Det pekes i meldingen på at barna er framtida, men
at barndommen også har egenverdi. Alle barn og unge, jenter og gutter,
skal ha gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse.
Alle foreldre har ansvar for å veilede og støtte sine
barn slik at de kan delta i skole- og fritidsaktiviteter, og slik
at de får muligheter til å ta selvstendige valg. Regjeringen vil
tilrettelegge for at viktige arenaer i det norske fellesskapet er
åpne og tilgjengelige for alle barn og unge.
Regjeringen vil skape gode rammevilkår for alle familier
i Norge, og bidra til at alle får like muligheter uavhengig av kjønn.
Oppvekstpolitikken og innsats på politikkområder
rettet mot familien skal legge til rette for en trygg økonomisk
og sosial situasjon for barn, ungdom og deres familier. Barns rettigheter
gjenspeiles i det norske lovverket, og FNs barnekonvensjon er inkorporert
i norsk lov. Det pekes i meldingen på at de aller fleste barn i Norge
i dag har gode oppvekstvilkår og en trygg barndom.
Det bor i underkant av 1,2 millioner barn og unge
under 18 år i Norge. Av disse er ca. 5 prosent innvandrere og ca.
7 prosent norskfødte barn med innvandrerforeldre.
Det å ha bakgrunn fra eller kjennskap til ulike kulturtradisjoner,
land og språk er ressurser for barna som vokser opp i Norge i dag
og for samfunnet i fremtiden. Det er heller ingen motsetning mellom
det å ha identitet og tilhørighet knyttet til et annet land og det
å være norsk.
Samtidig kan barn og unge med erfaringer fra krig,
barn med foreldre som ikke behersker norsk, eller barn med foreldre
som ikke kommer inn i arbeidsmarkedet, ha noen ekstra utfordringer
når det gjelder å delta og benytte seg av mulighetene i samfunnet.
Regjeringen legger stor vekt på at alle barn og unge i Norge, både
jenter og gutter, skal få likeverdig opplæring gjennom en god offentlig
skole. Regjeringen legger videre vekt på å understøtte foreldre
som ressurser for barna sine.
Det pekes i meldingen på at det er en stor utfordring
at antallet barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt,
har økt de siste årene. I et velferdssamfunn som det norske er det
naturlig å ta utgangspunkt i en relativ fattigdomsforståelse, særlig
når det gjelder fattigdom blant barn.
En stor velstandsutvikling i Norge i det siste tiåret
har ført til større forskjell mellom barn som kan delta på hva de
vil, og dem som ikke kan.
Regjeringen arbeider for at alle barn skal ha barnehage-,
skole-, kultur- og fritidstilbud der de får muligheter til å utvikle
seg. Det arbeides også for å gi gode tilbud til utsatte unge, som
barn med tiltak i barnevernet og tiltak for ungdom som står i fare
for å falle utenfor arbeidsliv og utdanning.
Blant barn og unge som lever i familier med
vedvarende lavinntekt, er barn og unge med innvandrerbakgrunn overrepresentert.
Fire av ti barn med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.
Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere og deres barn varierer
ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid i Norge.
For å forebygge og redusere fattigdom blant
barn og barnefamilier må det legges til rette for økt yrkesdeltakelse
blant foreldre. Regjeringen prioriterer en ekstra innsats for å
øke sysselsettingen blant innvandrere med lav deltakelse i arbeidslivet,
jf. meldingens kapittel 3.1. Dette vil ha stor betydning for barns
oppvekst og levekår. Det vises også til Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen.
Berge-utvalget viser til at barnefamilier i
mottak mest sannsynlig er de med dårligst økonomiske kår i Norge.
Som varslet i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, vil regjeringen
følge med på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige
tjenester som helse og barnevern ivaretar barna. Regjeringen vil
ta initiativ til at situasjonen til barn i mottak kartlegges og
evalueres med jevne mellomrom. Barn er også en prioritert gruppe
i bosettingsarbeidet.
Regjeringens mål er at alle barn og unge skal
ha tilgang til og muligheter til å delta i ulike typer fritidsaktiviteter.
Interesser, ikke sosial bakgrunn, kjønn eller
opplevelse av diskriminering, skal avgjøre i hvilken grad og hvor
barn deltar.
Som gruppe deltar barn og unge med innvandrerbakgrunn
i mindre grad i tradisjonelt norske fritidsaktiviteter. Gutter
med innvandrerbakgrunn er nesten like aktive i organisert idrett
som gutter uten innvandrerbakgrunn. Jenter med innvandrerbakgrunn
er imidlertid klart mindre aktive i organisert idrett enn jenter
uten innvandrerbakgrunn.
I gjennomsnitt deltar innvandrere som er foreldre
i mindre grad enn andre foreldre i aktiviteter knyttet til barnas
deltakelse.
Det vises i meldingen til at kommunene har et særlig
ansvar for å sikre at alle barn og unge har en god oppvekst, med
et positivt fritidsmiljø og mulighet for deltakelse og innflytelse.
Åpne og rimelige kultur-, ferie- og fritidstilbud i kommunene er
av særlig betydning for barn og unge i familier med vedvarende lavinntekt.
Det er særlig i de større byene det er utfordringer knyttet til barn
og unges oppvekst og levekår.
Tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større
bysamfunn er et slikt virkemiddel. Kulturdepartementet har styrket
denne ordningen gjennom et eget program slik at flere barn og unge
får muligheter til å delta i kultur- og fritidsaktiviteter, jf.
Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking.
I tillegg forvalter Arbeids- og velferdsdirektoratet
en tilskuddsordning til tiltak for å forebygge og redusere fattigdom
blant barn, unge og barnefamilier som er i kontakt med de sosiale
tjenestene i Nav-kontoret.
Lokale idrettslag er møteplasser på tvers av
generasjoner og sosiale og kulturelle skillelinjer. Gjennom en økt
satsing på å utvikle inkluderende idrettstilbud for både barn og
ungdom, og gjennom en styrking av idrettslagenes rammebetingelser,
ønsker regjeringen å legge til rette for en åpen og inkluderende
idrett. Det vises til Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.
