6.1 Sammendrag

Det pekes i meldingen på at alle skal kunne bo godt og trygt. Boligen er viktig for en stabil tilknytning til arbeidslivet, for å ta utdanning, for å ivareta et sosialt nettverk, for å delta i lokaldemokratiet og for god helse. Boligpolitikken er derfor et viktig ledd i regjeringens politikk for mer rettferdig fordeling og i kampen mot fattigdom.

Som andre i Norge flytter innvandrere i større grad til urbane og tett befolkede strøk enn til distriktene, selv om de også bidrar til å opprettholde folketallet i mange mindre kommuner. Regjeringen vil videreføre den særlige innsatsen i noen områder for å øke sysselsettingen, sikre gode boforhold, legge forholdene til rette for god kvalitet i skolene og for trygge lokalmiljøer. I slike særlige områdesatsinger er det nødvendig med en felles innsats fra kommune og stat.

Regjeringen ønsker å bidra til å gjøre det attraktivt å bosette seg i alle deler av landet. Mange distriktskommuner har behov for innbyggere og arbeidskraft.

De fleste flyktninger som får opphold i Norge, oppholder seg i et asylmottak til de med statens hjelp finner en kommune å bo i. Regjeringen ønsker å forbedre bosettingsordningen for å få ned tiden den enkelte må oppholde seg i asylmottak i påvente av bosetting.

6.1.1 Alle skal kunne bo godt og trygt

Ett av regjeringens Mål for inkludering er at innvandrere skal ha trygge boforhold og like muligheter på boligmarkedet som befolkningen generelt. Innvandrere eier i stadig større grad egen bolig, og de bor også mer spredt og i mer varierte områder enn innvandrere i mange andre land. I befolkningen generelt eier om lag 75 prosent boligen sin, og blant innvandrere og deres barn over 60 prosent (Blom og Henriksen 2008). Botid i Norge har betydning for arbeidstilknytning og inntekt, og derfor stor betydning for andelen som eier egen bolig blant innvandrere.

Et offentlig utvalg har vurdert hvordan sentrale oppgaver i den boligsosiale politikken kan løses i årene framover, jf. NOU 2011:15 Rom for alle. Utvalget så blant annet på vanskeligstilte på boligmarkedet. Det at innvandrere er overrepresentert blant vanskeligstilte på boligmarkedet, kan dels forklares med at de også er overrepresentert blant dem med lav inntekt, men det kan også skyldes at innvandrere i større grad opplever diskriminering på både arbeids- og boligmarkedet. Utvalget fant videre at innvandrere betaler gjennomgående høyere husleie og i større grad opplever vilkårlige oppsigelser og leieforhøyelser. Dette gjør at den boligpolitiske innsatsen fra både kommune og stat, herunder de økonomiske ordningene rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet, er særlig viktig for innvandrere.

Regjeringen vil følge opp NOU 2011:15 Rom for alle med en melding til Stortinget om boligpolitikken.

Kommunene har hovedansvaret for å gjennomføre norsk boligpolitikk og har forholdsvis stor frihet til å organisere arbeidet ut fra lokale forhold. Gjennom faglige og økonomiske virkemidler stimulerer Husbanken kommunene til å utvikle et strategisk, helhetlig og effektivt boligpolitisk arbeid.

Kommunalt disponerte boliger er et viktig virkemiddel i arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet.

Særlig i pressområder er det viktig at kommunalt disponerte boliger er geografisk spredt, noe Husbankens tilskudd til utleieboliger skal stimulere til.

Arbeidsinnvandrere fra EØS-land har et jevnere bosettingsmønster enn andre innvandrere og mer lik den øvrige befolkningen (Søholt og Ødegård m.fl. 2012). Det bor polske arbeidsinnvandrere i nesten alle landets kommuner.

Husbanken har satt ut et oppdrag for å se nærmere på framtidens leiemarked i et internasjonalt arbeidsmarked.

Forholdet mellom tilbud og etterspørsel i markedet legger føringer for boligpriser og boligbygging. Kommunenes arealplanlegging kan sikre nødvendige og hensiktsmessige områder til boligformål.

Regjeringen vil bedre rammene for kommunenes boligpolitiske arbeid. I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen å styrke flere av Husbankens økonomiske ordninger, blant annet tilskudd til etablering i egen bolig og tilskudd til utleieboliger, jf. Prop. 1 S (2012–2013) for Kommunal- og regionaldepartementet.

6.1.2 Mangfoldige byer – muligheter og utfordringer

Det vises i meldingen til at Oslo har en mer mangfoldig befolkning enn andre kommuner. Nesten 30 prosent av befolkningen var ved inngangen til 2012 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. En regional befolkningsframskrivning fra SSB anslår at samlet andel Osloboere med innvandrerbakgrunn kan bli 47 prosent i 2040 (Texmon 2012). Også større byer som Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sandnes, Skien, Porsgrunn, Fredrikstad og Sarpsborg og nabokommuner til Oslo, har fått en økende befolkningsandel med innvandrerbakgrunn de siste tiårene.

