke kan dokumentere sin kompetanse, uansett om formålet er å studere videre, eller som utgangspunkt for å søke arbeid i henhold til sine kvalifikasjoner. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har ansvar for og samordner prosjektet.

Søknader om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning har hatt en meget sterk vekst de senere år. Blant annet for å følge opp dette har regjeringen foreslått en økning i de alminnelige bevilgninger til NOKUT i statsbudsjettet for 2013, jf. Prop. 1 S (2012–2013) for Kunnskapsdepartementet.

I den foreslåtte handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse vil regjeringen vurdere tiltak med sikte på forbedring og effektivisering av ulike typer godkjenningsordninger for medbrakt kompetanse.

Utdanninger på fagskolenivå

Fylkeskommunene godkjenner i dag kun utdanninger som tilsvarer fagbrev, som i Norge tas ved en videregående skole. For mer avanserte yrkesfaglige utdanninger på fagskolenivå finnes det per i dag ingen godkjenningsordning for utenlandske utdanninger.

Regjeringen vil vurdere en hjemmel om godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning i forbindelse med en revisjon av fagskoleloven som etter planen skal legges fram i 2012.

2.1.3.3 Godkjenningsordninger for lovregulerte yrker

Godkjenningsordningene for lovregulerte yrker skal sikre at personell som autoriseres har nødvendig kompetanse for yrket de skal virke i.

Kartleggingen av godkjenningsordninger for lovregulerte yrker fra 2009 identifiserte flere utilsiktede virkninger av disse ordningene for at innvandrere kommer i arbeid. Se meldingen for nærmere omtale.

Det generelle inntrykket fra kartleggingen er at godkjenningsordningene for lovregulerte yrker preges av en stor grad av delegering og spesialisering. Kartleggingen finner også til dels store forskjeller i rutinene på registrering og statistikkføring av søknader hos de forskjellige godkjenningsinstansene.

Regjeringen vil på denne bakgrunn etablere et samarbeidsforum som de enkelte godkjenningsinstansene for lovregulerte yrker kan benytte for erfaringsutveksling, blant annet når det gjelder rutiner for registrering og statistikkføring av søknader.

Videre vil det bli satt i gang et arbeid for å utvikle en samlet statistikk over innvandrere i godkjenningsprosessen for lovregulerte yrker, for å kunne oppdage og redusere eventuelle utilsiktede hindringer i godkjenningsordningene som kan forsinke en rask overgang til arbeidsmarkedet.

2.1.3.4 Registrering av utdanningsopplysninger

Kunnskap om innvandreres utdanning har stor betydning for å utforme treffsikre opplærings- og arbeidsmarkedstiltak og for integreringstiltak på andre relevante samfunnsområder.

Regjeringen legger opp til at en ordning som sikrer bedre registrering av utdanningsopplysninger, skal komme på plass i løpet av 2012.

2.1.3.5 Diskriminering, mangfold og rekruttering

Diskriminering gjør det norske samfunn til et dårligere samfunn. Arbeidslivet går glipp av kompetanse og arbeidskraft. Arbeid bidrar til sterke individer, trygge familier og til et velfungerende samfunn. Det er gjennom arbeid at også innvandrere finner sin plass i samfunnet.

En forskningsrapport av Midtbøen og Rogstad fra 2012 viser at det forekommer diskriminering i arbeidslivet. I undersøkelsen kommer det blant annet fram at det er mer diskriminering i privat enn i offentlig sektor. Regjeringen vil styrke arbeidet med å bekjempe rasisme og diskriminering i arbeidslivet gjennom lov og som normgiver i samfunnet. Kapittel 9 i meldingen redegjør nærmere for regjeringens arbeid og tiltak på området.

En bevisst rekrutteringspolitikk er et ledd i arbeidet mot diskriminering.

Statlig sektor

Staten legger stor vekt på å ha en personal- og rekrutteringspolitikk preget av inkludering og mangfold.

Det pekes i meldingen på at det er et mål i seg selv at staten skal speile mangfoldet i befolkningen. Mangfold, likestilling og redusert diskriminering er nyttig og i virksomhetenes egen interesse. Like viktig er det at statlige virksomheter skal gå foran når det gjelder å unngå diskriminering av den enkelte jobbsøker.

I det statlige tariffområdet er det store variasjoner mellom departementsområdene når det gjelder innvandrerandelen.

Tall fra SSB viser at det var 25 500 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre sysselsatt i staten fjerde kvartal 2011, noe som utgjør 9,2 prosent. Halvparten av disse har bakgrunn fra land i Afrika, Asia mv.

Flere tiltak er blitt iverksatt for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet. Innen statsforvaltningen er det, med godt resultat, innført en ordning med at minst én søker med innvandrerbakgrunn skal innkalles til intervju hvis hun eller han er kvalifisert til stillingen. I januar 2008 innførte regjeringen en forsøksordning med moderat kvotering av innvandrere fra land i Asia, Afrika mv. i 12 statlige virksomheter. Forsøket videreføres med to nye år fra 2012.

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) tilbyr kurs for statlige ledere som inkluderer ledelse av kulturelt mangfoldige arbeidsplasser, samt har utviklet et sett av verktøy som ledere og virksomheter i staten kan benytte for å trene på mangfold. DIFI har i samarbeid med IMDi utviklet e-læringsmoduler i mangfoldsledelse og den flerkulturelle samtalen. De 25 heleide statlige virksomhetene representerer om lag 35 000 arbeidsplasser. Virksomhetene har årlig rapportert til IMDi om status på rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn, om aktiviteter og tiltak for en inkluderende rekrutteringspraksis (annonsering, utvelgelse, ansettelse samt lederrekruttering) samt virksomhetenes øvrige arbeid for mangfold. Resultatene viser en positiv utvikling. For å styrke arbeidet i de statlige heleide virksomhetene er det etablert et mangfoldsnettverk for HR-personell i virksomhetene, som ledes av IMDi.

Med Mangfoldsprisen ønsker regjeringen å vise fram gode eksempler på inkludering av personer med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet, og å spre kunnskap og inspirasjon om innsats som bidrar til økt mangfold på arbeidsplassen.

Mangfoldsportalen (www.mangfoldsportalen.no) er en gratis kunnskapsbase og verktøykasse om det flerkulturelle arbeidslivet som IMDi har ansvaret for.

Kommunesektoren

Ved utgangen av 2011 var 53 000 innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn ansatt i kommunal eller fylkeskommunal sektor, en andel på 9,7 prosent. 6,3 prosent av de ansatte i sektoren har bakgrunn fra Asia, Afrika mv.

Mange kommuner legger til rette for å være arbeidsplasser som preges av mangfold med ansatte som gjenspeiler befolkningen. IMDi rapporterer om en tendens blant kommunene til å jobbe systematisk med mangfold, og da særlig i de større byene og i en del kommuner i Oslo-regionen. På bakgrunn av de gode erfaringene med ordningen med å innkalle en kvalifisert jobbsøker med innvandrerbakgrunn til intervju, oppfordrer regjeringen fra 2011 kommuner og fylkeskommuner til å innføre liknende ordning.

Privat sektor

Tall fra SSB viser at ved utgangen av 2011 var det 229 500 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre ansatt i privat sektor i Norge. Dette var en andel på 14,5 prosent av alle sysselsatte i privat sektor. Antall ansatt i privat sektor fra land i Afrika, Asia mv. var 101 500. Det utgjorde 6,1 prosent.

Regjeringen vil styrke samarbeidet med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene med mål å øke rekruttering av innvandrere og styrke mangfoldet i arbeidslivet.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) har iverksatt Global Future, et program som mobiliserer og videreutvikler talenter med innvandrerbakgrunn for lederoppgaver og styreverv. SINTEF har evaluert programmet og finner at to tredjedeler av deltakerne har hatt karrierebevegelse i løpet av perioden (november 2010 til juni 2012), i overkant av 16 prosent har fått lederstillinger og mer enn 26 prosent har fått nye jobber som er mer i samsvar med deres utdanning og kompetanse. Vel 12 prosent av deltakerne har fått ett eller flere styreverv. I tillegg har flere tidligere arbeidsledige kommet i jobb, og mange oppgir økt motivasjon og selvtillit og er fornøyde med å ha kommet i kontakt med nettverket.

Arbeidsgiverorganisasjonen Virke lanserte i 2008 mentorprogrammet Womentor. Womentor kobler utdannede kvinner med innvandrerbakgrunn fra land i Asia og Afrika med kvinnelige ledere i arbeidsmarkedet. Virke rapporterer at åtte av ti av deltakerne vurderer at deres muligheter i norsk arbeidsliv har blitt bedret etter deltakelse i mentorprogrammet, over halvparten av deltakerne har fått ny jobb under eller etter programmet og seks av ti oppgir at de har fått vesentlig bedre selvtillit. Virke konkluderer med at Womentor har vært en suksess for deltakerne.

2.1.3.6 Etablerervirksomhet blant innvandrere

Regjeringen ser på entreprenørskap blant innvandrere i Norge som et positivt bidrag til verdiskapingen i samfunnet. Innvandrere sto for etablering av 5 600 personlig eide foretak i 2010. Fra 2002 til 2010 har andelen innvandrere blant nyetableringer økt fra 11 prosent til 17 prosent.

Innvandreretablerere representerer en heterogen gruppe.

Etablerere av «levebrødsbedrifter» etablerer seg ofte i markeder der det er liknende bedrifter fra før av. «Levebrødsbedrifter» er en viktig del av norsk næringsmangfold og bidrar til konkurranse og variasjon i tilbudet av varer og tjenester.

