4.1 Sammendrag

Det fremgår av meldingen at et likeverdig helse- og omsorgstjenestetilbud betyr at alle må behandles forskjellig ut fra den enkeltes behov. De pasientgruppene som trenger det mest, skal prioriteres. Det gjelder både i spesialisthelsetjenesten, den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i tannhelsetjenesten.

Utdanningsnivå og sysselsetting har betydning for menneskers helsetilstand. Samtidig er god helse viktig for å kunne delta i opplæring, kvalifisering og arbeid. Det bidrar til større økonomisk og sosial likhet. Regjeringen er opptatt av sammenhengen mellom folkehelse og andre samfunnsforhold, og ser det som viktig at innsatsen for å bedre folks helse rettes inn mot hele årsakskjeden bak helseutfordringene.

4.1.1 Ulikheter i helse

Det pekes i meldingen på at selv om helsetilstanden i den norske befolkningen er god, er det tydelige sosiale helseforskjeller.

Helseforskjellene mellom innvandrere og den generelle befolkningen blir mindre når man tar hensyn til sosial bakgrunn.

Noen sykdommer og lidelser er mer utbredt i enkelte innvandrergrupper. Det er stor variasjon i helseutfordringene, både sett i forhold til kjønn og landbakgrunn. SSBs undersøkelse av helse i ti innvandrergrupper (Blom 2008) viser at kvinner vurderer helsen sin mindre positivt enn menn. Blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som inngår i undersøkelsen, er også tallet på sykdommer høyest blant kvinner. I befolkningen som helhet er det ikke en tilsvarende forskjell mellom kjønnene. Flere kvinner enn menn med innvandrerbakgrunn oppgir å ha psykosomatiske plager. Også når det gjelder psykisk helse ser man en relativt stor forskjell mellom kjønnene. Undersøkelsen viser for øvrig at andelen med god egenvurdert helse er høyest blant innvandrere fra Sri Lanka og lavest blant innvandrere fra Tyrkia.

I tillegg til at en del innvandrere kan ha sosiale og økonomiske levekår som er knyttet til økt sykdomsrisiko, kan også den økte sykdomsrisikoen blant mange innvandrere skyldes at de er spesielt utsatt for ekstrabelastninger fordi de er innvandrere. SSBs helseundersøkelse (Blom 2008) viser at innvandreres besøksfrekvens hos fastlege er vesentlig høyere, og andelen innvandrere som har vært innlagt på sykehus er noe større enn i befolkningen generelt.

For å kunne skape grunnlag for bedre helse blant innvandrere er det nødvendig å ta tak i andre grunnleggende forhold i samfunnet som for eksempel økonomi, oppvekstvilkår og arbeids- og bomiljø. Samarbeid på tvers av sektorer er viktig.

En undersøkelse blant lavinntektsfamilier viser at personer med innvandrerbakgrunn rapporterer dårligere egenvurdert helse og dårligere psykisk helse enn personer i lavinntektsfamilier uten innvandrerbakgrunn.

En analyse basert på SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere viser at helse er den faktoren som påvirker menns yrkesdeltakelse mest (Blom 2010). Studien sier imidlertid ikke noe om årsaksretningen mellom helse og yrkestilknytning. Dårlig helse blant menn med innvandrerbakgrunn kan være forårsaket av dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet.

Økte forekomster av psykiske og psykosomatiske plager blant innvandrere er en indikasjon på at en del personer innenfor denne gruppen opplever store belastninger.

4.1.2 Likeverdige helse- og omsorgstjenester

I meldingen pekes det på at det kan være utfordrende i å gi innvandrere et helsetilbud som passer deres behov. Helse- og omsorgspersonell har for eksempel ikke nødvendig kompetanse på en del innvandreres særskilte utfordringer, eller informasjon når ikke fram til, og oppfattes av, pasientene.

Det pekes i meldingen på at en sentral faktor for å oppnå likeverdige levekår er å sikre at personer med innvandrerbakgrunn får helse- og omsorgstjenester på lik linje med resten av befolkningen, og at det oppnås likt behandlingsresultat. Det kan forutsette bruk av tolk, forståelse blant helsearbeidere for at pasienter de møter kan ha en annen sykdomsforståelse og forståelse av hva som er god behandling, og å sikre grunnleggende systemforståelse eller gjensidig tillit.

Det fremgår av meldingen at språkbarrierer mellom innvandrere og helsepersonell kan utgjøre en risiko for feil eller uheldige hendelser i behandlingen.

Ansvaret for at all formidlet informasjon blir forstått, ligger hos tjenesteyterne og hos dem som organiserer tjenestene. Praksis for bruk av tolk og andre kommunikasjonshjelpemidler varierer, og det er grunn til å anta at det er et stort underforbruk av tolk i helsetjenesten. Enkelte kommuner og helseforetak er kommet langt i å bruke tolk systematisk og rutinemessig, mens andre ikke er det. Helsedirektoratet utarbeidet i 2011 en veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten.