Møre og Romsdal fylkeskommune innførte sommeren
2012 et opplevelseskort som gir barn og unge fra familier med lav
inntekt mulighet til å delta på aktiviteter og kulturopplevelser. Regjeringen
ønsker at ordningen skal bli et nasjonalt pilotprosjekt og støtter
opplevelseskortet i Møre og Romsdal i en forsøksperiode på to år. Ordningen
skal evalueres, jf. Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering
og deltaking.
De landsomfattende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene
er viktige aktører for å skape gode oppvekstmuligheter for barn
og unge. Regjeringen gir en grunnstøtte til disse organisasjonenes
nasjonale og internasjonale arbeid.
I 2011 ga Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
(LNU) ut en rapport som viser medlemsvekst i de frivillige barne-
og ungdomsorganisasjonene. Noe av dette skyldes etablering av nye
organisasjoner for og av barn og unge med innvandrerbakgrunn. Flere
slike organisasjoner får grunnstøtte fra tilskuddsordningen til
frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.
Videre forvalter LNU prosjektstøtteordning Mangfold
og inkludering på vegne av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Formålet
med ordningen er å stimulere til prosjekter som setter fokus på
mangfold, holdninger og deltakelse.
Det vises for øvrig til kapittel 11 i meldingen
om innflytelse og frivillighet.
Det fremgår av meldingen at barnevernets hovedoppgave
er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade
deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.
Et sentralt mål for regjeringen er likeverdige barnevernstjenester
for alle barn, og et barnevern med tillit i befolkningen. Det handler
også om å skape tillit i den enkelte sak.
Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder
seg i Norge. Omsorgssvikt og mishandling kan aldri bortforklares
eller overses med henvisning til kulturelle forskjeller.
For å finne fram til hva som er det enkelte
barns beste, kreves det differensiert kompetanse i barnevernet.
Regjeringen har de senere årene iverksatt flere tiltak over hele
landet for å styrke den flerkulturelle kompetansen i barnevernet.
I 2011 mottok 52 100 barn tiltak fra barnevernet. I
2009 var det tilsvarende tallet 46 487. Andelen innvandrerbarn og
norskfødte barn med innvandrerforeldre økte fra 16 prosent (av alle
barn med tiltak) i 2004 til 21 prosent i 2009. Denne økningen må
sees i sammenheng med at det totale antallet barn og unge (0–22
år) med innvandrerbakgrunn har økt med hele 41 prosent i denne femårsperioden
(Kalve og Dyrhaug 2009).
80 prosent av alle barn som mottok tiltak i
barnevernet ved utgangen av 2009 mottok hjelpetiltak. I noen saker
er ikke hjelpetiltak nok for å gi barn nødvendig beskyttelse, hjelp
eller omsorg. I disse tilfellene kan barnevernet overta omsorgen
for barn for kortere eller lengre tid. Iblant blir dette en varig
løsning.
Av 6 600 barn og unge under barnevernets omsorg
ved utgangen av 2009 var 89 prosent uten innvandrerbakgrunn, 6 prosent
innvandrere og 5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre.
Som alle andre barn i Norge har asylsøkere rett til
å motta tjenester og tiltak etter lov om barnevernstjenester. Statlig
regionalt barnevern skal gi alle enslige mindreårige asylsøkere
under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter. Utlendingsdirektoratet
(UDI) er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over
15 år tilbud om plass i mottak for enslige mindreårige eller i egne
avdelinger tilknyttet ordinære asylmottak.
Dersom det kommunale barnevernet mottar en bekymringsmelding
for et barn som har asylsøkerstatus, skal meldingen følges opp etter
samme prosedyrer som gjelder for andre barnevernssaker.
Mindreårige ofre for menneskehandel er en særlig
sårbar gruppe. Barnevernet har et særskilt ansvar for å beskytte
barn mot denne formen for alvorlig overgrep. Stortinget har nylig
vedtatt nye bestemmelser i barnevernloven om barn utsatt for menneskehandel.
Barnevernloven gjelder som nevnt for alle som oppholder
seg i landet. Samtidig skal barnevernet ta familiens og barnas oppholdsstatus
med i en helhetsvurdering når de bestemmer hvilke tiltak som bør
settes inn for å ivareta barnets behov.
Barnevernet håndterer noen av de mest utfordrende
sakene det offentlige står ovenfor. Regjeringen jobber kontinuerlig
for å styrke barnevernets kompetanse i møte med barn og familier
med innvandrerbakgrunn.
Dette er et langsiktig arbeid. Det er viktig
med informasjon og dialog mellom myndigheter og ulike innvandrergrupper
om barns rettigheter og barneoppdragelse i Norge, og barnevernets
rolle og arbeidsmetoder. Informasjonsarbeidet må tilpasses målgruppenes
behov, og ikke begrenses kun til skriftlig formidling. Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet (Bufdir) arbeider med en kommunikasjonsstrategi
som vil ivareta utføringene knyttet til disse områdene. Regjeringen
har gitt Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) et oppdrag
om å ta kontakt med ulike innvandrermiljøer for å få innspill til
hvordan informasjon og kunnskap om blant annet barnevernet kan spres
på en best mulig måte. IMDi samarbeider med Bufdir om dette. Det
skal foretas en kartlegging for å finne mer ut av den faktiske situasjonen
når det gjelder skepsis til barnevernet, hvilket omfang dette har
og årsaker til manglende tillit. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har også jevnlige møter med Oslo kommune om barnevernets arbeid med
familier med innvandrebakgrunn. Å gi tilpasset informasjon om norsk
lov ved ankomst i Norge er òg av stor betydning. Dette gjøres av politiet
ved ankomst, i asylmottak og gjennom introduksjonsprogrammet for
flyktninger.
I barnevernets arbeid med den enkelte familie
er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene
av det som blir sagt og skrevet. Informasjon må ofte gjentas, og
det kan være hensiktsmessig å snakke med barnet og familien om og
hvordan de forstår informasjonen som gis. Ved å komme tidlig inn
i familien, gjennom veiledning, råd og støtte til foreldre, kan
barnevernet også skape tillit og samtidig iverksette tiltak som
er til barnet beste. Undersøkelser viser varierende bruk av tolk
i den kommunale barnevernstjenesten og i forskjellige barnevernsinstitusjoner.
Regjeringen vil at barnevernet alltid benytter kvalifiserte tolker
i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.
Regjeringen er også opptatt av at barn ikke
skal brukes som tolk. Bufdir har utarbeidet egne retningslinjer
for bestilling og bruk av tolk i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre.