Til tross for at flere innvandrere etablerer bedrifter, viser erfaringene fra forsøksvirksomhet at innvandrere har særlige utfordringer når de skal etablere egen bedrift. Det finnes få målrettede tilbud om etablererveiledning som tar hensyn til denne gruppens spesielle behov. I 2012 har IMDi tildelt midler til Buskerud fylkeskommune og til bydelen Grorud i Oslo kommune for at de skal utvikle et tilbud med regionale etablerersenter for innvandreretablerere.

Det vises i meldingen til at finansiering er en stor utfordring for de fleste etablerere og det største hinderet for mange innvandrere som vil etablere egen bedrift. Innovasjon Norges ordninger retter seg i hovedsak mot bedrifter som tilbyr noe nytt og har et stort vekstpotensial og er lite relevante for levebrødsforetak. For at innvandrere i større grad skal kunne nyttiggjøre seg av disse ordningene er det viktig å heve kompetansen blant innvandrere og stimulere flere til å etablere nyskapende selskaper med vekstambisjoner som kan konkurrere på like vilkår om ordninger som stiller krav til nyskaping og innovasjon. I meldingen pekes det på at det er behov for å bedre kunnskapsgrunnlaget om hvordan tilgangen til finansiering for innvandreretablerere kan bedres. Nordlandsforskning har på oppdrag fra IMDi utredet og foreslått modeller for finansieringsordninger som kan bidra til å redusere de finansieringshindringene som innvandrere møter når de skal starte egen virksomhet (Ljunggren mfl. 2012). Mange innvandrere mangler «norsk nettverk». Manglende tilgang til nyttige nettverk taler for tiltak som nettverks- og mentorordninger.

Regjeringen vil vurdere hvordan det offentlige kan legge bedre til rette for etablerervirksomhet blant innvandrere. Det ses i sammenheng med et mål om bedre bruk av innvandreres kompetanse og målet om å øke sysselsettingen i målgruppen. Bedre kunnskap om bedriftsetableringer blant innvandrere kan bidra til å redusere sysselsettingsforskjellene mellom innvandrere og befolkningen for øvrig.

2.1.3.7 Tidlig avgang og utstøting fra arbeidsmarkedet

I meldingen fremgår det at god bruk av innvandreres kompetanse og arbeidskraft forutsetter at innvandrere deltar i arbeidslivet fram til pensjonsalderen, på linje med befolkningen for øvrig. Det pekes i meldingen på at stabil høy sysselsetting for alle, uavhengig av innvandrerbakgrunn eller innvandringsårsak, er et mål.

Bratsberg mfl. (2010) analyserer utviklingen i yrkesdeltakelsen for en gruppe arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia, India og Marokko som kom til Norge på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. I de første 10 årene etter ankomst hadde de høyere yrkesdeltakelse enn befolkningen for øvrig. I de påfølgende årene sank deltakelsen dramatisk og mye raskere enn for resten av befolkningen med lik alder, kjønn og utdanning. Se nærmere omtale i meldingen.

Det er nærliggende å spørre seg om den fallende yrkesaktivitet etter 10–15 år bare gjelder disse spesifikke gruppene, som kom før den såkalte innvandringsstoppen i 1975, eller om det har en mer allmenn gyldighet. I en nyere rapport studeres dette nærmere (Bratsberg mfl. 2011). Deres konklusjon er at det er en tendens til redusert sysselsetting etter 10–15 års botid i landet. Selv for ulike innvandrergrupper som kom på ulike tidspunkt, gjentar mønstret seg etter om lag 10–15 år.

Arbeidsdepartementet har i 2012 igangsatt forskning for å få bedre forståelse av hvorfor enkelte innvandrergrupper faller tidlig ut av arbeidslivet.

2.1.4 Særlig om arbeidsinnvandrere

Den høye arbeidsinnvandringen fra Sentral- og Øst-Europa etter utvidelsene av EU i 2004 og 2007, både av arbeidstakere som bosetter seg og personer på korttidsoppdrag, har bidratt til å dekke Norges etterspørsel etter arbeidskraft og har vært et viktig bidrag til norsk økonomi og velstandsutvikling.

Både mulighetene og utfordringene ved arbeidsinnvandringen har blitt behandlet i St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring (Arbeidsinnvandringsmeldingen), jf. også Innst. S. nr. 292 (2007–2008). Hovedlinjene i politikken ligger fast.

Regjeringen ønsker å styrke arbeidsinnvandrernes stilling i arbeidslivet og deltakelse i samfunnet. Det er et mål å sikre høy og varig sysselsetting blant de arbeidsinnvandrerne og familiemedlemmene som bosetter seg i landet.

Økende arbeids- og tjenestemobilitet over landegrensene og utvidelsen av EØS har satt søkelyset på arbeidsvilkårene for utenlandske arbeidstakere i Norge og behovet for å iverksette tiltak for å sikre at de får samme lønns- og arbeidsvilkår som andre arbeidstakere. Regjeringen vil legge til rette for at arbeidsinnvandrere får gode arbeidsvilkår på linje med befolkningen for øvrig. Derfor er tiltak som motvirker sosial dumping også viktige i integreringssammenheng, jf. kap. 3.5 i meldingen.

2.1.5 Framtidsplaner i Norge

Kommunene må være i stand til å utvikle sine tjenester slik at de også favner arbeidsinnvandrere og deres familier, som er en relativt ny brukergruppe. Det pekes i meldingen på at det er behov for integreringstiltak som er tilpasset deres spesifikke situasjon.

2.1.5.1 Behov for informasjon

Det vises i meldingen til at systematisk informasjon om rettigheter og plikter i det norske samfunnet, er et viktig integreringstiltak.

Som en oppfølging av Arbeidsinnvandringsmeldingen har regjeringen igangsatt flere informasjonstiltak. Det vises i meldingen til startpakken Ny i Norge, www.taxnorway.no – en informasjonsside fra Skatteetaten, svartjeneste hos Arbeidstilsynet samt servicesentre for utenlandske arbeidstakere. Det tas dessuten sikte på i løpet av 2012 å etablere en egen nettportal som inngang til all relevant informasjon som gjelder arbeidsinnvandring og tjenesteimport, og å igangsette et pilotprosjekt ved noen utenriksstasjoner knyttet til arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS.

Frivillige organisasjoner gjør en viktig og stor innsats med å hjelpe arbeidsinnvandrere med å tilpasse seg det norske samfunnet. Regjeringen vil fortsatt støtte slikt arbeid og viderefører tilskuddet til frivillige organisasjoners informasjons- og veiledningstiltak rettet mot arbeidsinnvandrere og andre som ikke omfattes av introduksjonsordningen.

Det pekes i meldingen på at det er viktig at også arbeidsinnvandrere og deres familier tilegner seg norskkunnskaper for fullt ut å kunne delta i det norske arbeids- og samfunnslivet. Arbeidsinnvandrere fra EØS-land har verken rett eller plikt til norskopplæring, mens arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS har plikt, men ikke rett til gratis opplæring. Mange arbeidsinnvandrere deltar i norskopplæring.

Dersom arbeidsinnvandrere blir arbeidsløse, har arbeids- og velferdsetaten flere arbeidsrettede tiltak som egner seg også for arbeidsinnvandrere. Arbeids- og velferdsetaten kan bidra til å styrke språkferdighetene til denne gruppen gjennom arbeidsmarkedsopplæring eller jobbklubber spesielt tilrettelagt for innvandrere, og bistand gjennom praksisplass for å praktisere norskferdigheter. Det vil dessuten bli sett nærmere på om yrkesrettet språkopplæring bør bli en større del av det ordinære arbeidsmarkedstilbudet til arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne og svake norskkunnskaper.

Det er behov for systematisk kunnskap også om flere forhold knyttet til arbeidsinnvandreres situasjon i Norge. Regjeringen vil derfor skaffe mer kunnskap om levekår og deltakelse blant arbeidsinnvandrere og deres familier. Det er også behov for kunnskap om hvordan utdanningssystemet, velferdssektorene og det offentlige tjenesteapparatet møter arbeidsinnvandrerne. Det er også behov for mer kunnskap om arbeidsinnvandring og boligmarkedet.

På bakgrunn av den omfattende arbeidsinnvandringen fra EØS-land de siste årene, og på bakgrunn av nye arbeidsinnvandringsregler for arbeidstakere fra tredjeland i 2010, har Norge bedt OECD om å vurdere norsk arbeidsinnvandringspolitikk som ledd i en gjennomgang av politikken på dette området i enkeltland. Rapporten fra OECD er ventet høsten 2013.

2.1.6 Arbeidsforhold for innvandrere

Et velordnet arbeidsliv med høy organisasjonsgrad, fravær av sosial dumping, godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold i alle bransjer er viktige politiske mål for regjeringen, også som ledd i en helhetlig integreringspolitikk.

2.1.6.1 Generelt om arbeidsforhold for innvandrere

Hovedutfordringer og oppfølging når det gjelder innvandreres arbeidsforhold og sosial dumping er behandlet i Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv (Arbeidslivsmeldingen). Tilstandsbeskrivelsen i denne meldingen viser at de fleste arbeidstakere i Norge arbeider i et velorganisert arbeidsliv, under forsvarlige og ordnede forhold, og i et arbeidsmiljø som på de fleste områder utvikler seg i en positiv retning. Arbeidsmiljøarbeidet i de fleste virksomheter er godt.