Kommunikasjon med innvandrere handler ikke bare om tolketjenester. Kommunikasjonsproblemer kan skyldes for eksempel ulik sykdomsforståelse. Det er derfor behov for å tenke nytt og bredt for å utvikle verktøy som kan bidra til bedre kommunikasjon. Ett eksempel er Oslo universitetssykehus som i samarbeid med Høgskolen i Oslo og Akershus har lagt til rette for at deres ansatte kan videreutdanne seg til «kulturelle veiledere». Veiledernes rolle retter seg mot andre ansatte.

Det vises i meldingen til at helse- og omsorgssektoren i større grad enn i dag skal involvere pasientene og brukerne. Som et ledd i dette ble en nasjonal helseportal, helsenorge.no, lansert i 2011. Helsenorge.no skal tilby digitale tjenester for en enklere hverdag for pasienter og brukere i møte med helse- og omsorgssektoren. I 2013 skal portalen videreutvikles.

For å bygge opp kompetanse i flerkulturell forståelse hos helsepersonell skal Helsedirektoratet videreutvikle sin informasjonsstrategi slik at den i større grad enn i dag retter seg mot personer med innvandrerbakgrunn. Nettstedet www.helsedir.no skal blant annet inneholde informasjon om særskilte utfordringer blant innvandrere, utbredte sykdommer og forebyggende tiltak.

For å møte behovene i en mangfoldig befolkning er det nødvendig med nye grep. Regjeringen vil utarbeide en nasjonal strategi om innvandreres helse for å møte behovene i helse- og omsorgssektoren i 2013.

Forskning og kunnskapsutvikling om innvandreres helse og bruk av helse- og omsorgstjenester er fragmentert.

4.1.3 Folkehelsepolitikk

Regjeringens folkehelsepolitikk retter seg mot hele årsakskjeden bak helseutfordringene.

I Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 varslet regjeringen utvikling av en nasjonal, tverrdepartemental folkehelsestrategi. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget om folkehelse i 2013. Meldingen skal blant annet omtale innvandreres særskilte utfordringer.

Folkehelseperspektivet er sentralt i Samhandlingsreformen. Regjeringen vil fange opp utfordringer innvandrere står overfor gjennom dialogprosesser som er et sentralt element i gjennomføringen av reformen.

Ny lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte i kraft 1. januar 2012. For å ha et bedre utgangspunkt i arbeidet for å utjevne sosiale helseforskjeller pålegges kommuner og fylkeskommuner å skaffe seg oversikt over helsetilstanden i befolkningen og over den sosiale fordelingen av faktorer, herunder levekårsfaktorer, som påvirker helsen.

Flere undersøkelser har vist at mange innvandrere med lav og middels inntekt er lite fysisk aktive. Dette øker sykdomsrisikoen.

Helsemyndighetene lanserte nye kostråd i 2011. Blant dem som ikke baserer sitt kosthold på tradisjonell norsk kost, kan det være mer utfordrende å innarbeide kostrådene. Det er i den forbindelse satt i gang et arbeid for å tilpasse informasjon om rådene til ulike grupper innvandrere.

4.1.4 Forebyggende helse- og omsorgstjenester

Det vises i meldingen til at det forebyggende helsearbeidet skal rette seg mot grupper i befolkningen med særlige risiko- og helseproblemer. Enkelte innvandrergrupper benytter seg i liten grad av tilbud om fysisk aktivitet og andre folkehelsetiltak. I flere kommuner med en høy andel innvandrere har det derfor blitt etablert lavterskeltilbud med veiledning og oppfølging i levevaner rettet mot innvandrere generelt og kvinnelige innvandrere spesielt.

Som en del av samhandlingsreformen har mange kommuner opprettet frisklivssentraler. Mange frisklivssentraler har egne tiltak rettet mot innvandrere og arbeider aktivt for å rekruttere innvandrere i tilbudene.

Regjeringen ser det som ønskelig at flere kommuner etablerer frisklivssentraler for å fremme sunne levevaner. Det er særlig viktig å legge vekt på å nå ut til innvandrere.

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten er særlig viktige aktører i det forebyggende arbeidet. Disse tjenestene skal være lavterskeltilbud for barn og unge som bidrar med tidlig hjelp, blant annet til barn og unge med psykiske problemer.

Regjeringen har som en del av områdesatsingene i Groruddalen og Søndre Nordstrand prøvd ut flere folkehelsetiltak som har gitt gode resultater. Se nærmere omtale i meldingen.

Et eksempel på et enkelt målrettet forebyggingstiltak er ordningen med utdeling av gratis vitamin D-tilskudd til spedbarn med innvandrerbakgrunn.

4.1.5 Bedre helse- og omsorgstilbud på viktige områder

Endringer i befolkningssammensetningen gir nye utfordringer i ulike deler av helse- og omsorgstjenestene. Det pekes i meldingen på at det er en særlig utfordring å sikre at personer med innvandrerbakgrunn får et like godt tilbud som den øvrige befolkningen i alle deler av tjenestene.

