Det pekes i meldingen på at innvandring har bidratt
til at Norge har fått en mer mangfoldig befolkning. Meldingen handler
om muligheter og utfordringer som følger med å være et land og samfunn
med innvandring. Meldingen presenterer prinsipper og rammer for
framtidens politikk for mangfold og fellesskap, og gir en helhetlig
framstilling av regjeringens integreringspolitikk.
Det vises i meldingen til at alle innbyggere
i Norge har plikter og rettigheter. Alle skal ha muligheter til
å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv. Et rettferdig samfunn
med et trygt fellesskap forutsetter små sosiale og økonomiske forskjeller
og likestilling mellom kvinner og menn. Derfor er det viktigste
målet i regjeringens integreringspolitikk å sørge for at alle som bor
i Norge får brukt ressursene sine og tar del i fellesskapet.
Norge er en del av en stadig mer globalisert
verden. Mennesker i Norge handler og samhandler med resten av verden.
En av konsekvensene er at mennesker fra andre land kommer hit. De
har med seg sine kunnskaper og sin kompetanse, sitt språk, sin religion
og sine tradisjoner, sin musikk og sine fortellinger. Norge trenger
kompetanse og arbeidskraft. Norge følger opp sine internasjonale
forpliktelser og tar ansvar for å gi kvinner og menn på flukt et
nytt hjemland.
Det vises i meldingen til at innvandringen medfører
et mer mangfoldig samfunn, med langt flere muligheter, men også
flere konflikter. Å utnytte mulighetene og håndtere konflikter på
en klok måte er det demokratiske samfunnets lakmustest.
I Norge er levestandarden høyere og forskjellene i
levekår mindre enn i de fleste andre land. I meldingen pekes det
på at slik skal det fortsette. Norge skal ikke utvikle seg til et
samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår
og deltar i mindre grad i samfunnsfellesskapet enn resten av befolkningen.
Det vises i meldingen til at Norges største
ressurs er menneskene som bor her. Dette er utgangspunktet for integreringspolitikken
– at alle skal kunne benytte sine ressurser. Arbeid er nøkkelen til
deltakelse og økonomisk selvstendighet. Regjeringen vil derfor styrke
innsatsen for å få enda flere innvandrere, kvinner og menn i arbeid.
Deltakelse i arbeidslivet er sentralt for å
oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Enda flere kvinner med
innvandrerbakgrunn må komme i arbeid.
Økonomisk og sosial likhet, likeverd og toleranse
er sentrale verdier for regjeringen. Dette forutsetter et kontinuerlig
arbeid mot diskriminering.
Alle barn og unge i Norge skal ha gode oppvekstvilkår
og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse. Barna er framtida.
Regjeringen setter vern av barns rettigheter høyt. Innbyggere i
Norge som har bakgrunn fra og kjennskap til andre land og kulturer,
er en ressurs for samfunnet. Barn og unge med innvandrerbakgrunn
skal ikke møte flere barrierer enn andre barn og ungdom, verken
i samfunnet eller i sin egen familie. Alle barn og unge, jenter
og gutter, skal få likeverdig, tilpasset opplæring i barnehage og
skole slik at alle får muligheter til å delta på ulike samfunnsarenaer.
En god utdanningspolitikk er en god integreringspolitikk.
Å sikre at unge kan ta selvstendige valg, og
samtidig respektere foreldres ulike måter å oppdra barn på innenfor
rammen av norsk lov, er en utfordring for det mangfoldige samfunn
i årene som kommer.
I meldingen fremgår det at det i Norge lever mennesker
med bakgrunn fra over 200 land. Det bor innvandrere i alle landets
kommuner. Innvandrere og barna deres utgjør mer enn 13 prosent av
befolkningen. Mangfold er hverdagen i Norge i dag.
Menneskerettighetene og demokratiske prinsipper
utgjør fundamentet i den norske rettsstaten. Dette ligger fast,
også i et samfunn med en mer sammensatt og mangfoldig befolkning
enn tidligere. Den norske velferdsmodellen bygger på solidaritet
med dem som stiller svakere. Dette er en viktig verdi for regjeringen.
Slik skal det fortsatt være.
For å videreføre velferdsmodellen må de offentlige
velferdsordningene hele tiden utvikles i tråd med befolkingsendringer.
Alle innbyggere i Norge har samme grunnleggende
plikter og rettigheter. Alle skal respektere de samme lovene. Innenfor
disse rammene finnes det mange ulike måter å leve på. Det er ikke
hvilken gud du tror på, hvilken mat du spiser eller hvilke klær
du går med som definerer om du er norsk. Det norske fellesskapet
utgjøres av alle som bor i landet.
Regjeringen vil:
at innvandrere kvalifiserer
seg for deltakelse i det norske arbeidslivet
at innvandreres kompetanse benyttes bedre
at flere kvinner med innvandrerbakgrunn
kommer i arbeid
at innvandrere og barna deres får god utdanning som
er tilpasset deres behov
at alle barn har gode oppvekstvilkår og
muligheter til livsutfoldelse
at unge jenter og gutter kan ta selvstendige
valg om eget liv og framtid
at bosetting av flyktninger skjer raskere
at statsborgerpolitikken styrker tilhørigheten
til Norge
at rasisme og diskriminering bekjempes
at frivillig virksomhet er åpen og inkluderende
at velferdsstatens tjenester er tilpasset
behovene til en mangfoldig befolkning
Det vises i meldingen til at integrering er
en prosess som omfatter både de som bor her fra før, og de som flytter
til landet. Integreringspolitikken skal bidra til at alle har like
muligheter, rettigheter og plikter. Ingen skal bli diskriminert eller
stengt ute fordi de har innvandrerbakgrunn. Integreringspolitikken
skal legge til rette for at alle som bor i Norge, opplever å høre
til og tar del i det norske fellesskapet. Det er en forventning
om at alle skal bidra etter evne.
Innvandrere fører med seg verdiskapning og ressurser
til Norge. Flertallet av innvandrerne i Norge er i arbeid. De snakker
norsk og deltar på ulike samfunnsarenaer. Forskjellene i levekår mellom
innvandrere, samlet sett, og den øvrige befolkningen har blitt mindre
de siste ti–femten årene. Norskfødte barn med innvandrerforeldre deltar
for fullt i arbeid og utdanning og har levekår som ligger nær opp
til resten av befolkningen. Norge er dessuten et land der innbyggerne
opplever stor grad av trygghet og tillit.
Endringer i samfunnet og en mer mangfoldig befolkning
innebærer også utfordringer. Noen grupper innvandrere har høyere
arbeidsledighet enn andre, særlig kvinner fra noen land. Innvandrere
er oftere overkvalifisert for jobben de har. De får ikke brukt ressursene
sine godt nok. Elever med innvandrerbakgrunn har samlet sett dårligere
skoleresultater, selv om det er store variasjoner mellom ulike grupper.
Det er levekårsforskjeller på flere områder, som for eksempel helse.
Flere innvandrere opplever å bli diskriminert og utestengt.
Offentlige tjenester er viktige verktøy for
å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. Mesteparten av statsbudsjettet
brukes til tjenesteyting. Det er viktig at disse tjenestene er tilpasset
befolkningens behov.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har ansvar for å samordne og sikre en helhetlig integreringspolitikk.
Alle sektorer og myndigheter har et selvstendig ansvar for å iverksette
tiltak for å nå målene for integreringspolitikken.
I meldingen er det lagt vekt på å presentere
politikken på feltet, og tiltak for å adressere konkrete problemstillinger.
Det er ikke lagt vekt på å presentere detaljerte situasjonsbeskrivelser. Meldingen
bygger på et solid og bredt kunnskapsgrunnlag, analyser og vurderinger
fra flere utredninger. Utover dette baserer meldingen seg på statistikk
i første rekke fra Statistisk sentralbyrå, et stort utvalg av forskningsrapporter,
høringsmøter og innspill, samt noe bestilt materiale. Som et vedlegg
til meldingen er det tatt med en liste over relevant bakgrunns-
og referanselitteratur.
Følgende utredninger er nevnt som særlig sentrale
for meldingen:
NOU 2011:14 Bedre
integrering – Mål, strategier, tiltak
NOU 2011:7 Velferd og migrasjon – Den norske modellens
framtid
NOU 2010:7 Mangfold og mestring – Flerspråklige
barn, unge og voksne i opplæringssystemet
Kunnskap om migrasjon, som berører Norge nå og
i tiårene framover, og om innvandrere i Norge, er en forutsetning
for å kunne utforme en målrettet integreringspolitikk og for politikkutformingen
på en rekke andre samfunnsområder.
214 millioner mennesker, omtrent 3 prosent av verdens
befolkning, like mange kvinner som menn, er internasjonale migranter.
Om lag 40 prosent bor i utviklingsland i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Så langt tilbake historien er kjent, har folk
flyttet til og fra Norge. Først etter 1970 ble innvandringen større
enn utvandringen, trass i midlertidig innvandringsstopp med unntak
fra 1975. De påfølgende tiårene kom det innvandrere fra ulike deler
av verden, særlig økte innvandringen fra land i Asia, Afrika og
i noen grad Latin-Amerika.
EU-utvidelsen i 2004 og 2007 representerer et markant
skifte i innvandringen til Norge, både med hensyn til omfang og
sammensetning.
I 2011 ble det registrert 79 500 innvandringer
og 32 500 utvandringer, det vil si en nettoinnvandring på 47 000.
64 prosent av innvandringen besto av personer fra EU-land, flest
fra Polen, Sverige og Litauen.
I tillegg kom mange på kortidsopphold for å
arbeide. I fjerde kvartal 2011 var det 71 000 sysselsatte som oppholdt
seg her i mindre enn seks måneder og derfor ikke ble registrert
i Folkeregisteret. Tre fjerdedeler av disse kom fra nordiske land,
i første rekke Sverige, eller fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa,
i første rekke Polen.
Selv om tallene fortsatt er små, var det en
klar tendens til økt innvandring fra kriserammede land i Sør-Europa
i 2011 og i første halvår av 2012.
Migrasjonen fra nordiske og øvrige EØS-land
er i hovedsak arbeidsmigrasjon. Innvandring fra land utenfor EØS
er i hovedsak personer som får opphold på grunnlag av flukt eller
familietilknytning.
I hele perioden 1990–2011 var 37 prosent av
innvandringen fra land utenfor Norden familieinnvandring, 30 prosent
arbeidsinnvandring, 21 prosent på grunn av behov for beskyttelse
og 11 prosent gjennom utdanning og kulturutveksling. I 2011 var
imidlertid sammensetningen 49 prosent arbeid, 30 prosent familie,
10 prosent beskyttelse og 11 prosent utdanning mv.
Det er store forskjeller i innvandringsmønsteret til
Norge når det gjelder kjønn.
Kvinner dominerer innvandringen i perioden 1990–2011
fra land som Russland, Filippinene og Thailand, der hovedårsaken
til innvandring har vært familietilknytning, med henholdsvis 66, 82
og 85 prosent kvinner. Blant innvandrere fra for eksempel Irak,
Afghanistan (flyktninger) og Polen og Litauen (arbeidsinnvandrere)
har det i samme periode innvandret flest menn.
Familieinnvandringen fra EØS-landene har økt markert
de siste årene.
Det er stadig flere i Norge som inngår ekteskap med
en utlending som ikke er bosatt her. De siste ti årene har andelen
av alle menns ekteskapsinngåelser med en utenlandsk partner som
ikke var bosatt i Norge, ligget mellom 10 og 12 prosent.
I perioden 1990–2011 besto 57 prosent av familieinnvandringen
av familieetablering med en person i Norge som ikke selv hadde innvandrerbakgrunn.
Mange innvandrere i Norge finner en ektefelle som
i utgangspunktet ikke bor her. I enkelte innvandrergrupper er dette
mer vanlig enn i andre.
Antallet som kommer for å etablere seg med norskfødte
med innvandrerforeldre har vært lavt, rundt 200 årlig i perioden
1998–2008, til tross for at det blir stadig flere ugifte voksne
i denne kategorien. Et viktig moment er at personer i denne gruppen
er svært unge, det vil si at det foreløpig bare er mulig å si noe
om ekteskapsmønsteret blant det mindretallet som har giftet seg
tidlig (Kavli og Nadim 2009).
I 1970 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
om lag 60 000 personer, eller 1,5 prosent av befolkningen. Ved inngangen
til 2012 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
13,1 prosent av landets befolkning.
Mange innvandrere har relativt kort botid i Norge.
Europeiske innvandrere utgjør de fire største
innvandrergruppene, fra Polen, Sverige, Tyskland og Litauen. Deretter
kommer innvandrere fra Irak, Somalia og Pakistan.
Innvandringsgrunn har betydning for livet i Norge.
De som kommer i forbindelse med arbeid, er mer økonomisk selvhjulpne.
I tillegg til innvandrere bodde det også 108 000 norskfødte
med innvandrerforeldre i Norge ved inngangen til 2012.
Det bor innvandrere i alle norske kommuner, men
det bor klart flest i Oslo og i de mest sentrale kommunene i Akershus
og Buskerud. Mens etterspørsel i arbeidsmarkedet styrer hvor arbeidsinnvandrere
bosetter seg, styres bosettingen av flyktninger og deres familier
i første omgang gjennom avtalen mellom stat og kommunene om bosetting
av flyktninger. Deretter påvirkes også bosettingsmønster og flytting
av arbeidstilbud, utdanningsmuligheter, boligmarked, nettverk mv.,
slik det gjør for den øvrige befolkningen.
Det vises i meldingen til at Norge har høy befolkningsvekst
og at mye av veksten skyldes innvandring. Befolkningsveksten har
stor betydning for utformingen av politikk på de fleste samfunnsområder.
Selv om grunnleggende verdier og kjennetegn videreføres, vil veksten
kunne bidra til å forandre det norske samfunnet på ulike måter.
SSBs framskrivninger av folketallet baserer
seg på en rekke antakelser og forutsetninger. Slike framskrivinger
er usikre siden hovedfaktoren, innvandring, påvirkes av en rekke
ukjente faktorer.
I SSBs beregninger av innvandringen framover brukes
det en økonomisk modell til å lage tre alternative baner – høy,
lav og mellom. Mellomalternativ er brukt i meldingen. Det legger
til grunn at inntektsnivået i Norge i forhold til resten av verden
vil synke i takt med synkende petroleumsinntekter. Inntektsnivået
antas etter hvert å bli liggende 10 prosent over OECD-nivået. Da
vil innvandringen gå ned fra om lag 75 000 i 2011 til rundt 40 000
per år. Nettoinnvandringen vil på lang sikt kunne bli 10 000–15 000
personer årlig.
Ifølge mellomalternativet vil det bo rundt 1,3 millioner
innvandrere i Norge i 2050. Dette tilsvarer 20 prosent av befolkningen.
Dersom man legger sammen antallet innvandrere og norskfødte med
to innvandrerforeldre, vil disse gruppene utgjøre nærmere 30 prosent
av befolkningen i 2100.
I 2050 vil det, ifølge mellomalternativet, være 250 000
innvandrere fra land i Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New
Zealand (landgruppe 1), 300 000 fra EØS-land i Sentral- og Øst-Europa
(landgruppe 2) og 800 000 fra resten av verden (landgruppe 3). Disse
tre gruppene vil utgjøre nærmere 4, 5 og 12 prosent av den samlede
befolkningen i 2050. Fram mot 2100 vil tallet på innvandrere fra
landgruppe 1 holde seg ganske stabilt, antallet fra landgruppe 2
synke til 150 000, mens antallet fra landgruppe 3 vil øke til nærmere
900 000.
Veksten i antall innvandrere og deres barn forventes
å bli størst i østlige deler av Akershus, i Østfold-byer, i Drammensområdet
og i Sandnes. Andelen vil imidlertid fortsatt være høyest i Oslo.
Den forventede sterke befolkningsveksten, som særlig
skyldes høy innvandring, stiller krav til tilrettelegging og dimensjonering
på mange samfunnsområder og på ulike nivåer.
Det pekes i meldingen på at det ofte er behov
for å balansere hensynet til innvandringsregulering og god integrering
når politikken på de to hovedområdene av migrasjonsfeltet blir utformet.
Gjennom EØS-avtalen (og EFTA-konvensjonen) har
Norge gitt sin tilslutning til målet om økt mobilitet over landegrensene
i store deler av Europa. Det er hovedsakelig den generelle politikken
og samfunnsutviklingen, særlig utviklingen på arbeidsmarkedet, som
avgjør omfanget av migrasjon fra de aktuelle landene. Reguleringen
av slik migrasjon gjennom innvandringspolitikken er begrenset av
forpliktelsene som følger av EØS-avtalen og gjennom annet samarbeid
med EU.
Innreise og innvandring til Norge fra øvrige
land reguleres og kontrolleres i samsvar med utlendingsloven og
internasjonale forpliktelser.
I tråd med internasjonale forpliktelser og norsk lovgivning
innvilges det opphold og beskyttelse i Norge til mennesker på flukt.
Det er frivillig for asylsøkere å benytte seg
av mottakstilbudet de får. Tilbudet skal være nøkternt. Enkelte
kategorier, for eksempel enslige mindreårige asylsøkere, har særskilt
tilpassede tilbud. De tilbys norskopplæring. Søkere som har sannsynliggjort
sin identitet, kan dessuten få midlertidig tillatelse til å ta arbeid.
De som er innvilget opphold og venter på bosetting i en kommune,
skal kunne starte med aktiviteter med sikte på å delta i samfunnslivet.
De som har fått avslag, skal forberedes på retur, og det er etablert ordninger
med støtte til retur og reintegrering i hjemlandet.
I tillegg til ytre faktorer, blant annet internasjonale
konflikter og utviklingen i verdensøkonomien, vil norsk økonomi
og innretningen av innvandrings- og flyktningpolitikken ha betydning
for sammensetningen av innvandringen til Norge.
Sammenhengen mellom de ulike delene av politikken
på migrasjonsområdet kom klart til uttrykk i Norge da midlertidig
stopp i arbeidsinnvandringen, riktignok med flere unntak, ble innført
i 1975. En av hovedbegrunnelsene for «stoppen» var behovet for å
sikre innvandrere som allerede hadde kommet til landet, bedre forhold
når det gjaldt bolig, arbeid, opplæring osv. Etter hvert ble grunntanken
med «stoppen» videreutviklet og fikk status som en generell begrunnelse
for at innvandringen må reguleres, blant annet ut fra hensynet til
integreringsprosesser.
De siste ti årene har reglene for familieinnvandring
blitt endret med det uttalte siktemål å oppnå integreringspolitiske
mål. Virkningene av disse endringene i familieinnvandringsreglene evalueres,
særskilt følger Utlendingsdirektoratet (UDI) med på hvilke konsekvenser
regelendringene har fått for kvinner.
Krav om gjennomført pliktig norskopplæring for å
få permanent oppholdstillatelse, er et annet eksempel på en bevisst
bruk av utlendingsregelverket for å bidra til integrering og en
direkte kobling mellom de to politikkområdene.
En effektiv utlendingsforvaltning har betydning for
at nye innvandrere kan delta i samfunnet. Det er særlig viktig med
rask bosetting i kommunene av personer som har fått oppholdstillatelse.
Tiltak som iverksettes for å regulere innvandringen,
og måten disse omtales på av myndighetene og i media, kan få både
tilsiktede og utilsiktede virkninger. Myndighetenes oppgave er å
gjennomføre politikken effektivt og rettferdig og balansere de ulike
hensynene som skal ivaretas, både på innvandrings- og integreringsfeltet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Willy Pedersen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Hallgeir Grøntvedt, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bekkevold, viser til at regjeringen i Meld.
St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og
fellesskap, understreker at det viktigste målet i integreringspolitikken
er å sørge for at alle som bor i Norge, får brukt ressursene sine
og tar del i fellesskapet. Komiteen støtter dette.
En stadig mer globalisert verden har på relativt kort
tid medført endringer i sammensetningen av den norske befolkningen.
Pr. 1. januar 2012 hadde 13,1 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn
(innvandret selv eller født i Norge av innvandrerforeldre), mot
1,5 prosent i 1970. I dag bor det mennesker i Norge med bakgrunn
fra 219 land og selvstyrte regioner (jf. www.ssb.no). De største
gruppene kommer fra Polen, Sverige og de baltiske landene.
Det er ulike årsaker til at mennesker velger
å slå seg ned i Norge. Innvandrerne kan stort deles i fire hovedgrupper:
arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere, flyktninger/asylsøkere og
personer som kommer for å ta utdanning. Størrelsesforholdet mellom
disse gruppene har variert i perioden fra 1990 og fram til i dag.
Mens antallet som kommer for å ta utdanning, har vært relativt lavt
og utgjort den minste gruppa stort sett i hele perioden, vekslet
familieinnvandring og flukt på å være viktigste innvandringsgrunn
i de første ti årene av perioden. Arbeidsinnvandring overtok som
viktigste innvandringsgrunn fra 2005. Familieinnvandrere er nå nest
største gruppe, mens antallet og andelen som kommer som flyktninger/asylsøkere
er redusert og omtrent på nivå med dem som kommer for utdanning.
Disse to innvandringsgruppene er nå de klart minste.
Komiteen viser videre til at
det er store variasjoner i bakgrunn mellom og innen de ulike gruppene.
Noen har bodd i Norge lenge, andre er nyankomne, noen er født i
Norge, men de fleste har innvandret selv. De kommer fra ulike kontinenter
og med forskjellig kulturbakgrunn, noen har høy utdanning, andre
er analfabeter. Det er forskjeller mellom kjønn. Mens flertallet
av familieinnvandrerne er kvinner, er flertallet av arbeidsinnvandrerne
menn. Noen har rett og plikt til introduksjonsprogram med språk-
og samfunnsopplæring, andre har ikke. Så langt har 33 prosent av
innvandrerne søkt og fått innvilget norsk statsborgerskap.
Komiteen understreker at tross
alle forskjeller i bakgrunn, har innvandrerne én viktig ting til felles,
nemlig behovet for å bli godt integrert i det norske samfunnet,
med de rettigheter og plikter som gjelder for alle som velger å
bo her.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at mangfold
og fellesskap er viktig for den enkelte, men minst like viktig for
samfunnet som helhet.
Komiteen viser til
at de samfunnene som lykkes best med integrering og inkludering,
også vil lykkes best i økonomisk, sosial og politisk utvikling.
I en globalisert verden vil mangfold i språkkunnskaper og kulturelle
erfaringer øke våre muligheter til å hevde oss i konkurranse og samarbeid
internasjonalt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener en helhetlig
og godt koordinert integreringspolitikk, på tvers av ulike sektorer
og nivåer, slik regjeringen legger opp til i meldingen, derfor må være
en hovedoppgave i samfunnsbyggingen i årene framover.
Flertallet viser til at vi i
Norge lykkes bedre med integrering enn i mange andre land, men deler
samtidig regjeringens vurderinger av at en mer mangfoldig befolkning
også innebærer utfordringer – som høyere ledighet i noen innvandrergrupper,
vanskeligheter med å få brukt kompetanse fra hjemlandet, det at
en del kvinner med bakgrunn fra visse land står utenfor arbeids- og
samfunnsliv, at elever med innvandrerbakgrunn samlet sett har dårligere
skoleresultater, at barnefamilier med innvandrerbakgrunn er overrepresentert
blant dem som lever i fattigdom, at det fins negative helseforskjeller
mellom innvandrere og andre, samt at mange innvandrere opplever
å bli diskriminert og utestengt. Framveksten av ekstreme holdninger
i ulike deler av befolkningen er i tillegg et faresignal som må
tas på alvor.
Svaret på slike utfordringer må etter flertallets mening
være en forsterket innsats for mangfold og fellesskap, slik meldingen
legger opp til.
Komiteen viser til
at vårt samfunn gjennom århundrer har utviklet et tydelig fundament,
som bygger på demokrati, rettsstatens prinsipper, universelle menneskerettigheter,
ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Komiteen understreker at
dette fortsatt skal være fundamentet for den samfunnskontrakten
som regulerer innbyggernes rettigheter og plikter. Integreringspolitikken
skal forankres i disse verdiene. Integreringsprosessen blir dermed
et ansvar som omfatter alle, både dem som bor her fra før, og dem
som flytter hit. Et rettferdig samfunn forutsetter små sosiale og
økonomiske forskjeller og likestilling mellom menn og kvinner. Komiteen er
enig i at dette er viktige forutsetninger for en vellykket integrering,
der alle får brukt ressursene sine og tar del i fellesskapet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker viktigheten
av å fokusere på de mulighetene som følger av mangfold og fellesskap
og støtter i den forbindelse regjeringens forslag til hovedsatsingsområder:
kvalifisering til deltakelse, bedre utnyttelse av innvandrernes
kompetanse, økt satsing på kvinners mulighet til arbeid, tilpasset utdanning,
gode oppvekstforhold og like muligheter til livsutfoldelse, ungdommers
mulighet til å ta selvstendige valg, raskere bosetting av flyktninger,
en statsborgerpolitikk som styrker tilknytningen til Norge, bekjempelse
av rasisme og diskriminering, et åpent og inkluderende sivilsamfunn
og et velferdstilbud tilpasset behovene i en mangfoldig befolkning.
Flertallet viser til at det under
Stortingets høring av meldingen 15. januar 2013 , der 16 ulike organisasjoner
deltok, var bred tilslutning til hovedtrekkene i regjeringens forslag
til en helhetlig integreringspolitikk.
Flertallet mener verdier som
demokrati, ytringsfrihet og respekt for enkeltmennesket er grunnleggende
for et flerkulturelt Norge. Vellykket integrering bygger på gjensidighet
i plikter og rettigheter. Den avgjørende forutsetningen for en god
samfunnsutvikling er at innbyggerne er i stand til å ta ansvar for
egne liv. Hovedansvaret for dette ligger hos den enkelte, samtidig som
myndighetene må bidra til å gi nye borgere en sjanse til å bli en
del av det norske samfunnet.
Norge er et flerkulturelt land der innvandrere beriker
både samfunnet og arbeidslivet gjennom den erfaring, kunnskap og
arbeidsvilje de har, og de ideer de kan bidra med som følge av at
de har en annen kulturell bakgrunn. Samtidig byr det flerkulturelle
samfunnet på utfordringer som må løses for å kunne realisere hvert
enkelt menneskes muligheter. Flertallet mener grunnleggende
verdier som demokrati, ytringsfrihet og respekt for enkeltmennesket
må ligge til grunn også for et flerkulturelt Norge.
Flertallet vil understreke at
det norske fellesskapet bygger på noen felles, grunnleggende verdier,
og at disse verdisettene, toleranse og like rettigheter, er helt
sentrale. De som kommer til Norge har rett til å være seg selv,
men plikt til å delta og forholde seg til lover og regler. Norsk integreringspolitikk
er på mange måter vellykket. Svært mange med minoritetsbakgrunn
tar høyere utdannelse, og det store flertallet med minoritetsbakgrunn
er lovlydige og gode borgere. Kulturelt mangfold er et gode som
bidrar til positive impulser og verdier i det norske samfunnet.
Flertallet mener samtidig at
det er viktig å føre en politikk som tydeliggjør sammenhengen mellom
rett og plikt. Alle mennesker må få en sjanse til å lykkes, i et
mangfoldig samfunn der alle har samme muligheter og møtes med et
felles krav. Flertalletmener
hovedsporet i integreringspolitikken bør være språk, bolig, utdanning
og arbeid.
Flertallet mener mangfoldet innvandrere bringer
med seg er en berikelse for Norge, og mener det må være et overordnet
mål for integreringspolitikken at innvandrere som kommer til Norge
for å bli her, opplever seg respektert og som en del av fellesskapet
med de plikter og rettigheter som andre innbyggere i Norge har.
Flertallet mener det er viktig
at alle som ønsker å bo her slutter opp om noen grunnleggende felles
verdier. For flertallet er det viktig at alle, både
innfødte og innvandrede nordmenn, respekterer menneskerettighetene
og deler synet på viktigheten av demokrati, solidaritet, likestilling
og toleranse. Ingen skal utsettes for rasisme eller diskriminering
på grunn av etnisitet, kultur eller religion.
Flertallet mener integreringspolitikken
må sørge for at alle innvandrere og deres barn lærer seg å beherske
norsk, som er nøkkelen inn i det norske samfunnet, og at det legges
til rette for at alle første- og andregenerasjons nordmenn i størst
mulig grad deltar på alle samfunnsarenaer – det være seg innenfor
arbeid, utdanning, kultur, politikk, idrett eller frivillig arbeid.
Flertallet vil understreke det
viktige arbeidet frivillige organisasjoner gjør for å skape arenaer for
arbeid, samhold og læring.
Noen av høringsinstansene (Fellesorganisasjonen
(FO), arbeidsgiverorganisasjonen VIRKE og Utdanningsforbundet) ønsket
at det hadde vært flere konkrete tiltak i meldingen, både på stats-
og kommunenivå. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i den
forbindelse til meldingens kapittel 14 om økonomiske og administrative
forhold, der det fremgår at det i hvert kapittel redegjøres for konkrete
tiltak som regjeringen vil gjennomføre, og at gjennomføring av tiltakene
vil følge de ordinære prosessene i de ansvarlige sektordepartementene.
I tillegg fins en opplisting av tiltak med økonomiske konsekvenser
allerede i 2013.
Konkrete forslag fra høringsinstansene vil bli kommentert
under de ulike kapitlene.
Fagforbundet og stiftelsen bidra.no deltok ikke på
høring, men har sendt skriftlige innspill, som komiteen har fått
tilgang til.
Under høringen ble det også fremmet noen forslag
til endringer i regelverket for familieinnvandring. Dette
flertallet viser til at denne meldingen er avgrenset til
å gjelde integrering av dem som har fått opphold i Norge. Når det gjelder
endringer i regelverket for familieinnvandring, viser dette
flertallet til det arbeidet som nå pågår i regi av Justis-
og beredskapsdepartementet (se for eksempel http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/aktuelt/nyheter/2012/foreslar-a-endre-underholdskravet.html?id=
704268).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er liten grunn til å feire norsk integreringspolitikk, slik
regjeringen gjør i denne meldingen. Disse medlemmer mener det
største ansvaret for integrering ligger hos dem som har valgt å
flytte til Norge og bosette seg her. Selv om samfunnet skal ha en
tilretteleggerrolle, er det etter disse medlemmers oppfatning
viktig at man på et veldig tidlig stadium etter at man er blitt
innvilget oppholdstillatelse, gjør seg kjent med hvordan samfunnet
fungerer og hvordan man kan innordne seg et liberalt, demokratisk
samfunn.
Disse medlemmer vil vise til
at mange innvandrere som har flyttet til Norge er en ressurs for
samfunnet. Samtidig innebærer den store innvandringen mange utfordringer.
Dette gjelder ikke bare Norge, men alle europeiske land med en stor
innvandrerbefolkning. Disse medlemmer viser til at
sysselsettingsgraden blant innvandrere er klart lavere enn i den
øvrige befolkningen. I denne sammenheng er disse medlemmer spesielt
bekymret for at kvinner med bakgrunn fra visse asiatiske og afrikanske land
har en betydelig lavere tilknytning til arbeidslivet enn andre innvandrerkvinner,
noe som vanskeliggjør disse kvinnenes mulighet for å integrere sine
barn i det norske samfunnet. Disse medlemmer mener
at en mor som verken forstår språket i sitt nye hjemland eller kan
tolke samfunnets krav som hennes barn vil måtte forholde seg til,
stiller seg utenfor samfunnet. Disse medlemmer mener
et slikt utenforskap, enten det er selvvalgt eller ikke, er ødeleggende for
integreringen.
Disse medlemmer peker også på
at dårligere skoleresultater og manglende norskkunnskaper blant
skoleelever med innvandrerbakgrunn, spesielt i Østlandsregionen,
er urovekkende. At barn som er født og oppvokst i Norge, ikke er
i stand til å kommunisere med sine klassekamerater eller lærere,
mener disse medlemmer kan oppfattes som tegn på omsorgssvikt
og manglende integreringsvilje blant disse barnas foreldre.
Disse medlemmer viser til at
det i noen innvandringsmiljøer er et sterkt internt gruppepress,
som kan være en medvirkende årsak til at en del barn ikke tilegner
seg et tilfredsstillende ferdighetsnivå i norsk språk eller får
de nødvendige stimuli for å klare seg i det norske samfunnet. Disse
medlemmer mener likevel ikke dette er en tilstrekkelig begrunnelse
for ikke å gi sine barn gode nok forutsetninger for å bli integrert
i det norske samfunnet. Det påhviler et stort ansvar for personer
som har valgt å flytte til Norge å sørge for at deres barn skal
klare seg, noe som fordrer at foreldrene må være aktive deltakere
i sine barns oppvekst og tilpasning til sitt nye hjemland.
Disse medlemmer viser til at
sosial- og helseutfordringer i deler av innvandrerbefolkningen er
større enn for den øvrige befolkningen, og at dette legger ytterligere
beslag på knappe offentlige tjenester og koster samfunnet store
summer. Disse medlemmer mener det er særs urovekkende
at en stadig større andel barn som er i et eller annet tiltak i
regi av barnevernet, har innvandrerbakgrunn, samt at problematikken rundt
tvangsekteskap, kjønnslemlesting og annen voldsutøvelse knyttet
til fremmedartede oppfatninger om ære, ikke ser ut til å avta.
Disse medlemmer mener en verdimessig
assimilering er viktig for at innvandrere skal bli integrert i Norge. Disse
medlemmer mener ikke det er et mål at alle skal være like,
men at alle må slutte opp om et felles verdigrunnlag. Dette vil
dempe konflikter og øke det interne samholdet mellom det norske
samfunnets borgere, uavhengig av etnisitet eller opprinnelse. Alternativet
er et fragmentert samfunn med høyt konfliktnivå.
Disse medlemmer mener at en fellesnevner for
alle innbyggere i Norge godt kan oppsummeres i troskapsløftet som
nye statsborgere avgir på statsborgerseremonier: «Som norsk statsborger
lover jeg troskap til mitt land Norge og det norske samfunnet, og
jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respektere
landets lover». Denne aksepten av et sett av felles verdier, er,
i disse medlemmers øyne, verdimessig assimilering.
Dessverre ser man at det i noen innvandrermiljøer
har oppstått en politisk/religiøs fanatisme, basert på islamistisk
ideologi, som er uforenlig med det norske samfunnets verdier. Selv
om de meninger som uttrykkes fra slike miljøer skulle være innenfor
ytringsfrihetens rammer, er det ikke uten grunn at Politiets sikkerhetstjeneste
frykter at det er fra slike miljøer man kan vente eventuelle terroranslag
i fremtiden. Disse medlemmer mener alle samfunnsborgere
plikter å stå opp for demokratiet og de frihetsverdier vårt samfunn
er tuftet på. Dette vil, over tid, være det mest effektive våpenet
mot rekruttering til fanatiske, islamistiske miljøer.
Disse medlemmer mener at det
også er særs urovekkende at befolkningssammensetningen i de av landets
kommuner med høyest andel innvandrere, er i sterk endring. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng spesielt peke på at det
gjennom en del år har vært negativ innenlandsk netto tilflytting
til Oslo, og at tilflyttingen til Oslo er innvandringsdrevet. Det
er en stadig strøm av etniske nordmenn eller andre norskfødte som
flytter, spesielt fra de fem bydelene Alna, Stovner, Grorud, Bjerke
og Søndre Nordstrand. Der vil innvandrerbefolkningen innen kort
tid være i flertall.
En slik fraflytting er i disse medlemmers øyne
en tydelig indikasjon på at man ikke lykkes særlig mye bedre med
integreringen i Norge enn det man har gjort i mange andre land.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig å fortsette å føre en streng og rettferdig innvandringspolitikk.
Mennesker med rett til opphold i henhold til norsk lov, skal få
opphold. Samtidig må vi føre en mer aktiv returpolitikk, hvor personer
som ikke fyller vilkårene for opphold skal sendes raskt ut av landet.
Kulturell variasjon gir utfordringer, men er
også en styrke. Innvandring er en kilde til mangfold og muligheter.
Nøkkelen til den gode integreringen er språk og arbeid. Gjennom
arbeid lærer man seg språket, får kontakt med mennesker og en helhetlig
forståelse av hvordan samfunnet fungerer. Kommunalminister Erna
Solberg løftet under Bondevik II-regjeringen integreringspolitikken
som et særskilt viktig område. Rett og plikt til norskopplæring
ble innført, og introduksjonsordningen opprettet. Vi må fortsette
å styrke innvandreres mulighet til å lykkes nettopp gjennom nøkkelfaktorene
språk og arbeid.
Disse medlemmer mener at det
i mange deler av det norske samfunn ligger likhet som premiss for
deltakelse. Disse medlemmer har et positivt standpunkt
til mangfold, og er for individuell valgfrihet og ansvar, holdninger
som utfordrer tradisjoner i norsk politikk og samfunnsdebatt. Det
gjelder særlig forholdet til likhet. Disse medlemmer mener
det er viktig med like muligheter for alle. Likhetsidealet trekkes
imidlertid ofte langt over i andre debatter, uten at det går klart
frem at man har likhet som premiss for diskusjonen. Mange innvandrere
blir møtt med en forventning i flertallsbefolkningen om at de bør
bli «like» i betydningen «å bli maken som». Disse medlemmer mener
at det å ha ulik bakgrunn også fører med seg en rekke positive tilskudd
til det norske samfunnet.
Disse medlemmer viser til at
utviklingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig i stor grad
har vært sammenfallende med oppbyggingen av velferdsstaten. Likhetsideologien
som grunnlag for velferdsstaten er grunnleggende for å forstå hvordan
politikk og politisk tenkning har utviklet seg i Norge. Målet har
vært å fjerne de såkalte urettferdige forskjeller. Disse
medlemmer mener at det fortsatt bør være et mål å sikre
borgerne størst mulig grad av like muligheter, uavhengig av bakgrunn,
og de samme sivile og politiske rettigheter og plikter.
Disse medlemmer mener at man
innbakt i velferdsstatens likhetstenkning finner ideen om at alle
borgere i bunn og grunn er like, har de samme ønsker og behov, og
som hovedregel kan behandles likt. Velferdsordningene skulle opprinnelig
dekke grunnleggende behov og sikre innbyggerne mot utfordringer
som f.eks. fattigdom. Dagens velferdspolitikk er i større grad innrettet
mot å bistå innbyggerne i å sikre seg goder langt utover dette.
Dette, sett i lys av befolkningssammensetningen og aldersutviklingen,
skaper noen utfordringer som det settes søkelys på i Brochmann-utvalgets
rapport «Velferd og Migrasjon» NOU 2011:7.
Integreringspolitikken for innvandrere har oppstått
i forlengelsen av velferdspolitikken, og kan sies å bygge på tilsvarende
forutsetninger og mål. Disse medlemmer mener utfordringene som
pekes på, og løsningene som skisseres, i nettopp Brochmann-utvalgets
utredning, burde vært fulgt bedre opp i denne stortingsmeldingen. Regjeringens
opplegg for integrering baserer seg i denne meldingen i stor grad
på å utvikle rettigheter og innhente mer informasjon, uten at det følges
opp i form av tiltak. Disse medlemmer vil derfor
under hvert enkelt kapittel omtale flere forslag til tiltak for
å styrke integreringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener arbeidet som gjøres på de
frivillige arenaene burde vært løftet høyere i meldingen og at viktigheten
av deres arbeid burde vært vektlagt sterkere.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti ved flere anledninger,
senest ved behandlingen av statsbudsjettet for 2013, har styrket
vilkårene til de frivillige organisasjonene.
Det pekes i meldingen på at innvandring til Norge
er en ressurs. Både byene og distriktene får viktig arbeidskraft
og kompetanse. Mer enn 300 000 innvandrere er i jobb, og de utgjør
over 12 prosent av alle sysselsatte. I perioden 2005 til 2011 sto
innvandrere for 56 prosent av sysselsettingsveksten i Norge.
Samtidig pekes det i meldingen på at innvandring
også medfører utfordringer. Disse må håndteres, både på nasjonalt
og lokalt nivå, for å kunne dra nytte av innvandreres ressurser.
Det er store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper når det
gjelder arbeidsdeltakelse.
Regjeringens visjon er å tette sysselsettingsgapet som
eksisterer mellom innvandrere og befolkningen for øvrig. Ambisjonsnivået
for sysselsetting blant innvandrere skal derfor være høyt, for menn
og for kvinner.
Regjeringens arbeid for økt sysselsetting blant innvandrere
bygger på to hovedpilarer: For det første skal den grunnleggende
kvalifiseringen for nyankomne innvandrere styrkes. Regjeringen vil
gjøre en ekstra innsats for at innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet
kommer i arbeid. Kvinner er en særlig målgruppe.
For det andre går det fram av meldingen at innvandreres
kompetanse skal bli brukt bedre. Det innebærer en mer helhetlig
innsats for å øke rekrutteringen av innvandrere til arbeidslivet,
tilrettelegging for at innvandrere etablerer bedrifter, og bedre
godkjenningsordninger for kompetanse fra utlandet. Det betyr også
innsats for å rydde unna hindringer som diskriminering, dårlige
arbeidsforhold og sosial dumping.
Det pekes i meldingen på at arbeid til alle
er et hovedmål for regjeringen. For den enkelte er arbeid en kilde
til inntekt, selvrespekt og selvrealisering. Høy sysselsetting er
samtidig en forutsetning for å sikre en bærekraftig velferdsstat,
redusere sosiale forskjeller, forebygge fattigdom og oppnå kjønnslikestilling.
Kvinner fra enkelte land, i første rekke Irak, Afghanistan, Pakistan
og Somalia er en prioritert gruppe.
NOU 2011:14 Bedre integrering foreslår en særskilt
innsats over en periode for å tette sysselsettingsgapet mellom innvandrere
og den øvrige befolkningen.
Store forskjeller i sysselsettingsnivå mellom ulike
grupper kan bidra til en utvikling i retning av et samfunn der det
i økende grad er sammenfall mellom dårlige levekår og innvandrerbakgrunn.
Regjeringen ønsker ikke en slik samfunnsutvikling.
Regjeringen legger til rette for høy sysselsetting gjennom
den generelle økonomiske politikken og gjennom et bredt sett av
virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken. Integreringspolitikken skal
utfylle denne strategien.
Utforming av ordninger og tiltak i integreringspolitikken
skal ta hensyn til det overordnede målet om høy sysselsetting.
Regjeringen legger til grunn at det skal være
en felles arbeidsmarkedspolitikk og felles virkemiddelmeny som gjelder
alle i Norge. Det er imidlertid særskilte utfordringer blant enkelte innvandrere,
for eksempel de med lav utdanning og kort botid, som har problemer
med å få eller beholde fotfeste i arbeidslivet. Dette krever målrettede
tiltak innenfor arbeidsmarkedspolitikken.
Arbeidsinnvandringen til Norge styres i stor grad
av etterspørselen etter arbeidskraft i norsk økonomi. Stabil høy
sysselsetting for arbeidsinnvandrere som blir boende, er et mål.
Systematisk informasjon om rettigheter og plikter ved arbeid og
opphold, samt innsats mot sosial dumping, er viktige tiltak.
Flyktninger og familieinnvandrere har bare unntaksvis
tilbud om arbeid når de kommer til landet. Mange har imidlertid
både utdanning og arbeidserfaring som Norge bør nyttiggjøre seg. Flere
kommer også i arbeid kort tid etter bosetting. Likevel har flere
flyktninger og familieinnvandrere behov for å styrke eller tilpasse
sin kompetanse i tråd med etterspørselen på det norske arbeidsmarkedet
for å få varig arbeid. Disse innvandrerne er derfor hovedmålgruppen
for tiltak som skal bidra til kvalifisering og sysselsetting.
Det pekes i meldingen på at den grunnleggende kvalifiseringen
skal bidra til å øke de nyankomnes kunnskaper slik at de kan delta
i samfunnet og ta arbeid eller utdanning.
Det pekes i meldingen på at en særlig utfordring for
dagens kvalifiseringstilbud for nyankomne voksne innvandrere er
at en relativ stor andel blant dem, særlig blant de som kommer som
flyktninger, har svært lite utdanning og mangler grunnleggende ferdigheter.
Svake grunnleggende ferdigheter fører til vanskeligheter med å nyttiggjøre
seg arbeids- og velferdsetatens ordinære tiltak.
Dette stiller krav til at kvalifiseringstiltak
utformes og iverksettes slik at de klarer å dekke denne gruppens
særlige behov. Det er et mål å sikre at alle kan lese og skrive
norsk.
Den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge innebærer
at også de laveste lønningene er relativt høye. Arbeidsgivere, som
vurderer ansettelser som kostbare, kan på bakgrunn av dette være mindre
risikovillige ved ansettelser. Personer med mangelfulle kvalifikasjoner
kan derfor få problemer med å få stabilt fotfeste i arbeidslivet. Kvalifisering
og utdanning av innvandrere som trenger det, er derfor av stor betydning
for å øke sysselsettingen.
Utviklingen i arbeidslivet fører til at fullført
opplæring på videregående skoles nivå i mange yrker anses som et
minimum. For mange innvandrere med liten skolegang er derfor voksenopplæring
i form av grunnskole og videregående opplæring, i tillegg til ordinær
norskopplæring, en nødvendig inngangsbillett til arbeidslivet og avgjørende
for å få en stabil tilknytning til arbeidslivet. Det er også viktig
fordi foreldre blir bedre i stand til å støtte opp om barnas skolearbeid, noe
som igjen kan bidra til sosial mobilitet og forhindre at klasseskiller
går i arv.
Det vises i meldingen til at det er en åpenbar sammenheng
mellom norskkunnskaper og tilknytning til arbeidslivet.
Norskkunnskaper er viktig også for deltakelse
på andre samfunnsområder. For å følge opp barns skolegang, for å
delta i fritidsaktiviteter og for å kunne forstå og påvirke det
samfunnet man bor i, er norskkunnskaper vesentlig.
Opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne
innvandrere er derfor et sentralt kvalifiseringstiltak. Opplæringen
reguleres av introduksjonsloven. Det er et mål at alle i målgruppen
for norskopplæring etter fem år i Norge skal kunne ha lært seg godt
nok norsk til å klare seg i yrkes- og samfunnslivet.
Gjennom introduksjonsloven er en viktig del
av kommunenes integreringsarbeid blitt lovregulert. Det legges vekt
på å stimulere kommunene til å fremme effektivitet, elevgjennomstrømning og
resultater i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Mer enn dobbelt
så mange personer gikk opp til og besto avsluttende prøve i 2011
enn i 2007, og en stor andel gjennomfører den pliktige opplæringen.
Offentlige utvalg og evalueringer av opplæring i norsk og samfunnskunnskap
har imidlertid vist at det er en rekke utfordringer i opplæringen.
På denne bakgrunn har regjeringen innført tiltak for
å bedre kommunenes implementering av opplæringen. I 2013 innfører
regjeringen en ny tilskuddsordning med utviklingsmidler til kommunene.
Målet er å øke kvaliteten og bedre resultatene i kommunenes integreringsarbeid.
I 2012 ble det innført statlig tilsyn og plikt til kommunal internkontroll
med kommunenes plikter etter introduksjonsloven, herunder opplæring
i norsk og samfunnskunnskap.
Som et ledd i å utvikle og forbedre opplæringen, er
en revidert læreplan tatt i bruk i opplæringen høsten 2012, og det
er vedtatt å innføre obligatoriske prøver.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
kommunene tilpasser opplæringen i norsk og samfunnskunnskap bedre
til deltakernes utdanningsnivå. Regjeringen vil bedre opplæringen
i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere som har liten
eller ingen utdanning når de kommer til Norge. Vox sin satsing på
metodeutprøving for alfabetisering fortsetter. For å lykkes i å
samordne opplæringen bedre, er det satt i gang et arbeid der læreplanene
for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og læreplan i norsk
for grunnopplæring blir gjennomgått, og tiltak for å fjerne eventuelle
hindre og bedre samordningen skal vurderes. Arbeidet ferdigstilles
i 2013. Regjeringen vil også sette i gang en utredning av kommunenes
arbeid med å kombinere introduksjonsprogram med grunnskole og videregående
opplæring for voksne.
Flere offentlige utvalg har pekt på behovet
for kompetanseutvikling av lærere som underviser voksne innvandrere.
Satsingen på etter- og videreutdanning for lærere i voksenopplæringen fortsetter,
og regjeringen vil sette i verk et kompetanseløft på det flerkulturelle
området som også omfatter voksenopplæringen.
Vox arbeider videre med å utvikle læremidler
for opplæringen. Vox har utviklet et nettbasert læremiddel for samfunnskunnskap,
www.samfunnskunnskap.no, som er tilgjengelig for alle. En del nettbaserte
opplæringstilbud i norsk finnes allerede, og det arbeides med å
videreutvikle eksisterende opplæringsprogrammer. Nettbaserte læremidler
gir den fleksibiliteten mange voksne trenger.
Ettersom retten og plikten til opplæring er
utvidet fra 300 til 600 timer, blir det viktigere enn før å komme
tidlig i gang med opplæringen for at den enkelte skal få oppfylt
sin plikt innen tre år. Regjeringen vil derfor utrede om introduksjonsloven
skal endres slik at det er kommunene som tar initiativ til å sette
i gang opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
I dag fritas man fra opplæring både i norsk
og i samfunnskunnskap dersom man kan dokumentere kunnskaper i norsk
eller samisk. Regjeringen vil utrede om introduksjonsloven skal endres
slik at man må dokumentere kunnskaper om samfunnet, for å få fritak
fra opplæring i samfunnskunnskap.
Introduksjonsprogrammet reguleres av introduksjonsloven
og skal tilby kvalifisering på full tid i inntil to år, eller tre
år når særlige grunner taler for det. Kvalifiseringen skal inneholde
opplæring i norsk og samfunnskunnskap og tiltak som forbereder for
arbeid eller utdanning. Introduksjonsordningen forutsetter en målrettet
og samordnet innsats, og programmet skal tilpasses den enkelte ut
fra forutsetninger, kvalifiseringsbehov og målsettinger.
Som hovedregel har kun de som er bosatt etter avtale
mellom utlendingsmyndighetene og en kommune, rett på introduksjonsprogram. Regjeringen
foreslår å utrede rett til introduksjonsprogram for flyktninger
som selv finner bolig og/eller arbeid i en kommune.
Det vises i meldingen til at introduksjonsprogrammet
har vist seg som en velegnet metode for å bidra til overgang til
arbeid eller utdanning for nyankomne innvandrere, men med potensial
for forbedringer.
Tall fra SSB viser at i løpet av 2011 deltok
om lag 12 800 personer i introduksjonsordningen. Det har vært en
økning i antall deltakere de siste årene.
Introduksjonsprogrammet skal bidra til rask overgang
til arbeid eller utdanning, og tall fra SSB viser at 55 prosent
av dem som gikk ut av introduksjonsordningen i 2009, var i arbeid
eller utdanning i november 2010. Det har vært en nedgang i overgang
til arbeid og utdanning de siste årene. Rapporteringer fra kommunene
kan imidlertid tyde på at den nedadgående trenden er i ferd med
å snu.
Det kan se ut som kvinner og menn har ulikt
utbytte av introduksjonsprogrammet. Av dem som gikk ut av ordningen
i 2009, var 46 prosent av kvinnene og 66 prosent av mennene i arbeid
eller ordinær utdanning i november 2010. Når en over tid følger
gruppene som har gått ut av introduksjonsprogrammet, viser det seg
at stadig flere av kvinnene har kommet i arbeid eller utdanning med
tiden.
Flere offentlige utvalg og evalueringer har
pekt på at det er potensial for å forbedre gjennomføringen av ordningen
i kommunene. Særlig må den individuelle tilretteleggingen og programinnholdet
forbedres.
Videre varierer resultatene mellom ulike kommuner.
Studier viser dessuten at kvinner med lite utdanning
og store omsorgsoppgaver, i praksis ofte får et tilbud som har lavere
intensitet, er mindre arbeidsrettet og mindre individuelt tilpasset
enn andre deltakere. Studier viser at en del deltakere går fra introduksjonsprogrammet
og over i kvalifiseringsprogrammet uten at det bygges videre på
arbeidet som er gjort i introduksjonsprogrammet (Djuve og Kavli
mfl. 2011).
Som i norskopplæringen er det en særlig utfordring
å tilpasse kvalifiseringen til personer med lav eller ingen utdanning.
Det pekes i meldingen på at målet om at flest mulig
innvandrere skal i arbeid, tilsier et høyt ambisjonsnivå for introduksjonsordningen. Regjeringen
har som mål at flere enn i dag skal fullføre introduksjonsprogrammet,
og at andelen som går over i arbeid eller utdanning etter endt program,
skal øke. På sikt er det ønskelig at deltakere i introduksjonsprogram
skal få den grunnleggende kvalifisering de trenger innenfor rammene
av programmet. Det er spesielt viktig å tilpasse kvalifiseringsløp
for personer med lav utdanning. Dette gjelder særlig kvinner. Lokale myndigheter
bør derfor tilrettelegge for mer bruk av grunnskole og videregående
opplæring som del av introduksjonsprogrammet. Dette forutsetter
god samordning mellom ansvarlige myndigheter og fleksibilitet i
organiseringen av grunnskole og videregående opplæring for voksne.
Kommunene bør i større grad ta i bruk muligheten til å forlenge
programmet med inntil ett år der den enkeltes individuelle kvalifiseringsbehov
tilsier det.