Byene har på grunn av sin størrelse særskilte utfordringer. For eksempel trenger ikke andelen arbeidsledige eller store barnefamilier avhengig av offentlig hjelp være spesielt høy før de utgjør et betydelig antall mennesker. Samtidig har byene med sine stordriftsfordeler og en kommunal førstelinjetjeneste med erfaring fra å håndtere mangfold et godt utgangspunkt for å møte slike utfordringer.

6.1.2.1 Levekårsforskjeller i Oslo

Det pekes i meldingen på at det ikke er en nødvendig og direkte årsakssammenheng mellom levekårsutfordringer i et område og en høy andel innvandrere.

Samtidig har de fire bydelene i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand høyest andel av befolkningen som enten selv har innvandret eller har to innvandrerforeldre, sammenliknet med andre bydeler i Oslo. Foreløpige tall tyder på at flertallet av befolkningen i bydel Søndre Nordstrand vil ha innvandrerbakgrunn innen utgangen av 2012.

Innvandrere fra for eksempel Afrika og Asia i Groruddalen har høyere sysselsetting enn de samme gruppene i resten av landet. Også andre innvandrergrupper har høyere sysselsetting i Groruddalen enn i resten av landet (Nadim 2008). Sysselsettingen blant dem som ikke er innvandrere i Groruddalen, er som gjennomsnittet for resten av landet.

I et nordisk og europeisk perspektiv kommer Groruddalen og andre norske drabantby- og forstadsområder godt ut på levekårsindikatorer (Brattbakk m.fl. 2006).

Undersøkelser fra Groruddalen viser at beboerne i stor grad trives der de bor, uavhengig av bakgrunn.

Befolkningen med innvandrerbakgrunn er gjennomgående yngre enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dårligere helse er imidlertid et gjennomgående trekk hos alle grupper i Groruddalen og Søndre Nordstrand, uavhengig av bakgrunn.

Noen grupper møter særlige utfordringer. God levestandard i Norge forutsetter i de fleste hushold to inntekter. Mange kvinner fra land i Afrika og Asia er etter lengre tid i Norge verken i arbeid eller utdanning, og mange av disse er verken registrert som arbeidssøkere eller mottakere av stønad til livsopphold. Mange av disse kvinnene er bosatt i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Kvinnene kan grovt sett deles i to grupper: De som er hjemmeværende og forsørges av ektemannen, og de som har søkt jobb, men som ikke lykkes på grunn av lav utdanning og lite kunnskap om arbeidsmarkedet. Begge gruppene hindres av svake norskferdigheter. De har behov for individuelle løp bestående av norskopplæring, kvalifiserings- og helsefremmende tiltak (IMDi 2009).

6.1.2.2 En segregert by?

Media reiser gjerne spørsmålet om Oslo er på vei til å «gettoiseres» på linje med for eksempel områder i Paris, eller andre europeiske byer.

Innvandringen til Norge og befolkningen i Oslo med innvandrerbakgrunn er svært sammensatt. Det finnes ikke byområder hvor en bestemt gruppe med innvandrerbakgrunn er i flertall, men det finnes områder der flertallet av beboerne har bakgrunn fra svært mange ulike land. Selv om det bor en del med lav inntekt og dårlige levekår i disse områdene, er det feil å kategorisere dem som gettoer.

Et byområde betegnes som segregert dersom en minoritetsgruppe – definert ved demografiske, sosioøkonomiske eller etniske kjennetegn – er bosatt i noen deler av byen, mens den øvrige befolkningen er bosatt andre steder i byen. I områdene der minoritetsgruppen er overrepresentert, foreligger det bokonsentrasjon. Områdene er ikke sjelden også preget av levekårsproblemer. Det finnes slike områder i Oslo og Drammen. Segregeringen etter innvandrerkjennetegn er gjennomgående noe mindre i norske byer enn i enkelte storbyer i Norden (Blom 2006, Andersson m.fl. 2010). Det er imidlertid ikke uproblematisk å sammenlikne mål på segregering mellom ulike land da målingene tar utgangspunkt i forskjellige administrative oppdelinger av territoriet.

Bolig

Ressursfordelingen i befolkningen påvirker boligvalg og bosettingsmønster.

Byutvikling og innflyttere fra middelklassen har presset boligprisene opp i bydelene i Oslo indre øst. Mange innvandrere har flyttet fra relativt små (leie)boliger i indre by til egen, større bolig med høyere standard i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Dette er for mange et uttrykk for sosial mobilitet på boligmarkedet. De positive drivkreftene er blant annet bedre økonomi og ønske om større og bedre boliger. Det å kjøpe bolig er et uttrykk for etablering og tilknytning. De norske drabantbyene har en høyere andel eieboliger, og en mer variert sammensetning av boligtyper enn tilsvarende boligområder i Danmark eller Sverige, for eksempel Rosengård i Malmø eller Rinkeby i Stockholm.

Skole

Det pekes i meldingen på at deltakelse i lokalsamfunnet styrker fellesskapsfølelsen. Skolen er en svært viktig institusjon og møteplass i denne sammenheng.