4.1.5.1 Psykisk helse

Det pekes i meldingen på at enkelte grupper innvandrere har dårligere psykisk helse enn den øvrige befolkningen. Særlig blant flyktninger er det mange som sliter med senvirkninger av krig, forfølgelse og flukt. I tillegg til de belastninger de har vært utsatt for før de fikk opphold i Norge, kommer belastninger knyttet til lange opphold på asylmottak og en vanskelig eksiltilværelse, for eksempel problemer med å få jobb eller opplevelse av diskriminering.

Barn og unge med innvandrerbakgrunn ser ut til å ha flere symptomer på angst og depresjon enn andre barn. Det er imidlertid store variasjoner.

Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger har dårligere psykisk helse enn barn som bor sammen med foreldrene sine.

Området psykiske helse ble styrket gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse i perioden 1998–2008. Det gjelder det kommunale tilbudet og tilbudet i spesialisthelsetjenesten, i tillegg til en omfattende satsing på kompetansetiltak og kompetansestrukturer. Likevel er det fortsatt store utfordringer på begge nivåer, spesielt når det gjelder utbygging av lavterskeltilbud i kommunene og samarbeid med andre sektorer. Det er et stort behov for kompetanse i tjenestene, blant annet knyttet til vold og traumatisk stress.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress utvikler og sprer kunnskap om vold og traumatisk stress, herunder forskning knyttet til flyktninghelse og traumatiserte flyktninger. For å øke kompetansen blant ansatte i asylmottak om psykiske vansker og symptomer og voldsrisiko, er en undervisningspakke om innvandrerhelse under utarbeiding. I tillegg har de fem regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) asylsøkere og flyktninger som to av flere målgrupper.

4.1.5.2 Rusmiddelpolitikk

Det fremgår av meldingen at forskning tyder på at personer med bakgrunn fra Asia og Afrika bruker mindre rusmidler enn innvandrere fra Europa og personer uten innvandrerbakgrunn. Ungdom med innvandrerbakgrunn bruker i hovedsak mindre rusmidler enn annen ungdom og kan i noen tilfeller bidra til redusert alkoholforbruk for andre. Det er imidlertid dokumentert noen endringer i dette bildet.

En kunnskapsoversikt fra 2008 understreker at ungdom med innvandrerbakgrunn er en uensartet gruppe med stor variasjon i bruk av rusmidler, blant annet ut fra landbakgrunn. Det er dermed viktig at tjenesteapparatet møter den enkelte og tilbyr likeverdige tjenester uavhengig av bakgrunn.

Både i europeisk og norsk sammenheng er det eksempler på at rusmiddelavhengige med innvandrerbakgrunn enten får hjelp i familien eller at de sendes tilbake til opprinnelseslandet for behandling. Kommunikasjonsproblemer, skepsis til hjelpeapparatet og liten kunnskap om hvilke tilbud som finnes kan føre til at personer med innvandrerbakgrunn ikke søker hjelp i samme grad som andre.

Helse- og omsorgsdepartementet la i 2012 fram Meld. St. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk som blant annet omtaler temaet innvandrere og bruk av rusmidler.

4.1.5.3 Smittsomme sykdommer

Tall fra Folkehelseinstituttet fra 2011 (MSIS-rapporteringen) viser at flyktninger, asylsøkere og familieinnvandrere fra enkelte land til sammen utgjorde om lag halvparten av alle nydiagnostiserte med hiv (1 300–1 500 innvandrere). Utfordringer for innvandrere med hiv er blant annet stigmatisering innad i miljøene og lavt kunnskapsnivå om å leve med hiv.

Et viktig mål i den nasjonale hivstrategien Aksept og mestring (2009–2014) er å sikre tidlig avdekking av hivdiagnose og god oppfølging av særlig sårbare personer. Det er viktig å gjøre helsetjenesten tilgjengelig for innvandrere og sikre god informasjon om hiv. Helse- og omsorgsdepartementet vil fortsette finansiering av forebyggende tiltak som fungerer.

Nesten 90 prosent av nydiagnostiserte tuberkulosetilfeller i Norge kommer fra land med både høy forekomst av tuberkulose og hiv. Det må derfor antas at en viss andel fra denne gruppen har dobbelinfeksjon. Dobbelinfeksjon tuberkulose og hiv er inkludert på listen over sykdommer som skal meldes til meldesystemet for smittsomme sykdommer, med virkning fra 1. juli 2012 (MSIS- og tuberkuloseregisterforskriften). Med denne overvåkningen vil helsemyndighetene få et bedre grunnlag til å sette i verk tiltak og gi råd.

I Norge oppdages kun 25 prosent av tuberkulosediagnosene gjennom tuberkuloseforskriftens rutineundersøkelser av innvandrere ved ankomst til Norge. De viser at en høy andel personer er smittet og har såkalt latent tuberkulose. Risikoen for at disse blir syke er størst de første par årene etter smitte, men varer livet ut.

Kommunene har primæransvaret for gjennomføringen av tuberkulosekontrollen, og skal blant annet ha et eget tuberkulosekontrollprogram som del av smittevernplanen.