For å oppnå økt bruk av grunnskole og videregående
opplæring i introduksjonsprogram, vil regjeringen utrede hvordan
introduksjonsprogram og grunnskole og videregående opplæring kan
samordnes bedre. Det skal utarbeides veiledere for kommunenes arbeid,
og det skal samles erfaringer og vises ulike alternative kvalifiseringsløp
som er mulige innenfor introduksjonslovens rammer. Det skal utvikles
veiledere for ulike grupper av deltakere. Vurdering av overganger
mellom introduksjonsprogram og kvalifiseringsprogram for å oppnå
helhet og kontinuitet i tjenestetilbudet, skal også inngå som en
del av utredningen.
Samarbeidet mellom ulike aktører om introduksjonsordningen
skal bedres, herunder arbeids- og velferdsetaten, arbeidsgivere,
lokalt næringsliv og frivillige organisasjoner. Videre vil økt interkommunalt
samarbeid kunne bidra til økt kvalitet i introduksjonsprogrammet.
Flere kvinner enn menn avbryter introduksjonsprogrammet.
At fedre deltar mer i omsorgen for barn kan bidra til mer likestilt
foreldreskap og at flere mødre fullfører introduksjonsprogram og går
over til arbeid eller utdanning. Regjeringen innfører derfor en
tydeligere tredeling av omsorgspermisjonen, på samme måte som endringen
i folketrygdloven som nylig er vedtatt. Fars omsorgspermisjon vil
utvides fra 10 til 12 uker.
Regjeringen vil utrede om introduksjonsloven skal
endres slik at deltakere får rett til permisjon fra introduksjonsprogram
ved overgang til arbeid, for at det skal være lettere å forsøke
seg i arbeidslivet.
Arbeids- og velferdsetaten har et spekter av
arbeidsrettede tiltak som blant annet omfatter avklaring, opplæring,
lønnstilskudd, arbeidspraksis og tiltak i arbeidsmarkedsbedrift.
Alle typer tiltak kan brukes av innvandrere
på linje med den øvrige befolkningen. Innvandrere prioriteres for
deltakelse i arbeidsmarkedstiltak og har derfor en høyere andel
på tiltak enn den andelen de utgjør av de registrerte ledige. Overrepresentasjonen
kan også skyldes at innvandrere har mer omfattende problemer med
å komme i arbeid.
I mai 2012 utgjorde innvandrere om lag en tredjedel
av samlet antall registrerte ledige. På samme tid utgjorde de 43
prosent av deltakerne i ordinære arbeidsmarkedstiltak. Omtrent 65 prosent
av innvandrerne i tiltak hadde bakgrunn fra land i Afrika eller
Asia.
Evalueringer av arbeidsmarkedstiltakenes effekt på
innvandreres overgang til arbeid viser en positiv, men moderat effekt
(Røed og Raaum 2005, Kvinge og Djuve 2006).
Arbeidsmarkedsmyndighetene skal samarbeide med
integreringsmyndighetene og kommunene om gjennomføringen av integreringspolitikken. Evalueringer
har pekt på at det er utfordringer knyttet spesielt til samarbeidet
mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene når det gjelder deltakere
i introduksjonsprogrammet (Djuve og Kavli mfl. 2011, Djuve og Tronstad
2011). Regjeringen vil derfor gjennomgå samarbeidet mellom arbeids-
og velferdsetaten og kommunene. Se nærmere omtale i meldingen.
Regjeringen mener et godt tilbud til kvinner
som står utenfor arbeidsmarkedet er særlig viktig for å bidra til
økt sysselsetting og bedre levekår. Derfor innfører regjeringen
Jobbsjansen som en permanent ordning fra sommeren 2013.
Jobbsjansen retter seg i særlig grad mot hjemmeværende
kvinner som ikke deltar i opplæring eller kvalifisering, og som
ikke får sosialhjelp. Programmet kan også rette seg mot andre grupper.
Jobbsjansen skal gjennom individuelt tilpassede programmer
gi bedre ferdigheter i norsk, bedre innsikt i norsk samfunnsliv
samt styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet. Kvalifiseringen
forutsetter en koordinert og tverrfaglig innsats i kommunene. Deltakerne
vil følges tett opp av faste kontaktpersoner, og det skal tilbys veiledning
og kvalifiserende tiltak med sikte på arbeid eller utdanning.
Regjeringen vil bygge på erfaringene fra forsøksordningen
Ny sjanse i utviklingen av Jobbsjansen, og Ny sjanse blir fra sommeren
2013 en del av Jobbsjansen. Kvinner har hele tiden vært en hovedmålgruppe,
og de siste årene har særlig kvinner som ikke mottar noen ytelse
fra det offentlige blitt rekruttert. Ungdom i alderen 18 til 25
år som mottar sosialhjelp er også i målgruppen. Rapporteringer viser
at i perioden fra 2005 til 2009 gikk totalt 43 prosent av deltakerne
ut i arbeid eller utdanning. Av de 222 deltakerne som gikk ut av
Ny sjanse i 2011, gikk 39 prosent over til arbeid eller utdanning.
En undersøkelse av i hvilken grad deltakere
i perioden 2005–2009 kom over i varig arbeid, viser at Ny sjanse
har positiv effekt på arbeidsmarkedstilknytningen (Ekeland 2012).
En nylig gjennomført samfunnsøkonomisk analyse framstiller Ny sjanse
som samfunnsøkonomisk lønnsomt (Proba samfunnsanalyse 2012).
Mange innvandrere som bosetter seg i Norge, har
kompetanse, utdanning og arbeidserfaring fra opprinnelseslandet.
I tillegg er det mange som tar utdanning eller tilleggsutdanning
og får arbeidserfaring i Norge. Møtet mellom mennesker med ulik
bakgrunn og livserfaring på arbeidsplassen gir større muligheter
for at det utvikler seg nye tanker, ideer og skaperkraft. Mangfold
i det norske arbeidslivet vil kunne styrke Norges konkurranseevne
i en globalisert verden.
Gevinstene ved innvandring er avhengig av hvorvidt
arbeidslivet, myndighetene og samfunnet for øvrig legger til rette
for at innvandrere får brukt sin kompetanse og arbeidskraft. Dette
vil kunne bidra positivt til den framtidige bærekraften til velferdsstaten.
Gevinstene ved økt mangfold forutsetter et arbeidsliv
(bedrifter og fagforeninger i tillegg til myndighetene) som vet
å verdsette personer med ulik kompetanse og bakgrunn.
Norge har et forbedringspotensial når det gjelder bruk
av innvandreres kompetanse. Dette gjelder særlig for innvandrere
fra land i Asia og Afrika.
Regjeringen ser et behov for en mer helhetlig innsats
og vil derfor legge fram en handlingsplan for bedre bruk av innvandreres
kompetanse i 2013. Tiltakene i denne handlingsplanen vil komme i
tillegg til arbeidet mot diskriminering.
Godkjenningsordningene for utenlandsk utdanning
skal sikre at personer med utenlandsk utdanning har den nødvendige
kompetansen som kreves i Norge for yrket de skal virke i, eller
for å kunne studere videre. Godkjenningsordningene er av stor betydning
for blant annet å sikre at hensyn til sikkerhet, liv og helse ivaretas.
Ønsket om raskere overgang til arbeid for innvandrere skal derfor
ikke komme foran hensynet til hva som er hovedformålet med godkjenningsordningene.
Det er viktig at Norge har et godt og effektivt system for kartlegging,
registrering og godkjenning av medbrakt utdanning, slik at innvandrere
raskt kan få mulighet til å finne arbeid hvor de får brukt sin kompetanse.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å effektivisere
og forbedre ordningene for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning.
Kunnskapsdepartementet har iverksatt et prosjekt for generell godkjenning
av høyere utdanning for innvandrere som ikke kan dokumentere sin
kompetanse, uansett om formålet er å studere videre, eller som utgangspunkt
for å søke arbeid i henhold til sine kvalifikasjoner. Nasjonalt
organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har ansvar for og samordner
prosjektet.
Søknader om generell godkjenning av utenlandsk
høyere utdanning har hatt en meget sterk vekst de senere år. Blant
annet for å følge opp dette har regjeringen foreslått en økning
i de alminnelige bevilgninger til NOKUT i statsbudsjettet for 2013,
jf. Prop. 1 S (2012–2013) for Kunnskapsdepartementet.
I den foreslåtte handlingsplanen for bedre bruk av
innvandreres kompetanse vil regjeringen vurdere tiltak med sikte
på forbedring og effektivisering av ulike typer godkjenningsordninger
for medbrakt kompetanse.
Fylkeskommunene godkjenner i dag kun utdanninger
som tilsvarer fagbrev, som i Norge tas ved en videregående skole.
For mer avanserte yrkesfaglige utdanninger på fagskolenivå finnes det
per i dag ingen godkjenningsordning for utenlandske utdanninger.
Regjeringen vil vurdere en hjemmel om godkjenning
av utenlandsk fagskoleutdanning i forbindelse med en revisjon av
fagskoleloven som etter planen skal legges fram i 2012.
Godkjenningsordningene for lovregulerte yrker skal
sikre at personell som autoriseres har nødvendig kompetanse for
yrket de skal virke i.
Kartleggingen av godkjenningsordninger for lovregulerte
yrker fra 2009 identifiserte flere utilsiktede virkninger av disse
ordningene for at innvandrere kommer i arbeid. Se meldingen for nærmere
omtale.
Det generelle inntrykket fra kartleggingen er
at godkjenningsordningene for lovregulerte yrker preges av en stor
grad av delegering og spesialisering. Kartleggingen finner også
til dels store forskjeller i rutinene på registrering og statistikkføring
av søknader hos de forskjellige godkjenningsinstansene.
Regjeringen vil på denne bakgrunn etablere et samarbeidsforum
som de enkelte godkjenningsinstansene for lovregulerte yrker kan
benytte for erfaringsutveksling, blant annet når det gjelder rutiner
for registrering og statistikkføring av søknader.
Videre vil det bli satt i gang et arbeid for
å utvikle en samlet statistikk over innvandrere i godkjenningsprosessen
for lovregulerte yrker, for å kunne oppdage og redusere eventuelle
utilsiktede hindringer i godkjenningsordningene som kan forsinke
en rask overgang til arbeidsmarkedet.
Kunnskap om innvandreres utdanning har stor betydning
for å utforme treffsikre opplærings- og arbeidsmarkedstiltak og
for integreringstiltak på andre relevante samfunnsområder.
Regjeringen legger opp til at en ordning som sikrer
bedre registrering av utdanningsopplysninger, skal komme på plass
i løpet av 2012.
Diskriminering gjør det norske samfunn til et dårligere
samfunn. Arbeidslivet går glipp av kompetanse og arbeidskraft. Arbeid
bidrar til sterke individer, trygge familier og til et velfungerende
samfunn. Det er gjennom arbeid at også innvandrere finner sin plass
i samfunnet.
En forskningsrapport av Midtbøen og Rogstad fra
2012 viser at det forekommer diskriminering i arbeidslivet. I undersøkelsen
kommer det blant annet fram at det er mer diskriminering i privat enn
i offentlig sektor. Regjeringen vil styrke arbeidet med å bekjempe
rasisme og diskriminering i arbeidslivet gjennom lov og som normgiver i
samfunnet. Kapittel 9 i meldingen redegjør nærmere for regjeringens
arbeid og tiltak på området.
En bevisst rekrutteringspolitikk er et ledd
i arbeidet mot diskriminering.
Staten legger stor vekt på å ha en personal-
og rekrutteringspolitikk preget av inkludering og mangfold.
Det pekes i meldingen på at det er et mål i
seg selv at staten skal speile mangfoldet i befolkningen. Mangfold,
likestilling og redusert diskriminering er nyttig og i virksomhetenes
egen interesse. Like viktig er det at statlige virksomheter skal
gå foran når det gjelder å unngå diskriminering av den enkelte jobbsøker.
I det statlige tariffområdet er det store variasjoner
mellom departementsområdene når det gjelder innvandrerandelen.
Tall fra SSB viser at det var 25 500 innvandrere og
norskfødte med innvandrerforeldre sysselsatt i staten fjerde kvartal
2011, noe som utgjør 9,2 prosent. Halvparten av disse har bakgrunn
fra land i Afrika, Asia mv.
Flere tiltak er blitt iverksatt for å øke rekrutteringen
av personer med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet. Innen statsforvaltningen
er det, med godt resultat, innført en ordning med at minst én søker
med innvandrerbakgrunn skal innkalles til intervju hvis hun eller
han er kvalifisert til stillingen. I januar 2008 innførte regjeringen
en forsøksordning med moderat kvotering av innvandrere fra land
i Asia, Afrika mv. i 12 statlige virksomheter. Forsøket videreføres
med to nye år fra 2012.
Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) tilbyr kurs
for statlige ledere som inkluderer ledelse av kulturelt mangfoldige
arbeidsplasser, samt har utviklet et sett av verktøy som ledere
og virksomheter i staten kan benytte for å trene på mangfold. DIFI
har i samarbeid med IMDi utviklet e-læringsmoduler i mangfoldsledelse
og den flerkulturelle samtalen. De 25 heleide statlige virksomhetene
representerer om lag 35 000 arbeidsplasser. Virksomhetene har årlig
rapportert til IMDi om status på rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn,
om aktiviteter og tiltak for en inkluderende rekrutteringspraksis
(annonsering, utvelgelse, ansettelse samt lederrekruttering) samt
virksomhetenes øvrige arbeid for mangfold. Resultatene viser en
positiv utvikling. For å styrke arbeidet i de statlige heleide virksomhetene
er det etablert et mangfoldsnettverk for HR-personell i virksomhetene, som
ledes av IMDi.
Med Mangfoldsprisen ønsker regjeringen å vise fram
gode eksempler på inkludering av personer med innvandrerbakgrunn
i arbeidslivet, og å spre kunnskap og inspirasjon om innsats som
bidrar til økt mangfold på arbeidsplassen.
Mangfoldsportalen (www.mangfoldsportalen.no)
er en gratis kunnskapsbase og verktøykasse om det flerkulturelle
arbeidslivet som IMDi har ansvaret for.
Ved utgangen av 2011 var 53 000 innvandrere og
norskfødte med innvandrerbakgrunn ansatt i kommunal eller fylkeskommunal
sektor, en andel på 9,7 prosent. 6,3 prosent av de ansatte i sektoren
har bakgrunn fra Asia, Afrika mv.
Mange kommuner legger til rette for å være arbeidsplasser
som preges av mangfold med ansatte som gjenspeiler befolkningen.
IMDi rapporterer om en tendens blant kommunene til å jobbe systematisk
med mangfold, og da særlig i de større byene og i en del kommuner
i Oslo-regionen. På bakgrunn av de gode erfaringene med ordningen
med å innkalle en kvalifisert jobbsøker med innvandrerbakgrunn til
intervju, oppfordrer regjeringen fra 2011 kommuner og fylkeskommuner
til å innføre liknende ordning.
Tall fra SSB viser at ved utgangen av 2011 var det
229 500 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre ansatt
i privat sektor i Norge. Dette var en andel på 14,5 prosent av alle
sysselsatte i privat sektor. Antall ansatt i privat sektor fra land
i Afrika, Asia mv. var 101 500. Det utgjorde 6,1 prosent.
Regjeringen vil styrke samarbeidet med arbeidsgiver-
og arbeidstakerorganisasjonene med mål å øke rekruttering av innvandrere
og styrke mangfoldet i arbeidslivet.
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) har iverksatt
Global Future, et program som mobiliserer og videreutvikler talenter
med innvandrerbakgrunn for lederoppgaver og styreverv. SINTEF har
evaluert programmet og finner at to tredjedeler av deltakerne har
hatt karrierebevegelse i løpet av perioden (november 2010 til juni 2012),
i overkant av 16 prosent har fått lederstillinger og mer enn 26
prosent har fått nye jobber som er mer i samsvar med deres utdanning
og kompetanse. Vel 12 prosent av deltakerne har fått ett eller flere
styreverv. I tillegg har flere tidligere arbeidsledige kommet i
jobb, og mange oppgir økt motivasjon og selvtillit og er fornøyde
med å ha kommet i kontakt med nettverket.
Arbeidsgiverorganisasjonen Virke lanserte i 2008
mentorprogrammet Womentor. Womentor kobler utdannede kvinner med
innvandrerbakgrunn fra land i Asia og Afrika med kvinnelige ledere
i arbeidsmarkedet. Virke rapporterer at åtte av ti av deltakerne
vurderer at deres muligheter i norsk arbeidsliv har blitt bedret
etter deltakelse i mentorprogrammet, over halvparten av deltakerne
har fått ny jobb under eller etter programmet og seks av ti oppgir
at de har fått vesentlig bedre selvtillit. Virke konkluderer med at
Womentor har vært en suksess for deltakerne.
Regjeringen ser på entreprenørskap blant innvandrere
i Norge som et positivt bidrag til verdiskapingen i samfunnet. Innvandrere
sto for etablering av 5 600 personlig eide foretak i 2010. Fra 2002
til 2010 har andelen innvandrere blant nyetableringer økt fra 11
prosent til 17 prosent.
Innvandreretablerere representerer en heterogen gruppe.
Etablerere av «levebrødsbedrifter» etablerer
seg ofte i markeder der det er liknende bedrifter fra før av. «Levebrødsbedrifter»
er en viktig del av norsk næringsmangfold og bidrar til konkurranse
og variasjon i tilbudet av varer og tjenester.
Til tross for at flere innvandrere etablerer
bedrifter, viser erfaringene fra forsøksvirksomhet at innvandrere
har særlige utfordringer når de skal etablere egen bedrift. Det
finnes få målrettede tilbud om etablererveiledning som tar hensyn
til denne gruppens spesielle behov. I 2012 har IMDi tildelt midler
til Buskerud fylkeskommune og til bydelen Grorud i Oslo kommune
for at de skal utvikle et tilbud med regionale etablerersenter for
innvandreretablerere.
Det vises i meldingen til at finansiering er
en stor utfordring for de fleste etablerere og det største hinderet
for mange innvandrere som vil etablere egen bedrift. Innovasjon
Norges ordninger retter seg i hovedsak mot bedrifter som tilbyr
noe nytt og har et stort vekstpotensial og er lite relevante for
levebrødsforetak. For at innvandrere i større grad skal kunne nyttiggjøre
seg av disse ordningene er det viktig å heve kompetansen blant innvandrere
og stimulere flere til å etablere nyskapende selskaper med vekstambisjoner
som kan konkurrere på like vilkår om ordninger som stiller krav
til nyskaping og innovasjon. I meldingen pekes det på at det er
behov for å bedre kunnskapsgrunnlaget om hvordan tilgangen til finansiering
for innvandreretablerere kan bedres. Nordlandsforskning har på oppdrag
fra IMDi utredet og foreslått modeller for finansieringsordninger
som kan bidra til å redusere de finansieringshindringene som innvandrere
møter når de skal starte egen virksomhet (Ljunggren mfl. 2012).
Mange innvandrere mangler «norsk nettverk». Manglende tilgang til
nyttige nettverk taler for tiltak som nettverks- og mentorordninger.
Regjeringen vil vurdere hvordan det offentlige kan
legge bedre til rette for etablerervirksomhet blant innvandrere.
Det ses i sammenheng med et mål om bedre bruk av innvandreres kompetanse og
målet om å øke sysselsettingen i målgruppen. Bedre kunnskap om bedriftsetableringer
blant innvandrere kan bidra til å redusere sysselsettingsforskjellene
mellom innvandrere og befolkningen for øvrig.
I meldingen fremgår det at god bruk av innvandreres
kompetanse og arbeidskraft forutsetter at innvandrere deltar i arbeidslivet
fram til pensjonsalderen, på linje med befolkningen for øvrig. Det
pekes i meldingen på at stabil høy sysselsetting for alle, uavhengig
av innvandrerbakgrunn eller innvandringsårsak, er et mål.
Bratsberg mfl. (2010) analyserer utviklingen
i yrkesdeltakelsen for en gruppe arbeidsinnvandrere fra Pakistan,
Tyrkia, India og Marokko som kom til Norge på slutten av 1960-tallet
og begynnelsen av 1970-tallet. I de første 10 årene etter ankomst
hadde de høyere yrkesdeltakelse enn befolkningen for øvrig. I de
påfølgende årene sank deltakelsen dramatisk og mye raskere enn for
resten av befolkningen med lik alder, kjønn og utdanning. Se nærmere
omtale i meldingen.
Det er nærliggende å spørre seg om den fallende yrkesaktivitet
etter 10–15 år bare gjelder disse spesifikke gruppene, som kom før
den såkalte innvandringsstoppen i 1975, eller om det har en mer
allmenn gyldighet. I en nyere rapport studeres dette nærmere (Bratsberg
mfl. 2011). Deres konklusjon er at det er en tendens til redusert
sysselsetting etter 10–15 års botid i landet. Selv for ulike innvandrergrupper
som kom på ulike tidspunkt, gjentar mønstret seg etter om lag 10–15
år.
Arbeidsdepartementet har i 2012 igangsatt forskning
for å få bedre forståelse av hvorfor enkelte innvandrergrupper faller
tidlig ut av arbeidslivet.
Den høye arbeidsinnvandringen fra Sentral- og Øst-Europa
etter utvidelsene av EU i 2004 og 2007, både av arbeidstakere som
bosetter seg og personer på korttidsoppdrag, har bidratt til å dekke
Norges etterspørsel etter arbeidskraft og har vært et viktig bidrag
til norsk økonomi og velstandsutvikling.
Både mulighetene og utfordringene ved arbeidsinnvandringen
har blitt behandlet i St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring
(Arbeidsinnvandringsmeldingen), jf. også Innst. S. nr. 292 (2007–2008).
Hovedlinjene i politikken ligger fast.
Regjeringen ønsker å styrke arbeidsinnvandrernes
stilling i arbeidslivet og deltakelse i samfunnet. Det er et mål
å sikre høy og varig sysselsetting blant de arbeidsinnvandrerne
og familiemedlemmene som bosetter seg i landet.
Økende arbeids- og tjenestemobilitet over landegrensene
og utvidelsen av EØS har satt søkelyset på arbeidsvilkårene for
utenlandske arbeidstakere i Norge og behovet for å iverksette tiltak
for å sikre at de får samme lønns- og arbeidsvilkår som andre arbeidstakere.
Regjeringen vil legge til rette for at arbeidsinnvandrere får gode
arbeidsvilkår på linje med befolkningen for øvrig. Derfor er tiltak
som motvirker sosial dumping også viktige i integreringssammenheng,
jf. kap. 3.5 i meldingen.
Kommunene må være i stand til å utvikle sine tjenester
slik at de også favner arbeidsinnvandrere og deres familier, som
er en relativt ny brukergruppe. Det pekes i meldingen på at det
er behov for integreringstiltak som er tilpasset deres spesifikke
situasjon.
Det vises i meldingen til at systematisk informasjon
om rettigheter og plikter i det norske samfunnet, er et viktig integreringstiltak.
Som en oppfølging av Arbeidsinnvandringsmeldingen
har regjeringen igangsatt flere informasjonstiltak. Det vises i
meldingen til startpakken Ny i Norge, www.taxnorway.no – en informasjonsside
fra Skatteetaten, svartjeneste hos Arbeidstilsynet samt servicesentre
for utenlandske arbeidstakere. Det tas dessuten sikte på i løpet
av 2012 å etablere en egen nettportal som inngang til all relevant
informasjon som gjelder arbeidsinnvandring og tjenesteimport, og å
igangsette et pilotprosjekt ved noen utenriksstasjoner knyttet til
arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS.
Frivillige organisasjoner gjør en viktig og
stor innsats med å hjelpe arbeidsinnvandrere med å tilpasse seg
det norske samfunnet. Regjeringen vil fortsatt støtte slikt arbeid
og viderefører tilskuddet til frivillige organisasjoners informasjons-
og veiledningstiltak rettet mot arbeidsinnvandrere og andre som
ikke omfattes av introduksjonsordningen.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
også arbeidsinnvandrere og deres familier tilegner seg norskkunnskaper
for fullt ut å kunne delta i det norske arbeids- og samfunnslivet.
Arbeidsinnvandrere fra EØS-land har verken rett eller plikt til
norskopplæring, mens arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS har
plikt, men ikke rett til gratis opplæring. Mange arbeidsinnvandrere
deltar i norskopplæring.
Dersom arbeidsinnvandrere blir arbeidsløse,
har arbeids- og velferdsetaten flere arbeidsrettede tiltak som egner
seg også for arbeidsinnvandrere. Arbeids- og velferdsetaten kan
bidra til å styrke språkferdighetene til denne gruppen gjennom arbeidsmarkedsopplæring
eller jobbklubber spesielt tilrettelagt for innvandrere, og bistand gjennom
praksisplass for å praktisere norskferdigheter. Det vil dessuten
bli sett nærmere på om yrkesrettet språkopplæring bør bli en større
del av det ordinære arbeidsmarkedstilbudet til arbeidsledige og
personer med nedsatt arbeidsevne og svake norskkunnskaper.
Det er behov for systematisk kunnskap også om flere
forhold knyttet til arbeidsinnvandreres situasjon i Norge. Regjeringen
vil derfor skaffe mer kunnskap om levekår og deltakelse blant arbeidsinnvandrere
og deres familier. Det er også behov for kunnskap om hvordan utdanningssystemet,
velferdssektorene og det offentlige tjenesteapparatet møter arbeidsinnvandrerne.
Det er også behov for mer kunnskap om arbeidsinnvandring og boligmarkedet.
På bakgrunn av den omfattende arbeidsinnvandringen
fra EØS-land de siste årene, og på bakgrunn av nye arbeidsinnvandringsregler
for arbeidstakere fra tredjeland i 2010, har Norge bedt OECD om
å vurdere norsk arbeidsinnvandringspolitikk som ledd i en gjennomgang
av politikken på dette området i enkeltland. Rapporten fra OECD
er ventet høsten 2013.
Et velordnet arbeidsliv med høy organisasjonsgrad,
fravær av sosial dumping, godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold
i alle bransjer er viktige politiske mål for regjeringen, også som ledd
i en helhetlig integreringspolitikk.
Hovedutfordringer og oppfølging når det gjelder innvandreres
arbeidsforhold og sosial dumping er behandlet i Meld. St. 29 (2010–2011)
Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv (Arbeidslivsmeldingen).
Tilstandsbeskrivelsen i denne meldingen viser at de fleste arbeidstakere i
Norge arbeider i et velorganisert arbeidsliv, under forsvarlige
og ordnede forhold, og i et arbeidsmiljø som på de fleste områder
utvikler seg i en positiv retning. Arbeidsmiljøarbeidet i de fleste
virksomheter er godt.
I deler av norsk arbeidsliv er det likevel fortsatt slik
at arbeidstakere arbeider under arbeidsforhold som ikke er i samsvar
med lovgivningen. Enkelte bransjer, for eksempel renholdsbransjen og
restaurantbransjen, er mer preget av useriøse virksomheter og sosial
dumping enn andre.
Organisasjonsgraden blant innvandrere er lavere enn
for befolkningen sett under ett.
Den omfattende arbeidsmigrasjonen i Europa de senere
årene har ført til ekstra utfordringer for arbeidslivspolitikken.
Disse beskrives mer inngående i meldingen.
Arbeidsinnvandrere og utenlandske arbeidstakere
på korttidsoppdrag i Norge fordeler seg på mange næringer. De viktigste
er industri, bygg/anlegg og formidling og utleie av arbeidskraft. Arbeidsinnvandrere
fra EØS-land i Sentral- og Øst-Europa skiller seg fra andre landgrupper
ved en sterkere konsentrasjon innenfor de nevnte næringene, samt
i jordbruk, skogbruk og fiske. Personer fra andre land, blant annet
fra de nordiske landene, er i større grad sysselsatt innenfor varehandel,
hotell- og restaurantvirksomhet og tjenesteyting, blant annet renhold
og helse- og sosialtjenester.
En stor andel polske arbeidsinnvandrere er sysselsatt
i bygge- og anleggsbransjen. To spørreundersøkelser blant polske
arbeidstakere i Oslo-området i 2006 og 2010 viser en hovedtendens
til at det er utbredt med midlertidige ansettelser, ansettelse i
bemanningsforetak og i utenlandske underleverandørfirma på korte
oppdrag i Norge (Friberg og Tyldum 2007, Friberg og Eldring 2011).
Noen er her som selvstendig næringsdrivende. Undersøkelsene viser
videre en stor grad av segregering. Fra 2006 til 2010 har det i
denne gruppen likevel blitt mindre bruk av ulovlige arbeidstidsordninger
og større bruk av skriftlige kontrakter. Det har også vært en svakt
positiv lønnsutvikling blant polske arbeidstakere, men det er store
variasjoner i lønnsnivået etter arbeidsforhold og tilknytningsform.
I byggebransjen ligger likevel lønnsnivået til polakkene betydelig lavere
enn det som er vanlig i bransjen.
Basert på tilsynserfaringer viser Arbeidstilsynet til
at det var en tendens i 2009 og 2010 til at flere utenlandske arbeidstakere
så ut til å ha gått over til mindre byggeoppdrag i den uorganiserte
delen av bransjen, inkludert privatmarkedet. I kontrollen med denne
delen av byggenæringen har både Arbeidstilsynet og skattemyndighetene avdekket
svart arbeid. Ofte innebærer det også brudd på reglene om lønns-
og arbeidsvilkår og arbeidsmiljø.
I bransjene renhold, hotell og restaurant, transport
og helse og omsorg har omfanget av utenlandske arbeidstakere økt
mye de siste årene. Det finnes få dokumenterte opplysninger om arbeidsforholdene
for de utenlandske arbeidstakerne i disse bransjene. Arbeidstilsynets
erfaringer indikerer at en del av bransjene tilbyr arbeidstakerne
lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn det som er
normalt i Norge. Bransjene har selv påpekt dette.
En kartlegging av renholdsbransjen viser at
dette er en bransje med utfordringer knyttet til blant annet lønn,
arbeidsvilkår og HMS-forhold (Trygstad mfl. 2011). Mange polske
kvinner arbeider med renhold, og undersøkelsene blant polske arbeidstakere
i Oslo-området viser at i renholdsbransjen, som i større grad er
en lavlønnsbransje, ligger polske arbeidstakeres lønninger på omtrent
samme nivå eller noe under det som er vanlig i bransjen. Knapt halvparten
av disse kvinnene har verken arbeidskontrakt eller betaler skatt,
men det har vært en betydelig økning fra 2006 til 2010 i andelen
som har kontrakt og betaler skatt. Flere har også gått inn i det
ordinære arbeidsmarkedet.
Når regjeringen ønsker en særlig innsats rettet mot
den useriøse delen av arbeidslivet, er det fordi utsatte grupper
som arbeidsinnvandrere, innvandrere med annen bakgrunn, ufaglærte
og unge arbeidstakere blir rammet i større grad enn andre. Arbeidsforholdene
kan få alvorlige helse- og velferdsmessige konsekvenser for den
enkelte og for konkurransesituasjonen til seriøse virksomheter i
bransjen. På noen områder er problemene i tillegg tiltakende.
Det vises i meldingen til at arbeidet mot sosial dumping,
gjennom regjeringens to handlingsplaner, har hatt svært høy prioritet,
og at det er satt i verk en rekke tiltak. I perioden 2010–2011 ble
det gjennomført en ekstern evaluering av de viktigste tiltakene
i handlingsplanene. Hovedkonklusjonen i evalueringsrapporten er
at handlingsplanene har vært et vellykket grep og utgjør en godt
integrert tiltakskjede. De fleste tiltakene har virket etter sin
hensikt. (Eldring mfl. 2011)
Det fremgår av meldingen at innsatsen for å
hindre sosial dumping likevel må videreføres og styrkes. Regjeringen
vil følge opp tiltakene som allerede er satt i verk mot sosial dumping,
og vil bruke erfaringene fra bransjene der det har vært gjort en
særlig innsats, som grunnlag for å følge opp arbeidet i nye bransjer.
Samtidig legger regjeringen til grunn at tiltak som kan virke mer generelt
for å ansvarliggjøre arbeidsgiverne og bevisstgjøre arbeidstakerne,
vil bidra til å sikre et anstendig og godt arbeidsliv for alle.
Det legges også vekt på å sikre at virkemiddelbruken er effektiv
nok.
Regjeringen er også opptatt av i større grad
å tilpasse tiltak til problemstillinger som er spesielle eller mer
omfattende i enkelte bransjer (bransjeretting), og å opprette et
sterkere samarbeid/prosjekt med partene i disse bransjene sentralt (bransjeprosjekt).
Regjeringen vil:
innføre Jobbsjansen
for å gi innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet, særlig
kvinner, bedre muligheter til å komme i arbeid
legge fram en handlingsplan i 2013 for
bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet
innføre en ny tilskuddsordning med utviklingsmidler
for å styrke kommunenes arbeid med introduksjonsprogram og opplæring
i norsk og samfunnskunnskap
innføre en tredeling av omsorgspermisjonen
for deltakere i introduksjonsprogram
utrede hvordan en kan heve kompetansen
til lærere som underviser i norsk og samfunnskunnskap for voksne
innvandrere
utrede om introduksjonsloven skal endres
slik at det er kommunene som skal ta initiativ til å sette i gang
opplæring i norsk og samfunnskunnskap
utrede om introduksjonsloven skal endres
slik at man må dokumentere kunnskaper om samfunnet for å få fritak
fra opplæring i samfunnskunnskap
utrede hvordan man bedre kan kombinere
introduksjonsprogram med grunnskole og videregående opplæring, herunder
utarbeide veiledere til kommunene, og utrede overganger mellom introduksjonsprogram
og kvalifiseringsprogram
utrede om introduksjonsloven skal endres
slik at deltakere får rett til permisjon fra introduksjonsprogram
ved overgang til arbeid
gjennomgå grenseflatene og samarbeidet
på integreringsområdet mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene
blant annet om deltakere i introduksjonsprogram
gjennomgå bruken av arbeidsmarkedstiltak overfor
innvandrere
utvikle en samlet statistikk over innvandrere
i godkjenningsprosessen for lovregulerte yrker
etablere et samarbeidsforum for godkjenningsinstansene
for lovregulerte yrker
vurdere en hjemmel om godkjenning av utenlandsk
fagskoleutdanning i forbindelse med en revisjon av fagskoleloven
sikre registrering av opplysninger om medbrakt utdanning
for flest mulig innvandrere
vurdere hvordan det offentlige kan legge
bedre til rette for etablerervirksomhet blant innvandrere
innhente mer kunnskap om arbeidsinnvandrere og
deres familiers situasjon i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler regjeringens
syn på innvandring som en ressurs for Norge og vil framheve den
betydningen mer enn 300 000 sysselsatte innvandrere har for verdiskapningen
og velferdsproduksjonen i Norge. Innvandrerne utgjør litt over 13
prosent av befolkningen og står for ca. 12 prosent av den samlede
sysselsettingen. Norge står med dette i en særstilling i Europa.
Siden 2005 er det etablert mer enn 330 000 nye arbeidsplasser. Innvandrere
sto i samme periode for hele 56 prosent av den tilsvarende sysselsettingsveksten
på 300 000 personer. Fra 4. kvartal 2010 til 4. kvartal 2011 sto
innvandrere for hele 70 prosent av sysselsettingsveksten (www.ssb.no).
Dette viser den betydningen innvandring har når det gjelder å dekke
vårt behov for arbeidskraft. To tredjedeler av sysselsettingsveksten
har siden 2005 kommet i privat sektor.
Flertallet mener det at 21 prosent
av alle nystartede bedrifter i 2011 ble etablert av innvandrere,
viser at innvandring ikke bare sikrer nødvendig arbeidskraft til
etablerte bedrifter, men at innvandrere er overrepresentert når
det gjelder å skape nye bedrifter.
Komiteen mener at
det i et samarbeid mellom stat, kommuner og næringsliv må legges
til rette for at innvandrere kan bidra til vekst og verdiskapning
i alle deler av landet og viser i den forbindelse til viktigheten
av det pågående arbeidet med oppfølging av NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser
– drivkraft for vekst i hele landet og til Meld. St. 13 (2012–2013)
Ta heile Noreg i bruk. Distrikts- og regionalpolitikken. Der påpekes
at tiltak som bidrar til at innvandrere lettere kommer i jobber
tilpasset deres kompetansenivå, kan gi en bedre rekruttering av høyere
utdannede til regionale arbeidsmarkeder. Utredningen (NOU 2011:3)
understreker opplæring i norsk og en effektiv godkjenningsordning
for utdanning fra utlandet som vesentlig for at arbeidsgivere skal
kunne ta i bruk denne ressursen. Samtidig viser kommunenes rapportering
til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) store regionale
forskjeller i hvilken grad opplæring i norsk og samfunnskunnskap
gir innvandrere jobb og skole etter gjennomført opplæring. Resultatene
er best i Finnmark og Sogn og Fjordane med over 70 prosent gjennomføring,
mens de er svakest i Oslo med kun 40 prosent.
Integreringsmeldingen viser at selv om sysselsettingen
blant innvandrere er høyere i Norge enn i andre OECD-land, er det
fortsatt store forskjeller i arbeidsdeltakelse mellom ulike innvandrergrupper. Komiteen viser
i den forbindelse til Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen
2013 om framtidige muligheter og utfordringer for norsk økonomi
og velferd. I kapittel 8 fremgår det at med samme arbeidsmarkedstilknytning
blant innvandrere som i den øvrige befolkningen, kan den samlede
sysselsettingen fram mot 2060 øke med om lag 4,5 prosent sammenliknet
med et referanseforløp basert på dagens tilknytning etter alder,
kjønn og landbakgrunn. Det utgjør et potensial på mer enn en tredel
av det som trengs for å sikre balanse i offentlige budsjetter.
Statistikken viser imidlertid at ledigheten
blant innvandrere er høyere enn i befolkningen for øvrig. I november
2012 var ledigheten blant menn med innvandrerbakgrunn på 5,7 prosent og
blant kvinner 6,4 prosent. Tilsvarende tall for den øvrige befolkningen
var henholdsvis 1,9 og 1,5 prosent. Sysselsettingen viser samme
mønster. Blant innvandrerne var 67,6 prosent menn og 57,6 prosent
kvinner sysselsatt, en kjønnsdifferanse på 10 prosentpoeng. I befolkningen
totalt var 71,7 prosent menn og 66,4 prosent kvinner sysselsatt,
en forskjell på 5,3 prosentpoeng. Innvandrerkvinners lavere sysselsettingsandel trekker
ned gjennomsnittet i innvandrergruppen. Samtidig er det store variasjoner,
både blant kvinner og menn, når vi ser på tall for ulike nasjonaliteter.
Det er særlig flyktninger med kort botid som trekker gjennomsnittet
blant innvandrere ned. (www.ssb.no).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler derfor regjeringens
visjon om å tette sysselsettingsgapet mellom innvandrere og den
øvrige befolkningen, dels for å sikre den samlede velferdsutviklingen
i samfunnet, dels fordi arbeid er den viktigste faktoren når det
gjelder å sikre et rettferdig samfunn der den enkelte opplever trygghet,
frihet og like muligheter.
Under henvisning til Perspektivmeldingen 2013 og
beregningene der av framtidig behov for arbeidskraft, mener flertallet at
det å tette sysselsettingsgapet i tillegg til å være en visjon, også
må være en konkret målsetting i integreringspolitikken.
Flertallet mener at en helhetlig
integreringspolitikk basert på mangfold og fellesskap må synliggjøre
hvordan samfunnets og individets interesser henger sammen og er
innbyrdes avhengig av hverandre.
Bevisste politiske valg har gjort Norge til
et velferdssamfunn med mindre forskjeller mellom folk, sammenlignet
med andre land. Når regjeringens overordnede mål i integreringspolitikken
er at alle som bor i Norge får brukt ressursene sine og får ta del
i fellesskapet, innebærer det fortsatt vekt på forebygging av sosiale
forskjeller som følger etniske skillelinjer. Flertallet mener
derfor at det er spesielt bekymringsfullt at over halvparten av
alle med vedvarende lavinntekt i perioden 2008–2010 var barnefamilier,
og at innvandrerfamilier med mange barn er overrepresentert i denne
statistikken (Perspektivmeldingen 2013, kapittel 5).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er avgjørende for et velferdssamfunn
som Norge å ha en bærekraftig innvandringspolitikk, som gjør det mulig
å integrere nyankomne så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fraværet av bærekraft i innvandringspolitikken som har vært ført
i Norge gjennom 25 år, er den største svakheten. Disse medlemmer vil
påpeke at innvandringen i et makroøkonomisk perspektiv ikke er lønnsom
for det norske samfunnet. Dette er grundig dokumentert i forskning
utført av Frischsenteret ved Universitetet i Oslo.
Disse medlemmer vil videre vise
til Statistisk sentralbyrås rapport «Makroøkonomi og offentlige
finanser i ulike scenarioer for innvandring» (Rapport 2012/15: http://www.ssb.no/emner/09/90/rapp_201215/),
der det skrives følgende:
«En varig økning i innvandringen fra EU-land, Amerika
og Australia vil i noen grad lette presset på offentlige finanser
ut detteårhundret gjennom langsommere aldring av befolkningen og
økte skatteinntekter. Innvandring fra lavinntektsland svekker derimot
offentlige finanser. På svært lang sikt vil ikke innvandrere som
har samme økonomiske adferd som dagens ikke-innvandrere løse velferdsstatens
finansieringsutfordringer, for også disse vil bruke velferdsordningene.
Yrkesaktivitet er avgjørende for utviklingen.»
Disse medlemmer mener bærekraften
til det norske velferdssamfunnet avhenger av en forsvarlig og stram
innvandringspolitikk, og at en videreføring av dagens linje vil
akselerere utgiftssiden for det norske samfunnet ytterligere, og
at inntektssiden ikke vil være i nærheten av å øke tilsvarende.
Disse medlemmer vil peke på at
det er flere utfordringer knyttet til bruk av offentlige ytelser og
til de store forskjellene som har utviklet seg over tid vedrørende
skatte- og trygderegnskapet. Tall fra SSB-rapporten «Økonomi og
levekår for ulike lavinntektsgrupper 2011» viser at forskjellene
mellom forskjellige grupper i befolkningen i 2009 var påfallende
store. En husholdning med norsk bakgrunn genererer nesten 35 prosent
mer i skatteinntekter til staten enn en husholdning med innvandrerbakgrunn.
Fordeler man dette på opprinnelsesregion og på om en husholdning
har flyktningbakgrunn eller ikke, er forskjellene enda større. Vurderer
man tallene opp mot forbruk av trygder og andre overføringer, vil
man se at forskjellene er svimlende.
Disse medlemmer mener det i høyeste
grad er grunn til å diskutere regjeringens premisser for å omtale
norsk innvandrings- og integreringspolitikk som vellykket, når man
veier et slikt utsagn opp mot tallmaterialet.
Komiteen mener at
integreringspolitikken må ha som mål å hindre at vi utvikler et
samfunn med sosiale forskjeller som går i arv, og som følger etniske
skillelinjer.
Samtidig viser statistikken at den totale andelen med
vedvarende lavinntekt har vært stabil. Det betyr at grupper som
tidligere hadde lavinntekt er blitt løftet ut av fattigdom. Komiteen støtter derfor
tiltak som kan øke tempoet i den sosiale mobiliteten og understreker
betydningen av at de politiske virkemidlene i integreringsarbeidet
i størst mulig grad individrettes og baseres på den enkeltes egne
ressurser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at dette arbeidet
må hvile på to hovedpilarer – styrking av den grunnleggende kvalifiseringen for
nyankomne innvandrere, med kvinner som en særlig målgruppe, samt
bedre utnyttelse av den kompetansen innvandrerne bringer med seg fra
utlandet.
Komiteen merker seg
at når det gjelder grunnleggende kvalifisering, har regjeringen
i integreringsmeldingen et mål om at alle med rett og plikt til
opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter fem år skal ha lært
norsk godt nok til å klare seg i yrkes- og samfunnsliv. Komiteen støtter dette
som et ønskelig og realistisk mål og gir sin tilslutning til de
tiltakene regjeringen foreslår eller allerede har iverksatt – nye
utviklingsmidler til kommunene for å bedre innhold og resultater
av tilbudet etter introduksjonsloven, herunder reviderte læreplaner
og obligatoriske prøver; bedre alfabetiseringsmetoder; kombinasjon
av introduksjonsprogram og skole på grunn- og videregående nivå;
etter- og videreutdanning av lærere; økt individuell tilrettelegging,
med særlig vekt på å øke andelen kvinner som kommer ut i arbeid;
tettere kobling mellom innholdet i introduksjonsprogram og etterfølgende
kvalifiseringsprogram; økt arbeidsretting og rett til permisjon
fra introduksjonsprogram ved overgang til arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter utvidelsen av fedres omsorgspermisjon
som et tiltak for å få flere kvinner til å fullføre introduksjonsprogrammet og
viser til at tredelt omsorgspermisjon også fikk støtte under høringen
(VIRKE).
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Stortingets
høring om integreringsmeldingen, der flere av høringsinstansene
var opptatt av å styrke introduksjonsordningen, både når det gjelder
innhold og økt grad av individretting og fleksibilitet. Caritas
understreket viktigheten av arbeidspraksis kombinert med norskopplæring så
raskt som mulig etter ankomst. KS ønsker grunnskole og videregående
opplæring inn i introduksjonsprogrammet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti,viser til at dette
er mulig allerede i dag, men at det er store variasjoner i hva som
faktisk tilbys, fra kommune til kommune, og at regjeringen derfor
legger opp til å utrede hvordan introduksjonsprogram og grunnskole
og videregående opplæring kan samordnes bedre. Flertallet merker
seg at KS er positiv til en slik utredning.
Flertallet viser i denne forbindelse
til den nye tilskuddsordningen med utviklingsmidler til kommunene
fra 2013, som skal gå til forbedringer av kommunenes introduksjonsordning. Flertallet har
merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om innretningen
av den nye ordningen. Røde Kors er positiv og håper at dette kan
bidra til flere tiltak i et samarbeid mellom frivillige organisasjoner
og kommuner. KS er imidlertid skeptiske, dels fordi midlene er trukket
fra resultattilskuddet i voksenopplæringen, dels fordi KS på generelt
grunnlag er negativ til stadige søknader på midlertidige prosjekter. Flertallet forutsetter
at resultatene av nyordningen inngår i den løpende vurderingen av
introduksjonsordningen, og at synspunkter fra sentrale aktører og
samarbeidspartnere tillegges vekt.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen
i meldingen opplyser at ca. 1 000 personer per årskull i norskopplæringen
er å regne som analfabeter. I høringen har KS løftet fram dette problemet
og påpekt den særlige utfordringen det medfører, og at disse personene
er bosatt i alle kommuner. KS anmoder derfor om et ekstratilskudd
for analfabeter i norskopplæringa. Dette flertallet er
enig i at dette er en utfordring som fortjener særlig oppmerksomhet
og viser blant annet til at VOX, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk,
i 2012 delte ut 1 mill. kroner til utprøving av metoder for alfabetisering (http://www.vox.no/Tilskudd/Midler-til-utproving-av-metoder-for-alfabetisering/). Dette flertallet viser
til at KS er en viktig samarbeidspartner når det gjelder iverksetting
av statlig politikk på kommunalt nivå og forutsetter at kommunenes
erfaringer og innspill er sentrale premisser i utviklingen av gode
metoder og virkemidler på dette området.
Dette flertallet viser også til
betydningen av å videreutvikle samarbeidet med frivillige organisasjoner.
Røde Kors understreker betydningen av nettverk i nærmiljøet og viser
i den forbindelse til at 17 prosent av deltakerne i introduksjonsprogram
hadde flyktningguide fra Røde Kors i 2011 og at erfaringene er gode.
Under henvisning til at noen deltakere i introduksjonsprogram
har store omsorgsoppgaver og helsemessige problemer, etterlyser
MIRA en vurdering av muligheter for deltid og aktiv sykmelding innen
introduksjonsprogrammet og de andre arbeids- og integreringstiltakene.
Formålet er å hindre at en av foreldrene trekker seg helt ut og
samtidig sørge for vedlikehold av språkferdigheter i permisjonsperioder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti viser i denne forbindelse til regjeringens påpeking
av at flere kvinner enn menn avbryter introduksjonsprogrammet, blant
annet fordi de tar en større del av omsorgspermisjonen ved fødsel
og omsorgen for barnet i det første leveåret. Tredeling av foreldrepermisjonen
er et av regjeringens tiltak for å få flere kvinner til å fullføre
introduksjonsprogrammet. Regjeringen vektlegger dessuten behovet
for å holde kontakt med kvinnene i permisjonstiden for å sikre kontinuitet
i kvalifiseringen. Tiltak kan skje i kommunal regi eller i samarbeid
med frivillige organisasjoner. I tillegg varsler regjeringen en mulig
endring i introduksjonsloven, slik at deltakere får rett til permisjon
fra introduksjonsprogram ved overgang til arbeid. Flertallet viser videre
til forskrift av 18. juli 2003 nr. 973 om fravær og permisjon ved
nyankomne innvandreres deltakelse i introduksjonsordning, som viser
at det allerede finnes muligheter for en viss fleksibilitet ved
sykdom eller omsorgsansvar, herunder aktiv sykmelding. Flertallet forutsetter
at en vurdering av behovene for individuell tilrettelegging fortsatt
vil være del av den løpende evalueringen av introduksjonsprogrammet,
men er i utgangspunktet skeptisk til å innføre en ordning med introduksjonsprogram
på deltid av to grunner. For det første vil det da ta lang tid å
gjennomføre programmet, mens målet er raskest mulig kvalifisering
til arbeid eller utdanning. For det andre vil deltid sannsynligvis mest
bli benyttet av kvinner og føre til at de blir dårligere stilt enn
i dag. Flertallet viser til forslaget om tredeling
av foreldrepermisjon for deltakere på introduksjonsprogrammet som
en bedre løsning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at grunnleggende kvalifisering og kravstilling for nyankomne innvandrere
må styrkes. Det er herunder særs viktig at kvinner med bakgrunn
fra visse land og regioner i Asia og Afrika får en varig tilknytning
til arbeidslivet.
Det er disse medlemmers oppfatning
at statusen for gjennomføring av pliktig norsk- og samfunnskunnskapsundervisning
for de grupper som er omfattet av introduksjonsloven, bør økes, og
at man skal bestå obligatoriske prøver. Disse medlemmer mener
at slike prøver og deres resultater skal forefinnes på et vitnemål
som kursdeltakerne kan ta med seg inn i arbeidslivet, og som forteller
noe om deres ferdighetsnivå i norsk språk. Disse medlemmer viser
i den anledning til Europarådets standarder for dette (http://www.folkeuniversitetet.no/europeisk-rammeverk/side-id-10208/),
og foreslår at regjeringen igangsetter et arbeid for å bevisstgjøre fremtidige
arbeidsgivere på hvordan man kan sette forståelige og rimelige krav
til språkkunnskapene til de personer som har gjennomført introduksjonsprogram,
slik at disse kommer ut i arbeidsmarkedet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid for
at både offentlig og privat sektor skal sette tydelige krav til
språkkunnskaper for utenlandsk arbeidskraft, spesielt for personer
som omfattes av introduksjonsloven.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i denne sammenheng påpeke at regjeringen ikke
på en tilstrekkelig måte har forsøkt å heve statusen for norsk og
samfunnskunnskap. Det er ikke tilstrekkelig at man bare deltar på
kurs i de pålagte timene, og i eventuell tilleggsundervisning.
Disse medlemmer mener at slike
kurs bør være et rekrutteringssted som er tilgjengelig for potensielle
arbeidsgivere, og at god innsats belønnes med interessant og meningsfullt
arbeid eller utdanning så snart undervisningen er avsluttet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i denne sammenheng vise til at altfor mange som har rett og plikt
til undervisning i norsk og samfunnskunnskap, ikke er i arbeid eller
utdanning. En sammenstilling av status for kursdeltakere fra årene
2005, 2006, 2007, 2008 og 2009 viser at om lag 40 prosent av kursdeltakerne
ikke var i jobb et år etter avsluttet program (monitor for introduksjonsordning,
rapporter 2012/01, 2011/10, 2010/07, 2008/52). Dette finner disse
medlemmer sterkt betenkelig. Det er også et klart tegn på
at integreringen av innvandrere ikke fungerer på langt nær godt
nok, og at grunnlaget for en panegyrisk hyllest av regjeringens
innvandringspolitikk hviler på et sviktende grunnlag.
Disse medlemmer mener også at
en kartlegging av den enkelte innvandrers kompetanse er viktig å
måle og at man sørger for eventuell tilleggsutdannelse eller skolering
slik at vedkommende skal komme seg i inntektsbringende arbeid og
derigjennom bli økonomisk selvhjulpen.
Disse medlemmer mener et utenforskap
av 40 prosent av deltakerne i introduksjonsprogram er et alvorlig
samfunnsproblem, og at de som faller utenfor må fanges opp. Det
er mange årsaker til dette frafallet, og disse medlemmer mener
at et fravær av tverrfaglig tilnærming for å fange opp disse personene
på sikt vil føre til at disse personene faller utenfor det norske
samfunnet. Disse medlemmer mener at man i slike tilfeller
må stille større krav og at offentlige ytelser kun skal utbetales
mot arbeidsplikt.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag som sikrer at personer som ikke har fullført introduksjonsprogram
eller som har gjennomført og som lever på offentlige ytelser, skal
møte opp for forefallende arbeid, skolering eller kurs, for eksempel
tilleggsundervisning i norsk og samfunnskunnskap.»