Fosterhjem er det viktigste plasseringsalternativet
når barnevernet overtar omsorgen for et barn.
Foreldreveiledning viser seg å nå fram til foreldre
med innvandrerbakgrunn på en god måte.
Det er også et mål at ansatte i barnevernet
gjenspeiler befolkningen, jf. Mål for inkludering, se omtale i kapittel
13.2 i meldingen.
Som en del av arbeidet med kompetanseheving og
tjenesteutvikling i offentlige tjenester står lesbiske, homofile,
bifile og transpersoner (LHBT)-perspektivet sentralt. Ansatte i
statlig og kommunal barnevernstjeneste må ha kompetanse i å møte
særlige utfordringer som LHBT-ungdom kan møte i miljøer hvor det
kan være lite toleranse for homofili og ikke-konvensjonelle kjønnsuttrykk.
I 2011 satte regjeringen i gang et barnevernsløft. Kommunalt
barnevern får med dette det største løftet på 20 år. Regjeringen
vil i 2013 legge fram en lovproposisjon med en meldingsdel med forslag
til omorganisering av barnevernet. I regjeringens arbeid med å styrke
og videreutvikle barnevernet vil også flerkulturell kompetanse bli
prioritert.
Det vises i meldingen til at å bosette seg i
et nytt land, uavhengig av årsak, i mange tilfeller kan være krevende.
I tillegg til at individet må tilpasse seg det nye landet, lære
nytt språk, finne jobb eller kvalifisere seg for å komme inn på
arbeidsmarkedet, påvirker denne prosessen også familien og familielivet.
Sysselsettingen blant innvandrere er høy, både blant
kvinner og menn, men ligger under nivået for gjennomsnittet i befolkningen.
Det er imidlertid store variasjoner mellom innvandrere fra ulike
land og årsaken til at de har kommet til Norge.
Kvinner født i utlandet er i større grad hjemmeværende
enn kvinner som er født i Norge.
Det er mange årsaker til at kvinner i noen innvandrergrupper
deltar i mindre grad i yrkeslivet.
Synet på kvinners arbeid utenfor hjemmet påvirkes
både av hvilket tilsyn man synes passer best for små barn og utdanningsnivå,
i tillegg til landbakgrunn. Det er lite som tyder på at det er klare
holdningsforskjeller mellom kvinner og menn i de landgruppene som
er med i undersøkelsen. Et stort flertall blant de som har innvandret
og blant norskfødte med pakistanske foreldre mener at menn og kvinner
er like egnet til å ta seg av barn. Det er noen variasjoner mellom
ulike landgrupper.
Det pekes i meldingen på at økonomisk selvstendighet
er en forutsetning for reell likestilling. Velferdssamfunnet er
avhengig av at flest mulig deltar i yrkeslivet. Det er derfor et
mål at både kvinner og menn i en familie så langt som mulig er tilknyttet
arbeidslivet og har egen inntekt. Deltakelse i arbeidslivet gir
viktige rettigheter til pensjoner, foreldrepenger, sykepenger mv.
På den annen side er valgfrihet et faktum. Både kvinner og menn
kan velge å være hjemme med barn, men skal kjenne til konsekvensene
av tapte rettigheter til ulike ytelser ved ikke å være i inntektsgivende
arbeid.
Regjeringen vil i 2013 legge fram en melding
til Stortinget om likestilling. Meldingen vil følge opp Likestillingsutvalgets
to utredninger NOU 2011:18 Struktur for likestilling og NOU 2012:15
Politikk for likestilling.
En vev av familie- og likestillingspolitiske
ordninger gjør det lettere å kombinere yrkesarbeid med omsorg for
barn, både for mor og far. Det er et mål at foreldre skal dele foreldrepermisjonen mer
likt ved at fedrene tar en større andel av permisjonen.
Det pekes i meldingen på at den viktigste ordningen
for å oppnå økt yrkesaktivitet blant mødre og et mer likestilt foreldreskap
er foreldrepengeordningen. Sysselsettingsnivået blant innvandrere ligger
under nivået for gjennomsnittet i befolkningen. Det betyr at en
lavere andel blant innvandrere enn blant andre vil ha opptjent rett
til foreldrepenger.
Engangsstønad gis til kvinner som føder barn
og som ikke har opptjent rett til foreldrepenger. Engangsstønaden
er per i dag 35 263 kroner. Kvinner med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant
mottakere av engangsstønad.
I 2009 fikk far med egen opptjening rett til
å ta ut foreldrepenger når mor deltar på heltid i introduksjonsprogrammet.
Endringen har gjort det enklere for kvinner som får barn å delta
i introduksjonsprogrammet, samtidig som det har styrket fedres rett
til foreldrepenger. Fra og med september 2010 er også 10 uker av
omsorgspermisjonen på inntil 10 måneder for deltakere i introduksjonsprogrammet
forbeholdt faren (fars omsorgspermisjon). Regjeringen vil innføre
en tredeling av omsorgspermisjonen for foreldre når begge er deltakere
i introduksjonsprogram.
Regjeringen vil opprettholde aktivitetskravet, men
samtidig se nærmere på grupper av fedre som i dag er forhindret
fra å ta permisjon med tanke på å vurdere endringer i deres uttaksmuligheter.
Dette gjelder fedre i familier der mor er i aktivitet og orienterer
seg mot yrkeslivet, men som ikke har mulighet til å tilpasse seg
lovens aktivitetskrav, jf. Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling
for likelønn.
Kontantstøtte gis for ettåringer som ikke har plass
i barnehage eller som kun har en deltidsplass. Innvandrere med bakgrunn
fra Afrika, Asia og Latin-Amerika har en høyere bruk av kontantstøtte
enn den øvrige befolkningen, selv om også deres bruk av kontantstøtten
er redusert de siste årene.
Det pekes i meldingen på at det er nødvendig
å organisere overføringene til barnefamilier på en måte som både
sikrer velferd og motiverer til arbeid. Det er i flere utredninger
pekt på at kontantstøtten virker negativt med tanke på å motivere
til arbeidsdeltakelse. Fra august 2012 er kontantstøtten avviklet
for barn mellom to og tre år.
Personer som er alene om omsorgen for små barn
kan få overgangsstønad.