4.1.5.4 Tannhelse

Det vises i meldingen til at tannhelsen blant barn med innvandrerbakgrunn generelt sett ser ut til å være dårligere enn blant andre barn i Norge. Det er lite kunnskap om ulikheter mellom ulike grupper med slik bakgrunn. Det finnes ikke systematisk registrering eller innhenting av data over tannhelsetilstanden i den voksne befolkningen i Norge.

Etter lov om tannhelsetjenesten har fylkeskommunen et ansvar for å fremme tannhelsen i befolkningen og gjennom tannhelsetjenesten sørge for nødvendig forebyggelse og behandling.

Det er utarbeidet informasjonsmateriale til bruk for foreldre, barn og unge med innvandrerbakgrunn. Det er gitt økonomisk støtte til å utarbeide filmer og brosjyrer med kostholdsråd og tannhelseinformasjon på mange språk. Noe materiell er basert på billedspråk og symboler, tilpasset kommunikasjon med personer som ikke kan norsk.

4.1.5.5 Omsorgstjenester

Alt tyder på at norske kommuner må forberede seg på større etterspørsel etter omsorgstjenester fra innvandrere. Helse- og omsorgstjenestene vil måtte tilrettelegges på en måte som sikrer at disse får kvalitativt gode, individuelle, fleksible og helhetlige løsninger.

En kartlegging i norske kommuner (Ingebretsen 2011) viser at tre fjerdedeler av de 226 kommunene som besvarte undersøkelsen, har en viss etterspørsel etter omsorgstjenester fra personer med innvandrerbakgrunn, og at halvparten forventer en økning i årene framover. Dette er spesielt tilfellet i de største og mest sentrale kommunene.

Av de ulike tjenestene er det hjemmesykepleie som etterspørres oftest, deretter følger andre hjemmetjenester. Halvparten av kommunene har en viss etterspørsel etter kortidsopphold og fire av ti etter langtidsopphold i sykehjem.

En tredjedel av kommunene mener at tilbudet er tilfredsstillende når det gjelder tilrettelegging for innvandrere, og en tredjedel mener det er både òg. Blant den siste tredjedelen av kommunene gir de fleste uttrykk for at spørsmålet er uaktuelt for dem, men et fåtall (5 prosent av alle) gir uttrykk for at tilbudet er utilfredsstillende.

Kommunene gir uttrykk for at utfordringene i omsorg for brukere med innvandrerbakgrunn gjelder språk, kommunikasjon og ulikheter i kultur, vaner og religiøs praksis. Noen nevner spesielt utfordringer i møte med flyktninger med psykiske plager etter traumer. Vurdering av funksjonsnivå eller sykdomsutvikling ved psykisk utviklingshemning og demens kan representere en ekstra utfordring.

Regjeringen vil satse spesielt på å kvalifisere personer med innvandrerbakgrunn i helsearbeiderfaget.

Regjeringen vil

• bidra til likeverdige helse- og omsorgstjenester, blant annet gjennom bedre tilrettelagt informasjon

• legge fram en melding til Stortinget om folkehelse i 2013 som blant annet skal omtale innvandreres særskilte utfordringer

• legge fram en nasjonal strategi om innvandreres helse i 2013

• sette i gang en egen satsing for å kvalifisere flere med innvandrerbakgrunn i helsearbeiderfaget

• forbedre kunnskapsgrunnlaget om innvandreres helse og deres bruk av helsetjenester

4.2 Komiteens merknader

Komiteen støtter regjeringens påpekning av at et likeverdig helsetilbud innebærer at alle må behandles forskjellig ut fra den enkeltes behov. De fem største innvandrergruppene i Norge i dag er fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia og Irak. Flesteparten av innvandrerne kommer fra EØS-land og europeiske land utenfor EU. 44 prosent av alle innvandrerne kommer fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika. Fire av ti innvandrere har bodd i Norge i fire år eller mindre. Dette illustrerer etter komiteens mening mange av de tilleggsutfordringene en står overfor når det gjelder å gi et likeverdig helsetilbud til alle innbyggere.

Komiteen viser til helse- og omsorgsministerens brev av 4. mars 2013 (vedlagt), der statsråden etter forespørsel fra saksordfører (jf. vedlagte brev datert 21. februar 2013) redegjør for viktige temaer i den varslede stortingsmeldingen om folkehelse og den varslede nasjonale strategien for minoritetshelse, som er relevante for Stortingets behandling av integreringsmeldingen. Som det fremgår av statsrådens brev, vil folkehelsemeldingen bli oversendt Stortinget 26. april 2013, om lag en måned etter Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2012–2013). Nasjonal strategi for minoritetshelse varsles i løpet av våren 2013.

Komiteen har merket seg at statsråden i brevet opplyser at tilgjengelig forskning og ulike rapporter har påvist forskjeller i sykdomsbildet mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, og mellom ulike innvandrergrupper, og at en del særlige helseutfordringer i enkelte grupper er knyttet til sosiale ulikheter i helse. Komiteen viser i den forbindelse også til St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller og Stortingets behandling av denne i Innst. S nr. 240 (2006–2007). Det henvises i den forbindelse til de ulike partienes merknader.