Andel elever med innvandrerbakgrunn i Oslo, ofte betegnet som minoritetsspråklige, har vært et hyppig tema i den offentlige debatten. Andelen elever med innvandrerbakgrunn varierer mellom bydelene.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sitt integreringsbarometer for 2009 viser at flertallet i befolkningen ikke ønsker at egne barn skal gå på skole med høy andel elever med innvandrerbakgrunn, men at det er skolens resultater som betyr mest for valg av skole. En spørre- og intervjuundersøkelse om skolebytte viser at grunnen til at foreldre søker skolebytte, som oftest er at skole- og lokalmiljøene ikke kan tilfredsstille de forventningene foreldrene har til fritidsaktiviteter, vennerelasjoner og norskspråklige miljøer. Andelen elever med innvandrerbakgrunn er kun én av mange faktorer som påvirker foreldrenes skolebytte (Morken 2012).

Andel elever med innvandrerbakgrunn ved skolene har i seg selv lite å si for skolens resultater. De påvirkes først og fremst av foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå. Sosial bakgrunn og språk er de to variablene som til sammen forklarer ulikheten i læringsresultater mellom elever med og uten innvandrerbakgrunn (OECD 2012).

Oslo kommune melder om at det er elever med størst behov for en utvidet læringsarena som ikke benytter seg av aktivitetsskolen. Kommunen viser videre til at skolene med lavest deltakelse har størst andel elever med behov for særskilt språkopplæring. Østbergutvalget foreslo gratis skolefritidsordning for å motvirke at barn i familier med lav inntekt går glipp av tilbudet.

6.1.2.3 Politikk for en mangfoldig by

Regjeringen ønsker å motvirke at dårlige levekår preger enkelte byområder. Aktiv byutvikling i områder med store levekårsutfordringer er en forutsetning for å bygge ned forskjeller.

At innbyggere i et nabolag møtes, er viktig for å bygge et fellesskap. Det pekes i meldingen på ulike mulige møteplasser. I forbindelse med satsingene i Groruddalen og Søndre Nordstrand har regjeringen satt av midler til lokal frivillig virksomhet i bydelene.

I noen områder kan tidsavgrensede, særlige innsatser være løsningen. Områdesatsingen i Oslo er et samarbeid mellom staten og Oslo kommune.

Gratis kjernetid i barnehage et bærende element på levekårsområdet i det statlige bidraget til områdesatsingene.

Skoleutviklingsprosjektet i bydelene i Groruddalen og i bydel Søndre Nordstrand startet i 2012. Regjeringen støtter et slikt helhetlig og målrettet prosjekt, der tiltakene rettes inn mot økt kvalitet i opplæringen, elevadferd, skole-hjem-samarbeid og styrket ledelse. Det skal settes i gang følgeforskning innenfor rammen av prosjektet. Det skal avsluttes ved utgangen av 2016.

Regjeringen vil prøve ut om deltakelse i aktivitetsskole kan legge til rette for at elever får bedre forutsetninger for å lykkes i skolen.

De universelle velferdstjenestene er de viktigste virkemidlene for å møte de sammensatte utfordringene som finnes i noen områder.

Gjennom plan- og bygningsloven har kommunene ansvar for å sette mål for samfunnsutviklingen, jf. kap. 7.1 i meldingen. Gjennom planlegging skal det legges til rette for god utforming av bebyggelsen, gode bomiljø og oppvekst- og levekår. I meldingen til Stortinget om boligpolitikken, som kommer i 2013, vil blant annet boligutfordringene i pressområder bli drøftet.

6.1.3 Muligheter i distriktene

Selv om Norge i større grad enn andre land har livskraftige små og store samfunn i hele landet, er den vedvarende sentraliseringsprosessen en utfordring for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I 2011 hadde 118 flere kommuner vekst i folketallet enn i 2006. Dette skyldes ikke minst økt tilflytting fra utlandet. Innvandrere utgjør en viktig ressurs for både store og små lokalsamfunn.

For mange nyankomne innvandrere kan distrikts-Norge tilby muligheter som ikke byene har. Regjeringen er opptatt av å synliggjøre disse mulighetene, slik at alle får brukt sine ressurser og kan bli en del av et lokalmiljø.

En rekke distriktskommuner opplever utfordringer med å holde innbyggertallet oppe. I 2012 lyste Kommunal- og regionaldepartementet ut inntil 32 mill. kroner til satsingen Bolyst. Kommunene kan aktivt påvirke innvandrere til å bli værende og sikre kommunen arbeidskraft.

Regjeringen lanserte i 2012 en treårig satsing for å bidra i utviklingen av attraktive lokalsamfunn i distriktene gjennom å stimulere til økt tilbud av ulike typer boliger, herunder en ny tilskuddsordning.

Kommunene gjennomfører en rekke tiltak med mål om å få flere innbyggere og mer arbeidskraft til kommunen, såkalte inkluderingsprosjekter.

EØS-avtalen innebærer at arbeidstakere kan flytte dit det er behov for arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsinnvandrere fra EU-land i stadig større antall etablerer seg i norske kommuner.

En rapport fra 2012 tar for seg hva som gjør at innvandrere blir boende i distriktskommuner (Søholt og Aasland mfl. 2012). Det redegjøres nærmere for denne i meldingen.