Komiteen viser til
at innvandrere er overrepresentert når det gjelder deltakelse i
arbeidsmarkedstiltak. Komiteen støtter derfor regjeringens
varslede gjennomgang for å sikre et tettere samarbeid mellom arbeids-
og velferdsetaten og kommunene, når det gjelder sterkere individuell
tilrettelegging og tydeligere arbeidsretting av introduksjonsprogrammet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i denne forbindelse
til at flere av organisasjonene som møtte til høring i Stortinget,
var opptatt av mulighetene for slik individuell tilrettelegging og
arbeidsretting. Røde Kors er glad for understrekingen av sivilsamfunnets
rolle når det gjelder kvalifisering og sysselsetting av innvandrere,
gjennom rask tilgang til nettverk i nærmiljøet, men mener samtidig
at meldingen i større grad kunne vektlagt potensialet i frivilligheten
når det gjelder arbeidstrening og samfunnsdeltakelse. De viser blant
annet til norsktrening og flyktningguider i regi av Røde Kors.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til Fagforbundets innspill om at
arbeidspraksis i regi av Nav i for liten grad fører til fast arbeid.
De som ikke innfrir kravene til norsk språk, blir værende i midlertidige
stillinger. De viser i den forbindelse til tilbudet ved Rosenhof
voksenopplæring som et vellykket eksempel på norskopplæring kombinert
med arbeidspraksis (NAP). Dette flertallet viser
til meldingen der dette tiltaket, som Rosenhof voksenopplæring er
en del av, er gitt særskilt omtale. Dette er et samarbeid mellom
Nav Intro Oslo og Voksenopplæring for innvandrere Oslo med rett til
kommunal norskopplæring, men uten rett til introduksjonsprogram.
Tiltaket er en kombinasjon av kommunal grunnopplæring i norsk og
arbeidspraksis i regi av Nav og kan også søkes av personer som betaler
norskopplæringen selv, herunder borgere av EØS-land. I meldingen
vises det til en gjennomsnittlig overgang til arbeid på 65 prosent,
ved Rosenhof, hele 90 prosent. Dette flertallet viser
samtidig til oppslag i Aftenposten 3. februar 2013 om en kraftig
nedbygging av tilbudet, herunder en nedlegging av hele tiltaket
ved Rosenhof, og ber Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
ta initiativ til å undersøke hvorfor dette tiltaket nedlegges.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
omlegging av forsøksprogrammet Ny sjanse til Jobbsjansen som en
permanent ordning, spesielt for kvinner som står langt fra arbeidsmarkedet,
fra sommeren 2013. Flertallet viser i den forbindelse
til Stortingets behandling av Prop. 1 S (2012–2013) for budsjettåret
2013, Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet, der det
for 2013 ble bevilget ytterligere 30 mill. kroner for å styrke dette
arbeidet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at beløpet for 2013 skal dekke omleggingen fra annet halvår. Fra
og med 2014 vil det, inklusive de midlene som tidligere har gått
til Ny sjanse, derfor være 80 mill. kroner til disposisjon for Jobbsjansen, noe
som innebærer en betydelig styrking av tiltaket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ulike
utredninger (jf. Meld. St. 6 (2012–2013), side 35) betegner Ny sjanse
som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Av dem som gikk ut av Ny sjanse
i 2011, gikk 37 prosent av de hjemmeværende kvinnene, 52 prosent
av ungdommene og 27 prosent av sosialhjelpsmottakerne over i arbeid
eller utdanning etter endt program.
Flertallet viser også til Stortingets
høring, der det var bred tilslutning til at de gode erfaringene fra
Ny sjanse skal videreføres gjennom Jobbsjansen. Fellesorganisasjonen
(FO) understreker betydningen av å legge bedre til rette for kvinner i
introduksjonskurs, norskkurs og ulike jobbkurs, noe som i tillegg
er spesielt viktig for barnas muligheter til deltakelse. Utdanningsforbundet
støtter Jobbsjansen og etterlyser en bedre kobling mellom introduksjonsprogram
og kvalifiseringsprogram. Fagforbundet støtter Jobbsjansen, også
at den skal omfatte ungdom 18–25 på sosialhjelp. Røde Kors er positive
til Jobbsjansen som permanent tilbud og viser til at et samarbeid
med for eksempel Stella Røde Kors kvinnesenter i Oslo kan bidra
til enda bedre resultater for deltakere i tiltak som Jobbsjansen.
Gjennom en mentorordning i regi av frivillige jobber Stella kvinnesenter
for å styrke kvinners muligheter til selvutvikling, selvrealisering
og deltakelse i samfunnet. Flertallet viser til rapporten
«Tett på innvandrerkvinner» (Marie Louise Seeberg og Sahra Cecilie
Hassan, NOVA (2013) i samarbeid med Oslo Røde Kors). I rapporten
understrekes at det å lære norsk er mer enn språk, og at det bør
legges større vekt på betydningen av å forstå det norske samfunnet.
Rapporten anbefaler også å legge mer vekt på individuelle kvalifiseringsløp, basert
på den enkeltes faktiske muligheter og kvalifikasjoner, og ikke
fullt så stor vekt på å få deltakerne raskest mulig ut i ufaglærte
jobber. Flertallet støtter forfatternes understreking
av at en også skal ha ambisjoner på vegne av innvandrere.
Komiteen viser til
at spørsmålet om bedre bruk av innvandreres kompetanse har vært
gjenstand for debatt under en rekke regjeringer, uten at en så langt
har klart å få til et effektivt system for godkjenning av utenlandsk
utdanning og realkompetanse. Sammen med påviste diskriminerende
holdninger i ansettelsesprosesser i offentlig og privat sektor,
fører dette til at innvandrere ofte er i jobber de er overkvalifiserte for. Komiteen ser
det som positivt at regjeringen i 2013 vil legge fram en handlingsplan
for bedre bruk av innvandreres kompetanse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser
til at denne handlingsplanen også bør ses i sammenheng med andre
tiltak, som for eksempel dagens ordning for rett og plikt til opplæring
i norsk og samfunnskunnskap, der mer yrkesrettet opplæring og mulighetene
for utvidelse av personkretsen med slik rett og plikt kan vurderes.
Flertalletviser
til Stortingets høring og skriftlige innspill, der regjeringens
handlingsplan får bred tilslutning (Næringslivets hovedorganisasjon
(NHO), VIRKE, Utdanningsforbundet, KIM og Fagforbundet). NHO ønsker
å bidra til handlingsplanen med sine gode erfaringer fra Global
Future, et talentprogram for å mobilisere innvandrere med høy kompetanse
til sentrale stillinger og styreverv i næringslivet. To av tre har
hatt bevegelse i sin karriere etter deltakelse i dette programmet.
VIRKE viser til stort behov for arbeidskraft i sine bransjer og
at de har praksis for å rekruttere blant et mangfold av arbeidstakere,
men viser samtidig til at arbeidsgivere vurderer risiko ved ansettelser.
Fagforbundet mener handlingsplanen må inneholde tiltak fra grunnskole
til høyere utdanning, herunder muligheten til å ta fagbrev mens
man står i arbeid.
Flertallet viser også til at
flere av høringsinstansene påpeker at prosessen for godkjenning av
utdanning og kompetanse fra utlandet er tidkrevende og ønsker en
enklere og raskere ordning. Fagforbundet mener at dette er en medvirkende
årsak til at mange innvandrere er overkvalifiserte til de jobbene
de har. NHO viser til at avklaring av realkompetanse er vel så viktig for
næringslivet som formell kompetanse. Utdanningsforbundet foreslår
å legge ansvaret for kartlegging og vurdering av medbrakt kompetanse
og høyere utdanning fra utlandet til høgskoler og universiteter.
Flertallet mener dette er verdifulle innspill å
ta med i utarbeidelsen av den nye handlingsplanen. Det vises for
øvrig til komiteens merknader under kapittel 3, barnehage og utdanning,
der regjeringens igangsatte arbeid med nasjonale retningslinjer
for vurdering av realkompetanse fra utlandet er omtalt.
Flertallet viser til at flere
av høringsinstansene har tatt opp situasjonen for arbeidsinnvandrere spesielt.
Både KS og NHO ønsker utredning av situasjonen for arbeidsinnvandrere.
Utdanningsforbundet ønsker at flere får rett til norskopplæring.
Caritas mener at arbeidsinnvandrere og familiegjenforente må få
gratis norskopplæring, at det fins et tilbud via frivillige organisasjoner, at
dette ikke er nok og at arbeidsgivere bør pålegges et ansvar for
at deres ansatte lærer grunnleggende norsk. KS ønsker rett og plikt
til norskopplæring for ektefeller og barn av arbeidsinnvandrere.
Flertallet ser ovennevnte høringsuttalelser som
viktige innspill og viser til at språk er en viktig forutsetning
for å nå målene i den nye handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse. Flertallet viser
til at det i tillegg bør ses på alternative opplæringsformer for
personer som er i jobb, for eksempel nettbaserte løsninger, samarbeid
med biblioteker og samarbeid med arbeidsgivere, der også skatteregler
kan være del av et samarbeid med arbeidsgiver og det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at innvandreres kompetanse bør utnyttes bedre. Disse medlemmer vil
støtte en tydelig handlingsplan, men forutsetter at de enkelte tiltak
evalueres, da det i år er 20 år siden tilsvarende handlingsplan
ble foreslått.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en grundig
evaluering av alle handlingsplaner for bedre bruk av innvandreres
kompetanse.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i tillegg
til høringsuttalelsen fra VIRKE, som gjennom sitt arbeidslivsbarometer,
Virkemålet 2012 (www.virkepluss.no/virkemaalet), påviser at 60 prosent
av arbeidsgiverne mener gode og lett tilgjengelige tilskuddsordninger
fra Nav er et viktig tiltak for å ansette personer som står utenfor
arbeidslivet. VIRKE ønsker at de mange ulike ordningene som finnes
blir erstattet av lønnstilskudd, som etter deres erfaring er en
ordning som virker. Flertallet viser til at regjeringen
i meldingen varsler en gjennomgang av bruken av arbeidsmarkedstiltak
overfor innvandrere og ser en vurdering av de ulike typene lønnstilskudd
som en naturlig del av en slik gjennomgang.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at flere av høringsinstansene
er opptatt av tiltak for å øke rekrutteringen av innvandrere til
arbeidslivet. Fellesorganisasjonen (FO) vil at partene i arbeidslivet
må forpliktes sterkere, for eksempel ved at arbeidsgivere forplikter
seg til å innkalle til intervju og ha en plan for rekruttering av
innvandrere. VIRKE savner en grundigere beskrivelse av hvilke bransjer
som vil trenge arbeidskraft og hva slags kompetanse de vil etterspørre,
hvilke tiltak arbeidsgivere mener er viktige for å ansette flere
som står utenfor arbeidslivet og hvilke byråkratiske hindringer
de møter. VIRKE etterlyser også en utredning av suksesskriteriene
i de bransjene som lykkes med rekruttering. De ønsker også mer veiledning
til arbeidsgivere fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og
fra Arbeidstilsynet. Dette flertallet mener dette er
viktige innspill for videre arbeid med å øke rekrutteringen av innvandrere.
Komiteen er videre
kjent med at enkelte større bedrifter som rekrutterer arbeidskraft
fra utlandet, organiserer norskopplæring for egne ansatte. Et samarbeid
mellom offentlig og privat sektor kan være ett av flere tiltak i
den varslede handlingsplanen. Komiteen viser også
til det pågående forsøket med moderat kvotering av innvandrere i
13 statlige etater, der en ny forsøksperiode ble igangsatt 11. januar
2012. I tillegg understrekes behovet for bedre rutiner for registrering
av utdanningsopplysninger. Komiteen viser til ny
ordning fra 2012, som redegjort for i meldingen.
Komiteen har videre merket seg
at det i statlig og kommunal sektor nå er en innvandrerandel på henholdsvis
9,2 og 9,7 prosent, mens andelen i privat sektor er på 14,5 prosent.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at målet må være et arbeidsliv som minst er representativt for befolkningen
som helhet, både i offentlig og privat sektor, på ledelsesnivå og
ellers, og der det er bedre samsvar mellom de yrkene folk jobber
i og den kompetansen de besitter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser
i den forbindelse til kravet i statlig sektor om å innkalle minst
én kvalifisert innvandrer til intervju og støtter regjeringens oppfordring
til kommuner og fylkeskommuner om å innføre tilsvarende ordninger. Dette
flertallet har videre merket seg at flere kommuner jobber
systematisk med å øke innvandrerandelen blant sine ansatte. Programmene
i privat sektor, som Global Future og Womentor i regi av Næringslivets
Hovedorganisasjon og arbeidsgiverorganisasjonen Virke har også gode
resultater å vise til. Dette flertallet ser verdien
av å systematisere slike erfaringer som et grunnlag for videre arbeid.
Dette flertallet viser videre
til den stadig økende andelen innvandrere som etablerer egne bedrifter.
Som nevnt ovenfor sto innvandrere i 2011 for hele 21 prosent av
nye foretak. Dette flertallet støtter regjeringens
arbeid for å legge bedre til rette for innvandrere som vil etablere egen
bedrift, både når det gjelder kunnskap om lover og regler og tiltak
for å redusere spesielle finansieringshindringer som innvandrerne møter. Dette
flertallet viser til sine budsjettmerknader om viktigheten
av å sikre en videreføring av Norsk senter for flerkulturell verdiskapning
i regi av Buskerud fylkeskommune (Innst. 16 S (2012–2013), side
67). I meldingen beskrives hvordan diskriminerende holdninger i
arbeidslivet kan hindre innvandrere i å få en jobb som er tilpasset
deres kvalifikasjoner. Erfaringer fra Norsk senter for flerkulturell
verdiskapning viser at diskriminerende holdninger eller manglende
bevissthet også gjør seg gjeldende når innvandrere som driver egen bedrift,
søker oppdrag i det private markedet, for eksempel som underleverandører
til andre bedrifter. På denne måten kan både innvandrerbedrifter
og andre bedrifter gå glipp av viktige kontrakter i inn- og utland.
Innvandrere har i tillegg ofte et nettverk i andre land, som kan
gi fordeler for norske bedrifter.
Dette flertallet viser til høringen,
der KIM peker på at det er et uutnyttet potensial for entreprenørskap
blant innvandrere, der VIRKE ønsker styrking av generelle tiltak
for etablererstøtte, som også omfatter innvandrere, og Fagforbundet vil
ha økt vekt på tilrettelegging for innvandrere som etablerer egen
bedrift.
Dette flertallet mener det er
viktig at tiltak for å sikre en bedre utnyttelse av disse sidene
ved innvandrernes kompetanse også vurderes i den varslede handlingsplanen
for bedre utnyttelse av innvandreres kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at opprinnelsesland eller kontinent, etnisitet eller morsmål i seg
selv, kan utgjøre en kompetansebakgrunn. Disse medlemmer ønsker
også et arbeidsliv som er representativt for befolkningen som helhet,
men dette betinger at faglig kompetanse uansett har forrang og at
ansettelser i offentlig sektor baserer seg på dette. Disse
medlemmer har liten tro på kvotering, da det å gi enkeltmennesker
forrang basert på biologiske karakteristika, etnisitet eller landbakgrunn
er diskriminerende.
Komiteen viser til
at Norge har en lang forskningstradisjon når det gjelder utstøting
og utestenging fra arbeidslivet. Komiteen støtter regjeringens
nye satsing på forskning når det gjelder utstøting og utestenging
av innvandrere spesielt. For å kunne sette inn målrettede tiltak
er det viktig å vite om det er de samme forholdene som gjør seg
gjeldende for innvandrere som i befolkningen for øvrig.
Komiteen viser til sine merknader
ovenfor, om å se tiltak for godkjenning av utenlandsk kompetanse
i sammenheng med muligheten for bedre norskopplæring for arbeidsinnvandrere
i den nye handlingsplanen som kommer i 2013. I den forbindelse ser komiteen det
som positivt at norskopplæring som ledd i arbeidsmarkedstiltak for
denne gruppa blir vurdert nærmere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det også som
positivt at regjeringen vil skaffe mer kunnskap om arbeidsinnvandreres
levekår og deltakelse i samfunnet, herunder situasjonen for hele
familien, og viser til at arbeidsinnvandrernes ektefeller også representerer
verdifull arbeidskraft. Flertallet av medfølgende ektefeller er
kvinner. Det nye programmet, Jobbsjansen, kan bli et viktig tiltak
for å rekruttere disse kvinnene til arbeidsmarkedet.
Når det gjelder arbeidsinnvandrere spesielt,
viser flertallet til betydningen av et anstendig
arbeidsliv. Regjeringens nye handlingsplan mot sosial dumping bygger
videre på de positive erfaringene fra de to foregående handlingsplanene. Flertallet understreker
viktigheten av at dette arbeidet fortsetter og utvides til å omfatte
flere bransjer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at økt kunnskap og forsterket innsats mot sosial dumping
også fikk støtte i Stortingets høring av integreringsmeldingen.
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) ønsker på sin side mer kunnskap
om sentrale innvandrergruppers atferd i arbeidsmarkedet over tid,
særlig når det gjelder innvandrere fra EØS-land. De ønsker særlig
fokus på om det er en sammenheng mellom visse yrker/arbeidsforhold
og uførepensjonering, herunder sosial dumping. Fagforbundet mener
at trepartssamarbeidet i arbeidslivet kan utnyttes bedre til å sikre et
anstendig arbeidsliv for alle. De understreker at fagbevegelsens
ressurser må utnyttes bedre. Som eksempel vises til aktiviserings-
og rapporteringsplikten som omfatter rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår,
forfremmelser, utviklingsmuligheter og vern mot trakassering. VIRKE
vil ha økt adgang til midlertidige ansettelser/bruk av vikarbyråer. Dette
flertallet viser til at sistnevnte ikke er aktuell politikk. Dette
flertallet støtter tvert imot regjeringens arbeid for å sikre
viktige arbeidstakerrettigheter, herunder retten til fast ansettelse.
Komiteen støtter arbeidet
med forbedret informasjon til utenlandske arbeidstakere, herunder samarbeidet
med frivillige organisasjoner.
Komiteen viser i den forbindelse
til høringsuttalelsen fra Caritas, som ønsker en utbygging av informasjons-,
veilednings- og rådgivningssystemene for arbeidsinnvandrere som
følge av økt arbeidsinnvandring, og at frivillige må få en viktig
rolle.
For øvrig vises til de ulike partienes merknader
i Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar
for et godt og anstendig arbeidsliv, jf. Innst. 333 S (2011–2012).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kulturell
variasjon medfører utfordringer, men også er en styrke. Innvandring
er en kilde til mangfold, kreativitet og kulturell utveksling. Nøkler
til god integrering er språk og arbeid. Gjennom arbeid lærer man
seg språket, får kontakt med mennesker, og en helhetlig forståelse av
hvordan samfunnet fungerer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre under Bondevik II-regjeringen løftet integreringspolitikken
som et særskilt viktig politisk område. Introduksjonsordningen ble
innført, og fokus på integrering styrket. Disse medlemmer vil
fortsette å styrke innvandreres mulighet til å lykkes gjennom nøkkelfaktorene «språk»
og «arbeid».
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at behovet og mulighetene for personbevegelser på tvers av landegrensene
øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging
av grensehindre og økt handel mellom land. Ulike kulturer kommer
i kontakt med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles
raskere og mer omfattende enn tidligere. Disse medlemmer mener
økt arbeidsinnvandring er et bidrag for å ta denne utviklingen på alvor
og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.
Disse medlemmer er kritiske til
at meldingen i svært liten grad vektlegger de forholdene ved integrering
som berøres av arbeidsinnvandringen til Norge. Disse medlemmer etterlyser
en oversikt over hvilke bransjer og yrker det vil være behov for
arbeidskraft i de kommende år, hvilke informasjonstiltak som er
iverksatt for å sikre god informasjon til den økende strømmen av
arbeidsinnvandrere fra EØS-landene, hvilken kompetanse som i dag
etterspørres, og hvilke virkemidler som bør tas i bruk for å sysselsette dem
som i dag ikke er en del av arbeidslivet.
Disse medlemmer ser behov for
en utredning av hvilke kriterier som sikrer suksess når det gjelder
flerkulturell rekruttering.
Disse medlemmer ser at arbeidsmarkedet trolig
vil være preget av økende migrasjon av arbeidstakere og tjenesteytere
i årene fremover, men også av større konkurranse om arbeidskraft mellom
land. Det å ha en bevisst og helhetlig arbeidsinnvandringspolitikk
er en av de største politiske utfordringene i årene fremover. Kunnskap
og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende
for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt
og internasjonalt arbeids- og næringsliv. For å opprettholde dagens
velferdsnivå og sikre verdiskapning gjennom en levende kunnskapsøkonomi,
må Norge føre en politikk som gjør oss i stand til å hevde oss internasjonalt
i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.
Disse medlemmer viser til at
norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse
for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede
internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter
til å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.
Hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken er
å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere
arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte
ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at
de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring kan realiseres på
en balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn. Hver enkelt
arbeidsinnvandrer skal sikres gode forhold i arbeid og samfunnsliv
for øvrig. At det er arbeid å få og at det lønnes godt, er helt avgjørende
for om arbeidstakere i andre land vurderer det som aktuelt å søke
arbeid i Norge.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre arbeidsinnvandrere bedre informasjon, gjerne på flere
språk, enn i dag.
Disse medlemmer viser til at
individuelle faktorer som familieforhold, personlige nettverk, jobbmuligheter
og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene.
Vektleggingen av ulike hensyn varierer etter personlige preferanser
og økonomiske, geografiske, sosiale og kulturelle kjennetegn. For
eksempel viser undersøkelser at ønsket om høyere inntekt og bedre
arbeidsvilkår er viktigere motivasjonsgrunner for migrasjon blant borgere
i de nye medlemslandene i EU enn blant borgere i de gamle medlemslandene.
Disse medlemmer viser til at
før finanskrisen bidro arbeidstakere fra andre land med helt nødvendig
arbeidskraft i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen flere servicebransjer. Uten
denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften ville veksten i norsk
økonomi ha bremset opp. Samtidig ser en at flere av disse arbeidsinnvandrerne
har slått rot i Norge, og familiene har flyttet etter. Da er det
viktig at man får anledning til å lære språket skikkelig, enten
gjennom arbeid eller kurs. I tillegg er det behov for flere tiltak som
mer målrettet vil tiltrekke spesiell kompetanse til Norge.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring
som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.»
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
at det ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker
seg til Norge. Vi betaler relativt lave lønninger for akademikere,
spesialister og forskere, og har en komprimert lønnsstruktur. Det
er viktig å markedsføre Norge for utenlandsk arbeidskraft. Selv
om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner,
søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt
for kompetansen. Denne problemstillingen må tas på alvor dersom
Norge i fremtiden skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdssamfunnet
Norge til å bli en kunnskapsnasjon.
Disse medlemmer mener det bør
vurderes hvilke virkemidler som kan benyttes for å øke innvandring
av kvalifisert arbeidskraft ikke bare fra EU-land, men også fra
resten av verden. I dag er det slik at Norge taper denne konkurransen
i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for
at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i. I dag er det
strenge krav som må være oppfylt for at utenlandske statsborgere som
ikke kommer fra EØS-området skal få arbeidstillatelse. Siden 1975
har Norge hatt en begrenset og regulert innvandring til Norge. Dette innebærer
at utlendinger ikkekan flytte til Norge og
ta arbeid her, med mindre utlendingen oppfyller vilkårene i en av
unntaksbestemmelsene. Alle utlendinger som har til hensikt å ta
arbeid eller drive egen virksomhet må ha arbeidstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
bedrifter bør kunne forhåndsgodkjennes slik at faglærte/spesialister
kan påbegynne arbeidet sitt der, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) saksbehandler
søknaden. Det bør innføres et hurtigsporssystem for forhåndsgodkjente
bedrifter. I dagens forskrift er det regulert hvem som kvalifiseres
som spesialist, for dermed å falle innenfor ordningen. Disse
medlemmer mener derfor at det i større grad bør overlates
til arbeidsgiverne/bedriften selv å bedømme hvorvidt en arbeidstager
har den rette kompetansen. Det vil fjerne byråkrati og frigjøre
ressurser til behandling av mer kompliserte saker.
Disse medlemmer viser til at
arbeidstillatelse som faglært kan gis i opptil tre år, men ikke
lenger enn arbeidsforholdets varighet. Fornyelse er en svært byråkratisk
prosess, som tar mye tid og gir lange perioder med uavklart situasjon
og stress for dem det gjelder. Forslagsstillerne mener at denne
kontrollvirksomheten må kunne forenkles, spesielt for de bedriftene
som forhåndsgodkjennes.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en modell med
forhåndsgodkjenning av bedrifter.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at kun 5 prosent av innvandrerne som søker seg til EU-landene
har høyere utdannelse eller er faglærte, mot over 50 prosent av
dem som får oppholdstillatelse i USA. Disse medlemmer ønsker
at det vurderes en helhetlig endring av arbeidsinnvandringspolitikken
gjennom å se på erfaringene EU og USA har gjort seg på feltet. Disse
medlemmer har tidligere foreslått innføringen av et såkalt
«Blått Kort» som i EU-landene, etter modell fra det amerikanske «Green
Card», i Dokument 8:150 S (2010–2011) Representantforslag om å sikre
vekstfremmende arbeidsinnvandring.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av
‘Blått kort’ etter modell fra EUs ‘Blue Card’ i Norge.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er helt avgjørende for velferdsmodellens bærekraft at Norge klarer
å videreføre en høyere andel av verdiskapende og skattebetalende
innbyggere. Samtidig må vi sikre at de som faktisk er i arbeid,
ikke blir avhengige av varige tilskudd for å opprettholde en inntekt
de kan leve av i Norge.
Disse medlemmer vil fremheve
at selv det beste velferdssamfunnet er avhengig av finansiering
fra overskudd i produktiv sektor. Det er viktig at flest mulig deltar
i arbeidslivet, samtidig som vi går sammen om å sikre en grunnleggende
trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide. Det grunnleggende
utgangspunkt for Høyre er at hver enkelt har et personlig ansvar for
seg selv, sitt eget liv og for menneskene rundt seg. Samtidig må
et raust og medmenneskelig samfunn sikre alle mulighetene til et
anstendig liv. Disse medlemmer mener derfor grunnlaget
for velferden er at det må lønne seg å jobbe, samtidig som en sikrer
gode og anstendige støtteordninger for dem som er for syke til å
delta i arbeidslivet, men selv om en skal ha gode inntektssikringsordninger,
må det alltid lønne seg å jobbe.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker et
særskilt fokus på å få flere innvandrerkvinner ut i jobb og i aktiv
deltakelse i samfunnet. Ifølge SSB bor det minst 8 600 innvandrere
i Norge i alderen 16 år og over som ikke har fullført noen som helst
utdanning. Omtrent 5 600 av disse er kvinner. I tillegg til at det
er langt flere kvinner uten utdanning blant innvandrerne, er det
også relativt sett flere innvandrerkvinner med kort høyere utdanning. Disse
medlemmer viser til forsøksordningen «Ny sjanse», innført
under Bondevik II-regjeringen, som er en forsøksordning hvor formålet
er å prøve ut og dokumentere erfaringer med ulike metoder for å
få flere innvandrere over i arbeid eller utdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er behov for å styrke aktiviteten i tilknytning til økonomisk sosialhjelp,
spesielt for gruppen unge sosialklienter. Ingen unge som ikke har sterkt
redusert helse skal kunne gå på passive offentlige overføringer.
Den som kommer til de kommunale sosialtjenestene skal møtes med
et tilbud og en forventning om å delta i arbeid eller arbeidsavklarende
aktiviteter. Det er betydelig rom både for å stille krav til aktivitet
og å kutte stønaden dersom kravet ikke følges opp i sosialtjenesteloven
§ 20. Disse medlemmer mener muligheten til å innføre
sanksjoner mot mottakere av sosialhjelp som ikke deltar i aktivitet,
bør brukes i langt større utstrekning enn i dag. Høyre mener det
trengs en forsterket innsats rettet inn mot unge, og prioriterer
innsatsen rettet mot unge sosialklienter som senere kan ende på uføretrygd.
Disse medlemmer viser til at
Høyre vil ha en «snu-i-døra»-praksis på alle Nav-kontor i hele Norge.
Dette innebærer blant annet følgende:
1. Et absolutt krav
om aktivitetsplikt og oppmøteplikt for alle fra første dag og første
møte med Nav.
2. En egen pott til å følge opp aktivitetsprosjekter i
et større antall forsøkskommuner over hele landet. Høyre setter
av 100 mill. kroner for å utvikle slike tiltak.
3. Skjerpede krav og kutt i ytelsene for
brukere som ikke stiller opp på aktivitet. Nav har i dag anledning
til å kutte i ytelsene, men gjør det for sjelden.
4. En gjennomgang av alle ytelser til unge
på sosialhjelp, herunder individstønad og bostøtte til unge som
bor hos sine foreldre eller foresatte, for å sikre at ordningene
oppmuntrer til arbeid eller utdanning.
5. Langt mer bruk av tiltak med arbeidstrening
i arbeidslivet særlig for unge Nav-brukere.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
det å mestre språket er avgjørende for en god integrering. Disse
medlemmer ser at motivasjonen blant innvandrere til å lære
seg norsk ofte er større enn det offentlige språkopplæringstilbudet.
Derfor ønsker disse medlemmer å styrke norskopplæringen,
samt å legge til rette for å godkjenne innvandrerelevers morsmål
som 2. fremmedspråk.
Språkopplæring bør også bli en rettighet for
arbeidsinnvandrere fra EØS-land, og arbeidsledighet bør ikke ekskludere
en fra å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende
innvandrere ytterligere kvalifikasjoner, og kan bidra til at de
raskere kommer inn i arbeidslivet. Yrkesrettet språkopplæring for
ledigmeldte arbeidsinnvandrere vil kunne bidra til at disse raskere
kommer ut i arbeidslivet igjen.
Disse medlemmer viser til det
viktige arbeidet som gjøres på dette feltet av en rekke frivillige
organisasjoner som Røde Kors og Caritas. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av et godt samspill mellom det offentlige,
privat sektor og frivilligheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at det
er en utfordring å nå målet om at nyankomne innvandrere raskest
mulig skal bli økonomisk selvhjulpne. Flertallet viser
til at introduksjonsprogrammet skal ivareta den grunnleggende kvalifiseringen
av nyankomne innvandrere og skal preges av kontinuitet, god planlegging
og informasjonsflyt. Kartlegging av kompetanse, individuelle kvalifiseringsplaner, tett
oppfølging, heldagsbeskjeftigelse med mulighet for kombinasjon av
norskopplæring og arbeidspraksis, og en økonomisk stønad knyttet
til deltakelse i kvalifisering, er noen av de elementene som skal
ivareta kontinuiteten og helheten i opplæringen.
Flertallet ser på arbeidsplassen
som den beste arenaen for voksne for å tilegne seg kunnskap om norsk
språk, kultur og samfunn, og vil understreke viktigheten av å få
nyankomne raskt i arbeid.
Flertallet mener at det holdningsskapende
arbeidet for å få arbeidsgivere til å ansette personer med innvandrerbakgrunn
i ledige jobber, må styrkes og bli mer målrettet. Det må skapes
flere incitamenter som gjør det formålstjenlig å delta aktivt i
arbeidslivet, fremfor å gå ledig.
Videre peker flertallet på at
det er viktig at myndighetene er tydelige på at alle, uansett bakgrunn,
plikter å ta ansvar for eget liv og eget livsopphold gjennom arbeid,
og at det tilrettelegges for at kommuner, næringsliv og Nav kan
samarbeide om at deltakerne gjennomfører introduksjonsprogrammet
på en tilfredsstillende måte.
Flertallet deler meldingens mål
om at det er behov for gode løsninger som gir godkjenning av kvalifikasjoner
fra opprinnelseslandet.
Det fremgår av meldingen at det er et mål for regjeringen
at flest mulig kan fullføre den utdanningen de ønsker og har behov
for, blir aktive og inkluderte samfunnsdeltakere og tilknyttet arbeidslivet.
Utdanning er et av de viktigste virkemidlene for å redusere sosiale
og økonomiske forskjeller i samfunnet.
Norsk er fellesspråket i utdanningsløpet. Å
verdsette flerspråklighet og kulturelt mangfold er å anerkjenne
den kompetansen mange mennesker har og å gi muligheter for at deres
ressurser kommer til nytte i samfunnet.
Mange minoritetsspråklige barn, unge og voksne møter
særskilte utfordringer i utdanningsløpet. Regjeringen ønsker å øke
deltakelsen i barnehage for de yngste barna, sikre tilpasset opplæring
og et godt læringsutbytte for alle i grunnskole og videregående
opplæring, hindre frafall i videregående opplæring og sikre at voksne
som trenger det, får et opplæringstilbud tilpasset sitt behov.
Det pekes i meldingen på at alle barn i Norge
og deres foreldre skal føle seg inkludert og respektert, uavhengig
av livssyn og kulturell bakgrunn.
Det er store forskjeller på erfaringene og forutsetningene
elever med innvandrerbakgrunn har når de starter i norsk skole.
Barnehagen er både en viktig barndomsarena og det
første trinnet i utdanningssystemet.
Kommunene har ansvar for opplæringstilbudet på
grunnskolenivå, herunder voksenopplæring. Fylkeskommunene har tilsvarende
ansvar for elever i videregående opplæring. Kommunene har som barnehagemyndighet
ansvar for at alle barn med rett til plass får oppfylt retten, og
skal også føre tilsyn med at alle barnehager følger regelverket.
Om lag halvparten av landets barnehager har ikke-kommunal eier.
Større endringer i utdanningssektoren er foreslått
i en rekke meldinger til Stortinget de siste årene.
Det redegjøres i meldingen for hvilke prinsipper regjeringen
vil legge til grunn for det videre arbeidet, for å sikre et godt
utdanningsløp for alle barn, unge og voksne. Det pekes bl.a. på
mangfold og flerspråklighet, demokrati og toleranse, tidlig innsats
og langvarig språkopplæring.
Om lag 11 prosent av alle elever i grunnskole
og videregående opplæring har innvandrerbakgrunn.
Mange minoritetsspråklige barn, unge og voksne lykkes
svært bra i utdanningssystemet i Norge. Se nærmere omtale i meldingen.
Forskning viser samtidig at det er større avstand mellom
elever som lykkes og ikke lykkes blant unge med innvandrerbakgrunn
enn i den øvrige delen av befolkningen (Birkelund og Mastekaasa
2009). For å bedre læringsutbyttet til barn, unge og voksne med
innvandrerbakgrunn er det nødvendig å ha tiltak både for å bedre
norskferdigheter og tiltak for å kompensere for sosioøkonomisk bakgrunn.
Deltakelse i barnehage blant minoritetsspråklige barn
har økt i takt med barnehageutbyggingen, og blant femåringer er
deltakelsen nå på 95 prosent. På barnehageområdet er det imidlertid fremdeles
en utfordring å få økt andelen minoritetsspråklige barn i barnehage,
særlig for de yngre barna, og å få styrket personalets kompetanse
for å kunne møte behovene i en mer mangfoldig barnegruppe. I grunnskolen
og videregående opplæring er det en utfordring å bedre norskferdighetene,
læringsutbyttet og å redusere frafallet i videregående opplæring. Elever
som kommer til Norge mot slutten av grunnskolen, kan ha store utfordringer
med å lære norsk, og noen av dem har lite skolebakgrunn. Selv om
en stor andel av voksne som i dag deltar i grunnskole og videregående
opplæring har innvandrerbakgrunn, kan det antas at mange voksne
innvandrere som har behov for slik opplæring ikke får tilbud om
det, eller ikke er klar over egne muligheter og rettigheter, jf.
NOU 2010:7 Mangfold og mestring.
Å verdsette flerspråklighet og kulturelt mangfold
betyr å anerkjenne den kompetansen mange mennesker besitter. Det
å beherske morsmålet godt gjør det enklere å lære nye språk. I barnehagen
og skolen får mange barn erfaring med ulike språk og kulturelle
uttrykk. Dette kan bidra til økt toleranse og gi barn og unge erfaringer
med flerspråklighet og mangfold som en ressurs.
Det pekes i meldingen på at barn og unges språklige
ressurser bør utnyttes bedre. I dag er det mulig å ta eksamen i
en rekke fremmedspråk i videregående opplæring, enten som elev eller som
privatist. Elever vil da kunne få dokumentert kompetanse i morsmålet.
Det tilbys eksamen i til sammen fjorten språk, og det arbeides med
å utvide antallet språk som kan tas som privatist. Å tilby tospråklige,
digitale læringsressurser kan også bidra til at barn og unge får
utnyttet og utviklet sin språklige kompetanse. Utviklingen av nettstedet
Tema morsmål www.morsmål.no har vært et vellykket samarbeid mellom
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) og Skolverket
i Sverige for å bedre tilgangen på digitale læringsressurser på
flere språk.
Regjeringen oppfordrer kommunene og fylkeskommunene
til å tilby opplæring i andre fremmedspråk enn de tradisjonelle
europeiske språkene.
Det pekes i meldingen på at det er behov for
å styrke kompetansen hos barnehagemyndighet og barnehagepersonale,
og hos lærere, ledere og skoleeiere i grunnskole og videregående
opplæring.
Det vises i meldingen til at blant lærerutdanningsinstitusjonene
er kompetansen innenfor flerkulturell pedagogikk og andrespråksdidaktikk
varierende.
Regjeringen vil i 2013 styrke kompetanseutviklingen
på det flerkulturelle området i hele utdanningssektoren.
Barnehagen skal tilby et individuelt tilpasset
og likeverdig tilbud der ulike individer og ulike kulturelle ytringer
møtes i respekt for det som er forskjellig, slik at alle barn får
delta aktivt i et inkluderende fellesskap. I meldingen pekes det derfor
på som positivt at antallet minoritetsspråklige barn i barnehage
er mer enn fordoblet siden 2005, fra ca. 13 700 barn i 2005 til
ca. 30 000 barn i 2011. Likevel er deltakelsen lavere enn for andre
barn.
Siden 2009 har alle barn hatt rett til barnehageplass
dersom de fyller ett år før 1. september det året det søkes for.
Maksimalpris og inntektsgradert foreldrebetaling
i barnehage er del av regjeringens helhetlige politikk for å legge
til rette for at flest mulig barn skal kunne delta i barnehagen.
Retten til plass og den store utbyggingen har ført til at de aller
fleste barn har erfaring fra barnehage før de begynner på skolen.
Enkelte innvandrerforeldre er av ulike årsaker tilbakeholdne med
å bruke barnehage for de yngre barna. God og aktiv informasjon om barnehagetilbudet,
gitt for eksempel på helsestasjonen, kan bidra til å øke deltakelsen.
Regjeringen er opptatt av å nå alle førskolebarn, blant
annet for å sikre at de behersker norsk så godt som mulig ved skolestart.
Regjeringen vil derfor utrede hvordan man, innenfor dagens regelverk
og budsjettrammer, best kan nå førskolebarn i alderen tre til fem
år som ikke går i barnehage, for å sikre at de med behov får stimulering
i norsk språk.
Alle barn som går i barnehage er i utgangspunktet
sikret et språkstimuleringstilbud, jf. rammeplanen for barnehagens
innhold og oppgaver.
Alle barnehager skal følge med på barnas språklige
utvikling. Undersøkelser viser at i om lag 90 prosent av kommunene
benytter barnehager kartleggingsverktøy i arbeidet med barnas språk.
Et statlig nedsatt ekspertutvalg påpekte i 2011 særskilte utfordringer
med å kartlegge språk hos minoritetsspråklige barn. For å sikre kvaliteten
på barnehagenes arbeid har Utdanningsdirektoratet fått i oppdrag
å utarbeide en veileder om språkkartlegging og språkstimulering.
Det gis i dag et eget statlig tilskudd til kommunene
til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige
barn i førskolealder. Barnehagen er den viktigste integrerings-
og språkopplæringsarenaen for barn i førskolealder, og språkstimuleringstiltak
bør derfor tilbys i barnehagen. Tilskuddet kan også brukes til tiltak
utenfor barnehage. Et delmål med tilskuddsordningen er å stimulere
kommunene til å rekruttere flere minoritetsspråklige barn til barnehagen.
Førskolelærerutdanningen skal sikre at styrere og
pedagogiske ledere har nødvendig kompetanse. Det fremgår av meldingen
at det er en utfordring i dag at det ikke er god nok pedagogisk
dekning alle steder i landet.
Den nasjonale kompetansesatsingen i regi av NAFO
fra 2005–2010 har bidratt til å styrke barnehagenes forståelse for
flerkulturelt og flerspråklig arbeid. Nyere undersøkelser viser
imidlertid at det er grunn til å videreføre det systematiske arbeidet
for å heve barnehageansattes kompetanse innenfor flerkulturell pedagogikk
og språkstimulering.
Regjeringen kommer til å videreføre generell kompetanseutvikling
i 2013, noe som også vil komme minoritetsspråklige barnehageansatte
til gode. Barnehagesektoren vil dessuten inngå i kompetanseløftet
på det flerkulturelle området fra og med 2013. Kompetansespørsmålet
vil også bli behandlet i den kommende meldingen til Stortinget om
framtidens barnehage og i den helhetlige kompetansestrategien som
skal gjelde fra 2014.
For å øke barnehagedeltakelsen i områder med høy
andel barn med innvandrerbakgrunn har staten siden 2006 finansiert
forsøk med gratis kjernetid i barnehage i noen slike utvalgte områder.
I 2012 er det forsøk i seks bydeler i Oslo,
i to områder i Drammen og i tre skolekretser i Årstad i Bergen.
Forsøket innebærer at alle barn i aktuelle årskull i disse områdene
får tilbud om gratis opphold i barnehage 20 timer per uke.
Det er satt i gang en evaluering av forsøket,
og første delrapport vil foreligge i november 2012. Sluttrapporten
fra evalueringen skal foreligge i 2014.
Gratis kjernetid har bidratt til at barnehagedeltakelsen
har økt i forsøksområdene. Skoler i Oslo melder om at barn som begynner
på skolen behersker norsk bedre enn tidligere.
En undersøkelse i 2010 finner at jenter med
minoritetsbakgrunn som hadde deltatt i ordningen med gratis kjernetid
i Oslo på 1990-tallet, oppnådde i gjennomsnitt en hel karakter bedre
i tre fag ved avslutningen av grunnskolen. For gutter fant man ingen
forbedringer i karakterer som følge av forsøksordningen.
For å legge til rette for at barn som ikke snakker norsk
hjemme skal beherske norsk før de begynner på skolen, ønsker regjeringen
fortsatt å stimulere til økt deltakelse i barnehage i områder med
høy andel barn med innvandrerbakgrunn. Regjeringen vil derfor videreføre
forsøket med gratis kjernetid i barnehage for fire- og femåringer.
Gratis kjernetid i barnehage skal fortsatt være
et virkemiddel i områdesatsing.
Regjeringen arbeider for å sikre at alle skal
få et godt opplæringstilbud.
Skoleledere og skoleeiere står overfor svært ulike
utfordringer i ulike deler av landet. Andelen minoritetsspråklige
elever varierer sterkt fra kommune til kommune.
Det er forskjeller i læringsutbytte mellom elever med
innvandrerbakgrunn og elever uten innvandrerbakgrunn. I grunnskolen
er det en tredeling: Elever uten innvandrerbakgrunn oppnår de beste resultatene,
mens elever som selv har innvandret, har de laveste snittkarakterene.
Norskfødte med innvandrerforeldre plasserer seg mellom disse, men
nærmest elever uten innvandrerbakgrunn. I tillegg viser forskning
at elever med kort botid, og dermed kort tid til å lære seg norsk,
har betydelig lavere prestasjoner ved avsluttet grunnskole. Det
er også variasjon i skoleresultater mellom elever med ulik landbakgrunn. (Bakken
og Elstad 2009).
Elevundersøkelsen 2011 viser at elevene generelt
trives godt på skolen.
Utdanningsdirektoratet fikk i oppdrag å gjennomføre
en spesialanalyse av spørsmålene om mobbing og diskriminering i
de siste års elevundersøkelser. Det er en tendens til at elever med
minoritetsspråklig bakgrunn legger en annen og mindre streng definisjon
for mobbing til grunn. (Lødding og Vibe 2010).
En undersøkelse fra NOVA viser at elever med innvandrerbakgrunn
i Oslo har en mer positiv opplevelse av læringsmiljøet på ungdomsskolen enn
øvrige elever (Frøyland og Gjerustad 2012). I videregående opplæring
er forholdet motsatt. Diskriminering fra jevnaldrende kan ifølge
rapporten bidra til å forklare dette.
Enkelte skoler i Oslo og i noen andre større
byer har en høy andel minoritetsspråklige elever. Norsk og europeisk
forskning viser at dette i seg selv ikke nødvendigvis er problematisk
for elevenes læringsutbytte (Heath og Rothon 2008, Fekjær og Birkelund
2007). Analyser fra NIFU viser at skoleresultatene for elever med
innvandrerbakgrunn i Oslo ligger omtrent på landsgjennomsnittet
for elever med slik bakgrunn (Næss 2011). Samtidig viser forskning
at skoler med stort omfang av sosiale problemer har særskilte utfordringer,
noe som ofte er sammenfallende med at mange av elevene har begrensede
norskferdigheter, men også med lav sosioøkonomisk status blant foreldrene.
I enkelte bydeler i Oslo er det en høy andel elever med innvandrerbakgrunn,
og det satses bevisst på å rekruttere motiverte og høyt kompetente
lærere til skoler med høy andel minoritetsspråklige og elever med
lav sosial bakgrunn.
Det fremgår av meldingen at å kunne lese, å kunne
skrive, å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne regne og å ha digitale
ferdigheter er grunnleggende ferdigheter. Regjeringen styrker derfor
opplæringen, blant annet med en videreføring av Lesesatsing 2010–2014
og med en egen satsing på klasseledelse, regning, lesing og skriving
i Strategi for ungdomstrinnet.
Bibliotekene gjør en stor innsats med å legge
til rette for at også innvandrere skal kunne finne bøker og informasjon
på sitt morsmål. Det har også vært gjennomført samarbeid med barnehager.
Målsettingen med Kulturdepartementets leseløft 2010–2014 er en nasjonal,
helhetlig lesepolitikk som tar sikte på å styrke lesekompetansen
i hele landet.
En del minoritetsspråklige elever får ikke den særskilte
språkopplæringen de har krav på etter opplæringsloven. Bedre kompetanse
og informasjon er viktige svar på denne utfordringen.
Det pekes i meldingen på at utdanningssystemet må
ta hensyn til at det tar tid å lære så godt norsk at det kan fungere
som et fullverdig opplæringsspråk. Det er derfor viktig at alle
lærere, ikke bare norsklærere, har et bevisst forhold til hva det
vil si å ha norsk som andrespråk, og at de bidrar til begreps- og
språkutvikling i norsk i ulike fag. Dette krever at andrespråksperspektivet
inngår i lærerutdanningene, og at skoleeiere og skoleledere sørger
for at lærere har mulighet for kompetanseheving i andrespråksdidaktikk. Flerkulturell
pedagogikk og andrespråksdidaktikk skal ivaretas i de nye lærerutdanningene. Andrespråkspedagogikk
er dessuten fra 2012 et prioritert tema innenfor den statlige strategien Kompetanse
for kvalitet – Strategi for etter- og videreutdanning av lærere
og skoleledere. Søkningen til videreutdanningen var høy våren 2012.
Regjeringen legger også opp til et kompetanseløft for opplæring
av minoritetsspråklige fra 2013.
Regjeringen vil innen januar 2013 utarbeide
en strategi for å sikre bedre informasjon og veiledning om opplæring
for minoritetsspråklige elever, herunder også informasjon og veiledning om
rettigheter.
Mange fag i både grunnskolen og i videregående opplæring
mangler tilrettelagte læremidler, blant annet for nyankomne elever.
Staten gir tilskudd til utvikling og produksjon av læremidler i
fag der det ikke er elevgrunnlag for kommersielle utgivelser. I
tillegg har man utviklet nettbaserte tospråklige LEXIN-ordbøker
på en rekke språk, utviklet spesielt for minoritetsspråklige. Kartleggingsverktøy
er nyttig for læreren i arbeidet med å gi elevene tilpasset opplæring.
Regjeringen innførte fra høsten 2010 åtte timer gratis
leksehjelp pr. uke for 1.–4. trinn. NOVAs evaluering av ordningen
viser så langt at det er utfordrende å få leksehjelpen til å virke
sosialt utjevnende og gi god støtte i læringsarbeidet for alle grupper
barn (Seeberg mfl. 2012). SSBs barnetilsynsundersøkelse i 2010 viser
imidlertid at de som deltar mest i leksehjelpen er barn med foreldre
som har lav utdanning, barn fra familier med lav inntekt og barn
med annet fødeland enn Norge.
Fra høsten 2013 foreslår regjeringen å innføre
en uketime med kulturskoletilbud i skole- eller SFO-tid. Tilbudet
skal være gratis og frivillig for elevene. Regjeringen vil også
prøve ut et begrenset forsøk med å øke deltakelsen i skolefritidsordningen.
Det vises i meldingen til at alle elever har
rett til et godt og inkluderende læringsmiljø som fremmer helse,
trivsel og læring.
Undersøkelser viser at elever med innvandrerbakgrunn,
særlig de som selv har innvandret, presterer vesentlig bedre på
skoler med godt læringsmiljø. Arbeidet for å motvirke rasistiske og
diskriminerende holdninger skal gjennomsyre all virksomhet i skolene.
Det er manglende kunnskap om minoritetsspråklige elevers læringsmiljø,
og regjeringen vil derfor styrke kunnskapsgrunnlaget.
Det flerkulturelle perspektivet må være en del
av det systematiske arbeidet med læringsmiljø. Regjeringen satte
i 2009 i gang en femårig nasjonal satsing på bedre læringsmiljø.
Regjeringen og sentrale nasjonale parter har
undertegnet et nytt manifest mot mobbing 2011–2014.
Foreldrenes positive holdning til utdanning
og læring og forventninger til skoleprestasjoner har svært stor
innvirkning på elevenes motivasjon og innsats. Skoleledere har en
plikt til å legge til rette for et godt skole-hjem-samarbeid og
for dialog og foreldrenes aktive medvirkning. Bruk av tolk vil i
mange sammenhenger være nyttig i skole-hjem-samarbeidet. FUG har
utarbeidet materiell på flere språk, samt filmer som er rettet mot
både foreldre og skolen, om samarbeid mellom skole og hjem. NAFO
har prøvd ut ulike modeller for foreldresamarbeid på skoler med mange
minoritetsspråklige elever. Forsøkene er evaluert, og NAFO vil nå
spre god praksis og informasjon om modellene.
For skolene er det utfordrende å møte og ivareta barn
og unge som kommer til Norge i løpet av skolealder. Det er viktig
med tidlig innsats overfor nyankomne elever. Det er spesielt viktig
at opplæringen blir tilpasset den enkeltes bakgrunn og kompetanse.
Fra august 2012 åpnet opplæringsloven for at kommunene
og fylkeskommunene skal kunne opprette særskilte opplæringstilbud
for nyankomne minoritetsspråklige elever, som for eksempel innføringsklasser.
Endringene er mer utførlig omtalt i Prop. 84 L (2011–2012) Endringar
i opplæringslova og privatskolelova.
Utdanningsdirektoratet arbeider med en veileder om
bruk av innføringstilbud i grunnskolen og videregående opplæring
som skal kunne tas i bruk i løpet av 2012. Ulike innføringstilbud
vil bli evaluert for å finne ut hvilke tilbud som fungerer best.
Utdanningsdirektoratet er i gang med å revidere den
ordinære læreplanen i norsk for at den blant annet skal ivareta
språklæring bedre og ha et inkluderende perspektiv.
NOU 2010:7 Mangfold og mestring foreslår at ungdom
i aldersgruppen 16–18 år som kommer til Norge før de fyller 18 år,
bør få rett til videregående opplæring. Regjeringen vurderer spørsmålet
om rett til grunnskoleopplæring for ungdom over opplæringspliktig
alder (vanligvis 16 år) og rett til videregående skole for ungdom under
18 år som søker asyl eller opphold på annet grunnlag.
Utdanningsdirektoratet har fått gjennomført
en egen undersøkelse for å bedre kunnskapsgrunnlaget om hva slags
opplæringstilbud barn og unge asylsøkere mottar og vil i tiden framover systematisk
følge med på hvilket opplæringstilbud disse elevene får.
Det pekes i meldingen på at det er behov for
å styrke arbeidet med informasjon, veiledning og kompetanseheving
overfor kommunene som har opplæring av unge asylsøkere og barn av asylsøkere.
Det gjennomføres derfor i 2010–2012 et kompetanseutviklingsprogram
for skoleledere, skoleeiere og lærere i kommuner hvor det er asylmottak,
samt for pedagogisk ansvarlige ved mottak og omsorgssentre.
Det er et mål for regjeringen å få flere ungdommer
til å fullføre og bestå videregående opplæring. Innsats gjennom
hele utdanningsløpet er av avgjørende betydning for å redusere frafallet
fra videregående opplæring. Det er imidlertid også behov for tiltak
rettet mot elever i videregående skole som står i fare for å falle
fra.
Tall fra SSB for 2012 viser at det er en sammenheng
mellom innvandrerbakgrunn og andelen som fullfører og består videregående
opplæring. 50 prosent av innvandrere og 67 prosent av norskfødte
med innvandrerforeldre fullfører og består i løpet av fem år, mot
69 prosent for hele befolkningen. Når det tas hensyn til foreldres
utdanningsbakgrunn og elevenes karakterer fra grunnskolen, forsvinner
forskjellen i andelen som fullfører mellom innvandrere og øvrige elever.