Komiteen ser det som meget positivt at regjeringen legger fram en nasjonal strategi for de neste fire årene, der innvandreres spesielle helseutfordringer og de barrierene de kan møte i helsevesenet, både på systemnivå og individnivå, blir grundig belyst, og at tiltak for å utjevne slike sosiale forskjeller i helse blir prioritert. Komiteen viser til det overordnede målet i Meld. St. 6 (2012–2013) om å forebygge et samfunn der sosiale forskjeller følger etniske skillelinjer og ser den varslede nasjonale strategien som et viktig bidrag til å nå dette målet.

Komiteen viser videre til at folkehelsemeldingen ifølge statsrådens brev i særlig grad vil vektlegge tiltak på tvers av sektorer, der forebyggingsaspektet står sentralt. Komiteen har merket seg at flere av temaene i den kommende meldingen vil være knyttet til integrering, herunder tilknytning til arbeidslivet, brukermedvirkning, deltakelse og mulighetene til å tilegne seg informasjon.

Komiteen vil samtidig understreke betydningen av å bygge ned barrierer mot at den enkelte kan nyttiggjøre seg det helsetilbudet som finnes.

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, bemerker at det ofte kan være avstand mellom formelle og reelle rettigheter, avhengig av den enkeltes kjennskap til og forutsetninger for å benytte seg av formelle rettigheter. For eksempel vil ikke juridisk rett til helsehjelp alltid være ensbetydende med reell tilgang til helse- og omsorgstjenester. Det finnes mange ulike barrierer, eksempelvis økonomiske, organisatoriske og språklige, som kan begrense den reelle tilgangen til tjenestene.

Samtidig viser flertallet til at slike forhold kan påvirke kvaliteten på tjenestene, og dermed også utfallet av behandlingen.

Flertallet viser til at kunnskap om rettigheter og organisering av helse- og omsorgstjenestene er en viktig forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg de tilbudene som finnes. Det betyr at ulike innvandrergrupper, herunder også arbeidsinnvandrere fra EØS-området, lettere kan falle utenfor i de offentlige helsetjenestene.

Flertallet understreker at god kommunikasjon er grunnleggende for kvalitet og pasientsikkerhet. Mangelfull kommunikasjon skyldes ofte manglende bruk av kvalifiserte tolketjenester, samt mangel på oversatt informasjonsmateriale og alternative kommunikasjonsmetoder. Dette må sees i lys av at innvandrere i Norge kommer fra over 200 ulike land.

Videre kan grad av tillit til offentlige myndigheter og tjenester være påvirket av erfaringer fra opprinnelsesland, og både egne og andres negative erfaringer i det norske helsevesenet kan bidra til å påvirke tilliten til helse- og omsorgstjenesten.

Flertallet viser videre til at mangel på kunnskap hos helsepersonell om ulike innvandrergruppers rettigheter, bruk av tolk, sykdomsbildet og migrasjonsårsaker kan påvirke tilgangen og kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene for disse gruppene.

Flertallet viser til at universell utforming er et grunnleggende prinsipp for utforming av helsetjenestene og at mangel på god skilting, informasjon på flere språk og tjenester nær der folk bor, samt begrensede åpningstider, kan utgjøre en barriere.

Flertallet viser videre til at enkelte grupper av økonomiske årsaker ikke benytter helsetjenestene de har behov for, samt at noen innvandrergrupper er mer utsatt for vedvarende økonomisk fattigdom enn befolkningen for øvrig.

Komiteen viser også til at noen grupper innvandrere bruker legevakt i større utstrekning enn etniske nordmenn. Fastlegen benyttes også i noe større grad av innvandrergrupper med lang botid i Norge enn befolkningen generelt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til prioriteringsforskriften (forskrift om endring av forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 30. juni 2011), der ulik oppholdsstatus gir ulik tilgang til helse- og omsorgstjenester. Dermed kan det lett oppstå usikkerhet rundt helserettighetene til innvandrere med forskjellig oppholdsstatus i landet, særlig for personer med ulovlig opphold. Flertallet viser til erfaringene fra blant annet «Helsesenter for papirløse migranter» i regi av Røde Kors og Kirkens Bymisjon i Oslo, om at det er lavt kunnskapsnivå om omfanget av helserettigheter for denne pasientgruppen, både blant helsepersonell og i pasientgruppen selv.

Flertallet viser til integreringsmeldingen som med bakgrunn i en rekke undersøkelser og utredninger som har påvist tydelige sosiale forskjeller i helse, herunder helseforskjeller mellom innvandrere og befolkningen for øvrig, samt store variasjoner i helseutfordringene blant innvandrere, både etter kjønn og landbakgrunn, understreker at kunnskap om innvandreres helse er nødvendig for å gi et likeverdig helsetilbud til hele befolkningen, og at kompetanse må bygges opp i de faglige miljøene og i innvandrerbefolkningen selv.