I deler av norsk arbeidsliv er det likevel fortsatt slik at arbeidstakere arbeider under arbeidsforhold som ikke er i samsvar med lovgivningen. Enkelte bransjer, for eksempel renholdsbransjen og restaurantbransjen, er mer preget av useriøse virksomheter og sosial dumping enn andre.

Organisasjonsgraden blant innvandrere er lavere enn for befolkningen sett under ett.

2.1.6.2 Arbeidsforhold for arbeidstakere fra EØS-land

Den omfattende arbeidsmigrasjonen i Europa de senere årene har ført til ekstra utfordringer for arbeidslivspolitikken. Disse beskrives mer inngående i meldingen.

Arbeidsinnvandrere og utenlandske arbeidstakere på korttidsoppdrag i Norge fordeler seg på mange næringer. De viktigste er industri, bygg/anlegg og formidling og utleie av arbeidskraft. Arbeidsinnvandrere fra EØS-land i Sentral- og Øst-Europa skiller seg fra andre landgrupper ved en sterkere konsentrasjon innenfor de nevnte næringene, samt i jordbruk, skogbruk og fiske. Personer fra andre land, blant annet fra de nordiske landene, er i større grad sysselsatt innenfor varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet og tjenesteyting, blant annet renhold og helse- og sosialtjenester.

En stor andel polske arbeidsinnvandrere er sysselsatt i bygge- og anleggsbransjen. To spørreundersøkelser blant polske arbeidstakere i Oslo-området i 2006 og 2010 viser en hovedtendens til at det er utbredt med midlertidige ansettelser, ansettelse i bemanningsforetak og i utenlandske underleverandørfirma på korte oppdrag i Norge (Friberg og Tyldum 2007, Friberg og Eldring 2011). Noen er her som selvstendig næringsdrivende. Undersøkelsene viser videre en stor grad av segregering. Fra 2006 til 2010 har det i denne gruppen likevel blitt mindre bruk av ulovlige arbeidstidsordninger og større bruk av skriftlige kontrakter. Det har også vært en svakt positiv lønnsutvikling blant polske arbeidstakere, men det er store variasjoner i lønnsnivået etter arbeidsforhold og tilknytningsform. I byggebransjen ligger likevel lønnsnivået til polakkene betydelig lavere enn det som er vanlig i bransjen.

Basert på tilsynserfaringer viser Arbeidstilsynet til at det var en tendens i 2009 og 2010 til at flere utenlandske arbeidstakere så ut til å ha gått over til mindre byggeoppdrag i den uorganiserte delen av bransjen, inkludert privatmarkedet. I kontrollen med denne delen av byggenæringen har både Arbeidstilsynet og skattemyndighetene avdekket svart arbeid. Ofte innebærer det også brudd på reglene om lønns- og arbeidsvilkår og arbeidsmiljø.

I bransjene renhold, hotell og restaurant, transport og helse og omsorg har omfanget av utenlandske arbeidstakere økt mye de siste årene. Det finnes få dokumenterte opplysninger om arbeidsforholdene for de utenlandske arbeidstakerne i disse bransjene. Arbeidstilsynets erfaringer indikerer at en del av bransjene tilbyr arbeidstakerne lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn det som er normalt i Norge. Bransjene har selv påpekt dette.

En kartlegging av renholdsbransjen viser at dette er en bransje med utfordringer knyttet til blant annet lønn, arbeidsvilkår og HMS-forhold (Trygstad mfl. 2011). Mange polske kvinner arbeider med renhold, og undersøkelsene blant polske arbeidstakere i Oslo-området viser at i renholdsbransjen, som i større grad er en lavlønnsbransje, ligger polske arbeidstakeres lønninger på omtrent samme nivå eller noe under det som er vanlig i bransjen. Knapt halvparten av disse kvinnene har verken arbeidskontrakt eller betaler skatt, men det har vært en betydelig økning fra 2006 til 2010 i andelen som har kontrakt og betaler skatt. Flere har også gått inn i det ordinære arbeidsmarkedet.

2.1.6.3 Tiltak for bedre arbeidsforhold

Når regjeringen ønsker en særlig innsats rettet mot den useriøse delen av arbeidslivet, er det fordi utsatte grupper som arbeidsinnvandrere, innvandrere med annen bakgrunn, ufaglærte og unge arbeidstakere blir rammet i større grad enn andre. Arbeidsforholdene kan få alvorlige helse- og velferdsmessige konsekvenser for den enkelte og for konkurransesituasjonen til seriøse virksomheter i bransjen. På noen områder er problemene i tillegg tiltakende.

Det vises i meldingen til at arbeidet mot sosial dumping, gjennom regjeringens to handlingsplaner, har hatt svært høy prioritet, og at det er satt i verk en rekke tiltak. I perioden 2010–2011 ble det gjennomført en ekstern evaluering av de viktigste tiltakene i handlingsplanene. Hovedkonklusjonen i evalueringsrapporten er at handlingsplanene har vært et vellykket grep og utgjør en godt integrert tiltakskjede. De fleste tiltakene har virket etter sin hensikt. (Eldring mfl. 2011)

Det fremgår av meldingen at innsatsen for å hindre sosial dumping likevel må videreføres og styrkes. Regjeringen vil følge opp tiltakene som allerede er satt i verk mot sosial dumping, og vil bruke erfaringene fra bransjene der det har vært gjort en særlig innsats, som grunnlag for å følge opp arbeidet i nye bransjer. Samtidig legger regjeringen til grunn at tiltak som kan virke mer generelt for å ansvarliggjøre arbeidsgiverne og bevisstgjøre arbeidstakerne, vil bidra til å sikre et anstendig og godt arbeidsliv for alle. Det legges også vekt på å sikre at virkemiddelbruken er effektiv nok.

Regjeringen er også opptatt av i større grad å tilpasse tiltak til problemstillinger som er spesielle eller mer omfattende i enkelte bransjer (bransjeretting), og å opprette et sterkere samarbeid/prosjekt med partene i disse bransjene sentralt (bransjeprosjekt).

Regjeringen vil:

• innføre Jobbsjansen for å gi innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet, særlig kvinner, bedre muligheter til å komme i arbeid

• legge fram en handlingsplan i 2013 for bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet

• innføre en ny tilskuddsordning med utviklingsmidler for å styrke kommunenes arbeid med introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap

• innføre en tredeling av omsorgspermisjonen for deltakere i introduksjonsprogram

• utrede hvordan en kan heve kompetansen til lærere som underviser i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere

• utrede om introduksjonsloven skal endres slik at det er kommunene som skal ta initiativ til å sette i gang opplæring i norsk og samfunnskunnskap

• utrede om introduksjonsloven skal endres slik at man må dokumentere kunnskaper om samfunnet for å få fritak fra opplæring i samfunnskunnskap

• utrede hvordan man bedre kan kombinere introduksjonsprogram med grunnskole og videregående opplæring, herunder utarbeide veiledere til kommunene, og utrede overganger mellom introduksjonsprogram og kvalifiseringsprogram

• utrede om introduksjonsloven skal endres slik at deltakere får rett til permisjon fra introduksjonsprogram ved overgang til arbeid

• gjennomgå grenseflatene og samarbeidet på integreringsområdet mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene blant annet om deltakere i introduksjonsprogram

• gjennomgå bruken av arbeidsmarkedstiltak overfor innvandrere

• utvikle en samlet statistikk over innvandrere i godkjenningsprosessen for lovregulerte yrker

• etablere et samarbeidsforum for godkjenningsinstansene for lovregulerte yrker

• vurdere en hjemmel om godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning i forbindelse med en revisjon av fagskoleloven

• sikre registrering av opplysninger om medbrakt utdanning for flest mulig innvandrere

• vurdere hvordan det offentlige kan legge bedre til rette for etablerervirksomhet blant innvandrere

• innhente mer kunnskap om arbeidsinnvandrere og deres familiers situasjon i Norge.

2.2 Komiteens merknader

Innvandring og sysselsetting

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler regjeringens syn på innvandring som en ressurs for Norge og vil framheve den betydningen mer enn 300 000 sysselsatte innvandrere har for verdiskapningen og velferdsproduksjonen i Norge. Innvandrerne utgjør litt over 13 prosent av befolkningen og står for ca. 12 prosent av den samlede sysselsettingen. Norge står med dette i en særstilling i Europa. Siden 2005 er det etablert mer enn 330 000 nye arbeidsplasser. Innvandrere sto i samme periode for hele 56 prosent av den tilsvarende sysselsettingsveksten på 300 000 personer. Fra 4. kvartal 2010 til 4. kvartal 2011 sto innvandrere for hele 70 prosent av sysselsettingsveksten (www.ssb.no). Dette viser den betydningen innvandring har når det gjelder å dekke vårt behov for arbeidskraft. To tredjedeler av sysselsettingsveksten har siden 2005 kommet i privat sektor.

Flertallet mener det at 21 prosent av alle nystartede bedrifter i 2011 ble etablert av innvandrere, viser at innvandring ikke bare sikrer nødvendig arbeidskraft til etablerte bedrifter, men at innvandrere er overrepresentert når det gjelder å skape nye bedrifter.

Komiteen mener at det i et samarbeid mellom stat, kommuner og næringsliv må legges til rette for at innvandrere kan bidra til vekst og verdiskapning i alle deler av landet og viser i den forbindelse til viktigheten av det pågående arbeidet med oppfølging av NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet og til Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile Noreg i bruk. Distrikts- og regionalpolitikken. Der påpekes at tiltak som bidrar til at innvandrere lettere kommer i jobber tilpasset deres kompetansenivå, kan gi en bedre rekruttering av høyere utdannede til regionale arbeidsmarkeder. Utredningen (NOU 2011:3) understreker opplæring i norsk og en effektiv godkjenningsordning for utdanning fra utlandet som vesentlig for at arbeidsgivere skal kunne ta i bruk denne ressursen. Samtidig viser kommunenes rapportering til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) store regionale forskjeller i hvilken grad opplæring i norsk og samfunnskunnskap gir innvandrere jobb og skole etter gjennomført opplæring. Resultatene er best i Finnmark og Sogn og Fjordane med over 70 prosent gjennomføring, mens de er svakest i Oslo med kun 40 prosent.