Andelen norskfødte med innvandrerforeldre som fullfører videregående
opplæring blir noe høyere enn for øvrige, og det er i størst grad jenter
med innvandrerbakgrunn som bidrar til dette (Falch mfl. 2010). Botid
i Norge har også stor betydning. Frafallet er høyere blant gutter enn
hos jenter, og yrkesfagene har generelt høyere frafall enn studieforberedende.
Mange minoritetsspråklige elever har problemer med
å få læreplass. Samtidig er det slik at de fleste elever som til
slutt får læreplass, også fullfører utdanningen.
I april 2012 undertegnet partene i arbeidslivet
og kunnskapsministeren en samfunnskontrakt for flere læreplasser.
Kunnskapsdepartementet vil vurdere virkemidler som kan bidra til
at flere minoritetsspråklige får læreplass.
For å stimulere lærebedrifter til å ta inn lærlinger med
manglende norskferdigheter og kort botid i Norge, har regjeringen
foreslått å utvide ordningen med tilskudd til lærlinger med særskilte
behov, til også å omfatte denne gruppen elever.
Det er bevilget midler til å utvikle kompetansehevingstiltak
for rådgivere i skolen.
Det vises i meldingen til at å sikre voksne
et opplæringstilbud av god kvalitet som tar utgangspunkt i og bygger
videre på den kompetansen de har, er viktig for hver enkelt og for
samfunnet. Det er behov for kompetanseheving av ansatte i voksenopplæringen.
I meldingen brukes «voksenopplæring» som et samlebegrep for opplæringstilbud
spesielt tilpasset voksne.
Voksne med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig
større andel av deltakerne i voksenopplæringen.
Ansvaret for grunnskole- og videregående opplæring
ligger på to ulike forvaltningsnivåer, i henholdsvis kommune og
fylkeskommune. Ansvaret for introduksjonsordningen ligger i kommunene.
Det kan derfor være utfordrende for den enkelte å finne ut av sine
rettigheter og vite hvor man skal henvende seg for å få den opplæringen man
ønsker og har rett til eller behov for.
En gjennomgang gjort av Riksrevisjonen fra 2007–2008
viser at flere mindre kommuner inngår interkommunale samarbeid for
å gi et tilfredsstillende tilbud på grunnskolens område. Regjeringen
synes det er positivt med slikt samarbeid for å sikre et best mulig
opplæringstilbud til voksne. Den samme gjennomgangen viser at i
en del kommuner finnes det likevel ikke tilbud som imøtekommer den
enkeltes opplæringsbehov. Noen kommuner informerer heller ikke om
voksnes rettigheter.
En del steder samarbeider kommune og fylkeskommune
for å legge til rette for å kunne kombinere opplæring i fag fra
grunnskole og videregående opplæring. Utdanningsdirektoratet skal
arbeide for at flere voksne i målgruppen skal bli bedre kjent med
rettigheter og muligheter for grunnopplæring slik at flere vil benytte
seg av retten. Direktoratet skal bidra til at kommuner og fylkeskommuner
er kjent med innholdet i lover og forskrifter.
Mange innvandrere har kompetanse og arbeidserfaring
fra hjemlandet som de ikke kan dokumentere. Realkompetansevurdering
i utdanningssystemet handler om å vurdere den enkeltes kompetanse
opp mot faglige kriterier i det aktuelle faget i grunnskole eller
videregående skole, i fagskoler eller i høyskole eller universitet.
En realkompetansevurdering er en vei inn i utdanning
og arbeid. Voksne med rett til videregående opplæring har rett til realkompetansevurdering
og til kompetansebevis. Det samme gjelder voksne som ikke har rett til
videregående opplæring dersom de blir henvist av kommune eller Nav.
Regjeringen har satt i gang et arbeid for å utvikle nasjonale retningslinjer
for dokumentasjon, vurdering og verdsetting av realkompetanse i
grunnskole og videregående opplæring.
Yrkesprøving kan nå benyttes overfor alle voksne
for å dokumentere yrkeskompetanse.
Det vises i meldingen til at det er et mål at
personer med innvandrerbakgrunn er bredt representert i ulike utdanninger.
På relativt kort tid har det vært en svært positiv utvikling i antall
personer med innvandrerbakgrunn som studerer ved universiteter og
høyskoler. I 2011 studerte norskfødte med innvandrerforeldre i høyere
grad enn andre grupper. Kvinner deltar i høyere grad enn menn i
høyere utdanning, og noen innvandrergrupper er betydelig høyere
representert enn andre. Ungdom med innvandrerbakgrunn er særlig
godt representert i studier som medisin, odontologi, juss og ingeniørutdanning.
Det pekes i meldingen på at styrking av flerkulturell
kompetanse i utdanningene er grunnleggende for å kunne møte en sammensatt befolkning
med likeverdige tjenester. Det arbeides med å rekruttere flere studenter
med innvandrerbakgrunn til lærer- og førskolelærer-/barnehagelærerutdanningene,
og å tilrettelegge studiene for det mangfoldet som møter lærerne
i skolehverdagen.
Det redegjøres nærmere i meldingen for rekruttering
av personer med innvandrerbakgrunn, med lærerutdanningene som eksempel.
Regjeringen vil:
sette i verk et kompetanseløft
på det flerkulturelle området for ansatte i barnehage, grunnskole, videregående
opplæring, herunder de som underviser voksne
legge til rette for at flere elever skal
kunne utvikle og dokumentere sin flerspråklige kompetanse, blant
annet ved å utvide antallet språk for privatisteksamen i videregående
opplæring
utvikle det statlige nettstedet www.morsmål.no
videreutvikle kartleggingsprøver knyttet
til læreplanen i grunnleggende norsk og kartleggingsprøver på ulike
språk
utrede hvordan man kan sikre at førskolebarn
i alderen tre–fem år, som ikke går i barnehage, får tilbud om stimulering
i norsk språk
videreføre tilbudet om gratis kjernetid
i barnehage som et virkemiddel i områdesatsingen
sikre at informasjon og veiledningsmateriell
om opplæring av minoritetsspråklige elever når ut til ansvarlige
aktører i utdanningssektoren
styrke kunnskapsgrunnlaget om minoritetsspråklige
elevers læringsmiljø
forbedre kunnskapsgrunnlaget om ulike innføringstilbud
og vurdere behovet for ytterligere tilpasninger for elever som kommer
til Norge sent i skoleløpet med lite skolegang
heve kompetansen for rådgivere i skolen
med vekt på kjønnslikestilling og behovene til elever med innvandrerbakgrunn
vurdere virkemidler som kan bidra til at
flere minoritetsspråklige får læreplass
utvide tilskuddsordningen for lærlinger
med særskilte behov til også å omfatte dem med svake norskferdigheter
og kort botid i Norge
utarbeide nasjonale retningslinjer for
realkompetansevurdering i grunnskole og videregående opplæring
rekruttere flere personer med innvandrerbakgrunn
til lærerutdanningene
videreføre satsingen på å utdanne flere tospråklige
lærere
Komiteen deler regjeringens
mål om at flest mulig kan fullføre den utdanningen de ønsker og har
behov for, noe som forutsetter gode norskkunnskaper. Komiteen viser
til de store forskjellene det er mellom elever med innvandrerbakgrunn
når det gjelder å beherske norsk. Det gjelder enten barna er født
her, er kommet til Norge i førskolealder eller først i skolepliktig
alder. Den enkeltes muligheter til å tilegne seg språket varierer
fra elev til elev, ut fra egne evner og anlegg og ut fra foreldrenes
muligheter til oppfølging. Noen barn kommer dessuten til Norge uten
nære pårørende. Komiteen mener det er en viktig oppgave
for det offentlige å utjevne så mye som mulig av disse forskjellene i
forutsetninger, for å nå målet om lik rett til utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til høringsinnspill fra LIM, (Likestilling – Integrering –
Mangfold) som advarer mot det de betegner som sosial kontroll og
foreldrestyrt segregering i skolen og mener at minoritetsforeldre
må møtes med klare forventninger og krav om å la sine barn være
barn sammen med andre barn, samt at bruken av religiøse symboler
i skolen må reguleres av hensyn til barns rett til likestilling,
religionsfrihet og læring i et fellesskap av likeverd og frihet.
LIM mener at en ny vurdering av det siste spørsmålet bør baseres
på et bredere empirisk grunnlag enn det man har per i dag.
Flertallet viser til at slike
og beslektede problemstillinger reises i NOU 2013:1 Det livssynsåpne
samfunn, kapittel 19, der barns interesser og rettigheter er inngående
behandlet, og forutsetter at dette blir et viktig tema også i den
videre oppfølgingen av utredningen. Flertallet viser også
til den nye handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse
og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016), som ble presentert
27. februar 2013. I innledningen til planen står det blant annet:
«Unge jenter og gutter skal selv kunne velge hva slags
utdanning de skal ta, hvilket yrke de skal ha, og hvem de skal leve
livet sitt sammen med. Barn og unge har rett til et liv uten vold
og alvorlige frihetsbegrensninger.»
Flertallet viser videre til Kunnskapsdepartementets
standpunkt om at bruken av heldekkende hodeplagg i skolen, som for
eksempel niqab, kan forbys lokalt, og at det er opp til lokalt nivå
å velge om man ønsker eget bønnerom ved skolen. Flertallet vil
samtidig understreke behovet for god kommunikasjon mellom hjem og skole,
som også innebærer tydelig informasjon om de verdiene den norske
skolen bygger på, og viser til at regjeringen i meldingen understreker at
skoleledere har en plikt til å legge til rette for et godt skole-hjem-samarbeid,
dialog og foreldrenes aktive medvirkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til høringsinnspill fra LIM, som advarer mot det de betegner som
sosial kontroll og foreldrestyrt segregering i skolen og mener at minoritetsforeldre
må møtes med klare forventninger og krav om å la sine barn være
barn sammen med andre barn, samt at bruken av religiøse symboler
i skolen må reguleres av hensyn til barns rett til likestilling,
religionsfrihet og læring i et fellesskap av likeverd og frihet.
LIM mener at en ny vurdering av det siste spørsmålet bør baseres
på et bredere empirisk grunnlag enn det man har per i dag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at for
de yngste barna er barnehagen den beste arenaen for å lære norsk
før skolestart, forutsatt at de starter tidlig nok, og at det er
kompetent personale i alle barnehager. Tidlig innsats er nøkkelen
til å lykkes seinere i skolegangen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i den forbindelse til at flere av høringsinstansene ønsker
å avvikle kontantstøtten i sin helhet (KS, Utdanningsforbundet,
VIRKE og Fagforbundet). KS ønsker midlene omdisponert til gratis
kjernetid i barnehage. Det samme ønsker Utdanningsforbundet. Dette
flertallet viser til regjeringserklæringen (Soria Moria
2), der regjeringen vil endre kontantstøtte til en ordning for ettåringer. Dette flertallet viser
også til Prop. 1 S (2012–2013) Statsbudsjett 2013 for Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet. Av proposisjonen fremgår det at kontantstøtten
er lagt om fra barnehageåret 2012/2013. Fra 1. august 2012 blir
det ikke lenger gitt kontantstøtte til nye toåringer. For barn i
alderen 13–18 måneder er satsen økt til 5 000 kroner per måned.
For barn i alderen 19–23 måneder er satsen videreført med 3 303
kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at barnehagen er den beste arenaen for de yngste barna for å lære
norsk før skolestart, både gjennom å bli kjent med og bli venner
med norske barn, og bli kjent med det norske samfunn på en god måte. Disse
medlemmer er likevel bekymret da det er dokumentert at mange
barnehageansatte ikke behersker norsk, spesielt i store byer og
kommuner. Disse medlemmer vil også minne om at siktemålet for
gjennomføring av gratis kjernetid i barnehagen for barn med innvandrerbakgrunn
var at de skulle lære norsk og derved lettere bli integrert i det
norske samfunnet. Dette siktemålet vil være vanskelig å oppnå hvis
personalet ikke behersker norsk språk. I denne sammenheng viser disse medlemmer til
representantforslaget Dokument 8:36 S (2012–2013), der det foreslås
krav om at utenlandske borgere som ansettes i offentlig sektor har
tilfredsstillende kunnskaper i norsk slik at de kan kommunisere
på en trygg måte; og at det iverksettes tiltak overfor utenlandske ansatte
i offentlige virksomheter slik at de oppnår et tilfredsstillende
kunnskapsnivå i norsk. Etter disse medlemmers syn
er dette i særdeleshet viktig for de aller yngste barna i landets
barnehager.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i høringen
kom frem at noen organisasjoner ønsket å fjerne kontantstøtten. Disse
medlemmer peker på at kontantstøtten er en støtte som gis
til foreldre som velger å tilbringe tid sammen med barna i oppveksten,
og en støtte for å gi familiene økt valgfrihet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har tiltro til at familiene best
evner å fatte beslutninger i eget liv og at foreldre som velger
å bruke tid sammen med barna de første årene, ikke skal straffes
for dette økonomisk. Disse medlemmer mener integreringsutfordringer
ikke bør løses ved å frata rettigheter, stønader eller muligheter. Disse medlemmer understreker
samtidig viktigheten av å ha et bredt tilbud av tjenester, slik
at det gis reell valgfrihet i kommunene. Blant annet bør tilbud
om barnehage kunne kombineres med kontantstøtte, slik at familiene
får økt fleksibilitet og flere muligheter å spille på.
Komiteen viser til
at om lag 90 prosent av kommunene benytter kartleggingsverktøy i
arbeidet med barnas språk og at Utdanningsdirektoratet har fått
i oppdrag å utarbeide en veileder om språkkartlegging og språkstimulering. Komiteen mener
det er viktig at slik språkkartlegging omfatter alle barn, også
dem som ikke går i barnehage, og at alle får et likeverdig tilbud
om språkstimulering, fortrinnsvis i barnehagen. Utviklingsarbeidet
på dette området bør også kunne bygge på erfaringer fra andre land. Komiteen viser
blant annet til de positive erfaringene fra Århus i Danmark, der
alle barn uten dansk som førstespråk kartlegges tidlig, og der språkstøtte/språkstimulering
er obligatorisk for de barna man antar ikke vil beherske språket godt
nok ved skolestart.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil også peke på at en rekke norske kommuner har helhetlige tiltak for
å følge opp barnas språk. Erfaringene fra de ni kommunene som deltok
i satsingen Språkløftet i perioden 2007–2010, kan være relevante
for andre kommuner.
Flertallet viser også til innspill
fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL) som ønsker samme rett
til barnehage for barn i asylmottak som for andre barn. Flertallet viser
til dagens ordning, som sikrer barn i asylmottak et tilrettelagt
tilbud på minst tre timer per dag fra fylte to år og til grunnskolealder,
fortrinnsvis gitt i barnehage for fire- og femåringer. Flertallet viser
videre til det pågående arbeidet med oppfølging av NOU 2011:10 I
velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet for asylsøkere, der ett
av forslagene er lik rett til barnehage.
PBL ønsker også gjeninnføring av øremerkede tilskudd
til tospråklig assistanse. Flertallet viser til at
Kunnskapsdepartementet fortsatt forvalter et tilskudd over kap.
231 post 63 til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige
barn i førskolealder. Tilskuddet er omtalt i Meld. St. 6 (2012–2013)
på s. 52, der det står:
«Det gis i dag et eget statlig tilskudd til kommunene
til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige
barn i førskolealder. Tilskuddet skal bidra til at kommunene kan
utforme tiltak, herunder tospråklig assistanse i barnehage.»
PBL ønsker dessuten tilgang på flere verktøy
i arbeidet med tospråklige barn, og mener at det er barnehagens
personale som må vurdere bruk av språktester. Flertallet viser
til det pågående arbeidet med veileder om språkkartlegging og språkstimulering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til erfaringene fra forsøkene
med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy andel fremmedspråklige. Flertallet ser
positivt på at disse forsøkene fortsetter. Siktemålet må være at
dette etter hvert blir en permanent ordning. I mellomtiden må det
jobbes for at så mange som mulig benytter seg av dette tilbudet så
tidlig som mulig.
Flertallet viser til
høringen, der flere av høringsinstansene tok til orde for utvidelse
av ordningen med gratis kjernetid til en generell ordning for hele
landet (KS, Fellesorganisasjonen (FO), KIM). KS nevner spesielt
de gode erfaringene fra forsøket i Drammen og viser til at ordningen
samtidig gir innsparinger i ressursbruken til særskilt norskopplæring. Dette
flertallet viser til at en slik utvidelse vil måtte behandles
i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Det samme gjelder forslaget fra Fellesorganisasjonen
(FO) og KIM om gratis skolefritidsordning og forslaget fra KIM og
Fagforbundet om gratis leksehjelp. Dette flertallet viser
i den forbindelse til at det fra høsten 2010 ble innført åtte timer
gratis leksehjelp pr. uke for 1.–4. trinn, og at regjeringen fra
høsten 2013 foreslår å innføre en frivillig og gratis uketime med
kulturskoletilbud i skole- eller SFO-tid. Dette flertallet viser
dessuten til at regjeringen vil prøve ut et begrenset forsøk med
å øke deltakelsen i skolefritidsordningen, i form av en gratis deltids
skolefritidsordning for elever på 1.–4. trinn på en skole, som del
av Oslo Sør-satsingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig å legge til rette for at introduksjonsordningen for nyankomne
innvandrere og flyktninger omfatter hele familien. Et viktig virkemiddel
for å nå dette er å tilby gratis barnehagetilbud til denne gruppen
under forutsetning av at både mor og far deltar i ordningen – eller
er i arbeid eller utdanning.
Disse medlemmer mener ordningen
med gratis kjernetid i barnehagen basert på bosted er en lite målrettet
ordning, og bør erstattes med mer målrettede ordninger for de barna
som har behov for styrket språklig oppfølging.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tilby gratis kjernetid i
barnehage for barn mens én eller begge foreldre deltar på introduksjonsordningen
for nyankomne innvandrere og flyktninger.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at asylsøkende barn ikke har lovfestet
rett til barnehageplass etter barnehageloven. Dette medlem viser
til at Barneombudet uttalte følgende om barn i asylmottak til NTB
27. januar 2013: «De må ta til takke med et tilbud som er dårligere
enn det andre barn får». Dette medlem understreker viktigheten
av at også barn på asylmottak skal få et tilbud som er likt det
barn som er utenfor mottak, får. Dette medlem viser
til at FNs barnekonvensjon gir alle barn rettigheter blant annet
knyttet til omsorg, utdanning, helsetilbud og levestandard. Dette
medlem mener det i dette også ligger en rett til tilbud
om barnehageplass for asylsøkende barn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter regjeringens planer om å videreføre
den generelle kompetanseutviklingen i 2013, noe som også vil komme
minoritetsspråklige barnehageansatte til gode. Barnehagesektoren
vil dessuten inngå i kompetanseløftet på det flerkulturelle området
fra og med 2013.
Flertallet har merket seg at
dette viktige spørsmålet blir behandlet i den kommende stortingsmelding
om framtidens barnehage og i den helhetlige kompetansestrategien
som skal gjelde fra 2014.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i den forbindelse til den positive mottakelsen kompetanseløftet
i barnehager og skoler har fått i høringen (Fellesorganisasjonen
(FO), Utdanningsforbundet, KIM, Fagforbundet). FO ønsker at det
flerkulturelle kompetanseløftet også utvides til å omfatte flere
tjenester. Utdanningsforbundet vil ha kompetanseløftet som en varig
ordning med økte bevilgninger. Fagforbundet viser for øvrig til
at flere av tiltakene i kapitlet om barnehage og utdanning forutsetter
at Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) styrkes. Dette flertallet viser
i den forbindelse til omtale av NAFO på side 50 i meldingen.
Dette flertallet viser også til
høringsuttalelsen fra Fellesorganisasjonen (FO), som i tillegg til et
kompetanseløft for ansatte i barnehagen og skole ønsker flere yrkesgrupper
inn i barnehage og på alle nivåer i skolen. De viser spesielt til
videregående skole, der det er viktig å fange opp problemer i skolehverdagen
og hindre frafall, og at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
har erfaring med å jobbe med folk som faller utenfor. Utdanningsforbundet
ønsker styrket rådgivningstjeneste i grunnopplæringen for å hindre
feilvalg og frafall i det videre skoleløpet. KIM viser til frafallet
i videregående skole og presiserer nødvendigheten av å se tiltak
på alle trinn fra barnehage og oppover i sammenheng. Fagforbundet
ønsker et kompetanseløft i barnehager og skoler velkommen og understreker
at det må omfatte alle ansatte, ikke bare dem med formalisert utdanning. Dette
flertalletslutter seg til disse
kommentarene.
LIM forslår følgende konkrete merknad:
«For å motvirke frafall fra skolen av gutter, og som
et tiltak mot radikalisering av ungdom, foreslås en foreldreveiledning
via skolen. Dette anses som et viktig forebyggende tiltak, en ressurs
for foreldre som er de unges nærmeste pårørende, og som kan ha større
innflytelse på de unge enn andre instanser i storsamfunnet vil kunne
ha.»
Dette flertallet støtter intensjonen
i forslaget og viser til positiv omtale i meldingen av Program for
foreldreveiledning, som siden 1995 har vært benyttet av mange kommuner,
blant annet helsestasjoner, familiesentre, PP-tjenesten, barnevernstjenesten
og barnehager. Erfaringene herfra bør også med fordel kunne benyttes
for foreldre med barn i grunnskole og videregående skole.
Av andre innspill i høringen viser dette
flertallet til Fellesorganisasjonen (FO) som ønsker minoritetsrådgivere
i grunnskolen, og som i likhet med Utdanningsforbundet støtter forslaget i
meldingen om en tilskuddsordning for flere lærlingplasser. VIRKE
ønsker økt vekt på gründeropplæring i utdanningen. Fagforbundet
framhever behovet for en helhetlig skolehverdag med læring, sosial
kompetanse, fysisk aktivitet og ernæring. Helt konkret ønsker de
en opprustning av skolebibliotekene. Fagforbundet viser til at regjeringen
i meldingen viser til en pågående vurdering av rett til grunnskole
for ungdom over opplæringspliktig alder og rett til videregående opplæring
for ungdom under 18 år som søker asyl eller opphold på annet grunnlag
(oppfølging av NOU 2010:7 Mangfold og mestring) og ber om at dette
prioriteres. Dette flertallet slutter seg til disse
kommentarene.
Dette flertallet viser til Utdanningsforbundet som
vil at alle utdanningsinstitusjoner, ikke bare lærerutdanningene,
må pålegges å legge planer for rekruttering av innvandrere både
som ansatte og studenter. Dette flertallet støtter
intensjonen i dette forslaget og viser til regjeringens varslede
handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse (jf. kap.
2 om arbeid).
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Meld.
St. 6 (2012–2013) inneholder en god oppsummering av de erfaringene
man så langt har vunnet gjennom ulike tiltak på alle nivåer i utdanningen.
Dette flertallet viser til at
en del minoritetsspråklige elever ikke får den opplæringen de har
krav på. Dette flertallet støtter derfor de tiltakene
regjeringen foreslår for å styrke læringsmiljøet for minoritetsspråklige elever
på alle utdanningstrinn, et kompetanseløft for alle ansatte i skolen
og i de ulike lærerutdanningene, kartleggingsprøver i norsk og på
ulike språk, individuell tilpasning for elever som kommer til Norge
seint i skoleløpet og med liten utdanning fra før, bidra til at
flere minoritetsspråklige elever får læreplass, utvide tilskuddsordningen
for lærlinger med særskilte behov til også å omfatte språk, samt
utdanne og rekruttere flere lærere med flerspråklig kompetanse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at
regjeringen vil legge til rette for at flere skal kunne dokumentere
sin flerspråklige kompetanse. Dette er en kompetanse både offentlig sektor
og et globalisert næringsliv har bruk for. Flertallet mener
det derfor gradvis bør legges til rette for at elever kan velge
fordypning i sitt eget eller foreldrenes morsmål, samfunnslære og kultur
i tillegg til ev. tredjespråk på ungdoms- og videregående skole,
for eksempel gjennom fjernundervisning, der elevgrunnlaget i det
enkelte språk ikke er stort nok. Et slikt undervisningstilbud vil
bidra til at samfunnet i større grad kan dra nytte av den kompetansen
minoritetsspråklige har med seg til Norge.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser i denne forbindelse til Fagforbundet
som understreker at kompetanseløftet er helt nødvendig for å ivareta
flerspråklighet som ressurs på en bedre måte, og til Utdanningsforbundet
som vil ha morsmål som eget fag som tillegg eller alternativ til
fremmedspråk. Fagforbundet etterlyser dessuten en tydeligere analyse av
morsmålsopplæringens betydning og hvordan den drives.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at voksne
med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av deltakerne
i voksenopplæringen, men at mange ikke får den undervisningen de
har krav på.
Flertallet viser til at Utdanningsdirektoratet skal
bidra til at kommuner og fylkeskommuner er kjent med innholdet i
lover og forskrifter og at fylkesmannsembetene har en riktig og
enhetlig forståelse av regelverket, slik at de kan gi god veiledning.
I tillegg skal fylkesmannen drive tilsynsvirksomhet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Utdanningsforbundet vil ha en gjennomgang av hele voksenopplæringen,
blant annet med vekt på behovet for å sikre overganger mellom voksenopplæring
etter introduksjonsloven og voksenopplæring etter opplæringsloven.
De foreslår at voksne gjennom opplæringsloven må få lovfestet rett
til egen kontaktlærer. Dette flertallet viser til
merknaden over om Utdanningsdirektoratets ansvar og til at det blant
annet skal utredes hvordan man bedre kan kombinere introduksjonsprogram
med grunnskole og videregående opplæring, herunder utarbeide veileder
til kommunene.
Når det gjelder høyere utdanning,
viser komiteen til den positive utviklingen vi ser
når det gjelder norskfødte med innvandrerforeldre, som studerer
i høyere grad enn andre ungdomsgrupper. Spesielt gledelig er den
høye andelen jenter som tar høyere utdanning. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader ovenfor, når det gjelder viktigheten
av å rekruttere innvandrere til jobber som tilsvarer deres kompetansenivå,
både i offentlig og privat sektor. Komiteen har også
merket seg at regjeringen har satt i gang et arbeid for å utvikle
nasjonale retningslinjer for vurdering av realkompetanse fra utlandet.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
av den oppfatning at systematisk språkkartlegging før skolestart
er en viktig forutsetning for at alle barn skal stille best mulig
forberedt i første klasse. Disse medlemmer mener
derfor språkkartlegging må være obligatorisk, og viser til tidligere
forslag fra Høyre om at slik kartlegging bør bli en del av 4-årskontrollen
på helsestasjonen, jf. Prop. 1 S (2011–2012). Disse medlemmer beklager
at ordningen med SPRÅK4, innført da Høyre satt i regjering, ikke ble
videreført av dagens regjering, til tross for de gode resultatene
av ordningen. Disse medlemmer mener imidlertid at
der forholdene ligger til rette for det, kan språkkartlegging også skje
i barnehagen. Disse medlemmer vil da påpeke at barn
som ikke går i barnehage, må fanges opp av helsestasjonen.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at språkkartleggingen utføres av kvalifisert personell
og følges opp med tiltak overfor barn som trenger det. Den raske
barnehageutbyggingen de senere årene har medført betydelig knapphet
på førskolelærere, og det er derfor ingen selvfølge at barnehagene
alle steder har den nødvendige kompetanse til å forestå og følge
opp språkkartleggingen av barnehagebarn i førskolealder. Disse
medlemmer mener PP-tjenesten må ha en viktig rolle for å
kvalitetssikre all språkkartlegging og etterfølgende tiltak.
Disse medlemmer mener det er
viktig at foreldre som oppdrar sine barn i Norge sørger for at barna
lærer norsk. Manglende norskopplæring er alvorlig, og offentlige
myndigheter må komme i dialog med foreldrene til disse barna. Lov
om barnevernstjenester pålegger offentlige myndigheter av eget tiltak
å gi opplysninger til kommunens barnevernstjeneste når det er grunn
til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger
andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist
vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Disse medlemmer mener at å holde
et barn utenfor det norske samfunnet for eksempel når det gjelder
språkopplæring, vil være ett moment som kan inngå i den konkrete
og helhetlige vurderingen av om barnet er i en slik situasjon at
opplysningsplikten inntrer.
Disse medlemmer mener det bør
utformes retningslinjer som klargjør at manglende språkopplæring
er et slikt moment som offentlige myndigheter må vurdere når det
gjelder bekymringsmelding til barnevernet.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et
forslag om at ordningen med språkkartlegging av 4-åringer på helsestasjonen
gjøres gjeldende for hele landet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er behov for en styrking av arbeidet med språkopplæring av førskolebarn,
og ønsker å innføre ambulerende språkpedagoger som iverksetter språkstimulerende
tiltak. Disse medlemmer viser til at Oslo kommune
fikk midler fra Kunnskapsdepartementet til å gjennomføre et prosjekt
med ambulerende pedagoger som ga tilbud om språkstimulering til
fire- og femåringer som ikke hadde barnehageplass. Tiltaket omfattet
fire bydeler i Oslo og ble gjennomført fra høsten 2005 til sommeren
2007. I evalueringen av prosjektet (Fafo 2007) gikk det frem at
de barna som deltok i prosjektet hadde et språklig utbytte av tilbudet,
og for mange familier var dette et godt tilpasset tilbud ut fra
deres livssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er av avgjørende betydning for integreringen at elever ikke tas
ut av skolen uten lovlig grunn, og vil pålegge skoleeier å følge
opp elevfravær som ikke er godkjent. Det må også føres kontroll med
elevregisteret i skolen opp mot folkeregisteret.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig at elever som kommer til Norge uten fullført grunnskole,
ikke overføres fra særskilt opplæringstilbud til ordinær undervisning
før de har tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å følge undervisningen. Disse
medlemmer mener derfor det må vises skjønn og fleksibilitet
når det gjelder overgangen til ordinær undervisning. Disse
medlemmer er opptatt av at man må sikre alle lik mulighet
til grunnopplæringen. Det avhenger etter disse medlemmers syn
av muligheten til fleksible løsninger for den enkelte elev.
Disse medlemmer vil anbefale
at man i større grad bruker leksehjelp og sommerskole for spesielt
å nå innvandrerbarn.
Disse medlemmer mener tiden i
innføringsklasser ikke må spise av retten til videregående opplæring.
Dersom hensikten med innføringsklasser er å gi nyankomne minoritetsspråklige elever
forutsetning for å følge ordinær undervisning, er det urimelig å
pålegge dem å gjennomføre videregående opplæring på kortere tid
enn sine norske medelever.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
at mange innvandrere i dag kommer til Norge med en verdifull kompetanse
som ikke blir brukt på en optimal måte. Mange får ikke godkjent
sin utenlandske fagkompetanse i Norge. Disse medlemmer mener
det er behov for raskere godkjenningsordninger for innvandreres
utdanning, bedre realkompetansevurdering og tilbud om oppdatering
av kompetanse for å sikre at utdanningen innvandrerne allerede har,
kan brukes i Norge. Disse medlemmer er kritiske til
at det etter mange år fortsatt ikke er etablert en nasjonal database/kunnskapsbank
for godkjenning av utenlandsk utdanning.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal kunnskapsbase
for godkjenning av utenlandsk utdanning.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at skolen,
ved siden av hjemmet, er samfunnets største formidler av kultur
og holdninger. Flertallet mener det er viktig at
det holdningsskapende arbeidet for å fremme likeverd og for å forhindre
diskriminering og rasisme, har en sentral plass i grunnskolen. Flertallet peker
på at skolens betydning på dette området har økt i de siste årene,
og mener det bør stilles store krav til skolen, både med hensyn
til kunnskapsformidling, verdiformidling og omsorg.
Det fremgår av meldingen at et likeverdig helse- og
omsorgstjenestetilbud betyr at alle må behandles forskjellig ut
fra den enkeltes behov. De pasientgruppene som trenger det mest,
skal prioriteres. Det gjelder både i spesialisthelsetjenesten, den
kommunale helse- og omsorgstjenesten og i tannhelsetjenesten.
Utdanningsnivå og sysselsetting har betydning for
menneskers helsetilstand. Samtidig er god helse viktig for å kunne
delta i opplæring, kvalifisering og arbeid. Det bidrar til større
økonomisk og sosial likhet. Regjeringen er opptatt av sammenhengen
mellom folkehelse og andre samfunnsforhold, og ser det som viktig
at innsatsen for å bedre folks helse rettes inn mot hele årsakskjeden
bak helseutfordringene.
Det pekes i meldingen på at selv om helsetilstanden
i den norske befolkningen er god, er det tydelige sosiale helseforskjeller.
Helseforskjellene mellom innvandrere og den generelle
befolkningen blir mindre når man tar hensyn til sosial bakgrunn.
Noen sykdommer og lidelser er mer utbredt i
enkelte innvandrergrupper. Det er stor variasjon i helseutfordringene,
både sett i forhold til kjønn og landbakgrunn. SSBs undersøkelse
av helse i ti innvandrergrupper (Blom 2008) viser at kvinner vurderer
helsen sin mindre positivt enn menn. Blant innvandrere og norskfødte
med innvandrerforeldre som inngår i undersøkelsen, er også tallet
på sykdommer høyest blant kvinner. I befolkningen som helhet er
det ikke en tilsvarende forskjell mellom kjønnene. Flere kvinner enn
menn med innvandrerbakgrunn oppgir å ha psykosomatiske plager. Også
når det gjelder psykisk helse ser man en relativt stor forskjell mellom
kjønnene. Undersøkelsen viser for øvrig at andelen med god egenvurdert
helse er høyest blant innvandrere fra Sri Lanka og lavest blant innvandrere
fra Tyrkia.
I tillegg til at en del innvandrere kan ha sosiale og
økonomiske levekår som er knyttet til økt sykdomsrisiko, kan også
den økte sykdomsrisikoen blant mange innvandrere skyldes at de er spesielt
utsatt for ekstrabelastninger fordi de er innvandrere. SSBs helseundersøkelse
(Blom 2008) viser at innvandreres besøksfrekvens hos fastlege er
vesentlig høyere, og andelen innvandrere som har vært innlagt på
sykehus er noe større enn i befolkningen generelt.
For å kunne skape grunnlag for bedre helse blant innvandrere
er det nødvendig å ta tak i andre grunnleggende forhold i samfunnet
som for eksempel økonomi, oppvekstvilkår og arbeids- og bomiljø.
Samarbeid på tvers av sektorer er viktig.
En undersøkelse blant lavinntektsfamilier viser at
personer med innvandrerbakgrunn rapporterer dårligere egenvurdert
helse og dårligere psykisk helse enn personer i lavinntektsfamilier
uten innvandrerbakgrunn.
En analyse basert på SSBs levekårsundersøkelse blant
innvandrere viser at helse er den faktoren som påvirker menns yrkesdeltakelse
mest (Blom 2010). Studien sier imidlertid ikke noe om årsaksretningen
mellom helse og yrkestilknytning. Dårlig helse blant menn med innvandrerbakgrunn
kan være forårsaket av dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet.
Økte forekomster av psykiske og psykosomatiske
plager blant innvandrere er en indikasjon på at en del personer
innenfor denne gruppen opplever store belastninger.
I meldingen pekes det på at det kan være utfordrende
i å gi innvandrere et helsetilbud som passer deres behov. Helse-
og omsorgspersonell har for eksempel ikke nødvendig kompetanse på en
del innvandreres særskilte utfordringer, eller informasjon når ikke
fram til, og oppfattes av, pasientene.
Det pekes i meldingen på at en sentral faktor
for å oppnå likeverdige levekår er å sikre at personer med innvandrerbakgrunn
får helse- og omsorgstjenester på lik linje med resten av befolkningen,
og at det oppnås likt behandlingsresultat. Det kan forutsette bruk
av tolk, forståelse blant helsearbeidere for at pasienter de møter
kan ha en annen sykdomsforståelse og forståelse av hva som er god
behandling, og å sikre grunnleggende systemforståelse eller gjensidig
tillit.
Det fremgår av meldingen at språkbarrierer mellom
innvandrere og helsepersonell kan utgjøre en risiko for feil eller
uheldige hendelser i behandlingen.
Ansvaret for at all formidlet informasjon blir forstått,
ligger hos tjenesteyterne og hos dem som organiserer tjenestene.
Praksis for bruk av tolk og andre kommunikasjonshjelpemidler varierer,
og det er grunn til å anta at det er et stort underforbruk av tolk
i helsetjenesten. Enkelte kommuner og helseforetak er kommet langt
i å bruke tolk systematisk og rutinemessig, mens andre ikke er det.
Helsedirektoratet utarbeidet i 2011 en veileder om kommunikasjon
via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten.
Kommunikasjon med innvandrere handler ikke bare
om tolketjenester. Kommunikasjonsproblemer kan skyldes for eksempel
ulik sykdomsforståelse. Det er derfor behov for å tenke nytt og bredt
for å utvikle verktøy som kan bidra til bedre kommunikasjon. Ett
eksempel er Oslo universitetssykehus som i samarbeid med Høgskolen
i Oslo og Akershus har lagt til rette for at deres ansatte kan videreutdanne
seg til «kulturelle veiledere». Veiledernes rolle retter seg mot
andre ansatte.
Det vises i meldingen til at helse- og omsorgssektoren
i større grad enn i dag skal involvere pasientene og brukerne. Som
et ledd i dette ble en nasjonal helseportal, helsenorge.no, lansert
i 2011. Helsenorge.no skal tilby digitale tjenester for en enklere
hverdag for pasienter og brukere i møte med helse- og omsorgssektoren.
I 2013 skal portalen videreutvikles.
For å bygge opp kompetanse i flerkulturell forståelse
hos helsepersonell skal Helsedirektoratet videreutvikle sin informasjonsstrategi
slik at den i større grad enn i dag retter seg mot personer med
innvandrerbakgrunn. Nettstedet www.helsedir.no skal blant annet
inneholde informasjon om særskilte utfordringer blant innvandrere,
utbredte sykdommer og forebyggende tiltak.
For å møte behovene i en mangfoldig befolkning er
det nødvendig med nye grep. Regjeringen vil utarbeide en nasjonal
strategi om innvandreres helse for å møte behovene i helse- og omsorgssektoren
i 2013.
Forskning og kunnskapsutvikling om innvandreres
helse og bruk av helse- og omsorgstjenester er fragmentert.
Regjeringens folkehelsepolitikk retter seg mot hele
årsakskjeden bak helseutfordringene.
I Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan
2011–2015 varslet regjeringen utvikling av en nasjonal, tverrdepartemental
folkehelsestrategi. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget
om folkehelse i 2013. Meldingen skal blant annet omtale innvandreres særskilte
utfordringer.
Folkehelseperspektivet er sentralt i Samhandlingsreformen.
Regjeringen vil fange opp utfordringer innvandrere står overfor
gjennom dialogprosesser som er et sentralt element i gjennomføringen
av reformen.
Ny lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte
i kraft 1. januar 2012. For å ha et bedre utgangspunkt i arbeidet
for å utjevne sosiale helseforskjeller pålegges kommuner og fylkeskommuner
å skaffe seg oversikt over helsetilstanden i befolkningen og over
den sosiale fordelingen av faktorer, herunder levekårsfaktorer,
som påvirker helsen.
Flere undersøkelser har vist at mange innvandrere
med lav og middels inntekt er lite fysisk aktive. Dette øker sykdomsrisikoen.
Helsemyndighetene lanserte nye kostråd i 2011. Blant
dem som ikke baserer sitt kosthold på tradisjonell norsk kost, kan
det være mer utfordrende å innarbeide kostrådene. Det er i den forbindelse
satt i gang et arbeid for å tilpasse informasjon om rådene til ulike
grupper innvandrere.
Det vises i meldingen til at det forebyggende
helsearbeidet skal rette seg mot grupper i befolkningen med særlige
risiko- og helseproblemer. Enkelte innvandrergrupper benytter seg
i liten grad av tilbud om fysisk aktivitet og andre folkehelsetiltak.
I flere kommuner med en høy andel innvandrere har det derfor blitt
etablert lavterskeltilbud med veiledning og oppfølging i levevaner
rettet mot innvandrere generelt og kvinnelige innvandrere spesielt.
Som en del av samhandlingsreformen har mange kommuner
opprettet frisklivssentraler. Mange frisklivssentraler har egne
tiltak rettet mot innvandrere og arbeider aktivt for å rekruttere
innvandrere i tilbudene.
Regjeringen ser det som ønskelig at flere kommuner
etablerer frisklivssentraler for å fremme sunne levevaner. Det er
særlig viktig å legge vekt på å nå ut til innvandrere.
Helsestasjoner og skolehelsetjenesten er særlig viktige
aktører i det forebyggende arbeidet. Disse tjenestene skal være
lavterskeltilbud for barn og unge som bidrar med tidlig hjelp, blant annet
til barn og unge med psykiske problemer.
Regjeringen har som en del av områdesatsingene i
Groruddalen og Søndre Nordstrand prøvd ut flere folkehelsetiltak
som har gitt gode resultater. Se nærmere omtale i meldingen.
Et eksempel på et enkelt målrettet forebyggingstiltak
er ordningen med utdeling av gratis vitamin D-tilskudd til spedbarn
med innvandrerbakgrunn.
Endringer i befolkningssammensetningen gir nye
utfordringer i ulike deler av helse- og omsorgstjenestene. Det pekes
i meldingen på at det er en særlig utfordring å sikre at personer
med innvandrerbakgrunn får et like godt tilbud som den øvrige befolkningen
i alle deler av tjenestene.
Det pekes i meldingen på at enkelte grupper
innvandrere har dårligere psykisk helse enn den øvrige befolkningen.
Særlig blant flyktninger er det mange som sliter med senvirkninger
av krig, forfølgelse og flukt. I tillegg til de belastninger de
har vært utsatt for før de fikk opphold i Norge, kommer belastninger
knyttet til lange opphold på asylmottak og en vanskelig eksiltilværelse, for
eksempel problemer med å få jobb eller opplevelse av diskriminering.
Barn og unge med innvandrerbakgrunn ser ut til å
ha flere symptomer på angst og depresjon enn andre barn. Det er
imidlertid store variasjoner.
Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger har
dårligere psykisk helse enn barn som bor sammen med foreldrene sine.
Området psykiske helse ble styrket gjennom Opptrappingsplanen
for psykisk helse i perioden 1998–2008. Det gjelder det kommunale
tilbudet og tilbudet i spesialisthelsetjenesten, i tillegg til en
omfattende satsing på kompetansetiltak og kompetansestrukturer.
Likevel er det fortsatt store utfordringer på begge nivåer, spesielt
når det gjelder utbygging av lavterskeltilbud i kommunene og samarbeid
med andre sektorer. Det er et stort behov for kompetanse i tjenestene,
blant annet knyttet til vold og traumatisk stress.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk
stress utvikler og sprer kunnskap om vold og traumatisk stress,
herunder forskning knyttet til flyktninghelse og traumatiserte flyktninger.
For å øke kompetansen blant ansatte i asylmottak om psykiske vansker
og symptomer og voldsrisiko, er en undervisningspakke om innvandrerhelse under
utarbeiding. I tillegg har de fem regionale ressurssentrene om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) asylsøkere og flyktninger
som to av flere målgrupper.
Det fremgår av meldingen at forskning tyder
på at personer med bakgrunn fra Asia og Afrika bruker mindre rusmidler
enn innvandrere fra Europa og personer uten innvandrerbakgrunn.
Ungdom med innvandrerbakgrunn bruker i hovedsak mindre rusmidler
enn annen ungdom og kan i noen tilfeller bidra til redusert alkoholforbruk
for andre. Det er imidlertid dokumentert noen endringer i dette
bildet.
En kunnskapsoversikt fra 2008 understreker at ungdom
med innvandrerbakgrunn er en uensartet gruppe med stor variasjon
i bruk av rusmidler, blant annet ut fra landbakgrunn. Det er dermed
viktig at tjenesteapparatet møter den enkelte og tilbyr likeverdige
tjenester uavhengig av bakgrunn.
Både i europeisk og norsk sammenheng er det eksempler
på at rusmiddelavhengige med innvandrerbakgrunn enten får hjelp
i familien eller at de sendes tilbake til opprinnelseslandet for
behandling. Kommunikasjonsproblemer, skepsis til hjelpeapparatet
og liten kunnskap om hvilke tilbud som finnes kan føre til at personer
med innvandrerbakgrunn ikke søker hjelp i samme grad som andre.
Helse- og omsorgsdepartementet la i 2012 fram Meld.
St. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk som blant
annet omtaler temaet innvandrere og bruk av rusmidler.
Tall fra Folkehelseinstituttet fra 2011 (MSIS-rapporteringen)
viser at flyktninger, asylsøkere og familieinnvandrere fra enkelte
land til sammen utgjorde om lag halvparten av alle nydiagnostiserte
med hiv (1 300–1 500 innvandrere). Utfordringer for innvandrere
med hiv er blant annet stigmatisering innad i miljøene og lavt kunnskapsnivå
om å leve med hiv.
Et viktig mål i den nasjonale hivstrategien
Aksept og mestring (2009–2014) er å sikre tidlig avdekking av hivdiagnose
og god oppfølging av særlig sårbare personer. Det er viktig å gjøre helsetjenesten
tilgjengelig for innvandrere og sikre god informasjon om hiv. Helse-
og omsorgsdepartementet vil fortsette finansiering av forebyggende
tiltak som fungerer.
Nesten 90 prosent av nydiagnostiserte tuberkulosetilfeller
i Norge kommer fra land med både høy forekomst av tuberkulose og
hiv. Det må derfor antas at en viss andel fra denne gruppen har
dobbelinfeksjon. Dobbelinfeksjon tuberkulose og hiv er inkludert
på listen over sykdommer som skal meldes til meldesystemet for smittsomme
sykdommer, med virkning fra 1. juli 2012 (MSIS- og tuberkuloseregisterforskriften).
Med denne overvåkningen vil helsemyndighetene få et bedre grunnlag
til å sette i verk tiltak og gi råd.
I Norge oppdages kun 25 prosent av tuberkulosediagnosene
gjennom tuberkuloseforskriftens rutineundersøkelser av innvandrere
ved ankomst til Norge. De viser at en høy andel personer er smittet
og har såkalt latent tuberkulose. Risikoen for at disse blir syke
er størst de første par årene etter smitte, men varer livet ut.
Kommunene har primæransvaret for gjennomføringen
av tuberkulosekontrollen, og skal blant annet ha et eget tuberkulosekontrollprogram som
del av smittevernplanen.
Det vises i meldingen til at tannhelsen blant
barn med innvandrerbakgrunn generelt sett ser ut til å være dårligere
enn blant andre barn i Norge. Det er lite kunnskap om ulikheter
mellom ulike grupper med slik bakgrunn. Det finnes ikke systematisk
registrering eller innhenting av data over tannhelsetilstanden i
den voksne befolkningen i Norge.
Etter lov om tannhelsetjenesten har fylkeskommunen
et ansvar for å fremme tannhelsen i befolkningen og gjennom tannhelsetjenesten
sørge for nødvendig forebyggelse og behandling.
Det er utarbeidet informasjonsmateriale til
bruk for foreldre, barn og unge med innvandrerbakgrunn. Det er gitt
økonomisk støtte til å utarbeide filmer og brosjyrer med kostholdsråd
og tannhelseinformasjon på mange språk. Noe materiell er basert
på billedspråk og symboler, tilpasset kommunikasjon med personer
som ikke kan norsk.
Alt tyder på at norske kommuner må forberede seg
på større etterspørsel etter omsorgstjenester fra innvandrere. Helse-
og omsorgstjenestene vil måtte tilrettelegges på en måte som sikrer
at disse får kvalitativt gode, individuelle, fleksible og helhetlige
løsninger.
En kartlegging i norske kommuner (Ingebretsen 2011)
viser at tre fjerdedeler av de 226 kommunene som besvarte undersøkelsen,
har en viss etterspørsel etter omsorgstjenester fra personer med
innvandrerbakgrunn, og at halvparten forventer en økning i årene
framover. Dette er spesielt tilfellet i de største og mest sentrale kommunene.
Av de ulike tjenestene er det hjemmesykepleie som
etterspørres oftest, deretter følger andre hjemmetjenester. Halvparten
av kommunene har en viss etterspørsel etter kortidsopphold og fire av
ti etter langtidsopphold i sykehjem.
En tredjedel av kommunene mener at tilbudet
er tilfredsstillende når det gjelder tilrettelegging for innvandrere,
og en tredjedel mener det er både òg. Blant den siste tredjedelen
av kommunene gir de fleste uttrykk for at spørsmålet er uaktuelt for
dem, men et fåtall (5 prosent av alle) gir uttrykk for at tilbudet
er utilfredsstillende.
Kommunene gir uttrykk for at utfordringene i omsorg
for brukere med innvandrerbakgrunn gjelder språk, kommunikasjon
og ulikheter i kultur, vaner og religiøs praksis. Noen nevner spesielt
utfordringer i møte med flyktninger med psykiske plager etter traumer.
Vurdering av funksjonsnivå eller sykdomsutvikling ved psykisk utviklingshemning
og demens kan representere en ekstra utfordring.
Regjeringen vil satse spesielt på å kvalifisere personer
med innvandrerbakgrunn i helsearbeiderfaget.
Regjeringen vil
bidra til likeverdige
helse- og omsorgstjenester, blant annet gjennom bedre tilrettelagt
informasjon
legge fram en melding til Stortinget om
folkehelse i 2013 som blant annet skal omtale innvandreres særskilte
utfordringer
legge fram en nasjonal strategi om innvandreres helse
i 2013
sette i gang en egen satsing for å kvalifisere
flere med innvandrerbakgrunn i helsearbeiderfaget
forbedre kunnskapsgrunnlaget om innvandreres helse
og deres bruk av helsetjenester
Komiteen støtter regjeringens
påpekning av at et likeverdig helsetilbud innebærer at alle må behandles
forskjellig ut fra den enkeltes behov. De fem største innvandrergruppene
i Norge i dag er fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia og Irak. Flesteparten
av innvandrerne kommer fra EØS-land og europeiske land utenfor EU.
44 prosent av alle innvandrerne kommer fra Asia, Afrika, Sør- og
Mellom-Amerika. Fire av ti innvandrere har bodd i Norge i fire år
eller mindre. Dette illustrerer etter komiteens mening
mange av de tilleggsutfordringene en står overfor når det gjelder
å gi et likeverdig helsetilbud til alle innbyggere.
Komiteen viser til helse- og
omsorgsministerens brev av 4. mars 2013 (vedlagt), der statsråden
etter forespørsel fra saksordfører (jf. vedlagte brev datert 21.
februar 2013) redegjør for viktige temaer i den varslede stortingsmeldingen
om folkehelse og den varslede nasjonale strategien for minoritetshelse,
som er relevante for Stortingets behandling av integreringsmeldingen.
Som det fremgår av statsrådens brev, vil folkehelsemeldingen bli
oversendt Stortinget 26. april 2013, om lag en måned etter Stortingets
behandling av Meld. St. 6 (2012–2013). Nasjonal strategi for minoritetshelse varsles
i løpet av våren 2013.
Komiteen har merket seg at statsråden
i brevet opplyser at tilgjengelig forskning og ulike rapporter har
påvist forskjeller i sykdomsbildet mellom innvandrere og den øvrige
befolkningen, og mellom ulike innvandrergrupper, og at en del særlige
helseutfordringer i enkelte grupper er knyttet til sosiale ulikheter
i helse. Komiteen viser i den forbindelse også til
St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale
helseforskjeller og Stortingets behandling av denne i Innst. S nr.
240 (2006–2007). Det henvises i den forbindelse til de ulike partienes merknader.
Komiteen ser det som meget positivt
at regjeringen legger fram en nasjonal strategi for de neste fire
årene, der innvandreres spesielle helseutfordringer og de barrierene
de kan møte i helsevesenet, både på systemnivå og individnivå, blir
grundig belyst, og at tiltak for å utjevne slike sosiale forskjeller
i helse blir prioritert. Komiteen viser til det overordnede
målet i Meld. St. 6 (2012–2013) om å forebygge et samfunn der sosiale
forskjeller følger etniske skillelinjer og ser den varslede nasjonale
strategien som et viktig bidrag til å nå dette målet.
Komiteen viser videre til at
folkehelsemeldingen ifølge statsrådens brev i særlig grad vil vektlegge
tiltak på tvers av sektorer, der forebyggingsaspektet står sentralt. Komiteen har
merket seg at flere av temaene i den kommende meldingen vil være
knyttet til integrering, herunder tilknytning til arbeidslivet,
brukermedvirkning, deltakelse og mulighetene til å tilegne seg informasjon.
Komiteen vil samtidig understreke
betydningen av å bygge ned barrierer mot at den enkelte kan nyttiggjøre
seg det helsetilbudet som finnes.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet, bemerker at det ofte kan være avstand
mellom formelle og reelle rettigheter, avhengig av den enkeltes
kjennskap til og forutsetninger for å benytte seg av formelle rettigheter.
For eksempel vil ikke juridisk rett til helsehjelp alltid være ensbetydende
med reell tilgang til helse- og omsorgstjenester. Det finnes mange
ulike barrierer, eksempelvis økonomiske, organisatoriske og språklige,
som kan begrense den reelle tilgangen til tjenestene.