Flertallet viser til at regjeringen i flere dokumenter til Stortinget (herunder St.meld. nr. 20 (2006–2007) og Meld. St. 6 (2012–2013)) har påvist at forskning om innvandrerhelse er fragmentert. Kunnskapen om ulike innvandrergruppers helse og bruk av helsetjenester er basert på mange små studier og fremstår som mangelfull. Dette gjelder både hvilke grupper som er studert, og hvilke temaer som er belyst. Det er mangel på kunnskap om sykdomsbildet blant de ulike innvandrergruppene som er bosatt eller oppholder seg midlertidig i Norge. Det er videre begrenset kunnskap om bruk, tilgjengelighet og kvalitet på eksisterende helse- og omsorgstjenester. Det er flere grunner til denne mangelfulle kunnskapssituasjonen. De fleste skjemaer brukt i spørreundersøkelser er ikke tilpasset innvandrerbefolkningen, hverken medisinsk eller språklig. Når det gjelder faktaopplysninger og utfordringer på feltet, viser komiteen til Helsedirektoratet og dets rådgivende utvalg – Forum for sosial- og helsetjenester ved migrasjon (Sohemi) og Nasjonalt kompetansesenter for migrasjon (NAKMI).

Tolker

Komiteen viser til betydningen av god pasientinformasjon og god kommunikasjon mellom pasient og behandlere. Det er bekymringsfullt når flere tjenesteytere i offentlig sektor, herunder deler av helsevesenet, ikke bruker kvalifiserte tolker. I noen tilfeller brukes også barn som tolk. Komiteen viser til sine budsjettmerknader for 2013 (Innst.16 S (2012–2013), side 66), der det heter:

«Komiteen har merket seg at IMDis kartlegginger viser et stort underforbruk av tolk i offentlig sektor, at flere etater mangler rutiner for å kontrollere tolkenes kvalifikasjoner og at slektninger og barn relativt ofte blir brukt som tolk. Komiteen støtter regjeringens tiltak for å skaffe flere tolker og finner grunn til å gjenta at barn ikke skal brukes som tolk i offentlig sektor.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til generelle merknader fra Fagforbundet som støtter at det i meldingen understrekes at integrering er en gjensidig prosess. De viser spesielt til underforbruket av tolk. De organiserer tolker og understreker at en styrking av tolkenes arbeidsforhold og rettigheter er nødvendig for å få til en tilfredsstillende tolketjeneste.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig at gode eksempler på hvordan bruk av tolk kan organiseres på en tilfredsstillende måte, blir formidlet til andre tjenesteytere. Dette flertallet vil i den forbindelse nevne Drammen sykehus som et eksempel til etterfølgelse på hvordan man kan innføre gode rutiner for bruk av tolk, som virker arbeidsbesparende for tjenesteyter og som gir en god og forsvarlig tjeneste til pasientene.

Forskjeller i helse

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser til meldingen der regjeringen viser til eksempler på sykdommer med høyere forekomst blant enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige befolkningen. Diabetes er ett slikt eksempel. Flertallet viser i den forbindelse til Diabetesforbundets satsing på informasjon til ulike innvandrergrupper, tilpasset deres behov når det gjelder både tid, sted, formidlere og språk. Det er viktig at det offentlige inngår forpliktende samarbeid med frivillige pasientorganisasjoner som har tilrettelagt informasjon til ulike målgrupper, og sørger for kontinuitet i dette arbeidet. Flertallet mener det også bør innledes tilsvarende samarbeid med andre pasientorganisasjoner. Et nærliggende eksempel er Kreftforeningen. En igangsatt norsk studie viser for eksempel at innvandrerkvinner med brystkreft langt oftere enn etnisk norske kvinner har fremskredet brystkreft når diagnosen stilles. Hos somaliske kvinner er dødeligheten på hele 50 prosent (Dagens medisin 05/2012, gjengitt på http://www.dagensmedisin.no/nyheter/mer-avansert-brystkreft-hos-innvandrere/).

Flertallet viser i den forbindelse til høringsinnspill fra Diabetesforbundet, som er fornøyd med at helse blir inkludert i integreringspolitikken, men savner mer fokus på ikke-smittsomme sykdommer, som diabetes, hjerte- og karsykdommer, kols og kreft. De viser til at av mer enn 60 lærings- og mestringssentra er det under 10 prosent som har tilbud til innvandrere. De mener at myndighetene i den kommende strategien for innvandrerhelse og den nye folkehelsemeldingen må legge til rette for samarbeid mellom frivillige organisasjoner, innvandrerorganisasjoner og offentlige tjenester. Flertallet viser til at denne organisasjonen er en tradisjonell norsk brukerorganisasjon som jobber for å nå ut til innvandrerbefolkningen og støtter de synspunktene Diabetesforbundet gir uttrykk for.

Flertallet viser til at et annet eksempel er den svært høye utbredelse av vitamin D-mangel blant gravide og fødende kvinner med pakistansk bakgrunn, og blant friske voksne menn og kvinner fra Pakistan og Sri Lanka (se f.eks. http://mighealth.net/no - Vitamin D-mangel av Ph. D. Kristin Holvik). Det er et enkelt, men viktig folkehelsetiltak å sørge for god informasjon om hvorfor innvandrere trenger D-vitamintilskudd, og hvordan de selv kan forebygge slik vitaminmangel. Flertallet viser i den forbindelse til den varslede stortingsmeldingen om folkehelse, som kommer i 2013, og til regjeringens satsing for å kvalifisere flere innvandrere til helsearbeiderfaget.