Integreringsmeldingen viser at selv om sysselsettingen blant innvandrere er høyere i Norge enn i andre OECD-land, er det fortsatt store forskjeller i arbeidsdeltakelse mellom ulike innvandrergrupper. Komiteen viser i den forbindelse til Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 om framtidige muligheter og utfordringer for norsk økonomi og velferd. I kapittel 8 fremgår det at med samme arbeidsmarkedstilknytning blant innvandrere som i den øvrige befolkningen, kan den samlede sysselsettingen fram mot 2060 øke med om lag 4,5 prosent sammenliknet med et referanseforløp basert på dagens tilknytning etter alder, kjønn og landbakgrunn. Det utgjør et potensial på mer enn en tredel av det som trengs for å sikre balanse i offentlige budsjetter.

Statistikken viser imidlertid at ledigheten blant innvandrere er høyere enn i befolkningen for øvrig. I november 2012 var ledigheten blant menn med innvandrerbakgrunn på 5,7 prosent og blant kvinner 6,4 prosent. Tilsvarende tall for den øvrige befolkningen var henholdsvis 1,9 og 1,5 prosent. Sysselsettingen viser samme mønster. Blant innvandrerne var 67,6 prosent menn og 57,6 prosent kvinner sysselsatt, en kjønnsdifferanse på 10 prosentpoeng. I befolkningen totalt var 71,7 prosent menn og 66,4 prosent kvinner sysselsatt, en forskjell på 5,3 prosentpoeng. Innvandrerkvinners lavere sysselsettingsandel trekker ned gjennomsnittet i innvandrergruppen. Samtidig er det store variasjoner, både blant kvinner og menn, når vi ser på tall for ulike nasjonaliteter. Det er særlig flyktninger med kort botid som trekker gjennomsnittet blant innvandrere ned. (www.ssb.no).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler derfor regjeringens visjon om å tette sysselsettingsgapet mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, dels for å sikre den samlede velferdsutviklingen i samfunnet, dels fordi arbeid er den viktigste faktoren når det gjelder å sikre et rettferdig samfunn der den enkelte opplever trygghet, frihet og like muligheter.

Under henvisning til Perspektivmeldingen 2013 og beregningene der av framtidig behov for arbeidskraft, mener flertallet at det å tette sysselsettingsgapet i tillegg til å være en visjon, også må være en konkret målsetting i integreringspolitikken.

Flertallet mener at en helhetlig integreringspolitikk basert på mangfold og fellesskap må synliggjøre hvordan samfunnets og individets interesser henger sammen og er innbyrdes avhengig av hverandre.

Bevisste politiske valg har gjort Norge til et velferdssamfunn med mindre forskjeller mellom folk, sammenlignet med andre land. Når regjeringens overordnede mål i integreringspolitikken er at alle som bor i Norge får brukt ressursene sine og får ta del i fellesskapet, innebærer det fortsatt vekt på forebygging av sosiale forskjeller som følger etniske skillelinjer. Flertallet mener derfor at det er spesielt bekymringsfullt at over halvparten av alle med vedvarende lavinntekt i perioden 2008–2010 var barnefamilier, og at innvandrerfamilier med mange barn er overrepresentert i denne statistikken (Perspektivmeldingen 2013, kapittel 5).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er avgjørende for et velferdssamfunn som Norge å ha en bærekraftig innvandringspolitikk, som gjør det mulig å integrere nyankomne så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at fraværet av bærekraft i innvandringspolitikken som har vært ført i Norge gjennom 25 år, er den største svakheten. Disse medlemmer vil påpeke at innvandringen i et makroøkonomisk perspektiv ikke er lønnsom for det norske samfunnet. Dette er grundig dokumentert i forskning utført av Frischsenteret ved Universitetet i Oslo.

Disse medlemmer vil videre vise til Statistisk sentralbyrås rapport «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring» (Rapport 2012/15: http://www.ssb.no/emner/09/90/rapp_201215/), der det skrives følgende:

«En varig økning i innvandringen fra EU-land, Amerika og Australia vil i noen grad lette presset på offentlige finanser ut detteårhundret gjennom langsommere aldring av befolkningen og økte skatteinntekter. Innvandring fra lavinntektsland svekker derimot offentlige finanser. På svært lang sikt vil ikke innvandrere som har samme økonomiske adferd som dagens ikke-innvandrere løse velferdsstatens finansieringsutfordringer, for også disse vil bruke velferdsordningene. Yrkesaktivitet er avgjørende for utviklingen.»

Disse medlemmer mener bærekraften til det norske velferdssamfunnet avhenger av en forsvarlig og stram innvandringspolitikk, og at en videreføring av dagens linje vil akselerere utgiftssiden for det norske samfunnet ytterligere, og at inntektssiden ikke vil være i nærheten av å øke tilsvarende.

Disse medlemmer vil peke på at det er flere utfordringer knyttet til bruk av offentlige ytelser og til de store forskjellene som har utviklet seg over tid vedrørende skatte- og trygderegnskapet. Tall fra SSB-rapporten «Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2011» viser at forskjellene mellom forskjellige grupper i befolkningen i 2009 var påfallende store. En husholdning med norsk bakgrunn genererer nesten 35 prosent mer i skatteinntekter til staten enn en husholdning med innvandrerbakgrunn. Fordeler man dette på opprinnelsesregion og på om en husholdning har flyktningbakgrunn eller ikke, er forskjellene enda større. Vurderer man tallene opp mot forbruk av trygder og andre overføringer, vil man se at forskjellene er svimlende.

Disse medlemmer mener det i høyeste grad er grunn til å diskutere regjeringens premisser for å omtale norsk innvandrings- og integreringspolitikk som vellykket, når man veier et slikt utsagn opp mot tallmaterialet.

Komiteen mener at integreringspolitikken må ha som mål å hindre at vi utvikler et samfunn med sosiale forskjeller som går i arv, og som følger etniske skillelinjer.

Samtidig viser statistikken at den totale andelen med vedvarende lavinntekt har vært stabil. Det betyr at grupper som tidligere hadde lavinntekt er blitt løftet ut av fattigdom. Komiteen støtter derfor tiltak som kan øke tempoet i den sosiale mobiliteten og understreker betydningen av at de politiske virkemidlene i integreringsarbeidet i størst mulig grad individrettes og baseres på den enkeltes egne ressurser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at dette arbeidet må hvile på to hovedpilarer – styrking av den grunnleggende kvalifiseringen for nyankomne innvandrere, med kvinner som en særlig målgruppe, samt bedre utnyttelse av den kompetansen innvandrerne bringer med seg fra utlandet.

Grunnleggende kvalifisering

Komiteen merker seg at når det gjelder grunnleggende kvalifisering, har regjeringen i integreringsmeldingen et mål om at alle med rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter fem år skal ha lært norsk godt nok til å klare seg i yrkes- og samfunnsliv. Komiteen støtter dette som et ønskelig og realistisk mål og gir sin tilslutning til de tiltakene regjeringen foreslår eller allerede har iverksatt – nye utviklingsmidler til kommunene for å bedre innhold og resultater av tilbudet etter introduksjonsloven, herunder reviderte læreplaner og obligatoriske prøver; bedre alfabetiseringsmetoder; kombinasjon av introduksjonsprogram og skole på grunn- og videregående nivå; etter- og videreutdanning av lærere; økt individuell tilrettelegging, med særlig vekt på å øke andelen kvinner som kommer ut i arbeid; tettere kobling mellom innholdet i introduksjonsprogram og etterfølgende kvalifiseringsprogram; økt arbeidsretting og rett til permisjon fra introduksjonsprogram ved overgang til arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter utvidelsen av fedres omsorgspermisjon som et tiltak for å få flere kvinner til å fullføre introduksjonsprogrammet og viser til at tredelt omsorgspermisjon også fikk støtte under høringen (VIRKE).

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Stortingets høring om integreringsmeldingen, der flere av høringsinstansene var opptatt av å styrke introduksjonsordningen, både når det gjelder innhold og økt grad av individretting og fleksibilitet. Caritas understreket viktigheten av arbeidspraksis kombinert med norskopplæring så raskt som mulig etter ankomst. KS ønsker grunnskole og videregående opplæring inn i introduksjonsprogrammet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,viser til at dette er mulig allerede i dag, men at det er store variasjoner i hva som faktisk tilbys, fra kommune til kommune, og at regjeringen derfor legger opp til å utrede hvordan introduksjonsprogram og grunnskole og videregående opplæring kan samordnes bedre. Flertallet merker seg at KS er positiv til en slik utredning.