Samtidig viser flertallet til
at slike forhold kan påvirke kvaliteten på tjenestene, og dermed
også utfallet av behandlingen.
Flertallet viser til at kunnskap
om rettigheter og organisering av helse- og omsorgstjenestene er
en viktig forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg de tilbudene
som finnes. Det betyr at ulike innvandrergrupper, herunder også
arbeidsinnvandrere fra EØS-området, lettere kan falle utenfor i
de offentlige helsetjenestene.
Flertallet understreker at god
kommunikasjon er grunnleggende for kvalitet og pasientsikkerhet.
Mangelfull kommunikasjon skyldes ofte manglende bruk av kvalifiserte
tolketjenester, samt mangel på oversatt informasjonsmateriale og
alternative kommunikasjonsmetoder. Dette må sees i lys av at innvandrere
i Norge kommer fra over 200 ulike land.
Videre kan grad av tillit til offentlige myndigheter
og tjenester være påvirket av erfaringer fra opprinnelsesland, og
både egne og andres negative erfaringer i det norske helsevesenet
kan bidra til å påvirke tilliten til helse- og omsorgstjenesten.
Flertallet viser videre til at
mangel på kunnskap hos helsepersonell om ulike innvandrergruppers
rettigheter, bruk av tolk, sykdomsbildet og migrasjonsårsaker kan
påvirke tilgangen og kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene for
disse gruppene.
Flertallet viser til at universell
utforming er et grunnleggende prinsipp for utforming av helsetjenestene
og at mangel på god skilting, informasjon på flere språk og tjenester
nær der folk bor, samt begrensede åpningstider, kan utgjøre en barriere.
Flertallet viser videre til at
enkelte grupper av økonomiske årsaker ikke benytter helsetjenestene
de har behov for, samt at noen innvandrergrupper er mer utsatt for
vedvarende økonomisk fattigdom enn befolkningen for øvrig.
Komiteen viser også
til at noen grupper innvandrere bruker legevakt i større utstrekning enn
etniske nordmenn. Fastlegen benyttes også i noe større grad av innvandrergrupper
med lang botid i Norge enn befolkningen generelt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til prioriteringsforskriften
(forskrift om endring av forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om
prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd
fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 30. juni 2011), der ulik
oppholdsstatus gir ulik tilgang til helse- og omsorgstjenester.
Dermed kan det lett oppstå usikkerhet rundt helserettighetene til
innvandrere med forskjellig oppholdsstatus i landet, særlig for
personer med ulovlig opphold. Flertallet viser til
erfaringene fra blant annet «Helsesenter for papirløse migranter»
i regi av Røde Kors og Kirkens Bymisjon i Oslo, om at det er lavt
kunnskapsnivå om omfanget av helserettigheter for denne pasientgruppen,
både blant helsepersonell og i pasientgruppen selv.
Flertallet viser til integreringsmeldingen
som med bakgrunn i en rekke undersøkelser og utredninger som har
påvist tydelige sosiale forskjeller i helse, herunder helseforskjeller
mellom innvandrere og befolkningen for øvrig, samt store variasjoner
i helseutfordringene blant innvandrere, både etter kjønn og landbakgrunn,
understreker at kunnskap om innvandreres helse er nødvendig for
å gi et likeverdig helsetilbud til hele befolkningen, og at kompetanse
må bygges opp i de faglige miljøene og i innvandrerbefolkningen
selv.
Flertallet viser til at regjeringen
i flere dokumenter til Stortinget (herunder St.meld. nr. 20 (2006–2007)
og Meld. St. 6 (2012–2013)) har påvist at forskning om innvandrerhelse
er fragmentert. Kunnskapen om ulike innvandrergruppers helse og
bruk av helsetjenester er basert på mange små studier og fremstår
som mangelfull. Dette gjelder både hvilke grupper som er studert, og
hvilke temaer som er belyst. Det er mangel på kunnskap om sykdomsbildet
blant de ulike innvandrergruppene som er bosatt eller oppholder seg
midlertidig i Norge. Det er videre begrenset kunnskap om bruk, tilgjengelighet
og kvalitet på eksisterende helse- og omsorgstjenester. Det er flere
grunner til denne mangelfulle kunnskapssituasjonen. De fleste skjemaer
brukt i spørreundersøkelser er ikke tilpasset innvandrerbefolkningen,
hverken medisinsk eller språklig. Når det gjelder faktaopplysninger og
utfordringer på feltet, viser komiteen til Helsedirektoratet og
dets rådgivende utvalg – Forum for sosial- og helsetjenester ved
migrasjon (Sohemi) og Nasjonalt kompetansesenter for migrasjon (NAKMI).
Komiteen viser til
betydningen av god pasientinformasjon og god kommunikasjon mellom pasient
og behandlere. Det er bekymringsfullt når flere tjenesteytere i
offentlig sektor, herunder deler av helsevesenet, ikke bruker kvalifiserte tolker.
I noen tilfeller brukes også barn som tolk. Komiteen viser
til sine budsjettmerknader for 2013 (Innst.16 S (2012–2013), side
66), der det heter:
«Komiteen har merket seg at IMDis kartlegginger viser
et stort underforbruk av tolk i offentlig sektor, at flere etater
mangler rutiner for å kontrollere tolkenes kvalifikasjoner og at
slektninger og barn relativt ofte blir brukt som tolk. Komiteen
støtter regjeringens tiltak for å skaffe flere tolker og finner
grunn til å gjenta at barn ikke skal brukes som tolk i offentlig
sektor.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til generelle merknader fra Fagforbundet som støtter at det
i meldingen understrekes at integrering er en gjensidig prosess.
De viser spesielt til underforbruket av tolk. De organiserer tolker
og understreker at en styrking av tolkenes arbeidsforhold og rettigheter
er nødvendig for å få til en tilfredsstillende tolketjeneste.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig
at gode eksempler på hvordan bruk av tolk kan organiseres på en
tilfredsstillende måte, blir formidlet til andre tjenesteytere. Dette
flertallet vil i den forbindelse nevne Drammen sykehus som
et eksempel til etterfølgelse på hvordan man kan innføre gode rutiner
for bruk av tolk, som virker arbeidsbesparende for tjenesteyter
og som gir en god og forsvarlig tjeneste til pasientene.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser
til meldingen der regjeringen viser til eksempler på sykdommer med
høyere forekomst blant enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige
befolkningen. Diabetes er ett slikt eksempel. Flertallet viser
i den forbindelse til Diabetesforbundets satsing på informasjon
til ulike innvandrergrupper, tilpasset deres behov når det gjelder
både tid, sted, formidlere og språk. Det er viktig at det offentlige
inngår forpliktende samarbeid med frivillige pasientorganisasjoner
som har tilrettelagt informasjon til ulike målgrupper, og sørger for
kontinuitet i dette arbeidet. Flertallet mener det
også bør innledes tilsvarende samarbeid med andre pasientorganisasjoner.
Et nærliggende eksempel er Kreftforeningen. En igangsatt norsk studie
viser for eksempel at innvandrerkvinner med brystkreft langt oftere enn
etnisk norske kvinner har fremskredet brystkreft når diagnosen stilles.
Hos somaliske kvinner er dødeligheten på hele 50 prosent (Dagens medisin
05/2012, gjengitt på http://www.dagensmedisin.no/nyheter/mer-avansert-brystkreft-hos-innvandrere/).
Flertallet viser i den forbindelse
til høringsinnspill fra Diabetesforbundet, som er fornøyd med at
helse blir inkludert i integreringspolitikken, men savner mer fokus
på ikke-smittsomme sykdommer, som diabetes, hjerte- og karsykdommer,
kols og kreft. De viser til at av mer enn 60 lærings- og mestringssentra
er det under 10 prosent som har tilbud til innvandrere. De mener
at myndighetene i den kommende strategien for innvandrerhelse og
den nye folkehelsemeldingen må legge til rette for samarbeid mellom
frivillige organisasjoner, innvandrerorganisasjoner og offentlige
tjenester. Flertallet viser til at denne organisasjonen
er en tradisjonell norsk brukerorganisasjon som jobber for å nå
ut til innvandrerbefolkningen og støtter de synspunktene Diabetesforbundet
gir uttrykk for.
Flertallet viser til at et annet
eksempel er den svært høye utbredelse av vitamin D-mangel blant
gravide og fødende kvinner med pakistansk bakgrunn, og blant friske
voksne menn og kvinner fra Pakistan og Sri Lanka (se f.eks. http://mighealth.net/no
- Vitamin D-mangel av Ph. D. Kristin Holvik). Det er et enkelt,
men viktig folkehelsetiltak å sørge for god informasjon om hvorfor
innvandrere trenger D-vitamintilskudd, og hvordan de selv kan forebygge
slik vitaminmangel. Flertallet viser i den forbindelse
til den varslede stortingsmeldingen om folkehelse, som kommer i
2013, og til regjeringens satsing for å kvalifisere flere innvandrere
til helsearbeiderfaget.
Flertallet viser til integreringsmeldingen,
som viser til forskjeller i helse på en rekke andre områder. Ikke
alle har negative fortegn. Innvandrere og flyktningebefolkningen
har også kulturelt betingede helsefordeler. Som eksempel på en positiv
forskjell nevnes alkohol- og rusmisbruk, der enkelte innvandrergrupper
har betydelig lavere forbruk enn det som er vanlig i majoritetsbefolkningen.
Mange har et sunnere kosthold (mye frukt og grønnsaker), færre bruker
tobakk eller rusmidler for øvrig, noe som igjen beskytter mot mange
sykdommer med høy dødelighet. Dette er positivt sett fra et folkehelseperspektiv
(se f.eks. www.fhi.no – Folkehelseinstituttet: Helseprofil innvandrere: Store
helseforskjeller, des. 2008, oppdatert febr. 2013).
Komiteen viser for
øvrig til statsrådens brev, som viser til at kunnskapen om innvandrere
og helse er fragmentert, og at det er nødvendig med både en sammenstilling
og et supplement til eksisterende rapporter og forskningsmateriale. Komiteen imøteser
derfor den kommende stortingsmeldingen om folkehelse og den nasjonale
strategien for bedre innvandrerhelse og antar at de tiltakene statsråden
refererer til i sitt brev, blant annet vil omfatte temaer som for
eksempel:
A. At innvandrergrupper
med rusmiddelproblemer er lite undersøkt i Norge, herunder situasjoner
for asylsøkere som er en særlig utsatt gruppe. Ventetiden på et
asylmottak og hva det innebærer, kan for mange mennesker være en risikofaktor
for negativ psykososial utvikling, herunder rusmiddelbruk. Personer
med endelig avslag på asylsøknaden er hyppig representert blant
dem som benytter rusmidler, og utvikling av rusmiddelmisbruk er
knyttet til lengden på oppholdet (se f.eks. Freng og Lund, 2012
i «Freeland» – ventefasen, rus og livsinnhold, om rusmiddelmisbruk
på asylmottak). Undersøkelser i Kunnskaps- og kompetansebanken til
Kompetansesenter Rus– Oslo viser også at når man sammenligner brukere
med innvandrerbakgrunn og brukere med etnisk norsk bakgrunn, så
vises langt flere likheter enn forskjeller. Rusmiddelbrukere med
innvandrerbakgrunn er en heterogen gruppe med ulikt behov for hjelp.
Tygging av khat er i noen miljøer utbredt, og kan føre til store
sosiale og helsemessige konsekvenser for enkeltpersoner og deres
familier.
B. At undersøkelser viser at innvandrerbarn
har større forekomst av karies enn norske barn. SMÅTANN-studien
fra Oslo i perioden 2002 – 2004 viste at kariesforekomsten var betydelig høyere
hos barn med opprinnelsesland utenfor EU/EØS, sammenliknet med dem,
med bakgrunn fra EU/EØS-området. Når det gjelder voksne innvandrere
er det store mangler i kunnskapsgrunnlaget om forekomst av tannsykdommer
og bruk av tannhelsetjenesten. Tannhelsetjenester for voksne kan
dessuten medføre svært høye egenandeler.
C. At enkelte grupper av innvandrere, særlig
flyktninger, har dårligere psykisk helse enn befolkningen for øvrig.
Psykisk helse har nær sammenheng med levekår, integrering og inkludering.
Ensomhet, arbeidsledighet, lav inntekt, mangel på sosial støtte
og opplevelse av manglende kontroll over egen livssituasjon øker
risikoen for utvikling av psykiske problemer. Forekomsten av psykisk
sykdom er særlig høy blant flyktninger og asylsøkere som har opplevd krig,
tortur og andre traumatiske hendelser. Enkelte grupper av innvandrere,
særskilt flyktninger, har dårligere psykisk helse enn befolkningen
forøvrig, samtidig som de til dels mangler et tilrettelagt og tilgjengelig
behandlingstilbud (Blom, 2010; FAFO, 1995, 2000). Psykisk helse
har nær sammenheng med levekår, integrering og inkludering. Ensomhet,
arbeidsledighet, lav inntekt, mangel på sosial støtte og opplevelse
av manglende kontroll over egen livssituasjon øker risikoen for
utvikling av psykiske problemer. Psykiske lidelser arter seg forskjellig
innad i og mellom befolkningsgrupper. Forekomsten av psykisk sykdom
er særlig høy blant flyktninger og asylsøkere som har opplevd krig,
tortur og andre traumatiske hendelser. Ventetiden på et asylmottak
med alt det innebærer kan påvirke den psykiske helsetilstanden i
negativ retning (NOU, 2011:10 – Bergeutvalget).
D. At det ser ut til at barn av innvandrere
har høyere forekomst av psykiske plager enn etnisk norske barn.
Det er ikke rapportert mer atferdsproblemer i disse aldersgruppene
enn hos deres etnisk norske jevnaldrende (Hjern & al., 2004:
Social Exclusion and Mental Health, http://bjp.rcpsych.org ). Diskriminering
kan øke risikoen for psykiske plager både blant ungdom og blant
barn helt ned til 10–12-årsalderen. Personer utsatt for tortur,
krigstraumer, enslige mindreårige asylsøkere og ofre for menneskehandel er
sårbare med tanke på utvikling av alvorlige psykiske lidelser og
tilgang til helse- og omsorgstjenester.
E. At det blant innvandrere er påvist høyere forekomst
av kroniske infeksjonssykdommer, tuberkulose, hiv og hepatitt B.
Hiv-infeksjon forekommer hyppigere blant personer fra Afrika og
Sørøst-Asia enn i majoritetsbefolkningen. De fleste er smittet i
sitt hjemland, men mange har først fått diagnosene i Norge. Utfordringene
er å sikre at denne gruppen møtes tidlig, med godt tilpassede forebyggende
smitteverntiltak, samt nødvendig medisinsk oppfølging. Forekomsten av
smittsomme sykdommer i deler av innvandrerbefolkningen gjenspeiler
forekomsten av disse sykdommene i deres opprinnelsesland (Folkehelseinstituttet,
2010).
F. At enkelte grupper av innvandrerkvinner
har økt forekomst av uønskede svangerskap og aborter. Kvinner med
opprinnelse utenfor Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia hadde
økt risiko for dødfødsel og svikt i fødselsomsorgen. Manglende kunnskap
om komplikasjoner under svangerskapet, svangerskapsdiabetes og manglende
kunnskap om helsetjenesten er hovedutfordringer for denne gruppen.
Veiledningstilbud og svangerskapsomsorg tar ikke høyde for innvandrerkvinners
særskilte behov (Skålid, 2012: Innvandrerkvinners fødsel, www.forskning.no).
G. At innvandrere har høyere risiko for
å bli utsatt for trafikkulykker enn etnisk norske sjåfører (TØI-rapport
988/2008, http://mighealth.net ). Det er nær tre dobling av forekomst
av ulykker på jobben blant innvandrere (Arbeidsmiljøet blant innvandrere,
Stami 2009).
Komiteen påpeker at det i integreringsmeldingen
vises til eksempler på gode, forebyggende helsetiltak, for eksempel
som ledd i områdesatsingen i Groruddalen. Komiteen understreker
viktigheten av å formidle kunnskap om slike tiltak videre til andre
kommuner. Komiteen viser også til viktigheten av
å ha et innvandrerperspektiv på de kartleggingene av helse som skjer
i kommunene under samhandlingsreformen, og at slik kartlegging skjer
på en systematisk måte over hele landet.
Komiteen mener det er en viktig
oppgave å systematisere den kunnskapen som finnes som utgangspunkt
for målrettede tiltak, og viser i den forbindelse til regjeringens
nær forestående nasjonale strategi om innvandreres helse (mars 2013)
og stortingsmelding om folkehelse, som kommer våren 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser
videre til de ekstra satsingene i budsjettet for 2013, med økte
bevilgninger til Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse,
til utvikling og tilrettelegging av nettportal for innvandrere – Helsenorge.no
– som informerer om sykdomsforebyggende tiltak, behandlingsmuligheter
og tjenester, samt opplæring av innvandrere til helsearbeiderfaget.
Videre har komiteen merket
seg at det i de årlige oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene
presiseres at det skal legges vekt på likeverdige helsetjenester
og arbeid for å redusere sosiale helseforskjeller i aktuelle befolkningsgrupper,
herunder innvandrergrupper, og at det er utarbeidet ulike veiledere
på området.
Komiteen viser også til at Helse-
og omsorgsdepartementet samarbeider med Justis- og beredskapsdepartementet
om å avdekke sykdom hos asylsøkere i mottak og om en særskilt kartlegging
av hørselstap blant innvandrerbarn med ikke-vestlig bakgrunn.
Når det gjelder omsorgstjenester,
viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, til at det foreløpig er lavere etterspørsel
etter omsorgstjenester blant innvandrere enn blant befolkningen
for øvrig, men understreker viktigheten av at kommunene, særlig
de største og mest sentrale, er forberedt på den økningen regjeringen
forventer vil komme, og at man planlegger for de ekstra utfordringene man
forventer når det gjelder språk, ulikheter i kultur, ettervirkninger
etter traumer, psykisk utviklingshemning og demens. Flertallet støtter regjeringens
planer om å satse spesielt på å kvalifisere personer med innvandrerbakgrunn
til helsearbeidere, og legger vekt på at KS i høringen uttrykte
støtte til dette forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre presiserer at det er viktig ikke å bare se på generelle
befolkningsrettede helsepolitiske virkemidler, men også rette innsatsen
spesifikt mot ulike risikogrupper med større forekomst av helseproblemer,
og se på tilrettelagt oppfølging av disse, samt virkemidler for
å lette muligheten for å leve med helseproblemer. Disse medlemmer mener
det må etableres systemer som gjør at når helsepersonell oppdager
kjønnslemlestelse, blir dette en politisak, i tillegg til å meldes
til barnevernet.
Komiteen viser for
øvrig til omtale av dette i kapittel 5 i denne innstillingen og
til regjeringens nye handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse
og alvorlige begrensninger av unges frihet 2013–2016, som ble fremlagt 27. februar
2013.
Det pekes i meldingen på at barna er framtida, men
at barndommen også har egenverdi. Alle barn og unge, jenter og gutter,
skal ha gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse.
Alle foreldre har ansvar for å veilede og støtte sine
barn slik at de kan delta i skole- og fritidsaktiviteter, og slik
at de får muligheter til å ta selvstendige valg. Regjeringen vil
tilrettelegge for at viktige arenaer i det norske fellesskapet er
åpne og tilgjengelige for alle barn og unge.
Regjeringen vil skape gode rammevilkår for alle familier
i Norge, og bidra til at alle får like muligheter uavhengig av kjønn.
Oppvekstpolitikken og innsats på politikkområder
rettet mot familien skal legge til rette for en trygg økonomisk
og sosial situasjon for barn, ungdom og deres familier. Barns rettigheter
gjenspeiles i det norske lovverket, og FNs barnekonvensjon er inkorporert
i norsk lov. Det pekes i meldingen på at de aller fleste barn i Norge
i dag har gode oppvekstvilkår og en trygg barndom.
Det bor i underkant av 1,2 millioner barn og unge
under 18 år i Norge. Av disse er ca. 5 prosent innvandrere og ca.
7 prosent norskfødte barn med innvandrerforeldre.
Det å ha bakgrunn fra eller kjennskap til ulike kulturtradisjoner,
land og språk er ressurser for barna som vokser opp i Norge i dag
og for samfunnet i fremtiden. Det er heller ingen motsetning mellom
det å ha identitet og tilhørighet knyttet til et annet land og det
å være norsk.
Samtidig kan barn og unge med erfaringer fra krig,
barn med foreldre som ikke behersker norsk, eller barn med foreldre
som ikke kommer inn i arbeidsmarkedet, ha noen ekstra utfordringer
når det gjelder å delta og benytte seg av mulighetene i samfunnet.
Regjeringen legger stor vekt på at alle barn og unge i Norge, både
jenter og gutter, skal få likeverdig opplæring gjennom en god offentlig
skole. Regjeringen legger videre vekt på å understøtte foreldre
som ressurser for barna sine.
Det pekes i meldingen på at det er en stor utfordring
at antallet barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt,
har økt de siste årene. I et velferdssamfunn som det norske er det
naturlig å ta utgangspunkt i en relativ fattigdomsforståelse, særlig
når det gjelder fattigdom blant barn.
En stor velstandsutvikling i Norge i det siste tiåret
har ført til større forskjell mellom barn som kan delta på hva de
vil, og dem som ikke kan.
Regjeringen arbeider for at alle barn skal ha barnehage-,
skole-, kultur- og fritidstilbud der de får muligheter til å utvikle
seg. Det arbeides også for å gi gode tilbud til utsatte unge, som
barn med tiltak i barnevernet og tiltak for ungdom som står i fare
for å falle utenfor arbeidsliv og utdanning.
Blant barn og unge som lever i familier med
vedvarende lavinntekt, er barn og unge med innvandrerbakgrunn overrepresentert.
Fire av ti barn med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.
Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere og deres barn varierer
ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid i Norge.
For å forebygge og redusere fattigdom blant
barn og barnefamilier må det legges til rette for økt yrkesdeltakelse
blant foreldre. Regjeringen prioriterer en ekstra innsats for å
øke sysselsettingen blant innvandrere med lav deltakelse i arbeidslivet,
jf. meldingens kapittel 3.1. Dette vil ha stor betydning for barns
oppvekst og levekår. Det vises også til Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen.
Berge-utvalget viser til at barnefamilier i
mottak mest sannsynlig er de med dårligst økonomiske kår i Norge.
Som varslet i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, vil regjeringen
følge med på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige
tjenester som helse og barnevern ivaretar barna. Regjeringen vil
ta initiativ til at situasjonen til barn i mottak kartlegges og
evalueres med jevne mellomrom. Barn er også en prioritert gruppe
i bosettingsarbeidet.
Regjeringens mål er at alle barn og unge skal
ha tilgang til og muligheter til å delta i ulike typer fritidsaktiviteter.
Interesser, ikke sosial bakgrunn, kjønn eller
opplevelse av diskriminering, skal avgjøre i hvilken grad og hvor
barn deltar.
Som gruppe deltar barn og unge med innvandrerbakgrunn
i mindre grad i tradisjonelt norske fritidsaktiviteter. Gutter
med innvandrerbakgrunn er nesten like aktive i organisert idrett
som gutter uten innvandrerbakgrunn. Jenter med innvandrerbakgrunn
er imidlertid klart mindre aktive i organisert idrett enn jenter
uten innvandrerbakgrunn.
I gjennomsnitt deltar innvandrere som er foreldre
i mindre grad enn andre foreldre i aktiviteter knyttet til barnas
deltakelse.
Det vises i meldingen til at kommunene har et særlig
ansvar for å sikre at alle barn og unge har en god oppvekst, med
et positivt fritidsmiljø og mulighet for deltakelse og innflytelse.
Åpne og rimelige kultur-, ferie- og fritidstilbud i kommunene er
av særlig betydning for barn og unge i familier med vedvarende lavinntekt.
Det er særlig i de større byene det er utfordringer knyttet til barn
og unges oppvekst og levekår.
Tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større
bysamfunn er et slikt virkemiddel. Kulturdepartementet har styrket
denne ordningen gjennom et eget program slik at flere barn og unge
får muligheter til å delta i kultur- og fritidsaktiviteter, jf.
Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking.
I tillegg forvalter Arbeids- og velferdsdirektoratet
en tilskuddsordning til tiltak for å forebygge og redusere fattigdom
blant barn, unge og barnefamilier som er i kontakt med de sosiale
tjenestene i Nav-kontoret.
Lokale idrettslag er møteplasser på tvers av
generasjoner og sosiale og kulturelle skillelinjer. Gjennom en økt
satsing på å utvikle inkluderende idrettstilbud for både barn og
ungdom, og gjennom en styrking av idrettslagenes rammebetingelser,
ønsker regjeringen å legge til rette for en åpen og inkluderende
idrett. Det vises til Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.
Møre og Romsdal fylkeskommune innførte sommeren
2012 et opplevelseskort som gir barn og unge fra familier med lav
inntekt mulighet til å delta på aktiviteter og kulturopplevelser. Regjeringen
ønsker at ordningen skal bli et nasjonalt pilotprosjekt og støtter
opplevelseskortet i Møre og Romsdal i en forsøksperiode på to år. Ordningen
skal evalueres, jf. Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering
og deltaking.
De landsomfattende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene
er viktige aktører for å skape gode oppvekstmuligheter for barn
og unge. Regjeringen gir en grunnstøtte til disse organisasjonenes
nasjonale og internasjonale arbeid.
I 2011 ga Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
(LNU) ut en rapport som viser medlemsvekst i de frivillige barne-
og ungdomsorganisasjonene. Noe av dette skyldes etablering av nye
organisasjoner for og av barn og unge med innvandrerbakgrunn. Flere
slike organisasjoner får grunnstøtte fra tilskuddsordningen til
frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.
Videre forvalter LNU prosjektstøtteordning Mangfold
og inkludering på vegne av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Formålet
med ordningen er å stimulere til prosjekter som setter fokus på
mangfold, holdninger og deltakelse.
Det vises for øvrig til kapittel 11 i meldingen
om innflytelse og frivillighet.
Det fremgår av meldingen at barnevernets hovedoppgave
er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade
deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.
Et sentralt mål for regjeringen er likeverdige barnevernstjenester
for alle barn, og et barnevern med tillit i befolkningen. Det handler
også om å skape tillit i den enkelte sak.
Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder
seg i Norge. Omsorgssvikt og mishandling kan aldri bortforklares
eller overses med henvisning til kulturelle forskjeller.
For å finne fram til hva som er det enkelte
barns beste, kreves det differensiert kompetanse i barnevernet.
Regjeringen har de senere årene iverksatt flere tiltak over hele
landet for å styrke den flerkulturelle kompetansen i barnevernet.
I 2011 mottok 52 100 barn tiltak fra barnevernet. I
2009 var det tilsvarende tallet 46 487. Andelen innvandrerbarn og
norskfødte barn med innvandrerforeldre økte fra 16 prosent (av alle
barn med tiltak) i 2004 til 21 prosent i 2009. Denne økningen må
sees i sammenheng med at det totale antallet barn og unge (0–22
år) med innvandrerbakgrunn har økt med hele 41 prosent i denne femårsperioden
(Kalve og Dyrhaug 2009).
80 prosent av alle barn som mottok tiltak i
barnevernet ved utgangen av 2009 mottok hjelpetiltak. I noen saker
er ikke hjelpetiltak nok for å gi barn nødvendig beskyttelse, hjelp
eller omsorg. I disse tilfellene kan barnevernet overta omsorgen
for barn for kortere eller lengre tid. Iblant blir dette en varig
løsning.
Av 6 600 barn og unge under barnevernets omsorg
ved utgangen av 2009 var 89 prosent uten innvandrerbakgrunn, 6 prosent
innvandrere og 5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre.
Som alle andre barn i Norge har asylsøkere rett til
å motta tjenester og tiltak etter lov om barnevernstjenester. Statlig
regionalt barnevern skal gi alle enslige mindreårige asylsøkere
under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter. Utlendingsdirektoratet
(UDI) er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over
15 år tilbud om plass i mottak for enslige mindreårige eller i egne
avdelinger tilknyttet ordinære asylmottak.
Dersom det kommunale barnevernet mottar en bekymringsmelding
for et barn som har asylsøkerstatus, skal meldingen følges opp etter
samme prosedyrer som gjelder for andre barnevernssaker.
Mindreårige ofre for menneskehandel er en særlig
sårbar gruppe. Barnevernet har et særskilt ansvar for å beskytte
barn mot denne formen for alvorlig overgrep. Stortinget har nylig
vedtatt nye bestemmelser i barnevernloven om barn utsatt for menneskehandel.
Barnevernloven gjelder som nevnt for alle som oppholder
seg i landet. Samtidig skal barnevernet ta familiens og barnas oppholdsstatus
med i en helhetsvurdering når de bestemmer hvilke tiltak som bør
settes inn for å ivareta barnets behov.
Barnevernet håndterer noen av de mest utfordrende
sakene det offentlige står ovenfor. Regjeringen jobber kontinuerlig
for å styrke barnevernets kompetanse i møte med barn og familier
med innvandrerbakgrunn.
Dette er et langsiktig arbeid. Det er viktig
med informasjon og dialog mellom myndigheter og ulike innvandrergrupper
om barns rettigheter og barneoppdragelse i Norge, og barnevernets
rolle og arbeidsmetoder. Informasjonsarbeidet må tilpasses målgruppenes
behov, og ikke begrenses kun til skriftlig formidling. Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet (Bufdir) arbeider med en kommunikasjonsstrategi
som vil ivareta utføringene knyttet til disse områdene. Regjeringen
har gitt Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) et oppdrag
om å ta kontakt med ulike innvandrermiljøer for å få innspill til
hvordan informasjon og kunnskap om blant annet barnevernet kan spres
på en best mulig måte. IMDi samarbeider med Bufdir om dette. Det
skal foretas en kartlegging for å finne mer ut av den faktiske situasjonen
når det gjelder skepsis til barnevernet, hvilket omfang dette har
og årsaker til manglende tillit. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har også jevnlige møter med Oslo kommune om barnevernets arbeid med
familier med innvandrebakgrunn. Å gi tilpasset informasjon om norsk
lov ved ankomst i Norge er òg av stor betydning. Dette gjøres av politiet
ved ankomst, i asylmottak og gjennom introduksjonsprogrammet for
flyktninger.
I barnevernets arbeid med den enkelte familie
er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene
av det som blir sagt og skrevet. Informasjon må ofte gjentas, og
det kan være hensiktsmessig å snakke med barnet og familien om og
hvordan de forstår informasjonen som gis. Ved å komme tidlig inn
i familien, gjennom veiledning, råd og støtte til foreldre, kan
barnevernet også skape tillit og samtidig iverksette tiltak som
er til barnet beste. Undersøkelser viser varierende bruk av tolk
i den kommunale barnevernstjenesten og i forskjellige barnevernsinstitusjoner.
Regjeringen vil at barnevernet alltid benytter kvalifiserte tolker
i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.
Regjeringen er også opptatt av at barn ikke
skal brukes som tolk. Bufdir har utarbeidet egne retningslinjer
for bestilling og bruk av tolk i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre.
Fosterhjem er det viktigste plasseringsalternativet
når barnevernet overtar omsorgen for et barn.
Foreldreveiledning viser seg å nå fram til foreldre
med innvandrerbakgrunn på en god måte.
Det er også et mål at ansatte i barnevernet
gjenspeiler befolkningen, jf. Mål for inkludering, se omtale i kapittel
13.2 i meldingen.
Som en del av arbeidet med kompetanseheving og
tjenesteutvikling i offentlige tjenester står lesbiske, homofile,
bifile og transpersoner (LHBT)-perspektivet sentralt. Ansatte i
statlig og kommunal barnevernstjeneste må ha kompetanse i å møte
særlige utfordringer som LHBT-ungdom kan møte i miljøer hvor det
kan være lite toleranse for homofili og ikke-konvensjonelle kjønnsuttrykk.
I 2011 satte regjeringen i gang et barnevernsløft. Kommunalt
barnevern får med dette det største løftet på 20 år. Regjeringen
vil i 2013 legge fram en lovproposisjon med en meldingsdel med forslag
til omorganisering av barnevernet. I regjeringens arbeid med å styrke
og videreutvikle barnevernet vil også flerkulturell kompetanse bli
prioritert.
Det vises i meldingen til at å bosette seg i
et nytt land, uavhengig av årsak, i mange tilfeller kan være krevende.
I tillegg til at individet må tilpasse seg det nye landet, lære
nytt språk, finne jobb eller kvalifisere seg for å komme inn på
arbeidsmarkedet, påvirker denne prosessen også familien og familielivet.
Sysselsettingen blant innvandrere er høy, både blant
kvinner og menn, men ligger under nivået for gjennomsnittet i befolkningen.
Det er imidlertid store variasjoner mellom innvandrere fra ulike
land og årsaken til at de har kommet til Norge.
Kvinner født i utlandet er i større grad hjemmeværende
enn kvinner som er født i Norge.
Det er mange årsaker til at kvinner i noen innvandrergrupper
deltar i mindre grad i yrkeslivet.
Synet på kvinners arbeid utenfor hjemmet påvirkes
både av hvilket tilsyn man synes passer best for små barn og utdanningsnivå,
i tillegg til landbakgrunn. Det er lite som tyder på at det er klare
holdningsforskjeller mellom kvinner og menn i de landgruppene som
er med i undersøkelsen. Et stort flertall blant de som har innvandret
og blant norskfødte med pakistanske foreldre mener at menn og kvinner
er like egnet til å ta seg av barn. Det er noen variasjoner mellom
ulike landgrupper.
Det pekes i meldingen på at økonomisk selvstendighet
er en forutsetning for reell likestilling. Velferdssamfunnet er
avhengig av at flest mulig deltar i yrkeslivet. Det er derfor et
mål at både kvinner og menn i en familie så langt som mulig er tilknyttet
arbeidslivet og har egen inntekt. Deltakelse i arbeidslivet gir
viktige rettigheter til pensjoner, foreldrepenger, sykepenger mv.
På den annen side er valgfrihet et faktum. Både kvinner og menn
kan velge å være hjemme med barn, men skal kjenne til konsekvensene
av tapte rettigheter til ulike ytelser ved ikke å være i inntektsgivende
arbeid.
Regjeringen vil i 2013 legge fram en melding
til Stortinget om likestilling. Meldingen vil følge opp Likestillingsutvalgets
to utredninger NOU 2011:18 Struktur for likestilling og NOU 2012:15
Politikk for likestilling.
En vev av familie- og likestillingspolitiske
ordninger gjør det lettere å kombinere yrkesarbeid med omsorg for
barn, både for mor og far. Det er et mål at foreldre skal dele foreldrepermisjonen mer
likt ved at fedrene tar en større andel av permisjonen.
Det pekes i meldingen på at den viktigste ordningen
for å oppnå økt yrkesaktivitet blant mødre og et mer likestilt foreldreskap
er foreldrepengeordningen. Sysselsettingsnivået blant innvandrere ligger
under nivået for gjennomsnittet i befolkningen. Det betyr at en
lavere andel blant innvandrere enn blant andre vil ha opptjent rett
til foreldrepenger.
Engangsstønad gis til kvinner som føder barn
og som ikke har opptjent rett til foreldrepenger. Engangsstønaden
er per i dag 35 263 kroner. Kvinner med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant
mottakere av engangsstønad.
I 2009 fikk far med egen opptjening rett til
å ta ut foreldrepenger når mor deltar på heltid i introduksjonsprogrammet.
Endringen har gjort det enklere for kvinner som får barn å delta
i introduksjonsprogrammet, samtidig som det har styrket fedres rett
til foreldrepenger. Fra og med september 2010 er også 10 uker av
omsorgspermisjonen på inntil 10 måneder for deltakere i introduksjonsprogrammet
forbeholdt faren (fars omsorgspermisjon). Regjeringen vil innføre
en tredeling av omsorgspermisjonen for foreldre når begge er deltakere
i introduksjonsprogram.
Regjeringen vil opprettholde aktivitetskravet, men
samtidig se nærmere på grupper av fedre som i dag er forhindret
fra å ta permisjon med tanke på å vurdere endringer i deres uttaksmuligheter.
Dette gjelder fedre i familier der mor er i aktivitet og orienterer
seg mot yrkeslivet, men som ikke har mulighet til å tilpasse seg
lovens aktivitetskrav, jf. Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling
for likelønn.
Kontantstøtte gis for ettåringer som ikke har plass
i barnehage eller som kun har en deltidsplass. Innvandrere med bakgrunn
fra Afrika, Asia og Latin-Amerika har en høyere bruk av kontantstøtte
enn den øvrige befolkningen, selv om også deres bruk av kontantstøtten
er redusert de siste årene.
Det pekes i meldingen på at det er nødvendig
å organisere overføringene til barnefamilier på en måte som både
sikrer velferd og motiverer til arbeid. Det er i flere utredninger
pekt på at kontantstøtten virker negativt med tanke på å motivere
til arbeidsdeltakelse. Fra august 2012 er kontantstøtten avviklet
for barn mellom to og tre år.
Personer som er alene om omsorgen for små barn
kan få overgangsstønad.
For å stimulere til arbeid og aktivitet i stønadsperioden
og styrke mulighetene for overgang til arbeid, har regjeringen skjerpet
aktivitetskravet for enslig mor og far. Med virkning fra 1. januar 2012
ble det stilt krav om yrkesrettet aktivitet for rett til overgangsstønad
når det yngste barnet fyller ett år. Fra 1. januar 2013 foreslår
regjeringen å innføre begrensninger i varigheten på nye stønadsperioder,
slik at enslige forsørgere som tidligere har mottatt en full periode
med overgangsstønad, det vil si tre hele år, får begrenset varigheten
på nye stønadsperioder til barnet har rett til barnehageplass. Begrensningen
skal ikke endre gjeldende adgang til forlenget stønadsperiode. Fra
1. januar 2013 foreslår regjeringen også å stille krav om uforskyldt
ledighet for rett til overgangsstønad når enslig mor eller far har
hatt arbeid umiddelbart før han eller hun ble aleneforsørger.
Regjeringen legger stor vekt på å understøtte foreldre
som ressurser for sine barn. Informasjon om familieliv, foreldrerollen
og barns rettigheter i en norsk kontekst er da viktig.
Gjennom de 50 timene med opplæring i samfunnskunnskap
som gis til nyankomne innvandrere i forbindelse med opplæring i
norsk, gis det informasjon om norsk lov og rettigheter og plikter.
Et av målene for opplæringen er å få kunnskap om viktige lover,
regler og verdier knyttet til likestilling og barns rettigheter.
Startpakken Ny i Norge skal videreutvikles,
se også meldingens kapittel 3.4.2.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har i samarbeid med Utdanningsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fått
produsert en DVD med tittelen Oppvekst i Norge.
I handlingsplanen Likestilling 2014 inngår et tiltak
om rettighetsinformasjon til innvandrerkvinner. Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet bevilget i 2011 midler til Juridisk
rådgivning for kvinner (JURK) til gjennomføring av en rettighetsturné.
I 2012 fikk JURK midler til å utvikle og gjennomføre et kompetansehevende
tiltak for å nå fram til et større antall kvinner med innvandrerbakgrunn etter
modell av «train the trainers». Det jobbes med bedre tilrettelagt
informasjon om relevante temaer i tråd med Klart språk-prosjektet
og kompetanseutvikling av lærere som gir opplæring i norsk og samfunnskunnskap
for voksne innvandrere.
Reform – ressurssenter for menn – har arbeidet med
ulike prosjekter og tiltak rettet mot menn med innvandrerbakgrunn.
I 2011 samarbeidet Reform med de regionale sentrene for likestilling
om prosjektet Regionale møteplasser for menn med minoritetsbakgrunn.
Reform har også arrangert sinnemestringskurs rettet mot menn med
innvandrerbakgrunn. I samarbeid med regionale likestillingssentre
utvikler Reform standardiserte kurs rettet mot ansatte i kommunale tjenester
for å styrke kompetansen om fedre og likestilt foreldreskap i offentlig
tjenesteyting. Dette er et tiltak i handlingsplanen Likestilling 2014.
Fra høsten 2012 vil det bli avholdt kurs rettet mot lærere i introduksjonsprogrammet
for nyankomne innvandrere.
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
har de siste tre årene kurset mødre om barneoppdragelse, barns rettigheter
og oppvekstvilkår.
Det vises i meldingen til at å flytte til et
nytt land og måtte lære et nytt samfunn og språk å kjenne kan være
en utfordring i seg selv. Erfaringer viser at bruk av foreldreveiledningskurs
og familiestøtteprogram er nyttig hjelp for at foreldre skal mestre
sin nye situasjon på en god måte.
Som en del av arbeidet med å bidra til at foreldre er
gode støttespillere for sine barn, støtter og oppfordrer regjeringen
kommunene til å ta i bruk ulike former for foreldreveiledningsprogram. Blant
disse er Program for foreldreveiledning og Home-Start Familiekontakten
Norge.
Familievernet har som en sentral målsetting
å styrke parforhold og forebygge samlivsbrudd. Individer og familier
med innvandrerbakgrunn er underrepresentert blant brukerne av familievernet,
særlig i behandlings- og rådgivningssaker. Det foreligger ikke systematisk
kunnskap om årsakene til dette. For å imøtekomme disse utfordringene
er det de senere år iverksatt offentlige informasjonstiltak overfor
ulike etniske minoriteter. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets
informasjonsbrosjyrer om meklingsordningen og andre familierettslige ordninger
er oversatt til flere aktuelle språk.
Bufdir foretok i 2009 en kartlegging av familievernets
behov for kunnskap og arbeidsmetoder overfor familier med innvandrerbakgrunn. Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet vil følge opp dette
arbeidet videre.
Familievernkontorene driver blant annet mekling
mellom par som skal separeres eller gå fra hverandre. Evaluering
av meklingsordningen har vist at det er behov for økt kompetanse
blant meklerkorpset om det å være mekler for en mer mangfoldig brukergruppe.
Evalueringen viste videre at det er en større utfordring å oppnå
en skriftlig avtale om bosted og samvær der foreldrene har innvandrerbakgrunn
sammenliknet med etnisk norske par. Ved å legge mer tid og arbeid
i meklingsprosessen vil det være større mulighet til at foreldrene
oppnår enighet om en skriftlig avtale.
Informasjon som er bedre tilpasset innvandrere og
etniske minoriteter er et prioritert område i Bufdirs informasjonsstrategi
for familievernstjenesten.
Familievernet spiller også en viktig rolle i innsatsen
mot tvangsekteskap. Regjeringen vil styrke familievernets arbeid
med voldsproblematikk og utsatte barn.
Vold i nære relasjoner rammer kvinner og menn, og
både kvinner og menn kan være utøvere. Kvinner er imidlertid i større
grad enn menn utsatt for den alvorligste volden.
Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er former for
vold i nære relasjoner som i all hovedsak finnes i familier med
innvandrerbakgrunn, men som har de samme implikasjonene som annen vold
for den som rammes. I Norge praktiseres dette bare av noen grupper
innvandrere, ikke av majoritetsbefolkningen. Tiltakene er tilpasset
og rettes mot de aktuelle gruppene.
Krisesentertilbudet er et tilbud for personer
som utsettes for vold i nære relasjoner (lovfestet i 2009). Rapportering
fra krisesentrene for 2011 viser at andelen beboere med innvandrerbakgrunn
er fordoblet i løpet av en tiårsperiode – fra 32 prosent i 2001
til 62 prosent i 2011. Nesten alle disse er kvinner.
Studier om krisesenterbrukerne tegner et bilde av
en gruppe kvinner med manglende tilknytning til arbeidslivet og
med lite støtte fra familien eller manglende sosialt nettverk. Økningen
i andelen kvinner med innvandrerbakgrunn på krisesentrene betyr
ikke at det er mer vold i nære relasjoner i familier med innvandrerbakgrunn. Mange
voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn har et svakere sosioøkonomisk
utgangspunkt.
Beboere med innvandrerbakgrunn bodde lenger på
krisesentrene enn beboere uten innvandrerbakgrunn i 2011, 30 mot
22 døgn (beboere utsatt for menneskehandel er ikke inkludert i disse
tallene).
48 av totalt 79 menn som oppsøkte krisesentertilbudet
i 2011 hadde utenlandsk opprinnelse. Grunnene til at de oppsøkte
krisesentrene var tvangsekteskap, barnemishandling, voldtekt, seksuell
vold, menneskehandel, kidnappingsfare med hensyn til barn, æresrelatert
vold og frykt for frihetsberøvelse.
Tjenestetilbudet for både voldsutsatte og utøvere skal
være tilpasset en mangfoldig befolkning og ivareta forskjellige
gruppers behov. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT),
samt personer med utviklingshemning og andre funksjonsnedsettelser
kan være særlig utsatt for vold og tvang.
Regjeringen er opptatt av å legge til rette
for at unge jenter og gutter kan ta selvstendige valg om sitt liv
og sin framtid, for eksempel når det gjelder utdanning, yrkesvalg
og valg av ektefelle. At foreldre og omsorgspersoner støtter opp om
unges selvstendige livsvalg, er sentralt for unges frihet til å
velge.
Gjennom det danske formannskapet i Nordisk Ministerråd
i 2010 ble former for kontroll som gir alvorlige begrensninger for
jenter og gutters livsutfoldelse, satt på dagsordenen og sett i
sammenheng med nordisk forskning om barn og unge med innvandrerforeldre.
Regjeringen vil arbeide mot former for kontroll som
hindrer barn og unge i aktiv samfunnsdeltakelse, og som begrenser
unges frihet til å ta egne livsvalg. Regjeringen har i handlingsplan for
likestilling mellom kjønnene satt fokus på sosial kontroll, og i
kraft av sitt formannskap i Nordisk Ministerråd i 2012 vil Norge
arrangere et seminar om uønsket sosial kontroll i kjønnskonservative
miljøer.
Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner
(LHBT-personer) med innvandrerbakgrunn kan møte betydelige utfordringer
i det norske samfunn. Gjennom regjeringens handlingsplan Bedre livskvalitet
for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009–2012 arbeider
regjeringen med å forankre LHBT-perspektivet innenfor alle politikkområder
og integrere kunnskap om denne gruppens behov og utfordringer i
de ulike offentlige tjenester.
Det pekes i meldingen på at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
bryter med norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Det finnes ingen
sikre tall på hvor mange som utsettes for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse
i Norge. Henvendelse til hjelpeapparatet viser imidlertid at tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse berører en begrenset del av befolkningen. Både
i internasjonal og norsk sammenheng er det tegn som tyder på positive
endringsprosesser.
I Norge har arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
i regi av myndighetene pågått siden slutten av 1990-tallet. Før
dette gjorde frivillige organisasjoner en viktig innsats på feltet. Da
Handlingsplan mot tvangsekteskap (2008–2011) og Handlingsplan mot
kjønnslemlestelse (2008–2011) ble lansert i 2008, ble det bevilget betydelig
mer midler til dette arbeidet. Det er iverksatt en rekke hjelpetiltak
for dem som er utsatt eller står i fare for å utsettes for tvangsekteskap
eller kjønnslemlestelse. Innsatsen har gitt resultater ved at bevisstheten
i offentlig sektor og i befolkningen rundt disse problemstillingene har
økt, og kompetanse og samarbeid i offentlig sektor er bedret.
Regjeringen vil videreføre og utvikle innsatsen mot
tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Arbeidet skal ta utgangspunkt
i erfaringer fra hjelpeapparatet, frivillige organisasjoner og forskning.
Disse viser at de fleste tvangsekteskapssaker er kompliserte og
dreier seg om en kombinasjon av lav sosioøkonomisk status og generasjonskonflikter,
der utfordringer knyttet til migrasjon står sentralt. Dette taler
for en tidlig forebyggende innsats, særlig rettet mot barn, ungdom
og foreldre med lav sosioøkonomisk status.
Gjennom regjeringens langsiktige arbeid mot kjønnslemlestelse
er det forebyggende arbeidet innenfor helsesektoren blitt styrket.
Det er imidlertid behov for mer kunnskap, spesielt om betydningen
for folkehelsen og levekårene for jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn. Kunnskap
om og endrede holdninger til kjønnslemlestelse er fortsatt et mål.
Regjeringen er opptatt av en helhetlig innsats mot
vold i nære relasjoner. Regjeringen vil i 2012 legge fram en ny
fireårig handlingsplan for perioden 2013–2016, som viderefører og
utvikler arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, til også
å omfatte former for alvorlige begrensninger av unges frihet. Handlingsplanen
skal supplere den øvrige innsatsen mot vold i nære relasjoner.
Regjeringen vil
tilrettelegge for
at alle barn og unge skal ha muligheter til å delta i fritidsaktiviteter
tilrettelegge for at barnevernet yter gode
og likeverdige tjenester til alle barn, og har tillit i befolkningen
styrke informasjonsarbeidet om barnevernet
til ulike grupper blant innvandrere
foreta en kartlegging av innvandreres tillit
til barnevernet
bidra til at innvandrere kjenner plikter
og rettigheter knyttet til familieliv og omsorg for barn i Norge
legge fram en ny handlingsplan 2013–2016
om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger
av unges frihet
styrke stillingen til LHBT-personer med
innvandrerbakgrunn
Komiteen støtter regjeringens
overordnede mål om at alle barn og unge, jenter og gutter, skal ha
gode oppvekstsvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse.
Mulighetene for å nå dette målet er avhengig av tiltak på en rekke sektorer,
blant annet når det gjelder språk, arbeid, tilbudet i barnehage
og skole, helsetilbudet mv. Komiteen viser til sine
merknader til de foregående kapitlene og vil samtidig understreke det
bekymringsfulle i at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert
med hensyn til å leve i en familie med vedvarende lavinntekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til høringsuttalelse fra Fellesorganisasjonen (FO), som viser til
overvekt av familier med mange barn blant fattige barnefamilier
og ønsker gratis fritidsaktiviteter, økt barnetrygd, økte sosialhjelpssatser, styrkede
barnetillegg i offentlige stønader. Utdanningsforbundet ønsker vesentlig
styrking av barnetrygden. Flertallet viser i den
forbindelse til særskilte oppgaver og prioriteringer i tildelingsbrevet
for 2013 av 1. februar 2013 fra Arbeidsdepartementet til Arbeids-
og velferdsdirektoratet, der det heter:
«Direktoratet skal ha god faglig kompetanse på sosial-
og levekårsområdet. Direktoratet skal styrke sitt fagansvar gjennom
å bidra til å videreutvikle og formidle statistikk og indikatorer
for tilstandsbeskrivelser på området fattigdom og sosial eksklusjon,
herunder den årlige sosiale rapporteringen fra Statistisk Sentralbyrå
(SSB). Direktoratet skal følge utviklingen i antall mottakere av
og utgifter til økonomisk og analysere utviklingen i langtidsmottak
av sosialhjelp sett i sammenheng med andre ordninger og ytelser
og i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet. Analysen skal inngå
i den årlige rapporten for fattigdomsfeltet.»
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til høringsinnspill
fra Røde Kors, som er takknemlig for støtten til tiltaket «Ferie
for alle», men som hadde ønsket at flere kunne være med. Røde Kors
ønsker dessuten flere aktivitetstilbud i tillegg til idrett, særlig
for barn på asylmottak. Dette flertallet viser til
oppfølgingen av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet
for asylsøkere.
Dette flertallet viser også til
KS, som i høringen ønsket utvidelse av områdesatsingen, med sterkere
forankring blant stats- og kommuneansatte, befolkningen, borettslag,
frivillige organisasjoner og private. De mener dessuten at ressursbehovet
knyttet til minoritetsspråklige ikke er tatt godt nok hensyn til
i inntektssystemet. Dette flertallet viser til at
spørsmålet om utvidelse av forsøkene med områdesatsing må vurderes
i de årlige budsjettbehandlingene.
Når det gjelder spørsmål knyttet
til inntektssystemet, viser komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
til Prop. 110 S (2011–2012) Kommuneproposisjonen 2013, der regjeringen
viser til at inntektssystemet ble lagt om i 2009 og 2011, og at
økt skatteutjevning og oppdaterte kostnadsnøkler har bidratt til
at kommunene kan gi likeverdige tjenester over hele landet. Flertallet viser
dessuten til at denne regjeringen nå har lagt opp til en regelmessig
gjennomgang av kostnadsnøklene og forutsetter at KS på vanlig måte
involveres. Spørsmålet om ressursbehovet knyttet til minoritetsspråklige
kan da vurderes i sammenheng med andre kostnader.
Komiteen understreker
at god kjennskap til det samfunnet man skal oppdra barn i, er viktig
for å kunne være gode veiledere for barna. Tiltak for å sikre at
særlig innvandrerkvinner lærer språk og får muligheten til arbeid
og samfunnsdeltakelse, er derfor også viktig for å gi neste generasjon gode
muligheter i det norske samfunnet.
Komiteen viser også til at mange
barn med innvandrerbakgrunn opplever å ha svært ulike rammer, avhengig
av om de er gutter eller jenter. Jenter kan oppleve svært stramme
rammer, som hindrer deltakelse i ulike fritidsaktiviteter og på ulike
samfunnsarenaer. For gutter kan det være motsatt. Svært frie tøyler
i ungdomsårene kan øke risikoen for å havne i destruktive miljøer, falle
ut av utdanning osv. Bedre kjennskap til det norske samfunnet fra
foreldrenes side, god norskopplæring og informasjon om rettigheter
og plikter kan bidra til å forebygge slike forskjeller.