For å se mulighetene i distriktskommuner må innvandrere få informasjon om blant annet boligmuligheter og arbeidsmarked. Kommunenes tjenester må samordnes slik at de sammen bidrar til at innvandrere får brukt sine ressurser.

Det er et mål for regjeringen at innvandrere trives og deltar aktivt i arbeids- og organisasjonslivet. Regjeringen mener at et bredere samarbeid i kommunene kan gi resultater som både gagner tilflyttere, innvandrere og andre, samt samfunnet som helhet.

6.1.4 Raskere bosetting av flyktninger

Bosetting av flyktninger er en varig oppgave for kommunesektoren. Det pekes i meldingen på at jo raskere en flyktning får etablert seg i en kommune, jo raskere kommer hun eller han i gang med introduksjonsprogram og veien mot arbeid eller utdanning.

6.1.4.1 Dagens bosettingsordning

Personer som er innvilget oppholdstillatelse etter søknad om asyl/beskyttelse, og overføringsflyktninger, bosettes som hovedregel etter avtale med kommunene og med offentlig hjelp. IMDi har ansvaret for å finne bosettingskommuner til disse.

Flyktninger som ikke har behov for offentlig bistand kan, på samme måte som andre innvandrere og befolkningen for øvrig, bosette seg hvor de vil og skaffe seg bolig selv, uten at dette skjer etter avtale mellom IMDi og kommunene.

Basert på prognoser over hvor mange flyktninger det er behov for å bosette kommende år, fastsetter et nasjonalt utvalg fra staten og kommunesektoren hvor mange flyktninger kommunene totalt, fordelt på fylkene, skal anmodes om å bosette. Dernest avgjør IMDi i forståelse med KS hvilke kommuner som skal anmodes om hvor mange flyktninger. Den enkelte kommune fatter vedtak om hvor mange flyktninger som skal bosettes kommende år. IMDi finner en egnet kommune for den enkelte flyktning innenfor de disponible kommuneplassene.

Nivået på bosettingen har variert fra år 2000 til i dag. I 2012 er det forventet at det er behov for å bosette om lag 7 600 flyktninger, og i 2013 er tallet 7 900 flyktninger, ikke medregnet familiegjenforente. Svingninger i antallet som bosettes er en utfordring for kommunene, som hele tiden må tilpasse sitt tilbud til det antallet flyktninger som kommer.

En vedvarende utfordring i bosettingsarbeidet er at planleggingshorisonten til kommunene ofte har vært for kort.

6.1.4.2 Fra asylmottak til en kommune

Det pekes i meldingen på at av hensyn til flyktningene er det viktig at de blir bosatt raskere enn i dag. En forutsetning for god bosetting av flyktninger er et gjennomført planarbeid i kommunene.

Oppholdstid i mottak

Det vises i meldingen til at den samlede tidsbruken og ventetiden ved bosetting av flyktninger er for lang. I en undersøkelse Riksrevisjonen foretok i 2009/2010 blir det påpekt at målene som departementet har satt til IMDi, langt fra ble nådd i 2008 og 2009. Bare 68 prosent av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt innen regjeringens mål om bosetting innen seks måneder.

Kvinner og barn er særlig sårbare i mottak. Som et tiltak i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, har regjeringen vedtatt at barnefamilier skal prioriteres i bosettingsarbeidet, og at de skal bosettes innen tre måneder etter vedtak om oppholdstillatelse.

Noen grupper tar det lengre tid å bosette i en kommune. Enslige menn venter lenger i mottak enn familier. Noen få personer med varige og omfattende hjelpebehov venter svært lenge på bosetting, ofte over 12 måneder.

Det vises i meldingen til at lang ventetid fra en flyktning får vedtak om opphold i Norge til bosetting skjer i en kommune, har store menneskelige og økonomiske omkostninger.

Det pekes i meldingen på at god bosetting av flyktninger henger sammen med en effektiv innvandringspolitikk. Noen grupper (ikke dem med flyktningstatus) har i løpet av de siste årene blitt værende i asylmottak fordi de har fått oppholdstillatelser som er begrensede hva gjelder fornying og grunnlag for familieinnvandring. Formålet med ordningen er å motivere asylsøkere til å dokumentere sin identitet når det er mulig. Begrensningen i tillatelsen medfører at de faller utenfor målgruppen for dem som bosettes. Det er viktig for livet i Norge at identitet kan avklares så tidlig som mulig i søknadsprosessen. Regjeringen har derfor styrket innsatsen for identitetsavklaring gjennom etableringen av Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID).

Raskere ut i kommunene

Det vises i meldingen til at en av de største utfordringene i bosettingsarbeidet ligger i at en del kommuner ikke iverksetter bosetting av så mange som de vedtar. Det er også en utfordring at mange kommuner knytter bestemte betingelser eller vilkår til sine bosettingsvedtak.

Langsiktighet og forutsigbarhet forutsetter flerårige kommunale vedtak basert på gjensidig forpliktende avtaler mellom stat og kommune. Regjeringen vil foreslå å inngå en ny bosettingsavtale med kommunesektoren ved KS. Avtalen skal vare i tre år og skal inneholde klare mål for antall bosettingsplasser som må stilles til rådighet i kommunene.