Flertallet viser i denne forbindelse til den nye tilskuddsordningen med utviklingsmidler til kommunene fra 2013, som skal gå til forbedringer av kommunenes introduksjonsordning. Flertallet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om innretningen av den nye ordningen. Røde Kors er positiv og håper at dette kan bidra til flere tiltak i et samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner. KS er imidlertid skeptiske, dels fordi midlene er trukket fra resultattilskuddet i voksenopplæringen, dels fordi KS på generelt grunnlag er negativ til stadige søknader på midlertidige prosjekter. Flertallet forutsetter at resultatene av nyordningen inngår i den løpende vurderingen av introduksjonsordningen, og at synspunkter fra sentrale aktører og samarbeidspartnere tillegges vekt.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen i meldingen opplyser at ca. 1 000 personer per årskull i norskopplæringen er å regne som analfabeter. I høringen har KS løftet fram dette problemet og påpekt den særlige utfordringen det medfører, og at disse personene er bosatt i alle kommuner. KS anmoder derfor om et ekstratilskudd for analfabeter i norskopplæringa. Dette flertallet er enig i at dette er en utfordring som fortjener særlig oppmerksomhet og viser blant annet til at VOX, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, i 2012 delte ut 1 mill. kroner til utprøving av metoder for alfabetisering (http://www.vox.no/Tilskudd/Midler-til-utproving-av-metoder-for-alfabetisering/). Dette flertallet viser til at KS er en viktig samarbeidspartner når det gjelder iverksetting av statlig politikk på kommunalt nivå og forutsetter at kommunenes erfaringer og innspill er sentrale premisser i utviklingen av gode metoder og virkemidler på dette området.

Dette flertallet viser også til betydningen av å videreutvikle samarbeidet med frivillige organisasjoner. Røde Kors understreker betydningen av nettverk i nærmiljøet og viser i den forbindelse til at 17 prosent av deltakerne i introduksjonsprogram hadde flyktningguide fra Røde Kors i 2011 og at erfaringene er gode.

Under henvisning til at noen deltakere i introduksjonsprogram har store omsorgsoppgaver og helsemessige problemer, etterlyser MIRA en vurdering av muligheter for deltid og aktiv sykmelding innen introduksjonsprogrammet og de andre arbeids- og integreringstiltakene. Formålet er å hindre at en av foreldrene trekker seg helt ut og samtidig sørge for vedlikehold av språkferdigheter i permisjonsperioder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser i denne forbindelse til regjeringens påpeking av at flere kvinner enn menn avbryter introduksjonsprogrammet, blant annet fordi de tar en større del av omsorgspermisjonen ved fødsel og omsorgen for barnet i det første leveåret. Tredeling av foreldrepermisjonen er et av regjeringens tiltak for å få flere kvinner til å fullføre introduksjonsprogrammet. Regjeringen vektlegger dessuten behovet for å holde kontakt med kvinnene i permisjonstiden for å sikre kontinuitet i kvalifiseringen. Tiltak kan skje i kommunal regi eller i samarbeid med frivillige organisasjoner. I tillegg varsler regjeringen en mulig endring i introduksjonsloven, slik at deltakere får rett til permisjon fra introduksjonsprogram ved overgang til arbeid. Flertallet viser videre til forskrift av 18. juli 2003 nr. 973 om fravær og permisjon ved nyankomne innvandreres deltakelse i introduksjonsordning, som viser at det allerede finnes muligheter for en viss fleksibilitet ved sykdom eller omsorgsansvar, herunder aktiv sykmelding. Flertallet forutsetter at en vurdering av behovene for individuell tilrettelegging fortsatt vil være del av den løpende evalueringen av introduksjonsprogrammet, men er i utgangspunktet skeptisk til å innføre en ordning med introduksjonsprogram på deltid av to grunner. For det første vil det da ta lang tid å gjennomføre programmet, mens målet er raskest mulig kvalifisering til arbeid eller utdanning. For det andre vil deltid sannsynligvis mest bli benyttet av kvinner og føre til at de blir dårligere stilt enn i dag. Flertallet viser til forslaget om tredeling av foreldrepermisjon for deltakere på introduksjonsprogrammet som en bedre løsning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at grunnleggende kvalifisering og kravstilling for nyankomne innvandrere må styrkes. Det er herunder særs viktig at kvinner med bakgrunn fra visse land og regioner i Asia og Afrika får en varig tilknytning til arbeidslivet.

Det er disse medlemmers oppfatning at statusen for gjennomføring av pliktig norsk- og samfunnskunnskapsundervisning for de grupper som er omfattet av introduksjonsloven, bør økes, og at man skal bestå obligatoriske prøver. Disse medlemmer mener at slike prøver og deres resultater skal forefinnes på et vitnemål som kursdeltakerne kan ta med seg inn i arbeidslivet, og som forteller noe om deres ferdighetsnivå i norsk språk. Disse medlemmer viser i den anledning til Europarådets standarder for dette (http://www.folkeuniversitetet.no/europeisk-rammeverk/side-id-10208/), og foreslår at regjeringen igangsetter et arbeid for å bevisstgjøre fremtidige arbeidsgivere på hvordan man kan sette forståelige og rimelige krav til språkkunnskapene til de personer som har gjennomført introduksjonsprogram, slik at disse kommer ut i arbeidsmarkedet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid for at både offentlig og privat sektor skal sette tydelige krav til språkkunnskaper for utenlandsk arbeidskraft, spesielt for personer som omfattes av introduksjonsloven.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil i denne sammenheng påpeke at regjeringen ikke på en tilstrekkelig måte har forsøkt å heve statusen for norsk og samfunnskunnskap. Det er ikke tilstrekkelig at man bare deltar på kurs i de pålagte timene, og i eventuell tilleggsundervisning.

Disse medlemmer mener at slike kurs bør være et rekrutteringssted som er tilgjengelig for potensielle arbeidsgivere, og at god innsats belønnes med interessant og meningsfullt arbeid eller utdanning så snart undervisningen er avsluttet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i denne sammenheng vise til at altfor mange som har rett og plikt til undervisning i norsk og samfunnskunnskap, ikke er i arbeid eller utdanning. En sammenstilling av status for kursdeltakere fra årene 2005, 2006, 2007, 2008 og 2009 viser at om lag 40 prosent av kursdeltakerne ikke var i jobb et år etter avsluttet program (monitor for introduksjonsordning, rapporter 2012/01, 2011/10, 2010/07, 2008/52). Dette finner disse medlemmer sterkt betenkelig. Det er også et klart tegn på at integreringen av innvandrere ikke fungerer på langt nær godt nok, og at grunnlaget for en panegyrisk hyllest av regjeringens innvandringspolitikk hviler på et sviktende grunnlag.

Disse medlemmer mener også at en kartlegging av den enkelte innvandrers kompetanse er viktig å måle og at man sørger for eventuell tilleggsutdannelse eller skolering slik at vedkommende skal komme seg i inntektsbringende arbeid og derigjennom bli økonomisk selvhjulpen.

Disse medlemmer mener et utenforskap av 40 prosent av deltakerne i introduksjonsprogram er et alvorlig samfunnsproblem, og at de som faller utenfor må fanges opp. Det er mange årsaker til dette frafallet, og disse medlemmer mener at et fravær av tverrfaglig tilnærming for å fange opp disse personene på sikt vil føre til at disse personene faller utenfor det norske samfunnet. Disse medlemmer mener at man i slike tilfeller må stille større krav og at offentlige ytelser kun skal utbetales mot arbeidsplikt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som sikrer at personer som ikke har fullført introduksjonsprogram eller som har gjennomført og som lever på offentlige ytelser, skal møte opp for forefallende arbeid, skolering eller kurs, for eksempel tilleggsundervisning i norsk og samfunnskunnskap.»

Arbeidsmarkedstiltak

Komiteen viser til at innvandrere er overrepresentert når det gjelder deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Komiteen støtter derfor regjeringens varslede gjennomgang for å sikre et tettere samarbeid mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene, når det gjelder sterkere individuell tilrettelegging og tydeligere arbeidsretting av introduksjonsprogrammet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i denne forbindelse til at flere av organisasjonene som møtte til høring i Stortinget, var opptatt av mulighetene for slik individuell tilrettelegging og arbeidsretting. Røde Kors er glad for understrekingen av sivilsamfunnets rolle når det gjelder kvalifisering og sysselsetting av innvandrere, gjennom rask tilgang til nettverk i nærmiljøet, men mener samtidig at meldingen i større grad kunne vektlagt potensialet i frivilligheten når det gjelder arbeidstrening og samfunnsdeltakelse. De viser blant annet til norsktrening og flyktningguider i regi av Røde Kors.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Fagforbundets innspill om at arbeidspraksis i regi av Nav i for liten grad fører til fast arbeid. De som ikke innfrir kravene til norsk språk, blir værende i midlertidige stillinger. De viser i den forbindelse til tilbudet ved Rosenhof voksenopplæring som et vellykket eksempel på norskopplæring kombinert med arbeidspraksis (NAP). Dette flertallet viser til meldingen der dette tiltaket, som Rosenhof voksenopplæring er en del av, er gitt særskilt omtale. Dette er et samarbeid mellom Nav Intro Oslo og Voksenopplæring for innvandrere Oslo med rett til kommunal norskopplæring, men uten rett til introduksjonsprogram. Tiltaket er en kombinasjon av kommunal grunnopplæring i norsk og arbeidspraksis i regi av Nav og kan også søkes av personer som betaler norskopplæringen selv, herunder borgere av EØS-land. I meldingen vises det til en gjennomsnittlig overgang til arbeid på 65 prosent, ved Rosenhof, hele 90 prosent. Dette flertallet viser samtidig til oppslag i Aftenposten 3. februar 2013 om en kraftig nedbygging av tilbudet, herunder en nedlegging av hele tiltaket ved Rosenhof, og ber Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ta initiativ til å undersøke hvorfor dette tiltaket nedlegges.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens omlegging av forsøksprogrammet Ny sjanse til Jobbsjansen som en permanent ordning, spesielt for kvinner som står langt fra arbeidsmarkedet, fra sommeren 2013. Flertallet viser i den forbindelse til Stortingets behandling av Prop. 1 S (2012–2013) for budsjettåret 2013, Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet, der det for 2013 ble bevilget ytterligere 30 mill. kroner for å styrke dette arbeidet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at beløpet for 2013 skal dekke omleggingen fra annet halvår. Fra og med 2014 vil det, inklusive de midlene som tidligere har gått til Ny sjanse, derfor være 80 mill. kroner til disposisjon for Jobbsjansen, noe som innebærer en betydelig styrking av tiltaket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ulike utredninger (jf. Meld. St. 6 (2012–2013), side 35) betegner Ny sjanse som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Av dem som gikk ut av Ny sjanse i 2011, gikk 37 prosent av de hjemmeværende kvinnene, 52 prosent av ungdommene og 27 prosent av sosialhjelpsmottakerne over i arbeid eller utdanning etter endt program.