Komiteen viser til at jenter
med innvandrerbakgrunn er klart mindre aktive i organisert idrett
enn gutter. Dette er bekymringsfullt, både i et oppvekst- og et
folkehelseperspektiv. Komiteen mener derfor at økt
satsing på fysisk aktivitet innen rammen av skolehverdagen er et viktig
tiltak for å motvirke slike forskjeller. Det samme gjelder tiltak
for å involvere foreldre med innvandrerbakgrunn mer i idrettslagenes
virksomhet.
Komiteen viser også til programmet
«Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn» og til tiltak for økt
inkludering i Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking
og i Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.
Komiteen støtter regjeringens
mål om at interesser, og ikke sosial bakgrunn, kjønn eller diskriminering,
er det som skal styre barns deltakelse i ulike aktiviteter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at alle barn i Norge har rett til beskyttelse fra barnevernet. Når
det gjelder barn med innvandrerbakgrunn, reises det noen særlige
utfordringer når det gjelder kommunikasjon og tillit. Dessuten er
enslige mindreårige asylsøkere og ofre for menneskehandel særlig
sårbare grupper. Flertallet støtter regjeringens
satsing på informasjon og dialog mellom myndighetene og representanter
for ulike innvandrergrupper og økt rekruttering av innvandrere til
barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at alle barn i Norge har rett til beskyttelse fra barnevernet.
Når det gjelder barn med innvandrerbakgrunn, er utfordringene mangfoldige.
Barn med innvandrerbakgrunn er ingen ensartet gruppe og opplever
ulike sett av utfordringer med basis i kultur, språk, gruppelojalitet,
i tillegg til kommunikasjon og tillit. Utover dette kommer også
ofre for menneskehandel og enslige mindreårige asylsøkere.
Disse medlemmer mener det er
urovekkende at det nå fremkommer informasjon om at det er en høyere
terskel for barnevernet å gå inn med tiltak i familier med fremmedkulturell
bakgrunn enn i familier med norsk/vestlig bakgrunn. Selv om terskelen
til dels handler om kultur, så aner disse medlemmer en
annen forklaring: nemlig at man, som barnevernsansatt, kan bli oppfattet
som «rasist» og dermed tar et skritt tilbake når en bekymringsmelding
innkommer. Det er også bekymringsfullt at barnevernsansatte trues med
vold eller hevnaksjoner i de tilfeller de går inn med tiltak.
Disse medlemmer mener alle barn,
uavhengig av bakgrunn, har den samme lovmessige beskyttelsen, og
at en slik innstilling som nevnt ovenfor i store deler av barnevernet
også er en indikator på hvor kort man har kommet i integreringspolitikken.
Det er også fremkommet informasjon som tyder på
at barn med bakgrunn fra visse land eller regioner vegrer seg for
å ta kontakt med en kommunes barnevern på eget initiativ, da det
finnes ansatte der som kommer fra samme land eller region, og at
dette skaper utrygghet. Disse medlemmer er også blitt
informert om at det skal ha forekommet brudd på taushetsplikten
blant slike ansatte, noe som angivelig skal ha ført til at mindreårige
er blitt utsatt for tvangsekteskap eller vold forbundet med æresbegreper.
Komiteen viser videre
til det igangsatte barnevernsløftet fra 2011 og den varslede lovproposisjonen
med egen meldingsdel om omorganisering av barnevernet, som kommer
i 2013. Komiteen viser til sine tidligere merknader
om at barn ikke skal brukes som tolk i offentlig sektor. Dette er
viktig i alle sektorer, men barnevernet står om mulig i en særstilling.
Likestilling mellom menn og kvinner
er en viktig verdi i Norge, både i arbeidsliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Komiteen har
merket seg at den kommende likestillingsmeldingen vil ta opp kombinasjonen
arbeidsliv og familieliv med fokus på innvandrerkvinners situasjon,
herunder muligheter for foreldrepermisjon for far i situasjoner
der innvandrerkvinner er under kvalifisering til arbeid.
Forebyggende familiearbeid kan være en utfordring
for familievernet i møtet med andre kulturer. Informasjon, kvalifisering
og rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn er etter komiteens mening
like viktig her som på andre samfunnsområder.
Vold i nære relasjoner reiser ekstra utfordringer. Komiteen viser
til regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra januar
2012 og ny handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og
begrensninger av unges frihet, fremlagt 27. februar 2013. Komiteen understreker betydningen
av at handlingsplanen tar for seg situasjonen for både gutter og
jenter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen ble opprettet fra 2012 gjennom en omlegging
av den tidligere ordningen med tilskudd til landsdekkende organisasjoner
på integreringsfeltet (se for eksempel Prop. 1 S (2012–2013) statsbudsjettet
for 2013, Barne-, familie- og likestillingsdepartementet), og at
hvilke ressursmiljøer som får støtte, er gjenstand for løpende vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
en handlekraftig innsats mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og
begrensninger av unges frihet. Disse medlemmer mener
at slike overgrep fortjener å få et sterkere fokus, slik at unge
som utsettes for dette, ikke blir glemt, men effektivt følges opp. Disse medlemmer vil
likevel påpeke at tiltak for å avdekke kjønnslemlestelse synes å
ha vært ineffektive, og at man vet altfor lite om omfanget av denne
formen for overgrep i Norge. Dette til tross for at lov om forbud
mot kjønnslemlestelse ble vedtatt av Stortinget i 1995, jf. Innst.
O. nr. 9 (1995–1996), Ot.prp. nr. 50 (1994–1995). I løpet av de
18 årene som er gått siden loven ble vedtatt, er det kun registrert
én eneste straffereaksjon på grunnlag av kjønnslemlestelse (Hønefoss-saken).
Dette er ikke en indikasjon på at kjønnslemlestelse knapt forekommer,
men manglende oppfølging fra norske myndigheter. Dette viser også
at visse former for diskriminering godtas, ved at unge kvinner med
innvandrerbakgrunn i praksis ikke har de samme rettigheter som norske
kvinner. Disse medlemmer vil her understreke betydningen
av å innføre regelmessig og pliktig underlivsundersøkelse av jenter,
spesielt jenter med bakgrunn fra land eller regioner der kjønnslemlestelse
praktiseres.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å sikre en jevnbyrdig kontroll av underliv i forbindelse
med helseundersøkelser for å avdekke kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering
av de mange tiltaksplaner som er blitt igangsatt for å forhindre
tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold med utspring i æresbegreper,
for å måle effekten av tiltakene enkeltvis og i en total sammenheng.»
Disse medlemmer mener det er
positivt at regjeringen i sin nye handlingsplan mot tvangsekteskap,
kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016) erkjenner
at dette er faktiske og alvorlige problemstillinger hos noen grupper
i det norske samfunnet. Samtidig mener disse medlemmer at regjeringens
erkjennelse ikke går langt nok når det gjelder å gi gode nok verktøy
til essensielle tjenesteytere i offentlig sektor, for å bekjempe disse
typer overgrep mot barn og unge.
Disse medlemmer etterlyser blant
annet et spesifikt planmessig arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse,
herunder bedre kunnskap for helsepersonell. Det er blitt påstått
at helsepersonell ikke er kompetente til å avdekke dette ved ulike
kontroller og undersøkelser, og disse medlemmer mener
det skyldes unnfallenhet overfor en form for overgrep man ikke har
tatt på stort nok alvor i det norske samfunn.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senke terskelen
for når yrkesgruppene som omfattes av avvergebestemmelsen i kjønnslemlestelsesloven,
får en plikt til å melde fra.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en plikt
for dem som jobber på asylmottak, til å informere om at kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge, hva dette lovforbudet går ut på og hvorfor kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som
innebærer at alle de som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse
praktiseres, må underskrive på at de er kjent med at kjønnslemlestelse
er straffbart i Norge, og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under skolestartundersøkelsen.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at de
som jobber i skolehelsetjenesten, blir skolert i hva kjønnslemlestelse
innebærer, hvem som står i fare for å bli utsatt for det og hvordan
man bør snakke med foreldre om det.»
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll av jentebarn med
formål å avdekke kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring
av foreldre ved gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som sørger for straffeforfølgelse av personer som medvirker til
kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for utarbeidelse
av lettfattelig informasjonsmateriell til barnehagepersonell og
skolepersonell i grunnskolen og videregående skole, for hvordan de
skal gå frem hvis de mistenker en forestående kjønnslemlestelse,
hvis de har mistanke om utført kjønnslemlestelse, eller har avdekket kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
et internasjonalt samarbeid, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge
brudd på lover mot kjønnslemlestelse, og endre dagens lovverk slik
at det blir mulig å straffeforfølge straffbare forhold begått i utlandet
også i de tilfeller hvor kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det
landet den straffbare handlingen blir utført.»
Komiteen vil spesielt
framheve viktigheten av å belyse situasjonen for LHBT-personer (lesbiske,
homofile, bifile og transpersoner) med innvandrerbakgrunn. Dette
er ei svært sårbar gruppe som utsettes for dobbel diskriminering. Komiteen viser
i den forbindelse til «Lenket for livet?» – en erfaringsrapport
om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn,
som forteller sterke historier om ungdom som slites mellom kjærlighet,
familie og kultur, og som blir mishandlet fysisk og psykisk fordi
foreldrene får vite eller mistenker at barna er homofile. IMDis
rapport fra 2011 «Ikke bare tvangsekteskap» tar også opp situasjonen
til homofile med innvandrerbakgrunn. Komiteen viser
dessuten til debatten i Stortinget 18. desember 2012 om interpellasjon
fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl om kampen mot tvangsekteskap
i et LHBT-perspektiv og forutsetter at de problemstillingene som ble
tatt opp i debatten blir fulgt opp i det videre arbeidet med ungdom
og vold i nære relasjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt
av at samfunnet gir muligheter for alle, og vil målrette innsatsen
for å hjelpe de mest utsatte barna. Det er vesentlig å tette hullene
i sikkerhetsnettet slik at flere av barna som faller utenfor, fanges
opp. Disse medlemmer vil styrke prosjekter som gir
barn i familier med lav inntekt en mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og
satse på arbeidstreningsordninger for å få flere ut av varig fattigdom
og inn i jobb.
Disse medlemmer ønsker å understreke
betydningen av alt det viktige forebyggende arbeidet som gjøres
av frivillige, familievernskontorene og av kommunene. For å sikre
barn og unges oppvekstvilkår er det viktig at familien fungerer
uavhengig av hvordan familien ser ut. Videre understreker disse
medlemmer betydningen av at barn på en god måte skal kunne
opprettholde nær kontakt med begge foreldre, selv om de bor hver
for seg.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener kontantstøtten er viktig for
å sikre at familier som ønsker det, kan velge ulike omsorgsløsninger
for barna de første årene etter hva som er best for hvert enkelt barn. Disse
medlemmer vil ha løsninger som styrker familienes valgfrihet
fremfor å begrense dem, og vil gjøre det mulig for flere å ha samvær med
barna i deres første leveår. Disse medlemmer vil
derfor videreføre kontantstøtten for 1‑åringer, og gjeninnføre retten
til kontantstøtte for barn mellom 2 og 3 år.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger
som sikrer barn en trygg og god start på livet. Disse medlemmer mener
det er viktig at foreldrene får ta del i denne verdifulle tiden
sammen med barnet og vil anerkjenne mor og far som likeverdige omsorgspersoner,
ved å gi foreldre mulighet til å dele hele permisjonstiden fritt
mellom seg. For å sikre mor og far like rettigheter og fleksibilitet
ved uttak av foreldrepermisjon har Høyre i Innst. 299 S (2010–2011)
foreslått å be regjeringen foreta en full gjennomgang av foreldrepermisjonsordningen for
å forenkle dagens ordning, samt gjøre den mer fleksibel for å likestille
mor og far som omsorgspersoner. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen i Dokument 1 (2012–2013) har påvist et uakseptabelt
høyt nivå av feil ved Navs saksbehandling av foreldrepenger. Riksrevisjonen
ser alvorlig på forholdet og påpeker at mange av feilene har sammenheng
med et komplekst og detaljorientert regelverk som ikke er entydig. Disse
medlemmer viser til at Høyre har foreslått en gjennomgang
av hele foreldrepermisjonsordningen og andre omsorgsordninger for
små barn for å forenkle og samordne disse, og vil i større grad
likestille mors og fars rettigheter på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er et viktig bidrag for å forhindre fattigdom at flest mulig deltar
i arbeidslivet. Overgangsstønaden ble innført i en tid da det var
lav barnehagedekning, og mange småbarnsforeldre var hjemmeværende.
I dag er det, ifølge regjeringen, full barnehagedekning, og de aller
fleste småbarnsforeldre er tilbake i arbeidslivet etter ett år i
permisjon. En ordning med passiv stønad som bidrar til at unge arbeidsføre
mennesker er ute av arbeidslivet i flere år, kan ha store følger, og
mange som mottar overgangsstønad bruker lang til på å bli selvforsørgende.
Mange som av ulike årsaker er ute av arbeidslivet i flere år har store
problemer med å komme tilbake igjen, noe som også gjelder enslige
forsørgere.
Disse medlemmer har merket seg
at erfaringene som ble gjort ved den forrige omleggingen av overgangsstønaden,
var overveiende positive. Ifølge en rapport fra Rikstrygdeverket
resulterte omleggingen mellom 1998 og 2001 til at flere mennesker
kom ut i arbeid og dermed også ut av fattigdom.
Disse medlemmer vil beholde unntaksbestemmelsene
i loven slik de er i dag. Unntaksbestemmelsene innebærer at det
fortsatt vil være mulig å motta stønad i en lengre periode enn hovedregelen
tilsier dersom 1) man er i nødvendig utdanning; 2) man blir aleneforsørger
før fylte 18 år; eller 3) barnet er særlig tilsynskrevende på grunn
av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Denne
gruppen vil i tillegg beholde retten til ekstra stønad til barnetilsyn
i forbindelse med arbeid og utdanning.
Disse medlemmer vil påpeke at
Nav vil spare inn betydelige administrative ressurser på omlegging
av ordningen. Disse medlemmer forutsetter at disse
ressursene brukes til oppfølging og veiledning av gruppen som tidligere
mottok overgangsstønad for å hjelpe dem ut i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser på denne
bakgrunn til Høyres alternative statsbudsjett for 2013, der det
foreslås å redusere perioden med overgangsstønad til 1 år.
Det pekes i meldingen på at alle skal kunne
bo godt og trygt. Boligen er viktig for en stabil tilknytning til
arbeidslivet, for å ta utdanning, for å ivareta et sosialt nettverk,
for å delta i lokaldemokratiet og for god helse. Boligpolitikken
er derfor et viktig ledd i regjeringens politikk for mer rettferdig
fordeling og i kampen mot fattigdom.
Som andre i Norge flytter innvandrere i større grad
til urbane og tett befolkede strøk enn til distriktene, selv om
de også bidrar til å opprettholde folketallet i mange mindre kommuner.
Regjeringen vil videreføre den særlige innsatsen i noen områder
for å øke sysselsettingen, sikre gode boforhold, legge forholdene
til rette for god kvalitet i skolene og for trygge lokalmiljøer.
I slike særlige områdesatsinger er det nødvendig med en felles innsats
fra kommune og stat.
Regjeringen ønsker å bidra til å gjøre det attraktivt
å bosette seg i alle deler av landet. Mange distriktskommuner har
behov for innbyggere og arbeidskraft.
De fleste flyktninger som får opphold i Norge, oppholder
seg i et asylmottak til de med statens hjelp finner en kommune å
bo i. Regjeringen ønsker å forbedre bosettingsordningen for å få
ned tiden den enkelte må oppholde seg i asylmottak i påvente av
bosetting.
Ett av regjeringens Mål for inkludering er at
innvandrere skal ha trygge boforhold og like muligheter på boligmarkedet
som befolkningen generelt. Innvandrere eier i stadig større grad egen
bolig, og de bor også mer spredt og i mer varierte områder enn innvandrere
i mange andre land. I befolkningen generelt eier om lag 75 prosent
boligen sin, og blant innvandrere og deres barn over 60 prosent
(Blom og Henriksen 2008). Botid i Norge har betydning for arbeidstilknytning
og inntekt, og derfor stor betydning for andelen som eier egen
bolig blant innvandrere.
Et offentlig utvalg har vurdert hvordan sentrale oppgaver
i den boligsosiale politikken kan løses i årene framover, jf. NOU
2011:15 Rom for alle. Utvalget så blant annet på vanskeligstilte
på boligmarkedet. Det at innvandrere er overrepresentert blant vanskeligstilte
på boligmarkedet, kan dels forklares med at de også er overrepresentert blant
dem med lav inntekt, men det kan også skyldes at innvandrere i større
grad opplever diskriminering på både arbeids- og boligmarkedet. Utvalget
fant videre at innvandrere betaler gjennomgående høyere husleie
og i større grad opplever vilkårlige oppsigelser og leieforhøyelser. Dette
gjør at den boligpolitiske innsatsen fra både kommune og stat, herunder
de økonomiske ordningene rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet,
er særlig viktig for innvandrere.
Regjeringen vil følge opp NOU 2011:15 Rom for
alle med en melding til Stortinget om boligpolitikken.
Kommunene har hovedansvaret for å gjennomføre
norsk boligpolitikk og har forholdsvis stor frihet til å organisere
arbeidet ut fra lokale forhold. Gjennom faglige og økonomiske virkemidler
stimulerer Husbanken kommunene til å utvikle et strategisk, helhetlig
og effektivt boligpolitisk arbeid.
Kommunalt disponerte boliger er et viktig virkemiddel
i arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet.
Særlig i pressområder er det viktig at kommunalt disponerte
boliger er geografisk spredt, noe Husbankens tilskudd til utleieboliger
skal stimulere til.
Arbeidsinnvandrere fra EØS-land har et jevnere bosettingsmønster
enn andre innvandrere og mer lik den øvrige befolkningen (Søholt
og Ødegård m.fl. 2012). Det bor polske arbeidsinnvandrere i nesten
alle landets kommuner.
Husbanken har satt ut et oppdrag for å se nærmere
på framtidens leiemarked i et internasjonalt arbeidsmarked.
Forholdet mellom tilbud og etterspørsel i markedet
legger føringer for boligpriser og boligbygging. Kommunenes arealplanlegging
kan sikre nødvendige og hensiktsmessige områder til boligformål.
Regjeringen vil bedre rammene for kommunenes
boligpolitiske arbeid. I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen
å styrke flere av Husbankens økonomiske ordninger, blant annet tilskudd
til etablering i egen bolig og tilskudd til utleieboliger, jf. Prop.
1 S (2012–2013) for Kommunal- og regionaldepartementet.
Det vises i meldingen til at Oslo har en mer mangfoldig
befolkning enn andre kommuner. Nesten 30 prosent av befolkningen
var ved inngangen til 2012 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.
En regional befolkningsframskrivning fra SSB anslår at samlet andel Osloboere
med innvandrerbakgrunn kan bli 47 prosent i 2040 (Texmon 2012).
Også større byer som Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand,
Sandnes, Skien, Porsgrunn, Fredrikstad og Sarpsborg og nabokommuner
til Oslo, har fått en økende befolkningsandel med innvandrerbakgrunn
de siste tiårene.
Byene har på grunn av sin størrelse særskilte
utfordringer. For eksempel trenger ikke andelen arbeidsledige eller
store barnefamilier avhengig av offentlig hjelp være spesielt høy
før de utgjør et betydelig antall mennesker. Samtidig har byene
med sine stordriftsfordeler og en kommunal førstelinjetjeneste med
erfaring fra å håndtere mangfold et godt utgangspunkt for å møte
slike utfordringer.
Det pekes i meldingen på at det ikke er en nødvendig
og direkte årsakssammenheng mellom levekårsutfordringer i et område
og en høy andel innvandrere.
Samtidig har de fire bydelene i Groruddalen
og bydel Søndre Nordstrand høyest andel av befolkningen som enten
selv har innvandret eller har to innvandrerforeldre, sammenliknet
med andre bydeler i Oslo. Foreløpige tall tyder på at flertallet
av befolkningen i bydel Søndre Nordstrand vil ha innvandrerbakgrunn
innen utgangen av 2012.
Innvandrere fra for eksempel Afrika og Asia
i Groruddalen har høyere sysselsetting enn de samme gruppene i resten
av landet. Også andre innvandrergrupper har høyere sysselsetting
i Groruddalen enn i resten av landet (Nadim 2008). Sysselsettingen
blant dem som ikke er innvandrere i Groruddalen, er som gjennomsnittet for
resten av landet.
I et nordisk og europeisk perspektiv kommer Groruddalen
og andre norske drabantby- og forstadsområder godt ut på levekårsindikatorer (Brattbakk
m.fl. 2006).
Undersøkelser fra Groruddalen viser at beboerne i
stor grad trives der de bor, uavhengig av bakgrunn.
Befolkningen med innvandrerbakgrunn er gjennomgående
yngre enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dårligere helse
er imidlertid et gjennomgående trekk hos alle grupper i Groruddalen
og Søndre Nordstrand, uavhengig av bakgrunn.
Noen grupper møter særlige utfordringer. God levestandard
i Norge forutsetter i de fleste hushold to inntekter. Mange kvinner
fra land i Afrika og Asia er etter lengre tid i Norge verken i arbeid eller
utdanning, og mange av disse er verken registrert som arbeidssøkere
eller mottakere av stønad til livsopphold. Mange av disse kvinnene er
bosatt i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Kvinnene kan grovt sett
deles i to grupper: De som er hjemmeværende og forsørges av ektemannen,
og de som har søkt jobb, men som ikke lykkes på grunn av lav utdanning
og lite kunnskap om arbeidsmarkedet. Begge gruppene hindres av svake
norskferdigheter. De har behov for individuelle løp bestående av
norskopplæring, kvalifiserings- og helsefremmende tiltak (IMDi 2009).
Media reiser gjerne spørsmålet om Oslo er på
vei til å «gettoiseres» på linje med for eksempel områder i Paris,
eller andre europeiske byer.
Innvandringen til Norge og befolkningen i Oslo med
innvandrerbakgrunn er svært sammensatt. Det finnes ikke byområder
hvor en bestemt gruppe med innvandrerbakgrunn er i flertall, men
det finnes områder der flertallet av beboerne har bakgrunn fra svært
mange ulike land. Selv om det bor en del med lav inntekt og dårlige levekår
i disse områdene, er det feil å kategorisere dem som gettoer.
Et byområde betegnes som segregert dersom en minoritetsgruppe
– definert ved demografiske, sosioøkonomiske eller etniske kjennetegn
– er bosatt i noen deler av byen, mens den øvrige befolkningen er
bosatt andre steder i byen. I områdene der minoritetsgruppen er overrepresentert,
foreligger det bokonsentrasjon. Områdene er ikke sjelden også preget
av levekårsproblemer. Det finnes slike områder i Oslo og Drammen.
Segregeringen etter innvandrerkjennetegn er gjennomgående noe mindre
i norske byer enn i enkelte storbyer i Norden (Blom 2006, Andersson
m.fl. 2010). Det er imidlertid ikke uproblematisk å sammenlikne
mål på segregering mellom ulike land da målingene tar utgangspunkt
i forskjellige administrative oppdelinger av territoriet.
Ressursfordelingen i befolkningen påvirker boligvalg
og bosettingsmønster.
Byutvikling og innflyttere fra middelklassen
har presset boligprisene opp i bydelene i Oslo indre øst. Mange
innvandrere har flyttet fra relativt små (leie)boliger i indre by
til egen, større bolig med høyere standard i Groruddalen og Søndre Nordstrand.
Dette er for mange et uttrykk for sosial mobilitet på boligmarkedet. De
positive drivkreftene er blant annet bedre økonomi og ønske om større
og bedre boliger. Det å kjøpe bolig er et uttrykk for etablering
og tilknytning. De norske drabantbyene har en høyere andel eieboliger,
og en mer variert sammensetning av boligtyper enn tilsvarende boligområder
i Danmark eller Sverige, for eksempel Rosengård i Malmø eller Rinkeby
i Stockholm.
Det pekes i meldingen på at deltakelse i lokalsamfunnet
styrker fellesskapsfølelsen. Skolen er en svært viktig institusjon
og møteplass i denne sammenheng.
Andel elever med innvandrerbakgrunn i Oslo, ofte
betegnet som minoritetsspråklige, har vært et hyppig tema i den
offentlige debatten. Andelen elever med innvandrerbakgrunn varierer
mellom bydelene.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sitt
integreringsbarometer for 2009 viser at flertallet i befolkningen
ikke ønsker at egne barn skal gå på skole med høy andel elever med
innvandrerbakgrunn, men at det er skolens resultater som betyr mest
for valg av skole. En spørre- og intervjuundersøkelse om skolebytte
viser at grunnen til at foreldre søker skolebytte, som oftest er
at skole- og lokalmiljøene ikke kan tilfredsstille de forventningene
foreldrene har til fritidsaktiviteter, vennerelasjoner og norskspråklige
miljøer. Andelen elever med innvandrerbakgrunn er kun én av mange
faktorer som påvirker foreldrenes skolebytte (Morken 2012).
Andel elever med innvandrerbakgrunn ved skolene
har i seg selv lite å si for skolens resultater. De påvirkes først
og fremst av foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå. Sosial bakgrunn
og språk er de to variablene som til sammen forklarer ulikheten
i læringsresultater mellom elever med og uten innvandrerbakgrunn
(OECD 2012).
Oslo kommune melder om at det er elever med størst
behov for en utvidet læringsarena som ikke benytter seg av aktivitetsskolen.
Kommunen viser videre til at skolene med lavest deltakelse har størst
andel elever med behov for særskilt språkopplæring. Østbergutvalget
foreslo gratis skolefritidsordning for å motvirke at barn i familier
med lav inntekt går glipp av tilbudet.
Regjeringen ønsker å motvirke at dårlige levekår preger
enkelte byområder. Aktiv byutvikling i områder med store levekårsutfordringer
er en forutsetning for å bygge ned forskjeller.
At innbyggere i et nabolag møtes, er viktig
for å bygge et fellesskap. Det pekes i meldingen på ulike mulige
møteplasser. I forbindelse med satsingene i Groruddalen og Søndre
Nordstrand har regjeringen satt av midler til lokal frivillig virksomhet
i bydelene.
I noen områder kan tidsavgrensede, særlige innsatser
være løsningen. Områdesatsingen i Oslo er et samarbeid mellom staten
og Oslo kommune.
Gratis kjernetid i barnehage et bærende element på
levekårsområdet i det statlige bidraget til områdesatsingene.
Skoleutviklingsprosjektet i bydelene i Groruddalen
og i bydel Søndre Nordstrand startet i 2012. Regjeringen støtter
et slikt helhetlig og målrettet prosjekt, der tiltakene rettes inn
mot økt kvalitet i opplæringen, elevadferd, skole-hjem-samarbeid
og styrket ledelse. Det skal settes i gang følgeforskning innenfor
rammen av prosjektet. Det skal avsluttes ved utgangen av 2016.
Regjeringen vil prøve ut om deltakelse i aktivitetsskole
kan legge til rette for at elever får bedre forutsetninger for å
lykkes i skolen.
De universelle velferdstjenestene er de viktigste virkemidlene
for å møte de sammensatte utfordringene som finnes i noen områder.
Gjennom plan- og bygningsloven har kommunene
ansvar for å sette mål for samfunnsutviklingen, jf. kap. 7.1 i meldingen.
Gjennom planlegging skal det legges til rette for god utforming
av bebyggelsen, gode bomiljø og oppvekst- og levekår. I meldingen
til Stortinget om boligpolitikken, som kommer i 2013, vil blant annet
boligutfordringene i pressområder bli drøftet.
Selv om Norge i større grad enn andre land har livskraftige
små og store samfunn i hele landet, er den vedvarende sentraliseringsprosessen
en utfordring for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
I 2011 hadde 118 flere kommuner vekst i folketallet enn i 2006.
Dette skyldes ikke minst økt tilflytting fra utlandet. Innvandrere
utgjør en viktig ressurs for både store og små lokalsamfunn.
For mange nyankomne innvandrere kan distrikts-Norge
tilby muligheter som ikke byene har. Regjeringen er opptatt av å
synliggjøre disse mulighetene, slik at alle får brukt sine ressurser
og kan bli en del av et lokalmiljø.
En rekke distriktskommuner opplever utfordringer
med å holde innbyggertallet oppe. I 2012 lyste Kommunal- og regionaldepartementet
ut inntil 32 mill. kroner til satsingen Bolyst. Kommunene kan aktivt
påvirke innvandrere til å bli værende og sikre kommunen arbeidskraft.
Regjeringen lanserte i 2012 en treårig satsing
for å bidra i utviklingen av attraktive lokalsamfunn i distriktene
gjennom å stimulere til økt tilbud av ulike typer boliger, herunder
en ny tilskuddsordning.
Kommunene gjennomfører en rekke tiltak med mål
om å få flere innbyggere og mer arbeidskraft til kommunen, såkalte
inkluderingsprosjekter.
EØS-avtalen innebærer at arbeidstakere kan flytte
dit det er behov for arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsinnvandrere
fra EU-land i stadig større antall etablerer seg i norske kommuner.
En rapport fra 2012 tar for seg hva som gjør
at innvandrere blir boende i distriktskommuner (Søholt og Aasland
mfl. 2012). Det redegjøres nærmere for denne i meldingen.
For å se mulighetene i distriktskommuner må
innvandrere få informasjon om blant annet boligmuligheter og arbeidsmarked.
Kommunenes tjenester må samordnes slik at de sammen bidrar til at
innvandrere får brukt sine ressurser.
Det er et mål for regjeringen at innvandrere trives
og deltar aktivt i arbeids- og organisasjonslivet. Regjeringen mener
at et bredere samarbeid i kommunene kan gi resultater som både gagner
tilflyttere, innvandrere og andre, samt samfunnet som helhet.
Bosetting av flyktninger er en varig oppgave
for kommunesektoren. Det pekes i meldingen på at jo raskere en flyktning
får etablert seg i en kommune, jo raskere kommer hun eller han i
gang med introduksjonsprogram og veien mot arbeid eller utdanning.
Personer som er innvilget oppholdstillatelse
etter søknad om asyl/beskyttelse, og overføringsflyktninger, bosettes
som hovedregel etter avtale med kommunene og med offentlig hjelp.
IMDi har ansvaret for å finne bosettingskommuner til disse.
Flyktninger som ikke har behov for offentlig
bistand kan, på samme måte som andre innvandrere og befolkningen
for øvrig, bosette seg hvor de vil og skaffe seg bolig selv, uten
at dette skjer etter avtale mellom IMDi og kommunene.
Basert på prognoser over hvor mange flyktninger
det er behov for å bosette kommende år, fastsetter et nasjonalt
utvalg fra staten og kommunesektoren hvor mange flyktninger kommunene
totalt, fordelt på fylkene, skal anmodes om å bosette. Dernest avgjør
IMDi i forståelse med KS hvilke kommuner som skal anmodes om hvor
mange flyktninger. Den enkelte kommune fatter vedtak om hvor mange
flyktninger som skal bosettes kommende år. IMDi finner en egnet
kommune for den enkelte flyktning innenfor de disponible kommuneplassene.
Nivået på bosettingen har variert fra år 2000
til i dag. I 2012 er det forventet at det er behov for å bosette
om lag 7 600 flyktninger, og i 2013 er tallet 7 900 flyktninger,
ikke medregnet familiegjenforente. Svingninger i antallet som bosettes
er en utfordring for kommunene, som hele tiden må tilpasse sitt
tilbud til det antallet flyktninger som kommer.
En vedvarende utfordring i bosettingsarbeidet
er at planleggingshorisonten til kommunene ofte har vært for kort.
Det pekes i meldingen på at av hensyn til flyktningene
er det viktig at de blir bosatt raskere enn i dag. En forutsetning
for god bosetting av flyktninger er et gjennomført planarbeid i
kommunene.
Det vises i meldingen til at den samlede tidsbruken
og ventetiden ved bosetting av flyktninger er for lang. I en undersøkelse Riksrevisjonen
foretok i 2009/2010 blir det påpekt at målene som departementet
har satt til IMDi, langt fra ble nådd i 2008 og 2009. Bare 68 prosent
av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt innen regjeringens
mål om bosetting innen seks måneder.
Kvinner og barn er særlig sårbare i mottak.
Som et tiltak i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, har regjeringen
vedtatt at barnefamilier skal prioriteres i bosettingsarbeidet,
og at de skal bosettes innen tre måneder etter vedtak om oppholdstillatelse.
Noen grupper tar det lengre tid å bosette i
en kommune. Enslige menn venter lenger i mottak enn familier. Noen
få personer med varige og omfattende hjelpebehov venter svært lenge
på bosetting, ofte over 12 måneder.
Det vises i meldingen til at lang ventetid fra
en flyktning får vedtak om opphold i Norge til bosetting skjer i
en kommune, har store menneskelige og økonomiske omkostninger.
Det pekes i meldingen på at god bosetting av
flyktninger henger sammen med en effektiv innvandringspolitikk.
Noen grupper (ikke dem med flyktningstatus) har i løpet av de siste
årene blitt værende i asylmottak fordi de har fått oppholdstillatelser
som er begrensede hva gjelder fornying og grunnlag for familieinnvandring. Formålet
med ordningen er å motivere asylsøkere til å dokumentere sin identitet
når det er mulig. Begrensningen i tillatelsen medfører at de faller
utenfor målgruppen for dem som bosettes. Det er viktig for livet
i Norge at identitet kan avklares så tidlig som mulig i søknadsprosessen. Regjeringen
har derfor styrket innsatsen for identitetsavklaring gjennom etableringen
av Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID).
Det vises i meldingen til at en av de største
utfordringene i bosettingsarbeidet ligger i at en del kommuner ikke
iverksetter bosetting av så mange som de vedtar. Det er også en
utfordring at mange kommuner knytter bestemte betingelser eller
vilkår til sine bosettingsvedtak.
Langsiktighet og forutsigbarhet forutsetter flerårige
kommunale vedtak basert på gjensidig forpliktende avtaler mellom
stat og kommune. Regjeringen vil foreslå å inngå en ny bosettingsavtale
med kommunesektoren ved KS. Avtalen skal vare i tre år og skal inneholde
klare mål for antall bosettingsplasser som må stilles til rådighet
i kommunene.
Regjeringen vil utrede konsekvensene av å endre introduksjonsloven
slik at nyankomne flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid,
får rett til introduksjonsprogram og utløser integreringstilskudd.
For å unngå press og belastning på de største bysentraene bør det
vurderes om slike områder bør unntas fra ordningen.
Å finne egnet bolig til bosettingsklare flyktninger
har i alle år vært en utfordring for kommunene. Gjennom strategisk
og effektiv bruk av Husbankens ordninger kan kommuner forbedre boligmassen
slik at flere kan få den hjelpen de trenger til riktig tid. Tilskudd
til utleieboliger ble styrket i 2011. For å få til økt og raskere
bosetting er flyktninger, særlig enslige mindreårige flyktninger,
prioriterte grupper i satsingen.
Husbanken og IMDi har inngått samarbeidsavtaler
både nasjonalt og regionalt om bruk av virkemidler for å framskaffe
boliger for flyktninger. Et forskningsprosjekt, blant annet for
å identifisere hvilke forhold som fremmer kommunenes arbeid med
å skaffe boliger til flyktninger (Thorshaug m.fl. 2011), viser at kommunene
i større grad må ha en langsiktig strategi for boliganskaffelse.
Kommunene må se på den enkeltes mulighet for boligkarriere, herunder
bruk av blant annet startlån fra Husbanken. Videre er gjennomstrømning
i kommunale boliger og bruk av det private leiemarkedet mulige strategier
for å skaffe tilstrekkelig med boliger.
Det pekes i meldingen på at flyktningene så
langt som mulig også bør være aktive ved bosetting og boliganskaffelse.
Det vises i meldingen til at det knytter seg
spesielle utfordringer til bosetting av gruppen enslige mindreårige
flyktninger. Det har vært en stor økning i antallet enslige mindreårige
asylsøkere, og også i antallet som får opphold her, og skal bosettes.
Siden 2009 er det bosatt rundt 600 enslige mindreårige årlig. Kommunene
har de siste årene bosatt langt flere enslige mindreårige, og kompetansen
og kapasiteten i kommunene har økt. Likevel har for mange enslige
mindreårige ventet for lenge. Mange av de yngste barna trenger fosterhjem
når de skal bosettes i kommunene, noe det fortsatt er mangel på.
Enslige mindreårige utløser et eget tilskudd
ved bosetting i en kommune i tillegg til en høyere sats enn andre
barn i integreringstilskuddsordningen. Videre får kommunene refundert
utgifter til kommunale barnevernstjenester utover en kommunal egenandel
dersom kommunene fatter et barnevernsvedtak for vedkommende.
Enslige mindreårige bosettes gjerne hos slekt,
i fosterhjem eller i bofellesskap med andre enslige mindreårige.
Gjennom Husbankens tilskudd til utleieboliger får kommunene dekket
opptil 40 prosent av investeringskostnadene ved etablering av boliger
til personer med et helhetlig oppfølgingsbehov. Dette vil som regel
gjelde for boliger til enslige mindreårige flyktninger.
For å få opp kapasiteten i kommunene til å bosette
enslige mindreårige flyktninger fikk kommunene i 2009 et ekstra
tilskudd på 100 000 kroner per enslige mindreårige de bosatte det året.
I 2011 ble satsen for integreringstilskuddets første år økt for
denne gruppen. I tillegg har enslige mindreårige vært prioritert
av kommunene i bosettingsarbeidet de siste årene. Det går derfor i
2012 raskere å bosette gruppen enn det har gjort de siste årene.
Regjeringen vil
sikre raskere bosetting
av flyktninger gjennom et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren
utrede rett til introduksjonsprogram for
flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid i en kommune
styrke flere av Husbankens ordninger som
er viktige for mange innvandrere, blant annet tilskudd til etablering
i egen bolig og tilskudd til utleieboliger
fortsette områdesatsingen for bedre miljø
og levekår i Oslo i samarbeid med kommunen
prøve ut effekten av økt deltakelse i skolefritidsordning
gjennom forsøk med gratis deltids skolefritidsordning på én skole
i Oslo
videreføre støtten til et flerårig skoleutviklingsprosjekt
i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand
videreføre Bolyst-satsingen
Komiteen viser til
NOU 2011:15 Rom for alle og regjeringens oppfølging av utredningen
i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve, der også situasjonen
for arbeidsinnvandrere, flyktninger og deres familier blir omtalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen i boligmeldingen (Meld.
St. 17 (2012–2013) varsler en ny nasjonal strategi for boligsosialt
arbeid, der flyktningboliger blir et av innsatsområdene. Regjeringen viser
i den forbindelse til nødvendigheten av et mer forpliktende samarbeid
med kommunesektoren for å få til en raskere bosetting av personer som
har fått innvilget opphold i Norge.
Flertallet mener en av hovedutfordringene
i dagens boligmarked er at det bygges for få boliger, herunder boliger
til personer som ikke har mulighet til å kjøpe sin egen bolig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en av hovedutfordringene i dagens boligmarked
er at det bygges for få boliger.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med sterk bekymring på
at denne situasjonen også får konsekvenser for kommunenes vilje
til å bosette flyktninger. Resultatet er at asylsøkere som har fått
innvilget sin søknad om beskyttelse eller opphold på humanitært
grunnlag, blir sittende i mottak lenger enn nødvendig. Denne situasjonen
er uverdig og bidrar til å hemme integreringsarbeidet. Flyktningene
kommer ikke i gang med introduksjonsprogram. Det tar lengre tid
å kvalifisere seg for arbeid. Motivasjonen synker. Barn har ikke
godt av å bo lenge i mottak.
Dette flertallet mener denne
situasjonen krever nytenkning når det gjelder bosetting av flyktninger
og ser positivt på at regjeringen er i dialog med kommunenes interesseorganisasjon, KS,
for å finne en løsning. Dette flertallet viser i
den forbindelse til Stortingets behandling av budsjettet for 2013,
der det fra flertallet (alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet)
heter:
«Flertallet har merket seg at regjeringen ser arbeidet
med bosetting, rask overgang fra introduksjonsprogram til arbeid
og utdanning og økt sysselsetting, særlig blant kvinner, som de viktigste
utfordringene for IMDi i 2013. Flertallet deler regjeringens bekymring
over manglende tempo i bosetting av flyktninger og viser til at
foreløpige tall antyder at det ved årsskiftet kan være nærmere 3 500
personer med oppholdstillatelse i mottak, og som venter på bosetting
i en kommune. Flertallet minner om at dette er personer som har
krav på beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, eller som
har fått opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn, og mener
at manglende tilbud om bosetting er en uverdig situasjon. At personer
blir boende lenge i mottak, virker svært demotiverende på den enkelte
og hemmende for integreringsarbeidet i sin helhet. Flertallet ser
derfor positivt på at regjeringen er i drøfting med kommunenes interesseorganisasjon,
KS, om en treårig samarbeidsavtale som skal bidra til raskere bosetting.
Flertallet viser til at den største utfordringen i dag er mangel
på bosettingsplasser i kommunene, men vil samtidig understreke betydningen
av at både staten og kommunene gjennomgår sine rutiner, slik at
man sammen kan forkorte ventetida fra vedtak om opphold til bosetting
i en kommune. Flertallet understreker behovet for raske resultater
og forutsetter at regjeringen følger dette arbeidet nøye. Om nødvendig
bør regjeringen komme tilbake med ytterligere tiltak og vurdering
av behovet for en ny bosettingsordning, dersom det ikke oppnås konkrete
resultater i løpet av prosjektets første år. Flertallet har merket
seg at kommunene gjennom kartlegginger i regi av IMDi (Se for eksempel
http://www.imdi.no/no/Kunnskapsbasen/Innholdstyper/Rapporter/2012/Kommunelederundersokelse-2011/
)opplyser at den viktigste hindringen for rask bosetting er mangel
på egnede boliger. Husbanken har som en av sine oppgaver å bistå
kommunene med økonomiske virkemidler som kan brukes til bosetting
av flyktninger. Flertallet viser i den forbindelse til den varslede
stortingsmeldingen om boligpolitikken og ber om at tiltak for raskere
bosetting av flyktninger også vurderes der.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til Bosettingskonferansen 22. januar 2013
på Gardermoen, i regi av IMDI, der et av målene var raskere bosetting
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/alle-ma-ha-en-kommune-a-bo-i.html?id=712988).
Av materialet fra konferansen fremgår det at
KS vil be kommunene vurdere muligheten for å bosette flere i 2013
og 2014 og arbeide for bedre rammer innenfor flyktningfeltet. Flertallet viser
også til NTNU-rapport 2013, Tidsbruken i bosettingsarbeidet. En
studie av prosessen fra positivt vedtak til bosetting (Thorshaug,
Paulsen og Berg), som er bestilt av KS. Ett av formålene med rapporten
er å svare på hvordan en kan oppnå en raskere bosetting fra asylmottak,
fortrinnsvis uten at kommuners selvråderett i bosettingsarbeidet
reduseres. Rapporten inneholder en rekke anbefalinger, både til
KS og kommunene og til statlige myndigheter. Flertallet ser
svært positivt på den dialogen som er opprettet mellom partene i
bosettingsarbeidet, og har forventninger til at dette arbeidet vil
munne ut i en dugnad for å få bosatt dem som nå har ventet lenge
i mottak, og en avtale som gir en forutsigbar vei videre, der bosetting
av flyktninger blir en enda viktigere del av den løpende planleggingen
i stat og kommune.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til regjeringens
ønske om bosetting av flyktninger i hele landet. Dette flertallet viser
i den forbindelse også til artikkelen «Få har mange, mange har få»
(av Vebjørn Aalandsli og Lars Østby, SSB samfunnsspeilet, 2007),
som blant annet bygger på en undersøkelse av innvandreres demografi
og levekår i de tolv kommunene med flest ikke-vestlige innvandrere,
utført på oppdrag fra IMDi. I artikkelen slås det fast at «alle
bor i en kommune – ikke bare i Norge», og at tiltak for utjevning
av levekår må bygge på kunnskap om sammensetningen av innvandrerbefolkningen
i den enkelte kommune, som varierer forholdsvis mye, både når det
gjelder alderssammensetning, landbakgrunn og botid. I artikkelen
understrekes det også at det bor flere innvandrere med ikke-vestlig
bakgrunn utenfor de tolv største kommunene, enn i Oslo. Andre undersøkelser
(Silje Vatne Pettersen (red): Innvandrere i norske kommuner. Demografi,
levekår og deltakelse i arbeidsstyrken, SSB-rapport 2009/36) viser
at integreringen generelt lykkes bedre for bygdeinnvandreren enn
for innvandrere i de store byene. Dette flertallet mener
derfor det må være et mål å få flere kommuner i Distrikts-Norge
til å bosette flyktninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at flere av høringsinstansene
var opptatt av raskere bosetting. KS ønsker sterkere satsing på
tilskudd til etablering i egen bolig og vil ha muligheter til å
øke boligtilskuddet fra 20 til 40 prosent for å få flere kommuner
til å bruke ordningen, avhengig av boligkostnadene. De advarer mot
egenbosetting og rett til introduksjonsprogram for disse. Særlig
fryktes konsentrasjon i de større byene, dårlig boligstandard, større usikkerhet
for kommunene og dermed redusert vilje til å ta imot nye flyktninger.
Når det gjelder bostandard, vises det også til uttalelse fra Caritas som
spesielt viser til uverdige og farlige boforhold for arbeidsinnvandrere,
og at stor mangel på utleieboliger åpner markedet for hushaier.
KS ønsker mer fleksible bosettingsavtaler enn dagens
ettårige avtaler, herunder både kvartalsvise og flerårige. De viser
til press på boligmarkedet på grunn av arbeidsinnvandring, flere flyktninger,
familiegjenforeninger og desentraliserte mottak, som bakgrunn for
at kommunene er tilbakeholdne med å ta imot nye flyktninger. KS viser
også til forslag i den nye NTNU-rapporten (se ovenfor) om svakheter
i prosessen både på statlig og kommunal side.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg disse synspunktene og viser til sine merknader ovenfor
om de pågående drøftingene mellom KS og regjeringen.
Dette flertallet ser det som
svært positivt at regjeringen allerede i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje
– bu – leve (lagt fram 8. mars 2013) tok hensyn til innspillene
fra KS og varslet at regjeringen gjennom Husbanken vil styrke kommunenes
arbeid med å bosette flyktninger og samtidig åpne for å kunne gi
inntil 40 prosent tilskudd til utleieboliger til flyktninger og
andre prioriterte grupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at Fellesorganisasjonen
(FO) ønsker kommunale planer for sosial boligpolitikk. Flertallet viser
til boligmeldingen, som nylig ble lagt fram for Stortinget (Meld.
St. 17 (2012–2013)).
Redd Barna viser til målsettingen i «Barn på flukt»
om tre måneder for barnefamilier fra innvilget opphold til bosetting
og støtter den. De viser til barnefamilier med begrenset oppholdstillatelse
og til enslige mindreårige og savner barneperspektivet i bosettingsdebatten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Redd Barna foreslår tre merknader:
«Asylsøkere med begrenset opphold på humanitært grunnlag
inkluderes i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger,
blir bosatt i en kommune og får norskopplæring.»
Dette flertallet viser til at
regjeringen 8. februar 2013 bestemte at flyktninger med begrenset
opphold nå kan bli bosatt og dermed også omfattet av introduksjonsprogram
og rett og plikt til norskopplæring (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/apner-for-at-flere-kan-bosettes.
html?id=714283).
«Tiltaket i meld St. 27 (2011–2012) Barn på flukt
om å prioritere barnefamilier i bosettingsarbeidet og at de skal
bosettes innen tre måneder, følges opp.»
Dette flertallet viser til Stortingets
behandling av nevnte stortingsmelding og støtter dette målet.
«Pilotprosjektet om direkteplasseringer av enslige
mindreårige asylsøkere videreføres og utvides til å gjelde en større
gruppe enslige mindreårige.»
Dette flertallet viser til regjeringens
redegjørelse i integreringsmeldingen om at målet for enslige mindreårige
er at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden
for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert
i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 prosent
innen målet. Dette flertallet viser også til at regjeringen
vil vurdere hvordan de positive erfaringene fra pilotprosjektet
om direkteplassering av enslige mindreårige fra transittmottak kan
brukes i det videre arbeidet med bosetting av denne gruppa og støtter
forslaget fra Redd Barna.
Dette flertallet viser også til
høringsinnspill fra LIM, som foreslår at det må vurderes tiltak innen
bosettingspolitikken som motvirker sterk konsentrasjon av innvandrere
i Oslo og andre store byer. De foreslår at det innføres insentiver som
gjør det mer attraktivt å bo i distriktene, i eksempelvis fem til
ti år etter ankomst til Norge. Dette flertallet viser
til oppfølgingen av NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft
for vekst i hele landet og til Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile
Noreg i bruk, om distrikts- og regionalpolitikken.
Dette flertallet viser også til
at en rekke prosjekter får støtte til å arbeide med prosjektet Bolyst.
Det vises i den forbindelse til pressemelding fra Kommunal- og regionaldepartementet
7. september 2011 («3 millionar til prosjektet «Kysten er klar»
i Sør-Trøndelag»), der statsråden viste til at over 70 prosent av
folketilveksten i Norge kommer fra innvandring fra utlandet, at
det i distriktsområder er mange kommuner som de siste årene har
hatt en mer positiv folketallsutvikling, nettopp av den grunn, og
at det derfor er en klar målsetting å sørge for at tilflyttere trives
og blir boende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er bekymringsfullt at norske kommuner
ikke klarer å bosette de mange som har fått opphold som konvensjonsflyktninger
eller på annet grunnlag. Disse medlemmer ser en sammenheng
mellom en altfor lav boligproduksjon og svak kommuneøkonomi, og
manglende bosetting.
Disse medlemmer vil peke på at
ansvaret ikke bare ligger på kommunene, men at innvandringspolitikken
er et nasjonalt anliggende. Norge er blant dem som gir opphold til
flest asylsøkere fordelt pr. innbygger i Europa – dette gir effekter
lokalt. Kostnadene forbundet med mottak av flyktninger ligger betydelig
over de bevilgninger som kommer fra staten. Dermed synes ikke disse
medlemmer det er spesielt besynderlig at bosettingsproblematikken
er økende. Effekten av nasjonalt fattede vedtak har langsiktige
konsekvenser, noe disse medlemmer har en klar oppfatning
av.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at ankomsttallene for flyktninger i Norge har svingt kraftig,
fra å være lave under regjeringen Bondevik II til å øke kraftig
i løpet av den rød-grønne regjeringens første periode, for så å
synke igjen etter tverrpolitiske grep i asylpolitikken. Den siste
store ankomsttoppen ble nådd i 2009, da i overkant av 17 000 søkte
asyl i Norge (NOU 2011:10), mot omtrent 9 000 i 2011 og 2012. Til sammenligning
var det tilsvarende antallet i 1985, 829 asylsøknader. Disse
medlemmer viser til at på grunn av denne store økningen
i asylstrømmen har norske myndigheter bygget opp et stort apparat
for å ta imot asylsøkere og flyktninger, behandle søknader om asyl
og legge til rette for god bosetting i norske kommuner.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å opprettholde den tradisjonelle eierlinjen i norsk
politikk, hvor en veldig stor andel av oss eier sin egen bolig.
En tilsvarende stor andel bor i enebolig eller andre småhus. Det
har positive virkninger for Norge og nordmenn, og på samme måte
har innvandrernes boligstruktur og boligeierskap positive virkninger
for innvandrerne og bidrar til å integrere dem i det norske samfunnet.
Rundt 80 prosent av oss eier vår egen bolig, hvilket er høyere enn
de fleste andre land i Europa.
Disse medlemmene viser til at
boligkjøp er den største investeringen de fleste familier noen gang
gjør. Det betyr at eierskap gir økt finansiell stabilitet og trygghet.
For disse medlemmer er det et mål at alle skal få
mulighet til å eie sitt eget hjem.
Det er en tydelig forbindelse mellom selveie
og vedlikehold, som sikrer god standard mens man bor og at verdier
er i behold når og hvis man selger. Denne korrelasjonen eksisterer
ikke i samme grad der man leier boligen. Innvandrere tenderer, i
de fleste land, til å eie bolig i mindre grad enn befolkningen for
øvrig. Det kommer delvis av at innvandrere har lavere inntekt enn gjennomsnittsbefolkningen,
og de med lavere inntekter i mindre grad eier egen bolig enn de som
tjener mer. Samtidig ser en at innvandrerbefolkningen i Norge eier
oftere enn innvandrerne i andre land. Andelen som eier øker også
med botid, og nærmer seg over tid majoritetens boligvaner.
Disse medlemmer viser til de
gode resultatene fra en av kommunene i landet med høyest andel innbyggere
med minoritetsbakgrunn, Drammen, hva gjelder bosetting og boligutvikling.
Drammen kommune er i 2013 nominert til Bosettingsprisen for sitt
arbeid på feltet. Disse medlemmer vil spesielt trekke
frem prosjektet «Fjell 2020», hvor Drammen kommune har startet opp
et utviklingsarbeid for drabantbyområdet Fjell. Prosjektet er et
langsiktig folkehelse- og stedsutviklingsarbeid for å bedre bo-
og levekår.
Disse medlemmer mener det bør
satses mer på tilskudd til etablering i egen bolig, slik at kommunale
boliger kan frigjøres til nye bosettinger. Disse medlemmer viser
til suksessen i Drammen kommune, med deres «Fra leie til eie»-prosjekt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at rask bosetting etter at oppholds-
og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den
enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. Dette
medlem viser til at kommunene i dag bosetter færre enn det
UDI anmoder om, og andelen av kommuner som sier nei til bosetting
øker. I 2013 er det behov for bosetting av 7 900 flyktninger.