Regjeringen vil utrede konsekvensene av å endre introduksjonsloven slik at nyankomne flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid, får rett til introduksjonsprogram og utløser integreringstilskudd. For å unngå press og belastning på de største bysentraene bør det vurderes om slike områder bør unntas fra ordningen.

6.1.4.3 Å finne bolig

Å finne egnet bolig til bosettingsklare flyktninger har i alle år vært en utfordring for kommunene. Gjennom strategisk og effektiv bruk av Husbankens ordninger kan kommuner forbedre boligmassen slik at flere kan få den hjelpen de trenger til riktig tid. Tilskudd til utleieboliger ble styrket i 2011. For å få til økt og raskere bosetting er flyktninger, særlig enslige mindreårige flyktninger, prioriterte grupper i satsingen.

Husbanken og IMDi har inngått samarbeidsavtaler både nasjonalt og regionalt om bruk av virkemidler for å framskaffe boliger for flyktninger. Et forskningsprosjekt, blant annet for å identifisere hvilke forhold som fremmer kommunenes arbeid med å skaffe boliger til flyktninger (Thorshaug m.fl. 2011), viser at kommunene i større grad må ha en langsiktig strategi for boliganskaffelse. Kommunene må se på den enkeltes mulighet for boligkarriere, herunder bruk av blant annet startlån fra Husbanken. Videre er gjennomstrømning i kommunale boliger og bruk av det private leiemarkedet mulige strategier for å skaffe tilstrekkelig med boliger.

Det pekes i meldingen på at flyktningene så langt som mulig også bør være aktive ved bosetting og boliganskaffelse.

6.1.4.4 Bosetting av enslige mindreårige flyktninger

Det vises i meldingen til at det knytter seg spesielle utfordringer til bosetting av gruppen enslige mindreårige flyktninger. Det har vært en stor økning i antallet enslige mindreårige asylsøkere, og også i antallet som får opphold her, og skal bosettes. Siden 2009 er det bosatt rundt 600 enslige mindreårige årlig. Kommunene har de siste årene bosatt langt flere enslige mindreårige, og kompetansen og kapasiteten i kommunene har økt. Likevel har for mange enslige mindreårige ventet for lenge. Mange av de yngste barna trenger fosterhjem når de skal bosettes i kommunene, noe det fortsatt er mangel på.

Enslige mindreårige utløser et eget tilskudd ved bosetting i en kommune i tillegg til en høyere sats enn andre barn i integreringstilskuddsordningen. Videre får kommunene refundert utgifter til kommunale barnevernstjenester utover en kommunal egenandel dersom kommunene fatter et barnevernsvedtak for vedkommende.

Enslige mindreårige bosettes gjerne hos slekt, i fosterhjem eller i bofellesskap med andre enslige mindreårige. Gjennom Husbankens tilskudd til utleieboliger får kommunene dekket opptil 40 prosent av investeringskostnadene ved etablering av boliger til personer med et helhetlig oppfølgingsbehov. Dette vil som regel gjelde for boliger til enslige mindreårige flyktninger.

For å få opp kapasiteten i kommunene til å bosette enslige mindreårige flyktninger fikk kommunene i 2009 et ekstra tilskudd på 100 000 kroner per enslige mindreårige de bosatte det året. I 2011 ble satsen for integreringstilskuddets første år økt for denne gruppen. I tillegg har enslige mindreårige vært prioritert av kommunene i bosettingsarbeidet de siste årene. Det går derfor i 2012 raskere å bosette gruppen enn det har gjort de siste årene.

Regjeringen vil

• sikre raskere bosetting av flyktninger gjennom et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren

• utrede rett til introduksjonsprogram for flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid i en kommune

• styrke flere av Husbankens ordninger som er viktige for mange innvandrere, blant annet tilskudd til etablering i egen bolig og tilskudd til utleieboliger

• fortsette områdesatsingen for bedre miljø og levekår i Oslo i samarbeid med kommunen

• prøve ut effekten av økt deltakelse i skolefritidsordning gjennom forsøk med gratis deltids skolefritidsordning på én skole i Oslo

• videreføre støtten til et flerårig skoleutviklingsprosjekt i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand

• videreføre Bolyst-satsingen

6.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til NOU 2011:15 Rom for alle og regjeringens oppfølging av utredningen i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve, der også situasjonen for arbeidsinnvandrere, flyktninger og deres familier blir omtalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen i boligmeldingen (Meld. St. 17 (2012–2013) varsler en ny nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, der flyktningboliger blir et av innsatsområdene. Regjeringen viser i den forbindelse til nødvendigheten av et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren for å få til en raskere bosetting av personer som har fått innvilget opphold i Norge.

Flertallet mener en av hovedutfordringene i dagens boligmarked er at det bygges for få boliger, herunder boliger til personer som ikke har mulighet til å kjøpe sin egen bolig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at en av hovedutfordringene i dagens boligmarked er at det bygges for få boliger.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med sterk bekymring på at denne situasjonen også får konsekvenser for kommunenes vilje til å bosette flyktninger. Resultatet er at asylsøkere som har fått innvilget sin søknad om beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag, blir sittende i mottak lenger enn nødvendig. Denne situasjonen er uverdig og bidrar til å hemme integreringsarbeidet. Flyktningene kommer ikke i gang med introduksjonsprogram. Det tar lengre tid å kvalifisere seg for arbeid. Motivasjonen synker. Barn har ikke godt av å bo lenge i mottak.