Flertallet viser til integreringsmeldingen, som viser til forskjeller i helse på en rekke andre områder. Ikke alle har negative fortegn. Innvandrere og flyktningebefolkningen har også kulturelt betingede helsefordeler. Som eksempel på en positiv forskjell nevnes alkohol- og rusmisbruk, der enkelte innvandrergrupper har betydelig lavere forbruk enn det som er vanlig i majoritetsbefolkningen. Mange har et sunnere kosthold (mye frukt og grønnsaker), færre bruker tobakk eller rusmidler for øvrig, noe som igjen beskytter mot mange sykdommer med høy dødelighet. Dette er positivt sett fra et folkehelseperspektiv (se f.eks. www.fhi.no – Folkehelseinstituttet: Helseprofil innvandrere: Store helseforskjeller, des. 2008, oppdatert febr. 2013).

Folkehelse og innvandrerhelse

Komiteen viser for øvrig til statsrådens brev, som viser til at kunnskapen om innvandrere og helse er fragmentert, og at det er nødvendig med både en sammenstilling og et supplement til eksisterende rapporter og forskningsmateriale. Komiteen imøteser derfor den kommende stortingsmeldingen om folkehelse og den nasjonale strategien for bedre innvandrerhelse og antar at de tiltakene statsråden refererer til i sitt brev, blant annet vil omfatte temaer som for eksempel:

• A. At innvandrergrupper med rusmiddelproblemer er lite undersøkt i Norge, herunder situasjoner for asylsøkere som er en særlig utsatt gruppe. Ventetiden på et asylmottak og hva det innebærer, kan for mange mennesker være en risikofaktor for negativ psykososial utvikling, herunder rusmiddelbruk. Personer med endelig avslag på asylsøknaden er hyppig representert blant dem som benytter rusmidler, og utvikling av rusmiddelmisbruk er knyttet til lengden på oppholdet (se f.eks. Freng og Lund, 2012 i «Freeland» – ventefasen, rus og livsinnhold, om rusmiddelmisbruk på asylmottak). Undersøkelser i Kunnskaps- og kompetansebanken til Kompetansesenter Rus– Oslo viser også at når man sammenligner brukere med innvandrerbakgrunn og brukere med etnisk norsk bakgrunn, så vises langt flere likheter enn forskjeller. Rusmiddelbrukere med innvandrerbakgrunn er en heterogen gruppe med ulikt behov for hjelp. Tygging av khat er i noen miljøer utbredt, og kan føre til store sosiale og helsemessige konsekvenser for enkeltpersoner og deres familier.

• B. At undersøkelser viser at innvandrerbarn har større forekomst av karies enn norske barn. SMÅTANN-studien fra Oslo i perioden 2002 – 2004 viste at kariesforekomsten var betydelig høyere hos barn med opprinnelsesland utenfor EU/EØS, sammenliknet med dem, med bakgrunn fra EU/EØS-området. Når det gjelder voksne innvandrere er det store mangler i kunnskapsgrunnlaget om forekomst av tannsykdommer og bruk av tannhelsetjenesten. Tannhelsetjenester for voksne kan dessuten medføre svært høye egenandeler.

• C. At enkelte grupper av innvandrere, særlig flyktninger, har dårligere psykisk helse enn befolkningen for øvrig. Psykisk helse har nær sammenheng med levekår, integrering og inkludering. Ensomhet, arbeidsledighet, lav inntekt, mangel på sosial støtte og opplevelse av manglende kontroll over egen livssituasjon øker risikoen for utvikling av psykiske problemer. Forekomsten av psykisk sykdom er særlig høy blant flyktninger og asylsøkere som har opplevd krig, tortur og andre traumatiske hendelser. Enkelte grupper av innvandrere, særskilt flyktninger, har dårligere psykisk helse enn befolkningen forøvrig, samtidig som de til dels mangler et tilrettelagt og tilgjengelig behandlingstilbud (Blom, 2010; FAFO, 1995, 2000). Psykisk helse har nær sammenheng med levekår, integrering og inkludering. Ensomhet, arbeidsledighet, lav inntekt, mangel på sosial støtte og opplevelse av manglende kontroll over egen livssituasjon øker risikoen for utvikling av psykiske problemer. Psykiske lidelser arter seg forskjellig innad i og mellom befolkningsgrupper. Forekomsten av psykisk sykdom er særlig høy blant flyktninger og asylsøkere som har opplevd krig, tortur og andre traumatiske hendelser. Ventetiden på et asylmottak med alt det innebærer kan påvirke den psykiske helsetilstanden i negativ retning (NOU, 2011:10 – Bergeutvalget).