For å stimulere til arbeid og aktivitet i stønadsperioden
og styrke mulighetene for overgang til arbeid, har regjeringen skjerpet
aktivitetskravet for enslig mor og far. Med virkning fra 1. januar 2012
ble det stilt krav om yrkesrettet aktivitet for rett til overgangsstønad
når det yngste barnet fyller ett år. Fra 1. januar 2013 foreslår
regjeringen å innføre begrensninger i varigheten på nye stønadsperioder,
slik at enslige forsørgere som tidligere har mottatt en full periode
med overgangsstønad, det vil si tre hele år, får begrenset varigheten
på nye stønadsperioder til barnet har rett til barnehageplass. Begrensningen
skal ikke endre gjeldende adgang til forlenget stønadsperiode. Fra
1. januar 2013 foreslår regjeringen også å stille krav om uforskyldt
ledighet for rett til overgangsstønad når enslig mor eller far har
hatt arbeid umiddelbart før han eller hun ble aleneforsørger.
Regjeringen legger stor vekt på å understøtte foreldre
som ressurser for sine barn. Informasjon om familieliv, foreldrerollen
og barns rettigheter i en norsk kontekst er da viktig.
Gjennom de 50 timene med opplæring i samfunnskunnskap
som gis til nyankomne innvandrere i forbindelse med opplæring i
norsk, gis det informasjon om norsk lov og rettigheter og plikter.
Et av målene for opplæringen er å få kunnskap om viktige lover,
regler og verdier knyttet til likestilling og barns rettigheter.
Startpakken Ny i Norge skal videreutvikles,
se også meldingens kapittel 3.4.2.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har i samarbeid med Utdanningsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fått
produsert en DVD med tittelen Oppvekst i Norge.
I handlingsplanen Likestilling 2014 inngår et tiltak
om rettighetsinformasjon til innvandrerkvinner. Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet bevilget i 2011 midler til Juridisk
rådgivning for kvinner (JURK) til gjennomføring av en rettighetsturné.
I 2012 fikk JURK midler til å utvikle og gjennomføre et kompetansehevende
tiltak for å nå fram til et større antall kvinner med innvandrerbakgrunn etter
modell av «train the trainers». Det jobbes med bedre tilrettelagt
informasjon om relevante temaer i tråd med Klart språk-prosjektet
og kompetanseutvikling av lærere som gir opplæring i norsk og samfunnskunnskap
for voksne innvandrere.
Reform – ressurssenter for menn – har arbeidet med
ulike prosjekter og tiltak rettet mot menn med innvandrerbakgrunn.
I 2011 samarbeidet Reform med de regionale sentrene for likestilling
om prosjektet Regionale møteplasser for menn med minoritetsbakgrunn.
Reform har også arrangert sinnemestringskurs rettet mot menn med
innvandrerbakgrunn. I samarbeid med regionale likestillingssentre
utvikler Reform standardiserte kurs rettet mot ansatte i kommunale tjenester
for å styrke kompetansen om fedre og likestilt foreldreskap i offentlig
tjenesteyting. Dette er et tiltak i handlingsplanen Likestilling 2014.
Fra høsten 2012 vil det bli avholdt kurs rettet mot lærere i introduksjonsprogrammet
for nyankomne innvandrere.
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
har de siste tre årene kurset mødre om barneoppdragelse, barns rettigheter
og oppvekstvilkår.
Det vises i meldingen til at å flytte til et
nytt land og måtte lære et nytt samfunn og språk å kjenne kan være
en utfordring i seg selv. Erfaringer viser at bruk av foreldreveiledningskurs
og familiestøtteprogram er nyttig hjelp for at foreldre skal mestre
sin nye situasjon på en god måte.
Som en del av arbeidet med å bidra til at foreldre er
gode støttespillere for sine barn, støtter og oppfordrer regjeringen
kommunene til å ta i bruk ulike former for foreldreveiledningsprogram. Blant
disse er Program for foreldreveiledning og Home-Start Familiekontakten
Norge.
Familievernet har som en sentral målsetting
å styrke parforhold og forebygge samlivsbrudd. Individer og familier
med innvandrerbakgrunn er underrepresentert blant brukerne av familievernet,
særlig i behandlings- og rådgivningssaker. Det foreligger ikke systematisk
kunnskap om årsakene til dette. For å imøtekomme disse utfordringene
er det de senere år iverksatt offentlige informasjonstiltak overfor
ulike etniske minoriteter. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets
informasjonsbrosjyrer om meklingsordningen og andre familierettslige ordninger
er oversatt til flere aktuelle språk.
Bufdir foretok i 2009 en kartlegging av familievernets
behov for kunnskap og arbeidsmetoder overfor familier med innvandrerbakgrunn. Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet vil følge opp dette
arbeidet videre.
Familievernkontorene driver blant annet mekling
mellom par som skal separeres eller gå fra hverandre. Evaluering
av meklingsordningen har vist at det er behov for økt kompetanse
blant meklerkorpset om det å være mekler for en mer mangfoldig brukergruppe.
Evalueringen viste videre at det er en større utfordring å oppnå
en skriftlig avtale om bosted og samvær der foreldrene har innvandrerbakgrunn
sammenliknet med etnisk norske par. Ved å legge mer tid og arbeid
i meklingsprosessen vil det være større mulighet til at foreldrene
oppnår enighet om en skriftlig avtale.
Informasjon som er bedre tilpasset innvandrere og
etniske minoriteter er et prioritert område i Bufdirs informasjonsstrategi
for familievernstjenesten.
Familievernet spiller også en viktig rolle i innsatsen
mot tvangsekteskap. Regjeringen vil styrke familievernets arbeid
med voldsproblematikk og utsatte barn.
Vold i nære relasjoner rammer kvinner og menn, og
både kvinner og menn kan være utøvere. Kvinner er imidlertid i større
grad enn menn utsatt for den alvorligste volden.
Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er former for
vold i nære relasjoner som i all hovedsak finnes i familier med
innvandrerbakgrunn, men som har de samme implikasjonene som annen vold
for den som rammes. I Norge praktiseres dette bare av noen grupper
innvandrere, ikke av majoritetsbefolkningen. Tiltakene er tilpasset
og rettes mot de aktuelle gruppene.