Dette medlem viser til at bare
68 prosent av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt
innen målet om bosetting innen seks måneder. For enslige mindreårige
er målet at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden
for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert
i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 prosent innen
målet. Dette medlem mener det er uakseptabelt at
ikke bosettingsmålene oppfylles.
Dette medlem ser at det er mange
og sammensatte årsaker til at flere kommuner har utfordringer knyttet
til bosetting. Mangel på bolig, skoletilbud, arbeidsplasser, tidligere
erfaringer og fare for omfattende familiegjenforening kan være mulige
årsaker. En hovedårsak som stadig trekkes frem, er for lavt investeringstilskudd
til bygging av boliger, samt et for lavt integreringstilskudd. Integreringstilskuddet
på 616 800 kroner er i dag lavere enn kommunenes kostnader knyttet
til tilretteleggingen som behøves.
Dette medlem mener det er behov
for å styrke Husbankens ordninger slik at kommunene gis anledning
til å forbedre boligmassen, og at integreringstilskuddet bør økes. Dette
medlem mener det er positivt at regjeringen i boligmeldingen
(Meld. St. 17 (2012–2013)) har fulgt opp KS’ forslag om å styrke
investeringstilskuddet fra 20 prosent til 40 prosent.
Det pekes i meldingen på at et samfunn med små sosiale
og økonomiske forskjeller legger et grunnlag for at innbyggerne
opplever høy grad av tillit til myndighetene og til hverandre. Det pekes
videre på at Norge og de andre nordiske landene har høyere nivå
av tillit enn andre land i Europa (Wollebæk og Segaard 2011) og
at den høye graden av tillit er en styrke for samfunnet.
Politikk og statlig styring er kun ett element
i prosesser som skaper tillit. Møtes et menneske med respekt for
egen person og bakgrunn, reduseres behovet for å lukke seg inne.
For at samfunnet skal fungere, må individer og grupper også oppleve
at de lever sammen med hverandre, ikke bare ved siden av eller i
motsetning til hverandre.
Terrorangrepet den 22. juli 2011 var et angrep
på grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Befolkningens reaksjoner
etter terrorangrepet viste et samfunn med høy grad av tillit. Mer demokrati,
mer åpenhet og mer inkludering er regjeringens svar og reaksjon
på terroren.
Det vises i meldingen til at mangfoldet i Norge er
større enn tidligere. En av årsakene til dette er innvandring fra
en rekke ulike land. Alle som bor i Norge i dag, skal kunne oppleve
seg som en del av det norske fellesskapet. Det demokratiske styresettet
og norsk lov setter rammer for alle som bor i Norge. Innenfor disse
rammene er, og skal det være, mange måter å være norsk på.
Det er uheldig dersom individer og grupper har en
opplevelse av at de ikke hører til, at de ikke får oppfylt sine
rettigheter eller at de ikke får muligheter til å benytte sine ressurser.
Dersom innvandrere blir oppfattet som et problem og en byrde, eller
at det råder en generell oppfatning om at noen grupper ikke vil
delta og bidra til fellesskapet, kan det føre til at det blir vanskeligere for
innvandrere å føle seg eller bli oppfattet som fullverdige samfunnsmedlemmer.
Det kan også føre til en lavere grad av tillit og trygghet mellom
innbyggerne.
Følelsen av tilhørighet til opprinnelsesland
og familie og venner der er ofte relativt sterk, særlig i den første
tiden i et nytt land. Det å ha tilknytning, familie og venner i
andre land enn Norge står ikke i motstrid til det å være norsk.
Det pekes i meldingen på at det er bra for Norge at
det bor mennesker her med tilknytning til andre land. Det å ha bakgrunn
fra og kjennskap til andre land og kulturer er en ressurs, for den
enkelte og for samfunnet, og det er viktig å anerkjenne og ta i
bruk ulike erfaringer og kompetanse. Innbyggere med kjennskap til
andre språk og andre lands skikker og tradisjoner er ikke minst
en ressurs for samhandling med andre land når det gjelder politikk
og næringsvirksomhet.
For å kunne leve fredelig sammen er det behov for
felles spilleregler. En av de viktigste forutsetningene for å skape
oppslutning om fellesskapets spilleregler er et rettferdig samfunn
uten store sosiale og økonomiske forskjeller, der alle deltar i
arbeids- og samfunnsliv etter evne, og der hver enkelt har plikter
og rettigheter.
Regjeringens politikk for et samfunn med en mangfoldig
befolkning baseres på en rekke verdier som er godt forankret i Norge:
likestilling, likeverd, ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet, solidaritet,
økonomisk og sosial likhet, toleranse, deltakelse i arbeidsliv,
demokrati og sivilsamfunn, vern av barns rettigheter, mangfold og flerspråklighet
som ressurs.
I debatten om verdier kan det til tider se ut
som om det råder en oppfatning av at innvandrere som gruppe har
verdier som står i motsetning til det norske samfunnets grunnverdier.
Det pekes i meldingen på at dette ikke er tilfellet.
Det vises i meldingen til at skillelinjene,
når det gjelder oppslutning om verdiene, ikke går mellom innvandrere
og den øvrige befolkningen. Standpunkt i ulike verdiladede saker
varierer og blir påvirket av blant annet oppvekst, bosted, alder,
religion, utdanning og yrke. Det politiske landskapet – ikke minst
de politiske partiene – synliggjør i stor grad verdimangfoldet i
Norge.
Det er uheldig dersom mange tar for gitt at
det er store interessemotsetninger og verdikonflikter mellom innvandrere
som gruppe og resten av befolkningen. Ved å ha kontakt med og bli
kjent med andre minsker stereotypier og negative fordommer, og risikoen
for negative generaliseringer blir mindre.
Mangfoldet i befolkningen innebærer at man i mindre
grad kan ta erfaringer og preferanser hos andre for gitt. For å
bli enige om løsninger på konkrete problemer, hvor det er ulike
meninger og prioriteringer, må innbyggerne delta på samme arenaer
og snakke sammen. Regjeringen arbeider derfor for at arbeidslivet,
utdanningsinstitusjoner, det politiske liv og frivillige organisasjoner
er åpne og tas i bruk av alle. Regjeringen understøtter også dialog
og samarbeid mellom ulike tros- og livssynssamfunn gjennom økonomisk
støtte til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norges
Kristne Råd og Islamsk Råd Norge.
Diskusjonen om hvilke verdier som skal prioriteres
og få gjennomslag, er åpen for alle i landet. Det å kritisere gjeldende
politikk eller å ønske endringer av lover og prioriteringer, er
enhver samfunnsborgers rett.
Det vises i meldingen til at uenighet og konflikt er
naturlige og nødvendige elementer i et levende demokratisk samfunn.
Alle i Norge skal kunne velge hva slags liv
de vil leve, ut fra egne oppfatninger av det gode liv, så lenge
de respekterer lovverket i samfunnet.
I noen tilfeller vil et legitimt individuelt
valg kunne komme i konflikt med andre prioriterte verdier i samfunnet.
Det pekes i meldingen på at hvert individ, kvinne eller
mann, har rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp.
Det innebærer blant annet en rett til å organisere familielivet
sitt slik man selv ønsker.
Likestilling mellom kjønnene er fortsatt et
viktig mål og en prioritert verdi for regjeringen. Økonomisk selvstendighet
er bærebjelken for all likestilling.
Regjeringen legger til rette for at kvinner
og menn skal ha like muligheter til deltakelse på alle arenaer,
og det rettes en ekstra innsats inn mot å øke kvinner med innvandrerbakgrunns deltakelse
i arbeidslivet.
Det vises i meldingen til at tros- og livssynsfriheten
omfatter både den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil,
og frihet til å organisere seg på religiøst grunnlag. Det innebærer
også retten til å velge bort religion og religiøs praksis. Det vises
til Grunnloven § 16, lov om trudomssamfunn og ymist anna, FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter, og EMK.
Statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken
er å styrke og beskytte tros- og livssynsfriheten. I Norge har staten
i tillegg en målsetting om å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk
og aktivt fremme tros- og livssynsmessig virksomhet.
Mange innvandrere har et mer aktivt forhold
til sin religion og sine religiøse tradisjoner enn det som er vanlig
i den øvrige befolkningen. Norge har en svært sekulær befolkning
i en internasjonal målestokk.
Et spørsmål er hvordan religion og religiøs
aktivitet spiller inn på innvandreres deltakelse i samfunnet. Det
er stor variasjon mellom ulike trossamfunn. Noen trossamfunn virker
som overgang og brobygger mellom nytt og gammelt land. Det religiøse
aspektet blir underordnet. Andre ganger blir dette aspektet derimot
forsterket i det nye landet.
Et bredere tros- og livsynsmangfold i samfunnet medfører
at offentlige tjenester og ordninger må tilpasses nye behov. I den
nye gravferdsloven, som trådte i kraft januar 2012, heter det at
«gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn.»
Se nærmere omtale om livsynsåpne seremonier og seremonirom.
I de senere årene har forholdet mellom stat,
individ, tro og livssyn i stadig sterkere grad kommet på den politiske
dagsordenen i Norge og i mange andre land. Flere aktører har pekt
på behovet for en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Regjeringen
oppnevnte derfor sommeren 2010 et utvalg som skal foreta en gjennomgang
av statens tros- og livssynspolitikk og foreslå en mer helhetlig
politikk på feltet.
En av de mest omdiskuterte sakene de siste årene,
både i Norge og i mange andre land, er bruken av religiøst begrunnede
klesplagg.
Regjeringens utgangspunkt er at det i et liberalt moderne
samfunn er opp til enhver å bestemme sin egen klesdrakt. Tros- og
livssynsfrihet og vern mot diskriminering skal stå sterkt. Samtidig vil
det være tilfeller hvor storsamfunnets behov har forrang over dette,
som sikkerhetshensyn på en arbeidsplass, behovet for uniformering
av offentlige tjenestemenn eller ønsket om at disse skal framstå
som mest mulig tros- og livssynsnøytrale.
Regjeringen ønsker ikke forbud mot religiøse hodeplagg
som hijab eller turban i skolen.
Regjeringen presiserer at et tildekket ansikt
i offentligheten, religiøst begrunnet eller ikke, ikke er ønskelig.
Noen utdanningsinstitusjoner har innført regler mot bruk av niqab
i undervisningssituasjoner. Regjeringen støtter at det utarbeides slike
regler ut fra lokale, konkrete og praktiske vurderinger. Det vises
også til mandatet til tros- og livssynspolitisk utvalg som er omtalt
over.
Det fremgår av meldingen at ytringsfriheten
er en grunnleggende rettighet, nedfelt i menneskerettighetene og
Grunnloven § 100. Vilkårene for inngrep er strenge. Ytringsfriheten
er imidlertid begrenset i lov for å verne andre menneskerettigheter.
Fri utøvelse av religion og livssyn forutsetter ytringsfrihet.
I noen tilfeller kommer imidlertid disse rettighetene i konflikt
og må avveies mot hverandre. Dette kan skape vanskelige dilemmaer.
Retten til frie ytringer innebærer også retten til provoserende
ytringer som andre kan finne støtende og fornærmende.
Det vises i meldingen til at religionskritikk
er en naturlig og nødvendig del av samfunnsdebatten. Samtidig må
religionskritikken basere seg på et saklig grunnlag.
Det er ulike oppfatninger av hvor grensen for saklig
og usaklig religionskritikk går. Det noen oppfatter som saklig og
akseptabelt, vil andre oppfatte som krenkende og diskriminerende. Kritikken
kan noen ganger gå over i hets og være ulovlig.
Selv om domstolene til syvende og sist trekker grensen
mellom ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, er det
viktig med en pågående diskusjon om hvor grensen skal gå. FNs rasediskrimineringskomité
(CERD) oppfordrer myndighetene til å sikre nødvendig balanse mellom
ytringsfriheten og ekstreme rasistiske ytringer, og ha en strategi
for hvordan man skal håndtere rasisme i den offentlige debatten
mer effektivt. Merknadene til rasediskrimineringskomiteen følges
opp, og Norges 21. og 22. rapport til FN om oppfølging av CERD blir
levert høsten 2013.
Det fremgår av meldingen at det er ingen enkel sammenheng
mellom holdninger og handlinger. Det er heller ikke noe absolutt
skille mellom ord og handlinger. Etter 22. juli 2011 har koblingen mellom
ekstreme ytringer og holdninger og ekstreme handlinger blitt aktualisert.
Det vises i meldingen til at fremmedfrykt og negative
holdninger må tas på alvor for å kunne bygge gode samfunn med rom
for mangfold. Europarådets vismannsrapport fra 2011 Living Together:
Combining diversity and freedom in 21st century Europe peker på
at det er behov for et holdningsskifte når det gjelder innvandrere.
I mange land i Europa er dette en særlig utfordring, med ustabile
økonomiske forhold. Fordommer mot og negative holdninger til innvandrere
finnes også i Norge.
Holdninger og fordommer bygger bevisst eller ubevisst
på fortolkning av informasjon og erfaringer. Ved å ha kontakt og
bli kjent med andre, ulik en selv, reduseres fordommene, og risikoen for
negative generaliseringer bli mindre. Bred deltakelse i arbeidslivet,
i frivillige organisasjoner og på andre felles arenaer er derfor
sentralt for å motvirke negative forestillinger om «de andre».
Mediene er viktige i demokrati og folkeopplysning,
og er viktige talerør for å nå fram med et budskap.
Debatten om nyere innvandring har gått i bølger i
Norge siden 1970-tallet. Mediedekningen av innvandringsfeltet ble
mer omfattende og bredere utover 1990-tallet. Også på 2000-tallet har
problemfokuset holdt seg, og oppmerksomheten er ofte rettet mot
bestemte grupper innvandrere, for eksempel muslimer.
Parallelt med bildet som tegnes av kulturelle
og verdimessige motsetninger, sees en annen tendens. Det har vært
en utvikling mot mer mangfold i mediebildet og mot normalisering
av et flerkulturelt samfunn.
Både FNs rasediskrimineringskomité og Den europeiske
kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) har uttrykt bekymring
for rasisme i den offentlige debatten.
Å ta ansvar for egne ytringer er én ting, men
å konfrontere andres ytringer er ofte krevende. Det er spesielt
krevende i et døgnåpent offentlig ordskifte der alle med nettilgang
kan delta. Myndighetene, media, politikere og andre opinionsdannere
har et særlig ansvar for å håndtere debatten. Regjeringen vil derfor
bidra til en nyansert og kunnskapsbasert debatt ved å innhente og
presentere solide fakta.
Det vises i meldingen til at å aktivt bekjempe fordommer,
stereotypier, samt skjeve og unyanserte virkelighetsbeskrivelser,
er grunnleggende i arbeidet for å skape et trygt fellesskap med
rom for mangfold.
Det pekes i meldingen på at intoleranse og fremmedfrykt
kan bidra til ekstremisme på flere hold. Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) peker på økt aktivitet i ulike ekstreme miljøer, både blant antiislamister,
i de tradisjonelle høyreekstreme miljøene og i ekstreme islamistiske
miljøer. Ekstreme holdninger fører ikke automatisk til ekstreme
handlinger, men ekstreme handlinger forutsetter ofte ekstreme holdninger.
PST karakteriserer det norske samfunnet som i grove trekk fredelig
og uten alvorlige interne konflikter.
Islamistisk ekstremisme, både grupper som verbalt
avviser demokratiske verdier og argumenterer for hellig krig, og
de som gjør ord til voldelige handlinger, representerer en trussel mot
fredelig sameksistens mellom ulike befolkningsgrupper i land i Europa
og andre steder i verden. Anti-islamske og islamofobe miljøer bruker frykt
for disse til å mobilisere mot islam på et generelt grunnlag. Det
er viktig å skille begrunnet frykt for ekstremister fra frykt basert
på fordommer, uvitenhet og unyanserte forestillinger.
Regjeringen lanserte en handlingsplan for å
forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme i 2010. Handlingsplanen
«Felles trygghet – felles ansvar» gjelder fra 2010 til 2013 og har
fire innsatsområder: Økt kunnskap og informasjon, styrke myndighetenes
samhandling, styrket dialog og økt involvering, og støtte til sårbare
og utsatte personer. Handlingsplanen legger opp til en bred, forebyggende
innsats. Regjeringen vil følge utviklingen nøye og fortløpende vurdere behov
for ytterligere tiltak.
Komiteen viser til
regjeringens understreking av viktigheten av å ha et samfunn med
små forskjeller som grunnlag for tillit mellom myndigheter og innbygger
og innbyggere imellom. Dette er en verdi det er viktig å ta vare
på, gjennom åpenhet og respekt for hverandre. Integreringspolitikken
må ha som mål å skape tilhørighet på like vilkår. God tilrettelegging
fra myndighetenes side gir både rettigheter og grunnlag for å stille
krav til den enkelte om å bidra til dette fellesskapet.
Komiteen viser til at likestilling
mellom kjønnene er en sentral verdi i Norge. Likestilling er ikke
bare et ideal, men en lovfestet rettighet. Denne likestillingen
må gjelde for alle, uansett bakgrunn. Mange av dilemmaene vi møter
i integreringsdebatten, knytter seg til temaet likestilling og balansen
mellom friheten til å leve livet sitt på ulike måter på den ene
side og et kulturelt og sosialt press som fører til systematiske
forskjeller mellom kjønnene på den annen. Komiteen viser
til at Norge i år feirer 100 år med stemmerett for alle. Grunnen
til det er at vi hadde sterke foregangskvinner som våget og maktet
å sette seg opp mot kulturelt bestemte barrierer for livsutfoldelse.
Den norske kvinnebevegelsens erfaringer med å bryte med diskriminerende tradisjoner
må etter komiteens mening brukes aktivt for å sikre
reell likestilling i alle grupper av befolkningen. Blant annet bør
samarbeidet med frivillige organisasjoner utnyttes for å nå dette
målet.
I meldingen drøftes spørsmål som
tros- og livssynsfrihet. Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i den forbindelse også til tros- og livssynsutvalgets utredning
NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunnet. En helhetlig tros- og livssynspolitikk. Flertallet slutter
seg til regjeringens vurderinger, herunder bruken av religiøse plagg
og symboler, men vil samtidig understreke viktigheten av ytringsfrihet,
herunder også retten til religionskritikk, som en av de sentrale
menneskerettighetene. Flertallet understreker imidlertid
at ytringsfriheten må brukes under ansvar og respekt for menneskers
forskjellighet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med bekymring
på framveksten av ekstreme holdninger, intoleranse og fremmedfrykt,
som er en skremmende trend over hele Europa. I meldingen vises det
til Europarådsrapporten «Living Together: Combining Diversity and
Freedom in the 21st Century» (2011) (http://book.coe.int/ftp/3664.pdf),
som beskriver denne situasjonen som en alvorlig trussel mot de europeiske
verdiene demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Rapporten
identifiserer flere sentrale samfunnsaktører, både i offentlig og
privat sektor, i media, i det sivile samfunn og blant religiøse
ledere, som har et særlig ansvar for å stå opp for våre verdier. Dette
flertallet har merket seg at rapporten vektlegger ansvarlig
politisk lederskap som noe av det mest sentrale. Dette flertallet viser
til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme
og har merket seg at regjeringen vil følge utviklingen nøye og fortløpende
vurdere behovet for ytterligere tiltak.
Dette flertallet finner samtidig
grunn til å framheve at holdningene til innvandrere og innvandreres
kultur er overveiende positive i den norske befolkningen (jf. SSBs
årlige holdningsundersøkelser), noe som gir et godt utgangspunkt
for også å ta de vanskelige debattene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
bruken av religiøse plagg og symboler i det offentlige rom er en
utfordring for et liberalt demokrati som Norge. Samtidig som man
har full frihet til å velge egen bekledning, er det også dem som
bærer påstått religiøse plagg som gjør dette ufrivillig og under
trusler om represalier. Disse medlemmer mener en
aksept for en stadig mer nærværende religiøs bekledning skaper avstand,
ikke fordi brukeren av slik bekledning ønsker det, men fordi det symboliserer
idealer som er uforenlig med et liberalt demokrati.
Disse medlemmer reagerer på at
man i 2013 ikke reagerer sterkere på heldekkende plagg, som burka
og niqab i det offentlige rom, og at regjeringen går på akkord med
essensielle frihetsverdier, ved å omtale bruken av slike plagg som
«ikke ønskelig». Disse medlemmer merker seg med interesse
at man i de videregående skolene i Østfold fylkeskommune nylig innførte
forbud mot slike plagg i undervisningen, og at man i Horten kommune
vurderer tilsvarende. Disse medlemmer merker seg
videre at slike forbud støttes av lokalt folke- og tillitsvalgte
i regjeringens største parti, Arbeiderpartiet.
Komiteens medlemmer fra Høyre legger til
grunn som hovedregel at det ikke er politikernes oppgave å definere
hvordan en religion skal praktiseres, så lenge utøvelsen ikke strider mot
norsk lov eller setter grunnleggende demokratiske prinsipper til
side. Disse medlemmer mener heldekkende religiøse
plagg som burka og niqab gir uttrykk for et menneske- og kvinnesyn
som bør motarbeides. Det bør også være opp til arbeidsgiver og skoleledelse
å avgjøre dette for arbeidstakere, studenter og elever. Disse
medlemmer mener dagens lovverk har de nødvendige virkemidler
for kontroll av identitet, og at i tilfelle tvang blir brukt, så
er dette straffbart innenfor gjeldende lovverk. I de tilfeller der
det er nødvendig å se en persons ansikt for å kontrollere identitet,
er det mulig å gjennomføre en slik kontroll innenfor eksisterende
regelverk uten at dette kommer i konflikt med vedkommendes overbevisning.
Det vises i meldingen til at økonomisk og sosial likhet,
likeverd og toleranse er sentrale verdier for regjeringen. Personer
med innvandrerbakgrunn kan møte ulike former for diskriminering, som
innvandrer, som muslim, som homofil eller på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Innsatsen for å bekjempe alle former for diskriminering
er viktig for å skape et velfungerende, trygt og rettferdig samfunn
der alle har mulighet til å bidra og delta.
Det vises i meldingen til at diskriminering
er usaklig forskjellsbehandling, både tilsiktet og utilsiktet. Med
diskriminering i rettslig forstand menes usaklig forskjellsbehandling
som kan knyttes til ett eller flere diskrimineringsgrunnlag (kjønn,
etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering,
alder mv.). Dette følger av menneskerettighetene og diskrimineringslovgivningens
vern mot diskriminerende handlinger.
Det vises i meldingen til at direkte diskriminering
er handlinger som har som formål eller virkning at en person på
grunn av et eller flere diskrimineringsgrunnlag blir behandlet dårligere enn
andre i en tilsvarende situasjon.
Det vises i meldingen til at indirekte diskriminering
er tilsynelatende nøytrale handlinger som i praksis fører til at
noen grupper stilles dårligere enn andre.
Det er tilstrekkelig at resultatet av handlingen
er urettmessig ulikhet.
Personer kan også oppleve å bli diskriminert
basert på flere grunnlag samtidig.
Likestillingsombudet skal «se de ulike diskrimineringsgrunnlagene
i sammenheng, utvikle tverrfaglig kompetanse og evne til å håndtere sammensatt
diskriminering og diskriminering i skjæringspunktet mellom kjønn
og andre diskrimineringsgrunnlag», jf. forskriften til diskrimineringsombudsloven.
Rasisme er et uttrykk som ofte brukes i dagligtale,
og som har betydelig politisk slagkraft i offentlig debatt. Rasisme
er imidlertid ikke et juridisk begrep som benyttes i diskrimineringsloven.
Det fremgår av meldingen at det er vanskelig
å måle art og omfang av diskriminering. En årsak til det er at begrepet
«diskriminering» ikke er et entydig begrep, og at det noen ganger
er vanskelig å trekke et klart skille mellom ulikhet som skyldes
rettmessig behandling, og ulikhet som skyldes urettmessig behandling.
Det finnes imidlertid en rekke rapporter og undersøkelser som gjennom
ulike metoder dokumenterer forekomst av diskriminering og opplevelser
av diskriminering.
En viktig kilde til informasjon om diskriminering
er klager og veiledningssaker fra Likestillings- og diskrimineringsombudet
(LDO).
Særlig synlige minoriteter opplever diskriminering.
Flere undersøkelser viser at innvandrere med bakgrunn fra muslimske
land opplever mer diskriminering enn andre innvandrere.
Nesten halvparten av innvandrerne i SSBs levekårsundersøkelse
fra 2005/2006 oppga at de hadde opplevd diskriminering på ett eller
flere områder, i arbeidslivet, innenfor utdanning, i helsevesenet
og på utesteder.
En studie fra ISF gjennomført i 2012 (Midtbøen og
Rogstad 2012) dokumenterer diskriminering i deler av arbeidslivet.
Undersøkelsen viser at sjansen for å bli kalt inn til et jobbintervju
reduseres gjennomsnittlig med om lag 16 prosent for kvinner og 37
prosent for menn dersom de har et utenlandskklingende navn. Andre
undersøkelser viser også at innvandrere opplever diskriminering
på arbeidsmarkedet i forbindelse med ansettelser og forfremmelser.
I meldingen vises det til at dette understreker behovet for en bevisst
rekrutteringspolitikk og en innsats for å motarbeide diskriminering
hos både offentlige og private arbeidsgivere.
Alle offentlige virksomheter har et ansvar for
å tilpasse tjenestetilbudet til mangfoldet i befolkningen og til
den enkeltes behov, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn
mv. En rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2008
viser at det generelt mangler kunnskap om diskriminering i statlige
virksomheter, samt at man savner en systematisk framgangsmåte i
arbeidet mot diskriminering. Regjeringen vil arbeide for at prinsippet
om likeverdig offentlige tjenester implementeres bedre i førstelinjen
i all offentlig tjenesteyting. Tjenestetilbudet må tilpasses mangfoldet
i befolkningen og den enkelte bruker for å hindre systematiske forskjeller
i resultat.
God brukertilpasning forutsetter kompetanse
om ulike grupper og individers situasjon og utfordringer. Regjeringen
utfordrer sektormyndigheter til å konkretisere dette perspektivet
i alle serviceerklæringer og til å benytte mer systematiske brukerundersøkelser
der innvandreres perspektiver også blir ivaretatt.
En kunnskapsstatus fra NOVA fra 2011 sier at diskriminering
innenfor skole og barnevern er relativt godt dokumentert, mens diskriminering på
andre arenaer, som fritidsaktiviteter for barn og unge, er mindre
utforsket. (Seeberg 2011). Kunnskapsstatusen viser at barn og unge
i Norge opplever og utsettes for etnisk diskriminering.
Det pekes i meldingen på at skolen er en viktig arena
nettopp for å forebygge diskriminering, antisemittisme og andre
rasistiske holdninger. Kunnskapsdepartementet er i ferd med å utvikle et
helhetlig opplegg for skolens arbeid mot antisemittisme og rasisme,
blant annet på bakgrunn av anbefalinger i rapporten Det kan skje
igjen fra 2011.
I SSBs levekårsundersøkelse fra 2005–2006 oppga
en av fem innvandrere forskjellsbehandling på grunn av innvandrerbakgrunn
når de skulle kjøpe eller leie bolig. Utvelgelses- og diskrimineringsmekanismer
i leiemarkedet innebærer at enkelte står overfor et dårlig og dyrt
leietilbud. Dette er særlig en utfordring for innvandrergrupper
der en betydelig andel er i leiemarkedet. Med arbeidsinnvandring
og befolkningsøkning blir det et større press i leiemarkedet, særlig
i og rundt de større byene. Arbeidstilsynet har avdekket flere eksempler
der arbeidsinnvandrere har levd under svært vanskelige boforhold,
og oppdragsgiver dømmes til å betale bøter for brudd på arbeidsmiljøloven
og utlendingsloven.
I SBBs levekårsundersøkelse oppgir mer enn 20 prosent
av menn med innvandrerbakgrunn å ha blitt utsatt for utestedsdiskriminering,
mens nesten ingen kvinner med slik bakgrunn sier å ha opplevd dette.
I 2010 ga Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet tilskudd
til Oslo kommune for at kommunen skulle gjennomføre kontroller av
utesteder med tanke på å avdekke og kartlegge eventuell diskriminering
på etnisk grunnlag. Av 148 kontroller ble det observert forskjellsbehandling
ved seks kontroller. Alle de seks sakene ble oversendt LDO, som
konkluderte med at det forelå etnisk diskriminering i alle sakene.
I 2012 har Bergen kommune fått midler til å gjennomføre
kontroller av utesteder med tanke på å avdekke og kartlegge eventuell
etnisk diskriminering.
Det pekes i meldingen på at arbeidet mot diskriminering
må inneholde ulike typer tiltak og ta i bruk ulike virkemidler.
Regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling
og å hindre etnisk diskriminering (2009–2012) er sentral i arbeidet
mot diskriminering. Den inneholder tiltak rettet mot arbeidsliv,
offentlig tjenesteyting, boligmarked, barnehage, skole og utdanning,
og utesteder. Det er behov for fortsatt innsats, og handlingsplanen
forlenges til også å gjelde for 2013.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
arbeider med endringer i diskrimineringslovgivningen. Regjeringen
mener at egne lover for de ulike diskrimineringsgrunnlagene fremdeles
vil gi de beste rammene for likestillingsarbeidet, framfor å samle
alle grunnlagene i en lov slik det ble foreslått i NOU 2009:14 Et
helhetlig diskrimineringsvern. Departementet tar sikte på å legge
fram en lovproposisjon i 2013 med forslag til endringer i diskrimineringslovgivningen.
Det arbeides også med en helt ny lov om forbud mot
diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk. Det tas sikte på å legge fram en lovproposisjon
i 2013.
Ofte kan strukturelle forhold og utbredte holdninger
ha diskriminerende virkning som arbeidsgivere ikke nødvendigvis
er seg bevisst, og som kan være vanskelig for arbeidstakere å identifisere
som en konkret diskrimineringssak. Av den grunn er ikke klagebasert
lovgivning tilstrekkelig for å motvirke diskriminering.
Diskrimineringsloven pålegger derfor arbeidsgivere
og offentlige myndigheter en plikt til aktivt likestillingsarbeid
(aktivitets- og rapporteringsplikten). Se nærmere omtale i meldingen.
I 2010 ble betydningen av aktivitets- og rapporteringsplikten
i diskrimineringsloven undersøkt (Tronstad 2010). I undersøkelsen
svarer én av tre arbeidsgivere at aktivitets- og rapporteringsplikten
har hatt betydning for virksomhetens arbeid for å fremme likestilling
mellom majoritet og personer med innvandrerbakgrunn. I 2012 blir det
gjennomført en kunnskapsoppsummering om rekruttering for økt mangfold
og likestilling i arbeidslivet.
For å kunne sette i verk treffsikre tiltak er
det behov for god kunnskap om art, omfang og årsaker til diskriminering.
I løpet av perioden med handlingsplan er det gjennomført flere studier
for å kartlegge ulike former for etnisk diskriminering. Den nye
kunnskapen vil bli utgangspunkt for det videre arbeidet på feltet.
Det er likevel behov for mer kunnskap om opplevd og de facto diskriminering
både i statlig og privat sektor.
Som en del av kunnskapsarbeidet på integreringsfeltet
vil regjeringen gjennomføre kartlegging av opplevd diskriminering.
Informasjon om opplevd diskriminering og levekår kan inngå i den
jevnlige rapporteringen til Stortinget, jf. meldingens kapittel
13.2.
Regjeringen vil:
forlenge handlingsplanen
for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering 2009–2012 til
og med 2013
legge fram en lovproposisjon i 2013 med
forslag til endringer i diskrimineringslovgivningen
innhente mer kunnskap om opplevd diskriminering
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,legger
vekt på betydningen av et mest mulig effektivt vern mot diskriminering. Flertallet viser
til at en forutsetning for et effektivt vern er at lavterskeltilbudet
for håndheving av diskrimineringssaker er lett tilgjengelig og effektivt. Flertallet ber
regjeringen innhente kunnskap om og vurdere hvordan Likestillings-
og diskrimineringsnemnda fungerer som lavterskeltilbud.
Flertallet slutter seg til regjeringens
innsats for å bekjempe all form for diskriminering eller usaklig
forskjellsbehandling, både tilsiktet og utilsiktet. En forutsetning
for å få dette til, er kunnskap om den diskrimineringen som oppleves
på alle samfunnsområder, enten det er i arbeidslivet, som bruker
av offentlige tjenester, i utdanningssystemet, på boligmarkedet,
på utesteder mv. Styrket kunnskaps- og informasjonsarbeid er et
sentralt virkemiddel i regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling
og hindre etnisk diskriminering. Innhenting av systematisk kunnskap
om tilsiktet og utilsiktet diskriminering er også i tråd med anbefalingene fra
Europarådets spesialorgan for overvåking av rasisme og intoleranse
(European Commission against Racism and Intolerance, ECRI). I siste rapport
om Norge (2009) (http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/ecri/Country-by-country/Norway/NOR-CbC-IV-2009-004-NOR.pdf)
anbefales det at norske myndigheter i samarbeid med frivillige organisasjoner
samler inn informasjon om diskriminering etter etnisitet, religion,
språk og nasjonalitet, for å avdekke eventuelle mønstre i slik diskriminering. Flertallet har
også merket seg at ECRI i samme rapport understreker det ansvaret
partier har for å avstå fra diskriminerende uttalelser i den politiske
debatten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til høringen, der KIM mente at diskriminering og rasisme er
viet for liten oppmerksomhet i meldingen. Tiltak mot strukturell
diskriminering etterlyses. Stereotyper bør motarbeides og ensidig
problemorientering unngås. De viser også til diskriminering i arbeidslivet
og den generelt høyere graden av overkvalifisering blant innvandrere. Dette flertallet viser
til sine merknader i avsnittet ovenfor.
Fagforbundet vil motarbeide diskriminering, dårlige
arbeidsforhold og sosial dumping. Dette flertallet viser
til sine merknader under kap. 2 Arbeid.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at Organisasjonen mot offentlig
diskriminering (OMOD) stilte spørsmål om det offentlige har en helhetlig
kommunikasjonspolitikk for det flerkulturelle Norge og viste mange
eksempler på hvordan flerkulturelle Norge er usynlig når det gjelder
visuell kommunikasjon både i det offentlige og i det private næringslivet.
De etterspør det de kalte en kommunikasjonsstrategi for nasjonsbygging. Dette flertalletmener at dette høringsinnspillet var tankevekkende
og fortjener en videre oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ikke akseptere diskriminering med bakgrunn i kjønn, religion eller
etnisk tilhørighet, og tar følgelig avstand fra enhver form for
rasisme.
Disse medlemmer merker seg at
integreringsmeldingen fortsetter å videreføre den systematiske tenkningen
om at nordmenn diskriminerer og innvandrere diskrimineres imot.
Denne systemtenkningen mener disse medlemmer er en
grovkornet fiksjon i forhold til den faktiske virkeligheten. Konsekvensen
er at enhver negativitet, enten det er et offentlig forvaltningsvedtak
eller et ublidt ansikt på gaten, tolkes som diskriminering.
Disse medlemmer mener komiteens
flertall har et motstridende budskap overfor offentligheten når
de i et kapittel i denne meldingen fremhever at nordmenn har en
positiv innstilling til innvandrere, mens man i neste kapittel omtaler
det norske samfunnet som nærmest gjennomsyret av rasisme. Disse
medlemmer vil tillate seg å be om at komiteens flertall
bestemmer seg for det ene eller det andre alternativet, således
at budskapet blir entydig.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
bør utformes en universell antidiskrimineringslov, og vil forsterke
arbeidet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og diskriminering.
Det vises i meldingen til at statsborgerskapet markerer
symbolsk og faktisk at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende
verdiene som det norske politiske fellesskapet bygger på. Statsborgerskap
for den enkelte er et mål i integreringspolitikken. Norsk statsborgerskap
kan bidra til å skape tilhørighet til Norge og er en forutsetning
for full deltakelse i det norske samfunnet. Gjennom statsborgerskapet
får man flere rettigheter og pålegges flere plikter enn utlendinger med
oppholdstillatelse. Regjeringen ønsker derfor at personer som bor
permanent i Norge blir norske statsborgere.
Siden 1977 har mer enn 250 000 utenlandske statsborgere
fått norsk statsborgerskap. De største enkeltgruppene er tidligere
statsborgere fra Pakistan, Somalia, Irak og Vietnam.
Norge fikk over 14 000 nye statsborgere i 2011. Dette
var en økning på over 2 000 fra året før. Om lag 20 prosent fikk
avslag på søknad om statsborgerskap.
Det er en langt mindre andel av dem fra USA
og Europa som søker om norsk statsborgerskap, enn det er fra resten
av verden. Andelen av østeuropeere som har valgt å søke om norsk
statsborgerskap, er større enn andelen vesteuropeere.
Tre fjerdedeler av dem som fikk opphold i Norge som
overføringsflyktning eller etter behandling av asylsøknad for ti
år siden, er norske statsborgere i dag.
Av dem som kom som familieinnvandrere for ti år
siden, har bare halvparten valgt å bli norske borgere.
Norsk statsborgerskap kan man få automatisk ved
fødsel eller adopsjon, ved melding for nordiske borgere, eller etter
søknad.
Innvandrere har som hovedregel rett til norsk statsborgerskap
dersom de har bodd syv år i Norge i løpet av de siste ti årene med
oppholdstillatelse. Hver tillatelse må ha vært av minst ett års
varighet. Det stilles også krav til deltakelse i norskopplæring,
løsning fra andre statsborgerskap, alder, klarlagt identitet, permanent
oppholdstillatelse og at søkeren er bosatt i Norge.
Søkere som har vært ilagt straff, har ikke rett
til statsborgerskap før det har gått en viss tid (karenstid). Karenstidens
lengde avhenger av straffen.
For å få norsk statsborgerskap må myndighetene være
trygge på hvem søkeren er. Mange innvandrere får avslag på sin søknad
om å bli norske borgere på grunn av tvil om identitet.
Regjeringen har gjort endringer i statsborgerforskriften
slik at flere personer som er født i Norge eller som har kommet
til Norge i ung alder, kan få klarlagt sin identitet og bli norske
statsborgere. Endringene trådte i kraft 1. juli 2012.
Selv etter disse endringene vil det være utfordringer
knyttet til identitetsvilkåret i statsborgerloven. Det kan være
grunner til å se på ordninger innenfor dagens regelverk som kan bidra
til at flere kan klarlegge sin identitet, for eksempel gjennom større
grad av verifisering i hjemlandet. Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter
(NID) arbeider høsten 2012 med et Irak-prosjekt.
Norske statsborgere skal som hovedregel ikke
ha andre statsborgerskap enn det norske. Det gjelder flere unntak
fra hovedregelen om ett statsborgerskap, og mange nordmenn er derfor også
borgere av andre land. Se nærmere omtale i meldingen.
Rett og/eller plikt etter introduksjonsloven
til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap ble innført
i 2005. Samtidig ble dokumentasjon av gjennomført 300 timer norskopplæring
eller dokumentasjon av tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk
også innført som nytt vilkår for erverv av statsborgerskap etter
statsborgerloven.
Rett og plikt til å delta i opplæring i norsk
og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 ble utvidet fra
300 timer til 600 timer fra 1. januar 2012. Statsborgerloven ble
endret samtidig.
Innføring av bestått prøve i samfunnskunnskap som
vilkår for å erverve statsborgerskap etter søknad, sendes på alminnelig
høring.
Ønsket om å styrke båndet mellom den nye borgeren
og det norske samfunnet var bakgrunnen for at det fra september
2006 ble innført frivillige statsborgerseremonier som arrangeres
av fylkesmennene.
Mer enn 10 000 nye statsborgere har deltatt
i en slik seremoni siden ordningen ble innført i 2006–2007. I 2011
deltok vel 2 300 personer.
Gjennom det pliktige troskapsløftet for dem
over 18 år som deltar på seremoniene, skal gjensidigheten mellom
staten og borgerne understrekes. Rettslig sett vil imidlertid den
nye borgeren ikke stille annerledes enn dem som ikke har avgitt
et slikt troskapsløfte.
Komiteen viser til
at 33 prosent av innvandrerne i Norge har norsk statsborgerskap. Komiteen støtter
regjeringens ønske om at personer som bor permanent i Norge, også
blir norske statsborgere for å styrke tilhørigheten til det norske
samfunnet og de verdiene som det norske politiske fellesskapet bygger
på. Komiteen gir på denne bakgrunn også sin tilslutning til
at forslag om innføring av bestått prøve i samfunnskunnskap som
vilkår for å erverve statsborgerskap etter søknad, sendes på høring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
at det er bra at forslaget om å ha bestått prøve i samfunnskunnskap
som vilkår for å erverve statsborgerskap etter søknad, sendes på høring. Disse
medlemmer mener det er et lite skritt i riktig retning,
men langt fra tilstrekkelig.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag slik at de som vil erverve norsk statsborgerskap etter søknad,
må ha gjennomført norskopplæring og bestått eksamen skriftlig og muntlig.»
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag slik at avgangsvitnemål fra pliktig gjennomført opplæring
i norsk og samfunnskunnskap inneholder bestått eksamen skriftlig
og muntlig med henvisning til kursdeltakernes ferdighetsnivå.»
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag som sørger for at de som vil erverve norsk statsborgerskap
etter søknad, må ha gjennomført samfunnskunnskapsundervisning og bestått
obligatorisk prøve, og at slik undervisning i dette emnet foretas
på norsk.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
innføre en obligatorisk språk- og kunnskapstest for alle som søker
norsk statsborgerskap.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at kunnskaper i norsk er den viktigste
forutsetningen for å kunne delta aktivt i samfunnet, og mener det
derfor er viktig fremdeles å opprettholde introduksjonsprogrammet med
obligatorisk deltakelse for nyankomne innvandrere fra utenfor EØS
i 600 timers opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette medlem støtter
at gjennomført læring skal være vilkår for å få bosettingstillatelse,
og at kunnskaper i norsk skal være et vilkår for å få statsborgerskap. Dette
medlem mener videre at statsborgerettigheter bør kobles
til krav om norskkunnskaper, men det må etableres unntaksregler
for dem som ikke har forutsetninger for å oppfylle gitte kunnskapskrav.
Det pekes i meldingen på at deltakelse i demokrati
og sivilsamfunn er sentrale verdier i det norske samfunn, og at
det er viktig for å opprettholde og bygge trygge fellesskap. Regjeringen
vil at alle innbyggere skal ha like muligheter til å påvirke samfunnsutviklingen
gjennom demokratiske virkemidler, som valg og deltakelse i styrende
organer.
Det vises i meldingen til at en rettferdig fordeling
av makt og innflytelse handler om at alle innbyggere skal ha mulighet
til reell påvirkning. Den enkelte innbygger skal ha muligheter til
å ha innflytelse over områder som har stor betydning for eget liv,
ved å ta i bruk sine demokratiske rettigheter og benytte åpne kanaler
for påvirkning. Skal demokratiet ha legitimitet, må det gjenspeile
innbyggerne.
Innvandrere deltar i frivillige organisasjoner,
og en ny generasjon unge med innvandrerforeldre er synlige i det
politiske liv og gjør seg gjeldende innen næringsliv, kulturliv
og i samfunnsdebatten. Sett under ett er personer med innvandrerbakgrunn
likevel i mindre grad enn resten av befolkningen representert i
politiske prosesser og organer.
Økt deltakelse i arbeidsmarkedet og i utdanning gir
økt deltakelse og innflytelse på andre arenaer. Jo lavere inntekt
og utdanning personer har, jo mindre deltar de i politikk og i sivilsamfunn. Graden
av deltakelse i valg og i politikk samsvarer også med graden av
tillit til politiske institusjoner. Regjeringen vil at innvandrere
og norskfødte med innvandrerforeldre skal være bedre representert
i fora for innflytelse og makt. Hovedinnretningen for å oppnå dette
og for å motvirke skjev maktfordeling i samfunnet, er å øke underrepresenterte
gruppers tilknytning til arbeidsmarkedet og sikre like muligheter
for utdanning for alle i samfunnet.
Det pekes i meldingen på at å stemme ved valg er
en sentral demokratisk handling. Regjeringen har som mål at valgdeltakelsen
skal være høy og at velgere i alle lag av folket skal delta i størst mulig
grad, jf. St.meld. nr. 33 (2007–2008). Det er et mål at valgdeltakelsen
blant stemmeberettigede innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
skal være den samme som for gjennomsnittet i befolkningen. Befolkningen skal
gjenspeiles i politisk representasjon. Derfor er det et mål at innvandrere
skal være representert i alle deler av det politiske systemet. Det
er imidlertid kun norske statsborgere som har stemmerett ved Stortingsvalg
og som er valgbare til Stortinget.
Valgdeltakelsen er lavere for innvandrere samlet sett
enn for resten av befolkningen. Ved de tre siste stortingsvalgene
har deltakelsen totalt sett ligget ca. 25 prosentpoeng lavere enn
for befolkningen i alt. Norskfødte med innvandrerforeldre har høyere
valgdeltakelse enn personer på samme alder som har innvandret, men
noe lavere enn tilsvarende aldersgruppe i hele befolkningen (SSB
2010).
I Norge har innvandrere, også de som ikke er norske
statsborgere, og som fyller eller har fylt 18 år i valgåret, rett
til å stemme ved lokalvalg. Dette gjelder dersom de har vært folkeregistrert bosatt
i landet sammenhengende i mer enn tre år. Nordiske statsborgere
har stemmerett dersom de har innvandret før 31. mai i valgåret.
Denne ordningen er liberal sammenliknet med de aller fleste land
i Europa. Valgdeltakelsen ved lokalvalg er generelt lavere enn ved
stortingsvalg. Ved lokalvalget i 2011 var samlet valgdeltakelse 64
prosent. 43 prosent av norske statsborgere med innvandrerbakgrunn
og 32 prosent av utenlandske statsborgere benyttet stemmeretten
sin ved dette valget (SSB 2012).
Det vises i meldingen til en rekke informasjonstiltak
om valg rettet mot innvandrere.
Det er flere årsaker til at det er lavere valgdeltakelse
blant personer med innvandrerbakgrunn sammenliknet med hele befolkningen.
Det pekes i meldingen på botid, alder, inntekt og utdanning. Selv
om forskjellene i valgdeltakelse til dels kan forklares med ulik
alderssammensetning og sosioøkonomiske forhold, er det likevel stor
variasjon mellom ulike grupper.
Det å stemme ved valg kan forstås som et uttrykk for
at man har tillit til samfunnets institusjoner, demokratiet og tilhørighet
til fellesskapet. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en sammenheng mellom
lav valgdeltakelse og lav deltakelse på andre arenaer i samfunnet.
Personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert
i kommunestyrene med 2,5 prosent av representantene etter siste
lokalvalg, mens de utgjorde vel 10 prosent av de stemmeberettigede på
landsbasis. Det er imidlertid store variasjoner mellom kommunene,
og i flere kommuner er innvandrere godt representert i forhold til
sin andel i befolkningen, for eksempel i Oslo, Trondheim og i Drammen.
Kjønnsfordelingen blant kandidater med innvandrerbakgrunn er jevnere
enn for alle kandidatene sett under ett, 51 prosent var menn og
49 prosent kvinner. Det er imidlertid store forskjeller avhengig
av landbakgrunn.
Det pekes i meldingen på at de politiske partiene har
et selvstendig ansvar og en egeninteresse av å nå ut til hele befolkningen
med informasjon og valgmobilisering.
Innflytelse og muligheter for å påvirke samfunnsutviklingen
skjer også gjennom andre arenaer enn gjennom formelle politiske
kanaler, f.eks. gjennom styrer i bedrifter og institusjoner, fagforeninger
og frivillige organisasjoner.
Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen
og myndighetene (KIM) er et eksempel på en formalisert arena for
innflytelse.
I flere fylker og kommuner er det også ulike varianter
av regionale og lokale innvandrerråd, med representanter fra innvandrerorganisasjoner.
Videre har myndighetene i mange år gitt tilskudd til
landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet. I 2012 la regjeringen
om dette tilskuddet og innførte en ny ordning som gir direkte driftsstøtte
til nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet.
Regjeringen har som mål at sammensetningen i ulike
typer styrer skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Andelen
styrerepresentanter med innvandrerbakgrunn er lav i alle typer styrer,
og økningen de siste årene har vært liten (SSB 2010).
Regjeringen vil benytte sitt statlige eierskap
til å jobbe for at styresammensetningen i enkelte selskapstyper
(ASA, SA) gjenspeiler befolkningen i større grad, jf. Meld. St.
13 (2010–2011) Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi.
Som en oppfølging av tiltak 32 i Handlingsplan for å fremme likestilling
og hindre etnisk diskriminering 2009–2012 har blant annet Senter
for kunnskap og likestilling blitt tildelt midler for å utvikle
og gjennomføre pilotprosjekt med sikte på å øke andelen styremedlemmer
med innvandrerbakgrunn i styrene i offentlig eide foretak.
Fagforeninger har tradisjonelt vært, og er fortsatt,
viktige arenaer for innflytelse i det norske samfunnet. Færre innvandrere
er organisert i fagforeninger enn det som er vanlig i resten av befolkningen.
Det er ulike årsaker til dette; innvandrere er overrepresentert
i deler av arbeidsmarkedet hvor tradisjonelt få ansatte er organisert.
Mange innvandrere har også kortere tid i arbeidslivet og er oftere
midlertidig ansatte enn andre.
Det er positivt at en rekke fagforeninger de
siste årene har jobbet aktivt for å sikre større organiseringsgrad
blant arbeidstakere med innvandrerbakgrunn.
Det pekes i meldingen på at frivillige organisasjoner
og frivillig arbeid har en sterk stilling i det norske samfunn.
Det er en lang tradisjon at innbyggerne slår seg sammen rundt felles
interesser. Innvandrere i Norge deltar også i relativt høy grad
i frivillig arbeid, men ofte på andre arenaer i det sivile samfunn
enn den øvrige befolkningen.
Det fremgår av meldingen at kjennetegn ved Norge
og Norden er sterke og levende sivilsamfunn, høy grad av tillit
til samfunnsinstitusjonene og høy grad av tillit mellom mennesker. Forskning
viser videre at det i Norge har blitt større grad av tillit de siste
30 årene. Dette har skjedd parallelt med urbanisering, sekularisering og
økt etnisk mangfold (Wollebæk og Segaard 2011).
Regjeringen støtter en aktiv og mangfoldig frivillighet,
og anerkjenner frivillige organisasjoner som viktige arenaer og
aktører som bidrar til deltakelse og fellesskap. Rammene for regjeringens frivillighetspolitikk
er lagt i St.meld. nr. 39 (2006–2007) Frivillighet for alle.
Frivillige organisasjoner og frivillig innsats
er sentralt i kulturlivet og i idretten. Det vises her til Meld.
St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking og til Meld.
St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.
Det pekes i meldingen på at frivillig sektor
i Norge har lang tradisjon for å være åpen og inkluderende, og har
samlet brede lag av befolkningen. Til tross for et vitalt og mangfoldig organisasjonslandskap,
faller noen grupper i samfunnet utenfor. Både myndigheter og frivilligheten
selv må gjøre en innsats for å stimulere til økt deltakelse fra
underrepresenterte grupper.
Andelen av innvandrere og deres barn som deltar i
frivillig arbeid er på et forholdsvis høyt nivå sammenliknet med
mange andre land. Likevel er innvandrere og deres barn generelt
underrepresentert som medlemmer i de tradisjonelle norske frivillige
organisasjonene. Dette gjelder i særlig grad kvinner og jenter.
Bildet er imidlertid sammensatt. Deltakelse i frivillige organisasjoner øker
blant annet med botid i landet og med norskferdigheter. Det er særlig
når det gjelder medlemskap og styreverv at innvandrere er underrepresentert.
Et eksempel er borettslag, med like høy andel personer med innvandrerbakgrunn
som deltar i dugnad og annet frivillig arbeid, men få med styreverv.
Det er klare forskjeller i hvilke organisasjoner innvandrere
og den øvrige befolkningen deltar i. Innvandrere deltar i mindre
grad i frivillig arbeid i kultur- og fritidssektoren og innen velforeninger,
men er mer aktive innen velferd, utdanning og religiøse organisasjoner.
Personer med innvandrerbakgrunn deltar i mer etnisk mangfoldige
organisasjoner, mens de med norsk bakgrunn oftere deltar i organisasjoner
sammen med andre med lik bakgrunn. Innen idretten er det relativt
god representasjon blant gutter med innvandrerbakgrunn, mens jenter
er underrepresentert.
Sosioøkonomiske faktorer har stor betydning
for deltakelse og aktivitetsnivå i frivilligheten. Noe nytt i norsk
sammenheng er imidlertid at man i mindre kommuner lykkes bedre med
å trekke med større deler av befolkningen i frivillig arbeid enn
i byer, selv om sosioøkonomiske faktorer fortsatt har betydning
her.
Strategier og tiltak innenfor den generelle
frivillighetspolitikken har både direkte og indirekte betydning
for inkludering av underrepresenterte grupper, herunder innvandrere
og deres barn. Tiltak for å bedre de generelle rammevilkårene for
frivillig sektor, økt satsing på kunnskap og forskning, økt oppmerksomhet
på bred deltakelse og inkludering er sentralt. Regjeringen startet opp
forskningsprogrammet Virtuelt senter for forskning på sivilsamfunn
og frivillig sektor i 2008.