• D. At det ser ut til at barn av innvandrere har høyere forekomst av psykiske plager enn etnisk norske barn. Det er ikke rapportert mer atferdsproblemer i disse aldersgruppene enn hos deres etnisk norske jevnaldrende (Hjern & al., 2004: Social Exclusion and Mental Health, http://bjp.rcpsych.org ). Diskriminering kan øke risikoen for psykiske plager både blant ungdom og blant barn helt ned til 10–12-årsalderen. Personer utsatt for tortur, krigstraumer, enslige mindreårige asylsøkere og ofre for menneskehandel er sårbare med tanke på utvikling av alvorlige psykiske lidelser og tilgang til helse- og omsorgstjenester.

• E. At det blant innvandrere er påvist høyere forekomst av kroniske infeksjonssykdommer, tuberkulose, hiv og hepatitt B. Hiv-infeksjon forekommer hyppigere blant personer fra Afrika og Sørøst-Asia enn i majoritetsbefolkningen. De fleste er smittet i sitt hjemland, men mange har først fått diagnosene i Norge. Utfordringene er å sikre at denne gruppen møtes tidlig, med godt tilpassede forebyggende smitteverntiltak, samt nødvendig medisinsk oppfølging. Forekomsten av smittsomme sykdommer i deler av innvandrerbefolkningen gjenspeiler forekomsten av disse sykdommene i deres opprinnelsesland (Folkehelseinstituttet, 2010).

• F. At enkelte grupper av innvandrerkvinner har økt forekomst av uønskede svangerskap og aborter. Kvinner med opprinnelse utenfor Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia hadde økt risiko for dødfødsel og svikt i fødselsomsorgen. Manglende kunnskap om komplikasjoner under svangerskapet, svangerskapsdiabetes og manglende kunnskap om helsetjenesten er hovedutfordringer for denne gruppen. Veiledningstilbud og svangerskapsomsorg tar ikke høyde for innvandrerkvinners særskilte behov (Skålid, 2012: Innvandrerkvinners fødsel, www.forskning.no).

• G. At innvandrere har høyere risiko for å bli utsatt for trafikkulykker enn etnisk norske sjåfører (TØI-rapport 988/2008, http://mighealth.net ). Det er nær tre dobling av forekomst av ulykker på jobben blant innvandrere (Arbeidsmiljøet blant innvandrere, Stami 2009).

Komiteen påpeker at det i integreringsmeldingen vises til eksempler på gode, forebyggende helsetiltak, for eksempel som ledd i områdesatsingen i Groruddalen. Komiteen understreker viktigheten av å formidle kunnskap om slike tiltak videre til andre kommuner. Komiteen viser også til viktigheten av å ha et innvandrerperspektiv på de kartleggingene av helse som skjer i kommunene under samhandlingsreformen, og at slik kartlegging skjer på en systematisk måte over hele landet.

Komiteen mener det er en viktig oppgave å systematisere den kunnskapen som finnes som utgangspunkt for målrettede tiltak, og viser i den forbindelse til regjeringens nær forestående nasjonale strategi om innvandreres helse (mars 2013) og stortingsmelding om folkehelse, som kommer våren 2013.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser videre til de ekstra satsingene i budsjettet for 2013, med økte bevilgninger til Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse, til utvikling og tilrettelegging av nettportal for innvandrere – Helsenorge.no – som informerer om sykdomsforebyggende tiltak, behandlingsmuligheter og tjenester, samt opplæring av innvandrere til helsearbeiderfaget.

Videre har komiteen merket seg at det i de årlige oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene presiseres at det skal legges vekt på likeverdige helsetjenester og arbeid for å redusere sosiale helseforskjeller i aktuelle befolkningsgrupper, herunder innvandrergrupper, og at det er utarbeidet ulike veiledere på området.

Komiteen viser også til at Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider med Justis- og beredskapsdepartementet om å avdekke sykdom hos asylsøkere i mottak og om en særskilt kartlegging av hørselstap blant innvandrerbarn med ikke-vestlig bakgrunn.

Når det gjelder omsorgstjenester, viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, til at det foreløpig er lavere etterspørsel etter omsorgstjenester blant innvandrere enn blant befolkningen for øvrig, men understreker viktigheten av at kommunene, særlig de største og mest sentrale, er forberedt på den økningen regjeringen forventer vil komme, og at man planlegger for de ekstra utfordringene man forventer når det gjelder språk, ulikheter i kultur, ettervirkninger etter traumer, psykisk utviklingshemning og demens. Flertallet støtter regjeringens planer om å satse spesielt på å kvalifisere personer med innvandrerbakgrunn til helsearbeidere, og legger vekt på at KS i høringen uttrykte støtte til dette forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre presiserer at det er viktig ikke å bare se på generelle befolkningsrettede helsepolitiske virkemidler, men også rette innsatsen spesifikt mot ulike risikogrupper med større forekomst av helseproblemer, og se på tilrettelagt oppfølging av disse, samt virkemidler for å lette muligheten for å leve med helseproblemer. Disse medlemmer mener det må etableres systemer som gjør at når helsepersonell oppdager kjønnslemlestelse, blir dette en politisak, i tillegg til å meldes til barnevernet.

Komiteen viser for øvrig til omtale av dette i kapittel 5 i denne innstillingen og til regjeringens nye handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet 2013–2016, som ble fremlagt 27. februar 2013.