Dette flertallet mener denne situasjonen krever nytenkning når det gjelder bosetting av flyktninger og ser positivt på at regjeringen er i dialog med kommunenes interesseorganisasjon, KS, for å finne en løsning. Dette flertallet viser i den forbindelse til Stortingets behandling av budsjettet for 2013, der det fra flertallet (alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet) heter:

«Flertallet har merket seg at regjeringen ser arbeidet med bosetting, rask overgang fra introduksjonsprogram til arbeid og utdanning og økt sysselsetting, særlig blant kvinner, som de viktigste utfordringene for IMDi i 2013. Flertallet deler regjeringens bekymring over manglende tempo i bosetting av flyktninger og viser til at foreløpige tall antyder at det ved årsskiftet kan være nærmere 3 500 personer med oppholdstillatelse i mottak, og som venter på bosetting i en kommune. Flertallet minner om at dette er personer som har krav på beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, eller som har fått opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn, og mener at manglende tilbud om bosetting er en uverdig situasjon. At personer blir boende lenge i mottak, virker svært demotiverende på den enkelte og hemmende for integreringsarbeidet i sin helhet. Flertallet ser derfor positivt på at regjeringen er i drøfting med kommunenes interesseorganisasjon, KS, om en treårig samarbeidsavtale som skal bidra til raskere bosetting. Flertallet viser til at den største utfordringen i dag er mangel på bosettingsplasser i kommunene, men vil samtidig understreke betydningen av at både staten og kommunene gjennomgår sine rutiner, slik at man sammen kan forkorte ventetida fra vedtak om opphold til bosetting i en kommune. Flertallet understreker behovet for raske resultater og forutsetter at regjeringen følger dette arbeidet nøye. Om nødvendig bør regjeringen komme tilbake med ytterligere tiltak og vurdering av behovet for en ny bosettingsordning, dersom det ikke oppnås konkrete resultater i løpet av prosjektets første år. Flertallet har merket seg at kommunene gjennom kartlegginger i regi av IMDi (Se for eksempel http://www.imdi.no/no/Kunnskapsbasen/Innholdstyper/Rapporter/2012/Kommunelederundersokelse-2011/ )opplyser at den viktigste hindringen for rask bosetting er mangel på egnede boliger. Husbanken har som en av sine oppgaver å bistå kommunene med økonomiske virkemidler som kan brukes til bosetting av flyktninger. Flertallet viser i den forbindelse til den varslede stortingsmeldingen om boligpolitikken og ber om at tiltak for raskere bosetting av flyktninger også vurderes der.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Bosettingskonferansen 22. januar 2013 på Gardermoen, i regi av IMDI, der et av målene var raskere bosetting http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/alle-ma-ha-en-kommune-a-bo-i.html?id=712988).

Av materialet fra konferansen fremgår det at KS vil be kommunene vurdere muligheten for å bosette flere i 2013 og 2014 og arbeide for bedre rammer innenfor flyktningfeltet. Flertallet viser også til NTNU-rapport 2013, Tidsbruken i bosettingsarbeidet. En studie av prosessen fra positivt vedtak til bosetting (Thorshaug, Paulsen og Berg), som er bestilt av KS. Ett av formålene med rapporten er å svare på hvordan en kan oppnå en raskere bosetting fra asylmottak, fortrinnsvis uten at kommuners selvråderett i bosettingsarbeidet reduseres. Rapporten inneholder en rekke anbefalinger, både til KS og kommunene og til statlige myndigheter. Flertallet ser svært positivt på den dialogen som er opprettet mellom partene i bosettingsarbeidet, og har forventninger til at dette arbeidet vil munne ut i en dugnad for å få bosatt dem som nå har ventet lenge i mottak, og en avtale som gir en forutsigbar vei videre, der bosetting av flyktninger blir en enda viktigere del av den løpende planleggingen i stat og kommune.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til regjeringens ønske om bosetting av flyktninger i hele landet. Dette flertallet viser i den forbindelse også til artikkelen «Få har mange, mange har få» (av Vebjørn Aalandsli og Lars Østby, SSB samfunnsspeilet, 2007), som blant annet bygger på en undersøkelse av innvandreres demografi og levekår i de tolv kommunene med flest ikke-vestlige innvandrere, utført på oppdrag fra IMDi. I artikkelen slås det fast at «alle bor i en kommune – ikke bare i Norge», og at tiltak for utjevning av levekår må bygge på kunnskap om sammensetningen av innvandrerbefolkningen i den enkelte kommune, som varierer forholdsvis mye, både når det gjelder alderssammensetning, landbakgrunn og botid. I artikkelen understrekes det også at det bor flere innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn utenfor de tolv største kommunene, enn i Oslo. Andre undersøkelser (Silje Vatne Pettersen (red): Innvandrere i norske kommuner. Demografi, levekår og deltakelse i arbeidsstyrken, SSB-rapport 2009/36) viser at integreringen generelt lykkes bedre for bygdeinnvandreren enn for innvandrere i de store byene. Dette flertallet mener derfor det må være et mål å få flere kommuner i Distrikts-Norge til å bosette flyktninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at flere av høringsinstansene var opptatt av raskere bosetting. KS ønsker sterkere satsing på tilskudd til etablering i egen bolig og vil ha muligheter til å øke boligtilskuddet fra 20 til 40 prosent for å få flere kommuner til å bruke ordningen, avhengig av boligkostnadene. De advarer mot egenbosetting og rett til introduksjonsprogram for disse. Særlig fryktes konsentrasjon i de større byene, dårlig boligstandard, større usikkerhet for kommunene og dermed redusert vilje til å ta imot nye flyktninger. Når det gjelder bostandard, vises det også til uttalelse fra Caritas som spesielt viser til uverdige og farlige boforhold for arbeidsinnvandrere, og at stor mangel på utleieboliger åpner markedet for hushaier.