Krisesentertilbudet er et tilbud for personer
som utsettes for vold i nære relasjoner (lovfestet i 2009). Rapportering
fra krisesentrene for 2011 viser at andelen beboere med innvandrerbakgrunn
er fordoblet i løpet av en tiårsperiode – fra 32 prosent i 2001
til 62 prosent i 2011. Nesten alle disse er kvinner.
Studier om krisesenterbrukerne tegner et bilde av
en gruppe kvinner med manglende tilknytning til arbeidslivet og
med lite støtte fra familien eller manglende sosialt nettverk. Økningen
i andelen kvinner med innvandrerbakgrunn på krisesentrene betyr
ikke at det er mer vold i nære relasjoner i familier med innvandrerbakgrunn. Mange
voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn har et svakere sosioøkonomisk
utgangspunkt.
Beboere med innvandrerbakgrunn bodde lenger på
krisesentrene enn beboere uten innvandrerbakgrunn i 2011, 30 mot
22 døgn (beboere utsatt for menneskehandel er ikke inkludert i disse
tallene).
48 av totalt 79 menn som oppsøkte krisesentertilbudet
i 2011 hadde utenlandsk opprinnelse. Grunnene til at de oppsøkte
krisesentrene var tvangsekteskap, barnemishandling, voldtekt, seksuell
vold, menneskehandel, kidnappingsfare med hensyn til barn, æresrelatert
vold og frykt for frihetsberøvelse.
Tjenestetilbudet for både voldsutsatte og utøvere skal
være tilpasset en mangfoldig befolkning og ivareta forskjellige
gruppers behov. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT),
samt personer med utviklingshemning og andre funksjonsnedsettelser
kan være særlig utsatt for vold og tvang.
Regjeringen er opptatt av å legge til rette
for at unge jenter og gutter kan ta selvstendige valg om sitt liv
og sin framtid, for eksempel når det gjelder utdanning, yrkesvalg
og valg av ektefelle. At foreldre og omsorgspersoner støtter opp om
unges selvstendige livsvalg, er sentralt for unges frihet til å
velge.
Gjennom det danske formannskapet i Nordisk Ministerråd
i 2010 ble former for kontroll som gir alvorlige begrensninger for
jenter og gutters livsutfoldelse, satt på dagsordenen og sett i
sammenheng med nordisk forskning om barn og unge med innvandrerforeldre.
Regjeringen vil arbeide mot former for kontroll som
hindrer barn og unge i aktiv samfunnsdeltakelse, og som begrenser
unges frihet til å ta egne livsvalg. Regjeringen har i handlingsplan for
likestilling mellom kjønnene satt fokus på sosial kontroll, og i
kraft av sitt formannskap i Nordisk Ministerråd i 2012 vil Norge
arrangere et seminar om uønsket sosial kontroll i kjønnskonservative
miljøer.
Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner
(LHBT-personer) med innvandrerbakgrunn kan møte betydelige utfordringer
i det norske samfunn. Gjennom regjeringens handlingsplan Bedre livskvalitet
for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009–2012 arbeider
regjeringen med å forankre LHBT-perspektivet innenfor alle politikkområder
og integrere kunnskap om denne gruppens behov og utfordringer i
de ulike offentlige tjenester.
Det pekes i meldingen på at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
bryter med norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Det finnes ingen
sikre tall på hvor mange som utsettes for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse
i Norge. Henvendelse til hjelpeapparatet viser imidlertid at tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse berører en begrenset del av befolkningen. Både
i internasjonal og norsk sammenheng er det tegn som tyder på positive
endringsprosesser.
I Norge har arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
i regi av myndighetene pågått siden slutten av 1990-tallet. Før
dette gjorde frivillige organisasjoner en viktig innsats på feltet. Da
Handlingsplan mot tvangsekteskap (2008–2011) og Handlingsplan mot
kjønnslemlestelse (2008–2011) ble lansert i 2008, ble det bevilget betydelig
mer midler til dette arbeidet. Det er iverksatt en rekke hjelpetiltak
for dem som er utsatt eller står i fare for å utsettes for tvangsekteskap
eller kjønnslemlestelse. Innsatsen har gitt resultater ved at bevisstheten
i offentlig sektor og i befolkningen rundt disse problemstillingene har
økt, og kompetanse og samarbeid i offentlig sektor er bedret.
Regjeringen vil videreføre og utvikle innsatsen mot
tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Arbeidet skal ta utgangspunkt
i erfaringer fra hjelpeapparatet, frivillige organisasjoner og forskning.
Disse viser at de fleste tvangsekteskapssaker er kompliserte og
dreier seg om en kombinasjon av lav sosioøkonomisk status og generasjonskonflikter,
der utfordringer knyttet til migrasjon står sentralt. Dette taler
for en tidlig forebyggende innsats, særlig rettet mot barn, ungdom
og foreldre med lav sosioøkonomisk status.
Gjennom regjeringens langsiktige arbeid mot kjønnslemlestelse
er det forebyggende arbeidet innenfor helsesektoren blitt styrket.
Det er imidlertid behov for mer kunnskap, spesielt om betydningen
for folkehelsen og levekårene for jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn. Kunnskap
om og endrede holdninger til kjønnslemlestelse er fortsatt et mål.
Regjeringen er opptatt av en helhetlig innsats mot
vold i nære relasjoner. Regjeringen vil i 2012 legge fram en ny
fireårig handlingsplan for perioden 2013–2016, som viderefører og
utvikler arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, til også
å omfatte former for alvorlige begrensninger av unges frihet. Handlingsplanen
skal supplere den øvrige innsatsen mot vold i nære relasjoner.
Regjeringen vil
tilrettelegge for
at alle barn og unge skal ha muligheter til å delta i fritidsaktiviteter
tilrettelegge for at barnevernet yter gode
og likeverdige tjenester til alle barn, og har tillit i befolkningen
styrke informasjonsarbeidet om barnevernet
til ulike grupper blant innvandrere
foreta en kartlegging av innvandreres tillit
til barnevernet
bidra til at innvandrere kjenner plikter
og rettigheter knyttet til familieliv og omsorg for barn i Norge
legge fram en ny handlingsplan 2013–2016
om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger
av unges frihet
styrke stillingen til LHBT-personer med
innvandrerbakgrunn
Komiteen støtter regjeringens
overordnede mål om at alle barn og unge, jenter og gutter, skal ha
gode oppvekstsvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse.
