Likestilling mellom menn og kvinner er en viktig verdi i Norge, både i arbeidsliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Komiteen har merket seg at den kommende likestillingsmeldingen vil ta opp kombinasjonen arbeidsliv og familieliv med fokus på innvandrerkvinners situasjon, herunder muligheter for foreldrepermisjon for far i situasjoner der innvandrerkvinner er under kvalifisering til arbeid.

Forebyggende familiearbeid kan være en utfordring for familievernet i møtet med andre kulturer. Informasjon, kvalifisering og rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn er etter komiteens mening like viktig her som på andre samfunnsområder.

Vold i nære relasjoner reiser ekstra utfordringer. Komiteen viser til regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra januar 2012 og ny handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og begrensninger av unges frihet, fremlagt 27. februar 2013. Komiteen understreker betydningen av at handlingsplanen tar for seg situasjonen for både gutter og jenter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at ordningen ble opprettet fra 2012 gjennom en omlegging av den tidligere ordningen med tilskudd til landsdekkende organisasjoner på integreringsfeltet (se for eksempel Prop. 1 S (2012–2013) statsbudsjettet for 2013, Barne-, familie- og likestillingsdepartementet), og at hvilke ressursmiljøer som får støtte, er gjenstand for løpende vurdering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter en handlekraftig innsats mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og begrensninger av unges frihet. Disse medlemmer mener at slike overgrep fortjener å få et sterkere fokus, slik at unge som utsettes for dette, ikke blir glemt, men effektivt følges opp. Disse medlemmer vil likevel påpeke at tiltak for å avdekke kjønnslemlestelse synes å ha vært ineffektive, og at man vet altfor lite om omfanget av denne formen for overgrep i Norge. Dette til tross for at lov om forbud mot kjønnslemlestelse ble vedtatt av Stortinget i 1995, jf. Innst. O. nr. 9 (1995–1996), Ot.prp. nr. 50 (1994–1995). I løpet av de 18 årene som er gått siden loven ble vedtatt, er det kun registrert én eneste straffereaksjon på grunnlag av kjønnslemlestelse (Hønefoss-saken). Dette er ikke en indikasjon på at kjønnslemlestelse knapt forekommer, men manglende oppfølging fra norske myndigheter. Dette viser også at visse former for diskriminering godtas, ved at unge kvinner med innvandrerbakgrunn i praksis ikke har de samme rettigheter som norske kvinner. Disse medlemmer vil her understreke betydningen av å innføre regelmessig og pliktig underlivsundersøkelse av jenter, spesielt jenter med bakgrunn fra land eller regioner der kjønnslemlestelse praktiseres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å sikre en jevnbyrdig kontroll av underliv i forbindelse med helseundersøkelser for å avdekke kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av de mange tiltaksplaner som er blitt igangsatt for å forhindre tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold med utspring i æresbegreper, for å måle effekten av tiltakene enkeltvis og i en total sammenheng.»

Disse medlemmer mener det er positivt at regjeringen i sin nye handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016) erkjenner at dette er faktiske og alvorlige problemstillinger hos noen grupper i det norske samfunnet. Samtidig mener disse medlemmer at regjeringens erkjennelse ikke går langt nok når det gjelder å gi gode nok verktøy til essensielle tjenesteytere i offentlig sektor, for å bekjempe disse typer overgrep mot barn og unge.

Disse medlemmer etterlyser blant annet et spesifikt planmessig arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse, herunder bedre kunnskap for helsepersonell. Det er blitt påstått at helsepersonell ikke er kompetente til å avdekke dette ved ulike kontroller og undersøkelser, og disse medlemmer mener det skyldes unnfallenhet overfor en form for overgrep man ikke har tatt på stort nok alvor i det norske samfunn.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen senke terskelen for når yrkesgruppene som omfattes av avvergebestemmelsen i kjønnslemlestelsesloven, får en plikt til å melde fra.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en plikt for dem som jobber på asylmottak, til å informere om at kjønnslemlestelse er forbudt i Norge, hva dette lovforbudet går ut på og hvorfor kjønnslemlestelse er forbudt i Norge.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som innebærer at alle de som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, må underskrive på at de er kjent med at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge, og at vi har en straffesanksjonert avvergelsesplikt.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse blir et tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse blir et tema under skolestartundersøkelsen.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de som jobber i skolehelsetjenesten, blir skolert i hva kjønnslemlestelse innebærer, hvem som står i fare for å bli utsatt for det og hvordan man bør snakke med foreldre om det.»

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll av jentebarn med formål å avdekke kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre ved gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak som sørger for straffeforfølgelse av personer som medvirker til kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for utarbeidelse av lettfattelig informasjonsmateriell til barnehagepersonell og skolepersonell i grunnskolen og videregående skole, for hvordan de skal gå frem hvis de mistenker en forestående kjønnslemlestelse, hvis de har mistanke om utført kjønnslemlestelse, eller har avdekket kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et internasjonalt samarbeid, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge brudd på lover mot kjønnslemlestelse, og endre dagens lovverk slik at det blir mulig å straffeforfølge straffbare forhold begått i utlandet også i de tilfeller hvor kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det landet den straffbare handlingen blir utført.»

Komiteen vil spesielt framheve viktigheten av å belyse situasjonen for LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) med innvandrerbakgrunn. Dette er ei svært sårbar gruppe som utsettes for dobbel diskriminering. Komiteen viser i den forbindelse til «Lenket for livet?» – en erfaringsrapport om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn, som forteller sterke historier om ungdom som slites mellom kjærlighet, familie og kultur, og som blir mishandlet fysisk og psykisk fordi foreldrene får vite eller mistenker at barna er homofile. IMDis rapport fra 2011 «Ikke bare tvangsekteskap» tar også opp situasjonen til homofile med innvandrerbakgrunn. Komiteen viser dessuten til debatten i Stortinget 18. desember 2012 om interpellasjon fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl om kampen mot tvangsekteskap i et LHBT-perspektiv og forutsetter at de problemstillingene som ble tatt opp i debatten blir fulgt opp i det videre arbeidet med ungdom og vold i nære relasjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt av at samfunnet gir muligheter for alle, og vil målrette innsatsen for å hjelpe de mest utsatte barna. Det er vesentlig å tette hullene i sikkerhetsnettet slik at flere av barna som faller utenfor, fanges opp. Disse medlemmer vil styrke prosjekter som gir barn i familier med lav inntekt en mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og satse på arbeidstreningsordninger for å få flere ut av varig fattigdom og inn i jobb.

Disse medlemmer ønsker å understreke betydningen av alt det viktige forebyggende arbeidet som gjøres av frivillige, familievernskontorene og av kommunene. For å sikre barn og unges oppvekstvilkår er det viktig at familien fungerer uavhengig av hvordan familien ser ut. Videre understreker disse medlemmer betydningen av at barn på en god måte skal kunne opprettholde nær kontakt med begge foreldre, selv om de bor hver for seg.