KS ønsker mer fleksible bosettingsavtaler enn dagens ettårige avtaler, herunder både kvartalsvise og flerårige. De viser til press på boligmarkedet på grunn av arbeidsinnvandring, flere flyktninger, familiegjenforeninger og desentraliserte mottak, som bakgrunn for at kommunene er tilbakeholdne med å ta imot nye flyktninger. KS viser også til forslag i den nye NTNU-rapporten (se ovenfor) om svakheter i prosessen både på statlig og kommunal side.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg disse synspunktene og viser til sine merknader ovenfor om de pågående drøftingene mellom KS og regjeringen.

Dette flertallet ser det som svært positivt at regjeringen allerede i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve (lagt fram 8. mars 2013) tok hensyn til innspillene fra KS og varslet at regjeringen gjennom Husbanken vil styrke kommunenes arbeid med å bosette flyktninger og samtidig åpne for å kunne gi inntil 40 prosent tilskudd til utleieboliger til flyktninger og andre prioriterte grupper.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Fellesorganisasjonen (FO) ønsker kommunale planer for sosial boligpolitikk. Flertallet viser til boligmeldingen, som nylig ble lagt fram for Stortinget (Meld. St. 17 (2012–2013)).

Redd Barna viser til målsettingen i «Barn på flukt» om tre måneder for barnefamilier fra innvilget opphold til bosetting og støtter den. De viser til barnefamilier med begrenset oppholdstillatelse og til enslige mindreårige og savner barneperspektivet i bosettingsdebatten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Redd Barna foreslår tre merknader:

«Asylsøkere med begrenset opphold på humanitært grunnlag inkluderes i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger, blir bosatt i en kommune og får norskopplæring.»

Dette flertallet viser til at regjeringen 8. februar 2013 bestemte at flyktninger med begrenset opphold nå kan bli bosatt og dermed også omfattet av introduksjonsprogram og rett og plikt til norskopplæring (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/apner-for-at-flere-kan-bosettes. html?id=714283).

«Tiltaket i meld St. 27 (2011–2012) Barn på flukt om å prioritere barnefamilier i bosettingsarbeidet og at de skal bosettes innen tre måneder, følges opp.»

Dette flertallet viser til Stortingets behandling av nevnte stortingsmelding og støtter dette målet.

«Pilotprosjektet om direkteplasseringer av enslige mindreårige asylsøkere videreføres og utvides til å gjelde en større gruppe enslige mindreårige.»

Dette flertallet viser til regjeringens redegjørelse i integreringsmeldingen om at målet for enslige mindreårige er at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 prosent innen målet. Dette flertallet viser også til at regjeringen vil vurdere hvordan de positive erfaringene fra pilotprosjektet om direkteplassering av enslige mindreårige fra transittmottak kan brukes i det videre arbeidet med bosetting av denne gruppa og støtter forslaget fra Redd Barna.

Dette flertallet viser også til høringsinnspill fra LIM, som foreslår at det må vurderes tiltak innen bosettingspolitikken som motvirker sterk konsentrasjon av innvandrere i Oslo og andre store byer. De foreslår at det innføres insentiver som gjør det mer attraktivt å bo i distriktene, i eksempelvis fem til ti år etter ankomst til Norge. Dette flertallet viser til oppfølgingen av NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet og til Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile Noreg i bruk, om distrikts- og regionalpolitikken.

Dette flertallet viser også til at en rekke prosjekter får støtte til å arbeide med prosjektet Bolyst. Det vises i den forbindelse til pressemelding fra Kommunal- og regionaldepartementet 7. september 2011 («3 millionar til prosjektet «Kysten er klar» i Sør-Trøndelag»), der statsråden viste til at over 70 prosent av folketilveksten i Norge kommer fra innvandring fra utlandet, at det i distriktsområder er mange kommuner som de siste årene har hatt en mer positiv folketallsutvikling, nettopp av den grunn, og at det derfor er en klar målsetting å sørge for at tilflyttere trives og blir boende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er bekymringsfullt at norske kommuner ikke klarer å bosette de mange som har fått opphold som konvensjonsflyktninger eller på annet grunnlag. Disse medlemmer ser en sammenheng mellom en altfor lav boligproduksjon og svak kommuneøkonomi, og manglende bosetting.