Mulighetene for å nå dette målet er avhengig av tiltak på en rekke sektorer,
blant annet når det gjelder språk, arbeid, tilbudet i barnehage
og skole, helsetilbudet mv. Komiteen viser til sine
merknader til de foregående kapitlene og vil samtidig understreke det
bekymringsfulle i at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert
med hensyn til å leve i en familie med vedvarende lavinntekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til høringsuttalelse fra Fellesorganisasjonen (FO), som viser til
overvekt av familier med mange barn blant fattige barnefamilier
og ønsker gratis fritidsaktiviteter, økt barnetrygd, økte sosialhjelpssatser, styrkede
barnetillegg i offentlige stønader. Utdanningsforbundet ønsker vesentlig
styrking av barnetrygden. Flertallet viser i den
forbindelse til særskilte oppgaver og prioriteringer i tildelingsbrevet
for 2013 av 1. februar 2013 fra Arbeidsdepartementet til Arbeids-
og velferdsdirektoratet, der det heter:
«Direktoratet skal ha god faglig kompetanse på sosial-
og levekårsområdet. Direktoratet skal styrke sitt fagansvar gjennom
å bidra til å videreutvikle og formidle statistikk og indikatorer
for tilstandsbeskrivelser på området fattigdom og sosial eksklusjon,
herunder den årlige sosiale rapporteringen fra Statistisk Sentralbyrå
(SSB). Direktoratet skal følge utviklingen i antall mottakere av
og utgifter til økonomisk og analysere utviklingen i langtidsmottak
av sosialhjelp sett i sammenheng med andre ordninger og ytelser
og i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet. Analysen skal inngå
i den årlige rapporten for fattigdomsfeltet.»
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til høringsinnspill
fra Røde Kors, som er takknemlig for støtten til tiltaket «Ferie
for alle», men som hadde ønsket at flere kunne være med. Røde Kors
ønsker dessuten flere aktivitetstilbud i tillegg til idrett, særlig
for barn på asylmottak. Dette flertallet viser til
oppfølgingen av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet
for asylsøkere.
Dette flertallet viser også til
KS, som i høringen ønsket utvidelse av områdesatsingen, med sterkere
forankring blant stats- og kommuneansatte, befolkningen, borettslag,
frivillige organisasjoner og private. De mener dessuten at ressursbehovet
knyttet til minoritetsspråklige ikke er tatt godt nok hensyn til
i inntektssystemet. Dette flertallet viser til at
spørsmålet om utvidelse av forsøkene med områdesatsing må vurderes
i de årlige budsjettbehandlingene.
Når det gjelder spørsmål knyttet
til inntektssystemet, viser komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
til Prop. 110 S (2011–2012) Kommuneproposisjonen 2013, der regjeringen
viser til at inntektssystemet ble lagt om i 2009 og 2011, og at
økt skatteutjevning og oppdaterte kostnadsnøkler har bidratt til
at kommunene kan gi likeverdige tjenester over hele landet. Flertallet viser
dessuten til at denne regjeringen nå har lagt opp til en regelmessig
gjennomgang av kostnadsnøklene og forutsetter at KS på vanlig måte
involveres. Spørsmålet om ressursbehovet knyttet til minoritetsspråklige
kan da vurderes i sammenheng med andre kostnader.
Komiteen understreker
at god kjennskap til det samfunnet man skal oppdra barn i, er viktig
for å kunne være gode veiledere for barna. Tiltak for å sikre at
særlig innvandrerkvinner lærer språk og får muligheten til arbeid
og samfunnsdeltakelse, er derfor også viktig for å gi neste generasjon gode
muligheter i det norske samfunnet.
Komiteen viser også til at mange
barn med innvandrerbakgrunn opplever å ha svært ulike rammer, avhengig
av om de er gutter eller jenter. Jenter kan oppleve svært stramme
rammer, som hindrer deltakelse i ulike fritidsaktiviteter og på ulike
samfunnsarenaer. For gutter kan det være motsatt. Svært frie tøyler
i ungdomsårene kan øke risikoen for å havne i destruktive miljøer, falle
ut av utdanning osv. Bedre kjennskap til det norske samfunnet fra
foreldrenes side, god norskopplæring og informasjon om rettigheter
og plikter kan bidra til å forebygge slike forskjeller.
Komiteen viser til at jenter
med innvandrerbakgrunn er klart mindre aktive i organisert idrett
enn gutter. Dette er bekymringsfullt, både i et oppvekst- og et
folkehelseperspektiv. Komiteen mener derfor at økt
satsing på fysisk aktivitet innen rammen av skolehverdagen er et viktig
tiltak for å motvirke slike forskjeller. Det samme gjelder tiltak
for å involvere foreldre med innvandrerbakgrunn mer i idrettslagenes
virksomhet.
Komiteen viser også til programmet
«Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn» og til tiltak for økt
inkludering i Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking
og i Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen.
Komiteen støtter regjeringens
mål om at interesser, og ikke sosial bakgrunn, kjønn eller diskriminering,
er det som skal styre barns deltakelse i ulike aktiviteter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at alle barn i Norge har rett til beskyttelse fra barnevernet. Når
det gjelder barn med innvandrerbakgrunn, reises det noen særlige
utfordringer når det gjelder kommunikasjon og tillit. Dessuten er
enslige mindreårige asylsøkere og ofre for menneskehandel særlig
sårbare grupper. Flertallet støtter regjeringens
satsing på informasjon og dialog mellom myndighetene og representanter
for ulike innvandrergrupper og økt rekruttering av innvandrere til
barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at alle barn i Norge har rett til beskyttelse fra barnevernet.
Når det gjelder barn med innvandrerbakgrunn, er utfordringene mangfoldige.
Barn med innvandrerbakgrunn er ingen ensartet gruppe og opplever
ulike sett av utfordringer med basis i kultur, språk, gruppelojalitet,
i tillegg til kommunikasjon og tillit. Utover dette kommer også
ofre for menneskehandel og enslige mindreårige asylsøkere.
Disse medlemmer mener det er
urovekkende at det nå fremkommer informasjon om at det er en høyere
terskel for barnevernet å gå inn med tiltak i familier med fremmedkulturell
bakgrunn enn i familier med norsk/vestlig bakgrunn. Selv om terskelen
til dels handler om kultur, så aner disse medlemmer en
annen forklaring: nemlig at man, som barnevernsansatt, kan bli oppfattet
som «rasist» og dermed tar et skritt tilbake når en bekymringsmelding
innkommer. Det er også bekymringsfullt at barnevernsansatte trues med
vold eller hevnaksjoner i de tilfeller de går inn med tiltak.