Flertallet viser også til Stortingets høring, der det var bred tilslutning til at de gode erfaringene fra Ny sjanse skal videreføres gjennom Jobbsjansen. Fellesorganisasjonen (FO) understreker betydningen av å legge bedre til rette for kvinner i introduksjonskurs, norskkurs og ulike jobbkurs, noe som i tillegg er spesielt viktig for barnas muligheter til deltakelse. Utdanningsforbundet støtter Jobbsjansen og etterlyser en bedre kobling mellom introduksjonsprogram og kvalifiseringsprogram. Fagforbundet støtter Jobbsjansen, også at den skal omfatte ungdom 18–25 på sosialhjelp. Røde Kors er positive til Jobbsjansen som permanent tilbud og viser til at et samarbeid med for eksempel Stella Røde Kors kvinnesenter i Oslo kan bidra til enda bedre resultater for deltakere i tiltak som Jobbsjansen. Gjennom en mentorordning i regi av frivillige jobber Stella kvinnesenter for å styrke kvinners muligheter til selvutvikling, selvrealisering og deltakelse i samfunnet. Flertallet viser til rapporten «Tett på innvandrerkvinner» (Marie Louise Seeberg og Sahra Cecilie Hassan, NOVA (2013) i samarbeid med Oslo Røde Kors). I rapporten understrekes at det å lære norsk er mer enn språk, og at det bør legges større vekt på betydningen av å forstå det norske samfunnet. Rapporten anbefaler også å legge mer vekt på individuelle kvalifiseringsløp, basert på den enkeltes faktiske muligheter og kvalifikasjoner, og ikke fullt så stor vekt på å få deltakerne raskest mulig ut i ufaglærte jobber. Flertallet støtter forfatternes understreking av at en også skal ha ambisjoner på vegne av innvandrere.

Innvandreres kompetanse

Komiteen viser til at spørsmålet om bedre bruk av innvandreres kompetanse har vært gjenstand for debatt under en rekke regjeringer, uten at en så langt har klart å få til et effektivt system for godkjenning av utenlandsk utdanning og realkompetanse. Sammen med påviste diskriminerende holdninger i ansettelsesprosesser i offentlig og privat sektor, fører dette til at innvandrere ofte er i jobber de er overkvalifiserte for. Komiteen ser det som positivt at regjeringen i 2013 vil legge fram en handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser til at denne handlingsplanen også bør ses i sammenheng med andre tiltak, som for eksempel dagens ordning for rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, der mer yrkesrettet opplæring og mulighetene for utvidelse av personkretsen med slik rett og plikt kan vurderes.

Flertalletviser til Stortingets høring og skriftlige innspill, der regjeringens handlingsplan får bred tilslutning (Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), VIRKE, Utdanningsforbundet, KIM og Fagforbundet). NHO ønsker å bidra til handlingsplanen med sine gode erfaringer fra Global Future, et talentprogram for å mobilisere innvandrere med høy kompetanse til sentrale stillinger og styreverv i næringslivet. To av tre har hatt bevegelse i sin karriere etter deltakelse i dette programmet. VIRKE viser til stort behov for arbeidskraft i sine bransjer og at de har praksis for å rekruttere blant et mangfold av arbeidstakere, men viser samtidig til at arbeidsgivere vurderer risiko ved ansettelser. Fagforbundet mener handlingsplanen må inneholde tiltak fra grunnskole til høyere utdanning, herunder muligheten til å ta fagbrev mens man står i arbeid.

Flertallet viser også til at flere av høringsinstansene påpeker at prosessen for godkjenning av utdanning og kompetanse fra utlandet er tidkrevende og ønsker en enklere og raskere ordning. Fagforbundet mener at dette er en medvirkende årsak til at mange innvandrere er overkvalifiserte til de jobbene de har. NHO viser til at avklaring av realkompetanse er vel så viktig for næringslivet som formell kompetanse. Utdanningsforbundet foreslår å legge ansvaret for kartlegging og vurdering av medbrakt kompetanse og høyere utdanning fra utlandet til høgskoler og universiteter. Flertallet mener dette er verdifulle innspill å ta med i utarbeidelsen av den nye handlingsplanen. Det vises for øvrig til komiteens merknader under kapittel 3, barnehage og utdanning, der regjeringens igangsatte arbeid med nasjonale retningslinjer for vurdering av realkompetanse fra utlandet er omtalt.

Flertallet viser til at flere av høringsinstansene har tatt opp situasjonen for arbeidsinnvandrere spesielt. Både KS og NHO ønsker utredning av situasjonen for arbeidsinnvandrere. Utdanningsforbundet ønsker at flere får rett til norskopplæring. Caritas mener at arbeidsinnvandrere og familiegjenforente må få gratis norskopplæring, at det fins et tilbud via frivillige organisasjoner, at dette ikke er nok og at arbeidsgivere bør pålegges et ansvar for at deres ansatte lærer grunnleggende norsk. KS ønsker rett og plikt til norskopplæring for ektefeller og barn av arbeidsinnvandrere.

Flertallet ser ovennevnte høringsuttalelser som viktige innspill og viser til at språk er en viktig forutsetning for å nå målene i den nye handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse. Flertallet viser til at det i tillegg bør ses på alternative opplæringsformer for personer som er i jobb, for eksempel nettbaserte løsninger, samarbeid med biblioteker og samarbeid med arbeidsgivere, der også skatteregler kan være del av et samarbeid med arbeidsgiver og det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at innvandreres kompetanse bør utnyttes bedre. Disse medlemmer vil støtte en tydelig handlingsplan, men forutsetter at de enkelte tiltak evalueres, da det i år er 20 år siden tilsvarende handlingsplan ble foreslått.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en grundig evaluering av alle handlingsplaner for bedre bruk av innvandreres kompetanse.»

Rekruttering

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i tillegg til høringsuttalelsen fra VIRKE, som gjennom sitt arbeidslivsbarometer, Virkemålet 2012 (www.virkepluss.no/virkemaalet), påviser at 60 prosent av arbeidsgiverne mener gode og lett tilgjengelige tilskuddsordninger fra Nav er et viktig tiltak for å ansette personer som står utenfor arbeidslivet. VIRKE ønsker at de mange ulike ordningene som finnes blir erstattet av lønnstilskudd, som etter deres erfaring er en ordning som virker. Flertallet viser til at regjeringen i meldingen varsler en gjennomgang av bruken av arbeidsmarkedstiltak overfor innvandrere og ser en vurdering av de ulike typene lønnstilskudd som en naturlig del av en slik gjennomgang.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at flere av høringsinstansene er opptatt av tiltak for å øke rekrutteringen av innvandrere til arbeidslivet. Fellesorganisasjonen (FO) vil at partene i arbeidslivet må forpliktes sterkere, for eksempel ved at arbeidsgivere forplikter seg til å innkalle til intervju og ha en plan for rekruttering av innvandrere. VIRKE savner en grundigere beskrivelse av hvilke bransjer som vil trenge arbeidskraft og hva slags kompetanse de vil etterspørre, hvilke tiltak arbeidsgivere mener er viktige for å ansette flere som står utenfor arbeidslivet og hvilke byråkratiske hindringer de møter. VIRKE etterlyser også en utredning av suksesskriteriene i de bransjene som lykkes med rekruttering. De ønsker også mer veiledning til arbeidsgivere fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og fra Arbeidstilsynet. Dette flertallet mener dette er viktige innspill for videre arbeid med å øke rekrutteringen av innvandrere.

Komiteen er videre kjent med at enkelte større bedrifter som rekrutterer arbeidskraft fra utlandet, organiserer norskopplæring for egne ansatte. Et samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan være ett av flere tiltak i den varslede handlingsplanen. Komiteen viser også til det pågående forsøket med moderat kvotering av innvandrere i 13 statlige etater, der en ny forsøksperiode ble igangsatt 11. januar 2012. I tillegg understrekes behovet for bedre rutiner for registrering av utdanningsopplysninger. Komiteen viser til ny ordning fra 2012, som redegjort for i meldingen.

Komiteen har videre merket seg at det i statlig og kommunal sektor nå er en innvandrerandel på henholdsvis 9,2 og 9,7 prosent, mens andelen i privat sektor er på 14,5 prosent.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at målet må være et arbeidsliv som minst er representativt for befolkningen som helhet, både i offentlig og privat sektor, på ledelsesnivå og ellers, og der det er bedre samsvar mellom de yrkene folk jobber i og den kompetansen de besitter.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i den forbindelse til kravet i statlig sektor om å innkalle minst én kvalifisert innvandrer til intervju og støtter regjeringens oppfordring til kommuner og fylkeskommuner om å innføre tilsvarende ordninger. Dette flertallet har videre merket seg at flere kommuner jobber systematisk med å øke innvandrerandelen blant sine ansatte. Programmene i privat sektor, som Global Future og Womentor i regi av Næringslivets Hovedorganisasjon og arbeidsgiverorganisasjonen Virke har også gode resultater å vise til. Dette flertallet ser verdien av å systematisere slike erfaringer som et grunnlag for videre arbeid.