Disse medlemmer vil peke på at ansvaret ikke bare ligger på kommunene, men at innvandringspolitikken er et nasjonalt anliggende. Norge er blant dem som gir opphold til flest asylsøkere fordelt pr. innbygger i Europa – dette gir effekter lokalt. Kostnadene forbundet med mottak av flyktninger ligger betydelig over de bevilgninger som kommer fra staten. Dermed synes ikke disse medlemmer det er spesielt besynderlig at bosettingsproblematikken er økende. Effekten av nasjonalt fattede vedtak har langsiktige konsekvenser, noe disse medlemmer har en klar oppfatning av.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at ankomsttallene for flyktninger i Norge har svingt kraftig, fra å være lave under regjeringen Bondevik II til å øke kraftig i løpet av den rød-grønne regjeringens første periode, for så å synke igjen etter tverrpolitiske grep i asylpolitikken. Den siste store ankomsttoppen ble nådd i 2009, da i overkant av 17 000 søkte asyl i Norge (NOU 2011:10), mot omtrent 9 000 i 2011 og 2012. Til sammenligning var det tilsvarende antallet i 1985, 829 asylsøknader. Disse medlemmer viser til at på grunn av denne store økningen i asylstrømmen har norske myndigheter bygget opp et stort apparat for å ta imot asylsøkere og flyktninger, behandle søknader om asyl og legge til rette for god bosetting i norske kommuner.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å opprettholde den tradisjonelle eierlinjen i norsk politikk, hvor en veldig stor andel av oss eier sin egen bolig. En tilsvarende stor andel bor i enebolig eller andre småhus. Det har positive virkninger for Norge og nordmenn, og på samme måte har innvandrernes boligstruktur og boligeierskap positive virkninger for innvandrerne og bidrar til å integrere dem i det norske samfunnet. Rundt 80 prosent av oss eier vår egen bolig, hvilket er høyere enn de fleste andre land i Europa.

Disse medlemmene viser til at boligkjøp er den største investeringen de fleste familier noen gang gjør. Det betyr at eierskap gir økt finansiell stabilitet og trygghet. For disse medlemmer er det et mål at alle skal få mulighet til å eie sitt eget hjem.

Det er en tydelig forbindelse mellom selveie og vedlikehold, som sikrer god standard mens man bor og at verdier er i behold når og hvis man selger. Denne korrelasjonen eksisterer ikke i samme grad der man leier boligen. Innvandrere tenderer, i de fleste land, til å eie bolig i mindre grad enn befolkningen for øvrig. Det kommer delvis av at innvandrere har lavere inntekt enn gjennomsnittsbefolkningen, og de med lavere inntekter i mindre grad eier egen bolig enn de som tjener mer. Samtidig ser en at innvandrerbefolkningen i Norge eier oftere enn innvandrerne i andre land. Andelen som eier øker også med botid, og nærmer seg over tid majoritetens boligvaner.

Disse medlemmer viser til de gode resultatene fra en av kommunene i landet med høyest andel innbyggere med minoritetsbakgrunn, Drammen, hva gjelder bosetting og boligutvikling. Drammen kommune er i 2013 nominert til Bosettingsprisen for sitt arbeid på feltet. Disse medlemmer vil spesielt trekke frem prosjektet «Fjell 2020», hvor Drammen kommune har startet opp et utviklingsarbeid for drabantbyområdet Fjell. Prosjektet er et langsiktig folkehelse- og stedsutviklingsarbeid for å bedre bo- og levekår.

Disse medlemmer mener det bør satses mer på tilskudd til etablering i egen bolig, slik at kommunale boliger kan frigjøres til nye bosettinger. Disse medlemmer viser til suksessen i Drammen kommune, med deres «Fra leie til eie»-prosjekt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at rask bosetting etter at oppholds- og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. Dette medlem viser til at kommunene i dag bosetter færre enn det UDI anmoder om, og andelen av kommuner som sier nei til bosetting øker. I 2013 er det behov for bosetting av 7 900 flyktninger.

Dette medlem viser til at bare 68 prosent av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt innen målet om bosetting innen seks måneder. For enslige mindreårige er målet at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 prosent innen målet. Dette medlem mener det er uakseptabelt at ikke bosettingsmålene oppfylles.

Dette medlem ser at det er mange og sammensatte årsaker til at flere kommuner har utfordringer knyttet til bosetting. Mangel på bolig, skoletilbud, arbeidsplasser, tidligere erfaringer og fare for omfattende familiegjenforening kan være mulige årsaker. En hovedårsak som stadig trekkes frem, er for lavt investeringstilskudd til bygging av boliger, samt et for lavt integreringstilskudd. Integreringstilskuddet på 616 800 kroner er i dag lavere enn kommunenes kostnader knyttet til tilretteleggingen som behøves.

Dette medlem mener det er behov for å styrke Husbankens ordninger slik at kommunene gis anledning til å forbedre boligmassen, og at integreringstilskuddet bør økes. Dette medlem mener det er positivt at regjeringen i boligmeldingen (Meld. St. 17 (2012–2013)) har fulgt opp KS’ forslag om å styrke investeringstilskuddet fra 20 prosent til 40 prosent.