Disse medlemmer mener alle barn,
uavhengig av bakgrunn, har den samme lovmessige beskyttelsen, og
at en slik innstilling som nevnt ovenfor i store deler av barnevernet
også er en indikator på hvor kort man har kommet i integreringspolitikken.
Det er også fremkommet informasjon som tyder på
at barn med bakgrunn fra visse land eller regioner vegrer seg for
å ta kontakt med en kommunes barnevern på eget initiativ, da det
finnes ansatte der som kommer fra samme land eller region, og at
dette skaper utrygghet. Disse medlemmer er også blitt
informert om at det skal ha forekommet brudd på taushetsplikten
blant slike ansatte, noe som angivelig skal ha ført til at mindreårige
er blitt utsatt for tvangsekteskap eller vold forbundet med æresbegreper.
Komiteen viser videre
til det igangsatte barnevernsløftet fra 2011 og den varslede lovproposisjonen
med egen meldingsdel om omorganisering av barnevernet, som kommer
i 2013. Komiteen viser til sine tidligere merknader
om at barn ikke skal brukes som tolk i offentlig sektor. Dette er
viktig i alle sektorer, men barnevernet står om mulig i en særstilling.
Likestilling mellom menn og kvinner
er en viktig verdi i Norge, både i arbeidsliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Komiteen har
merket seg at den kommende likestillingsmeldingen vil ta opp kombinasjonen
arbeidsliv og familieliv med fokus på innvandrerkvinners situasjon,
herunder muligheter for foreldrepermisjon for far i situasjoner
der innvandrerkvinner er under kvalifisering til arbeid.
Forebyggende familiearbeid kan være en utfordring
for familievernet i møtet med andre kulturer. Informasjon, kvalifisering
og rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn er etter komiteens mening
like viktig her som på andre samfunnsområder.
Vold i nære relasjoner reiser ekstra utfordringer. Komiteen viser
til regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra januar
2012 og ny handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og
begrensninger av unges frihet, fremlagt 27. februar 2013. Komiteen understreker betydningen
av at handlingsplanen tar for seg situasjonen for både gutter og
jenter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen ble opprettet fra 2012 gjennom en omlegging
av den tidligere ordningen med tilskudd til landsdekkende organisasjoner
på integreringsfeltet (se for eksempel Prop. 1 S (2012–2013) statsbudsjettet
for 2013, Barne-, familie- og likestillingsdepartementet), og at
hvilke ressursmiljøer som får støtte, er gjenstand for løpende vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
en handlekraftig innsats mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og
begrensninger av unges frihet. Disse medlemmer mener
at slike overgrep fortjener å få et sterkere fokus, slik at unge
som utsettes for dette, ikke blir glemt, men effektivt følges opp. Disse medlemmer vil
likevel påpeke at tiltak for å avdekke kjønnslemlestelse synes å
ha vært ineffektive, og at man vet altfor lite om omfanget av denne
formen for overgrep i Norge. Dette til tross for at lov om forbud
mot kjønnslemlestelse ble vedtatt av Stortinget i 1995, jf. Innst.
O. nr. 9 (1995–1996), Ot.prp. nr. 50 (1994–1995). I løpet av de
18 årene som er gått siden loven ble vedtatt, er det kun registrert
én eneste straffereaksjon på grunnlag av kjønnslemlestelse (Hønefoss-saken).
Dette er ikke en indikasjon på at kjønnslemlestelse knapt forekommer,
men manglende oppfølging fra norske myndigheter. Dette viser også
at visse former for diskriminering godtas, ved at unge kvinner med
innvandrerbakgrunn i praksis ikke har de samme rettigheter som norske
kvinner. Disse medlemmer vil her understreke betydningen
av å innføre regelmessig og pliktig underlivsundersøkelse av jenter,
spesielt jenter med bakgrunn fra land eller regioner der kjønnslemlestelse
praktiseres.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å sikre en jevnbyrdig kontroll av underliv i forbindelse
med helseundersøkelser for å avdekke kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering
av de mange tiltaksplaner som er blitt igangsatt for å forhindre
tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold med utspring i æresbegreper,
for å måle effekten av tiltakene enkeltvis og i en total sammenheng.»
Disse medlemmer mener det er
positivt at regjeringen i sin nye handlingsplan mot tvangsekteskap,
kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016) erkjenner
at dette er faktiske og alvorlige problemstillinger hos noen grupper
i det norske samfunnet. Samtidig mener disse medlemmer at regjeringens
erkjennelse ikke går langt nok når det gjelder å gi gode nok verktøy
til essensielle tjenesteytere i offentlig sektor, for å bekjempe disse
typer overgrep mot barn og unge.
Disse medlemmer etterlyser blant
annet et spesifikt planmessig arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse,
herunder bedre kunnskap for helsepersonell. Det er blitt påstått
at helsepersonell ikke er kompetente til å avdekke dette ved ulike
kontroller og undersøkelser, og disse medlemmer mener
det skyldes unnfallenhet overfor en form for overgrep man ikke har
tatt på stort nok alvor i det norske samfunn.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senke terskelen
for når yrkesgruppene som omfattes av avvergebestemmelsen i kjønnslemlestelsesloven,
får en plikt til å melde fra.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en plikt
for dem som jobber på asylmottak, til å informere om at kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge, hva dette lovforbudet går ut på og hvorfor kjønnslemlestelse
er forbudt i Norge.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som
innebærer at alle de som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse
praktiseres, må underskrive på at de er kjent med at kjønnslemlestelse
er straffbart i Norge, og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse
blir et tema under skolestartundersøkelsen.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at de
som jobber i skolehelsetjenesten, blir skolert i hva kjønnslemlestelse
innebærer, hvem som står i fare for å bli utsatt for det og hvordan
man bør snakke med foreldre om det.»
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll av jentebarn med
formål å avdekke kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring
av foreldre ved gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som sørger for straffeforfølgelse av personer som medvirker til
kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for utarbeidelse
av lettfattelig informasjonsmateriell til barnehagepersonell og
skolepersonell i grunnskolen og videregående skole, for hvordan de
skal gå frem hvis de mistenker en forestående kjønnslemlestelse,
hvis de har mistanke om utført kjønnslemlestelse, eller har avdekket kjønnslemlestelse.»