Det kan se ut som om mange frivillige organisasjoner
ikke har klart å nå ut med informasjon om sine tilbud til innvandrere
og deres barn i stor nok grad. En del frivillige organisasjoner
og Frivillighet Norge har tatt et særlig ansvar for å øke oppmerksomheten
på denne problemstillingen. Regjeringen bidrar med midler slik at
frivilligheten kan bli mer inkluderende, blant annet gjennom øremerkede
tilskudd til Frivillighet Norge og gjennom ulike tilskuddsordninger
som Frifond og Mangfold og inkludering.
En stor del av barn og unges fritid, idrett
og kulturaktiviteter er organisert eller tilrettelegges av frivillige
organisasjoner. Det bør være et særskilt søkelys på de gruppene
som faller utenfor frivilligheten i kommuner og lokalsamfunn. Lavterskeltilbud,
ulike former for tilrettelegging og tett kontakt mellom kommunale
instanser, skole og foreldre er noen faktorer som er avgjørende
for om man lykkes med inkludering av grupper som faller utenfor
frivilligheten.
Frivilligsentraler er også viktige bidrag for
en åpen og inkluderende frivillighet og som møteplass. Regjeringen
vil bidra til at frivilligsentraler blir videreutviklet og har i
2012 gitt tilskudd til frivilligsentraler i kommuner og bydeler
med mange innvandrere, nettopp for å styrke disse som møteplass
og arena for samfunnsdeltakelse.
For å synliggjøre mangfoldet i befolkningen
på en positiv måte, vil regjeringen innføre en nasjonal uke for
mangfold og flerkultur i 2013.
Det pekes i meldingen på at i et demokratisk
perspektiv er bredden i organisasjonslivet positivt. Et variert
organisasjonsliv er også en viktig del av et samfunn som verdsetter
mangfold, og innvandrerorganisasjoner er en naturlig del av frivilligheten
i Norge.
Det er hevdet at deltakelse i innvandrerorganisasjoner,
hvor medlemmene har samme landbakgrunn, kan være et problem med
hensyn til deltakelse i storsamfunnet. Forskning viser imidlertid
at dette ikke er en nødvendig motsetning (Ødegård 2010, Loga 2011).
For i større grad å benytte innvandrerorganisasjonene som positive ressurser,
må myndigheter og andre frivillige organisasjoner være i kontakt
med og inngå i samarbeid med dem. Innvandrerorganisasjonene har
òg et selvstendig ansvar for å søke slikt samarbeid.
Det er også slik at deltakelse i én type frivillig
organisasjon ofte medfører engasjement og deltakelse i andre organisasjoner.
I meldingen nevnes lokale og regionale innvandrerråd og KIM.
Regjeringen ser det som ønskelig at det utvikles mer
samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner
og lokale aktører.
Frivillige organisasjoner har en fleksibilitet
og en arbeidsform som i mange tilfeller treffer andre mennesker
og målgrupper enn offentlige myndigheter er i stand til. Regjeringen
ønsker å legge til rette for at frivillige organisasjoner spiller
en rolle i integreringsarbeid.
Det er i mange år gitt tilskudd til frivillige
organisasjoner for at de skal drive konkret arbeid for å øke innvandreres
deltakelse i samfunnslivet.
Lokale innvandrerorganisasjoner kan fungere som
en base for slik deltakelse og samarbeid med andre lokale frivillige
organisasjoner og aktører. I 2011 fikk 225 lokale innvandrerorganisasjoner
driftstilskudd, og 790 ulike aktiviteter og tiltak mottok tilskuddsmidler
over Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets budsjett.
Regjeringen vil medvirke til å styrke frivilligheten lokalt og bygge
opp under bærekraftige lokale organisasjoner, og vil derfor øke
driftsstøtten til mellomstore og store lokale innvandrerorganisasjoner.
IMDi har i flere år hatt intensjonsavtaler med seks
landsomfattende frivillige organisasjoner med mål om å gjøre det
enklere for kommuner å ta imot og bosette nyankomne innvandrere.
En ekstern evalueringsrapport fra 2011 viser at avtalene har bidratt
til å styrke arbeidet på integreringsfeltet (Dahle m.fl. 2011).
Regjeringen vil videreføre denne formen for samarbeid mellom stat
og frivillig sektor.
Ulike frivillige organisasjoner gjør også en
viktig innsats med å hjelpe arbeidsinnvandrere med å tilpasse seg
det norske samfunnet. Regjeringen vil bidra til at arbeidsinnvandrere
og andre som ikke er omfattet av introduksjonsordningen får informasjon
om rettigheter og plikter i Norge, og viderefører tilskuddet til
informasjons- og veiledningstiltak.
Kommunene bør benytte både det potensialet som
ligger i bruk av frivillige organisasjoner i kvalifiseringen av
introduksjonsdeltakerne og det potensialet organisasjonene har som møteplass
og arena for deltakelse for flyktninger og deres familier i lokalsamfunn.
Regjeringen vil:
øke driftsstøtten
til mellomstore og store lokale innvandrerorganisasjoner
bidra til at frivillig sektor fortsatt
skaper møteplasser og er aktør i integreringsarbeidet
innføre en nasjonal uke for mangfold og
flerkultur i 2013
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til meldingen,
der det fremgår at innvandrernes deltakelse i samfunnet er lavere
enn for resten av befolkningen. Valgdeltakelsen er lavere og de
er underrepresentert i politiske organer på alle nivåer, med unntak
for noen kommunestyrer i større byer. Andelen styrerepresentanter
med innvandrerbakgrunn er lav i alle typer styrer, både i offentlig
og privat sektor. Innvandrere har en lavere organisasjonsprosent
i fagforeninger. De deltar i relativt høy grad i frivillig arbeid,
men på andre arenaer enn resten av befolkningen, og de er i mindre
grad brukere av kultur- og idrettstilbud. Spesielt er jenter underrepresentert. Flertallet viser
til at innvandreres deltakelse på tradisjonelle arenaer er høyere
i mindre kommuner.
Samfunnsdeltakelse bidrar til en bedre integrering
gjennom vennskap, nettverksbygging, samarbeid om felles interesser
og bedre muligheter til å praktisere norsk språk.
Flertallet viser til høringen,
der Frivillighet Norge foreslår en egen støtteordning til samarbeid
mellom tradisjonelle organisasjoner og innvandrerorganisasjoner. Flertallet viser dessuten
til at det i høringen framkom ulike syn på støtten til innvandrernes
egne organisasjoner. LIM er skeptiske til å øke driftsstøtten til
innvandrerorganisasjoner og foreslår at statlige tilskuddsordninger
bør prioritere tiltak som fremmer deltakelse på fellesarenaer framfor støtte
til rene etniske eller religiøse organisasjoner som holder grupper
isolert fra hverandre. KIM ønsker en økt satsing på lokale innvandrerorganisasjoner,
som de mener kan fungere som brohode mellom myndigheter og innvandrere.
Flertallet støtter regjeringens
forslag om en ytterligere styrking av driftsstøtten til større innvandrerorganisasjoner,
tettere samarbeid med frivillig sektor om felles møteplasser og
en synliggjøring av innvandrernes betydning for det norske samfunnet
gjennom ei nasjonal uke for mangfold og flerkultur.
Flertallet viser til Caritas
som peker spesielt på sivilsamfunnets rolle når det gjelder inkludering
av kvinner gjennom informasjon, veiledning og motivasjon. Caritas
mener også at frivillige må få en sentral rolle i norskundervisning
og grunnleggende samfunnsopplæring for arbeidsinnvandrere og deres
familiegjenforente. Det samme gjelder informasjon og veiledning. Flertallet viser
til sine merknader under kap. 2 Arbeid.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til Stortingets høring der Redd
Barna er særlig opptatt av barns deltakelse i fritidsaktiviteter.
De viser blant annet til at overgangen fra å være asylsøkere til
å bli bosatt er spesielt vanskelig for barnefamilier. På mottaket
er de voksne henvist til en passiv tilværelse, mens det er skole
og aktiviteter for barna. Det snus på hodet når de bosettes i en
kommune. Foreldrene ventes å være aktive og er selv ansvarlige for
barnas integreringsprosess utover skolegangen. Redd Barna mener
frivillig sektor må brukes mer systematisk i denne overgangsfasen.
De foreslår en egen introduksjonsordning for barn, som er tilpasset
deres behov i integreringsfasen. Dette flertallet viser
i den forbindelse til sine merknader om økt individretting og fleksibilitet
i introduksjonsprogrammet under kapittel 2 og merknadene under kapittel
3 om tiltak i barnehage og skole.
Redd Barna ber også om at verdien av frivillighet
vektlegges og viser til betydningen av menneskelige relasjoner når
det gjelder integrering og følelse av tilhørighet. Dette
flertallet støtter dette.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Frivillighet Norge som etterlyser mer kunnskap om hva
som motiverer til deltakelse og som foreslår et eget forskningsprosjekt
for å få bedre kunnskap om dette. Frivillighet Norge ønsker også
at frivilligheten blir representert i et uavhengig programstyre
for bevilgningen til forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Dette flertallet viser i den
forbindelse til Stortingets behandling av St.meld. nr. 39 (2006–2007)
Frivillighet for alle. I Innst. S nr. 104 (2007–2008) legges det
til grunn fire strategier for frivillighetspolitikken, herunder
økt oppmerksomhet om inkludering og integrering og styrket kunnskap
og forskning. Dette flertallet viser også til Prop.
1 S (2012–2013) statsbudsjettet 2013 for Kulturdepartementet, der forskningsprogrammet
«Virtuelt senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor»
er omtalt. Dette programmet avsluttes sommeren 2013. Det redegjøres
samtidig for at forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor vil
bli videreført. Dette flertallet viser til at organiseringen
av forskningsprosjekter skjer på den måten som anses hensiktsmessig
i det enkelte tilfelle.
Dette flertalletviser
også til integreringsmeldingen, der det påpekes flere årsaker til
lavere deltakelse. Mange organiserte fritidsaktiviteter koster en
del, og barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant
familier med vedvarende lavinntekt. Innvandrede foreldre har mindre
kjennskap til det organiserte fritidsfeltet i Norge. Rekruttering skjer
ofte via kjente. Kjønnsforskjeller kan henge sammen med ulike forventninger
og tradisjoner til hva gutter og jenter kan gjøre i fritiden. Dette
flertallet viser også til gjennomgangen i meldingen av ulike
tilskuddsordninger som skal fremme økt deltakelse.
Dette flertallet viser til regjeringens
planer om å innføre en nasjonal uke for mangfold og flerkultur i
2013, og at Røde Kors i høringen takket for det oppdraget de har
fått med å samordne de ulike aktivitetene under uka.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at innvandrere deltar i både det politiske ordskiftet
og engasjerer seg i sitt nærmiljø. Disse medlemmer mener
det er viktig å ivareta personer med ulik bakgrunn og å hjelpe dem
på veien til å bli fullverdige medborgere, gjennom deltakelse i
frivillig virksomhet, som foreldre i møte med barnehage og skole,
i borettslag og sameie mv. Disse medlemmer mener
alle utenlandske borgere som har opphold i Norge skal behandles
med respekt og verdighet.
Disse medlemmer viser til at
personer med en viss botid i Norge opparbeider seg rett til å stemme
og å være kandidater ved kommune- og fylkestingsvalg, samt delta
i annen politisk virksomhet. Til tross for dette er det en lavere
deltakelse i valg blant personer med innvandrerbakgrunn enn for
personer med norsk bakgrunn. Disse medlemmer har
respekt for enkeltmenneskets valg og at det er mange forklaringsgrunner
til lav deltakelse. Disse medlemmer deler ikke komitéflertallets
oppfatning om at dette er et problem, men heller et uttrykk for
at det tar tid for mange å sette seg inn i norsk politisk kultur,
eller at de ikke har interesse for det.
Disse medlemmer støtter ikke
regjeringens forslag om en ytterligere styrking av driftsstøtten til
større innvandrerorganisasjoner. Disse medlemmer mener
fremveksten av etnisk baserte foreninger ikke nødvendigvis er integreringsfremmende,
og at integrering innebærer en aktiv deltakelse i frivillige organisasjoner
der det ikke spørres etter nasjonal eller etnisk opprinnelse. Disse
medlemmer ønsker på ingen måte å forby personer med samme
etniske eller landmessige bakgrunn å danne organisasjoner, men mener
at det ikke er naturgitt at dette fremmer integrering.
Disse medlemmer mener frivillig
sektor i dag spiller en viktig rolle i integreringsarbeidet, og ønsker
derfor å dreie støtten i den retningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti peker på at frivillige organisasjoner
i en årrekke har vært viktige aktører i integreringsarbeidet. De
er viktige arenaer for arbeidstrening og samfunnsdeltakelse, samtidig
som deres innsats mot uverdige forhold, det være seg rasisme, diskriminering,
tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller annet, er av stor betydning
for vårt demokrati.
Disse medlemmer mener kommunene
i større grad bør benytte både det potensial som ligger i bruk av
frivillige organisasjoner i kvalifiseringen av introduksjonsdeltakerne
og det potensialet organisasjonene har som møteplass og arena for
deltakelse for flyktninger og deres familier i lokalsamfunn.
Disse medlemmer mener det er
viktig å videreutvikle samarbeidet mellom det offentlige og de frivillige
organisasjonene, og at innsatsen til frivillige organisasjoner må
styrkes gjennom økt driftsstøtte.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig å styrke det lokale integreringsarbeidet gjennom å gi
kommuner og frivillige organisasjoner ressurser til å drive integreringsarbeid.
Disse medlemmer mener at integreringsarbeidet
hadde vært tjent med at den offentlige støtten hadde blitt dreid
fra støtte til innvandrerorganisasjoner basert på opprinnelsesland,
til støtte til hele spekteret av frivillige organisasjoner som ønsker
å jobbe med integreringsarbeid i lokalmiljøene, herunder også trosorganisasjonene.
Herunder bør tiltak som gjøres gjennom for eksempel Caritas, Røde
Kors og Mira-senteret styrkes. Disse tiltakene vil legge bedre til rette
for integrering av kvinner og barn i det norske samfunnet. Flere
frivillige organisasjoner driver viktig integreringsarbeid gjennom allerede
etablerte institusjoner og tiltak som bør prioriteres. Disse
medlemmer vil understreke at det likevel er kommunene som
har hovedansvaret for introduksjonsarbeidet, og ønsker fortsatt
tilskudd til kommunale introduksjonstiltak.
Det vises i meldingen til at det brukes betydelige ressurser
på en rekke tiltak for å forebygge og bekjempe kriminalitet og på
å rette opp både materielle og personlige skadevirkninger. Det er
en klar sammenheng mellom kriminalitet, dårlige levekår, lav utdanning
og svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Utjevning av forskjeller,
utdanning for alle og økt sysselsetting er derfor en sentral del
av regjeringens langsiktige kriminalitetsforebyggende arbeid.
Kriminalstatistikk er en viktig kilde til kunnskap om
kriminalitet. Statistikken omhandler imidlertid bare den registrerte
kriminaliteten. Det vil være mørketall, dvs. kriminalitet politiet
og rettsvesen av ulike årsaker ikke får kjennskap til. Kriminalstatistikk
krever dessuten fortolkning og analyse av eventuelle forklaringer
av sammenhenger og årsaker til kriminaliteten.
Det er flere innfallsvinkler til å beskrive
kriminalitet. Det vises i meldingen til at det ut fra rettssikkerhetsprinsipper
er nærliggende å legge vekt på statistikk som omhandler straffede.
Når kriminalitet begått av innvandrere beskrives,
er det viktig å si klart hvilke grupper som omtales. Siden denne
meldingen handler om integreringspolitikk og ikke om innvandringsregulering,
er oppmerksomheten rettet mot kriminalitet og innvandrere som er
bosatt i Norge. Samme avgrensing er dessuten gjort i den nyeste
og mest omfattende SSB-undersøkelsen av kriminalitet og straff blant
innvandrere og den øvrige befolkningen (Skardhammer mfl. 2011). Beskrivelsen
av kriminalitet i meldingen bygger i hovedsak på tallene og analysen
i denne rapporten.
SSB-rapporten viser at innvandrere i perioden 2005–2008,
sett under ett og uten å kontrollere for bakgrunnsvariabler, ser
ut til å være klart overrepresentert i statistikken over straffede.
I 2008 ble 22,2 per 1 000 innvandrere straffet, mens det tilsvarende
tallet for den øvrige befolkningen var 15,7. Innvandreres grad av
overrepresentasjon varierer noe, avhengig av kriminalitetstype.
Se nærmere omtale i meldingen.
Det er stor variasjon i kriminalitetsfrekvens
mellom ulike grupper av innvandrere. Se nærmere omtale i meldingen.
Hvis det justeres for viktige ulikheter i befolkningssammensetningen
(alder, kjønn, bosted og sysselsetting), blir innvandreres overrepresentasjon
betydelig redusert, men blir ikke helt borte.
En annen statistisk innfallsvinkel til spørsmålet om
innvandrere, kriminalitet og overrepresentasjon er å se på andel
innsatte i norske fengsler med utenlandsk statsborgerskap. I september 2012
var det om lag 3 700 innsatte i norske fengsler, av disse hadde
nærmere en tredjedel utenlandsk statsborgerskap. Statistikken skiller
ikke mellom utenlandske borgere som er innvandrere og andre utlendinger.
Voldtekt er en lovbruddskategori som har fått stor
oppmerksomhet i media, og hvor overrepresentasjon av gjerningspersoner
med innvandrerbakgrunn ofte nevnes. Voldtekt utgjør en liten del
av det totale kriminalitetsbildet, men det antas at bare om lag
10 prosent av voldtektene som begås i Norge årlig, faktisk blir
anmeldt. Det er derfor begrenset kunnskap om hvordan bildet ville
ha sett ut om gjerningsmannen i alle voldtekter som faktisk blir
begått, var kjent.
Mye av voldskriminaliteten i Norge utøves av menn
mot familiemedlemmer, eller mot andre innenfor det som gjerne betegnes
som «nære relasjoner». Noe slik vold er koblet til ulike former
for ekstrem sosial kontroll, til tvangsekteskap og til kjønnslemlestelse
som i all hovedsak skjer i enkelte innvandrermiljøer. Denne problematikken,
både forekomst og tiltak, drøftes nærmere i meldingens kapitler
6.3.6 og 6.4.
Innvandrere og barn av innvandrere er også ofre for
kriminalitet. SSBs undersøkelse fra 2005/2006 om levekår blant innvandrere
viste at gruppene som inngikk i undersøkelsen, samlet sett var noe
mer utsatte for vold, omtrent like utsatte for trusler og i mindre
grad utsatte for tyveri og skadeverk (Blom og Henriksen 2008).
Det vises i meldingen til at det er liten grunn
til å tro at årsakene til lovbrudd blant innvandrere skiller seg
vesentlig fra årsaker til lovbrudd i den øvrige del av befolkningen.
Sammenlikning på tvers av befolkningsgrupper krever imidlertid at det
tas hensyn til strukturelle ulikheter mellom gruppene. Menn begår
mer kriminalitet enn kvinner, unge mer enn eldre, arbeidsledige
mer enn sysselsatte og det er mer kriminalitet i byer enn på landsbygda.
SSB-rapporten peker på at noe av overrepresentasjonen
for enkelte grupper innvandrere også kan skyldes større sannsynlighet
for at lovbrudd blir oppdaget fordi de er mer utsatt for kontroll fra
politiets side. I rapporten understrekes det imidlertid at slike
forhold i seg selv ikke kan forklare den klare overrepresentasjonen
for enkelte grupper.
Videre nevnes botid i Norge som en mulig forklaringsfaktor.
Mange innvandrere fra de opprinnelseslandene som er mest overrepresentert
i statistikken, har også relativt kort botid her. Dette er imidlertid
ikke undersøkt nærmere i SSB-rapporten.
I meldingen vises det til at økt sysselsetting,
utdanning, ikke minst fullført videregående opplæring, og bedre
levekår generelt sett er viktig for å forebygge kriminalitet, også
blant innvandrere, og et bidrag til å styrke fellesskapsfølelsen i
samfunnet. I tillegg vises det i meldingen til at det er behov for
å gjøre en ekstra innsats for utsatte individer eller grupper, for
eksempel personer som har krigstraumer.
Den kriminalitetsforebyggende handlingsplanen Gode
krefter (Justis- og politidepartementet 2009) inneholder tiltak
innenfor følgende tre hovedområder: kunnskapsforankring, tidlig innsats,
og samarbeid og samordning.
Tiltak innenfor alle disse områdene retter seg mot
hele befolkningen, og vil også ha betydning for å redusere kriminalitet
blant innvandrere og deres norskfødte barn.
Innenfor det sistnevnte hovedområdet er styrking
av samarbeidsstrukturene politiråd og samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak
(SLT) særlig vektlagt.
Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med
en ny handlingsplan for forebygging av kriminalitet, spesielt rettet
mot barn og unge.
Hvordan årsaken til overrepresentasjon av kriminalitet
blant innvandrere forklares, har avgjørende betydning for hvilke
tiltak som skal iverksettes, og hvilke grupper tiltakene først og fremst
skal rettes mot. Det er av spesiell interesse å få mer kunnskap
om gruppen av gjengangere som begår mye og alvorlig kriminalitet.
Selv om voldtekt er en liten del av kriminalitetsbildet,
er det en form for kriminalitet som skaper mye frykt og utrygghet,
ikke minst de omtalte overfallsvoldtektene. Disse har stor negativ
signaleffekt og svekker tilliten mellom mennesker. Tiltak på dette
området er derfor prioritert. For å styrke arbeidet og sikre god
oppfølging av overgrepsutsatte er det i 2012 utarbeidet en handlingsplan
mot voldtekt for perioden 2012–2014, og det er satt i gang et forskningsprosjekt
om forekomst av voldtekt og kjennetegn ved voldtektsmenn i Norge.
Grenseoverskridende kriminalitet blir ofte blandet
sammen med kriminalitet begått av innvandrere som er bosatt i Norge.
Med tanke på den negative signaleffekten av kriminalitet og de negative
ringvirkningene det kan få, vil derfor også tiltak for å forebygge
og bekjempe kriminalitet blant utlendinger som ikke bor her, kunne spille
en positiv rolle for integreringsprosesser i Norge. Det gjelder
for eksempel internasjonalt politisamarbeid, tiltak mot ulovlig
innvandring og effektiv retur av kriminelle utlendinger som er vedtatt
utvist.
Komiteen viser til
at denne meldingen avgrenses mot kriminalitet begått av utlendinger som
ikke er bosatt i Norge. Samtidig vises det til at grenseoverskridende
kriminalitet ofte blandes sammen med kriminalitet begått av innvandrere bosatt
i Norge. Komiteen er derfor enig i at forebygging
og bekjempelse av begge typer kriminalitet vil ha en positiv effekt
på integreringsprosessene i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
syn på at utjevning av forskjeller i samfunnet, som er et mål i
seg selv, også kan ses på som en del av et langsiktig kriminalitetsforebyggende
arbeid.
Flertallet understreker viktigheten
av å analysere årsakene til at innvandrere er overrepresentert i
kriminalitetsstatistikken, slik at effektive mottiltak kan iverksettes.
Tiltak basert på manglende kunnskap og feilaktige oppfatninger vil trolig
ikke ha den ønskede virkningen. Effektene av allerede igangsatte
tiltak og handlingsplaner bør evalueres løpende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert
på kriminalitetsstatistikken. Disse medlemmer mener
at manglende kravstilling til utenlandske borgere om å følge lover
og regler som dette samfunnet har bygget opp gjennom mange år, er en
forklaringsvariabel man ikke kommer utenom.
Disse medlemmer mener det er
lite heldig når det norske straffenivået for grov kriminalitet anses
som lavt i visse miljøer, spesielt når det gjelder grenseoverskridende
kriminalitet. Selv om man ikke kan skjære alle miljøer over én kam,
er det disse medlemmers oppfatning at respekten for
norske straffer blant mange utenlandske borgere er liten. Mange
av disse kommer fra land med betydelig strengere strafferettslige regler,
uavhengig av om man kommer fra den vestlige kulturkrets eller ikke.
Disse medlemmer ønsker straffer
som har en sterkere individpreventiv og allmennpreventiv virkning.
Spesielt gjelder dette for voldsforbrytelser. I denne sammenheng
mener disse medlemmer at samfunnstjeneste ikke bør
anvendes når det gjelder voldsforbrytelser.
Det vises i meldingen til at innvandring de
siste tiårene har bidratt til at det norske samfunnet har fått en
mer mangfoldig befolkning. Alle innbyggere skal ha et tilbud som
er av god kvalitet, er tilgjengelig og er tilpasset brukerens behov.
For å få dette til må det offentlige tjenestetilbudet og tjenesteytingen
justeres i tråd med endringer i befolkningssammensetningen, og tjenesteyterne må
tilføres ny kompetanse. Mangfoldsdimensjonene som særlig representerer
utfordringer for tjenesteytere, er språklig mangfold, kommunikasjon,
lav kunnskap om og forståelse av hva de offentlige tjenestene kan
og skal tilby, og forventninger til tjenestene som ligger utenfor
det tjenestetilbudet skal legge til rette for.
Det pekes i meldingen på at alle som bor i Norge, skal
ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta og å bidra
i samfunnet. Dette har betydning for sentrale politikkområder som
arbeid, utdanning, helse og bolig. Alle departementer, underliggende
etater og kommuner har ansvar for å ivareta innvandrere innenfor
sine generelle tiltak og tilpasse tjenester til innbyggernes behov.
Forvaltningen organiseres etter sektoransvarsprinsippet. Målet om
at alle innbyggere skal ha likeverdige offentlige tjenester, er
gjennomgående i regjeringens politikk. Det er behov for å øke kunnskapen
om og presisere hva dette målet innebærer i praksis i tjenesteytingen
innenfor de ulike velferdsområdene.
Velferdstjenestene benyttes av alle innbyggere
i Norge gjennom hele livet. Hvis tilgangen til og kvaliteten på
tjenestene er godt tilpasset brukerne, kan de bidra til sosial utjevning
og rettferdig fordeling. Hvis tjenestene ikke er det, kan de bidra
til forskjellsbehandling og større sosial ulikhet.
Det pekes i meldingen på at det er et mål at
alle skal tilbys likeverdige tjenester uavhengig av familiebakgrunn,
hvilket land man er født i, kjønn, funksjonsevne, religion eller
seksuell orientering. Offentlige virksomheters selvstendige ansvar
for å tilpasse tjenestetilbudet til mangfoldet i befolkningen gjelder
både organiseringen av tjenestene, i retningslinjer for tjenestetilbudet
og i førstelinjens kontakt med den enkelte bruker. At tjenestene
tilpasses mangfoldet i befolkningens behov, har ikke betydning bare
for rettssikkerhet, levekår og helse, men også for resultatoppnåelse
på andre områder som utdanning og sysselsetting. For å sikre at
hver enkelt sektor tar dette ansvaret, må sektorene ha et sterkt
eierskap og et tydelig ansvar for utvikling av gode treffsikre tiltak
og tjenester.
Et likeverdig offentlig tjenestetilbud innebærer at
alle skal ha tilgang til tjenestene, at kvaliteten på tjenestene
skal være god for alle, og at tjenesten skal søke og avhjelpe behovet
den enkelte har.
De ansatte i velferdsyrkene har en sentral rolle
i arbeidet med å yte gode offentlige tjenester. Regjeringen har
nylig lagt fram en melding til Stortinget om velferdsutdanningene,
Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd – samspill i praksis.
Nærmere omtale gis i meldingen.
Det vises i meldingen til at god tilgang på
informasjon fra offentlige myndigheter er nødvendig for at alle
innbyggere skal ha de samme reelle mulighetene til å orientere seg
i samfunnet. Prinsipper om brukermedvirkning og tilgang til korrekt
og klar informasjon om rettigheter, plikter og muligheter er retningsgivende
for alle offentlige virksomheter.
Tilgang til offentlige tjenester handler også
om kommunikasjon. Det kan være nødvendig å sette av tid til å klargjøre
innholdet og til å gi brukere nok tid til å formulere behov og forventninger. For
å nå målet om likeverdige tjenester er det dessuten nødvendig at
de ansatte i tjenesteapparatet har tilstrekkelig kompetanse slik
at de er trygge i møte med personer med annen bakgrunn enn dem selv.
Dette kalles ofte flerkulturell kompetanse.
Regjeringen vil oppfordre førstelinjetjenestene til
å konkretisere prinsippet om likeverdige tjenester i serviceerklæringer
og sikre at innvandreres erfaringer som brukere blir ivaretatt i brukerundersøkelser.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har utviklet en veileder for
hvordan slike undersøkelser kan gjennomføres for å nå brukere med
innvandrerbakgrunn i større grad.
For å sikre likeverdige tjenester pekes det
i meldingen på at det er nødvendig at myndigheter med ansvar for
helse, utdanning, barnevern, politi, bolig, arbeid og arbeidsliv
gjør det tillitsskapende elementet til en del av sitt arbeid i møte
med for eksempel brukere med innvandrerbakgrunn.
IMDi har inngått forpliktende samarbeid med flere
direktorater, etater og kommuner for å sikre brukernes rettigheter
og bedre kvaliteten i offentlige tjenester, blant annet knyttet
til tolkebruk. Regjeringen vil vurdere å utarbeide et e-læringsprogram
til bruk i offentlige og private virksomheter. Formålet med læringsprogrammet
er å øke kompetansen om behovene i en mangfoldig befolkning slik
at dette kan tas hensyn til i utvikling av egen virksomhet og tjenester.
Regjeringen legger stor vekt på at alle som
skal bo i Norge, lærer seg norsk. Selv med et godt system for norskopplæring,
vil det alltid finnes personer i Norge som vil ha behov for språklig tilrettelegging
i sin kontakt med offentlige myndigheter. Offentlige tjenester må
ta høyde for at det kan være behov for språklig tilrettelegging, som
tolking og oversettelser av skriftlig materiale.
Underforbruk av tolk, manglende kvalifikasjonskrav
og mangel på rutiner for bestilling av tolk understøttes i rapporter
fra IMDi som har kartlagt bruk av tolk i flere deler av offentlig
sektor.
Uavhengig av brukerens bakgrunn kan det være en
utfordring at forvaltningsspråk ofte er tungt og lite tilgjengelig.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
vil vurdere virkemidler for å unngå at barn blir brukt som tolk.
Det offentlige bruker betydelige ressurser på tolk.
Det er viktig med en utvikling av Nasjonalt
tolkeregister og en fortsatt satsing på tolkeutdanning og autorisasjonsordningen.
I tillegg vil regjeringen gjennomgå hvordan tolketjenesten bør organiseres.
Det fremgår av meldingen at integreringspolitikken
skal bygge på kunnskap og forskning.
Gjennom Statistisk sentralbyrå (SSB) har Norge god
registerstatistikk som gir mulighet for å følge utviklingen når
det gjelder inn- og utvandring, grunn for innvandring (flukt, arbeid,
familie, utdanning), om nye innvandreres deltakelse i introduksjonsprogram
og norskopplæring, innvandreres deltakelse i valg, holdninger til
innvandring og innvandrere, deltakelse i arbeid og utdanning blant
unge med innvandrerbakgrunn og på områder som utdanning, arbeidsliv, levekår
osv. Slike registerdata bør imidlertid kombineres med andre undersøkelser.
I meldingen nevnes levekårsundersøkelser.
Ordningen Mål for inkludering av innvandrerbefolkningen
setter mål for sentrale sektorområder, og er regjeringens sentrale
verktøy for å synliggjøre resultater av integreringspolitikken.
Verktøyet ble introdusert i statsbudsjettet for 2006 og har blitt
videreført siden. Det er 17 mål på åtte departementers områder.
Formålet har blant annet vært å forankre sektormyndighetenes ansvar for
integrering på eget område. En gjennomgang av Mål for inkludering,
utført av Direktoratet for forvaltning og IKT, viste imidlertid
at ordningen ikke har fungert optimalt (Difi 2011). Difi anbefalte
derfor en bred gjennomgang av ordningen. Regjeringen ønsker å styrke
samordningsverktøyet som Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har til rådighet, slik at integreringspolitikken kan bli enda mer
målrettet. Regjeringen vil derfor gjennomgå Mål for inkludering.
Systematisert kunnskap om virkninger av integreringspolitikken
og om situasjonen for innvandrere i Norge, er en forutsetning for
å utvikle en målrettet politikk. Regjeringen vil derfor jevnlig presentere
status og kunnskap på området i en samlet form.
Det fremgår av meldingen at en helhetlig integreringspolitikk
innebærer deltakelse fra mange ulike sektorer og aktører. Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for å samordne
integreringspolitikken. Departementet har sektoransvar for elementer
i integreringspolitikken som introduksjonsloven, statsborgerloven
og flere tilskuddsordninger til kommuner ved bosetting. Kommunene
er imidlertid de viktigste aktørene i det daglige integreringsarbeidet.
Integreringspolitikken henger tett sammen med innvandringspolitikken
som forvaltes av Justis- og beredskapsdepartementet og gjennomføres av
Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE), politiet og
utenriksstasjonene.
IMDi skal bidra til å iverksette og utvikle regjeringens
integreringspolitikk. Kommunene er IMDis viktigste målgruppe, men
direktoratet samarbeider også med statlige aktører, privat sektor
og frivillige organisasjoner.
IMDi er også et kompetansesenter som skal utvikle
kunnskap og bidra til en opplyst debatt. Direktoratet skal følge
med på utviklingen på integreringsfeltet, nasjonalt og regionalt,
og spre kunnskap og gode erfaringer til kommuner, fylkeskommuner
og statlige sektormyndigheter. IMDi skal bidra til at kommunene
planlegger helhetlig i integreringsarbeidet. IMDi skal også bidra
til samordning av velferdstjenester, og til statlig samordning overfor
kommunene, særlig på områdene kvalifisering, utdanning, arbeid, bolig,
helse, levekår og utvikling av fellesskap.
IMDi har en særskilt rolle som pådriver overfor både
andre statlige aktører og kommuner i arbeidet for å sikre likeverdige
tjenester, samt som leverandør av verktøy og kunnskap. IMDi skal sikre
bosetting i kommunene av flyktninger som har fått opphold i Norge,
og bidra til rask overgang fra introduksjonsprogram til arbeid eller
utdanning.
IMDi forvalter store tilskudd på integreringsfeltet.
Fra 2013 vil IMDi overta forvaltningen av tilskuddet til opplæring
og norsk i samfunnskunnskap for voksne innvandrere fra fylkesmennene.
Det er i kommunene folk bor, jobber, går på skole
og danner fellesskap. Det er på disse arenaene alle nyinnflyttere
i en kommune må finne sin plass.
Kommunene har ansvaret for den praktiske gjennomføringen
av integreringspolitikken i lokalsamfunnene, herunder ansvar for
å gjennomføre introduksjonsprogram, norskopplæring for nyankomne
innvandrere og for å gi likeverdige tjenester til alle som bor i
kommunen. Samarbeid kommuner imellom kan være avgjørende for å tilby
tjenester av god kvalitet.
Kommunenes eierskap og lederskap av integreringsarbeidet
er avgjørende for en helhetlig, langsiktig politikk og for et vellykket
resultat. Innvandreres behov må sees som del av behovene til hele
befolkningen i kommunene. Kommunene kan samtidig trenge kunnskap
i møte med nye brukergrupper. Det er viktig at integreringsarbeidet
inngår som en del av det kommunale planarbeidet. Dette forutsetter tverrsektorielt
samarbeid.
Kommunenes ansvar for integreringsarbeidet innebærer
at de skal ha handlingsrom til å treffe beslutninger ut fra lokale
forhold og utfordringer. Kommuner som bosetter flyktninger, har plikt
til å tilby introduksjonsprogram. Kommuner med mange arbeidsinnvandrere
kan ha behov for å tilby tilpasset informasjon om skattereglene eller
boligpolitikken. Organiseringen av integreringsarbeidet varierer
fra kommune til kommune.
Regjeringens bosettingspolitikk vil framover bygge
på prinsippet om at flyktninger utgjør en naturlig del av befolkningen
i kommunene. Bosetting av flyktninger i kommunene er en varig oppgave
og en del av kommunenes ordinære oppgaveportefølje.
Kommunene får overført midler gjennom inntektssystemet.
Midlene fordeles mellom kommuner basert på en rekke faktorer. Antall
innbyggere i kommunen er en slik faktor som avgjør hvor store overføringer
kommunen får. Også antall flyktninger har betydning for overføringene.
Fylkesmennene har som statens representant veilednings-
og tilsynsoppgaver på integreringsfeltet. Oppgavene er nedfelt i
fylkesmennenes embetsoppdrag. Det er innført tilsyn med hvordan
kommunene oppfyller sine plikter iht. introduksjonsloven. Det er
startet pilotprosjekter i to fylkesmannsembeter i 2012. Ut 2012
forvalter fylkesmennene tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap
til voksne innvandrere. Etter dette overtas ansvaret av IMDi.
Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk (Vox)
har det pedagogiske ansvaret for tilbudet om opplæring i norsk og
samfunnskunnskap.
Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen
og myndighetene (KIM) er et rådgivende organ for myndighetene og
kan formidle synspunkter fra innvandrere.
Fylkeskommunene er sentrale i regional utvikling.
De er viktige aktører for å planlegge ut fra regionale særtrekk.
Frivillige organisasjoners arbeid og engasjement er
viktige supplement til kommunal og statlig integreringspolitikk.
Regjeringen vil:
gjennomgå hvordan
tolketjenesten bør organiseres
vurdere å utarbeide et e-læringsprogram
om behovene i en mangfoldig befolkning til bruk i offentlige og
private virksomheter i utviklingen av egen virksomhet og tjenester
utvikle og styrke ordningen Mål for inkludering som
et verktøy for samordning av regjeringens integreringspolitikk
utvikle kunnskap om hvordan det går med
innvandrere og barna deres på sentrale områder, på grunnlag av registerdata
og jevnlige levekårsundersøkelser
jevnlig legge fram en bredere beskrivelse
av status for integreringspolitikken
Komiteen viser til
de respektive partiers merknader til de enkelte kapitlene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser på innvandring
og mangfold som en styrke for det norske samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
norsk innvandrings- og integreringspolitikk er klart ubalansert. Disse medlemmer mener
innvandringstakten til Norge er uforenlig med god integreringspolitikk, og
at det er behov for en sterk omlegging av politikken.
Disse medlemmer vil selvsagt
fremheve at det er mange innvandrere som gjør store bidrag for det
norske samfunn, og vi skylder alle innvandrere å behandle dem med
respekt og verdighet.
Samtidig vil disse medlemmer fremholde
at innvandrerne selv er de som bærer hovedansvaret for sin egen
integrering, med samfunnet som hjelper og veiviser. Disse
medlemmer ønsker at de som har fått lovlig opphold i Norge,
skal være med å bidra med sin kunnskap og kompetanse, og få muligheten
til å utgjøre en forskjell i sitt nærmiljø.
Komiteens medlemmer fra Høyre er kritiske
til fremstillingen av meldingen som «helhetlig». Meldingen tar utgangspunkt
i tre NOUer, men løfter svært få elementer som omhandler arbeidsinnvandring,
og har så godt som i sin helhet utelatt å problematisere tiltakene foreslått
av Brochmann-utvalget. Det gjør at meldingen bærer sterkt preg av
en rettighetstankegang, mens det like viktige pliktelementet i stor
grad er utelatt.
Disse medlemmer er fornøyde med
mye av jobben som gjøres hos IMDi. Samtidig ønsker disse
medlemmer en bedre oversikt i meldingen over hvordan organisasjonen
fungerer.
Regjeringen legger stor vekt på tiltak som har som
mål å kvalifisere innvandrere for det norske arbeidsmarkedet. Utgiftene
over statsbudsjettet til slike tiltak er samfunnsinvesteringer som
forventes å gi avkastning på lengre sikt. Andre relevante tiltak
er rettet mot bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet
og mot å bekjempe diskriminering. I tillegg vil utgifter for å sikre
likeverdige offentlige tjenester, for eksempel innenfor helse og
barnevern, kunne bidra til økt deltakelse og dermed styrke fellesskapet
i et mer mangfoldig samfunn.
Det pekes i meldingen på at en vellykket integreringspolitikk
som øker sysselsettingen blant innvandrere, på samme måte som god sosialpolitikk
og utdanningspolitikk, er gunstig både for samfunnet som helhet
og for den enkelte. Det gis en nærmere omtale om integreringspolitikk
og samfunnsøkonomi i meldingen.
Velferds- og migrasjonsutvalget foreslo, blant annet
på bakgrunn av et slikt resonnement, en sterkere satsing på ulike
typer tiltak for økt sysselsetting blant innvandrere.
Det vises i meldingen til at flere tiltak er
å vurdere endringer i eksisterende ordninger og lovverk. Noen tiltak
er å utforme handlings- og strategiplaner. Andre tiltak gjelder
utredninger og annen kunnskapsinnhenting. Slike tiltak inngår i
de løpende oppgavene til forvaltningen og skal gjennomføres innenfor
gjeldende budsjettrammer for de departementene som har ansvar for
det enkelte saksfelt. Eventuelle endringsforslag vil bli tatt opp
i ordinære prosesser.
Under gjengis tiltak som har økonomiske konsekvenser
i 2013:
– Jobbsjansen
Målet med Jobbsjansen 2013 er å øke sysselsettingen
blant innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet, som har behov
for kvalifisering og som ikke fanges opp av andre ordninger. Jobbsjansen
retter seg spesielt mot hjemmeværende kvinner som ikke deltar i
opplæring eller kvalifisering, og som ikke får sosialhjelp. Forsøket
Ny sjanse innlemmes i Jobbsjansen.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 57 mill. kroner til Jobbsjansen og Ny sjanse, jf. Prop.
1 S for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet under
kap. 821 post 62.
– Utviklingsmidler til kommunene
Regjeringen vil innføre en ny tilskuddsordning med
utviklingsmidler til kommunene. Målet er å øke kvaliteten og bedre
resultatene i kommunenes integreringsarbeid.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 32 mill. kroner til tiltaket, jf. Prop. 1 S for Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet under kap. 821 post
62.
– Styrke IMDis IKT-systemer
Regjeringen vil styrke og utvikle IMDis IKT-systemer.
Gode IKT-systemer er en forutsetning for effektiv gjennomføring
av introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap
og for dialogen med kommunene i bosettingen av flyktninger.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge totalt 10,5 mill. kroner til å utvikle og styrke IMDis
IKT-systemer, jf. Prop. 1 S for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
under kap. 821 post 45.
– Nasjonal uke for mangfold og flerkultur
Regjeringen vil innføre en nasjonal uke for mangfold
og flerkultur i 2013.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 400 000 kroner til en nasjonal uke for mangfold og flerkultur,
jf. Prop. 1 S for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
under kap. 821 post 71.
– Forsøk med økt deltakelse i skolefritidsordning
Regjeringen vil prøve ut forsøk med gratis deltids
skolefritidsordning for elever på 1.–4. trinn på én skole, som en
del av Oslo Sør-satsingen. Tiltaket foreslås finansiert innenfor
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets og Kunnskapsdepartementets
budsjettrammer.
– Kompetanseløft i utdanningssektoren
Regjeringen foreslår et kompetanseløft på det flerkulturelle
området for ansatte i barnehage, grunnskole, videregående opplæring,
herunder dem som underviser voksne. Dette innebærer også en kompetanseheving
av skoleeier og barnehagemyndighet og en kompetanseutvikling i universitets-
og høyskolesektoren.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 30 mill. kroner til kompetanseløftet, jf. Prop. 1 S for
Kunnskapsdepartementet under kap. 226 post 21.
– Ekstra tilskudd til lærebedrifter som tar
inn lærlinger med kort botid i Norge
For å motivere bedrifter til å ta inn flere
lærlinger som har bodd kort tid i Norge og som har svake norskkunnskaper,
foreslår regjeringen å utvide tilskuddsordningen for lærlinger med
særskilte behov til også å omfatte denne målgruppen.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 6 mill. kroner til tiltaket, jf. Prop. 1 S for Kunnskapsdepartementet
under kap. 225 post 70.
– Kvalifiseringstiltak i helsesektoren
Regjeringen ønsker å kvalifisere flere innvandrere
til helsesektoren. Regjeringen vil stimulere til opprettelse av
yrkesrettet språkopplæring innenfor helsearbeiderfaget i samarbeid
med kommuner og fylkeskommuner.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 3 mill. kroner til tiltaket, jf. Prop. 1 S for Helse-
og omsorgsdepartementet under kap. 761 post 60.
– Informasjonstiltak i helsesektoren
Regjeringen vil videreutvikle Helsenorge.no
og tilrettelegge portalen for brukere, pasienter og pårørende med
innvandrerbakgrunn.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 1 mill. kroner til tiltaket, jf. Prop. 1 S for Helse-
og omsorgsdepartementet under kap. 720 post 21.
– Minoritetshelseforskning
Regjeringen vil styrke Nasjonalt kompetansesenter
for minoritetshelse (NAKMI).
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013
å bevilge 2 mill. kroner for å styrke senteret, jf. Prop. 1 S for
Helse- og omsorgsdepartementet under kap. 762 post 70.
Komiteen viser til
opplistingen av tiltak som har økonomiske konsekvenser allerede
i 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, understreker betydningen av at tiltak
som for eksempel Jobbsjansen, forsøk med gratis skolefritidsordning,
kvalifiseringstiltak i barnehager, skole og helsevesen osv., ikke
bare betraktes som rene utgiftsposter, men som investeringer i vår
felles framtid. Lykkes vi enda bedre med integreringen enn til nå,
vil det komme hele samfunnet til gode i form av økt verdiskapning
og bedre velferd.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en grundig
evaluering av alle handlingsplaner for bedre bruk av innvandreres
kompetanse.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid for
at både offentlig og privat sektor skal sette tydelige krav til
språkkunnskaper for utenlandsk arbeidskraft, spesielt for personer
som omfattes av introduksjonsloven.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag som sikrer at personer som ikke har fullført introduksjonsprogram
eller som har gjennomført og som lever på offentlige ytelser, skal
møte opp for forefallende arbeid, skolering eller kurs, for eksempel
tilleggsundervisning i norsk og samfunnskunnskap.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å sikre en jevnbyrdig kontroll av underliv i forbindelse
med helseundersøkelser for å avdekke kjønnslemlestelse.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering
av de mange tiltaksplaner som er blitt igangsatt for å forhindre
tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold med utspring i æresbegreper,
for å måle effekten av tiltakene enkeltvis og i en total sammenheng.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen senke terskelen for
når yrkesgruppene som omfattes av avvergebestemmelsen i kjønnslemlestelsesloven,
får en plikt til å melde fra.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen innføre en plikt
for dem som jobber på asylmottak, til å informere om at kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge, hva dette lovforbudet går ut på og hvorfor kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som
innebærer at alle de som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse
praktiseres, må underskrive på at de er kjent med at kjønnslemlestelse
er straffbart i Norge og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under skolestartundersøkelsen.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen sørge for at de som jobber
i skolehelsetjenesten, blir skolert i hva kjønnslemlestelse innebærer,
hvem som står i fare for å bli utsatt for det og hvordan man bør snakke
med foreldre om det.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll av jentebarn med
formål å avdekke kjønnslemlestelse.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring
av foreldre ved gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som sørger for straffeforfølgelse av personer som medvirker til
kjønnslemlestelse.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen sørge for utarbeidelse av
lettfattelig informasjonsmateriell til barnehagepersonell og skolepersonell
i grunnskolen og videregående skole, for hvordan de skal gå frem
hvis de mistenker en forestående kjønnslemlestelse, hvis de har
mistanke om utført kjønnslemlestelse, eller har avdekket kjønnslemlestelse.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
et internasjonalt samarbeid, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge
brudd på lover mot kjønnslemlestelse, og endre dagens lovverk slik
at det blir mulig å straffeforfølge straffbare forhold begått i utlandet
også i de tilfeller hvor kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det
landet den straffbare handlingen blir utført.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag slik at de som vil erverve norsk statsborgerskap etter søknad,
må ha gjennomført norskopplæring og bestått eksamen skriftlig og muntlig.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag slik at avgangsvitnemål fra pliktig gjennomført opplæring
i norsk og samfunnskunnskap inneholder bestått eksamen skriftlig
og muntlig med henvisning til kursdeltakernes ferdighetsnivå.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag som sørger for at de som vil erverve norsk statsborgerskap
etter søknad, må ha gjennomført samfunnskunnskapsundervisning og bestått
obligatorisk prøve, og at slik undervisning i dette emnet foretas
på norsk.
Forslag fra Høyre:
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring
som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen utrede en modell
med forhåndsgodkjenning av bedrifter.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av
«Blått kort» etter modell fra EUs «Blue Card» i Norge.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen tilby gratis kjernetid
i barnehage for barn mens én eller begge foreldre deltar på introduksjonsordningen
for nyankomne innvandrere og flyktninger.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med
et forslag om at ordningen med språkkartlegging av 4-åringer på
helsestasjonen gjøres gjeldende for hele landet.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal kunnskapsbase
for godkjenning av utenlandsk utdanning.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 6 (2012–2013)
– om en helhetlig integreringspolitikk – mangfold og fellesskap
– vedlegges protokollen.
Stortinget behandler nå Meld St. 6 (2012-2013) En
helhetlig integreringspolitikk, der et av kapitlene omhandler helse
og omsorg. Som kjent ble denne meldinga lagt fram 26. oktober 2012.
Regjeringa har i ettertid varslet at ei stortingsmelding
om folkehelse skal legges fram våren 2013, og at det dessuten snart
kommer en nasjonal strategi for innvandreres helse.
Som saksordfører for integreringsmeldinga vil jeg
gjerne vite om helseministeren allerede nå kan si noe om viktige
temaer i folkehelsemeldinga og den nasjonale strategien, som kan
være relevante for Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2012-2013).
Av hensyn til vedtatt framdriftsplan for integreringsmeldinga,
er jeg takknemlig for et raskt svar, helst i løpet av onsdag 27. februar
2013.
Det vises til brev av 21. februar 2013 vedrørende Stortingets
behandling av Meld. St. 6 (2012- 2013)- En helhetlig integreringspolitikk
- der ett av kapitlene omhandler helse og omsorg. I brevet er jeg
bedt om å redegjøre for viktige temaer i folkehelsemeldingen og
den nasjonale innvandrerhelsestrategien som kan være relevante for integreringsmeldingen.
I integreringsmeldingen fremgår det at Regjeringen
vil legge frem en stortingsmelding om folkehelse. Denne vil bli
oversendt Stortinget 26. april 2013. Den nasjonale innvandrer-helsestrategien,
som også er omtalt i integreringsmeldingen, er også planlagt publisert
i løpet av våren.
Som nevnt i integreringsmeldingen er det en
del særlige helseutfordringer i enkelte innvandrergrupper. Flere
av disse er knyttet til sosial ulikhet i helse.
Innvandrerbefolkningen er en heterogen gruppe med
hensyn til alder, botid, erfaring, opprinnelsesland og årsak til
migrasjon. Samtidig viser tilgjengelig forskning og ulike rapporter
forskjeller i sykdomsbilde mellom innvandrere og den øvrige befolkningen,
og ulike innvandrergrupper seg i mellom. Dette er bakgrunnen for
at jeg ønsker å fokusere på innvandrerhelse og legge frem en strategi
for området for de neste fire årene. Strategien vil omtale ulike
helseutfordringer som er spesielle for innvandrergruppene og hvilke
barrierer de kan møte i helsetjenesten både på system- og individnivå. Språk
og tolking vil være et av områdene som blir viktige å belyse, og
som også beskrives i integreringsmeldingen.
Vi har en del kunnskapshull når det gjelder
innvandrere og deres helseutfordringer, samt deres bruk av helsetjenester.
Dette vil strategien belyse nærmere. I tillegg vil strategien omtale
en rekke tiltak som Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet
har iverksatt og vil prioritere de neste fire årene.
Når det gjelder folkehelsemeldingen vil denne bygge
opp om det tverrsektorielle folkehelseperspektivet. Meldingen vil
gi en bred gjennomgang av helseutfordringene. Meldingen vil omhandle
et helsefremmende samfunn slik som levekår, sosial kapital og sosial
støtte, et trygt og helsefremmende miljø samt det å legge til rette for
sunne valg. Viktige temaer knyttet til integrering vil blant være:
Tilknytning til arbeidslivet.
Flere målrettede programmer har vist at også nyankomne innvandrere
vil kunne stå i arbeid med tilrettelagt bistand.
Brukermedvirkning. Det er flere støtteordninger til
pasient- og brukerorganisasjoner for å styrke deres mulighet til
å drive med selvhjelpsgrupper og andre aktiviteter. Støtteordningene
bør ytterligere innrettes for å understøtte inkluderingsformål.
Økt deltakelse fra mennesker som står utenfor fellesskapet.
Medvirkning og deltakelse er en forutsetning i et demokratisk samfunn.
Frivillige organisasjoner kan bidra i dette arbeidet.
Hvordan offentlig informasjon og kampanjer
i større grad kan tilpasses ulike målgruppers behov.
Meldingen vil omhandle folkehelse i et livsløpsperspektiv
og fokusere på gode overganger – fra en god oppvekst, inn i arbeidslivet
og videre over i en aktiv og trygg alderdom. I tillegg skal det
spesielt fokuseres på forebygging i helse- og omsorgstjenesten,
og tjenestens bidrag inn i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 14. mars 2013
Aksel Hagen |
Lise Christoffersen |
leder |
ordfører |