Dette flertallet viser videre til den stadig økende andelen innvandrere som etablerer egne bedrifter. Som nevnt ovenfor sto innvandrere i 2011 for hele 21 prosent av nye foretak. Dette flertallet støtter regjeringens arbeid for å legge bedre til rette for innvandrere som vil etablere egen bedrift, både når det gjelder kunnskap om lover og regler og tiltak for å redusere spesielle finansieringshindringer som innvandrerne møter. Dette flertallet viser til sine budsjettmerknader om viktigheten av å sikre en videreføring av Norsk senter for flerkulturell verdiskapning i regi av Buskerud fylkeskommune (Innst. 16 S (2012–2013), side 67). I meldingen beskrives hvordan diskriminerende holdninger i arbeidslivet kan hindre innvandrere i å få en jobb som er tilpasset deres kvalifikasjoner. Erfaringer fra Norsk senter for flerkulturell verdiskapning viser at diskriminerende holdninger eller manglende bevissthet også gjør seg gjeldende når innvandrere som driver egen bedrift, søker oppdrag i det private markedet, for eksempel som underleverandører til andre bedrifter. På denne måten kan både innvandrerbedrifter og andre bedrifter gå glipp av viktige kontrakter i inn- og utland. Innvandrere har i tillegg ofte et nettverk i andre land, som kan gi fordeler for norske bedrifter.

Dette flertallet viser til høringen, der KIM peker på at det er et uutnyttet potensial for entreprenørskap blant innvandrere, der VIRKE ønsker styrking av generelle tiltak for etablererstøtte, som også omfatter innvandrere, og Fagforbundet vil ha økt vekt på tilrettelegging for innvandrere som etablerer egen bedrift.

Dette flertallet mener det er viktig at tiltak for å sikre en bedre utnyttelse av disse sidene ved innvandrernes kompetanse også vurderes i den varslede handlingsplanen for bedre utnyttelse av innvandreres kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at opprinnelsesland eller kontinent, etnisitet eller morsmål i seg selv, kan utgjøre en kompetansebakgrunn. Disse medlemmer ønsker også et arbeidsliv som er representativt for befolkningen som helhet, men dette betinger at faglig kompetanse uansett har forrang og at ansettelser i offentlig sektor baserer seg på dette. Disse medlemmer har liten tro på kvotering, da det å gi enkeltmennesker forrang basert på biologiske karakteristika, etnisitet eller landbakgrunn er diskriminerende.

Anstendig arbeidsliv

Komiteen viser til at Norge har en lang forskningstradisjon når det gjelder utstøting og utestenging fra arbeidslivet. Komiteen støtter regjeringens nye satsing på forskning når det gjelder utstøting og utestenging av innvandrere spesielt. For å kunne sette inn målrettede tiltak er det viktig å vite om det er de samme forholdene som gjør seg gjeldende for innvandrere som i befolkningen for øvrig.

Komiteen viser til sine merknader ovenfor, om å se tiltak for godkjenning av utenlandsk kompetanse i sammenheng med muligheten for bedre norskopplæring for arbeidsinnvandrere i den nye handlingsplanen som kommer i 2013. I den forbindelse ser komiteen det som positivt at norskopplæring som ledd i arbeidsmarkedstiltak for denne gruppa blir vurdert nærmere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det også som positivt at regjeringen vil skaffe mer kunnskap om arbeidsinnvandreres levekår og deltakelse i samfunnet, herunder situasjonen for hele familien, og viser til at arbeidsinnvandrernes ektefeller også representerer verdifull arbeidskraft. Flertallet av medfølgende ektefeller er kvinner. Det nye programmet, Jobbsjansen, kan bli et viktig tiltak for å rekruttere disse kvinnene til arbeidsmarkedet.

Når det gjelder arbeidsinnvandrere spesielt, viser flertallet til betydningen av et anstendig arbeidsliv. Regjeringens nye handlingsplan mot sosial dumping bygger videre på de positive erfaringene fra de to foregående handlingsplanene. Flertallet understreker viktigheten av at dette arbeidet fortsetter og utvides til å omfatte flere bransjer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at økt kunnskap og forsterket innsats mot sosial dumping også fikk støtte i Stortingets høring av integreringsmeldingen. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) ønsker på sin side mer kunnskap om sentrale innvandrergruppers atferd i arbeidsmarkedet over tid, særlig når det gjelder innvandrere fra EØS-land. De ønsker særlig fokus på om det er en sammenheng mellom visse yrker/arbeidsforhold og uførepensjonering, herunder sosial dumping. Fagforbundet mener at trepartssamarbeidet i arbeidslivet kan utnyttes bedre til å sikre et anstendig arbeidsliv for alle. De understreker at fagbevegelsens ressurser må utnyttes bedre. Som eksempel vises til aktiviserings- og rapporteringsplikten som omfatter rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelser, utviklingsmuligheter og vern mot trakassering. VIRKE vil ha økt adgang til midlertidige ansettelser/bruk av vikarbyråer. Dette flertallet viser til at sistnevnte ikke er aktuell politikk. Dette flertallet støtter tvert imot regjeringens arbeid for å sikre viktige arbeidstakerrettigheter, herunder retten til fast ansettelse.

Komiteen støtter arbeidet med forbedret informasjon til utenlandske arbeidstakere, herunder samarbeidet med frivillige organisasjoner.

Komiteen viser i den forbindelse til høringsuttalelsen fra Caritas, som ønsker en utbygging av informasjons-, veilednings- og rådgivningssystemene for arbeidsinnvandrere som følge av økt arbeidsinnvandring, og at frivillige må få en viktig rolle.

For øvrig vises til de ulike partienes merknader i Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv, jf. Innst. 333 S (2011–2012).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kulturell variasjon medfører utfordringer, men også er en styrke. Innvandring er en kilde til mangfold, kreativitet og kulturell utveksling. Nøkler til god integrering er språk og arbeid. Gjennom arbeid lærer man seg språket, får kontakt med mennesker, og en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre under Bondevik II-regjeringen løftet integreringspolitikken som et særskilt viktig politisk område. Introduksjonsordningen ble innført, og fokus på integrering styrket. Disse medlemmer vil fortsette å styrke innvandreres mulighet til å lykkes gjennom nøkkelfaktorene «språk» og «arbeid».

Arbeidsinnvandring

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at behovet og mulighetene for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre og økt handel mellom land. Ulike kulturer kommer i kontakt med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles raskere og mer omfattende enn tidligere. Disse medlemmer mener økt arbeidsinnvandring er et bidrag for å ta denne utviklingen på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.

Disse medlemmer er kritiske til at meldingen i svært liten grad vektlegger de forholdene ved integrering som berøres av arbeidsinnvandringen til Norge. Disse medlemmer etterlyser en oversikt over hvilke bransjer og yrker det vil være behov for arbeidskraft i de kommende år, hvilke informasjonstiltak som er iverksatt for å sikre god informasjon til den økende strømmen av arbeidsinnvandrere fra EØS-landene, hvilken kompetanse som i dag etterspørres, og hvilke virkemidler som bør tas i bruk for å sysselsette dem som i dag ikke er en del av arbeidslivet.

Disse medlemmer ser behov for en utredning av hvilke kriterier som sikrer suksess når det gjelder flerkulturell rekruttering.

Disse medlemmer ser at arbeidsmarkedet trolig vil være preget av økende migrasjon av arbeidstakere og tjenesteytere i årene fremover, men også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha en bevisst og helhetlig arbeidsinnvandringspolitikk er en av de største politiske utfordringene i årene fremover. Kunnskap og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt og internasjonalt arbeids- og næringsliv. For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning gjennom en levende kunnskapsøkonomi, må Norge føre en politikk som gjør oss i stand til å hevde oss internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.

Disse medlemmer viser til at norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter til å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.

Hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken er å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring kan realiseres på en balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn. Hver enkelt arbeidsinnvandrer skal sikres gode forhold i arbeid og samfunnsliv for øvrig. At det er arbeid å få og at det lønnes godt, er helt avgjørende for om arbeidstakere i andre land vurderer det som aktuelt å søke arbeid i Norge.

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre arbeidsinnvandrere bedre informasjon, gjerne på flere språk, enn i dag.

Disse medlemmer viser til at individuelle faktorer som familieforhold, personlige nettverk, jobbmuligheter og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene. Vektleggingen av ulike hensyn varierer etter personlige preferanser og økonomiske, geografiske, sosiale og kulturelle kjennetegn. For eksempel viser undersøkelser at ønsket om høyere inntekt og bedre arbeidsvilkår er viktigere motivasjonsgrunner for migrasjon blant borgere i de nye medlemslandene i EU enn blant borgere i de gamle medlemslandene.

Disse medlemmer viser til at før finanskrisen bidro arbeidstakere fra andre land med helt nødvendig arbeidskraft i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp. Samtidig ser en at flere av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge, og familiene har flyttet etter. Da er det viktig at man får anledning til å lære språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller kurs. I tillegg er det behov for flere tiltak som mer målrettet vil tiltrekke spesiell kompetanse til Norge.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.»