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
et internasjonalt samarbeid, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge
brudd på lover mot kjønnslemlestelse, og endre dagens lovverk slik
at det blir mulig å straffeforfølge straffbare forhold begått i utlandet
også i de tilfeller hvor kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det
landet den straffbare handlingen blir utført.»
Komiteen vil spesielt
framheve viktigheten av å belyse situasjonen for LHBT-personer (lesbiske,
homofile, bifile og transpersoner) med innvandrerbakgrunn. Dette
er ei svært sårbar gruppe som utsettes for dobbel diskriminering. Komiteen viser
i den forbindelse til «Lenket for livet?» – en erfaringsrapport
om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn,
som forteller sterke historier om ungdom som slites mellom kjærlighet,
familie og kultur, og som blir mishandlet fysisk og psykisk fordi
foreldrene får vite eller mistenker at barna er homofile. IMDis
rapport fra 2011 «Ikke bare tvangsekteskap» tar også opp situasjonen
til homofile med innvandrerbakgrunn. Komiteen viser
dessuten til debatten i Stortinget 18. desember 2012 om interpellasjon
fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl om kampen mot tvangsekteskap
i et LHBT-perspektiv og forutsetter at de problemstillingene som ble
tatt opp i debatten blir fulgt opp i det videre arbeidet med ungdom
og vold i nære relasjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt
av at samfunnet gir muligheter for alle, og vil målrette innsatsen
for å hjelpe de mest utsatte barna. Det er vesentlig å tette hullene
i sikkerhetsnettet slik at flere av barna som faller utenfor, fanges
opp. Disse medlemmer vil styrke prosjekter som gir
barn i familier med lav inntekt en mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og
satse på arbeidstreningsordninger for å få flere ut av varig fattigdom
og inn i jobb.
Disse medlemmer ønsker å understreke
betydningen av alt det viktige forebyggende arbeidet som gjøres
av frivillige, familievernskontorene og av kommunene. For å sikre
barn og unges oppvekstvilkår er det viktig at familien fungerer
uavhengig av hvordan familien ser ut. Videre understreker disse
medlemmer betydningen av at barn på en god måte skal kunne
opprettholde nær kontakt med begge foreldre, selv om de bor hver
for seg.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener kontantstøtten er viktig for
å sikre at familier som ønsker det, kan velge ulike omsorgsløsninger
for barna de første årene etter hva som er best for hvert enkelt barn. Disse
medlemmer vil ha løsninger som styrker familienes valgfrihet
fremfor å begrense dem, og vil gjøre det mulig for flere å ha samvær med
barna i deres første leveår. Disse medlemmer vil
derfor videreføre kontantstøtten for 1‑åringer, og gjeninnføre retten
til kontantstøtte for barn mellom 2 og 3 år.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger
som sikrer barn en trygg og god start på livet. Disse medlemmer mener
det er viktig at foreldrene får ta del i denne verdifulle tiden
sammen med barnet og vil anerkjenne mor og far som likeverdige omsorgspersoner,
ved å gi foreldre mulighet til å dele hele permisjonstiden fritt
mellom seg. For å sikre mor og far like rettigheter og fleksibilitet
ved uttak av foreldrepermisjon har Høyre i Innst. 299 S (2010–2011)
foreslått å be regjeringen foreta en full gjennomgang av foreldrepermisjonsordningen for
å forenkle dagens ordning, samt gjøre den mer fleksibel for å likestille
mor og far som omsorgspersoner. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen i Dokument 1 (2012–2013) har påvist et uakseptabelt
høyt nivå av feil ved Navs saksbehandling av foreldrepenger. Riksrevisjonen
ser alvorlig på forholdet og påpeker at mange av feilene har sammenheng
med et komplekst og detaljorientert regelverk som ikke er entydig. Disse
medlemmer viser til at Høyre har foreslått en gjennomgang
av hele foreldrepermisjonsordningen og andre omsorgsordninger for
små barn for å forenkle og samordne disse, og vil i større grad
likestille mors og fars rettigheter på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er et viktig bidrag for å forhindre fattigdom at flest mulig deltar
i arbeidslivet. Overgangsstønaden ble innført i en tid da det var
lav barnehagedekning, og mange småbarnsforeldre var hjemmeværende.
I dag er det, ifølge regjeringen, full barnehagedekning, og de aller
fleste småbarnsforeldre er tilbake i arbeidslivet etter ett år i
permisjon. En ordning med passiv stønad som bidrar til at unge arbeidsføre
mennesker er ute av arbeidslivet i flere år, kan ha store følger, og
mange som mottar overgangsstønad bruker lang til på å bli selvforsørgende.
Mange som av ulike årsaker er ute av arbeidslivet i flere år har store
problemer med å komme tilbake igjen, noe som også gjelder enslige
forsørgere.
Disse medlemmer har merket seg
at erfaringene som ble gjort ved den forrige omleggingen av overgangsstønaden,
var overveiende positive. Ifølge en rapport fra Rikstrygdeverket
resulterte omleggingen mellom 1998 og 2001 til at flere mennesker
kom ut i arbeid og dermed også ut av fattigdom.
Disse medlemmer vil beholde unntaksbestemmelsene
i loven slik de er i dag. Unntaksbestemmelsene innebærer at det
fortsatt vil være mulig å motta stønad i en lengre periode enn hovedregelen
tilsier dersom 1) man er i nødvendig utdanning; 2) man blir aleneforsørger
før fylte 18 år; eller 3) barnet er særlig tilsynskrevende på grunn
av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Denne
gruppen vil i tillegg beholde retten til ekstra stønad til barnetilsyn
i forbindelse med arbeid og utdanning.
Disse medlemmer vil påpeke at
Nav vil spare inn betydelige administrative ressurser på omlegging
av ordningen. Disse medlemmer forutsetter at disse
ressursene brukes til oppfølging og veiledning av gruppen som tidligere
mottok overgangsstønad for å hjelpe dem ut i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser på denne
bakgrunn til Høyres alternative statsbudsjett for 2013, der det
foreslås å redusere perioden med overgangsstønad til 1 år.