Å tiltrekke oss kvalifisert arbeidskraft

Komiteens medlemmer fra Høyre ser at det ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker seg til Norge. Vi betaler relativt lave lønninger for akademikere, spesialister og forskere, og har en komprimert lønnsstruktur. Det er viktig å markedsføre Norge for utenlandsk arbeidskraft. Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt for kompetansen. Denne problemstillingen må tas på alvor dersom Norge i fremtiden skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdssamfunnet Norge til å bli en kunnskapsnasjon.

Disse medlemmer mener det bør vurderes hvilke virkemidler som kan benyttes for å øke innvandring av kvalifisert arbeidskraft ikke bare fra EU-land, men også fra resten av verden. I dag er det slik at Norge taper denne konkurransen i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i. I dag er det strenge krav som må være oppfylt for at utenlandske statsborgere som ikke kommer fra EØS-området skal få arbeidstillatelse. Siden 1975 har Norge hatt en begrenset og regulert innvandring til Norge. Dette innebærer at utlendinger ikkekan flytte til Norge og ta arbeid her, med mindre utlendingen oppfyller vilkårene i en av unntaksbestemmelsene. Alle utlendinger som har til hensikt å ta arbeid eller drive egen virksomhet må ha arbeidstillatelse.

Forhåndsgodkjenning av bedrifter

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at bedrifter bør kunne forhåndsgodkjennes slik at faglærte/spesialister kan påbegynne arbeidet sitt der, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) saksbehandler søknaden. Det bør innføres et hurtigsporssystem for forhåndsgodkjente bedrifter. I dagens forskrift er det regulert hvem som kvalifiseres som spesialist, for dermed å falle innenfor ordningen. Disse medlemmer mener derfor at det i større grad bør overlates til arbeidsgiverne/bedriften selv å bedømme hvorvidt en arbeidstager har den rette kompetansen. Det vil fjerne byråkrati og frigjøre ressurser til behandling av mer kompliserte saker.

Disse medlemmer viser til at arbeidstillatelse som faglært kan gis i opptil tre år, men ikke lenger enn arbeidsforholdets varighet. Fornyelse er en svært byråkratisk prosess, som tar mye tid og gir lange perioder med uavklart situasjon og stress for dem det gjelder. Forslagsstillerne mener at denne kontrollvirksomheten må kunne forenkles, spesielt for de bedriftene som forhåndsgodkjennes.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en modell med forhåndsgodkjenning av bedrifter.»

Blått kort

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at kun 5 prosent av innvandrerne som søker seg til EU-landene har høyere utdannelse eller er faglærte, mot over 50 prosent av dem som får oppholdstillatelse i USA. Disse medlemmer ønsker at det vurderes en helhetlig endring av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene EU og USA har gjort seg på feltet. Disse medlemmer har tidligere foreslått innføringen av et såkalt «Blått Kort» som i EU-landene, etter modell fra det amerikanske «Green Card», i Dokument 8:150 S (2010–2011) Representantforslag om å sikre vekstfremmende arbeidsinnvandring.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av ‘Blått kort’ etter modell fra EUs ‘Blue Card’ i Norge.»

Arbeidslinjen

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er helt avgjørende for velferdsmodellens bærekraft at Norge klarer å videreføre en høyere andel av verdiskapende og skattebetalende innbyggere. Samtidig må vi sikre at de som faktisk er i arbeid, ikke blir avhengige av varige tilskudd for å opprettholde en inntekt de kan leve av i Norge.

Disse medlemmer vil fremheve at selv det beste velferdssamfunnet er avhengig av finansiering fra overskudd i produktiv sektor. Det er viktig at flest mulig deltar i arbeidslivet, samtidig som vi går sammen om å sikre en grunnleggende trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide. Det grunnleggende utgangspunkt for Høyre er at hver enkelt har et personlig ansvar for seg selv, sitt eget liv og for menneskene rundt seg. Samtidig må et raust og medmenneskelig samfunn sikre alle mulighetene til et anstendig liv. Disse medlemmer mener derfor grunnlaget for velferden er at det må lønne seg å jobbe, samtidig som en sikrer gode og anstendige støtteordninger for dem som er for syke til å delta i arbeidslivet, men selv om en skal ha gode inntektssikringsordninger, må det alltid lønne seg å jobbe.

Innvandrerkvinner i arbeid

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker et særskilt fokus på å få flere innvandrerkvinner ut i jobb og i aktiv deltakelse i samfunnet. Ifølge SSB bor det minst 8 600 innvandrere i Norge i alderen 16 år og over som ikke har fullført noen som helst utdanning. Omtrent 5 600 av disse er kvinner. I tillegg til at det er langt flere kvinner uten utdanning blant innvandrerne, er det også relativt sett flere innvandrerkvinner med kort høyere utdanning. Disse medlemmer viser til forsøksordningen «Ny sjanse», innført under Bondevik II-regjeringen, som er en forsøksordning hvor formålet er å prøve ut og dokumentere erfaringer med ulike metoder for å få flere innvandrere over i arbeid eller utdanning.

Aktivitetsplikt

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er behov for å styrke aktiviteten i tilknytning til økonomisk sosialhjelp, spesielt for gruppen unge sosialklienter. Ingen unge som ikke har sterkt redusert helse skal kunne gå på passive offentlige overføringer. Den som kommer til de kommunale sosialtjenestene skal møtes med et tilbud og en forventning om å delta i arbeid eller arbeidsavklarende aktiviteter. Det er betydelig rom både for å stille krav til aktivitet og å kutte stønaden dersom kravet ikke følges opp i sosialtjenesteloven § 20. Disse medlemmer mener muligheten til å innføre sanksjoner mot mottakere av sosialhjelp som ikke deltar i aktivitet, bør brukes i langt større utstrekning enn i dag. Høyre mener det trengs en forsterket innsats rettet inn mot unge, og prioriterer innsatsen rettet mot unge sosialklienter som senere kan ende på uføretrygd.

Disse medlemmer viser til at Høyre vil ha en «snu-i-døra»-praksis på alle Nav-kontor i hele Norge. Dette innebærer blant annet følgende:

• 1. Et absolutt krav om aktivitetsplikt og oppmøteplikt for alle fra første dag og første møte med Nav.

• 2. En egen pott til å følge opp aktivitetsprosjekter i et større antall forsøkskommuner over hele landet. Høyre setter av 100 mill. kroner for å utvikle slike tiltak.

• 3. Skjerpede krav og kutt i ytelsene for brukere som ikke stiller opp på aktivitet. Nav har i dag anledning til å kutte i ytelsene, men gjør det for sjelden.

• 4. En gjennomgang av alle ytelser til unge på sosialhjelp, herunder individstønad og bostøtte til unge som bor hos sine foreldre eller foresatte, for å sikre at ordningene oppmuntrer til arbeid eller utdanning.

• 5. Langt mer bruk av tiltak med arbeidstrening i arbeidslivet særlig for unge Nav-brukere.

Språk

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det å mestre språket er avgjørende for en god integrering. Disse medlemmer ser at motivasjonen blant innvandrere til å lære seg norsk ofte er større enn det offentlige språkopplæringstilbudet. Derfor ønsker disse medlemmer å styrke norskopplæringen, samt å legge til rette for å godkjenne innvandrerelevers morsmål som 2. fremmedspråk.

Språkopplæring bør også bli en rettighet for arbeidsinnvandrere fra EØS-land, og arbeidsledighet bør ikke ekskludere en fra å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende innvandrere ytterligere kvalifikasjoner, og kan bidra til at de raskere kommer inn i arbeidslivet. Yrkesrettet språkopplæring for ledigmeldte arbeidsinnvandrere vil kunne bidra til at disse raskere kommer ut i arbeidslivet igjen.

Disse medlemmer viser til det viktige arbeidet som gjøres på dette feltet av en rekke frivillige organisasjoner som Røde Kors og Caritas. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av et godt samspill mellom det offentlige, privat sektor og frivilligheten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at det er en utfordring å nå målet om at nyankomne innvandrere raskest mulig skal bli økonomisk selvhjulpne. Flertallet viser til at introduksjonsprogrammet skal ivareta den grunnleggende kvalifiseringen av nyankomne innvandrere og skal preges av kontinuitet, god planlegging og informasjonsflyt. Kartlegging av kompetanse, individuelle kvalifiseringsplaner, tett oppfølging, heldagsbeskjeftigelse med mulighet for kombinasjon av norskopplæring og arbeidspraksis, og en økonomisk stønad knyttet til deltakelse i kvalifisering, er noen av de elementene som skal ivareta kontinuiteten og helheten i opplæringen.

Flertallet ser på arbeidsplassen som den beste arenaen for voksne for å tilegne seg kunnskap om norsk språk, kultur og samfunn, og vil understreke viktigheten av å få nyankomne raskt i arbeid.

Flertallet mener at det holdningsskapende arbeidet for å få arbeidsgivere til å ansette personer med innvandrerbakgrunn i ledige jobber, må styrkes og bli mer målrettet. Det må skapes flere incitamenter som gjør det formålstjenlig å delta aktivt i arbeidslivet, fremfor å gå ledig.

Videre peker flertallet på at det er viktig at myndighetene er tydelige på at alle, uansett bakgrunn, plikter å ta ansvar for eget liv og eget livsopphold gjennom arbeid, og at det tilrettelegges for at kommuner, næringsliv og Nav kan samarbeide om at deltakerne gjennomfører introduksjonsprogrammet på en tilfredsstillende måte.

Flertallet deler meldingens mål om at det er behov for gode løsninger som gir godkjenning av kvalifikasjoner fra opprinnelseslandet.